10 Inntektsutviklingen for utvalgte inntektsgrupper

• For lønnstakere under ett viser tall fra nasjonalregnskapet at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2022 til 2023 var 5,2 prosent. Lønnstakere med en slik årslønn og lønnsvekst, har fått en nedgang i reallønn etter skatt på 0,4 prosent fra 2022 til 2023. Tilsvarende var reallønnsutviklingen etter skatt innen de store forhandlingsområdene fra -1,4 til 0,5 prosent.

• Ulikhet i inntekt etter skatt i yrkesbefolkningen ble redusert fra 2021 til 2022 i hovedsak som følge av reduksjon i kapitalinntektene. Sett over en lengre periode er det en tendens til at ulikheten øker for den yrkesaktive befolkningen, mens ulikheten reduseres i gruppen av pensjonister/trygdede. Inntektsforskjellene i Norge er likevel mindre enn i de fleste andre europeiske land.

10.1 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

Dette avsnittet beskriver utviklingen i reallønn etter skatt for ulike grupper. Utviklingen i reallønn etter skatt bestemmes av forløpene til lønn, skatt og prisstigning.

10.1.1 Reallønn etter skatt fra 2022 til 2023

Skattesatsen for alminnelig inntekt var 28 prosent fra 1992 til og med 2013. Fra 2014 ble denne skattesatsen redusert til 27 prosent kombinert med at trygdeavgiften ble økt fra 7,8 prosent til 8,2 prosent. Fra 2016 ble skattesatsen redusert til 25 prosent, kombinert med innføringen av en ny trinnskatt til erstatning for toppskatten. Skattesatsen ble redusert til 24 prosent i 2017, 23 prosent i 2018 og ytterligere til 22 prosent fra og med 2019. Se nærmere omtale av skatteendringer i avsnitt 10.1.2. Tabell 10.1 viser gjennomsnittskatt for gjennomsnittslønn, marginalskatt for gjennomsnittslønn, skattesatsen for alminnelig inntekt og maksimal marginalskatt for lønnsinntekt for hvert år siden 1992. Inntektsgrenser mv. for inntektsårene fra 2012 til 2023 framgår i tabell 4.1 i vedlegg 4.

I tabell 10.2 legger utvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for utvalgte forhandlingsområder fra 2022 til 2023. Det er tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig nivå og vekst i årslønn som vist i tabell 1.1 i kapittel 1 og tabell 2.1 i kapittel 2. Det er sett bort fra endringer i skattemessige fradrag den enkelte måtte ha hatt utover standard fradrag.

Tabellen viser at for lønnstakere under var veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2022 til 2023 på 5,2 prosent. Lønnstakere med en slik årslønn og lønnsvekst, har fått en nedgang i reallønn før skatt på 0,3 prosent fra 2022 til 2023. Reallønnsnedgangen etter skatt var på 0,4 prosent fra 2022 til 2023. Tilsvarende var reallønnsutviklingen etter skatt innen de store forhandlingsområdene fra -1,4 til 0,5 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på kjøpekraftsutviklingen for ulike husholdningstyper. I tabell 10.3 har en beregnet utvikling i disponibel realinntekt for lønnstakere med en lønnsinntekt på henholdsvis 350 000 kroner, 600 000 kroner, 700 000 kroner, 1 200 000 og 1 800 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere uten barn, med ett barn og med to barn, og for ektepar med to barn. Resultatene er avhengige av forutsetningene som er valgt. De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 10.1.

Utvalget har i beregningene i tabell 10.3 lagt til grunn en lønnsvekst på 4,3 prosent for 2022 og 5,2 prosent for 2023, slik det framkommer i nasjonalregnskapet. Sammen med prisvekst på 5,8 og 5,5 prosent for henholdsvis 2022 og 2023, gir det en reallønnsnedgang før skatt på 1,5 prosent i 2022 og 0,3 prosent i 2023. Veksten i disponibel reallønn etter skatt for typeberegningene avviker fra dette som følge av endringer i skattereglene.

I 2023 ble satsene i trinnskatten på trinn 1 og 2 holdt uendret, mens innslagspunktene ble økt med 4,2 prosent. Siden veksten i innslagspunktet var lavere enn lønnsveksten førte det isolert sett til skjerpet skatt. Skattesatsen i trinn 3–5 ble økt med 0,1 prosentpoeng. Innslagspunktene ble redusert med 0,1 prosent i trinn 3, 4,4 prosent i trinn 4 og 25 prosent i trinn 5. Både økt sats og redusert innslagspunkt bidrar til økt skatt for disse gruppene.

Øvre grense i minstefradraget for lønnsinntekter ble redusert med 5 prosent fra 2022 til 2023 noe som virker innstrammende på realønnen. Personfradraget ble derimot økt med 36,7 prosent fra 2022 til 2023 noe som isolert sett gir økt reallønn etter skatt.

Tidligere har enslige forsørgere fått støtte både gjennom et skattefradrag og gjennom utvidet barnetrygd fra Nav. Skattefradraget for enslige forsørgere var i 2022 på 52 746 kroner. Fra mars 2023 ble støtten til enslige forsørgere lagt om ved å erstatte skattefradraget med en økning i satsen for utvidet barnetrygd. For husholdningstypene med enslige forsørgere økte derfor utvidet barnetrygd med om lag 115 prosent fra 2022 til 2023.

Den ordinære barentrygden for barn over 6 år økte med 13,6 prosent fra 2022 til 2023 etter å ha vært nominelt uendret i 2021 og 2022. Dette bidrar til å trekke opp realveksten for barnefamilier med gifte/samboende foreldre. Husholdningstypene med lav lønn og flere barn får størst inntektsvekst som følge av økt barnetrygd fordi barnetrygden utgjør en større del av inntekten jo lavere lønnen er og jo flere barn husholdningen har.

10.1.2 Endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2023 til 2024

Skattesatsene i trinnskattens trinn 1 og 2 ble holdt uendret på hhv. 1,7 prosent og 4,0 prosent. Innslagspunktet i trinn 1 ble økt fra 198 350 kroner til 208 050 kroner fra 2023 til 2024, mens innslagspunktet i trinn 2 ble økt fra 279 150 kroner til 292 850 kroner. Trinnskattesatsene i trinn 3–5 økte med 0,1 prosentpoeng, fra henholdsvis 13,5, 16,5 og 17,5 til henholdsvis 13,6, 16,6 og 17,6 prosent. Innslagspunktene ble økt fra 642 950 til 670 000 kroner i trinn 3, fra 926 800 til 937 900 kroner i trinn 4 og redusert fra 1 500 000 til 1 350 000 kroner i trinn 5.

I trygdeavgiften er satsen for lønnsinntekt redusert 0,1 prosentpoeng, fra 7,9 til 7,8 prosent. Den nedre grensen for å betale trygdeavgift er nominelt videreført på 69 650 kroner. Personfradraget er økt fra 79 600 kroner til 86 250 kroner. Øvre grense i minstefradraget for lønn og trygd er nominelt videreført på 104 450 kroner i 2024.

Maksimalt fradrag for innbetalt fagforeningskontingent mv. er økt fra 7 700 kroner til 8 000 kroner. Satsen for reisefradraget økte fra 1,70 kroner per kilometer til 1,76 kroner per kilometer. Nedre grense for fradraget ble økt fra 14 400 kroner til 14 950 kroner. Beløpsgrensene i foreldrefradraget ble videreført nominelt. Satsen for skattefradrag for boligsparing for ungdom ble videreført på 10 prosent, mens det maksimale årlige sparebeløpet på 27 500 kroner ble nominelt videreført. Satsene for barnetrygd var fra 1. januar 2024 på 1 766 kroner per måned for barn under 6 år, mens satsen for barn over 6 år var på 1 510 kroner per måned. Det særskilte fradraget i Finnmark og Nord-Troms ble økt fra 20 550 til 30 000 kroner.

Det vises til tabell 4.1 i vedlegg 4 for en oversikt over skattesatser, grenser og fradrag for 2013–2024.

10.2 Inntektsutviklingen for pensjonister og trygdede

Pensjonssystemet hovedformål er å sikre den enkelte et rimelig inntektsnivå i forhold til tidligere inntekt. I tillegg skal pensjonssystemet gi en akseptabel grunnsikring for personer uten eller med liten tilknytning til arbeidsmarkedet. Pensjonsreformen har gjort det mulig for folk å velge selv når de vil starte uttaket av alderspensjon fra folketrygden i intervallet 62–75 år. Uttaksbeslutningen kan i langt større grad enn tidligere nå ses på som en ren finansiell beslutning. Dette har gitt den enkelte større mulighet til å bestemme fordelingen av pensjonsutbetalingene over livsløpet etter 62 år.

I dette avsnittet redegjøres det nærmere for inntektsutviklingen for pensjonister og trygdede før og etter skatt med hovedvekt på utviklingen i pensjon. Samlede pensjons- og trygdeytelser består av pensjon og trygd fra folketrygden, ytelser fra tjenestepensjonsordninger, AFP og individuelle pensjonsordninger.

Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige uføre de siste ti årene framgår av tabell 4.2 i vedlegg 4.

I kapittel 6 i rapporten «Arbeid, pensjon og inntekt i den eldre befolkningen»1 fra Pensjonspolitisk arbeidsgruppe er det en grundig omtale av utviklingen i samlet inntektsnivå, endringer i samlet inntekt over tid, lavinntekt for ulike aldersgrupper og sammensetningen av samlet inntekt i den eldre befolkningen. Omtalen av inntektsutviklingen for trygdede og pensjonister er derfor mer kortfattet i denne rapporten (TBU-rapporten). På noen områder er det likevel vist til og gitt en kort omtale av hovedpoeng i rapporten fra Pensjonspolitisk arbeidsgruppe.

10.2.1 Utviklingen i pensjons- og trygdeytelser

Tabell 10.4 viser nominell og reell årlig vekst i samlede overføringer for personer som har hovedinntekt fra pensjon eller trygd. Overføringer inkluderer både ytelser fra folketrygden (alderspensjon, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger mv.) og andre ytelser, herunder fra tjenestepensjonsordninger og AFP. Overføringer utgjorde 88,6 prosent av gruppens samlede inntekt i 2022.

Tabell 10.5 viser utvikling i grunnbeløpet, minstepensjonene, gjennomsnittlig alderspensjon og uføretrygd, samt reguleringen av løpende alderspensjon fra folketrygden.

Tabell 10.6 viser utviklingen i samlede lønns- og pensjonsinntekter for ulike aldersgrupper, og for henholdsvis alle og mottakere av alderspensjon. I aldersgruppene 67 år og over mottar nesten alle alderspensjon, og utviklingen er dermed ganske parallell for de to gruppene. Over tid har veksten i samlede lønns- og pensjonsinntekter for aldersgruppene over 67 år vært høyere enn årslønnsveksten i økonomien, blant annet som en følge av stadig høyere pensjonsopptjening blant nye pensjonister.

I aldersgruppen 62–66 år hadde de som mottok alderspensjon fra folketrygden en vekst i samlede lønns- og pensjonsinntekter på 11,3 prosent i 2012, som må ses i sammenheng med at det fra 2011 ble mulig å ta ut alderspensjon fra folketrygden fra 62 år.

Figur 10.1 viser prosentvis realvekst i gjennomsnittlig samlet inntekt og inntektskomponentenes del av endringen i perioden 2011–2021.

For aldersgruppen 62–66 år har økt yrkesinntekt bidratt sterkest til økningen i samlet inntekt. Også for aldersgruppen 67–69 år har yrkesinntekt i stor grad bidratt til økningen i samlet inntekt. For de over 75 år er det økning i alderspensjon som har bidratt mest til veksten i samlet inntekt. Kapitalinntekter har også bidratt vesentlig til inntektsveksten for aldersgruppene 62–79 år. At det har vært en økning i kapitalinntektene i perioden kan bety at gjelden har gått ned, og at nettoformuen er høyere enn tilsvarende for 2010. Videre vil rentenivået og aksjeavkastningen ha betydning for kapitalinntektene.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Tabell 10.7 viser veksten i gjennomsnittlig utbetalt alderspensjon og uføretrygd som ikke har yrkesinntekt i tillegg til pensjon/trygd. I gjennomsnitt over perioden 2012–2022 har veksten i alderpensjon vært høyest, mens veksten i uføretrygd har vært i samme størrelsesorden som årslønnsveksten. Det er da sett bort fra 2015 hvor uførereformen gav en svært høy vekst i utbetalt uføretrygd.

Tabell 10.8 viser gjennomsnittlig nivå og nominell vekst i alderspensjon fra folketrygden for ulike aldersgrupper de siste ti årene. Tabellen viser at den nominelle veksten i gjennomsnittlig alderspensjon avtok i årene 2012–2017. I årene 2018–2021 økte den, med unntak av i 2020, hvor veksten var den laveste i tiårsperioden. Nye alderspensjonister har gjennomgående høyere pensjonsopptjening enn de som faller fra. Nye uttaksregler trekker isolert sett pensjonene ned. Økt innslag av pensjonister med kort botid og yrkeskarriere i Norge som har tjent opp lavere pensjoner trekker også ned pensjonsnivået. For nye alderspensjonister bidrar levealdersjusteringen isolert sett til lavere alderspensjon og denne effekten øker for nye årskull.

Etter pensjonsreformen i 2011 og fram til 2019 var veksten i gjennomsnittlig alderspensjon lavere i aldersgruppene 62–66 år og 67–69 år enn for gruppen 70–74 år. Denne utviklingen må ses i sammenheng med innfasingen av mulighet for tidlig uttak av alderspensjon. 1949-kullet var 61 år ved inngangen til 2011, og dermed første årskull som kunne ta ut alderspensjon fra fylte 62 år.

I årene 2016–2018 (da 1949-kullet var i alderen 67–69 år) var veksten særlig lav i gruppen 67–69 år. Det må ses i sammenheng med at denne kohorten erstattet en kohort som ikke hadde hatt mulighet for tidlig uttak av alderspensjon. Veksten i alderspensjon for gruppen 70–74 år lå over gjennomsnittet for alle i perioden 2012–2016, men har vært lavere de senere årene. De som mottar alderspensjon i aldersgruppen 62–66 år har betydelige yrkesinntekter, og mange fortsetter i arbeid samtidig som de tar ut alderspensjon. Ifølge tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet var 58,7 prosent av alderspensjonister 62–66 år registrert i arbeid ved slutten av 2022. På samme tidspunkt i 2021 var andelen 58,43 prosent.

Gjennomsnittlig samlet inntekt for de som kombinerer arbeid og uttak av alderspensjon er høy. På den annen side får de som tar ut alderspensjon før 67 år en lavere årlig alderspensjon resten av livet enn om de hadde ventet til 67 år.

Pensjonsmeldingen

Regjeringen la 15. desember frem Meld. St. 6 (2023–2024) Et forbedret pensjonssystem med styrket sosial profil. I meldingen sluttet regjeringen seg i all hovedsak til forslagene fra flertallet i Pensjonsutvalget. Hovedformålet med forslagene som varsles i meldingen er å styrke den sosiale profilen i folketrygdens alderspensjon, som er kjernen i det samlede pensjonssystemet.

De sentrale forslagene er:

Aldersgrensene i pensjonssystemet økes i tråd med økningen i levealder

Et viktig mål med pensjonsreformen var å stimulere til lengre yrkeskarrierer. Reglene for levealdersjustering og fleksibel pensjon gjør det mulig å oppnå like høy årlig alderspensjon som eldre årskull ved å jobbe lenger. Aldersgrensene på 62 og 67 år har imidlertid ligget fast siden pensjonsreformen trådte i kraft i 2011. Regjeringen foreslår en gradvis økning i aldersgrensene for personer født fra og med 1964. Økte aldersgrenser i pensjonssystemet vil understøtte pensjonsreformen ved å bidra til at flere står lengre i arbeid. Regjeringens forslag vil innebære at aldersgrensene øker med om lag ett år per tiår, slik at personer født i 1974 tidligst kan ta ut alderspensjonen når de fyller 63 år.

Aldersgrensene for folketrygdens øvrige inntektssikringsordninger økes i takt med normalderen

Folketrygdens ytelser ved arbeidsledighet og sykdom skal sikre inntekten for de som blir arbeidsledige eller får helseproblemer. Behovet for inntektssikring er prinsipielt sett ikke annerledes etter 62 år enn tidligere i livet. Muligheten til å motta korttidsytelsene bidrar til et velfungerende arbeidsmarked for eldre og til at flere kan stå lenger i arbeid. Regjeringen foreslår derfor at aldersgrensene for hvor lenge en kan motta dagpenger, sykepenger og arbeidsavklaringspenger bør øke i takt med den normerte pensjoneringsalderen. Ytelsene vil da fortsatt kunne gis fram til alderen der alle har en ubetinget rett til alderspensjon fra folketrygden.

Regulering av minsteytelsene med velstandsutviklingen

Minsteytelsene blir i dag regulert med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten. På sikt vil dette innebære at minstenivåene blir hengende etter velstandsutviklingen i samfunnet. Det vil kunne skape problemer for pensjonssystemets sosiale bærekraft framover. Regjeringen mener derfor, i tråd med Pensjonsutvalgets vurderinger, at det bør etableres et nytt system der minsteytelsene ved normert pensjoneringsalder reguleres med lønnsveksten.

Dersom yrkesaktive ikke kompenserer for virkningen av levealdersjusteringen framover, vil lønnsregulering av minsteytelsene på sikt kunne svekke forholdet mellom standardsikringen og grunnsikringen i betydelig grad. Dette vil innebære en svakere sammenheng mellom yrkesaktivitet og pensjon, noe som vil kunne svekke legitimiteten og betalingsviljen for folketrygdens alderspensjon. Regjeringen foreslår derfor at framtidige evalueringer av pensjonsreformen bør se særskilt på utviklingen i forholdet mellom minsteytelsene og gjennomsnittlig pensjonsnivå. Dersom forholdet mellom standard- og grunnsikringen på sikt blir svekket i betydelig grad, bør det vurderes endringer.

Bedre alderspensjon for uføre

Mottakere av uføretrygd har ikke samme mulighet som arbeidsføre til å stå lenger i arbeid. Regjeringen mener at levealdersjusteringen vil gi for lave pensjonsnivåer for uføre med dagens regler. For årskullene 1954–1963 foreslår regjeringen at den øvre alderen for opptjening til alderspensjon i ny opptjeningsmodell økes til 65 år. Økningen i opptjening for uføre vil om lag tilsvare økningen i pensjonsnivå som følger av at arbeidsføre utsetter avgangen med ett år, noe som er om lag to tredjedeler av en full kompensering for økt levealdersjustering for årskullene fra 1954 til 1963. Dette er også i tråd med forslaget fra flertallet i Pensjonsutvalget. Regjeringen foreslår en løsning der uføres alderspensjon skjermes for om lag to tredjedeler av den videre effekten av levealdersjusteringen for uføre fra og med 1964-kullet.

Avtale om pensjon

I slutten av februar ble det inngått en avtale mellom regjeringspartiene og partiene Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet de Grønne om pensjonssystemet. Hovedelementer i avtalen er bl.a.:

• Forslaget innebærer en gradvis økning av aldersgrensene i folketrygden fra og med 1964-kullet.

• Sosiale rettigheter som sykepenger, dagpenger og AAP utvides i tråd med endringen av normert pensjoneringsalder

• Det skal etableres en sliterordning i folketrygden. Ordningen skal etableres etter modell av sliterordningen i privat AFP og ha en årlig ytelse på 0,25 G for de som går av fem år før normert pensjonsalder og trappes gradvis ned ved høyere avgangsalder.

• Partene skal involveres i utformingen av sliterordningen.

• Plikten til å fratre ved oppnådd særaldersgrense gjeninnføres ikke. Hvilke stillinger som i fremtiden skal ha særaldersgrenser, samt hvilke aldersgrenser som skal gjelde, avklares i en egen prosess, som avtalt med partene.

• Den alminnelige aldersgrensen for statsansatte og andre medlemmer i Statens pensjonskasse økes fra 70 til 72 år

• Det skal også utredes tiltak for å gjøre det lettere å stå videre i arbeid utover de ordinære aldergrensene i aldersgrenseloven (staten) og arbeidsmiljøloven, herunder vurdere bedriftsinterne aldersgrenser.

• Alderspensjonen til uføre skal styrkes, slik regjeringen har foreslått

• Forslaget innebærer i utgangspunktet at uføre skjermes for 2/3-deler av effekten av levealdersjusteringen, og at uføres videre skjerming skal speile yrkesaktives avgangsmønster.

• Det skal etableres en overgangsordning for uføre i kullene 1954–1962. Overgangsordningen skal ivareta kullene som ikke har skjermingstillegg i den delen av pensjon som utmåles etter gamle regler.

• Pensjonssystemet må ha gode minstenivåer, også i fremtiden

• G-regulering av minstesatsene sikrer at minsteytelsene følger velstandsveksten i samfunnet.

• Regulering med snitt av lønns- og prisvekst etter uttak, sikrer at de som mottar minsteytelsene i likhet med andre pensjonister, får økt kjøpekraft når lønnsmottagerne får det.

10.2.2 Realvekst etter skatt i pensjon og trygd

Husholdninger med eldre personer har hatt en sterk samlet realvekst i inntekt etter skatt de siste tiårene. Figur 10.2 viser at den reelle medianinntekten etter skatt økte mer for husholdninger med personer over 65 år enn for husholdninger samlet i perioden 1990–2022. Endringer i sammensetningen av gruppen er en viktig forklaring på dette. Stadig flere alderspensjonister har opptjent rettigheter til tilleggspensjon. I tillegg er det etter pensjonsreformen blitt mer vanlig med yrkesinntekt blant mottakere av alderspensjon. For alle husholdninger under ett falt median realinntekt etter skatt med 1,8 prosent fra 2021 til 2022. For par uten barn hvor eldste person var 65 år eller eldre og aleneboende 65 år og eldre falt median realinntekt med hhv. 1,3 prosent og 1,0 prosent fra 2021 til 2022.

Kilde: Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger

En måte å måle inntektsfordeling på er å dele befolkningen inn i ulike grupper basert på størrelsen på inntekten, og måle hvordan inntekten i de forskjellige gruppene har utviklet seg. En ofte brukt grupperingsenhet er en desilfordeling. En desilfordeling for samlet inntekt betyr at populasjonen er delt i 10 grupper, slik at hver gruppe inneholder like mange personer. Desil 1 referer da til den gruppen med de 10 prosentene med lavest inntekt, desil 2 referer til de 10 prosentene med nest lavest inntekt, osv.

Figur 10.3 nedenfor viser at det har vært realvekst i median inntekt etter skatt for alle desiler for aldersgruppen 62 år og eldre i perioden 2012–2022. Økningen i inntekt etter skatt har vært sterkest i de tre nederste desilene og for de to øverste desilene. At realveksten i samlet inntekt har vært sterkest blant de med høyest samlet inntekt, kan fange opp at en del høytlønnede kombinerer full jobb og full pensjon. At realveksten har vært sterk for de med lavest samlet inntekt, reflekterer trolig økningen i minstepensjonen i perioden.

Kilde: Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger

Tabell 10.9 viser beregnet vekst i utbetalt pensjon og realvekst etter skatt for ulike husholdningstyper som mottar alderspensjon eller uføretrygd. Minste pensjonsnivå økte med 8,7 prosent til 250 299 kroner for enslige og med 6,9 prosent til 423 316 kroner for minstepensjonistektepar i 2023. Den store økningen i minste pensjonsnivå for enslige skyldes en økning i minstesatsen med 4 000 kroner fra 1. januar 2023. Realvekst i pensjonsinntekt etter skatt var 3,2 prosent for enslige og 1,3 prosent for gifte/samboende minstepensjonister i 2023.

Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av tilleggspensjon (inntektspensjon i ny alderspensjon) fra folketrygden, andre pensjonsordninger og andre inntekts- og formuesforhold. Tabellen inneholder derfor også beregninger for enslige alderspensjonister med pensjon på henholdsvis 300 000 kroner og 600 000 kroner og for pensjonistektepar med en samlet inntekt på 650 000 kroner og 850 000 kroner. I beregningene forutsettes det at disse husholdningene kun har alderspensjon (inkludert tjenestepensjon) som inntekt og ikke betaler skatt på formue. Dette tilsvarer forutsetningene som ligger til grunn i tabell 10.3, jf. boks 10.1.

Den nominelle veksten i alderspensjonene svarer til den årlige reguleringen av alderspensjon fra folketrygden. Fra 2022 blir alderspensjon under utbetaling regulert med gjennomsnittet av lønns- og prisvekst

Etter skatt var det en reell vekst i pensjonsinntekt i 2023 på 2,0 prosent for enslige med 300 000 kroner i alderspensjon. Økningen i reell pensjonsinntekt etter skatt skyldes i hovedsak økt innslagspunkt for avtrapping av pensjonsfradraget.

For enslige uføre og ektepar/samboende der begge har minsteytelse økte realverdien av minsteytelsene etter skatt med 1,0 prosent i 2023.

10.2.3 Endringer i de særskilte skattereglene for pensjonister fra 2023 til 2024

AFP- og alderspensjonister får et skattefradrag, som i 2024 utgjør maksimalt 34 350 kroner, mens det i 2023 var på 32 825 kroner. Størrelsen på skattefradraget justeres årlig slik at personer som kun har minstepensjon som inntekt, ikke betaler inntektsskatt. Skattefradraget trappes ned mot pensjonsinntekt over to trinn. I 2024 er innslagspunktet på det første trinnet 258 400 kroner, og nedtrappingssatsen er 16,7 prosent. Det betyr at skattefradraget reduseres med 16,7 øre per pensjonskrone som mottas over 258 400 kroner. På det andre trinnet er innslagspunktet 391 550 kroner i 2024, og nedtrappingssatsen er 6,0 prosent. Det betyr at skattefradraget reduseres med 6 øre per pensjonskrone som mottas over 391 550 kroner. Disse satsene gjør at skattefradraget fases helt ut ved en pensjonsinntekt på 575 000 kroner (forutsatt at skattyter har standard fradrag). Skattefradraget fastsettes uavhengig av ektefellens inntekt.

Trygdeavgift på pensjon har vært 5,1 prosent siden 2014. Satsen i minstefradraget i pensjonsinntekt er 40 prosent i 2024, uendret fra 2023. Den øvre grensen i minstefradraget for pensjonsinntekt er 86 250 kroner i 2024, uendret fra 2023.

10.3 Fordeling av inntekt

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram statistikk som belyser fordelingen av inntekt for personer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av lønns-, nærings- og kapitalinntekt. I boks 10.4 redegjøres det nærmere for inntektsbegrepene som legges til grunn.

10.3.1 Fordelingen av inntekt etter skatt for yrkestilknyttede

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av inntekt for personer som er yrkestilknyttet. For å få en best mulig oversikt over utviklingen og sammensetningen av inntekt for de personene som antas å være yrkestilknyttet på «fulltid», er det nødvendig å skille ut de personene som har reduserte stillingsbrøker (blant annet jobber mange studenter ved siden av studiene). Utvalget har valgt å definere yrkestilknyttede som de personene som har en sum av lønnsinntekt og næringsinntekt (inkludert dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Samlet sett utgjør denne gruppen om lag 2,3 mill. personer i 2022. Til sammenligning var det om lag 2,8 mill. sysselsatte personer i 2022.

Tabell 10.10 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene for yrkestilknyttede i 2012 og 2022 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler), jf. boks 10.4. Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden i alle desiler, og at lønnsandelen har økt for alle desiler unntatt desil 10. Lønn er den viktigste inntektskilden også i desil 10, men lønnsandelen faller markant med inntekten jo høyere opp i fordelingen man kommer. Dette trekket er mer framtredende i 2022 enn i 2012.

Andelen næringsinntekt for alle yrkestilknyttede sett under ett falt fra 5,9 prosent i 2012 til 5,2 prosent i 2022. Andelen er relativt høy for desil 1 og faller så til og med desil 4. Deretter stiger næringsinntektsandelen og er høyest for desil 10.

For desil 10 betyr kapital- og næringsinntekt atskillig mer enn i de øvrige inntektsgruppene, noe som reduserer betydningen av lønn. Kapital- og næringsinntekter svinger mer fra år til år enn andre inntekter vanligvis gjør. Det gjør at sammensetningen av inntekt gjerne svinger mer for 10. desil enn for andre inntektsgrupper. Svingninger i kapital- og næringsinntekter kan også skyldes skattetilpasninger. I 2015 og 2021 ble det gjort store uttak av utbytte som må ses i sammenheng med økt utbytteskatt fra 2016 og fra 2022.

Tabell 10.11 viser hvordan de samlede inntektene fra de ulike inntektskomponentene fordeler seg på inntektsdesilene (etter skatt) i 2012 og 2022. Sammenlignet med 2012 har desil 10 i 2022 en høyere andel av alle inntektskomponenter unntatt lønn. Desilene 8–10 får en større andel av overføringene (eksklusiv dagpenger, sykepenger og foreldrepenger). Det kan ha sammenheng med en økning i pensjonsuttak samtidig med full lønn.

Den øverste persentilens andel av inntekt etter skatt er redusert fra 24,4 prosent i 2012 til 22,5 prosent i 2022. Samlet sett har inntekt etter skatt for yrkestilknyttede økt med 5 prosent fra 2012 til 2022. Veksten har imidlertid vært høyere blant de øverste inntektsgruppene. I desil 10 var veksten 8,7 prosent, mens veksten i den øverste persentilen var på 20,2 prosent, mellom 2012 og 2022.

I vedleggstabell 4.17 er det gitt en nærmere oversikt over fordelingen av ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede.

10.3.2 Fordelingen av inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 10.12 viser ulike inntektskomponenter for pensjonister og trygdede fordelt etter desiler. Inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 2–4 og desil 10 fra 2012 til 2022.

Desilene 1–6 fikk en lik eller større andel av overføringene (eksklusiv dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) i 2022 enn i 2012. Veksten i overføringene i de lavere desilene må ses i sammenheng med økt minste pensjonsnivå. Samlet sett har inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede økt med 3 prosent fra 2012 til 2022. Dette er lavere enn veksten i inntekt etter skatt for yrkestilknyttede, på 5,0 prosent. Sammensetningen av inntekten innenfor de ulike inntektsgruppene for pensjonister framgår av vedleggstabell 4.18.

Tabell 10.13 viser at i gjennomsnitt utgjør overføringer (eksklusiv dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) 88,6 prosent av pensjonister og trygdedes samlede inntekt i 2022. Tabellen viser utviklingen i gjennomsnittlige overføringer for pensjonister og trygdede fra 2012 til 2022 for de ulike inntektsdesilene. Den akkumulerte veksten i overføringer var størst for desil 2 (13,9 prosent), mens desil 10 har hatt den laveste veksten (2,1 prosent). Overføringenes andel av samlet inntekt har økt siden 2012 for alle desiler utenom desil 10.

Tabell 10.14 viser at i gjennomsnitt utgjør overføringer (eksklusiv dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) 87,3 prosent av samlet inntekt før skatt for uføretrygdede i alderen 62–67 år, noe lavere enn blant alle pensjonister og trygdede. Tabellen viser utviklingen i gjennomsnittlige overføringer for uføretrygdede i alderen 62–67 år fra 2012 til 2022 for de ulike inntektsdesilene. Den akkumulerte veksten i overføringene var størst for desil 1 (28 prosent), mens det var en nedgang for desil 10 (-1,3 prosent). Overføringenes andel av samlet inntekt har økt siden 2012 for alle desiler unntatt desil 1 og desil 10.

10.3.3 Utviklingen i inntektsfordelingen

Når en sammenligner inntektsfordelingen i et land over tid eller inntektsfordelingen mellom land, er det vanlig å benytte Gini-koeffisienter. Gini-koeffisienter måler inntektskonsentrasjon på en skala mellom 0 og 1. En Gini-koeffisient på 0 innebærer at inntekten er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient på 1 betyr at én person mottar all inntekt.

Figur 10.4 viser utviklingen i Gini-koeffisienten i perioden 1993–2022 for yrkestilknyttede og pensjonister/trygdede for inntekt etter skatt. Figuren viser at fordelingen av inntekt både for yrkestilknyttede og pensjonister/trygdede er sterkt preget av store svingninger i perioden rundt 2000, 2006, 2015 og 2021. Dette skyldes i hovedsak tilpasninger til den midlertidige utbytteskatten i 2001, innføringen av utbytteskatt på avkastning utover normalavkastning i 2006 (skjermingsmetoden for aksjonærer), at skattesatsen på skattepliktige aksjeinntekter for personer (utbytte og realiserte aksjegevinster) økte fra 27 til 31,68 prosent fra 2015 til 2019 og økt utbytteskatt i 2022.

Gini-koeffisientene for både yrkestilknyttede og pensjonister/trygdede falt i 2022 til om lag samme nivå som i 2020. Økningen i Gini-koeffisienten i 2021 skyldes i stor grad at aksjeutbytte økte mye fra 2020 til 2021. Økningen i aksjeutbytte i 2021 må ses i sammenheng med økt skatt på utbytte fra 1. januar 2022. Aksjeutbytte falt i 2022 ned til om lag samme nivå som i 2020. Over tid er det en tendens til at fordelingen blant yrkestilknyttede har blitt noe skjevere, mens fordelingen blant pensjonister/trygdede har blitt jevnere.

I en studie av Holm, Paul, og Tischbirek (2021)2 analyseres effekten av pengepolitikk på husholdningers forbruk, med en inndeling av husholdningene etter størrelsen på deres likvide midler, som omfatter bankinnskudd, statsobligasjoner, bedriftsobligasjoner, børsnoterte aksjer, og aksjefondandeler. Ved innstramming i pengepolitikken opplever husholdninger med lav likviditet et fall i realdisponibel inntekt og reduserer derfor forbruket. De med middels likviditet responderer ved å øke låneopptak eller redusere sparing, mens husholdninger med høy likviditet øker forbruket, drevet av økte renteinntekter.

¹ Yrkestilknyttede omfatter lønnstakere og selvstendig næringsdrivende med yrkesinntekt (inkludert dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

² Pensjonister/trygdede omfatter personer med sosioøkonomisk status pensjonist/trygdet. Det gjelder alle personer som ikke er yrkesaktive og mottar trygde-/pensjonsytelser, og yrkesaktive personer som har større inntekt fra trygde-/pensjonsytelser enn lønn (inkl. dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) eller næringsinntekt.

Kilde: Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger

Figur 10.5 viser utviklingen i samlet inntekt før skatt med og uten utbytte, inntekt etter skatt og inntekt etter skatt uten barnetrygd i perioden 1993–2022. Figuren viser en betydelig variasjon i Gini-koeffisienten for inntekt før og etter skatt i årene rundt den midlertidige utbytteskatten i 2001, innføringen av ny utbytteskatt fra 2006, økt skattesats på utbytte fra 2016 og 2022. Figuren viser at utbytte trekker ulikheten opp, mens skatt reduserer ulikheten. Utbyttene har bidratt til å gjøre inntektsfordelingen skjevere i tiårsperioden. Forskjellen mellom Gini-koeffisienten i samlet inntekt før skatt og i samlet inntekt uten utbytte før skatt var 0,201 i 2020, økt til 0,044 i 2021 for å så falle til 0,020 i 2022. Særlig i forkant av innføringen av skatt på aksjeinntekter for personer (utbytte og realiserte gevinster) fra 2006 var det gunstig å ta ut kapital fra bedriftene som utbytte og tilbakeføre dette som innskutt kapital. Innskutt kapital kan senere tas ut uten å bli skattlagt på personens hånd. Skattenes bidrag til å redusere ulikhet, målt ved forskjell i Gini-koeffisienten i samlet inntekt før skatt og inntekt etter skatt, har vært relativ stabil.

¹ Yrkestilknyttede omfatter personer med yrkesinntekt inkl. dagpenger, sykepenger og foreldrepenger over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

² Personer med negativ inntekt har fått nullstillt denne i alle tidsseriene. Det er også gjort ved negativ inntekt etter fratrekk av utbytte.

Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger, Statistisk sentralbyrå

Barnetrygd virker utjevnende og målt ved endring av Gini-koeffisienten var barnetrygdens bidrag til utjevning på 0,003 i 2022. Tall for hele populasjonen (regnet ut fra inntekt etter skatt per forbruksenhet) viser at barnetrygden over tid har hatt et fallende bidrag til utjevning, blant annet som følge av nominell videreføring mellom 1996 og 2019. Den nominelle videreføringen bør ses i lys av at foreldrebetalingen i barnehager har blitt redusert og at fradraget for pass og stell av barn har blitt økt. Siden 2019 er barnetrygden økt flere ganger.

I bl.a. Meld. St. 13 (2018–2019) Muligheter for alle pekes det på at Gini-indeksen for disponibel husholdningsinntekt3 ikke gir et fullgodt bilde av utviklingen i ulikhet fra et år til det neste pga. store svingninger i utbetaling av utbytte og at man ideelt sett burde tatt hensyn til både utbetalt og tilbakeholdt utbytte i inntektsbegrepet. Det vises videre til at det i SSB arbeides med å inkludere tilbakeholdt utbytte i et slikt inntektsbegrep. Meldingen gjengir foreløpige tall som indikerer at en slik inntektsdefinisjon vil øke den målte ulikheten i inntekt etter skatt vesentlig. Skatteutvalget (NOU 2022: 20 Et helhetlig skattesystem) viser til at indikatorer for ulikhet og omfordeling er svært sensitive til hvilket inntektsbegrep som legges til grunn.

Aaberge mfl. (2021)4 beskriver utviklingen av ulikhet i Norge i perioden 2001–2018. Rapporten supplerer den offisielle inntekts-, formues- og skattestatistikken med ny informasjon om inntekts- og formuesfordelingen i Norge ved å sammenlikne målene for inntekt, formue og skatt som benyttes i offisiell statistikk med mer fullstendige mål for inntekt og formue. I målingen av inntekt inkluderes følgende tre inntektskomponenter som er utelatt fra inntektsmålene som benyttes i offisiell statistikk: (i) personlige eieres andel av tilbakeholdte overskudd i private selskaper; (ii) verdien av boligtjenester for boligeierhushold; og (iii) kapitalgevinster på bolig og annen fast eiendom og verdipapirer (unntatt aksjer). I målingen av formue benyttes et mål for boligformue som er basert på faktiske markedsverdier (observert i transaksjonsdata) i stedet for beregnede verdier fra skattemeldingen. Ifølge rapporten øker ulikheten når en tar med de inntektskomponentene som er utelatt i fra inntektsmålene som brukes i offisiell statistikk.

Ulikhetene i fordelingen av inntekt målt ved Gini-koeffisienter varierer mellom europeiske land. Figur 10.6 viser Gini-koeffisienten i EU-27 og for enkelte land i Europa for årene 2012 og 2022. Figuren viser at ulikheten i fordelingen av inntekt målt ved Gini-koeffisienten er lavere i Norge enn i mange av de andre europeiske landene, men at ulikheten har økt fra 2012 til 2022. Gini-koeffisientene er regnet ut fra husholdningenes disponible inntekt per forbruksenhet, istedenfor inntekt per person. Forbruksenhet er en kategorisering som forsøker å fange opp stordriftsfordelene i en husholdning. Dette gjør at figur 10.5 ikke er direkte sammenlignbare med tallene i figur 10.3. En svakhet ved disse tallene er at de ikke tar i betraktning gratis eller subsidierte offentlige tjenester som husholdningene mottar. Offentlige tjenester endres over tid og er av ulikt omfang mellom land. I Aaberge m.fl. (2018) er det vist at kommunale tjenester bidrar til å redusere økonomisk ulikhet5.

¹ Inntektsbegrepet til Eurostat er forsøkt harmonisert så langt det lar seg gjøre for å kunne foreta direkte sammenligninger mellom land. Blant annet utelater Eurostat realisasjonsgevinster/-tap i sitt inntektsbegrep, mens dette er inkludert i den norske nasjonale inntektsstatistikken. Personer i studenthusholdninger inngår i tallene fra Eurostat.

Kilde: Eurostat

10.3.4 Fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Ved siden av at kapitalinntekter¹ er skjevt fordelt mellom inntektsgrupper, er kapitalinntekter også skjevt fordelt mellom kvinner og menn. Figur 10.7 viser fordelingen av brutto kapitalinntekter mellom kvinner og menn. Menn eier kapital særlig i form av aksjer i større grad enn kvinner. I 2021 falt kvinners andel av kapitalinntekter til om lag 22 prosent. Dette har sammenheng med at aksjeutbytte økte, mens renteinntektene falt i 2021. I 2022 økte kvinners andel av kapitalinntekter. Fra 2012 til 2022 har andelen blitt noe redusert.

¹ Kapitalinntekter er her definert som brutto renteinntekter, utbytter og netto gevinster ved salg av aksjer.

Kilde: Skattestatistikk for personer, Statistisk sentralbyrå