2 Lokaldemokratikommisjonen
2.1 Lokaldemokratikommisjonen – bakgrunn for oppnemning og mandat
Då den førre regjeringa ved kronprinsregenten sin resolusjon 12. mars 2004 oppnemnde lokaldemokratikommisjonen, var det med bakgrunn i ei uro som hadde breidd seg i det politiske miljøet om situasjonen for lokaldemokratiet. Det hadde vore lokalval hausten før, og resultata viste at valdeltakinga framleis var på veg ned. Dette var ein ubroten trend frå lokalvalet i 1979. Då låg valdeltakinga på 72,8 prosent ved kommunestyrevalet og 71,1 prosent ved fylkestingsvalet. I 2003 låg valdeltakinga på 59 prosent ved kommunestyrevalet og 55,6 prosent ved fylkestingsvalet. Også maktutgreiinga hadde peika på tilhøve som indikerte eit svekt lokaldemokrati. Dette var også grunngjevinga dei to stortingsrepresentantane Trine Skei Grande og May Britt Vihovde gav i Dokument nr. 8:4 (2003 – 2004) for at det burde opprettast ein lokaldemokratikommisjon. Forslaget fekk samrøystes tilslutning i Stortinget.
Lokaldemokratikommisjonen fekk følgjande mandat:
«A. Analysere og vurdere lokaldemokratiets vilkår og utvikling
Kommisjonen skal med utgangspunkt i a) trekk ved forholdet mellom staten og kommunesektoren og b) egenskaper ved kommunene og fylkeskommunene, samt øvrige relevante nasjonale og lokale samfunnsforhold analysere den aktuelle situasjonen for lokaldemokratiet. I denne analysen skal kommisjonen:
Redegjøre for verdigrunnlag, hovedfunksjoner og legitimitetsgrunnlag for lokaldemokratiet.
Et levende lokaldemokrati er avhengig av å ha oppslutning og tillit. Dette kan trolig best oppnås ved at kommunene og fylkeskommunene på en god måte oppfyller sine funksjoner knyttet til produksjon av tjenester og lokal/regional samfunnsutvikling, samt legger til rette for bred deltakelse og innflytelse fra lokalbefolkningen. Kommisjonen skal vurdere sammenhengen mellom hvordan kommunene/fylkeskommunene ivaretar hovedfunksjonene sine og legitimiteten de oppnår. Hvor viktig er det for legitimiteten at kommunene legger opp til bred befolkningsdeltakelse i forhold til hvilke resultater som oppnås ved tjenesteproduksjon og lokalsamfunnsutvikling? Kan bred deltakelse bidra til at det skapes bedre forståelse for utfallet av en sak?
Redegjøre for og drøfte hvilke konsekvenser utviklingen av forholdet mellom staten og kommunene har for et levende lokaldemokrati.
Redegjørelsen og diskusjonen bør inneholde:
En gjennomgang av hovedtrekkene for hvordan utviklingen av forholdet mellom staten og kommunene har vært siden 1975.
Diskusjon om hvordan utviklingen i forholdet mellom staten og kommunesektoren har påvirket lokaldemokratiet. Hva betyr statlig styring for vilkårene for lokaldemokratiet? Hva skjer med borgerne og lokalpolitikerne når staten innskrenker rammene for det kommunale handlingsrom?
Drøfting av forholdet mellom uttalte nasjonale mål for lokaldemokratiet og den løpende politikken som nasjonale styresmakter fører overfor kommunesektoren. Drøfting av forholdet mellom trekk ved oppgaveporteføljen i kommunene og lokaldemokratiet. Hvor stort er omfanget av oppgaver hvor lokalt spillerom er fraværende eller sterkt innskrenket, jf. bl.a. debatten om utvikling i rettighetslovgivningen? Hvor er det lokale spillerommet stort?
Drøfting av hvordan den politiske dynamikk som gjør seg gjeldende sentralt, bidrar til å påvirke lokaldemokratiet. Hvilken rolle spiller de ulike aktørene på nasjonalt nivå i beslutningsprosesser som har konsekvenser for kommunesektoren? Diskusjonen her knyttes til organisering av beslutningsprosesser i staten som påfører kommunesektoren nye plikter, regler og oppgaver.
Redegjøre for og drøfte samhandlingsforholdet mellom staten og kommunene/fylkeskommunene. Hvordan er samhandlingen organisert og hvordan foregår den? I hvor stor grad foregår samhandlingen som en dialog som bidrar til gjensidig tillit mellom forvaltningsnivåene? I hvor stor grad preges samhandlingen som en hierarkisk relasjon hvor staten vektlegger ensidig å fortelle hva kommunene skal gjøre og hvordan de skal gjøre det? Er den nasjonale politiske retorikken på lokaldemokratiets side?
Vurdere virkningen av fordeling av økonomiske ressurser mellom lokalt og sentralt nivå, og mulighet og begrensninger i å skaffe egne inntekter.
Belyse hvordan endringene i de statlige styringssystemer i retning av markedsprinsipper og formell fristilling på den ene siden, og nye kontrollorganer og tilsyn på den andre siden, virker inn på lokaldemokratiet.
Redegjøre kortfattet for hvordan lokaldemokratiet påvirkes av internasjonale avtaler.
Gjøre rede for utviklingen i valgdeltakelsen og mulige forklaringer på hvorfor den er gått tilbake.
I denne forbindelse kan det være grunn til å peke på andre utviklingstrekk som kan relateres til utviklingen i valgdeltakelsen. Partiene lokalt har mistet medlemsoppslutning. Har da partienes evne til å mobilisere velgerne blitt svekket? Et annet forhold knytter seg til utvikling av borgerplikten. Er denne på tilbakeveg som drivkraft for at innbyggerne avgir stemme? Hvordan forholder den yngre generasjon seg til borgerplikten? Hvordan bidrar skolen til å skape bevissthet om hvor viktig det er å delta i demokratiet? Kommisjonen skal redegjøre for innslaget av lokale lister og drøfte betydningen disse har både for valgdeltakelsen og for innholdet i kommunens politikk (sak/helhet).
Kommisjonen skal i denne forbindelsen også drøfte hvor viktig nivået på valgdeltakelsen er som mål på oppslutningen om og tilliten til lokaldemokratiet.
Gjøre rede for de folkevalgtes organers representativitet, rolle og organisering, de folkevalgtes arbeidsvilkår og rekruttering til folkevalgte organer.
Det har vært en tendens at antallet direkte og indirekte valgte politikere har blitt redusert. Hva betyr denne utviklingen for den demokratiske styringen av kommunene? Hva betyr den for kontakten mellom innbyggerne og folkevalgte?
Fortsatt er mange samfunnsgrupper svakere representert i lokale folkevalgte organer enn det deres andel av befolkningen skulle tilsi. Dette gjelder for eksempel kvinner, de yngre velgerne, eldre, funksjonshemmede og etniske minoriteter. Hva er de mulige årsakene til denne skjevheten? Hva betyr denne situasjonen for hvor godt lokaldemokratiet fungerer? Hva gjøres for å rekruttere underrepresenterte grupper i lokalpolitikken? Hvordan ivaretas minoritetene og mindretallets rettigheter i det kommunale flertallsdemokratiet?
Det meste av rekrutteringen til kommunestyrene og fylkestingene foregår gjennom partiene. Samtidig er det mange som kan tenke seg å delta i lokalpolitikken uten å melde seg inn et politisk parti. Representerer denne situasjonen et problem for lokaldemokratiet?
En vesentlig andel av de folkevalgte blir skiftet ut fra valg til valg. Har dette betydning for virkemåten til lokaldemokratiet?
Mange tiltak kan settes i verk for å styrke rekrutteringen til lokalt folkevalgte organer.
Hvordan tilrettelegges det for deltakelse i lokalpolitikken, for eksempel gjennom økonomiske insentiver, tilrettelegging av møtene og utforming av sakspapirene?
Redegjøre for utviklingen av andre former for deltakelse enn valgdeltakelse.
Kommisjonen bør drøfte hvordan andre deltakelsesformer enn valgdeltakelse, på den ene siden, kan bidra til å supplere den representative kanalen og dermed utdype lokaldemokratiet og på den andre siden kan komme i strid med og dermed virke utfordrende på sentrale verdier ved det representative systemet.
Mange kommuner og fylkeskommuner har etter hvert tatt i bruk flere virkemidler for å trekke innbyggerne inn i kommunens beslutningsprosesser. Blant slike tiltak er folkemøter, folkeavstemninger, innbyggerhøringer og debatter på Internett arrangert av kommunen. Kommisjonen skal redegjøre for denne type deltakelsesformer og vurdere konsekvensene ved bruk av dem.
Kommisjonen skal vurdere om graden av åpenhet i kommunene overfor innbyggerne er av betydning for legitimiteten for og styrken til lokaldemokratiet.
Kommisjonen skal vurdere bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologien i kontakten mellom kommune og innbygger og som virkemiddel i utviklingen av demokratiet.
Kommisjonen skal gjøre rede for utviklingen i innbyggerrollen, med særlig vekt på borger- og brukerrollen, og drøfte hvilke konsekvenser det kan få for lokaldemokratiet at brukerrollen synes mer vektlagt.
Redegjøre for og drøfte hva organiseringen av kommunene og fylkeskommunene betyr for lokaldemokratiet.
Det kan reises en rekke spørsmål ved hvordan kommunal organisering kan ha betydning for lokaldemokratiet:
Fører den økende interesse for innføring av parlamentarisme som styringsform til at det skapes tydeligere politiske alternativer og dermed større interesse for lokalpolitikk?
Vi ser en tiltakende tendens til at viktige beslutninger trekkes ut av kommunestyret og inn i organer som ikke er direkte folkevalgte. I faglitteraturen omtales dette som fragmentering. Eksempel på fragmentering er bruk av foretak/selskaper, interkommunale organer og bruk av andre aktører enn kommunen til å utføre kommunale oppgaver. Kommisjonen skal drøfte hvilken betydning disse utviklingstrekkene kan ha for det lokale demokratiet.
Kommunene kan også inngå i samarbeidsrelasjoner med private parter og interesser i rollen som samfunnsutvikler. Det kan bidra til mobilisering av ressurser og at viktige aktører trekkes inn i beslutningsprosesser. Er dette en utvikling som gagner demokratiet? Risikerer man at kommunestyrets rolle og interessen for dette svekkes?
Mange kommuner legger vekt på å trekke brukerne med i utformingen av kommunal tjenesteyting. Eksempler er innføring av brukerstyring ved at brukerne trekkes med i styringen av enkeltinstitusjoner. Brukermedvirkning skjer også gjennom møter mellom institusjoner og brukerne eller gjennom brukerundersøkelser. Hva betyr denne form for deltakelse for demokratiet?
Mange kommuner lar representanter for de kommunalt ansatte delta i kommunale organer. Hva betyr arbeidstakemedvirkning for lokaldemokratiet?
Mange kommuner legger også til rette for at det opprettes særskilte organer for enkeltgrupper av innbyggerne. Eksempler er opprettelse av barnas kommunestyre og ungdomsråd i mange kommuner. Hva betyr denne form for tiltak for lokaldemokratiet?
Det er en aktuell problemstilling for mange kommuner å slå seg sammen med nabokommunen(e). Det er ulike oppfatninger om hva dette betyr for lokaldemokratiet, fra dem som hevder at lokaldemokratiet fungerer best i mindre enheter til dem som hevder at det må en viss størrelse til for at kommunene skal være reelle prioriteringsorganer. Hva er forholdet mellom kommunestørrelse og lokaldemokrati?
Diskutere medias rolle i forhold til lokaldemokratiet.
Både riksmedias og lokale medias rolle i forhold til lokaldemokratiet skal synliggjøres.
Utviklingen i lokaldemokratiet i andre land.
Hva er likheter og ulikheter i forhold til Norge som kan ha betydning for lokaldemokratiets funksjonsmåte? Se på erfaringer fra andre land med sterke innslag av desentralisert demokrati.
B. Foreslå tiltak
På bakgrunn av analysene rundt situasjonen for lokaldemokratiet, skal kommisjonen komme med anbefalinger og forslag til tiltak som kan bidra til å styrke lokaldemokratiet. Disse kan knyttes til:
Hvordan tilrettelegge for god samhandling mellom staten og kommunene/fylkeskommunene?
Hva kan gjøres for å styrke valgdeltakelsen på kortere og lengre sikt?
Tiltak mellom valgene med sikte på å styrke lokalt engasjement og deltakelse.
Tiltak for å få til en mer omfattende deltakelse i det lokale folkestyret.
Tiltak som gjør at hensynet til det kommunale selvstyret og lokaldemokratiet bedre ivaretas i nasjonale beslutningsprosesser.
Fremme forslag til hvordan lærdommer fra andre land kan nyttiggjøres i Norge.
C. Tilrettelegge for debatt og formidle gode eksempler
Lokaldemokratikommisjonen skal i sin funksjonsperiode bidra til samfunnsdebatt på ulike arenaer med sikte på en bevisstgjøring rundt lokaldemokratiets vilkår og virkemåte. Kommisjonen skal bidra til å formidle gode eksempler på kommuner som legger til rette for utvikling av lokaldemokratiet.
D. Utredninger og tidsramme
Det forutsettes at kommisjonen legger fram en egen delutredning vedrørende forholdet mellom staten og kommunene i form av en NOU 1. april 2005 og en endelig NOU ved utgangen av kommisjonens funksjonstid etter to år.
E. Kunnskapsmateriale
Kommisjonen bygger på tidligere forskning og utviklingsarbeide, bl.a. Makt- og demokratiutredningen. I tillegg skal kommisjonen innenfor gitte økonomiske rammer hente inn eksterne utredninger og forskning.
F. Eventuell endring i mandat og sammensetning
Kommunal- og regionalministeren kan gjøre endringer i mandatet og kommisjonens sammensetning dersom dette anses nødvendig jf. kgl. res. av 28. januar 2000.»
Kommisjonen vart leidd av ordførar Leif Johan Sevland. Alle partia som i 2004 var representerte på Stortinget, hadde kvar sin representant. Kommunane var representerte med fire representantar. Dessutan sat det to forskarar i kommisjonen. Rokkansenteret hadde hovudansvaret for sekretariatet til kommisjonen.
Kommisjonen la fram to utgreiingar. Den eine omhandla forholdet mellom staten og kommunane og vart lagd fram våren 2005 som NOU 2005:6 Samspill og tillit. Om staten og lokaldemokratiet. Den andre omhandla forhold rundt lokaldemokratiet lokalt og vart lagd fram våren 2006 som NOU 2006:7 Det lokale folkestyret i endring. Om deltaking og engasjement i lokalpolitikken.
2.1.1 NOU 2005: 6 Samspill og tillit. Om staten og lokaldemokratiet
2.1.1.1 Hovudtrekk og forslag i utgreiinga
Denne utgreiinga omhandlar i første rekkje forhold mellom staten og kommunane.
Kommisjonen ser lokaldemokratiet som ein heilt naudsynt del av eit godt fungerande demokrati. Innanfor ramma av kommunar og fylkeskommunar gjev lokaldemokratiet innbyggjarane moglegheiter for å delta og engasjera seg i det offentlege livet. Kommunane betyr nærleik og moglegheiter for å påverka offentlege avgjerder. Kommisjonen er oppteken av at det lokale sjølvstyret må tydeleggjerast og respekterast. Det er viktig at forholdet mellom staten og kommunane vert utforma slik at det er interessant å delta i lokalpolitikken. Deltakarane i lokalpolitikken skal kunne påverka den politikken som kommunane har ansvar for å setja i verk.
Kommisjonen legg vekt på det klassiske verdigrunnlaget for det lokale sjølvstyret: demokrati, fridom og effektivitet. Dette er verdiar som er tett kopla. Kommunal fridom i politikkutforming gjer det meiningsfullt å delta og det gjev moglegheiter for lokal tilpassing og auka effektivitet.
Men det er òg behov for statleg styring. Oppgåveomfanget i kommunalforvaltninga tilseier at sektoren må innordnast generell samfunnstyring. I den grad styring bidrar til auka rettstryggleik, likskap og likeverd, bør det vera innslag av statleg styring. Kommunesektoren er viktig i makroøkonomisk samanheng og må tilpassast makroøkonomiske rammer.
Kommisjonen peikar på at eit forvaltningssystem med ulike grader av statleg styring med kommunane som sentrale velferdsprodusentar og der innbyggjarane øver innverknad både direkte og gjennom sine lokalt folkevalde, innbyr til konfliktar mellom staten og kommunane. Mange av konfliktane er latente og til å leva med. Mange av dei utviklar seg fordi kommunane opererer innanfor eit styringssystem der andre mål enn lokalt sjølvstyre er viktige.
Konfliktar bør midlertidig ikkje utvikla seg slik at det vert mistillit mellom forvaltningsnivåa. Den historiske utviklinga med sterkare integrasjon mellom forvaltningsnivåa har betydd mykje. Dei tette koplingane mellom staten og kommunane representerer ei utfordring, men òg eit potensial. Utan eit godt samspel vil forholdet mellom staten og kommunane kunne vera prega av usemje, låg tillit, ansvarsfråskriving mm. For å motverka ei slik utvikling er det etter kommisjonen sitt syn naudsynt med gode ordningar for samspel mellom nivåa.
Kommisjonen meiner at tett og likeverdig integrasjon mellom staten og kommunane er ein styrke for det norske styringssystemet, og at dette er modellen det må byggjast vidare på. Det skal vera ein fornuftig balanse mellom lokalt sjølvstyre og statleg styring. Kommisjonen vil ikkje, ut frå det materialet den legg fram, vera med på at det har skjedd ei forskyving i denne balansen. Staten har innanfor rammene av ein omfattande kommunesektor ei viktig rolle å spela både som lovgjevar, løyvande myndigheit, kompetanseorgan, tilsynsorgan, klageorgan og dialogpartnar. Det er viktig at det i større grad vert fokusert på å utvikla eit samspel mellom forvaltningsnivåa som byggjer på partnarskap og likeverd. Partnarskaps- og likeverdsperspektivet må vidareutviklast og vera retningsgjevande for forholdet mellom staten og kommunane/fylkeskommunane. Dette partnarskapet føreset eit stort innslag av lokale vurderingar ved utforminga av offentlege løysingar. Kommisjonen sin bodskap er at banda mellom staten og kommunen og fylkeskommunen må styrkjast og vidareutviklast.
Kommunane sitt handlingsrom
Kommisjonen meiner at det dominerande synet om at det kommunale handlingsrommet er lite, bør nyanserast:
Det er framleis mange område der det kan drivast lokalpolitikk. Spelerommet kan variera mellom kommunane og mellom oppgåvefelt. Mange kommunar kan dessutan utvida spelerommet innanfor tradisjonelle velferdsoppgåver sjølv om desse oppgåvene er styrde av eit omfattande lovverk.
Det er ikkje alltid slik at det som vert oppfatta som statlege pålegg, faktisk er det. Til dømes utløyser ikkje kommunale plikter individuelle rettar. Statlege oppfordringar om kva kommunen «bør» gjera, er ikkje det same som statlege pålegg.
Kommunane har spelerom for innovasjon og utvikling. Det vert fatta mange vedtak og sett i verk tiltak i kommunane som har til føremål å gjera det meir attraktivt å bu i kommunen og for å betra innbyggjarane sine vilkår. Samfunnsutvikling er i stor grad eit politikkområde som ligg utanom det statlege myndigheitsområdet. Her kan eit genuint lokalt initiativ bety vel så mykje som ressurssituasjonen til kommunen.
Kommisjonen peikar òg på at det lokale sjølvstyret kan ha styrkt seg når fleire oppgåver og ressursar går til kommunane. Når oppgåvegjennomføring vert desentralisert, vert offentleg styringskapasitet samstundes overført til det kommunale nivået. Lokalpolitikarane og kommunalt tilsette får eit meir direkte høve til å påverka utforminga av offentlege tenester.
Men samtidig ser kommisjonen at det kan vera grunnlag for å hevda at kommunane har fått avgrensa handlingsrommet sitt gjennom sterkare regelstyring. I forhold til å ivareta frivillige oppgåver er omfanget av regelstyrde oppgåver vorte større.
Kommisjonen meiner det bør vera moglegheiter for å utøva lokalt politisk skjønn for at ei oppgåve skal leggjast til kommunane eller fylkeskommunane. Det kan vurderast om sterkt regelstyrde oppgåver som ikkje krev lokalpolitisk styring bør/skal overførast til staten.
Kommunen som samfunnsutviklar, viktig del av det kommunale handlingsrommet
Som nemnt peikar kommisjonen på at samfunnsutvikling er eit politikkområde som i stor grad ligg utanom det statlege myndigheitsområdet og at kommunane her har eit moglegheitsrom. Det kan på dette området visast initiativ utan statleg innblanding. Å få fram potensialet kommunane har som samfunnsutviklarar vil kunne medverka til auka engasjement i lokalpolitikken. Derfor føreslår kommisjonen at det vert etablert eit prosjekt der kommunane si rolle som samfunnsutviklar vert analysert . Føremålet er å få auka kunnskap om kva som skal til for at denne rolla kan utviklast vidare. Kommisjonen gjer òg framlegg om eit meir differensiert planverk slik at det kan tilpassast lokale forhold på ein betre måte.
Kommunane sitt økonomiske handlingsrom
Kommisjonen peikar på at det økonomiske spelerommet er ein del av det kommunale sjølvstyret og at kommunane, på det tidspunktet kommisjonen arbeidde, opplever ein ubalanse i økonomien. Kommisjonen ber om at det vert utvikla eit system som sikrar at nye statleg initierte reformer som skal iverksetjast av kommunane er tilstrekkeleg finansierte. Kommisjonen ber dessutan om at balansen i kommuneøkonomien vert gjenoppretta.
Velferdslovgjeving og handlingsrom
Kommisjonen peikar på at det er eit problem at velferdsytingane gjer krav på ein stadig større del av ressursane, samtidig som velferdslovgjevinga er prega av sterkare statleg styring. Auka bruk av individuelle rettar går ut over det kommunale sjølvstyret. Kommisjonen går inn for at bruk av lovgjeving som gjev rettar vert avgrensa.
Generalistkommuneprinsippet
Kommisjonen legg til grunn at kommunane skal ha eit breitt oppgåvefelt. Det gjev moglegheiter for lokal samordning og prioritering mellom sektorar gjennom demokratiske prosessar. Men dette forhindrar ikkje at kommunane kan samarbeida eller velja andre organisasjonsformer. Kommisjonen ønskjer å vidareutvikla generalistkommunen. Modellen føreset ein tett integrasjon mellom staten og kommunane. Vurderinga av kommunane sin fridom må sjåast i forhold til staten sin trong for å styra kommunane i ein omfattande velferdsstat der kommunane leverer hovudparten av velferdstenestene. Men den statlege styringsiveren må ikkje strekkja seg så langt at det går ut over det lokalpolitiske engasjementet.
Kommisjonen sitt syn på statleg styring
Kommisjonen ønskjer at styringsforholdet mellom staten og kommunane skal pregast av dialog og partnarskap heller enn hierarkiske styringsrelasjonar. Kommisjonen vil ha ei vidareføring av arbeidet med å forenkla statleg regelverk overfor kommunane. Kvar lovpålagd oppgåve som vert fullfinansiert av kommunen, vil medverka til dette.
Kommisjonen er oppteken av at det finst effektiv informasjonsinnhenting frå kommunane til staten. Men informasjonsinnhentinga må ikkje utgjera ei ekstra belastning som ikkje er naudsynt for kommunane. Kommisjonen føreslår at det vert sett i gang ei evaluering av kva konsekvensar felles kvalitetsindikatorar i kommunane vil ha for lokaldemokratiet. Kommisjonen vil i prinsippet avgrensa rapportering frå kommunane til årsmeldingar, rekneskap, forvaltningsrevisjon og KOSTRA.
Kommisjonen meiner det er viktig at staten legg til rette for pedagogiske verkemiddel i forhold til kommunane og fylkeskommunane. Men det er også grunn til å åtvara mot pedagogiske verkemiddel som kommunane kan oppfatta som regelverk og bindande normer.
Kommisjonen meiner at det bør leggjast eit rammestyringsperspektiv til grunn når staten utformar styringstiltak overfor kommunane.
Kommisjonen støttar arbeidet med å innlemma øyremerkte tilskot i rammetilskotet.
Kommisjonen stiller spørsmål ved om utviklinga av den statlege styringa har vore til gunst for lokaldemokratiet. Kommunane har fått større fridom til å organisera verksemda si. Samtidig har det vore ein tendens til sterkare statleg styring i forhold til innhaldet i det kommunane steller med. Denne utviklinga har skjedd gjennom større innslag av lovgjeving som gjev individuelle rettar og mål og resultatstyring som også har som føremål å påverka kommunal tenesteproduksjon og innhaldet i kommunal verksemd. Kommisjonen meiner at dersom ein skal leggja omsynet til lokaldemokratiet til grunn, er det ikkje sikkert at det er på dei områda der fridomen har vorte utvida at behovet for fridom har vore størst.
Kommisjonen peikar på at kommunane representerer styringskapasitet for staten. Gjennom å leggja oppgåver til kommunane slepp staten sjølv å etablera eit lokalt apparat. Tenestene kan lettare tilpassast lokale forhold og dei kan samordnast med andre kommunale tenester. Dessutan har kommunane økonomiske ressursar som kan bidra til finansiering av tenestene. Kommisjonen meiner det bør vurderast om ikkje den kapasiteten staten disponerer med omsyn til å styra kommunane delvis kan overførast til kommunane og dels omgjerast til dialog mellom staten og kommunane.
Samspelet mellom staten og kommunane
Kommisjonen meiner at eit godt samspel mellom nivåa er avhengig av betre samordning og ein annan type styring frå staten si side. I staten har det skjedd ei utvikling i retning av fragmentering og sterkare sektorstyring i forhold til kommunane. Det er naudsynt å styrkja samordninga i staten sine politiske organ. Vidare bør staten si styring leggjast om frå dagens fokus på hierarkisk styring til auka dialog mellom forvaltningsnivåa. Kommisjonen ønskjer at det vert utvikla ein konkret strategi for utvikling av samspelet mellom staten og kommunane. Strategien bør leggja vekt på dialog og gjensidig respekt for dei roller kommunane og staten har. Kommisjonen er oppteken av at det skjer læring i staten og kommunalforvaltninga. Møteplassar mellom staten og kommunane må utnyttast slik at det kan skje naudsynleg erfaringsutveksling mellom staten og kommunane/fylkeskommunane. Konsultasjonsordninga mellom staten og kommunesektoren verkar etter kommisjonen si meining som eit godt tiltak for å fremja dialog og partnarskap mellom forvaltningsnivåa. Kommisjonen føreslår tiltak knytte til:
Samordning i den sentrale statsforvaltninga. Her seier kommisjonen at statsministerens kontor i større grad bør ta ansvar for overordna område som lokaldemokrati og konsekvensar av statleg politikk for kommunane. I større grad bør det nyttast ein praksis kor saker med konsekvensar for kommunane, som skal fremjast for regjeringa, vert fremja i fellesskap mellom fagdepartement og Kommunal- og regionaldepartementet. Kommisjonen uttrykkjer vidare at ei liknande samordning kan skje i Stortinget ved at fagkomitear som behandlar saker med konsekvensar for kommunesektoren, gjer dette i samarbeid med kommunalkomiteen. Kommisjonen er oppteken av at eksisterande rutinar for samordning er mest innretta mot samordning i forkant av avgjerder i Storting og regjering. Kommisjonen meiner at det kan vera grunn til å vera meir oppteken av kva som skjer etter at vedtak er fatta i Stortinget eller regjeringa og departement og underliggjande etatar skal utforma retningsliner og rettleiingsmateriale samt driva formidling overfor kommunane. Derfor meiner kommisjonen at det kan tenkjast sterkare samordningsmekanismar i staten for å følgja opp statleg iverksetjing og at Kommunal- og regionaldepartementet bør få ei tydelegare rolle med omsyn til korleis statlege etatar følgjer opp kommuneretta vedtak. Det bør etablerast ei ordning som sikrar at retningslinene for kommuneretta styring vert følgde i dei ulike departementa. Som eit anna tiltak for å styrkja samanhengen i statleg samordning overfor kommunane, ber kommisjonen om at det vert vurdert om det sentrale administrative ansvaret for fylkesmannen skal overførast frå Fornyings- og administrasjonsdepartementet til Kommunal- og regionaldepartementet. Kommisjonen uttrykkjer også at ved alt reform- og utviklingsarbeid i staten, må konsekvensane for kommunesektoren og lokaldemokratiet greiast ut. Kommisjonen vil derfor også ha slege fast i utgreiingssinstruksen at kommunesektoren skal vera med i konsekvensutgreiingar som har vesentlege økonomiske, politiske eller administrative konsekvensar for sektoren.
Fylkesmannen si rolle.Kommisjonen er oppteken av fylkesmannen sine roller i forhold til samordning, dialog og tilsyn. Kommisjonen peikar på at fylkesmannen sine ulike roller står i eit spenningsforhold til kvarandre. Ei utvikling av fylkesmannen si rolle som dialoginstans kombinert med tilsynsrolla kan føra til uheldig rolleblanding. Kommisjonen meiner at all politikkutforming bør leggjast til folkevalde organ, og at fylkesmannen sine oppgåver følgjeleg bør avgrensast til tilsyn, klage, legalitetskontroll og naudsynt dialog for å sikra at kommunane gjennomfører dei store velferdsoppgåvene slik Stortinget har bestemt. Kommisjonen tilrår at rolla til fylkesmannsembetet i dagens forvaltningssystem vert gjennomgått og utgreidd, der ein også ser på korleis rådgjevar- og dialogfunksjonen skal utviklast og skiljast frå kontrollfunksjonen på ein god måte. Fylkesmannsinstruksen bør gjennomgåast for å tydeleggjera funksjonar knytte til dialog og samordning. Kommisjonen vil også ha vurdert om nemninga fylkesmann/fylkesmannsembete skal endrast for å få ei meir dekkjande nemning på den nye rolla. Kommisjonen støttar tilsynsutvalet i NOU 2004:17 Statlig tilsyn med kommunesektoren om at omfanget av tilsyn med kommunesektoren skal reduserast, at fylkesmannen skal få eit koordineringsansvar for å føra tilsyn med kommunane, at tilsyn skal utøvast som lovlegtilsyn og at det vert vurdert om oppgåvene til helsetilsynet i fylket skal overførast til fylkesmannen. Kommisjonen støttar utvalet bak NOU 2004: 18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenesten som føreslår at det vert vurdert å gje fylkesmannen eit samordna ansvar for å vera klageinstans i saker kor innbyggjarane kan klaga kommunale og fylkeskommunale enkeltvedtak inn for staten. Kommisjonen støttar også forslag frå eit mindretal i det same utvalet som gjekk inn for – som eit generelt prinsipp – at prøvingstemaet ved klage til fylkesmannen bør vera om avgjerda er innhaldsmessig lovleg og er gjort på lovleg måte.
Evaluerings- og utgreiingsprosjekt. Kommisjonen gjer framlegg om eit eige evaluerings- og utgreiingsprosjekt der det vert gjort greie for statleg samordning og evaluering av verknadene av samordninga overfor kommunesektoren. Eit sentralt aspekt i ei slik evaluering vil vera å få fram korleis samordning vert ivareteke i etterkant av vedtak som har konsekvensar for kommunesektoren. Evalueringa bør omfatta både samordning i sentralforvaltninga og samordning på regionalt plan. Kommisjonen går òg inn for at det vert sett i verk eit arbeid kor ein utgreier kva konsekvensar det har for samspelet mellom staten, kommunane og fylkeskommunane at staten organiserer si regionale forvaltning etter ulike geografiske område.
Konsultasjonsordninga mellom staten og kommunesektoren. Kommisjonen føreslår at konsultasjonsordninga vert utvikla i retning av ei meir forpliktande ordning.
Informasjon og læring.Det vert sett i gang eit informasjonsopplegg kor det vert informert om staten og kommunane sine samfunnsroller og kva forventningar innbyggjarane kan ha til dei. Kommisjonen føreslår ei ordning for hospitering mellom staten og kommunane.
Det kommunale sjølvstyre sin juridiske status
Lokaldemokratikommisjonen meiner at det er eit minstekrav at prinsippet om kommunalt sjølvstyre vert grunnlovsfesta.
Friare kommunal rett til skattlegging
Kommisjonen vil ha større handlingsfridom for kommunane til å skaffa seg eigne inntekter. Friare rett til å skattleggja vil tilføra lokalpolitikken ein dimensjon som kan bidra til auka deltaking og engasjement. Kommisjonen meinar at friare rett til å skriva ut skatt er eit grunnleggjande trekk ved det kommunale sjølvstyret. Kommisjonen føreslår at kommunane får større fridom i skattepolitikken ved at maksimalreguleringa for kommunal inntektsskatt vert fjerna.
Internasjonale avtalar og lokaldemokrati
Kommisjonen peikar på at det internasjonale regimet for menneskerettar har indirekte verknad for kommunane si rolle i velferdsstaten. Det kan føra til mindre spelerom for kommunane i utforming av velferdstenestene.
EØS-avtalen har meir direkte konsekvensar for kommunane. Særleg har anbodsreglane i EØS-avtalen relevans for kommunane som kjøpar av tenester. Kommisjonen meiner at lokaldemokratiske omsyn tilseier at Noreg ikkje legg seg på ein strengare konkurransepolitikk enn det EU-landa sjølve gjer. Kommisjonen meiner det er behov for å styrkja kompetansen i kommunane på EØS-feltet. Kommisjonen vil ha tiltak som kan bidra til betre kommunikasjon og samarbeid mellom staten og kommunalt/regionalt nivå når det gjeld internasjonalt arbeid. Dette bør ifølgje kommisjonen skje ved at lokalforvaltninga i større grad vert teken med i sentralforvaltninga sitt EU-retta arbeid og at kommunane og fylkeskommunane bør sikrast deltaking i relevante arbeids-/ekspertgrupper under EU-kommisjonen.
Kommisjonen meiner at det bør etablerast ein rådgjevande lokal- og regionalkomite i EFTA. Dette vil trekkja kommunar og fylkeskommunar inn i EFTA sitt arbeid med EØS-saker samtidig som det kan bidra til å utvikla samarbeidet med EU sin regionkomite.
2.1.1.2 Hovudtrekk i høyringsfråsegnene til NOU 2005:6
Til saman 102 instansar leverte svar på høyringsinvitasjonen frå departementet. Av desse var 37 kommunar, 8 fylkeskommunar, 14 fylkesmannsembete, 11 departement, 18 underliggjande statlege etatar (direktorat og liknande) og 13 organisasjonar.
Kommunane og fylkeskommunane
Eit generelt bilete er at kommunane og fylkeskommunane i store trekk er tilfredse med konklusjonane som kommisjonen gjev. Mange kommunar gjev ein relativt kort uttale med ei generell støtte til utgreiinga. Andre gjev generell støtte samtidig som dei eksplisitt støttar einskilde av forslaga. Mellom forslaga som kommunane omtaler er spørsmålet om friare skattlegging. Berre eit fåtal kommunar går mot friare skattlegging. I forhold til grunnlovsfesting er det ingen som uttalar seg om det som ikkje ønskjer grunnlovsfesting. Det er også sterk oppslutning om meir forpliktande konsultasjonar. I forhold til fylkesmannsembeta sluttar dei fleste kommunane seg til kommisjonen sitt syn om at fylkesmannen sine oppgåver skal avgrensast til tilsyn, klage, legalitetskontroll og naudsynt dialog for å sikra god gjennomføring av velferdsoppgåvene. Mange vil ha ei avgrensing i fylkesmannen si rolle og at rolla vert utgreidd nærmare. Mange kommunar uttrykkjer at det er problematisk at fylkesmannen både er ein rettleiingsinstans og tilsynsorgan. Kommunane støttar fullfinansiering av statleg initierte reformer, og vil ha balanse i kommuneøkonomien. Dei vil at Kommunal- og regionaldepartementet skal ha eit utvida samordningsansvar. Generalistkommuneprinsippet står sterkt i kommune-Noreg. Ein del kommunar støttar også forslaget om at bruk av kvalitetsindikatorar vert evaluert.
Fylkesmennene
Mange av høyringsfråsegnene frå fylkesmannsembeta rettar seg mot kommisjonen sitt forslag om å avgrensa fylkesmannen si rolle. Dei fleste embeta som uttaler seg meiner at det i praksis fungerer godt at embeta både har tilsynsoppgåver, driv rettleiing og fører dialog med kommunane. Dette er oppgåver som etter deira syn utfyller kvarandre på ein god måte. Tilsyn utløyser rettleiing og dialog. Rettleiing og dialog reduserer tilsynsbehovet. Mange av embeta trekkjer også fram embeta si rolle i integrasjonen mellom staten og kommunane ved at fylkesmannen bidrar til at det skjer kommunikasjon mellom kommunane og staten.
Fylkesmannsembeta er misnøgde med at kommisjonen i liten grad trekkjer fram fakta om fylkesmennene si rolle som samordnar i statleg forvaltning. Samstundes støttar mange av embeta det kommisjonen skriv om mangel på samordning i sentralforvaltninga.
Departementa
Det er seks departement som har gjeve uttale.
Justisdepartementet nemner dei krava som vert stilte til politiet om å ha ein kontinuerleg dialog med kommunane og syner til ordningane som er etablert der.
Barne- og likestillingsdepartementet meiner fylkesmannen bør ha ei kombinert tilsyns- og dialogrolle, men syner til at det er behov for å tydeleggjera skiljet mellom rollene.
Miljøverndepartementet peikar på plansystemet som grunnlag både for samfunnsutvikling og dialog mellom forvaltningsnivåa. Departementet ser ikkje at det er problem med å la fylkesmannen både vera tilsynsinstans og dialogpartnar i forhold til kommunen. I forhold til fylkesmannen meiner departementet at det bør vera meir dialog på områda plan, miljø og utvikling.
Kunnskapsdepartementet vil ikkje ha endring i rollefordelinga i regjeringa når det gjeld kommunesamordning.
Utanriksdepartementet peikar på at det vil verta ein svært omfattande prosess å oppretta ein lokal- og regionkomite i EFTA som eit formelt motstykke til EU sin regionkomite.
Direktorat og andre underliggjande statlege instansar.
Høyringsfråsegnene frå direktorat og andre underliggjande statlege instansar er prega av korleis deira fagfelt vil kunne verta påverka dersom forslaga frå kommisjonen vert realiserte. Fleire trekkjer fram det statlege styringsperspektivet i sine høyringsfråsegner. Sterke og detaljerte regelverk, rettigheitsstyring, tilsyn og full prøving ved klagebehandling vert trekt fram som viktig for å sikra nasjonale interesser og interessene til brukarane.
Organisasjonar
Det er 13 organisasjonar som har gjeve uttale. Her vert synspunkt relevante for denne utgreiinga omtalt.
KS peikar på at lokaldemokratiet er under press på grunn av statleg detaljstyring, manglande partnarskap mellom staten og kommunane og fylkesmannens overstyring av lokaldemokratiet. KS støttar både kommisjonen sitt forslag om å grunnlovsfesta det kommunale sjølvstyret og at kommunane skal stå friare til å avgjera kor mykje skatt dei kan skriva ut. KS vil som del av konsultasjonsordninga ha ei samarbeidsavtale med regjeringa. Samarbeidsavtala skal ha som føremål å styrkja lokaldemokratiet og det lokale handlingsrommet, danna respekt for kvarandre sine roller, fastleggja prinsipp for samhandlinga mellom regjeringa og kommunesektoren og forventa resultat for komande fireårsperiode. KS støttar kommisjonen sitt forslag om å flytta det administrative ansvaret for fylkesmennene frå Fornyings- og administrasjonsdepartementet til Kommunal- og regionaldepartementet og at fylkesmennene si rolle vert avgrensa til tilsyn, klage og legalitetskontroll. KS vil ha ei tydeleggjering av Kommunal- og regionaldepartementet si samordningsrolle i forhold til statleg kommuneretta samordning. KS ønskjer også ein rådgjevande lokal- og regionalkomite i EFTA.
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon ville hatt ei anna samansetjing av kommisjonen. Brukarinteresser burde vore representerte. Organisasjonen vektlegg også rettigheitsstyring. Viss øyremerkte tilskot skal innlemmast i rammetilskotet, må konsekvensane for brukarane vurderast. Fylkesmannen bør driva rettleiing, for eksempel i forhold til universell utforming. Organisasjonen vil ikkje redusera det statlege tilsynet.
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke understrekar generalistkommuneprinsippet. Samtidig er foreininga oppteken av statleg styring for å tryggja rettstryggleiken, og vil ha lovfesting av individuelle rettar og tilsyn med kommunane. Økonomisk vil dei ha balanse i kommuneøkonomien og tilstrekkeleg finansiering av statlege reformer.
UNIO påpeikar at rettar vert opplevde som tvangstrøye for kommunane fordi dei er underfinansierte og seier at øyremerking er ein måte å gjera staten ansvarleg for økonomiske plikter i forhold til kommunane. UNIO støttar ei konsekvensutgreiing av bruk av kvalitetsindikatorar, og ser behov for å greia ut korleis kontroll/tilsynsaspektet og rådgjevar/dialogaspektet ved fylkesmannen skal skiljast.
NAFO Naturviterforbundet er ikkje einig i at fylkesmannen sine oppgåver skal avgrensast til tilsyn, klage, legalitetskontroll. Fylkesmannen må også ha ei rolle som rettleiar i forhold til miljø.
YS seier at ein sterk kommunesektor er viktigaste garantist for gode og brukartilpassa velferdstilbod. YS støtter friare skattlegging og grunnlovsfesting av det kommunale sjølvstyret. I forhold til konsultasjonar meiner dei at arbeidstakarorganisasjonane må med.
LO går mot friare kommunal skattlegging.
2.1.2 NOU 2006: 7 Det lokale folkestyret i endring? Om deltaking og engasjement i lokalpolitikken
2.1.2.1 Hovudtrekk og forslag i utgreiinga
Situasjonen for lokaldemokratiet
Kommisjonen registrerer at borgarane er nøgde både med lokaldemokratiet og med dei tenestene kommunane leverer. Innbyggjarane har tillit til lokaldemokratiet. Borgarane sitt samfunnsengasjement har heller ikkje vorte mindre, snarare tvert imot. Dette er med på å moderera det relativt dystre perspektivet som pregar debatten om situasjonen for lokaldemokratiet.
Innbyggjarane sin tillit til lokaldemokratiet er eit mål på kvaliteten til lokaldemokratiet. Kommisjonen meiner at det er eit vilkår for å ivareta og vidareutvikla lokaldemokratietat at ein har systematisk kunnskap om tillit og legitimitet. Dette er kunnskap ein bør ha for kvar einskild kommune og fylkeskommune. Kommisjonen oppmodar derfor staten og KS om å få fram slik kunnskap og føreslår:
Staten og kommunesektoren sørgjer for forsking som gjev kunnskap om kva faktorar som påverkar innbyggjarane sin tillit til lokaldemokratiet. Kommisjonen ber om at det vert utgreidd om det kan verta etablert ein database for heile landet om innbyggjarane sitt syn på lokaldemokrati i eigen kommune. Denne må utformast slik at kommunar kan samanlikna seg i forhold til situasjonen for lokaldemokratiet.
Kommisjonen konstaterer at det har vore jamn nedgang i valdeltakinga ved lokalval dei siste tiåra og at valdeltakinga har falle meir ved lokale enn ved nasjonale val. Dette er eit forhold som kommisjonen meiner er negativt for lokaldemokratiet. Kommisjonen ser det som ei viktig oppgåve å medverka til å snu den negative trenden i valdeltakinga, og meiner det er positivt at det ser ut til at det er politikken sjølv, og ikkje rammene rundt, som har mest å seia for frammøte ved val. Er lokalpolitikken viktig nok, vil borgarane møta fram. Her kan både staten og kommunane sjølve medverka aktivt til at lokalvala vert opplevde som viktige nok av borgarane. Her vert det vist til at staten gjennom utstrakt desentralisering av makt og ansvar og tydeleg oppgåve- og ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivå, kan synleggjera at kommunane og lokalvala er sentrale i det norske politiske systemet.
Vidare meiner kommisjonen at det kan setjast inn tiltak for å gjera det enklare å røysta. Kommunane må aktivt utnytta det spelerommet dei har etter vallova for å letta tilgangen til vallokala. Kommisjonen oppmodar kommunane til å halda vallokala opne på sundagar.
Kommisjonen ser det også som vesentleg at det vert informert om at veljarane har høve til å røysta blankt. Det å røysta blankt kan også vera ei medviten valhandling. I valstatistikken bør det gå klart fram kva som er blanke røyster og kva røyster som er forkasta.
Kommisjonen ser det som eit demokratisk problem dersom det ikkje vert godt nok tilrettelagt for at menneske med funksjonsnedsetjingar kan utøva dei demokratiske rettane sine. Vallokala skal vera tilgjengelege for alle og det er vesentleg at retningslinene som tilfredstiller kravet om universell utforming, vert følgde opp lokalt.
Kommisjonen understrekar at det bør verta satsa sterkt på å utvikla elektroniske valløysingar som kan garantera tilfredsstillande tryggleik for veljarane. Det langsiktige målet med dette arbeidet bør vera at elektronisk røystegjeving kan verta gjennomført utanfor rammene av eit vallokale. Kommisjonen støttar eit opplegg for planmessig og systematisk evaluering av forsøk med elektronisk røystegjeving, slik ei arbeidsgruppe sett ned av Kommunal- og regionaldepartementet har gått inn for, og meiner det er viktig å koma i gang med dette arbeidet.
I spørsmålet om vala si innbyrdes plassering var det usemje i kommisjonen. Fleirtalet vil at dagens ordning med felles valdag for kommunestyret og fylkestingsvalet held fram, og er i mot ei ordning med felles valdag for stortingsvalet, kommunestyrevalet og fylkestingsvalet. Fleirtalet går også inn for at kommunane i større grad bør få fridom til sjølve å fastsetja sin eigen valdag i valåret. Eit mindretal (Sørheim, Røssland, Steen, Kvaløy og Skard) går inn for felles valdag for stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalet. Eit anna mindretal går inn for felles valdag for stortingsval og fylkes/regionalval, og at kommunestyrevalet har ein eigen valdag.
Kommisjonen drøfta også spørsmålet om røysterettsalderen. Fleirtalet i kommisjonen går inn for å halda på dagens røysterettsalder. Fleirtalet legg avgjerande vekt på at røysterettsalderen bør følgja myndigheitsalderen, som i dag er 18 år. Mindretalet (medlemmene Stegane, Ramberg, Berg, Sevland og Tysdal Moe) går inn for at røysterettsalderen bør senkast til 16 år ved lokalval.
Parti, rekruttering og representativitet
Kommisjonen peikar på at partia har hatt sterk negativ medlemsutvikling, men at nedgangen ser ut til å ha bremsa opp. Kommisjonen ser på dei politiske partia som grunnpilarane i det representative demokratiet. Dei står mellom anna for rekrutteringa til lokalpolitikken, utforminga av politikk og er både eit koplingspunkt mellom veljarane og dei valde, og mellom politikarar på ulike forvaltningsnivå. Kommisjonen er uroa over utviklinga med fallande medlemstal og mindre engasjement i dei politiske partia. Kva tiltak som konkret skal setjast inn mot denne utviklinga må vera opp til dei einskilde partia å avgjera. Kommisjonen utfordrar likevel dei politiske partia til å ta eit endå større ansvar for å engasjera innbyggjarane i partiarbeid, for å sikra det representative demokratiet også i framtida. Kommisjonen ser større økonomiske ressursar for å fremja det lokalpolitiske arbeidet som naudsynleg verkemiddel, til dømes gjennom auka røystestøtte til lokale lister og politiske parti.
Kommisjonen peikar også på at partia har eit ansvar i forhold til å skapa representativitet i kommunestyret. Rekrutterings- og nominasjonsprosessar med brei og omfattande deltaking er svært ønskeleg.
Kommisjonen er uroa over nedgangen i talet på lokalt folkevalde og tendensen til profesjonalisering ved at få folkevalde sit med mange verv, for eksempel på grunn av gjennomgåande representasjon, og peikar på at det er ein styrke for lokaldemokratiet å ha mange folkevalde, både direkte og indirekte valde.
Kommisjonen peikar på den skeive rekrutteringa til lokalt folkevalde organ. Idealet om at kommunestyret og fylkesting i mest mogleg grad skal vera sosialt representative er ikkje oppfylt. Kommisjonen er ikkje nøgd med den sosiale representativiteten i lokale folkevalde organ. Tiltak overfor partia sine nominasjonar eller listeforslag er likevel ikkje aktuelt av omsyn til den frie nominasjonsretten. Partia har likevel har eit stort ansvar for å sikra representativitet i lokalt folkevalde organ.
Kommisjonen peikar på at dei lokale listene er eit viktig supplement i lokalpolitikken, og finn det vanskeleg å forsvara dei høge krava som er sett for å stilla lister ved lokalval. På det grunnlaget ønskjer kommisjonen å føreslå endringar i reglane for at slike lister skal kunne stilla til val.
Fleirtalet går inn for at dei gjeldande reglane for å stilla liste vert vidareførde, men med den endringa at dersom ei liste som ikkje er knytt til eit registrert parti vert representert i kommunestyret, fell krava om underskrifter bort ved neste val. Ei lokal liste som har vore representert, vil dermed kunne stilla til val ved neste val ut frå dei same reglane som gjeld for dei registrerte politiske partia i kommunen.
Mindretalet (medlemmene Berg, Brosvik, Stegane, Sørheim og Øgård) støttar fleirtalet, men foreslår også at kravet til underskrifter for å kunne stilla liste ved lokalval vert redusert frå 2 til 1 % av dei røysteføre.
Kommisjonen meiner det er viktig at det vert lagt til rette, både praktisk og økonomisk, for at alle kan delta. Det er viktig at ordningane om honorar for folkevalde verv ikkje ekskluderer til dømes trygdemottakarar, studentar og førtidspensjonistar frå å kunne takka ja til folkevalde verv. Folkevalde bør få dekt utgifter til reise, til naudsynleg barnepass eller andre omsorgsoppgåver, tapt arbeidsforteneste, møtegodtgjersle osv. Møtegodtgjeringa bør vera på eit nivå som samsvarer med den tidsbruken møtet og førebuing til møtet representerer. Kommisjonen ber departementet forsikra seg om at det vert lagt til rette for at studentar kan ta på seg politiske verv, mellom anna ved at studentar som innehar politiske verv ikkje mistar rett til studielån som følgje av honorering av verva.
Alternative deltakingskanalar og lokaldemokrati
Kommisjonen konstaterer ei klar utvikling i lokaldemokratiet med omsyn til deltakingsmønster. Sjølv om valdeltakinga vert redusert og færre er med i partia og deltar politisk som folkevalde, finn ein at interessa og engasjementet blant innbyggjarane i forhold til lokalpolitiske saker ikkje er vorte mindre, snarare tvert i mot. Folk deltek og engasjerer seg i større grad utanom dei tradisjonelle kanalane, gjennom ulike former for aksjonar, gjennom organisasjonar som arbeider med lokale saker, gjennom kommunalt tilrettelagde deltakingskanalar og individuelle initiativ. Deltakinga er gjerne knytt til enkeltsaker og engasjementet motivert ut frå å eigeninteresser.
Kommisjonen ser det som positivt at innbyggjarane sitt politiske engasjement har auka. Kommisjonen meiner det ikkje naudsynleg er nokon motsetnad mellom individuelt saksorientert politisk engasjement og politisk arbeid innanfor rammene av det representative lokaldemokratiet. Utviklinga inneber likevel ei utfordring for kommunane med omsyn til å kanalisera innbyggjarane sitt engasjement inn i dei representative vedtaksprosessane.
Kommisjonen diskuterer ulike former for deltaking på sida av det representative demokratiet:
Folkerøystingar. Fleirtalet i kommisjonen vil vidareføra den eksisterande ordninga med rådgjevande folkerøystingar. Fleirtalet vil heller ikkje ha ei ordning der eit mindretal i kommunestyret får høve til å krevja folkerøysting i saker som desse organa handsamar. Eit mindretal på tre i kommisjonen opnar for lovregulering på dette feltet.
Initiativretten.Kommisjonen støttar den nye regelen om innbyggjarinitiativ i kommunelova som tredde i kraft 1. juli 2003. Kommisjonen meiner at det hadde vore ein fordel om kommunane fekk større fridom til å delegera handsaminga av innbyggjarinitiativa til det organet dei sjølve meiner bør vurdera saka.
Ny teknologi og lokaldemokrati.Kommisjonen drøftar bruk av IKT i forhold til demokratiutvikling i kommunane. Kommunale nettsider er ein viktig reiskap for kommunane med omsyn til å levera gode tenester og til å koma i dialog med innbyggjarane. Kommisjonen meiner at den nye teknologien er eit viktig arbeidsverktøy for politikarane, og at teknologien kan vera med å sikra opne prosessar i kommunane. I denne samanhengen oppfordrar kommisjonen kommunane om i større grad å bruka offentlegprinsippet i sakshandsaminga.
Lokale demokratitiltak. Kommisjonen stiller seg positiv til demokratitiltak i kommunane og fylkeskommunane som har som føremål å trekkja innbyggjarane inn i den politiske prosessen. Kommisjonen signaliserer likevel einskilde prinsipp. For det første meiner kommisjonen at ein ikkje bør innføra tiltak som rokkar ved kommunestyret sin politiske autoritet. Det skal ikkje vera tvil om at det er dei folkevalde si oppgåve å gjera politiske prioriteringar. For det andre er det viktig å ha fokus på tiltak som får i tale dei som har vanskar med å verta høyrde i demokratiske prosessar, og ikkje berre dei som ropar høgast. Dette er eit sentralt prinsipp ved det representative demokratiet som styreform. For det tredje bør kommunane/fylkeskommunane ha tenkt gjennom at det å høyra innbyggjarane også krev at det vert gjeve tilbakemelding.
Evaluere lokaldemokratiet
Kommisjonen diskuterer ulike måtar å evaluera demokratiet på, og meiner at det er positivt at kommunar evaluerer og synleggjer situasjonen for lokaldemokratiet i kommunen. Det er viktig at kommunen både lærer av eigne erfaringar når det gjeld kor godt lokaldemokratiet fungerer og av erfaringar frå andre kommunar.
Unge og lokaldemokratiet
Kommisjonen vil peika på at når kommunane først vel å ta i bruk ordninga med ungdomsråd, bør dei formalisera dette i større grad enn kva som er tilfelle i dag. For det første bør deltakinga avgrensast til dei under 18 år, som er gjeldande røysterettsalder. For det andre bør kommunane sørgja for at det følgjer ressursar med ordninga. Her handlar det om å ta ungdommen sitt engasjement på alvor.
Kommisjonen vil også peika på at det ikkje er noko til hinder i lovverket for å velja ungdom under 18 år som medlemer av kommunale nemnder og utval. Det som i dag stengjer for dette i mange kommunar, er at kommunane i stor grad har vedteke ei eller anna form for gjennomgåande representasjon. Kommisjonen vil be kommunane om å vurdera dette særskilt når ein drøftar kommunal organisering.
Kommisjonen meiner også at skulen bør ta større ansvar for demokratiopplæringa blant dei unge. Kommisjonen meiner dette kan skje i eit samarbeid med kommunane. Kommunane kan utarbeida eit opplæringstilbod som gjev dei unge kunnskap om korleis kommunen (demokratiet) og det politiske arbeidet fungerer. Også dei politiske partia har eit særleg ansvar for opplæring i demokratiske verdiar og handlemåtar blant dei unge.
Innbyggjarinitiativordninga er ein viktig ny kanal for politisk deltaking også for dei unge.
Brukarinnverknad i lokaldemokratiet
Kommisjonen diskuterer brukardemokratiet sin plass i lokaldemokratiet, og konstaterer at kommunane har eit rikt innslag av verkemiddel for å trekkja brukarane av kommunale tenester inn i utforminga av tenestetilbodet
Brukarmedverknad kan derfor gje brukarane større innverknad på det som profesjonelle aktørar tradisjonelt har teke stilling til. Brukarmedverknad og -styring kan bidra til at fleire lekfolk får høve til å delta i kommunal verksemd.
Kommisjonen understrekar at kommunestyret framleis har den overordna rolla i styring og tilrettelegging av rammene for verksemda ved kommunale velferdsinstitusjonar. Derfor er det viktig at det vert etablert formelle rammer for brukarane sin medverknad.
Kommisjonen ser at fritt brukarval kan vera eit verkemiddel for å oppnå brukarinnverknad i kommunane, men ser ikkje behov for endring i den nasjonale reguleringa i forhold til om kommunane skal kunne ta i bruk fritt brukarval.
Kommisjonen understrekar lokalpolitikarane si ombodsrolle. Det er viktig at innbyggjarane som brukarar av kommunale tenester får høve til å gje uttrykk for si meining om kommunen sin tenesteproduksjon til dei folkevalde. Ei sterk vektlegging av dialog med innbyggjarane som brukarar av offentlege tenester, bør vera ei sentral oppgåve for dei folkevalde. Ei styrking av ombodsrolla støttar opp om dei folkevalde organa sin legitimitet, og kan sikra at vedtak i folkevalde organ i større grad er i samsvar med innbyggjarane sine forventningar.
Kommisjonen konstaterer at eldrerådet og ei representasjonsordning for funksjonshemma er lovfesta organ. Fleirtalet i kommisjonen meiner at det må vera opp til kommunane sjølve om dei ønskjer å etablera slike råd. Kommisjonen føreslår derfor at desse ikkje lenger vert lovfesta. Eit mindretal (Myrvold) vil framleis at ei eiga representasjonsordning for dei funksjonshemma skal vera lovfesta. Eit anna mindretal (Røssland og Steen) meiner det framleis er viktig at eldreråd og ei eiga representasjonsordning for funksjonshemma er lovmessig sentralt forankra.
Lojalitetsplikt og ytringsfridom
Kommisjonen oppfordrar kommunane til å vera atterhaldne med å gje instruksar eller utarbeida reglement for dei tilsette som set skrankar for ytringsfridomen og krav til lojalitetsplikta.
Kommunal organisering og selskapsdanning.
Kommisjonen understrekar at det er viktig med mangfald i kommunale organisasjonsmodellar.
Fleirtalet i kommisjonen stiller seg positiv til ordninga med direkte ordførval som mogleg alternativ for kommunane å velja seg ordførar, men meiner at det er ein føresetnad at den direktevalde ordføraren vert tildelt meir myndigheit. Mindretalet (Kvalheim, Sørheim og Steen) er prinsipielt mot direktevald ordførar.
Kommisjonen meiner at kommunane sin fridom i spørsmålet om kommunal organisering også omfattar ulike kommunale selskapsformer. Kommisjonen peikar også på at kommunane er medvitne sitt ansvar som eigarar av selskap, og at det i kommunane vert utvikla ein eigarstrategi for å sikra demokratisk styring, kontroll og innsyn. Eit mindretal i kommisjonen (Berg, Kvaløy, Stegane og Ramberg) «vurderer den kommunale selskapsdanninga som problematisk sett i høve til dei demokratiske prosessane. Desse medlemene meiner den auka bruken svekkjer den politiske styringa og kontrollen. Vidare vil det føra til auka fragmentering, utydleggjering av ansvar og unødvendig byråkratisering».
Friviljuge organisasjonar og lokaldemokratiet
Kommisjonen understrekar verdien innslaget av friviljuge organisasjonar har for lokaldemokratiet og det lokale fellesskapet. Kommunane har eit ansvar for å leggja til rette for friviljug sektor. Det skal likevel vera opp til kommunane å vurdera korleis dei skal trekkja vekslar på friviljug sektor, og om og eventuelt korleis ein skal organisera friviljuge organisasjonar inn i lokaldemokratiet. Her er det viktig med ein medviten politikk for korleis forholdet skal organiserast og formaliserast, og korleis pengane kommunane skyt inn skal nyttast. Kommisjonen vil at kommunane i større grad enn i dag skal stå for fordelinga av statlege midlar til friviljug sektor. Dette fordi viktige deler av det friviljuge organisasjonslivet opererer berre lokalt og har svak eller inga nasjonal tilknyting.
2.1.2.2 Hovudtrekk i høyringsfråsegnene til NOU 2006:7
Det er til saman kome inn 149 svar på KRD sin høyringsinvitasjon. Av desse var det 57 kommunar og 14 fylkeskommunar. Det er også kome høyringsfråsegner frå 38 kommunale eldreråd, 7 fylkeseldreråd og 9 fylkeskommunale råd for funksjonshemma. I tillegg har 5 departement, 10 underliggjande statlege instansar og 18 organisasjonar kome med uttale.
Kommunane og fylkeskommunane
Kommunane og fylkeskommunane har ei generelt positiv vurdering av den andre utgreiinga frå lokaldemokratikommisjonen, og stiller seg bak dei overordna vurderingane i utgreiinga.
Av dei kommunane som har uttalt seg om spørsmålet om plassering av valdagen, er det 5 kommunar som stiller seg positivt til at kommunevala, fylkestingsvala og stortingsvala vert halde på same dag. Det er 36 kommunar som seier nei til felles valdag. Blant fylkeskommunane er det seks som vil halda fram med dagens ordning. Tre fylkeskommunar vil ha felles valdag for alle tre vala, medan det er to fylkeskommunar som vil ha regionval og stortingsval på same dagen.
I spørsmålet om røysterettsalderen ved kommuneval skal setjast ned frå 18 til 16 år, er det 13 kommunar som stiller seg positive til det eller som stiller seg positive til forsøk med ei slik ordning. Fleirtalet på 25 av dei kommunane som har uttalt seg om spørsmålet, vil ikkje ha nedsett røysterettsalder. Tre fylkeskommunar stiller seg positive til 16-års røysterett, eller forsøk med dette.
I spørsmålet om kva krav som skal stillast til lokale lister for at dei skal kunne stilla til val, er det 17 kommunar og fem fylkeskommunar som meiner at lova må endrast. Det skal ikkje vera naudsynt for lokale lister med representasjon i kommunestyret å samla inn underskrifter ved neste val. Tre kommunar vil redusera delen av røysteføre som det trengst underskrift frå, frå 2 til 1 prosent.
Eit tema som lokaldemokratikommisjonen drøftar, er spørsmålet om lokale folkerøystingar skal regulerast, og om det skal innførast bindande folkerøystingar med bakgrunn i innbyggarinitiativ etter vedtak i kommunestyre eller fylkesting. 21 av kommunane som tar stilling til dette spørsmålet vil ikkje ha regulering. Det er berre ein kommune som går inn for å regulera folkerøystingar.
24 kommunar er for og 6 kommunar er mot at det skal vera høve for kommunane å velja og nytta seg av direkte ordførarval.
21 kommunar og fire fylkeskommunar uttalar seg til fordel for meir bruk av elektronisk røystegjeving i samsvar med kommisjonen si tilråding.
Det er 27 kommunar som er usamde med kommisjonen i tilrådinga om å oppheva lovfestinga av eldreråda. Til samanlikning er det 10 kommunar som er mot lovfesting. I tillegg er det til saman eldreråd i 31 kommunar som har uttalt seg til fordel for dagens ordning. Når det gjeld representasjonsordninga for funksjonshemma er det 21 kommunar som uttalar seg til fordel for den ordninga med lovfesting. Det er 10 kommunar som uttalar seg mot lovfesting. Ni fylkeskommunar er for framleis lovfesting av eldreråda og representasjonsordning for funksjonshemma. Fire fylkeskommunar vil ikkje ha lovfesting.
Det er mange av kommunane/fylkeskommunane som uttalar seg om tendensen til auka bruk av selskapsforma i kommunal verksemd. Alle kommunane/fylkeskommunane som har uttalt seg om spørsmålet, går inn for å halda på ordninga med at kommunane skal stå fritt til å bruke selskapsforma.
Departementa
Kultur- og kyrkjedepartementet peikar på kyrkjelydsdemokratiet som ein del av lokaldemokratiet. Departementet peikar på at offentlege midlar til friviljug sektor skal gå til aktivitetar som utløyser engasjement i lokalmiljøet.
Kultur- og kyrkjedepartementet understrekar at dei friviljuge organisasjonane er svært ulike både når det gjeld organisering, storleik, verkemåte og føremål. Organisasjonane si tilknyting til offentlege styresmakter er tilsvarande ueinsarta. Dette er viktig å ta omsyn til når Kultur- og kyrkjedepartementet vurderer lokaldemokratikommisjonens tilrådingar om at kommunane i større grad enn i dag skal stå for fordelinga av statlege midlar til lokale organisasjonar. I den samanhengen må det også takast omsyn til at kommunane si evne til å utføra fleire oppgåver enn i dag vil variera, mellom anna med omsyn til den einskilde kommunen sin storleik og generelle ressurstilgang.
Arbeids- og inkluderingsdepartementetpeikar på manglar ved NOU-en vedrørande innvandrarar sin politiske medverknad. Kvifor er deltakinga låg, og kva kan kommunane gjera i forhold til desse gruppene? Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil at dette vert følgt opp i meldinga. Departementet føreslår at forsøk med kommunale innvandrarråd etter modell frå Danmark vert vurdert.
Departementet oppfattar også kommisjonen sin omtale av funksjonshemma si rolle i lokalpolitikken som mangelfull. Departementet vil ha status for funksjonshemma si rolle med i stortingsmeldinga, og kva tiltak som kan setjast inn i forhold til synshemma, høyrselshemma og bevegelseshemma.
Barne- og likestillingsdepartementet ser at det kan vera naudsynt med formelle og uformelle kampanjar for å få opp kvinnerepresentasjonen i kommunestyra, men vil ikkje påleggja partia tiltak. I forhold til ungdomsråda vil Barne- og likestillingsdepartementet ikkje ha ein øvre aldersgrense for kven som skal sitja der, slik kommisjonen er inne på. Departementet viser til eige arbeid i forhold til ungdomsråda. Det vert vist til NOU 2006: 13 Fritid med mening – Statlig støttepolitikk for frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, og departementet sitt arbeid for å gjera endringar i den statlege støttepolitikken til dei friviljuge barne- og ungdomsorganisasjonane.
Kunnskapsdepartementet viser til Generell del av læreplanen og Prinsipper for opplæring som tydeleggjer skuleeigaren sitt ansvar. Departementet strekar under kva ansvar skulen har for opplæring i demokrati. Grunnlaget for demokratiopplæring skulle vera bra, men det manglar kunnskap om skulen sin opplæring til aktivt medborgarskap. Kunnskapsdepartementet peikar også på forholdet mellom å få studiefinansiering og å få godtgjering for lokalpolitisk arbeid som student. Dersom honorar for politisk arbeid inngår i personinntekt, vil det vera ein del av grunnlaget for å rekna ut frådrag i stipendet.
Miljøverndepartementet peikar på deltakinga i miljøorganisasjonane. Aksjoner og arbeid i organisasjonar kan ikkje erstatta vanleg politisk arbeid. Det er viktig med kunnskap om kvifor folk engasjerer seg i organisasjonar framfor tradisjonelt politisk arbeid. Det er naudsynt å studera samanhengen mellom deltaking i friviljuge organisasjonar og sosial status. Kommunane må i større grad utnytta kompetanse og engasjement i friviljuge organisasjonar.
Underliggjande statlege etatar
Det er fleire underliggjande statlege etatar som har synspunkt på kommisjonen sitt arbeid.
Barneombodet meiner at ein bør sjå på born som fullverdige samfunnsmedlemer, at deltaking er ein grunnleggjande rett for born og unge, og viser til FN sin barnekonvensjon. Demokratitiltak er ikkje berre eit pedagogisk tiltak, men skal gje born og unge innverknad på samfunnspørsmål. Barneombodet støttar forslaget om å setja ned røysterettsalderen ved lokalval til 16 år, og at skulen kan få ei viktig rolle i forhold til å førebu dei unge på ein slik situasjon.
Integrerings- og mangfaldsdirektoratetpeikar på det ansvaret partia har for å gje innvandrarkandidatar fleire politiske oppgåver enn ansvar for innvandringssaker. Direktoratet peikar på at det står dårleg til med valdeltaking blant innvandrarkvinner. Når det gjeld brukardemokrati ser direktoratet samarbeid med brukarorganisasjonar, felles brukarfora og regionale innvandrarråd som aktuelle tiltak. Dei lokale innvandrarorganisasjonane har eit potensiale for tettare samarbeid med andre organisasjonar og kommunen.
Utlendingsdirektoratet har merknader knytt til fleire forhold. For det første saknar det ein omtale av EØS-borgarane som er komne til landet, og ambisjonar i forhold til deira deltaking i lokaldemokratiet. For det andre saknar direktoratet ei vurdering av kva som hindrar innvandrarar i å delta, for eksempel manglande norskkunnskapar, skulegang og bakgrunn frå land med svake demokratiske tradisjonar. For det tredje vil direktoratet ha fram erfaringar frå kommunar som har greidd å integrera etniske minoritetar i lokaldemokratiet for at desse skal kunne spreiast og lærast av. For det fjerde saknar det ein omtale av kva det betyr for deltaking og engasjement hjå innvandrargrupper at dei deltar i innvandrarorganisasjonar. For det femte ville direktoratet hatt ein omtale av innvandrarråda i kommunar som har det.
Foreldreutvalet for grunnskulen vil ha lovpålegg om foreldreutval i kommunane. Det vil bidra til å sikra dialogen mellom skuleeigar og foreldre. Det vert peika på at kommunen som skuleeigar har eit ansvar for å gje elevane opplæring i deltaking i demokratiske prosessar. Brukarmedverknad på skulen gjennom aktive elevråd og samarbeidsutval/driftsstyre, og som medspelar for kommunen gjennom for eksempel kommunale elevråd, vil her gje god øving. Det vert vidare vist til at i skulesamanheng viser innføring av driftsstyre, der desse verkar inn på skulen si drift, eit auka foreldreengasjement. At foreldre medverkar på eit beslutningsnivå, gjev auka interesse for å engasjera.
Sosial- og helsedirektoratet er oppteken av sosial ulikskap i valdeltakinga, og peikar på at det offentlege kan initiera deltaking i visse grupper, mellom anna ved å leggja til rette for røystegjeving på institusjonar og universell utforming. Direktoratet meinar at kommisjonen kunne gjort lista over grupper som er underrepresenterte lenger: Dei med låg utdanning, dårleg helse, arbeidslause, økonomiske svakstilte osv. Einskilde har vanskeleg for å delta – korleis skal dei trekkjast med? Det vert vidare vist til at kommunale råd kan vera ein måte å trekkja enkeltgrupper med særlege behov inn på. I forhold til honorar for dei trygda og fråtrekk dei får i trygda, peikar direktoratet på at det tar vekk økonomisk incitament for deltaking. Dette spørsmålet må derfor utgreiast. I forhold til bruk av IKT i kontakten mellom kommunane og innbyggjarane peikar direktoratet på sosiale skilje i forhold til tilgang til teknologien.
Statens råd for funksjonshemma meiner at eit lovpålagt råd for funksjonshemma gjev ein meir ryddig struktur for medverknad, og er meir forpliktande for kommunane og fylkeskommunane enn uformelle representasjonsordningar. Eit slikt råd gjev faste rammer for å kunne driva eit målretta og godt organisert arbeid for å ivareta funksjonshemma sin medverknad og dra nytte av deira erfaring og kunnskap. Likevel vert det peika på at lovpålagde råd ikkje er nokon garanti for at funksjonshemma sitt syn og deltaking skal verta sikra. Kommunen må aktivt bruka det og gje det gode arbeidsforhold. Rådet skal vera politisk oppnemnt og ikkje verta organisert slik at det kan forvekslast med ein interesseorganisasjon. Statens råd for funksjonshemma vil ikkje ha inntektsføring av honorar for politiske verv for uførepensjonistar. Rådet peikar også på behovet for universell utforming for å sikra deltaking .
Statens seniorråd oppfordrar partia til å setja saman listene slik at ulike aldersgrupper er representerte forholdsmessig. Rådet vil ha lovfesta eldreråd så lenge eldre er underrepresenterte i kommunestyra.
Fylkesmennene
Blant fylkesmennene vil fylkesmannen i Sør-Trøndelag ha meir kunnskap både om tillit og legitimitet og bruk av selskapsforma i kommunane. Fylkesmannen i Aust-Agder peikar på at organisasjonsendringar som bruk av flat struktur eller anbodsutsetjing i einskilde kommunar fører til at folk møter ei form for ansvarsfråskriving når dei vil ta saker eller tenesteytinga opp med kommunen. Det må framleis vera mogleg med kontakt med den «ansvarlege» når innbyggjarane har behov for å kontakta kommunen.
Organisasjonar
KS meinar det er naudsynleg med høg innsats for å vidareutvikla den betydninga lokaldemokratiet skal ha, dei lokaldemokratiske arbeidsformene og korleis makta vert utøvd lokalt. I denne samanhengen vil KS ha merksemd retta mot å utvikla eit velfungerande demokrati i dei nye regionane. Ein meir sjølvstendig kommunesektor betyr mykje for å auka deltakinga og interessa for lokalpolitikken.
KS meiner at ein sjølvstendig kommunesektor med auka handlingsrom er avgjerande for å auka deltakinga i og interessa for lokalpolitikk. Det er viktig å styrkja innsatsen som samfunnsutviklar lokalt og regionalt. Rolla som tenestetilbydar og tilretteleggjar skal balanserast i dei folkevalde sitt arbeid.
KS vektlegg det representative demokratiet. Auka dialog med, og medverknad frå, innbyggjarane er supplement til den representative kanalen.
Organisasjonen vil hindra vidare fragmentering av makt og ansvar i lokaldemokratiet. Bruk av interkommunalt samarbeid kan redusera kommunestyret si politiske styring og føra til lokaldemokratisk underskot. KS vil framleis ha kommunal fridom i forhold til selskapsorganisering. Her kan det gjerast noko i forhold til å betra styringsinstrumenta.
KS vil ha full organisasjonsfridom for kommunane, og at det skal vera opp til kommunane sjølve om dei vil eldreråd, ungdomsråd m.m.
KS vil ha ein database for å registrera innbyggjarane sitt syn på lokaldemokratiet.
Vidare vil KS ha ei grundig evaluering av forsøk med direkte ordførarval før det vert bestemt at det skal verta ei allmenn ordning
KS vil ha felles valdag for stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalet (eit fleirtal på 7 i KS-styret, medan eit mindretal på 4 ville ha eigen kommunevaldag og eit mindretal på 3 ville ha dagens ordning).
KS vil ha røysterettsalder ved lokalval som i dag, det vil seia18 år (fleirtalet på 9 i KS-styret). Eit mindretal i styret på 5 vil ha røysterettsalder på 16 år.
Organisasjonen meiner det bør satsast på å utvikla elektroniske valløysingar, og tilbyr samarbeid med staten for å utvikla sikre og brukarvenlege løysingar. KS viser her til eKommune 2009.
KS meiner det er ein samanheng mellom arbeidsvilkår, rekruttering og representativitet. Det er behov for debatt og kunnskap, og debatt om samanhengen mellom desse faktorane og eventuelt nye tiltak eller løysingar for å sikra det representative demokratiet. Lokalt må det leggjast til rette for at terskelen for å delta i lokalpolitikken er låg, slik at rekruttering kan sikrast best mogleg representativitet.
KS tilrår at den einskilde kommune/fylkeskommune sjølv avgjer korleis og når dei vil nytta folkerøystingar.
Ifølgje KS har kommunane eit ansvar for å leggja til rette for friviljug verksemd lokalt, og oppfordrar kommunane til å utvikla friviljug politikk i samarbeid med friviljuge organisasjonar. KS vil utvikla modellar for meir lokal tildeling av stønad til friviljuge organisasjonar
Fagforbundet vil ikkje at det skal gjevast høve til å stemma blankt. Dei vil at blanke røyster bør teljast som forkasta røyster, og at røysterettsalderen ved lokalval framleis skal vera 18 år. Organisasjonen vektlegg partia si sentrale rolle, men stiller seg tvilande til skattefrådrag for medlemskontingent til partia. Samtidig er Fagforbundet meir positiv til å setja ned ei arbeidsgruppa som skal føreslå tiltak for å motverka synkande medlemstal i partia. Organisasjonen stiller seg skeptisk til å lempa på reglane for å kunne stilla lokal liste. Fagforbundet åtvarar mot meir omfattande delegasjon frå folkevalde til administrasjonen. Det kan føra til at ansvarsfråskriving både frå administrasjonen og politikarane si side. Her meiner Fagforbundet at det kan vera naudsynt med ein ny gjennomgang av Kommunelova. Vidare går organisasjonen mot å gje folkerøystingar ein meir bindande karakter. Fagforbundet vil halda på ordninga med lovfesting av eldreråd og representasjonsordning for funksjonshemma. Organisasjonen sluttar seg til kommisjonen sitt syn om at kommunen må vera varsame med å setja skrankar for ytringsfridom og lojalitetsplikt for kommunalt tilsette og peikar samtidig på at kommisjonen burde hatt ei breiare vurdering av medverknaden kommunalt tilsette har. Fagforbundet stiller seg skeptisk til direkte ordførarval og at den direkte valde ordføraren skal ha utvida myndigheit. Organisasjonen oppfattar kommunal selskapsdanning som problematisk, og støttar ikkje den store fridomen som kommunane har når det gjeld organisering.
Funksjonshemmedes Fellsorganisasjon (FFO) meiner at det er framleis er behov for å arbeida med å sikra at vallokale, informasjon i samband med val og røystesetlar er tilgjengelege for alle. Organisasjonen vil at det vert lagt til rette praktisk og økonomisk for at alle kan delta i politisk aktivitet, mellom anna gjennom krav til universell utforming knytt til tilskotsordningar, informasjonsformidling til dei politisk partia og gjennomgang av barrierar for politisk deltaking i kommunalpolitikken. FFO ber om at spørsmålet om korleis ein skal unngå ulikebehandling mellom ulike grupper i samband med honorering av politisk verv vert utgreia, og organisasjonen vil sjølv vera med i desse drøftingane. FFO minner om at kommunane sine heimesider må følgja standardar og retningslinjer utarbeidde av noreg.no. Organisasjonen vil framleis ha lovfesting av kommunale råd for funksjonshemma. FFO vil styrkja den økonomiske stønaden til lokale organisasjonar som bør kombinerast av kommunale og sentralt fordelte statlege midlar.
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL)understrekar at brukardemokratiet både er knytt til påverknad av politisk avgjerder og medverknad i tenesteutforminga. Foreininga vil at lovfestinga av representasjonsordning for funksjonshemma i kommunane skal halda fram, og at politiske myndigheiter alltid må ha overordna ansvar for velferdstenester gjennom lovgjeving, organisering og finansiering. Samtidig meiner LHL at andre enn det offentlege kan levera helse- og omsorgtenester. Brukarane må uavhengig av produsent trekkjast med i tenesteutforminga.
Landslaget for offentlige pensjonister vil halda på lovfesting av eldreråda.
Landsorganisasjonan (LO) vil halda på dagens ordning med at lokal- og regionalval vert halde same dagen og Stortingsvalet vert halde for seg, vil ha val over to dagar og vil at røysterettsalderen framleis skal vera 18 år. Vidare støttar organisasjonen mindretalet i kommisjonen når det gjeld å setja ned ei gruppe som skal føreslå tiltak for å motverka nedgangen i medlemstal i partia, men er i mot skattefrådrag for partimedlemskap. LO vil heller ikkje at det skal verta enklare å stilla lokale lister ved lokalval. Det vert i høyringsfråsegna åtvara mot profesjonaliseringa i politikken, og organisasjonen er kritisk til ein meir omfattande delegasjon frå folkevalde organ til administrasjonen. Organisasjonen vil framleis ha lovfesting av eldreråda og representasjonsordning for funksjonshemma. LO saknar ei breiare vurdering av tilsettes medverknad og kva det tyder for utviklinga av folkestyret. Organisasjonen går mot at kommunane skal stå fritt i forhold til kommunal organisering, herunder bruk av kommunale selskapsformer som dei meiner svekkjer politisk styring og kontroll. LO vil ha ein breiare gjennomgang av tiltak som kan sikra arbeidstakarane sine moglegheiter til å delta i lokalpolitisk arbeid.
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) understrekar den viktige rolla dei friviljuge organisasjonane har for demokratiet. Dei gjev både trening i demokrati og bidrar til politisk rekruttering. Det er viktig at kommunane legg til rette for dei friviljuge barne- og ungdomsorganisasjonane. LNU vil ha forsøk med 16 års røysterett. LNU meinar vidare at kommunane må stimulerast til å arbeida meir med opne og inkluderande organisasjonar. Dette kan bidra til å trekkja etniske minoritetar inn i organisert arbeid. I forhold til økonomisk støtte til friviljuge organisasjonar på lokalt nivå og som ikkje er knytt til ein nasjonal organisasjon peikar LNU på at det er mogleg for desse å søkja direkte den statlege støtteordninga Frifond barn og unge. Kommunane bør informera organisasjonane lokalt om desse midlane.
Norges Idrettsforbund saknar klarare mål for korleis det offentlege ønskjer å bruka friviljuge organisasjonar, særleg i forhold til korleis idretten kan bidra. Forbundet støttar ikkje forslaget om å overlata til kommunane å fordela statlege midlar til kommunane.
NORVAR peikar på god eigarstyring som verkemiddel når kommunen har lagt oppgåveløysing ut til selskap. Det er også behov for erfaringsformidling mellom kommunar når det gjeld bruk av selskapsforma.
Norges forbund for utviklingshemmede meiner at kommisjonen burde skilt mellom friviljuge organisasjonar som humanitære organisasjonar og brukarorganisasjonar. Brukarorganisasjonar representerer eit meir demokratisk korrektiv til kommunane enn den einskilde brukaren, og er interessehevdarar for brukarane. Forbundet peikar på at brukarmedverknad på individnivå ikkje er reell. For eksempel klagesystemet, som ikkje fungerer. Kommunane følgjer ikkje opp rettstryggleiken.
Norges velforbund meiner at det engasjementet som er på underkommunalt nivå uttrykt gjennom det områdeforeiningar, er vesentleg for demokratiet og demokratiutvikling. Organisasjonen viser til 2500 innmelde lokale foreiningar som representerer 250.000 husstandar. Organisasjonen deler ikkje lokaldemokratikommisjonen sitt syn på at statlege ressursar til lokale organisasjonar skal fordelast av kommunen.
Norsk pensjonistforbund peikar på at eldre er underrepresenterte i folkevalde organ nasjonalt og lokalt. Forbundet vil halda på lovfestinga av eldreråda.
Pensjonistenes fellesorganisasjon vil halda på lovfestinga av eldreråda.
Senterungdommen støttar dagens ordning med lokalvalet for seg og Stortingsvalet for seg, vil framleis ha 18-års røysterettsalder og vil ha skattefrådrag for partikontingenten. Ungdomspartiet støttar lokaldemokratikommisjonen i at folkerøystingar framleis bør vera rådgjevande. Når det gjeld direkte ordførarval vil organisasjonen at det skal vera fritt opp til kommunen å bestemma om dei skal ha det, og om kva myndigheit ordføraren skal ha.
Unio støttar lokaldemokratikommisjonen sitt syn på faren med færre folkevalde, og ser på det som eit problem at lokalpolitikken i større grad vert profesjonalisert. Organisasjonen deler maktutgreiinga sitt syn om forvitring av det representative demokratiet når det politiske engasjementet utanfor aukar. Unio støttar kommisjonen i at kommunen kan utarbeide et opplæringstilbod i skulen. Organisasjonen ser på selskapsdanninga i kommunen som problematisk. Det er også eit ønske om å styrka samarbeidet mellom det politiske nivået og dei tilsette. Det vil styrkja det politiske avgjerdsgrunnlaget. Dei tilsette og brukarane bør få meir reell innflytelse.
YS vil halda på lovfestinga av eldreråda.
Voksenopplæringsforbundet peikar spesielt på behovet for opplæring i demokrati. Dette gjeld særleg at studieforbunda ikkje er nemnde i NOU 2006:7, og at dei har ei viktig rolle i forhold til opplæring i demokrati.