1 Proposisjonens hovedinnhold

I denne proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til at Norge ratifiserer endringsprotokoller 12. februar 2004 til Pariskonvensjonen 29. juli 1960 om erstatningsansvar på atomenergiens område og Brusselkonvensjonen (tilleggskonvensjonen) 31. januar 1963. Videre foreslås det endringer i lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet til gjennomføring av endringsprotokollene. Forslaget berører hovedsakelig lovens kapittel III om erstatning og forsikring (atomansvaret). Endringsprotokollene i original engelsk tekst, samt i norsk oversettelse, er tatt inn som vedlegg 1 og 2 til denne proposisjonen. I tillegg er uoffisielle konsoliderte versjoner av Pariskonvensjonen og Brusselkonvensjonen i engelsk tekst, tatt inn som vedlegg 3 . De konsoliderte konvensjonstekstene vil bli oversatt til norsk når de endelige versjonene foreligger.

Norge er part i Pariskonvensjonen (1960) og Brusselkonvensjonen (1963). Norges folkerettslige forpliktelser vedrørende atomansvaret er hovedsakelig gjennomført i kapittel III i atomenergiloven. I tillegg kommer forskrift 14. desember 2001 nr. 1498 om erstatning ved atomulykker og enkelte andre forskrifter. Endringsprotokollene til Pariskonvensjonen og Brusselkonvensjonen ble åpnet for undertegning i Paris 12. februar 2004. Norge undertegnet protokollene samme dag med grunnlag i kongelig resolusjon 6. februar 2004. Protokollene er gjenstand for ratifikasjon, og vil tre i kraft når de er ratifisert av et nærmere bestemt antall av konvensjonsstatene.

De endringer protokollene medfører, vil gi skadelidte et sterkere erstatningsrettslig vern enn dagens regler, fordi beløpsgrensene økes betraktelig både for erstatningsansvaret for innehaveren av atomanlegg etter Pariskonvensjonen og for statenes tilleggsytelser etter Brusselkonvensjonen. Videre innføres en detaljert definisjon av hva som er å anse som atomskade i Pariskonvensjonens forstand, og det geografiske virkeområdet for konvensjonene utvides. Av særlig viktighet for Norge er videre at Pariskonvensjonens jurisdiksjonsbestemmelser endres, slik at kyststaten vil ha domsmyndighet over atomulykker som inntreffer i dens økonomiske sone. Se nærmere om innholdet i endringsprotokollene i kapittel 4.

Ratifikasjonsspørsmålet behandles i kapittel 5. Rådet i EU har truffet beslutning (2004/294/EF) om samtidig ratifikasjon av endringsprotokollene for de EU-stater som er parter i Pariskonvensjonen om mulig innen 31. desember 2006. EU-landenes ratifikasjon ser imidlertid ut til å ville bli noe forsinket. Departementet ser for sin del ingen grunn til at Norge skal utsette ratifikasjonsprosessen.

Justisdepartementet går inn for at Norge tar et forbehold til den reviderte Pariskonvensjonen, i samsvar med et utkast til felleserklæring fra konvensjonsstatene om forhåndssamtykke av forbehold om å anvende et lavere erstatningsbeløp enn konvensjonens alminnelige ansvarsgrense når erstatning skal ytes for skade lidt i visse ikke-konvensjonsstater som ikke tilbyr tilsvarende erstatningsrettslig vern.

I proposisjonens kapittel 6 omtales forslagene til endringer i norsk rett som er nødvendige for at Norge skal kunne ratifisere endringsprotokollene. Det foreslås blant annet at definisjonen av atomskade i atomenergiloven endres for å tilpasse den til den reviderte Pariskonvensjonen, og at det tas inn en oppregning i lovteksten av de tapsposter som etter endringsprotokollen skal være omfattet av atomansvaret. Videre foreslås det å utvide det geografiske virkeområdet for atomenergiloven kapittel III, slik at det svarer til det utvidede stedlige virkeområdet for den reviderte Pariskonvensjonen, og at kapitlets jurisdiksjonsbestemmelser endres i samsvar med endringsprotokollene. I tillegg foreslås det å øke lovens ansvarsgrenser i samsvar med de økte ansvarsbeløpene i Pariskonvensjonen og Brusselkonvensjonen. For innehaverens erstatningsansvar innebærer dette en økning av den alminnelige ansvarsgrensen fra 60 millioner spesielle trekkrettigheter (SDR) til 700 millioner euro. Det foreslås også å endre reglene om foreldelse av ansvaret, herunder å utvide foreldelsesfristen for erstatningskrav som gjelder personskade og tap av menneskeliv fra 10 til 30 år.

Erstatningsansvaret for innehavere av atomanlegg i Norge er i dag sikret ved statsgaranti. Rammen for denne vil måtte økes til 700 millioner euro. Økte ansvarsgrenser vil ikke medføre økte private kostnader i form av høyere forsikringspremier, unntatt for utenlandstransporter, som statsgarantien ikke omfatter. Det kan bli aktuelt for Norge å bidra med mer midler enn tidligere ved eventuelle atomulykker i andre konvensjonsstater, ettersom beløpsgrensene for tilleggsytelser av statsmidler også øker. De økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget er omtalt nærmere i kapittel 7.