6 Når taushetsbelagt informasjon kan deles

6.1 Sammendrag

Mange saker krever samarbeid mellom organer, eller at forskjellige forvaltningsorganer bygger på samme informasjon. Derfor kan informasjon deles i mange tilfeller. I praksis kan det ofte være klokt å innhente samtykke, særlig hvis man er i tvil om man er nær grensen for hva slags informasjon man kan dele etter forvaltningslovens regler.

Hjemler til å dele taushetsbelagt informasjon kan også etter omstendighetene gi et tilstrekkelig rettsgrunnlag til å dele personopplysninger etter personopplysningsloven og personvernforordningen (Prop. 115 L (2017–2018), s. 10).

Nedenfor går vi gjennom de forskjellige reglene i forvaltningsloven § 13 b første ledd.

6.2 Opplysninger gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter – forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1

Ovenfor har vi redegjort for at taushetsplikten som hovedregel ikke hindrer at det gis opplysninger til den som opplysningene direkte gjelder, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger gis til sakens parter eller deres representanter, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1. Regler om parters adgang til å bruke fullmektig er fastsatt i forvaltningsloven § 12.

Når det finnes opplysninger i en sak om en person, vil altså taushetspliktreglene ikke i seg selv hindre at en annen part i samme sak får innsyn i disse opplysningene. Dette kan være annerledes i saker som behandles etter særlovgivningen, se for eksempel politiloven § 24. Spørsmålet om innsyn i forvaltningens saksdokumenter vurderes etter forvaltningsloven §§ 18 til 18 d og § 19. Det følger av disse bestemmelsene at en part ikke uten videre vil få alle opplysninger om en annen part. For eksempel vil opplysninger om andres «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, som bl.a. opplysninger om fysisk og psykisk helse, familie- og hjemforhold, boligforhold, økonomi eller klientforhold til det offentlige typisk kunne være omfattet av unntakene fra partsinnsyn i § 19 andre ledd. Slike opplysninger er unntatt fra partsinnsyn i saker om søknad om opptak i barnehage, jf. forskrift om saksbehandlingsregler ved opptak i barnehage § 5.

Det kan være flere parter i samme forvaltningssak, og taushetsplikten gjelder ikke mellom disse. Men det kan være hjemmel i forvaltningsloven § 19 for å nekte parten innsyn i en del typer opplysninger. Etter forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b kan partsinnsyn nektes dersom opplysningene gjelder en annen persons helseforhold eller andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre. En forutsetning for å unnta opplysningene, er at det ikke er av vesentlig betydning for parten å gjøre seg kjent med opplysningene. Det må etter bestemmelsen foretas en interesseavveining av partens behov for innsyn opp mot de grunnene som taler mot å meddele opplysningene. Det er antatt at det etter omstendighetene kan være adgang til unntak etter denne bestemmelsen fordi innsyn kan vanskeliggjøre forfølgning av et forhold og iverksetting av nødvendige tiltak. Det må foretas en konkret interesseavveining i den enkelte sak.

Når en part eller partsrepresentant får opplysninger om andre som er underlagt taushetsplikt, kan opplysningene bare brukes «i den utstrekning det er nødvendig for å vareta partens tarv i saken», jf. forvaltningsloven § 13 b andre ledd. Parten eller partsrepresentanten får altså taushetsplikt. Forvaltningsorganet bør gjøre parten eller representanten oppmerksom på taushetsplikten. Det at det er gjort oppmerksom på taushetsplikten, er et vilkår for at et eventuelt taushetsbrudd kan straffes etter straffeloven § 209. Straffeloven § 209 er nærmere behandlet under punkt 4.6.

6.3 Opplysningene brukes til formålet – saksbehandling, gjennomføring og kontroll – forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2

Opplysninger gis eller innhentes for et formål. Taushetsbelagt informasjon kan derfor brukes til å behandle og avgjøre saken, og til å gjennomføre den beslutningen som er truffet, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Det gjelder uavhengig av om parten har gitt opplysningene selv, eller de er innhentet på annen måte. Opplysningene kan også brukes til kontroll, for eksempel gjennom klagebehandling av overordnet organ eller hos Sivilombudet. Etter sivilombudsloven § 20 kan ombudet «pålegge den som er omfattet av arbeidsområdet i § 4, å gi enhver opplysning og ethvert dokument som er nødvendig for å utøve oppgaver etter loven her». Det gjelder også ved kontroll som utføres av Riksrevisjonen, jf. riksrevisjonsloven § 12 eller granskingskommisjoner m.m. Bruk av opplysninger ved revisjon eller kontroll med forvaltningen etter forvaltningsloven § 13 b nr. 4 behandles under punkt 6.5.

Når en part ber om en ytelse eller en annen positiv avgjørelse fra forvaltningsorganet, vil det ligge implisitt et ønske om at forvaltningen bruker opplysninger slik at man kan få en slik avgjørelse.

Taushetsbelagte opplysninger kan også brukes til skade for parten. Opplysninger som forvaltningsorganet mottar om en part i en sak om enkeltvedtak, skal som hovedregel forelegges parten til uttalelse, se forvaltningsloven § 17 andre ledd. Vi går ikke nærmere inn på reglene om kontradiksjon og saksforberedelse i denne veilederen.

Så langt det er hensiktsmessig for å behandle saken, kan taushetsbelagt informasjon deles. Det er viktig å merke seg at man ikke kan dele taushetsbelagt informasjon bare fordi mottakeren er ansatt i samme forvaltningsorgan. Dette gjelder selv om vedkommende er underlagt den samme taushetsplikten som den som gir opplysningene. Det må være et konkret behov for å dele opplysningene for at det skal være tillatt etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2.

6.4 Andre tjenestemenn innen organet eller etaten – forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3

Mens forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 gjelder den enkelte sak, gir § 13 b første ledd nr. 3 hjemmel til å dele taushetsbelagt informasjon med andre tjenestemenn innen organet eller etaten «i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker». Bestemmelsen gir altså hjemmel for at alle innen organet eller etaten som har saklig grunn til det, kan få tilgang til virksomhetens arkiv. Den gir også hjemmel for at man kan bruke tidligere saker som eksempler og til veiledning. Regelen er likevel ingen generell hjemmel til å dele informasjon mellom ansatte i et organ eller en etat. Det er et vilkår at informasjonsutvekslingen «trengs». Særlig i store organer eller etater vil denne begrensningen ha betydning. Det kan også ha betydning for hva som «trengs» hvor sensitive opplysningene er.

Regelen ble gitt i 1977, da forvaltningens arkiver i all hovedsak var på papir, og man fysisk måtte ha tilgang til et arkivskap. I dag er arkivene i hovedsak elektroniske. Det må ligge i «trengs» at virksomheter må innrette arkiver slik at det bare er ansatte som trenger tilgang, som får det.

Reglene for å dele informasjon med andre etater eller organer er snevrere enn reglene for å dele informasjon innen organet eller etaten. Et viktig spørsmål er dermed hva som er samme organ eller samme etat. I norsk rett foreligger det ingen klart avgrenset definisjon av begrepet organ. I utgangspunktet må det bero på en tolking av den enkelte lov (eller annet rettslig grunnlag) hva som ligger i begrepet «organ», og hva som regnes som et særskilt organ atskilt fra andre.

Etat er tradisjonelt et videre begrep enn organ, men savner en klar definisjon i norsk rett. Også her må det bero på en tolking av den enkelte lov eller annet rettslig grunnlag, hva som ligger i begrepet, jf. det som er sagt om begrepet «organ» ovenfor. I vanlig språkbruk blir etat brukt som en samlebetegnelse på ulike organ innen samme gren av forvaltningen.

I statsforvaltningen vil et departement være samme organ, også om det har mange avdelinger. Det samme gjelder et direktorat eller tilsyn. Et politidistrikt vil være samme organ. Uttrykket «etat» er videre, og vil medføre at for eksempel et politidistrikt kan dele informasjon med et annet politidistrikt.

I utgangspunktet er en kommune ett organ. Det samme gjelder fylkeskommuner. Tjenester som er underlagt en særlig taushetsplikt, og dermed også en mer begrenset delingsadgang, som barnevernet og helsetjenesten, må imidlertid administreres slik at taushetsplikten overholdes.

Det nevnes at Lovavdelingen i en uttalelse 22. januar 2004 har lagt til grunn at fylkesmannen (nå statsforvalteren) og fylkesnemnda i barnevernsaker er samme etat etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3. Slike konkrete vurderinger kan også være aktuelle på andre områder hvor flere organer har særskilte oppgaver innenfor et bestemt rettsområde.

6.5 Statistisk bearbeiding, revisjon og kontroll – forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4

Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4 gir hjemmel til å bruke opplysninger i etterkant av saksbehandlingen i den enkelte sak. Som oftest vil man her samle opplysninger fra flere saker, og ofte fra flere organer. Bestemmelsen gir forvaltningen adgang til å bruke opplysninger fra den enkelte sak til statistikk. Revisjon og kontroll kan også skje uten hinder av taushetsplikt. Derimot kan selvsagt ikke taushetsbelagte opplysninger gjøres kjent for allmennheten gjennom revisjonsrapporter, statistikk m.m.

Regelen i forvaltningsloven sier bare at taushetsplikten ikke er til hinder for å dele opplysningene. Det kan derimot følge av annet regelverk, eller instruks fra overordnet organ, at et forvaltningsorgan skal gi slike opplysninger til et kontrollorgan. For eksempel følger det av opplæringslova § 9A-6 tredje ledd i saker om skolemiljøet for elever at skolen og skoleeieren uten hinder av taushetsplikt skal «leggje fram alle opplysningar som statsforvaltaren meiner må til for å greie ut saka».

6.6 Opplysninger om en persons forbindelse med organet, avgjørelser som er truffet, og opplysninger som er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver – forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5

Utgangspunktet er at et forvaltningsorgan ikke kan dele taushetsbelagte opplysninger med andre organer. Det er likevel adgang til å dele

• informasjon om en persons forbindelse med organet,
• informasjon om avgjørelser som er truffet, og
• opplysninger som er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver.

Bakgrunnen for at det er anledning til å gi andre forvaltningsorganer informasjon om en persons forbindelse med organet og avgjørelser som er truffet, er at dette generelt ikke regnes som særlig sensitivt når mottakeren også har taushetsplikt.

Når opplysninger gis for å fremme avgiverorganets oppgaver, må man se hen til hvordan disse oppgavene er beskrevet i loven, instruksen eller oppnevningsgrunnlaget. For eksempel skal skolen ikke bare lære elevene skolefag i snever forstand, men elevene skal «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet», jf. opplæringslova § 1-1 femte ledd. Det kan ha betydning for om skolen kan dele informasjon med andre organer som kan bidra til at en elev lettere kan få hjelp til å mestre livet sitt.

Adgangen til å gi opplysninger etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 gir ikke i seg selv noen opplysningsplikt, men en slik plikt kan følge av andre regler.

Det er viktig å merke seg at noen instanser, for eksempel barnevernstjenesten og krisesentrene, har strengere regler om deling av informasjon, se nærmere nedenfor under punkt 8.

6.7 Opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller annen kontrollmyndighet – forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6

6.7.1 Opplysninger om lovbrudd

Forvaltningsloven forutsetter at opplysninger om lovbrudd i utgangspunktet kan være dekket av taushetsplikten. Det ville imidlertid være uheldig om det aldri skulle være adgang til å dele slik informasjon. Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 gir derfor adgang til å gi slik informasjon til «påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet» hvis nærmere vilkår er oppfylt. Det er også her viktig å merke seg at noen instanser, for eksempel barnevernstjenesten og krisesentrene, har strengere regler om deling av informasjon, se nærmere nedenfor under punkt 8.

Polititjenestepersoner hører normalt ikke til påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 55. Det må likevel være tillatt for et forvaltningsorgan å gi slik informasjon til politiet uten å skille etter om den som mottar informasjonen, hører til påtalemyndigheten eller ikke. Normalt vil også henvendelsen bli videreformidlet til påtalemyndigheten dersom den gjelder et mulig straffbart forhold.

Begrepet «lovbrudd» betyr både straffsanksjonerte handlinger og andre lovbrudd som kan sanksjoneres eller føre til inngrep fra myndighetenes side. Også opplysninger om at noen er mistenkt for et lovbrudd er omfattet av taushetsplikten.

Som det fremgår av punkt 2 ovenfor, kan det også foreligge en plikt til å søke å avverge et alvorlig lovbrudd eller gi opplysninger som godtgjør at en uskyldig er tiltalt eller dømt. I slike tilfeller er det uttrykkelig fastslått at taushetsplikten ikke er til hinder for at man oppfyller denne plikten.

Det er to forskjellige situasjoner som kan gi adgang til å dele slike opplysninger: Enten at informasjonsdelingen «finnes ønskelig av allmenne omsyn» eller at «forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver». Det er altså nok at ett av disse vilkårene er oppfylt.

Adgangen til å gi opplysninger etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 gir ikke i seg selv noen opplysningsplikt, men en slik plikt kan følge av andre regler.

6.7.2 Naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver

Dersom det ikke foreligger «allmenne omsyn», må det å gi opplysningen ha en «naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver». Det er altså ikke tilstrekkelig at opplysningen er viktig for mottakeren. Det finnes unntak fra denne regelen for noen forvaltningsorganer. For eksempel kan politiet på visse vilkår gi opplysninger i mottakerens interesse både til offentlige og private. Se politiregisterloven § 30 og § 31.

Dersom lovbruddet retter seg mot forvaltningsorganet selv eller dets ansatte, må det anses å ha en naturlig sammenheng med dets oppgaver å anmelde lovbruddet. Den ansatte må også kunne anmelde lovbrudd mot seg selv, for eksempel om man er blitt utsatt for vold i tjenesten. Men unntaket vil også gjelde tilfeller der forvaltningsorganet blir oppmerksom på et lovbrudd som det ikke er rammet av selv. Enkelte har ment at unntaket ikke gir grunnlag for å anmelde alle typer lovbrudd, men vi kan ikke se noe grunnlag for et slikt skille.

Organet vil bare kunne fortelle så mye som er nødvendig for å gi politiet og påtalemyndigheten grunnlag for å behandle saken. Tenker man seg at en psykiatrisk pasient utøver vold mot en pleier, kan sykehuset altså ikke sende over hele journalen.

I tilfeller der den ansatte anmelder lovbrudd mot seg selv, kan han eller hun heller ikke være avskåret fra å forklare at mistenkte er pasient, klient osv., selv om dette vanligvis er omfattet av taushetsplikt. Slike opplysninger vil normalt være taushetsbelagt etter helsepersonelloven, barnevernsloven eller konfliktrådsloven. Uten en adgang til å oppgi slike opplysninger vil det være umulig å forklare nærmere om bakgrunnen, tid og sted osv. for hendelsen. Den fornærmede må ha adgang til å fortelle om alt som er relevant for saken, og dette må også gjelde i en senere straffesak eller sivil rettssak, uten hinder av bevisforbudet i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 13, som gir rett til et effektivt rettsmiddel, må gi adgang til å forfølge rettsbrudd mot en selv.

6.7.3 Allmenne omsyn

Dersom det å gi opplysningen ikke har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver, kan forvaltningsorganet likevel gi opplysninger til påtalemyndigheten eller et kontrollorgan dersom det finnes ønskelig av «allmenne omsyn». Her vil et viktig kriterium være hvor alvorlig lovbruddet er.

6.8 Opplysninger som det er nødvendig å dele for å unngå fare for liv eller helse – forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7 kan et forvaltningsorgan dele taushetsbelagte opplysninger med andre dersom det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse. Delingsadgangen er ikke knyttet til bestemte mottakere, og det er adgang til å dele de taushetsbelagte opplysningene med enhver, også privatpersoner, som kan gripe inn eller medvirke på en måte som gjør at faren for liv eller helse unngås. Det er ikke adgang til å dele taushetsbelagte opplysningene i større utstrekning enn det som er nødvendig for at faren for liv eller helse kan unngås. Dette gjelder både for hvilke og hvor mange opplysninger som deles, og for hvem de deles med. Fare for liv eller helse i bestemmelsens forstand kan oppstå i en rekke ulike situasjoner og skyldes mange ulike forhold, som for eksempel straffbare handlinger, naturkatastrofer og andre ulykker. Dette er en snever unntaksregel som bare åpner for deling i nødrettslignende tilfeller. Bestemmelsen pålegger ikke opplysningsplikt, men dersom det foreligger fare for liv eller helse, kan det følge en opplysnings- eller handleplikt av andre grunnlag, se for eksempel avvergingsplikten i straffeloven § 196 eller hjelpeplikten etter straffeloven § 287.

6.9 Andre grunnlag for å dele taushetsbelagte opplysninger

Forvaltningsloven § 13 b første ledd omfatter også flere grunnlag for å dele opplysninger. Bestemmelsen i nr. 8 gir adgang til å gi opplysninger som forutsatt i lov om Oppgaveregisteret, mens nr. 9 gir adgang til å gi et forvaltningsorgan i en annen EØS-stat opplysninger som forutsatt i tjenesteloven. Sistnevnte blir omtalt noe nærmere i punkt 9.2, som gjelder deling av opplysninger til utlandet.

Forvaltningsloven § 13 g, som ble innført 1. juli 2021, gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om adgang for bestemte organer til å dele taushetsbelagte opplysninger for å løse oppgaver som er lagt til avsender- eller mottakerorganet, og annen behandling av opplysningene i forbindelse med delingen. Forskriftskompetansen kan på vanlig måte delegeres til et departement eller annet underordnet organ. Det vil være særlig aktuelt å gi forskrifter med hjemmel i denne bestemmelsen dersom det foreligger et konkret behov for en utvidet delingsadgang for nærmere avgrensede formål, for eksempel der det er etablert et samarbeid mellom flere organer eller etater. Et slikt samarbeid er etablert for bekjempelse av såkalt arbeidslivskriminalitet, og det er fastsatt en forskrift om deling av taushetsbelagte opplysninger og behandling av personopplysninger m.m. i det tverretatlige samarbeidet mot slik kriminalitet – a-kriminformasjonsforskriften.

6.10 Mottakerens taushetsplikt – forvaltningsloven § 13 b andre ledd

6.10.1 Innledning

Ovenfor har vi redegjort for at parter kan få taushetsbelagte opplysninger om andre. Det ville være utrygt å være part i en forvaltningssak dersom andre privatpersoner kunne få slike opplysninger om en og deretter kunne spre opplysningene videre uten begrensning. Derfor fastsetter forvaltningsloven at den som får taushetsbelagt informasjon som ledd i en forvaltningssak, får taushetsplikt. Forvaltningsloven § 13 b andre ledd lyder:

Part eller partsrepresentant som blir gjort kjent med opplysninger etter første ledd nr. 1, kan bare bruke opplysningene i den utstrekning det er nødvendig for å vareta partens tarv i saken. Forvaltningsorganet skal gjøre ham merksam på dette. Likeledes kan forvaltningsorganet pålegge taushetsplikt når vitner o.l. får opplysninger undergitt taushetsplikt i forbindelse med at de uttaler seg til organet. Overtreding av taushetsplikt etter dette ledd kan straffes etter straffelovens § 209, dersom vedkommende er gjort merksam på at overtreding kan få slik følge.

6.10.2 Taushetsplikt for part og partsrepresentant

Bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1 om unntak fra taushetsplikt er begrunnet i at en part og dennes representant trenger opplysninger for å ivareta sine interesser i saken, også når opplysningene er undergitt taushetsplikt. Det er derimot ingen grunn til at parten skal kunne spre taushetsbelagte opplysninger utover det som er nødvendig for å ivareta hans eller hennes interesser i den aktuelle saken.

Som følge av dette får en part og partens representant taushetsplikt om andres personlige forhold. Opplysningene kan bare brukes «i den utstrekning det er nødvendig for å vareta partens tarv i saken». Ordet «tarv» er det samme som «interesse».

Det betyr at parten (og representanten) kan bruke taushetsbelagte opplysninger blant annet i argumentasjon overfor forvaltningen, i klage til Sivilombudet eller til søksmål. Derimot vil det sjelden eller aldri være «nødvendig» å spre informasjonen til allmennheten, selv om man kan ønske å påvirke opinionen i sin sak. Vil man omtale saken offentlig, må altså taushetsbelagt informasjon anonymiseres. (Se ovenfor under punkt 5.4.)

6.10.3 Taushetsplikt for vitner

Vitner som får taushetsbelagt informasjon i forbindelse med at de uttaler seg til et forvaltningsorgan, kan også pålegges taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 b andre ledd.

6.10.4 Straffansvar for parter og vitner som bryter taushetsplikten

Det følger av forvaltningsloven § 13 b andre ledd at parter, partsrepresentanter og vitner kan straffes etter straffeloven § 209 «dersom vedkommende er gjort merksam på at overtreding kan få slik følge». Om bestemmelsen, se ovenfor under punkt 4.6.

Vanligvis vil det å ikke kjenne et straffebud, bare hindre straffansvar dersom man ikke har vært uaktsom, jf. straffeloven § 26. Der private får taushetsplikt etter denne regelen, er det derimot et straffbarhetsvilkår at man er gjort oppmerksom på at man har taushetsplikt, og at brudd på taushetsplikten kan straffes.

6.11 Opplysninger til forskere – forvaltningsloven § 13 d

Forskere kan få tilgang til taushetsbelagte opplysninger til bruk i sin forskning. Etter forvaltningsloven § 13 d kan departementet samtykke til at forskeren kan eller skal få innsyn uten hinder av taushetsplikt. I så fall får forskeren selv taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 e, og overtredelse av taushetsplikten kan straffes etter straffeloven § 209.

Departementets myndighet til å ta stilling til søknader om innsyn i taushetsbelagte opplysninger er i en rekke tilfeller delegert til underliggende etater. Vilkåret for slik delegasjon er at det er forsvarlig, jf. forvaltningslovforskriften § 8.

Delegeringsbestemmelsene vil i en del tilfeller gi retningslinjer for skjønnsutøvelsen. Noen fellestrekk kan nevnes:

• Hovedregelen er at en søknad om innsyn i taushetsbelagte opplysninger skal forelegges Rådet for taushetsplikt og forskning, jf. forvaltningslovforskriften § 9. Ved vurderingen av om en sak ikke skal forelegges for Rådet, skal det særlig legges vekt på om opplysningene må regnes som følsomme. Det skal også legges vekt på om den materialet skal stilles til rådighet for, har betryggende faglig kompetanse eller er undergitt forsvarlig faglig veiledning.
• Vurderingene skal altså knytte seg til at det kan forventes at forskeren vil behandle taushetspliktbelagt materiale med den nødvendige omhu. Det kan derimot ikke legges vekt på om forvaltningsorganet anser den aktuelle forskningen som nyttig, og selvsagt ikke på om forskeren forventes å konkludere kritisk til forvaltningsorganets praksis. Å legge vekt på slike hensyn ville være i strid med reglene om faglig frihet, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-5.

Om en bestemt type forskning er nyttig, hvordan spørsmålene skal stilles osv., er det i utgangspunktet forskeren som skal vurdere, ikke forvaltningen. I et samfunnsnytteperspektiv er det viktig at forskere får så fri tilgang til informasjon som mulig. Disse kriteriene må også gjelde for forskere som er tilknyttet institutter e.l. som ikke er regulert i universitets- og høyskoleloven. På den andre siden må også andre hensyn vurderes i forbindelse med spørsmål om det skal gis forskerinnsyn, blant annet faren for at opplysningene kan misbrukes.