4 Internasjonale prinsipper og domstoler
4.1 Innledning
I dette kapittel vil det bli gitt en oversikt over internasjonale prinsipper og internasjonale domstoler som er av interesse i denne sammenheng. De utenlandske ordninger som er av særlig interesse for de enkelte spørsmål denne proposisjonen behandler, vil bli omtalt i de respektive kapitlene. Det vil i tillegg bli gitt en generell redegjørelse for domstolstrukturen i det enkelte land under kapittel 7, i forbindelse med at det redegjøres for de ulike administrasjonsordningene. Hovedvekten vil bli lagt på de øvrige nordiske land.
4.2 Internasjonale prinsipper
En rekke internasjonale dokumenter omhandler de temaer som skal behandles i det følgende. Særlig sentrale er:
Verdenserklæringen om menneskerettigheter 1948
Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, artikkel 6
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966, artikkel 14
FNs Basic Principles on the Independence of the Judiciary, 1985
Europarådets Rekommendasjon nr. R (94) 12 om Independence, efficiency and role of judges, 1994
Prinsippet om domstolenes og dommernes uavhengighet står sentralt i de internasjonale dokumentene. Den fundamentale bestemmelse er artikkel 6 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som trekker opp grunnleggende rettssikkerhetsgarantier i forbindelse med behandling av rettssaker, - både sivile saker og straffesaker. En av rettssikkerhetsgarantiene i artikkel 6 er det enkelte individs rett til å få avgjort saken av «en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov». Det er opprettet en egen domstol - Den europeiske menneskerettsdomstol - som skal sikre at medlemsstatene overholder konvensjonen.
Ved siden av Den europeiske menneskerettskonvensjonen, er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter den eneste av de nevnte dokumentene som er folkerettslig bindende. Disse har også stilling som norsk lov, jf. menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 § 2. Dette gir de to konvensjoner en særlig betydning. FN-konvensjonens artikkel 14 er i sin utforming og fokusering på uavhengige domstoler meget lik artikkel 6 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, og Justisdepartementet nøyer seg derfor med å beskrive den sistnevnte bestemmelse nærmere, se nedenfor under pkt. 4.2.1.
Europarådets Rekommendasjon har sitt utspring i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6, og representerer en videreutvikling og klargjøring av hva prinsippet om uavhengige domstoler og dommere bør inneholde. FNs Basic Principles bygger på sin side på Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. Både Europarådets Rekommendasjon og FNs Basic Principles har nærmere bestemmelser om bl.a. utnevnelse av dommere og om disiplinærtiltak. Disse dokumentene er som nevnt ikke folkerettslig bindende, men de er formet som anbefalinger til medlemsstatene om å integrere dem i de nasjonale rettssystemene. FNs Basic Principles og Europarådets Rekommendasjon er nærmere beskrevet under pkt 4.2.2 og 4.2.3.
I tillegg til de dokumenter som er nevnt ovenfor, vises til artikkel 10 i den universelle menneskerettighetserklæringen som FN vedtok 10. desember 1948, som lyder slik:
«Everyone is entitled in full equality to a fair and public hearing by an independent and impartial tribunal, in the determination of his rights and obligations and of any criminal charge against him.»
For ordens skyld nevnes at flere andre dokumenter berører domstolenes og dommernes uavhengighet, men departementet finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse.
4.2.1 Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6
Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 ble ratifisert av Norge 15. januar 1952, og trådte i kraft 3. september 1953. Artikkel 6 danner som nevnt utgangspunkt for de senere internasjonale dokumenter om domstolenes og dommernes uavhengighet. Den sentrale bestemmelse lyder (norsk oversettelse):
«For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.»
Konvensjonsteksten er i atskillig utstrekning utfylt og presisert gjennom en rekke avgjørelser av Den europeiske menneskerettsdomstolen og Den europeiske menneskerettighetskommisjonen. Disse organers oppgave har vært å sikre at de forpliktelser som medlemsstatene har tatt på seg, blir overholdt.
Kravet til domstolenes uavhengighet gjelder både i forhold til den lovgivende og den utøvende makt. Denne uavhengigheten må være synbar for andre, og særlig viktig er dette for den/de parter som er involvert i en rettssak. Det er med andre ord ikke nok at dommeren selv føler seg uavhengig. Det samme gjelder konvensjonens krav om upartiskhet; dommeren må framtre som upartisk.
Menneskerettsdomstolen synes i sin praksis å ha knyttet kravet om uavhengighet særlig til tre forhold; utnevnelsesprosedyren for dommere, varigheten av dommernes utnevnelse og om det foreligger garantier mot press fra utenforstående. At dommere, som i Norge, utnevnes av den utøvende makt har ikke blitt sett på som problematisk, forutsatt at utnevnelsen er saklig og basert på en betryggende prosedyre. Et helt sentralt element i uavhengighetskravet er at den utøvende makt ikke skal kunne fjerne en dommer, med mindre helt spesielle forhold foreligger. Det avgjørende er at denne rettigheten for dommeren er sikret i praksis, ikke om den er fastsatt i konstitusjonen eller i lov.
I Norge er dommernes stillingsvern fastsatt i Grunnloven § 22 annet ledd: Dommere kan bare avskjediges etter dom. Tidsbestemte utnevnelser av dommere kan være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen, og jo kortere perioden for utnevnelsen er, jo lettere vil den kunne stride mot konvensjonen.
Uavhengighetsprinsippet forutsetter videre at den utøvende makt ikke kan gi instrukser til domstolene om hvorledes de skal utføre sin rent dømmende virksomhet i konkrete saker.
Kravet om upartiskhet omfatter også krav til dommernes habilitet. Vår nasjonale lovgivning angir hvilke situasjoner som medfører inhabilitet, men Menneskerettsdomstolen viser at også flere forhold kan spille en rolle i relasjon til kravet om upartiskhet. For eksempel kan en dommer ikke alltid pådømme en straffesak, dersom hun/han på tidligere stadier og kanskje flere ganger har tatt standpunkt til spørsmålet om varetektsfengsling av vedkommende siktede/tiltalte.
Den betydning som menneskerettene tillegges i Norge, ble fremhevet ved at Grunnloven i 1994 fikk en ny § 110 c, som lyder:
«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.»
Den europeiske menneskerettskonvensjonen ble en del av norsk rett gjennom lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), vedtatt av Stortinget 21. mai 1999. Lovens formål er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Loven medfører at Den europeiske menneskerettskonvensjonen skal gjelde som norsk lov, og ved motstrid mellom konvensjonen og annen lovgivning skal førstnevnte gå foran. For ordens skyld nevnes at bl.a. på strafferettens område gjaldt dette også tidligere.
4.2.2 FNs Basic Principles on the Independence of the Judiciary
FNs Basic Principles on the Independence of the Judiciary ble vedtatt av FNs generalforsamling 13. desember 1985. Dokumentet fastsetter nærmere bestemmelser om de nasjonale domstolenes uavhengighet, om dommernes ytringsfrihet og forholdet til andre menneskerettigheter, om kvalifikasjonskrav til dommere og utnevnelse av dommere, om dommeres arbeidsvilkår og om disiplinære forføyninger overfor dommere.
Basic Principles er ikke folkerettslig bindende for medlemsstatene, men siktemålet er at statene skal la seg inspirere av prinsippene og bestrebe seg på å gjennomføre dem i egen lovgivning.
I Basic Principles slås det bl.a. fast at domstolenes uavhengighet skal garanteres av staten, enten i konstitusjonen eller i lov, og respekteres av den utøvende makt og øvrige samfunnsinstitusjoner. Staten skal også være forpliktet til å stille de nødvendige ressurser til disposisjon, slik at domstolene kan utføre sine funksjoner tilfredsstillende. Domstolene skal ha kompetanse til å treffe avgjørelser i alle spørsmål av rettslig karakter, og eksklusiv kompetanse til å avgjøre om en sak hører inn under domstolene. Fordeling av saker på dommere internt i den enkelte domstol skal avgjøres av vedkommende domstol selv. Domstolen skal kunne treffe sine avgjørelser på en upartisk måte med grunnlag i sakens fakta og i samsvar med loven, uten restriksjoner, press og trusler fra noe hold. Domstolenes avgjørelser skal ikke være gjenstand for endring, bortsett fra ved overprøving av overordnet domstol (og ved benådning av kompetent myndighet i straffesaker).
Basic Principles stiller visse kvalifikasjonskrav til dem som utnevnes som dommere. De må bl.a. ha den nødvendige personlige integritet og være skikket for stillingen gjennom kvalifisert juridisk yrkespraksis eller kvalifiserte juridiske kunnskaper. Diskriminering av potensielle dommere pga. rase, kjønn, religion osv. må ikke skje.
Dommerne skal sikres visse rettigheter i forbindelse med oppsigelse/avskjed, suspensjon og ved andre former for disiplinærtiltak. De har i slike tilfeller krav på en rettferdig rettergang, og på at avgjørelser om disiplinærtiltak treffes i samsvar med etablerte standarder for hvordan dommere skal eller bør opptre. Oppsigelse/avskjed og suspensjon kan skje på grunnlag av udyktighet i stillingen, eller som følge av en opptreden som ikke er forenlig med de krav som stilles til dommerstillingen. En viktig rettssikkerhetsgaranti er at også de avgjørelser det her er tale om, skal kunne gjøres til gjenstand for selvstendig rettslig overprøving.
Dommere skal nyte godt av de vanlige menneskerettigheter som ytringsfrihet, trosfrihet mv. Ved utøvelsen av disse rettighetene må dommerne imidlertid ta hensyn til den verdigheten som er knyttet til deres stilling, og til domstolenes upartiskhet og uavhengighet. Dommere skal ha full frihet til å etablere eller slutte seg til organisasjoner som kan ivareta deres interesser som dommere.
Som nevnt forutsetter Basic Principles at dommeres uavhengighet lovfestes. Det samme gjelder arbeidsvilkår, fysisk sikkerhet, rett til passende avlønning, pensjon og pensjonsalder. Faste dommere skal også ha et lovbasert vern mot oppsigelse/avskjed frem til inntrådt pensjonsalder. Midlertidige dommere skal ha et tilsvarende vern i den perioden de er oppnevnt for.
4.2.3 Europarådets Rekommendasjon nr. R (94) 12 om Independence, efficiency and role of judges
Europarådets Rekommendasjon nr. R (94) 12 om Independence, efficiency and role of judges er som nevnt ikke folkerettslig bindende. Den bygger på artikkel 6 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs Basic Principles. Rekommendasjonen anser domstolenes og dommernes uavhengighet som en hjørnestein i et rettferdig rettssystem, og anbefaler at den enkelte medlemsstat styrker domstolenes/dommernes uavhengighet og effektivitet ved å integrere de prinsipper som fastsettes i Rekommendasjonen i det nasjonale rettssystemet.
Det utgangspunkt som Rekommendasjonen bygger på er idéen om at den myndighet som dommerne har, skal balanseres av deres plikter. Dersom dommere skal kunne være uavhengige, er det nødvendig at de sikres en viss myndighet. Denne myndigheten må imidlertid ikke misbrukes, og dommerne må derfor pålegges visse plikter.
Rekommendasjonen inneholder prinsipper som i utgangspunktet gjelder for alle dommere, også for lekdommere og medlemmer av domstollignende organer. Rekommendasjonens seks prinsipper omfatter
Generelle prinsipper om dommernes uavhengighet (Prinsipp I)
Dommernes autoritet (Prinsipp II)
Tilfredsstillende arbeidsforhold for dommere (Prinsipp III)
Dommeres rett til å etablere foreninger (Prinsipp IV)
Dommernes plikter (Prinsipp V)
Disiplinærforhold mv. (Prinsipp VI)
Spesielt kan nevnes at de generelle prinsipper - Prinsipp I - fastsetter at alt må gjøres for å fremme, sikre og respektere dommernes uavhengighet. Det anses for å være særlig viktig at dommernes uavhengighet integreres i den interne rett. Avhengig av det enkelte lands rettstradisjon kan dette bl.a. innebære fastsetting av at domstolsavgjørelser er endelige og ikke gjenstand for overprøving utenfor domstolsystemet (med mindre det for eksempel dreier seg om benådning), at domstolene selv - innenfor lovgivningens rammer - avgjør om de har kompetanse til å behandle en sak, og at dommernes stillingsvern og lønnsforhold sikres ved lov.
Ifølge de generelle prinsipper er domstolenes uavhengighet først og fremst knyttet til opprettholdelsen av maktfordelingen mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Det anses for øvrig å være av grunnleggende betydning at de to førstnevnte sørger for at domstolenes/dommernes uavhengighet trygges, og at det ikke tas skritt som kan sette denne uavhengigheten i fare.
Når dommere utnevnes, skal det legges vekt på deres tidligere yrkespraksis mv., integritet, dyktighet og effektivitet. Rekommendasjonens utgangspunkt er at det organ som foretar utnevnelsen, skal være uavhengig av den utøvende makt. For å sikre denne uavhengigheten må organets medlemmer oppnevnes av domstolene. Organet skal selv kunne fastsette sine saksbehandlingsregler. Hvis den gjeldende ordning i en stat er at dommerne utnevnes av den utøvende makt, må det innføres ordninger som sikrer at utnevnelsesprosessen i praksis gjennomføres på en uavhengig, upartisk og åpen måte. Slike ordninger kan for eksempel være at det opprettes et rådgivende organ, slik tilfellet er i Norge. I sin dømmende virksomhet skal en dommer være uavhengig og kunne fungere uten trusler, press, usaklig påvirkning eller hindringer av annen art fra noe hold. Forsøk på å påvirke dommeren bør møtes med lovbestemte sanksjoner.
De generelle prinsipper beskjeftiger seg også med spørsmålet om fordeling av saker internt i den enkelte domstol. Fordelingen må skje etter et tilfeldighetsprinsipp og saken kan deretter ikke tas fra dommeren med mindre det foreligger særlige grunner, for eksempel sykdom.
Endelig fastsetter de generelle prinsipper at en dommer skal gis stillingsvern fram til oppnådd pensjonsalder, eller i den kortere perioden hun/han er utnevnt for.
For dommere som unnlater eller ikke makter å utføre sine plikter, fastsetter Prinsipp VI at alle nødvendige tiltak skal kunne iverksettes overfor vedkommende, så fremt tiltakene ikke truer prinsippet om dommernes uavhengighet. Slike tiltak kan bl.a. være at dommeren trekkes fra saken, gis andre oppgaver ved domstolen, pålegges økonomiske sanksjoner som for eksempel trekk i lønn eller suspenderes fra stillingen. Etter gjeldende norsk rett kan slike tiltak bare i begrenset utstrekning iverksettes overfor dommere, for eksempel er det ikke adgang til å trekke en dommer i lønn. En dommer skal ifølge Rekommendasjonen ikke kunne fjernes fra sin stilling før funksjonstiden utløper, med mindre det foreligger særlige grunner, fastsatt i lov.
Prinsipp VI anbefaler at medlemsstatene vurdere å opprette et særskilt kompetent organ som skal behandle alle tiltak av disiplinær karakter, når ikke disse behandles av de ordinære domstoler. Dommeren skal sikres forsvarlig saksbehandling, herunder få anledning til å imøtegå alle anklager.
4.3 Internasjonale domstoler
4.3.1 Generelt
Det internasjonale rettssamfunnet har etablert flere domstoler til løsning av rettstvister, globalt og regionalt. Flere domstoler er av særlig interesse i denne sammenheng, og følgende vil bli omtalt nærmere:
Den internasjonale domstol i Haag
Den europeiske menneskerettsdomstol
EF-domstolen
EFTA-domstolen
Den internasjonale straffedomstolen
Felles for disse domstolene er at det er fastsatt regler om forhold som gjelder domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet. Hovedinntrykket er at uavhengighetsprinsippet har en solid forankring i det regelverk som er utarbeidet for de ulike domstoler, ikke minst ved at den enkelte dommer er sikret et sterkt stillingsvern. De internasjonale prinsipper om domstolenes og dommernes uavhengighet i de enkelte stater som kommer til uttrykk i de ulike konvensjoner, resolusjoner mv., har således også nedfelt seg i de regelsett som gjelder for internasjonale domstoler og dommerne i disse domstolene.
4.3.2 Den internasjonale domstol i Haag
Generelt
Den internasjonale domstol i Haag er FNs øverste dømmende myndighet, og løser tvister mellom FNs medlemsstater. I tillegg til medlemsstatene kan også andre stater være part i tvister, forutsatt at de har sluttet seg til de særlige vedtekter som er fastsatt for domstolen. I vedtektene - som er en integrert del av FN-pakten - er det fastsatt nærmere regler om Den internasjonale domstols organisasjon, domsmyndighet, rettergangen og om rådgivende uttalelser.
Den internasjonale domstols domsmyndighet er det primære, men domstolen kan også på begjæring gi rådgivende uttalelser (responsa) om et hvilket som helst rettsspørsmål. Uttalelsene er ikke rettslig bindende, men blir i stor utstrekning respektert og fulgt opp i praksis. Retten til å anmode om rådgivende uttalelser er reservert for FN-organer og FNs særorganisasjoner.
Utnevnelse av dommere, funksjonsperiode mv.
Den internasjonale domstol har 15 medlemmer som velges av Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet. Dommerne velges uten hensyn til nasjonalitet, og det er et generelt krav i vedtektene at de dommere som velges må representere de viktigste kulturformer og rettssystemer i verden. Ingen stat kan ha flere enn én dommer i domstolen. Det er praksis at de fem faste medlemmene av sikkerhetsrådet er representert med hver sin dommer.
Dommerne velges for ni år av gangen, med adgang til gjenvalg. Det stilles strenge kvalifikasjonskrav til de som velges, både faglig og personlig. Før en dommer tiltrer stillingen, må hun/han avgi en høytidelig erklæring om å utøve sitt verv «upartisk og samvittighetsfullt».
Norge har hatt to faste dommere ved Den internasjonale domstol: Helge Klæstad 1946-1961 (domstolens leder 1958-1961), og Jens Evensen 1985-1994.
Uavhengighet og stillingsvern
Domstolens vedtekter presiserer at Den internasjonale domstol skal bestå av uavhengigedommere.
Dommerne er sikret et sterkt stillingsvern. En dommer kan ikke fjernes fra sin stilling med mindre de øvrige dommerne enstemmig kommer til at hun/han ikke lenger oppfyller de nødvendige forutsetninger for å inneha stillingen. Myndigheten til å avskjedige en dommer ligger altså hos domstolen, og ikke hos de velgende organer.
Dommernes selvstendige og uavhengige stilling er også søkt sikret på andre måter. De er unntatt fra rettsforfølgning for forhold knyttet til utøvelsen av dommerstillingen. Deres økonomiske trygghet er sikret. Deres lønninger og særskilte godtgjøringer kan ikke nedsettes i funksjonsperioden, og er dessuten unntatt fra beskatning. I tillegg har dommerne krav på pensjon og dekning av reiseutgifter etter regler fastsatt av Generalforsamlingen.
Sidegjøremål
Dommernes adgang til å inneha sidegjøremål er meget begrenset. De er helt avskåret fra å inneha politiske eller administrative verv eller utøve noen annen virksomhet av profesjonell art.
4.3.3 Den europeiske menneskerettsdomstol
Generelt
Den europeiske menneskerettsdomstolen er opprettet i medhold av artikkel 19 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, og har sitt sete i Strasbourg. Domstolens oppgave er å sikre at de stater som har ratifisert Den europeiske menneskerettskonvensjonen, oppfyller forpliktelsene som de har påtatt seg i henhold til konvensjonen. Domstolen behandler klager både fra konvensjonsstater (statsklager) og fra enkeltpersoner, organisasjoner mfl. (individklager). I tillegg til å avsi dommer, kan domstolen avgi rådgivende uttalelser på anmodning fra Ministerkomitéen i Europarådet.
Den europeiske menneskerettskonvensjons bestemmelser om domstolen har nylig gjennomgått store endringer. De nye bestemmelsene trådte i kraft 1. november 1998. Siktemålet med endringene har vært å rasjonalisere og effektivisere behandlingen av saker om brudd på konvensjonen, særlig fordi saksbehandlingstiden etter hvert var blitt meget lang (i gjennomsnitt 5-6 år). Det var tidligere to kontrollorganer - Kommisjonen og Menneskerettsdomstolen - med Kommisjonen som førsteinstans. Domstolen har nå overtatt Kommisjonens oppgaver, slik at man har fått ett kontrollorgan i stedet for to. Dommerne er nå tilsatt på heltid, noe de ikke var tidligere.
Utnevnelse av dommere, funksjonsperiode mv.
Domstolen har like mange medlemmer som det er stater som har ratifisert Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Dommerne velges av Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet, etter forslag fra de enkelte stater. Dommernes funksjonsperiode er seks år, med adgang til gjenvalg. Ved tiltredelsen må dommerne avgi forsikring om at de vil opptre uavhengig og upartisk. Kvalifikasjonskravene til de som velges er nokså identiske med de som gjelder for dommere i Den internasjonale domstol i Haag.
Tidligere høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal var norsk medlem av Menneskerettsdomstolen fra 1973 til 1998, de siste 13 årene som domstolens president. Vårt nåværende medlem er lagmann Hanne Sophie Greve.
Uavhengighet, stillingsvern mv.
Dommernes uavhengighet fremgår av konvensjonen. En dommer er sikret stillingsvern ved at det kreves 2/3 flertall blant dommerne for å kunne avskjedige henne/ham. Alle dommere plikter å fratre ved fylte 70 år. Dommerne nyter godt av immunitet som bl.a. omfatter fritak for frihetsberøvelse, beslag av personlig bagasje og rettslig forfølgning av enhver art i anledning skriftlige eller muntlige utsagn i forbindelse med dommerarbeidet. Domstolen i plenum kan gi avkall på dommernes immunitet, og har i visse tilfelle også plikt til å gjøre dette.
Sidegjøremål
Den europeiske menneskerettskonvensjonen har en helt generell bestemmelse om at dommere ikke skal delta i virksomhet «som er uforenlig med deres uavhengige og upartiske stilling, eller med de krav et heltidsembete medfører». Denne skjønnsmessige bestemmelsen gir liten veiledning om hvilke sidegjøremål som aksepteres, og det er domstolen selv som trekker grensen.
4.3.4 EF-domstolen
Generelt
EF-domstolen utgjør en av de sentrale institusjoner i EU ved siden av Rådet, Kommisjonen og Forsamlingen (Parlamentet). Domstolens oppgave er å sikre at lov og rett respekteres i henhold til medlemmenes traktatforpliktelser, både når det gjelder de enkelte medlemsstater og EUs institusjoner. Domstolen har sete i Luxemburg. Da det Europeiske Fellesskapet ble til den Europeiske Union i 1992 ble det vurdert å endre domstolens navn, men navneskifte fant ikke sted fordi det ikke skjedde særlige endringer i domstolens myndighet.
Det som i første rekke særkjenner EF-domstolen sammenliknet med de to internasjonale domstoler som er omtalt ovenfor under pkt 4.3.2 og 4.3.3, er at EF-domstolen i utgangspunktet har en mer direkte overnasjonal karakter.
EF-domstolen har forskjellige funksjoner. Den er både forfatningsdomstol (for eksempel ved behandling av tvister mellom en medlemsstat og EUs organer), forvaltningsdomstol (ved prøving av lovligheten av vedtak av EUs organer i enkeltsaker), internasjonal domstol (ved fortolkning av EUs folkerettslige avtaler), ordinær, sivil domstol (ved for eksempel erstatningssaker som reises mot EUs organer) og voldgiftsdomstol (etter nærmere avtale med de berørte parter). Private har en viss, begrenset rett til å reise søksmål for EF-domstolen.
EF-domstolen er den høyeste dømmende myndighet innen EU. Den er ankedomstol for avgjørelser som treffes av det første leddet i EUs domstolkjede, se nærmere nedenfor.
Det nevnes at EUs regelverk ikke bare anvendes av EUs egne domstoler. Deler av regelverket anvendes også av domstolene i medlemsstatene.
Utnevnelse av dommere, funksjonsperiode mv.
Domstolen har 15 medlemmer, og praksis er at hver medlemsstat fremmer forslag om en dommer. Dommerne utnevnes i prinsippet av medlemsstatenes regjeringer etter felles overenskomst. Dommerne utnevnes for seks år, med adgang til gjenvalg. Før en dommer overtar sin stilling, skal dommeren avlegge ed på at hun/han vil utføre dommervervet upartisk og samvittighetsfullt.
Som medlemmer av EF-domstolen anses også de åtte «generaladvokatene». Deres oppgave er - på en uavhengig og upartisk måte - å fremme begrunnede forslag til avgjørelse av de saker som blir fremmet for domstolen. Forslagene binder ikke domstolen. Generaladvokatene utnevnes på samme måte som dommerne.
Uavhengighet, stillingsvern mv.
Uavhengighetsprinsippet er sterkt forankret i traktaten og i de mer utfyllende bestemmelser i vedtektene for EF-domstolen. En dommer kan ikke fjernes fra sin stilling, fratas retten til pensjon eller tilsvarende økonomiske goder med mindre EF-domstolen enstemmig kommer til at vedkommende «ikke lenger fyller de vilkår som er foreskrevet, eller utfører de plikter som følger med embetet». Dommerne er unntatt fra rettsforfølgning etter de samme regler som gjelder for diplomatiske representanter, så lenge de fungerer i stillingen. Etter at de har sluttet i stillingen er de vernet mot rettsforfølging i den utstrekningen dette gjelder tjenestehandlinger. En dommers immunitet kan oppheves ved beslutning av domstolen i plenum.
Sidegjøremål
En dommer ved EF-domstolen har ikke rett til å inneha noe politisk eller forvaltningsmessig verv. Hovedregelen er videre at en dommer heller ikke kan inneha noe lønnet eller ulønnet yrke ved siden av dommerarbeidet.
Førsteinstansdomstolen
Med virkning fra 1. november 1989 ble det opprettet en førsteinstansdomstol - De europeiske felleskapers rett i første instans - for å avlaste EF-domstolen og øke rettssikkerheten gjennom muligheten til totrinnsbehandling. Førsteinstansdomstolens saklige virkeområde er begrenset. Den fungerer bare i nærmere angitte saker som for eksempel tjenestemannssaker. Retten har 12 medlemmer, som blir oppnevnt for seks år. Uavhengigheten er bl.a. sikret gjennom et stillingsvern som innebærer at en dommer bare kan fjernes fra sin stilling etter avgjørelse av EF-domstolen, og etter de samme kriterier som gjelder for disse dommerne. Også ellers gjelder det samme system for dommerne i begge instanser.
4.3.5 EFTA-domstolen
Generelt
Opprettelsen av EFTA-domstolen er hjemlet i Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkingsorgan og en Domstol (ODA), jf. artikkel 108 i EØS-avtalen. EØS-avtalen ble inngått 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994. I likhet med EF-domstolen har EFTA-domstolen sete i Luxemburg.
EFTA-domstolen avgjør EØS-spørsmål som melder seg innenfor EFTA. Tvistespørsmål relatert til EØS-avtalen innenfor EU, avgjøres av EF-domstolen. EØS-avtalen er således gjenstand for tolking av to domstoler.
EFTA-domstolens viktigste oppgaver er å behandle søksmål som Overvåkingsorganet (EFTA Surveillance Agency, ESA) reiser mot EFTA-landene for brudd på EØS-avtalen, avgjøre tvister mellom disse landene om tolkingen eller anvendelsen av EØS-avtalen, avgjøre klager over vedtak som Overvåkingsorganet treffer, samt gi ikke-bindende uttalelser til EFTA-landenes domstoler om fortolkingen av EØS-avtalen og regelverk gitt i medhold av denne. Medlemsstatenes nasjonale domstoler kan anmode om slike rådgivende uttalelser i tilknytning til konkrete rettssaker.
Private har bare i begrenset utstrekning adgang til å bringe en sak inn for EFTA-domstolen, men kan for eksempel saksøke Overvåkingsorganet når dette organets vedtak er rettet direkte mot dem.
Overvåkingsorganet er - som EFTA-domstolen - et ledd i EFTA-landenes kontrollsystem. Overvåkingsorganet er tillagt ansvaret for å føre tilsyn med at EFTA-landene gjennomfører og etterlever EØS-avtalen.
Utnevnelse av dommere, funksjonsperiode, sidegjøremål, uavhengighet mv.
EFTA-domstolen har tre medlemmer. Reglene om domstolens sammensetning, utnevnelse av dommere, dommernes funksjonsperiode, uavhengighet, sidegjøremål mv. er i det alt vesentlige identiske med de tilsvarende regler som gjelder for EF-domstolen.
Den norske dommer i EFTA-domstolen, er tidligere ambassadør Per Tresselt.
4.3.6 Den permanente, globale straffedomstolen
Generelt
17. juli 1998 vedtok utsendingene på en FN-konferanse i Roma vedtekter for en ny, permanent og global internasjonal straffedomstol, med sete i Haag. I henhold til vedtektene skal domstolen være «a permanent institution and shall have the power to excercise its jurisdiction over persons for the most serious crimes of international concern, as referred to in this Statute, and shall be complementary to national criminal jurisdiction». Til «the most serious crimes» regnes folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og krenkelser av en annen stats territorium mv. ved bruk av væpnede styrker.
Domstolen skal bestå av tre avdelinger med forskjellige funksjoner: En ordinær førsteinstans, en ankeinstans og en særskilt instans som treffer avgjørelser vedrørende etterforskingen, herunder om etterforskning skal iverksettes.
Vedtektene har ennå ikke trådt i kraft. Dette vil først skje når 60 stater har godkjent vedtektene.
Utnevnelse av dommere, funksjonsperiode mv.
Domstolen skal ha 18 fulltids dommere fordelt på de tre avdelingene. Dommerne velges av en forsamling som består av representanter fra de stater som har godkjent vedtektene, og blant kandidater som er nominert av disse statene. Funksjonsperioden for dommerne er ni år, og de kan ikke gjenvelges.
Uavhengighet, stillingsvern mv.
Dommerne har den samme immunitet og de samme privilegier som ledere av diplomatiske delegasjoner. Alvorlig tjenesteforsømmelse og kritikkverdig atferd av alvorlig karakter kan føre til at en dommer fjernes fra stillingen. Avgjørelse treffes av forsamlingen av medlemsstatene med 2/3 flertall, forutsatt at 2/3 av de øvrige dommerne ved domstolen innstiller på at dommeren skal avskjediges. Mindre alvorlige tjenesteforsømmelser og tilfeller av kritikkverdig atferd skal kunne møtes med mildere disiplinærtiltak.
Sidegjøremål
Dommerne kan ikke utøve annen virksomhet av profesjonell art. De kan heller ikke engasjere seg i virksomhet som kan hemme eller sinke dem i utførelsen av dommerarbeidet, eller som kan influere på tilliten til dommerens uavhengighet. Spørsmål som gjelder dommernes sidegjøremål avgjøres av domstolens dommere.
4.3.7 Andre internasjonale straffedomstoler
Det er også opprettet en internasjonal domstol for strafforfølgning av personer som var ansvarlig for alvorlige brudd på internasjonal humanitær rett i det tidligere Jugoslaviaetter 1. januar 1991 og en internasjonal straffedomstol for forbrytelser begått i Rwandaog av Rwandas borgere i nabolandene i tidsrommet 1. januar 1994 - 31. desember 1994. Lagdommer Erik Møse ble høsten 1998 valgt som dommer i Rwanda-domstolen.