2 Bakgrunn – målet med meldingen
Målene for norsk svalbardpolitikk har ligget fast i lang tid, og danner grunnlaget for en stabil og forutsigbar myndighetsutøvelse og samfunnsutvikling på øygruppen. Disse målene ligger fast. Hvordan de best kan oppfylles, må likevel vurderes jevnlig i lys av nye utfordringer og utviklingstrekk. Det er særlig aktivitetsøkningen og de raske klimaendringene i Arktis, og den betydningen dette har for miljøet og aktiviteten i området, som tilsier at det er behov for en ny stortingsmelding om norsk svalbardpolitikk.
Med ca. ti års mellomrom er det tidligere fremlagt tre helhetlige stortingsmeldinger om Svalbard. Den forrige meldingen (St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard) ble lagt frem i 2000. I tillegg foretok Riksrevisjonen i 2007 en forvaltningsrevisjon av Svalbard, og anbefalte i Dokument nr. 3:8 (2006 – 2007) Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av Svalbard, en ny helhetlig gjennomgang av svalbardpolitikken. Stortinget fulgte opp dette i sin behandling av rapporten, og ba i Innst. S. nr. 46 (2007 – 2008) Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, om å få seg forelagt en ny stortingsmelding om Svalbard i løpet av inneværende stortingsperiode (2005 – 2009).
I lys av dette besluttet regjeringen i desember 2007 å sette i gang arbeidet med ny stortingsmelding, for å fange opp utviklingen de siste ti år, og peke på sentrale utfordringer og beskrive hvordan disse skal møtes.
2.1 Målene for norsk svalbardpolitikk
Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 gir Norge «den fulle og uinnskrenkene suverenitet over Svalbard». Svalbardloven av 17. juli 1925 slår fast at Svalbard er en del av Kongeriket Norge. Norge har et betydelig ansvar å forvalte øygruppen på en måte som sikrer fred, stabilitet, vern av villmarksnaturen og en ansvarlig ressursforvaltning. Utgangspunktet for norsk forvaltning av Svalbard er at Norge ikke bare har rett til å utøve myndighet innenfor de rammene traktaten setter, men også en plikt til å håndheve suvereniteten på en korrekt og troverdig måte. Dette er særlig viktig fordi Svalbardtraktaten gir borgere og selskaper fra de land som har tiltrådt traktaten, lik rett til adgang og opphold og til å drive visse former for virksomhet, forhold som gjenspeiler øygruppens lange historie med utenlandske bosettinger og aktiviteter. Det er opp til Norge alene som suverenitetsinnehaver å sørge for at dette innfris. Samtidig har Norge en selvsagt rett til å ivareta sine nasjonale interesser på Svalbard, så lenge disse ikke er i strid med traktatens bestemmelser eller gjeldende folkerett for øvrig.
Hovedmålene for norsk svalbardpolitikk er:
Konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten.
Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd.
Bevaring av ro og stabilitet i området.
Bevaring av områdets særegne villmarksnatur.
Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.
Målene har ligget fast i lang tid, og det har vært bred politisk enighet om disse.
Justisdepartementet har gjennom sitt ansvar for koordineringen av norsk svalbardpolitikk ansvaret for å legge frem denne stortingsmeldingen om Svalbard. I tråd med at fagansvaret for de ulike deler av svalbardpolitikken ligger hos de respektive fagdepartementer, har meldingsarbeidet involvert en rekke departementer.
Regjeringen har utpekt tre hovedtemaer for meldingen:
En robust tilstedeværelse på Svalbard – med særlig oppmerksomhet rundt kullvirksomhetens fremtidsutsikter.
Svalbard som ett av verdens best forvaltede villmarksområder – forholdet til turisme og annen ferdsel.
Svalbards rolle som plattform for norsk og internasjonal forskning, kunnskap og utdanning.
De utfordringer som omtales i denne meldingen må ses opp mot hovedmålene for norsk svalbardpolitikk. I likhet med de tidligere stortingsmeldinger om Svalbard, vil også denne meldingen beskrive mål, utfordringer og mulige tiltak for Svalbard, det vil si området innenfor Svalbardtraktatens virkeområde, som er territoriet og territorialfarvannet ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Det er også dette området som faller inn under Sysselmannens ansvarsområde og svalbardbudsjettet.
2.2 Svalbard og nordområdene
Svalbardpolitikken er et viktig verktøy norske myndigheter benytter for å oppnå sine mål på Svalbard, men ikke det eneste. Nettopp fordi øygruppen er en integrert del av kongeriket, omfattes Svalbard også av en rekke andre, generelle politikkområder. Denne meldingen retter seg særlig mot de mål, prioriteringer og virkemidler som gjelder spesielt for Svalbard.
Nordområdene er i Soria Moria-erklæringen pekt ut som regjeringens viktigste strategiske satsingsområde, og regjeringen har i den forbindelse utarbeidet en egen nordområdestrategi. Svalbard er en sentral del av nordområdene, og en fortsatt effektiv og hensiktsmessig norsk forvaltning på Svalbard, i tråd med målene i norsk svalbardpolitikk, vil bidra til å styrke og utdype vår tilstedeværelse i nordområdene. Denne stortingsmeldingen bygger på de føringer som ligger i nordområdestrategien. Strategiens plass i meldingen vil variere etter tema og sammenheng.
Nordområdene, herunder Svalbard, er blant de områder i verden som er under størst påvirkning av klimaendringer. Samtidig er områdene generelt preget av økt aktivitet. Klimamodeller peker ut Arktis som det området på jordkloden som får hurtigst og størst oppvarming som følge av økte konsentrasjoner av drivhusgasser. Dette kan forventes å få store konsekvenser for økosystemene og for mange av artene i Arktis, og vil stille miljøforvaltningen overfor store utfordringer. For samfunn og virksomhet i Arktis vil klimaendringene både skape utfordringer og gi nye muligheter. Dette danner et viktig bakteppe for meldingen.
Forholdet til de utenlandske aktørene på Svalbard er preget av åpenhet og godt samarbeid, og det utenrikspolitiske klimaet har vært gunstig i perioden siden fremleggelse av forrige stortingsmelding om Svalbard. Sett i dette perspektivet må dagens situasjon karakteriseres som god. Det er videre et mål både å utøve myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte, og at Norge skal være fremst når det gjelder forsvarlig forvaltning av miljøet og naturressursene i nordområdene. Viktige stikkord i nordområdestrategien er nærvær, miljøvern, ansvarlig ressursforvaltning, aktivitet og kunnskap. Nordområdestrategien understreker derfor betydningen av en robust norsk bosetting i Longyearbyen, og Svalbards betydning som plattform for internasjonal klima- og miljøforskning. Strategien understreker også de høye miljømålene for Svalbard, og stadfester at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt med andre interesser. Nordområdestrategien er en del av bakgrunnen for de mulige tiltak som omtales i stortingsmeldingen.
2.3 Utviklingen på Svalbard siden år 2000
Siden forrige svalbardmelding har det skjedd endringer i både de lokale samfunnsstrukturene på Svalbard, og i de ytre rammebetingelsene for norsk svalbardpolitkk. Generelt kan den lokale utviklingen skisseres på følgende måte:
Utbygging av infrastruktur og tjenestetilbud i Longyearbyen og Ny-Ålesund har fortsatt. Dette er hovedårsaken til at de samlede statlige overføringer til Svalbard har økt også gjennom denne perioden.
Utviklingen med styrking og modernisering av forvaltningen har fortsatt. Selv om stedlige forhold innebærer at organiseringen av samfunnslivet på øygruppen også fremover i noen henseender vil skille seg fra fastlandet, vil rammebetingelsene for svalbardsamfunnet bli stadig mer like som på fastlandet. Flere lover og forskrifter får anvendelse på Svalbard, og disse håndheves konsekvent og likt.
Det er etablert et lokaldemokrati på Svalbard gjennom opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre.
Utviklingen i retning av økt differensiering og privatisering av næringsvirksomheten, særlig i Longyearbyen, har fortsatt.
Utviklingen innenfor reiselivsnæringen har fortsatt, og reiselivet har befestet seg som en betydelig direkte og indirekte sysselsettingsfaktor.
Kullvirksomheten til Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS har økt, etter en nedgang mot slutten av 1990-tallet. Den industrielle virksomheten i Barentsburg har imidlertid avtatt ytterligere siden den forrige storingsmeldingen om Svalbard ble lagt frem.
Svalbard har utviklet seg til en viktig plattform for norsk og internasjonal forskning. I løpet av 2000-tallet er det etablert en sørkoreansk, en kinesisk og en indisk forskningsstasjon i Ny-Ålesund, og det totale antallet utenlandske forskningsstasjoner i Ny-Ålesund, er nå ni.
Det er tydelige tegn til at klimaet i Arktis og på Svalbard blir varmere, og Svalbard har blitt stadig viktigere som kilde til kunnskap om menneskeskapte klimaendringer og konsekvensene av disse.
Det lokale miljøarbeidet på Svalbard er betydelig styrket i perioden, bl.a. gjennom innføringen av svalbardmiljøloven og opprettelsen av nye verneområder.
På Svalbard er det bare Longyearbyen og Barentsburg som kan kalles lokalsamfunn i vanlig forstand. Den russiske gruvedriften i Pyramiden ble nedlagt i 1998. Utbygging av infrastruktur og tjenestetilbud som i større eller mindre grad er tilpasset familier, startet i 1970-årene og ekspanderte på 1980-tallet i Longyearbyen. Utbyggingen i Longyearbyen akselererte i 1990-årene. Det russiske gruvesamfunnet er derimot vesentlig redusert som følge av begrenset aktivitet, og gruvevirksomheten ligger i dag nede. I dag er det registrert bosatt ca. 2 500 mennesker på øygruppen, fordelt på ca. 2 050 i Longyearbyen og Ny Ålesund og ca. 450 i Barentsburg. Ved fremleggelsen av den forrige svalbardmeldingen var forholdstallet derimot ca. 1425 mot ca. 940.
Samtidig som antallet utenlandske statsborgere på Svalbard har gått ned siden forrige melding, har det utenlandske nærværet i Longyearbyen og Ny Ålesund økt. Det er særlig forskning og reiseliv som har ført til tilstrømning av utlendinger fra flere nasjoner til Svalbard.
Den lange linjen i norsk svalbardpolitikk har siden 1920 bestått i å holde Svalbard utenfor stormaktskonflikter og sikre et troverdig norsk styre på øygruppen. Dette er ivaretatt gjennom en konsekvent etterlevelse av traktatens bestemmelser og opprettholdelse av norsk virksomhet, der kulldriften har vært avgjørende. I de senere årene har den private næringsvirksomheten og forskningen økt betydelig i omfang. Både kulldrift, turisme og forskning utgjør i dag vesentlige deler av virksomheten på øygruppen. Endringene som har funnet sted på Svalbard siden fremleggelsen av forrige generelle stortingsmelding, demonstrerer til fulle betydningen av å ha en overordnet svalbardpolitikk med tilstrekkelig fleksibilitet og robusthet, slik at den kan tåle skiftende rammebetingelser. De overordnede målsettingene for norsk svalbardpolitikk må derfor ligge til grunn for all sektorpolitikk for øygruppen.
Boks 2.1 Scenario for klimautvikling på Svalbard
En regional klimamodell for norsk Arktis har vært kjørt for scenarieperiodene 2021 – 2050 og 2071 – 2100. For Svalbard viser modellkjøringene at man kan stå overfor en økning i årstemperatur på ca. 3 °C i sørvest, og ca. 8 °C i nordøst over de neste 100 år. For høst- og vintermånedene viser modellene en økning på over 8 °C i nordøstlige deler av Svalbard. For sommeren gir modellene en oppvarming på Svalbard i intervallet 2–4 °C. Samtidig forventes nedbøren å øke med 10 – 40 pst. mens snødybden reduseres som følge av kortere vintersesong. Ifølge modellkjøringene vil vindhastigheten øke, særlig i områder der havisen forsvinner. Sterk vind vil også opptre hyppigere.
Forventet endring i årsmiddeltemperatur fra 30-årsperioden 1961–1990 til 30-årsperioden 2071–2100 basert på NorACIA regional klimamodell. Grønn farge viser minst forventet temperaturøkning og rødt viser størst forventet økning. Legg merke til den sterke temperaturøkningen som forventes lengst øst på Svalbard og den store ulikheten tvers over Svalbard.
2.4 Klimaendringer – utfordringer og muligheter
Temperaturene i Arktis stiger dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. I løpet av de siste 100 årene har årsmiddeltemperaturen i Arktis i gjennomsnitt steget ca. 2 °C. Sjøisen har trukket seg tilbake og blitt tynnere, og både breene og de områdene som helårig dekkes av snø, minker. De arktiske havområdene blir også varmere, og på land smelter permafrosten i økende grad. Der havisen trekker seg tilbake blir kysten utsatt for erosjon fra økt bølgeaktivitet. Endringer i klima og isforhold påvirker allerede dyrelivet. Tining av permafrost og økt kysterosjon fører også til skader på bosettinger og infrastruktur mange steder i Arktis.
Høsten 2008 var gjennomsnittstemperaturen i Arktis 5 °C over langtidsnormalen, og isutbredelsen i polbassenget 30 pst. under gjennomsnittet for perioden 1979 – 2000. Avsmeltingen fra grønlandsisen var sommeren 2008 den største siden målingene startet i 1970, og for første gang i historisk tid var nordvest- og nordøstpassasjen isfrie samtidig. (Arctic Report Card 2008 NOAA/Arktisk Råd).
2.4.1 Svalbard i det globale bildet
Samtidig som middeltemperaturen på Svalbard har steget raskt de senere år, har breene trukket seg tilbake og permafrosten blitt varmere enn før. Vintrene 2005 – 2008 har det vært lite is i fjordene på vestsiden av Svalbard, der varmt atlantisk vann har trengt helt inn til kysten. Både menneskeskapt oppvarming og naturlige svingninger kan ha betydning for slike endringer. Ifølge FNs klimapanel IPCC øker den menneskeskapte klimapåvirkningen raskt, og de endringene som kan observeres på Svalbard, er trolig bare starten på en rask utvikling mot et varmere Arktis og nye klimatiske forhold. Basert på FNs klimapanels scenarier for middels utslippsvekst, er det anslått at mellom 14 og 37 pst. av verdens arter allerede i 2050 vil være forsvunnet, eller truet av snarlig utryddelse som følge av klimaendringer. Arktis er utpekt som et av de områdene der man antar at konsekvensene av klimaendringer for arter og økosystemer vil bli størst og inntre tidligst.
Hvordan is, snø, permafrost og havsirkulasjonen reagerer på stigende temperatur, er også av stor betydning for det globale klimaet. Snø og isdekket i Arktis virker som et speil som reflekterer det meste av solenergien tilbake til verdensrommet. Hvor store områder som er dekket av is og snø, har derfor stor betydning både for temperaturene i Arktis og varmebalansen på den nordlige halvkule. Når snø og is smelter, tas det meste av solenergien opp i åpent hav og barmark. Dette forsterker oppvarmingen og fører til ytterligere smelting. Denne tilbakekoblingsmekanismen gjør at prosessen blir selvforsterkende.
Raskere oppvarming av Arktis som følge av reduksjoner i snø- og isdekket, kan også forsterke og påskynde andre prosesser med potensielt alvorlige konsekvenser for det globale klimaet.
2.4.2 Lokale utslag på Svalbard
Risikoen for at mange arter av levende organismer kan forsvinne fra svalbardområdet eller dø ut må anses som stor, og avhenger av hvor raskt klimaet endres og sjøisen trekker seg tilbake. Det antas at risikoen er størst for arter og økosystemer knyttet til havis, men også en rekke andre arter kan bli berørt.
Boks 2.2 Ismåken
Ismåken er en karakterart for høy-arktiske områder, og har tilhold i isfylte farvann hele året. Den lever av krepsdyr og fisk den finner i drivisen, og arten er derfor avhengig av sjøisen for å overleve. Ismåken hekker i de nordlige delene av Canada, Grønland, Svalbard og Russland. Studier utført i Canada har dokumentert en 80 pst. nedgang i den kanadiske hekkebestanden i løpet av de siste 20 årene. Nedgangen tilskrives redusert og endret utbredelse av sjøis og høye nivåer av miljøgifter. I Canada går nå arten mot utryddelse i de fleste av hekkeområdene. Studier utført på Svalbard og i Russland viser at i tillegg til reduksjon i sjøisutbredelsen, er ismåken også påvirket av miljøgifter. Arten er utsatt for høye nivåer av PCB og DDT, stoffer som bl.a. forstyrrer fuglenes hormonsystemer og reduserer eggskalltykkelsen. Konsekvensen er redusert reproduksjon og overlevelse.
I tillegg vil klimaendringene også gjøre mange arter og økosystemer mer sårbare for andre typer påvirkning. Mindre is vil gjøre mange områder lettere tilgjengelige for aktiviteter som kan påvirke miljøet negativt. Når temperaturen stiger, vil det bli lettere for nye arter å etablere seg på Svalbard. Dette vil kunne true de artene som finnes her naturlig i dag.
Betydningen av klimaendringene for Svalbard ligger på flere plan. På den ene side er Svalbard blitt et nøkkelområde for innhenting av kunnskap om hva som skjer når temperaturen i Arktis stiger, og hvordan dette kan påvirke klima andre steder på jorden. Dette setter Svalbard i sentrum for den største miljøutfordringen verdenssamfunnet i dag står overfor. Bedre kunnskap om klimaprosessene i Arktis er viktig for arbeidet med å redusere de globale utslippene av klimagasser, og for arbeidet med å tilpasse samfunnet til de klimaendringene som nå synes uunngåelige. Dette understreker viktigheten av å fullt ut utnytte de mulighetene Svalbard byr på som plattform for norsk og internasjonal klima- og miljøforskning
På den annen side vil klimaendringene få økende og direkte betydning for naturforvaltningen på Svalbard ved at det fysiske miljøet og artenes livsgrunnlag vil kunne endres betydelig, jf. kap. 8. Klimaendringene vil også påvirke transporten og fordelingen i miljøet av ulike giftstoffer som tilføres Svalbard-området med luft- og havstrømmene.
Klimaendringene vil også få direkte konsekvenser for bygninger og infrastruktur på Svalbard, og dermed for areal- og samfunnsplanleggingen. Endrede nedbørsforhold og økt tining av overflatelaget om sommeren, kan gjøre deler av bosettingene mer ras- og flomutsatt. Økt tining kan føre til svikt i fundamenteringen av bygninger og annen infrastruktur. Også kulturminnene blir mer utsatt for bl.a. stranderosjon og forråtnelse. Disse prosessene vil akselerere når klimaet blir mildere og fuktigere.
2.4.3 Ny tid – utfordringer og muligheter
Mildere klima og redusert havis vil kunne føre til at sårbare områder blir lettere tilgjengelige for ferdsel og annen virksomhet. For Svalbard gjelder dette særlig cruiseturisme, fiskeri og annen skipstrafikk. Redusert fjordis om våren kan på den annen side også gjøre en del områder mindre tilgjengelige for motorisert ferdsel. Samlet sett kan resultatet bli ytterligere behov for å styre ferdsel og annen virksomhet for å begrense påvirkning og risiko for forurensning.
Skipstrafikken rundt Svalbard består i dag hovedsakelig av cruise- og godstrafikk, forskningsrelatert skipsfart og fiske. Tendensen de senere år viser at skipstrafikken til de arktiske områdene øker både i antall og omfang. Trålfiske etter torsk forflytter seg stadig lengre nordover, og foregår i dag opp til Isfjorden (78 grader nord), nesten på høyde med Longyearbyen.
Selv om denne stortingsmeldingen er særlig rettet mot øygruppen som sådan, er det vesentlig å se kommende muligheter og utfordringer også i en bredere sammenheng. På lengre sikt vil et stadig mer isfritt polhav også kunne åpne helt nye ruter for den internasjonale skipsfarten mellom øst og vest. Den korteste ruten gjennom Polhavet, fra de store godshavnene på det europeiske kontinentet, passerer rett vest for Svalbard. Samtidig vil havområdene nord for Grønland og Svalbard trolig være blant de mest utfordrende og risikable for skipsfarten. Dette vil kunne innebære betydelige fremtidige utfordringer, ikke minst når det gjelder rednings- og forurensningsberedskap. Longyearbyen må påregnes å få økt betydning som base for rednings- og forurensningsberedskap i de nordlige havområder. Det må også tas høyde for en økt betydning for andre maritime tjenester. Økende energietterspørsel og lettere tilgjengelighet vil kunne forsterke interessen for petroleumsvirksomhet i arktiske havområder, også i nærheten av Svalbard.
Svalbardmiljøloven som trådte i kraft i 2002 er en viktig rammelov som sammen med annet relevant regelverk for Svalbard, vil være et sentralt virkemiddel ved håndtering av ulike utfordringer på øygruppen i tiden fremover. Når det gjelder utviklingen i det større bilde, det vil si for havområdene utenfor Svalbard, vil det være andre virkemidler og prosesser som setter rammene for denne. Det er likevel viktig å se utviklingstrekkene i sammenheng.
I 2006 fremla regjeringen St.meld. nr. 8 (2005 – 2006) Om helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Planen skal klargjøre de overordnede rammene for eksisterende og ny aktivitet i disse havområdene. I henhold til forvaltningsplanen skal det ikke igangsettes petroleumsvirksomhet i en 65 km sone rundt Bjørnøya og i områdene ved iskanten og polarfronten. For nærmere omtale av begrensninger med hensyn til eventuell petroleumsaktivitet i territorialfarvannet ved Svalbard, se kap. 7.4.3 og 9.5.
Et varmere Barentshav kan føre til at viktige fiskebestander endrer sin utbredelse. Noen av disse forskyvningene vil skje trinnvis, avhengig av om nye gyteplasser lenger nord eller øst tas i bruk. Det forventes at torsken fortsatt vil ha sine gytefelter langs Nord-Norge. For lodda vil mulige gytefelt i et varmere hav kunne forskyves til Svalbard, Novaja Zemlja og Frans Josefs land. (Kilde: NorACIA rapport 2008: Klimaendringer i Barentshavet).
Havressursloven legger rammene for forvaltningen av de levende marine ressursene. Grunnleggende for norsk fiskeriforvaltning er at høstingen av de levende marine ressursene skal være bærekraftig. Fellesbestandene i Barentshavet forvaltes gjennom Den blandede norsk – russiske fiskerikommisjon med bakgrunn i vitenskapelige råd fra Det internasjonale råd for havforskning.
2.5 Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av Svalbard
Riksrevisjonen har foretatt en forvaltningsrevisjon av Svalbard, Dokument nr. 3:8 (2006 – 2007) Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av Svalbard, som ble avsluttet og oversendt Stortinget våren 2007. Riksrevisjonen peker på at en avveining mellom en robust norsk tilstedeværelse og et mest mulig uberørt miljø, bidrar til å komplisere styringen og forvaltningen av Svalbard. Det understrekes at hensynet til inntjening og miljø må ivaretas ut fra en samlet vurdering av et bærekraftig næringsliv og strenge miljøkrav. Regjeringen vil understreke at dette hensynet er en gjennomgående problemstilling i meldingen og et premiss som myndighetene er opptatt av å balansere i utformingen av svalbardpolitikken.
Riksrevisjonen understreker videre at det er behov for mer konkret kunnskap om påvirkning som følge av ferdsel, forskning og turisme. Regjeringen er også opptatt av den samlede belastningen på det sårbare arktiske miljøet, og belyser dette spesielt i kap. 7 Miljøvern.
I lys av samfunnsutviklingen, særlig i Longyearbyen, har Riksrevisjonen stilt spørsmål om det kan være behov for å vurdere om flere lover bør gjøres gjeldende for Svalbard. I behandlingen av Riksrevisjonens rapport peker også Stortinget på viktigheten av dette, jf. Innst. S. nr. 46 (2007 – 2008) Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Lovgivningen er et av de viktigste virkemidler for en effektiv myndighetsutøvelse og en forsvarlig forvaltning av Svalbard. På grunn av de særlige forholdene på Svalbard, er det i svalbardloven nedfelt et eget prinsipp for lovers anvendelse for øygruppen. Lovgivningsspørsmål er et viktig tema i meldingen, og gis en egen omtale i kap. 5 Lovgivning.
Ved behandlingen av Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av Svalbard i Stortinget, ble det i tillegg uttrykt ønske om å få flere andre problemstillinger belyst i meldingen. Foruten nevnte temaer pekte Stortinget på sjøsikkerhet, utfordringer knyttet til Svalbard-forvaltningen, befolkningsutvikling og kulldriftens fremtid som hovednæringsgrunnlag, som særlig viktige temaer. Regjeringen behandler i denne stortingsmeldingen alle disse problemstillingene, i tillegg til de øvrige temaer som Stortinget rettet oppmerksomhet mot gjennom behandlingen av Riksrevisjonens rapport.