5 Oppfølging av unge domfelte ved løslatelse – styrket ettervern i kriminalomsorgen

5.1 Gjeldende rett

Ved gjennomføring av fengselsstraff skal det, så vidt mulig, skje en gradvis overgang fra fengsel til full frihet, jf. straffegjennomføringsloven § 3.

Etter straffegjennomføringsloven § 41 har kriminalomsorgen et ansvar for å forberede og legge til rette for prøveløslatelse av innsatte. Videre skal kriminalomsorgen, i nødvendig utstrekning, ta kontakt med offentlige myndigheter, organisasjoner eller privatpersoner som kan yte bistand for å oppnå ordnede boligforhold, arbeid, opplæring eller andre tiltak som kan bidra til en lovlydig livsførsel etter løslatelse. Ved ungdomsenhetene er det særskilte tverretatlige team som, i tillegg til å ivareta de unges behov under straffegjennomføringen, forbereder tiden etter løslatelse, jf. straffegjennomføringsloven § 10 a. I rundskriv fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF-2008-9001) er det slått fast at det gjelder en skjerpet forpliktelse til å forberede tiden etter løslatelse av mindreårige innsatte, og at det blant annet skal arbeides for best mulig kontakt med foresatte, barnevern og andre, se kapittel 3 punkt 10a.9 og punkt 41.2.

Reglene for prøveløslatelse av innsatte i fengsel følger av straffegjennomføringsloven §§ 41–45. Utgangspunktet er at kriminalomsorgen kan løslate domfelte på prøve når vedkommende, medregnet mulig varetektsopphold, har gjennomført to tredjedeler av straffen og minst 60 dager, jf. § 42. Kriminalomsorgen skal imidlertid ikke beslutte prøveløslatelse hvis omstendighetene etter en totalvurdering gjør løslatelse utilrådelig. Ved vurderingen skal kriminalomsorgen særlig legge vekt på domfeltes atferd under gjennomføring av straffen, og om det er grunn til å anta at domfelte vil begå nye straffbare handlinger i prøvetiden.

Etter straffegjennomføringsloven § 43 kan kriminalomsorgen sette vilkår for prøveløslatelsen. I hele perioden fra prøveløslatelse til prøvetiden utløper, er det et vilkår at prøveløslatte ikke begår ny kriminalitet, jf. § 43 første ledd. Prøvetiden varer frem til det tidspunktet den idømte fengselsstraffen ville vært gjennomført i sin helhet. Dersom det fremstår som nødvendig for å gjennomføre prøveløslatelsen på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte, skal det også fastsettes vilkår om regelmessig oppmøteplikt hos kriminalomsorgen, jf. § 43 andre ledd. Etter samme bestemmelse skal domfelte i tillegg underlegges vilkår om bosted, annen møteplikt, behandling, oppholdssted, arbeid eller opplæring og kontaktforbud, dersom dette fremstår som nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen. Videre skal domfelte og fornærmede tilbys gjenopprettende prosess, jf. § 43 femte ledd.

Brudd på prøveløslatelsesvilkår reguleres i straffegjennomføringsloven § 44. Hvis prøveløslatte forsettlig eller uaktsomt bryter vilkår fastsatt etter § 43 andre ledd kan kriminalomsorgen innkalle domfelte til en innskjerpingssamtale eller fastsette nye vilkår. Dersom domfelte på nytt bryter fastsatte vilkår, kan kriminalomsorgens regionale nivå bringe saken inn for tingretten med begjæring om gjeninnsettelse i fengsel for hel eller delvis fullbyrding av reststraffen.

Det er også gitt særskilte regler for domfelte under 18 år i straffegjennomføringsloven § 16 a om straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Etter bestemmelsens andre ledd plikter kriminalomsorgen i slike saker å vurdere om hele eller siste del av fengselsstraffen kan gjennomføres utenfor fengsel med elektronisk kontroll, uavhengig av straffens lengde eller hvor lang tid det er til forventet løslatelse. For domfelte under 18 år gjelder dette uavhengig av hva vedkommende er dømt for, jf. forskrift 22. februar 2002 nr. 183 § 7-2 fjerde ledd tredje punktum. Vurderingsplikten gjelder under hele straffegjennomføringen, både ved innsettelse og senere under soningsforløpet, eksempelvis som et progresjonsalternativ, og henger sammen med at barn ikke skal gjennomføre straff under strengere forhold enn strengt nødvendig, se KSF-2008-9001 kapittel 3 punkt 10a.8.1.4. Dersom domfelte er over 18 år på vurderingstidspunktet, kan slik gjennomføring innvilges dersom den idømte ubetingede fengselsstraffen eller resterende tid frem til forventet løslatelse er inntil 6 måneder, jf. § 16 a første ledd.

Ved straffegjennomføring med elektronisk kontroll ilegges domfelte blant annet restriksjoner knyttet til bopel, rusforbud samt krav om sysselsetting, jf. § 16 a tredje ledd, jf. § 16 andre ledd. Kriminalomsorgen kan også sette vilkår om at domfelte skal gjennomgå behandling, delta i program, ta foreskrevne medikamenter, overholde bestemmelser om oppholdssted og kontaktforbud, jf. § 16 a tredje ledd, jf. § 16 tredje ledd. Videre skal domfelte og fornærmede tilbys gjenopprettende prosess, jf. § 16 a tredje ledd, jf. § 16 syvende ledd. Ved brudd på vilkårene for straffegjennomføring med elektronisk kontroll, kan kriminalomsorgen beslutte at domfelte skal innsettes i fengsel, jf. straffeprosessloven § 16 a tredje ledd, jf. § 16 femte ledd, jf. § 14 syvende og åttende ledd.

5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet bemerket i høringsnotatet at forslaget i justiskomiteens brev 28. november 2023 om å utvide adgangen til å kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengsel blant annet ble begrunnet med et behov for tettere ettervern for unge domfelte. På denne bakgrunn ble det stilt spørsmål om intensjonen i de skisserte lovendringene kan ivaretas ved å møte behovet for godt ettervern ved ytterligere å styrke kriminalomsorgens oppfølging av unge domfelte ved løslatelse. Departementet viste til at straff som utgangspunkt har et annet formål og en annen begrunnelse enn ettervern etter soning av en ubetinget fengselsstraff, og til at kriminalomsorgen allerede har flere verktøy, både ved prøveløslatelse og ved bruk av elektronisk kontroll, for å sikre de unge domfeltes tilbakeføring.

For ytterligere å styrke ettervernet i kriminalomsorgen for unge domfelte foreslo departementet for det første å utvide kriminalomsorgens plikt til å forberede løslatelse etter straffegjennomføringsloven § 41, slik at kriminalomsorgen i saker der innsatte er under 25 år alltid skal ta kontakt med offentlige myndigheter, organisasjoner eller privatpersoner som kan yte bistand for å oppnå ordnede boligforhold, arbeid, opplæring eller andre tiltak som kan bidra til en lovlydig livsførsel etter løslatelse.

For det andre foreslo departementet å lovfeste at kriminalomsorgen, ved vurderingen av om domfelte skal prøveløslates etter straffegjennomføringsloven § 42, særlig skal legge vekt på domfeltes alder, samt hensynet til progresjon og domfeltes behov for oppfølging.

For å sikre en mer kontrollert tilbakeføring av unge domfelte til et liv i frihet, med tett oppfølging fra kriminalomsorgen, foreslo departementet for det tredje å pålegge kriminalomsorgen en plikt til å vurdere om det skal settes vilkår ved prøveløslatelse etter straffegjennomføringsloven § 43 når domfelte er under 25 år, og hensynet til progresjon og behovet for oppfølging tilsier det. Det ble blant annet vist til at flere av de vilkårene som kan stilles etter denne bestemmelsen, samsvarer med vilkårene som kan stilles i en ungdomsplan etter konfliktrådsloven § 25.

5.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene er positive til forslagene om å styrke ettervernet for unge domfelte. Advokatforeningen, Agder tingrett, Akershus friomsorgskontor, Buskerud tingrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen (ni vitenskapelige ansatte), Fellesorganisasjonen, Kirkens Bymisjon, Kriminalomsorgen region sørvest, Kriminalomsorgen region øst, Oslo friomsorgskontor, Riksadvokaten, Sekretariatet for konfliktrådene og Trøndelag friomsorgskontor slutter seg til forslaget om styrket ettervern i kriminalomsorgen på generelt grunnlag.

Riksadvokaten er ubetinget positiv til å styrke unge domfeltes ettervern, og uttaler at de foreslåtte tilleggene i straffegjennomføringsloven §§ 41, 42 og 43 synes å ivareta målsettingen om et styrket ettervern og bedre rammebetingelser for unge domfelte som skal tilbakeføres til samfunnet, og dermed også redusere behovet for å kombinere lengre fengselsstraffer med ungdomsstraff.

En rekke høringsinstanser gir også særskilt uttrykk for å støtte forslaget om å utvide kriminalomsorgens plikt til å forberede løslatelse for unge domfelte etter straffegjennomføringsloven § 41. Dette er Advokatforeningen, Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan, Barneombudet, Kirkens Bymisjon, Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS, Kriminalomsorgen innlandet avdeling samfunn, Kriminalomsorgen region sør, Kriminalomsorgen region vest, Kriminalomsorgen region øst, Kriminalomsorgsdirektoratet, Oslo friomsorgskontor, Trondheim fengsel og forvaringsanstalt, Troms og Finnmark friomsorgskontor, ungdomsrådet ved Vestfold friomsorgskontor og Vestfold friomsorgskontor.

Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan viser til at forslaget kan bidra til å sikre en enda tettere oppfølging av unge domfelte i den sårbare overgangen fra soning til livet utenfor murene.

Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS støtter forslaget, men mener at lovteksten bør formuleres slik at det gir innsatte en tydelig rettighet og på en slik måte at det utløser en klagerett dersom innsatte ikke blir tilbudt adekvat hjelp under innsettelsen.

Kriminalomsorgen region vest og Trondheim fengsel og forvaringsanstalt er positive til forslaget, men peker på begrensninger som følge av taushetsplikten dersom domfelte ikke samtykker i slik kontakt, og mener at det derfor ikke bør lovfestes noen plikt til slik kontaktetablering, men derimot en oppfordring.

Ungdommene i ungdomsrådet ved Vestfold friomsorgskontor er også positive til forslaget og peker på at det kan være tøft å komme ut av fengsel og rett ut på gaten uten noe form for videre plan og oppfølging. Ungdommene mener at en løslatelse vil gjøres tryggere av at kriminalomsorgen tar kontakt med instanser og folk rundt dem, og at den beste overgangen tilbake til samfunnet vil være å kombinere dette med at den siste delen av soningen kan gjøres med elektronisk kontroll.

Flere høringsinstanser er også positive til forslaget om å lovfeste at kriminalomsorgen, ved vurderingen av om domfelte skal prøveløslates etter straffegjennomføringsloven § 42, skal legge særlig vekt på domfeltes alder, samt hensynet til progresjon og domfeltes behov for oppfølging. Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS, Kriminalomsorgsdirektoratet, Oslo friomsorgskontor, Trondheim fengsel og forvaringsanstalt og Vestfold friomsorgskontor støtter forslaget på generelt grunnlag.

Kirkens Bymisjon er også positive til forslaget, men mener at det i retningslinjene til straffegjennomføringsloven må presiseres at kriminalomsorgen «skal» legge vekt på domfeltes alder og at dette «må» fremgå av vurderingen. Instansen understreker også betydningen av kort saksbehandlingstid i disse sakene, slik at det er tilstrekkelig tid til å forberede en eventuell prøveløslatelse.

Kriminalomsorgen region sør mener at det fremstår uklart hvordan de foreslåtte momentene skal vektes mot dagens vurderingsmomenter og mener at forslaget bør utredes ytterligere. Kriminalomsorgen region vest, Kriminalomsorgen region øst og Troms og Finnmark friomsorgskontor gir uttrykk for at de aktuelle hensynene allerede inngår i den helhetlige vurderingen av om en prøveløslatelse kan finne sted, og at det derfor ikke er behov for en slik presisering. Kriminalomsorgen region vest og Kriminalomsorgen region øst mener dessuten at hensynene kan være vanskelig å vekte i praksis, ettersom det er vanskelig å se at alder skal være en avgjørende faktor dersom andre sterke hensyn gjør en prøveløslatelse utilrådelig.

Når det gjelder forslaget om å pålegge kriminalomsorgen en plikt til å vurdere om det ved prøveløslatelse skal settes vilkår etter straffegjennomføringsloven § 43 når domfelte er under 25 år, og hensynet til progresjon og behovet for oppfølging tilsier det, er høringsinstansene mer delt. Forslaget støttes av Kirkens Bymisjon, Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS, Nordland statsadvokatembeter, Troms og Finnmark statsadvokatembeter og Trøndelag statsadvokatembeter (i en felles høringsuttalelse) og Trondheim fengsel og forvaringsanstalt.

Ungdommene i ungdomsrådet ved Vestfold friomsorgskontor er også positive til at ungdommens alder og behov for oppfølging skal være et vurderingsgrunnlag, og til at forslaget kan innebære et bedre innhold og en bedre oppfølging etter løslatelse. På den andre siden er ungdommene opptatt av at det ikke må settes vilkår om møteplikt uten grunn, ettersom dette kan oppleves som en forlengelse av straffen.

Flere høringsinstanser er kritiske til forslaget, fordi dette kan innebære at unge domfelte kan bli behandlet strengere enn andre domfelte. Dette gjelder Kriminalomsorgen region sør, Kriminalomsorgen region vest, Kriminalomsorgen region øst, Kriminalomsorgsdirektoratet, Telemark fengsel Skien avdeling, Telemark friomsorgskontor, Troms og Finnmark friomsorgskontor og Vestfold friomsorgskontor.

Høringsinstansene viser særlig til at vilkårsfastsettelse etter gjeldende rett må fremstå som nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen, og at kriminalomsorgen ikke kan sette vilkår for en prøveløslatelse på bakgrunn av at det fremstår som ønskelig eller hensiktsmessig for domfelte. Kriminalomsorgen region øst mener at «hele tanken bak vilkårsfastsettelser vil endre seg dersom kriminalomsorgen pålegges en plikt til å vurdere vilkår også av andre grunner enn for å ivareta en sikkerhetsmessig forsvarlig prøveløslatelse». Tilsvarende uttaler Telemark fengsel Skien avdeling:

«Dersom det åpnes for at det for unge lovbrytere også skal kunne settes vilkår kun ut fra hensynet til progresjon og behov for oppfølgning, mener vi klart dette vil innebære en større belastning for de unge lovbryterne enn hva som er tilfelle for de eldre, hvor vilkår altså kun settes der dette anses som nødvendig ut fra sikkerhetshensyn. Vi ønsker i denne sammenheng også å bemerke at brudd på vilkår kan innebære gjeninnsettelse i fengsel. Etter forslaget vil unge lovbrytere kunne innsettes i fengsel som følge av brudd på vilkår som er fastsatt kun av hensyn til oppfølgning og godt ettervern.»

5.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder at et godt grep for å ivareta unge domfelte, vil være ytterligere å styrke oppfølgingen ved løslatelse fra soning av en ubetinget fengselsstraff før endt tid. Særlig etter gjennomføringen av en lengre fengselsstraff vil kriminalomsorgen få god kjennskap til domfeltes oppfølgingsbehov, og ha gode forutsetninger for å tilrettelegge for tilbakeføring til samfunnet. I likhet med blant andre Politihøgskolen og Riksadvokaten antar departementet dessuten at et godt ettervern i kriminalomsorgen også kan bidra til å redusere behovet for å kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengsel.

I lys av høringsinstansenes innspill har imidlertid departementet kommet til at lovforslagene bør utformes noe annerledes enn foreslått i høringen. Det vises særlig til at flere høringsinstanser er kritiske til forslaget om å pålegge kriminalomsorgen en plikt til å vurdere om det ved prøveløslatelse skal settes vilkår etter straffegjennomføringsloven § 43 når domfelte er under 25 år, og hensynet til progresjon og behovet for oppfølging tilsier det. Departementet er enig i at det ikke er ønskelig at unge domfelte med et oppfølgingsbehov blir behandlet strengere enn andre domfelte, og med større risiko for gjeninnsettelse i fengsel etter prøveløslatelse enn andre domfelte. I lys av høringsinstansenes innspill har departementet derfor kommet til at det ikke er ønskelig å gå videre med forslaget til endringer i straffegjennomføringsloven § 43 slik det opprinnelig ble fremsatt.

Samtidig fastholder departementet at det er behov for å styrke oppfølgingen av unge domfelte ved prøveløslatelse. Overgangen fra soning av fengselsstraff til et liv i frihet kan for mange være sårbar, og en tettere oppfølging fra hjelpeapparatet i denne perioden vil kunne bidra til en redusert risiko for ny kriminalitet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn for det første å skjerpe kriminalomsorgens plikt til å forberede løslatelse av innsatte under 25 år etter straffegjennomføringsloven § 41. I tillegg til at kriminalomsorgen i slike tilfeller alltid skal etablere kontakt med hjelpeapparatet som foreslått i høringen, foreslår departementet også å lovfeste at kriminalomsorgen skal koordinere planlegging og tilrettelegging av tiltak ved løslatelse av innsatte. I likhet med flere høringsinstanser mener departementet at det må være en forutsetning at innsatte samtykker i at kriminalomsorgen etablerer kontakt med hjelpeapparatet for å forberede løslatelse, og at dette forbeholdet bør fremgå uttrykkelig av loven. Departementet antar imidlertid at spørsmålet sjelden vil komme på spissen, ettersom det her er tale om hjelpetiltak som vil være i domfeltes egen interesse og kriminalomsorgens erfaring er at de fleste unge ønsker bistand i forbindelse med løslatelse. Som i dag skal forberedelsene dessuten skje i nært samarbeid med innsatte selv, jf. KSF-2008-9001 punkt 41.1.

Bakgrunnen for forslaget er blant annet at det i ulike sammenhenger er forutsatt at kriminalomsorgen har en plikt til å koordinere planlegging og tilrettelegging av tiltak ved løslatelse av unge innsatte, og at dette etter departementets syn også bør fremgå uttrykkelig av straffegjennomføringsloven § 41. Det vises særlig til at barneverntjenesten etter gjeldende rett har en plikt til å delta i planlegging og tilrettelegging av tiltak etter endt straffegjennomføring etter barnevernsloven § 15-10 andre ledd. Bestemmelsen viderefører den tidligere barnevernloven § 3-5, og i Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven kapittel 31 side 210 uttales blant annet følgende:

«Oppfølgingsansvaret innebærer ikke at barneverntjenesten overtar kriminalomsorgens ansvar, men barneverntjenesten skal komme på banen overfor ungdom som kan trenge hjelp og tiltak etter endt opphold i fengsel. Det er av vesentlig betydning at det arbeides godt med å forberede og tilrettelegge for tilværelsen etter endt soning.»

Tilsvarende uttales det i rundskriv fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning at oppfølgingsansvaret i den tidligere bestemmelsen i barnevernloven § 3-5 ikke innebærer at barneverntjenesten overtar kriminalomsorgens ansvar. Derimot skal barneverntjenesten «delta» i planlegging og tilrettelegging av tiltak etter endt opphold i fengsel. Videre skal kriminalomsorgen «legge til rette for» barneverntjenestens bidrag i tråd med straffegjennomføringsloven § 4, jf. KSF-2008-9001 punkt 10a.11.6. Etter straffegjennomføringsloven § 4 har kriminalomsorgen en generell plikt blant annet til å fremme innsattes tilpasning til samfunnet gjennom samarbeid med andre offentlige etater.

I Prop. 135 L (2010–2011) punkt 4.2.10 side 31–32 er det dessuten forutsatt at kriminalomsorgen, som en del av arbeidet med å forberede til løslatelse, skal «utarbeide en koordinert løslatelsesplan for den enkelte ungdom som forplikter de ulike aktørene i oppfølgings- og tilbakeføringsarbeidet».

Selv om det i ulike sammenhenger allerede er forutsatt at kriminalomsorgen har en plikt til å koordinere arbeidet med å planlegge og tilrettelegge for tiltak ved løslatelse av unge innsatte, mener departementet at den foreslåtte lovendringen både vil synliggjøre og skjerpe denne plikten i praksis.

Hvilke tiltak som kan være aktuelle, må vurderes på individuelt grunnlag. Det sentrale med forslaget er å sikre at kriminalomsorgen etablerer kontakt med relevante aktører og koordinerer planleggingen og tilretteleggingen av nødvendige og mulige tiltak før løslatelse. Som angitt i straffegjennomføringsloven § 41 vil relevante aktører kunne være offentlige myndigheter, organisasjoner eller privatpersoner som kan yte bistand for å oppnå ordnede boligforhold, arbeid, opplæring eller andre tiltak som kan bidra til en lovlydig livsførsel etter løslatelse. Departementet er også enig med Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS i at barneverntjenesten vil være en særlig relevant aktør, og at bistand til å søke om «individuell plan» kan være et særlig aktuelt tiltak for å sikre en koordinert innsats med samarbeidende sektorer. For øvrig legger departementet til grunn at kriminalomsorgens tverrfaglige sammensatte ungdomsteam og friomsorgskontorenes ungdomsansvarlige vil spille en sentral rolle i det arbeidet som må gjøres for å forberede løslatelse av unge domfelte.

Videre opprettholder departementet forslaget om at kriminalomsorgen særlig skal legge vekt på domfeltes alder, samt hensynet til progresjon og domfeltes behov for oppfølging ved vurderingen av om domfelte skal prøveløslates etter straffegjennomføringsloven § 42. Enkelte høringsinstanser har imidlertid påpekt at endringen bør gjøres som en tilføyelse til bestemmelsens nåværende femte ledd, heller enn som et nytt femte ledd, og departementet er enig i dette. For å tydeliggjøre at domfeltes alder også er et relevant moment etter fylte 18 år, foreslår departementet også å presisere at bestemmelsen gjelder for innsatte under 25 år.

I vurderingen av om prøveløslatelse er utilrådelig skal kriminalomsorgen etter § 42 femte ledd andre punktum særlig legge vekt på domfeltes atferd under soningen og risikoen for nye straffbare handlinger i prøvetiden. Selv om det allerede i dag fremgår klart av loven at andre momenter enn de som nevnes i § 42 også vil ha betydning, er domfeltes alder hverken nevnt i lovteksten eller i forarbeidene – som nevner antall tidligere straffedommer, atferd etter tidligere løslatelser og eventuelle anmeldelser for nye straffbare forhold, jf. Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) s. 167 og 168. Heller ikke i den mer omfattende veiledningen for utilrådelighetsvurderingen som er gitt i KSF-2008-9001 punkt 42.3, er domfeltes alder nevnt som et relevant moment. Unge domfelte er imidlertid en sårbar gruppe, ofte med sammensatte utfordringer. Straffegjennomføring i ung alder vil påvirke deres videre livsvei, og en prøveløslatelse under tett oppfølging vil kunne bidra til en redusert risiko for ny kriminalitet. Departementet mener derfor at det er viktig å synliggjøre og sikre at hensynet til domfeltes alder også blir vektlagt ved vurderingen av om domfelte skal prøveløslates.

Dersom det i utgangspunktet foreligger omstendigheter som tilsier at en prøveløslatelse vil være utilrådelig, skal kriminalomsorgen alltid vurdere om fastsettelse av vilkår etter straffegjennomføringsloven § 43 likevel gjør prøveløslatelsen tilrådelig, jf. KSF-2008-9001 punkt 42.3.1. Etter departementets syn kan det være særlig aktuelt å benytte denne adgangen overfor unge domfelte.

Departementet nevner også, som i høringen, at en overføring fra fengsel til straffegjennomføring med elektronisk kontroll, er den overgangen til et liv i samfunnet som er vurdert å gi den beste progresjonen og de beste mulighetene for et godt ettervern. Det er få domfelte som bryter vilkårene for straffegjennomføring med elektronisk kontroll, og det er grunn til å anta at slik straffegjennomføring kan bidra til redusert risiko for tilbakefall til ny kriminalitet. Dette fremheves også av flere høringsinstanser. Troms og Finnmark friomsorgskontor skriver for eksempel:

«En mulighet som kan sikre gode overganger for alle unge, er dersom det åpnes for at hjemmesoning med elektronisk kontroll (EK) kan innvilges alle typer lovbrudd, og gjøres gjeldende for alle mellom 15-24 år. En tilbakeføring i form av EK stiller krav til egnet bolig, rusfrihet og sysselsetting. Dette er absolutte krav, og bidrar til en sikker progresjon. Ved vilkårsbrudd under EK vil tilbakeføring til fengsel bli aktuelt, og straffegjennomføringen stopper ikke, ettersom en omgjøring i retten ikke er påkrevet. Ungdommene slipper derfor å vente i uker på en eventuell ny rettskraftig dom, slik de risikerer ved brudd på ungdomsstraff etter fengsel. Videre er det kriminalomsorgen som er ansvarlig straffegjennomfører under EK, fra begynnelse til slutt. Slik unngås glippsoner.»

Den 8. mai 2024 sendte departementet på høring forslag til endringer i adgangen til å gjennomføre straff med elektronisk kontroll mv. I høringen foreslås det blant annet at det innføres som hovedregel at alle som gjennomfører ubetinget fengselsstraff etter en konkret vurdering vil kunne avslutte straffegjennomføringen utenfor fengsel med elektronisk kontroll (sluttgjennomføring), uavhengig av hva vedkommende er dømt for. Videre foreslås det en utvidet adgang til straffegjennomføring med elektronisk kontroll for domfelte under 25 år etter en trappetrinnsmodell, der adgangen blir videre jo yngre domfelte er.