3 Klima og miljø i nordområdene

Klimaendringene er spesielt raske og merkbare langt nord, og er den klart største trusselen mot natur og naturmangfold i Arktis.1 Dette må møtes gjennom samarbeid og innsats lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt. Tiltak for å begrense klimaendringene globalt er det viktigste for å ta vare på det arktiske miljøet.

Samfunnsutviklingen i nordområdene må ta høyde for at klimaendringene skaper nye utfordringer i nordområdene, men også muligheter for bærekraftig jobb- og verdiskaping. Derfor er fylkeskommunenes og kommunenes arbeid med klimatilpasning viktig. Vekst og utvikling i landsdelen må fortsatt skje på en måte som styrker Norges konkurransekraft og skaper grønn vekst, samtidig som utslipp av klimagasser reduseres.

Tap av naturmangfold er den andre store miljøutfordringen i vår tid. Menneskelig aktivitet i kombinasjon med klimaendringene fører til økt press på naturen i nordområdene. For å nå FNs bærekraftsmål må disse miljøutfordringene møtes på en aktiv måte. Strenge miljøkrav til ny virksomhet, beskyttelse av sårbar og verdifull natur og solid miljøkunnskap er grunnleggende for norsk nordområdepolitikk. Regjeringen vil sikre en god og helthetlig forvaltning av all aktivitet i våre nordområder, slik at denne foregår innenfor miljømessig forsvarlige rammer.

Kaldt klima, lange avstander og en økonomi som for en stor del er basert på naturressurser gjør landsdelen sårbar for konsekvensene av global oppvarming. Klimaendringene vil kunne endre forutsetningene for flere næringer. Dette forsterker behovet for grønn omstilling i nordområdene. Lavutslippsløsninger og teknologisk innovasjon gir gode muligheter for grønn vekst i Nord-Norge, ikke minst innen havnæringene.

Forsknings- og utviklingsmiljøer i Nord-Norge bidrar med strategisk viktig kunnskap om klima og miljø i nordområdene, som er grunnleggende for god miljø- og ressursforvaltning. Slik kunnskap er også avgjørende for samfunnsplanlegging, grønn næringsutvikling og beredskap i nord. Dette omtales nærmere i andre kapitler i meldingen.

3.1 Klimaendringene skaper nye utfordringer i nord

Klimaendringene kan få dramatiske konsekvenser for samfunn og naturmangfold i nordområdene. I Nord-Norge er klimaendringene allerede tydelig merkbare. Vi opplever mer og kraftigere nedbør og endringer i nedbørsmønster. Nye områder blir utsatt for skred og flom, og belastningen på kulturmiljøet øker.

Kilde: Meteorologisk institutt

Oppvarmingen av Arktis er mer enn dobbelt så hurtig som det globale gjennomsnittet. Gjennomsnittlig årsmiddeltemperatur i Arktis har økt med 2,7 grader fra 1971 til 2017. Temperaturstigningen er størst om vinteren, og skjer spesielt raskt på Svalbard og i havområdene rundt.2 På Svalbard har årsmiddeltemperaturen økt med hele 3–5 grader i samme periode.3 I Nord-Norge har temperaturen vært jevnt varmere enn normalen fra 1985 og fram til i dag, og nedbøren har økt, særlig de siste 20 årene. Vi har sett en økning av hetebølger og kraftig nedbør, samt oppvarming av havet.

Oppvarmingen har store effekter i hele Arktis: mindre sjøis, smelting av snø og isbreer, oppvarming av permafrost, endring i nedbør og økt forekomst av skogbranner. Alt dette fører til at de arktiske økosystemene er i rask endring, og at leveområdene for arktiske arter krymper.

Det forventes at gjennomsnittstemperaturen i Norge vil øke mer enn det globale gjennomsnittet. I Nord-Norge blir oppvarmingen enda høyere. Deler av Finnmark kan få en oppvarming på over 6 grader fram mot 2100 sammenlignet med perioden 1971–2000.4 På Svalbard kan temperaturøkningen i samme periode bli hele ti grader.

I Nordland, Troms og Finnmark forventes det at klimaendringene i tiden framover vil føre til økning i kraftig nedbør, flom og skred. På Svalbard forventes det at økt årstemperatur og årsnedbør vil medføre flere hendelser med kraftig nedbør, økt forekomst av skred og tining av permafrost. Utfordringene dette skaper for samfunnssikkerheten i nord omtales i kapittel 7.

Klimapolitikken i tiden framover vil være avgjørende for hvor alvorlige klimaendringene i nordområdene vil bli. Ifølge FNs klimapanel kan vi forvente mye større konsekvenser for miljø og samfunn hvis de høye utslippene fortsetter, og risikoen vil være betydelig høyere ved to graders oppvarming enn ved 1,5 grad. Med en vellykket global klimapolitikk kan vi fortsatt begrense omfanget av klimaendringene i nordområdene, men dette vil kreve store og raske kutt i de globale utslippene av klimagasser. FNs klimapanel viser at klimaendringene kan få alvorlige konsekvenser for kystsamfunn og i Arktis.5 For å beholde Arktis slik vi kjenner det i dag, er det avgjørende at verden klarer å oppfylle Parisavtalens mål om reduksjon av klimagassutslipp.

3.1.1 Utslippsreduksjon i nord

Klimautfordringen kan bare løses gjennom globalt samarbeid, men Norge må også kutte egne utslipp betydelig, raskt og tilstrekkelig. Regjeringen vil redusere klimagassutslipp i samsvar med nasjonale mål og internasjonale forpliktelser. For å oppnå dette vil det være nødvendig å kutte utslipp i alle sektorer, og i alle deler av landet.

Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen er å redusere utslippene med minst 50 prosent og opp mot 55 prosent sammenlignet med 1990. Regjeringen vil samarbeide med EU for å oppfylle dette målet. Fram mot 2050 ønsker regjeringen å gjøre Norge til et lavutslippssamfunn, hvor klimagassutslippene reduseres med 90–95 prosent. Regjeringen vil at Norge fortsatt skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet, vise vei og bidra til å utvikle teknologiske løsninger som gjør det mulig for verden å nå temperaturmålene i Parisavtalen.

Regjeringen vil at kommunene, fylkeskommunene og staten skal stimulere til og bidra til reduksjon av klimagassutslipp, gjennom planlegging og øvrig myndighets- og virksomhetsutøvelse. For å utløse lokale klimatiltak har regjeringen etablert Klimasats. Dette er en støtteordning for kommuner og fylkeskommuner som vil kutte utslipp av klimagasser og bidra til omstilling til lavutslippssamfunnet. Mer enn 90 prosjekter i Nordland, Troms og Finnmark har fått støtte gjennom Klimasats siden 2016. Disse prosjektene omfatter blant annet etablering av ladeinfrastruktur, anskaffelse av elektriske tjenestebiler, fossilfrie bygge- og anleggsplasser i Tromsø, kartlegging av utslippsreduserende tiltak i Bodø havn og klimasatsing i kystfiskehavner. Gjennom den øremerkede hurtigbåtsatsingen i Klimasats er det også tildelt midler til prosjekt for hydrogenbåt i Troms og Finnmark. Denne hurtigbåtsatsingen er videreført og styrket med til sammen 100 mill. kroner i 2020.

Enova er et av regjeringens viktigste verktøy for å redusere norske utslipp av klimagasser og utvikle framtidens energisystem. Siden 2013 er bevilgningene til Enova økt betydelig, og i 2019 ble det opprettet et nullutslippsfond for å få fart på utviklingen av grønn næringstransport både på sjø og land. Nord-Norge har ligget etter resten av landet på elbilområdet, blant annet på grunn av manglende hurtiglademuligheter. Enova gir støtte til ladeinfrastruktur i Troms og Finnmark, slik at det nå blir enklere å kjøre elektrisk i dette fylket. Enova støtter prosjekter til elektrifisering av havbruksnæringen, både gjennom å koble fôrflåter til landstrøm og gjennom utslippsreduserende tiltak på fartøy. Gjennom Enova er det også gitt tilsagn for å støtte satsingen på elferger i Nordland, Troms og Finnmark. Dette beskrives nærmere i kapittel 6.

I nordområdene bidrar svart karbon (sot) og metan sterkt til oppvarmingen, i tillegg til karbondioksid (CO₂). I motsetning til CO₂ forsvinner disse kortlevde klimadriverne ganske raskt fra atmosfæren, slik at utslippskutt gir raskere effekt. Utslipp av sot har spesielt stor oppvarmingseffekt på is og snø nær utslippskildene. Derfor vil reduksjon av sotutslipp i nordområdene ha spesielt stor effekt. Dette vil være et viktig bidrag til å motvirke klimaendringer i Arktis på kort sikt.

De arktiske landene står for 10 prosent av de globale utslippene av svart karbon, men dette forårsaker hele 30 prosent av oppvarmingseffekten fra svart karbon i Arktis.6 Norge samarbeider med de andre arktiske landene om å redusere utslipp av svart karbon, og har vært en sterk pådriver i Arktisk råds arbeid med kortlevde klimadrivere. I 2017 fastsatte Arktisk råd et kollektivt mål for svart karbon. Målet sier at de samlede arktiske utslippene av svart karbon skal reduseres med 25–33 prosent innen 2025, sammenlignet med nivået i 2013. Svart karbon er ikke regulert internasjonalt, og det regionale målet under Arktisk råd er det første av sitt slag. Arktisk råd har også utviklet konkrete politikkanbefalinger som identifiserer mulige tiltak for å redusere utslipp av svart karbon og metan, og gjennomfører pilotprosjekter som viser potensialet for utslippskutt.

Norge har allerede gjennomført en rekke tiltak for å redusere egne utslipp av svart karbon og har lavere utslipp enn de store arktiske landene, både totalt og per innbygger.7 Selv om målet ikke spesifiserer hvor mye hvert land skal kutte, ligger Norge godt an til å redusere våre utslipp av svart karbon med mer enn 25 prosent innen 2025. For å bidra til ytterligere utslippskutt, har Norge særlig fokus på å redusere utslipp av svart karbon fra vedfyring.

3.1.2 Varmere og surere hav

Knapt noen naturtyper på kloden endrer seg så raskt som havisen i Arktis. FNs klimapanel viser til at verdenshavene er på vei inn i en ny tilstand som følge av menneskeskapte klimaendringer, med både stigende temperaturer og surere havvann. I de polare havområdene skjer oppvarmingen enda raskere enn i andre deler av verdenshavene. Varmere hav fører til store endringer i de marine økosystemene. Dette ser vi tydelig i norske havområder, særlig lengst nord. Havisen i de arktiske havområdene har minket kraftig de siste tiårene. Isdekket er også blitt tynnere, med mindre tykk flerårsis.

Kilde: Norsk Polarinstitutt/MOSJ

Spesielt i Barentshavet har temperaturen steget raskt, samtidig som sjøisen trekker seg tilbake. Dette fører til at arktiske arter, fra isalger til isbjørn, fortrenges nordover. Arktiske fiskeslag som polartorsk har fått et mer begrenset leveområde, og den finnes nå stort sett bare i et lite område lengst nord i Barentshavet.8 Flere arter kan etter hvert forsvinne fra norske farvann. Samtidig har atlantiske arter som torsk og hyse økt i mengde og utbredelse. De senere årene har torsken til tider spredt seg helt øst og nord i Barentshavet.

Klimaendringene vil påvirke havet i stadig større grad, særlig hvis utslippene fortsetter å øke. FNs klimapanel viser til at fangstpotensialet for verdens fiskerier kan synke med opptil 25 prosent mot slutten av dette århundret hvis utslippene ikke reduseres. I nordområdene kan produktiviteten øke, men på lengre sikt er det fare for at denne økningen kan bli forbigående som følge av at den globale oppvarmingen svekker den norske atlanterhavsstrømmen.

Endringene i havmiljøet forsterkes av havforsuring, som skyldes at havet blir surere når det tar opp CO₂ som slippes ut til atmosfæren. De nordlige havområdene er spesielt utsatt for havforsuring, fordi kaldt vann tar opp mer CO₂ enn varmt vann. De rike forekomstene av kaldtvannskoraller langs norskekysten er særlig sårbare når havet blir surere.

I nordområdene kan vi forvente at havforsuring i framtiden kan påvirke store deler av det marine økosystemet, og at kombinasjonen av oppvarming og forsuring vil få stor betydning. Ifølge FNs klimapanel utgjør dette en risiko for fiskeriene i Arktis som kan få betydning både for økonomi og samfunn i vår egen region og for den globale forsyningen av fisk og sjømat. Modellberegninger viser at kombinasjonen av havforsuring og økt havtemperatur gir økt risiko for kollaps i arktiske fiskebestander og fiskerier, og indikerer at torskefisket i Barentshavet kan bli redusert med inntil 80 prosent innen år 2100 hvis CO₂-utslippene fortsetter å øke. Disse beregningene er basert på laboratorieforsøk og er så langt ikke bekreftet av dokumenterte effekter på livet i havet.9 Dette er riktignok usikre beregninger, men de understreker at effektene av klimaendringer og havforsuring er spørsmål av stor interesse for tradisjoner og livsgrunnlag i nord.

3.2 Klimatilpasning og veien mot lavutslippssamfunnet

Klima- og miljøutfordringene krever omstilling til et samfunn hvor vekst og utvikling skjer innenfor naturens tålegrenser, på en måte som bidrar til reduserte utslipp av klimagasser. Dette gir nye muligheter og nye utfordringer for nordområdene.

Store deler av den nordnorske økonomien er basert på bærekraftig utnyttelse av naturressurser, og er derfor sårbar for de negative konsekvensene av oppvarming. Klimaendringene vil endre forutsetningene for mange viktige næringer i landsdelen, som fiskeri, havbruk, skipstrafikk og reiseliv. Reindriften er også spesielt sårbar for klimaendringer.

Samtidig kan landsdelens rike naturressurser, kombinert med høy kompetanse, være viktige konkurransefortrinn i overgangen til lavutslippssamfunnet. Nord-Norge har gode forutsetninger for å skape nye arbeidsplasser og økonomisk vekst, samtidig som vi reduserer utslippene av klimagasser. Nordområdene har et stort potensial for blågrønne synergier gjennom bærekraftig utnyttelse av ressurser fra hav og land i tråd med regjeringens strategi for bioøkonomi. Dette beskrives nærmere i kapittel 5.

Rød farge indikerer områdene med størst forventet havforsuring. Lave klimagassutslipp (RCP2.6) til venstre og høye utslipp (RCP8.5) til høyre.

Kilde: FNs klimapanel

3.2.1 Klimatilpasning

Hvor store konsekvensene av klimaendringene vil bli for Nord-Norge, avhenger av samfunnets evne til å redusere sårbarhet gjennom tilpasning til klimaendringene. For eksempel kan en kommune gjennomføre tiltak som forbedrer evnen til å håndtere uønskede lokale konsekvenser som overvann, flom og skred. For å redusere kostnader og begrense risiko er det nødvendig med styrket innsats for klimatilpasning. Regjeringen vil bidra til at samfunnet forberedes på og tilpasses klimaendringene gjennom kommunal, fylkeskommunal og statlig planlegging. Dette må gjennomføres parallelt med utslippsreduserende tiltak, og det er viktig å planlegge for løsninger som både reduserer utslippene og reduserer risiko og sårbarhet som følge av klimaendringer.

Regjeringen har som mål at samfunnet skal forberedes på og tilpasses klimaendringene. Vi må ligge i forkant og forebygge, framfor å reparere. Klimatilpasning må være en vesentlig del av offentlig planlegging, slik at vi står bedre forberedt til å møte utfordringene ved framtidige klimaendringer. Kunnskap om konsekvensene av uvær, flom og skred må enda bedre inn i kommunenes planlegging, og klimatiltak må ses i sammenheng med arealplanlegging, transporttilbud og næringsutvikling. For nordnorske kommuner er konsekvensene av klimaendringer for havbaserte næringer spesielt viktig. Havbaserte næringer er utsatt for klimarisiko, og omfanget av virkningene avhenger blant annet av framtidige klimagassutslipp, klimasystemets følsomhet og lokale forhold langs norskekysten.10 I Meld. St. 20 (2019–2020) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene varsler regjeringen at kunnskapsgrunnlaget for klimatilpasning av marine næringer og samfunnssektorer som er avhengige av havet skal videreutvikles. Klimaendringer vil også kunne gi forbedrede muligheter for matproduksjon, både i havet og på land. I klimatilpasningen bør det også legges til rette for at økt bærekraftig sjømatproduksjon realiseres.

I Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019–2023, forventer regjeringen at fylkeskommuner og kommuner legger vekt på klimatilpasning og samfunnssikkerhet i sin planlegging. Det skal også vektlegges å redusere utslipp av klimagasser, inkludert utslipp fra arealbruksendringer, mer effektiv energibruk og miljøvennlig energiomlegging. Flere tiltak skal sørge for at klimatilpasning blir godt ivaretatt på kommunalt og regionalt nivå. Gjennom endringer i plan- og bygningsloven er det klargjort at klimatilpasning skal være en del av planleggingen. Statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning skal sikre at kommunene og fylkeskommunene prioriterer arbeidet med å redusere klimagassutslipp, og bidra til at klimatilpasning hensyntas i planlegging etter plan- og bygningsloven. Retningslinjene skal også bidra til avveiing og samordning når utslippsreduksjon og klimatilpasning berører eller kommer i konflikt med andre hensyn eller interesser.

Gjennom innvirkning på naturressursgrunnlaget for samenes næringsaktivitet kan klimaendringene skape sårbarhet for samisk kultur. Det er dokumentert at klimaendringene vil ha store konsekvenser for reindriften, men hvordan klimaendringer virker på andre former for tradisjonelle samiske næringsaktiviteter er ikke godt dokumentert. Sametinget har som målsetning at samiske næringer og samisk kultur er robuste ovenfor klimaendringer, og at urfolksrettigheter vektlegges når avbøtende tiltak og tilpasninger til klimaendringer planlegges. Sametinget er opptatt av at det må konkretiseres hva klimaendringer vil bety for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, og vektlegger at samiske forsknings- og kunnskapsmiljøer engasjeres i klimaarbeidet.

For å styrke arbeidet med forebygging, klimatilpassing og beredskap i nordområdene vil regjeringen etablere en værradar på Rássegálvárri i Kautokeino kommune. Klimaframskrivninger viser at nedbøren i Finnmark vil øke betydelig, og en værradar på Finnmarksvidda vil gi bedre overvåking og varsling av ekstremvær og flom i dette området. En værradar kartlegger nedbør og vind i sanntid, og gjør det mulig å oppdage og varsle farlige værfenomener tidlig. En radar på Finnmarksvidda vil gi viktig informasjon til bruk i værvarslingen for disse områdene, og gjøre det mulig å lage et nåvarsel for nedbør de nærmeste 90 minuttene. Dette vil være viktig for flysikkerheten, særlig for ambulanseflyvninger, og for trafikksikkerheten på værutsatte veistrekninger som den nordlige delen av E8. Dette er en veistrekning som har stor betydning for næringslivet, spesielt for sjømatnæringen. Radaren vil også forbedre grunnlaget for NVEs flomvarsling.

3.2.2 Klimarisiko

Nord-Norge vil kunne oppleve større utslag av klimaendringer enn resten av landet. Dette utgjør en risiko for økonomien, nå og i framtiden.

Klimarisikoutvalget har vurdert klimarelaterte risikofaktorer og deres betydning for norsk økonomi, jamfør NOU 2018: 17 Klimarisiko og norsk økonomi. Havbruks- og fiskerinæringen står overfor risiko knyttet til fysiske klimaendringer, som skade på kaier, fartøy og oppdrettsanlegg. Dette er spesielt relevant for Nord-Norge. For havbruksnæringen er det risiko knyttet til endrede vekstforhold og økt hyppighet av sykdommer. Som en del av forvaltningsplanarbeidet vil regjeringen gjennomføre en risikoanalyse for de norske havområdene om direkte og indirekte virkninger av klimaendringer på marine økosystemer. Den fysiske risikoen knyttet til klimaendringene i nordområdene beskrives nærmere i kapittel 7.

I tillegg vil landsdelens økonomi påvirkes av global klimapolitikk og teknologiutvikling ved overgangen til et lavutslippssamfunn, såkalt overgangsrisiko. For naturkapitalen i nordområdene, som fossil energi, oppdrett og fiskeri, er det også overgangsrisiko til stede.

Det er viktig å gjøre gode vurderinger av hvordan lavutslippsutviklingen vil påvirke lønnsomheten og risikoen til langsiktige investeringer, både i privat og offentlig sektor. Slik blir risikoen for feilinvesteringer redusert. Statlig planlegging bør ta hensyn til klimarisiko, og det er viktig at kommunene legger tilstrekkelig vekt på klimarisiko i sin arealplanlegging.

3.2.3 Grønn omstilling gir gode muligheter for vekst i nord

Rike naturressurser og god kompetanse innen blant annet teknologi, bioteknologi, maritime fag og fiskerifag gir Nord-Norge konkurransefortrinn i overgangen til lavutslippssamfunnet. Samtidig bidrar lange avstander og kaldt klima til et energi- og transportkrevende samfunn.

Det er gode muligheter for grønn vekst i nordnorske næringer som fornybar energi, industriproduksjon med lave utslipp, fiskeri og havbruk. Regjeringen vil bidra til dette ved å satse på grønn teknologi og legge til rette for utvikling av ny grønn industri. Teknologisk innovasjon og investeringer i lavutslippsløsninger kan skape nye muligheter for vekst og flere lønnsomme arbeidsplasser. Grønn omstilling kan dermed være lønnsomt og bidra til ny utvikling i nordområdene. Dette omtales nærmere i kapittel 5.

Et grønt og konkurransedyktig lavutslippssamfunn som skaper verdier og arbeidsplasser i Nord-Norge krever et næringsliv som satser på null- og lavutslippsløsninger, og samlede gode rammebetingelser som legger til rette for slik satsing. Regjeringens strategi for grønn konkurransekraft har som mål at det grønne skiftet skal medvirke til ny verdiskaping. Målrettet satsing på klima og miljø i offentlig finansiert forskning, innovasjon og teknologiutvikling er en hovedprioritet. Regjeringen har skalert opp forskningsinnsatsen for omstilling til lavutslippssamfunnet, og vil prioritere utvikling av teknologi og løsninger for det grønne skiftet. Regjeringens satsing på grønn konkurransekraft skal legge til rette for næringsutvikling med vekt på maritim sektor og fornybar energi. Dette er sektorer hvor det er gode utviklingsmuligheter og potensiale for vekst i Nord-Norge.

Havnæringene er helt sentrale for verdiskapingen i nord. Fiskeri- og havbruksnæringene er blant de viktigste framtidsnæringene for Norge, og en bærekraftig vekst innen disse sektorene vil skape lønnsomme arbeidsplasser i alle deler av landet.

Sjøtransport har spesielt stor betydning i Nord-Norge. Omstillingen i denne sektoren skjer svært raskt, og her er Norge helt i front globalt når det gjelder å utvikle og ta i bruk null- og lavutslippsteknologi. Regjeringen har ambisjoner om å halvere utslippene fra innenriks sjøfart og fiske innen 2030, og vil stimulere til utvikling av null- og lavutslippsløsninger i alle fartøyskategorier i tråd med regjeringens handlingsplan for grønn skipsfart fra 2019. Gjennom å utvikle nye null- og lavutslippsløsninger for maritim transport kan Norge gi et viktig bidrag til det globale klima- og miljøarbeidet. Satsingen på grønn skipsfart kan samtidig skape muligheter for vekst og arbeidsplasser langs hele norskekysten. I 2020 har regjeringen styrket innsatsen for økt bruk av null- og lavutslippsløsninger i fylkeskommunale ferje- og hurtigbåtsamband og grønn flåtefornyelse av lasteskip. Innen 2022 vil rundt 80 ferger ha installert batterier, og det er også planer om å investere mer i hydrogendrevne ferger. Dette er et resultat av at staten og fylkeskommunene har stilt miljøkrav i anbud, kombinert med støtte fra Enova. Denne satsingen beskrives nærmere i kapittel 6.

Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å bevare en god klima- og miljøtilstand i nordområdene. Norge er en pådriver for høye globale ambisjoner for klima og miljø, og bidrar aktivt til Europas grønne omstilling. EUs nye grønne giv, European Green Deal, innebærer et taktskifte i EUs oppfølging av FNs bærekraftsmål og Parisavtalen. European Green Deal omfatter en rekke tiltak som favner flere sektorer, som transport, energi, landbruk, bygg og industri. Dette skal sikre overgangen til en klimavennlig og sirkulær økonomi som ivaretar miljø og naturmangfold og samtidig fremmer Europas konkurransekraft. Store deler av politikkutviklingen vil skje på områder som er omfattet av EØS-avtalen. Regjeringen vil medvirke aktivt til politikk- og regelverksutvikling under European Green Deal i tråd med norske interesser.

Regjeringens ambisjon er å være en aktiv og relevant partner for EU i klimapolitikken. I nordområdene har vi unike erfaringer fra kunnskapsbasert blågrønn omstilling som resten av Europa vil kunne dra nytte av, og som kan bidra til å fremme norske løsninger og teknologi, og styrke vår konkurransekraft.

Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt

3.3 Press på miljøet i nordområdene

Miljøet i nordområdene påvirkes både av globale prosesser og av lokal aktivitet. Storskala påvirkning som klimaendringer, havforsuring og tilførsler av miljøgifter skyldes de samlede globale utslippene av klimagasser og forurensning som i all hovedsak slippes ut utenfor regionen. Den lokale påvirkningen kommer først og fremst fra ulike typer arealbruk og inngrep knyttet til utbygging av infrastruktur. Det finnes også lokale og potensielle kilder til forurensning, som skipsfart, landtransport, petroleumsaktivitet og industrivirksomhet. Klimaendringer, inngrep og økt press på areal er også en utfordring for å ivareta kulturmiljø i nordområdene.

3.3.1 Tap av naturmangfold

På verdensbasis skjer ødeleggelse av natur og utryddelse av arter i en hastighet man aldri har sett tidligere.11 Arealbruk som ødelegger og stykker opp artenes leveområder er den viktigste påvirkningsfaktoren, samtidig som påvirkningen fra klimaendringene øker raskt. I de relativt tynt befolkende nordområdene er endringene i arealbruk mindre gjennomgripende. Den samlete belastningen som følge av infrastruktur, næringsvirksomhet og ressursutnyttelse fører likevel til et økt press på arter og økosystemer i nord, og dette forsterkes av klimaendringene.

Et nytt globalt rammeverk for naturmangfold under konvensjonen om biologisk mangfold skal etter planen vedtas i 2021. I forbindelse med nasjonal gjennomføring av rammeverket vil regjeringen vurdere tiltak for nordområdene.

Klimaendringene er den desidert største trusselen mot naturmangfoldet i nord. Uten raske utslippskutt kan mange arter og økosystemer etter hvert forsvinne fra store deler av Arktis. Som følge av temperaturstigningen vil en del arktiske arter og økosystemer trekke nordover, samtidig som sørligere arter øker eller etablerer seg i Arktis. Dette endrer også forholdene for andre arter i næringskjeden. Et eksempel er lundefugl som påvirkes av endret tilgang på fisk. Noen arktiske arter står i fare for å forsvinne.12 Det gjelder særlig arter som isbjørn og ringsel, som er helt avhengige av sjøis.

Omtrent en tidel av verdens samlede isbjørnbestand finnes i det nordlige Barentshavet. Dette er samtidig det området i Arktis hvor havisen har trukket seg mest tilbake de siste 40 årene. I Norge er isbjørnen totalfredet, og mange av de viktigste leveområdene ligger innenfor verneområdene på Svalbard. Norge bruker betydelige ressurser på forskning og overvåking av isbjørnbestanden. Det er utarbeidet en nasjonal handlingsplan for bevaring av isbjørn, med vekt på bedre overvåking av bestanden i Barentshavet. Siden denne bestanden vandrer mellom norsk og russisk område omfatter planen også samarbeid med Russland. Områder med stabil sjøis i fjordene på Svalbard har blitt viktigere for isbjørnen, og det er derfor iverksatt nye tiltak for å skjerme disse områdene mot forstyrrelser fra ferdsel. Regjeringen har også startet arbeidet med å utvide Nordenskiöld Land nasjonalpark, slik at parken vil omfatte Van Mijenfjorden og landområdene rundt fjorden. Dette er et svært viktig isbjørnområde på vestkysten av Svalbard.

For å styrke samarbeidet om bevaring av isbjørnen og dens leveområder i Arktis ble det i 1973 inngått en egen avtale mellom de fem isbjørnlandene Norge, Russland, USA, Canada og Grønland/Danmark. Under dette samarbeidet er det utarbeidet en felles handlingsplan for bevaring av isbjørn, med vekt på tiltak som kan bidra til bevaring av bestandene i en situasjon der klimaendringer og tap av havis er blitt en hovedtrussel, samtidig som aktivitet og ferdsel i mange av isbjørnens leveområder øker. Norge har ledet dette arbeidet de siste to årene, og var vertskap for partsmøtet under Isbjørnavtalen i Longyearbyen i 2020. Som en oppfølging av partsmøtet vil den norske handlingsplanen bli revidert. En ny telling av isbjørnbestanden i samarbeid med Russland i 2023 vil også bli vurdert. Norge skal også lede en arbeidsgruppe som skal jobbe med å redusere konflikter mellom isbjørn og mennesker. Regjeringen ser samarbeidet om bevaring av isbjørn som viktig for Norge og vil fortsatt være en pådriver i dette samarbeidet.

Naturtyper som er særegne for nordområdene er også truet av klimaendringene. Naturtypene «polar havis» og «arktisk steppe» er definert som kritisk truet, hovedsakelig på grunn av klimaendringer. Isbreer er vurdert som sårbare. Også mange naturtyper i fjellet er utsatt. Palsmyr er en annen naturtype som er i tilbakegang. Palser er torvhauger som har en iskjerne av permafrost i seg gjennom hele året. Palsmyrene er viktige hekkeområder og rasteplasser for mange forskjellige fugler, og lokalt har de stor betydning for multebærplukking. Når isen tiner kan hele palsen kollapse og danne et krater, som et synkehull. Palsmyrene i Nord-Norge kan forsvinne helt de neste hundre årene.

Nordområdene er regnet som et av de aller viktigste områdene for sjøfugl i verden. Om lag 5,5 mill. sjøfuglpar hekker i norske ansvarsområder. Fuglefjellene ligger på rekke og rad oppover langs kysten, fra Lovund i Nordland til Hjelmsøy i Finnmark. 90 prosent av de norske fuglefjellene befinner seg fra Lofoten og nordover, med Røst og den store hekkebestanden av lunde som det største langs fastlandskysten. Mange sjøfugler har hatt en stor bestandsnedgang, og Stortinget har derfor bestemt at det skal vedtas en handlingsplan for sjøfugl for å koordinere tiltak som kan forbedre tilstanden for norske sjøfuglbestander. Dette blir et viktig strategi- og planleggingsverktøy for å samkjøre og koordinere tiltak på dette området. Handlingsplanen skal legges fram i første halvdel av 2021.

Foreløpig er det få fremmede arter som har spredd seg i Arktis, men det forventes større spredning av fremmede arter som følge av varmere klima og større aktivitet, ikke minst i de nordlige havområdene. Fremmede, potensielt skadelige arter sprer seg fra naboland, slik tilfellet er med kongekrabbe og pukkellaks, eller gjennom innførsel i for eksempel ballastvann. Fremmede marine organismer kan være svært krevende og nærmest umulig å bekjempe når de først har etablert seg. Forebyggende tiltak og tidlig oppdagelse er derfor viktig. I august 2020 kom regjeringen med en tiltaksplan for bekjempelse av fremmede skadelige organismer. Som et ledd i oppfølgingen av denne planen skal det utvikles tiltakspakker for ulike sprednings- og innførselsveier for fremmede skadelige organismer. Det er behov for et bedre samlet kunnskapsgrunnlag for å identifisere tiltak rettet mot marine organismer.

3.3.2 Marin forsøpling og spredning av mikroplast

Marin forsøpling og spredning av mikroplast er et økende miljøproblem i nordområdene. Plastavfall og mikroplast er påvist i alle deler av det arktiske havmiljøet, fra strender til sjøbunnen. Mikroplast er også påvist i havis. Globalt er de største kildene til marin forsøpling land uten tilfredsstillende avfallshåndtering, men i Arktis ser havbaserte aktiviteter ut til å være en hovedkilde. Undersøkelser tyder på at over halvparten av alt marint avfall i Arktis kommer fra fiskerisektoren.13 Dette omfatter garn, bøyer og annet søppel fra fiskeriaktivitet. For norske havområder generelt har fiskeri, havbruk og skipsfart vært identifisert som de største kildene til marin forsøpling. Data viser at fiskeredskap som driver i land på Svalbard stammer fra norske og utenlandske fartøy i Barentshavet. Plastavfall og mikroplast transporteres også til Arktis med havstrømmene fra andre deler av verden.

Foto: Akvaplan Niva , NILU og Helge M. Markusson, Framsenteret.

Arbeidet mot marin forsøpling er et høyt prioritert område for regjeringen, og innsatsen og bevilgningene har økt vesentlig de seneste årene. Regjeringen vil videreføre en ambisiøs politikk mot marin forsøpling og mikroplast, både nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Norge er ledende i arbeidet mot marin forsøpling og mikroplast i FNs miljøforsamling, og arbeider for en ny global avtale om marin forsøpling. Regjeringen har også opprettet et bistandsprogram som skal bistå utviklingsland i å forebygge og redusere marin forsøpling. For nordområdene kan dette på sikt føre til reduserte tilførsler med havstrømmene. Regionalt er Norge en pådriver for arbeidet under Arktisk råd med en handlingsplan mot marin forsøpling og mikroplast i Arktis.

Etter initiativ fra Norge er det etablert et aktivt norsk-russisk samarbeid om marin forsøpling. Samarbeidet skal øke kunnskapen om hva som er kildene til forsøpling og mikroplast i Barentshavet, hvor store mengder det utgjør og hva som kan være effektive tiltak. Norge og Russland skal dele erfaringer og utveksle kunnskap om metoder og tiltak. Norske midler har bidratt til utvikling av samarbeid mellom forsknings- og kunnskapsmiljøer, næringsliv (inkludert fiskerinæringen) og myndigheter. Et eksempel er tiltak for å forebygge marin forsøpling fra fiskerisektoren og redusere tap av utstyr, som er et prosjekt gjennomført av Nordlandsforskning i samarbeid med norske og russiske fiskeriorganisasjoner og fiskerifaglige skoler. Prosjektet har fått støtte gjennom regjeringens tilskuddsordning Arktis 2030.

I 2020 er prosjektet Fishing for litter utvidet til elleve havner, inkludert tre havner i Nord-Norge: Stamsund, Tromsø og Båtsfjord. I disse havnene kan fiskere levere avfall de får opp fra havet gratis, og avfallet kartlegges og resirkuleres der det er mulig. Miljødirektoratet har utredet en ordning som er til vurdering i Klima- og miljødepartementet for å legge til rette for at fiskere og andre skal kunne levere eierløst marint avfall i havnene uten ekstra kostnader.

Foto: Ann Kristin Balto, Norsk Polarinstitutt

3.3.3 Globale avtaler om miljøgifter har hatt positiv effekt i nord

De lokale forurensningskildene i nordområdene er forholdsvis små sammenlignet med andre regioner, men det tilføres likevel betydelige mengder langtransporterte forurensninger utenfra, gjennom havstrømmer, luftstrømmer og elver. Dette har for eksempel ført til en opphopning av miljøgifter som kvikksølv og PCB i rovdyr på toppen av næringskjeden. Til tross for dette er Arktis fortsatt et av de minst forurensede områdene i verden.

Forurensning som hovedsakelig skyldes virksomhet utenfor nordområdene må reguleres gjennom regionale og globale avtaler, men kunnskap om effektene på det arktiske miljøet har hatt stor betydning i arbeidet med slike avtaler. Dette gjelder ikke minst den globale kvikksølvkonvensjonen (Minamata-konvensjonen). Arktisk råd har vært en viktig bidragsyter til utviklingen av internasjonale miljøavtaler ved å dokumentere effektene på det arktiske miljøet.

Arktisk råds vurderinger av forurensning14 viser at nivåene av mange miljøgifter i Arktis er på vei nedover, og at de internasjonale konvensjonene for å begrense utslipp av langtransportert forurensning har hatt stor effekt på det arktiske miljøet. I noen tilfeller gir nivåene likevel grunn til bekymring, og det er fortsatt høye nivåer av miljøgifter som kvikksølv og PCB i arktiske arter som isbjørn, hvithval, spekkhogger og flere sjøfuglarter. Nivåene av de tungt nedbrytbare miljøgiftene som omfattes av Stockholmkonvensjonen om persistente organiske forurensninger er stort sett nedadgående. Det har vært en betydelig nedgang i nivåer av DDT og PCB. Nivåene av bly er også redusert i de fleste arktiske land, inkludert Norge.

Samtidig som nivåene av mange tradisjonelle miljøgifter er på vei nedover, er det stadig nye kjemikalier som blir utviklet og tatt i bruk. Noen av disse har egenskaper som gjør at de kan transporteres med vann og luft over lange avstander og ha potensielle skadevirkninger for mennesker og dyr i Arktis. Det er særlig grunn til bekymring når det påvises nye stoffer i Arktis uten at det finnes lokale kilder, fordi det viser at stoffene har potensiale til å spre seg globalt. Bromerte flammehemmere, klorerte parafiner, perfluorerte stoffer (PFAS) og ftalater er eksempler på slike stoffer. Vi har begrenset informasjon om mange av disse kjemikaliene og deres potensielle virkninger på dyrelivet i Arktis. Overvåking av nye miljøgifter vil gi økt kunnskapsgrunnlag og kan gi grunnlag for å vurdere enkelte av stoffene under relevante globale avtaler eller reguleringer. Det er viktig at denne kunnskapen blir formidlet videre til regionale og globale miljøavtaler, slik at disse kan ta høyde for utfordringene i nordområdene. Regjeringen vil videreføre samarbeidet med de andre arktiske landene på dette feltet.

Mange steder langs norskekysten er sjøbunnen betydelig forurenset av miljøgifter fra tidligere tiders aktivitet, og det er utarbeidet en nasjonal handlingsplan for opprydding i forurenset sjøbunn. Tromsø, Harstad og Hammerfest er prioriterte områder i Nord-Norge. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å rydde opp i massene på sjøbunnen i havne- og fjordområder som er sterkt forurenset av miljøgifter. Tromsø og Harstad ble ferdig oppryddet i 2012 og 2014, og Hammerfest kommune og Hammerfest Havn KF planlegger nå en opprydding i Hammerfest havneområde. Den samlede statlige støtten til oppryddingen, som vil foregå over tre år, er beregnet til 128 mill. kroner. Oppryddingen skal samkjøres med bygging av ny havneterminal, hurtigrute- og fiskerikai og planer for farledsutdyping. Dette vil gi både miljø- og samfunnsnytte. Hele tiltaket, inkludert ny kai, er beregnet å koste om lag 439 mill. kroner. Kostnaden fordeler seg mellom Hammerfest kommune, Hammerfest Havn KF, Troms og Finnmark fylkeskommune, Miljødirektoratet og Kystverket.

3.3.4 Nordnorske kulturmiljø

I Nord-Norge har store deler av befolkningen opp gjennom historien hentet sitt inntektsgrunnlag fra næringer knyttet til sjøen. Fiskevær i Lofoten og Hamningberg i Troms og Finnmark er eksempler på den unike kombinasjonen av ressursutnyttelse av naturen og kulturarv. I slike kulturmiljø inngår kulturminner som en del av en større helhet. Meld. St. 16 (2019–2020) Nye mål i kulturmiljøpolitikken tydeliggjør kulturmiljøfeltet som en viktig del av klima- og miljøpolitikken. Tolv norske kulturmiljø er så langt fredet etter kulturminneloven, blant annet Skoltebyen kulturmiljø som er et viktig kulturmiljø for den østsamiske historien. Fredningsprosessen for Henningsvær kulturmiljø startet opp i 2019.

Andre verdenskrig har satt sterke spor i Nord-Norge, blant annet gjennom utbyggingen av kystfort, spor etter fangeleire og gjenreisningsarkitektur etter krigen.

Samiske og kvenske kulturminner og kulturmiljøer vitner om en rik og variert historie, med vekt på samspill med naturen og er en del av en levende tradisjon. Prosjektet Registrering av automatisk fredete samiske bygninger har gitt ny kunnskap om samisk bygningsarv og innspill til bevaringsprogrammet for samiske kulturminner. Kvenske kulturminner er en del av det prioriterte temaet nasjonale minoriteter i Riksantikvarens fredningsstrategi.

Nordnorsk fartøyvernsenter og båtmuseum (NNFA) i Gratangen har en viktig rolle for vedlikehold av fartøy, kvalitet på restaureringer og istandsettinger og for å spre kompetanse innen tradisjonshåndverk.

Et endret klima med mer nedbør, tining av permafrost, flom og skred kan ødelegge kulturminner og kulturmiljø, og endre bevaringsforholdene for arkeologiske kulturminner og for bygningsarven. Det internasjonale samarbeidsprosjektet Adapt Northern Heritage har som formål å fremme bedre forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer i nord i et endret klima. Prosjektet utvikler veiledning for risiko- og sårbarhetsvurderinger av kulturminner og kulturmiljøer, og for planlegging av tilpasningstiltak.

Regjeringen prioriterer å legge til rette for vern gjennom bruk. Et av de nye nasjonale målene er å ta vare på et mangfold av kulturmiljø som grunnlag for opplevelse, kunnskap og bruk. I mange tilfeller er den opprinnelige bruken borte. Utfordringen blir dermed å finne ny bruk, slik at kulturmiljø, bygninger og anlegg ikke forfaller og uten at de kulturhistoriske verdiene ødelegges. Slik bruk kan også bidra til den grønne omstillingen i nord.

3.3.5 Utvalgte kulturlandskap i jordbruket

Kulturlandskapene i jordbruket er formet gjennom langvarig og kontinuerlig tradisjonell bruk, og er en viktig kilde til kunnskap om byggeskikk, håndverk, skjøtselsmetoder og kulturhistoriske verdier. Satsingen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket ivaretar store verdier knyttet til kulturmiljø, naturmangfold og jordbruk, og skal sikre langsiktig forvaltning av et utvalg landskapsområder fra hele landet. Ordningen er basert på frivillig samarbeid og lokalt engasjement, og er etablert av landbruks- og miljømyndighetene. Fra 2020 forvaltes tilskuddsordningen av kommunene. Utvalgte kulturlandskap i Nordland er Engan-Ørnes og Kjelvik, Blomsøy-Hestøy og Skålvær, Engeløya, og Røst. Skárfvággi/Skardalen, Skallan-Rå, Goarahat og Sandvikhalvøya og Sää'msjidd/Skoltebyen/Kolttakylä er utvalgte områder i Troms og Finnmark.

3.3.6 Verdensarvområder i Nord-Norge

Tre av Norges åtte verdensarvområder ligger nord i landet:

Foto: Visit Vega og Ingvild Telle, Alta Museum

• Vegaøyene i Nordland består av femten øyvær. Siden middelalderen har sanking av egg og dun fra ærfugl vært en viktig del av næringsgrunnlaget på Helgelandskysten, og fremdeles holdes tradisjonen med dunsanking i hevd på flere øyer i verdensarvområdet.

• Bergkunsten i Alta er mellom 6000 og 2000 år gamle, og gir innsikt i datidens menneskers liv og deres oppfatning av verden. Her finner vi over tre tusen bergkunstfigurer, det største antallet i Nord-Europa.

• Struves meridianbue var den første storskalerte, vitenskapelige oppmålingen i Europa, som ble gjennomført i perioden 1816–1852. Oppmålingen er enestående i omfang og kvalitet og representerer et viktig element i geovitenskapens historie. Meridianbuen strekker seg gjennom ti land, fra Svartehavet til Hammerfest, og fire av målepunktene ligger i Finnmark.

For å kunne regnes som en del av verdensarven, må området ha unike kultur- og/eller naturhistoriske verdier og oppfylle strenge krav til forvaltning. Regjeringen har høye ambisjoner for forvaltning av verdensarvområdene og har som mål at områdene skal utvikles til fyrtårn for god natur- og kulturminneforvaltning. Miljødirektoratet og Riksantikvaren utvikler nå en metode for klimasårbarhetsvurdering av verdensarvområder. Regjeringen er opptatt av verdiskaping og videreutvikling av eksisterende og nye bærekraftige næringer for å bidra til levende samfunn og beskyttelse av verdensarvverdiene.

3.4 Helhetlig forvaltning av et miljø i rask endring

Regjeringens mål for forvaltning av naturen i nordområdene er en treffsikker og klimatilpasset forvaltning, styrking av kommunenes arbeid med naturmangfold gjennom bærekraftig areal- og ressursbruk, styrket innsats for truet natur og bevaring av et representativt utvalg av naturen i nord. Dette er i tråd med naturmangfoldmeldingen, Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet, som blant annet redegjør for hvordan vi skal ta vare på naturmangfoldet i polarområdene. Det er et nasjonalt mål at negativ menneskelig påvirkning og risiko for påvirkning på miljøet i polarområdene skal reduseres. Forvaltningen må ta hensyn til at klimaendringene gjør mange arter og naturtyper i nordområder mer sårbare, både på land og til havs.

3.4.1 Helhetlig forvaltning av naturen i Nord-Norge

De to viktigste årsakene til at den samlede belastningen på mange økosystemer i nordområdene øker er klimaendringer og at leveområder for dyr og planter blir berørt av ulike typer inngrep og arealbruk. Selv om presset på naturen fra inngrep og arealbruk er mindre i Nord-Norge enn lengre sør i landet, er graden av påvirkning økende også i nord. Det er derfor viktig å begrense den samlede negative påvirkningen som følge av inngrep knyttet til blant annet transport, industri, energi og landbruk.

Som oppfølging av naturmangfoldmeldingen vil regjeringen utvikle konsepter for helhetlige forvaltningsplaner for norsk natur. Målet er at alle påvirkninger skal ses i sammenheng, og at forvaltningen skal bli økosystembasert. Den første vurderingen av den økologiske tilstanden for økosystemet høyarktisk tundra (Svalbard) og Barentshavet gjennomføres i perioden 2020–2021. Dette er et viktig skritt på veien mot et mer helhetlig kunnskapsgrunnlag for en økosystembasert naturforvaltning av nordområdene.

En helhetlig forvaltning av den nordnorske naturen er avgjørende for utviklingen i miljøtilstanden, og for å lykkes med å forene god miljøforvaltning med andre samfunnshensyn og arealbruksinteresser. Bevaring av naturmangfold sikrer robuste økosystem og gjør nordnorsk natur bedre rustet mot klimaendringer. En helhetlig arealforvaltning innebærer bruk av ulike virkemidler der særlig kommunal- og regional arealplanlegging gjennom plan- og bygningsloven står sentralt, jamfør kapittel 4.

Områdevern i medhold av naturmangfoldloven er et viktig virkemiddel for å ta vare på den aller mest verdifulle naturen. I verneområdene skal bruk både bygge opp under verneverdiene og gi grunnlag for verdiskaping. Naturreservater, nasjonalparker og andre verneformer bidrar til å ta vare på både nasjonale og internasjonale naturverdier. Områdevern er et effektivt, tverrsektorielt virkemiddel som skal hindre at verdifull natur blir ødelagt eller stykket opp av inngrep som kan skade eller ødelegge naturmangfoldet. 15 prosent av landarealet i Nordland og Troms og Finnmark er vernet i medhold av naturmangfoldloven. I tillegg er 65 prosent av Svalbards landområder vernet som nasjonalparker og store naturreservater for å ta vare på de store områdene med i hovedsak uberørt, arktisk natur som finnes der. I Nordland, Troms og Finnmark er det til sammen 18 nasjonalparker. Den nyeste er Lofotodden, som ble opprettet i 2019. Nasjonalparkene er særlig viktig i reiselivssammenheng. Dette er nærmere omtalt i kapittel 5.

Arktis karakteriseres av arter som trekker over store områder, både til lands og til vanns. Mange av disse artene har grenseoverskridende bestander og er avhengige av økosystemer som dekker flere land. Flere arktiske trekkende arter er truet av overutnyttelse og ødeleggelse av leveområder langs trekkrutene utenfor Arktis. Internasjonalt samarbeid, herunder i Arktisk råd, er en forutsetning for å bevare disse artene og deres leveområder. Også innen det norsk-russiske havmiljøsamarbeidet har vi i lang tid hatt et konstruktivt samarbeid med Russland om det faglige grunnlaget for økosystembasert forvaltning av Barentshavet.

3.4.2 Helhetlig forvaltning av norske havområder

Formålet med forvaltningsplanene for norske havområder er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk, og samtidig opprettholde miljøverdiene i havområdene. Våren 2020 la regjeringen fram Meld. St. 20 (2019–2020) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene. Meldingen omfatter Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak.

Det norske systemet med forvaltningsplaner for havområdene gir et godt utgangspunkt for å møte utfordringene knyttet til økt aktivitet og raske klima- og miljøendringer som preger havområdene i nord. Forvaltningsplanene ser viktige havnæringer som fiskeri og havbruk, skipsfart og petroleumsvirksomhet i sammenheng med hensynet til miljøet og økosystemene i havet. Klimaendringenes betydning for de nordlige havområdene omtales spesielt. Meldingen ser også på forutsetningene for framtidige næringer som vindkraft til havs, mineralvirksomhet på havbunnen, karbonlagring under havbunnen og produksjon av hydrogen. I lys av forventet vekst i nye næringer til havs vil regjeringen vurdere om det kan være enkelte havområder hvor mange kryssende hensyn gjør seg gjeldende.

Blant tiltakene i meldingen er en ny definisjon av grensen for iskantsonen som et særlig verdifullt og sårbart område i Barentshavet og som områdespesifikk ramme for petroleumsvirksomheten. Et annet tiltak er utvidelse av området der det ikke vil være tillatt med leteboring i hekketiden for sjøfugl, ut til 100 km fra grunnlinjen utenfor kysten av Troms og Finnmark. Dette tiltaket vil bli vurdert på nytt når arbeidet med ny avgrensing av særlig verdifulle og sårbare områder er ferdigstilt. Boretidsbegrensningene i området fra 65 til 100 km rundt Bjørnøya som ble innført i forbindelse med 24. konsesjonsrunde er videreført i forvaltningsplanen. Øvrige rammer for petroleumsvirksomhet i Barentshavet og Norskehavet er videreført.

BarentsWatch er et åpent informasjonssystem som samler, utvikler og deler informasjon om norske kyst- og havområder. BarentsWatch har utviklet et digitalt kartverktøy til bruk i arbeidet med de norske forvaltningsplanene for de norske havområdene, og for å gjøre kartbasert informasjon og kunnskap allment tilgjengelig. Kartverktøyet viser naturressurser, miljøverdier, næringsaktiviteter, planer og reguleringer, marine basisdata og referansedata på en helhetlig måte. Dette vil understøtte god arealforvaltning i havområdene og være til nytte for involverte myndigheter, næringsinteresser, interesseorganisasjoner og allmennheten. En videre utvikling av arealverktøyet kan forenkle og effektivisere arbeidet for etater som er involvert i den nasjonale havforvaltningen.

FNs klimapanel understreker at klimatilpasning av forvaltningen i stor grad dreier seg om å redusere andre typer påvirkning, som arealbruk, forurensning og høsting. Marine verneområder og andre arealbaserte bevaringstiltak kan være effektive verktøy for å ta vare på arealer med viktige økosystemer og naturverdier. Målet er at områdene skal forvaltes slik at disse verdiene ivaretas for framtiden. Det vil kreve at påvirkninger kan reguleres, og at det gjennomføres målrettede bevaringstiltak der dette er nødvendig. Restriksjoner på aktivitet skal stå i forhold til formålet med vernet eller beskyttelsestiltaket.

I juni 2020 vedtok regjeringen de første tre marine verneområdene i Troms og Finnmark: Ytre Karlsøy, Rossfjordstraumen i Senja og Rystraumen i Tromsø. Samtidig ble det opprettet fire nye verneområder i Nordland: Kaldvågfjorden og Innhavet i Hamarøy, Karlsøyfjorden i Bodø, Nordfjorden i Rødøy og Innervisten i Vevelstad. Saltstraumen marine verneområde ble opprettet i 2013.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med etablering av marine verneområder og marine beskyttede områder og utarbeide en helhetlig nasjonal plan for marine verneområder. Regjeringen vektlegger bruk og vern i vernede områder også ved å hensynta verdiskaping og næringsvirksomhet som ikke er i strid med formålet med vernet.

3.5 Regjeringen vil

• Sikre en god og helthetlig forvaltning av all aktivitet i våre nordområder, slik at den bidrar til størst mulig samlet verdiskaping innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

• Bidra til at klimatilpasning blir tatt hensyn til i alle ledd av samfunnsplanleggingen i nordområdene.

• Redusere klimagassutslippene i samsvar med nasjonale mål og internasjonale forpliktelser.

• Videreføre satsinger som bidrar til reduksjon av klimagassutslipp i nordområdene.

• Videreføre satsingen på klimavennlige hurtigbåter i 2021, og øke rammetilskuddet til fylkeskommunene i 2021 for å støtte opp om innfasingen av lav- og nullutslippsferger på fylkesveisambandene.

• Utvikle et mer helhetlig kunnskapsgrunnlag for en økosystembasert naturforvaltning av nordområdene, der for eksempel Coastwatch kan bidra.

• Videreføre overvåkingen av klimaendringer og havforsuring i nordlige havområder.

• Vektlegge en klimatilpasset forvaltning av marine ressurser og marint mangfold, slik at bærekraftige bestander og økosystemtjenester i størst mulig grad kan opprettholdes under endret klima, og naturlige karbonlagre beholdes.

• Videreføre arbeidet med marine verneområder og marine beskyttede områder.

• Videreutvikle Fram – nordområdesenter for klima- og miljøforskning for å framskaffe strategisk kunnskap for forvaltning av et miljø i rask endring.

• Forbedre værvarsling, beredskap og varsling av ekstremvær og flom gjennom å etablere en værradar på Finnmarksvidda.

• Prioritere arbeidet med opprydding i forurenset sjøbunn i Hammerfest havneområde.

• Videreutvikle kunnskapsgrunnlaget for klimatilpasning i marine næringer og samfunnssektorer som er avhengig av havet. Gjennomføre, som en del av forvaltningsplanarbeidet, en risikoanalyse for de norske havområdene av direkte og indirekte virkninger på de marine økosystemene og eventuelt andre hensyn under ulike utslippsscenarier.

• Være en pådriver i miljøsamarbeidet innen Arktisk råd, i det bilaterale miljøsamarbeidet med Russland og i det globale arbeidet med å begrense utslipp av klimagasser og miljøgifter som truer miljøet i Arktis.

• Videreføre det arktiske samarbeidet om nettverk av verneområder og økosystembasert forvaltning under Arktisk råd, og det norsk-russiske samarbeidet om det faglige grunnlaget for økosystembasert forvaltning av Barentshavet.

• Støtte opp om Arktisk råds kollektive mål om å redusere de samlede arktiske utslippene av svart karbon.

• Være en pådriver for arbeidet i Arktisk råd med en handlingsplan mot marin forsøpling og mikroplast i Arktis.