1 Innledning

1.1 Overordnete mål

Nordområdepolitikken handler både om det internasjonale bildet i Arktis, forholdet til våre naboland i Barentsregionen og på Nordkalotten og utviklingen i Nord-Norge. Norske interesser i Arktis må hevdes gjennom et sterkt, livskraftig og kompetent Nord-Norge. Derfor er økonomi og samfunnsutvikling i landsdelen et nasjonalt anliggende, med et rikt ressursgrunnlag som bidrar til økonomisk vekst i hele landet.

Regjeringens nordområdepolitikk skal være langsiktig, og sentrale budskap fra Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene og fra Nordområdestrategi – mellom geopolitikk og samfunnsutvikling (2017) videreføres. Regjeringens overordnete mål for politikken i nord er:

• Fred, stabilitet og forutsigbarhet

• Internasjonalt samarbeid og rettsorden

• Helhetlig og økosystembasert forvaltning

• Økt jobb- og verdiskaping

• Tettere samvirke mellom næringsliv og kunnskapsinstitusjoner

• Boattraktivitet og velferd

Boattraktivitet, jobb og verdiskaping gjennom økt samarbeid mellom næringsliv, forsknings- og utdanningsinstitusjoner er utpekt som sentrale satsingsområder for regjeringens nordområdepolitikk, og vektlegges spesielt i denne meldingen.

Nordområdepolitikken bygger på en lang tradisjon med ivaretagelse av Norges interesser i nord gjennom et bredt internasjonalt samarbeid. Mye har endret seg siden forrige stortingsmelding om nordområdene ble lagt fram for ni år siden. Den geopolitiske situasjonen har blitt mer krevende. Klimaendringene fortsetter å påvirke miljø- og livsgrunnlaget i økende grad. Parisavtalen har trådt i kraft, og Norge har satt seg som mål å bli et lavutslippssamfunn innen midten av dette århundret. Demografisk utvikling, urbanisering og digitalisering har stor betydning for den samfunnsmessige og økonomiske utviklingen i nord.

Globalt observeres økende interesse og engasjement for utviklingen i Arktis fra stadig flere aktører, og mange har meninger om hvordan den framtidige utviklingen i våre nordområder kan eller bør bli. Mot denne bakgrunnen forblir nordområdene Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Regjeringen vil videreføre et bredt og offensivt internasjonalt samarbeid i nord og engasjement på globale arenaer der nordområdene er tema. Regjeringen vil også tilrettelegge for lokalt og regionalt samarbeid over grensene i nord. Det beste grunnlaget for å hevde norske interesser i nord er en solid og varig positiv utvikling for befolkningens livsgrunnlag i Nord-Norge.

Regjeringen vil legge til rette for at det kan skapes nye lønnsomme arbeidsplasser og at befolkningen sikres offentlige tjenester av god kvalitet. Det er behov for å bedre tilgangen til kvalifisert arbeidskraft både i offentlig og privat sektor. Skatte- og avgiftspolitikken skal stimulere til ny vekst, og regjeringen skal gi bedriftene trygghet slik at de kan delta i det europeiske markedet. Ambisiøse mål for en kunnskapspolitikk fra grunnskole til universitet er avgjørende.

Ni prosent av Norges innbyggere lever i nord, og vi er dermed det landet i verden hvor størst andel av befolkningen bor nord for polarsirkelen. Landsdelen utgjør 35 prosent av norsk fastlandsareal. Her finner vi også noen av våre fremste kompetansemiljøer innen blant annet havforskning, fiskeri- og ressursforvalting, klima- og miljøforskning, arktisk innovasjon og bærekraftig havbasert næringsliv. For nordmenn er nordområdene både et hjem og et livsgrunnlag.

Norges havsatsing er et prioritert område for regjeringen og viktig i nordområdepolitikken. Havpolitikken er beskrevet i regjeringens oppdaterte havstrategi Blå muligheter (2019), og i Meld. St. 22 (2016–2017) Hav i utenriks- og utviklingspolitikken og i Meld. St. 20 (2019–2020) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene. Bruk av havet gjennom generasjoner har gitt oss verdifull erfaring og kunnskap. Sterke norske fagmiljøer besitter unik kompetanse om hvordan vi skal ivareta et godt havmiljø, samtidig som vi sikrer verdiskaping basert på våre havressurser. Dette gjør Norge til en ettertraktet samarbeidspartner i både politiske og faglige havspørsmål internasjonalt.

Denne meldingen redegjør for nasjonale satsinger og planer av særlig stor viktighet i nord. Samtidig vil ikke offentlig sektor alene kunne løse en del komplekse og langsiktige utfordringer som ofte har sammenheng med større trender, herunder fraflytting og demografiske endringer. Ikke alle forventninger til statlig involvering kan innfris. Regjeringen kan tilrettelegge for vekst, men i mange henseender er landsdelens ressursmiljøer innenfor politikk, forskning og næringsliv avgjørende for å realisere potensialet for bærekraftig vekst og utvikling.

Meldingen gir ikke en oppstilling av alt som kan tenkes å være relevante politiske satsinger eller tiltak for eller i nordområdene. Regjeringens mål og ambisjoner i denne nordområdemeldingen vil derfor også bli fulgt opp i videre sektor- og budsjettprosesser. En stortingsmelding kan ikke forskuttere disse, men setter like fullt rammer og retning for regjeringens videre nordområdepolitikk.

Foto: Jon Terje Hellgren Hansen, UiT Norges arktiske universitet

Kunnskapsgrunnlaget for meldingen er i stor grad innhentet i dialog med fylkeskommuner, kommuner, Sametinget og sentrale aktører innen næringsliv, organisasjoner og kunnskapsinstitusjoner i nord. Et eget ungdomspanel, nedsatt spesielt for meldingen, har gitt sine innspill. Alle disse samtalepartnerne har bidratt med perspektiver på sentrale utfordringer og muligheter i nord. Felles forståelse av de strategiske utviklingstrekkene i nordområdene er vesentlig for å få til en målrettet politikk og innsats. Et økonomisk og samfunnsmessig bærekraftig Nord-Norge er viktig. Dette har bred forankring og står sentralt i denne meldingen.

Hvert av meldingens kapitler har en innledning som redegjør for regjeringens overordnete ambisjoner på de ulike områdene. Kapitlene avsluttes med en oversikt over satsinger og tiltak.

FNs bærekraftsmål vil fortsatt være en viktig ramme for oppfølging og videreutvikling av nordområdepolitikken, jamfør regjeringens nordområdestrategi.1

I 2015 ble 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene vedtatt av alle FNs medlemsland. Bærekraftsmålene ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. Regjeringen har vedtatt at bærekraftsmålene utgjør det politiske hovedsporet for å ta tak i vår tids største nasjonale og globale utfordringer.

Forpliktelsene overfor FNs bærekraftsmål er vårt felles ansvar. Norge har lang tradisjon for å drive forsvarlig og bærekraftig ressursforvaltning og næringsvirksomhet, og det er svært positivt at både bedrifter, kunnskapsinstitusjoner og offentlig sektor i nord har satt bærekraft tydelig på agendaen. I sum gir det et solid grunnlag for at våre felles veivalg for framtidig utvikling i nordområdene skal legge til rette for økt aktivitet innenfor bærekraftige rammer.

For å sikre en målrettet, godt forankret innsats har regjeringen igangsatt arbeid med en nasjonal arbeidsplan for bærekraftsmålene. Planen vil legges fram som en stortingsmelding våren 2021.

1.2 Kort tilbakeblikk. Hva bygger meldingen på?

De to foregående nordområdemeldingene – Muligheter og utfordringer (2005–2006) og Visjoner og virkemidler (2011–2012), har som titlene viser vurdert norske interesser opp mot ulike framtidsperspektiver. Denne meldingen bygger videre på hovedsatsingsområdene i regjeringens rapport Nordkloden (2014) og regjeringens nordområdestrategi (2017), men tilpasses også nye faktorer.

Granavolden-plattformen fra 2019 slår fast at:

«Regjeringen vil føre en offensiv nordområdepolitikk, der de lange linjene i nordområdepolitikken videreføres. Regjeringens visjon er at nordområdene skal være en fredelig, skapende og bærekraftig region. Dette krever et samspill mellom utenriks- og innenrikspolitikk. Internasjonalt samarbeid er viktig for å utløse det fulle potensialet for vekst og en forutsetning for å hevde Norges interesser i nordområdene. Regjeringen vil følge opp nordområdestrategien, med vekt på internasjonalt samarbeid, næringsutvikling, kunnskap, infrastruktur, miljøvern, sikkerhet og beredskap.»

Definisjoner og avgrensninger

Arktis: I denne meldingen defineres Arktis som hav- og landområdene mellom Nordpolen og polarsirkelen. Dette er den vanligste definisjonen av Arktis (av praktiske grunner velger vi å følge fylkesgrensen og definerer hele Nordland som en del av Arktis). I dette området er det et bredt samarbeid mellom de arktiske statene, som involverer aktører på en rekke områder som blant annet klima og miljø, fiskeri samt forskning og næringsliv. Området er preget av store ulikheter med hensyn til befolkning, næringsliv og tilgang til åpent hav.

Nordområdene: Begrepet nordområdene har sitt utspring i de politiske satsingene som fant sted gjennom de to forrige meldingene og flere påfølgende strategidokumenter. Den geografiske definisjonen av nordområdene er land- og havområdene fra Sør-Helgeland i sør til Grønlandshavet i vest og Petsjorahavet (det sørøstlige hjørnet av Barentshavet) i øst. Begrepet er særlig forbundet med ivaretagelse av norske interesser gjennom ulike satsinger og grenseoverskridende samarbeid på Nordkalotten og i Barentsregionen.

Nord-Norge: Tradisjonelt har man ikke omtalt vår nordligste landsdel som Arktis, da dette begrepet har vært forbundet med polare områder. I henhold til utviklingen av norsk arktis- og nordområdepolitikk, kombinert med økt internasjonal oppmerksomhet, er det nå etablert praksis å omtale Nord-Norge som del av både Arktis og nordområdene. Samtidig skiller de klimatiske forholdene i den norske delen seg betydelig fra andre deler av Arktis som følge av Golfstrømmen, herunder både hva gjelder temperatur og isutbredelse.

I denne meldingen omtales Svalbard når ansvarsområder på øygruppen er spesielt nært knyttet til kapasiteter på fastlandet, som for eksempel innen polar- og havforskning, meteorologi og beredskap. Regjeringens Svalbard-politikk er lagt frem i en egen melding, Meld. St. 32 (2015–2016) Svalbard.

1.3 Hva har vi erfart etter 2011 – og hvilke hovedsaker utgjør rammene nå?

Globale trender har innvirkning på utviklingen i nordområdene, og de siste årene har vist i hvor stor grad uventede faktorer kan påvirke vår situasjon.

Norge står overfor en vesentlig mer krevende utenriks- og sikkerhetspolitisk situasjon enn i 2011. Internasjonal politikk er i større grad preget av stormaktsrivalisering, mer nasjonalisme og press mot etablerte samarbeidsinstitusjoner og verdier. Denne meldingen er skrevet i en tid der koronapandemien har ført verden inn i en historisk krise. Det er vanskelig å si i hvilken grad pandemien vil påvirke norsk økonomi på lang sikt. Verdens klima- og miljøproblemer har økt til tross for globale juridisk forpliktende avtaler som Parisavtalen og andre verdensomspennende politiske initiativer. Globale produksjons-, handels- og forbruksmønstre har ikke endret seg nok til å kunne stoppe dramatiske temperaturstigninger i Arktis. Urbanisering fører til at arbeidstakere, og spesielt de yngre, søker inn mot byer og tettsteder for å være del av større sosiale og kompetanseutviklende miljøer.

Krevende utenriks- og sikkerhetspolitisk situasjon i nord. Godt grensenært samarbeid

Arktis og nordområdene er i dag i all hovedsak en fredelig og stabil region, preget av muligheter, samarbeid og overholdelse av internasjonal rett. Dette er et resultat av en bevisst politikk fra de arktiske statene, og Norge har vært en betydelig pådriver. Regjeringen arbeider målbevisst og bidrar med betydelige midler inn i samarbeidet med våre naboer i nord – både gjennom Arktisk råd, Barentsrådet og andre samarbeidsordninger som Nordlig dimensjon, EUs regionale programmer i nord og det nordiske samarbeidet. Formålet er å legge til rette for en god utvikling i regionen og å løse felles utfordringer gjennom dialog og samarbeid. Fred, stabilitet og godt samarbeid kan imidlertid ikke tas for gitt. Vi ser også noen utviklingstrekk som, dersom de forsterkes, kan utfordre dagens situasjon.

De siste årenes forverrede sikkerhetspolitiske utvikling både regionalt og globalt krever en bevisst og aktiv politikk. Optimismen som varte de første tiårene etter Berlin-murens fall er erstattet med større realisme etter Russlands ulovlige anneksjon av Krim og vedvarende aggresjon i Øst-Ukraina.

I Norges umiddelbare nærområder står vi overfor et Russland som i de siste ti årene har økt sin militære evne betydelig. Omfanget og kompleksiteten i russiske øvelser i våre nærområder øker. Kombinert med en mer selvhevdende holdning i utenrikspolitikken, har dette i sum skapt usikkerhet om landets intensjoner. Selv om Russlands militære kapasiteter ikke er rettet primært mot Norge, utgjør landet en strategisk utfordring for Norge og det vestlige sikkerhetsfellesskapet. Det anstrengte forholdet mellom stormaktene og mellom Russland og NATO påvirker rammene for vår nordområdepolitikk.

Globale utviklingstrekk har konsekvenser for norsk sikkerhetspolitikk og forsterker behovet for situasjonsforståelse og kunnskap. Det militære aktivitetsnivået i nordområdene øker, både på alliert og russisk side. Store og til dels nye aktører som Kina legger økt vekt på sine interesser i Arktis, blant annet knyttet til forskning og infrastrukturprosjekter. Det kreves bevisst og aktiv innsats for å sikre forståelse og respekt for norske synspunkter og interesser. Vi kan ikke utelukke at globale spenninger og stormaktsrivalisering også kan få mer konkrete virkninger i våre nordområder til tross for at vi i dag anser Arktis som preget av stabilitet og samarbeid.

Klima og miljøendringene påvirker livsgrunnlaget

De norske nordområdene er preget av storslått natur og rike naturressurser på land og i havet. Samtidig skaper økende menneskelig aktivitet nye utfordringer og økt risiko i nord. Miljøet i nordområdene påvirkes hovedsakelig av globale og regionale faktorer som klimaendringer, havforsuring og tilførsler av miljøgifter.

Tiltak for å begrense de globale klimaendringene er derfor det viktigste vi kan gjøre for å ta vare på miljøet i nord. Klimaendringene har allerede hatt stor effekt i Arktis. Vi ser mindre sjøis, mindre is og snø på land, tining av permafrosten, endringer i nedbørsmengder og økt forekomst av skogbranner. De arktiske økosystemene er i sterk endring. Utviklingen i de samlede globale utslippene av klimagasser vil være avgjørende for hvor store endringene blir på sikt. Parisavtalen og målet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050 er en viktig ramme for utviklingen i nordområdene.

Sammen med klimaendringene er tap av naturmangfold den andre store globale miljøutfordringen i vår tid. Selv om vi fortsatt har store uberørte områder, påvirker naturinngrep og ødeleggelse av leveområder også mange arter og økosystemer i nordområdene. Samtidig er det viktig å framholde de resultater vi har oppnådd, som innen bærekraftig fiskeriforvaltning gjennom samarbeid med Russland. Torskebestanden i Barentshavet er i dag verdens største, og en viktig ressurs for matforsyningen til spesielt Europa.

Vi må tilpasse oss de endringene vi vet vil komme. Rammene for samfunnsutviklingen i nordområdene må ta høyde for at klimaendringene skaper økt aktivitet, nye utfordringer og ny risiko. Dette krever godt internasjonalt samarbeid. Både Arktisk råd, Barentsrådet og Nordlig dimensjon arbeider med disse utfordringene. Norge vil legge vekt på miljøsamarbeid med Russland også i årene framover, herunder om havforsøpling. På den annen side medfører utviklingen store behov for nye bærekraftige teknologiske løsninger, noe som muliggjør jobb- og verdiskaping.

EUs samarbeidsprogram Interreg gir grenseoverskridende samarbeidsmuligheter og bidrar til dialog mellom Europakommisjonen og lokalsamfunn, næringsliv og kunnskapsinstitusjoner i nord. Regjeringen slutter fullt opp om EUs European Green Deal og de foreslåtte tiltakene for å etablere moderne arbeidsplasser og transportløsninger i nordområdene, som også skal bidra til utslippsreduksjoner.

Foto: Kystvakten

Urbanisering som global trend – befolkningsnedgang i nord

Verden over ser man en sterk trend i retning av urbanisering, med tilflytting fra distrikter til byer med større muligheter for utdanning og arbeid og et bredere tjenestetilbud. Av dette følger til tider polariserte verdidebatter om satsinger på sentra versus distrikter og om ulike utfordringer knyttet til urbanisering og desentralisering.

Siden tidlig på 1970-tallet har den nordnorske befolkningsandelen gått ned. Det har riktignok vært en befolkningsvekst i landsdelen før man i 2019 fikk en netto nedgang i Nord-Norge. I tillegg har fødselstallene gradvis falt. En vesentlig grunn til nedgangen er at det kommer færre arbeidsinnvandrere enn for få år siden. Nå er imidlertid mer grunnleggende demografiske og økonomiske utviklingstrekk kommet tydeligere til syne.

Det er ikke gitt at tradisjonelle virkemidler er effektive i møte med de utfordringene vi står overfor. Regjeringen mener det bør rettes mer oppmerksomhet mot utvikling, vekstkraft og attraktivitet i byene og de større tettstedene, som virkemiddel for regional utvikling. Disse regionene vil være viktige vekstsentre i nord fordi de har større bredde av næringslivsrettet kompetanse.

Jobber må skapes og videreutvikles gjennom kunnskap. Derfor har regjeringen over flere år tildelt store midler til økt studiekapasitet ved universiteter og høyskoler i hele landet, som gjør høyere utdanning mer tilgjengelig også i distriktene. Regjeringen har lagt til rette for fleksible utdanningstilbud for å løfte kompetanse lokalt og regionalt, også i nord.2 Det har blitt tildelt betydelige midler til studietilbud som gjør høyere utdanning mer tilgjengelig i distriktene.

Teknologisk utvikling gir muligheter og utfordringer i nord

Digitalisering og ny teknologi har de siste årene bidratt til store endringer i samfunnet og økonomien. Nye teknologier som kunstig intelligens kan utnyttes i større grad, og fysiske enheter, sensorer og forskjellige typer utstyr kobles til internett. Endringene påvirker alle politikkområder og sektorer. Dette har betydelige implikasjoner for Norge som et av verdens mest digitaliserte land. Mulighetene med ny teknologi gjør også digital infrastruktur til en sentral forutsetning for innovasjon og utvikling i alle sektorer.

Teknologiutviklingen gir nye muligheter for konkurransekraft og velferd i nord. Digitale tjenester og kommunikasjonsteknologi kan i større grad veie opp for ulemper knyttet til lange avstander og bidra til å øke den økonomiske aktiviteten. Automatisering av skipsoperasjoner kan gjøre det lettere å operere i nord.

Data blir viktigere for verdiskaping, forsvar og beredskap. For Norge kan geografisk plassering gi fordeler ved tilgang til unike og tidsriktige data. Satellittdata fra nordområdene gir muligheter for innovasjon og nye digitale tjenester. Kunstig intelligens gjør det mulig å utnytte bedre store datamengder fra satellittobservasjoner til å identifisere nye teoretiske sammenhenger. Det arbeides blant annet med løsninger for mer eksakt og raskere varsling om havis3 og innsikt i forhold som påvirker klimaendringene og bærekraftig ressursutnyttelse.

Endrete forutsetninger for økonomisk vekst

Næringslivet i nord hadde i perioden 2008–2018 sterkere vekst enn resten av landet. Nord-Norge møter imidlertid utfordringer grunnet forholdsvis små kapitalmiljøer, og delvis mangel på kompetanse og arbeidskraft. Et annet utviklingstrekk er konsekvensene av globale klima- og miljøutfordringer for noen av våre viktigste ressursbaserte næringer, samtidig som nye muligheter skapes for bærekraftig teknologi- og næringsutvikling i nord. Dette gjelder ikke bare de som lever i nord, men generelt for eksport og jobb- og verdiskaping i hele landet. Sikker og framtidsrettet samferdsel og kommunikasjon vil være avgjørende for utviklingen av samfunnet og næringslivet i nord.

Norge er et land med en åpen økonomi, og norsk arbeidsliv trenger gode og forutsigbare rammebetingelser. Tilløp til økt proteksjonisme globalt skaper større grad av uforutsigbarhet. Samtidig setter EØS-avtalen avgjørende rammevilkår for eksportbedriftene, i tillegg til en rekke viktige bilaterale handelsavtaler.

I likhet med næringslivet i hele landet, opplever bedrifter i nord store konsekvenser av korona-pandemien. Denne berører hele bredden av næringslivet, men har ikke minst rammet reiselivsnæringen, som sysselsetter en større prosentandel i nord enn på landsbasis. Reiselivsnæringen har også vært spesielt viktig for et variert arbeidsmarked og for å opprettholde attraktive tjeneste- og kulturtilbud, som gjerne er større enn det lokale befolkningstall tilsier.

1.4 Hovedlinjer i norsk nordområdepolitikk for årene framover

Fast og forutsigbar linje i nord: En mer krevende utenriks- og sikkerhetspolitisk situasjon i nord krever at vi viderefører en fast og forutsigbar linje og et styrket og troverdig forsvar i samarbeid med våre allierte og partnere. Den sikkerhets- og forsvarspolitiske betydningen av nordområdene øker, og regjeringen satser på Forsvaret i Nord-Norge. En betydelig del av Forsvarets operative struktur er lokalisert i landsdelen. Norge har lang erfaring med – og gode resultater fra – å balansere våre interesser i nord. Regjeringen vil videreføre og forsterke samarbeid og tillitsbygging gjennom konkrete tiltak og prioriteringer.

Formidle at samarbeid virker: I takt med at den internasjonale interessen for Arktis øker, ser man en forsterket tendens til å beskrive Arktis som et konfliktpreget område. Kunnskapsnivået harmonerer i mange slike tilfeller ikke med engasjementet. Scenarier preget av interessemotsetninger vektlegges ensidig, mens samarbeidsordninger som har virket over tiår blir ignorert eller betegnet som utdaterte. Regjeringen vil at norske kunnskapsinstitusjoner skal fortsette å bidra til at den internasjonale debatten om Arktis er basert på fakta og gode analyser, og ikke på myter. Slik kan norske forsknings- og kunnskapsaktører delta i arbeidet med å fremme norske interesser i nord.

Foto: Arctic Frontiers

Folkeretten gjelder: Arktis framstilles til tider som et uregulert eller sågar lovtomt område. Effekter av issmeltingen for land utenfor Arktis anføres av enkelte som grunn til å se på Arktis som et globalt fellesanliggende («what happens in the Arctic doesn’t stay in the Arctic»). Dette brukes som argument for at ikke-arktiske stater også har en generell rett til å ta del i forvaltningen av Arktis. Regjeringen vil fortsatt bidra til å korrigere dette bildet ved å vise til folkeretten og arbeid innenfor gjeldende rammeverk og samarbeidsstrukturer som Arktisk råd. Ikke-arktiske staters rettigheter, interesser og muligheter avhenger av hva de ønsker å gjøre i hvilket jurisdiksjonsområde. Det er grunnleggende enighet om disse prinsippene blant Arktisk råds medlemsland.

Klima- og miljø i Arktis – en bred norsk tilnærming: Den raske oppvarmingen av Arktis er bekymringsfull av to grunner. Det er både en fare for arktiske arter og økosystemer som er avhengige av is og snø, og en fare for lokalsamfunn og urfolks levemåte og kultur. Utviklingen skyldes først og fremst økningen i de globale klimagassutslippene, ikke menneskelig aktiviteter i Arktis. Utviklingen forsterker betydningen av Paris-avtalen og behovet for oppfølging og gjennomføring. Regjeringen vil omstille norsk økonomi og bidra til at Norge blir et lavutslippssamfunn før midten av århundret, og fortsette å bistå andre land med å kutte sine utslipp. På den måten kan norsk innovasjon og teknologiutvikling i nordområdene bidra til globale utslippskutt.

Utslipp av svart karbon (sot) har spesielt stor oppvarmingseffekt på is og snø nær utslippskildene, og Norge samarbeider med de andre arktiske landene om å redusere disse utslippene. Regjeringen vil fortsette å bygge opp norske ressurser innen sikkerhet og beredskap, slik at de er rustet for å møte krevende forhold som følger av klima- og miljøendringene. Regjeringen vil også styrke forskningen i universitets- og instituttsektoren samt det internasjonale forskningssamarbeidet, for eksempel gjennom avtalen om internasjonalt forskningssamarbeid fra 2016 under Arktisk råd.

FNs bærekraftsmål angir en retning for nordområdepolitikken. Regjeringen skal legge til rette for at Nord-Norge skal være en av Norges mest skapende og bærekraftige regioner og for at fagmiljøene i nord kan bidra til å akselerere dette arbeidet. Det finnes sterke industri- og forskningsmiljøer langs den nordnorske kysten som kan utvikle, teste og markedsføre nye fornybare løsninger basert på arktisk beliggenhet og konkurransefortrinn. Nord-Norge har store fornybare energiressurser og normalt sett et overskudd av fornybar energi. Dette gir et godt utgangspunkt for elektrifisering av marine og maritime næringer; båter, havner og havbruk. Nord-Norge har både ressurser og kompetanse som vil bidra til EUs European Green Deal, herunder blågrønn teknologi og omstilling. Dette vil ha betydning for både norsk og europeisk næringsliv og sysselsetting i årene framover.

Regjeringens havsatsing legger særlig vekt på globalt lederskap, rene og rike hav, næringsutvikling, kunnskap og teknologi og god forvaltning. Det er et overordnet mål for satsingen at den skal bidra til størst mulig samlet verdiskaping i havnæringene. Norge har tatt en lederrolle i globale havspørsmål og er en pådriver for globalt samarbeid. Vi har tilgang til verdens nest lengste kystlinje (etter Canada) og store havområder. Flere av våre viktigste hav- og polarforskningsinstitusjoner er lokalisert i nord, med verdensledende kompetanse om havmiljøet og bærekraftig forvaltning av marine ressurser.

Norge har gode systemer for å sikre god miljøtilstand og økt produktivitet av marine ressurser. Vi vil fortsette å dele viktige erfaringer og kompetanse med land som ønsker å bygge opp en bærekraftig havøkonomi. Regjeringen har tatt initiativ til et høynivåpanel for en bærekraftig havøkonomi (High-level panel for a Sustainable Ocean Economy – havpanelet), som består av stats- og regjeringssjefer fra 14 kyststater verden over, og som ledes av Norges statsminister og Palaus president.

Jobb- og verdiskaping er et overordnet innenrikspolitisk mål i norsk nordområdepolitikk. Når denne meldingen legges fram står verden imidlertid i en helsemessig og økonomisk krise som følge av korona-pandemien. Den setter press på offentlige finanser, men gjør det også nødvendig å akselerere omstilling.

Havbruks- og fiskerinæringen har Europa som et stort marked, og en tilnærmet samlet industri i Nord-Norge har understreket EØS-avtalens betydning. Nordland er et av Norges største industri- og eksportfylker, og i Troms og Finnmark utgjør eksporten en stor andel av verdiskapingen. Målet er at de marine ressursene skal bidra til å sikre arbeidsplasser og næringsutvikling som kommer kystsamfunnene i nord til gode. EØS-avtalen gjør Norge til del av regelverket for mattrygghet i EU og EØS. Dette er av avgjørende betydning for adgangen til det europeiske markedet for norsk fisk.

Regjeringen vil legge til rette for tettere samarbeid mellom arbeids- og næringsliv og høyere utdanning for å skape attraktive arbeidsplasser i nord. I den sammenheng er det viktig å styrke samarbeidet med våre nordiske naboer, som ligger høyt på internasjonale rangeringer over forsknings- og innovasjonsdrevet næringslivsutvikling.

En annen fellesnevner for næringsutviklingen i nordområdene er at potensialet for vekst og utvikling ligger i evne til innovasjon og utnyttelse av de teknologiske mulighetene. Vi står samtidig overfor grunnleggende utfordringer knyttet til befolkningsutviklingen i Nord-Norge og behovet for å sikre den kompetansen som er nødvendig for å kunne utnytte landsdelens potensial. Dette krever nye løsninger og en offensiv satsing på sterke miljøer i nord.

Under arbeidet med denne meldingen har flere aktører vist til at næringslivet i nord mangler tilgang til kapital. Regjeringen har flere tiltak for å sikre lønnsomme prosjekter tilgang på kapital, og vil blant annet opprette et fond med statlige og private midler som forvaltes fra Nord-Norge. Tiltakene vil følges opp av en utredning om kapitaltilgangen i nord og effekten av tiltakene som settes i verk.

Foto: Trond Abrahamsen, Andøya Space

Styrking av byer, tettsteder og deres omland: For å lykkes med et sterkt, livskraftig og kompetent Nord-Norge, må det være attraktivt å investere framtiden sin i nord. Regjeringen vil fremme byer og tettsteder som gir gode vilkår for mennesker, næringsvirksomhet og miljø i hele landet. Nordnorske byer og tettsteder har viktige roller som lokale og regionale kraftsentra. Derfor har regjeringen tatt initiativ til en nasjonal strategi for små byer og større tettsteder.

Et solid kultur- og idrettsliv har alltid vært sentralt for boattraktivitet i nord. Arbeidet med å fremme og understøtte utviklingen av et mangfoldig kulturliv, fra store prosjekter som Bodø som europeisk kulturhovedstad 2024, til småskalaaktiviteter og tiltak lokalt, kan gi verdifulle resultater langt utover den enkelte kulturopplevelsen og dens egenverdi. Arrangementer som Barents Spektakel, Riddu Riđđu-festivalen, Festspillene i Nord-Norge og Tromsø internasjonale filmfestival bidrar til å underbygge Nord-Norge som en attraktiv landsdel. Dette gjelder også innen idretten, med blant annet Arctic Race of Norway, Finnmarksløpet og Offroad Finnmark. Dette er en medvirkende grunn til at regjeringen støtter Narviks søknad om alpin-VM i 2027.

Innenfor Barentssamarbeidet gjennomføres en rekke kulturprosjekter som er av stor verdi for befolkningen i nord. Dette gjelder også idrettsarrangementer som Barents games. Det grenseoverskridende kultursamarbeidet bidrar til utviklingen i Barentsregionen og til gode og åpne relasjoner mellom folkene. Flere av EUs Interregprogrammer i nord prioriterer natur- og kulturarv. En viktig del av kulturdimensjonen er også nordnorsk historie som del av vår felles nasjonale kulturarv, fra oldtid til tusen år gamle handelsruter langs kysten til andre verdenskrig og gjenoppbyggingsårene.

Lede an i den teknologiske utviklingen: Teknologiutvikling har vært og er et sentralt mål for norsk nordområdepolitikk, og er avgjørende for å nå samtlige av våre andre mål i nord. Norge har spesielt gode forutsetninger for å ta i bruk nye teknologier på områder der vi allerede har sterke miljøer, slik som helse, olje og gass, energi, maritim og marin næring og innen offentlig sektor.

For å utnytte mulighetene med nye teknologier i nord må vi satse på kompetansebygging og forskning, utvikle den digitale infrastrukturen og legge til rette for datadeling. Virkemidler som stimulerer til satsing rundt sterke miljøer som Bodø, Tromsø og Alta vil være viktig for å lede an i den teknologiske utviklingen i nord. De lokale kunnskaps- og kompetansemiljøene utgjør et godt utgangspunkt med forståelse for mulighetene og utfordringene som teknologien potensielt kan løse i nord.

I Nord-Norge vil økt tilgang på data om havet, rommet, klima og helse gi nye muligheter til bærekraftig utnyttelse av naturressursene og økt verdiskaping. Det skal legges til rette for deling av data innenfor og på tvers av bransjer og sektorer for datadrevet innovasjon.

Effektivisering av offentlig forvaltning i nord: Kommunereformen førte ikke til noen vesentlige endringer av kommunestrukturen i Nord-Norge. Per 1. januar 2020 er det 80 kommuner i landsdelen, kun syv færre enn før kommunereformen. Fylkesmennene i de nordligste fylkene mener at samlet antall kommuner i nord bør ned. Manglende kompetanse og kapasitet i kommunene til å planlegge for areal-, nærings- og samfunnsutvikling er en stor utfordring for den økonomiske og demografiske utviklingen. Flere steder er det behov for å oppdatere både regionale og kommunale planer for bærekraftig jobb- og verdiskaping. Styrking av planutdanningen ved universitetene i nord vil være viktig for å øke denne kompetansen.

Regjeringen mener at det fortsatt er for mange små og sårbare kommuner og behov for flere sammenslåinger. Større kommuner vil ha bedre forutsetninger for å kunne ivareta ansvaret for en helhetlig og bærekraftig samfunns- og næringsutvikling og dermed tiltrekke seg motiverte og kompetente arbeidstakere. Regjeringen viderefører de gode og forutsigbare økonomiske virkemidlene for kommuner som ønsker å gå sammen. Samtidig vil Kommunal- og moderniseringsdepartementet støtte opp om fylkesmennenes arbeid med å legge til rette for mer systematisk samarbeid mellom kommuner i Nord-Norge, for å sikre gode tjenester til innbyggerne og videre utvikling for næringslivet.

Med regionreformen har fylkeskommunen fått et større ansvar for oppgaver og virkemidler som er viktige for å legge til rette for flere arbeidsplasser, vekstkraft og bosetting. Fylkeskommunene har et avgjørende samfunnsansvar som tilrettelegger av et godt samarbeid mellom videregående opplæring, fagskoler og nøkkelindustrier for å møte regionale kompetansebehov.

Samferdsel og kommunikasjon: Utvikling av transportsystemet, med infrastrukturtiltak og grensekryssende forbindelser, vil være blant de mest betydningsfulle tiltakene for nordområdene i årene som kommer. Dette skal stimulere til regional utvikling og skape nye muligheter for viktige næringer. Transportsystemet skal utvikles på en miljømessig bærekraftig måte, med vekt på å begrense klimagassutslipp og bedre sikkerhet og tilgjengelighet for alle.

Flere store utbyggingsprosjekter i nord er prioritert i Nasjonal transportplan 2018–2029. For brukerne av transportsystemet er det viktig med en godt vedlikeholdt infrastruktur, tilstrekkelig kapasitet på fergene, åpne fjelloverganger og et pålitelig rutetilbud på de regionale lufthavnene. Det videre arbeidet tar blant annet utgangspunkt i transportstrategien for Nordland og Troms og Finnmark: Fra Kyst til marked.

De elektroniske kommunikasjonsnettene (ekomnettene) – infrastrukturen som gir tilgang til bredbånd, mobiltjenester og internett – bærer stadig større verdier for samfunnet og utgjør en grunnleggende infrastruktur som er viktig for brukere i forskjellige virksomheter, både i offentlig og privat sektor. Regjeringen vil vektlegge utvikling av en robust og sikker ekominfrastruktur for å styrke jobb- og verdiskapingen både i ressursbaserte og tjenesteytende næringer.

En styrket nasjonal urfolksidentitet og -kultur: Urfolksdimensjonen står sentralt i norsk nordområdepolitikk. Den samiske kulturen er en verdifull del av vår nasjonale historiske arv. De siste årene har vi sett at samisk kunst og kultur har fått økt oppmerksomhet og anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen vil i samråd med Sametinget se på nye måter å styrke samisk kultur, kulturnæringer og reiseliv. Dette vil kunne ha positive ringvirkninger for jobb- og verdiskaping i hele landet. Som urfolk har samene rett til å bli konsultert i saker som kan få direkte betydning for dem.

En styrket kvensk/norskfinsk identitet og kultur: Kvener/norskfinner har en lang tilknytning til landet og har satt sitt preg på den historiske utviklingen i nordområdene. Kvenske organisasjoner og miljøer arbeider i dag for revitalisering av kvensk språk og kultur. Kvensk språk har status som minoritetsspråk i Norge. Regjeringen vil legge til rette for å utvikle kvensk språk og kvensk/norskfinsk kultur og samfunnsliv.