9 Særlig om opplysninger til og fra utlandet

9.1 Deling av opplysninger etter forvaltningsloven

Deling av opplysninger etter forvaltningsloven § 13 a fordi det ikke er behov for beskyttelse, må i utgangspunktet kunne skje også utover landets grenser. Der en opplysning direkte gjelder en person eller en virksomhet utenfor Norges grenser, kan opplysningene gis til disse etter forvaltningsloven § 13 a nr. 1. I mange tilfeller vil dette også være nødvendig av hensyn til en forsvarlig saksbehandling, for eksempel der en person bosatt utenfor Norge er part i en norsk forvaltningssak.

Det må også være adgang til å gi opplysninger «når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at de gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte», jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Det samme gjelder der spørsmålet oppstår om opplysningene kan «brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder», jf. § 13 a nr. 3. Men her må nok forvaltningen undersøke om opplysningene vil være alminnelig kjent i mottakerlandet, og om det kan være til ulempe for den som er vernet av taushetsplikten, dersom opplysningene gjøres kjent i et annet land.

Opplysninger om at en navngitt domfelt eller bøtelagt er benådet eller ikke, jf. § 13 a nr. 4 vil etter omstendighetene også kunne gjøres kjent for personer i utlandet.

Reglene i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3, 5 og 6, som gir adgang til å dele informasjon med andre organer eller etater, må forutsettes å gjelde norske offentlige organer hvis det ikke er fastsatt særlige regler om det motsatte. Derimot kan det etter omstendighetene være adgang til å dele taushetsbelagt informasjon med utenlandske organer eller enkeltpersoner i noen andre tilfeller som omfattes av forvaltningsloven § 13 b første ledd.

Dersom en part er bosatt utenfor Norge, må man kunne gi vedkommende opplysninger etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1 av hensyn til kontradiksjonen. En part som får slike opplysninger om andre, kan pålegges en straffesanksjonert taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 b andre ledd, men det kan være vanskelig å gjøre straffansvaret gjeldende dersom en part bosatt i utlandet bryter taushetsplikten. Det gir likevel ikke grunnlag for å begrense en parts innsynsrett at vedkommende bor utenfor Norge.

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 er taushetsplikt ikke til hinder for at «opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll». Etter § 13 b første ledd nr. 4 kan opplysningene brukes for «statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver, eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen». Etter omstendighetene kan disse bestemmelsene gi grunnlag for å dele opplysningene med personer i utlandet. For eksempel kan man ha utenlandske medlemmer i et granskingsutvalg. Det kan også være nødvendig å sende opplysninger til utlandet for å få gjennomført en avgjørelse. I en del tilfeller bør det legges vekt på om mottakeren er undergitt lignende taushetspliktsregler som gjelder i Norge.

Når det gjelder deling med utenlandske organer i medhold av § 13 b første ledd nr. 2, vil for eksempel barnevernsmyndighetene i noen tilfeller ha behov for å utveksle taushetsbelagte opplysninger med utenlandske myndigheter.

Som ledd i sitt arbeid, vil barnevernstjenesten innhente og motta opplysninger om barnet og familien for å vurdere om barnet har behov for barneverntiltak. Tjenesten kan henvende seg til utenlandske myndigheter i en sak der man antar at utenlandske myndigheter har relevante opplysninger for barnevernsaken, og må da formidle visse taushetsbelagte opplysninger til utenlandske myndigheter for å kunne innhente opplysninger fra disse i saken. For å kunne gi ut disse opplysningene, må barnevernstjenesten anse det nødvendig for å opplyse saken, slik at barnet kan bli ivaretatt på best mulig måte.

Også bestemmelsen i § 13 b første ledd nr. 7 må kunne gi grunnlag for å dele opplysninger med utenlandske personer eller organer dersom det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse for noen som befinner seg i det aktuelle landet.

9.2 Tjenesteloven og forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 9

Etter tjenesteloven § 25 skal ansvarlig myndighet «ved begrunnet forespørsel fra myndighet i annen EØS-stat yte bistand ved tilsyn med tjenesteytere». For å oppfylle norske myndigheters forpliktelser etter denne og andre bestemmelser i tjenesteloven, er det gitt hjemmel i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 9 for å gi «et forvaltningsorgan i en annen EØS-stat opplysninger som forutsatt i tjenesteloven».

9.3 Internasjonal barnebortføring m.m.

Etter barnebortføringsloven § 5 skal Bufdir, som er utpekt som sentralmyndighet, motta og formidle henvendelser etter Haagkonvensjonen 1980 og Europarådskonvensjonen 1980. Dette innebærer at det foreligger hjemmel til å gi taushetsbelagte opplysninger i forbindelse med korrespondanse mellom norske myndigheter og utenlandsk sentralmyndighet under konvensjonene og mellom utenlandsk sentralmyndighet og en norsk domstol. Bufdir kan uten hinder av taushetsplikt innhente fra Folkeregisteret opplysninger som er nødvendige for utførelsen av oppgaver etter loven, jf. barnebortføringsloven § 5 andre ledd.

Dersom et barn er bortført fra barnevernet til en annen stat, skal barnevernstjenesten gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat dersom det er forsvarlig og til barnets beste, jf. barnevernsloven § 13-5 fjerde ledd. Opplysninger som norske myndigheter er forpliktet til å gi etter Haagkonvensjonen 1996, kan gis uten hinder av taushetsplikt, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 3.

Haagkonvensjonen 1996 legger for øvrig til rette for samarbeid på tvers av land i saker som gjelder avgjørelse om beskyttelsestiltak overfor barn. Konvensjonen gjelder også foreldremyndighet.

9.4 Internasjonalt rettslig samarbeid

Domstolloven § 46 gir hjemmel for å etterkomme utenlandske rettsanmodninger. Anmodningene skal etterkommes i overensstemmelse med norsk lov. Etter utleveringsloven § 23 a skal rettsanmodninger i straffesaker i utgangspunktet «så vidt mulig etterkommes» dersom de er fremsatt på riktig måte. Paragrafen gir nærmere regler om når slike anmodninger skal eller kan avslås.

Norske domstoler og påtalemyndigheten kan også sende rettsanmodninger til utlandet, jf. domstolloven § 47 og utleveringsloven § 23 b. Norske myndigheters behandling av rettsanmodninger i straffesaker fra utlandet til Norge og fra Norge til utlandet er regulert i forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker.

Etter arrestordreloven og utleveringsloven er det implisitt hjemmel til å gi taushetsbelagte opplysninger i forbindelse med utferdigelsen og gjennomføringen av en arrestordre eller utleveringsbegjæring. Pågripelse og overlevering av personer mellom Norge og medlemsstater i EU og mellom Norge og andre nordiske stater på grunnlag av en arrestordre reguleres av arrestordreloven og arrestordreforskrifta, mens saker om utlevering til land utenfor Norden og EU reguleres av utleveringsloven.

9.5 Politiet

Det internasjonale politisamarbeidet er omfattende. Her gis bare en kortfattet oversikt. For en mer omfattende oversikt, se Auglend og Mæland (2016, s. 1389-1414).

Etter politiloven § 20 a kan en utenlandsk tjenesteperson «delta i felles etterforskningsgrupper, felles politioperasjoner, eller på annen måte utføre tjenestehandlinger i Norge i den grad det følger av overenskomst med fremmed stat». Tjenestepersonen kan også «fortsette observasjon og forfølgelse på norsk territorium». Ved slik observasjon eller deltakelse i felles etterforskningsgrupper eller felles politioperasjoner vil han eller hun kunne få taushetsbelagte opplysninger, og politiloven § 20 a gir dermed indirekte hjemmel til at taushetsbelagt informasjon tilflyter tjenestepersonen.

Etter politiregisterloven § 22 kan opplysninger gis til utlandet «til formål som nevnt i § 26». Bestemmelsen i politiregisterloven § 26 fastsetter at taushetsplikten ikke er «til hinder for at opplysningene brukes i den enkelte straffesak, herunder til etterforskning, saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll». Opplysninger kan også utleveres til utenlandske samarbeidende politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester for å avverge eller forebygge lovbrudd, eller dersom det er nødvendig for å verifisere opplysningene, jf. § 22 første ledd første punktum. Det gjelder uansett et krav om forholdsmessighet jf. politiregisterloven § 27 tredje ledd.

Også utenfor straffesaker kan opplysninger utleveres til utenlandske samarbeidende politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester for å avverge eller forebygge lovbrudd eller dersom det er nødvendig for å verifisere opplysningene. Slik utlevering er underlagt en del begrensninger, som varierer med om mottakerlandet er underlagt direktiv (EU) 2016/680 eller ikke, jf. politiregisterforskriften del 12. I tillegg kan bindende konvensjoner eller avtaler åpne for bindende konvensjoner eller avtaler kan åpne for slik utlevering.

Vandelskontroll er en særskilt form for utlevering av opplysninger. Etter politiregisterloven § 38 kan det utstedes politiattest til person som trenger politiattest for innreise, visum, arbeidstillatelse eller bosetting i et annet land, eller til andre formål der bestemmelser i andre land krever dokumentasjon om forhold som nevnt i politiregisterloven § 36 første ledd nr. 1. Tilsvarende gjelder for person som søker om tilsetting ved utenlandsk ambassade eller lignende i Norge.

9.6 Straffegjennomføring

Lov om overføring av domfelte inneholder regler om når norske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner fullbyrdes i utlandet og utenlandske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner fullbyrdes i Norge.

Lov om overføring av domfelte gjelder ikke for avgjørelser som omfattes av lov om fullbyrding av nordiske straffedommer. Lov om fullbyrding av nordiske straffedommer gjelder Danmark, Island, Finland, Sverige og Norge, og omhandler blant annet fullbyrding av bøtestraff, frihetsstraff, gjennomføring av straff i frihet og tilsyn m.m. med prøveløslatelse. Etter § 10 kan det settes fram begjæring til myndighetene i Danmark, Finland, Island eller Sverige «om at det der settes i verk gjennomføring av dom på samfunnsstraff eller tiltak som det er truffet bestemmelse om i en betinget dom, avsagt her i riket». Denne regelen har sammenheng med at samfunnsstraff bare kan idømmes lovbrytere med bosted i Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige, jf. straffeloven § 48 første ledd bokstav c. Etter samme bestemmelse er det også et vilkår for å idømme samfunnsstraff at lovbryteren samtykker.

Skal en samfunnsstraff gjennomføres i et annet nordisk land, må dermed norske myndigheter kunne formidle dommen og en begjæring til gjennomføringslandet uten hinder av taushetsplikt.