Forord

I underkant av 1000 barn bor til enhver tid på barnevernsinstitusjon. De fleste er i tenårene, og det er ulike årsaker til at de for en kortere eller lengre periode ikke kan bo hjemme hos familien sin. Noen har levd lenge med mangelfull omsorg og har bodd i flere fosterhjem før de flytter til en institusjon. Andre opplever at utfordringene vokser seg større enn familien kan håndtere i ungdomstiden. Hvert av barna er unikt, med sine egne behov og ressurser. Disse barna trenger at vi som samfunn strekker oss til det ytterste for å gi dem stabile og trygge omsorgsrammer, muligheter for utvikling og den støtten de trenger for å legge grunnlaget for et godt voksenliv.

Barna har mange gode fagpersoner rundt seg som jobber iherdig for å ivareta dem på en god måte. Systemskapte utfordringer gjør likevel at hjelpen ikke strekker til. Mange barn på barnevernsinstitusjon får ikke et helhetlig, forutsigbart og tilpasset omsorgs- og

hjelpetilbud. Hjelpere i barnevernet og helse- og omsorgstjenesten vil barna vel, men hjelpen henger ikke alltid sammen. Mange barn opplever hyppige flyttinger og behandlingsbrudd, mens utfordringene og livssituasjonen deres blir stadig vanskeligere. Helsetilsynets gjennomgang av dødsfall i tilknytning til barnevernsinstitusjoner og tilsynsrapporten om tvillingene Mina og Mille viser hvor galt det kan gå. Det hviler et tungt ansvar på det offentlige når vi overtar den daglige omsorgen for et barn.

Det viktigste arbeidet skjer i kommunene. Barnevernsreformen, også kalt oppvekstreformen, styrket kommunenes mulighet til å prioritere forebygging og tidlig innsats. Våren 2025 legger regjeringen frem en kvalitetsreform for barnevernet. Vi vil fortsette å styrke det forebyggende arbeidet, og samtidig sikre at barn som ikke kan få hjelp hjemme skal få et bedre tilbud enn de gjør i dag. I løpet av våren skal vil legge frem en fosterhjemsmelding med forslag til hvordan fosterforeldre kan få bedre oppfølging og mer forutsigbare rammer. Vi mener også at flere barn kan få hjelp i kommunale botiltak, i egen kommune eller gjennom et interkommunalt samarbeid.

For noen barn er likevel et godt tilpasset institusjonstilbud det beste tilbudet i en periode av livet. Disse barna skal få god omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse. Da må barn og ansatte få mulighet til å etablere trygge og tillitsfulle relasjoner. Institusjonen skal oppleves som et hjem mens barna bor der, og barna skal få være i ro. Barn på institusjon trenger det samme som alle andre barn. De trenger å føle seg trygge, forstått og verdsatt. De trenger omsorg, også i form av grensesetting når det er nødvendig.

Samtidig trenger mange av barna mye mer. De trenger helhetlig, koordinert og tilpasset hjelp fra kommunale og statlige tjenester som barnevern, helse, utdanning og i noen tilfeller justissektoren. De trenger også at deres familie og private nettverk settes i stand til å gi dem den støtten de trenger. Løsningene ligger ikke bare i én sektor. Derfor er det viktig at denne strategien omhandler mer enn barnevern. Vi er mange som må delta i lagene rundt disse barna og familiene deres for at de skal få den hjelpen de trenger.

Vi klarer ikke å gi god hjelp uten å snakke med og forstå dem vi skal hjelpe. Denne regjeringen er stolt over å for første gang ha oppnevnt et eget ungdomsutvalg for å sikre reell medvirkning i en offentlig utredning. Barnevernsinstitusjonsutvalgets ungdomsutvalg har lært oss at institusjoner oppleves tryggere, hjelpen blir nyttigere og barna føler seg mer verdsatt hvis de lyttes til og samarbeides med. Vi er også enige med ungdomsutvalget i at vi som samfunn må vektlegge ressursene til barn som bor på institusjon, og at de skal oppleve forutsigbarhet, normalitet og få være i ro.

Barnevernet er en sentral og viktig del av velferdssamfunnet vårt. Barn og unge som trenger det, skal få hjelp, omsorg og beskyttelse. Barnevernsinstitusjoner er ikke et tilbud for de mange, men for de mest utsatte som trenger mer. For disse må vi sammen lykkes bedre med hjelpen enn vi gjør i dag.

Barnevernsinstitusjonsutvalget har bidratt med et godt grunnlag for å peke ut en retning for hvordan fremtidens institusjoner skal bli best mulige for barn og for samfunnet. Nå gjenstår det for oss å gjøre jobben.

Oslo, 26. april 2024