5 Fordelingsvirkninger av skatte- og avgiftsopplegget 2005

5.1 Hovedtrekk ved fordelingsvirkningene

5.1.1 Innledning

Et hovedmål med Regjeringens forslag til skattereform er å styrke grunnlaget for vekst og velferd. En konkurransedyktig og sterk økonomi som gir incentiver til å arbeide og utnytte øvrige ressurser mest mulig effektivt, er en forutsetning for å trygge og videreutvikle velferden. Offentlige tjenester og overføringsordninger, utdanningssystemet og arbeidsmarkedspolitikken m.m. vil i mange tilfeller bety langt mer for den enkeltes velferd enn de isolerte virkningene av endringer i skatter og avgifter på den disponible inntekten i ett enkelt år.

Reformen skal bidra til økt verdiskaping og ivareta fordelingspolitiske mål både m.h.t. horisontal og vertikal fordeling, jf. boks 5.2. Det legges vekt på at reformen skal ha en balansert fordelingsprofil, og at lønnstakergrupper på ulike inntektsnivåer skal ta del i skattelettelsene. Et viktig element i reformen er videre at like inntekter skal skattlegges mer likt. I et system der den skattepliktige inntekten i større grad tilsvarer den faktiske inntekten, vil de progressive skattesatsene bidra mer effektivt til den tilsiktede omfordelingen. Det er av flere årsaker bedre med bredere skattegrunnlag kombinert med lavere satser, enn et system preget av høye formelle satser og mange unntak:

• Økt likebehandling av skattytere med lik inntekt.

• Lavere effektivitetstap ved beskatningen.

• Enklere regler.

• Vanskeligere å unngå skatt.

Regjeringen har foreslått å fase inn skattereformen over tre år. I 2005 tas et viktig steg i retning av redusert marginalskatt på lønn (toppskatt og minstefradrag). Videre foreslås det enkelte innstramminger som vil gi økt likebehandling og forenkling. Endringer i inntektsfordelingen etter skatt som følge av den samlede skattereformen vil en først kunne analysere når de andre elementene i skattereformen er på plass, herunder aksjonærmodellen, skjermingsmodellen og reduksjon i formuesskatten. Analysen av fordelingsvirkningene av Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsendringer i 2005 må ses på denne bakgrunn.

Dagens skattesystem har klare fordelingspolitiske svakheter. Delingsmodellen gjør det lønnsomt og mulig å omklassifisere arbeidsinntekt til kapitalinntekt, som beskattes med 28 pst. Tilstrekkelige lettelser i toppskatten m.m. og økt skatt på høy eieravkastning (innføring av aksjonærmodellen fra 2006) vil rette opp denne urettferdigheten i skattesystemet. Likebehandling av faktiske arbeidsinntekter sikres dels gjennom ekstra skatt på høye aksjeinntekter og dels gjennom lavere toppskatt. Etter Regjeringens syn er det helt nødvendig at likebehandlingen delvis oppnås gjennom toppskattelettelser for dem som ikke har kunnet eller villet omgå delingsreglene.

For å styrke incentivene til å arbeide og bidra til at også lønnstakere som ikke betaler toppskatt får redusert skatt, foreslår Regjeringen en vesentlig utvidelse av minstefradraget for lønnsinntekter i 2005. Flere av innstrammingsforslagene, herunder i fradraget for daglige arbeidsreiser, avvikling av fradraget for kost og skattefritaket for godtgjørelse til kost for pendlere, skattefritaket for fri kost for ansatte på kontinentalsokkelen, og av hyretillegg til sjøfolk m.fl., har også relativt gode fordelingsvirkninger.

Netto skattelettelser kombineres med en viss forskyvning av samlet skattebyrde fra arbeid til forbruk ved at alle merverdiavgiftssatser foreslås økt med 1 prosentpoeng. Som en generell forbruksavgift innebærer økt merverdiavgift at alle får omtrent den samme prosentvise reduksjonen i kjøpekraft. Regnet i kroner blir imidlertid innstrammingen størst for de med høy inntekt og høyt forbruk.

I dette kapitlet er fordelingsvirkningene av Regjeringens forslag til skatteregler for 2005 dels belyst gjennom beregninger på empirisk materiale og dels ved såkalte typehusholdsberegninger som viser skattevirkningene for noen utvalgte typer skattytere.

I avsnitt 5.1.2 er det gjengitt beregninger av fordelingsvirkninger av det samlede skatte- og avgiftsopplegget der en ser på hele befolkningen under ett, og der det bl.a. er tatt hensyn til stordriftsfordelene ved å bo flere sammen i en husholdning. Departementet har også utført særskilte beregninger av forslaget til skatteendringer, jf. avsnitt 5.1.3. I avsnitt 5.2 presenteres beregninger av forslaget til skatteendringer for sosioøkonomiske grupper som lønnstakere, personlig næringsdrivende og trygdede. For å få et inntrykk av den isolerte effekten av forslaget til endringer i satsstruktur (dvs. minstefradrag, toppskatt mv.) er det dessuten gjengitt beregnet skatt for utvalgte lønnstaker- og pensjonisteksempler.

De empirisk baserte beregningene er utført med Statistisk sentralbyrås modeller LOTTE og LOTTE-Konsum, jf. boks 5.1. Disse benyttes jevnlig i departementets arbeid på henholdsvis skatteområdet og avgiftsområdet, blant annet for å analysere proveny- og fordelingsvirkninger.

Modellberegningene er usikre. Det skyldes bl.a. at statistikken bygger på et utvalg av selvangivelser, dataene er sjablonmessig fremført fra 2002 til 2005 og på skattesiden tas det ikke hensyn til ev. tilpasninger til regelendringer. Ikke alle inntekter og andre kilder til forbruk fanges opp av selvangivelsene som ligger til grunn for beregningene. Det kan derfor være avvik mellom en persons faktiske forbruksmuligheter og det statistikken gir uttrykk for.

Beregningene tar hensyn til at den individuelle inntekten ikke alene er egnet som indikator for en persons forbruksmuligheter, både fordi noen har forsørgeransvar og fordi det er stordriftsfordeler knyttet til å bo sammen. Personer som bor sammen, kan dele på faste kostnader, for eksempel til bolig, bil, strøm, hvitevarer m.m. Beregningene gir derfor et mer realistisk bilde av faktiske forbruksmuligheter enn analyser som utelukkende fokuserer på den enkeltes inntekt.

Beregningene er statiske og fanger dermed ikke opp utviklingen over tid. Studier viser at livsinntekten er mye jevnere fordelt enn årsinntekten, og at antall personer med særlig lav inntekt et enkelt år er langt høyere enn antall personer med særlig lav inntekt over flere år. I vedlegg 1 er det redegjort nærmere for inntekter og fradrag for personlige skattytere og selskaper. Datagrunnlaget er selvangivelses- og skattestatistikk for 2002.

5.1.2 Fordelingsanalyser av skatte- og avgiftsforslaget for 2005

Tabell 5.1 oppsummerer hovedtrekkene i fordelingsvirkningene av Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsendringer for 2005. De fleste skatte- og avgiftsforslagene som i første omgang direkte berører husholdningene, er innarbeidet i beregningene. Det er blant annet tatt hensyn til redusert toppskatt, utvidet minstefradrag, økte merverdiavgiftssatser som direkte påvirker husholdningene, fjerning av fordelsskatten på bolig, innstramming i reisefradraget, nominelt uendrede drikkevareavgifter m.m.

Av totalt 3,3 mrd. kroner i nye skatte- og avgiftslettelser omfatter beregningene knapt 9,4 mrd. kroner i lettelse (redusert lønnsbeskatning og boligskatt m.m.) og 4,9 mrd. kroner i økte avgifter netto (i hovedsak økte merverdiavgiftssatser). Beregningene omfatter ikke netto skatteskjerpelser på vel 1 mrd. kroner som i første omgang berører næringslivet. De består bl.a. av en del av andre endringer i merverdiavgiftssystemet og fritaket for skatt på aksjeutbytte og gevinster mellom selskaper. Andre endringer på til sammen knapt 0,2 mrd. kroner i netto innstramming er heller ikke omfattet av beregningene. Det gjelder blant annet forslaget til omlegging av beskatningen av firmabil, utvidelse av gavefradraget samt noen av innstrammingene (fradrag for kost i forbindelse med pendling, særskilt skattefritak for kost for ansatte på sokkelen og innstramming i skattefritaket for hyretillegg for sjøfolk). Endringer som i første omgang antas å berøre næringslivet, vil også påvirke husholdningsektoren, for eksempel gjennom endrede priser, lønn, utbytte eller formuesendring. Det har ikke vært mulig å innarbeide slike virkninger i fordelingsanalysene.

Tabell 5.1 rangerer befolkningen (om lag 4,5 mill. personer) i ti like store grupper (inntektsklasser) etter størrelsen på bruttoinntekten. Bruttoinntekten omfatter lønns-, pensjons- og kapitalinntekter og skattefrie ytelser. Inntektsklasse 1 er de 10 pst. av befolkningen med lavest bruttoinntekt, mens inntektsklasse 10 er de 10 pst. med høyest bruttoinntekt.

Tabell 5.1 viser at husholdningene i gjennomsnitt får økt kjøpekraft med Regjeringens forslag til skatter og avgifter for 2005 sammenlignet med en videreføring av gjeldende regler. Samlet sett reduseres skatter og avgifter med 0,5 pst. av bruttoinntekten pr. person. I gjennomsnitt reduseres skatter pr. person med 0,9 pst. av bruttoinntekten. Avgiftsendringene, i hovedsak økningen i merverdiavgiftssatsene, medfører en avgiftsskjerpelse på i gjennomsnitt 0,4 pst. av bruttoinntekten.

Skatteendringene er særlig preget av forslaget om redusert toppskatt, som nødvendigvis kommer dem som i dag betaler toppskatt til gode. Redusert toppskatt er et nødvendig element i skattereformen for å sikre en større grad av likebehandling av faktiske arbeidsinntekter. Når aksjonærmodellen kommer på plass fra 2006, vil all eieravkastning utover risikofri avkastning bli skattlagt med 48,16 pst. Reell likebehandling av faktiske arbeidsinntekter krever derfor at marginalskatten på arbeidsinntekter også blir redusert ned mot dette nivået. Økt minstefradrag for lønnsinntekter, avvikling av fordelsskatten av egen bolig samt redusert formuesskatt sikrer at alle inntektsklasser i gjennomsnitt får redusert skatt.

Økte merverdiavgiftssatser vil isolert sett redusere kjøpekraften til husholdningene. Målt i prosent av bruttoinntekten er innstrammingen noe større for de laveste inntektsgruppene. I alle inntektsgrupper, bortsett fra første inntektsgruppe, er imidlertid skattelettelsene større enn innstrammingen i avgiftene.

Den første inntektsklassen (desil 1) får en skjerpelse på om lag 200 kroner i gjennomsnitt pr. person når skatter og avgifter ses under ett. At disse samlet sett får en viss skjerpelse, må ses i sammenheng med at de i utgangspunktet betaler ingen eller lite skatt, og dermed i liten grad får del i skattelettelsene, samtidig som økningen i merverdiavgiftssatsene slår ut også for disse. Samlet betaler denne gruppen kun om lag 0,7 pst. av samlet skatt i referansesystemet (skatteregler for 2004 framskrevet med anslått lønnsvekst til 2005).

Tabell 5.2 viser at tidelen av befolkningen med lavest inntekt er en svært sammensatt gruppe. Den består blant annet av trygdede, skoleelever, studenter, vernepliktige, næringsdrivende med lav inntekt og personer som har jobbet bare en del av året. Mange av disse har bare forbigående lav inntekt, og vil ta del i skattelettelsene når inntekten øker.

Trygdede i 1. desil er i hovedsak pensjonister med minstepensjon og trygdede med barn (enslige forsørgere med full overgangsstønad og uførepensjonister). På grunn av skattebegrensningsregelen vil disse imidlertid ikke betale skatt, noe som er en viktig forklaring på at skattelettelsen er såpass lav i denne desilen.

Gruppen «andre ikke-yrkestilknyttede» inneholder personer i husholdninger hvor hovedinntektstakeren har en samlet inntekt under minsteytelsen (minstepensjon) i folketrygden. Dette inkluderer et stort antall studenter og skoleelever som har gått fra f.eks. studier til jobb i løpet av året mv. Det anslås at om lag 55 pst. av personer i gruppen «andre ikke-yrkestilknyttede» har stipend og/eller lån fra Lånekassen. Lån er ikke inkludert i bruttoinntektene i tabellene. I tillegg kommer skoleelever mv. som ikke mottar støtte fra Lånekassen.

At studenter/skoleelever og enkelte trygdede er overrepresentert i 1. desil, bekreftes av at aldersgruppen 17-30 år og 62 år og over utgjør om lag 63 pst. av alle i denne gruppen. De fleste trygdede er imidlertid i 2.desil, hvor overrepresentasjonen for gruppen 62 år og over er enda større enn i 1. desil.

Tilhørighet i 1. desil er på denne bakgrunn en lite egnet indikator for om en person reelt sett er økonomisk vanskeligstilt. Et bedre mål er om vedkommende har vedvarende lav inntekt over flere år. I Regjeringens tiltaksplan mot fattigdom, jf. St.meld. nr. 6 (2002-2003), ble personer som hadde inntekt under 50 pst. av medianinntekten over tre år, antatt å ha vedvarende lav inntekt. Ifølge statistikk for perioden 1999-2001 hadde om lag 2 pst. av befolkningen lav inntekt med denne definisjonen. Også med andre definisjoner er andelen som regel lavere enn de 10 pst. som er i 1. desil.

Vedvarende lav inntekt er særlig utbredt blant dem som har svak tilknytning til arbeidsmarkedet, dårlig helse, rusmiddelproblemer, ustabile boforhold, problemer med sosial utestenging mv. Virkemidlene i skattesystemet er ikke effektive i forhold til disse utfordringene. Generelt er skattesystemet i liten grad egnet til å bedre forholdene for personer som betaler svært lite eller ingen skatt. Det vises til kapittel 2 i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Statsbudsjettet medregnet folketrygden for nærmere omtale av Regjeringens tiltak mot fattigdom.

Beregningene tar ikke hensyn til eventuelle tilpasninger som følge av endrede skatteregler. Et sentralt mål med skattereformen er å stimulere arbeidstilbudet. Skatte- og avgiftsforslaget for 2005 innebærer at om lag 1,1 mill. personer får redusert marginalskatt på lønn. Det gir økte incentiver til å arbeide, slik at inntektene før skatt kan øke.

5.1.3 Nærmere om fordelingsvirkningene av skatteendringene

Forslaget til skatteendringer for 2005 domineres av reduksjonen i toppskatten og utvidelsen av minstefradraget. Figur 5.1 viser at skattesystemet fortsatt vil være klart progressivt med Regjeringens forslag.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 5.3 viser beregnede isolerte fordelingsvirkninger av de foreslåtte skatteendringene. Beregningene er i all hovedsak utført på LOTTE-modellen, jf. boks 5.1. I disse beregningene er det ikke tatt hensyn til at flere personer bor sammen. Tabellen viser endring i skatt pr. person samlet og fordelt på hovedelementer i skatteforslaget. Det er ikke tatt hensyn til endringer som i første omgang påvirker næringslivet, jf. avsnitt 5.1.2. I tabell 5.3 er det imidlertid sjablonmessig tatt hensyn til noen flere av skatteforslagene. Dette gjelder forslaget til omlegging av beskatningen av firmabil og yrkesbil, utvidelse av gavefradraget samt noen av innstrammingene (fradrag for kost og skattefritaket for godtgjørelse til kost for pendlere, særskilt skattefritak for fri kost for ansatte på sokkelen og for hyretillegg for sjøfolk). Til sammen anslås disse forslagene å gi en innstramming på 175 mill. kroner i 2005.

Gjennomsnittlig skattelettelse beregnet med dette utgangspunktet blir om lag 2650 kroner pr. person. Det er særlig lettelsene i toppskatt og utvidet minstefradrag for lønnsinntekter som bidrar til skattelettelsene. Reduksjonen i toppskatt er om lag 1200 kroner i gjennomsnitt, mens lettelsene i minstefradraget er om lag 1050 kroner i gjennomsnitt. Lettelsene i toppskatt er størst for dem med høyest inntekt. Det utvidete minstefradraget i lønnsinntekt bidrar til skattelettelser til brede grupper. Lettelsene er i gjennomsnitt størst for gruppen med bruttoinntekt mellom 300 000 kroner og 600 000 kroner. Det skyldes bl.a. at lønnsinntekten er den dominerende inntektsarten i disse gruppene. Lønnsfradraget holdes nominelt uendret. Det er årsaken til at de med bruttoinntekt under 100 000 kroner isolert sett får en viss skatteskjerpelse.

Tabell 5.3 viser videre at forslaget om å heve nedre grense i fradraget for utgifter til arbeidsreiser fra 9200 kroner til 12 800 kroner i gjennomsnitt vil gi en innstramming på om lag 150 kroner. Innstrammingen er gjennomgående størst for de med over 300 000 kroner i inntekt. Forslaget om å avvikle fordelsskatten på egen bolig gir i gjennomsnitt en skattelettelse på om lag 550 kroner. Dette forslaget gir skattelettelser til brede grupper, men skattelettelsen er noe større på høyere inntektsnivå.

Endringer i skattesystemet som ikke er beregnet på LOTTE-modellen (herunder hyretillegg for sjøfolk, kost for pendlere og kost for ansatte på sokkelen, firmabilbeskatningen og fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner) har samlet sett relativt gode fordelingsvirkninger. Forslagene vil i gjennomsnitt gi en viss innstramming, hovedsakelig for personer med mer enn 350 000 kroner i bruttoinntekt.

5.2 Endring i skatt for sosioøkonomiske grupper

5.2.1 Innledning

Tabellene 5.5-5.7 kan illustrere fordelingsvirkninger av noen av Regjeringens skatteforslag for de sosioøkonomiske gruppene lønnstakere, personlig næringsdrivende og trygdede. Endringene er beregnet i forhold til referansesystemet. Regjeringens forslag til avgiftsendringer samt endringer i skatter som i første omgang påvirker næringslivet, er ikke med i denne analysen, jf. avsnitt 5.1.2.

Personene, 17 år og eldre, fordeles etter sosioøkonomisk status. Det skilles mellom yrkestilknyttede og ikke-yrkestilknyttede. Til gruppen yrkestilknyttede hører personer som har lønns- og næringsinntekt som til sammen er større enn minsteytelsene til alders- og uførepensjonister i folketrygden. Yrkestilknyttede består av lønnstakere og personlig næringsdrivende som har en lønnsinntekt som er større enn næringsinntekten. Personer i gruppen ikke-yrkestilknyttede hører til gruppen trygdede dersom samlet inntekt er større enn minsteytelsene i folketrygden, og i gruppen «andre» dersom samlet inntekt er mindre enn minsteytelsene.

5.2.2 Nærmere om fordelingsvirkninger for lønnstakere

Lønnstakere er den klart største sosioøkonomiske gruppen, jf. tabell 5.4. Nesten 60 pst. av alle personer over 17 år har lønnsinntekt som sin hovedinntektskilde.

Det er særlig forslaget til toppskattereduksjon og utvidelse av minstefradraget for lønnsinntekter som gir skattelettelser til lønnstakergruppen. Tabell 5.5 viser at økningen i trygdeavgift på næringsinntekt over 12 G (om lag 725 000 kroner) gir en viss økning for lønnstakere med bruttoinntekt over 750 000 kroner. Det skyldes at noen lønnstakere med høye bruttoinntekter også har høy næringsinntekt og dermed blir rammet av denne innstrammingen. Økt grense for reisefradraget gir i gjennomsnitt en viss innstramming for alle lønnstakergrupper, men innstrammingen er størst (opptil 250 kroner i gjennomsnitt) for dem med bruttoinntekt mellom 350 000 kroner og 750 000 kroner. Avviklingen i boligskatt gir i gjennomsnitt noe større lettelser til lønnstakere med de høyeste bruttoinntektene. Endringene i formuesskatten (innføring av felles aksjerabatt samt økt innslagspunkt for formuesskatt) gir i gjennomsnitt om lag 100 kroner i skattelettelse. Lettelsen er størst for dem med høyest bruttoinntekt.

Tabell 5.6 viser den isolerte effekten på ulike lønnsnivåer av Regjeringens forslag til endringer i satsstrukturen for lønnsinntekt (dvs. bl.a. trygdeavgiftsgrensen, minstefradraget og toppskatten). Det er ikke tatt hensyn til endringer i for eksempel boligskatt, formuesskatt og avgifter.

Det er forutsatt at lønnstakeren ikke har andre inntekter enn lønn og ikke fradrag utover standardfradrag. Økningen i nedre grense for å betale trygdeavgift fra 23 000 kroner til 29 600 kroner gir skattelette for lønnsinntekter under 43 023 kroner. Nominelt videreført særskilt fradrag i lønnsinntekt (lønnsfradraget) gir isolert sett en skatteskjerpelse på 361 kroner. Økning i satsen i minstefradraget gir isolert sett lettelser fra og med 117 778 kroner i lønn. Økt øvre grense i minstefradraget for lønnsinntekt gir en skattelettelse på maksimalt 1848 kroner ved lønn over 207 407 kroner. Økt innslagspunkt for toppskatten gir isolert sett en skattelettelse på 1691 kroner.

5.2.3 Nærmere om fordelingsvirkninger for personlig næringsdrivende

Personlig næringsdrivende utgjør om lag 5 pst. av befolkningen (17 år og eldre), jf. tabell 5.4. Tabell 5.7 viser de beregnede virkningene av Regjeringens forslag til skatteregler for 2005 sammenlignet med referansesystemet. Tabellen viser at også for næringsdrivende dominerer toppskattelettelsen. I gjennomsnitt er skattelettelsene noe mindre enn for lønnstakere. Det henger blant annet sammen med at næringsdrivende i mindre grad får glede av økningen i minstefradraget i lønnsinntekt. Tabellen viser imidlertid at også mange næringsdrivende har en del lønnsinntekt ved siden av næringsinntekten. Næringsdrivende som har så høy lønnsinntekt at de får minstefradraget i stedet for det særskilte lønnsfradraget, får lettelser som følge av at satsen for minstefradraget for lønnsinntekter foreslås økt fra 24 pst. til 27 pst.

Næringsdrivende med næringsinntekt over 12 G (om lag 725 000 kroner) får isolert sett økt skatt som følge av at trygdeavgiften over 12 G øker fra 7,8 pst. til 10,7 pst. Tabellen viser at reduksjonene i bl.a. toppskatten likevel bidrar til skattelettelser også for disse gruppene. Næringsdrivende får også lettelser som følge av reduksjonen i formuesskatten samt avviklingen av boligskatten. De isolerte lettelsene som følge av dette er i gjennomsnitt noe høyere enn for lønnstakere. I motsetning til lønnstakere vil næringsdrivende i liten grad bli berørt av innstrammingene i reisefradraget.

I Skattemeldingen foreslo Regjeringen at næringsdrivende fortsatt skal skattlegges løpende, men etter lignende prinsipper som i aksjonærmodellen. Stortinget har bedt om at det skal vurderes en uttaksløsning også for næringsdrivende m.fl. Regjeringen vil komme tilbake til beskatningen av personlig næringsdrivende i budsjettet for 2006, bl.a. på bakgrunn av anbefalingene fra det nylig nedsatte utvalget som skal vurdere uttaksbeskatning av enkeltpersonsforetak.

5.2.4 Nærmere om fordelingsvirkninger for trygdede

Trygdede utgjør om lag 27 pst. av Norges befolkning (17 år og eldre). De omfatter bl.a. alders- og uførepensjonister samt enslige forsørgere med overgangsstønad.

Tabell 5.8 viser at alle grupper trygdede i gjennomsnitt får skattelettelser. Lettelsene er størst for dem med de høyeste bruttoinntektene. Trygdede betaler gjennomgående lavere skatt enn andre skattytere med tilsvarende nivå på inntektene. For om lag en tredel av gruppen er skatten i gjennomsnitt under 10 pst., og mange av disse betaler ikke noe inntektsskatt. Det gjelder bl.a. en enslig minstepensjonist, som i 2005 vil ha en minstepensjon på om lag 108 000 kroner dersom en forutsetter at minstepensjonen økes om lag i takt med anslått lønnsutvikling. Likevel får gruppene med de laveste inntektene skattelettelser. Det skyldes bl.a. avviklingen av fordelsskatten på egen bolig samt lettelser i formuesskatten.

Tabellen viser også at en del trygdede får redusert skatt som følge av den foreslåtte økningen i øvre grense og satsen i minstefradraget for lønnsinntekter. Det skyldes at noen trygdede har en del lønnsinntekt ved siden av pensjonen. Særfradraget for alder og uførhet mv. foreslås holdt nominelt uendret. Innstrammingen har ikke betydning for pensjonister som har så lav inntekt/formue at de skattlegges etter skattebegrensingsregelen. Om lag halvparten av de trygdede skattlegges etter denne regelen. Tabellen viser at lettelsene i bolig- og formuesskatt i gjennomsnitt gir lettelser til alle grupper trygdede.

Tabell 5.9 og 5.10 viser anslåtte endringer i skatt for utvalgte alderspensjonisteksempler. I beregningene er det lagt til grunn at pensjonistene bare har standardfradrag og ikke andre inntekter enn pensjon eller formue over 200 000 kroner. Tabellene illustrerer derfor kun den isolerte effekten av endringene i skattesatsstrukturen. Eksempelvis er ikke effekten av forslaget om økt grunnpensjon for ektepar medregnet. For ekteparene er det i tillegg lagt til grunn at pensjonen er likt fordelt mellom ektefellene.

For enslige pensjonister er nedre grense for skatt for 2004 videreført med lønnsjusterte beløp som er avrundet nedover. For ektepar er nedre grense økt noe mer for at minstepensjonen fortsatt skal være skattefri. For enslige gir det en skatteskjerpelse på 24 kroner for dem som kommer inn under skattebegrensningsregelen. Virkningen av at særfradraget for alder er holdt nominelt uendret gir en skatteskjerpelse på vel 200 kroner. Dette slår bare ut for dem som ikke kommer inn under skattebegrensningsregelen. I toppskatten er endringene de samme som for lønnstakere.