1 Proposisjonens hovedinnhold

Justis- og beredskapsdepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag til en ny lov om levering av digitale ytelser til forbrukere. Lovforslaget har bakgrunn i Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 3. desember 2020 og inneholder forslag til regler som i norsk rett gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/770 om visse aspekter ved avtaler om levering av digitalt innhold og digitale tjenester. Det foreslås å gi regler også om en del spørsmål som ikke er omfattet av direktivets virkeområde, men som antas å være av praktisk betydning ved levering av digitale ytelser. De fleste av disse bestemmelsene er utformet etter mønster av forbrukerkjøpslovens bestemmelser.

I proposisjonen bes det samtidig om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 70/2021 av 5. februar 2021 om innlemmelse av direktiv (EU) 2019/770 i EØS-avtalen.

Lovforslaget gjelder avtaler om levering av digitale ytelser i forbrukerforhold og innebærer lovregulering av en praktisk viktig og svært utbredt kontraktstype som ikke er særskilt lovregulert i norsk rett i dag. Som eksempler kan nevnes ulike applikasjoner som lastes ned til mobiltelefoner og nettbrett, og strømmetjenester for avspilling av musikk, filmer og TV-serier. Forslaget omfatter både tilfeller der forbrukerens vederlag er penger, og tilfeller der forbrukeren deler personopplysninger med leverandøren for å få tilgang til den digitale ytelsen. Lovforslagets virkeområde er nærmere behandlet i punkt 5 i proposisjonen. Der vurderes også forholdet til personopplysningsloven og grensedragningen mot forbrukerkjøpsloven.

I likhet med annen kontraktslovgivning som retter seg mot forbrukere, foreslås det i lovforslaget § 3 at loven ikke skal kunne fravikes ved avtale til skade for forbrukeren, se nærmere punkt 6.

I lovforslaget kapittel 2 foreslås det regler om tidspunkt for levering, når ytelsen regnes som levert, og bevisbyrde for levering. Som det fremgår av punkt 7, foreslås det blant annet at den digitale ytelsen skal leveres uten unødig opphold hvis ikke noe annet er avtalt, og det foreslås en bestemmelse om at den digitale ytelsen er levert når den er gjort tilgjengelig for forbrukeren eller for en tredjeperson, en elektronisk plattform eller en annen innretning som forbrukeren har valgt til å motta ytelsen.

Kapittel 3 i lovforslaget gir sentrale bestemmelser om avtalte og alminnelige krav til den digitale ytelsens egenskaper, krav til oppdateringer, når det foreligger en mangel i lovens forstand, og bevisbyrde for mangel. Bestemmelsene er nærmere omtalt i punkt 8 i proposisjonen. I § 7 foreslås det en bestemmelse om at den digitale ytelsen skal samsvare med det som er avtalt blant annet om art, mengde, kvalitet, kompatibilitet og andre egenskaper, om tilbehør, veiledninger og kundeservice og om oppdateringer. Videre skal den digitale ytelsen også passe for et bestemt formål som forbrukeren eventuelt har gjort leverandøren kjent med, og som leverandøren har akseptert. § 8 i lovforslaget stiller objektive krav til den digitale ytelsen. Hvis ikke noe annet er avtalt, skal den digitale ytelsen leveres i den nyeste versjonen som er tilgjengelig på avtaletidspunktet. Ytelsen skal videre blant annet passe for de formålene som tilsvarende ytelser vanligvis brukes til, og svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente når det gjelder funksjonalitet og andre egenskaper. Det følger av § 9 i forslaget at leverandøren skal sørge for at forbrukeren får beskjed om og får levert oppdateringer, herunder sikkerhetsoppdateringer, som er nødvendige for å oppfylle kravene i §§ 7 og 8. I § 10 i lovforslaget slås det fast at den digitale ytelsen har en mangel dersom den ikke er i samsvar med kravene som følger av §§ 7, 8 og 9. I § 10 er det også inntatt regler om tidspunktet for mangelsvurderingen. § 11 gir regler om bevisbyrden for at ytelsen har en mangel.

I kapittel 4 i lovforslaget er det gitt regler om forbrukerens krav hvis den digitale ytelsen ikke bli levert eller blir levert for sent. Forbrukeren kan på nærmere bestemte vilkår holde vederlaget tilbake, fastholde avtalen og kreve oppfyllelse, heve avtalen og kreve erstatning. I kapitlet er det også regler om leverandørens opplysningsplikt hvis leverandøren hindres i å oppfylle avtalen til rett tid, og forbrukerens plikt til å gi melding om krav som følge av forsinkelse. Forslagene er nærmere omtalt i punkt 9.

Forbrukerens krav i tilfeller der den digitale ytelsen har en mangel, er regulert i kapittel 5 i lovforslaget og behandles i punkt 10 i proposisjonen. Forbrukeren kan på nærmere bestemte vilkår holde vederlaget tilbake, kreve retting eller omlevering (avhjelp), kreve prisavslag, heve avtalen og kreve erstatning. Forbrukeren kan kreve prisavslag hvis mangelen ikke rettes eller ytelsen ikke omleveres. Prisavslaget skal beregnes slik at forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom ytelsens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand på leveringstiden. Når det gjelder heving, er det et vilkår at mangelen ikke er uvesentlig, men dersom vederlaget for ytelsen utelukkende er at forbrukeren oppgir personopplysninger, kan forbrukeren heve avtalen også når mangelen er uvesentlig. I kapittel 5 er det dessuten foreslått regler om forbrukerens adgang til å gjøre krav gjeldende mot tidligere omsetningsledd og forbrukerens plikt til å gi melding om krav som følge av en mangel.

Punkt 11 i proposisjonen omhandler reklamasjon og foreldelse. På bakgrunn av direktivet foreslås det ikke regler om relative reklamasjonsfrister, og det foreslås heller ikke absolutte reklamasjonsfrister. I lovforslaget §§ 18 og 27 er det for henholdsvis forsinkelsessituasjonen og mangelssituasjonen i stedet foreslått regler om at forbrukeren må gi leverandøren melding om krav som følge av en forsinkelse eller en mangel. Det er ikke knyttet virkninger til brudd på meldingsplikten i seg selv. I de nevnte bestemmelsene er det imidlertid gitt en påminnelse om at forbrukeren kan tape sitt krav etter alminnelige regler om passivitet hvis forbrukeren venter så lenge med å gi melding at det ville virke illojalt overfor leverandøren å gjøre gjeldende krav. Det fremgår også at retten til å gjøre gjeldende krav kan tapes etter foreldelseslovens regler om foreldelse.

Kapittel 6 i lovforslaget regulerer forbrukerens plikter i forbindelse med avtalen. I kapitlet er det gitt bestemmelser om prisen for ytelsen, herunder leverandørens rett til å endre prisen i avtaler om løpende levering av digitale ytelser. En slik endringsadgang må fremgå av avtalen, og forbrukeren har rett til kostnadsfritt å si opp avtalen ved prisendringer som er høyere enn endringen i konsumprisindeksen skulle tilsi. I kapittel 6 er det også gitt regler om tidspunktet for betaling og en generell bestemmelse som fastsetter forbrukerens plikt til å medvirke til oppfyllelse av avtalen. De nevnte reglene er nærmere behandlet i punkt 12 i proposisjonen.

I kapittel 7 i lovforslaget er det gitt regler om avbestilling før levering, retur etter levering og oppsigelse i løpende avtaleforhold. Disse forslagene er nærmere behandlet i punkt 13.

Regler om avbestilling er inntatt i § 31 i lovforslaget. Forbrukeren kan avbestille ytelsen før den er levert mot at leverandøren kan kreve erstatning for tap som følge av avbestillingen. Partene kan avtale en normalerstatning ved avbestilling, et såkalt avbestillingsgebyr.

I § 33 er det gitt regler om forbrukerens rett til å si opp avtalen. Det følger av bestemmelsen at en avtale om løpende levering av digitale ytelser kan sies opp av forbrukeren med rimelig varsel. Forslaget åpner likevel for avtaler om bindingstid. Denne adgangen er begrenset til maksimalt seks måneder av gangen, men i særlige tilfeller kan det avtales bindingstid opp til tolv måneder. Videre kan det avtales vilkår om bindingstid bare hvis forbrukeren gis en økonomisk fordel som står i forhold til bindingstidens lengde. Ved oppsigelse i bindingstiden kan leverandøren kreve en rimelig normalerstatning for tap som er en følge av oppsigelsen, dersom slik erstatning er avtalt på forhånd.

Departementet legger til grunn at forbrukere kan ha behov for et vern mot å bli fakturert for tjenester som ikke brukes. Det foreslås at ved løpende levering av digitale ytelser skal leverandøren minst en gang i halvåret sende forbrukeren et varsel om at avtalen løper, og opplyse forbrukeren om adgangen til å si opp avtalen. Unnlater leverandøren å sende varselet, kan forbrukeren kostnadsfritt si opp avtalen med virkning fra det tidspunktet varselet senest skulle ha vært sendt.

Det foreslås også en bestemmelse om at dersom forbrukeren ikke betaler noe vederlag for en løpende ytelse i en periode på seks måneder etter at et krav på vederlag for ytelsen har forfalt uten å ha blitt betalt, anses avtalen som oppsagt fra forbrukerens side. Bestemmelsen vil beskytte forbrukere mot å pådra seg større gjeldsforpliktelser som følge av at leverandøren fortsetter å levere den digitale ytelsen selv om det ikke lenger betales for den. Forslaget har først og fremst som formål å beskytte forbrukere med betalingsproblemer som forholder seg passive og ikke selv sørger for å avslutte avtaleforholdet.

Kapittel 8 i lovforslaget har regler om leverandørens krav ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Leverandøren kan på nærmere bestemte vilkår holde den digitale ytelsen tilbake, fastholde avtalen og kreve oppfyllelse, heve avtalen og kreve erstatning. I kapittel 8 er det også gitt regler om forbrukerens opplysningsplikt ved hindring og om tilfeller der ytelsen skal utvikles etter forbrukerens spesifikasjoner, men forbrukeren ikke bidrar med spesifikasjonene til avtalt tid. Reglene i kapittel 8 er nærmere behandlet i punkt 14 i proposisjonen.

Kapittel 9 i lovforslaget og punkt 15 i proposisjonen gjelder leverandørens adgang til å endre ytelser som leveres løpende. Leverandøren kan endre den digitale ytelsen hvis endringen har grunnlag i avtalen og kan foretas uten kostnader for forbrukeren. Forbrukeren må dessuten informeres om endringen på en klar og tydelig måte. Hvis endringen påvirker den digitale ytelsen negativt for forbrukeren på en ikke uvesentlig måte, kan forbrukeren heve avtalen.

I lovforslaget kapittel 10 er det gitt fellesregler om oppgjøret ved omlevering, heving og krav om prisavslag, se nærmere punkt 16 i proposisjonen.

Kapittel 11 i lovforslaget gjelder erstatningsfastsettelsen. Det er her gitt regler om erstatningens omfang, beregning av prisforskjell ved heving, tapsbegrensningsplikt og lemping av ansvaret. Når det gjelder erstatningens omfang, foreslås det at forbrukeren i tillegg til å kunne få dekket sitt økonomiske tap også vil kunne ha rett til en ulempeerstatning. Vilkåret er at forbrukeren er påført en konkret og ikke ubetydelig ulempe ved kontraktsbruddet. Det foreslås at partene skal kunne avtale en normalerstatning for slike tap så langt normalerstatningen er rimelig under hensyn til de mulige tapenes art og omfang. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 17.

I kapittel 12 i lovforslaget, som er nærmere behandlet i punkt 18, er det inntatt en samling av forskjellige bestemmelser, blant annet om forventet kontraktsbrudd og kontraktsbrudd ved del av ytelsen. Det er også inntatt en bestemmelse om at Forbrukertilsynet og Markedsrådet skal føre tilsyn med at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, overholdes, se nærmere punkt 20.

I direktivet er det gitt regler om leverandørens regressrett overfor tidligere ledd i avtalekjeden. I punkt 19 konkluderes det med at det ikke er behov for en egen bestemmelse om regress i den nye digitalytelsesloven, fordi en regressadgang allerede følger av norsk ulovfestet rett og det også er vedtatt en generell bestemmelse om regress i den nye finansavtaleloven.

Bestemmelser om lovens ikrafttredelse og overgangsregler finnes i kapittel 13 i lovforslaget.