1 Sammendrag

1.1 Svalbardpolitikken inn i en ny tid

Den forrige stortingsmeldingen om Svalbard, St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard, ble lagt frem for om lag ti år siden. Etter dette har det funnet sted en betydelig utvikling på Svalbard, der det i likhet med fastlandet har vært vekst på flere ulike områder. En økning i både befolkning og aktiviteter har bl.a. bidratt til at Longyearbyen i dag fremstår som et moderne familiesamfunn med godt utbygd infrastruktur og et generelt godt tjenestetilbud.

De overordnede målene i svalbardpolitikken er:

• Konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten.

• Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd.

• Bevaring av ro og stabilitet i området.

• Bevaring av områdets særegne villmarksnatur.

• Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Det er bred politisk enighet om disse målene, som har ligget fast i lang tid. Historien har vist at en forvaltning av øygruppen etter disse målene har vært vellykket.

I den løpende forvaltning vil det imidlertid – på Svalbard som i Norge for øvrig – gjøre seg gjeldende ulike kryssende hensyn, f.eks. når det gjelder nærings- og verneinteresser. Svalbard har en unik natur- og kulturarv som norske myndigheter har et særskilt ansvar for å bevare. Beskyttelse av naturmiljøet er derfor en av de lange linjer i norsk svalbardpolitikk, og all næringsvirksomhet, ressursutnytting og forskning skal skje innenfor de rammer hensynet til bevaring av Svalbards naturmiljø og kulturminner setter. Samtidig er det et mål å opprettholde norske samfunn på øygruppen, og det må derfor legges til rette for aktivitet som sikrer dette. Den overordnede svalbardpolitikken gir tilstrekkelig fleksibilitet og robusthet både når det gjelder avveininger av ulike hensyn, og i forhold til utviklingen for øvrig på øygruppen.

Klimaendringene vil skape nye utfordringer. Temperaturene i Arktis forventes å stige dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Dette vil kunne føre til store endringer i de fysiske miljøforholdene og få alvorlige konsekvenser for arter og økosystemer på Svalbard. Forventede reduksjoner i sjøisens utbredelse vil også påvirke miljøet ved at sårbare områder blir lettere tilgjengelige for ferdsel og annen virksomhet. Klimaendringene i Arktis og disse endringenes betydning for det globale klimaet, gjør også at Svalbard fremover fremstår som en viktigere kilde til kunnskap om klimaprosesser og konsekvenser av klimaendringene.

Klimaendringene skaper samtidig muligheter og forventninger om en aktivitetsøkning i nord. Et varmere polhav vil bidra til at fiskeriaktiviteten flytter nordover. Mindre is vil også kunne åpne nye ruter for den internasjonale skipsfarten mellom øst og vest. Longyearbyen kan få økt betydning bl.a. som base for rednings- og forurensningsberedskap i de nordlige havområder.

Denne stortingsmeldingen tar i hovedsak for seg aktiviteten innenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil som er virkeområde for Svalbardtraktaten. Likevel vil det, spesielt i kap. 2 Bakgrunn – målet med meldingen, gis en omtale av muligheter og utfordringer i en bredere sammenheng.

Meldingen vil legge føringer for svalbardpolitikken for en rekke år fremover. Det legges opp til en fortsatt stabil og forutsigbar myndighetsut­øvelse og en god samfunnsutvikling på øygruppen. Det er samtidig viktig å beholde nødvendig handlefrihet i tiden fremover med sikte på å kunne møte nye utfordringer og benytte de til enhver tid beste virkemidler i forvaltningen av øygruppen.

De overordnede målene vil være veivisere som etter regjeringens syn sikrer en helhetlig og avstemt forvaltning. Dette vil bidra til å gjøre svalbardpolitikken robust i årene som kommer.

1.2 Virkemidler i svalbardpolitikken

I kapittel 4 drøftes virkemidlene i svalbardpolitikken. Lovgivning og håndhevingen av denne er et grunnleggende virkemiddel i ethvert rettssamfunn. Regjeringen legger vekt på at det rettslige rammeverket for Svalbard skal være mest mulig likt fastlandet. Flere forhold, særlig det faktum at Longyearbyen utvikles i retning av tilsvarende lokalsamfunn på fastlandet, gjør dette ønskelig. Også andre utviklingstrekk, som f.eks. en økende grad av folkerettslige forpliktelser, fører til at behovet for innføring av nye lover og forskrifter vil øke.

Regjeringen har vurdert om det kan være hensiktsmessig å endre svalbardloven, slik at alle lovbestemmelser gjelder for Svalbard med mindre noe annet er særskilt bestemt, altså å snu dagens prinsipp for lovers anvendelse. Det vil imidlertid gjennomgående være behov for en særskilt vurdering av forholdet til Svalbard ved innføring av offentligrettslig lovgivning. Sentrale problemstillinger i en slik vurdering er bl.a. Svalbardtraktatens statuering av lik rett til adgang og opphold på øygruppen, velferds- og rettighetslovginingen, og det forhold at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn. Disse problemstillingene er drøftet i kap. 5 Lovgivning. Svalbardtraktaten omtales i kap. 3 Folkerettslige rammer.

Organiseringen og oppbyggingen av det sentrale forvaltningsapparatet for Svalbard ligger fast. Utviklingen tilsier imidlertid at det kan være behov for løpende justeringer. Blant annet ble instruksen for Det interdepartementale polarutvalg revidert etter den forrige svalbardmeldingen. Målet var å sikre en bedre koordinering av svalbardpolitikken. Det vil fortsatt være behov for en større grad av samordning og koordinering. Regjeringen vektlegger derfor et tverrsektorielt samarbeid i utformingen av svalbardpolitikken og forvaltningen av øygruppen.

Sysselmannen er regjeringens øverste representant på Svalbard og den viktigste aktøren i det lokale forvaltningsapparatet, og i ivaretakelsen av statens interesser på øygruppen. I lys av aktivitetsøkningen som har funnet sted, etableringen av et lokalt selvstyre, og at flere lover gis anvendelse, ser regjeringen betydningen av å videreutvikle Sysselmannens rolle i takt med det generelle utvik­lingsbildet.

Et tilskudd til den lokale forvaltningen var etableringen av Longyearbyen lokalstyre i 2002. Lokalstyret har myndighetsutøvelse innenfor arealplanområdet på utvalgte saksområder, ansvar for offentlig tjenesteyting og for utviklingsoppgaver. Etableringen av Longyearbyen lokalstyre har gitt en mer tilpasset myndighetsutøvelse på lokalt nivå og en forvaltning som både når det gjelder myndighet og ansvar, likner den kommunale forvaltningen på fastlandet.

1.3 Ufordringer på sektorområdene

Gjennom arbeidet med denne stortingsmeldingen har tre problemstillinger vært utpekt som hovedtemaer og derfor gitt en særskilt omtale i meldingen. Disse er behandlet på ulike steder.

1.3.1 En tydelig tilstedeværelse på Svalbard – kulldrift og annen næringsvirksomhet

Ett av hovedmålene i svalbardpolitikken er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Dette målet er oppfylt gjennom familiesamfunnet i Longyearbyen. Gjennom årene er det satset bevisst på å tilrettelegge spesielt for tre næringer. Kulldrift har gjennom historien dannet grunnlaget for Longyearbyen og andre samfunn på øygruppen. I tillegg er det satset på forskning, utdanning og reiseliv. I sum har dette bidratt til at Longyearbyen i dag fremstår som et moderne samfunn.

Regjeringen legger vekt på at Longyearbyen skal videreføres som et familiesamfunn av høy kvalitet. Kulldriften er fremdeles den viktigste bærebjelken i dette samfunnet. Det er regjeringens vurdering at kulldriften bør videreføres innenfor de rammer som miljøvernlovgivningen, kravene til bedriftsøkonomisk lønnsomhet og sikkerhetsforskriftene setter, og på en måte som understøtter Store Norske Spitsbergen Kulkompanis formål om å bidra til en robust bosetting i Longyearbyen. Eksisterende infrastruktur for kullgruvevirksomheten bør benyttes i den grad det er mulig.

Det er også viktig å satse på annen, variert virksomhet i Longyearbyen, ikke minst aktivitet ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), videreutvikling av Svalbard som plattform for forskning og utdanning og av reiseliv og romrelatert virksomhet. Utviklingen innen de ulike områdene må ses i sammenheng og vurderes opp mot de overordnede målene i svalbardpolitikken, herunder de høye miljømålene for øygruppen.

Som et resultat av målrettet politikk, spesielt det siste tiåret, er Svalbard utviklet til en viktig plattform for norsk og internasjonal forskning og utdanning. Norge er i dag vertsnasjon for forsk­ningsinstitusjoner fra 20 land, med mer eller mindre permanent nærvær på Svalbard. I Longyearbyen har dessuten verdens nordligste universitetsstudier, UNIS, etablert seg som en sentral aktør og del av forskningsplattformen. UNIS’ ekspansjon har dessuten ført til at organisasjonen gjennom sine ansatte og studenter utgjør en stadig viktigere del av lokalsamfunnet Longyearbyen.

Satsingen på reiselivsnæringen har bidratt til at næringen i dag er et viktig grunnlag for bosetting og virksomhet i Longyearbyen. Samtidig er det et mål at Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder, og det best bevarte høyarktiske reisemål i verden. Gjennom reiselivet spres det også kunnskap om det sårbare miljøet og miljøutfordringene i Arktis. Regjeringen ønsker å legge forholdene til rette for en videreutvikling av reiseliv som en basisnæring på Svalbard.

Sesongsvingningene i reiselivet er en utfordring for helårige arbeidsplasser i Longyearbyen. Det må derfor arbeides målrettet med å utvikle et reiselivsprodukt som gir grunnlag for helårig sysselsetting i Longyearbyen.

1.3.2 Svalbard skal være ett av verdens best forvaltede villmarksområder – turisme og annen ferdsel

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er ett av hovedmålene for norsk svalbardpolitikk. Siden forrige stortingsmelding er dette omsatt til praksis gjennom et nytt, moderne miljøregelverk og opprettelse av en rekke nye verneområder. I 2002 trådte svalbardmiljøloven i kraft, og i perioden 2002 – 2005 ble områdevernet betydelig utvidet. I dag er 65 pst. av Svalbards landområder og 87 pst. av territorialfarvannet fredet som naturreservater og nasjonalparker.

I takt med aktivitetsøkningen det siste tiåret har også den samlede ferdselen økt. Veksten har vært størst innenfor reiselivet og forskningen. Interessen for bruk av Svalbard som møteplass for beslutningstakere har også vært stigende. For å begrense belastningen på Svalbards natur- og kulturminner, er det nødvendig å styre ferdselen på en måte som er i samsvar med de ulike områdenes verdi, sårbarhet og verneformål. I lys av Svalbards stadig viktigere rolle som kilde til kunnskap om konsekvenser av klimaendringer, er det særlig viktig å sikre verneområdenes verdi som referanseområder for klima- og miljøforskning.

Økt ferdsel skaper også utfordringer i forhold til sikkerhet. Gjennom det siste tiåret er det iverksatt flere tiltak på området. For å begrense potensialet for skade ved akutte utslipp, ble det i 2007 innført krav til drivstoffkvalitet for skip som anløper naturreservatene på Øst-Svalbard. Det ble samtidig satt et tak på 200 passasjerer per cruiseskip i disse områdene. Etter innføringen av havne- og farvannsloven i 2008, er det juridiske rammeverket for regulering og tilrettelegging for sikker sjøtrafikk på Svalbard et godt skritt nærmere nivået i Norge for øvrig. Arbeidet med å bedre sjøsikkerheten vil være en sentral oppgave for regjeringen også fremover.

Utfordringene vil være å styre ferdselen på en måte som ivaretar de høye miljømålene for Svalbard. Det vil være nødvendig å utvikle ulike virkemidler. For å kunne iverksette effektive tiltak, må arbeidet med å styrke kunnskapen om hvordan ferdselen påvirker miljøet på Svalbard, fortsette. Kartlegging og overvåkning er stikkord her. Samtidig må det foretas en avveining av ulike brukerinteresser innenfor rammen av de mål som er satt for forvaltning av de ulike områdene. Utarbeidelse av forvaltningsplaner og endringer i verneforskrift er sentrale virkemidler for styring av ulike former for ferdsel i verneområdene og for å begrense den samlede belastningen på miljøet i tråd med vernets formål. Det arbeides med forslag til enringer i verneforskriftene for å ivareta dette.

1.3.3 Svalbards rolle som plattform for norsk og internasjonal forskning, kunnskap og utdanning

Svalbard er blitt et nøkkelområde for innhenting av kunnskap om hva som skjer når temperaturen i Arktis stiger og hvordan dette kan påvirke det globale klimaet. Dette understreker viktigheten av å fullt ut utnytte de mulighetene Svalbard byr på som plattform for norsk og internasjonal klima- og miljøforskning.

Nærheten til Nordpolen gir unike muligheter for atmosfæriske studier, samtidig som data fra satellitter i polare baner kan leses ned på Svalbard Satellittstasjon ved Longyearbyen ved hvert omløp. I Longyearbyen har etableringen av UNIS også bidratt til å styrke forsknings- og utdanningssiden. Dette kommer i tillegg til institusjoner som Kings Bay AS i Ny-Ålesund og Norsk Polarinstitutt sin virksomhet. I sum har dette, sammen med betydelige investeringer i infrastruktur, gjort Svalbard til en plattform for norsk og internasjonal forsk­ning, høyere utdanning og miljøovervåkning.

Det er et mål at Norge skal være helt i front internasjonalt når det gjelder utvikling av kunnskap om, for og i nordområdene. Kunnskap er også nøkkelen til en god forvaltning. Infrastrukturen som er bygget opp bør utnyttes enda bedre enn i dag, både av norske og utenlandske forskere og studenter.

Norge har et særlig ansvar for å utvikle kunnskap om polare områder. Gjennom satsingen på Det internasjonale polarår (forkortet IPY 2007 – 2009), der regjeringen har bevilget 320 mill. kr. er arbeidet med å videreutvikle Svalbard som forsk­ningsplattform blitt styrket. Det er en viktig utfordring å forvalte arven etter polaråret på en best mulig måte.

Den økte forskningsaktiviteten og internasjonaliseringen av denne, gjør det nødvendig å styrke norsk faglig ledelse og nærvær, likeså koordinering og samarbeid. Det legges opp til at Norges forskningsråd får et særskilt ansvar i dette arbeidet. Dette vil bl.a. kunne bidra til at infrastrukturen som er bygget opp kan utnyttes enda bedre enn i dag, både av norske og utenlandske forskere og studenter.

1.4 Miljøvern

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er ett av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk, og norske myndigheter har satt seg høye mål for miljøvernet på øygruppen. Det er slått fast at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt med andre interesser. Dagens regelverk og gode miljøtilstand gir et godt utgangspunkt for å nå disse målene.

En bevisst verneinnsats gjennom mange tiår har bidratt til at kun en liten del av Svalbards landområder er berørt av tyngre naturinngrep som veier og annen infrastruktur. Det biologiske mangfoldet er også langt på vei intakt, og bestandene av de fleste arter som tidligere har vært utsatt for overbeskatning er bygget opp igjen.

Selv om situasjonen for det biologiske mangfoldet og villmarksnaturen i dag er god, kan nye utvik­lingstrekk komme til å stille miljøvernet på Svalbard overfor store utfordringer. Dette gjelder særlig klimaendringene, men også økende ferdsel og endringer i aktivitetsbildet på og omkring Svalbard. Klimaendringene må forventes å få økende betydning for naturforvaltningen på Svalbard, ved at det fysiske miljøet og artenes livsgrunnlag vil kunne endres betydelig. Dette gjelder særlig reduksjonene i utbredelse av sjøis, som kan føre til at mange isavhengige arter får redusert sin utbredelse og etter hvert kan forsvinne fra Svalbardområdet.

I kap. 7 Miljøvern, drøftes ulike utfordringer man står overfor, og hvordan regjeringen vil sikre at de høye miljømålene kan nås. En forvaltning i tråd med de høye miljømålene vil stille store krav, både til kunnskapsgrunnlaget og til forvaltningens evne til å tilpasse virkemidler og tiltak til endringer i miljøforhold og aktivitet.

På Svalbard er det et viktig mål å bevare omfanget av villmarkspregete områder. Det innebærer strenge begrensninger på tyngre naturinngrep i områder som ikke fra før er berørt av slike inngrep. Stigende interesse for naturressursene på og omkring Svalbard, vil kunne innebære at det fremmes flere søknader om tillatelse til virksomhet som vil medføre tyngre naturinngrep utenfor de planområdene som omgir de eksisterende bosettings- og gruveområdene. Svalbardmiljøloven og dagens strenge praksis når det gjelder tillatelse til inngrep utenfor planområdene, gir her et godt utgangspunkt for å møte denne utviklingen.

1.5 Forskning, kunnskap og høyere utdanning

Svalbard har stor betydning som plattform for norsk og internasjonal forskning. Forskning og høyere utdanning skal være en viktig del av norsk virksomhet på Svalbard i årene fremover. Svalbard bør være en attraktiv arena for forskere fra hele verden, men Norge skal ha en ledende rolle og være en sentral aktør innenfor kunnskapsutvikling på og om Svalbard.

UNIS har vokst betraktelig siden opprettelsen og spiller en viktig rolle på Svalbard generelt og i Longyearbyen spesielt. UNIS bør fortsette arbeidet med å oppå gode resultater innen både forsk­ning og utdanning, og regjeringen ser i utgangspunktet positivt på senterets ambisjoner om å bli et ledende internasjonalt senter for arktiske studier.

Gjennom det internasjonale polaråret har klima- og miljørelatert forskning fått økt oppmerksomhet. Øygruppen har naturgitte forutsetninger for slik forskning og kan tilby verdensledende infrastruktur og fasiliteter på dette området. Overvåkning, kartlegging og etablering av lange tidsserier, er av grunnleggende betydning for forskning og forvaltning både på land og i farvannene rundt Svalbard. Dette er også av næringsmessig interesse. Det er utbygd en enestående romrelatert infrastruktur ved Longyearbyen, som bør utnyttes optimalt i tiden som kommer. En utvikling og utnyttelse av observasjonssystemene for både rom, hav, land og is vil være en viktig side ved kunnskapspolitikken for Svalbard. Det er fortsatt en utfordring å etablere systemer for en konsekvent og omfattende overvåkning av hav, land og is.

Longyearbyen og Ny-Ålesund vil være det naturlige utgangspunkt for forskning og utdanning som bygger på øygruppens spesielle fortrinn, og de faglige aktivitetene bør samlet sett sikre en sterk og helhetlig forskningsinnsats. Det må videre legges til rette for at infrastrukturen på Svalbard benyttes effektivt, og samarbeid mellom institusjoner og nasjoner bør videreutvikles.

1.6 Næringsvirksomhet

Ett av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk, bevaring av norske samfunn på øygruppen, hviler på tre hovedpilarer.

Fortsatt kulldrift er viktig for opprettholdelse av Longyearbyen som et familiesamfunn. Det er regjeringens vurdering at kulldriften bør videreføres innenfor de strenge rammer som miljøvernlovgivningen og kravene til bedriftsøkonomisk lønnsomhet setter, og på en måte som understøtter Store Norskes formål om å bidra til en robust bosetting i Longyearbyen. Samtidig er kulldriften basert på en ikke-fornybar ressurs. Den er også sårbar for svingninger i kullpris. Uforutsette hendelser kan få store konsekvenser for virksomheten. I lys av dette mener regjeringen det bør arbeides med å tilrettelegge for forskning og utdanning og reiseliv, på en måte som vil sikre et robust grunnlag for bosettingen i Longyearbyen også på lengre sikt, og som er forenlig med målene i norsk svalbardpolitikk.

Reiselivet på Svalbard lever av den uberørte naturen. Økoturisme synes derfor som en velegnet nisje for øygruppen som kan videreutvikles, godt tilpasset de rammevilkårene som er satt i svalbardmiljøloven og et naturlig satsingsområde for reiselivsnæringen på Svalbard. I dag tilbys et bredt spekter av aktiviteter fra cruiseturisme som foregår over større deler av øygruppen, til aktiviteter som har sitt utspring i longyearbyområdet som kajakkturer, fotturer, isgrotting, hundeslede- og snøscootersafari. Det er et potensial for videre vekst i reiselivet på Svalbard, spesielt utenfor høysesongen. En slik utvikling må skje innen strenge sikkerhets- og miljømessige rammebetingelser. Reiselivsnæringen satser målbevisst på kurs- og konferansemarkedet, noe som har bidratt til noe bedre belegg for overnattingsbedriftene. Sesong­svingningene er imidlertid en utfordring for opprettholdelse av helårige arbeidsplasser innenfor reiselivsnæringen i Longyearbyen.

Det foregår fiske i Svalbards indre farvann, i territorialfarvannet ved Svalbard og i fiskevernsonen rundt Svalbard. Fisket i Svalbards indre farvann og territoralfarvann omtales nærmere i kap. 9.3.

Svalbards geografiske plassering er som nevnt ideell for romvirksomhet, både for utforskning av atmosfæren og nedlesning av satellittdata. Store investeringer i infrastruktur, først og fremst gjennom en fiberoptisk kabel til fastlandet, samt på ned­lesningsstasjonen Svalbard satellittstasjon (SvalSat) utenfor Longyearbyen, har gjort Norge til en betydelig internasjonal aktør innen nedlesing av satellittdata. Satellittdata som leses ned på Svalbard, brukes i økende grad bl.a. til overvåkning av sjøisforhold, oljeforurensning og skipstrafikk. Det er all grunn til å tro at behovet for rombaserte tjenester vil fortsette å øke i årene som kommer, spesielt innen områder som samfunnssikkerhet, miljø og klima, og slike tjenester vil således fortsatt kunne være en vekstnæring på Svalbard.

1.7 Longyearbyen og øvrige lokalsamfunn

Som beskrevet over har Longyearbyen siden forrige svalbardmelding konsolidert seg som et moderne familiesamfunn med godt utbygd offentlig infrastruktur og et generelt godt tjenestetilbud. Regjeringen legger imidlertid til grunn at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn.

Satsingen på et mer variert næringsliv i Longyearbyen har vært vellykket og resultert i at reiseliv, varehandel, utdanning og forskning har vokst frem som komplementære og alternative næringer til kulldriften. Antallet virksomheter i Longyearbyen har økt, bl.a. innen varehandel og tjenesteproduksjon. I sum er derfor tilbudet av private tjenester i Longyearbyen rimelig godt, også sammenliknet med tilbudet i samfunn av tilsvarende størrelse på fastlandet.

Det er investert betydelig i Longyearbyens infrastruktur det siste tiåret. Foruten nevnte forsk­ningsrelaterte infrastruktur, er det bl.a. oppført nytt terminalbygg på flyplassen, foretatt utvidelse av skolen, utvidelse og bygging av ny barnehage og oppført nytt reservekraftanlegg.

Mens Longyearbyen har hatt en betydelig utvikling det siste tiåret, både gjennom en økning i antall innbyggere og et økende aktivitetsnivå, er aktiviteten i Barentsburg vesentlig redusert. Samtidig har det utenlandske nærværet økt i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det er særlig forskning og reiseliv som har ført utlendinger fra flere nasjoner til øygruppen.

1.8 Sjø og luft – transport, sikkerhet, redning og beredskap

Økt sjøtransport i farvannet rundt Svalbard gir sammen med økt virksomhet i nordområdene, nye utfordringer i arbeidet med sjøsikkerhet rundt Svalbard. Den økende trafikken må først og fremst møtes med forebyggende tiltak som reduserer sannsynligheten for ulykker, og som begrenser konsekvensene dersom ulykker inntreffer. Det er derfor innført en rekke tiltak på dette området siden forrige svalbardmelding. Gjennom en vurdering av ytterligere tiltak for å bedre sjøsikkerheten rundt Svalbard, er det regjeringens mål å redusere risikoen for uønskede hendelser ved sjøtransport rundt Svalbard, slik at skade på liv, helse og miljø kan unngås.

Sjøsikkerhetstiltakene som er iverksatt rundt Svalbard de senere årene, har gjort at man har kommet noe nærmere sikkerhetsnivået langs fastlandskysten. En viktig utfordring vil være å overvåke utviklingen av skipstrafikken på en god måte. Dette vil gi gode muligheter for å analysere utviklingen, slik at nødvendige tiltak som regelverk og utvikling av maritim infrastruktur, tjeneste og beredskap, kan iverksettes.

Aktivitetsøkningen gjenspeiles også i en økt fly- og helikoptertrafikk. En fortsatt vekst innenfor dette området kan medføre behov for økte sikkerhetstiltak, f.eks. i form av flykontrolltjeneste og radarutbygging.

Sysselmannen er den sentrale instans når det gjelder planlegging og krisehåndtering innen samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet på Svalbard. Den offentlige redningsberedskapen rundt og på Svalbard, består av Sysselmannens to helikoptre og tjenestefartøy. I tillegg støtter Forsvaret Sysselmannen med de ressurser som til enhver tid er tilgjengelige. I fremtiden vil Longyearbyen som nevnt kunne bli et enda viktigere senter for søk- og redningsberedskapen i området. En slik beredskap er en naturlig del av norsk myndighetsutøv­else på Svalbard.