4 Frontfagsmodellen
Lønnsdannelsen i Norge følger frontfagsmodellen. Denne bygger på at en representativ del av konkurranseutsatt industri (frontfaget) forhandler om lønn først og at utfallet herfra fungerer som en norm for lønnsveksten i de forhandlingsområdene som følger etter.
Det er lønnsveksten i industrien for arbeidere og funksjonærer samlet som skal være normgivende for lønnsveksten i resten av økonomien. Ved forbundsvise hovedoppgjør er det Industrioverenskomsten mellom Norsk Industri i NHO og Fellesforbundet (LO) som utgjør frontfaget. Ved samordnede oppgjør foregår forhandlingene på hovedorganisasjonsnivå mellom LO og NHO for hele området samlet.
Modellen bidrar på den ene siden til å sikre at lønnsveksten i frontfaget er tilpasset frontfagets lønnsevne, dvs. utviklingen i produktivitet og relative priser i konkurranseutsatt næringsliv, og på den andre siden at frontfaget er konkurransedyktig i kampen om arbeidskraften med skjermet sektor.
Modellen, og høy grad av koordinering i lønnsdannelsen, bidrar til at verdiskapingen i frontfaget over tid fordeles jevnt mellom arbeid og kapital, at brede grupper får en likeartet lønnsutvikling over tid, og til en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor og dermed langsiktig balanse i utenriksøkonomien.
En viktig egenskap ved lønnsdannelsen i Norge er at den gir reallønnsfleksibilitet og motvirker at lønns- og prisspiraler får feste. Det bidrar til å minske behovet for innstramming i den økonomiske politikken, fordi arbeidsmarkedet vil kunne tåle et høyt sysselsettingsnivå uten at det gir høy lønnsvekst som bidrar til varig høy prisvekst. Koordinert lønnsdannelse gjennom frontfagsmodellen kan således gi et viktig bidrag til å holde arbeidsledigheten lav på varig basis.
Holden IV-utvalget (NOU 2023: 30) konkluderte med at det inntektspolitiske samarbeidet og samspillet i den økonomiske politikken har bidratt til en god og balansert utvikling i norsk økonomi over tid, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet og en tilstrekkelig god kostnadsmessig konkurranseevne. Utvalget sluttet opp om frontfagmodellen, og mener at det er viktig at det inntektspolitiske samarbeidet vedlikeholdes, for å møte de utfordringene vi står overfor.
Fra 2014 (etter NOU 2013: 13, Holden III-utvalget), har det samlet sett vært små avvik mellom frontfagsrammen og den faktiske samlede lønnsveksten i industrien.
Lønnskostnadenes andel av faktorinntektene er en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten og for fordelingen av verdiskapingen. Lønnskostnadsandelen i industrien varierer som følge av konjunkturbevegelser, men har likevel vært rimelig stabil over tid. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var lønnskostnadsandelen i norsk industri i 2023 på 71,6 prosent, men med stor variasjon mellom ulike områder. Til sammenligning har gjennomsnittet de siste ti årene vært rundt 81 prosent, gjennomsnittet de siste 20 årene har vært rundt 80 prosent, mens gjennomsnittet for alle årene etter 1970 har vært 81 prosent.
4.1 Frontfagsmodellen
Frontfagsmodellen ble formalisert som en økonomisk modell, ofte omtalt som hovedkursteorien, etter at Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene la fram sin andre rapport høsten 1966. Bakgrunnen var Borten-regjeringens ønske om å bekjempe inflasjon uten økt arbeidsledighet gjennom å etablere en norm for lønnsveksten. Hovedkursteorien beskriver de makroøkonomiske trender som vil gjelde for lønns- og prisutviklingen i Norge på lang sikt. Et viktig utgangspunkt for hovedkursteorien er knyttet til lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor. Konkurranseutsatt næringsliv gir valutainntekter som innebærer økte forbruksmuligheter gjennom internasjonal handel. Dersom kostnadsnivået i sektoren blir for høyt, vil den gradvis tape markedsandeler i eksport- og hjemmemarkedene, og valutainntektene kan bli lavere enn det som er tilstrekkelig for å finansiere ønsket import. Dersom kostnadsnivået blir for lavt, blir konkurranseutsatt sektor større enn det som kreves for å finansiere ønsket import, og produksjon og forbruk i skjermet sektor blir for lavt. Lønnsdannelsen kan bidra til å bevare konkurranseevnen ved å sikte mot at veksten i lønnskostnadene er konsistent med produktiviteten og prisene norsk konkurranseutsatt virksomhet står overfor. Dersom lønnsveksten er høyere i Norge enn i andre land, uten en tilsvarende høyere produktivitetsvekst eller bedring av relative priser, vil økende kostnadsnivå over tid svekke virksomheter som er utsatt for internasjonal konkurranse. Det vil igjen svekke mulighetene til å opprettholde varig høy sysselsetting.
Teorien innebærer dermed at et mål om full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien over tid stiller krav til størrelsen på konkurranseutsatt sektor, som bare kan oppfylles dersom lønnsomheten i slik virksomhet ikke er dårligere i Norge enn i utlandet. Forventet avkastning på investeringer i Norge (kapitalavkastningen) må da på lang sikt være på nivå med forventet kapitalavkastning hos våre handelspartnere. Hovedkursteorien peker på lønnskostnadsandelen1 i industrien som en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten, og en stabil utvikling i lønnskostnadsandelen kan indikere en stabil lønnsevne og konkurransekraft i sektoren.
En annen sentral mekanisme i hovedkursteorien er at skjermet og konkurranseutsatt sektor konkurrerer om arbeidskraften. Hvis lønnsveksten over tid er lavere i en av sektorene, vil denne sektoren etter hvert få problemer med å rekruttere og holde på arbeidskraften, noe som vil gi behov for høyere lønnsvekst. For at begge sektorer skal kunne rekruttere ny arbeidskraft over tid, må lønnsveksten være om lag den samme. Siden lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor blir bestemt av hensynet til konkurranseevnen overfor utlandet, betyr det at lønnsveksten i skjermet sektor må tilpasses lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor.
Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling, se kapittel 8. Hovedkursteorien innebærer at lønnsnivået i konkurranseutsatt sektor knyttes direkte til lønnsevnen i denne delen av næringslivet. Lønnsevnen i sektoren er bestemt av produktpris målt i norske kroner og produktivitet i sektoren, siden både høyere produktprisvekst og høyere produktivitetsvekst vil øke lønnsomheten, og dermed også lønnsevnen. På lang sikt vil lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor bli bestemt av summen av produktprisvekst og produktivitetsvekst for konkurranseutsatt sektor. Siden lønnsveksten over tid skal være den samme i begge sektorer, innebærer dette at lønnsveksten i skjermet sektor følger lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor. Høyere produktivitetsvekst i konkurranseutsatt sektor vil gi høyere lønnsvekst i begge sektorer. I skjermet sektor vil høyere produktivitetsvekst gi lavere prisvekst i denne sektoren. Dette innebærer at lønnstakere i begge sektorer tar del i den reallønnsveksten som følger av produktivitetsvekst i begge sektorer i økonomien
Den koordinerte lønnsdannelsen i frontfagsmodellen kan bidra til lavere arbeidsledighet og høyere sysselsetting over tid, gjennom at partene legger vekt på industriens lønnsevne og således motvirker at lønns- og prisspiraler får feste selv med lav ledighet. Det bidrar også til at den økonomiske politikken kan være mer effektiv i å stabilisere økonomien når den utsettes for sjokk. Internasjonale sammenligninger viser at sysselsettingen er høyere og arbeidsledigheten lavere i land med koordinert lønnsdannelse enn i land uten en slik koordinering.2 Frontfagsmodellen hviler blant annet på erkjennelsen av at lønnsdannelsen på lengre sikt har avgjørende betydning for nivået på arbeidsledigheten. Mens reallønnsutviklingen først og fremst er knyttet til produsentpris- og produktivitetsutviklingen internasjonalt, bestemmer lønnsdannelsen til hvilket nivå på arbeidsledigheten en slik balanse oppnås. Frontfagsmodellen bidrar til at en slik balanse oppnås med lav arbeidsledighet i Norge. Erfaringene fra Norge og andre land tilsier at høy nominell lønnsvekst uten bakgrunn i tilsvarende produsentpris- og produktivitetsvekst i all hovedsak slår ut i høyere inflasjon og økt arbeidsledighet på lengre sikt, og ikke i høyere reallønnsvekst.
Tradisjonelt har konkurranseutsatte næringer blitt assosiert med industrien, mens skjermede næringer har blitt assosiert med tjenesteproduserende næringer (varehandel, transporttjenester, offentlig sektor, finansiell tjenesteyting, annen privat tjenesteyting mv.). Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har imidlertid bidratt til at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet.
Konkurranseutsatt sektor (k-sektor) består i prinsippet av bedrifter som produserer produkter som kan eksporteres/importeres, og som derfor konkurrerer mot utenlandske virksomheter. Bedrifter og virksomheter som ikke konkurrerer mot utenlandske virksomheter betegnes gjerne som skjermede, uavhengig av konkurransesituasjonen mellom slike bedrifter på det innenlandske markedet. Skjermede produkter kjennetegnes ved at de er lokale og må konsumeres i samme land som de produseres. Dermed eksisterer det praktiske og tekniske hindringer mot handel, i tillegg til politiske. Imidlertid har den teknologiske utviklingen kontinuerlig økt mulighetene for handel, og også politiske barrierer har blitt bygget ned. Det er nå svært få varer og tjenester som det teknisk sett ikke kan handles med internasjonalt, og det er lite av norsk markedsrettet virksomhet som ikke på en eller annen måte er utsatt for konkurranse fra utlandet. Skillet mellom k- og s-sektor i hovedkursteorien er stilisert, men likevel nyttig, siden enkelte sektorer i større grad enn andre er utsatt for konkurranse fra utlandet.
Oppgjørene i industrien har i mesteparten av etterkrigstiden vært retningsgivende for øvrige tariffområder i lønnsforhandlingene i Norge. Opplegget for forhandlingene bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Dette ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet både forhandler først (det såkalte frontfaget), og at resultatet fra disse danner en norm for andre avtaleområder. Frontfaget har tradisjonelt vært Industrioverenskomstens verksteddel ved forbundsvise oppgjør og bredere LO-NHO-områder, som industriarbeidere, ved sentrale oppgjør. Holden IV-utvalget pekte på at frontfaget må være representativt, slik at resultatet ivaretar interessene til andre konkurranseutsatte bransjer, og det må være operasjonelt, slik at rollen som frontfag kan håndteres på en god måte i lønnsforhandlingene. Utvalget mente at det nåværende frontfaget, Industrioverenskomsten, bygger på tariffavtaler og organisasjoner som er godt egnet til å fungere som frontfag.
Den norske lønnsforhandlingsmodellen innebærer stor grad av koordinering, der hovedorganisasjonene i arbeidslivet spiller en avgjørende rolle. Institusjoner som Kontaktutvalget og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene støtter opp under koordineringen, ved at partene og myndighetene får en felles forståelse av situasjonen i norsk økonomi.
Holden IV-utvalget understreket at høy tariffdekning er en forutsetning for at koordineringen av lønnsdannelsen skal fungere, og for at frontfagmodellen fortsatt skal kunne ha bred oppslutning fremover. Organisasjonsgraden på arbeidstakersiden i Norge er på rundt 50 prosent, og har endret seg lite de siste 15 årene. Tariffavtaledekningen for alle arbeidstakere er for 2017 anslått til 69 prosent, 52 prosent i privat sektor og tilnærmet 100 prosent i offentlig sektor, se omtale i vedlegg 5. Tariffavtalene benyttes også som rettesnor i bedrifter som ikke formelt er bundet av avtalene.
Samtidig som flertallet av arbeidstakerne i Norge dermed er dekket av de sentrale forhandlingene, er det et betydelig antall som ikke er dekket av kollektive avtaler. Blant annet ledere og en stor andel av funksjonærene i industrien får sin lønn bestemt gjennom lokale lønnsforhandlinger. Dette var en viktig bakgrunn for at Kontaktutvalget den 22. januar 2003 la fram en felles erklæring om situasjonen foran mellomoppgjøret 2003. I denne erklæringen het det blant annet:
«(…) På denne bakgrunn er regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet enige om følgende: At den samlede lønnskostnadsveksten i 2003 må tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting. I arbeidet for å nå dette målet er det avgjørende at alle grupper omfattes. Når det gjelder en nærmere vurdering av utfordringene for konkurranseutsatt sektor i årene framover vises det til det nedsatte ekspertutvalget.
Partene i arbeidslivet vil i forbindelse med mellomoppgjøret 2003: Arbeide for å få lønnsveksten i Norge mer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere. Oppgjøret i 2003 må derfor ta utgangspunkt i den delen av næringslivet som er utsatt for konkurranse fra utlandet. Den samlede lønnsveksten som avtales sentralt og lokalt for disse sektorene må være normgivende for de rammer som forhandles i de øvrige oppgjørene.
Samtidig er det viktig at det innenfor disse rammene gis rom for endringer i relative lønninger som sikrer et velfungerende arbeidsmarked og en rettferdig lønnsutvikling. Arbeidsgiversiden i privat og offentlig sektor vil aktivt arbeide for en lønnsvekst hos lederne i virksomhetene som ligger innenfor rammene for det øvrige arbeidslivet. I kraft av sine eierposisjoner i næringslivet vil en også fra statens side arbeide for en slik utvikling.»
Boks 4.1 Holden IV-utvalget
Regjeringen Støre satte i januar 2023 ned et offentlig utvalg (Holden IV) som skulle vurdere utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi i lys av nye utviklingstrekk, samt drøfte hvordan frontfagsmodellen skal praktiseres for å møte utfordringene vi står overfor. Utvalget ble ledet av professor Steinar Holden. Øvrige medlemmer var representanter fra alle de åtte hovedorganisasjonene i arbeidslivet, myndighetene og uavhengige eksperter. Utvalget leverte sin innstilling (NOU 2023: 30) i desember 2023.
Utvalget pekte på frontfagsmodellen over tid har fungert godt, og at frontfagsrammen har vært en norm for lønnsveksten ellers i økonomien.
Utvalget konkluderte med at det inntektspolitiske samarbeidet og samspillet i den økonomiske politikken har bidratt til en god og balansert utvikling i norsk økonomi over tid, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet og en tilstrekkelig god kostnadsmessig konkurranseevne. Utvalget sluttet opp om frontfagmodellen, og mener at det er viktig at det inntektspolitiske samarbeidet vedlikeholdes, for å møte de utfordringene vi står overfor.
Utvalget peker på at koordinert lønnsdannelse demper lønnspresset ved et høyt sysselsettingsnivå, og gjør det mulig å oppnå høyere sysselsetting enn det som ville vært mulig med ukoordinert lønnsdannelse. Ifølge utvalget er en viktig egenskap ved lønnsdannelsen i Norge at den gir reallønnsfleksibilitet og motvirker at lønns- og prisspiraler får feste. Det bidrar til å minske behovet for innstramming i den økonomiske politikken, fordi arbeidsmarkedet vil kunne tåle et høyt sysselsettingsnivå uten at det gir høy lønnsvekst som bidrar til varig høy prisvekst.
Utvalget peker videre på at det er iboende interessemotsetninger i lønnsdannelsen, og at de spenninger dette skaper, forsterkes ved store og uventede omveltninger i økonomien. Utvalget mener at en koordinert lønnsdannelse gjennom frontfagsmodellen særlig viktig i slike tider.
Fra 2014 har det gjennomgående vært små avvik mellom frontfagsrammen og den faktiske samlede lønnsveksten i industrien. Etter utvalget vurdering har anslagene jevnt over vært troverdige ut fra den økonomiske situasjonen og informasjonen som foreslå på tidspunktet da anslaget ble gitt. I årene 2020–2022 var lønnsveksten høyere enn frontfagsrammen, og dette skapte spenninger i offentlig sektor som ligger tett på rammen. Utvalget pekte på at det reflekterte usikre økonomiske tider, og at det er viktig at modellen praktiseres tilstrekkelig fleksibelt til at systematiske skjevheter kan rettes opp over tid.
Utvalget vurderte også konsekvensene av store endringer i kronekursen for lønnsoppgjørene og den økonomiske utviklingen, og pekte på at det avhenger av den økonomiske situasjonen og varigheten på kronesvekkelsen. I 2023 forsterket svak kronekurs utfordringene ved den høye internasjonale prisveksten. Svakere kronekurs gir bedre lønnsomhet og bedre utsikter for konkurranseutsatt sektor og det øker importprisene. Utvalget pekte på at partene i arbeidslivet vanligvis legger liten vekt på kortsiktige svingninger i valutakursen, men dersom den svake kronekursen blir mer langvarig, vil det kunne trekke opp lønnsveksten. Da er det ifølge utvalget viktig at de sentrale aktørene har forståelse for lønnsdannelsens funksjonsmåte og politikkens reaksjonsmønstre. Frontfagsmodellen har selvkorrigerende mekanismer, som innebærer at høy lønnsvekst ikke behøver å være en indikasjon på at arbeidsledigheten er lavere enn det som er opprettholdbart på lengre sikt. Derfor er det viktig at den økonomiske politikken tar høyde for at det vil ta tid å få inflasjonen ned til målet uten en markert oppgang i ledigheten.
Utvalget mener det ikke er behov for å endre sammensetningen av frontfaget. Utvalget pekte på at frontfaget må være representativt, slik at resultatet ivaretar interessene til andre konkurranseutsatte bransjer, og det må være operasjonelt, slik at rollen som frontfag kan håndteres på en god måte i lønnsforhandlingene. Ifølge utvalget bygger Industrioverenskomsten på tariffavtaler og organisasjoner som er godt egnet til å fungere som frontfag.
Basert på beregninger fra SSB pekte utvalget på at en gradvis og jevn utfasing av petroleumsvirksomheten trolig vil gi begrensede omstillingskostnader for norsk økonomi. Utvalget trekker frem støttende finans- og pengepolitikk, samt en lønnsdannelse som ga lavere lønnsvekst og dermed bedre konkurranseevne, som viktige årsaker til at norsk økonomi kom godt gjennom oljeprisfallet i 2014.
Utvalget konkluderte videre med at lønnsdannelsen fortsatt bør innrettes i tråd med frontfagsmodellen, slik at konkurranseutsatt sektor holder seg tilstrekkelig stor. Selv om overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet vil falle fremover grunnet lavere petroleumsinntekter, viser beregninger SSB har gjort for utvalget at det fremdeles vil være et betydelig overskudd på driftsbalansen i 2050. Ifølge utvalget tyder dette på at det trolig ikke vil være behov for en ytterligere forbedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen fra nivået i 2022.
Utvalget pekte videre på at koordinering i lønnsdannelsen bidrar til mindre lønnsforskjeller, noe som kan gi insentiver til investeringer og modernisering, og føre til at bedrifter med lav produktivitet må avgi arbeidskraft til bedrifter med høyere produktivitet. Samtidig kan dette svekke arbeidstakernes insentiver til å øke sine kvalifikasjoner, og gjøre det vanskeligere å finne jobb for arbeidssøkere med lav eller usikker produktivitet. Utvalget mente derfor at det var avgjørende at både arbeidsgivere, partssamarbeidet og samfunnet ellers legger stor vekt på kompetanseutvikling for hele arbeidsstokken, og at utdanningssystemet tilrettelegger for en god balanse mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft.
Utvalget pekte på at lønnsdannelsen vil utfordres fremover, blant annet fordi det blir større knapphet på arbeidskraft og økte behov innen helse- og omsorg. Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten i store forhandlingsområder er om lag den samme over tid, noe som gir betydelig stabilitet i lønnsfordelingen. Ifølge utvalget er dette gunstig for å dempe konflikter i lønnsdannelsen, men det gir også mindre rom for lønn som mekanisme til endringer i fordelingen av arbeidskraft i økonomien. Utvalget viser til at omstillinger mellom næringer tidligere har blitt håndtert innenfor frontfagmodellen, og peker på ulike strategier for å utnytte arbeidskraften godt også i fremtiden, f.eks. gjennom tilgang på ledige jobber, bruk av utdannings- og kompetansepolitikken og mobilisering av arbeidskraft.
Utvalget mente at det var avgjørende at lønnsdannelsen fungerer på en måte som ikke undergraver de sentrale målene om høy sysselsetting og verdiskaping, lav arbeidsledighet, en balansert økonomisk utvikling og en rettferdig fordeling av inntektene. En situasjon med sterkt press i arbeidsmarkedet og endringer i relative lønninger kan ifølge utvalget lede til en «alles kamp mot alle» i arbeidsmarkedet, som kan føre til en høy prisvekst, større lønnsforskjeller og en svakere utvikling over tid. Utvalget mente at dette kunne lede til utfall som det store flertall taper på.
Samtidig pekte utvalget på at dersom det skulle bli en vedvarende og betydelig knapphet på arbeidskraft i en sektor, til tross for omfattende tiltak for å bøte på problemet, vil ikke det være bærekraftig. Lønnsdannelsen må ifølge utvalget være fleksibel nok til å understøtte en effektiv allokering av arbeidskraften, gi kvalitet i velferdstjenestene og gi rom for nødvendige strukturelle endringer.
Boks 4.2 Praktiseringen av frontfagsmodellen
Frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten i konkurranseutsatte virksomheter skal gjelde som en norm for øvrige forhandlingsområder. Dette ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatte virksomheter forhandler først (det såkalte frontfaget), og at dette oppgjøret danner en norm for andre avtaleområder. Sammensetningen av frontfaget kan endres over tid, og vil variere avhengig av om det er et forbundsvist eller samordnet oppgjør, eller et mellomoppgjør.
Ved forbundsvise lønnsoppgjør er det Industrioverenskomsten mellom Norsk Industri i NHO og Fellesforbundet i LO som utgjør frontfaget. Industrioverenskomsten har derfor en sentral posisjon i frontfagsmodellen og inntektsoppgjørene. I Industrioverenskomsten kan minstelønnssatser endres, og det kan gis generelle tillegg. De generelle tilleggene har i stor grad direkte gjennomslag i en rekke andre forhandlingsområder. Senere føres det lokale forhandlinger for arbeiderne, basert på de fire avtalte kriteriene; bedriftens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne. I Industrioverenskomsten er det også et femte kriterium om bedriftens aktuelle arbeidskraftsituasjon. Tilleggene som gis, vil variere fra bedrift til bedrift. I samordnede lønnsoppgjør, det vil si ved samordnede hovedoppgjør og mellomoppgjør, foregår forhandlingene på hovedorganisasjonsnivå mellom LO og NHO og YS og NHO. Ved forhandlings- og meklingsslutt foreligger det sentrale resultatet for alle arbeideravtalene og enkelte funksjonæravtaler i og utenfor industrien.
Funksjonærene i industrien forhandler i all hovedsak lokalt, enten individuelt eller kollektivt. Funksjonærene utgjorde i 2023 om lag 45 prosent av sysselsettingen og 57 prosent av lønnsmassen i industrien. Også for funksjonærene vil størrelsen på de sentrale tilleggene i Industrioverenskomsten og de nevnte kriteriene være viktige føringer for de lokale forhandlingene.
I 2003 ga Kontaktutvalget en felles erklæring om at det var den samlede lønnsveksten som avtales sentralt og lokalt i de næringer som er utsatt for konkurranse fra utlandet, som må være normgivende for de rammer som forhandles i de øvrige oppgjørene. Kontaktutvalget bygget sin erklæring på NOU 2003: 13 Konkurranseevne, lønnsdannelse og kronekurs (Holden II-utvalget). Kontaktutvalgets vurdering innebærer at det er den samlede lønnsveksten i industrien, for både arbeidere og funksjonærer, som skal danne normen for etterfølgende oppgjør.
Siden de lokale forhandlingene foregår utover i tid, og basert på kriteriene nevnt over, vil utfallet av disse være noe usikre. I ettertid framkommer denne lønnsveksten i rapportene fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), ved lønnsveksten for NHO-bedrifter i industrien samlet. Andre forhandlingsområder som skal følge normen fra frontfaget, må derfor basere seg på et anslag for den samlede årslønnsveksten i industrien. I NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi (Holden III-utvalget) ble det enighet om at NHO, i forståelse med LO, bør gi et troverdig anslag for den samlede rammen for oppgjøret, inklusiv resultatet fra de lokale forhandlingene og overhenget fra året før. En troverdig ramme skal verken være gulv eller tak for lønnsveksten, men en norm som andre forhandlingsområder skal forholde seg til.
Ifølge en studie av Gjelsvik mfl. (2020)1 har industrilønnen i Norge vært førende for lønnsutviklingen i annen privat virksomhet og i offentlig forvaltning, både før og etter innføringen av inflasjonsmålet. Fra 2014 har det samlet sett vært små avvik mellom frontfagsrammen og den faktiske samlede lønnsveksten i industrien, se kapittel 1.
1 Gjelsvik, M., Nymoen, R. og Sparrman, V. (2020). Cointegration and structure in Norwegian wage – price dynamics
4.2 Lønnsomheten i norsk industri
Det er nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet. Hovedkursteorien peker på lønnskostnadsandelen som en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser og svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert sett bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. En slik utvikling vil innebære at en større andel av bedriftenes overskudd tilfaller lønnstakerne og mindre kapitaleierne. Lønnskostnadsandelen vil da gå opp, mens driftsresultatandelen3 vil gå ned. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser og sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og lønnsomhet. En slik utvikling vises ved en lavere lønnskostnadsandel og tilsvarende høyere driftsresultatandel.
Figur 4.1 viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av netto faktorinntekter4 i industrien i Norge og utvalgte handelspartnere siden midten av 1990-tallet. Lønnkostnadsandelen i Norge har historisk svingt med konjunkturene.
Nedgangen i lønnskostnadsandelen på første halvdel av 2000-tallet må trolig blant annet ses i sammenheng med den markerte bedringen i Norges bytteforhold. Betydelig oppgang i prisene på flere viktige norske eksportprodukter sammenfalt med økt import fra lavkostland, noe som bidro til nedgang i prisene på importerte konsumvarer og merkbar bedring i lønnstakernes kjøpekraft. Sammen med høy produktivitetsvekst ga dette grunnlag for sterk vekst både i bedriftenes overskudd og i reallønningene.
Etter å ha kommet ned i 73 prosent i 2006, økte lønnskostnadsandelen de to neste årene. I forbindelse med finanskrisen steg lønnskostnadsandelen i norsk industri markert i 2009, før den falt noe tilbake igjen i 2010. I perioden 2013–2021 var lønnskostnadsandelen mellom 80 og 86 prosent. I 2022 gikk lønnskostnadsandelen i industrien ned til 74 prosent, noe som ses i sammenheng med økte salgspriser på eksportrettede industrivarer og en relativt svak kronekurs. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var lønnskostnadsandelen i industrien 71,6 prosent i 2023.
Til sammenligning har gjennomsnittet de siste ti årene vært rundt 81 prosent, mens gjennomsnittet de siste 20 årene har vært rundt 80 prosent, jf. tabell 9.6.
Figur 4.1 Lønnskostnadsandeler i industrien1
1 Lønnskostnadsandelene er beregnet ved lønnskostnader dividert på netto faktorinntekter, dvs. at driftsresultatet er justert for kapitalslit.
Kilder: Statistisk sentralbyrå, Danmarks Statistik og Eurostat
Figur 4.1 viser også utviklingen i Sverige, Tyskland, Finland og Danmark. Når man sammenligner lønnskostnadsandelen med andre land, er det viktig å være oppmerksom på at ulik næringsstruktur i ulike land vil kunne gi nivåforskjeller i lønnskostnadsandelene mellom landene. I vedleggstabell 4.5 presenteres tall for netto lønnskostnadsandel for industrien i Norge og flere utvalgte land.
Lønnsomheten i ulike industrigrupper
Foreløpige tall viser at lønnsomheten i industrien, målt ved driftsresultatet, bedret seg fra 2022 til 2023, men varierer mye mellom industriområder. Eksempler på områder med sterk vekst i driftsresultatet er næringsmiddelindustri og metallvare- og annen verkstedindustri. Utviklingen i driftsresultatet beskrives i kapittel 9.2 Faktorinntekt og funksjonell inntektsfordeling. Det må understrekes at usikkerheten i foreløpige tall for driftsresultat er store, og revisjoner må regnes med, se boks 9.1 «Revisjoner i nasjonalregnskapet».
I figur 4.2 vises lønnskostnadsandelene over en 20-årsperiode5. I begynnelsen på 2000 var det en generell nedgang i lønnskostnadsandelene, men graden av nedgang varierer. Lønnskostnadsandelen i verkstedindustri og skipsbygging mv6 var stabil fram til 2014, da den økte brått i takt med oljeprisfallet og svakere etterspørsel fra petroleumsnæringen. Fra 2016 til 2019 lå den godt over av 95 prosent, for så å falle gradvis til 85 prosent i 2023. Som gjennomsnittsnitt for 20-årsperioden 2004–2023 har den vært 86 prosent. Lønnskostnadsandelen i råvarebasert industri7, har variert mye og er også den gruppen som reagerer mest på de internasjonale konjunktursvingningene og internasjonale priser. Etter finanskrisen gikk lønnskostnadsandelen mye opp og lå noen år rundt 95 prosent før den falt til rundt 70 prosent i årene 2015–2018. I takt med de siste års økning i råvarepriser og bedring i bytteforholdet i handelen med utlandet, har lønnskostnadsandelen falt og den er foreløpig anslått til 60 prosent i 2023. Som gjennomsnitt for 20-årsperioden har lønnskostnadsandelen for gruppen vært 75 prosent. Øvrig industri8 der næringsmiddelindustrien dominerer, hadde en høy lønnskostnadsandel i 2009, men deretter falt den gradvis i årene fram til om med 2017 da den stabiliserte seg rundt 75 prosent. De første anslagene for 2023, viser at andel falt betydelig og er foreløpig beregnet til 64 prosent. Regnet som gjennomsnitt for 20-årsperioden har lønnskostnadsandelen vært i underkant av 76 prosent.
I figur 4.2 vises lønnskostnadsandelen også for såkalte ikke-stedbundne industrinæringer. Typisk for ikke-stedbundne næringer er at de ikke er avhengige av norske naturressurser, og dermed relativt enkelt kan flyttes til andre land.9 Ikke-stedbundne industrinæringer er sammensatt av grupper fra alle de tre andre industriaggregatene i figuren. Lønnskostnadsandelen i disse har i stor grad hatt samme forløp som verkstedindustri og skipsbygging mv. selv om lønnskostnadsandelen er på et på et lavere nivå. Regnet som gjennomsnitt for årene 2004–2023 er andelen 75 prosent.
Holden III-utvalget viste til at dersom konkurranseutsatt sektor skal bli stor nok samlet sett, vil man ha behov for et visst omfang av ikke-stedbundne næringer. Videre ble det slått fast at «I dag er det betydelig aktivitet i slike næringer, men for at den skal være stor nok også i framtiden, er det vanskelig å se for seg at kostnadsnivået korrigert for produktivitetsforskjeller i vid forstand kan være mye høyere i Norge enn hos våre handelspartnere».
Figur 4.2 Lønnskostnader i prosent av faktorinntekt for ulike industrigrupperinger.
* Foreløpige tall.
Kilde: Statistisk sentralbyrå
4.3 Andre trekk ved den funksjonelle inntektsfordelingen
I Hovedkursmodellen påpekes det at en stabil utvikling i lønnskostnadsandelene kan indikere en stabil lønnsevne og konkurransekraft i sektoren, og dermed et normalnivå på eierinntekten.
Holden IV viste til at det internasjonalt er observert økt markedsmakt, fallende lønnsandeler og større ulikhet. Blant annet viser en studie fra OECD10 at høyere profitt fra markedsmakt, og tilhørende høyere priser, kan påvirke fordelingen av formue og inntekt. Lønnskostnadsandelen som måler hvor stor andel av verdiskapingen i økonomien som tilfaller arbeidskraften og hvor mye som tilfaller kapitaleierne, har falt over tid i mange OECD-land. Det gir økende ulikhet og kan også påvirke den makroøkonomiske stabiliteten og utviklingen. SSB har sett nærmere på om slike forhold kan forklare svakere etterspørsel i Norge (Berg mfl., 202011). De har brukt ulike metoder for å se på om markedsmakten har økt, men konkluderer med at den har vært relativ stabil i perioden 1995–2018. Brubakk og Hagelund (2023) finner at prispåslaget økte betydelig i mange bransjer i Norge i perioden fra 1980 til 2019, men at dette i hovedsak ble motsvart av lavere kapitalkostnader, slik at lønnsandelen har falt mindre. Brubakk og Hagelund har ikke sett på virkninger på samlet etterspørsel.
De tradisjonelle lønnskostnadsandelene omfatter bare avlønning til lønnstakere. Selvstendig næringsdrivende vil i hovedsak ikke ta ut inntekten i form av lønn, men sitte igjen med et driftsresultat. Dette driftsresultatet skal dekke både godtgjøring til produksjonskapitalen og egen arbeidsinnsats. Andelen selvstendige har avtatt avtatt over tid, noe som da isolert sett bidrar til en økning i lønnskostnadsandelen.
Dersom man tar hensyn til arbeidsinnsatsen til selvstendig næringsdrivende, vil man få et klarere bilde av hvordan faktorinntekten fordeler seg på arbeid og godtgjøring av kapital. Lønnskostnadsandeler som er justert for selvstendige, dvs. lønnskostnaden inkluderer verdien av arbeidsinnsatsen til de selvstendige12, vises i figurene 4.3 og 4.4.
Figur 4.3 Lønnskostnader som andel av faktorinntekt med og uten verdien av selvstendiges arbeidsinnsats. Markedsrettet virksomhet Fastlands-Norge
* Foreløpige tall.
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Figur 4.4 Lønnskostnader som andel av faktorinntekt med og uten verdien av selvstendiges arbeidsinnsats. Industri
* Foreløpige tall.
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Lønnskostnadsandelen for markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge beveger seg i takt med konjunkturforløpet. Andelen uten justering for selvstendige hadde en topp i 1978 på 74 prosent, for deretter å falle svakt. Etter 2002 har andelen stabilisert ser rundt 68 prosent. Gjennomsnittlig lønnskostnadsandel for hele perioden fra 1970 er i underkant av 70 prosent. Når man justerer for selvstendige viser tallene at lønnskostnadsandelen for markedsrettet virksomhet har falt klart over tid. Den var 90 prosent på slutten av 1970-tallet og falt gradvis til 75 prosent i 2004. Etter dette har den holdt seg relativ stabil. Fallet i justert lønnskostnadsandel etter 1970 og fram til 2004, forklares i hovedsak av strukturendringer i næringslivet. I 1970 var 17 prosent av de sysselsatte selvstendig næringsdrivende, og over 60 prosent av disse var bønder eller fiskere. I 2004 var andelen selvstendige falt til 7 prosent, og av disse jobbet en tredel i primærnæringene.
Lønnskostnadsandelen for konkurranseutsatt industri var i gjennomsnitt rundt 81 prosent for perioden 1970–2023 og rundt 80 prosent de siste 20 årene. Det er relativt sett få selvstendige i industrien, og en justering for disse gir lite utslag i lønnskostnadsandelen.
Fotnoter
Lønnskostnadsandelen er et mål på hvor stor andel av verdiskapingen i økonomien som tilfaller arbeidskraften, og hvor mye som tilfaller kapitaleierne
OECD. (2018). OECD Employment Outlook 2018, OECD Publishing, Paris.
Driftsresultat beregnes som faktorinntekt minus lønnskostnader. Dersom driftsresultatet som andel av faktorinntekten øker må lønnskostnadsandelen gå ned, og motsatt.
Faktorinntekten er inntekten som tilfaller arbeid og kapital, og beregnes som bruttoprodukt minus kapitalslit og netto indirekte skatter. Se definisjon av faktorinntekt i kapittel 9, boks 9.2.
Se diskusjon også i kapittel 9.3.
Verksteds- og skipsbygging mv. omfatter produksjon av metallvarer, maskiner og utstyr, elektriske produkter mv, i tillegg til bygging av skip og oljeplattformer/moduler samt reparasjon og installasjon av maskiner og utstyr.
Råvarebasert industri omfatter raffinering, produksjon av papir, kjemiske råvarer, farmasøytiske produkter, gummi- og plastprodukter, andre ikke-metallholdige produkter samt metaller (aluminium, ferrolegeringer, nikkel mv.)
Øvrige industrinæringer eller konsumentrettet industri omfatter produksjon av næringsmidler, tekstil- og lærvarer, trevarer, trykkerivirksomhet, møbler og andre industrivarer.
Se nærmere beskrivelse i Sagelvmo, Slettebø og Strøm (2023): SSB Rapport 2023/11 «Konkurranseutsatte næringer i Norge». Ikke-stedbundne industrinæringer omfatter oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri, produksjon av metallvarer, elektrisk utstyr og maskiner, tekstil, beklednings og lærvareindustri, gummivare og plastindustri, mineralproduktindustri og produksjon av møbler og annen industriproduksjon.
https://www.oecd.org/competition/inequality-a-hidden-cost-of-market-power.htm
Berg, O, von Brasch, T., Cappelen, Å., Holm, M. B., Raknerud, A., Tretvoll, H. og Vigtel, T.C. (2020). Drivkrefter bak svak etterspørsel i økonomien
Metoden for å tilskrive selvstendig næringsdrivende en lønnskostnad, gjøres ved å ta utgangpunkt i arbeidsinnsatsen til de selvstendige og forutsette en tilsvarende timelønnslønnskostnad som lønnstakere i samme næringsområde. Driftsresultatet justeres tilsvarende, mens faktorinntekten/verdiskapingen er uendret.