Del 1
Innledende del

1 Innledning

Verden har opplevd store fremskritt de siste tiårene. Aldri før har så mange av klodens borgere nytt godt av den utviklingen som er skapt gjennom internasjonalt samarbeid. Verdenshandelen er åttedoblet siden 1970, og antallet ekstremt fattige er halvert siden 1990. Flere lærer å lese og skrive og er sikret god helse. 70 år med stadig tettere internasjonalt samarbeid har skapt en omfattende vev av institusjoner og avtaler. Mange av disse utfordres nå, men nevnte utviklingstrekk demonstrerer tyngden og bærekraften i institusjonene som er bygget opp siden andre verdenskrig: en historisk imponerende europeisk og global orden som sørger for at stadig flere av verdens borgere nyter godt av fred, frihet, demokrati og velferd. I tillegg vokser verdensøkonomien, noe som skaper nye arbeidsplasser. En forsiktig optimisme er derfor på sin plass.

Samtidig er det utenrikspolitiske landskapet mer krevende enn på lenge. Siden 2015 er flere enn 100 000 årlig drept i krig og konflikt. Rundt 130 millioner mennesker verden over har akutt behov for humanitær hjelp og beskyttelse på grunn av kriser som ofte skyldes konflikt eller naturkatastrofer. Rekordmange mennesker er på flukt. Geopolitisk ubalanse og manglende global problemløsning gir økt usikkerhet og uforutsigbarhet og nører opp under destruktive krefters maktutbredelse i Midtøsten og deler av Afrika og Asia. Utviklingen i Nord-Koreas atomprogram er alvorlig, og skaper frykt for en mulig militær konfrontasjon. Autoritære regimer fester grepet i stabilitetens navn. Fremme av demokrati og menneskerettigheter møter nye motkrefter. Norsk utenrikspolitikk må i dag forholde seg til et svært sammensatt og krevende trusselbilde.

Utfordringene fordypes gjennom økt usikkerhet om den politiske utviklingen også i Europa og USA. Gjentagende terrorangrep mot europeiske byer sprer frykt og er kime til økte politiske og kulturelle motsetninger. Europas og Norges migrasjonsutfordringer er mer håndterbare enn under krisen i 2015, men konfliktene og uroen som skapte de store migrasjonsbølgene fortsetter og kan utvikle seg til nye og større kriser.

Utviklingen truer med å slå sprekker i den liberale verdensorden som er bygget opp de siste 70 årene. Mens vi lenge nærmest har tatt for gitt en stadig styrking av denne verdensordenen, spør vi oss nå om hvordan den kan opprettholdes. Vi opplever en voksende uforutsigbarhet og sårbarhet; en erkjennelse av at vi ikke lenger kan ta fortsatt fremgang for gitt.

Europeisk økonomi opplever en forsiktig bedring. Det er en stigende økonomisk optimisme i EU, ledet an av de største økonomiene i eurosonen. Arbeidsledigheten faller i mange europeiske land. Vi står overfor store utfordringer, men det er mye positivt å bygge på. Dette er det lett å glemme i et krisenes og kontroversenes nyhetsbilde. Europeiske institusjoner fremstår sterkere enn mange hadde fryktet. Oppslutningen om EU og tilliten til institusjonene styrkes i den europeiske befolkningen. EU og europeiske ledere har også vist evne og vilje til å ta internasjonalt politisk lederskap.

Det er for tidlig å konkludere, og det er en rekke utenrikspolitiske snubletråder foran oss. Men de positive signalene fra viktige europeiske land speiles også i fornyet optimisme globalt, i kjølvannet av viktige avtaler om bærekraftsmål, klima og finansiering for utvikling de siste årene. Stormakter som Kina og EU sender klare signaler om at globale avtaler forplikter og skal følges opp. FN har fått en ny giv med en dynamisk generalsekretær som krever mye av organisasjonen, men som også viser lederskap.

Alt vi har oppnådd de siste tiårene, samt nye positive utviklingstrekk, er en viktig buffer i møte med dagens komplekse internasjonale utfordringer. Regjeringen mobiliserer for å unngå at tiår med fremgang for demokrati, menneskerettigheter, frihandel og internasjonalt samarbeid drives tilbake.

Det å videreutvikle disse pilarene for global orden går helt til kjernen av norske interesser. Norge har deltatt aktivt i utviklingen av dette byggverket. Vi har plassert oss godt og brukt de mulighetene denne verdensordenen har gitt oss.

Norge er godt integrert i europeisk økonomi og vi slår godt fra oss i den globale økonomiske konkurransen. EØS-avtalen sikrer tilgang til vårt desidert største marked. Vi setter klare fotavtrykk som teknisk avansert og fremtidsrettet ressursnasjon på områder som finans og innenfor den blå økonomien slik som energi, skipsfart og sjømat. Fremover skal Norge ta enda større lederrolle internasjonalt når det gjelder bærekraftig utnytting av ressurser i havet.

Vi bygger på vår maritime tyngde og er verdensledende innenfor fremtidsnæringer som grønn skipsfart og industriell og bærekraftig sjømatproduksjon. Verden ser til Norge når vi går foran med fremsynt elbil-politikk.

Regjeringen videreutvikler også Norges viktige rolle innenfor fred og forsoning. De sentrale og åpne prosessene i Colombia og Filippinene får høy prioritet. Samtidig avhenger en troverdig fredsrolle av omfattende og tålmodig såkornarbeid hvor norsk innsats i stor grad går under radaren. På den andre siden har vi utviklet Oslo Forum til å bli en av de aller mest sentrale globale møteplassene for fred- og forsoningsarbeid.

Kina blir en stadig viktigere global aktør. Etter mange års tålmodig diplomatisk arbeid nådde Kina og Norge i desember 2016 enighet om normalisering av relasjonene mellom våre to land. Det er skapt en solid plattform for samarbeid på en rekke områder av stor betydning for norsk økonomi, norske arbeidsplasser og viktige politiske prioriteringer innenfor handel, klima og videreutvikling av dagens globale utenrikspolitiske orden. Normaliseringen inkluderer også en politisk dialogmekanisme som omfatter en rekke områder, inklusive menneskerettigheter.

Regionale og subregionale organisasjoner og allianser er sentrale plattformer så vel for politiske løsninger som for handel og utvikling, og utgjør viktige arenaer for stormaktspolitikk. Regjeringen har vært tidlig ute med å styrke sine partnerskap med regionale organisasjoner som ASEAN, Den afrikanske union (AU) og Stillehavsalliansen, og tar aktivt del i møteplasser som ASEM og disse organisasjonene utgjør. ASEAN er et raskt voksende marked, som vil være viktig for Norge. Det er utnevnt egen ambassadør til ASEAN og det vil bli utnevnt egen ambassadør til AU. De skal bidra til å styrke oppfølgingen av partnerskapsavtalene med de to organisasjonene fra 2015.

Å styrke det multilaterale rammeverket er en norsk kjerneinteresse. Regjeringens arbeid for å få Norge valgt til Sikkerhetsrådet i FN i 2021–22 er en prioritert strategisk satsing. FN og folkeretten er ryggraden i en regelbasert verdensorden for fred og sikkerhet, bærekraftig utvikling og menneskerettigheter. FN70-prosjektet har plassert Norge sentralt i arbeidet med å reformere FN.

Høsten 2016 samlet Regjeringen de mest sentrale aktørene i WTO til et uformelt ministermøte i Oslo for å styrke det internasjonale handelssamarbeidet. Tilsvarende benyttet vi den unike anledningen som gjesteland under Tysklands presidentskap i G20 til å gi våre bidrag til en styrket global orden. G20 er en viktig møteplass for verdens mektigste land, ikke minst med hensyn til utforming av dagsorden i en rekke sentrale globale spørsmål.

NATO fortsetter å være bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Det er avgjørende for norsk og europeisk sikkerhet å bevare og styrke de transatlantiske båndene. Norge vil fortsette å være en pådriver for balansert, gjensidig, verifiserbar og irreversibel atomnedrustning. Nordområdene er Regjeringens viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Nordområdepolitikken skal bygge opp under ivaretakelse av norsk suverenitet og norske interesser.

Utenrikspolitikkens fremste mål er å sikre og fremme norske interesser – våre verdier, vår sikkerhet og vår velferd. Jo mer alvorlige trusler, desto viktigere er det å prioritere og konsentrere vår innsats om de sentrale utfordringene. Det er ikke minst avgjørende med en klar retning på politikk og prioriteringer, og god forankring i Stortinget og samfunnet for øvrig. Derfor har Regjeringen våren 2017 lagt frem stortingsmeldinger på sentrale temaområder: sikkerhetspolitikk, utviklingspolitikk og Norges rolle og muligheter som havnasjon. Disse kommer i tillegg til tidligere meldinger og strategier som samlet utgjør Regjeringens politikkutvikling i møte med en ny utenrikspolitisk virkelighet.

Meld. St. 36 (2016–2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er av særskilt betydning fordi den drøfter norske interesser og norsk sikkerhet i en verden som er blitt betydelig mer krevende siden 2014. Meldingen løfter frem fordypet europeisk samarbeid om sikkerhet og styrket innsats overfor sårbare stater som sentrale prioriteringer. Nordområdepolitikken får ekstra tyngde når sikkerhetspolitiske dimensjoner igjen blir viktige i Arktis. Den nye nordområdestrategien fra april 2017 Nordområdestrategi – mellom geopolitikk og samfunnsutvikling demonstrerer Regjeringens prioritering av dette politikkområdet.

En mer konfliktfylt og uforutsigbar verden fordrer både tydelig politikk og evne til kraftfull politisk handling. Storskog-krisen høsten 2015 viser hvor viktig stille diplomati og god samordning på tvers av departementer og politikkområder er for å løse akutte utenrikspolitiske utfordringer. Det samme har vært sentralt i alt fra krevende kidnappingssaker til konflikter rundt norske fiskeriinteresser og løsning av den komplekse French-saken i Kongo. Alt dette høyt prioritert av Regjeringen for å fremme norske interesser og bistå norske borgere.

Regjeringen tar dagens store utfordringer på alvor. Det får klare konsekvenser for budsjettet for 2018.

Utviklingspolitiske prioriteringer i 2018-budsjettet

Nylig samlet alle verdens land seg om 17 mål for bærekraftig utvikling. Dette innebærer en global dugnad for å avskaffe ekstrem fattigdom, vedtatt med 2030-agendaen.

Bærekraftsmålene er et veikart for nasjonale og internasjonale innsatser både for oss og for partnerland, for en inkluderende utvikling, for velstand, rettferdighet og stabilitet. Regjeringen ser 2030-agendaen med bærekraftsmålene som en rettesnor for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. De er universelle og tegner et helhetlig bilde av forutsetninger for en positiv samfunnsutvikling.

Utviklingspolitikken utgjør et viktig bidrag fra norsk side til å nå bærekraftsmålene. Den nye utviklingsmeldingen som ble behandlet av Stortinget i juni 2017 har utgangspunkt i bærekraftsmålene og hva de betyr for norsk utviklingspolitikk fremover.

Regjeringen legger frem forslag til bistandsbudsjett for 2018 på 35,1 mrd. kroner, medregnet klima- og skogsatsingen under Klima- og miljødepartementet. Dette er en økning på om lag 1,3 mrd. kroner i forhold til 2017. Bistandsbudsjettet er offensivt og støtter opp under bærekraftsmålene. Regjeringens forslag til bistandsbudsjett utgjør om lag 1 pst. av BNI-anslaget for 2018.

2030-agendaen med bærekraftsmålene og sin integrerte tilnærming, ligger til grunn for hvordan FN og de multilaterale finansinstitusjonene skal bistå utviklingslandene frem mot 2030. Dette krever at samarbeidet mellom ulike multilaterale aktører løftes til et nytt nivå. 2030-agendaen er ambisiøs, og Regjeringen mener at dette også krever høye ambisjoner for reform i FNs utviklingssystem. Norge vil fortsatt være aktivt engasjert i pågående reformprosesser under ledelse av FNs generalsekretær.

Et sentralt strategisk mål med budsjettet for 2018 er å videreføre og styrke det som har vært de tunge utviklingspolitiske prioriteringene gjennom hele denne regjeringsperioden: utdanning, helse, jobbskaping og partnerskap med privat sektor, klima og fornybar energi, humanitær hjelp og økt partnerskap med sårbare stater og nærområder. Over 20 mrd. kroner av utviklingsbudsjettet vil gå til disse prioriteringene i 2018. Regjeringens tematiske satsinger ble ytterligere utdypet og befestet gjennom Innst. 440 S (2016–2017) om den nye utviklingsmeldingen. Meldingen understreker også betydningen av Parisavtalen, som er relatert til å bekjempe klimaendringene og tilpasning til konsekvensene av dem, for å nå bærekraftsmålene.

Utdanning er en hovedprioritet i utviklingspolitikken. Regjeringen har reversert tidligere reduksjoner i bistand til utdanning og inntatt en sentral rolle i den internasjonale innsatsen for å sikre utdanning – ikke minst for jenter og for ofre for krig og konflikt. Fra 2014 til 2017 doblet Regjeringen bistanden til utdanning fra 1,7 mrd. kroner til 3,4 mrd. kroner, og bevilgningene foreslås økt ytterligere til 3,6 mrd. kroner i budsjettet for 2018.

Akutte og omfattende kriser i Midtøsten og Afrika gjør at Regjeringen følger opp det vi i fjor markerte som tidenes humanitære krafttak i norsk utenrikspolitikk. Norge inntok en global lederrolle gjennom Syria-konferansen i London i fjor. Norge vil i fireårsperioden 2016–2019 totalt bidra med 10 mrd. kroner i humanitær og annen bistand til Syria og nabolandene. Regjeringens samlede bidrag til humanitær bistand har økt med over 50 pst. i denne regjeringsperioden, fra nærmere 3,4 mrd. kroner i 2014 til 5,2 mrd. kroner i forslaget til budsjett for 2018.

Helse forblir en sentral pilar i utviklingspolitikken. Bevilgningene til global helse under kap.169 Global helse og utdanning er økt fra om lag 2,5 mrd. kroner i 2013 til 3,2 mrd. kroner i foreslått budsjett for 2018. I tillegg kommer betydelige norske bidrag til UNAIDS, UNFPA og WHO. Forslaget til budsjett for 2018, medregnet disse organisasjonene, utgjør 4,1 mrd. kroner.

Vaksinasjon gir de beste resultater gjennom å forebygge sykdom, og legger grunnlag for at alle kan få et godt og produktivt liv, også i de fattigste landene. Norge har siden opprettelsen av vaksinealliansen Gavi, vært blant dens sterkeste støttespillere. I fjor undertegnet Regjeringen en avtale om direkte bidrag på 6,3 mrd. kroner over de neste fem år. Det skal bidra til målet om å redde mellom fem og seks millioner menneskeliv. Etableringen av Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI), som får hovedkontor i Oslo, viser hvordan Regjeringen prioriterer kvalitet, reform og nytenkning i det internasjonale helsearbeidet. Norge bidrar med 1,6 mrd. kroner over fem år (2017–2021), et substansielt bidrag for å bedre helsesikkerheten i utviklingsland og hindre spredning av smittsomme sykdommer.

Ifølge Verdensbanken er 1/3 av verdens 1,8 milliarder ungdommer uten jobb, i utdanning eller under opplæring. En milliard ungdommer vil de neste ti årene ta steget ut på arbeidsmarkedet. Det er behov for 600 millioner nye jobber de neste 10 årene. Erfaringsmessig skapes 9 av 10 arbeidsplasser i privat sektor.

Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben understreker behovet for vekst i privat sektor i utviklingsland og fokus på jobbskaping i utviklingspolitikken. Derfor legger Regjeringen opp til å styrke samarbeidet med næringsaktører og privat sektor for å nå utviklingspolitiske målsettinger og møte behovet for økonomisk vekst og nye arbeidsplasser. Det legges opp til å øke satsningen på langsiktige og strategiske partnerskap med næringsliv, myndigheter og sivilt samfunn. Regjeringen satser også målrettet på å utvikle yrkes- og fagutdanning som etterspørres av næringslivet. Det er satt av en ramme på opptil 500 mill. kroner frem mot 2020 til dette formålet.

Norfund spiller en sentral rolle i Regjeringens arbeid med å skape økonomisk vekst i utviklingsland. Samlede overføringer til Norfund foreslås økt fra 1,2 mrd. kroner i 2013 til 1,7 mrd. kroner i 2018. Bevilgningene til næringsutvikling og vekst i privat sektor økes med 360 mill. kroner til over 2,1 mrd. kroner i 2018. Denne satsingen illustrerer godt det overordnete målet med Regjeringens utviklingspolitikk: Å gjøre fattige land uavhengig av bistand. Veien mot å bli et mellominntektsland går via en styrket privat sektor.

Norfund er også en viktig aktør i Regjeringens satsing på bærekraftig energi. Investeringer i bærekraftig energi er i utviklingslands interesse og bidrar til reduksjon av globale klimautslipp. Samlet utgjør forslagene til klima, miljø og bærekraftig energi i budsjettet for 2018 vel 5,7 mrd. kroner, en økning på om lag 500 mill. kroner fra 2017. Dette omfatter bilaterale initiativer på fornybar energi, matsikkerhet, miljø og klima, inklusive Regjeringens klima- og skogsatsing, og multilaterale satsinger som for eksempel Det grønne klimafondet og bevilgningene til Den globale miljøfasiliteten (GEF).

Regjeringen opprettholder det høye nivået på klimafinansering for å nå målene i Parisavtalen, herunder norske bidrag til Det grønne klimafondet, FNs miljøprogram og Den globale miljøfasiliteten, og prioriterer tiltak som er i tråd med utviklingslandenes egne planer for klimatilpasning og lavutslippsutvikling.

Norske interesser er uløselig knyttet til havet. Norsk velferd og økonomi er direkte koblet til den globale utviklingen og forvaltningen av havressursene. Regjeringen har med Meld. St. 22 (2016–2017) Hav i utenriks- og utviklingspolitikken tydeliggjort hvordan Regjeringen støtter opp under norske havinteresser både gjennom utenriks- og utviklingspolitikken. Innstillingen fikk bred tilslutning i Stortinget under behandlingen 1. juni 2017. Med meldingen har Regjeringen staket ut kursen for en norsk lederrolle i internasjonale havspørsmål. Regjeringen intensiverer arbeidet for å fremme norske havinteresser og løfter frem tre innsatsområder: verdiskaping og bærekraftig bruk av havets ressurser; arbeidet for rene og sunne hav og styrking av den blå økonomien i utviklingssamarbeidet.

Problemet med plast og mikroplast i havet er omfattende og alvorlig, og det haster å finne løsninger. Norge skal ta en ledende rolle i det internasjonale arbeidet mot marin forsøpling. Derfor har Regjeringen besluttet å opprette et bistandsprogram for å bekjempe dette problemet, og har satt av 150 mill. kroner som skal rettes mot de områdene der problemene og omfanget av plastforsøpling er størst.

Regjeringen lanserte i juni i år et nytt og helhetlig rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner, med vekt på forebygging av konflikt, fred og forsoningsarbeid, institusjonsbygging, tiltak mot korrupsjon og kapitalflukt, næringsutvikling og jobbskaping. Menneskerettigheter og demokratisk styresett er et prioritert innsatsområde i rammeverket. Det handler om å forebygge kriser og krig gjennom en mer helhetlig engasjementspolitikk i sårbare stater, i tillegg til å respondere på dagens åpenbare behov for nødhjelp til flyktninger, internt fordrevne og andre som rammes av humanitære kriser. Regjeringen foreslår mer enn en fordobling av overgangsbistanden til sårbare stater og regioner fra 202 mill. kroner i 2017 til 485 mill. kroner i 2018.

Budsjettforslaget for 2018 reflekterer hvor tett integrert utenriks- og utviklingspolitikken er. Befolkningen i sårbare regioner er blant de fattigste og mest utsatte. Den humanitære bistanden skal redde liv, lindre nød og sikre beskyttelse for sivilbefolkningen. Den langsiktige bistanden bidrar til å stabilisere kriserammede regioner og til å legge grunnlaget for bærekraftig utvikling. Omfattende støtte til fred- og forsoningsprosesser er et viktig bidrag til strategien for sårbare stater. Her er Norge ledende internasjonalt. Fredsavtalen i Colombia viser resultatene av målrettet og langsiktig innsats, og gir kunnskap og erfaringer som kan brukes i andre konfliktsituasjoner. Bevilgningene til fred og forsoning foreslås økt med 20 mill. kroner til 436 mill. kroner i budsjettforslaget for 2018.

I kjølvannet av det nye strategiske rammeverket for sårbare stater økes norsk innsats i det nordlige Afrika, Midtøsten og på Vest-Balkan. Ny ambassade er etablert i Mali og ny ambassade vil bli opprettet i Tunisia i 2018.

Norsk bistand til Vest-Balkan dobles i lys av den kritiske politiske og økonomiske situasjonen i regionen, fra 175 mill. kroner i 2017 til 350 mill. kroner i budsjettforslaget for 2018. Utviklingen de nærmeste årene kan bli avgjørende for stabilitet og utvikling i denne delen av Europa. Flere av landene er midt oppe i dype politiske kriser. Den økonomiske utviklingen er svak. Arbeidsledigheten er høy, med ungdomsledighet rundt 50 pst. i mange av landene. Flere steder er det interne etnisk/nasjonale spenninger som kan slå over i motsetninger mellom landene. Enkelte interne og eksterne aktører kan se seg tjent med at uavklarte spørsmål holdes åpne og spenninger og motsetninger holdes vedlike.

Høy befolkningsvekst, konflikt, fattigdom, udemokratisk styresett, myndighetsvakuum og fravær av fremtidsutsikter for de unge preger flere land i Nord-Afrika og Sahel. Det er hoveddrivkraften for migrasjon, og bidrar også til å forklare vekstvilkårene for voldelig ekstremisme og organisert kriminalitet. Som følge av situasjonen i Nord-Afrika og Sahel, vil Regjeringen styrke sitt engasjement i regionen, med særlig vekt på stabilisering og forebygging. Regjeringen vil i 2018 foreslå å øke satsingen på Nord-Afrika med 170 mill. kroner, med særlig fokus på økonomisk utvikling/sysselsetting, styrking av sivilsamfunnet og demokratisk reform.

Regjeringen øker også satsingen på Sahel-regionen, med økte investeringer i utviklingstiltak fremfor alt i Mali, Niger og nordlige Nigeria. Norge har et betydelig engasjement overfor land i regionen og i det globale samarbeidet mot terrorisme, voldelig ekstremisme og illegal migrasjon. Økte investeringer i utdanning, helse, klimarobust landbruk og jobbskaping er et strategisk virkemiddel for å fremme stabilitet og minske sårbarhet i Sahel- og Tsjadsjø-regionen.

Andelen av bistanden til ODA-godkjente flyktninger i Norge reduseres, fra 18,3 pst. i 2016, til 3,9 pst. av bistanden i 2018.

Likeverd og like muligheter er et selvstendig mål – og også et viktig tverrgående hensyn i Regjeringens utviklingspolitikk. Det inkluderer likestilling, realiseringen av rettighetene til kvinner, barn, urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne og minoriteters rettigheter, inkludert lesbiske, homofile, bifile, trans- og interkjønnpersoner (LHBTI).

Norge arbeider systematisk for å støtte samarbeidslandene i å gjennomføre de internasjonale forpliktelsene de har påtatt seg for kvinners rettigheter og likestilling. Virkemidlene omfatter blant annet økonomisk støtte til sivilt samfunn og politisk dialog. Norge bidrar også til at rettigheter skal bli en realitet for kvinner og jenter i de fattigste landene, ved å være en av de største giverne til UN Women og FNs Befolkningsfond.

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) er under press i mange land. Det innebærer at også kvinners rett til å bestemme over egen kropp er under press. For å bidra til å snu den negative trenden, har Norge inntatt en ledende rolle i initiativene She Decides og Family Planning 2020. Det legges opp til en samlet økning på 700 mill. kroner til SRHR for perioden 2017–2020, hvorav økningen i 2018 utgjør om lag 180 mill. kroner.

Kontinuerlig arbeid for mer effektiv og målrettet bistand står sentralt i Regjeringens utviklingspolitikk, ikke minst med vekt på reduksjon i antall bistandsland og i antall bistandsavtaler. Antall land er kuttet med 18 pst. siden 2014, fra 112 til 92, mens antall avtaler er kuttet med 48 pst., fra 6 400 til 3 300. I utviklingsmeldingen varsles en videre omlegging for samme formål med etablering av tre kategorier samarbeidsland: land for langsiktig strategiske partnerskap, land med behov for stabilisering og konfliktforebygging, og land som er sentrale for bekjempelse av globale utfordringer.

Økt effektivitet og resultater i bistanden handler ikke bare om konsentrasjon og forvaltningsreform. Regjeringen gir også høy prioritet til styrking av kvalitet og relevans i bistand på områder hvor Norge har interessante ressurser å bidra med. Utviklingsmeldingen lanserer således samling av faglig bistand, og økte ressurser, til Kunnskapsbanken for revitalisering av faglig samarbeid.

Sikkerhetspolitikk

Regjeringen mener at norsk sikkerhet best bygges gjennom samarbeid med andre land. FN, folkeretten og NATO forblir fundamentet for norsk sikkerhetspolitikk.

Mye er oppnådd. Norge står sammen med sine allierte. På ruinene av to ødeleggende verdenskriger ble det reist en arkitektur som sikret fred og velstand på et kontinent som tidligere var preget av krig og rivalisering. NATO og det europeiske prosjektet som ble til både EU og Europarådet ryddet vei og gjorde fiender til venner.

Det sikkerhetspolitiske bildet i og rundt Europa er i endring. I øst har vi sett fremveksten av et mer selvhevdende Russland. Gjennom sine handlinger i Ukraina har Russland svekket europeisk sikkerhet og brutt med grunnleggende regler i folkeretten. Sør og sørøst for Europa har det vokst frem et belte av ustabile og sårbare stater. Terrortrusselen mot europeiske land er stor.

Kjente politiske størrelser er også i endring, med betydning for norsk sikkerhetspolitikk. Storbritannias planlagte uttreden fra EU og endringer i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk, påvirker forholdet mellom USA og Europa og samarbeidet mellom europeiske land.

Det transatlantiske forholdet forblir en helt sentral prioritering og premissleverandør for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. USA er fortsatt den dominerende globale aktøren politisk, økonomisk og militært. USAs BNP utgjorde i underkant av 25 pst. av verdens samlede BNP i 2016 (Verdensbanken), mens landet har om lag 5 pst. av verdens befolkning. Amerikansk engasjement fortsetter å være en forutsetning for fremdrift i en rekke internasjonale spørsmål av stor betydning for Norge. Regjeringen har etablert gode relasjoner til den nye amerikanske administrasjonen.

Det er avgjørende å bevare USAs engasjement i Europa. En bedre transatlantisk byrdefordeling er nødvendig, og Regjeringen vil bidra til det. Alle allierte land må oppleve at alliansen ivaretar deres sikkerhetsbehov. Derfor er det vesentlig for Norge og øvrige medlemsland at NATO opprettholder en troverdig avskrekkingsevne og kan løse sine tre kjerneoppgaver. Fra norsk side legger vi særlig vekt på sikkerhetssituasjonen i Nord-Atlanteren, hvor økt russisk evne til sjøkontroll og –nektelse kan få konsekvenser for forsyningslinjene over Atlanteren.

På NATOs minitoppmøte i Brussel i mai 2017 var det enighet om at alliansen skal ta på seg en styrket rolle i kampen mot terrorisme på de områder hvor alliansen har en merverdi.

Ekstremistiske grupper som ISIL og al-Qaida sjokkerer en hel verden og viser hvor sårbare mange stater er. Kampen mot internasjonal terrorisme vil ta lang tid. ISIL og tilsvarende terrororganisasjoner kan bare bekjempes med et bredt sett av politiske, militære og økonomiske virkemidler. Norge bidrar på samtlige av disse områdene. Det gir oss en viktig plass ved bordet når USA og sentrale arabiske, europeiske og øvrige land samles for å planlegge kampen mot ISIL og andre terrorbevegelser.

I 2017 er det gjort betydelige fremskritt i kampen mot ISIL. Etter frigjøringen av Mosul kontrollerer ISIL kun 2 pst. av Iraks territorium. ISIL holder nær 9 pst. av syrisk territorium og frigjøringen av Raqqa er godt i gang. Nær fem millioner mennesker er blitt frigjort fra gruppens terrorstyre, og to millioner internt fordrevne irakere har returnert til sine hjem. Anti-ISIL-koalisjonen har i vesentlig grad avskåret flyten av fremmedkrigere mellom Europa og Midtøsten. Samtidig må vi fortsette å forebygge ISIL-inspirerte terroranslag. Tiltakene for å blokkere ISILs inntektskilder virker.

Norge bidrar med personell til kapasitetsbygging av irakiske sikkerhetsstyrker i Anbar-provinsen i det vestlige Irak samt kapasitetsbygging av lokale syriske styrker i kampen mot ISIL. Norge er en betydelig bidragsyter til sivile stabiliseringstiltak i Irak og Syria, og bidrar med 400 mill. kroner til dette formålet i 2017. Av disse var 320 mill. kroner humanitære midler, hvorav 110 mill. kroner var avsatt til humanitær mine- og eksplosivrydding. Innsatsen på dette området vil bli ytterligere økt i 2018.

Russlands annektering av Krim var ikke bare et brudd på folkeretten, men også et tillitsbrudd. De russiske handlingene i Ukraina har skapt usikkerhet og bidratt til en endret sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Regjeringen vil fortsatt stå sammen med allierte og likesinnede partnere i reaksjonene på de russiske folkerettsbruddene.

Samtidig er naboskapet til Russland en konstant og viktig utenrikspolitisk faktor. Vi har tradisjon for å opprettholde dialog og samarbeid på områder av felles interesse, også i perioder med politiske uoverensstemmelser. Samarbeidet dreier seg ikke minst om felles forvaltning av viktige fiskeressurser, miljøvern, atomsikkerhet og søk og redning til havs. Det grenseoverskridende folk-til-folk-samarbeidet og det regionale samarbeidet i nord bidrar til å styrke tillit og dempe spenninger.

Overfor Russland må tydelighet kombineres med tiltak for å unngå farlige hendelser og økt spenning. Her er Norge en pådriver. Norge støtter regelmessige møter i NATO-Russlandsrådet og deltar aktivt i den strukturerte dialogen med Russland gjennom OSSE.

Regjeringen arbeider for et nytt norsk formannskap i OSSE i 2020. En sentral målsetting for et norsk formannskap vil være å bidra til tillitsbygging, åpenhet og avspenning. Bevilgningen til ODA-godkjente OSSE-land foreslås økt med 50 mill. kroner i 2018.

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde og Regjeringen vil utvikle Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner. Utenriksdepartementet koordinerer arbeidet med Regjeringens nordområdepolitikk, som omfatter alle nordområderelaterte tiltak under de ulike fagdepartementenes områder. Regjeringen lanserte 21. april i år en ny nordområdestrategi. Denne gir et strategisk perspektiv for videre utvikling av nordområdepolitikken og oppsummerer Regjeringens nordområdearbeid så langt.

Nordområdepolitikken skal bygge opp under ivaretakelse av norsk suverenitet og norske interesser og styrke samarbeidet med sentrale land med interesser i Arktis. Gjennom samarbeid med andre land vil Regjeringen arbeide for å bevare Arktis som en fredelig og stabil region. Dette er blitt enda viktigere i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Arbeidet i Arktisk råd blir stadig viktigere og bredere. Norge legger vekt på å utvikle en rolle for nye og gamle observatører. Norge har samarbeidet nært med USA under deres formannskap (2015–2017), og vil gjøre det samme med Finland, som overtok formannskapet for 2017–2019 i mai i år.

Forsvarets tilstedeværelse og aktivitet er en sentral del av Regjeringens satsing i nord. Selv om faren for en alvorlig krise må anses som liten, er det avgjørende at vi fra norsk side er årvåkne, har god situasjonsforståelse og høy operativ evne.

Norsk sikkerhetspolitikk bygger på behovet for alliert støtte dersom Norge blir angrepet eller truet med angrep. Det forutsetter at vi i fredstid forbereder mottak av alliert assistanse dersom situasjonen skulle kreve det. Det inkluderer alliert øving og trening i Norge. All alliert tilstedeværelse og aktivitet i Norge foregår innenfor rammene av norsk basepolitikk.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon øker betydningen av det nordiske og nordisk-baltiske samarbeidet, med Østersjøregionen som sentral arena. Norge deltar aktivt i de fora som drøfter sikkerhetsutfordringer i regionen. Norge bidrar også til alliert sikkerhet gjennom bidrag til NATOs Enhanced Forward Presence i Litauen.

Globale sikkerhetsutfordringer påvirker utviklede land og utviklingsland. Globale sikkerhetsutfordringer utenfor Europa blir ikke værende utenfor Europa. De rammer også Europa og Norge. Innsatsen mot globale sikkerhetsutfordringer er prioritert av FNs medlemsland innenfor 2030-agendaen.

Det er en lang linje i norsk og alliert politikk at troverdig avskrekking kombineres med vilje til nedrustning og rustningskontroll. Det øker vår kollektive sikkerhet.

Regjeringen legger til grunn det enstemmige vedtaket fra Stortinget 26. april 2016:

«Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

I arbeidet med nedrustning søker Norge konstruktive løsninger og kompromisser for å samle flest mulig stater bak en aktiv nedrustningspolitikk. Norges lederrolle for verifikasjon av nedrustning er ett eksempel på dette. Regjeringen vil fortsette innsatsen og støtte effektive tiltak for nedrustning.

Norge har derimot sagt nei til et internasjonalt forbud mot kjernevåpen nå. Et forbud uten tilslutning fra kjernevåpenstatene, og som går utenom allerede etablerte nedrustningsregimer, vil ikke styrke etterlevelsen av allerede eksisterende gjeldende folkerettslige forpliktelser og nedrustningsregimer. Vedtaket er mer utfyllende omtalt under pkt. 8.1 «Fremme norsk sikkerhet» under programområde 02 Utenriksforvaltning.

Det nye sikkerhetspolitiske landskapet gjør at også nedrustningsarbeidet stilles overfor nye utfordringer. Det er viktig at vi møter disse i samarbeid med våre allierte og unngår at NPT svekkes.

Arbeidet med å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen må fortsette med uforminsket styrke. Regjeringen vil videreføre støtten til IAEAs kritiske innsats for ikke-spredning. På nedrustningsfeltet er det viktig å fokusere på tiltak som kan gi reelle resultater. Norge har siden 2007 samarbeidet med Storbritannia om utvikling av metoder for å bekrefte destruksjon av kjernefysiske stridshoder. Et slikt samarbeid mellom en kjernevåpenstat og en ikke-kjernevåpenstat er enestående, noe som nå har banet vei for et større internasjonalt partnerskap for verifikasjon av nedrustning. Troverdig verifikasjon skaper tillit og legger grunnlaget for fremtidige nedrustningsavtaler.

Norge har engasjert seg særskilt for å fase ut bruk av materiale som også kan brukes i masseødeleggelsesvåpen. Foruten aktivt engasjement i Ikke-spredningsavtalen, Biologivåpenkonvensjonen og Kjemivåpenkonvensjonen, er det viktig å bidra til gjennomføring av FNs sikkerhetsrådsresolusjoner mot spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Nord-Koreas gjentatte prøvesprengninger og missiltester er helt uakseptable og Norge har sluttet seg til de internasjonale fordømmelsene. Nord-Koreas handlinger illustrerer at det er tvingende nødvendig at Prøvestansavtalen (CTBT) trer i kraft så snart som mulig. Samtidig illustrerer disse handlingene også de alvorlige utfordringene med å få avskaffet kjernevåpen.

Opprettholde og styrke en verdibasert verdensorden forankret i FN og folkeretten

Norge har et betydelig internasjonalt engasjement knyttet til demokrati, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling. Disse verdiene ivaretas best gjennom et internasjonalt rettssystem, internasjonalt samarbeid og en liberal verdensorden. Vern om ytringsfrihet, religions-, livssyns- og trosfrihet, likestilling og LHBTI-rettigheter er en grunnleggende norsk interesse.

Er det noe historien har lært oss, så er det at vi ikke kan ta grunnleggende og universelle verdier og normer for gitt. De er hardt tilkjempet og må stadig forsvares. Det siste året har gitt mange påminnelser om dette. Den liberale verdensorden er under press. For Norge er det avgjørende å bidra til å verne om og bygge ut det multilaterale systemet.

Alle land har fordeler av et forutsigbart, regelstyrt system for samkvem og løsning av interessekonflikter mellom land. Rett må gå foran makt. Generalsekretær Guterres har lansert en rekke reforminitiativer, som Regjeringen støtter opp om.

FN er den viktigste organisasjonen for internasjonalt samarbeid og står sentralt i arbeidet for en rettsbasert verdensorden. FN bidrar til fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter, ved å bistå i humanitære kriser og ved å bidra til bygging av inkluderende stater og økonomisk og sosial utvikling.

FN er en solid plattform for videre fremme av norske verdier og interesser på prioriterte områder, som fredsbevaring og forsoning, nødhjelp, rettigheter og likestilling, rettferdig fordeling, fattigdomsreduksjon, helse, energi og klima.

Norge er kandidat til FNs sikkerhetsråd for 2021–22, og konkurrerer med Canada og Irland om to ledige plasser. Kandidaturet er ledd i en langsiktig politikk for å ivareta strategiske interesser. Kandidaturarbeidet har høy utenrikspolitisk prioritet.

I norsk utenriks- og utviklingspolitikk står arbeidet for å styrke vilkårene for demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene helt sentralt. Manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter er ofte en medvirkende årsak til krig og konflikt. Også i enkelte europeiske land er det en økende tendens til at demokratiske institusjoner svekkes og mediemangfoldet innsnevres.

Mye er oppnådd på menneskerettighetsområdet, men det er dessverre et økende gap mellom forpliktelser og etterlevelse av menneskerettighetene i praksis. Allianser av land fremholder tradisjonelle verdier og religiøse dogmer for å begrense enkeltindividers rettigheter. De viser til prinsipper om nasjonal suverenitet og ikke-innblanding. Dette er ikke akseptabelt.

Terrorangrepene i Europa det siste året, blant annet i Manchester og Barcelona, er angrep på det åpne og frie samfunnet. Slike angrep de siste årene har ikke minst vært direkte angrep mot det frie ordet og retten til å være annerledes. Det har vært forsøk på å skremme oss til stillhet. Det kan aldri aksepteres. Ytringsfriheten er kjernen i ethvert demokrati.

OSSE, Europarådet og FN er viktige arenaer for arbeid med menneskerettigheter. Menneskerettighetskonvensjonene brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor egen befolkning. Støtte til mottakerlandenes gjennomføring av egne forpliktelser vedrørende menneskerettigheter er en viktig del av formålet med EØS-midlene.

Vi må være tydelige: Terrorgruppene ISIL, al-Qaida og Boko Harams angrep mot trosfrihet og annerledes tenkende er anslag mot grunnleggende verdier. Terrorisme og alvorlig og organisert kriminalitet svekker også staters evne til å ivareta egne borgeres menneskerettigheter. Det er i beltet av sårbare stater fra Mali i vest til Pakistan i øst at flest mennesker drepes i terrorangrep.

Vi må være kompromissløse i møte med antisemittisme og all annen form for rasisme. Slik det fremkommer av Regjeringens handlingsplan mot antisemittisme 2016–2020 vil Regjeringen arbeide for et samfunn der jøder i Norge skal føle seg trygge og ikke utsettes for fordommer, hets eller angrep. Regjeringen vil bidra til bevaring av jødisk kulturarv og til økt toleranse, inkludert bekjempelse av hatefulle ytringer og antisemittisme.

Å sikre like rettigheter for kvinner og menn forblir en viktig prioritering. Diskriminering av jenter og kvinner er i ulik grad et strukturelt problem i en del land. Vi må støtte opp om de kreftene som tar oppgjør med dette. Arbeidet med å implementere sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet videreføres.

Regjeringen følger opp handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken 2016–2020. Planen fremmer kapasitetsbygging ved bruk av norske erfaringer, og prioriterer global innsats for jenters utdanning, politisk og økonomisk deltakelse, bekjempelse av vold og fremme av seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Europapolitikk

Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa, hvor man finner brorparten av Norges nære allierte. I dagens utfordrende sikkerhetspolitiske situasjon legger Regjeringen vekt på å videreutvikle et tett samarbeid med fire sentrale europeiske allierte land: Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Nederland. Dette er et sentralt arbeid i oppfølgingen av Meld. St. 36 (2016–2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, hvor sikkerhetspolitiske dialoger er et sentralt element.

NATO, EU, OSSE og Europarådet utgjør bærebjelken i den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Norge bidrar i alle organisasjonene, men er ikke medlem av EU. Regjeringens europapolitikk styres av norske interesser, og skal bidra til å virkeliggjøre tre visjoner: et trygt Europa, et fritt Europa og et økonomisk sterkt Europa.

Norges samarbeid med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er nært. Det er ofte et sammenfall i syn og interesser mellom Norge og EU i utenrikspolitiske spørsmål og begge parter har gjensidig interesse av samarbeidet, både i globale sammenhenger som klimaforhandlingene og i utfordringer i våre nærområder. Vi har forventninger til at EU er garantist for grunnleggende folkerettslige og demokratiske prinsipper i Europa.

Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og våre øvrig avtaler med EU, deltar Norge aktivt i det europeiske samarbeidet. EUs indre marked er vårt desidert viktigste marked. EØS-avtalen gir Norge adgang. For å sikre videre økonomisk vekst er det viktig å videreutvikle EUs indre marked. Regjeringen vil videreføre en europapolitikk som ivaretar norske interesser ved å prioritere tidlig norsk medvirkning i EUs regelverksprosesser.

Brexit utfordrer dette samarbeidet langs mange dimensjoner, men gjør det desto viktigere å gjøre vårt for felles europeiske verdier og prinsipper – i alle relevante fora. Storbritannias beslutning om å tre ut av EU endrer imidlertid ikke Norges tilknytning til EU. Avtaleverket ligger fast og skal ivaretas.

Regjeringen har i 2017, gjennom det norske formannskapet i Nordisk ministerråd, prioritert å videreutvikle det nordiske samarbeidet. Økonomisk omstilling gjennom grønn vekst og samarbeid om integrering og inkludering er sentrale formannskapsprioriteringer. Et tett nordisk sikkerhetssamarbeid styrker Europas samlede bidrag til fred og sikkerhet. Det nordiske europapolitiske samarbeidet er styrket gjennom systematisk integrering av indre markedsspørsmål i Nordisk ministerråds arbeid.

Det norske engasjementet på Vest-Balkan er en viktig del av norsk europapolitikk. Regjeringen vil fortsatt bidra til utviklingen av rettsstater og stabilitet på Vest-Balkan, og støtte opp om landenes egne ambisjoner om euro-atlantisk tilnærming og integrasjon. Den norske satsingen på Vest-Balkan sammenfaller med økt engasjement i regionen fra EU og sentrale medlemsland som Tyskland. Alle landene på Vest-Balkan er kandidatland eller potensielle kandidatland til EU. Tettere samarbeid med, og integrasjon i EU og andre euro-atlantiske strukturer vil gi landene på Vest-Balkan et felles rammeverk og lette samarbeidet i regionen. Dette vil bidra til økt stabilitet og legge grunnlaget for økonomisk og sosial fremgang.

EØS-midlene skal både bidra til sosial og økonomisk utjevning i Europa og å styrke forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene. Gjennom avtalen med EU som ble signert 3. mai 2016 har vi forpliktet oss til å stille om lag 26 mrd. kroner (2,8 mrd. euro) til disposisjon i 15 mottakerland i Sentral- og Sør-Europa i perioden frem til 2021.

Regjeringen vil legge vekt på den strategiske bruken av EØS-midlene som et meget viktig virkemiddel i en aktiv europapolitikk. Regjeringen prioriterer innsatsen for å styrke menneskerettigheter, demokratiske verdier, toleranse, det sivile samfunn og rettsstaten. Det er etablert et strategisk samarbeid med Europarådet for å styrke fokus på disse utfordringene i mottakerlandene.

Økonomi og handelspolitikk

Norge har en åpen økonomi og et internasjonalisert næringsliv. Det multilaterale handelssystemet er av særskilt betydning for Norge. Verdens Handelsorganisasjon (WTO), supplert av EØS og EFTAs frihandelsavtaler, utgjør bærebjelken i norsk handelspolitikk. Utenrikspolitikkens sentrale bidrag til norsk økonomi, og til næringslivet, forblir innsatsen for å sikre like og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen global økonomi.

Veksten i verdensøkonomien har tatt seg opp siden den globale finanskrisen, og mye tyder på at veksten vil ta seg videre opp i tiden fremover. Det er spesielt modne økonomier som vokser raskere. Arbeidsledigheten faller, men fra et høyt nivå. Veksten i de fremvoksende økonomiene er høyere enn i de modne økonomiene, men forblir litt svakere enn den veksten de hadde i foregående tiår. Samtidig er de internasjonale økonomiske prognosene heftet med stor usikkerhet og det er en økt politisk usikkerhet knyttet til åpne markeder og handel.

Det siste året er det fra flere hold blitt stilt spørsmål ved frihandel og de institusjonene som bidrar til en åpen verdenshandel. Sterke krefter argumenterer for mindre frihandel og mer proteksjonisme. Disse proteksjonistiske tendensene skaper usikkerhet og utfordrer Norges grunnleggende interesser i globalisering og for multilaterale løsninger.

Frihandel og det internasjonale handelssystemet har bidratt vesentlig til global økonomisk utvikling og velstandsutvikling. Få land har dratt mer nytte av handel og investeringer over landegrensene enn Norge. For Norge – et lite land, med en åpen økonomi – er det internasjonale handelssystemet av avgjørende betydning. Å verne om dette systemet er viktig.

Det har vært et skifte i amerikansk økonomisk politikk i retning av bilateralisering av problemstillinger og -løsninger, og distansering vekk fra det multilaterale systemet. Storbritannias beslutning i 2016 om å melde seg ut av EU og EØS (Brexit) bidrar også til økt usikkerhet i handelspolitikken.

Handelspolitikken prioriteres av Regjeringen, og har en sentral plass i vårt forsterkede økonomiske diplomati. Å fremme norske økonomiske interesser betyr at vi skal sikre velstand og vekst, med gode rammevilkår for en økonomi som er sterkt eksponert mot utviklingen i internasjonal politikk og økonomi. Sundvolden-plattformen slår fast at Regjeringen vil arbeide for en friere handel og føre en offensiv handelspolitikk, hvor Norges interesser vektlegges.

Rivaliserende stormakters økonomier er i dag tett sammenvevd, noe som virker stabiliserende og konfliktdempende. Internasjonalt samarbeid, internasjonal rettsorden og robuste multilaterale systemer kan bidra til felles løsninger og dermed til å komme igjennom akutte og langvarige kriser.

Med de økonomiske endringene verden står overfor, følger også maktforskyvninger østover og sørover. Det bringer muligheter og utfordringer. Det er naturlig å forvente at fremvoksende økonomier får økt innflytelse, men også tar på seg større ansvar i henhold til sin økonomiske tyngde. Utfordringene ligger i å finne modeller for å fremme integrering mellom grupper av land uten at det fører til blokkdannelser og svekkelse av bredere internasjonalt samarbeid. Den fremste forutsetningen for å bevare den eksisterende verdensordenen er ikke at det relative styrkeforholdet mellom statene er konstant, men at alle følger folkeretten og bygger på vinn-vinn tenkningen som har vært grunnlaget for den historiske økonomiske veksten og fattigdomsbekjempelsen vi har opplevd de senere tiårene.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det fremste forsvarsverket mot proteksjonisme. Norges hovedmål er at WTO forblir det sentrale globale forumet for handelsforhandlinger. Regjeringen vil arbeide for at WTO fortsetter å gi resultater i form av nye avtaler og videreutvikling av regimet for tvisteløsning samtidig som dette blir krevende i dette handelspolitiske landskapet. Avtalen om handelsfasilitering (Trade Facilitation Agreement) trådte i kraft i februar 2017. Dette er den første globale handelsavtalen siden WTO ble dannet i 1995. Avtalen vil øke åpenheten og transparensen i tollsystemene, redusere handelskostnadene og ha stor positiv virkning på verdensøkonomien.

Norge er ikke bare avhengig av handel, men også av en aktiv og strategisk handelspolitikk. Norske handelspolitiske interesser ligger fast, samtidig som de speiler endringene i norsk økonomi, og den økte rollen som investeringer og handel med tjenester spiller. Samtidig har denne og tidligere regjeringer gjort det klart at overordnede politiske målsettinger om norsk matproduksjon og offentlige tjenesteytinger ligger til grunn for våre posisjoner.

Regjeringen vil arbeide aktivt med å få til et så godt utfall av ministermøte for WTO i Buenos Aires i desember 2017 som mulig. Mye av arbeidet vil legges på å styre forventningene. Det vellykkede uformelle ministermøtet i Oslo i oktober 2016 resulterte i en liste over de mest aktuelle områdene for forhandlinger; landbruk, fiskerisubsidier, innenlandske reguleringer for tjenester, utviklingsspørsmål samt muligens e-handel og investeringsfasilitering. Det er imidlertid liten reell fremgang i diskusjonene. Fiskerisubsidier peker seg ut som det forhandlingsområdet med best mulighet for resultater på kort sikt.

Frem til 2017 utløste manglende fremgang i WTO flere større regionale initiativer, som forhandlinger om en transatlantisk handels- og investeringsavtale Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) mellom EU og USA, og en avtale som omfatter flere av landene rundt Stillehavet Trans Pacific Partnership (TPP). I dag har USA trukket seg fra TPP-avtalen og TTIP-avtalens fremtid er uviss. Dermed er risikoen for at Norge blir stående utenfor en viktig del av videreutviklingen av rammeverket for internasjonal handel redusert når det gjelder mega-regionale avtaler.

Regjeringen har de siste årene gjennomført et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt. Målet er å sette næringsfremme inn i et bredere utenriksøkonomisk perspektiv. Norsk utenrikstjeneste skal være et instrument for å fremme norske næringsinteresser og kompetansemiljøer i utlandet. Utenriksstasjonene er initiativtagere, døråpnere, problemløsere og nettverksbyggere. De har førstehåndskunnskap om lokale forhold, oversikt over markedsmuligheter og tilgang til nettverk og myndigheter i gjeldende land.

Regjeringen legger stor vekt på at norske bedrifter utviser samfunnsansvar i sitt virke globalt. Utenriksdepartementet følger opp arbeidet med internasjonale standarder i fora som FN og OECD, og i nært samarbeid med andre departementer.

2 Kvalitetssikring og kontroll med tilskuddsmidlene

Utenriksdepartementets samlede budsjettforslag for 2018 utgjør 37,9 mrd. kroner, hvorav om lag 80 pst. er tilskuddsmidler.

Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene forvalter hoveddelen av midlene, men delegerer også betydelige midler til Norad, Norfund, Fredskorpset, Financial Mechanism Office (FMO) i Brussel og andre institusjoner.

Effektiv og hensiktsmessig tilskuddsforvaltning

Tilskuddsmidlene er sentrale virkemidler for Norge for å nå politiske mål og oppnå resultater. Dette er fellesskapets midler som må forvaltes på en effektiv og hensiktsmessig måte, i tråd med gjeldende regelverk. Hensiktsmessig forvaltning innebærer at avtalene med de ulike tilskuddsmottakerne tilpasses tilskuddets risiko, og sikrer både tilstrekkelig kontroll og nødvendig fleksibilitet for å oppnå ønskede resultater.

Et viktig virkemiddel for bedre og mer effektiv tilskuddsforvaltning er å redusere antall avtaler og antall partnere. Avtalereduksjon tjener også Regjeringens mål om konsentrasjon av bistanden. De senere års systematiske innsats i departementet, ved ambassadene og i Norad med avtalereduksjon på programområde 03 Internasjonal bistand, har resultert i en betydelig reduksjon i samlet antall avtaler, og i antall partnere. I perioden fra juni 2015 til september 2017 er antall avtaler redusert med 46 pst. Dette arbeidet videreføres i 2018, tilpasset øvrige føringer for bistanden.

Til tross for gode systemer for tilskuddsforvaltning, har interne gjennomganger avdekket mangelfull etterlevelse av regelverk og retningslinjer. Departementet har som følge av dette i 2016 og 2017 gjennomført og igangsatt særlige tiltak for å bedre kvaliteten i forvaltningen, også på områder der anskaffelser inngår i tilskudd, og der statsstøttereglene kommer til anvendelse.

Sentralt i tilskuddsforvaltningen står rådgivning og kvalitetssikring som utføres av andrelinjefunksjonene i departementet, på utenriksstasjonene og i Norad. Det gis tilbud om opplærings- og kursopplegg innen tilskuddsforvaltning i utenrikstjenesten, og rutiner og veiledninger er tilgjengelige for saksbehandlere og ledere. Det gjøres gjennomganger av forvaltningen ved utenriksstasjoner og i departementet. Gjennomgangene følges opp i henhold til egen prosedyre for å sikre læring og forbedring.

Blant annet gjennom den årlige virksomhetsplanprosessen tilstrebes et effektivt styringssystem for tildeling av tilskuddsmidler til departementets ulike forvaltningsenheter og underliggende etater, sammen med gode rutiner for oppfølging, kontroll og resultatrapportering. Dette forutsettes å gi klare rammer for målstyringen i tilskuddsforvaltningen.

Som oppfølging av Regjeringens digitaliseringspolitikk, og for å effektivisere og øke kvaliteten i tilskuddsforvaltningen i utenrikstjenesten, har Utenriksdepartementet og Norad i 2017 tatt i bruk en digital portal for innsending av tilskuddssøknader innen utvalgte ordninger. Søknadene som sendes inn via portalen blir automatisk arkivert hos enten departementet eller Norad, avhengig av ordning. I 2018 vil flere ordninger inkluderes i portalen, samtidig som det vil bli arbeidet videre med ytterligere digitalisering av saksbehandlingen. Dette forventes å gi bedre oversikt over søknadsbehandlingen og resultatrapporteringen og vil redusere registreringsarbeidet.

Risikostyring og resultatoppnåelse

Gitt de utviklingspolitiske målsettingene som mye av Utenriksdepartementets tilskuddsmidler skal bidra til å oppfylle, er mange av aktørene som kanaliserer og mottar midler lokalisert i omgivelser preget av utbredt korrupsjon, ekstrem fattigdom, uklare maktstrukturer, svake finansinstitusjoner og i noen tilfeller også krig og konflikt. Det er derfor vesentlig risiko forbundet med forvaltningen av tilskuddsmidler, både for manglende resultatoppnåelse og for misligheter og misbruk av midler. Utenriksdepartementet tilstreber å redusere risiko gjennom risikodempende tiltak som gode forvaltningssystemer, kvalitetssikring og systematisk oppfølging og kontroll av midlene.

Utenriksdepartementets og Norads ordningsregelverk for de ulike tilskuddsordningene angir mål for ordningene, kriterier for måloppnåelse, tildelingskriterier og opplegg for oppfølging og kontroll. Ordningsregelverkene, sammen med gode avtalemaler med resultatrammeverk tilpasset de ulike kanalene/partnere, sikrer sammenheng mellom departementets politiske mål og tilskuddsforvaltningen.

I 2017 er det utarbeidet nytt veiledningsmateriale i resultat- og risikostyring til bruk for tilskuddsforvaltere. Veiledningen inkluderer risikovurderinger knyttet til de fire tverrgående hensynene i alt utviklingssamarbeid; menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og anti-korrupsjon. I 2018 vil oppdatert og ny elektronisk versjon av departementets håndbok i tilskuddsforvaltning bli tatt i bruk.

Et godt etablert system for gjennomføring og oppfølging av evalueringer innen programområde 03 Internasjonal bistand bidrar også til læring, ansvarliggjøring og resultatfokus. Dette underbygger at det er krevende å institusjonalisere læring av gjennomganger og evalueringer, og at det stadig må rettes fokus mot dette.

Tilsyn og kontroll

Sentral kontrollenhet i Utenriksdepartementet skal føre tilsyn med utenrikstjenesten hjemme og ute, herunder med tilskuddsforvaltningen. Dette tilsynsarbeidet legges til grunn for viktige forbedringstiltak.

I 2016 har Sentral kontrollenhet gjennomført stikkprøvekontroller hos tilskuddsmottakere i mottakerland og ført tilsyn med tilskuddsforvaltningen hjemme og ute. Høsten 2016 foretok Sentral kontrollenhet en gjennomgang av et samarbeidsprosjekt med International Law and Policy Institute (ILPI). Denne ble fulgt opp med en bredere gjennomgang av samarbeidet. Gjennomgangene avdekket ingen straffbare forhold, men påpekte flere forvaltningsmessige svakheter som følges opp. På oppdrag av departementet gjennomførte Norad forvaltningsgjennomganger på seks ambassader.

Arbeidet med ulike former for tilsyn og kontroll vil fortsette i 2018.

Nulltoleranse for økonomiske misligheter

Utenriksdepartementet har nulltoleranse for økonomiske misligheter og annet misbruk av departementets midler.

Nulltoleranseprinsippet ligger fast. Det gjelder for alle i utenrikstjenesten, vare- og tjenesteleverandører og personer/organisasjoner som forvalter midler tildelt fra Utenriksdepartementet.

Tilskuddsmottakere er selv ansvarlige for å undersøke mistanker om brudd på lovgivning, annet regelverk, vedtak eller avtale knyttet til tilskuddsmidlene. Funnene de gjør skal rapporteres til Utenriksdepartementet, alternativt til Norad, Fredskorpset eller Norfund for tilskudd gitt derfra. Sentral kontrollenhet og Norad kan, uten å rokke ved tilskuddsmottakers ansvar, bistå denne i undersøkelsene av saker, eller selv beslutte å gjennomføre granskning.

Ved begrunnet mistanke, uavhengig av årsak, skal som hovedregel videre overføringer til en sluttmottaker umiddelbart stanses inntil saken er utredet og adekvate, risikodempende tiltak er gjennomført. Slik stans vil normalt bare gjelde nye utbetalinger under den aktuelle avtalen.

Misbrukte midler skal søkes tilbakeført.

Mangelfull rapportering, tilbakeholdelse av informasjon og andre forhold som svekker tilliten til tilskuddsmottakeren, vil bli ansett som vesentlig avtalebrudd som kan føre til at tilskuddet i sin helhet kreves tilbakebetalt.

Dersom motparten bestrider krav fremsatt av departementet, skal rettslige skritt for å inndrive midlene vurderes. Politianmeldelse vurderes dersom det er sannsynlig at straffbare forhold har funnet sted.

FN, utviklingsbankene og andre multilaterale organisasjoner og fond som Norge støtter, forventes å ha nulltoleranse for økonomiske misligheter og følge opp dette gjennom forebyggende tiltak, kontrollsystemer, interne retningslinjer og reaksjoner i tilfelle overtredelser. Dette innebærer blant annet at organisasjonene forventes å ha, eller være tilknyttet, en uavhengig internrevisjons- og granskingsfunksjon med tilstrekkelig mandat og kapasitet til å føre tilsyn med virksomheten og til å foreta gransking ved mistanke om misligheter internt og hos eksterne partnere.

Ansvaret for å forebygge, avdekke og håndtere misligheter ligger hos organisasjonene. Disse har også ansvar for å rapportere om misligheter i årsrapporter og i noen tilfeller til den enkelte giver. Organisasjonenes forpliktelser overfor Norge i slike saker er regulert i avtaler. Utenriksdepartementet følger med på organisasjonenes håndtering av saker der norske midler mistenkes å være berørt og søker å samarbeide med andre land om felles reaksjoner.

Norge arbeider på ulike måter, blant annet gjennom deltakelse i styrende organer, i bilateral dialog og i internasjonale nettverk, for å styrke multilaterale organisasjoners økonomiforvaltning, kontroll og håndtering av mislighetssaker.

3 Avbyråkratiserings- og effektivitetsreform

Regjeringen bygger sin politikk på en effektiv bruk av felleskapets ressurser. Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensiale for å bli mer effektiv. Regjeringen har derfor innført en avbyråkratiserings- og effektivitetsreform (ABE-reformen), og forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen vil gi insentiver til mer effektiv statlig drift og skape handlingsrom for prioriteringer i statsbudsjettet. Virksomhetene har også anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene. Den årlige overføringen settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. For Utenriksdepartementet innebærer dette at driftsrammene i 2018 totalt reduseres med 18,9 mill. kroner, herunder 11,2 mill. kroner under programområde 02 Utenriksforvaltning og 7,7 mill. kroner under programområde 03 Internasjonal bistand.

Utenriksdepartementet har gjennomført en rekke tiltak for å effektivisere virksomheten og tilpasse driften til reduserte rammer. I perioden 2014–2018 er Utenriksdepartementets driftsrammer redusert med om lag 190 mill. kroner da det utover avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen også er innarbeidet ekstraordinære reduksjoner i driftsrammene. Som følge av reduksjonene har Utenriksdepartementet effektivisert og utfaset oppgaver. I perioden 2014–2017 er syv utenriksstasjoner avviklet. I 2014 ble La Paz og Bujumbura avviklet og i 2016 ble Astana, Sofia, Harare, Lusaka og Guatemala avviklet. Utenriksdepartementet har samtidig effektivisert administrative oppgaver som utføres på utenriksstasjonene.

Forbedrede teknologiske løsninger har gjort det mulig å flytte administrative oppgaver fra utenriksstasjonene til Oslo, fortrinnsvis innen arkiv, IKT og regnskap. Flere oppgaver er samtidig overført til lokalt ansatte medarbeidere. Effektiviseringen har bidratt til at opp mot 100 stillinger er flyttet hjem fra utenriksstasjonene, samtidig som antall statsansatte i tjenesten årlig er redusert gjennom naturlig avgang.

Utenriksdepartementet deltar aktivt i reformarbeid som ledes av andre departementer. Departementet er blant annet part i 14 felles rammeavtaler for innkjøp av varer og tjenester.

Utenriksdepartementet har inngått nordisk samarbeid på flere utenriksstasjoner. Den nordiske samlokaliseringen i Yangon, der Norge, Sverige, Finland og Danmark har felles drift, ble evaluert med tilfredsstillende resultater i 2016. Videre er Norge samlokalisert og delvis integrert med enkelte av de nordiske landene på steder som Kabul, Dhaka og Luanda.

Som et ledd i Regjeringens digitaliseringsarbeid har Utenriksdepartementet i 2017 lansert en ny digital portal knyttet til tilskuddsmidler. Med dette kan publikum elektronisk sende inn søknader om tilskuddsmidler, foreløpig for utvalgte tilskuddsordninger, i portalen. Portalen vil på sikt innebære en forenkling av søknadsprosessen for publikum og bidra til effektivisering av arbeidet med departementets søknadsbehandling og rapportering. Portalen vil integreres mot arkiv- og økonomistyringssystemene.

I 2013 ble søknader om visum og opphold behandlet ved nærmere 80 ulike utenriksstasjoner. I 2017 er dette redusert til vel 60 stasjoner som følge av at Utenriksdepartementet har testet ut knutepunktorganisering av dette arbeidet som en pilot ved enkelte utenriksstasjoner. En samling av kompetansen til færre steder har effektivisert saksbehandlingen og økt kvaliteten i det arbeidet som gjøres. Dette har også vært en medvirkende årsak til at utenrikstjenesten har kunnet håndtere en økning i saksmengde uten en tilsvarende økning i ressursinnsats. Utenriksdepartementet tar sikte på å knutepunktorganisere arbeidet på utlendingsfeltet i hele utenrikstjenesten.

Etter å ha opparbeidet erfaring med tjenesteutsetting på enkelte tjenestesteder inngikk Utenriksdepartementet høsten 2014 fire regionale rammeavtaler med ekstern tjenesteyter, VFS, om mottak av søknader om visum og opphold. Med det ble det åpnet for at det aller meste av publikumshåndteringen flyttes fra utenrikstjenesten til tjenesteyter, mens utenrikstjenesten beholder arbeidet med saksbehandling og beslutning. I og med at utenrikstjenesten mottar flere søknader enn alle andre deler av utlendingsforvaltningen til sammen, vel 200 000 søknader i alt i 2016, og har hatt en betydelig økning i antall saker, har vi kunnet håndtere en økt saksmengde uten tilsvarende økt ressursinnsats. Tjenesteutsetting i land som Kina, som betyr mye for norsk turistnæring, har bidratt til økte inntekter for norsk reiselivsnæring.

Rammeoverføringer til Kunnskapsdepartementet – driftskostnader knyttet til Norges forskningsråd

Regjeringen foreslår å samle alle bevilgninger til drift av Forskningsrådets virksomhet på én rammestyrt post på Kunnskapsdepartementets (KDs) budsjett. Regjeringen ønsker med dette å sikre mer overordnet og effektiv styring av de samlede kostnadene ved Forskningsrådets virksomhet.

Omleggingen innebærer at midler til drift av Forskningsrådets virksomhet som tidligere har vært en del av forskningsbevilgningene under det enkelte departement, rammeoverføres til KD fra og med 2018. Midlene som overføres er alle kostnader som ikke Forskningsrådet fordeler videre til forskning, altså aktiviteter knyttet til administrasjon, drift, forvaltning av forskningsmidler, kommunikasjon og formidling, rådgivning, evalueringer og rapporter og annen særlig tjenesteyting. Rammeoverføringen er av teknisk karakter og innebærer i seg selv ingen endring i nivået på virksomhetskostnadene eller noen endringer i aktiviteten til Forskningsrådet.

Utenriksdepartementet foreslår på denne bakgrunn å flytte samlet 18,9 mill. kroner, 2,7 mill. kroner på programområde 02 Utenriksforvaltning og 16,2 mill. kroner på programområde 03 Internasjonal bistand, til kap. 285 Norges forskningsråd, post 55 Virksomhetskostnader på Kunnskapsdepartementets budsjett.

Rammeoverføringen forutsetter at bistandsmidlene benyttes til formål godkjent under OECD/DAC-regelverket. Midlene kan dermed ikke benyttes til andre formål enn forskning under programområde 03 Internasjonal bistand. Rammeoverføringen medfører også rapporteringskrav for KD. Utenriksdepartementets forskningsprogrammer på programområde 03 vil variere i omfang over år, og ved eventuell reduksjon av porteføljen må administrasjonsmidlene tilbakeføres Utenriksdepartementet for å kunne benyttes til bistand.

Endringene er omtalt under berørte kapitler i Del II.

For nærmere omtale av den nye posten for virksomhetskostnader i Forskningsrådet, se Prop. 1 S (2017–2018) for KD, programkategori 07.70.

4 Tabelloversikt over budsjettforslaget

Programområder under departementet

Utgifter fordelt på programkategorier

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

5 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og statsråden for samordning av EØS-saker og EU har ansvar for følgende kapitler og poster på Utenriksdepartementets budsjett:

Utenriksministeren

Statsråden for samordning av EØS-saker og EU

6 Overførbare bevilgninger

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet «kan overføres» foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30–49

7 Anmodningsvedtak

Oversikt over Stortingets anmodningsvedtak

8 Årsverksoversikt for Utenriksdepartementet

9 Programområde 02 Utenriksforvaltning

Utgifter fordelt på programkategorier

Det foreslås bevilget 6 028,4 mill. kroner til programområdet 02 Utenriksforvaltning for 2018. Dette er en nominell økning på 103,7 mill. kroner i forhold til saldert budsjett for 2017.

9.1 Fremme norsk sikkerhet

Det sikkerhetspolitiske landskapet i det euro-atlantiske området gjennomgår betydelige endringer. I øst har vi sett fremveksten av et mer selvhevdende Russland som ønsker å dominere i deler av sine nærområder og spille en større internasjonal rolle. Gjennom sine handlinger i Ukraina har Russland svekket europeisk sikkerhet og brutt med grunnleggende regler i folkeretten.

Sør og sørøst for Europa har det vokst frem et belte av ustabile og sårbare stater. Mangel på utvikling, sikkerhet og stabilitet er blant årsakene til migrasjon og flyktningstrømmer. Ustabiliteten gir gode vekstbetingelser for globale sikkerhetsutfordringer slik som internasjonal organisert kriminalitet, voldelig ekstremisme og terrornettverk. Cybersikkerhet er en økende utfordring.

For å forebygge og håndtere utfordringene kreves et nært og godt internasjonalt samarbeid. I det euro-atlantiske området settes imidlertid samholdet i og mellom land i økende grad på prøve. Kjente størrelser er i endring. Storbritannias planlagte uttreden fra EU og endringer i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk, påvirker forholdet mellom USA og Europa og samarbeidet mellom europeiske land.

I møte med utfordringene kan ikke politikken være statisk. Vi må hele tiden ta bevisste valg for å ivareta norske interesser og hegne om de verdiene vi tror på. Meld. St. 36 (2016–2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk (Veivalgsmeldingen) legger opp til en videreføring av de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk. Samtidig vil Regjeringen øke satsingen på europeisk og nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid og styrke innsatsen for å bidra til stabilisering i Europas labile nærområder.

Fundamentet for norsk sikkerhetspolitikk forblir FN, folkeretten og NATO. For Norge er det en hovedmålsetting å bidra til å styrke dette fundamentet. NATO må forbli en sterk og troverdig allianse. Solidariteten medlemslandene imellom er grunnlaget for vårt kollektive forsvar og en forutsetning for norsk sikkerhet. Norge bidrar aktivt til å styrke NATOs forsvarsevne, politiske slagkraft og evne til omstilling. Bedre alliert forsvarsevne og situasjonsforståelse, blant annet i nord, er høyt prioritert. Det er avgjørende å bevare USAs engasjement i Europa. Vi må bidra til en mer balansert transatlantisk byrdefordeling. Samtidig må vi bevare og videreutvikle det nære bilaterale forholdet til USA samt til andre sentrale allierte og partnere. Som varslet i veivalgsmeldingen vil Regjeringen derfor bygge et tettere sikkerhetspolitisk forhold til Frankrike, Nederland, Storbritannia og Tyskland og trappe opp samarbeid og dialog med de nordiske land.

Alle allierte land må oppleve at alliansen ivaretar deres sikkerhetsbehov. Derfor er det avgjørende for Norge og øvrige medlemsland at NATO opprettholder en troverdig avskrekkingsevne og kan løse alle tre kjerneoppgaver. Norge bidrar til NATOs kapasiteter. Vi ønsker nært samarbeid mellom NATO og EU og vil bidra til økt europeisk sivil og militær krisehåndteringsevne.

Fra norsk side legger vi vekt på sikkerhetssituasjonen i Nord-Atlanteren, hvor økt russisk evne til sjøkontroll og –nektelse kan få konsekvenser for forsyningslinjene over Atlanteren. Dette berører hele alliansens sikkerhet og krever en særskilt vektlegging av maritime kapasiteter.

Annekteringen av Krim var ikke bare et brudd på folkeretten, men også et tillitsbrudd. De russiske handlingene i Ukraina har skapt usikkerhet og bidratt til en endret sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Regjeringen vil fortsatt stå sammen med allierte og likesinnede partnere i reaksjonene på de russiske folkerettsbruddene. Vårt demokrati og vår velferd er avhengig av en verdensorden som bygger på folkeretten og etablerte normer.

Samtidig er naboskapet til Russland en konstant og viktig utenrikspolitisk faktor. Vi har lang tradisjon for å opprettholde dialog og samarbeid på områder av felles interesse, også i perioder med politiske uoverensstemmelser. Samarbeidet dreier seg ikke minst om felles forvaltning av viktige fiskeressurser, miljøvern, atomsikkerhet og søk og redning til havs.

For Norge er det viktig både å ivareta egne interesser i det praktiske samarbeidet med Russland, og samtidig stå fast på folkeretten og forsvare viktige prinsipper for internasjonalt samkvem. Det grenseoverskridende folk-til-folk-samarbeidet og det regionale samarbeidet i nord bidrar til å styrke tillit og dempe spenninger. Det vil fortsatt stå sentralt både i våre bilaterale forbindelser til Russland og i Regjeringens nordområdesatsing.

Nordområdepolitikken må også forstås i en sikkerhetspolitisk ramme. Regjeringen arbeider for at Arktis fortsatt skal kjennetegnes av fred, stabilitet og godt internasjonalt samarbeid.

Norge driver bærekraftig, langsiktig og ansvarlig forvaltning i våre nordlige områder. Vårt fiskerisamarbeid med Russland i Barentshavet bidrar til god forvaltning av bestander av stor økonomisk betydning for både Norge og Russland, og er et eksempel til internasjonal etterfølgelse.

Vi samarbeider nært med andre stater og aktører med interesser i Arktis. Arktisk råd er det viktigste forumet for internasjonalt samarbeid om arktiske spørsmål. Havretten er det folkerettslige grunnlaget for å regulere aktiviteten i Arktis, og alle de arktiske statene slutter opp om dette. Det er viktig for forutsigbarhet og stabilitet i regionen.

Norge har lagt vekt på å videreføre det internasjonale samarbeidet med Russland i nord. Særlig Arktisk råd, men også Barentssamarbeidet er viktig for Norge.

Vår tilstedeværelse og aktivitet i nordområdene styrker Norges posisjon internasjonalt som en betydelig og ansvarlig arktisk nasjon. Vi ivaretar vitale norske interesser som klima og miljø, tilgang til nye naturressurser og handelsveier, og sikkerhet og stabilitet i våre nærområder.

Regjeringen fortsetter å gjennomføre tiltakene i Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken – Terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rom. Utviklingspolitikken skal i langt større grad enn tidligere omfatte innsats mot globale sikkerhetsutfordringer. Det er opprettet et eget bistandsprogram for forebygging av radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme i sårbare områder preget av vold og konflikt, og et tilsvarende bistandsprogram mot organisert kriminalitet og ulovlig handel. Bistandsprogrammene trappes opp til 200 mill. kroner i 2018.

Det er behov for økt kunnskap og analyse, styrket nasjonal samordning og et bredt internasjonalt samarbeid. Med kapasitets- og institusjonsbygging i prioriterte land og regioner, vil Regjeringen bidra til å skape inkluderende samfunn, forebygge konflikt og stabilisere områder hvor terrororganisasjoner er drevet tilbake. Norge stiller seg også positiv til en økt rolle for NATO i bekjempelse av terrorisme der alliansen kan gi merverdi.

Det er en lang linje i norsk og alliert politikk at troverdig avskrekking kombineres med vilje til nedrustning og rustningskontroll. En slik kombinasjon øker vår kollektive sikkerhet og oppnås ved både å styrke forsvarsevnen og ved gjensidige kutt og kontroll med enkelte kategorier våpen. Veivalgsmeldingen viderefører dette viktige arbeidet. Det nye sikkerhetspolitiske landskapet byr også på nye utfordringer for nedrustningsarbeidet. Det er viktig at vi møter disse i samarbeid med våre allierte.

Regjeringen arbeider målrettet innenfor etablerte internasjonale rammer for å oppnå det langsiktige målet om en verden uten kjernevåpen. Det viktigste rammeverket er Ikke-spredningsavtalen (NPT). En svekkelse av NPT vil også svekke plattformen vi har for å ruste ned og hindre spredning.

Vedtak nr. 623, 26. april 2016

«Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

Grunnlaget for vedtaket er behandling av Innst. 199 S (2015–2016) og Meld. St. 37 (2015 – 2016) Globale Sikkerhetsutfordringer (GSU) i utenrikspolitikken. Vedtakets iverksettelse er pågående og langsiktig.

Det vises til tidligere rapportering til Stortinget, jf. Meld. St. 17 (2016–2017) Anmodnings- og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2015–2016 og Prop. 1 S (2016–2017) for Utenriksdepartementet. Utenriks- og forsvarskomiteen har i Innst. 7 S (2016–2017) merket seg at utenriksministeren har utnevnt en egen spesialrepresentant og viser videre til at Regjeringen siden stortingsvedtaket har intensivert arbeidet med verifikasjon av nedrustning for å oppnå bred støtte til en norsk FN-resolusjon om dette og det langsiktige arbeidet for å etablere en verden fri for atomvåpen.

I arbeidet med nedrustning søker Norge konstruktive løsninger og kompromisser for å samle flest mulig stater bak en aktiv nedrustningspolitikk. Norges lederrolle for verifikasjon av nedrustning er eksempel på dette. Regjeringen vil fortsette innsatsen og støtte tiltak som fremmer effektive tiltak for nedrustning.

Norge har i 2016 kraftig trappet opp sitt engasjement på kjernefysisk nedrustning. Det norske presidentskapet i Nedrustningskonferansen (CD) søkte aktivt å få slutt på konferansens mangeårige handlingslammelse. Norge har holdt en høy profil i FNs åpne arbeidsgruppe for kjernefysisk nedrustning (OEWG) og der fremmet samlende løsninger med basis i vedtak nr. 623. Norge fikk videre bred oppslutning om resolusjonen om verifikasjon av kjernefysisk nedrustning i FNs generalforsamling. Denne resolusjonen slår utvetydig fast målet om avskaffelse av kjernevåpen og bygger på formuleringer fra dette vedtaket. Resolusjonen har videre en oppfølgningsmekanisme hvor Norge vil spille en lederrolle.

Norge har derimot sagt nei til et internasjonalt forbud mot kjernevåpen nå. Et forbud uten tilslutning fra kjernevåpenstatene, og som går utenom allerede etablerte nedrustningsregimer, vil ikke styrke etterlevelsen av allerede eksisterende gjeldende folkerettslige forpliktelser og nedrustningsregimer.

NATO slår i sitt strategiske konsept fra 2010 fast at alliansen ønsker en verden uten kjernevåpen, men så lenge kjernevåpen eksisterer, vil NATO forbli en kjernefysisk allianse. Forbudstraktaten som ble vedtatt 7. juli i New York er ikke forenlig med våre allianseforpliktelser i NATO. I denne saken står vi sammen med våre allierte. Det er ikke aktuelt for Norge å støtte forslag i FN som svekker NATO som forsvarsallianse. Den eneste måten å få avskaffet kjernevåpen på er gjennom balanserte, gjensidige, irreversible og verifiserbare reduksjoner. Det bidrar til stabilitet og forutsigbarhet. Derfor følger Regjeringen dette sporet og Ikke-spredningsavtalens (NPT) forpliktelser, i tråd med Stortingets enstemmige vedtak.

Toppmøtene om kjernefysisk sikkerhet, Nuclear Security Summit, har brakt kjernefysisk terrorisme høyere opp på dagsordenen. Norge har engasjert seg særskilt for å fase ut bruk av materiale som også kan brukes i masseødeleggelsesvåpen, som høyanriket uran og høyaktive radiologiske kilder. Regjeringen vil videreføre innsatsen for å hindre spredning av slikt materiale.

Arbeidet med å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen må fortsette med uforminsket styrke. Regjeringen vil videreføre støtten til IAEAs verifikasjonsarbeid. Det er viktig for at avtaler og forpliktelser faktisk følges opp.

Innsatsen for ikke-spredning kommer også til uttrykk gjennom god og effektiv eksportkontroll av forsvarsmateriell og flerbruksvarer. For å holde tritt med spredningsbildet og den teknologiske utviklingen, foregår det løpende informasjonsutveksling og forhandlinger om felles retningslinjer i ulike multilaterale regimer. Norge har lyktes i å styrke dialogen med ikke-medlemmer som er potensielle teknologileverandører og arbeider aktivt i internasjonale fora for å oppnå høye og ansvarlige standarder for kontroll med eksport av konvensjonelle våpen og militært utstyr.

Teknologiutvikling og globalisering stiller store krav også til en effektiv gjennomføring av kontrollen på nasjonalt plan. Regjeringen har effektivisert arbeidet gjennom et digitalisert lisensieringsverktøy, og vil oppgradere disse for å bedre brukervennligheten.

Vedtak nr. 58, 22. november 2016

«Stortinget ber regjeringen vurdere å legge frem eksportkontrollmeldingen senest i løpet av andre kvartal etter at eksportåret er gjennomført, hvis dette er praktisk gjennomførbart.»

Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2015, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid. Meld. St. 36 (2015–2016), Innst. 54 S (2016–2017).

Vedtaket blir fulgt opp ved at Regjeringen vil legge frem meldingen om eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2016, i oktober 2017.

Regjeringen har som mål å være mest mulig åpen om norsk eksport av forsvarsmateriell, og meldingen vil gi omfattende informasjon om den faktiske eksporten i 2016. Meldingen vil ha den samme strukturen som før, og informere om utførselen av relatert teknologi, tjenester for militære formål, overføring av produksjonsrettigheter og formidling. Det har ikke vært praktisk mulig å legge frem meldingen i løpet av andre kvartal.

Vedtak nr. 59, 22. november 2016

«Stortinget ber regjeringen utrede hvorvidt innholdet i ATT-avtalens artikler 6 og 7 kan innpasses i norsk lov eller forskrift, slik at det får en sterkere juridisk forankring og ikke bare gjenspeiles i departementets egne retningslinjer.»

Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2015, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid. Meld. St. 36 (2015–2016), Innst. 54 S (2016–2017).

Regjeringen vil komme tilbake med en utredning i melding til Stortinget om eksport av forsvarsmateriell. Denne meldingen legges frem i oktober 2017.

9.2 Nordområdene – Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområder

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde og Regjeringen vil utvikle Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner.

Utenriksdepartementet koordinerer arbeidet med Regjeringens nordområdepolitikk som omfatter alle nordområderelaterte tiltak under de ulike fagdepartementenes områder. For å styrke den helhetlige tilnærmingen til nordområdepolitikken og gjøre den mer effektiv, har i tillegg Kommunal- og moderniseringsdepartementet fått en tydeligere rolle i å bedre samordningen mellom nordområdesatsingen og annen nasjonal og regional innsats i Nord-Norge, i tråd med Kommunal- og moderniseringsdepartementets regionale samordningsrolle.

Regjeringen lanserte 21. april 2017 en ny nordområdestrategi, Nordområdestrategi – mellom geopolitikk og samfunnsutvikling. Denne gir et strategisk perspektiv for videre utvikling av nordområdepolitikken og oppsummerer Regjeringens nordområdearbeid så langt.

Nordområdepolitikken skal bygge opp under ivaretakelse av norsk suverenitet og norske interesser, styrket samarbeid med sentrale land med interesser i Arktis, herunder Russland, samt styrke næringsutviklingen og grunnlaget for samfunnsutvikling i nord.

Omfattende klimaendringer, bedre tilgang til naturressurser og økende menneskelig aktivitet har forsterket den internasjonale interessen for Arktis. Vi har sentrale interesser å ta vare på i nord, blant annet forvaltning av hav, fisk, petroleums- og mineralressurser. I tillegg ivaretar vi viktige bilaterale relasjoner i regionen. Regjeringens mål er en ambisiøs nordområdepolitikk der utenrikspolitikk og innenrikspolitikk gjensidig forsterker hverandre. Vi vil videreføre bevilgningene til nordområdetiltak i de ulike departementene, herunder tilskuddsordningen Arktis 2030, på et høyt nivå. En god politikk i nord vil også styrke Norges posisjon internasjonalt. Norge skal være en premissleverandør for utviklingen i nord. Vi skal være ledende på kunnskap om, for og i nord, vi skal fremme innovativ og bærekraftig vekst og vi skal fremstå som en ansvarlig arktisk aktør.

Gjennom samarbeid med andre land vil Regjeringen arbeide for å bevare Arktis som en fredelig og stabil region. Dette er blitt enda viktigere i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Som kyststat har Norge et ansvar for å ivareta rettigheter og forpliktelser etter havretten, og forvalte fornybare og ikke-fornybare ressurser. Norge skal kjennetegnes som en aktør med konsekvent og forutsigbar suverenitetsutøvelse, og som en pådriver for et samarbeid preget av tillit og åpenhet.

Klimaendringene i Arktis vil få stor oppmerksomhet også i oppfølgingen av klimaavtalen fra Paris. Norge vil fortsette å bidra til økt kunnskap om klimaendringene i nord. Kunnskapen skal sikre best mulige regionale og globale tiltak for å begrense klimaendringene og håndtere konsekvensene. Regjeringen tilstreber en god balanse mellom bærekraftig bruk og vern. Vi vil arbeide aktivt for å oppnå aksept for dette både internasjonalt og regionalt.

Store deler av de norske havområdene befinner seg nord for polarsirkelen. Interessen for hav er økende internasjonalt. Havbaserte ressurser vil få økende oppmerksomhet de nærmeste tiårene. Vi trenger mer kunnskap om hav og må finne den riktige balansen mellom bruk og vern også her. Miljøet i havene utfordres av bl.a. forsøpling, havforsuring og ulovlig fiske. Regjeringen la våren 2017 den første meldingen til Stortinget som omhandler de internasjonale og utenrikspolitiske sidene ved havpolitikken. Meld. St. 22 (2016–2017) Hav i utenriks- og utviklingspolitikken gir oss et mandat til å ta en lederrolle på den globale arenaen når det gjelder bærekraftig bruk og verdiskaping, rene og sunne hav, og styrke den blå økonomien i utviklingssamarbeidet. Det er mulig for oss fordi vi kan hav.

I tillegg lanserte Regjeringen en offensiv strategi om norsk verdiskaping knyttet til havet, Ny vekst, stolt historie der fokuset er å videreutvikle havnæringene og sikre bærekraftig verdiskaping og sysselsetning framover. Mulighetene havet gir for verdiskapning gir også en ny dimensjon til nordområdepolitikken.

I nordområdepolitikken fortsetter Regjeringen arbeidet med konkrete tiltak innenfor de prioriterte innsatsområdene: internasjonalt samarbeid, næringsliv, kunnskap, infrastruktur og miljøvern, sikkerhet og beredskap.

Regjeringen vil i tiden fremover samarbeide enda tettere med det regionalpolitiske nivået i Nord-Norge om nordområdepolitikken. Målet er å samordne nasjonal og regional politikk bedre slik at vi får et størst mulig løft for landsdelen.

Nord-Norge er rik på naturressurser og veksten er høyere der enn i resten av landet. Regjeringen arbeider videre for å styrke den positive utviklingen og gjøre Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner. Regjeringen vektlegger derfor innhenting av kunnskap og omsetting av kunnskapen i ny næringsutvikling.

Regjeringen vil videreutvikle det regionale samarbeidet i nord, ikke minst gjennom Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon.

Arbeidet i Arktisk råd blir stadig viktigere og bredere. Norge legger vekt på å utvikle en rolle for nye og gamle observatører. Norge har samarbeidet nært med USA under deres formannskap (2015–2017) og vil gjøre det samme med Finland, som overtok formannskapet for 2017–2019 i mai i år.

Tilrettelegging for næringsutvikling blir også viktigere i det arktiske samarbeidet fremover. Dette har allerede stått sentralt lenge i Barentssamarbeidet og i det nordiske samarbeidet om nordområdene. Opprettelsen av Arktisk økonomisk råd i 2014, som en plattform for dialog mellom næringslivet og Arktisk råd, var svært positiv. Sekretariatene for Arktisk råd, Arktisk økonomisk råd (Arctic Economic Council) og North Atlantic Marine Mammal Commision (NAMMCO) i tillegg til Det internasjonale urfolkssekretariatet ligger nå alle i Tromsø. Sammen med Norges arktiske universitet og Norsk polarinstitutt med flere utgjør dette en stor arktisk institusjonsklynge i Tromsø. Byen er i ferd med å bli den arktiske hovedstaden.

9.3 Sikre økonomi og samfunnsinteresser i en globalisert verden

I en globalisert verden er en grunnleggende forståelse for økonomi en forutsetning for å utøve god utenrikspolitikk. Også historisk sett er utenriksøkonomi, næringsfremme og handel grunnpilar i norsk utenrikspolitikk. Utenrikstjenestens arbeid med å fremme norske næringsinteresser settes nå inn i en bredere økonomisk sammenheng, der stikkord er handel, markedsadgang, energi, klima, kunnskap og innovasjon. Målet er å sikre en god økonomisk vekst i Norge.

Handelspolitikken har en sentral plass i vårt forsterkede økonomiske diplomati. Handelsavtaler bidrar til å lette handelen og gir faste rammer, regelverk og muligheter som kan benyttes når enkeltbedrifter møter utfordringer ute. Internasjonale handelsavtaler er sakte, men sikkert i ferd med å bli dypere og bredere. Dette innebærer at handelspolitikkens kontaktflater mot innenrikspolitikken blir flere, tydeligere og mer sammensatt.

Å fremme norske økonomiske interesser betyr at vi skal sikre velstand og vekst med gode rammevilkår for en økonomi som er sterkt eksponert mot utviklingen i internasjonal politikk og økonomi. Den vedvarende lave oljeprisen er et godt eksempel på hvor eksponert Norge er for endringer i internasjonale økonomiske konjunkturer og representerer nye utfordringer og muligheter for norsk økonomi. Utgangspunktet er godt. Norge har en solid økonomi, høy velferd, god omstillingsevne og gode rammevilkår for næringslivet. En solid norsk økonomi er navet for norsk utenrikspolitikk.

Norge er en handels- og investornasjon. Få land har dratt større nytte av handel og investeringer over landegrensene enn Norge. Norge er også et godt eksempel på at små åpne økonomier og et godt utbygd velferdssystem går hånd i hånd. Oppslutning om, og avhengighet av, åpen handel kjennetegner Norges internasjonale identitet og er tuftet på den gode samvirkningen mellom velferdssystemet og en åpen økonomi. Sundvolden-plattformen slår fast at Regjeringen vil arbeide for en friere handel og føre en offensiv handelspolitikk, hvor Norges interesser vektlegges. Et sentralt bidrag fra utenrikspolitikken er innsatsen for å sikre like og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen global økonomi.

Veksten i verdensøkonomien har tatt seg opp siden den globale finanskrisen, og mye tyder på at veksten vil øke noe også i tiden fremover. Dette er et godt tegn. Det er spesielt modne økonomier som vokser raskere. Arbeidsledigheten faller, men fra et høyt nivå. Veksten i de fremvoksende økonomiene er høyere enn i de modne økonomiene, men forblir litt svakere enn den veksten de hadde i foregående tiår. Samtidig er de internasjonale økonomiske prognosene heftet med stor usikkerhet og det er en økt politisk usikkerhet knyttet til åpne markeder og handel.

En mer integrert verdensøkonomi har mange fordeler. Utviklingen i retning av økt handel, velferd og samarbeid har gjort oss tryggere. Rivaliserende stormakters økonomier er i dag tett sammenvevd, noe som virker stabiliserende og konfliktdempende. Tettere økonomiske bånd betyr også at negative hendelser i én del av verden lettere og raskere får konsekvenser i en helt annen del, slik det ble illustrert under den globale finanskrisen i 2008. Internasjonalt samarbeid, internasjonal rettsorden og robuste multilaterale systemer kan bidra til felles løsninger og dermed til å komme igjennom akutte og langvarige kriser.

Med de økonomiske endringene verden står overfor, følger også maktforskyvninger østover og sørover, som bringer muligheter og utfordringer. Det er naturlig å forvente at fremvoksende økonomier får økt innflytelse, men også tar på seg større ansvar i henhold til sin økonomiske tyngde. Utfordringene ligger i å finne modeller for å fremme integrering mellom grupper av land uten at det fører til blokkdannelser og svekkelse av bredere internasjonalt samarbeid. Den fremste forutsetningen for å bevare den eksisterende verdensordenen er ikke at det relative styrkeforholdet mellom statene er konstant, men at alle følger folkeretten og bygger på vinn-vinn tenkningen som har vært grunnlaget for den historiske økonomiske veksten og fattigdomsbekjempelsen vi har opplevd de senere tiårene. Internasjonalt samarbeid og koordinering er grunnleggende for at alle land skal kunne lykkes i en globalisert økonomi.

Det siste året er det blitt sterkere røster som argumenterer for mindre frihandel og økt proteksjonisme. Det nye handelspolitiske landskapet og retorikken påvirker Norges situasjon. For Norges del er og forblir WTO, supplert av EØS og EFTAs frihandelsavtaler, bærebjelken i norsk handelspolitikk. Fokus på bilaterale løsninger alene er ikke i Norges interesse. Økt proteksjonisme og beskyttelse er ikke svaret på de økonomiske utfordringene man står overfor.

Verdens handelsorganisasjon (WTO)er det fremste forsvarsverket mot proteksjonisme. Norges hovedmål om å bidra til at WTO videreføres som det sentrale globale forumet for handelsforhandlinger består. Regjeringen vil arbeide for at WTO fortsetter å gi resultater i form av nye avtaler og videreutvikling av regimet for tvisteløsning, noe som blir krevende i det nye handelspolitiske landskapet. Ny handelsretorikk og ny politikk i USA kommer i tillegg til den underliggende spenningen som har vanskeliggjort multilaterale løsninger i WTO frem til nå. Et lyspunkt er at avtalen om handelsfasilitering (Trade Facilitation Agreement) trådte i kraft i februar 2017. Dette er den første globale handelsavtalen siden WTO ble dannet i 1995. Gjennomføringen av avtalen vil øke åpenheten og transparensen i tollsystemene, redusere handelskostandene og ha stor positiv virkning på verdensøkonomien.

Norge er ikke bare avhengig av handel, men også av en aktiv og strategisk handelspolitikk. For Norge er det avgjørende at WTO beholder sin posisjon som hovedsete for internasjonale handelssamtaler. WTO bidrar til globale rammebetingelser for handel og økonomisk utvikling, og til å gi norsk næringsliv stabile og forutsigbare rammevilkår. Vi må investere i et multilateralt rammeverk som sikrer våre interesser.

Norske handelspolitiske interesser ligger fast, samtidig som de speiler endringene i norsk økonomi, og den økte rollen til investeringer og handel med tjenester. Her har arbeidet med handelspolitiske rammevilkår kommet kortere enn når det gjelder varehandel. Samtidig har denne og tidligere regjeringer gjort det klart at overordnede politiske målsettinger om norsk matproduksjon og offentlige tjenesteytinger ligger til grunn for våre posisjoner.

Regjeringen vil arbeide aktivt med å få til et så godt utfall av ministermøte for WTO i Buenos Aires i desember 2017 som mulig. Mye av arbeidet vil legges på å styre forventningene. Det vellykkede uformelle ministermøtet i Oslo i oktober 2016 resulterte i en liste over de mest aktuelle områdene for forhandlinger; landbruk, fiskerisubsidier, innenlandske reguleringer for tjenester, utviklingsspørsmål samt muligens e-handel og investeringsfasilitering. Det er imidlertid liten reell fremgang i diskusjonene.

Fiskerisubsidier peker seg ut som det forhandlingsområdet med best mulighet for resultater på kort sikt. Likevel er det langt fra sikkert at man vil lykkes. Med utgangspunkt i Bærekraftsmål 14.61, pågår forhandlingene i to spor: multilateralt og plurilateralt. Norge er med på begge og det er hyppige forhandlingsrunder i begge spor, men langt igjen til mål. De to andre temaene som utpeker seg er e-handel og investeringsfasilitering.

Frem til 2017 utløste manglende fremgang i WTO flere større regionale initiativer, som forhandlinger om en transatlantisk handels- og investeringsavtale Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) mellom EU og USA, og en avtale som omfatter flere av landene rundt Stillehavet Trans Pacific Partnership (TPP). I dag har USA trukket seg fra TPP-avtalen og TTIP-avtalens fremtid er uviss. Dermed er risikoen for at Norge blir stående utenfor en viktig del av videreutviklingen av rammeverket for internasjonal handel redusert når det gjelder mega-regionale avtaler. Senere kan det bli økt satsning på bilaterale-avtaler, noe som viser viktigheten av proakivt EFTA-arbeid med frihandelsavtaler. Parallelt med forhandlingene av de mega-regionale avtalene pågikk det flere plurilaterale forhandlinger slik som forhandlingene om handel med tjenester (TISA) og miljøvareforhandlingene (EGA). Norge deltok aktivt i disse forhandlingene, men disse er nå også lagt på is.

Storbritannias beslutning om å tre ut av EU innebærer sannsynligvis at det indre marked mister sin nest største økonomi. Det er viktig for Regjeringen å videreføre Norges gode politiske og økonomiske forbindelser med Storbritannia. Regjeringens ambisjon er et tett handelspolitisk samarbeid med Storbritannia også etter utmeldingen av EU og arbeidet med å sikre et slikt handelspolitisk samarbeid er et prioritert område for 2018.

Regjeringen ønsker tettere politiske og økonomiske bånd med regioner som styrker sin politiske og økonomiske vekt, slik som Asia, Latin-Amerika og Afrika. Regjeringen styrker derfor sine partnerskap med regionale organisasjoner som Sammenslutningen av Sørøst-Asiatiske Nasjoner (ASEAN), den Afrikanske Union (AU) og Stillehavsalliansen og tar aktivt del i møteplasser som ASEM og disse organisasjonene utgjør. Samtidig forblir tradisjonelle allianser av avgjørende betydning. Vi vil fortsatt finne våre mest sentrale samarbeids- og handelspartnere i Europa. Det er måten EU og euro-området lykkes på i sin omstilling til nye realiteter og håndtering av Brexit som vil ha størst innflytelse over vår hverdag.

Regjeringen har de siste årene gjennomført et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt. Målet er å sette næringsfremme inn i et bredere utenriksøkonomisk perspektiv. Norsk utenrikstjeneste skal være et instrument for å fremme norske næringsinteresser og kompetansemiljøer i utlandet. Utenriksstasjonene er initiativtagere, døråpnere, problemløsere og nettverksbyggere. De har førstehåndskunnskap om lokale forhold, oversikt over markedsmuligheter og tilgang til nettverk og myndigheter i gjeldende land. De skal være relevante partnere for dialog med næringslivet og våre fremste kunnskapsmiljøer, i tillegg til å være lyttepost i forhold til trender og utviklingstrekk av betydning for norsk omstilling og innovasjon. Dette er oppgaver de skal ivareta i nært samarbeid med det norske virkemiddelapparatet.

Team Norway skal bidra til bedre koordinering ute og hjemme mellom sentrale departementer og virkemiddelapparatet. Formålet er å bidra til økt verdiskapning i norsk økonomi gjennom informasjonsutveksling, samordning og koordinert innsats og initiativer. Det eksisterer i dag Team-Norway-grupper under ledelse av utenriksstasjonene i de fleste land med en betydelig tilstedeværelse av norsk næringsliv. Disse består av ulike aktører i forskjellige land, men til sammen representerer de et stor mangfold av ulike organisasjoner. Eksempler på aktører som deltar er: Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Norges Sjømatråd, SIU (Senter for internasjonalisering av utdanning), Norwegian Energy Partners og norske handelskamre i utlandet.

Innovasjon Norge er utenriksstasjonenes fremste samarbeidspartner i forhold til å fremme norsk næringsliv internasjonalt. Derfor har departementet revidert Samarbeidsavtalen med Innovasjon Norge, der målet er bedre koordinering og prioritering og tilgjengelighet slik at norsk næringsliv opplever et samstemt tilbud fra utenriksstasjonene og Innovasjon Norges kontorer.

Regjeringen legger stor vekt på at norske bedrifter utviser samfunnsansvar i sitt virke globalt. Utenriksdepartementet følger opp arbeidet med internasjonale standarder i fora som FN og OECD, og i nært samarbeid med andre departementer.

9.4 Styrket engasjement i Europa

De europeiske landene er Norges naboer, venner og viktigste handelspartnere. Derfor må norsk utenrikspolitikk begynne i Europa. Europeiske land står Norge svært nær både historisk, politisk og økonomisk. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og våre øvrige avtaler med EU deltar Norge aktivt i det europeiske samarbeidet. EUs indre marked, som vi er en del av gjennom EØS, er Norges desidert viktigste marked.

Storbritannias beslutning om å tre ut av EU, som etter planen vil skje innen utgangen av mars 2019, endrer ikke Norges tilknytning til EU. Avtaleverket ligger fast og skal ivaretas, samtidig som Regjeringen vil arbeide for et best mulig nytt avtalemessig forhold til Storbritannia.

Økonomisk vekst har tatt seg opp i de fleste europeiske land, ikke minst i eurosonen. Arbeidsledigheten er på vei nedover fra høye nivåer etter finans- og gjeldskrisen. Det er bra for Europa og bra for Norge. Det er samtidig viktig for håndteringen av de økonomiske utfordringene fremover at det indre marked videreutvikles. Dette er også i tråd med norske interesser og Regjeringens prioriteringer.

Vi står overfor en tøff global konkurransevirkelighet. Det europeiske samarbeidet og EØS-avtalen er vårt viktigste vern, og samtidig vår viktigste mulighet når det gjelder å bygge konkurransekraft og samtidig sikre høye standarder i arbeidslivet.

EØS-avtalen fortsetter å tjene både EØS/EFTA-landene og EU-landene godt. Den gir norske aktører adgang til det felles indre europeiske markedet, på lik linje med bedrifter fra EU-land. Samtidig gir avtalen vern for forbrukere og rettigheter for nordmenn som ønsker å bo, arbeide og studere i et annet europeisk land. Dette er verdier vi ikke kan ta for gitt.

Regjeringen vil videreføre en europapolitikk som ivaretar norske interesser ved å prioritere tidlig norsk medvirkning i EUs regelverksprosesser, og som bidrar til likeverdige konkurransevilkår for norske aktører i det indre marked gjennom kontinuerlig å prioritere arbeidet med innlemmelse av nye rettsakter i EØS-avtalen.

Hovedsatsingsområdene for Regjeringen i samarbeidet med EU er økt konkurransekraft, klima- og energisamarbeidet, forskning og utdanning, justissamarbeidet og samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikken. Regjeringens årlige arbeidsprogram for samarbeidet med EU legges frem tidlig i 2018. På alle saksfelt som dekkes av Norges avtaler med EU er det i norsk interesse å bidra til gode, felles løsninger på europeisk nivå.

Samarbeidet med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er nært. Det er ofte et sammenfall av syn og interesser mellom Norge og EU i slike spørsmål. Begge parter har interesse av samarbeidet. Norge skal være EUs partner i dette arbeidet, blant annet gjennom samarbeid med EUs naboskapspolitikk. Dette har blitt særlig aktuelt etter Russlands folkerettsbrudd i Ukraina.

Schengen-samarbeidet med EU sikrer fri bevegelse for norske borgere i Europa, og gir direkte deltakelse i drøftelsene om grensekontroll og -sikkerhet i Europa. Også våre tilgrensende avtaler på det rettshåndhevende felt er viktige verktøy i kriminalitetsbekjempelsen. Gjennom deltakelsen i Dublin-samarbeidet vil Norge ta del i nødvendige fellestiltak på europeisk plan med sikte på en mer bærekraftig og balansert håndtering av migrasjonsutfordringen.

EUs klima- og energipolitikk er i omfattende utvikling, drevet frem av et behov for utslippsreduksjoner, forsyningssikkerhet og økt internasjonal konkurransekraft. Den videre oppfølging av klima- og energirammeverket 2030 og EUs Energiunion, er av stor betydning for Norge, både som deltaker i det indre energimarked og i kvotehandelssystemet gjennom EØS-avtalen, og som stor energileverandør til EU. Regjeringen vil fortsette å arbeide tett med EU om den videre politikk- og regelverksutformingen på områder som berører norske interesser.

Norge og EU har felles interesser i klimapolitikken, mange felles virkemidler, og samarbeidet tett i forhandlingene om en ambisiøs global avtale om utslippsreduksjoner. Norge vil arbeide for tett nordisk og europeisk samarbeid for oppfyllelse av Paris-avtalen. I tråd med Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU om utslipps-forpliktelse er det innledet en dialog med EU om felles oppfyllelse av klimamålene for 2030. Regjeringen er i dialog med Kommisjonen om å benytte EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter som avtalegrunnlag. Samarbeid innenfor rammene av protokoll 31 vil være avgrenset til det konkrete innholdet, og det tidsrom, som avtales.

Regjeringen ønsker å bygge videre på de gode resultater som er oppnådd i gjennomføringen av det norske formannskapsprogrammet for nordisk samarbeid i 2017. Dette er viktig for å fremme det langsiktige arbeidet med nordisk integrering, styrket konkurransekraft og grønn omstilling.

Vi ønsker en klarere nordisk stemme i Europa som gir inspirasjon til europeisk samarbeid. Arbeid med Europa-politiske spørsmål av felles interesse videreføres gjennom Nordisk ministerråd.

For å styrke nordisk konkurransekraft ønsker regjeringen mer samarbeid om gjennomføring av EU/EØS-regelverk. Regjeringen vil bidra til å videreføre og om mulig styrke arbeidet for å nedbygge ulike grensehindre i Norden, blant annet gjennom Grensehinderrådet.

Regjeringen vektlegger videreutvikling av det utenrikspolitiske partnerskapet for å øke Nordens internasjonale påvirkningskraft. Det nordisk-baltiske samarbeidet, både utenrikspolitisk og økonomisk, ønskes styrket.

Regjeringen vil vesentlig forsterke arbeidet med utviklingen av rettsstater og stabilitet på Vest-Balkan, og støtte opp om landenes egne ambisjoner om euro-atlantisk tilnærming og integrasjon, enten det gjelder EU eller NATO. Bistanden til regionen foreslås doblet til 350 mill. kroner i 2018.

Regjeringen støtter EU i videreutviklingen av Det østlige partnerskapet, som omfatter Ukraina, Moldova, Georgia, Aserbajdsjan, Armenia og Hviterussland. Norge har prosjektarbeid i flere av partnerlandene, og arbeider for å samordne dette med EU.

Regjeringen er bekymret for utviklingen i Tyrkia. Tyrkia spiller en viktig rolle i forhold til det øvrige Europa og i landets øvrige nabolag. Det legges derfor vekt på en god dialog og nært samarbeid med Tyrkia.

9.5 Økonomiske bidrag i våre nærområder – EØS-midlene

Norge har siden etableringen av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) i 1994 bidratt til sosial og økonomisk utjevning i EØS. Dette er en av de viktigste målsettingene i norsk europapolitikk. Tildelinger til EUs mindre velstående land gjennom ulike finansieringsordninger er siden 1994 på til sammen 6 145 mill.2 euro hvorav 2 801,8 mill. euro utgjør forpliktelsen for perioden 2014–2021, jf. Prop. 119 S (2015–2016) Samtykke til ratifikasjon av avtale mellom EØS/EFTA-statene og EU om en EØS-finansieringsordning 2014–2021, avtale med EU om en norsk finansieringsordning 2014–2021 og tilleggsprotokoll til frihandelsavtalen mellom Norge og Det europeiske økonomiske fellesskap om handel med fisk, alle av 3. mai 2016, Innst. 354 S (2015–2016). Beløpets størrelse i norske kroner vil avhenge av kursen på euro. Fra og med EU-utvidelsen i 2004 er EØS-midlene delt i to: en norsk finansieringsordning og en EØS-finansieringsordning hvor også Island og Liechtenstein bidrar.

Under EØS-midlene for perioden 1. mai 2014 til 30. april 2021, er hovedprioritetsområdene følgende:

1. Innovasjon, forskning, utdanning og konkurransekraft

2. Sosial inkludering, ungdomssysselsetting og fattigdomsbekjempelse

3. Miljø, energi, klimaendringer og lavutslippsøkonomi

4. Kultur, sivilt samfunn, godt styresett og grunnleggende rettigheter og friheter

5. Justis- og innenrikssaker

Områdene a, c og e er særlig viktige for Regjeringen.

I tillegg ble det enighet om å opprette et fond på til sammen 100 mill. euro, hvorav 55,25 mill. euro inngår i EØS-ordningen og 44,75 mill. euro inngår i Den norske finansieringsordningen. Formålet med fondet er todelt, et fond for sysselsetting av ungdom, 70 pst. av beløpet, og et fond for regionalt samarbeid, 30 pst. av beløpet.

Ungdomsfondet er tilgjengelig både for mottakerland og andre EU-stater med en ungdomsledighetsrate på over 25 pst. i referanseåret 2013 (dvs. Irland, Italia og Spania) og det kreves at minimum to stater samarbeider hvorav minimum en mottakerstat.

Fondet for regionalt samarbeid skal gå til samarbeidsprosjekter innenfor de fem ovenfor nevnte prioriterte områdene for EØS-midlene. Det er her krav om at minimum tre land samarbeider, hvorav to må være mottakerstater. Det åpnes her opp for samarbeid også med tredjeland med grense til mottakerstatene slik som eksempelvis Ukraina og Moldova.

Per september 2017 er det ferdigforhandlet og undertegnet avtaler med syv mottakerland: Romania, Bulgaria, Malta, Estland, Portugal, Slovakia og Tsjekkia.

Bevilgningene til EØS-midlene 2009 – 2014 blir avsluttet i 2017. Over 30 pst. av EØS-midlene 2009 – 2014 går til klima, miljø og fornybar energi. Støtten går til forvaltning av hav- og vannressurser, biodiversitet, miljøovervåking, håndtering av kjemikalier og farlig avfall, handlingsplaner for klimatilpasninger samt praktiske tiltak lokalt for å redusere sårbarhet for klimaendringer. Energieffektivisering i industrien og offentlige bygg, innføring av fornybar energi og forskning er sentrale satsningsområder.

Forskning er viktig for økonomisk og sosial utvikling i Europa. EØS-midlene skal styrke forskningskapasiteten og bruken av forskningsresultatene i mottakerlandene gjennom samarbeid med norske institusjoner. Programmet i Polen er det største bilaterale forskningsprogrammet på verdensbasis. Hele 75 av de 104 prosjektene i Polen har norske partnere, som deltar i så vel grunnforskning som anvendt forskning. Dette bidrar til å styrke norsk forskning.

Særskilte programmer retter seg mot sosialt ekskluderte og sårbare grupper. Dette inkluderer romfolk. Norge har derfor en bred tilnærming og støtter tiltak innenfor sektorer som utdanning, helse og justis.

Regjeringen prioriterer innsatsen for å styrke menneskerettigheter, demokratiske verdier, toleranse, det sivile samfunn og rettsstaten. Det er etablert et strategisk samarbeid med Europarådet for å styrke fokus på disse utfordringene i mottakerlandene.

Et viktig ledd i operasjonaliseringen av det bilaterale målet er involveringen av 21 norske fagetater som programpartnere. De er faglige rådgivere og samarbeidspartnere i utvikling og gjennomføring av programmene. Fagetatene legger til rette for at norske organisasjoner, institusjoner, bedrifter, arbeidslivets parter og frivillige organisasjoner deltar i samarbeidsprosjekter under programmene. I 2017 hadde i underkant av 30 pst. av prosjektene under midlene norsk partner.

9.6 FN – global normgiver

I arbeidet for en rettsbasert verdensorden står FN sentralt.

Med sitt globale medlemskap og omfattende mandat er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid. FN bidrar til å løse flernasjonale utfordringer gjennom utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter og bistå i humanitære kriser.

Norges FN-politikk er basert på verdier og interesser. FNs rolle som global normgiver og garantist for folkeretten, herunder havretten og internasjonal fred og sikkerhet, er av fundamental betydning for norsk suverenitet, ressursforvaltning og interesser, i et rettsbasert internasjonalt system. Norsk støtte til FN, som institusjon, møteplass, normgiver og operasjonell aktør, er en hjørnestein i utenriks- og utviklingspolitikken. Norge har betydelig innflytelse i FN i kraft av vårt aktive engasjement, med finansiering, personell, diplomatisk støtte og arbeid for effektivisering og FN-reform. FN-reform er en kontinuerlig prosess, ikke minst fordi FN må tilpasse seg en verden i rask endring. FN-reform er i særlig grad medlemslandenes ansvar og Norge er seg dette ansvaret bevisst.

Generalsekretær Guterres har lansert en rekke reforminitiativer, som Regjeringen støtter opp om. I kampen mot globale sikkerhetsutfordringer som terrorisme og organisert kriminalitet er norsk innsats nært knyttet til en global respons fra FN.

FN er en solid plattform for videre fremme av norske verdier og interesser på prioriterte områder, som fredsbevaring og forsoning, nødhjelp, rettigheter og likestilling, rettferdig fordeling, fattigdomsreduksjon, helse, energi og klima. Disse områdene vil stå sentralt i vårt arbeid for å nå de nye Bærekraftsmålene frem mot 2030. Regjeringen vil prioritere støtte til sårbare folk, regioner og land som er rammet av kriser og konflikt. FN er godt plassert til å spille en nøkkelrolle i sårbare stater, hvor hele spektret av organisasjonens virkemidler kan spilles ut. Men FN må bidra enda sterkere til å bygge bærekraftige og inkluderende stater som overholder menneskerettighetene og følger internasjonale normer.

Selv i en situasjon der den globale fattigdommen er halvert, ser man et økende behov for en vekst som er mer jobbskapende, inkluderende og bærekraftig. Norge vil gjennom økt satsing på utdanning, «skills-gap», entreprenørskap og privat sektor i utviklingspolitikken arbeide aktivt med denne typen problemstillinger. Deler av dette arbeidet vil skje gjennom FN og dens særorganisasjoner.

FNs Sikkerhetsråd er det øverste organ for internasjonal fred og sikkerhet. Norge er kandidat til Sikkerhetsrådet i 2021–2022, og konkurrerer med Canada og Irland om to ledige plasser. Kandidaturet er ledd i en langsiktig politikk for å ivareta norske strategiske interesser. Medlemskap i FNs sikkerhetsråd medfører en styrket internasjonal posisjon for Norge. Regjeringen mener det er viktig at Norge bidrar til internasjonal fred og sikkerhet ved å sitte i Sikkerhetsrådet med jevne mellomrom. Kandidaturarbeidet har derfor høy utenrikspolitisk prioritet.

Det vises til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

9.7 Fremme menneskerettigheter

I norsk utenriks- og utviklingspolitikk står arbeidet for å styrke vilkårene for demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene helt sentralt. Manglende respekt for grunnleggende rettigheter og demokratiske spilleregler er ofte en medvirkende årsak til konflikt og destabilisering. Også i enkelte europeiske land er det en økende tendens til at demokratiske institusjoner svekkes og maktfordelingsprinsippet utfordres, og det skjer en innsnevring av mediemangfold og sivilt samfunns handlingsrom. Konsentrasjon av makt kan true rettsstatens kontrollmekanismer og undergrave demokratiet med negative konsekvenser for stabilitet og utvikling. Ekstremisme og terrorhandlinger er i økende grad en utfordring, som må konfronteres uten å gå på akkord med menneskerettighetene.

Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken viser hvordan Regjeringen styrker innsatsen for menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken, særlig gjennom samordning, effektivisering og en mer systematisk bruk av de ulike virkemidlene som er til rådighet. Uavhengige medier og sivilt samfunn spiller en viktig rolle i å forebygge og avdekke undertrykking og overgrep, samtidig som de fremmer demokratisk deltakelse. De må derfor aktivt vernes om.

OSSE, Europarådet og FN er viktige arenaer for dette arbeidet. Støtte til mottakerlandenes gjennomføring av egne forpliktelser vedrørende menneskerettigheter er en viktig del av formålet med EØS-midlene. Et effektivt, uavhengig og upartisk rettsvesen, offentlige forvaltingsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er viktige for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning.

Prosjektsamarbeid med Russland er fortsatt prioritert, og omfatter prosjekter som støtter opp om menneskerettighetsforsvarere, rettssikkerhet, uavhengige medier og samarbeid mellom frivillige organisasjoner.

Det vises til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

9.8 Konsulær bistand og utlendingsfeltet

Konsulær bistand til nordmenn i utlandet er en kjerneoppgave for utenrikstjenesten, som skal tilby effektive og forutsigbare konsulære tjenester. Norges tilstedeværelse ved ambassader, generalkonsulater og honorære stasjoner sikrer at de fleste saker løses lokalt. I tillegg gis det bistand fra departementet gjennom Seksjon for konsulære saker, som også omfatter Utenriksdepartementets operative senter.

Norske borgere gjennomfører hvert år et stort antall utenlandsreiser, og mange velger å bosette seg utenfor Norge. Behovet for bistand fra utenrikstjenesten øker stadig, samtidig som kompleksiteten i de enkelte sakene øker. Dette medfører ofte en utfordrende balansegang mellom den reisendes ønske om bistand og nødvendige avgrensninger. De konsulære tjenestene som tilbys må fortsatt vurderes ut fra tilgjengelige ressurser og de grenser folkeretten setter for norske myndigheters handlingsrom i utlandet.

Arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet videreføres langs de linjer som er fastlagt i Meld. St. 12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet, jf. Innst. 396 S (2010–2011). Arbeidet for å sikre at håndteringen av konsulære kriser er i tråd med prinsippene for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap vil fortsatt prioriteres i 2018. Kompetansehevende tiltak rettet mot egne ansatte og medarbeidere ved de norske honorære konsulatene vil fortsatt være en prioritert oppgave. Dette skal sikre at konsulære tjenester som gis til nordmenn i utlandet er enhetlig og i størst mulig grad reflekterer det nivå som er fastlagt i meldingen.

Utenrikstjenesten vil videreføre fokuset på strategisk kommunikasjon på det konsulære området. Målet er å nå enda bedre frem med informasjon til publikum.

Samarbeidet med eksterne etater er sentralt i arbeidet med konsulære saker. Utenriksdepartementet vil derfor videreføre det nære samarbeidet og dialogen med andre fagdepartementer, etater og organisasjoner for å sikre gode konsulære tjenester på riktig nivå til norske borgere i utlandet.

Utlendinger som ønsker å besøke eller flytte til Norge møter norske utenriksstasjoner som første trinn i søknadsprosessen. Utenriksstasjonene fatter førsteinstansvedtak i nær alle visumsaker. For alle utlendingssaker fremmet utenfor Norge er utenriksstasjonene saksforberedende instans. I de sakene de ikke selv fatter vedtak, forbereder stasjonene saker for vedtak i Utlendingsdirektoratet ved å innhente og verifisere opplysninger, intervjue søkere og gjennomføre DNA-tester. Stasjonene bistår også i arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold. Utenrikstjenesten er den største saksbehandleren på utlendingsfeltet målt i antall saker. I 2018 vil utenriksstasjonene ventelig håndtere rundt 215 000 søknader.

Utenrikstjenesten har som mål å være en effektiv og serviceorientert førstelinje for utlendingsforvaltningen, og skal fasilitere ønsket innvandring til Norge, særlig for turister, forretningsreisende og kvalifiserte arbeidstakere. Samtidig vil utenrikstjenesten videreføre det særskilte fokuset på ID-kontroll i visum- og oppholdssaker ved utenriksstasjonene. De fire regionale ID-ekspertene i utenrikstjenesten har vært i funksjon siden høsten 2015, og bidrar til økt kontroll og kompetanse på området. Utenrikstjenesten står klar til å oppta biometri i søknader om oppholdstillatelse straks forutsetningene for dette er på plass. Justis- og beredskapsdepartementet leder denne prosessen. Utenriksdepartementet vil videreføre samarbeidet med Utlendingsdirektoratet om kurs og beste praksis-reiser til utenriksstasjonene for å opprettholde kompetanse, arbeidsflyt og ressurseffektivitet i arbeidet med utlendingssakene ved stasjonene.

Utenriksdepartementet vil fortsette å tjenesteutsette mottak av visum og oppholdssøknader der dette er hensiktsmessig av hensyn til økonomi, sikkerhet eller tilgjengelighet. Arbeidet med å samle saksbehandlingen av utlendingssaker til knutepunktstasjoner vil bli videreført. Dette vil gi effektiviseringsgevinster og sørge for styrket kompetanse på de stasjoner som behandler visum- og oppholdssaker. Representasjonssamarbeidet som Norge har med mange europeiske land på visumområdet, og med Danmark for oppholdssaker, vil tilpasses tjenesteutsetting og knutepunktorganisering.

Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet vil fortsette å arbeide sammen for flere returavtaler, og bruke Norges posisjon for å sikre slike avtaler. Utenrikstjenesten har gjennomført et økende antall DNA-tester i familiegjenforeningssaker når Utlendingsdirektoratet har anmodet om dette. Forutsatt adekvat ressurstilførsel vil utenrikstjenesten kunne øke omfanget av DNA-tester.

10 Programområde 03 Internasjonal bistand

Utgifter fordelt på programkategorier

Vedtak nr. 370, 19. desember 2016

«Stortinget ber regjeringen avsette 1 pst. av BNI til bistand i de årlige budsjetter».

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:25 S (2016–2017, Innst. 243 S (2016–2017).

Regjeringen legger fram forslag til bistandsbudsjett for 2018 på 35 137,507 mill. kroner, som er en økning på om lag 1,3 mrd. kroner i forhold til 2017. Bistandsbudsjettet er offensivt og støtter opp under bærekraftsmålene. Regjeringens forslag til bistandsbudsjett utgjør om lag 1 pst. av BNI-anslaget for 2018.

I en tid hvor andre nordiske og OECD-land har redusert bistanden, opprettholder Norge fremdeles et høyt bistandsnivå målt både i prosent av BNI og per capita.

Over Utenriksdepartementets budsjett foreslås for 2018 bevilget 32 043,4 mill. kroner til bistand (ODA)3. Av dette bevilges 31 881,9 mill. kroner over programområde 03 Internasjonal bistand. I tillegg er 85 pst. (161,5 mill. kroner) av innskuddet i Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur (AIIB) i 2018 offisiell bistand etter OECDs kriterier, jf. omtale under kap. 116, Deltaking i internasjonale organisasjoner, post 90 Innskudd i Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur (AIIB).

I tillegg til bevilgningene på Utenriksdepartementets budsjett, er det også foreslått ODA-godkjente bevilgninger på andre departementers budsjett, herunder 3 000 mill. kroner til klima- og skogtiltak over Klima- og miljødepartementets budsjett, 16,2 mill. kroner til forskning over Kunnskapsdepartementets budsjett, 36,3 mill. kroner til deltagelse i internasjonale organisasjoner over Riksrevisjonens budsjett, samt 41,6 mill. kroner under Finansdepartementets budsjett som beregnet andel nettoført merverdiavgift.

I bistandsbudsjettet for 2018 er det beregnet at andelen flyktningutgifter i Norge utgjør 1 380 mill. kroner.

2030-agendaen med bærekraftsmålene er bred og førende for norsk innenriks-, utenriks- og utviklingspolitikk, jf. Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid: Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk. Alle delene er viktige, men Norge er en middels stor bistandsgiver som ikke kan gjøre alt. Regjeringen har derfor valgt å konsentrere den norske bistandsinnsatsen på fem utvalgte områder som er spesielt viktige for utvikling og fattigdomsreduksjon:

• Helse

• Utdanning

• Næringsutvikling og jobbskapning

• Klima, fornybar energi og miljø

• Humanitær bistand

Disse temaene representerer Regjeringens hovedsatsinger i utviklingspolitikken, og foreslås videreført på et høyt nivå i 2018, jf. oversikt i tabellen nedenfor.

Forklaring til tabell:

Oversikten over norsk helsesatsing inkluderer hele kap. 169 Global helse og utdanning, post 70 Global helse, og kap. 170 FN-organisasjoner mv., post 71 FNs befolkningsfond, post 77 FNs aidsprogram og post 83 Verdens helseorganisasjon, samt støtte til seksuell og reproduktiv helse over kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, post 70 Sivilt samfunn og kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling, post 70 Kvinners rettigheter og likestilling. Den dekker ikke bilaterale helseprogram over regionbevilgningene.

Oversikten over norsk utdanningssatsing dekker hele kap. 169 Global helse og utdanning, post 73 Utdanning, samt deler av kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, post 70 Sivilt samfunn, kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling, post 70 Kvinners rettigheter og likestilling, regionbevilgningene (kap. 150 Bistand til Afrika, kap. 151 Bistand til Asia, 152 Bistand til Midtøsten/Nord-Afrika og 153 Bistand til Latin-Amerika), kap. 162 Overgangsbistand/Sårbare stater og regioner, post 70 Overgangsbistand/sårbare stater og regioner, kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand, kap. 164 Fred, forsoning og demokrati, post 71 ODA-godkjente land på Balkan og post 73 Andre ODA-godkjente OSSE-land. 450 mill. kroner av budsjettet for humanitær bistand er øremerket utdanning. Disse midlene blir i DAC-statistikken registert som humanitær bistand, og er også tatt med i totaloversikten over humanitær bistand.

Oversikten over satsingen på næringsutvikling og jobbskaping dekker hele kap. 161 Næringsutvikling, post 70 Næringsutvikling, post 75 NORFUND – tapsavsetting og post 95 NORFUND – grunnfondskapital ved investeringer i utviklingsland. I tillegg kommer hhv. 2,5 mill. kroner i 2016 og indikativt 90 mill. kroner i 2018 til næringsutvikling og jobbskaping via de multilaterale utviklingsbankene over kap. 171 Multilaterale finansinstitusjoner, post 72 Strategisk samarbeid med multilaterale utviklingsbanker og finansinstitusjoner. Satsingen på næringsutvikling inkluderer også handel på kap. 170 FN-organisasjoner mv., post 76 FN og globale utfordringer. De fattigste landene stenges i liten grad ute fra markedene pga. tollbarrierer, men grunnet problemer på tilbudssiden. Derfor kreves et effektivt handelsrettet utviklingssamarbeid. Innsatser finansiert over kap. 169 Global helse og utdanning, post 73 Utdanning, kap. 166 Klima, miljø og fornybart energi, post 74 Fornybar energi og regionbevilgningene bidrar også til jobbskaping og næringsutvikling, men er ikke medregnet i tabellen over.

Oversikten over satsingen på klima, fornybar energi og miljø omfatter innsatsen gjennom klima- og skoginitiativet over Klima- og miljødepartementets budsjett, samt bilaterale og multilaterale initiativer på kap. 166 Klima, miljø og fornybar energi, post 72 Klima og miljø og post 74 Fornybar energi, samt tiltak til matsikkerhet og klimasmart landbruk på kap. 170 FN-organisasjoner mv., post 81 Klima og miljø og halvparten av den årlige kapitaltilførselen til Norfund, jf. kap. 161 Næringsutvikling, post 95 NORFUND – grunnfondskapital ved investeringer i utviklingsland, som forutsettes benyttet til investeringer i fornybar energi. Regjeringens innsats for utvikling av marine ressurser og en bærekraftig blå økonomi i utviklingsland er også inkludert i tabellen under dette temaområdet.

Det gjøres oppmerksom på at Norfund-bevilgningene, som tidligere år, regnes både som næringsutvikling (100 pst.) og fornybar energi (50 pst).

Oversikten over humanitær bistand omfatter tre poster, kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand ogkap. 170 FN-organisasjoner mv., post 73 Verdens matvareprogram og post 74 FNs Høykommissær for flyktninger.

Bortsett fra utdanningssatsingen, omfatter ikke tabellen tematiske satsinger gjennom regionbevilgningene (kap. 150 Bistand til Afrika, kap. 151 Bistand til Asia, 152 Bistand til Midtøsten/Nord-Afrika og 153 Bistand til Latin-Amerika). Oversikten vil derfor avvike fra Norads statistikk, som tar utgangspunkt i DAC-kategorier for faktisk forbruk. På samme måte vil kjernestøtte gjennom for eksempel FN og utviklingsbankene som går til flere formål, heller ikke fanges opp i denne oversikten.

Kvinners rettigheter og likestilling er en annen langsiktig norsk satsing som både skal gjennomsyre norsk utviklingspolitikk og styrkes gjennom øremerket innsats, jf. kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling og Del III Likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken.

Gjennom norske bidrag til multilaterale organisasjoner, er vi med på å finansiere innsats langs hele bredden av agendaen for bærekraftig utvikling. FNs utviklingssystem og de multilaterale utviklingsbankene støtter landenes bestrebelser på å følge opp 2030-agendaen på en enhetlig og integrert måte.

Våren 2017 la Regjeringen frem flere førende meldinger til Stortinget med betydning for utvikling og bistand; Meld. St. 22 (2016–2017) Hav i utenriks- og utviklingspolitikken (Havmeldingen), Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid: Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk(Utviklingsmeldingen) og Meld. St. 36 (2016–2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk (Veivalgsmeldingen). Det er også flere tidligere stortingsmeldinger fra Utenriksdepartementet under Regjeringen Solberg som har relevans for utviklingspolitikken.4

10.1 2030-agendaen med bærekraftsmålene

En ny måte å arbeide på

Internasjonal enighet om 2030-agendaen med bærekraftsmålene i 2015 har gitt en ny global dagsorden for utvikling. Marsjordenen er klar, med felles innsats skal fattigdom utryddes innen 2030. Ingen skal utelates. Samtidig gjelder bærekraftsmålene oss alle. De reflekterer hvor kompleks verden er samtidig som de krever en helhetlig tilnærming til global, regional og nasjonal utvikling.

Regjeringen har fulgt opp 2030-agendaen gjennom Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid: Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk. Meldingen angir retningen til den norske utviklingspolitikken i lys av bærekraftsmålene med fem tematiske prioriteringer. Samtidig opprettholder Regjeringen arbeidet med menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, miljø og anti-korrupsjon som tverrgående tema.

Bærekraftsmålene reflekterer at rammebetingelsene for internasjonalt samarbeid og bistand er endret. I tillegg har verden forandret seg; konflikt, sårbarhet, terror, migrasjon, m.m. utfordrer Norge og verden for øvrig. Norsk politikk er justert i lys av dette.

Bistandens relative betydning synker, fordi andre kapitalstrømmer øker. Total offentlig utviklingsbistand (ODA) i verden har aldri vært høyere, men de viktigste finansieringskildene til utvikling er innenlands ressursmobilisering, direkte utenlandsinvesteringer og tilbakeføring av midler fra utflyttede borgere. Tyngden av vår innsats må derfor etter hvert dreies mot andre utviklingspolitiske virkemidler. Vår rolle som pådriver i internasjonale fora og brobygger i konflikt blir enda viktigere. Mer vekt skal legges på arbeidet for internasjonal rettsorden, freds- og sikkerhetspolitikk, handelspolitikk, politisk og økonomisk dialog, og faglig samarbeid.

Fra et giver-mottakerforhold til likeverdige partnere. I mange land der vi tradisjonelt har vært en stor bistandsgiver beveger vi oss mot en annen type samarbeid. Etter mer enn 50 års bistandssamarbeid har Norge bygget et omdømme som gir et godt grunnlag for en gradvis overgang fra et bilateralt forhold basert på bistand til et forhold basert på felles interesser, samarbeid om multilaterale spørsmål, handel, investeringer, kultur og forskning.

Lavinntekts- og minst utviklede land prioriteres. Norsk bilateral bistand går i stor utstrekning til å bistå landene med de største utviklingsutfordringene, inkludert land i Afrika, og særlig sør for Sahara. De fleste av disse landene har etter OECDs definisjon en høy grad av sårbarhet. Norge er også en aktiv pådriver for at også den multilaterale bistanden i større grad skal brukes i slike områder. Det er i disse områdene flesteparten av mennesker i nød og fattigdom etter hvert vil befinne seg. Norge er ett av åtte OECD-land som oppfyller FN-målet om at minst 0,15 – 0,20 pst. av BNI skal gå til de minst utviklede landene. Andelen av Norges totale bistand som går til de minst utviklede landene var i 2015 0,27 pst. av BNI.

Økt fokus på land rammet av konflikt. Verdenssituasjonen tilsier at vi i norsk utviklingspolitikk retter større oppmerksomhet mot land og områder som er direkte eller indirekte rammet av krig og konflikt. Målsettingen om at ingen skal utelates kan ikke nås så lenge konflikt og ustabilitet hindrer inkluderende vekst som kan løfte mennesker ut av fattigdom. Departementet har utarbeidet et strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner. Det strategiske rammeverket er rettet mot land og regioner direkte eller indirekte berørt av konflikt og reflekterer at innsats i konfliktsituasjoner krever en annen tilnærming og andre virkemidler enn i mer stabile land. Bilateralt konsentreres innsatsen om det geografiske beltet fra Mali i vest via Nord-Afrika, Afrikas Horn og Midtøsten til Afghanistan i øst. Dette er blant de fattigste landene i verden og regnes av OECD som land med høy grad av sårbarhet. De er preget av krig og konflikt, langvarige humanitære kriser, klimaendringer og høy andel mennesker på flukt. Sårbarheten forsterkes av grenseoverskridende trusler knyttet til organisert kriminalitet og voldelig ekstremisme.

Felles utfordringer krever felles løsninger. I en stadig mer integrert verden har vi blitt mer avhengige av hverandre. Problemer, goder – og onder – stoppes ikke av landegrensene. Klima og miljø, global helse, fred og sikkerhet er de mest sentrale globale fellesgodene i norsk utviklingspolitikk. Bevaring av hav og åpenhet i internasjonale finanssystemer står også sentralt. Norsk alliansebygging og diplomati på tvers av regioner, vårt arbeid for fremme av menneskerettigheter og respekt for folkeretten blir stadig viktigere.

Katalytisk bruk av bistand. Det er landene som er ansvarlig for oppfølgingen av 2030-agendaen. Vi må bruke bistand slik at større og viktigere kapitalkilder, både offentlige og private, utløses. Økt nasjonal mobilisering av nasjonale ressurser i partnerlandene er også en viktig del av dette bildet.

Privat sektor som drivkraft for utvikling. Vi skal stimulere til næringsutvikling og investeringer i lavinntektsland. Hvor mulig skal vi søke offentlige-private partnerskap hvor sivilt samfunn kan trekkes inn. Innovasjon og teknologiutvikling vil gi avgjørende bidrag i utviklingsprosessen.

Norge deltar i flere fora for å dele erfaringer med andre land om arbeidet med å iverksette bærekraftsmålene på en god og helhetlig måte. Tyskland har invitert Norge med i en G20-oppfølging under sitt formannskap. Det dreier seg om en mekanisme for gjensidig læring med de G20-land som ønsker å delta for å utveksle erfaringer rundt implementeringen av 2030-agendaen. Norge deltar i en slik læringsgruppe med Nederland og Mexico om inkludering av privat næringsliv og sivilt samfunn for implementering av 2030-agendaen.

Vedtak nr. 577, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen legge fram for Stortinget et opplegg for en samstemthetsreform, der norsk politikk på relevante politikkområder gjøres mer i tråd med utviklingspolitiske målsettinger».

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:25 S (2016–2017), Innst. 243 S (2016–2017).

Regjeringen arbeider for samstemthet der norske politikkområder tar hensyn til relevante utviklingspolitiske målsetninger. Bærekraftsmålene gjelder alle og er i seg selv en agenda for samstemthet. Regjeringen vil opprette et samstemthetsforum der representanter for sivilt samfunn, akademia og næringsliv møter myndighetene. Samstemthetsforumet vil blant annet gi innspill til og drøfte kommende årlige rapporter til Stortinget om samstemt politikk for utvikling. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte om hvordan Norge følger opp bærekraftsmålene internasjonalt samt et nærmere opplegg for samstemthetsreform.

Vedtak nr. 688, 23. mai 2017

«Stortinget ber regjeringen prioritere kvinnehelse og seksuelle og reproduktive rettigheter i bistandsarbeidet og styrke kvinneorganisasjoner i land hvor kvinners rettigheter står svakt»

Representantforslag fra Iselin Nybø og Trine Skei Grande. Saken er behandlet i familie- og kulturkomiteen Dokument 8:62 S (2016–2017), Innst. 277 S (2016–2017).

Vedtaket er fulgt opp ved at Norge støtter seksuell og reproduktiv helse, inkludert familieplanlegging, prevensjon og trygge aborttjenester med om lag 1,2 mrd. kroner årlig. Regjeringen har økt støtten i 2017 og foreslår ytterligere økning i 2018.

Innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), inkludert arbeidet med trygge aborter, er sterkt prioritert. Dette gjelder både på det normative plan og i utviklingssamarbeidet. Norge er sammen med likesinnede partnere engasjert i She Decides og Family Planning 2020 initiativene. I lys av at seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er under press, har Regjeringen varslet en økningen av innsatsen med ytterligere 700 mill. kroner over fire år (2017–2020).

10.2 Tverrgående tema

Menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og anti-korrupsjon er så viktige for bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse at de er gitt status som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk og bistand. Alle utviklingstiltak skal vurderes ut fra om de påvirker, eller påvirkes av, de tverrgående hensynene. I tillegg til å integreres i helheten i norsk bistand, har Norge også egne innsatser for å fremme menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø, og anti-korrupsjon internasjonalt.

Disse temaene blir jevnlig tatt opp på ulike nivå i dialogen både med samarbeidsland, i styrende organer for multilaterale organisasjoner og med andre samarbeidspartnere. Fordi en stor del av norsk bistand kanaliseres gjennom FN og Verdensbanken, er det spesielt viktig å arbeide for at disse organisasjonene har gode retningslinjer og systemer for selv å ivareta tverrgående hensyn i sin samlede virksomhet. Norge støtter også opp under multilaterale organisasjoner som har som hovedmålsetting å fremme og integrere disse hensynene. Utviklingen i de ulike organisasjonene har gjennomgående vært positiv. Norge har i flere år bidratt til å holde disse temaene høyt på den internasjonale dagsorden og har på flere av områdene hatt en pådriverrolle.

Menneskerettigheter

Bærekraftsmålene er forankret i Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Norge har en rettighetstilnærming i nasjonal og internasjonal oppfølging av bærekraftsmålene, i tråd med føringene i Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. Regjeringen vil videreføre en samstemt politikk for å fremme og beskytte menneskerettighetene som integrert i alle deler av utenriks- og utviklingspolitikken. En rettighetsbasert tilnærming bidrar til oppmerksomhet mot strukturell diskriminering og oppfølging av prinsippet om at ingen skal utelates. I tillegg til ikke-diskriminering vil menneskerettigheter som tverrgående hensyn ha særlig fokus på medbestemmelse og ansvarlighet.

Kvinners rettigheter og likestilling

I tråd med 2030-agendaen arbeider Regjeringen for å oppnå likestilling og styrke alle jenters og kvinners rettigheter. Bærekraftsmål 5 er rettet mot strukturelle hindringer for likestilling, og i tillegg er likestilling integrert i delmålene under en rekke av de andre tematiske målene. Likestillingsdimensjonen, og å unngå flerdimensjonal diskriminering, står også sentralt i prinsippet om at ingen skal utelates i oppnåelsen av bærekraftsmålene. Kvinners rettigheter og likestilling som tverrgående hensyn skal redusere risiko for at tiltakene vi støtter forårsaker negative virkinger for kvinners posisjon og levekår.

Klima og miljø

Klima og miljø er en integrert del av bærekraftsmålene, samtidig som det er et eget bærekraftsmål 13. De globale menneskeskapte klimaendringene, utarmingen av naturmangfoldet og forurensning rammer både fattig og rik. Sikring av klima og miljø i bistanden er en forutsetning for å nå målet om fattigdomsreduksjon. Klima- og miljøtiltak kan i seg selv innebære risiko for negative konsekvenser for andre tverrgående hensyn. Klima- og miljøfaglige utredninger, klargjøring av overlappende bruks- og eierrettigheter samt inkluderende prosesser med lokalbefolkningen er derfor særlig viktige virkemidler.

Anti-korrupsjon

Betydelig reduksjon av alle former for korrupsjon og bestikkelser er et eget delmål under bærekraftsmål 16. Anti-korrupsjon som tverrgående hensyn skal gi tilstrekkelig sikkerhet for at tiltak som støttes av Norge ikke bidrar til korrupt praksis, verken i tiltaket eller i samfunnet. Særlig fokus vil være på økt åpenhet og innsyn samt deltakelse fra mottakergrupper for å oppnå økt ansvarlighet. Tema for årets samstemthetsrapport er arbeid for anti-korrupsjon, jf. del III Rapport til Stortinget om Samstemt politikk for bærekraftig utvikling 2017. Åpenhet i internasjonale finanssystemer og god og redelig forvaltning av statsfinanser og naturressurser, bidrar også til å demme opp for korrupsjon, ulovlig kapitalflyt og skatteunndragelser. Dette er videre viktige forutsetninger for økt mobilisering av nasjonale ressurser i utviklingsland.

10.3 Utdanning

Utdanning er hovedsatsingsområde og bistandsmidler til utdanning er mer enn doblet i regjeringsperioden. Regjeringen foreslår å øke den samlede innsatsen til utdanning med 190 mill. kroner i 2018, fra om lag 3,4 mrd. kroner i 2017, til om lag 3,6 mrd. kroner i 2018.

Bærekraftsmål 4 om god utdanning og Meld. St. 25 (2013–2014), Utdanning for utvikling, legger føringene for arbeidet med norsk utdanningsbistand. Norge jobber langs fem hovedspor, nemlig finansiering av utdanning, kvalitet og læring, utdanning i krise og konflikt, jenters utdanning og yrkesfaglig opplæring.

Gjennom politisk engasjement og lederskap som ble befestet under Oslo-toppmøtet om utdanning i juli 2015, har Norge bidratt betydelig til økt politisk og finansiell mobilisering for utdanning globalt. Ikke minst har den norsk initierte og finansierte kommisjonen for finansiering av utdanningsmuligheter ledet av Gordon Brown, bidratt til dette. Kommisjonens rapport som ble fremlagt i fjor høst, viser at det er behov for en betydelig oppskalering av utdanningsinnsatsen, både fra giverne sin side, men ikke minst fra utviklingslandene selv. Oppfølging av anbefalingene i rapporten om hva og hvordan dette bør gjøres, er i full gang. Norge er og skal være en aktiv partner i gjennomføringen av utvalgte anbefalinger i årene som kommer. Særlig jobber vi for økt finansiering av Det globale partnerskapet for utdanning og tilleggsressurser gjennom en ny og innovativ finansieringsmekanisme.

Norge har tatt global ledelse på utdanning i krise og konflikt, som er et av de viktigste bidragene til brobygging mellom kortsiktig humanitær bistand og langsiktig utvikling. For å mobilisere til målrettet og økt innsats, har Norge bl.a. bidratt til etableringen av den globale plattformen og fondsmekanismen for utdanning i kriser, Education Cannot Wait, og er en betydelig bidragsyter til denne.

Vold og angrep på studenter, lærere og utdanningsinstitusjoner skjer stadig oftere. Erklæringen om trygge skoler, Safe Schools Declaration, som har til hensikt å beskytte mot slike angrep, er nå undertegnet av 68 stater. Norge var en pådriver for å få vedtatt erklæringen og arbeider nå for at flere land skal slutte seg til.

Norge fortsetter å fremme jenters utdanning i alt vi gjør, samtidig som vi stadig arbeider for å bedre læring og kvalitet i utdanningen i samarbeid med våre partnere. Som et ledd i dette arbeidet, samarbeider vi med privat sektor for å sikre relevant yrkesfaglig opplæring for de store ungdomskullene som skal ut på et stadig mer spesialisert arbeidsmarked i årene som kommer. Videre tar vi i bruk teknologi for å bedre læringsresultater og for å nå flere.

Norsk satsing på utdanning skjer i stor grad gjennom globale aktører som Det globale partnerskapet for utdanning (GPE), Unicef, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO), Verdensbanken og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), samt gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner. I utvalgte land har Norge også bilateralt utdanningssamarbeid, som bl.a. sikrer kunnskapsflyt fra landnivå til globalt nivå.

Norge arbeider strategisk for innovativ finansiering og bruk av teknologi, samt for en helhetlig tilnærming til utdanning.

10.4 Helse

Helse er et annet av Regjeringens hovedsatsingsområder og investeringene er økt i perioden. Regjeringen foreslår å øke den samlede innsatsen på helse med totalt om lag 400 mill. kroner i 2018, fra om lag 3,7 mrd. kroner i 2017, til om lag 4,1 mrd. kroner i 2018. Økningen over kap. 169, post 70 Global helse er på 154 mill. kroner. Øvrig økning går over postene til sivilt samfunn og ulike FN-organisasjoner.

Bærekraftsmål 3 om god helse er førende for helsesatsingen. Målet inkluderer også forebygging og håndtering av helsekriser, investering i helsepersonell, reduksjon av ikke-smittsomme sykdommer samt reduksjon av sykdom og død fra miljømessige risikofaktorer, som luftforurensing. Norge søker å ta tak i globale helseutfordringer som krever fellesskapsløsninger, som f.eks. antibiotikaresistens.

Normative prosesser som setter globale standarder, er helt nødvendig. Organisasjoner som Verdens helseorganisasjon (WHO), Unicef, FNs befolkningsfond (UNFPA) og FNs aidsprogram (UNAIDS) spiller sentrale roller som normative organer, og som viktige partnere og støttespillere for å gjennomføre normer og implementere sektorplaner på landnivå. Norge skal fortsette å være et aktivt medlem og en sentral giver til FN-organisasjonene som arbeider innen global helse.

I tillegg er globale fond viktige for ressursmobilisering til spissede innsatser. Norge er en viktig bidragsyter til vaksinealliansen GAVI, Det globale fondet for aids, tuberkulose og malaria (GFATM), samt Den globale finansieringsordningen for kvinner-, barn- og ungdoms helse (GFF).

Innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), inkludert arbeidet med trygge aborter, er sterkt prioritert. Dette gjelder både på det normative plan og i utviklingssamarbeidet. Norge er sammen med likesinnede partnere engasjert i She Decides og Family Planning 2020 initiativene. Norge er allerede en stor finansiell bidragsyter med over 1 mrd. kroner i året til SRHR. I lys av at seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er under press, økes innsatsen med ytterligere 700 mill. kroner over fire år (2017–2020).

Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) er Regjeringens viktigste nysatsing innen global helse. CEPI skal utvikle nye vaksiner for rask intervensjon ved sykdomsutbrudd som kan føre til pandemier, som Ebola. Det samarbeides nært med alle de største vaksineprodusentene og bioteknologiselskaper. For å sikre at CEPI fyller intensjonen om å bidra substansielt til å redusere helserisiko i utviklingsland, bevilges 1,6 mrd. kroner over fem år (2017–2021).

10.5 Næringsutvikling og jobbskaping

Regjeringen foreslår å øke den samlede innsatsen til næringsutvikling og jobbskaping med om lag 400 mill. kroner, fra om lag 1,7 mrd. kroner i 2016, om lag 1,8 mrd. kroner i 2017 til vel 2,1 mrd. kroner i 2018.

Et velfungerende næringsliv er grunnleggende for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst og dermed bidra til fattigdomsreduksjon. Privat sektor bidrar med investeringer, kunnskap og teknologi, arbeidsplasser og skatteinntekter som trengs for å skape utvikling. For å skape utvikling gjennom bærekraftsmålene er det helt nødvendig å jobbe i partnerskap med næringslivet.

Næringslivsrettet bistand kan blant annet bidra til å redusere ulike former for risiko og dermed øke investeringsviljen fra næringslivet. Forutsigbare rammebetingelser er grunnleggende for å skape et godt klima for næringsutvikling. Norfund er det mest sentrale virkemiddel i norsk bistand for økt næringsutvikling og jobbskaping i privat sektor i fattige land. Regjeringen vil bygge videre på Norfund for å oppnå utvikling gjennom bedre kapitaltilgang og direkte investeringer i lokalt næringsliv. Norfund investerer langsiktig i både selskaper og fond. Dette gjør dem til en fleksibel, troverdig og langsiktig partner for kommersielle aktører. På dette grunnlag gis det unntak fra listen over samarbeidsland. Det forutsettes at Norfund vektlegger sektormessig og geografisk konsentrasjon for å oppnå resultater effektivt. Norfund skal prioritere land i Afrika sør for Sahara og de minst utviklede landene.

Regjeringen har i tillegg opprettet to nye støtteordninger for (1) å styrke yrkesopplæring og (2) å utløse nye investeringer fra enkeltbedrifter. For nærmere omtale av satsingen på næringsutvikling herunder partnerskap med afrikanske land gjennom G20-initiativet, Compact with Africa, se kap. 150 Bistand til Afrika, kap. 161 Næringsutvikling, og kap. 165 Forskning, kompetanseheving og evaluering for omtale av faglig samarbeid innenfor fiskeri- og havbruksfeltet.

Multilateralt er utviklingsbankene spesielt viktige partnere innen næringsutvikling og jobbskaping. I tillegg til å gjennomfører store infrastrukturprosjekter, har bankene komparative fortrinn for å mobilisere finansielle ressurser, bygge kapasitet og forbedre rammevilkår.

10.6 Fornybar energi, klima og miljø

Regjeringen foreslår å øke den samlede innsatsen til klima, fornybar energi og miljø med om lag 500 mill. kroner, fra om lag 5,2 mrd. kroner i 2016 og 2017, til om lag 5,7 mrd. kroner i 2018. Regjeringen foreslår en videreføring og økning av den høye innsatsen gjennom klima- og skoginitiativet (jf. KLDs budsjett) og multilaterale satsinger som Det grønne klimafondet (GCF) og Den globale miljøfasiliteten (GEF), samt en kraftig økning av innsatsen mot marin forsøpling og en opptrapping av innsatsen innen fornybar energi, jf. Utviklingsmeldingen.

De tre elementene innenfor dette satsingsområdet henger tett sammen. Konsekvensene av klimaendringene og miljøforringelse utgjør noen av de største truslene mot bærekraftig utvikling. En rekke av bærekraftsmålene har klima og miljø som hovedfokus. Tiltak for bevaring av økosystemer og god miljøkvalitet er kostnadseffektiv innsats for en hel rekke av bærekraftsmålene.

Norges innsats innen fornybar energi i utviklingspolitikken er et sentralt bidrag til reduserte utslipp av klimagasser som samtidig bidrar til næringsutvikling, jobbskaping, økonomisk og sosial utvikling, samt bedre utdanning og bedre helse.

Norfund spiller en sentral rolle ved å mobilisere investeringer i fornybar energi gjennom samarbeid og partnerskap med private bedrifter. Ren energi er den største sektoren for Norfund, som har investert omtrent halve investeringskapitalen i ren energi.

For å følge opp utviklingsmeldingen foreslår Regjeringen en økning i budsjettet for bistand til fornybar energi for 2018. Den styrkede satsingen på fornybar energi skal fremme partnerskap med privat sektor og styrke fokus på kapasitetsbygging og godt styresett.

Klimatilpasset landbruk og biologisk mangfold inngår også som viktige deler av klima- og skogsatsingen.

Norge er et ledende land for klima- og miljørettet utviklingssamarbeid og bidrar til det grønne skiftet globalt. Norge er blant de OECD-landene som gir mest klimarelatert bistand per innbygger. Norge er opptatt av å styrke globale løsninger, felles forpliktelser og rammeverk.

Parisavtalen som trådte i kraft i 2016, gir føringer for innretningen av Norges innsats for klima og miljø. I utviklingspolitikken vil Regjeringen bidra til å forebygge og løse klima- og miljøutfordringer gjennom klimafinansiering, teknologisamarbeid og kapasitetsbygging, i tråd med utviklingslandenes egne planer for å oppfylle sine forpliktelser under Parisavtalen, såkalte nasjonalt fastsatte bidrag.

De største norsk bidragene til klima og miljørettet bistand skjer gjennom klima- og skogsatsingen under Klima- og miljødepartementets budsjett. Det grønne klimafondet (GCF), FNs miljøprogram og Den globale miljøfasiliteten (GEF) er andre viktige samarbeidspartnere. Norge har dessuten arbeidet for at de multilaterale utviklingsbankene skal øke klimafinansieringen som andel av utlån og gavemidler.

10.7 Humanitær innsats

Norge er en ledende humanitær aktør som tar en pådriverrolle på flere områder.

Over de fire siste årene har Regjeringen økt de humanitære budsjettene med over 50 pst. For 2018 foreslås det bevilget om lag 5,2 mrd. kroner til humanitære formål. Forslaget innebærer en økning på om lag 140 mill. kroner i forhold til saldert budsjett i 2017.

Den overordnede målsettingen med Norges humanitære innsats er å bidra til at mennesker i nød får nødvendig beskyttelse og hjelp i tråd med de humanitære prinsippene om humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet. Kjønnsperspektivet er en prioritert og integrert del av innsatsen. Det legges vekt på å nå sårbare grupper som barn og personer med funksjonsnedsettelse. Utdanning i kriser og konflikt er et sentralt satsingsområde. De humanitære midlene kanaliseres hovedsakelig gjennom FN-systemet, Røde Kors-bevegelsen og norske frivillige organisasjoner. Dette bidrar til rask, effektiv og koordinert respons.

Norge vektlegger effektivisering og innovasjon i humanitær bistand for å sikre at mest mulig ressurser brukes i felt. Oppfølging av Grand Bargain erklæringen som ble vedtatt under Verdens humanitære toppmøte står sentralt. Norge gjennomfører allerede mye av det som ligger i erklæringen, blant annet ved å bidra med en stor andel ikke-øremerkede og fleksible bidrag til FN og frivillige hjelpeorganisasjoner. Med ulike virkemidler og innsatsområder følger Norge også opp målet om at en større andel av den humanitære bistanden skal gis så direkte som mulig til lokale aktører. Videre er Norge en pådriver for å øke og effektivisere bruken av kontantoverføringer i humanitær bistand. En strategi for gjennomføring av forpliktelsene er under utarbeidelse.

10.8 Andre tema

Sårbare stater

Regjeringen har utarbeidet et strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner hvor ulike virkemidler for stabilisering og bærekraftig fredsbygging ses i sammenheng. Utviklingsbistand, næringsutvikling, freds- og forsoningsdiplomati, kapasitets- og institusjonsbygging og militære bidrag er alle mulige komponenter. Samarbeidet med FN, de multilaterale utviklingsbankene, og andre aktører vil være sentralt.

De overordnede målene for Norges økte engasjement er å bidra til konfliktforebygging og –løsning, sikkerhetsmessig og politisk stabilisering samt å bygge motstandskraft og legge grunnlag for en inkluderende økonomisk, sosial og politisk utvikling og bedre levekår for befolkningen. Formålet med den sivile stabiliseringsinnsatsen er å styrke dialog og forsoning. Tiltakene som støttes skal bidra til at folk kan få tilbake livsgrunnlaget etter konflikt og kriser. Stabiliseringsinnsatsen skal danne grunnlag for en mer langsiktig utviklingsinnsats og fredsbygging. Det er en klar sammenheng mellom sikkerhet og utvikling. Dette er essensen i FN- resolusjonene om bærekraftig fred. Erfaringer fra tidligere stabiliseringsinnsatser må ligge til grunn. Lærdommene som kom frem i Afghanistan-rapporten er viktige og viser til behovet for å se utviklingspolitikken i sammenheng med sikkerhetspolitikken.

Regjeringens politikk for å møte globale sikkerhetsutfordringer er skissert i Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken. De to bistandsprogrammene for henholdsvis å forebygge radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme, og mot organisert kriminalitet og ulovlig handel støtter opp under gjennomføringen av FNs 2030-agendaen, særlig mål 16 om fredelige samfunn, Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid og Meld. St. 36 (2016–2017) samt Meld. St. 36 (2016–2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Migrasjon

Irregulær migrasjon er en av vår tids globale utfordringer. Menneskehandel og menneskesmugling er i dag den nest største inntektskilden for internasjonal kriminell virksomhet. Tusenvis av økonomiske migranter fraktes illegalt til Europa hvert år med stor fare for deres liv og helse. De færreste har behov for internasjonal beskyttelse og forventes å returnere til hjemlandet. Regjeringen vil intensivere innsatsen for å bryte opp smuglernettverkenes forretningsmodell gjennom å bidra til internasjonalt politisamarbeid og støtte opp om FN og EUs innsats på dette området.

Å håndtere fremtidens migrasjonsbevegelser vil kreve et bredt globalt partnerskap mellom land og regioner mennesker beveger seg fra, gjennom og på vei til. Regjeringen vil arbeide for en global plattform for henholdsvis flyktninger og migranter som ledd i oppfølgingen av FNs høynivåmøte i 2016. Regjeringen vil delta i oppfølgingen av Valletta-toppmøtet i 2015 om samarbeid mellom europeiske og afrikanske land om migrasjon, flukt og retur.

Det skal legges vekt på bilateral dialog med sentrale land der det er naturlig å støtte beskyttelse av flyktninger og håndtering av større grupper internt fordrevne og migranter. Asylforlikets punkt 8 om at land som mottar norsk bistand forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne lands borgere skal ligge til grunn i disse dialogene.

Hav og maritime ressurser

En helhetlig og langsiktig forvaltning av ressursene og havmiljøet, er en forutsetning for å sikre livsgrunnlaget for oss selv og kommende generasjoner. Regjeringen vil satse på verdiskaping og bærekraftig bruk av havets ressurser, styrke arbeidet for rene og sunne hav og bidra til å utvikle den blå økonomien i utviklingssamarbeidet. Mange utviklingsland har et betydelig potensial for vekst i den blå økonomien og etterspør kunnskap, kompetanse og erfaringer. Norge har et godt utgangspunkt for å dele kunnskap og bidra til global utvikling i tråd med bærekraftsmålene. Regjeringen vil øke tildelingen til programmet Fisk for utvikling og akvakultur vil tillegges større vekt i innsatsen for global matsikkerhet.

Tverrsektorielt og regionalt samarbeid er noen av bærebjelkene i global havforvaltning. Regjeringen vil bidra til å styrke regional havforvaltning av marine ressurser og har igangsatt betydelige satsinger i arbeidet mot fiskerikriminalitet og ulovlig, uregulert og urapportert fiske.

Fiskeri, jordbruk og matsikkerhet

Utvikling innenfor jordbruk, fiskeri og akvakultur er sentralt for å bidra til matsikkerhet og fattigdomsreduksjon. Norges innsats for landbruk og matsikkerhet er for en stor del integrert med våre andre satsinger som næringsutvikling og jobbskapning samt klima og miljø. Innsatsen innenfor fisk for utvikling vil trappes opp. Norges humanitære bistand har også et klart fokus på matsikkerhet. Det blir stadig flere komplekse og langvarige kriser, så utviklingen av bærekraftige matsystemer, forebygging og respons må gå hånd i hånd.

Regjeringen vil kartlegge og tydeliggjøre det total omfanget av vår bistand til landbruk og matsikkerhet.

Vedtak nr. 579, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018 fremme forslag som gir større forutsigbarhet for langsiktige bistandssatsinger på særskilte sektorer som helse, utdanning, næringsutvikling, landbruk/matsikkerhet, miljø/klima/fornybar energi, inkludert regnskogsatsingen og likestilling.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:25 S (2016–2017), Innst. 243 S (2016–2017).

Regjeringen viderefører de fem satsningene helse, utdanning, næringsutvikling, miljø/klima/fornybar energi og humanitær bistand på et høyt nivå, som vist i tabell 9.1 Indikative plantall for Regjeringens tematiske satsingsområder. Innsatsen baserer seg i stor grad på langsiktige avtaler med de viktigste partnerne.

Regjeringen vil følge opp vedtaket om langsiktige bistandssatsninger, inkludert landbruk/matsikkerhet, gjennom en kartlegging og synliggjøring av det total omfanget av vår bistand til landbruk og matsikkerhet. Basert på denne gjennomgangen vil en plan for det videre arbeidet innen fagfeltet bli utarbeidet. Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse når dette er gjort.

Likestilling er både et viktig satsingsområde i Regjeringens utviklingspolitikk og et tverrgående tema, jf. Del III Spesielle tema, Likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken. Her er det også omtale av vedtak nr. 686 av 23. mai 2017.

Menneskerettigheter

Respekt for universelle menneskerettigheter er et selvstendig mål for Norges utenriks- og utviklingspolitikk, en forutsetning for varig fred og bærekraftig utvikling og et tverrgående hensyn i norsk bistand. Menneskerettighetene er under økende press og innsatsen må styrkes. Et eksempel er at religiøse minoriteter forfølges i mange land. Regjeringen vil derfor styrke dette arbeidet.

Norge skal ha en rettighetstilnærming i nasjonal og internasjonal oppfølging av bærekraftsmålene, og legge denne tilnærmingen til grunn for å realisere prinsippet om at «ingen skal utelates». Gode tilnærmingsmåter for å nå alle må utvikles i fellesskap med myndigheter og lokalbefolkning. Skal vi lykkes i å realisere menneskerettighetene for alle, er det nødvendig å identifisere dem som ekskluderes når andres levekår forbedres. Dette kan være etniske, religiøse eller seksuelle minoriteter, urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne eller mennesker i fjerntliggende strøk på landsbygda eller slumområder i raskt voksende byer.

Kvinners rettigheter og likestilling

Likestilling er et viktig satsingsområde i Regjeringens utviklingspolitikk. Gjennom utviklingssamarbeidet vil Regjeringen støtte lands forpliktelser for å oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Innsats for likestilling og økt deltakelse fra kvinner er avgjørende i en tid hvor mange regioner opplever press mot kvinners rettigheter og innskrenkning av det demokratiske rom.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken Frihet, makt og muligheter (2016–2020), er den første søylen i satsingen og skisserer Norges målsetninger innen utdanning for jenter, kvinners politiske og økonomiske rettigheter og deltagelse, vold mot kvinner, og jenter og kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.

Handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet (2015–2018) utgjør den andre søylen i Regjeringens arbeid for kvinners deltakelse og rettigheter. Regjeringen har særlig lagt vekt på kvinners deltakelse i fredsprosesser, bekjempelse av seksualisert vold i konflikt og overfor kvinner på flukt fra krig. Norge har gått i spissen for et tydelig kjønnsperspektiv i forebygging og bekjempelse av voldelig ekstremisme, jf. omtale under Del III, Likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken.

10.9 Partnere for samarbeid

De multilaterale organisasjonene er viktige for gjennomføring av norske utenriks og utviklingspolitiske prioriteringer. De står sentralt i arbeidet for å realisere bærekraftsmålene og sikre effektiv humanitær respons, samtidig som de også har en viktig rolle i å sikre oppslutning om kjerneverdier som menneskerettighetene og internasjonale rettsnormer. FN er verdens viktigste internasjonale, mellomstatlige organisasjon. FNs globale medlemskap gir FN en unik legitimitet. FN-organisasjonene er også operasjonelle aktører på landnivå. Dette gir en sterk kobling mellom normativt og operasjonelt arbeid.

I mange sammenhenger er det mest kostnadseffektivt å benytte multilaterale kanaler for kanalisering av bistand. Med dette mister vi noe av det norske fotavtrykket, men til gjengjeld oppnår vi en rekke stordriftsfordeler og bedre giver-koordinering. De multilaterale utviklingsbankene har høye standarder for pengeforvaltning, anti-korrupsjon og sosiale og miljømessige sikringsmekanismer. De har høy gjennomføringsevne, solid prosjektoppfølging og leverer gode resultater med høy utviklingseffekt, noe som bekreftes gjennom uavhengige evalueringer. De kan derfor også gå inn med en tyngde og et volum som ingen giver kan evne på egenhånd.

Gjennom vår støtte til FN vektlegger vi en helhetlig tilnærming på tvers av utvikling, kriseforebygging, humanitær innsats og fredsbevaring.

Totalt mottok multilaterale organisasjoner 43 pst. av den norske bistanden i 2016. Dette er langt høyere enn gjennomsnittet i OECD på 28 pst.

Frivillige organisasjoner er en annen viktig partner i utviklingssamarbeidet. I underkant av en femtedel, 19 pst. i 2016, av norsk bistand blir kanalisert gjennom disse organisasjonene, hovedsakelig gjennom norske, men midler går også gjennom internasjonale og lokale frivillige organisasjoner. Dette er godt over gjennomsnittet blant OECD-landene på 12 pst.

I samsvar med vedtak i OECDs utviklingskomité er norsk utviklingsbistand helt avbundet. Det vil si at det ikke er knyttet krav til kjøp av norske varer eller tjenester for mottakere av norsk bistand.

10.10 Valg av partnerland

Regjeringen mener at geografisk konsentrasjon av den bilaterale bistanden gir bedre forutsetninger for å oppnå resultater og varige utviklingseffekter. I utviklingsmeldingen varsler Regjeringen at norsk bilateral bistand vil konsentreres til 20–25 partnerland. Å være partnerland betyr å være blant Norges hovedsamarbeidspartnere for utviklingspolitikken. Norsk bistand til partnerland skal være langsiktig og en stor andel av norsk landfordelt bistand skal gå til disse landene. Det gjelder både regionbevilgningene og de tematiske budsjettpostene. Norsk støtte gjennom FN, utviklingsbankene og globale fond vil fortsatt komme alle fattige land til gode. Partnerlandene skal til sammen reflektere helheten i det norske utviklingspolitiske engasjementet, både tematisk, geografisk og metodisk.

Vedtak nr. 580, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en sterkere geografisk og volummessig konsentrasjon av bistanden (unntatt nødhjelp og sivilsamfunnsprosjekter) om et avgrenset antall prioriterte partnerland, og hvor kriteriene for, og valg av, partnerlandene forankres i Stortinget.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:25 S (2016–2017), Innst. 243 S (2016–2017).

Regjeringen mener at geografisk konsentrasjon av den bilaterale bistanden gir bedre forutsetninger for å oppnå resultater og varige utviklingseffekter. Vedtaket er fulgt opp ved at det i Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid ble varslet at norsk bilateral bistand vil konsentreres til 20–25 partnerland. Å være partnerland betyr å være blant Norges hovedsamarbeidspartnere for utviklingspolitikken. Norsk bistand til partnerland skal være langsiktig og en stor andel av norsk landfordelt bistand skal gå til disse landene. Det gjelder både regionbevilgningene og de tematiske budsjettpostene. Norsk støtte gjennom FN, utviklingsbankene og globale fond vil fortsatt komme alle fattige land til gode. Partnerlandene skal til sammen reflektere helheten i det norske utviklingspolitiske engasjementet, både tematisk, geografisk og metodisk. I tråd med vedtak nr. 580 redegjøres det under for hvilke 24 land som foreslås å bli partnerland og kriteriene for dette.

De 12 tidligere fokuslandene for geografisk konsentrasjon vil inkluderes blant de nye partnerlandene. Det er fire unntak fra den geografiske konsentrasjonen: kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, post 70 Sivilt samfunn, kap. 161 Næringsutvikling, post 75 NORFUND – tapsavsetting og post 95 NORFUND – grunnfondskapital ved investeringer i utviklingsland, kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand og kap. 164 Fred, forsoning og demokrati, post 70 Fred, forsoning og demokratitiltak.

Regjeringen har valgt hvilke land som skal være partnerland med utgangspunkt i sett med kriterier. Noen kriterier har vært mer sentrale for enkelte kategorier og land enn for andre:

• Det er tatt utgangspunkt i OECDs sårbarhetskriterer og land med store behov og store fattigdomsutfordringer.

• Land hvor Norge kan gi best mulig bidrag basert bl.a. på særlige fortrinn, for eksempel til å bidra til økonomisk vekst, der det allerede foreligger et langvarig utviklingssamarbeid og/eller opparbeidet landkunnskap og/eller tilstedeværelse. Dette kriteriet er særlig relevant for land der det allerede foregår en positiv utvikling, og er mindre relevant for de mest sårbare statene/stater i konflikt.

• Land hvor bistanden landet trenger vil støtte opp om FNs bærekraftsmål og hvor bistanden kan virke som katalysator for andre prosesser i landet.

• Land med potensiale til å bekjempe globale utfordringer. Går utviklingen på helse/pandemier, klima/miljø, ekstremisme/terrorisme mv. i disse landene i feil retning får det konsekvenser langt ut over disses egne landegrenser, noe som vil kunne ramme de fattigste og mest sårbare hardest. Dette kriteriet er særlig aktuelt for mellominntektsland i kategori 3, og i mindre grad sårbare stater i konflikt.

• Land hvor det ligger til rette for koordinert bistandsinnsats sammen med likesinnede land eller multilaterale partnere eller der det er mulig å etablere et giversamarbeid eller få positive synergieffekter med andre aktører prioriteres så langt mulig.

• Land som er store mottakere av norsk bistand eller helt sentrale strategiske partnere for fattigdomsbekjemping prioriteres. Alle de store partnerskapene under klima- og skogsatsingen videreføres på dagens ambisjonsnivå. Innføring av denne gruppen vil dermed skape større samsvar mellom bistandsvolum og prioriterte land for utviklingssamarbeid.

• Norsk utviklingspolitikk vil fortsatt fremme godt styresett, respekt for menneskerettighetene og kampen mot korrupsjon. I dagens verden kan imidlertid ikke Norges samarbeid avgrenses til stabile land med godt styresett. Valg av land må ses i lys av utviklingen globalt, og forholde seg til at flesteparten av de fattigste fremover vil befinne seg i land med høy grad av sårbarhet i Afrika og i Midtøsten. Mange nødlidende lever i krig og konflikt, i land med svake sentralmyndigheter eller andre forhold som forårsaker høy grad av sårbarhet. Norsk innsats skal også innrettes mot disse landene.

• Norsk bistand for å forebygge og bekjempe globale sikkerhetsutfordringer vil bare benyttes når det er forenlig med tiltak som kan rapporteres som offisiell utviklingshjelp, det vil si har som hovedformål å fremme økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland.

Som omtalt i Utviklingsmeldingen foreslås det tre kategorier partnerland:

1. Land for langsiktig strategisk samarbeid

2. Land med behov for stabilisering og konfliktforebygging

3. Land som er sentrale for bekjempelse av globale utfordringer

I den første kategorien har Stortinget tidligere godkjent Etiopia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal, og Tanzania. I denne gruppen foreslås Uganda og Liberia som nye partnerland. Både Uganda og Liberia er sårbare etter OECDs kriterier, er blant de minst utviklede land og land der Norge allerede har et bredt samarbeid. Uganda har tidligere vært et samarbeidsland og Norge har fortsatt samarbeid om blant annet godt styresett, energi og næringsutvikling. Uganda er Afrikas største mottaker av flyktninger etter å ha mottatt blant annet 900 000 flyktninger fra Sør Sudan og er et foregangsland når det gjelder nye måter å håndtere flyktningstrømmer på. Samarbeidet med Liberia har vært trappet opp og omfatter nå fornybar energi, klima og skoginitiativet og helse.

Disse åtte partnerlandene er land der Norge har gitt utviklingshjelp i lang tid og kan gi best mulig bidrag basert på særlige fortrinn innenfor, har både fag- og landkompetanse. Bortsett fra i Liberia, har Norge ambassade i alle partnerlandene i denne kategorien. Landene har selv klare mål om å bli uavhengige av bistand. Det skal legges til rette for en modernisering av det bilaterale forholdet som bl.a. inkluderer politisk dialog, næringslivssamarbeid, handel, teknologi- og institusjons- og forskningssamarbeid i tillegg til bistandssamarbeidet. I utviklingssamarbeidet tas det utgangspunkt i utviklingslandets behov på områder der norsk kompetanse er etterspurt. Målet på sikt er partnerskap fram mot bistandsuavhengighet og bilaterale forhold som er mer likt land vi ikke har bistandssamarbeid med.

I den andre kategorien har Stortinget tidligere godkjent Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan. Det foreslås å inkludere Niger, Syria og områder med mange syriske flyktninger, som Jordan og Libanon, som nye partnerland. Disse er på OECDs sårbarhetsliste, bortsett fra Jordan og Libanon, som prioriteres for bistand grunnet den ekstraordinære og asymmetriske flyktningebyrden. Områder med syriske flyktninger mottar allerede en betydelig andel norsk bistand, og inkludering av disse landene vil gi bedre samsvar mellom partnerland og faktisk bistandsvolum. Syria var i 2016 det største mottakerlandet for norsk bistand. Vi er nødt til å respondere på den prekære situasjonen i hele dette området med enorm menneskelig lidelse. Hvilke land som er de mest sårbare vil kunne endre seg. I flere av disse landene kan det være vel så effektivt å kanalisere den norske bistanden gjennom internasjonale organisasjoner, som FN og Verdensbanken, fremfor å gi bilateral bistand. For denne kategorien er det derfor ikke avgjørende å ha fast norsk tilstedeværelse. Det er betydelige risiko knyttet til engasjement i land i denne kategorien. Eksempler kan være mangel på resultater, utilsiktede konsekvenser av innsats og støtte, mislighold av midler eller sikkerhetsmessig risiko for personell. Det er store utfordringer knyttet til kontroll og oppfølging. Hva som er akseptabel risiko og hvordan den skal håndteres, må avklares fortløpende.

Regjeringen foreslår å introdusere en ny kategori partnerland som er sentrale for bekjempelse av globale utfordringer. Går utviklingen i disse landene i feil retning får det konsekvenser langt ut over landegrensene. Det er i norsk interesse å ha tettere kontakt med sentrale mellominntektsland om globale fellesløsninger. Politikkvalgene i denne gruppen land er avgjørende for å oppnå bærekraftsmålene. Gruppen inkluderer land som alle har store fattigdomsutfordringer, men også store ressurser til å bidra positivt til å løse utviklingsrelaterte problemer som strekker seg ut over egne landegrenser. Regjeringen foreslår å inkludere følgende land i denne kategorien partnerland:

• Brasil: Landet har inntil 2016 vært den største mottakeren av norsk bistand. Norge har et omfattende samarbeid, først og fremst knyttet til klima- og skoginitiativet og næringsutvikling, men også fra investeringer gjennom Norfund. Regjeringen har i klare ordelag uttrykt bekymring overfor Brasil for at avskogingen i landet igjen har økt, selv om avskogingen er betydelig lavere enn da samarbeidet med Norge startet. Norges bidrag til Amazonas-fondet er resultatbasert og forutsetter at avskoging reduseres. Brasil har også vært en samarbeidspartner for å fremme global helse. Spredningen av zika-viruset understreker landets betydning, som både som eksportør av pandemi og som aktør for å bidra til å løse verdensomspennende helseutfordringer.

• Colombia: Landet har stort behov for støtte til stabilisering og utvikling etter den vellykkede fredsprosessen der Norge har hatt en sentral rolle. Norge har allerede et betydelig utviklingssamarbeid, særlig klima- og skoginitiativet. Det er viktig å understøtte en fredsprosess videre. Dersom den lykkes, kan Colombia tjene som modell til etterfølgelse for også andre utviklingsland, som har vært fastbundet i årelange, interne konflikter. En positiv utvikling i Colombia kan også bidra til å bekjempe den grenseoverskridende helse- og kriminalitetsutfordringen som narkotikaproduksjonen utgjør.

• Indonesia: Landet er en stor mottaker av norsk bistand, særlig gjennom klima- og skogsatsingen. Norge har også samarbeidet om global helse og pandemier. Indonesia er verdens største muslimske land og er en sentral aktør for å bekjempe ekstremisme. Landet er i økende grad en stemme inn i G20 for globale løsninger på disse utviklingspolitiske feltene.

• Tunisia: Landet der den arabiske våren startet er blant de få i regionen med fri presse og økende grad av godt styresett. Tunisias politiske ledelse har som målsetning å fremme menneskerettighetene og kjempe mot korrupsjon, og fremmer så godt mulig slike verdier, dog med begrensede ressurser etter at turismen, landets hovedinntektskilde, falt. Landet opplever nå skrikende fattigdomsutfordringer. Om Tunisia lykkes i den positive prosessen de nå er inne i, kan landet tjene som forbilde for andre land i utvikling, langt utenfor sin egen region. Landet trenger og har bedt om hjelp i transisjonsperioden det er inne i. Om landet faller tilbake til konflikt vil det kunne få en effekt langt ut over egne grenser. Negative konsekvenser, både som overgrep mot sivilbefolkning, risiko for terror, migrasjon, grenseoverskridende narkotika- og menneskehandel og organisert kriminalitet vil ramme de fattigste hardest. Tunisia er et tydelig eksempel på at bistanden landet trenger vil støtte opp om FNs bærekraftsmål og et land hvor bistanden kan virke som katalysator for andre prosesser.

• Nigeria: Landet er valgt ut fra potensiale for samarbeid med Norge om næringsutvikling, miljø, energi og helse. Nigeria er på OECDs sårbarhetsliste, har noen av de største fattigdomsutfordringene i verden, men er samtidig en viktig utenrikspolitisk samarbeidspartner for Norge. Landet har potensiale til å være toneangivende i håndtering av regionale konflikter, flyktningestrømmer, menneskehandel og grenseoverskridende kriminalitet. Som Afrikas største land i folketall, vil en negativ utvikling i Nigeria ha effekt langt ut over egne landegrenser og ha stor betydning for utviklingen i nabolandene, som er blant verdens fattigste land. Partnerlandssamarbeidet spenner fra globale sikkerhetsspørsmål, ulovlig kapitalflukt, helse, epidemier, klima, økonomi, næringsliv samt humanitær utvikling i det nordøstlige Nigeria og området rundt Tsjad-sjøen. Nigeria og landene omkring mottar allerede en betydelig andel av norsk bilateral bistand.

• Sør Afrika: Landet er på OECDs sårbarhetsliste, mottar migranter og flyktninger fra mange av verdens fattigste land og har selv store fattigdomsutfordringer knyttet til fordeling og arbeidsledighet. Landet er en viktig deltaker i arbeidet med regionale og globale spørsmål i ulike fora (FN, AU, SADC, BRIKS, BASIC, G20) og huser en rekke organisasjoner som er viktige premissleverandører for utvikling av regionale institusjoner og politikk. Norge har konsultasjonsordninger med Sør Afrika som dekker et bredt spekter av saker (bilaterale forhold, regionale spørsmål, multilaterale spørsmål og næringsliv). Norges historie i Sør Afrika gir oss godt inntak. Et mer geopolitisk utviklingssamarbeid med vekt på faglig samarbeid vil være viktigere enn rene pengebistandsoverføringer fra Norge, som uansett vil bli svært små sett i forhold til landets økonomi.

Regjeringens forslag innebærer åtte partnerland i kategori 1 Land for langsiktig strategisk samarbeid, ti partnerland i kategori 2 Land med behov for stabilisering og konfliktforebygging og seks partnerland i kategori 3 Land som er sentrale for bekjempelse av globale fellesutfordringer. Kriteriene for valg av partnerland er bestemmende for valg av land, men vil telle i varierende grad for de de ulike kategoriene. Det vil ikke alltid være skarpe avgrensninger mellom de tre kategoriene. Noen land vil kunne plasseres i to eller alle tre kategorier, og land vil kunne bevege seg mellom kategorier over tid. Landene i særlig de to siste kategoriene kan måtte justeres dersom det anses som utenriks- og utviklingspolitisk hensiktsmessig.

Med dette forslaget prioriterer Regjeringen sårbare landene med store behov. 16 partnerland kategoriseres som særlig utsatt etter OECDs sårbarhetskriterier. Halvparten av partnerlandene er i Afrika sør for Sahara og 14 er minst utviklede land.

I tillegg til innføring av partnerland for spissing av norsk innsats, videreføres listen over i alt 85 samarbeidsland. Hovedregelen er at det ikke skal inngås nye avtaler om bistand til land som ikke står på listen over samarbeidsland. Vedlegg 1, Samarbeidsland – internasjonal bistand, gir en samlet oversikt over partnerland og andre samarbeidsland som kan motta norsk bilateral bistand.

10.11 God forvaltning

Realisme og resultater

OECDs utviklingskomite (DAC) igangsetter jevnlig såkalte partnerskapsomtaler, peer reviews, av medlemslandenes bistand. Norge får jevnt over meget godt skussmål. Vi berømmes for en langsiktig, aktiv og utviklingsfremmende politikk. Det fremheves at Norge bidrar strategisk til global utviklingsspørsmål, samtidig som vi har et klart fokus på fattigdomsbekjempelse. Norge fremheves å være en innovativ, langsiktig og generøs giver som er opptatt av å lytte til mottakernes behov og som innretter bistanden på effektiv og god måte. Dette fremgår av partnerskapsomtale av Norge i 2013, med midtveisoppdatering i 2015.

Bistand er kun ett av flere virkemidler i utviklingspolitikken. En rekke faktorer utover norsk bistand påvirker utvikling. Derfor må vi sette realistiske mål for det vi, gitt kontekst og tilgjengelige ressurser, kan forvente å oppnå med norske midler. En økt satsing i land og regioner i sårbare situasjoner, vil kreve større årvåkenhet og bevisstgjøring rundt godt styresett og anti-korrupsjonsarbeid, både i multilaterale organisasjoner og giverland. På den annen side er gevinstene, dersom vi lykkes, størst for de aller fattigste og mest sårbare, nettopp i disse områdene. Tiltak for å søke å redusere risiko skal treffes, både ved å bruke partnere med særlig kunnskap og erfaring på landnivå, og ved å forbedre våre egne rutiner og ressurser for kontroll.

Samtidig må vi anerkjenne at vi ikke kan unngå risiko når vi går inn med bistand i de mest krigsherjede og nødutsatte stedene i verden. Særlig i sårbare stater og områder blir kontekstanalyse og risikohåndtering viktig. Utvikling av analyser og risikoarbeid skal derfor styrkes. Politisk økonomiske analyser er under utarbeidelse for 11 av partnerlandene (tidl. fokusland), og vurderes for de øvrige partnerlandene.

Samtidig krever økt innsats i ustabile situasjoner høy grad av fleksibilitet. Når konteksten er labil, må tiltakene kunne endres for å nå de mest nødlidende. Selv med alle mulige sikkerhetsforanstaltninger på plass, er det ingen garanti for at hver norske bistandskrone på kort sikt når frem til hver av de mest marginaliserte blant de aller fattigste i verden. En av de mest gjennomgående læringene fra utviklingssamarbeid, er at det ofte tar flere tiår med langsiktig og forutsigbart samarbeid av høy kvalitet, før en kan forvente bærekraftige resultater.

Norads rolle

Det er etablert et omfattende sett av retningslinjer, systemer og regelverk for forvaltning og resultatoppfølging av norsk bistand. God forvaltning av bistand krever riktig kompetanse, kapasitet og kontinuitet. Ressursene i Utenriksdepartementet og Norad må utfylle hverandre. Det er en målsetting å unngå duplisering av oppgaver og etablere en klarere arbeidsdeling mellom UD og Norad.

Utenriksdepartementet har gjennomgått organiseringen av bistandsforvaltningen. Norad har fått en sterkere rolle i forvaltningen av norsk bistand enn tidligere. Som et ledd i arbeidet med å effektivisere bistandsforvaltningen, er ansvaret for forvaltningen av helse- og utdanningsbistanden flyttet fra Utenriksdepartementet til Norad. I tillegg har Norad i hovedsak fått ansvaret for forvaltningen av bistand innen klima, miljø, fornybar energi, klimatilpasset landbruk og landbruksforskning. Utenriksdepartementet har også overført oppgaver knyttet til faglig rådgivning og kvalitetssikring til Norad.

Faglig kapasitetsoppbygging

Styrking av statlig kapasitet i utviklingsland skjer gjennom en rekke bistandsformer og samarbeidspartnere. FN, utviklingsbankene, globale fond stat-til-stat bistand og faglig støtte over tematiske budsjettposter kan alle gi avgjørende bidrag.

Det har vært en markant økning i etterspørselen etter norsk teknologi og kunnskapsoverføring – i enkelte tilfeller, særlig i land som ikke har behov for tradisjonell bistand, er dette mer etterspurt enn bistandsmidler. En revitalisering og styrking av faglig samarbeid er derfor en viktig del av en fremtidsrettet utviklingspolitikk og et viktig bidrag til overgangen fra et forhold basert på bistand til mer normale bilaterale forbindelser.

Regjeringen vil be Norad foreta en gjennomgang av norsk bistand til faglig kapasitetsoppbygging til utviklingsland. Dette er et ledd i Regjeringens arbeid med å systematisere arbeidet med faglig samarbeid. Som varslet i Utviklingsmeldingen vil Regjeringen etablere en kunnskapsbank som blir lagt til Norad. Arbeidet skal ta utgangspunkt i sektorer der Norge har relevant og spisset kompetanse. Se kap. 165 Forskning, kompetanseheving og evaluering, post 71 Faglig samarbeid for nærmere omtale av Kunnskapsbanken.

Vedtak nr. 586, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for Utenriksdepartementet legge opp til en ny budsjettstruktur med en klarere og mindre overlappende fordeling av bistandsformål på de forskjellige budsjettkapitler og poster, supplert med indikative plantall for de utvalgte partnerlandene og sentrale bistandsmottakere.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:25 S (2016–2017), Innst. 243 S (2016–2017).

Vedtaket er fulgt opp ved at det er utarbeidet indikative plantall for fordeling over regionbevilgingene til alle partnerlandene som en stor andel av norsk landfordelt bistand skal konsentreres rundt, jf. omtale under programkategori 03.10 Bilateral bistand. Videre er det i større grad lagt inn referanser til relaterte innsatser, der tiltak finansieres over ulike programkategorier og kapitler. Vi viser også til at den sikkerhetspolitiske satsningen på globale sikkerhetsutfordringer, sikkerhetssektorreform og nedrustning, som har tidligere vært samlet under kap. 164 Fred, forsoning og demokrati, post 72 Utvikling og nedrustning, nå er delt i tre poster, jf. omtale under kap. 164 Fred forsoning og demokrati. Utenriksdepartementet vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte om videre oppfølging av dette vedtaket.

10.12 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2016

Det rapporteres under på volum og fordeling av bistanden i 2016. For presentasjon av resultater fra utviklingssamarbeidet vises det til rapportering under de ulike poster. Det vises også til vedlegg 1-7 for detaljerte oversikter over fordeling av bistanden. Oppsummering av resultater på landnivå presenteres også på Norads hjemmeside www.norad.no.

ODA-godkjent bistand i 2016

For 2016 er det rapportert 36,8 mrd. kroner som Norges offisielle bistand i henhold til OECDs retningslinjer. Dette tilsvarer 1,12 pst. av BNI, en økning fra 1,05 pst. i 2015. Norsk bistand i 2016 er tidligere i 2017 blitt rapportert til å utgjøre 36,6 mrd. kroner, tilsvarende 1,11 pst. av BNI. Justeringen er et resultat av endringer i OECDs rapporteringsdirektiv, hvor den rapporterbare andelen av kjernestøtten til FNs Høykommissær for menneskerettigheter og FNs fredsbevarende operasjoner har økt, og innskudd i Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur er blitt godkjent med en ODA-andel på 85 pst. Tabellene nedenfor og vedleggene til denne proposisjonen er utarbeidet på grunnlag av innrapporterte tall til OECD/DAC på 36,6 mrd. kroner.

Land- og/eller sektorspesifikk bistand har økt fra 2013 og utgjorde 74 pst. av bistanden i 2016. Denne økningen skyldes primært økte flyktningutgifter i 2015 og 2016. Beløpet som går til kjernestøtte til multilaterale organisasjoner har holdt seg på samme nivå i perioden, men har sunket som andel av totalbistanden fra en topp på 24 pst. i 2014 til 21 pst. i 2016. Andelen som går til administrasjon av bistanden har holdt seg stabilt.

Sektorfordelingen viser at bistanden til utdanning og nødhjelp har økt betydelig fra 2013 til 2016. Støtte til utdanning har økt fra 1,7 mrd. kroner til 3,2 mrd. kroner i 2016, og utgjorde 8,7 pst. av den totale norske bistanden i 2016. Nødhjelp har økt fra 2,5 mrd. kroner til 3,7 mrd. kroner og utgjorde 10,2 pst. av den totale norske bistanden i 2016. I tillegg kommer humanitær bistand som er kategorisert som bistand til andre sektorer, som bl.a. utdanning og helse. Støtten til godt styresett og miljø/energi har sunket, mens støtten til økonomisk utvikling og handel i 2016 var på om lag samme nivå som i 2013. Innen denne kategorien ligger støtten til landbruk og fiskeri. Økningen til kostnader i Norge skyldes veksten i flyktningutgifter i Norge i 2015 og 2016.

Tabellen viser hvordan bilateral bistand fordeler seg på hovedregion. Bistand som kodes som global uspesifisert har økt betydelig i perioden, og utgjør nå 51 pst. av den bilaterale bistanden. Mye av denne bistanden ender opp i fattige land i Afrika og Asia, for eksempel gjennom globale programmer. Veksten i global uspesifisert bistand henger også sammen med økningen i flyktningutgiftene i Norge, spesielt i 2015 og 2016. Økningen i bistanden til Midtøsten har blant annet sammenheng med økt humanitær innsats knyttet til Syria-krisen. Bilateral bistand til Asia og Afrika går noe ned.

I tillegg til den bilaterale bistanden går mye norsk bistand som kjernestøtte til de multilaterale organisasjonene. I praksis går hoveddelen av Verdensbankens og FN-organisasjonenes samlede midler til lavinntektsland i Afrika og Asia. FN-organisasjonene fordeler midler i henhold til retningslinjer som Norge gjennom styrearbeidet har vært med på å vedta, og som innebærer at land som står overfor de største utfordringene innenfor den enkelte organisasjons mandat, skal prioriteres. Gjennom dialog og retningslinjer sikrer man at en stor andel av den tematiske støtten som kanaliseres gjennom multilaterale finansinstitusjoner går til de fattigste landene i Afrika.

Landfordelt bistand til minst utviklede land og andre lavinntektsland har sunket noe fra 2013 til 2016, og var i 2016 på om lag 48 pst. I tillegg kommer som nevnt over støtten gjennom FN og Verdensbanken som primært går til de minst utviklede og til lavinntektslandene. Andelen til middelinntektsland skyldes i stor grad den humanitære støtten til Syria og nærområdene.

Norge bidro med 2,7 mrd. kroner til Syria-krisen i 2016. Om lag 1 mrd. kroner ble registrert som støtte til Syria, som da ble det største mottagerlandet. Bistanden til Libanon er også primært relatert til krisen i Syria. Brasil er nå nummer to på listen etter Syria, fulgt av sårbare land og områder som Afghanistan, Palestina og Sør-Sudan. Støtten til Brasil og Indonesia er i all hovedsak relatert til klima- og skoginitiativet.

I 2016 mottok 106 land norsk bistand mot 109 i 2015. Det er fire unntak fra den geografiske konsentrasjonen: Kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, post 70 Sivilt samfunn, kap. 161 Næringsutvikling, post 75 og post 95 (Norfund) og kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand og kap. 164 Fred, forsoning og demokrati, post 70 Fred, forsoning og demokratitiltak. Dersom en ser bort fra postene som er unntatt fra konsentrasjonsprinsippet, sank antallet mottakerland fra 111 i 2013 til 92 i 2016. Antallet bistandsavtaler er redusert med 46 pst. fra 6 118 i juni 2015 til om lag 3 300 per september 2017.

Blant de multilaterale aktørene ble mest bistand kanalisert gjennom FN-systemet. Bistanden gjennom de multilaterale organisasjonene økte fra 2013 til 2014 og har deretter holdt seg stabil på i underkant av 16 mrd. kroner. Fra 2015 til 2016 økte støtten gjennom Verdensbankgruppen med 472 mill. kroner og UNICEF med 310 mill. kroner, mens støtten til andre multilaterale organisasjoner sank med 581 mill. kroner.

Av støtten på 1 676 mill. kroner til UNICEF utgjorde kjernestøtten 435 mill. kroner. For UNDP utgjorde kjernestøtten 535 mill. kroner av totalstøtten på 1 733 mill. kroner. De siste årene har andelen som er gitt som kjernestøtte sunket noe, mens andelen som gis som støtte til tematiske og geografiske satsinger har økt.

I 2016 ble 14 pst. av det totale utviklingsbudsjettet kanalisert gjennom norsk sivilt samfunn. Norges Røde Kors og Flyktninghjelpen er de to organisasjonene som mottar mest midler. De fem største organisasjonene mottok om lag 66 pst. av støtten til norske frivillige organisasjoner i 2016, mot 59 pst. i 2015.

Det er spesielt den økte humanitære bistanden som er årsak til økningen til de fem største organisasjonene. Samtidig ser vi at støtten til den sjette største organisasjonen, Digni, reduseres noe. Dette gjelder også støtten til andre norske frivillige organisasjoner utenom de seks største.

Norsk sivilt samfunns bistandsinnsats støttes fra en rekke ulike kapittel og poster i henhold til formål, hvorav kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, post 70 Sivilt samfunn og kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand står for de største andelene. En mer detaljert oversikt på kapittel og post fremgår av vedlegg 3, Bistand gjennom norske frivillige organisasjoner og stiftelser.

Gjennom perioden representerer norske offentlige institusjoner den største økningen og det har sammenheng med den store flyktningetilstrømningen i 2015 med tilhørende utgifter.

Støtten gjennom sivilt samfunn/frivillige organisasjoner har holdt seg stabilt rundt 7 mrd. kroner, men det har vært en forskyvning fra internasjonale og lokale frivillige organisasjoner til norske frivillige organisasjoner som i 2016 forvalter om lag 14 pst. av midlene.

Støtten til de multilaterale organisasjonene har også holdt seg relativt stabil på i underkant av 50 pst. av samlet bistand. Støtten til offentlige institusjoner i samarbeidslandene (stat-til-stat-bistand) har sunket og utgjorde 6 pst. av bistanden i 2016. Av dette beløpet gikk den største andelen til Brasil.