7 Taushetsplikt om varsleres identitet
Arbeidsmiljøloven §§ 2 A-7 og 18-2 inneholder særskilte bestemmelser om taushetsplikt om arbeidstakers identitet ved varsling eller melding til offentlige myndigheter om lovbrudd. Formålet med bestemmelsene er å gjøre det tryggere for arbeidstakere å melde fra om lovstridige forhold til offentlig myndighet uten fare for å bli utsatt for represalier fra arbeidsgiver.
Når tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter mottar et eksternt varsel om kritikkverdige forhold, plikter enhver som utfører arbeid eller tjeneste for mottakerorganet, å hindre at andre får kjennskap til arbeidstakers navn eller andre identifiserende opplysninger om arbeidstakeren, jf. arbeidsmiljøloven § 2A-7. Dette gjelder uavhengig av hvilke lovbrudd det varsles om, og til hvilken myndighet. Taushetsplikten gjelder også overfor sakens parter eller deres representanter. Regelen går altså foran de alminnelige reglene i forvaltningsloven § 13 a nr. 1 og § 13 b nr. 1. Forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g gjelder ellers tilsvarende.
Arbeidsmiljøloven § 18-2 fastsetter at Arbeidstilsynet har plikt til å beskytte kilder ved mottak av meldinger eller tips om brudd på arbeidsmiljøloven. Taushetsplikten gjelder «melderens navn eller andre identifiserende opplysninger om melderen», og gjelder også overfor den anmeldte.
Et særskilt spørsmål oppstår der Arbeidstilsynet har behov for å dele informasjonen med andre etater som ikke uten videre er underlagt den samme strenge taushetsplikten overfor partenes representanter.
Henvisningen til forvaltningsloven medfører at forvaltningsorganet kan dele informasjonen om saken, også om arbeidstakerens identitet, med andre forvaltningsorganer m.m. når det er grunnlag for det etter samtykke fra varsleren eller andre grunnlag som nevnt i forvaltningsloven §§ 13 flg. Taushetsplikten om varslerens identitet begrenser også tilsynsorganets eller myndighetens anledning til å gjennomføre administrative reaksjoner overfor helsepersonell. Ofte vil slike reaksjoner medføre at den det reageres mot, får innsyn i opplysninger også om hvem som er kilde.
Spørsmålet er drøftet av Helse- og omsorgsdepartementet (2019). Departementet tok utgangspunkt i denne problemstillingen:
«Problemstillingen i denne saken er hvorvidt taushetsplikten etter aml. § 2 A-4 også vil omfatte de tilfellene hvor varsleren/helsepersonellet samtidig har en informasjonsplikt til tilsynsmyndighetene etter hpl. § 17. Videre er det et spørsmål om taushetsplikten da også vil gjelde overfor partene i en eventuell påfølgende tilsynssak hvor det blir vurdert administrativ reaksjon mot helsepersonell som følge av informasjon i varselet.»
Departementet oppsummerte drøftelsen slik:
«Forarbeidenes beskrivelse på dette punkt må derfor trolig forstås slik at fylkesmannen og Statens helsetilsyn vil ha taushetsplikt om varslers identitet også når varsleren/arbeidstageren er helsepersonell som varsler om mulige brudd på helselovgivningen på egen arbeidsplass. Tilsvarende må regelverket trolig også forstås slik at taushetsplikten etter aml. vil gå foran når det gjelder de situasjoner hvor en arbeidstager merker at varslingsplikten etter sphl. § 3-3 a ikke ivaretas ved egen arbeidsplass, og derfor velger å varsle fylkesmannen eller Statens helsetilsyn.»
Departementet pekte på at noen av tilfellene trolig ville kunne løses ved å innhente varslerens samtykke til å fravike taushetsplikten, og opplyste at det ville overveie om det er behov for en lovendring. Det fremgår av brevet at Helse- og omsorgsdepartementets vurderinger også har vært forelagt Arbeids- og sosialdepartementet.