3 Gjeldende rett
3.1 Innledning
Erstatningsansvaret for atomskader er regulert i lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet kapittel III. Loven ble utformet med sikte på at Norge skulle kunne tiltre Pariskonvensjonen og tilleggskonvensjonen samt Wienkonvensjonen uten ytterligere lovendringer. Innholdet i atomenergiloven kapittel III faller derfor i store trekk sammen med Pariskonvensjonens regulering, men kapitlet inneholder også enkelte supplerende bestemmelser. Det vil i det følgende bli gitt en oversikt over grunntrekkene i dagens regulering av atomansvaret.
3.2 Saklig virkeområde
Det følger av atomenergiloven § 20 første punktum at innehaveren av atomanlegg skal erstatte atomskade ved atomulykke som skjer i dennes anlegg. Anleggsinnehaveren vil også ha erstatningsansvar for atomskade som inntreffer ved atomulykke under transport m.v., se §§ 21 og 22. I Norge finnes to forskningsreaktorer av begrenset størrelse, én i Halden (25 MW) og én i Kjeller (2 MW). Begge innehas av Institutt for energiteknikk. I tillegg har Statsbygg et kombinert lager og deponi for lavt og middelsradioaktivt avfall i Aurskog-Høland kommune i Akershus (KLDRA).
Som atomulykke i atomenergilovens forstand regnes en eller flere hendelser med samme opphav som forårsaker atomskade, jf. atomenergiloven § 1 bokstav i. Det stilles ikke strenge krav til hendelsens ekstraordinære karakter, slik at også hendelser som inntreffer under normal drift av et anlegg vil regnes som atomulykker såfremt disse volder atomskade. Atomenergilovens spesielle erstatningssystem gjelder imidlertid ikke for skader som følger av ordinære uhell hvor de spesielle egenskaper ved radioaktivt materiale ikke er involvert, såfremt ikke reglene i § 29 om andre skader lidt samtidig med atomskade får anvendelse.
Atomskade er definert i atomenergiloven § 1 bokstav h som «skade som skyldes radioaktive egenskaper eller en forening av radioaktive og giftige, eksplosive eller andre farlige egenskaper ved atombrensel eller radioaktivt produkt, samt skade som skyldes ioniserende stråling fra annen kilde innen et atomanlegg». Pariskonvensjonen forutsetter at det skal kunne kreves erstatning for person- og tingskade, men overlater den nærmere avgrensningen av atomskadebegrepets innhold til nasjonal rett. Atomenergiloven gir ikke detaljert anvisning på hvilke tapsposter som kan kreves dekket. Alminnelige erstatningsrettslige prinsipper innebærer at økonomisk tap ved skade på personer, løsøregjenstander og fast eiendom kan kreves erstattet hvis kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Erstatning for ikke-økonomisk tap kan etter omstendighetene kreves etter atomenergiloven § 24 nr. 3, jf. lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 3.
3.3 Geografisk virkeområde
Atomansvarets stedlige virkeområde fremgår av atomenergiloven § 18, supplert med enkelte bestemmelser i forskrift 14. desember 2001 nr. 1498 om erstatning ved atomulykker. Lovens kapittel III vil gjelde dersom en atomulykke inntreffer i en stat som er part i Pariskonvensjonen, herunder i Norge, eller på eller over det åpne hav, forutsatt at også skaden er oppstått i en konvensjonsstat eller på eller over det åpne hav. Dersom det skjer en atomulykke i Norge, og innehaveren av et atomanlegg ellers er ansvarlig etter lovens bestemmelser, kan det også kreves erstatning for skade i en stat som ikke er part i konvensjonen. Videre kan atomskade som oppstår i en konvensjonsstat, kreves erstattet selv om atomulykken skjer i en stat som ikke er part i Pariskonvensjonen, dersom innehaveren av et atomanlegg i Norge ellers er ansvarlig etter reglene i kapittel III, jf. ovennevnte forskrift om atomulykker § 3.
Virkeområdet for tilleggsytelser av statsmidler fremgår av atomenergiloven § 40, se nedenfor i punkt 3.10.
3.4 Ansvarsgrunnlag
Innehaveren av atomanlegg har et objektivt erstatningsansvar for atomskade voldt i forbindelse med virksomheten i hans anlegg, jf. atomenergiloven § 24 nr. 1. Dette innebærer at innehaveren vil svare uavhengig av skyld for slik skade. Skader på atomanlegget selv eller på andre atomanlegg på samme anleggsområde eller på ting som på ulykkestiden var på anleggsområdet og som ble brukt eller var der for å bli brukt i forbindelse med anlegget, omfattes imidlertid ikke av dette ansvaret, jf. atomenergiloven § 25 nr. 1.
Det finnes enkelte grunnlag for fritak fra ansvar, jf. atomenergiloven § 24 nr. 2, som bestemmer at innehaveren ikke er ansvarlig etter reglene i atomenergiloven kapittel III dersom vedkommende atomulykke direkte skyldes krigshandling eller lignende handling under væpnet konflikt, invasjon, borgerkrig eller opprør eller en alvorlig naturkatastrofe av usedvanlig art.
I tillegg til fritaksgrunnene i § 24 nr. 2, inneholder atomenergiloven § 26 en bestemmelse om at erstatningen kan lempes dersom skadelidte forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til skaden.
3.5 Ansvarssubjektet
Erstatningsansvaret for atomskade er kanalisert til innehaveren av atomanlegget som den skadegjørende atomsubstans er knyttet til, jf. atomenergiloven §§ 20-23. Kanaliseringsprinsippet innebærer at ansvaret i prinsippet skal være eksklusivt for vedkommende anleggsinnehaver, slik at skadelidte ikke vil kunne rette erstatningskrav for atomskade mot noen andre enn denne eller dennes forsikringsgiver, jf. atomenergiloven § 27 nr. 1. Dette gjelder selv om kravet mot innehaveren skulle være bortfalt ved foreldelse. Når det gjelder atomulykker som inntreffer under transport av atomsubstans, er utgangspunktet at den innehaver som sender materialet fra seg, er ansvarlig for skade som måtte inntre, helt til materialet er overtatt av en annen innehaver. Imidlertid kan annen risikoovergang bestemmes ved avtale, se nærmere regler i atomenergiloven § 21.
Det er enkelte unntak fra kanaliseringsprinsippet. For det første gjelder ikke prinsippet der dette ville være i strid med andre internasjonale overenskomster som Norge er tilsluttet på samferdselsområdet, jf. atomenergiloven § 27 nr. 4. Samtidig er det slik at dersom noen annen enn innehaveren har måttet betale erstatning for atomskade etter en slik internasjonal overenskomst eller etter loven i en stat som ikke er part i konvensjonen, kan vedkommende kreve regress mot innehaveren etter atomenergiloven § 28. Når det gjelder erstatningskrav for atomskader som innehaveren er fritatt fra ansvar for i medhold av ansvarsfritaksgrunnene i atomenergiloven § 24 nr. 2 eller unntakene for enkelte skadetyper i § 25 nr. 1, kan den skadelidte bare rette krav mot en enkeltperson som selv forsettlig har voldt skaden, jf. § 27 nr. 3. Når det gjelder sabotasjehandlinger som ikke faller inn under ansvarsfritaksgrunnene i § 24 nr. 2, vil innehaveren alene være ansvarlig overfor skadelidte, men vil ha regress mot en tredjeperson som selv forsettlig har voldt skaden, jf. atomenergiloven § 33 bokstav b.
Dersom skade voldes av flere atomanlegg, er innehaverne av anleggene solidarisk ansvarlige, jf. atomenergiloven § 31 nr. 1 første punktum, som inneholder regler om fordeling av erstatningsansvaret.
3.6 Ansvarsbeløp
Et sentralt trekk ved Pariskonvensjonen er at det samlede erstatningsbeløpet som skal utbetales per atomulykke, er begrenset. Konvensjonens någjeldende artikkel 7 bokstav b fastsetter som tidligere nevnt en ansvarsbegrensning for innehaveren på 15 millioner spesielle trekkrettigheter (Special Drawing Rights, SDR), det vil si ca. 150 millioner kroner. Beløpet omfatter ikke renter og saksomkostninger. For lavrisikoanlegg og transport gjelder et lavere minimumsbeløp på 5 millioner SDR, jf. artikkel 7 bokstav b (ii) og bokstav c. Dette tilsvarer ca. 50 millioner kroner.
Atomenergiloven § 30 nr. 1 første punktum fastsetter en alminnelig ansvarsgrense på 60 millioner SDR. Når det gjelder lavrisikoanlegg og transport, kan Kongen etter § 30 nr. 1 annet punktum i særlige tilfeller fastsette et lavere beløp, men ikke under 5 millioner SDR. Dette er ikke gjort. Dersom skadene etter en atomulykke skulle overstige de tilgjengelige beløp, gir atomenergiloven § 32 regler om fordeling mellom de skadelidte. Utgangspunktet er at det skal skje en forholdsmessig avkorting, men departementet kan bestemme at personskader skal gis fortrinnsvis dekning.
Konvensjonsstatene står fritt til å fastsette høyere erstatningsnivåer enn de minimumsbeløp konvensjonen foreskriver, jf. Pariskonvensjonen artikkel 15. Hvis slik høyere erstatning skriver seg fra offentlige midler og overstiger konvensjonens ansvarsgrenser, kan slike tiltak iverksettes på vilkår som avviker fra konvensjonens bestemmelser.
3.7 Forsikring eller annen økonomisk sikkerhet
Et annet sentralt prinsipp i Pariskonvensjonen er at innehaverens erstatningsansvar skal være dekket av forsikring eller annen økonomisk sikkerhet, jf. konvensjonens artikkel 10. Det følger av atomenergiloven § 35 nr. 1 at innehavere av atomanlegg er forpliktet til å tegne forsikring eller ha annen sikkerhet til dekning av et eventuelt ansvar for atomskade. Regler om krav til garantiens innhold mv. finnes i atomenergiloven § 37. Staten er fritatt fra plikten til å stille sikkerhet, jf. § 36 nr. 1. Etter § 36 nr. 2 kan staten ved statsgaranti stille sikkerhet til fordel for en innehaver. Slik statsgaranti er stilt for innehaverne av de atomanleggene som for tiden er i drift i Norge, og derfor er det bare for ansvaret ved enkelte transporter at innehavernes forsikringsplikt har betydning.
Etter atomenergiloven § 39 nr. 1 innestår staten for at erstatningsansvaret for innehavere av atomanlegg i Norge blir oppfylt innenfor ansvarsgrensen. Selv om Pariskonvensjonen ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse om at anleggsstaten svarer overfor skadelidte for det tilfellet at midler ikke ytes innenfor anleggsinnehaverens ansvarsbeløp, anses konvensjonsstaten for å ha et folkerettslig ansvar for at dette beløpet stilles til de skadelidtes rådighet.
3.8 Foreldelse og statsansvar for visse senskader
Det følger av atomenergiloven § 34 nr. 1, jf. Pariskonvensjonen artikkel 8 bokstav a, at retten til erstatning faller bort dersom rettssak ikke er anlagt innen ti år etter vedkommende atomulykke. Atomenergiloven § 34 nr. 2 fastsetter en særskilt foreldelsesfrist på 20 år for tilfeller der en atomulykke forårsakes av en atomsubstans som på tiden for ulykken var ulovlig fjernet, tapt eller oppgitt og ikke kommet til rette, jf. Pariskonvensjonen artikkel 8 bokstav b.
Pariskonvensjonen artikkel 8 bokstav c åpner for at nasjonal lovgivning i tillegg til disse ytre tidsgrensene kan fastsette en foreldelsesfrist på minst to år fra det tidspunktet da den skadelidte fikk eller burde ha fått kunnskap om skaden og den ansvarlige. En slik regel er i samsvar med norsk rett, jf. lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) § 9 nr. 1, som fastsetter fristen til tre år. At denne regelen gjelder for atomansvaret, følger av henvisningen til alminnelige foreldelsesregler i atomenergiloven § 34 nr.1.
Innehaveren er ikke ansvarlig for krav som ikke er meldt innen foreldelsesfristens utløp. Etter atomenergiloven § 42 har staten likevel påtatt seg ansvaret for visse sent inntrådte personskader. Staten dekker således erstatningsansvar for personskader oppstått i Norge som en innehaver av atomanlegg her ville ha vært ansvarlig for, dersom krav fremmes ved rettslige skritt innen 30 år etter at atomulykken skjedde og innenfor treårsfristen etter foreldelsesloven § 9 nr. 1. Vilkåret er at det må ha vært unnskyldelig at kravet ikke i tide ble gjort gjeldende mot innehaveren.
3.9 Jurisdiksjon og lovvalg
Pariskonvensjonen artikkel 13 gir regler om fordelingen av jurisdiksjon mellom konvensjonsstatenes domstoler i tilfelle av en atomulykke, med det formål at bare ett forum skal behandle alle erstatningskrav som har oppstått. Konvensjonen inneholder også en mekanisme for løsning av tilfeller der flere konvensjonsstater kan ha domsjurisdiksjon.
Hovedregelen er at domstolene i den staten der atomulykken har inntruffet, vil ha enekompetanse til å behandle erstatningskrav som følge av ulykken. Hvis en ulykke har skjedd utenfor en konvensjonsstats territorium, vil domstolene i staten der den ansvarlige innehaverens anlegg befinner seg, ha jurisdiksjon. I samsvar med dette bestemmer atomenergiloven § 45 nr. 1 at norske domstoler vil ha jurisdiksjon når atomulykken er skjedd helt eller delvis på norsk område, samt når atomanlegget ligger i Norge og ulykken har skjedd utenfor en konvensjonsstat eller det er usikkert hvor ulykken har funnet sted. Som utgangspunkt vil søksmål bare kunne reises i den rettskrets der atomulykken skjedde, jf. atomenergiloven § 46 nr.1.
Når det gjelder lovvalg, bygger både Pariskonvensjonen og atomenergiloven på at rettsreglene i det landet som har domsmyndighet, vil bli anvendt, jf. Pariskonvensjonen artikkel 14 bokstav b. Dersom en sak om erstatning for atomskade skal føres for norske domstoler, vil det altså være norsk rett som skal anvendes. Dersom på den annen side en annen konvensjonsstat skulle ha domskompetansen i et konkret tilfelle og sak blir reist i dette andre landet, vil Pariskonvensjonens lovvalgsystem lede til at ansvarsspørsmålene for en ansvarlig norsk innehaver eller dennes garantist vil bli bedømt etter denne andre konvensjonsstatens rett. Det er enkelte unntak fra hovedregelen om at domstollandets rett skal anvendes, og et viktig unntak gjelder innehaverens ansvarsbegrensning. Ettersom innehaveren vil følge den ansvarsgrense som er satt for anlegget i den staten der dette ligger, og forsikringen eller garantien vil gjelde for det beløp som er påkrevd etter lovgivningen i anleggsstaten, skal ansvarsgrensen i hjemlandet legges til grunn uansett hvor atomulykken skjer, jf. Pariskonvensjonen artikkel 7 bokstav d. I samsvar med dette fremgår det av atomenergiloven § 30 nr. 2 at når den ansvarlige innehavers atomanlegg ligger i en annen konvensjonsstat, gjelder denne statens lovgivning om ansvarsbegrensning selv om norsk rett for øvrig får anvendelse.
En dom eller rettsforlik fra en annen konvensjonsstats domstoler kan tvangsfullbyrdes i Norge så langt dette følger av atomenergiloven § 47. Pariskonvensjonen artikkel 13 bokstav d krever at en dom på erstatning som er avsagt av en kompetent domstol i én konvensjonsstat, som hovedregel skal kunne fullbyrdes i øvrige konvensjonsstater uten ny prøving av sakens realitet.
3.10 Tilleggsytelser av statsmidler etter tilleggskonvensjonen
Tilleggskonvensjonen etablerer ikke noe nytt ansvarsgrunnlag ved siden av Pariskonvensjonen, men pålegger konvensjonsstatene å stille ekstra midler til rådighet for dekning av atomskader som faller innenfor Pariskonvensjonens virkeområde. Ettersom tilleggskonvensjonen regulerer erstatning fra offentlige midler, skal den bare gjelde til fordel for skadelidte i stater som deltar i finansieringen og har dermed et mer begrenset virkeområde enn Pariskonvensjonen. Erstatning etter tilleggskonvensjonen ytes derfor ikke for atomulykker og atomskader som inntrer i stater som ikke er parter i tilleggskonvensjonen, jf. atomenergiloven § 40 nr. 1 bokstav c og d. Det er videre en forutsetning for at erstatning skal kunne ytes etter tilleggskonvensjonens regler, at atomanlegget som forårsaket atomulykken, ligger i en stat tilsluttet tilleggskonvensjonen, jf. atomenergiloven § 40 nr.1, og at dette ved tiden for ulykken var oppført på en fortegnelse som føres av Belgias regjering i egenskap av depositar for konvensjonen, jf. § 40 nr. 1 bokstav a.
Pariskonvensjonen og tilleggskonvensjonen danner sammen et erstatningssystem i tre trinn, som fremgår av tilleggskonvensjonen artikkel 3 bokstav a og b. Første nivå består av innehaverens erstatningsansvar, etter norsk rett 60 millioner SDR, alternativt 5 millioner SDR for lavrisikoanlegg og transport, jf. atomenergiloven § 30 nr. 1, jf. nr. 3. Andre nivå dekkes av den staten som har vedkommende atomanlegg på sitt territorium, og utgjør erstatningsbeløp mellom den øvre grensen for anleggsinnehaverens erstatningsansvar og 175 millioner SDR. Tredje nivå består av beløp mellom 175 millioner SDR og 300 millioner SDR, og betales av statene som er tilsluttet tilleggskonvensjonen i henhold til særskilte fordelingsprinsipper fastsatt i artikkel 12 i tilleggskonvensjonen. Disse går ut på at 50 % av ansvarsbeløpet fordeles på grunnlag av forholdet mellom statenes brutto nasjonalprodukt i året forut for året da atomulykken inntraff, mens 50 % vil fordeles på grunnlag av forholdet mellom termisk effekt for de reaktorer som er plassert på hver konvensjonsstats territorium. Det kreves ikke at statene stiller sikkerhet for mulig ansvar etter andre og tredje nivå.
Etter norsk rett er det slik at den norske stat vil forskuttere midlene i andre og tredje nivå overfor skadelidte når saken hører under norsk domsmyndighet og vilkårene for erstatning etter tilleggskonvensjonen er oppfylt. Dette følger av atomenergiloven § 41 nr. 1 lest i sammenheng med § 40 nr. 1 bokstav b. Staten vil deretter kunne kreve tilbakebetalt erstatningsbeløp i andre nivå fra en eventuell annen stat som har vedkommende atomanlegg på sitt territorium, og forespørre øvrige stater som er parter i tilleggskonvensjonen om å bidra i tredje nivå. Etter tilleggskonvensjonen artikkel 10 bokstav b er det bare den staten som har domsjurisdiksjon i henhold til Pariskonvensjonen, som kan forespørre om at statsmidler stilles til rådighet innenfor tredje nivå.
Krav etter tilleggskonvensjonen foreldes etter de samme ytre fristene som er satt i Pariskonvensjonen, idet atomenergiloven § 40 nr. 1 stiller som betingelse for ytelser etter tilleggskonvensjonen at det aktuelle kravet i tide er gjort gjeldende mot innehaveren.
For utlegg av statsmidler etter andre og tredje nivå gjelder tilsvarende regler om regress for staten som for innehaveren, jf. atomenergiloven § 44.