Del 2
Straff

6 Konstitusjonelle, menneskerettslige og kriminalpolitiske krav og prinsipper

Forstørr bilde

6.1 Innledning

I dette kapittelet gjennomgår utvalget konstitusjonelle, menneskerettslige og kriminalpolitiske krav og prinsipper for bruk av kriminalisering og straff. Disse kravene og prinsippene danner grunnlaget for utvalgets vurderinger av om det er behov for å kriminalisere atferd som i dag ikke er straffebelagt (nykriminalisering), utvide straffansvaret etter eksisterende straffebestemmelser eller endring av strafferammer.

Et grunnleggende utgangspunkt for kriminaliseringsvurderingen er at individet har en alminnelig handlefrihet. Kriminalisering og straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å forby og reagere på uønskede handlinger og legger sterke begrensinger på borgernes handlefrihet. Det er derfor et sentralt rettsstatlig prinsipp at kriminalisering og straff må begrenses og begrunnes.

Det er en rekke krav og prinsipper som må tas med i vurderingen av om noe skal kriminaliseres, og hvordan kriminaliseringen skal utformes. Enkelte krav kan utledes direkte av Grunnloven og internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av. Disse kravene omtales i punkt 6.2. Omtalen må ses i sammenheng med kapittel 5, der utvalget gjennomgår sentrale menneskerettigheter av betydning for de spørsmålene utredningen behandler. Disse menneskerettighetene er også av betydning for kriminaliseringsvurderingene.

I tillegg til kravene som kan utledes av Grunnloven og internasjonale konvensjoner, finnes det prinsipper som ikke er konstitusjonelt forankret, men som fungerer som retningslinjer for vurderingen av om en handling skal kriminaliseres,1 se nærmere omtale i punkt 6.3.

Krav og prinsipper ved bruk av kriminalisering og straff er grundig gjennomgått i tidligere utredninger.2 Utvalget gir derfor bare en oppsummering av kravene og prinsippene. Hvordan kravene og prinsippene er relevante for spørsmålene som behandles i utredningen, følges opp i de respektive kapitlene 7 til 15.

6.2 Konstitusjonelle og menneskerettslige krav og prinsipper

6.2.1 Lovkravet

Det strafferettslige lovkravet, også kalt legalitetsprinsippet, krever at straff skal være hjemlet i lov, og stiller minstekrav til utformingen av straffebestemmelser. Kravet kommer formelt til uttrykk i Grunnloven § 96 første ledd, som fastslår at «[i]ngen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom». Lovkravet har også internasjonal forankring i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 7 nr. 1 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 15, og det er dessuten lovfestet i straffeloven § 14. Kravene til klar lovhjemmel etter Grunnloven § 96 er sammenfallende med kravene etter EMK artikkel 7, jf. HR-2020-2019-A.3

Lovkravet stiller kvalitative krav til lovgivningen. Loven må være tilgjengelig og så presis som forholdene tillater, jf. Rt. 2014 s. 1105.4 Lovkravet fremmer forutberegnelighet og legger til rette for at den enkelte kan treffe rasjonelle valg. Videre støtter lovkravet Stortingets lovgiverfunksjon etter Grunnloven § 75 bokstav a, og den demokratiske ideen som ligger bak ordningen med at lovgivningskompetansen er hos en folkevalgt nasjonalforsamling. Den utøvende makt kan ikke gå lenger i sin maktbruk overfor borgerne enn det fullmaktene fra lovgiver gir grunnlag for, jf. Rt. 2014 s. 1105.5

Kravet om lovhjemmel gjelder for det første for straffebudets handlingsnorm. Alle vesentlige kjennetegn ved den straffsanksjonerte handlemåten må gå fram av lovens ord. For det andre gjelder lovkravet for reaksjonsnormen. Det må gå fram hvilke typer straff som kan benyttes. Ved frihetsstraff bør loven dessuten angi hva straffen maksimalt kan bli.6

Høyesterett har i HR-2016-1458-A framhevet at straffebudene må utformes «tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området».7 I HR-2020-955-A er dette uttrykt som at straffebestemmelsen må være «så klar at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om en handling rammes av regelen, og at det er mulig å forutse at straff kan bli konsekvensen av at regelen brytes».8

Lovkravet på strafferettens område som er inntatt i EMK artikkel 7 nr. 1 lyder slik:

No one shall be held guilty of any criminal offence on account of any act or omission which did not constitute a criminal offence under national or international law at the time when it was committed. Nor shall a heavier penalty be imposed than the one that was applicable at the time the criminal offence was committed.

Bestemmelsen stiller kvalitative krav til regelverket. Straffebudet må gi en klar definisjon av den straffbare handlingen og sanksjonene som kan idømmes, jf. blant annet E. K. mot Tyrkia og Del Río Prada mot Spania.9 Vilkåret er oppfylt dersom den siktede ut fra ordlyden i bestemmelsen og rettspraksis kan forstå hvilke handlinger og unnlatelser som kan føre til straffansvar, jf. blant annet Kafkaris mot Kypros og Del Río Prada mot Spania.10 Det kan likevel benyttes begreper som gir rom for tolking, så lenge ordlyden er tilstrekkelig klar i majoriteten av saker, jf. Cantoni mot Frankrike.11

Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 setter dermed begrensninger for bruk av vage, vide, flertydige og upresise formuleringer i straffebud. Så langt har Høyesterett ikke tilsidesatt en straffebestemmelse som følge av klarhetskravet, men har i stedet forsøkt å avhjelpe mangelen gjennom tolkingsprosessen. Eksempelvis har Høyesterett lagt til grunn at straffebud som baserer seg på rettslige standarder må tolkes med varsomhet, jf. Rt. 2005 s. 1628,12 med videre henvisning til Rt. 1958 s. 479 (Mykle-dommen). Jo videre gjerningsbeskrivelsen i en straffebestemmelse er, desto større behov vil det være for innskrenkende og presiserende tolking.

Klarhetskravet fungerer også som et ideal eller en retningslinje når nye straffebestemmelser skal utformes. Lovgiver har flere ganger anvendt klarhetskravet som en slik retningslinje, ut over de rettslige minstekravene som Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 stiller. For eksempel uttalte Straffelovrådet ved utformingen av et straffebud om deltakelse i og rekruttering til kriminelle grupper at «[l]ovkravet må tas på alvor, og alle sentrale vilkår og vurderingstemaer skal fremgå direkte av lovteksten».13 Det samme kan også illustreres med følgende uttalelse i Straffelovkommisjonens utredning NOU 2002: 4:

I forhold til enkelte uønskede handlingstyper lar det seg dessuten vanskelig gjøre å utforme straffebud som kan håndheves på en måte som i tilstrekkelig grad tar hensyn til forutberegnelighet. Kommisjonen mener slike lovtekniske hensyn kan utgjøre en tilstrekkelig begrunnelse for å avstå fra kriminalisering. Det bør således for eksempel utvises forsiktighet med å innføre straffebud som inneholder vide rettslige standarder.14

6.2.2 Krav til forholdsmessighet ved kriminalisering

Menneskerettigheter forankret i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner som Norge er tilsluttet, stiller krav om at et inngrep i den enkeltes rettighetssfære skal være forholdsmessig. Kravet til forholdsmessighet gjelder også ved kriminalisering. For eksempel må kriminalisering som griper inn i retten til privatliv og familieliv, være forholdsmessig, jf. Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Det samme gjelder kriminaliseringer som griper inn i retten til religionsutøvelse, jf. EMK artikkel 9,15 og retten til å bevege seg fritt, herunder å forlate det landet man oppholder seg i, jf. EMK tilleggsprotokoll nr. 4 artikkel 2.16

I tillegg slår Grunnloven § 94 første ledd andre punktum fast at frihetsberøvelse bare skal brukes der det er nødvendig og ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep. Ifølge forarbeidene til bestemmelsen er formuleringen ment å lovfeste kravet til forholdsmessighet som EMD har innfortolket i EMK artikkel 5 om frihetsberøvelse for varetektsfengsling og administrativ frihetsberøvelse. Ordlyden dekker imidlertid også frihetsberøvelse i form av fengsling som straff.17 Høyesterett har også vektlagt forholdsmessighet mellom handling og straff som en overordnet norm ved straffutmålingen, se for eksempel HR-2022-981-A, HR-2022-731-A og HR-2021-2145-A.18

For at et inngrep i EMKs rettigheter skal være forholdsmessig, må det ivareta et legitimt formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn, jf. eksempelvis EMK artikkel 8 nr. 2. Et tilsvarende krav til forholdsmessighet er innfortolket i Grunnlovens parallelle menneskerettighetsbestemmelser. Kravet innebærer at kriminaliseringen må være egnet til å ivareta det legitime formålet, ikke gå lenger enn nødvendig og være proporsjonalt. Kjernen i proporsjonalitetsvurderingen er en avveining mellom statens legitime behov for å kriminalisere skadelige handlinger og atferd og samtidig sikre at kriminaliseringen ikke griper unødig og urimelig inn i borgernes alminnelige frihet. Jo tyngre formålet, egnetheten og nødvendigheten av kriminalisering er, desto sterkere vil statens interesser veie i møte med den beskyttede rettigheten.

6.2.3 Diskrimineringsforbudet

Grunnloven § 98 slår fast at alle er like for loven, og forbyr usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Forbudet utgjør både en begrensning for utformingen av lover og en individuell rettighet som kan håndheves for domstolene, jf. Innst. 186 S (2013–2014).19 Bestemmelsen lister ikke opp bestemte diskrimineringsgrunnlag, og omfatter dermed alle grunnlag for diskriminering. Sentrale diskrimineringsgrunnlag er blant annet kjønn, rase, etnisitet, språk og religion. Både direkte og indirekte (skjult) diskriminering omfattes.

Diskrimineringsforbudet er i tillegg forankret i flere internasjonale konvensjoner som Norge er tilsluttet. EMK artikkel 14 stiller opp et forbud mot diskriminering i personers utøvelse av de konvensjonsfestede rettighetene uavhengig av diskrimineringsgrunnlag, slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status. I tillegg finnes det regler mot diskriminering i SP artikkel 26, FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) artikkel 2, FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (kvinnediskrimineringskonvensjonen) artikkel 2 og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 2.

Diskrimineringsforbudet får betydning på strafferettens område på flere måter. For det første forbys usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling og diskriminering i den enkelte straffesak. For det andre, og mer relevant for utredningen, setter diskrimineringsforbudet krav til utformingen av straffebud. En straffebestemmelse kan ikke rette seg mot bestemte grupper eller personer. Straffeloven er derfor utformet kultur-, etnisitets- og kjønnsnøytral. Et utslag av diskrimineringsforbudet er straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner. Justisdepartementet valgte å ikke følge Kvinnevoldsutvalgets forslag i NOU 2003: 31 om en egen straffebestemmelse om vold mot kvinner i nære relasjoner, men ønsket ut fra et likestillingshensyn å omfatte også andre fornærmede.20

Selv om en straffebestemmelse er utformet nøytralt, kan bestemmelsen i praksis ramme enkelte grupper i større grad enn andre. At et straffebud rent faktisk får en slik virkning, kan etter omstendighetene innebære indirekte diskriminering som rammes av Grunnloven § 98 og EMK artikkel 14.21 Dette kan være et argument som taler mot å kriminalisere det aktuelle forholdet, men er ikke avgjørende hvis forskjellsbehandlingen kan rettferdiggjøres ut fra legitime og saklige hensyn og ikke rammer uforholdsmessig hardt.

6.2.4 Kriminalisering må ikke stride mot menneskeverdet

Både Grunnloven og EMK bygger på et grunnleggende prinsipp om menneskeverd (human dignity). Dette innebærer at selv om det ikke kan konstateres brudd på konkrete bestemmelser eller rettigheter, vil kriminalisering i helt spesielle tilfeller likevel ikke kunne gjøres fordi det vil stride mot menneskeverdet. Det finnes ikke høyesterettspraksis av direkte relevans for utredningen som berører spørsmålet om kriminalisering vil stride mot menneskeverdet, men prinsippet er lagt til grunn i flere dommer.

I Rt. 1983 s. 1004 (Børre Knudsen-dommen) om abortlovens forhold til Grunnloven, ble det lagt til grunn at en lov kan måtte tilsidesettes dersom den strider mot visse alminnelige rettsprinsipper av grunnlovskarakter, selv om den ikke er i konflikt med noen positiv bestemmelse i Grunnloven. Det skal imidlertid «overordentlig meget til».22 I dommen vises det til at kravet til respekt for menneskelivet er ett av de rettsprinsippene som vil kunne anses å være overordnet den positive lovgivningen. Det uttales at «[i] prinsippet er det ikke vanskelig å tenke seg at en abortlovgivning, for eksempel basert på nazistisk raseideologi, kunne krenke menneskeverdet på en slik måte at den ville måtte tilbakevises som stridende mot uskrevne rettsnormer av grunnlovskarakter».23

Også i Rt. 1997 s. 1821 (Kjuus-kjennelsen) er det lagt til grunn at det kan tenkes at konstitusjonelle prinsipper kan stenge for kriminalisering, selv om det klart nok ikke var tilfelle for utsagnene i denne saken:

I vår sak er det tale om programposter som går ut på tvangssterilisering og tvangsabort. Jeg kan ikke se at Grunnloven § 100 – eventuelt ulovfestete konstitusjonelle prinsipper – nødvendiggjør at ytringer om dette skal være straffrie dersom de er inntatt i et politisk program. At adgangen til fritt å kunne utforme et politisk program må være meget vid, kan ikke være ensbetydende med at det kan skje ved utsagn om grove krenkelser av de mest fundamentale menneskerettigheter.24

EMD har i enkelte dommer lagt til grunn at EMK gir et vern mot kriminalisering som krenker menneskeverdet. I Lacatus mot Sveits ble Sveits dømt for å ha krenket EMK artikkel 8 i forbindelse med ilagt straff (bøter og subsidiær fengselsstraff) for tigging.25 Klageren kom fra en fattig familie, og hadde ikke andre måter å overleve på enn å tigge. I en slik situasjon hadde klager rett til, på bakgrunn av sitt menneskeverd, å forsøke å ivareta sine basale behov gjennom tigging. Ifølge EMD var den ilagte straffen ikke proporsjonal verken for å bekjempe organisert kriminalitet eller for å ivareta andres rettigheter. Domstolen konkluderte med at inngrepet i klagerens privatliv ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn etter artikkel 8 nr. 2.

6.2.5 Krav om kriminalisering mv.

Menneskerettighetene er primært innrettet mot å beskytte individet mot inngrep som krenker rettigheter og friheter. Enkelte menneskerettigheter pålegger imidlertid statene å ta i bruk straff for å bekjempe bestemte handlinger, såkalte kriminaliseringsforpliktelser. Slike kriminalitetsforpliktelser er forankret i statenes positive forpliktelser for å hindre at privatpersoner krenker andre privatpersoners menneskerettigheter, jf. Grunnloven § 92, EMK artikkel 1 og SP artikkel 2 nr. 1. Sikringsplikten er nærmere omtalt i kapittel 5. Kriminaliseringsforpliktelsene er likevel underordnet den negative forpliktelsen til å avstå fra å gripe inn i borgernes friheter og integritet, jf. Söderman mot Sverige og Lopez Ribalda mfl. mot Spania.26

Etter Grunnloven §§ 92 til 104 har staten en plikt til å kriminalisere forsettlige handlinger som grovt krenker rettighetene som disse bestemmelsene beskytter.27 Staten er eksempelvis forpliktet til å kriminalisere grove voldshandlinger, grove seksuelle krenkelser og slaveri. Den positive forpliktelsen til å ivareta barns særlige behov for beskyttelse kan tilsi at man går lenger i å kriminalisere handlinger begått mot barn enn mot voksne.

På områdene for denne utredningen, er en rekke handlinger allerede kriminalisert. Dette gjelder blant annet mishandling i nære relasjoner (straffeloven §§ 282 og 283), kjønnslemlestelse (straffeloven §§ 284 og 285), tvangsekteskap (straffeloven § 253) og menneskehandel (straffeloven § 257). For disse handlingene er spørsmålet om kriminaliseringsforpliktelsene er oppfylt gjennom eksisterende straffebestemmelser. I tillegg er det et spørsmål om Grunnloven eller folkerettslige instrumenter stiller konkrete kriminaliseringsforpliktelser for andre typer atferd som i dag ikke er kriminalisert. Dette kommer utvalget tilbake til i kapittel 7 til 15.

6.3 Prinsipper for bruk av kriminalisering og straff

6.3.1 Straffens formål og begrunnelse

I litteraturen defineres straff normalt som et onde staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at den skal føle det som et onde.28 Straff kan altså forstås som en tilsiktet ubehagelig reaksjon på en handling for å markere at handlingen er rettstridig og feilaktig.29 Straff innebærer sterke begrensninger av domfeltes frihet, og kan ha store menneskelige omkostninger for både den domfelte og dennes nærmeste. Bruk av straff krever derfor en klar og vektig begrunnelse.

Det skilles normalt mellom to ulike begrunnelser for bruk av straff: gjengjeldelsesteorier (absolutte straffeteorier) og nytteteorier (relative straffeteorier). Gjengjeldelsesteoriene begrunner straff med at enkelte handlinger er av en slik art at de bør straffes. Nytteteoriene legger avgjørende vekt på hvilke konsekvenser straffen har for de involverte. Nytteteoriene deles inn i allmennprevensjon og individualprevensjon, som utgjør to ulike strategier for å oppnå størst mulig forebyggende virkning. Med individualprevensjon menes straffens evne til å påvirke den enkelte lovovertreder til ikke å begå nye lovbrudd i framtiden. Med allmennprevensjon menes straffens evne til å påvirke andre til ikke å begå lovbrudd.

I norsk strafferett begrunnes bruk av straff særlig i lys av nytteteorier.30 Et viktig mål med kriminalisering er å skape normer i samfunnet som påvirker borgernes atferd, slik at de ikke gjør det som er forbudt, og gjør det som er påbudt. Gjennom for eksempel å markere at kjønnslemlestelse er straffbart, kan straffelovgivningen bidra til normendring og atferdsendring for de gruppene som tidligere har utført denne praksisen. Kriminalisering sies også gjerne å ha en signaleffekt, gjennom å kommunisere til befolkningen at en spesifikk atferd anses skadelig eller farlig og fortjener samfunnets fordømmelse. Lovgiver har likevel lagt til grunn at et ønske om å sende ut et slikt signal ikke i seg selv kan være en tilstrekkelig begrunnelse for å kriminalisere en bestemt atferd. Det sentrale spørsmålet vil være hvorfor atferden skal kriminaliseres, som innebærer å vurdere om og i hvilken grad kriminaliseringen har et spesifikt legitimt formål.31

Det er vanskelig å fastslå sikkert i hvilken grad kriminalisering vil ha en preventiv effekt. Et straffebud kan også få andre effekter enn forventet. Derfor er det i mange tilfeller betenkelig å bruke allmenn- eller individualprevensjon som hovedbegrunnelse for kriminalisering.32 Prevensjonshensyn er heller ikke retningsgivende for vurderingen av hvilke konkrete handlinger og unnlatelser som skal kriminaliseres. Det sentrale ved vurderingen av om en handling eller atferd skal kriminaliseres er det strafferettslige skadefølgeprinsippet, skyldprinsippet og kravet til forholdsmessighet. Disse prinsippene omtales i det følgende.

6.3.2 Forholdsmessighet som kriminalpolitisk retningslinje

Bruk av straff er samfunnets strengeste reaksjon overfor et individ. Grunnleggende rettsstatsprinsipper tilsier at myndighetsinngrep av så inngripende karakter som straff, må være forholdsmessige og ivareta legitime formål.33 Selv om en kriminalisering ikke utgjør et inngrep i en menneskerettighet, er det en kriminalpolitisk retningslinje at straffen må være forholdsmessig.34

Det er nær sammenheng mellom kravet til forholdsmessighet og de øvrige kriminaliseringsprinsippene, særlig skadefølgeprinsippet, som omtales i neste punkt.

6.3.3 Skadefølgeprinsippet

I forarbeidene til straffeloven er det lagt til grunn at skadefølgeprinsippet er utgangspunktet for vurderingene av hvilke handlinger som kan belegges med straff.35 Prinsippet innebærer at bare handlinger som kan føre til skade eller fare for skade på interesser som har et rettmessig krav på vern bør kriminaliseres.36 I forarbeidene til straffeloven 2005, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), står det følgende om skadefølgeprinsippets innhold:

Kjernen i skadefølgeprinsippet er at bruken av straff må være rasjonell og human. Individene bør i størst mulig grad kunne handle fritt, og straff bør bare brukes når tungtveiende hensyn taler for det. Fordelene med å kriminalisere en handling må veies opp mot ulempene, inkludert de negative konsekvensene en domfellelse og soning vil få for dem som blir strafforfulgt. Fordelene vil i utgangspunktet bare kunne være store nok dersom handlingene som man ønsker å hindre, kan medføre skade eller fare for skade på interesser som har et rettmessig krav på vern. Til slike interesser regnes særlig individers fysiske og psykiske integritet, økonomiske verdier og samfunnsinteresser.37

Skadefølgeprinsippet bygger dermed på prinsippet om at individet i størst mulig grad bør kunne handle fritt, og at straff bare bør brukes når tungtveiende grunner taler for det. Straff bør for eksempel ikke brukes for å verne rent moralske eller religiøse normer, for å verne den enkelte mot ulike former for ubehag, for å legge til rette for kontroll, for å tvinge frem hjelp eller for å hindre at noen skader seg selv.38

Skadefølgeprinsippet innebærer fire overordnede kriterier for å vurdere kriminalisering:39

• 1. Straff bør som utgangspunkt være rettet mot en konkret skadevoldende handling.

• 2. Det må være tale om handlinger som kan medføre skade eller fare for skade på interesser som har et rettmessig krav på vern.

• 3. Fordelene med å kriminalisere må være større enn ulempene som straff vil medføre, herunder eventuelle konsekvenser av domfellelse og soning.

• 4. Straff er den mest inngripende formen for myndighetsutøvelse. Som hovedregel bør derfor straffsanksjonen bare benyttes der andre virkemidler ikke er tilstrekkelige (subsidiaritet).

Ved vurderingen av om nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene, må også hensynene som taler mot bruk av straff, trekkes inn. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) er det vist til en rekke hensyn som kan tale mot bruk av straff:

(1) Menneskelige belastninger for den domfelte og dennes familie, særlig ved ubetinget fengselsstraff, (2) håndheving vil krenke privatlivets fred eller ytringsfriheten, (3) straffebudet må utformes så vagt at forutberegneligheten blir dårlig, (4) ressurshensyn; straff bør ikke brukes dersom ressursknapphet avskjærer oppfølging i praksis, (5) ønsket om et begrenset overvåkingsnivå gjør at ikke alle typer lovbrudd bør strafforfølges, (6) strafforfølgning av bagatellovbrudd kan skape en følelse av ufrihet i befolkningen og svekke respekten for straff, og (7) kriminalisering kan tvinge virksomheten under jorden slik at den antar farligere former eller skaper et illegalt marked. I tillegg kan en mer generelt fremheve at bruk av straff må fremstå som et tilstrekkelig effektivt redskap for å påvirke atferden.40

I NOU 2019: 26 står det følgende om bruk av straff:

Strafflegging, som innebærer at staten er beredt til å påføre sine innbyggere en tilsiktet lidelse, må derfor ha en ‘solid begrunnelse’. Det enkelte straffebud må følgelig ha et identifisert formål, og det må vises hvordan strafflegging er egnet til å oppnå dette formålet på en slik måte at straffens menneskelige og økonomiske kostnader rettferdiggjøres. I dette ligger at byrdene ved bruk av straff må stå i et rimelig forhold til straffens tilsiktede virkninger. Det er altså forventningen om de eventuelle samlede tilsiktede og utilsiktede konsekvenser av bruk av straff – og at fordelene i tilstrekkelig grad veier opp for ulempene strafflegging innebærer – som eventuelt kan rettferdiggjøre samfunnets bruk av straff.41

Ulemper med kriminalisering beskrives også i NOU 2002: 4.42 Her peker Straffelovkommisjonen på at domfellelse vil kunne føre med seg store menneskelige belastninger – herunder tap av arbeid og sosial tilhørighet, stigmatisering, ulemper for barn og andre slektninger, samt fysiske og psykiske plager som følge av soningsforhold.

6.3.4 Skyldprinsippet

Det strafferettslige skyldprinsippet innebærer at bare den som kan klandres for en atferd, kan holdes ansvarlig og straffes.43 Skyldprinsippet legger føringer for hva som kan kriminaliseres og hvordan, for eksempel ved å utelukke kollektivt eller objektivt straffansvar.44 I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) uttales det følgende om skyldprinsippets betydning for kriminalisering:

Straffen har liten preventiv effekt dersom den som straffes, ikke kan klandres for det han har gjort. Fortsatt legges det også vekt på at det er urimelig å straffe den som ikke kan bebreides. Hendelige uhell bør ingen straffes for. Derfor bør kravet om subjektiv skyld være en bærebjelke også i en ny straffelov.45

Både gjengjeldelsen og de tilsiktede preventive effektene av straff kan dermed bare forsvares dersom gjerningspersonen kan bebreides for sine handlinger. Skyldprinsippet har også en sterk kobling til skadefølgeprinsippet. Jo lenger man går i å oppstille straff for atferd som står fjernt fra en konkret skadevoldende handling, desto større er risikoen for at personer som ikke har gjort noe klanderverdig blir straffet.

I nær sammenheng med skyldprinsippet er prinsippet om såkalt fair labelling, som er utviklet i juridisk teori.46Fair labelling innebærer at den enkelte straffbare handling bør gis en merkelapp som er representativ for handlingens karakter og grad av straffverdighet, og at handlinger av ulik karakter og ulik grad av straffverdighet bør plasseres i forskjellige straffebud.

6.3.5 Kriminalisering av forberedende handlinger

Forberedelse til en straffbar handling er som hovedregel ikke straffbar etter norsk rett. Enkelte straffebestemmelser gjør imidlertid unntak fra dette utgangspunktet, som straffeloven § 133 om terrorforbund, § 175 a andre ledd bokstav a om forberedelse til tvungen forsvinning, § 369 om forberedelse til pengefalsk og § 370 om forberedelse av dokumentfalsk.

Straffelovrådet har i sin første utredning redegjort for enkelte prinsipielle betraktninger rundt kriminalisering av forberedelseshandlinger.47 Rådet understreker at man i liten grad har kriminalisert forberedelser til straffbare handlinger i Norge. Forebygging og tidlig avverging av kriminalitet anses i seg selv som et gode. Verdien av tidlig forebygging og avverging kan imidlertid ikke begrunnes med at det er nødvendig å gripe inn tidlig. Strafferetten utgjør ett av mange virkemidler myndighetene har for å påvirke uønsket atferd. Et sentralt spørsmål er om det finnes mer hensiktsmessige og mindre inngripende alternativer til kriminalisering.

Skadefølgeprinsippet er en del av begrunnelsen for at forberedelseshandlinger i begrenset grad bør kriminaliseres. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) begrunner en restriktiv kriminalisering av forberedelseshandlinger slik:

[Det] knytter […] seg flere betenkeligheter til en generell eller på andre måter vidtgående kriminalisering av forberedelseshandlinger. Bakgrunnen for dette er særlig at en forberedelseshandling ligger fjernt unna den «hovedhandlingen» som forberedes. Forberedelsene er ofte av en slik karakter at de i det ytre like gjerne kan være forberedelser til helt lovlige og dagligdagse aktiviteter. Det gjør at det sentrale vurderingsgrunnlaget blir forskjøvet fra mer objektivt konstaterbare forhold til vurderinger av gjerningspersonens subjektive forhold alene. Dette kan øke risikoen for uriktige domfellelser. […] Departementet har også lagt vekt på de andre uheldige sidevirkningene av å gå langt i å kriminalisere forberedelsesvirkninger, jf. foran om redusert handlefrihet og et svekket personvern.48

6.3.6 Kriminalisering av tilstander

De fleste gjerningsbeskrivelser i straffeloven tar sikte på enkeltstående handlinger. Straffelovgivningen kriminaliserer dermed i all hovedsak konkrete handlinger, ikke tilstander, se for eksempel Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) om kriminalisering av deltakelse i en terrororganisasjon:

Norsk strafferett bygger på en tradisjon der straffansvar knytter seg til konkrete handlinger, og ikke mot deltakelse i en organisasjon. Skal det gjøres unntak fra dette, med de rettssikkerhetsmessige ulempene det medfører, krever det en god begrunnelse.49

Enkelte straffebestemmelser kriminaliserer imidlertid tilstander. For eksempel er deltakelse i en terrororganisasjon i ettertid blitt kriminalisert, jf. straffeloven § 136 a. Begrunnelsen for bestemmelsen var at terrororganisasjoner er en «stor trussel mot samfunnssikkerheten og demokratiske verdier», og at det å motarbeide terrororganisasjoner er et «viktig tiltak for å forhindre terrorhandlinger».50

Også straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner innebærer til en viss grad en kriminalisering av en tilstand. Straffalternativet «gjentatt mishandler» rammer mishandling som består av flere krenkelser over tid, og der lovbruddet strekker seg over tid, ofte over flere år. Noe av begrunnelsen for bestemmelsen var at de generelle straffebudene mot legemskrenkelser mv. ikke like godt fanger opp de systematiske og vedvarende krenkelsene ved denne typen vold som det et eget straffebud kan gjøre.51 Høyesterett har uttalt at det sentrale ikke er de enkelte krenkelsene i seg selv, men hvorvidt de «samlet sett gjør at fornærmede lever i et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold», jf. f.eks. Rt. 2013 s. 879 og HR-2019-621-A.52 For at et slikt «regime» er skapt, må krenkelsene ifølge Høyesterett utgjøre et «sammenhengende handlingsmønster» og ikke «isolerte enkeltepisoder».

Det er altså ikke et absolutt forbud i norsk rett mot å kriminalisere vedvarende tilstander. Et slikt straffansvar krever derimot en særskilt begrunnelse og en tilstrekkelig presis gjerningsbeskrivelse. En for vag gjerningsbeskrivelse kan utfordre forholdet til Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7.53

Disse utgangspunktene får betydning for flere av spørsmålene utvalget vurderer i utredningen, blant annet for vurderingen av om det å leve i et barneekteskap bør kriminaliseres, samt om psykisk vold og negativ sosial kontroll bør kriminaliseres.

6.3.7 Prinsipper for fastsettelse av strafferammer

Dersom utvalget først kommer til at det er behov for nye straffebud, må det vurderes hvilken strafferamme disse skal ha. Det samme gjelder dersom strafferammen i et eksisterende straffebud bør endres. Også når strafferammer skal fastsettes, er det ulike hensyn som må tillegges vekt. Disse følger først og fremst av Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), som inneholder en grundig redegjørelse for hensyn som må avveies ved fastsettelse av strafferammer:

Følgende tre hensyn bør etter både kommisjonens og departementets mening tillegges vekt når de alminnelige rammer og siderammer skal fastsettes:

• Lovovertredelsens straffverdighet: Straffverdigheten bør både vurderes objektivt i forhold til hvor beskyttelsesverdige de interesser er som er krenket gjennom handlingen, og subjektivt i forhold til den bebreidelse som kan rettes mot gjerningspersonen; særlig den utviste skyld står sentralt.

• Forholdsmessigheten mellom de forskjellige lovovertredelser: Krenkelser av interesser som er sterkt beskyttelsesverdige (liv og frihet), må ha en høyere strafferamme enn tilsvarende krenkelser av interesser som ikke er like beskyttelsesverdige (formueskrenkelser).

• Strafferammene må oppfattes som realistiske av omgivelsene: Strafferammene bør fastsettes slik at de både virker avskrekkende på mulige gjerningspersoner, blir oppfattet som tilstrekkelige av de fornærmede, og kan tjene som veiledning for påtalemyndigheten og domstolene ved ilegging av reaksjon.54

Strafferammene har til dels også en signalfunksjon, ved at de gir uttrykk for lovgivers prioritering eller verdivurdering av de strafferettslig vernede interesser, jf. NOU 2002: 4.55

Strafferammer bør normalt ikke fastsettes ut fra hvilken adgang de gir til bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004).56 En økt strafferamme må begrunnes i hensynene ovenfor, det vil si handlingens straffverdighet, at en sterkt beskyttelsesverdig interesse krenkes og at strafferammen må antas å virke avskrekkende på mulige gjerningspersoner og bidrar til å styre deres atferd. Dersom et ønske om høyere strafferamme primært er begrunnet i behovet for å kunne benytte tvangsmidler, er det mer nærliggende å vurdere å endre straffeprosesslovens regler om det aktuelle tvangsmiddelet, eksempelvis ved å gjøre unntak fra strafferammekrav.

7 Straff ved psykisk vold og negativ sosial kontroll

7.1 Innledning57

I dette kapittelet besvarer utvalget mandatets bokstav b om hvorvidt personer som rammes av psykisk vold har et godt nok rettsvern og om Norge i tilstrekkelig grad oppfyller Istanbul-konvensjonens forpliktelse om å kriminalisere psykisk vold. Ettersom det er overlapp mellom begrepene psykisk vold og negativ sosial kontroll, vurderer utvalget også om begrepet negativ sosial kontroll bør tas inn i straffeloven, herunder om det er behov for regelverksendringer for å tydeliggjøre når slik kontroll er straffbart, jf. mandatets bokstav a. Kapittelet inneholder en grundig redegjørelse av gjeldende rett. Dette fordi straffebestemmelsene som gjennomgås her, også har betydning for flere etterfølgende kapitler.

Mandatet definerer ikke begrepet psykisk vold, og begrep anvendes og defineres på ulike måter av ulike aktører og fagdisipliner.58 Når utvalget skal vurdere om psykisk vold er godt nok regulert i straffeloven, tar det utgangspunkt i at begrepet dekker en rekke ulike type handlinger eller atferd av ikke-fysisk art som kan skade, skremme eller krenke en annen person. Den psykiske volden kan blant annet bestå av direkte og indirekte trusler, degraderende og ydmykende atferd, kontroll, overvåkning, utagerende atferd, isolering og ulike typer emosjonelle krenkelser for å få personen til å føle seg liten, dårlig eller uviktig. Også krenkelser av økonomisk karakter som det å ta kontroll over en nær relasjons bankkonto, tvungen overføring av lønn, tvungen signering på ektepakter eller lånedokumenter, eller ID-tyveri kan inngå i et mønster av handlinger eller atferd som utgjør psykisk vold. Tilsvarende gjelder tilfeller hvor en person misbruker rettssystemet ved stadig å ta ut åpenbart grunnløse søksmål eller på annen måte åpenbart misbruker offentlige klageordninger eller lignende, med sikte på å plage en person. Psykisk vold kan også utspille seg digitalt.

Handlingene eller atferden kan ha forskjellig alvorlighetsgrad, alt fra grove krenkelser der den utsatte fratas grunnleggende friheter, til mildere former for press og kontroll. Enkeltstående psykiske krenkelser anses vanligvis ikke som psykisk vold, men én alvorlig trussel kan være av en slik art at en person lever under et vedvarende kontrollregime som må karakteriseres som psykisk vold.

I straffeloven er begrepet vold definert som fysiske krenkelser, slik som for eksempel slag, spark og lugging.59 I en strafferettslig kontekst benyttes gjerne formuleringen «psykiske krenkelser eller krenkelser av den psykiske integritet» som samlebetegnelse på handlinger som inngår i begrepet psykisk vold.60 Det sentrale med begrepet psykisk vold er imidlertid at det utgjør et mønster av flere psykiske krenkelser av ulik art over tid, og som ofte utspiller seg i nære relasjoner med skjev maktbalanse. I dette kapittelet benytter derfor utvalget begrepet psykisk vold om et slikt mønster av flere psykiske krenkelser over tid. Begrepet psykiske krenkelser forbeholdes enkeltstående handlinger.

Utvalget mener at begrepet psykisk vold ikke bør brukes direkte i straffeloven, fordi det bryter med det etablerte strafferettslige voldsbegrepet, se om dette i utvalgets vurderinger i punkt 7.6.3. Begrepet psykisk mishandling er forbeholdt psykisk vold som når opp til terskelen for mishandling.

Negativ sosial kontroll er ulike former for press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse eller gjentatte ganger hindrer personen i å treffe selvstendige valg om eget liv og framtid. Kontrollen kan bestå av et vidt spekter av handlinger av ulik art og alvorlighetsgrad, slik som trusler, tvang, press og kontrollerende atferd. Kontrollen kan begrense den utsattes selvbestemmelse knyttet til identitet, kropp og seksualitet, venner, fritidsaktiviteter, religion, påkledning, utdanning, jobb, kjæreste, valg av ektefelle og til å be om helsehjelp. Også det å ta kontroll over en annen persons økonomi kan være et element i negativ sosial kontroll.

Fysisk vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse kan utøves som et ledd i negativ sosial kontroll. Utvalget mener at slike handlinger ikke bør omtales som negativ sosial kontroll, men benevnes som de straffbare handlingene de er, uten dermed å miste kontrollaspektet av syne.61

7.2 Internasjonale kriminaliseringsforpliktelser

7.2.1 EMK artikkel 3 og artikkel 8

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har siden 200762 kommet til at partsstatenes manglende beskyttelse av utsatte for vold i nære relasjoner kan utgjøre en krenkelse av flere artikler i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), blant annet artikkel 2 (retten til liv), artikkel 3 (forbud mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling), artikkel 8 (retten til privatliv) og artikkel 14 (forbud mot diskriminering), lest i sammenheng med artikkel 1 (plikten til å sikre menneskerettighetene).

Alvorlige krenkelser av den psykiske integriteten kan utgjøre et brudd på forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3. EMD har uttalt følgende:

Even in the absence of actual bodily harm or intense physical or mental suffering, treatment which humiliates or debases an individual, showing a lack of respect for or diminishing his or her human dignity, or which arouses feelings of fear, anguish or inferiority capable of breaking an individual’s moral and physical resistance, may be characterised as degrading and also fall within the prohibition set forth in Article 3.63

Staten har positive forpliktelser til å beskytte utsatte mot vold i nære relasjoner. Ifølge EMD inkluderer disse forpliktelsene blant annet «the obligation to establish and apply in practice an adequate legal framework affording protection against ill-treatment by private individuals».64 Dette innebærer en forpliktelse til å «establish and apply effectively a system punishing all forms of domestic violence».65 EMD har akseptert ulike typer strafferettslige tiltak, så lenge disse gir en tilstrekkelig effektiv beskyttelse for de utsatte. Statene har med andre ord en skjønnsmargin ved utformingen av de strafferettslige tiltakene.

I Volodina mot Russland hadde en kvinne blitt utsatt for både fysiske og psykiske krenkelser av en ekskjæreste i en periode på tre år. De psykiske krenkelsene besto i at mannen hadde fulgt etter henne, kidnappet henne, puttet en GPS-sender i vesken hennes, truet henne, stjålet personlige eiendeler og identitetspapirer og publisert private bilder av henne i sosiale medier uten hennes samtykke.66 EMD anerkjente at, i tillegg til fysiske skader, er det psykiske aspektet en viktig del av mishandling i nære relasjoner.67 Ifølge domstolen var arten og graden av tvang, kontroll og krenkelser av psykisk integritet som kvinnen hadde blitt utsatt for, tilstrekkelig til at det forelå «inhuman treatment» etter artikkel 3:

The feelings of fear, anxiety and powerlessness that the applicant must have experienced in connection with his controlling and coercive behaviour were sufficiently serious as to amount to inhuman treatment within the meaning of Article 3 of the Convention (see Eremia v. the Republic of Moldova, no. 3564/11, § 54, 28 May 2013).68

EMD undersøkte deretter hvorvidt Russlands rettssystem inneholdt tilstrekkelige rettslige mekanismer for å beskytte den fornærmede. Domstolen uttalte at straffelovgivningen normalt må brukes for å sikre at utsatte for vold i nære relasjoner får tilstrekkelig beskyttelse etter artikkel 3:

The obligation on the State in cases involving acts of domestic violence would usually require the domestic authorities to adopt positive measures in the sphere of criminal-law protection. Such measures would include, in particular, the criminalisation of acts of violence within the family by providing effective, proportionate and dissuasive sanctions. Bringing the perpetrators of violent acts to justice serves to ensure that such acts do not remain ignored by the competent authorities and to provide effective protection against them […].69

Når det gjaldt den nærmere utformingen av slike straffebestemmelser, var dette ifølge EMD i utgangspunktet opp til den enkelte medlemsstaten.70 Russland hadde imidlertid verken kriminalisert vold i nære relasjoner som et eget straffebud eller som et straffskjerpende moment i andre straffebud. EMD konkluderte med at Russlands straffelov ikke var tilstrekkelig for å oppfylle statens forpliktelse til å «establish and apply effectively a system punishing all forms of domestic violence and providing sufficient safeguards for victims» etter artikkel 3.71

Forpliktelsen etter artikkel 3 retter seg mot straffelovgivningen i sin helhet og setter få krav til selve utformingen av straffebudene. I tråd med prinsippet om statenes skjønnsmargin («margin of appreciation»), gis statene dermed mulighet til å utforme straffelovgivningen etter egne rettstradisjoner.72

Også artikkel 8 om retten til privatliv kan forplikte medlemsstatene til å verne dem som er utsatt for vold i nære relasjoner, gjennom straffelovgivningen. Retten til privatliv etter EMK artikkel 8 omfatter blant annet den fysiske og psykiske integriteten og retten til å være i fred fra uønsket oppmerksomhet fra andre. Volodina mot Russland (nr. 2)73 gjaldt samme kvinne som i Volodina mot Russland omtalt overfor. Kvinnen hadde blitt utsatt for nettvold (cyberviolence) av samme mann som i den tidligere dommen over flere år. Mannen hadde opprettet falske profiler i kvinnens navn, publisert intime bilder på sosiale medier, sporet hennes bevegelser og sendt drapstrusler via sosiale medier. EMD kom til at nettvolden kunne undergrave kvinnens fysiske og psykiske integritet og derfor måtte anses som «another facet of the complex phenomenon of domestic violence» som falt inn under artikkel 8.74 Ifølge domstolen kunne sivilrettslige tiltak være tilstrekkelige for å oppfylle statens beskyttelsesplikter etter artikkel 8:

It reiterates that, as regards the acts which encroach on an individual’s psychological integrity, the obligation of an adequate legal framework does not always require that a criminal-law provision covering the specific act be put in place. The legal framework could also be made up of civil-law remedies capable of affording sufficient protection, possibly combined with procedural remedies such as the granting of an injunction (ibid., §§ 85 and 108, with further references).75

I den konkrete saken var imidlertid handlingene så grove at Russland skulle ha anvendt strafferettslige tiltak mot nettvolden.76 Russisk lovgivning inneholdt både sivilrettslige og strafferettslige bestemmelser som kunne anvendes på forholdet, men etterforskingen var verken hurtig nok eller grundig nok. Måten saken ble håndtert på var i strid med statens positive forpliktelse etter EMK artikkel 8.77

Til slutt kan en sak avgjort av Høyesterett, inntatt i Rt. 2013 s. 588, illustrere at psykisk vold kan utgjøre en krenkelse av artikkel 3 og artikkel 8. En kvinne hadde blitt utsatt for grov vold av en mann hun hadde hatt et kortvarig forhold til. Etter soning av dommen utsatte mannen kvinnen for skremmende forfølgelse i seks år, blant annet ved å bryte nedlagte besøks- og kontaktforbud.78 Kvinnen måtte flytte til sperret adresse til en annen kant av landet med sine fire barn. Høyesterett kom til at manglende oppfølging av to drapstrusler og ett brudd på besøksforbud var en krenkelse av kvinnens rett til privatliv etter EMK artikkel 8. Høyesterett tok også opp spørsmålet om artikkel 3 var krenket, og pekte på at grensen ikke bare kan trekkes på grunnlag av hvor mye fysisk vold som var utøvd, men i lys av alle omstendigheter i saken.79 Høyesterett mente at flere forhold talte for at saken kunne rammes av artikkel 3, men valgte ikke å konkludere fordi handlingene uansett innebar en krenkelse av artikkel 8.80

Oppsummert stiller EMK krav til at medlemsstatene har en straffelovgivning som på en effektiv måte beskytter ofre for vold i nære relasjoner, herunder mot grove krenkelser av den psykiske integriteten. Forpliktelsene retter seg derimot mot straffelovgivningen i sin helhet. Det kan ikke utledes forpliktelser om hvordan konkrete straffebestemmelser skal utformes, eller hvor alvorlige krenkelsene må være for at de skal møtes med straff.

7.2.2 Istanbul-konvensjonen artikkel 33

Den mest konkrete forpliktelsen til å kriminalisere psykisk vold følger av Istanbul-konvensjonen artikkel 33. Artikkel 33 har overskriften «Psychological violence» og lyder slik:

Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that the intentional conduct of seriously impairing a person’s psychological integrity through coercion or threats is criminalised.

Den norske oversettelsen har overskriften «psykisk vold», og lyder:

Partene skal ved lovgivning eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre kriminalisering av forsetteleg åtferd som gjennom tvang eller trugsmål svekkar den psykiske integriteten til ein person.

Det følger av Europarådets forklarende rapport («Explanatory report») til konvensjonen at artikkel 33 ikke stiller krav til at medlemsstatene har en egen straffebestemmelse som dekker psykisk vold. Forpliktelsen kan oppfylles gjennom flere ulike straffebestemmelser.81 I Norge vil for eksempel straffebestemmelsene om trusler, tvang, skremmende og plagsom atferd samt straffebestemmelsen om vold i nære relasjoner kunne være anvendelig i saker om psykisk vold og psykiske krenkelser.

Det er heller ikke avgjørende hvorledes selve kriminaliseringsforpliktelsen etter konvensjonen gjennomføres, men sanksjonene skal være effektive, forholdsmessige og avskrekkende («effective, proportionate and dissuasive»), jf. artikkel 45 nr. 1. Videre anbefales det at straffebestemmelsen eller straffebestemmelsene er kjønnsnøytrale.82

Begrepet «conduct» i artikkel 33 i originalteksten i konvensjonen er et vidt begrep, og dekker både forsettlige handlinger og bevisste unnlatelser. Som i den norske straffeloven § 282, om vold i nære relasjoner så tar kriminaliseringsforpliktelsen først og fremst sikte på å ramme handlinger og unnlatelser som utgjør et «vedvarende mønster». I den forklarende rapporten heter det:

This provision refers to a course of conduct rather than a single event. It is intended to capture the criminal nature of an abusive pattern of behaviour occurring over time – within or outside the family.83

Det er videre et krav om at den straffbare atferden skjer ved bruk av et middel. I originalteksten er midlene angitt som «coercion or threats» («tvang eller trugsmål»). Midlene er alternative. Den generelle formuleringen må forstås som at det ikke er krav til hva det konkret må trues eller tvinges med. Det er for eksempel ikke et krav om at det må trues med straffbare handlinger. I flere landrapporter har GREVIO (ekspertorganet som overvåker konvensjonsstatenes etterlevelse av Istanbul-konvensjonen) lagt til grunn den samme forståelsen. Det er derfor ikke tilstrekkelig for å oppfylle konvensjonsforpliktelsene å bare kriminalisere trusler om straffbar atferd, fordi «[t]his would exclude all threats of a lower intensity, which often form part of the pattern of abuse, especially in domestic violence situations».84 GREVIO påpekte det samme i evalueringen av Norges gjennomføring av konvensjonen, noe som gjennomgås i punkt 7.6.1.

For det tredje må atferden kunne medføre en virkning for den fornærmede «of seriously impairing a person’s psychological integrity». Hva som ligger i dette, er ikke definert eller forklart i konvensjonsteksten eller i den forklarende rapporten.

Begrepet «psychological integrity» (den psykiske integriteten) kan etter en naturlig språklig forståelse forstås som den enkeltes sinnsliv eller psykiske tilstand. Ordlyden «seriously impairing» indikerer at atferden kvalifisert må redusere eller skade den fornærmedes psykiske integritet.

Artikkel 33 er ikke begrenset til bestemte relasjoner: Også psykisk vold utenfor nære relasjoner skal kriminaliseres. Dette følger delvis av artikkel 2 nr. 1, som bestemmer at Istanbul-konvensjonen gjelder alle former for vold mot kvinner, og delvis også av artikkel 43, som stiller krav til at handlingene nevnt i artikkelen er straffbare uavhengig av hvilket forhold det er mellom den fornærmede og gjerningspersonen. Ifølge Europarådet kan psykisk vold også forekomme utenfor nære relasjoner, slik som på arbeidsplassen og i skolemiljøet.85

Oppsummert er det de gjentakende og systematiske psykiske krenkelsene over tid som kreves kriminalisert etter artikkel 33. Hvor den nedre terskel for alvorlighet, varighet eller hyppighet av truslene går er vanskelig å fastsette. Enkeltstående handlinger faller utenfor kriminaliseringsforpliktelsen. Det samme gjør normalt psykiske krenkelser som skjer på andre måter enn ved trusler og tvang. Artikkel 33 stiller ikke krav til selve utformingen av et straffebud, og gir dermed konvensjonsstatene et stort spillerom for hvordan atferd som omfattes av bestemmelsen, skal kriminaliseres.

Da Istanbul-konvensjonen ble ratifisert i 2017, la departementet til grunn at Norge oppfylte konvensjonen i sin helhet.86 Ved gjennomgangen av norsk rett ble det fastslått at straffeloven § 282 rammer psykisk mishandling, uten at forholdet til Istanbul-konvensjonen artikkel 33 ble nærmere vurdert.87 Den 25. november 2022 publiserte GREVIO sin første evalueringsrapport om Norges gjennomføring av konvensjonen.88 Funnene omtales nedenfor under utvalgets vurderinger i punkt 7.6.1.

7.3 Gjeldende rett

7.3.1 Innledning

Straffeloven inneholder ikke en egen bestemmelse om psykisk vold, psykiske krenkelser eller negativ sosial kontroll, og den bruker heller ikke disse begrepene. Flere straffebestemmelser kan imidlertid ramme psykiske krenkelser og psykisk vold eller negativ sosial kontroll, slik utvalget forstår disse begrepene. Utvalget gjennomgår i det følgende sentrale straffebestemmelser som kan komme til anvendelse i slike saker. Gjennomgangen er ikke uttømmende.

7.3.2 Straffeloven §§ 263–264 om trusler

Straffeloven § 263 om trusler rammer den som «i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å framkalle alvorlig frykt». Strafferammen er bot eller fengsel inntil ett år.

Den straffbare handlingen består i å «ved ord eller handling truer med straffbar atferd». En alminnelig språklig forståelse av å «true» er å forsøke å skremme eller presse noen for å oppnå noe. Trusselen kan skje i «ord eller handling» og behøver dermed ikke å komme verbalt til uttrykk. I for eksempel Rt. 1994 s. 974 ble to menn dømt etter bestemmelsen for å ha fyrt av et skudd med haglgevær mot vinduet til den fornærmedes leilighet.

Bare trusler om «straffbar atferd» rammes av bestemmelsen, det vil si atferd som rammes av gjerningsbeskrivelsen av et straffebud. Bestemmelsen rammer ikke trusler om ikke-straffbar atferd, som for eksempel trusler om skilsmisse eller samlivsbrudd, om å utestenge et familiemedlem fra familien, om selvmord eller om at den fornærmede vil komme til helvete ved dommedag. I motsetning til den tidligere straffeloven 1902 § 227 stilles det ikke krav til alvorligheten av den straffbare handlingen, eller om at trusselen går ut på et spesifikt straffebud.89 Gjerningspersonen må heller ikke true med å selv utføre handlingene det trues om. Utsagn som oppmuntrer andre til straffbar atferd omfattes, jf. HR-2019-1922-A.90

Trusselen må være «egnet til å fremkalle alvorlig frykt». Ordlyden «egnet til» innebærer at det ikke stilles krav om at den fornærmede faktisk ble redd, men at trusselen hadde en generell evne til dette.91 I denne vurderingen står både trusselens innhold og den konteksten den er framsatt i sentralt. Utgangspunktet ved tolkingen er hvordan avsenderen og den som trues oppfatter meningsinnholdet.92 Andre relevante momenter er til hvem og hvordan utsagnene er kommet til uttrykk, samt hvem utsagnene kommer fra.93

Grove trusler (§ 264) straffes med fengsel inntil tre år. Ved avgjørelsen av om trusselen er grov skal det særlig legges vekt på om den er rettet mot en forsvarsløs person, om den er framsatt uprovosert eller av flere i fellesskap og om den er motivert av den fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne, jf. andre punktum.

Kan bestemmelsene anvendes på psykisk vold og negativ sosial kontroll?

I rettspraksis er straffeloven § 263 brukt på enkelte tilfeller av psykisk vold. I HR-2021-1378-U ble en mann dømt for overtredelse av straffeloven § 263. Han hadde fremsatt drapstrusler mot sin ektefelle i forbindelse med kroppskrenkelser.94 I en avgjørelse inntatt i HR-2018-112-A ble en mann dømt etter § 263 for å ha tatt tak i sin ekskjærestes hår og kastet henne i bakken, og for å ha sagt at «han hadde vært grei nå, men at han ikke kom til å være like grei neste gang».95

Paragrafene 263 og 264 rammer ikke alle former for psykisk vold eller negativ sosial kontroll. De rammer ikke trusler om ikke-straffbare handlinger. Bestemmelsene gir heller ingen beskyttelse mot andre former for psykisk vold eller negativ sosial kontroll, slik som nedsettende og fornærmende utsagn, kontrollerende handlingsmønstre og aggressiv atferd. Forutsetningen for domfellelse etter straffeloven §§ 263 eller 264 er at trusselen objektivt sett er egnet til å framkalle alvorlig frykt. Trusler som inngår i et regime, men ikke er egnet til å framkalle slik alvorlig frykt faller utenfor anvendelsesområdet for bestemmelsene. I saker om negativ sosial kontroll vil den utsattes kjennskap til familiens eller gruppens tradisjoner og reaksjonsmønster ved brudd på familiens normer få betydning for om trusselen er egnet til å framkalle alvorlig frykt.96 Der en fornærmet har erfaring med at søsken har vært utsatt for straffbare handlinger, kan en trussel om mindre alvorlige straffbare handlinger være egnet til å framkalle alvorlig frykt.

7.3.3 Straffeloven §§ 251–252 om tvang

Straffeloven § 251 om tvang rammer den som «ved straffbar eller annen urettmessig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe». Strafferammen er bot eller fengsel inntil to år. Både tvangsmiddelet og tvangsvirkningen må være av en kvalifisert art, og det må være årsakssammenheng mellom dem.

Tvangsmidlene som angis i bestemmelsen er «straffbar» eller «annen urettmessig atferd» eller «trusler om slik atferd». Med «straffbar atferd» menes at atferden rammes av et straffebud. En mann tvinger for eksempel sin kjæreste til å holde seg hjemme under trusler om voldsbruk. Tvangen kan også skje ved «urettmessig» atferd eller trussel om slik atferd. Straffeloven 1902 § 222 brukte formuleringen «rettsstridig», som er ment videreført ved ordet «urettmessig».97 Ifølge forarbeidene viser vilkåret til «andre normer i rettssystemet».98 Dette utdypes videre:

Dersom atferden kan medføre straffansvar, vil den klart bli ansett som rettsstridig. En handling behøver imidlertid ikke stride mot en uttrykkelig lovbestemmelse for å oppfylle rettsstridskravet. Det er tilstrekkelig at handlingen er tillagt negative rettsvirkninger («misbilliget av rettsordenen»). Dette vil normalt være tilfellet dersom handlingen medfører erstatningsansvar. Utenfor disse tilfellene kan den nærmere grensedragningen by på tvil.99

Det skal altså ikke gjøres en vurdering av om atferden er umoralsk, men om den er i strid med, eller i det minste i dårlig harmoni med, gjeldende rettsregler.100 Ifølge forarbeidene vil vurderingen «ofte måtte bero på en skjønnsmessig vurdering».101 Som eksempler på atferd som kan rammes nevnes det å true med å sette fram en skadelig opplysning eller krenkende beskyldning, eller det å sette fram en slik opplysning eller beskyldning som kan straffes etter andre regler, for eksempel som hensynsløs atferd eller som en hatefull ytring, eller som kan utløse erstatnings- eller oppreisningsansvar.102 Ifølge forarbeidene kan også trusler om selvmord «etter omstendighetene» utgjøre trusler om urettmessig atferd, ettersom selvmord «tillegges negative rettsvirkninger blant annet i erstatnings- og forsikringsretten».103

Et tilfelle med urettmessig atferd i rettspraksis finnes i Rt. 1992 s. 445. I saken hadde tiltalte foretatt mellom 150 og 170 telefonoppringninger, der han utga seg for å være fra politiet og ga oppskakende og usanne opplysninger om dødsfall mv. i den oppringtes nære familie eller slekt. Den urettmessige atferden kan også bestå av en ren unnlatelse, jf. ordlyden «atferd». I lovkommentaren til straffeloven nevner Matningsdal som et eksempel at den ene parten i en ekteskapskonflikt nekter å utlevere nærmere bestemte gjenstander dersom motparten ikke går med på delt omsorg for barna.104

Hva som utgjør urettmessig atferd i en nær relasjon, kan være vanskelig å klarlegge. Det kan for eksempel spørres om trusler om skilsmisse, utestengelse fra familien eller utkastelse fra hjemmet utgjør trusler om urettmessig atferd etter § 251. Rettskildene til § 251 berører ikke slike former for atferd. I tråd med vurderingstemaet for «urettmessig» som er oppstilt i forarbeidene, må det vurderes om det finnes rettsregler som forbyr atferden eller tillegger den negative rettsvirkninger.

Grensen må trolig delvis trekkes på bakgrunn av den alminnelige handlefriheten.105 Handlinger som det er opp til den enkelte å bestemme selv, vil normalt ikke kunne betegnes som urettmessig, selv om atferden får negative rettsvirkninger for en annen person. Det kan for eksempel ikke anses som urettmessig atferd å true med skilsmisse eller samlivsbrudd. En manns trusler om å kaste ektefellen ut av felles bopel, selv om ektemannen fullt ut eier huset, vil på den annen side muligens kunne anses som trusler om urettmessig atferd. En slik handling vil ikke uten videre være lovlig basert på den konkrete avtalen mellom partene. Spørsmålet er ikke berørt i forarbeider eller rettspraksis, og må anses som uavklart. Slik det er påpekt i forarbeidene, må det gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering, og de nærmere grensegangene må trekkes opp av domstolene. Det må legges til grunn at terskelen for hva som er urettmessig atferd kan være lavere dersom fornærmede er et barn.

Bestemmelsen likestiller straffbar eller urettmessig atferd med «trusler om slik atferd». Det kreves ikke at truslene er rettet mot den som tvinges, og bestemmelsen omfatter også tilfeller der gjerningspersonen tvinger den fornærmede ved for eksempel å true hens familie. Trusselen kan også rettes mot et kjæledyr eller en fysisk gjenstand.106

Den straffbare handlingen består i å «tvinge» en annen. I alminnelig språkbruk betegner «tvinge» en utøvelse av makt mot en annens vilje. Slik er begrepet også forstått i forarbeidene:

Tvangsvilkåret innebærer at det må øves et slikt trykk på fornærmede at han forholder seg i overensstemmelse med gjerningspersonens vilje i strid med sin egen. Tvangen kan være fysisk eller psykisk. Dersom gjerningspersonen ved sin rettsstridige atferd får fornærmede til å gjøre noe som han ønsker av egen fri vilje, faller forholdet utenfor § 222 første ledd.107

Overtalelse eller påvirkning som får en person av egen vilje til å foreta seg noe, rammes altså ikke av bestemmelsen. Det er likevel flytende overganger mellom tvang og påvirkning, og i praksis vil vurderingen være skjønnsmessig, hvor også fornærmedes sårbarhet og alder må tillegges vekt.

Rekkevidden av Rt. 1992 s. 445 kommenteres i Rt. 2011 s. 1317. Dommen gjaldt straffeloven 1902 § 266 om utpressing, men førstvoterende fastslo at tvangsvilkåret i bestemmelsen må tolkes på samme måte som etter den alminnelige tvangsbestemmelsen.108 I saken hadde en mann tvunget den fornærmede til å overlevere et større pengebeløp ved å hevde at den fornærmedes datter hadde narkotikagjeld til den russiske mafia, og at hun risikerte å bli drept med mindre faren betalte. Om vilkåret «tvinger» uttaler førstvoterende:

Jeg ser det slik at tvang foreligger der gjerningspersonen ved rettsstridig adferd skaper et press på fornærmede som er bestemmende for vedkommendes handlingsvalg. Tvang vil kunne foreligge selv om fornærmede rent faktisk har mulighet til å trosse presset, men opplever at konsekvensene av dette gjør det påkrevd å la være.109

Høyesterett pekte på at gjerningspersonen hadde «forledet fornærmede til å tro at hans datter var i livsfare, og at den faren som truet henne kunne avverges ved å betale det skyldige pengebeløpet», noe som skilte seg fra saksforholdet i Rt. 1992 s. 445. Tvangsmiddelet, det vil si hva gjerningspersonen foretar eller truer med å foreta seg, vil kunne ha betydning for om den fornærmede opplever det som «påkrevd» å handle i tråd med gjerningspersonens vilje, og dermed om tvangsvilkåret er oppfylt.

Ikke enhver rettsstridig atferd eller trussel om slik atferd rammes av straffebestemmelsen, selv om handlemåten språklig sett kan betegnes som «tvang».110 Tvangen må få den fornærmede til å «gjøre, tåle eller unnlate noe». Ifølge forarbeidene henviser uttrykkene «gjøre» og «unnlate» til henholdsvis aktive handlinger og passivitet, mens alternativet «tåle» tar sikte på tilfellene hvor det virker unaturlig å benytte disse uttrykksmåtene.111 Som et eksempel på «tåle» peker forarbeidene på et tilfelle der den fornærmede tvinges til å finne seg i at det blir tatt blodprøve av ham.112 Fra rettspraksis kan det vises til Rt. 1969 s. 960, der den fornærmede ble tvunget til å utholde at hår, skjegg og kjønnshår ble klippet av. Et eksempel på å «gjøre» er at den fornærmede tvinges til å sende nakenbilder av seg selv, mens et eksempel på å «unnlate» er at fornærmede nektes å dra på jobb. Det kreves ikke at tvangen medfører en nærmere bestemt virkning for den fornærmede. Dersom tvangen brukes til å oppnå nærmere bestemte følger, vil andre og strengere straffebud kunne være aktuelle, som for eksempel voldtekt (§§ 291 til 294), ran (§§ 327 til 329) og utpressing (§§ 330 til 331).

Tvang mot barn reiser særlige spørsmål. Foreldreansvaret etter barnelova § 30 gir foreldrene rett og plikt til å treffe avgjørelser og bestemme over barnet, også der dette innebærer et element av maktutøvelse.113 Tvang overfor barn med hjemmel i foreldreansvaret vil ikke være straffbart etter straffeloven § 251, jf. den alminnelige rettsstridsreservasjonen. Straffansvar inntrer heller ikke med en gang en forelder beveger seg utenfor foreldreansvaret. Også retten til familieliv, jf. Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, legger føringer i rettsstridsvurderingen. Foreldreansvaret gir imidlertid ikke en ubegrenset rett til å utøve tvang mot barnet. Foreldreansvaret hjemler for eksempel ikke tvang som gjennomføres ved hjelp av fysisk eller psykisk vold, jf. barnelova § 30 tredje ledd. Tvang som gjennomføres ved slike midler, vil dermed også utgjøre tvang ved «urettmessig» atferd etter straffeloven § 251.

Også tvang som skjer ved «skremmande eller plagsam fremferd eller annan omsynslaus åtferd» overfor barnet etter barnelova § 30 tredje ledd, vil være straffbar tvang ved urettmessig atferd etter § 251. I forarbeidene beskrives handlinger og atferd som rammes av forbudet i barnelova slik:

Skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd omfatter alle måter å skade, skremme, ydmyke eller på andre måter krenke barnet uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunnleggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket. Det kan for eksempel omfatte innelåsning av barnet i et rom, bruk av trusler om straff eller trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, trusler om å skade en av barnets omsorgspersoner, søsken eller kjæledyr, ydmykelser, utskjelling, herunder å kalle barnet ved ukvemsord, følelsesmessig manipulering, latterliggjøring, særlig mens andre hører på, nedvurdering, verbal trakassering og følelsesmessig avvisning. Eksemplene er ikke ment å være uttømmende. Ved gjentagende mønstre skal det mindre til for at atferden vil rammes. Ved mer ekstreme handlinger vil en enkelthendelse være nok til at det rammes.114

Det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av handlingenes karakter, formålet med handlingene, barnets alder og modenhet, og graden av inngripen overfor barnet. Dersom barnet har særlige omsorgsbehov eller av andre grunner er i en sårbar situasjon må dette tas i betraktning.

Grov tvang (§ 252) straffes med fengsel inntil seks år. Ved avgjørelsen av om tvangen er grov skal det særlig legges vekt på om den er begått mot en forsvarsløs person, om den er utøvd av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling. Det skal gjøres en helhetsvurdering av forholdet der også andre momenter er relevante, jf. ordlyden «særlig legges vekt på». Hvis det har skjedd flere tvangsepisoder som utgjør et sammenhengende forhold etter § 251, skal det vurderes om disse samlet gjør tvangen grov.

Kan bestemmelsene anvendes på psykisk vold eller negativ sosial kontroll?

Straffeloven §§ 251 og 252 om tvang rammer visse former for kontrollerende atferd, som ofte er en del av både psykisk vold og negativ sosial kontroll. To vilkår må være oppfylt. For det første må tvangen være gjennomført ved et av tvangsmidlene bestemmelsen lister opp: Ved «straffbar» eller «urettmessig» atferd eller «ved trussel om slik atferd». Tvangsmiddelet kan for eksempel være å ødelegge den fornærmedes eiendeler, true med voldsbruk eller urettmessige økonomiske disposisjoner, eller å framsette en krenkende beskyldning. Et praktisk viktig eksempel er tvang som skjer ved bruk av «skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd», jf. barnelova § 30. Dersom foreldre for eksempel truer et barn med at det skal bli forlatt eller skadet, at barnets omsorgspersoner, søsken eller kjæledyr skal bli skadet, eller at barnet blir utsatt for ydmykelser, utskjelling, følelsesmessig manipulering, latterliggjøring, nedvurdering, verbal trakassering og følelsesmessig avvisning, kan dette rammes av straffebudet. Utenfor faller tvang gjennomført ved rettmessig, men kanskje urimelig eller umoralsk atferd eller trusler om slik atferd, som for eksempel trusler om eksklusjon fra familien eller om skilsmisse. Grensen mellom rettmessig og urettmessig atferd er likevel flytende, og beror på en konkret og skjønnsmessig vurdering. For barn vil terskelen normalt være lavere. For det andre må gjerningspersonen ha tvunget den fornærmede mot hens vilje, og ikke bare ha påvirket den fornærmede til å handle i tråd med gjerningspersonens ønske. Her må det vurderes om den fornærmede opplever at konsekvensene ved ikke å føye seg etter gjerningspersonens vilje gjør det påkrevd å handle i tråd med dennes vilje. Også her er grensene for det straffbare flytende.

Tvangsbestemmelsen rammer ikke atferd som utøves på en mer indirekte måte. Både psykisk vold og negativ sosial kontroll foregår ofte ved bruk av mer indirekte former for kontroll. I for eksempel Rt. 2010 s. 129, der tiltalte ble dømt etter § 282 om mishandling i nære relasjoner, hadde tiltalte blant annet tvunget den fornærmede til å lage mat og å vaske huset om natten, uten at det framkommer at tvangen hadde skjedd ved trusler om «straffbar» eller «urettmessig» atferd. Et annet eksempel finnes i Rt. 2013 s. 879. Tiltalte hadde «insistert» på at den fornærmede skulle stå opp fra sengen og sitte naken på en stol mens han skjelte henne ut over lang tid. Slike handlinger kan ikke straffes etter §§ 251 og 252 med mindre de inneholder både et tvangsmiddel og et tydelig tvangselement.

Paragrafene 251 og 252 rammer heller ikke andre former for psykisk vold eller negativ sosial kontroll, som for eksempel trusler, verbale krenkelser, nedsettende uttalelser, sosial isolasjon, aggressiv atferd, indirekte vold og personforfølgelse, gitt at handlingene ikke er utført ved bruk av straffbar tvang eller annen urettmessig atferd.

7.3.4 Straffeloven §§ 254–255 om frihetsberøvelse

Den som «ved innesperring, bortføring eller på annen måte rettsstridig fratar noen friheten» straffes for frihetsberøvelse, jf. straffeloven § 254. Strafferammen er bot eller fengsel inntil tre år. Den straffbare handlingen består i å «frata noen friheten». Dette kan etter lovteksten skje ved «innesperring» og «bortføring». I tillegg omfattes frihetsberøvelse som er utført «på annen måte». Forarbeidene nevner at klare tilfeller av frihetsberøvelse er «å holde ham fast, sperre ham inne, eller fjerne gjenstander som er nødvendige for at han skal kunne flytte på seg, eksempelvis en stige fra et tak».115

Frihetsberøvelsen må i utgangspunktet skje ved hjelp av fysiske hindringer, og ikke ved ren psykisk tvang, som for eksempel trusler.116 Hele hendelsesforløpet må likevel ses i sammenheng, slik at den fornærmede ikke trenger å være underlagt fysiske hindringer i hele perioden.117 Forarbeidene viser i denne sammenheng til Rt. 2002 s. 1707, der tiltalte hadde plassert den fornærmede i en hytte etter alvorlige trusler i et forsøk på å inndrive narkotikagjeld. Høyesterett kom etter en helhetsvurdering til at det forelå straffbar frihetsberøvelse selv om den fornærmede ikke under hele perioden var underlagt fysiske hindringer, fordi den fornærmede var instruert om å oppholde seg på bestemte steder, og han opplevde det som livsfarlig å forlate disse.

En lignende sak finnes i Rt. 2005 s. 463, hvor tiltalte hadde holdt den fornærmede innesperret i en leilighet i omtrent fire døgn. Høyesterett uttaler:

[U]tgangspunktet etter straffeloven § 223 [er] at det må dreie seg om en fysisk hindring – som ved en innesperring eller ved trusler om en umiddelbar maktanvendelse hvis man forsøker på å unnslippe. Men selv om det ikke foreligger slike fysiske hindringer, kan det – etter en samlet vurdering av de konkrete omstendighetene i saken – dreie seg om en ulovlig frihetsberøvelse.118

Der frihetsberøvelsen er helt uten fysiske hindringer, og den fornærmede er tvunget ved rene psykiske midler, kan andre straffebud anvendes i stedet, som for eksempel bestemmelsene om tvang (§ 251), trusler (§ 263) eller hensynsløs atferd (§ 266).

Etter ordlyden «frata» må friheten i utgangspunktet være totalt frarøvet. Bestemmelsen rammer dermed ikke mindre innskrenkninger av bevegelsesfriheten. Forholdet kan likevel rammes selv om bevegelsesfriheten er stor innenfor et område, som for eksempel der noen bortføres på en cruisebåt.119 Det samme gjelder trolig der noen stenges inne i et stort hus uten muligheter til å forlate huset.

Frihetsberøvelsen behøver ikke å være absolutt og uovervinnelig. Bestemmelsen omfatter tilfeller der den fornærmede må bruke midler som med rimelighet ikke kan kreves benyttet.120 Straffbar frihetsberøvelse kan for eksempel foreligge der den fornærmede bare kan unnslippe ved å hoppe ut av en bygning med risiko for å skade seg selv.121 Det må her antakeligvis gjøres en konkret vurdering, der både risikoen for skade ved å rømme og den eventuelle skadens størrelse er sentral.

Lovteksten stiller ikke spesifikke krav til frihetsberøvelsens varighet. Ifølge forarbeidene vil ikke «enhver kortvarig» frihetsberøvelse rammes.122 I rettspraksis ser det likevel ut til at selv relativt kortvarige frihetsberøvelser anses for å være omfattet. I Rt. 1995 s. 803 ble en frihetsberøvelse på fem til ti minutter som ledd i en ranshandling etter en konkret vurdering subsumert under straffeloven 1902 § 223 (straffeloven 2005 § 254). Førstvoterende understreket at «[d]et er her tale om et bastant og drastisk inngrep i fornærmedes bevegelsesfrihet, og inngrepet kunne ha blitt av lengre varighet».123 Hvor brutal og omfattende frihetsberøvelsen er, vil altså kunne spille inn i vurderingen av varigheten.124 Videre kan den ovennevnte Rt. 2002 s. 1707 nevnes, der den fornærmede blant annet hadde blitt utsatt for en ufrivillig kjøretur på under tre mil, noe som ifølge førstvoterende utgjorde frihetsberøvelse etter § 254.125

Frihetsberøvelsen må etter lovteksten være «rettsstridig». Dette gir ifølge forarbeidene uttrykk for en alminnelig rettsstridsreservasjon,126 det vil si at bestemmelsen ikke rammer tilfeller som det ikke har vært meningen å ramme med straff.127 Vilkåret utelukker blant annet frihetsberøvelse med hjemmel i lov, som for eksempel pågripelse og fengsling etter straffeprosessloven, samt frihetsberøvelse ved gyldig samtykke.128

Vilkåret utelukker også foreldres frihetsberøvelse av sine barn som utøves i tråd med foreldreansvaret, jf. barnelova § 30. Det må her gjøres en konkret vurdering av om frihetsberøvelsen er rettsstridig i det enkelte tilfellet. Om foreldrenes bruk av «husarrest» som ledd i barneoppdragelsen skriver for eksempel Matningsdal i lovkommentaren til § 254:

Regelen må være at foreldrene i en viss utstrekning må kunne gjøre dette i kraft av foreldreansvaret etter bl. § 30, men det må kreves forholdsmessighet mellom mål og midler. Avgjørende må være hvordan [hus]arresten er gjennomført, f.eks. om det har skjedd innelåsing, hvor stort område barnet kan bevege seg på, om rommet er mørkt og hvor lenge husarresten varer.129

Grov frihetsberøvelse (§ 255) straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om frihetsberøvelsen er grov skal det «særlig legges vekt på dens varighet, om den har voldt ualminnelige lidelser, død eller hatt betydelig skade på kropp eller helse til følge». Ordet «særlig» viser at oppregningen av momenter i bestemmelsen ikke er uttømmende. Det må gjøres en totalvurdering av hvor klanderverdig den aktuelle frihetsberøvelsen er, der handlingens art, omfang, karakter og motiv står sentralt.

Kan bestemmelsene anvendes på psykisk vold og negativ sosial kontroll?

For at en frihetsberøvelse skal være straffbar etter §§ 254 og 255, må den i utgangspunktet skje ved fysiske hindringer, slik som for eksempel innesperring. Bestemmelsene rammer ikke frihetsberøvelse som skjer ved rene psykiske midler, slik som trusler, press eller annen kontrollerende atferd. Slik atferd kan rammes av andre straffebestemmelser, som tvang (§ 251), trusler (§ 263), hensynsløs atferd (§ 266) eller mishandling i nære relasjoner (§ 282).

Paragrafene 254 og 255 rammer heller ikke mindre omfattende begrensninger i en annens bevegelsesfrihet, som for eksempel ektemannens krav om at kona kommer rett hjem etter jobb, at barn må komme rett hjem etter skolen, eller at foreldrene nekter barna å besøke venner i helgene. Ved psykisk vold og negativ sosial kontroll utsettes gjerne personen for frihetsbegrensninger uten fysiske hindringer. Det kan for eksempel vises til HR-2020-1345-A, der domfelte ble dømt etter § 282 om mishandling i nære relasjoner. Domfelte hadde blant annet bestemt «hvem [fornærmede] skulle omgås, hvilken vei hun skulle gå hjem fra norskundervisningen, hvor hun skulle sitte når hun var hjemme, og at hun ikke fikk snakke arabisk med andre».130 Straffeloven §§ 254 og 255 kan ikke anvendes på slike tilfeller.

7.3.5 Straffeloven § 266 om hensynsløs atferd

Straffeloven § 266 om hensynsløs atferd rammer den som «ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred». Strafferammen er bot eller fengsel inntil to år.

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 390 a uten realitetsendring.131 Denne bestemmelsen ble tilføyd ved lov 3. juni 1955 nr. 2 som en direkte følge av den såkalte telefonsjikanedommen i Rt. 1952 s. 989.132 I dommen ble en mann frifunnet for å ha ringt opp en tidligere kjæreste og hennes ektemann opptil tolv ganger daglig i en periode på tre måneder, fordi forholdet falt utenfor daværende straffelov 1902 § 350 om utilbørlig atferd.133

Den straffbare handlingen består i å «forfølge en person eller på annen måte krenke en annens fred». En naturlig språklig forståelse av «en annens fred» er fred fra å bli forstyrret av andres utidige innblanding i ens personlige sfære slik at man kan bevare «ro i sinnet». Formuleringen skal ifølge lovgiver gi et vern av sinnets integritet.134 Dette innebærer to begrensninger i straffebudet.135 For det første rammer ikke bestemmelsen kroppskrenkelser eller økonomiske krenkelser. For det andre stilles det krav om at den fornærmede er klar over gjerningspersonens oppførsel, slik at skjult spionering, avlytting av telefonsamtaler og andre handlinger som den fornærmede ikke er klar over, faller utenfor straffebudet.136

Fredskrenkelsen må skje ved enten «skremmende eller plagsom opptreden» eller «annen hensynsløs atferd». Eksempler på plagsom atferd er ifølge forarbeidene gjentatte sjikanøse telefonoppringninger eller meldinger, samt støyforstyrrelser.137 Skremmende atferd kan ifølge forarbeidene være «falske ulykkesbudskap», for eksempel om at en person er død, «foranstaltning av nattespøkerier» og andre tilfeller der gjerningspersonen «sjokkerer sine medmennesker».138

Etter samtlige alternativer må atferden være «hensynsløs». I alminnelig språkbruk betegner «hensynsløs» det å ikke ta hensyn til andre mennesker, å være skånselløs, hard eller brutal. Ordlyden er vid, og synes ikke å oppstille begrensninger i hvilken type atferd som kan rammes. Å være «hensynsløs» er likevel noe annet og mer enn å være «lite hensynsfull», og ordlyden forutsetter en viss terskel før atferden blir straffbar. Forarbeidene fastslår at «hensynsløs» er en «ganske sterk karakteristikk og vil iallfall som oftest forutsette at atferden helt klart er moralsk forkastelig», og det må trekkes en nedre grense mot «dagliglivets små krenkelser».139 Dette er også lagt til grunn i rettspraksis. I Rt. 2014 s. 669 uttaler Høyesterett at fredskrenkelsen må gå «markert ut over slike ubehageligheter som alminnelig menneskelig samkvem regelmessig kan føre med seg».140

Om en atferd er hensynsløs skal etter forarbeider og rettspraksis vurderes konkret og etter en helhetsvurdering av en rekke momenter, hvor blant annet tid, sted og den fornærmedes forhold er sentralt.141 Det skal mindre til for å anse en atferd som hensynsløs dersom atferden skjer om natten, eller overfor særlig sårbare personer.142 Høyesterett har også lagt vekt på om handlingen har et aktverdig formål, og sammenhengen handlingen skjer i.143 Det er imidlertid ikke et straffbarhetsvilkår at handlingen har et element av «hevn, ondsinnethet eller ren sjikane».144

Høyesterett har anvendt straffeloven § 266 på psykisk vold, både i og utenfor nære relasjoner. Dette gjelder særlig der domfelte har utvist plagsom eller skremmende atferd mot en tidligere ektefelle eller kjæreste. Telefonsjikanedommen, som foranlediget straffebestemmelsen, gjaldt nettopp et slikt typetilfelle, se ovenfor. Et annet eksempel er Rt. 1991 s. 1463, der domfelte gjennom en periode på to til tre måneder hadde plaget sin fraseparerte kone med hyppige og sjikanøse telefonoppringninger. Se også Rt. 2002 s. 78, som gjaldt straffutmåling. I den saken hadde en mann blitt dømt i herredsretten (nå tingretten) for plagsom atferd mot en tidligere kjæreste, noe som ble beskrevet som «ren psykisk trakassering og terrorisering av fornærmede».145

I HR-2019-621-A hadde tiltalte i en periode av fire måneder i beruset tilstand truet sin utenlandske kone, vært aggressiv mot henne og krenket henne. Høyesterett kom til at krenkelsene ikke var tilstrekkelig alvorlige til å utgjøre mishandling etter straffeloven § 282. Ifølge førstvoterende kunne imidlertid straffeloven 1902 § 390 a (straffeloven 2005 § 266) være aktuell å anvende på de aktuelle handlingene. (Dommen ble avsagt under dissens 3-2)

Et annet eksempel er saksforholdet i HR-2021-1378-U. I dommen ble en mann dømt for hensynsløs atferd. Han hadde i sinne over ikke å finne noe han lette etter hos ektefellen og barna, kastet ulike gjenstander rundt seg, som en kaffekopp og ulike vaser. Ifølge førstvoterende manglet atferden «et aktverdig formål og ut fra sammenhengen utgjorde [den] hensynsløs adferd».146 Barna og kona var vitne til hendelsen.

Straffeloven § 266 kan også brukes på hatefulle ytringer uavhengig av om ytringene gjelder utsatte grupper, jf. straffeloven § 185, se HR-2022-1843-A. Dommen gjaldt hatefulle ytringer på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og Høyesterett uttalte at § 185 om hatefulle ytringer «må ses i sammenheng med straffeloven § 266, som rammer ‘Hensynsløs adferd’. Den kan gi grunnlag for straff for hatefulle ytringer mer generelt, uavhengig av om ytringene gjelder utsatte grupper».147

Kan bestemmelsen anvendes på psykisk vold og negativ sosial kontroll?

Til forskjell fra straffebudene om trusler (§ 263), tvang (§ 251) og frihetsberøvelse (§ 254), rammer straffeloven § 266 om hensynsløs atferd en rekke ulike typer av krenkelser, som for eksempel plagsomme telefonoppringninger, å alvorlig skremme noen, å være aggressiv og truende i noens oppsyn, indirekte vold, verbale krenkelser, trusler, hatefulle ytringer, kontrollerende atferd og å stå utenfor noens bolig (hvis dette oppdages av den fornærmede). Det kan dreie seg om skremmende atferd, press, aggressiv og truende atferd, verbale krenkelser, trusler og kontroll. Listen er ikke uttømmende. Bestemmelsen rammer ikke bare enkeltstående krenkelser, men også atferd som gjentas over tid, der flere krenkelser som isolert ikke er straffbare, til sammen blir det. De ovennevnte forholdene gjør at bestemmelsen er egnet til å ramme mønstre av psykisk vold og negativ sosial kontroll. For eksempel vil tilfeller der oppsyn eller overvåking inngår i den negative sosiale kontrollen kunne rammes av bestemmelsen forutsatt at den gjennomføres ved hensynsløs atferd. Overvåking som utøves mer tilfeldig, av et spredt nettverk av personer, omfattes muligens ikke, for eksempel tilfeller hvor butikkeiere, drosjesjåfører eller andre i et uorganisert nettverk følger med på og rapporterer til foreldre hvor en ungdom til enhver tid befinner seg.148 Det må også legges til grunn at en person som blir overvåket på sosiale medier eller andre digitale plattformer for å sikre at vedkommende følger familiens normer og regler vil være vernet av bestemmelsen. I forarbeidene framgår det at krenkelser ved bruk av mobiltelefon og annen elektronisk kommunikasjon i vår tid må anses som så selvsagt at det ikke var behov for å presisere dette uttrykkelig i loven.149

I vurderingen av hvorvidt atferden er hensynsløs, skal det tas hensyn til om den er rettet mot en spesielt sårbar person, se HR-2018-112-A150 og HR-2021-1378-U.151 I straffbarhetsvurderingen kan det altså vektlegges at den fornærmede er i en sårbar posisjon. Mange som utsettes for psykisk vold og negativ sosial kontroll befinner seg i en slik posisjon, på grunn av nærheten og avhengigheten til gjerningspersonen. De ovennevnte forholdene gjør at § 266 egner seg til å anvendes på psykisk vold og negativ sosial kontroll.

Et tilfelle som bestemmelsen etter omstendighetene kan komme til anvendelse på, er såkalte «kyskhetsavhør» som blir gjennomført i enkelte lukkede trossamfunn hvor barnet må svare på detaljerte spørsmål fra menighetens forstandere om sin seksuelle aktivitet.

Økonomiske krenkelser kan utøves som ledd i psykisk vold og negativ sosial kontroll. Det å tvinge eller true til seg kontroll over en personens bankkonto, tvungen overføring av lønn, tvungen signering på ektepakter eller lånedokumenter, eller ved ID-tyveri kan oppleves som hensynsløs atferd og som forsettlig utføres med det formål å krenke en annens fred. I forarbeidene er det imidlertid forutsatt at økonomiske krenkelser faller utenfor straffeloven § 266, og at bestemmelsen primært bør brukes når det ikke finnes andre straffebud som rammer forholdet.152 De nevnte forholdene knyttet til økonomiske krenkelser, kan omfattes av flere andre straffebud, blant annet § 251 om tvang og § 263 om trusler. Videre kan de inngå i vurderingen av om det foreligger mishandling etter § 282. Tilfeller der en person misbruker rettssystemet ved stadig å ta ut uberettigede søksmål eller på annen måte misbruke offentlige klageordninger eller lignende, med sikte på å plage en person, må etter utvalgets vurdering omfattes av § 266 om hensynsløs atferd, i alle fall i den grad krenkelsen ikke omfattes av andre straffebud.153

7.3.6 Straffeloven §§ 282 og 283 om mishandling i nære relasjoner

7.3.6.1 Oversikt over den straffbare handlingen

Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner lyder i sin helhet:

Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler

• a. sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer,

• b. sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje,

• c. sin slektning i rett oppstigende linje,

• d. noen i sin husstand, eller

• e. noen i sin omsorg.

Når noen kjennes skyldig i en straffbar handling etter § 282 første ledd bokstav b, skal retten vurdere om kontaktforbud etter § 57 skal idømmes.

Strafferammen for overtredelse av § 282 er fengsel inntil seks år. Etter § 283 utvides strafferammen til 15 år dersom mishandlingen er grov. Straffeloven §§ 282 og 283 viderefører straffeloven 1902 § 219,154 som ble betydelig omarbeidet og utvidet ved lov 21. desember 2005 nr. 131155 på bakgrunn av Kvinnevoldsutvalgets forslag om et straffebud mot vold mot kvinner.156 Formålet med bestemmelsen er å fange opp kompleksiteten og helheten i saker om vold i nære relasjoner og å styrke rettsvernet mot psykiske krenkelser, som ifølge forarbeidene ofte kjennetegner vold i nære relasjoner.157

Paragraf 282 rammer bare mishandling utøvd mot en nærmere bestemt personkrets, jf. § 282 første ledd bokstav a til e. Det vises til kapittel 8 for en gjennomgang av hvilke personer som vernes av bestemmelsen.

Den straffbare handlingen i § 282 består av to kumulative vilkår. Gjerningspersonen må for det første ha utøvd én eller flere handlinger mot den fornærmede, definert gjennom fem alternativer: «trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser». Det er tilstrekkelig at gjerningspersonen har utført handlinger som faller i én av disse kategoriene, jf. ordet «eller». De fire første alternativene skal ifølge forarbeidene dekke handlinger som rammes av gjerningsbeskrivelsene i straffebestemmelsene om tvang (§ 251), frihetsberøvelse (§ 254), trusler (§ 263) og voldslovbrudd (§§ 271 til 274).158 Alternativet «andre krenkelser» svarer ikke til en annen straffebestemmelse, men omfatter ifølge lovgiver og Høyesterett blant annet psykisk vold.159

For det andre må gjerningspersonen «gjentatt eller alvorlig mishandle» den fornærmede. Vilkåret omfatter to straffalternativer, jf. ordet «eller». Rent språklig er formuleringen noe tvetydig, ved at ordene «gjentatt eller alvorlig» både kan referere til selve mishandlingen eller til de ulike krenkelsene.160 Både forarbeidene og rettspraksis fastslår at vilkårene retter seg mot de enkelte krenkelsene, se for eksempel HR-2018-112-A:

Straffeloven § 282 omfatter et vidt spekter av handlinger, så fremt det dreier seg om gjentatte eller alvorlige tilfeller av trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, som samlet har et slikt alvor at de kan karakteriseres som mishandling. Også én enkelthendelse kan være tilstrekkelig, dersom den er alvorlig nok og egnet til å skape frykt for fremtidig mishandling, jf. Rt-2014-695 avsnitt 13 flg.161

Kjerneområdet for § 282 er «den vedvarende og gjentakende krenkelsen og mishandlingen av den nærstående» (straffalternativet «gjentatt mishandler»).162 Forarbeidene fastslår at vilkåret «gjentatt» ikke stiller krav til at samme handlingsalternativ er overtrådt flere ganger, og mishandlingen kan bestå av en kombinasjon av for eksempel fysisk vold og ulike former for psykiske krenkelser.163

Ordet «mishandler» omfatter etter alminnelig språkbruk handlinger som alvorlig skader eller krenker en person. Ordlyden gir begrenset veiledning i hva som skal til for at bestemmelsen er overtrådt. Vilkåret «mishandler» er ikke nærmere definert i forarbeidene. Lovgivers begrunnelse for å innføre straffebudet gir likevel en viss veiledning i hvordan vilkåret skal forstås:

I tillegg til krenkelsen av legeme og sjel, vil tillitsbruddet, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og det at handlingen skjer i hjemmet, særprege denne typen vold. Det er disse elementene som gjør at offeret i begrenset grad kan føle seg trygg, og som forsterker frykten og risikoen for langvarige skadevirkninger hos offeret. Og mens §§ 228-229 bare fanger opp fysiske krenkelser – med mindre legemskrenkelsen har hatt til følge en betydelig skade i form av en alvorlig psykisk skade, jf. § 9 – retter § 219 seg også mot krenkelser av og skader på den psykiske integriteten.164

Høyesterett har i flere dommer fulgt opp denne helhetlige forståelsen av mishandling i nære relasjoner. I HR-2019-621-A oppsummeres rettstilstanden slik:

Bedømmelsen skal ta opp i seg både karakteren og omfanget av tiltaltes adferd samt hvordan den påvirket den fornærmede. Sentralt står om handlingene samlet sett «danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et ‘regime’ preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold», se for eksempel Rt-2013-879 avsnitt 30. Høyesterett har flere ganger også understreket at bestemmelsen ikke rammer enhver kritikkverdig adferd, heller ikke om den er gjentakende. Ordlyden – «mishandler» – viser at bestemmelsen «bare omfatter mer kvalifiserte forhold», se for eksempel Rt-2013-329 avsnitt 13. Og dersom krenkelsene utelukkende er av psykisk art, skal det «en god del mer til» enn om krenkelsene også er fysiske, se Rt-2013-879 avsnitt 31.165

Karakteren av voldshandlingene er ikke avgjørende for straffevurderingen. Det sentrale er hvorvidt voldshandlingene danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve i et «regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold».166 Ved ren psykisk vold er det tilstrekkelig at den fornærmedes frykt er begrenset til å gjelde nye psykiske krenkelser.167 For at et slikt fryktregime skal foreligge, må krenkelsene utgjøre et «sammenhengende handlingsmønster» og ikke «isolerte enkeltepisoder».168 Dette beror på en samlet vurdering av alle krenkelsene den fornærmede har blitt utsatt for, også handlinger som isolert sett ikke kvalifiserer som overtredelse av straffebestemmelsen.169

I HR 2019-621-A avsnitt 18 har Høyesterett uttalt at vurderingen skal fange opp «både karakteren og omfanget av tiltaltes adferd samt hvordan den påvirket den fornærmede»,170 «intensiteten, omfanget og alvoret av tiltaltes handlinger»171 eller «hyppigheten […], aggressiviteten til tiltalte og konsekvensene for fornærmedes liv».172 Straffalternativet «gjentatt mishandler» kan dermed forstås som et følgedelikt, ved at vurderingen ikke bare beror på gjerningspersonens handlemåte, men også på om handlemåten har skapt en bestemt virkning for den fornærmede (følelsene frykt og utrygghet).

I konkrete saker foretar Høyesterett mishandlingsvurderingen etter en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering av en rekke momenter,173 som hvordan krenkelsene har påvirket den fornærmede, den fornærmedes individuelle sårbarhet og avhengighet til gjerningspersonen,174 alvorligheten og karakteren av de enkelte krenkelsene,175 gjerningspersonens formål med handlingene,176 konteksten handlingene utspiller seg i,177 og den fornærmedes egen opptreden.178 Videre vektlegges den totale varigheten av perioden med krenkelser,179 hyppigheten av krenkelsene180 og det totale antallet krenkelser.181 Det er imidlertid nødvendig å tallfeste antallet krenkelse.182 Opplistingen er ikke uttømmende.

Ved straffalternativet «alvorlig mishandler» kan straffeloven § 282 være overtrådt ved én enkeltstående handling. Ifølge departementet kan én krenkelse være like straffverdig som flere krenkelser.183 I Rt. 2014 s. 695, som gjaldt en episode av fysisk vold, kom Høyesterett med støtte i forarbeidene til at dette straffalternativet krever at det gjøres en vurdering av både handlingens objektive grovhet, og om den er egnet til å skape frykt for nye krenkelser. Dette gjentas i HR-2018-112-A184 og HR-2019-1787-A,185 som begge gjaldt fysisk vold. Formuleringen «egnet til» innebærer at det ikke stilles vilkår til at handlingen faktisk har skapt frykt i den fornærmede, og det er tilstrekkelig at handlingen har en generell evne til å skape frykt for nye lignende hendelser.186

7.3.6.2 Hvilke former for psykisk vold dekkes av bestemmelsen?

Straffeloven § 282 rammer ikke bare fysiske krenkelser, men også «krenkelser av og skader på den psykiske integriteten».187 Et sentralt formål med lovrevisjonen av bestemmelsen i 2005 var nettopp å kriminalisere psykiske krenkelser, som ifølge forarbeidene ofte kjennetegner vold i nære relasjoner.188 Rent språklig er psykiske krenkelser formulert på flere måter av både lovgiver og Høyesterett, som psykisk vold, psykiske integritetskrenkelser, psykisk trakassering, psykisk vanskjøtsel, psykiske virkemidler og psykisk terror.189

Lovteksten gir begrenset veiledning i hvilke psykiske krenkelser som omfattes av bestemmelsen. Ordlyden i lovteksten «andre krenkelser» er vid, og stiller få krav til styrke, art og konsekvens. Lovens forarbeider gir heller ingen definisjon av psykisk vold eller psykiske krenkelser. Kvinnevoldsutvalget nevner i NOU 2003: 31 likevel enkelte eksempler på slik atferd, som at «mannen har fjernet telefonen og nektet henne å ringe, forbudt kvinnen å treffe slektninger, tatt fra henne nøklene eller til stadighet omtalt kvinnen nedlatende».190 I lovproposisjonen fastslår departementet at formuleringen «andre krenkelser» sikter til handlinger som «inngår i mishandlingsmønstre og som faller utenfor de generelle bestemmelsene, som psykiske krenkelser og trusler om legemsfornærmelser».191 Det listes opp seks eksempler på hva slike «andre krenkelser» kan være: ikke-straffbare trusler, psykisk terror, seksuelle krenkelser, brudd på besøksforbud og mangel på nødvendig stell og pleie.192

Heller ikke Høyesterett har definert hva som menes med psykisk vold eller psykiske krenkelser etter § 282. I en rekke domsavgjørelser etter §§ 282 og 283 finnes det mange eksempler på psykiske krenkelser som har inngått i mishandlingsvurderingen, og som grovt kan deles inn i ulike kategorier, se boks 7.2. Nedenfor gjennomgår utvalget noen eksempler på kategorier av psykiske krenkelser som kan omfattes av bestemmelsen. Hvorvidt krenkelsene utgjør straffbar gjentatt eller alvorlig mishandling av den fornærmede, behandles også nedenfor. Etter rettspraksis er det ikke tvilsomt at isolerte enkeltepisoder, som ikke har en slik kvalifisert karakter eller sammenheng at de gir grunnlag for frykt hos fornærmede for et slikt handlingsmønster som ligger i kjerneområdet for § 282, faller utenfor bestemmelsen, jf. HR-2017-1792-U.

Frihetsinnskrenkning gjennom kontroll, overvåking, isolering mv.: I rettspraksis er det flere saker der gjerningspersonen innskrenker den fornærmedes frihet ved å kontrollere, overvåke eller isolere vedkommende fra venner og familie og lignende. I HR-2020-1345-A hadde domfelte over en periode på rundt ti måneder mishandlet sin 20 år yngre ektefelle fra Marokko, fysisk og psykisk. Den psykiske mishandlingen var det dominerende, og lagmannsretten la vesentlig vekt på at domfeltes oppførsel var graverende. Ved siden av bruk av fysisk vold, hadde domfelte innskrenket den fornærmedes bevegelsesfrihet, utøvet økonomisk kontroll, kommet med trusler om tilbakesendelse til hjemlandet og utøvet kontroll over ektefellens daglige livsførsel. Lagmannsretten hadde funnet det bevist at ektefellen ble kontrollert av den domfelte på en svært krenkende måte:

Han bestemte hvem hun skulle omgås, hvilken vei hun skulle gå hjem fra norskundervisningen, hvor hun skulle sitte når hun var hjemme, og at hun ikke fikk snakke arabisk med andre. Av dommen fremgår videre at A kontrollerte når B skulle gå til sengs, og hvor hun skulle sove. Hun måtte ofte sove i en barneseng. A tok også fra henne det hun tjente på vaskejobber, slik at han kontrollerte henne økonomisk. Endelig nektet han henne tilgang til «frukt, grønnsaker og nødvendige artikler» […].193

Høyesterett fastsatte straffen for overtredelse av straffeloven § 282 til fengsel i åtte måneder.

Et annet eksempel finnes i LA-2020-106948 der en far utsatte sin datter for et betydelig antall psykiske krenkelser og voldsutøvelser over en periode på syv år. Det dreide seg til dels om relativt brutale voldshandlinger. Lagmannsrettens la til grunn at datteren hadde vokst opp i en familie hvor «ære» og sosialt omdømme har hatt betydning for grenser som ble satt for fornærmede. Hun hadde strengere grenser enn flere av venninnene, blant annet i forhold til «innetid». Faren ønsket at datteren skulle bruke hijab, ikke gå i tettsittende klær og han var opptatt av hvem hun var sammen med. Han var skeptisk til at hun var sammen med gutter, noe som var en medvirkende årsak til at hun ikke fikk hans samtykke til å være med på skoleturer. Han ville heller ikke at hun skulle ha seksuell erfaring før ekteskapet.194 Selv om fornærmede hadde tilgang til telefon og fri tilgang til sosiale medier, rokket ikke dette ved lagmannsrettens overbevisning om at fars kontroll og grensesetting overskred foreldres omsorg i alminnelighet, og utgjorde en begrensning i fornærmedes bevegelsesfrihet. Faren ble dømt for grov mishandling etter straffeloven 1902 § 219 andre ledd (i dag straffeloven av 2005 § 283) til fengsel i ett år og tre måneder. Dommene illustrerer at alvorlige eller omfattende former for negativ sosial kontroll kan utgjøre en sentral del av bevisbildet for at det foreligger et mishandlingsregime som rammes av straffeloven §§ 282 og 283.

Ydmykende behandling: I de tilfeller hvor mishandlingen i hovedsak består i ydmykende behandling synes terskelen for straffbarhet å være høyere. I Rt. 2013 s. 879 hadde tiltalte «ved nattestid insistert […] på at hun skulle stå opp, og at hun da skulle sitte naken på en stol i stuen mens tiltalte skjelte henne ut over lang tid».195 Høyesterett påpekte imidlertid at lagmannsretten bare hadde vist til en konkret hendelse av psykisk vold og at bestemmelsen ikke rammer enhver kritikkverdig atferd, heller ikke om den er gjentakende. Grunnet utilstrekkelige domsgrunner opphevet Høyesterett lagmannsrettens dom. Et lignende eksempel finnes i HR-2019-621-A, der den fornærmede hadde holdt seg våken om natten fordi hun visste at tiltalte i beruset tilstand ville trenge hjelp til blant annet toalettbesøk. Tiltalte vekket dessuten den fornærmede flere ganger om natten for å få selskap, eller be henne om å «pakke sakene sine og bestille seg flybillett til [land i Asia]».196 Også denne dommen ble opphevet av Høyesterett grunnet uriktig lovanvendelse. Den nedre terskel for straffbarhet etter bestemmelsen var ikke overskredet.

Ikke-straffbare trusler: Trusler om ikke-straffbare forhold kan etter sin karakter være straffbare og rammes av bestemmelsen, selv om terskelen er høyere. I HR-2019-621-A hadde tiltalte uttalt at han skulle sørge for at den fornærmede mistet godkjenningen som helsefagarbeider, og at hun ble sendt tilbake til sitt hjemland.197 Høyesteretts flertall på tre dommere kom i motsetning til lagmannsretten til at krenkelsene samlet sett ikke hadde karakter av mishandling, selv om det dreide seg om et grensetilfelle.

Nedsettende kallenavn og annen verbal trakassering: Det finnes mange eksempler fra rettspraksis som gjelder bruken av nedsettende kallenavn eller annen verbal trakassering av den fornærmede. I HR-2017-1792-U hadde faren «ved svært mange anledninger» krenket datteren «ved å si at hun ikke er god nok og mislykket, at hun er en skam for familien, at hun var dårlig på skolen, at alt hun gjorde var feil og at hun ødela familien». Høyesterett konkluderte med at det forelå et handlingsmønster som rammes av bestemmelsen. Saken gjaldt ikke bare én fornærmet, men inkluderte også domfeltes ektefelle og alle deres fire barn. I punkt 16 i dommen viser Høyesterett til lagmannsrettens oppsummering av saksforholdet slik:

I saken her har de fornærmede levd under et regime preget av utrygghet og frykt for vold enten mot seg selv eller mot sin mor eller søsken. Den utøvde vold har ikke vært særlig grov, men det psykiske presset de fornærmede har levd under i fire og et halvt år har vært utmattende. Det har ført til redusert livsutfoldelse, redusert selvbilde, redsel og frykt.

Aggressiv atferd: Sinneutbrudd, utskjelling, skriking og annen aggressiv atferd mot den fornærmede kan inngå i en totalvurdering, men er sjelden nok alene. I for eksempel HR-2019-621-A hadde tiltalte vært «aggressiv og oppfarende» og «kjeftet på [fornærmede] for alt han var misfornøyd med, for eksempel med husarbeid som ikke ble korrekt utført eller for at hun ville sove om natten i stedet for å være våken sammen med ham».198 Høyesterett konkluderte med at krenkelsene samlet sett ikke hadde karakter av mishandling, men at det var et grensetilfelle.

Å være vitne til vold mot andre, indirekte vold: I Rt. 2010 s. 949 kom Høyesterett til at det at et barn er vitne til vold mot nærstående, uten selv å bli utsatt for vold, utgjør en selvstendig krenkelse etter straffeloven 1902 § 219 (straffeloven 2005 § 282).199 Slik indirekte vold kan etter omstendighetene også utgjøre en krenkelse mot voksne, jf. HR-2018-112-A. I den aktuelle saken hadde tiltalte skallet den fornærmedes nye kjæreste, slik at den nye kjæresten fikk en hevelse og et kutt under venstre øye, i den fornærmedes påsyn, noe som var en relevant krenkelse etter § 282.200 Samlet hadde ikke krenkelsene et slikt alvor og omfang at de kunne anses som mishandling i nære relasjoner. Forholdene var imidlertid straffbare etter andre bestemmelser, herunder § 168 (brudd på oppholds og kontaktforbud mv.), § 263 (trusler), § 266 (hensynsløs atferd), § 271 (kroppskrenkelse), § 272 (grov kroppskrenkelse) og § 351 (skadeverk).

Øvrige krenkelser: Ødeleggelse av den fornærmedes eiendeler, av og til omtalt som materielle krenkelser, kan utgjøre en krenkelse etter § 282. I HR-2017-1792-U kastet en far ved flere anledninger barnas sko og ytterklær ut av hytta dersom de ikke var ryddet på plass. Disse handlingene inngikk i det mishandlingsregime som retten fant bevist. Personforfølgelse, som brudd på besøksforbud, kan også utgjøre en krenkelse etter bestemmelsen, men også her vil terskelen være høy, jf. HR-2018-112-A.201 Slike krenkelser vil ikke alene kunne nå opp til terskelen for mishandling.

Etter utvalgets oppfatning vil også den som gjennom tvang eller trusler tar kontroll over en nær relasjons økonomi omfattes av «andre krenkelser». For eksempel må det å ta kontroll over en persons bankkonto, tvungen overføring av lønn, tvungen signering på ektepakter eller lånedokumenter, eller ID-tyveri rammes av bestemmelsen. I tillegg vil også spredning av sensitiv informasjon og datainnbrudd i mobiltelefon være handlinger som inngår i et mishandlingsregime som kan rammes av straffeloven § 282. Dette er handlinger som også rammes av andre straffebestemmelser. Tilsvarende vil være der en person misbruker rettssystemet ved stadig å ta ut åpenbart grunnløse søksmål eller på annen måte åpenbart misbruke offentlige klageordninger eller lignende, med sikte på å plage en person, kunne inngå i et mishandlingsregime. Dette er handlinger som etter utvalgets oppfatning omfattes av hensynene bak straffebestemmelsen i § 282. Slike handlinger vil ikke nødvendigvis alene utgjøre mishandling i straffelovens forstand, men vil kunne inngå i et regime av handlinger som samlet anses som straffbar mishandling i nære relasjoner.

7.3.6.3 Når utgjør rene psykiske krenkelser «mishandling» etter § 282?

For at psykisk vold skal være straffbart etter straffeloven § 282, må den utgjøre «mishandling». I Rt. 2013 s. 879 var spørsmålet om straffeloven 1902 § 219 (som tilsvarer straffeloven 2005 § 282) kunne anvendes på et tilfelle der det utelukkende var utøvet psykisk, men ikke fysisk vold. På bakgrunn av en tolkning av ordlyden og forarbeidene svarte Høyesterett bekreftende på dette.202 Om den nedre terskelen for mishandling ved ren psykisk vold uttaler førstvoterende:

Ren psykisk vold må i likhet med fysisk vold – for å være straffbar etter § 219 – anta en form av mishandling. Kjerneområdet for bestemmelsen er ifølge forarbeidene «den vedvarende og gjentakende krenkelsen og mishandlingen av den nærstående», jf. Ot.prp.nr.113 (2004–2005) side 37. Karakteren av voldshandlingen er altså i seg selv ikke avgjørende. Bestemmelsen retter seg mot den som «grovt eller gjentatt mishandler». Det «sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et ‘regime’ preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold», jf. Rt-2010-129 avsnitt 21. Selv om disse uttalelsene særlig tar sikte på fysisk vold, eller en kombinasjon av fysisk og psykisk vold, mener jeg at de også passer for rent psykiske krenkelser. Når bestemmelsen, som nevnt, også rammer mishandling som er av rent psykisk art, må det for øvrig være tilstrekkelig at frykten for fremtiden er begrenset til å gjelde nye psykiske krenkelser.203

Disse utgangspunktene gjentas i flere senere dommer.204 Vurderingstemaet for når rene psykiske krenkelser utgjør gjentatt mishandling er altså det samme som der gjerningspersonen også har utøvd fysisk vold. Spørsmålet er hvorvidt de psykiske krenkelsene danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve i et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold. Ved ren psykisk vold er det tilstrekkelig at den fornærmedes frykt er begrenset til å gjelde nye psykiske krenkelser.205 Terskelen for ren psykisk mishandling er imidlertid høyere, og det skal «en god del mer til» for straffansvar enn der det utøves både fysisk og psykisk vold.206

Det finnes få høyesterettsavgjørelser etter §§ 282 og 283 om utelukkende psykisk vold. I de fleste avgjørelsene er det innslag av både fysisk vold og psykiske krenkelser, selv om den fysiske volden kan være begrenset.207 I de følgende avsnittene gir utvalget en oversikt over utvalgte dommer om hvorvidt flere tilfeller av psykiske krenkelser utgjør «mishandling» av den fornærmede, før det til slutt spørres om bestemmelsen kan være overtrådt ved én enkeltstående psykisk krenkelse.208

Det finnes etter utvalgets kunnskap ingen fellende høyesterettsdom om mishandling i nære relasjoner ved utelukkende psykisk vold der den fornærmede er over 18 år. I saksforholdene i HR-2019-621-A og HR-2018-112-A var den psykiske volden dominerende, der den fornærmede bare i begrenset grad hadde blitt utsatt for fysisk vold. I begge disse sakene opphevet Høyesterett lagmannsrettens dom grunnet feil lovanvendelse.

I HR-2019-621-A kom Høyesterett under dissens 3–2 til at en manns daglige psykiske krenkelser av sin utenlandske ektefelle i en periode på fire måneder, i tillegg til en episode med kroppskrenkelse, ikke utgjorde mishandling. Mannen hadde kjeftet, kommet med nedverdigende uttalelser, vekket kvinnen i løpet av natten og truet med å kaste kvinnen ut av landet og å ta fra henne arbeidet.209

Førstvoterende, som representerte flertallet, fremholdt at «krenkelsene har utvilsomt skapt utrygghet og frykt». Videre pekte førstvoterende på at «(f)ornærmede hadde nylig kommet til Norge fra en annen kultur, hun hadde begrenset nettverk her og hadde manglende innsikt i norsk språk og norske forhold. Dette innebærer at blant annet de truslene tiltalte fremsatte, rammet henne spesielt hardt. Det er særlig denne nedrige og rammende utnyttingen av fornærmedes sårbarhet som gjør at jeg mener dette blir et grensetilfelle». Flertallet (tre dommere) konkluderte deretter med at krenkelsene ikke var av en slik karakter at forholdet rammes av straffeloven § 282. Det ble lagt avgjørende vekt på at varigheten var kort (fire måneder).

Mindretallet på to dommere sluttet seg til at saken var et grensetilfelle, men kom til at krenkelsene utgjorde mishandling. Mindretallet pekte dels på at et sentralt formål med bestemmelsen var å straffebelegge psykiske krenkelser, dels på at det forelå en «markert ubalanse i forholdet mellom de to som gjorde fornærmede særlig sårbar», og at tiltaltes «utnyttelse av fornærmedes uvitenhet og hensynsløse bruk av trusler» gjorde saken alvorlig.

I HR-2018-112-A kom Høyesterett til at tiltaltes fire forskjellige krenkelser av tidligere samboer ikke innebar mishandling. I Høyesteretts sammendrag av dommen er forholdet beskrevet slik:

En mann var domfelt i lagmannsretten for overtredelse av strl. 2005 § 282. Han var tidligere samboer med fornærmede. Ved en anledning da han hadde truffet henne på gata, hadde han tatt tak i håret hennes og kastet henne i bakken, truet henne og ødelagt hennes mobiltelefon. I tillegg var det en episode hvor han hadde oppsøkt henne til tross for ilagt besøksforbud, en episode hvor han hadde fulgt etter henne, og en hendelse hvor han hadde skallet til hennes nye kjæreste. Høyesterett uttalte at samtlige hendelser var relevante ved avgjørelsen av om han kunne dømmes etter § 282. At man var utenfor kjerneområdet for bestemmelsen var ikke avgjørende. Samlet hadde imidlertid ikke hendelsene et slikt alvor og omfang at de kunne anses som mishandling i nære relasjoner.

Det ble også vektlagt at antallet krenkelser (fire) var lavt, og at de tre siste krenkelsene (av psykisk art) var «mindre alvorlige». Førstvoterende pekte dessuten på at de tre siste krenkelsene lå et stykke unna kjerneområdet for bestemmelsen, fordi «krenkelsene ikke hadde skjedd i hjemmet og A ikke lenger var en del av den fornærmedes nærmeste krets».210

LH-2018-156876 er den eneste domfellelsen som utvalget har funnet som gjelder ren psykisk mishandling mot en voksen fornærmet. I saken ble en voksen sønn dømt for å ha utsatt sin eldre mor for skremmende og utagerende atferd i en periode på ett år, blant annet drapstrusler og en rekke former for skremmende og utagerende oppførsel som rop og skrik, trusler mot den fornærmede og andre familiemedlemmer, kontroll over den fornærmedes økonomi og slag og spark i dører. Lagmannsretten mente at flere av episodene som ble funnet bevist «grenser mot det som kan kalles fysisk mishandling». Det ble vektlagt at den fornærmede ikke bare var redd for nye trusler, men også for å bli fysisk angrepet. Domfeltes anke til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet, jf. HR-2019-358-U.211

Etter utvalgets kunnskap finnes det to domfellende høyesterettsdommer om ren psykisk mishandling. I begge sakene var den fornærmede et barn og gjerningspersonen den fornærmedes far. I Rt. 2010 s. 949 ble en far dømt for grov mishandling i nære relasjoner av sin datter på 13–15 år, jf. straffeloven 1902 § 219 andre ledd (straffeloven 2005 § 283). Datteren hadde i halvannet år vært vitne til en rekke fysiske og psykiske krenkelser mot moren (såkalt indirekte vold), og i tillegg selv blitt utsatt for kontrollerende atferd, trusler om vold, overvåking og verbale krenkelser som «hore» og «udugelig».212 I mishandlingsvurderingen ble det vektlagt at atferden hadde foregått «over lengre tid», og at de ulike krenkelsene mot datteren hadde hatt «preg av å være et sammenhengende og vedvarende handlingsmønster» hvor faren hadde «kontrollert hele familiens atferd og familieliv».213

I HR-2017-1792-U opprettholdt ankeutvalget i Høyesterett lagmannsrettens domfellelse av en mann etter straffeloven 1902 § 219 første ledd (straffeloven 2005 § 282). Domfelte hadde i en periode på circa fire og et halvt år mishandlet sin tidligere ektefelle og deres fire barn. Ektefellen og den eldste datteren hadde blitt utsatt for både fysisk og psykisk vold. Mishandlingen av de tre yngste barna, besto i hovedsak (to av barna) eller utelukkende (et barn) av psykiske krenkelser.214 I punkt 16 i dommen siterer Høyesterett lagmannsrettens oppsummering av saksforholdet slik:

I saken her har de fornærmede levd under et regime preget av utrygghet og frykt for vold enten mot seg selv eller mot sin mor eller søsken. Den utøvde vold har ikke vært særlig grov, men det psykiske presset de fornærmede har levd under i fire og et halvt år har vært utmattende. Det har ført til redusert livsutfoldelse, redusert selvbilde, redsel og frykt.215

Rt. 2013 s. 329, gjelder et noe spesielt tilfelle av psykisk vold mot barn. Fra sammendraget av dommen gjengis saksforholdet slik:

En far hadde i perioden 1988–2010 utsatt sin sønn for krenkende atferd. Frem til 2001 var han både voldelig og kom med aggressive og truende verbale utbrudd. Volden opphørte i 2001. Høyesterett kom til at også de verbale krenkelsene etter 2001, som for en dels vedkommende isolert sett ikke fylte gjerningsinnholdet i strl. § 219, måtte tas med i vurderingen. Når den verbalt aggressive og nedlatende behandlingen av sønnen fortsatte etter at volden opphørte, var det riktig å se dette som en del av et samlet bilde. Det var da korrekt å domfelle for overtredelse av § 219 annet ledd for hele perioden fra 1988 til 2010.

Skjellsordene besto av kallenavn som «fjollehode», «hengerøy» og «idiot». Ifølge førstvoterende ville skjellsordene ikke «isolert sett» kvalifisert til mishandling, men ettersom gutten hadde «vokst opp under farens regime med en kombinasjon av uforutsigbart raseri og fysisk vold», og krenkelsene hadde gått som en «rød tråd gjennom livet til sønnen», var det naturlig å se handlingene som et «samlet bilde».216 I vurderingen av om psykisk vold utgjør mishandling kan det altså vektlegges om gjerningspersonen tidligere har utsatt den fornærmede for fysisk vold.

7.3.6.4 Når er én enkeltstående psykisk krenkelse «mishandling»?

Kjernen i § 282 er den sammenhengende og vedvarende mishandlingen av fornærmede (straffalternativet «gjentatt mishandling»). Én enkeltstående krenkelse kan likevel rammes dersom den er så alvorlig at den må karakteriseres som mishandling. Det er likevel usikkert om én enkeltstående psykisk krenkelse kan utgjøre mishandling etter bestemmelsen. Ordlyden «alvorlig mishandler» oppstiller en (svært) høy terskel for straffansvar, noe som taler mot at én enkelt trussel eller episode med kontrollerende atferd vil nå opp til terskelen. En slik anvendelse av bestemmelsen kan være problematisk i lys av lovkravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. Forarbeidene kommenterer ikke spørsmålet direkte, men ser ikke ut til å utelukke en slik anvendelse av bestemmelsen.217

Utvalget kjenner til én høyesterettsavgjørelse som berører spørsmålet. I Rt. 2013 s. 879 opphevet Høyesterett lagmannsrettens domfellelse av en manns mishandling av sin samboer. Lagmannsretten hadde bare vist til én psykisk krenkelse, der tiltalte hadde «ved minst en anledning nattestid [insistert] på at fornærmede skulle stå opp, og at hun da ble sittende naken på en stol i stuen mens tiltalte skjelte henne ut over lang tid».218 Om hvorvidt denne krenkelsen rammes av § 282 uttaler Høyesterett:

Det kan etter omstendighetene ikke utelukkes at enkelthandlinger er alvorlige nok til å rammes av bestemmelsen, jf. Rt-2011-34 avsnitt 21 og 24. Men jeg forstår domspremissene slik at denne hendelsen alene ikke er funnet tilstrekkelig til at tiltaltes atferd omfattes av bestemmelsen. Dette er jeg enig i.219

Ifølge førstvoterende var den aktuelle handlingen ikke «tilstrekkelig» til å utgjøre alvorlig mishandling etter § 282. Høyesterett ser dermed ikke ut til å avskrive handlingen som straffri etter § 282 på grunn av handlingens art (psykisk), men ut ifra dens omfang (at den ikke var «tilstrekkelig»). Avgjørelsen kan dermed åpne for at én enkeltstående psykisk krenkelse, avhengig av omstendighetene, er tilstrekkelig til å utløse straffansvar etter § 282. Det er likevel grunn til å være forsiktig med å legge for mye inn i uttalelsen i motsatt retning, altså om og eventuelt når enkeltstående psykiske krenkelser omfattes. Hvorvidt én enkelt psykisk krenkelse holder, og hva som i tilfelle skal til, er etter utvalgets syn fortsatt et uavklart spørsmål. Utvalget anser likevel at terskelen for straffansvar ved psykiske krenkelser rettet mot et barn vil være lavere. Et eksempel kan være at en far uttaler ved ett tilfelle at datteren blir sendt til utlandet for å bli tvangsgiftet dersom hun ikke følger familiens normer og regler. Dersom en søster tidligere er tvangsgiftet, vil en slik enkeltstående trussel kunne innebære at den utsatte tvinges til å leve under et vedvarende regime.

7.3.6.5 Når kan negativ sosial kontroll utgjøre mishandling

Det er stor overlapp mellom begrepene psykisk vold og negativ sosial kontroll. Vurderingen ovenfor om når psykiske krenkelser utgjør mishandling, er derfor relevant for spørsmålet om når negativ sosial kontroll utgjør mishandling. Etter utvalgets kunnskap finnes det ingen høyesterettsavgjørelse om straffeloven §§ 282 og 283 der begrepet negativ sosial kontroll er brukt. Det finnes imidlertid flere høyesterettsavgjørelser der kontroll av fornærmede har vært sentralt i mishandlingsregimet, se avsnittene over.

Det finnes et eksempel fra underrettspraksis om mishandling i nære relasjoner der begrepet negativ sosial kontroll er brukt. I LB-2021-78417-2 ble en mann og en kvinne dømt for mishandling av sine to døtre etter straffeloven § 282. Ved siden av flere episoder av fysisk vold, hadde foreldrene utsatt døtrene for et sterkt kontrollerende regime over flere år. Kontrollen gjaldt blant annet valg av venner og begrensninger i kontakt med disse, innetider, klesstil og kjæreste. Døtrene kunne ikke ha guttevenner eller kjæreste, måtte komme rett hjem fra skolen, kunne ikke være ute om kvelden, overnatte hos venninner eller være med på klasseturer med overnatting. Reglene for klesstilen, som å ikke vise hud, medførte at idrett var et praktisk problem. Den negativ sosiale kontrollen fikk ifølge lagmannsretten alvorlige konsekvenser for døtrenes råderett over eget liv og livsutfoldelse. Lagmannsretten uttaler:

Den negative sosiale kontrollen C var underlagt – og den psykiske mishandlingen ved at brudd på dette regelsettet ville utløse voldelige reaksjoner og jevnlig fikk det for C i tiltaleperioden – er etter lagmannsrettens syn i kjerneområdet for det handlingsmønster straffeloven § 282 (og straffeloven 1902 § 219) rammer.

Denne negative sosiale kontrollen – i form av en sterkt kontrollerende atferd fra de tiltaltes side – må etter lagmannsrettens syn medtas i helhetsvurderingen etter straffeloven § 282, idet den har bidratt til å skape en frykt og utrygghet for C – især frykt for voldelige reaksjoner dersom hun ikke innordnet seg regimet.

Begge foreldrene ble dømt til fengsel i to år og åtte måneder. Det vises for øvrig til vurderingene i de to foregående punktene.

7.3.7 Andre aktuelle straffebestemmelser

Straffeloven § 266 a om alvorlig personforfølgelse rammer den som «gjentatte ganger truer, følger etter, iakttar, kontakter eller gjennom andre sammenlignbare handlinger forfølger en annen på en måte som er egnet til å fremkalle frykt eller engstelse». Strafferammen er fengsel inntil fire år. Bestemmelsen ble tilføyd som en følge av Istanbul-konvensjonen artikkel 34 om «stalking» (personforfølgelse), og formålet var å styrke vernet mot personforfølgelse i tråd med konvensjonens formål.220 Personforfølgelse kjennetegnes ved gjentatt oppmerksomhet rettet mot en person som ikke ønsker denne oppmerksomheten. Bestemmelsen kan anvendes på tilfeller av vold der partene ikke bor sammen og gjerningspersonen forfølger den fornærmede med en slik intensitet at det er egnet til å framkalle frykt eller engstelse.

Også deling av krenkende bilder, jf. straffeloven § 267 a, og krenkelse av privatlivets fred, jf. § 267, vil kunne inngå som ledd i psykisk vold og alvorlige former for negativ sosial kontroll.

Straffeloven § 273 rammer blant annet den som «skader en annens kropp eller helse». Etter alminnelig språkbruk kan ordet «helse» forstås som en persons fysiske og psykiske tilstand. Ordet «skader» innebærer at handlingene må få en følge for den fornærmedes helse. Ifølge forarbeidene rammer straffalternativet «varig forringelse av sunnhetstilstanden», og omfatter også handlinger som medfører skade av ren psykisk art.221 Bestemmelsen kan dermed få anvendelse på handlinger som har gitt den fornærmede en psykisk lidelse, som en angstnevrose eller depresjon.

Straffebestemmelsen om brudd på besøksforbud og kontaktforbud, jf. straffeloven § 168, har først og fremst til formål å sikre respekt for og etterlevelse av slike beslutninger. Det er imidlertid utvilsomt at gjentatt kontakt eller oppsøkende virksomhet overfor den som forbudet skal beskytte, kan oppleves som psykisk vold. Den fornærmedes opplevelse av kontakten og besøksforbudets forhistorie vil tillegges vekt i vurderingen av hvor alvorlig bruddet er, jf. HR-2021-847-A der det uttales:

Det faktiske grunnlaget for besøksforbudene var fars truende adferd i et regime med sterk sosial kontroll. Som jeg allerede har redegjort for, fremsatte A i mai 2016 grove drapstrusler som ifølge lagmannsretten i vår sak «var egnet til å skape livslang frykt for æresgjenopprettende vold, også utøvd av andre enn den tiltalte». […]

Den forhistorien som her er beskrevet, gjør bruddene på besøksforbudene overfor C og D svært alvorlige. De forutgående drapstruslene og bakgrunnen for dem innebærer at bruddene må ha vært særlig skremmende. Formålet med besøksforbud ilagt i medhold av straffeprosessloven § 222 a første ledd bokstav c er nettopp å beskytte mot frykt og utrygghet – ofte foranlediget av personer i nære relasjoner.222

7.4 Andre lands rett

7.4.1 Danmark223

Den 1. april 2019 trådte den danske straffeloven § 243 om psykisk vold i kraft.224 Bestemmelsen står i kapittel 25 om «Forbrydelser mod liv og legeme» og lyder:

Den, som tilhører eller er nært knyttet til en andens husstand eller tidligere har haft en sådan tilknytning til husstanden, og som gentagne gange over en periode udsætter den anden for groft nedværdigende, forulempende eller krænkende adfærd, der er egnet til utilbørligt at styre den anden, herunder ved udøvelse af negativ social kontrol, straffes for psykisk vold med bøde eller fængsel indtil 3 år.

Ifølge det danske Justisdepartementet skal bestemmelsen tydeliggjøre at psykisk vold kan være like alvorlig og skadelig, og dermed like straffverdig, som fysisk vold.225 Justisdepartementet pekte på at atferden kunne medføre at den fornærmede «langsomt isoleres eller nedbrydes», og at særlig overfor barn kunne dette «forhindre eller ødelægge […] udviklingen af […] identitet, selvværd og selvtillid».226

Bestemmelsen oppstiller fire kumulative vilkår. For det første må gjerningspersonen «tilhøre eller være nært knyttet til» den fornærmedes husstand eller ha hatt en slik tilknytning. Ifølge departementet oppleves psykisk vold som særlig inngripende i disse relasjonene, fordi det er vanskelig å finne et «frirom» fra volden eller å flykte fra den.227 Hvorvidt det foreligger en nær tilknytning, beror på en konkret vurdering av blant annet om partene har felles folkeregisteradresse, om det er et avhengighetsforhold mellom dem, slektskap og om gjerningspersonen ofte kommer til den fornærmedes hjem. Relasjoner som kan omfattes er blant annet ektefeller, samboere, fosterforelder, barn, søsken, tidligere ektefeller som jevnlig kommer innom husstanden eller en onkel som er involvert i barneoppdragelsen.

Atferden må for det andre skje «gentagne gange over en periode». Bestemmelsen omfatter altså ikke enkeltstående handlinger. Ifølge departementet retter bestemmelsen seg mot atferd som kan oppfattes som et mønster, og som kan karakteriseres som et «regime» preget av utrygghet og frykt for nye krenkelser.228 Forarbeidene spesifiserer ikke hvor mange krenkelser den fornærmede må være utsatt for, eller hvor lenge atferden må pågå. Det må gjøres en konkret vurdering av blant annet intensiteten av atferden og den potensielle skadevirkningen for den fornærmede. Ved «særlig alvorlige» krenkelser kan «få ganger» være tilstrekkelig, og ved svært hyppige eller intensive episoder kan selv en «meget kort» periode være tilstrekkelig.

For det tredje må gjerningspersonen utsette den fornærmede for «groft nedværdigende, forulempende eller krænkende adfærd». Hensikten med denne formuleringen var ifølge departementet ikke å fastsette en «almen gældende definition» av psykisk vold, men heller å komme med eksempler på straffbar psykisk vold.

Ifølge departementet er de tre begrepene «nedværdigende, forulempende eller krænkende» overlappende. Hvorvidt handlingene er nedverdigende, forulempende eller krenkende, beror både på handlingenes art, omstendighetene rundt handlingene, den fornærmedes alder og modenhet (hvis det er et barn), samt partenes relasjon for øvrig. Vurderingen er objektiv, og det har ikke betydning hvordan gjerningspersonen eller den fornærmede opplever atferden. Både handlinger og unnlatelser omfattes.229 Atferden må være «grof». Vilkåret retter seg mot atferden i sin helhet, ikke de enkelte handlingene.230

Med «nedværdigende» siktes det til handlinger som er egnet til å ydmyke den fornærmede, eksempelvis å åpenlyst behandle den fornærmede dårligere enn andre, eller å tvinge den fornærmede til å gjøre noe mot sin vilje eller som oppleves som uverdig. Det kreves ikke at andre er vitne til ydmykelsen. Med «forulempende» menes sjikanerende atferd, som å spre falske rykter, gi feilaktig informasjon til offentlige myndigheter eller spre private bilder. Med «krænkende» menes atferd som er egnet til å skade den fornærmedes ære eller selvfølelse, eller som kan påvirke den fornærmedes psykiske integritet på en negativ måte. Forarbeidene nevner et vidt spekter av handlinger som kan omfattes av de ulike begrepene, deriblant isolering fra familie og venner, overvåking gjennom digitale tjenester/GPS-utstyr, kontrollering, ignorering, nedlatende omtale, trusler, spredning av intime opplysninger og skadeverk.231

Ved lov 2021-03-13 nr. 415 ble formuleringen «herunder ved udøvelse af negativ social kontrol» føyd til i lovteksten. Negativ sosial kontroll forstås som et eksempel på psykisk vold i straffebudet. Begrepet negativ sosial kontroll defineres ikke i forarbeidene. Ifølge det danske Justisdepartementet var endringen bare en språklig presisering for å signalisere at negativ sosial kontroll må anses som kjerneområdet av straffebestemmelsen.232 Ordlyden «herunder ved» gir ikke i seg selv direkte uttrykk for dette, men ved å endre lovteksten kunne departementet presisere i forarbeidene at lovbestemmelsen rammer tilfeller der gjerningspersonen på bakgrunn av «forestillinger om ærbarhed og/eller familiens generelle status» legger press på den fornærmede til å treffe bestemte livsvalg om ekteskap, bosituasjon eller utdanning og lignende.233

For det fjerde må atferden være «egnet til utilbørligt at styre den anden». Ordet «styre» skal ifølge forarbeidene forstås som kontrollerende eller dominerende atferd som hindrer den fornærmede i å utfolde seg fritt. Vilkåret «egnet til» innebærer at det ikke stilles krav til at den fornærmede rent faktisk har blitt styrt, eller at atferden har påført den fornærmede psykiske skadefølger. Ifølge departementet bør ikke straffbarheten avhenge av hvor motstandsdyktig den fornærmede er. I tillegg er konkrete psykiske skader vanskelig å bevise.234 Den fornærmede kan eksempelvis fratas følelsen av å bestemme over seg selv og sitt liv, få sin selvfølelse brutt ned eller gjøres avhengig av gjerningspersonen.235

Den styrende atferden må videre være «utilbørlig». Dette utelukker ifølge forarbeidene styring som er en naturlig del av partenes relasjon, som voksnes styring eller oppdragelse av barn. Foreldrenes atferd kan likevel ha en karakter eller grovhet som går utover det tilbørlige, eksempelvis ved å utsette barnet for hyppige og lange husarrester.236

I skrivende stund er utvalget bare kjent med en avgjørelse fra den danske Høyesterett etter straffeloven § 243. Dommen ble avsagt 6. desember 2023. En mann var funnet skyldig i psykisk vold mot tre personer i hans husstand, hvorav to var barn. Et av barna var funksjonshemmet. Anken til Høyesterett gjaldt straffutmålingen. Høyesterett framholdt at det ut fra lovens forarbeider ikke kan angis noe bestemt straffenivå for denne type straffbare handlinger, at det må bero på sakens konkrete omstendigheter, men at det som et utgangspunkt ikke bør utmåles straff på under 60 dager fengsel. Dersom fornærmede er et barn, er det en skjerpende omstendighet. Det er også skjerpende om barnet overværer psykisk vold mot en nærstående. Etter en konkret vurdering ble straffen satt til ubetinget fengsel i seks måneder.237

Det finnes en rekke avgjørelser fra underrettsdomstolene, og utvalget viser til to av disse for å illustrere hvordan bestemmelsen er anvendt i praksis.238

I en dom fra 14. oktober 2020 dømte Østre Landsrett en mann for psykisk vold mot sin ekskjæreste i en periode på seks måneder. Mannen hadde ringt og sendt tekstmeldinger til ekskjæresten opptil førti ganger daglig, der han blant annet kalte henne et «ludder». Videre hadde han dukket opp der hun bodde, overvåket reisene hennes og truet med å ta sitt eget liv hvis hun ikke gjorde som han sa.239

I en annen dom fra Østre Landsrett 24. mars 2021 ble en mann dømt for psykisk vold mot sin kjæreste i en periode på fire måneder. Domfelte hadde blant annet kommet med gjentatte nedverdigende ytringer om kjæresten og hennes omgangskrets, ikke ønsket at hun skulle ha kontakt med familie og venner, kastet henne ut av sengen og bagatellisert de fysiske skadene hun hadde fått som følge av fysisk vold han hadde utsatt henne for.240

Eksemplene illustrerer at terskelen for straffbar psykisk vold etter den danske straffeloven § 243 er noe lavere enn etter den norske straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner. Slik faktum er beskrevet i de danske avgjørelsene, ville trolig handlingene vært straffbare etter norsk straffelov § 266 om hensynsløs atferd.

7.4.2 Sverige

Den svenske brottsbalken (1962:700) har ikke en egen bestemmelse om psykisk vold eller negativ sosial kontroll. Disse krenkelsene kan likevel være straffbare i henhold til andre bestemmelser.

7.4.3 Storbritannia

Gjennom Serious Crime Act 2015 paragraf 76 ble straffebudet «Coercive or controlling behaviour in an intimate or family relationship» innført i England og Wales 29. desember 2015. I medhold av lovens paragraf 77 utgir «Secretary of State» forklarende retningslinjer, kalt «statutory guidance», som beskriver nærmere innholdet i bestemmelsen. De forklarende retningslinjene er sist oppdatert 5. april 2023.

Lovens paragraf 76 kriminaliserer kontrollerende atferd og tvang i nære relasjoner og i familien, og den har en strafferamme på fengsel i inntil fem år. Bestemmelsen oppstiller fire vilkår, som alle må være oppfylt.

For det første må atferden utgjøre enten kontroll eller tvang («behaviour […] that is controlling or coercive»). Lovteksten presiserer ikke hva dette kan være. Ifølge de forklarende retningslinjene omfatter dette et vidt spektter av atferd, blant annet fysisk og seksuell vold (herunder vold og trusler om vold, fysisk intimidasjon gjennom å blokkere utgang, smelle igjen dører, kaste gjenstander, framvise våpen, kjøre voldsomt eller farlig), emosjonell og psykologisk mishandling (herunder kontroll relatert til tro og religion), kontrollerende atferd (herunder overvåking og styring av fornærmedes daglige aktiviteter, kontroll gjennom digitale media, økonomisk kontroll, å stifte gjeld for fornærmede mot sin vilje, reproduktiv tvang gjennom å nekte fornærmede tilgang på prevensjonsmidler eller tvinge henne til graviditet eller til å ta abort), restriktiv atferd (gjennom å holde tilbake fornærmedes migrasjonsdokumenter eller pass, nekte fornærmede deltakelse i fritidsaktiviteter eller språklæring, nekte fornærmede å ha venner og hindre dennes tilgang til informasjon, helsetjenester eller å ha kontakt med familie og venner).241 Ifølge de forklarende retningslinjene kan kontroll gjennom religion bestå av et systematisk mønster av kontrollerende eller tvingende atferd innen en religiøs kontekst, som kan begås av en nåværende eller tidligere partner, samt familiemedlemmer.242 Listen er ikke uttømmende.

For det andre må atferden skje gjentatte ganger eller være kontinuerlig («repeatedly or continuously»). Ifølge de forklarende retningslinjene vil atferd som har skjedd bare én gang falle utenfor, men straffebudet vil kunne ramme atferd som har skjedd ved to eller flere anledninger, eller som utgjør et mønster over tid.243 Atferden kan bestå av ulike typer krenkende atferd, for eksempel økonomisk, psykisk, seksuell eller fysisk. Loven angir heller ikke en tidsramme mellom de ulike episodene, noe som innebærer at det ikke er et krav om at atferden har skjedd i umiddelbar rekkefølge.244 Hvis det har gått lang tid mellom episodene, eksempelvis ti år, vil det imidlertid ikke regnes for å være kontinuerlig.245

For det tredje må handlingene ha en alvorlig påvirkning («serious effect») på den fornærmede. Vilkåret er definert ved to alternativer, jf. bestemmelsens nr. 4. Vilkåret er oppfylt der handlingene «causes B to fear, on at least two occasions, that violence will be used against B» eller ved at handlemåten til gjerningspersonen «causes B serious alarm or distress which has a substantial adverse effect on B’s usual day-to-day activities». Vilkåret oppstiller dels et krav om at den fornærmede opplever en alvorlig frykt («serious alarm or distress»), og dels at denne frykten skaper en alvorlig negativ virkning på den fornærmedes daglige aktiviteter. Som eksempler på «alvorlig påvirkning» nevner de forklarende retningslinjer at fornærmede endrer sosiale vaner, opplever en forverring av fysisk eller mental helse, lever i frykt for straff, blir isolert, opplever begrensninger i sin økonomiske selvstendighet ved å bli nektet tilgang til penger, arbeid, sabotering av arbeidsmuligheter eller tilgang til velferdsytelser og påført gjeld, i tillegg til å bli nektet tilgang på medisiner, telefon eller internett.246 Gjerningspersonen må ha visst eller burde ha visst at atferden har en alvorlig påvirkning på fornærmede.247

For det fjerde må gjerningspersonen og den fornærmede være personlig tilknyttet («personally connected») i tiden handlingene finner sted. Dette er definert i bestemmelsens nr. 2 ved to alternativer. Parter som er i en nær personlig relasjon («intimate personal relationship») av det ene alternativet. Parter som bor sammen, og som enten (i) er medlem av samme familie eller (ii) tidligere har vært i en nær relasjon, rammes av det andre alternativet. Medlemmer av samme familie er listet opp i syv underpunkter i bestemmelsens sjette ledd. Det omfatter blant annet nåværende og tidligere ektefeller og samlivspartner, visse slektninger, personer som har akseptert å gifte seg, personer som har barn sammen og personer som har, eller har hatt foreldremyndighet for det samme barnet. Det var tidligere stilt krav om at parter som er i nær personlig relasjon, fortsatt må bo sammen for å være omfattet av bestemmelsen. Dette vilkåret ble fjernet ved lovendring i Domestic abuse Act 2021 section 68, som trådte i kraft 5. april 2023.248 Lovendringen begrunnes med at den kontrollerende og tvingende atferden kan eskalere etter at partnere går fra hverandre (såkalt «post-separation abuse»).249

7.5 Innspill mv.

7.5.1 Innspill

Flere innspill utvalget har mottatt, framhever at det er et behov for å regulere psykisk vold i straffeloven. Røde Kors-telefonen viser til at dette vil kunne styrke kunnskapen om psykisk vold og dens skadepotensial, og slik øke rettsikkerheten til utsatte i møte med hjelpeinstanser og rettsapparatet. Både Krisesentersekretariatet og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) peker på at terskelen for når psykisk vold er straffbart er høy dersom gjerningspersonen ikke også har utøvd fysisk vold.

Kripos anbefaler å innta formuleringen «psykisk vold» i straffeloven §§ 282 og 283 om mishandling i nære relasjoner, men er skeptisk til å innta begrepet «negativ sosial kontroll». Sistnevnte begrep er lite informativt, og innholdet dekkes av andre straffebud.

Mira-senteret trekker fram at til forskjell fra begrepet negativ sosial kontroll, er ikke «psykisk vold» assosiert med normer i et spesifikt miljø eller minoritetsgruppe, og at ved å benytte dette begrepet reduseres risikoen for at gjerningspersoner dømmes på bakgrunn av sin kulturbakgrunn. Mira-senteret er skeptisk til å innta begrepet negativ sosial kontroll i straffeloven. De viser til at det er utfordrende å trekke tydelige grenser mellom akseptabel sosial kontroll og negativ sosial kontroll. En bekymring ved å ta begrepet inn i lovteksten er at det i realiteten vil kunne føre til at tilfeller av sosial kontroll som ikke bør defineres som ulovlige, kan blir ansett for å være det. Organisasjonen viser også til risikoen for at oppdragelsesnormer som bryter med fellesskapets gjengse idealer vil gjøres straffbart.

HjelpMeg StoppeVolden og Foreningen mot psykisk vold har konkrete forslag til endringer i straffelovens bestemmelser. Organisasjonene foreslår blant annet å framheve at den som «mishandler en annen person psykisk» kan straffes etter straffeloven § 266 om hensynsløs atferd. Videre foreslår de en egen bestemmelse om grov hensynsløs atferd. I vurderingen av om handlingen er grov, foreslås det blant annet at det skal legges vekt på om «den er begått mot en person man har makt over i en asymmetrisk relasjon av en viss varighet». I straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner foreslår de to organisasjonene å innta «psykisk eller fysisk vold, hensynsløs atferd, eller ved handlinger som nevnt i §§ 201-412» Videre foreslår organisasjonene at «systemvold eller foreldreskap-destruksjon» inntas i bestemmelsen. I straffeloven § 283 om grov mishandling i nære relasjoner, foreslår organisasjonene at det tilføres en ny bokstav d) som innebærer at det i vurderingen av om mishandlingen er grov, skal legges vekt på om «den er utført på en særlig manipulerende måte, eller har ført til betydelig psykisk skade». Videre foreslår organisasjonen regelverksendringer for å sikre at personer som «beskylder noen for å ha overtrådt bestemmelsene» på visse vilkår «ikke gjøres rettslig ansvarlig for beskyldningene etter skadeerstatningsloven § 3-6». De to organisasjonenes forslag til ny § 266 b og forslag til endringer § 282 lyder:

§ 266 b. Grov hensynsløs atferd

Grov hensynsløs atferd straffes med fengsel i 6 år. Ved avgjørelsen av om den hensynsløse atferden er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge betydelig psykisk skade eller fysiske helseplager, og for øvrig:

• a. dens varighet

• b. om den er utført på en særlig manipulerende/skadelig måte, eller har hatt til følge betydelig psykisk smerte, eller

• c. om den er begått mot en forsvarsløs person, eller

• d. om den er begått mot en person man har makt over i en asymmetrisk relasjon av en viss varighet.

§ 282. Mishandling i nære relasjoner

Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, psykisk eller fysisk vold, hensynsløs atferd, ved bruk av systemvold eller foreldreskap-destruksjon, eller med andre handlinger som nevnt i §§ 201- 412, alvorlig eller gjentatt mishandler […].

Hjelpekilden har i sin presentasjon til lovutvalget 29. august 2023 vist til at barn under 18 år har erfaring med å bli innkalt til såkalte sex-avhør/kyskhetsavhør av menighetens forstandere. Innkallingen baserer seg ofte på rykter om brudd på moralreglene, observasjoner, mistanker eller barnets egen bekjenning av regelbrudd. Foreldrene er ikke tilstede på disse møtene. Ved brudd på moralreglene, må barnet fortelle detaljert om seksuelle aktiviteter. Avhørene blir gjort av menn, og avhørene oppleves som svært krenkende. Hjelpekilden peker på at mindreåriges seksualitet ikke har noe med trossamfunnet å gjøre, og at de unge ikke skal kunne pålegges å bekjenne sin seksuelle aktivitet overfor menigheten. Organisasjonen etterlyser et forbud mot slike avhør av barn.

Flere andre organisasjoner har også kommentert forslaget, men innspillene anses dekket av framstillingen over.

7.5.2 Svensk utredning om psykisk vold

En svensk utredning med tittelen Straffansvar för psykiskt våld DS 2022: 18 ble levert den svenske regjeringen i august 2022. I utredningen er det foreslått et nytt straffebud mot psykisk mishandling som lyder:

Den som upprepat utsätter en annan person för nedvärderande, förödmjukande eller på annat sätt kränkande gärningar eller utövar otillbörlig kontroll över en annan person genom att begränsa den personliga handlingsfriheten, döms, om gärningarna varit ägnade att allvarligt skada personens självkänsla, för psykisk misshandel till fängelse i högst fyra år.250

Utredningen foreslår å bruke formuleringen «psykisk mishandling» og ikke «psykisk vold» i lovteksten. Dette begrunnes med at begrepet «vold» i brottsbalken allerede forstås som fysisk vold.251 Bestemmelsen skal verne den fornærmedes psykiske helse og personlige integritet.252 Straffebudet foreslås plassert i brottsbalken 3. kapittel om brudd på liv og helse 5 a § med tittelen psykisk mishandling.

Straffebudet som er foreslått i utredningen inneholder ikke et vilkår om at gjerningspersonen og den fornærmede er i en nær relasjon. Dettes begrunnes med at selv om psykisk vold trolig er mest vanlig i nære relasjoner, kan det ikke utelukkes at det også skjer andre steder, og at også psykisk vold i disse relasjonene fortjener et strafferettslig vern.253 Straffebudet inneholder to kumulative vilkår. For det første må ett av to straffalternativer være oppfylt. Etter det første straffalternativet rammes den som «upprepat utsätter en annan person för nedvärderande, förödmjukande eller på annat sätt kränkande gärningar». Ifølge utredningen er begrepene «nedvärderande, förödmjukande eller […] kränkande» overlappende, der «kränkande» utgjør overbegrepet. Begrepene skal samlet dekke tilfeller hvor gjerningsmannen åpenbart behandler den fornærmede dårligere enn andre, der den fornærmede utsettes for:

ett agerande som är oacceptabelt utifrån de grundläggande värden som genomsyrar den svenska, den nordiska och den internationella rättskulturen. Det ska vara fråga om ett handlande som tydligt strider mot allmänna normer för vad som är anständig behandling av andra. Mer bagatellartade företeelser, som får anses vara naturliga inslag i mellanmänskliga och ömsesidiga relationer, omfattas inte av straffansvar.254

Forslagene i utredningen har vært på offentlig høring. En rekke instanser har stilt spørsmål ved om de fremlagte forslagene oppfyller legalitetsprinsippets krav til forutberegnelighet og «förbud mot obestämdhet» (uskyldspresumpsjon). Forslagene er under behandling i Regjeringskontoret.

7.6 Utvalgets vurderinger og forslag

7.6.1 Oppfyller norsk rett Istanbul-konvensjonen artikkel 33?

Istanbul-konvensjonen artikkel 33 forplikter Norge til å kriminalisere psykisk vold i form av «the intentional conduct of seriously impairing a person’s psychological integrity through coercion or threats», se nærmere omtale av bestemmelsen i punkt 7.2.2. Ekspertorganet GREVIO overvåker partenes etterlevelse av Istanbul-konvensjonen. Den 25. november 2022 publiserte GREVIO sin første evalueringsrapport om Norges gjennomføring av konvensjonen.255 Om artikkel 33 uttaler GREVIO at psykisk vold ikke er eksplisitt kriminalisert i norsk rett, men at noen former for vold i nære relasjoner er dekket av straffeloven §§ 282, 266, 266 a, 251, 252, 263 og 264. Ifølge GREVIO rammer imidlertid ikke disse straffebudene alle handlinger som kreves kriminalisert etter artikkel 33. De uttaler blant annet:

These provisions do not encompass a course of conduct which might consist of several incidents of conduct of a lower intensity, which often form part of the pattern of abuse in domestic violence situations and which is what Article 33 of the Istanbul Convention seeks to capture. In essence, the existing criminal offences in the Norwegian Criminal Code do not correspond to all acts that seriously impair the psychological integrity of a person as required by Article 33.256

Ifølge GREVIO er det ulemper både ved å bruke generelle straffebestemmelser om tvang og trusler og generelle bestemmelser om mishandling i nære relasjoner for å ramme psykisk vold. Ekspertorganet uttaler på generelt grunnlag, uten direkte referanse til norsk rett, at generelle straffebestemmelser om trusler og tvang ofte har en høy terskel for hva som er straffbart, og er beregnet på enkeltstående hendelser heller enn et handlingsmønster med gjentatte krenkelser som ikke når opp til terskelen. GREVIO uttaler videre at bestemmelser om vold i nære relasjoner sjelden brukes for å strafforfølge psykisk vold alene, men heller kombinasjoner av fysisk og psykisk vold.257

I avsnitt 177 bemerker GREVIO at det mangler tall over hvor mange saker om psykisk vold i voldelige forhold som anmeldes, etterforskes, iretteføres og medfører domfellelser i Norge, og at uten slike tall er det ikke mulig å avgjøre om straffebudene fullt ut dekker tilfeller av psykisk vold i nære relasjoner. GREVIO kommer med følgende anbefaling til Norge:

GREVIO invites the Norwegian authorities to pursue their current efforts to introduce a specific criminal offence of psychological violence to capture more adequately the criminal conduct covered by Article 33 of the Istanbul Convention […].258

GREVIO har i sin evaluering av Norge konkludert med at forpliktelsene til å kriminalisere psykisk vold etter artikkel 33 ikke er oppfylt, og anbefaler Norge å innføre et eget straffebud om psykisk vold. I Justis- og beredskapsdepartementets siste kommentar til GREVIOs rapport, som ble publisert samme dag, er ikke GREVIOs vurderinger av Norges etterlevelse av artikkel 33 kommentert.259

Som nevnt i punkt 7.2.2, følger det av Europarådets forklarende rapport til Istanbul-konvensjonen at artikkel 33 ikke stiller krav om at handlingene som nevnes i artikkelen må kriminaliseres i et eget straffebud. GREVIOs anbefaling om å innføre et eget straffebud gir altså bare uttrykk for en anbefaling, og ikke en rettslig forpliktelse.260 Det kan videre spørres om GREVIOs forståelse av norsk straffelovgivning på dette feltet er riktig.

Etter utvalgets mening oppfyller ulike bestemmelser i straffeloven til sammen de rettslige minimumskravene etter Istanbul-konvensjonen artikkel 33. Artikkelens ordlyd krever ikke at handlingene som er listet opp kriminaliseres i et eget straffebud. Flere straffebestemmelser kan derfor til sammen oppfylle forpliktelsen. Etter utvalgets syn oppfyller straffeloven §§ 282 og 283 om mishandling i nære relasjoner, § 266 om hensynsløs atferd, §§ 263 og 264 om trusler, §§ 251 og 252 om tvang, §§ 254 og 255 om frihetsberøvelse, § 266a om alvorlig personforfølgelse og § 267 om krenkelse av privatlivets fred, samlet sett kriminaliseringsforpliktelsen etter artikkel 33.

Straffeloven § 266 om hensynsløs atferd rammer flere handlinger som over tid krenker den fornærmedes psykiske integritet. Det samme gjør § 266a om alvorlig personforfølgelse. Disse straffebestemmelsene fanger altså opp et slikt atferdsmønster som skal kriminaliseres etter artikkel 33. Høyesterett har i flere dommer anvendt § 266 om hensynsløs atferd på psykisk vold, se punkt 7.3.5. Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner bidrar også til å oppfylle forpliktelsen etter konvensjonsbestemmelsen. Selv om denne bestemmelsen setter terskelen høyt for når psykisk vold alene er straffbart, rammer den nettopp et slikt atferdsmønster av flere psykiske krenkelser som foregår over tid, som artikkel 33 krever kriminalisert. Også straffeloven § 251 om tvang og § 263 om trusler bidrar til å oppfylle forpliktelsene i artikkel 33. Utvalget viser til gjennomgangen av bestemmelsene under punktet om gjeldende rett.

Selv om norsk rett etter utvalgets syn oppfyller kriminaliseringsforpliktelsen etter Istanbul-konvensjonen artikkel 33, vurderer utvalget likevel om det strafferettslige vernet mot psykisk vold bør styrkes, se de følgende punktene.

7.6.2 Bør det innføres en egen straffebestemmelse om psykisk vold?

Utvalget har vurdert om det bør innføres en egen straffebestemmelse om psykisk vold, men har kommet til at dette verken er nødvendig eller hensiktsmessig.

Det er dokumentert at psykisk vold kan gi alvorlige psykiske skadevirkninger for den utsatte, mer alvorlige enn fysisk vold.261 Dette gjelder særlig psykisk vold mot barn, som kan forhindre eller ødelegge barnets utvikling, trygghetsfølelse, selvfølelse og selvtillit. Det er indikasjoner på at psykisk vold er den vanligste formen for vold i nære relasjoner.262 Å ramme psykisk vold med straff kan etter utvalgets syn forankres i skadefølgeprinsippet.

Utvalget ser at det kan være fordeler med en egen straffebestemmelse om psykisk vold, tilsvarende den danske straffeloven § 243 om psykisk vold, eller forslaget fra den svenske utredningen om en straffebestemmelse om psykisk mishandling, eventuelt tilsvarende den engelske bestemmelsen om tvingende kontroll («controlling or coercive behaviour»).263 En egen straffebestemmelse kan utformes spesifikt med tanke på psykisk vold, noe som kan synliggjøre og kommunisere til befolkningen at psykisk vold anses som skadelig og farlig, og derfor fortjener samfunnets fordømmelse. Dette kan bidra til å øke de utsattes rettsbeskyttelse, og over tid virke holdningsdannende på befolkningen.

Hovedårsaken til at utvalget ikke foreslår en egen straffebestemmelse om psykisk vold, er at eksisterende straffebestemmelser anses tilstrekkelige for å fange opp denne type atferd. Utvalget peker her særlig på straffeloven § 266 om hensynsløs atferd og straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner, som fanger opp et mønster av flere psykiske krenkelser som foregår over tid. Enkelttilfeller av psykiske krenkelser kan dessuten rammes av blant annet straffebestemmelsene om tvang (§ 251), trusler (§ 263) og frihetsberøvelse (§ 254), avhengig av hvilken type psykisk krenkelse det gjelder. Som et utgangspunkt bør det utvises tilbakeholdenhet med å gi egne straffebud for handlinger som allerede kan rammes av andre straffebud.264 Dette kan gjøre straffelovgivningen mer fragmentarisk og uoversiktlig. Etter utvalgets vurdering kan en styrket beskyttelse mot psykisk vold oppnås gjennom andre og mindre inngripende tiltak enn en ny straffebestemmelse. Justeringer av gjeldende rett bør gjøres gjennom å presisere og ta i bruk eksisterende straffebestemmelser, snarere enn å innføre nye.

7.6.3 Synliggjøring av psykisk vold i straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner

Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner rammer psykisk vold, enten i kombinasjon med fysisk vold eller alene, se punkt 7.3.6. Etter utvalgets syn gir dagens ordlyd i begrenset grad uttrykk for at mishandlingen kan skje ved ren psykisk vold. Utvalget foreslår derfor å presisere at «andre krenkelser» omfatter både fysiske og psykiske krenkelser.

Formålet med endringen er å skape økt forutsigbarhet, samt å synliggjøre at psykisk vold rammes av straffeloven § 282. Påtalemyndighetene og domstolene bruker eksisterende straffebestemmelser bare i begrenset grad på rene tilfeller av psykisk vold. Riksrevisjonen viser videre til at av politiregistrerte saker etter straffeloven §§ 282 og 283 om mishandling i nære relasjoner for perioden 2015 til 2021, ble bare 12 prosent registrert som mishandling uten legemskrenkelse.265 Presiseringen kan tydeliggjøre overfor både politiet, påtalemyndigheten, domstolene og befolkningen at mishandling ikke bare utøves ved fysisk vold, men også gjennom utelukkende psykiske krenkelser. Det gir økt klarhet og forutberegnelighet ved rettsanvendelsen, noe som er i tråd med hensynene bak lovkravet. Presiseringen kan dessuten bidra til at § 282 i større grad benyttes på mishandling av utelukkende psykisk art, og derved også gi særlig barn et styrket vern mot psykiske vold.

Utvalget har vurdert hvordan det skal uttrykkes i lovteksten at bestemmelsen rammer psykisk vold.

Et første alternativ, som utvalget ikke anbefaler, er å bruke selve begrepet psykisk vold.266 Selv om begrepet psykisk vold er innarbeidet i forskningslitteraturen og brukes i flere konvensjoner Norge er bundet av, bryter det med voldsbegrepet slik det brukes i de alminnelige voldsstraffebudene i §§ 271 til 274, som bare rammer fysiske krenkelser. Dersom ordet «vold» får en annen og videre betydning i mishandlingsbestemmelsen, kan dette skape unødvendig uklarhet. Behovet for klarhet og forutberegnelighet gjør seg særlig gjeldende i strafferetten, og utvalget fraråder derfor at uttrykket psykisk vold tas inn i straffeloven § 282. Dette betyr imidlertid ikke at det strafferettslige voldsbegrepet ikke bør oppdateres, slik at det omfatter både fysisk og psykisk vold og eventuelt andre voldsformer. Dette krever imidlertid en større endring av hele straffeloven kapittel 25 om voldslovbrudd mv., som utvalget ikke har hatt anledning til å gjennomføre.

Et annet alternativ er å bruke formuleringen «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd», tilsvarende gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 266 om hensynsløs atferd. Barnelova § 30 tredje ledd tredje punktum bruker denne formuleringen, som ifølge lovgiver er ment å gi et forbud mot psykisk vold mot barn. Formuleringen er imidlertid ordrik, og den vil gjøre en allerede lang lovtekst kronglete og uoversiktlig. Utvalget anbefaler derfor ikke at formuleringen benyttes i § 282.

Utvalget foreslår i stedet å presisere at alternativet «andre krenkelser» omfatter både fysiske og psykiske krenkelser. Den psykiske volden som vektlegges i saker om mishandling i nære relasjoner, faller i dag under dette alternativet, og utvalget mener dette er den mest naturlige presiseringen. Endringen tar ikke sikte på å endre eller utvide hvilke former krenkelser som kan vektlegges sammenlignet med i dag. Den innebærer heller ikke at psykiske krenkelser som ikke når opp til terskelen for vilkåret «mishandling» etter § 282 kan rammes av bestemmelsen. Den høye terskelen vil kunne avhjelpes ved å presisere at slik atferd kan rammes av straffeloven § 266 om hensynsløs atferd.

Selv om endringen i hovedsak er en presisering av gjeldende rett, vil utvalget knytte noen kommentarer til hva som kan vektlegges og til terskelen for når slike krenkelser kan utgjøre mishandling. Det er etter utvalgets syn ikke mulig å definere presist eller uttømmende hvilke former for psykiske krenkelser som omfattes av mishandlingsbestemmelsen. Dette kan også være forskjellig, avhengig av om den fornærmede er en voksen eller et barn, eller om en person befinner i en spesielt sårbar situasjon. Som redegjort for i punkt 7.3.6 er typiske eksempler på slike handlinger overvåking, innskrenking av sosiallivet, ydmykende behandling, frihetsinnskrenkninger og sterkt kontrollerende atferd, verbal trakassering, aggressiv atferd og å være vitne til vold. Det kan også tenkes andre typer krenkelser. Krenkelser av økonomisk karakter som det å ta kontroll over en nær relasjons bankkonto, tvungen overføring av lønn, tvungen signering på ektepakter eller lånedokumenter, eller ID-tyveri er også handlinger som kan inngå i en vurdering av om det foreligger psykisk mishandling. Tilsvarende kan tilfeller hvor en person misbruker rettssystemet ved stadig å ta ut åpenbart grunnløse søksmål eller på annen måte åpenbart misbruker offentlige klageordninger eller lignende, med sikte på å plage en person, inngå i et mishandlingsregime. Dette er handlinger som etter utvalgets oppfatning omfattes av hensynene bak straffebestemmelsen i § 282.

I rettspraksis er det lagt til grunn at det skal svært mye til før ren psykisk mishandling når opp til terskelen for mishandling etter straffeloven § 282, dersom det ikke også er fysisk vold involvert. Utvalget er enig i at terskelen må være noe høyere for at handlinger som anses som psykisk vold skal rammes som mishandling etter straffeloven § 282. Utvalget mener likevel at listen er lagt for høyt i rettspraksis, særlig der fornærmede er et barn.

Det er utfordrende å angi den nedre terskelen for når rene psykiske krenkelser utgjør mishandling etter bestemmelsen. Dette avhenger blant annet av alvorlighetsgraden av atferden, konteksten handlingene utspiller seg i, styrkeforholdet mellom partene, hyppigheten av handlingene og hvordan de blir tolket og møtt av den fornærmede. Psykiske krenkelser i nære relasjoner er som regel et gjentagende mønster snarere enn enkeltepisoder. Skadevirkningene inntrer ved at den fornærmede utsettes for atferden over tid. De enkelte handlingene må derfor ses i sammenheng. Varigheten av handlingene er sentral. Et mønster av krenkelser vil ofte være mer alvorlige og skadelige enn korte perioder med enkeltstående krenkelser. Også alvorligheten av enkelthandlinger er av betydning. Jo mer krenkende de enkelte handlingene er, jo mindre skal til for at atferden samlet sett innebærer mishandling. Konteksten krenkelsene skjer i kan også være sentral. Særlig er maktulikhet mellom partene viktig. Barn er langt mer forsvarsløse og svake, og flere typer handlinger kan være mer skadelige overfor et barn enn overfor en voksen. Det skal derfor mindre til for at et barn anses for å være utsatt for mishandling enn der handlingene er rettet mot en voksen person. Dette er i tråd med Grunnloven § 104 tredje ledd og barnekonvensjonen artikkel 19, som gir barn rett til et særskilt vern mot vold og overgrep, herunder psykisk vold og andre krenkelser av den psykiske integriteten.

I tillegg til å innta formuleringen psykiske krenkelser, foreslår utvalget å flytte vilkårene «alvorlig eller gjentatt» til starten av gjerningsbeskrivelsen. Endringen innebærer ikke realitetsendringer, men vil gjøre bestemmelsen klarere.

7.6.4 Synliggjøring av kontrollerende og nedverdigende atferd i straffeloven § 266 om hensynsløs atferd

Utvalget foreslår å endre gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 266 om hensynsløs atferd slik at det framgår at kontrollerende og nedverdigende atferd kan rammes av bestemmelsen. Straffeloven § 266 om hensynsløs atferd er som tidligere nevnt egnet til å ramme psykisk vold. Bestemmelsen rammer atferdsmønstre som utspiller seg over tid, og er ikke begrenset til én bestemt type psykisk krenkelse, men et vidt spekter av ulike krenkelser, som for eksempel trusler, nedverdigende og ydmykende atferd, kontroll, aggressiv oppførsel og personforfølgelse. Bestemmelsen har dessuten en lavere terskel for overtredelse enn § 282, og rammer psykisk vold som ikke når opp til terskelen for mishandling. Den omfatter også psykisk vold som utøves mot personer som faller utenfor personkretsen i straffeloven § 282. Selv om det finnes eksempler i rettspraksis på at § 266 er brukt på tilfeller av psykisk vold, anvendes bestemmelsen etter utvalgets oppfatning ikke i den utstrekning ordlyden åpner for.

For å bidra til at straffebestemmelsen i større grad anvendes på psykisk vold, foreslår utvalget å synliggjøre at kontrollerende og nedverdigende atferd kan utgjøre hensynsløs atferd etter bestemmelsen. Sammen med handlingsalternativene som allerede er inntatt i bestemmelsen, vil ordlyden reflektere de mest sentrale formene for psykisk vold. Av samme grunner som for straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner, se punkt 7.6.3, anbefaler ikke utvalget å benytte formuleringen psykisk vold i lovteksten. Utvalget foreslår heller å tilføye konkrete handlinger som psykisk vold består av. Dette sikrer at gjerningsbeskrivelsen er i tråd med det strafferettslige klarhetskravet.

«Kontrollerende atferd» i henhold til lovforslaget kan være ulike former for innskrenkninger av den fornærmedes frihet gjennom å begrense den fornærmedes bevegelsesfrihet eller påkledning, overvåke den fornærmede fysisk eller ved hjelp av GPS-sporing eller lignende, nekte den fornærmede kontakt med venner og familie eller kreve tilgang til passord på sosiale medier eller bankkontoer. Listen er ikke uttømmende.

«Nedverdigende atferd» omfatter atferd som på ulike måter er egnet til å ydmyke eller nedverdige den fornærmede, eksempelvis å behandle den fornærmede dårligere enn andre, verbalt trakassere gjennom ord som hore, bitch, verdiløs, stygg eller dum, tvinge den fornærmede til å gjøre noe som oppleves som nedverdigende eller uverdig, manipulerende atferd og ikke-straffbare trusler. Et annet tilfelle som bestemmelsen etter omstendighetene kan komme til anvendelse på, er såkalte «kyskhetsavhør» som blir gjennomført i enkelte lukkede trossamfunn hvor barnet må svare på detaljerte spørsmål fra menighetens forstandere om sin seksuelle aktivitet. Listen er ikke uttømmende.

De ulike alternativene i bestemmelsen – den skremmende, plagsomme, kontrollerende og nedverdigende opptredenen – kan også foregå i kombinasjon med hverandre. Dette er ofte slik psykisk vold foregår i praksis. For samtlige alternativer må atferden, som etter gjeldende rett, være «hensynsløs». Vurderingen av om atferden er hensynsløs, beror på en konkret vurdering av blant annet atferdens alvorlighetsgrad, omfang og virkning på den fornærmede. Maktskjevhet mellom gjerningspersonen og den fornærmede er også et sentralt moment. Dersom den fornærmede er et barn, skal det mindre til for at atferden vil være hensynsløs. Det samme gjelder andre sårbare individer, for eksempel en ektefelle med utenlandsk bakgrunn som ikke har norskkunnskaper eller nettverk i Norge.

Forslaget vil ikke imøtekomme oppfordringen fra GREVIO om å innføre en egen straffebestemmelse som rammer atferd som omtalt i Istanbul-konvensjonen artikkel 33 om psykisk vold. Utvalget mener likevel at endringen bidrar til å synliggjøre at straffeloven rammer en «course of conduct which might consist of several incidents of conduct of a lower intensity», jf. GREVIOs rapport avsnitt 175. Selv om utvalget mener at GREVIOs kritikk ikke nødvendigvis bygger på en riktig forståelse av norsk straffelov, vil forslaget likevel bidra til å imøtekomme kritikken.

Utvalget anbefaler i tillegg at formuleringen «en annens fred» byttes ut med formuleringen «en annens psykiske integritet». Dette er kun en språklig justering for å gi bestemmelsen en mer moderne språkdrakt, og medfører ikke realitetsendringer.

7.6.5 Bør begrepet negativ sosial kontroll inntas i straffeloven?

Utvalget anbefaler ikke at begrepet negativ sosial kontroll tas inn i straffeloven, verken som en egen straffebestemmelsene eller i én eller flere eksisterende straffebestemmelser, eller at det gjøres andre regelverksendringer for å tydeliggjøre når negativ sosial kontroll er straffbart.

Göller (2020) har presentert et eksempel på hvordan et straffebud mot negativ sosial kontroll eventuelt kan se ut:

§ XXX Grove tilfeller av negativ sosial kontroll

Den som gjentatte ganger ved press, oppsyn, trusler (§ 263) eller tvang (§ 252) misbruker et overmaktsforhold med det formål å påføre en annen person alvorlige begrensninger i sin livsutfoldelse eller hindre dem i å treffe selvstendige valg om eget liv og fremtid straffes med …

Ved vurderingen skal det tas hensyn til personens alder og utvikling, samt til prinsippet om barnets beste.267

Utvalget anbefaler ikke at en slik straffebestemmelse innføres, eller at det gjøres andre regelverksendringer for å tydeliggjøre når negativ sosial kontroll er straffbart. De samme grunner som gjør at det ikke bør innføres en egen bestemmelse om psykisk vold, gjør seg også gjeldende i spørsmålet om det bør innføres en egen straffebestemmelse om negativ sosial kontroll. Mange former for negativ sosial kontroll er allerede kriminalisert i eksisterende straffebestemmelser, som mishandling i nære relasjoner (§§ 282 og 283), trusler (§§ 263 og 264), tvang (§§ 251 og 252), frihetsberøvelse (§§ 254 og 255) og hensynsløs atferd (§ 266). Etter utvalgets syn er det ikke hensiktsmessig å innføre en egen straffebestemmelse om negativ sosial kontroll i tillegg til disse straffebestemmelsene. Endringene som foreslås i straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner og § 266 om hensynsløs atferd for å styrke vernet mot psykisk vold, vil bidra til å synliggjøre at alvorlige former for negativ sosial kontroll er straffbare. Særlig gjelder dette forslaget om å innta kontrollerende atferd i straffeloven § 266, ettersom negativ sosial kontroll i stor grad dreier seg om kontrollerende atferd. Er den kontrollerende atferden «hensynsløs», vil den kunne straffes etter bestemmelsen. Disse endringene, sammen med eksisterende straffebestemmelser som kan ramme kontrollerende atferd, vil etter utvalgets syn langt på vei ivareta behovet for å synliggjøre at alvorlige former for negativ sosial kontroll er straffbare. Dette gjør at det ikke er nødvendig å innta begrepet negativ sosial kontroll i straffeloven. Utvalget ser det som en fordel at alvorlige former for negativ sosial kontroll benevnes som det de er, nemlig straffbare handlinger som rammes av de alminnelige straffebudene, men uten å miste kontrollaspektet av syne.

Utvalget viser også til at lovkravet forankret i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 taler mot å innta begrepet negativ sosial kontroll i straffeloven. Som påpekt av en rekke aktører, er negativ sosial kontroll et upresist begrep. Atferden kan ta svært mange ulike former, både når det kommer til hva som kontrolleres, hvilke kontrollmidler som brukes og hvor alvorlig kontrollen er. Det er glidende overganger fra positiv, «konstruktiv» kontroll til uønsket, illegitim kontroll, over til omsorgssvikt og til slutt straffbare handlinger. I tillegg defineres og anvendes begrepet negativ sosial kontroll ulikt av forskjellige aktører. Disse forholdene gjør at begrepet er lite egnet til bruk i straffeloven. Utvalget mener det vil føre til uklarhet snarere enn klargjøring å innta begrepet negativ sosial kontroll i ett eller flere eksisterende straffebud.

Utvalget vil i tillegg trekke fram andre kriminaliseringsprinsipper som taler mot å senke terskelen for det straffbare, slik at negativ sosial kontroll kan straffes i større grad enn i dag. Det vil ikke være proporsjonalt å kriminalisere mindre alvorlige handlinger som påvirker den enkeltes psykiske integritet, jf. skadefølgeprinsippet og forholdsmessighetsprinsippet. En kriminalisering av negativ sosial kontroll vil i tillegg reise krevende avgrensinger mot foreldreansvaret etter barnelova § 30. Et straffansvar for negativ sosial kontroll kan ikke starte der foreldreansvaret slutter. Det må være rom for at foreldre utøver foreldreansvaret i strid med barnelova, uten å risikere å bli rammet av straff, jf. subsidiaritetsprinsippet. Samfunnet må ta i bruk mindre inngripende virkemidler for å motvirke uønsket eller for restriktiv utøvelse av foreldreansvaret.

På denne bakgrunn anbefaler utvalget at begrepet negativ sosial kontroll ikke tas inn i straffeloven, eller at det gjøres andre endringer i straffeloven for å presisere når negativ sosial kontroll er straffbart. Utvalget understreker imidlertid at de foreslåtte endringene i straffeloven § 266 om hensynsløs atferd og § 282 om mishandling i nære relasjoner vil ramme alvorlige former for negativ sosial kontroll.

8 Straffeloven § 282 – mishandling utøvet av storfamilien mv.

8.1 Innledning

Dette og neste kapittel følger opp det supplerende mandatet hvor utvalget er bedt om å utrede punktet fra Hurdalsplattformen av 13. oktober 2021 om å «[f]remme forslag om endringer i straffeloven § 282 (familievold) og § 283 (grov familievold) slik at disse er bedre tilpasset særtrekk ved æresvoldssaker, og sikrer at det totale kontrollregimet offeret har blitt utsatt for kan tillegges vekt i vurderingen av straffespørsmålet».

Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner retter seg mot den som «alvorlig eller gjentatt mishandler» en person i en nær relasjon ved «trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser», jf. første ledd. Den straffbare handlingen i § 282 er etter utvalgets syn godt egnet til å ramme det totale kontrollregimet av både fysiske og psykiske krenkelser som æresmotivert mishandling kan bestå av. Straffeloven § 282 første ledd bokstav a til e stiller imidlertid krav om at fornærmede tilhører en nærmere bestemt personkrets. Denne personkretsen samsvarer ikke fullt ut med hvem som kan utøve og være utsatt for æresmotivert mishandling. Utøverne kan for eksempel være medlemmer av fornærmedes storfamilie, herunder svigerfamilie. Hvorvidt straffeloven §§ 282 og 283 bør tilpasses til æresmotivert mishandling, er derfor et spørsmål om personkretsen i mishandlingsbestemmelsen er vid nok for å dekke æresmotivert vold, eller om den bør utvides.

Spørsmålet om personkretsen bør utvides, er etter utvalgets oppfatning ikke bare relevant for mishandling som utøves med et æresmotiv, men også for mishandling i nære relasjoner som ikke er æresmotivert. I det følgende drøftes derfor spørsmålet om utvidelse av personkrets ikke bare med tanke på æresmotivert vold og mishandling, men generelt. I neste kapittel vurderes det så om det bør gjøres endringer i straffeloven § 283 om grove overtredelser av mishandling i nære relasjoner.

8.2 Gjeldende rett

8.2.1 Personkrets

Straffeloven §§ 282 og 283 rammer mishandling som utføres mot en nærmere bestemt personkrets, jf. § 282 første ledd bokstav a til e.

Etter bokstav a vernes gjerningspersonens «nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer». Samboere skal ifølge forarbeidene forstås som «to personar som lever saman i eit ekteskapsliknande forhold».268 Både ektefeller og samboere kan være av forskjellig eller samme kjønn. Både nåværende og tidligere ektefelle, og nåværende og tidligere samboere omfattes.

Bokstav b omfatter for det første gjerningspersonens «slektninger i rett nedstigende linje». Dette betyr gjerningspersonens egne barn, barnebarn og videre slektsledd. For det andre omfattes gjerningspersonens «nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje», som stebarn og barn som tidligere ektefelle eller samboer har fått i ny relasjon.

Etter bokstav c vernes gjerningspersonens «slektning i rett oppstigende linje», det vil si foreldre, besteforeldre og videre slektsledd.

Bokstav d verner personer i gjerningspersonens «husstand». Ordlyden «husstand» tilsier at gjerningspersonen og fornærmede må bo i samme bolig. Ifølge forarbeidene er vurderingstemaet om partene bor sammen og har felles husholdning. Det kan for eksempel omfatte kjærester eller venner som bor i kollektiv.269

Bokstav e omfatter personer i gjerningspersonens «omsorg». Ordlyden lest i sammenheng med alternativet «husstand» tilsier at det ikke stilles krav til at partene har felles bosted. Alternativet er ifølge forarbeidene inkludert «for ikke å utelukke andre som det er grunn til å beskytte».270 Det kan for eksempel omfatte en mann som ikke deler husstand med en kvinne som har barn, men som har et mer varig forhold til henne og derigjennom er aktivt involvert i barnas liv i form av barnepass, fritidsaktiviteter og annet. Det har vært tatt til orde for at ledere i trossamfunn etter omstendighetene bør regnes som «omsorgspersoner», og dermed omfattes av bokstav e om mishandling av «noen i sin omsorg».271 Det er usikkert om omsorgsbegrepet etter gjeldende rett kan strekkes så langt, jf. lovkravet.

Ifølge forarbeidene fanger dagens personkrets i straffeloven § 282 bokstav a til e opp de relasjonene som «denne typen mishandling i praksis foregår i».272 Avgrensningen kan videre forstås ut fra formålet med bestemmelsene. Ifølge forarbeidene kjennetegnes mishandling i nære relasjoner av «tillitsbruddet, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og det at handlingen skjer i hjemmet».273 Disse særtrekkene gjør at fornærmede «i begrenset grad kan føle seg trygg, og […] forsterker frykten og risikoen for langvarige skadevirkninger hos offeret».274 Høyesterett har uttalt at bestemmelsene tar sikte på å ramme tilfeller der det er en «følelsesmessig tilknytning og avhengighet mellom fornærmede og gjerningspersonen», jf. HR-2017-667-A.275 Denne tilknytningen og avhengigheten mellom partene gjør at handlingene anses mer skadelige enn likeartede krenkelser utenfor en slik nær relasjon.

Dersom gjerningspersonen verken bor sammen med eller drar omsorg for fornærmede, rammer ikke §§ 282 og 283 mishandling utført av fornærmedes onkel, tante, fetter, kusine, søsken, nevø, niese og svigerfamilie (som svigerforeldre, svigerinner og svogere), samt disse slektningenes ektefeller eller samboere. Handlinger utført av disse personene er likevel ikke straffrie. For det første kan slike handlinger straffes som medvirkning til mishandling i nære relasjoner, jf. straffeloven § 15 sammenholdt med §§ 282 og 283. For det andre kan vold og andre krenkelser begått av en personkrets som faller utenfor mishandlingsbestemmelsene, rammes av flere andre straffebestemmelser. For eksempel kan straffebudene om trusler (§§ 263 og 264), tvang (§§ 251 og 252), frihetsberøvelse (§§ 254 og 255), hensynsløs atferd (§ 266), alvorlig personforfølgelse (§ 266 a), vold (§§ 271 til 274), drap (§ 275) og forbund om drap eller å volde betydelig skade på kropp og helse (§ 279) komme til anvendelse. Trusler mot et vitne for å påvirke hen til å trekke tilbake forklaringen sin, kan straffes etter straffeloven §§ 157 og 158 om motarbeiding av rettsvesenet.276 Ingen av disse straffebudene oppstiller et relasjonskrav mellom fornærmede og gjerningsperson. Også medvirkning til overtredelse av de ovennevnte bestemmelsene er straffbart, jf. straffeloven § 15.

LF-2019-63144 gir et eksempel på at slektninger som faller utenfor personkretsen i § 282, kan dømmes både for medvirkning til mishandling og etter andre straffebestemmelser. I saken ble fornærmedes onkel dømt for medvirkning til grove trusler og grov mishandling, jf. straffeloven §§ 15, 264 og 283. Fornærmedes familie ble av lagmannsretten beskrevet som en:

[…] strengt kollektivistisk, patriarkalsk familie, med klare forventninger til kjønnsroller, hvor vold og kontroll benyttes som redskap for å regulere familiemedlemmers adferd. Familiens ære er utvilsomt viktig, og det er maktpåliggende for de tiltalte å unngå at familien kommer i vanære, eksempelvis gjennom å ha utenomekteskaplige forhold eller ved skilsmisser.277

Om onkelens (A) rolle i familien uttalte lagmannsretten følgende:

[S]om eldste onkel i storfamilien har [A] tatt betydelig ansvar for hele storfamilien. […] A har overfor D utøvd kontroll og iverksatte sanksjoner overfor henne, dels selv og dels med bistand fra øvrige familiemedlemmer, ut over det som følger av hans ansvar som familiens overhode. Bs trussel om å ringe A, hvis D ikke ville ha samleie med ham, illustrerer godt den rolle han hadde i storfamilien. At han ble orientert da det oppsto rykter om at D hadde kontakt med andre menn, og fulgte opp dette med voldsutøvelse mot D, viser det samme.

På bakgrunn av sin sentrale rolle i familien, samt alvorligheten av de straffbare handlingene, fikk onkelen en strengere straff for sin medvirkerrolle (fire års fengsel) enn ektefellen (tre års fengsel).

8.2.2 Medvirkning

Medvirkning til mishandling i nære relasjoner er straffbart etter straffeloven § 15. For å kunne bli dømt for medvirkning må tiltalte som hovedregel ha bidratt fysisk ved den faktiske utførelse av handlingen (fysisk medvirkning) eller positivt tilskyndet til handlingen eller styrket gjerningspersonens forsett (psykisk medvirkning).278 I de siste tiårene er det også utviklet en tredje form – såkalt passiv medvirkning, hvor det ansvarsbetingende forholdet først og fremst er hva vedkommende burde ha gjort, ikke hva vedkommende har gjort. Den klare hovedregel er at ren passivitet ikke er straffbart etter § 15. Etter gjeldende rett kreves det noe mer, som for eksempel at den som forholder seg passiv, har en slik tilknytning til situasjonen, gjerningspersonen eller den fornærmede at vedkommende har en forpliktelse til å forsøke å forhindre handlingene. Straffansvaret for passiv medvirkning til mishandling for personer med omsorgsansvar for barn er aktualisert i tre nyere høyesterettsavgjørelser fra 2019 og 2020.

I HR-2019-561-A (stemordommen) ble en stemor dømt for passiv medvirkning til mishandling av et barn hun hadde omsorgsansvar for, selv om hun hadde gjort enkelte handlinger for å forhindre mishandlingen. I HR-2019-2205-A (stefardommen) ble en stefar dømt for medvirkning til mishandling av sine stebarn, da han måtte anses som en omsorgsperson for barna og dermed hadde en særlig plikt til å gripe inn. I HR-2020-1343-A (fardommen) ble en far dømt for passiv medvirkning til morens mishandling av to spedbarn. Han hadde vært fraværende da barna ble mishandlet, men var kjent med at mishandlingen hadde skjedd uten å gripe inn eller søke ekstern hjelp. Den som har omsorgsansvar for et barn, kan straffes for medvirkning til mishandling dersom hen helt eller delvis har unnlatt å foreta seg noe som var egnet til å motvirke gjerningspersonens lovbrudd, og som det etter omstendighetene var mulig og rimelig å kreve. Om handleplikten er oppfylt, beror på en helhetlig vurdering av tilknytningen til barnet og den konkrete situasjonen, hvor det blant annet legges vekt på lovbruddenes alvorlighetsgrad, hvor omfattende og lenge de har pågått, barnets alder, utvikling og sosiale situasjon, styrkeforholdet og relasjonen mellom omsorgspersonen og gjerningspersonen, om omsorgspersonen hadde en særlig foranledning til å gripe inn ut fra sin kunnskap om tidligere lovbrudd mot barnet, og hvilke virkemidler og handlingsalternativer omsorgspersonen hadde til rådighet for å gripe inn. Handleplikten inntrer først når omsorgspersonen får en slik kunnskap om situasjonen at personen holder det for mest sannsynlig at mishandling skjer, jf. HR-2020-1343-A.279

8.2.3 Andre virkninger knyttet til straffeloven § 282 om mishandling

Etter straffeloven § 196 foreligger det en plikt til å avverge mishandling. Forsøk på mishandling i nære relasjoner er straffbart etter straffeloven § 16. Straffeloven §§ 282 og 283 er omfattet av reglene om utskutt tidspunkt for foreldelse, slik at utgangspunktet for foreldelsesfristen er den dagen den fornærmede fyller 18 år, jf. straffeloven § 87 første ledd annet punktum.

Straffeloven §§ 282 og 283 er ikke unntatt fra kravet om dobbel straffbarhet, jf. straffeloven § 5. I høringsnotat 27. oktober 2020 om endringer i straffeprosessloven og straffeloven (overprøving av saksstyrende avgjørelser ved anke mv.) foreslår Justis- og beredskapsdepartementet å gjøre unntak fra kravet om dobbelt straffbarhet for mishandling i nære relasjoner og frihetsberøvelse.280 Saken er i skrivende stund til behandling i departementet.

Saker om mishandling i nære relasjoner skal i henhold til Riksadvokatens rundskriv RA-2023-2 prioriteres av politiet og påtalemyndigheten.281 Dette innebærer blant annet at saken skal gis forrang ved knapphet på ressurser. Mishandling i nære relasjoner rammes av straffeloven § 282. Rundskrivet om prioritering og etterforsking i saker om vold i nære relasjoner gjelder så langt det passer på krenkelser i nære relasjoner som ikke kan karakteriseres som mishandling, men som er straffbare etter andre bestemmelser. Personkretsen angitt i straffeloven § 282 gir en naturlig avgrensning, men rundskrivet kan også gi veiledning ved etterforskingen av straffbare forhold i andre relasjoner, for eksempel kjæresteforhold.

8.3 Andre lands rett

8.3.1 Danmark

Den danske straffeloven inneholder ikke et eget straffebud om æresmotivert vold. Æresmotivert vold kan, som i norsk rett, rammes av de alminnelige straffebudene om vold, vold i nære relasjoner, psykisk vold, tvang og trusler.

Straffeloven § 243 om psykisk vold omfatter tilfeller der gjerningspersonen «tilhører» eller er «nært knyttet til» fornærmedes husstand, noe som skal forstås på samme måte som straffeloven § 244 andre ledd om fysisk vold. Paragraf 243 går imidlertid lenger enn § 244 andre ledd, ved at den også rammer tilfeller der gjerningspersonen «tidligere har haft en sådan tilknytning». Alternativet omfatter gjerningspersoner som tidligere har vært en del av eller vært nært tilknyttet husstanden, som for eksempel en ekskjæreste eller et familiemedlem som ikke lenger kommer hjem til fornærmede.282

Straffeloven § 244 om fysisk vold rammer generelt den som «øver vold mod eller på anden måde angriber en andens legeme». Etter bestemmelsens andre ledd økes straffen fra tre til seks år dersom volden er utført gjentatte ganger over en periode av en person «i eller nært knyttet til den forurettedes husstand». Alternativet «i […] husstand» omfatter personer som bor med fornærmede, som foreldre, steforeldre eller pleieforeldre, søsken og samboere.283 Alternativet «nært knyttet til […] husstand» omfatter en videre krets, som kan omfatte tidligere ektefeller som fortsatt er en del av husholdningen fordi deres felles barn bor der, eller en onkel som hjelper til med å oppdra fornærmedes barn. Det må ifølge forarbeidene gjøres en konkret vurdering av blant annet om partene har eller tidligere har hatt samme folkeregisteradresse, om det er et avhengighetsforhold mellom partene, om de er i slekt, og om gjerningspersonen regelmessig kommer hjem til fornærmede. Etter § 245 om «legemsangreb af særligt rå, brutal eller farlig karakter» og «mishandling» anses det som en særlig skjerpende omstendighet dersom handlingen er begått mot en person under 18 år av en person «i eller nært knyttet til den forurettedes husstand».

8.3.2 Sverige

Hedersförtryck, på norsk «æresundertrykkelse», rammes av den svenske straffeloven (brottsbalken 1962:700) 4 kapittel 4 e §, se nærmere omtale av bestemmelsen i utredningens punkt 10.3.1. Straffebestemmelsen er ikke begrenset til en bestemt personkrets. I forarbeidene begrunnes dette med at utøver av æresmotivert vold ikke nødvendigvis befinner seg innenfor fornærmedes nærmeste slekt, men også kan være en fjernere slektning som aldri har levd med fornærmede, eller personer som ikke er i slekt med fornærmede overhodet.284 Et eksempel er ifølge forarbeidene en forelder til fornærmedes partner.285

Grov fridskränkning (4 kap. 4 a §) rammer nærmere bestemte straffbare handlinger som utføres mot gjerningspersonens «närstående eller tidigare närstående person». Vilkåret närstående omfatter ifølge forarbeidene både personer som gjerningspersonen har eller har hatt et forhold til, som for eksempel ektefeller eller samboere, og personer i slekt med gjerningspersonen, som foreldre, barn eller stebarn, søsken og andre nære slektninger. Det kreves normalt at gjerningspersonen og fornærmede bor eller har bodd sammen.286 I NJA 2004 s. 97 kom den svenske Høyesterett imidlertid til at gjerningspersonens kjæreste var nærstående til gjerningspersonen, selv om partene ikke bodde sammen. Det sentrale var om relasjonen var preget av «en praktisk och känslomässig bindning av inte obetydlig varaktighet», noe som innebærer at parten befinner seg i en «särskilt utsatt situation».

Grov kvinnofridskränkning (4 kap. 4 a § andre ledd) rammer tilsvarende handlinger som grov fridskränkning i 4 kap. 4 a § første ledd, dersom handlingene er utført av en mann mot en kvinne som han «är eller har varit gift med eller som han bor eller har bott tillsammans med under äktenskapsliknande förhållanden». Strafferammen er den samme i første og andre ledd.

8.3.3 Storbritannia

Storbritannia har ikke en egen straffebestemmelse om æresmotivert kriminalitet. Slike handlinger skal ifølge det britiske innenriksdepartementet straffeforfølges etter Domestic Abuse Act 2021, som kriminaliserer vold i nære relasjoner. Bestemmelsen stiller krav til at gjerningspersonen og fornærmede er «personally connected», jf. § 1 andre ledd bokstav a. Vilkåret «personally connected» er i § 2 definert slik:

• (a) they are, or have been, married to each other;

• (b) they are, or have been, civil partners of each other;

• (c) they have agreed to marry one another (whether or not the agreement has been terminated);

• (d) they have entered into a civil partnership agreement (whether or not the agreement has been terminated);

• (e) they are, or have been, in an intimate personal relationship with each other;

• (f) they each have, or there has been a time when they each have had, a parental relationship in relation to the same child (see subsection (2));

• (g) they are relatives.

Begrepet relative (slektning) i § 2 bokstav g skal forstås i tråd med Family Law Act 1996 c. 27 § 63(1), jf. Domestic Abuse Act 2021 § 2 tredje ledd. Denne loven definerer relative slik:

• (a) the father, mother, stepfather, stepmother, son, daughter, stepson, stepdaughter, grandmother, grandfather grandson or granddaughter of that person or of that person’s [spouse, former spouse, civil partner or former civil partner], or

• (b) the brother, sister, uncle, aunt, niece [, nephew or first cousin] (whether of the full blood or of the half blood or [by marriage or civil partnership)] of that person or of that person’s [spouse, former spouse, civil partner or former civil partner],

  and includes, in relation to a person who [is cohabiting or has cohabited with another person], any person who would fall within paragraph (a) or (b) if the parties were married to each other [or were civil partners of each other].

Det britiske innenriksdepartementet har gitt forklarende retningslinjer, kalt «statutory guidance», til Domestic Abuse Act 2021, der æresmotivert kriminalitet defineres som «a crime or incident which has or may have been committed to protect or defend the perceived honour of the family and/or community, or in response to individuals trying to break away from constraining ‘norms’ of behaviour that their family or community is trying to impose».287 Departementet peker på at slik kriminalitet typisk er utført av «a member or members of the family or extended family».288

8.4 Utvalgets vurderinger og forslag

8.4.1 Bør personkretsen i § 282 utvides med flere relasjoner?

Utvalget mener det er behov for å utvide personkretsen i §§ 282 og 283 til å ramme flere slektninger i storfamilien. En utvidelse vil etter utvalgets syn bidra til å styrke vernet mot mishandling som utøves i en storfamiliekontekst, og bedre gjenspeile det mangfoldet av familier som finnes i Norge i dag, uavhengig av om mishandlingen har skjedd med ære som motiv. Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner gjenspeiler i dag den tradisjonelle kjernefamilien, der den øvrige slekten har mindre innflytelse. Hva som utgjør nære relasjoner for den enkelte kan imidlertid variere og kan være kulturelt betinget. Slik avgrensningen lyder i dag, vil relativt nære slektninger, slik som for eksempel tilfeller der fornærmede er gjerningspersonens søster, kusine eller niese, falle utenfor personkretsen i § 282, med mindre gjerningsperson og fornærmede tilhører samme husstand.

Selv om en del personer i storfamilien ikke omfattes av personkretsen i §§ 282 og 283, kan de som nevnt i dag straffes både for medvirkning til mishandling og etter andre straffebestemmelser. Eksisterende straffebestemmelser gir etter utvalgets syn likevel ikke et tilstrekkelig vern mot mishandling utøvet av medlemmer i en storfamilie. Et særpreg ved straffeloven §§ 282 og 283 er at bestemmelsene rammer det samlede handlingsmønsteret av flere krenkelser av både fysisk og psykisk art, i motsetning til enkeltstående krenkelser. Også handlinger som isolert sett ikke er straffbare, eller rammes av andre straffebestemmelser kan inngå i vurderingen av om krenkelsene utgjør mishandling. Mishandling utøvd i storfamilien preges nettopp av et slikt helhetlig mønster av både fysiske og psykiske krenkelser over tid.

Utvalget mener at en utvidelse av personkretsen er i samsvar med formålet med bestemmelsene. Krenkelser i en nær relasjon har et særlig skadepotensial for fornærmede sammenlignet med likeartede krenkelser utenfor en nær relasjon. Dette skyldes at krenkelsene som oftest foregår over lengre tid, og den psykologiske bindingen mellom gjerningspersonen og fornærmede kan gi lovbruddet en særlig alvorlig karakter.289 Etter utvalgets vurdering kan det samme gjelde også utenfor det som kan defineres som en tradisjonell, norsk kjernefamilie, som primært består av foreldre, barn, besteforeldre og medlemmer i husstanden. I enkelte miljøer har storfamilien en tilsvarende funksjon som kjernefamilien, se kapittel 3. Storfamilien, som består av blant andre onkler, tanter, fettere, kusiner og svigerfamilien, utgjør en sosial institusjon som gir enkeltindividet trygghet og sikkerhet. Individet forventes til gjengjeld å innordne seg storfamiliens normer, verdier og beslutninger. I en slik familiestruktur kan individet være like emosjonelt og praktisk avhengig av storfamilien som av kjernefamilien. Slektninger i storfamilien kan derfor reelt sett være i en posisjon til å utøve mishandling av den karakter som rammes av §§ 282 og 283. Etter utvalgets mening bør bestemmelsene derfor fange opp mishandling som utøves innenfor slike storfamiliestrukturer.

Utvidelsen vil også tilpasse straffeloven §§ 282 og 283 til særtrekk ved æresmotivert kriminalitet, jf. utvalgets supplerende mandat. Æresmotivert kriminalitet er ofte kollektiv, altså utført av flere personer i fellesskap. Utøverne kan være medlemmer av fornærmedes storfamilie som ikke tilhører fornærmedes husstand, for eksempel fornærmedes onkel eller svigerfamilie.

En innvending mot forslaget kan være at virkeområdet til straffeloven §§ 282 og 283 vil utvides i for stor grad. I en storfamilie har noen en nær relasjon til fornærmede mens andre er mer perifere. For å kunne straffe etter bestemmelsene er det imidlertid et krav at gjerningspersonen har «mishandlet» fornærmede. Mishandlingskravet innebærer en høy terskel for straffansvar og gjerningspersonen må ha en slik relasjon til fornærmede at hen kan utføre mishandling. Ikke alle besteforeldre eller tidligere ektefeller vil være i en slik posisjon, men de omfattes likevel av nåværende §§ 282 og 283. Det samme bør gjelde for medlemmer av storfamilien, som for eksempel onkler, tanter eller svigerforeldre.

Straffeloven §§ 282 og 283 medfører enkelte rettsfølger som ikke gjelder for eksempelvis straffebestemmelsene om tvang og trusler. Strafferammen etter §§ 282 og 283 er høyere enn de alminnelige voldsstraffebudene, og straffenivået er også vanligvis strengere. Straffeloven §§ 282 og 283 er videre et prioritert område for politiet og påtalemyndigheten, noe som framgår av riksadvokatens rundskriv Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen.290 Bestemmelsene er også omfattet av avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Videre vil en domfellelse for overtredelse av straffeloven § 282 vises på en barneomsorgsattest etter politiregisterloven § 39. Ved overtredelse av straffeloven § 282 er fristen for foreldelse av straffansvar utskutt slik at den først begynner å løpe den dagen den fornærmede fyller 18 år, se § 87 første ledd andre punktum. Til slutt kan det nevnes at Justis- og beredskapsdepartementet 27. august 2020 sendte på høring et forslag om diverse endringer i straffeloven og straffeprosessloven, der det blant annet foreslås å innføre unntak for kravet om dobbel straffbarhet for straffeloven §§ 282 og 283.291 Etter utvalgets syn bør disse rettsfølgene også få anvendelse ved mishandling begått av medlemmer i storfamilien.

Utvalget legger også en viss vekt på at en utvidelse av personkretsen vil markere samfunnets fordømmelse av mishandling utøvd av storfamilien, noe som vil kunne ha en viss allmennpreventiv effekt mot slik kriminalitet.

8.4.2 Hvilke relasjoner bør bestemmelsen utvides til?

Utvalget foreslår å utvide personkretsen i § 282 til å ramme mishandling rettet mot konkrete opplistede slektninger i storfamilien. Hensynet til klarhet og presisjon tilsier at utvidelsen av personkretsen bør være så klar at det ikke vil være tvil om hvorvidt en spesifikk relasjon rammes av bestemmelsene. Lovendringen vil synliggjøre at mishandling i nære relasjoner kan utøves av personer utenfor husstanden og den tradisjonelle kjernefamilien, noe som kan virke preventivt mot mishandling i storfamilien. En ulempe med å utvide personkretsen med konkrete grupper, er at listen over personer blir kasuistisk og lang. Dette er likevel et mindre tungtveiende argument enn hensynet til presisjon og forutberegnelighet.

Både det svenske straffebudet om grov fridskränkning og det danske straffebudet om psykisk vold oppstiller abstrakte relasjonskrav, som innebærer at domstolene i hvert enkelt tilfelle må vurdere om den konkrete relasjonen omfattes av bestemmelsene. Utvalget anbefaler ikke at dette gjøres i straffeloven § 282. Dette vil gjøre rettstilstanden upresis og lite forutberegnelig, noe som er problematisk i lys av klarhetskravet. Straffeloven § 282 er allerede kritisert i juridisk teori for å ha en vag utforming.292

Utvalget foreslår at personkretsen utvides til å omfatte nærmere bestemte personer i gjerningspersonens storfamilie. Utøvere av mishandling innenfor en storfamilie kan være onkler, tanter, fettere, kusiner, søsken, svigerforeldre og svogere. For eksempel kan fornærmedes onkel være den øverste lederen i familien, og dermed utøve en betydelig makt over fornærmede. Også en bror eller fetter kan være primærutøver av mishandlingen, selv om han ikke bor sammen med fornærmede.

Selv om utøvere av vold i en storfamilie, herunder æresmotivert vold, ofte er menn, kan også kvinner være utøvere, se kapittel 3. Likestillingshensyn tilsier en kjønnsnøytral utforming, noe departementet også vektla ved revisjonen av §§ 282 og 283 i 2005.293 Utvalget foreslår derfor at både mannlige og kvinnelige slektninger i storfamilien rammes.

Utvalget foreslår etter dette at bestemmelsen utvides til å omfatte en gjerningsperson som mishandler sin bror, søster, onkel, tante, niese, nevø og søskenbarn. I tillegg foreslås det å utvide bestemmelsen til å omfatte gjerningspersonens svigerfamilie og enkelte grupper inngiftede slektninger, som ektefelle og samboere til gjerningspersonens barn, onkler, tanter, nieser, nevøer og søskenbarn.

I tilfeller hvor en person har brutt ut av et ekteskap, vil tidligere svigerfamilie fortsatt kunne være i posisjon til å mishandle vedkommende. En viktig del av begrunnelsen for at tidligere ektefelle og samboer omfattes av bestemmelsen i dag, er at mishandlingen ikke nødvendigvis opphører ved et samlivsbrudd, men at den snarere kan tilta.294 Tilsvarende grunner taler for at tidligere inngiftede slektninger og tidligere svigerfamilie bør omfattes av personkretsen i § 282. En slik utvidelse vil imidlertid gjøre personkretsen svært omfattende, og formodningen om at relasjonen fremdeles er «nær» er mindre. Utvalget mener derfor at en slik utvidelse av bestemmelsen ikke bør gjøres i denne omgang. Disse personene kan fortsatt straffes for medvirkning til mishandling og etter andre straffebestemmelser, se punkt 8.2.2.

Utvalget foreslår ikke at fjernere slektninger, for eksempel tremenninger, omfattes av personkretsen. Personer uten relasjon gjennom slektskap vil heller ikke omfattes. Selv om for eksempel ledere i lukkede trossamfunn og andre lukkede miljøer i praksis kan ha innflytelse innad i miljøet og være en pådriver for mishandlingen, mener utvalget at slike grupper ikke bør omfattes. Det ville medføre at personkretsen ikke lenger bare er nære relasjoner, men også andre grupper med makt og innflytelse over fornærmede. Etter utvalgets syn vil dette være en for stor utvidelse og vanne ut bestemmelsen i for stor grad. Personer som faller utenfor den utvidede personkretsen, vil som i dag kunne rammes av medvirkningsansvaret etter § 15 eller øvrige straffebestemmelser som rammer de konkrete handlingene.

Utvalget har vurdert om følelsesmessige relasjoner slik som kjæresteforhold, vennskapsforhold eller andre typer relasjonelle forhold bør omfattes av personkretsen i § 282. Etter utvalgets vurdering er ikke dette tilrådelig på grunn av kravet til klart rettsgrunnlag, jf. Grunnloven § 96, jf. EMK artikkel 7. «Kjærester» kan omfatte en rekke ulike relasjoner, fra helt kortvarige forhold til langvarige intime relasjoner. Etter utvalgets oppfatning er det heller ikke nødvendig å utvide personkretsen i § 282 til å gjelde «kjærester» for å tilfredsstille kriminaliseringsforpliktelsene etter Istanbul-konvensjonen. Konvensjonens artikkel 3 bokstav b definerer mishandling i nære relasjoner (domestic violence) som «all acts of physical, sexual, psychological or economic violence that occur within the family or domestic unit or between former or current spouses or partners, whether or not the perpetrator shares or has shared the same residence with the victim». Det er derimot ikke et krav etter konvensjonen at hele personkretsen som omfattes av artikkel 3 bokstav b er kriminalisert i straffeloven § 282. Kjærester vil for eksempel omfattes av andre bestemmelser i straffeloven, herunder straffeloven § 266 om hensynsløs atferd. Se for øvrig framstillingen i kapittel 7 om andre straffebestemmelser som kan være relevante for handlinger begått mot kjærester.

8.4.3 Forslagets forhold til menneskerettighetene og diskrimineringsforbudet

Utvidelsen av personkretsen i straffeloven §§ 282 og 283 vil ikke være en nykriminalisering i seg selv, men innebærer at handlinger som ellers subsumeres under andre straffebestemmelser, kan anses som mishandling i nære relasjoner, med påfølgende høyere strafferamme. En slik utvidelse vil etter utvalgets syn være i samsvar med de konstitusjonelle, menneskerettslige og kriminalpolitiske kravene og prinsippene omtalt i kapittel 6.

Utvidelsen er forankret i vektige legitime formål, nemlig å verne sårbare grupper mot alvorlige straffbare handlinger. Det er behov for et styrket rettsvern for personer utsatt for mishandling utøvet av medlemmer av storfamilien. Utvidelsen er etter utvalgets syn egnet til og nødvendig for å beskytte fornærmede mot krenkelser av deres fysiske og psykiske integritet. Forslaget innebærer at fornærmede i større grad vernes mot et helhetlig mønster av fysiske og psykiske krenkelser, også når krenkelsene utøves av fornærmedes onkel, tante, bror, fetter, svigermor eller andre slektninger i storfamilien. Fornærmede kan være emosjonelt, praktisk og økonomisk avhengig av andre enn dem som inngår i den tradisjonelle kjernefamilien, og befinne seg i en særskilt utsatt posisjon. Endringen er etter utvalgets oppfatning et forholdsmessig tiltak. Det er fremdeles et krav om at handlingene utgjør mishandling, noe som setter en høy terskel for straffbarhet. Kriminalisering kan etter utvalgets syn ha en avskrekkende effekt og tydelig signalisere at mishandling begått av medlemmer av en storfamilie straffes like strengt som mishandling utført av medlemmer av offerets kjernefamilie. Kriminaliseringen sender også et tydelig signal om styrket vern mot æresmotivert kriminalitet.

Utvalget har vurdert om forslaget om å ta flere relasjoner inn i mishandlingsbestemmelsen kan være i strid med diskrimineringsforbudet, jf. Grunnloven § 98 andre ledd og EMK artikkel 14. Diskrimineringsforbudet er inntatt i likestillings- og diskrimineringsloven § 6.295 Selv om forslaget om utvidet personkrets i straffeloven § 282 er nøytralt utformet, vil det få særlig betydning for deler av minoritetsbefolkningen med innvandrerbakgrunn fra enkelte land, hvor storfamilien tradisjonelt har en tilsvarende funksjon som kjernefamilien. En indirekte forskjellbehandling er lovlig dersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, jf. lovens § 9.

Utvalget mener at en eventuell indirekte forskjellsbehandling er begrunnet i et saklig behov, og at utvidelsen av personkretsen ikke går lenger enn nødvendig. Det kan tenkes at etterforskingen i saker om mishandling i nære relasjoner i familier med innvandrerbakgrunn fra enkelte land vil rettes inn mot flere personer enn i familier som ikke har slik bakgrunn. Den ulempen medlemmer av storfamilien kan bli utsatt for som følge av at etterforskingen går bredt ut, er etter utvalgets vurdering likevel ikke uforholdsmessig i lys av behovet for å verne utsatte personer mot alvorlige kriminelle handlinger.

En eventuell indirekte forskjellsbehandling som følge av forslaget, har etter dette et legitimt og saklig formål og er etter utvalgets syn nødvendig for å oppnå formålet med bestemmelsen. Utvalget kan ikke se at dette er et uforholdsmessig tiltak overfor deler av minoritetsbefolkningen hvor storfamilien og utvidet slekt tradisjonelt har en tilsvarende funksjon som kjernefamilien.

8.4.4 Språklige endringer av nåværende personkrets

En forutsetning for forutsigbarhet og et godt rettsvern er at lovgivningen er utformet på en klar og tydelig måte, med et lett tilgjengelig språk. Ved utforming av lovbestemmelser bør det også tas hensyn til nåværende eller framtidige digitale saksbehandlingssystemer bestemmelsen skal virke i. Bestemmelsen er etter utvalgets mening tungt utformet i dag. Det er behov for en språklig forenkling av personkretsen. Ved å dele opp bestemmelsen slik utvalget foreslår blir det også mulig å føre mer detaljert statistikk i nåværende eller framtidige saksbehandlingssystemer i politiet. Utvalget anbefaler på denne bakgrunn en mer oppdelt og lettfattelig opplisting av relasjoner enn slik bestemmelsen er utformet i dag. Det vises til lovforslaget om endringer i straffeloven § 282 og merknadene til bestemmelsen.

9 Straffeloven § 283 om grov mishandling i nære relasjoner

9.1 Innledning

Straffeloven § 283 skjerper strafferammen for mishandling i nære relasjoner fra fengsel inntil 6 år til fengsel inntil 15 år, dersom mishandlingen er grov. Bestemmelsen lister opp enkelte momenter som særlig skal legges vekt på i grovhetsvurderingen. I dette kapittelet vurderer utvalget om flere momenter bør tas inn i bestemmelsen, slik at den blir «bedre tilpasset særtrekk ved æresvoldssaker», jf. supplerende mandat.

Et særtrekk ved æresmotivert vold er at den ofte er kollektiv. Derfor vurderer utvalget om mishandling begått av flere i fellesskap bør synliggjøres i bestemmelsen som et moment i grovhetsvurderingen. Videre drøfter utvalget om mishandling begått med et æresmotiv bør tas inn som et eget moment. Drøftelsen og konklusjonen må ses i sammenheng med utvalgets forslag om at æresmotiv skal tas inn som et straffskjerpende moment i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter, se kapittel 10.

Utvalget skal også vurdere om det er behov for andre endringer eller ytterligere regulering for å gi utsatte et tilstrekkelig godt rettsvern i saker om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold, jf. mandatets innledende del. Barn er særlig sårbare for mishandling og potensialet for psykiske følgeskader er betydelig. Staten har derfor et særlig ansvar for å beskytte barn. Utvalget vurderer derfor om mishandling begått mot en person under 18 år bør tas inn i straffeloven § 283 som et moment det særlig skal legges vekt på i vurderingen av om mishandlingen er grov.

9.2 Gjeldende rett

Straffeloven § 283 er ikke et eget straffebud, men skjerper straffen for tilfeller av grov mishandling i nære relasjoner, jf. § 282. Bestemmelsen lyder slik:

§ 283. Grov mishandling i nære relasjoner

Grov mishandling i nære relasjoner straffes med fengsel inntil 15 år. Ved avgjørelsen av om mishandlingen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge betydelig skade eller død, og for øvrig

• a. dens varighet,

• b. om den er utført på en særlig smertefull måte, eller har hatt til følge betydelig smerte, eller

• c. om den er begått mot en forsvarsløs person.

Hvorvidt mishandlingen er grov, avhenger av en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering, der det særlig skal legges vekt på visse momenter. Særlig viktig er det om mishandlingen har hatt til følge betydelig skade eller død. jf. første ledd andre punktum.296 Betydelig skade er nærmere definert i straffeloven § 11. For øvrig skal det legges vekt på mishandlingens varighet, om den er utført på en særlig smertefull måte, eller har hatt til følge betydelig smerte, eller om den er begått mot en forsvarsløs person, jf. bokstav a til c. Bestemmelsen er ikke uttømmende. Det kan dermed legges vekt på andre momenter enn de opplistede. Dette følger av formuleringen «særlig legges vekt på». I en høyesterettsdom fra 2019 la for eksempel førstvoterende vekt på fornærmedes «særlig vanskelige situasjon som nylig ankommet et fremmed land og det som for henne må ha vært nærmest fremmede omsorgspersoner».297 Saken gjaldt spørsmålet om en stefar kan straffes for medvirkning til en mors mishandling av barnet.

Hvorvidt mishandlingen er begått mot et barn er ikke tatt inn som et eget moment i bestemmelsen, men kan etter omstendighetene omfattes av bokstav c om mishandling begått mot en forsvarsløs person. Ordlyden «forsvarsløs» ser ut til å kreve at fornærmede er helt uten evne til å forsvare seg mot mishandlingen, for eksempel på grunn av lav alder, sykdom eller svekkelse.298 Ordlyden stiller ingen nærmere krav til hva forsvarsløsheten skyldes. Krenkelser av små barn er blant de handlingene som normalt vil oppfylle dette alternativet.299 Fra rettspraksis er det eksempler på at mishandlingen ble ansett som grov der det var tale om svært alvorlige krenkelser av et lite spedbarn, jf. HR-2016-2345-A:

Det som først og fremst har vekt ved den samlede vurdering av om mishandlingen kan anses som grov, er likevel at handlingene er begått overfor et lite spedbarn. Det er allerede i utgangspunktet særlig støtende at et spedbarn mishandles, men det innebærer også at flere av de aktuelle handlingene medførte en helt særlig risiko for betydelig skade av både fysisk og psykisk art.300

Rettspraksis viser at det må foretas en samlet vurdering av flere momenter for å avgjøre om mishandlingen er grov. I hvilken grad og på hvilken måte det tas hensyn til at fornærmede er et barn, varierer og beror på faktum i den konkrete saken. I Rt. 2010 s. 949 ble en far dømt for grov mishandling i nære relasjoner av sin datter, som var mellom 13 og 15 år i mishandlingsperioden. Datteren hadde i ett og et halvt år vært vitne til en rekke fysiske og psykiske krenkelser mot moren. I tillegg var hun selv blitt utsatt for kontrollerende atferd, trusler om vold, overvåking og verbale krenkelser. I vurderingen av om mishandlingen var grov, vektla Høyesterett at atferden hadde foregått over lang tid, at handlingene besto av «relativt massivt kontrollerende adferd», og at fornærmede hadde fått store psykiske skadevirkninger, som depresjon, søvnvansker, konsentrasjonsproblemer, selvskading og selvmordstanker.301 Høyesterett kommenterte ikke hvilken betydning det hadde for vurderingen at fornærmede var et barn.

I HR-2011-94-A kom Høyesterett til at straffeloven 1902 § 219 andre ledd om grov mishandling ikke kom til anvendelse der tiltalte hadde utsatt sin sønn for fire tilfeller av vold over en periode på 14 måneder da sønnen var syv til åtte år gammel. Selv om overtredelsene måtte anses som alvorlige, var ingen av dem så grove at de ble rammet av straffeloven 1902 § 219 andre ledd, heller ikke om de ble sett i sammenheng. Førstvoterende uttalte at selv om det er et moment av betydning at volden er utøvet mot et forsvarsløst barn, er lovgivers forutsetning at «også grov voldsutøvelse overfor barn som utgangspunkt skal bedømmes etter § 219 første ledd» (tilsvarende gjeldende § 282).302 I denne saken ble det altså lagt til grunn at mishandling av barn som utgangspunkt skal bedømmes etter den alminnelige bestemmelsen om mishandling i nære relasjoner.

I HR-2019-1675-A ble en mor dømt for grov mishandling av sin datter på 13 år. Moren hadde unnlatt å skaffe nødvendig helsehjelp til datteren, som led av spiseforstyrrelse, noe datteren senere døde av. I vurderingen av om mishandlingen var grov, vektla førstvoterende at den pågikk over lengre tid (nesten 11 måneder) og hadde hatt døden til følge.303 Høyesterett kommenterte ikke betydningen av at fornærmede var et barn på 13 år. Det må antas at forholdet ville blitt ansett som grovt uavhengig av fornærmedes alder.

I HR-2021-879-U opprettholdt Høyesterett lagmannsrettens domfellelse etter § 283 av en far som grovt hadde mishandlet sin datter. Faren hadde utsatt datteren for et betydelig antall psykiske krenkelser og tilfeller av vold i en periode på over syv år. Lagmannsretten hadde vektlagt at det dreide seg om et betydelig antall krenkelser av både fysisk og psykisk art, og at den fysiske volden startet da fornærmede var ung, noe Høyesterett sluttet seg til. Det hadde ifølge førstvoterende særlig betydning at mishandlingen har pågått over syv år, samt at det til dels var relativt brutale voldshandlinger.304 Høyesterett kommenterte ikke betydningen av at fornærmede var et barn, utover at den fysiske volden startet da fornærmede var ung.

Flere av dommene sier ikke direkte noe om i hvilken grad det særlig er lagt vekt på at mishandlingen er begått mot et barn. Dette er fordi mishandlingen trolig ville vært grov uavhengig av fornærmedes alder. Utvalget har ikke funnet rettspraksis som eksplisitt vurderer handlingen som grov fordi det er et barn under 18 år som er fornærmet.

At mishandlingen er begått av flere i fellesskap er ikke tatt inn som et moment i straffeloven § 283 om grov mishandling i nære relasjoner. Det kan likevel tillegges vekt i vurderingen, da listen over momenter ikke er uttømmende. I flere andre straffebestemmelser som skjerper straffen dersom overtredelsen er grov, er formuleringen «begått av flere i fellesskap» tatt inn som et moment, blant annet straffeloven § 252 om grov tvang, § 264 om grove trusler, § 272 om grov kroppskrenkelse, § 274 om grov kroppsskade og § 293 om grov voldtekt. Momentet er også tatt inn i den generelle bestemmelsen om straffskjerpende momenter i straffeloven § 77 bokstav f.

Etter straffeloven 1902 § 219 andre ledd skulle det i vurderingen av om mishandlingen er grov, særlig legges vekt på om det foreligger forhold som nevnt i straffeloven 1902 § 232. I straffeloven 1902 § 232 var et av momentene at handlingen var begått av flere i fellesskap. Forarbeidene til § 283 kommenterer ikke hvorfor momentet ikke er tatt inn i bestemmelsen, ut over at de momenter som er tatt inn i bokstav b og c «antas å være de praktisk mest viktige hentet fra straffeloven 1902 § 232».305

9.3 Innspill

Kripos og politietterforsker ved Oslo politidistrikt har i sine presentasjoner til utvalget vist til at straffeloven § 282 og 283 ikke fanger opp kompleksiteten i saker om æresmotivert vold, og bør endres. Begge viser blant annet til at kjennetegn ved æresmotivert vold er at det ligger en kollektiv beslutning til grunn for handlingen og at den begås av flere i fellesskap. Æreskriminalitet er familiekollektivets avstraffelser når den fornærmede ikke etterlever familiens æresnormer. Gjerningspersonen(e) har en plikt til å agere på vegne av storfamilien. Æresrelaterte krenkelser fører ofte til langvarige, ofte livsvarige fysiske og psykiske konsekvenser og en langsiktig trusselsituasjon for fornærmede. Behovet for lovendring er blant annet begrunnet i manglende kunnskap. Synliggjøring av ære i bestemmelsene kan bidra til økt forståelse og oppfølging i straffesakskjeden.

HjelpMeg StoppeVolden og Foreningen mot psykisk vold foreslår at det tilføres en ny bokstav d i straffeloven § 183 om grov mishandling i nære relasjoner. I vurderingen av om mishandlingen er grov foreslår organisasjonene at det skal legges vekt på om «den er utført på en særlig manipulerende måte, eller har ført til betydelig psykisk skade».

9.4 Utvalgets vurderinger og forslag

9.4.1 Mishandling av barn

Det følger av straffeloven § 283 bokstav c at det særlig skal legges vekt på om handlingen er begått mot en forsvarsløs person. Utvalget foreslår likevel at det er grunn til uttrykkelig å lovfeste at det særlig skal legges vekt på om handlingen er begått mot et barn under 18 år, se forslag til § 283 ny bokstav d. En person kan være «forsvarsløs» på grunn av alder, men ikke alle barn vil falle inn under denne kategorien. Særlig er det en risiko for at barn som er fysisk sterke, men psykisk sårbare, i praksis ikke vil oppfattes som forsvarsløse. Etter en naturlig språklig forståelse vil som regel heller ikke en ungdom regnes som forsvarsløs med mindre særlige hensyn gjør seg gjeldende. Som nevnt ovenfor kan det synes som om det i rettspraksis legges til grunn at mishandling av barn som utgangspunkt skal bedømmes etter § 282.306

Endringen vil bidra til at barn og ungdom vil få et tydeligere vern mot mishandling i nære relasjoner. Selv om et barn rent fysisk har mulighet til å forsvare seg, kan det være fullstendig ute av stand til slikt forsvar på grunn av avhengighetsforholdet og tilknytningen til gjerningspersonen. Dette gjelder kanskje særlig ved psykisk mishandling. En uttrykkelig lovfesting kan synliggjøre at mishandling av barn innebærer en alvorlig krenkelse av barnets fysiske og psykiske integritet og trygghet.307

Konsekvensene av å bli utsatt for mishandling som barn kan være store. Som omtalt i kapittel 3 viser forskning at det å bli utsatt for vold eller overgrep i barne- eller ungdomsalder er forbundet med økt risiko for en rekke psykiske og somatiske sykdommer og plager, inkludert posttraumatiske stressreaksjoner, depresjon, angst, atferdsvansker, spiseforstyrrelser og søvnproblemer.308 Det kan være ytterligere risiko for å utvikle skader dersom barnet eller ungdommen har opplevd vold og overgrep over tid og i forbindelse med sin omsorgssituasjon. At mishandlingen normalt kommer fra en av barnets nærmeste omsorgspersoner, i hjemmet hvor barnet skal kunne føle seg trygg, gjør krenkelsen ekstra alvorlig. Andelen barn og unge som blir utsatt for vold av egne foreldre, er ikke ubetydelig, se utredningens kapittel 3.309

Forslaget innebærer en plikt til å vurdere og særlig legge vekt på om mishandlingen er rettet mot en person under 18 år. Dette innebærer ikke at all mishandling av barn alltid vil anses som grov, men dette momentet skal særlig legges vekt på. Vurderingen må gjøres konkret ut fra omstendighetene i hver enkelt sak, der også momenter som taler imot at mishandlingen er grov inngår i vurderingen.

Flertallet av dommene omtalt under gjeldende rett inneholder ikke klare vurderinger som viser om og eventuelt på hvilken måte det er vektlagt at mishandlingen er utført mot et barn. At momentet tas inn i bestemmelsen kan føre til tydeligere begrunnelser i dommene som viser hvordan momentet er vurdert i de konkrete sakene.

9.4.2 Mishandling begått av flere i fellesskap

Mishandling som begås av flere i fellesskap kan være mer skadelig enn mishandling som begås av en enkeltperson. Utvalget mener derfor det er behov for å innta dette som et moment som det særlig skal legges vekt på i vurderingen av om mishandlingen er grov, se forslag til § 283 ny bokstav e.

Momentet vil være relevant for æresmotivert mishandling, som ofte utøves av flere personer i fellesskap. Å tydeliggjøre at mishandling begått av flere i fellesskap er et moment som særlig skal tillegges vekt i grovhetsvurderingen, kan dermed bidra til å gjøre bestemmelsen «bedre tilpasset særtrekk ved æresvoldssaker», jf. supplerende mandat. Forslaget vil også ramme mishandling som ikke begås med et slikt æresmotiv, for eksempel tilfeller der begge foreldre deltar i fysisk eller psykisk mishandling av sine felles barn. I tillegg vil momentet kunne være aktuelt der flere i storfamilien er delaktige i mishandlingen, jf. forslaget om å utvide personkretsen i straffeloven § 282, se kapittel 8.

Når flere personer deltar i mishandlingen, kan forsterke fornærmedes redsel og avmaktsfølelse, blant annet fordi fornærmede er tallmessig underlegen. Når flere personer i nær relasjon utøver mishandlingen, kan den utsatte oppleve å stå alene uten støtte. Dette kan medføre psykiske skadevirkninger i form av langvarige traumer og opplevelse av sosial isolasjon, særlig i situasjoner der det har vært behov for å bryte med familien.310 Fornærmede kan blant annet utvikle problemer med å stole på andre mennesker. Dette kan igjen gjøre det vanskelig for fornærmede å oppsøke hjelp fra blant annet offentlige hjelpeinstanser.

Når den straffbare handlingen er begått av flere i fellesskap skal dessuten særlig legges vekt på etter flere andre straffebestemmelser som skjerper straffen der overtredelsen er grov, blant annet straffeloven § 252 om grov tvang, § 264 om grove trusler, § 272 om grov kroppskrenkelse, § 274 om grov kroppsskade og § 293 om grov voldtekt. Utvalget mener at det er god grunn til også å ta inn momentet i vurderingen av om mishandling i nære relasjoner er grov.

9.4.3 Mishandling begått med æresmotiv mv.

Utvalget har vurdert at det bør innføres et eget moment om at det særlig skal legges vekt på om mishandlingen er begått med et æresmotiv i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter, se kapittel 10. Etter utvalgets syn bør ikke et slikt moment tas inn i straffeloven § 283 om grov mishandling i nære relasjoner. Dette begrunnes blant annet med at de øvrige momentene i straffeloven § 283 bokstav a til c omhandler objektive kjennetegn ved den straffbare handlingen eller ved den fornærmede, og ikke subjektive momenter som gjerningspersonens motiv. Tilsvarende gjelder om handlingen er «utført på en særlig manipulerende måte».311 I tillegg vil momentet om at handlingen er begått av flere i fellesskap ramme de mer alvorlige tilfellene av mishandling motivert av ære. Æresmotivert kriminalitet kjennetegnes særlig av at handlingen utøves av flere i fellesskap. Utvalget anser videre at straffeloven § 77, som gir domstolene mer skjønn ved den konkrete straffutmålingen enn straffeloven § 283, er tilstrekkelig for å gjenspeile straffverdigheten i æresmotivert mishandling. Det anses ikke nødvendig med en dobbel regulering av æresmotivert mishandling. Straffeloven § 283 bokstav a til c er ikke uttømmende, og domstolene kan også vektlegge æresmotivet i totalvurderingen av om mishandlingen er grov, selv om motivet ikke tas inn som et eget moment i bestemmelsen.

10 Æresmotiv som straffskjerpende moment

10.1 Innledning

I dette kapittelet vurderer utvalget om æresmotiv bør tas inn som et straffskjerpende moment i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter, jf. mandatets bokstav b. Utvalget benytter formuleringen «æresmotivert kriminalitet» som kortform for enhver straffbar handling som er begått for å gjenopprette eller bevare en persons, families eller en større krets personers forestilling om ære.

10.2 Gjeldende rett

10.2.1 Menneskerettslige forpliktelser

Ingen internasjonale konvensjoner forplikter Norge til å ha lovgivning som sikrer at æresmotiv tillegges vekt i skjerpende retning ved straffutmålingen. Flere konvensjoner stiller imidlertid krav om å sikre at ære ikke tillegges vekt i formildende retning ved straffutmålingen.

Etter Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner 11. mai 2011 (Istanbul-konvensjonen) artikkel 12 nr. 5 skal statene sørge for at kultur, skikk, religion, tradisjon eller æresmotiv ikke utgjør en unnskyldning for voldshandlinger som faller inn under konvensjonen. Konvensjonens artikkel 42 nr. 1, som presiserer denne forpliktelsen på strafferettens område, lyder:

Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that, in criminal proceedings initiated following the commission of any of the acts of violence covered by the scope of this Convention, culture, custom, religion, tradition or so-called ‘honour’ shall not be regarded as justification for such acts. This covers, in particular, claims that the victim has transgressed cultural, religious, social or traditional norms or customs of appropriate behaviour.

Etter artikkel 46 skal statene treffe tiltak for å sikre at omstendighetene som er listet i bokstav a til i kan vurderes som skjerpende ved utmåling av straff for handlinger som skal være straffbare etter konvensjonen. Æresmotiv er ikke blant omstendighetene som er listet opp i bestemmelsen, uten at dette er nærmere begrunnet i Europarådets forklarende rapport til konvensjonen.

FNs kvinnediskrimineringskomité og barnekomité har utgitt en felles generell anbefaling om skadelige praksiser. En skadelig praksis er definert som vedvarende praksiser og atferd som diskriminerer på grunnlag av blant annet kjønn, kjønnsuttrykk og alder, som ofte omfatter vold, og som forårsaker fysiske og/eller psykologiske skader eller lidelser.312 Forpliktelsen er forankret i flere bestemmelser i konvensjonene, særlig plikten til å hindre vold mot kvinner og barn utøvet av andre privatpersoner, jf. kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 2 og barnekonvensjonen artikkel 19. Æresmotivert kriminalitet er definert som en slik skadelig praksis.313 Komiteene anbefaler at medlemsstatene vedtar lovgivning med sikte på å effektivt få slutt på slike skadelige praksiser. De anbefaler å oppheve all lovgivning som tolererer, tillater eller fører til skadelige praksiser, deriblant lovgivning som aksepterer æresmotiv som forsvar for eller formildende omstendighet i straffutmålingen i straffesaker om æresmotivert kriminalitet.314

10.2.2 Straffebestemmelser som kan anvendes på æresmotivert vold og andre krenkelser

Straffeloven inneholder ikke en egen straffebestemmelse om æresmotiverte handlinger. Begrepet ære brukes heller ikke i straffelovgivningen. Flere straffebestemmelser kan imidlertid ramme slike handlinger eller atferd. Som nevnt i kapittel 3 kan æresmotiverte voldshandlinger og andre krenkelser omfatte et vidt spekter av handlinger av ulik art og alvorlighetsgrad, både psykiske krenkelser, tvangsekteskap, fysisk vold og drap (æresdrap). Slike handlinger kan etter omstendighetene rammes av blant annet straffebudene om vold (§§ 271 til 274), mishandling i nære relasjoner (§§ 282 og 283), tvang (§§ 251 og 252), tvangsekteskap (§ 253), trusler (§§ 263 og 264), hensynsløs atferd (§ 266), personforfølgelse (§ 266 a), drap (§ 275) og forbund om drap eller å volde betydelig skade på kropp og helse (§ 279).315 Listen er ikke uttømmende.

10.2.3 Reaksjonsfastsettelse i saker om æresmotivert kriminalitet

Straffelovens kapittel 14 (§§ 77 til 84) inneholder generelle bestemmelser om reaksjonsfastsettelse i straffesaker. Paragraf 77 om skjerpende omstendigheter nevner hensyn som domstolen særlig skal ta i betraktning i skjerpende retning ved straffutmålingen. Bestemmelsen lyder slik i sin helhet:

Ved straffutmålingen skal det i skjerpende retning især tas i betraktning at lovbruddet:

• a. er begått med midler eller metoder som er særlig farlige eller har stort skadepotensial,

• b. har satt menneskers liv eller helse i fare eller voldt velferdstap,

• c. er tilsiktet et vesentlig mer alvorlig resultat eller det lett kunne ha blitt følgen,

• d. er begått på en særlig hensynsløs måte,

• e. er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet,

• f. er begått av flere i fellesskap,

• g. er forøvet ved at lovbryteren har utnyttet eller forledet unge personer, personer i en meget vanskelig livssituasjon, som er psykisk utviklingshemmet eller står i et avhengighetsforhold til lovbryteren,

• h. har rammet personer som er forsvarsløse eller særlig utsatt for lovbrudd,

• i. har sin bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern,

• j. er begått i offentlig tjeneste eller er forøvet ved brudd på en særlig tillit,

• k. er begått av noen som tidligere er ilagt en strafferettslig reaksjon for liknende handlinger eller andre handlinger som er av betydning for saken,

• l. er begått i nærvær av barn under 15 år.

Bestemmelsen er ny i straffeloven 2005, men kodifiserer i all hovedsak rettspraksis under straffeloven 1902.316 Ordet «især» viser at oppregningen av momenter ikke er uttømmende. Ifølge forarbeidene har momentene heller ikke forrang foran andre momenter, men domstolen bør særskilt vurdere om noen av momentene er relevante i en konkret sak.317 Normalt vil de oppregnede momentene måtte tillegges vekt, men det er opp til domstolene å avgjøre hvor stor vekt de skal få. Det kan også være situasjoner hvor momenter som er oppregnet i bestemmelsene, får liten eller ingen vekt.318

Formålet med kodifiseringen var ifølge forarbeidene å skape en «mer informativ, brukervennlig og tilgjengelig straffelov for publikum» samt å bidra til å «opprettholde og kanskje også styrke en ensartet straffutmåling i likeartede saker».319 Bestemmelsen fungerer altså som en sjekkliste, og domstolene skal fortsatt basere sine avgjørelser på en vurdering av hva som i det konkrete tilfellet framstår som en adekvat og rimelig reaksjon.320

Æresmotiv er ikke listet opp i bestemmelsen. Æresmotivert kriminalitet kan likevel falle inn under enkelte av momentene avhengig av de konkrete omstendighetene i saken. Særlig aktuelle er bokstavene e, f, g, h og i.

Etter bokstav e skal det tas i betraktning at lovbruddet «er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet». Det sentrale er ifølge forarbeidene at gjerningspersonene har «samordnet eller koordinert sin opptreden, i motsetning til opptreden av mer leilighetspreget karakter».321 Æresmotivert vold er ofte planlagt og utført av flere personer i fellesskap, og bokstav e kan være aktuell i slike saker.

Av samme grunn kan også bokstav f være aktuell for æresmotivert kriminalitet. Etter bestemmelsen skal det tas i betraktning at lovbruddet «er begått av flere i fellesskap». Det kreves at minst to personer har vært involvert, jf. HR-2019-1644-A.322 Æresmotivert vold har ofte, men ikke alltid, en kollektiv karakter med flere involverte personer som på ulike måter samarbeider om den straffbare handlingen.

Etter bokstav g skal det tas i betraktning at lovbruddet er begått ved at «lovbryteren har utnyttet eller forledet unge personer, personer i en meget vanskelig livssituasjon, som er psykisk utviklingshemmet eller står i et avhengighetsforhold til lovbryteren». Alternativet tar først og fremst sikte på tilfeller hvor hovedgjerningspersonen får andre til å utføre lovbruddet, eller får dem til å foreta medvirkningshandlinger.323 Alternativet kan være aktuelt der familiens overhode, som en far eller onkel, utnytter eller forleder et yngre medlem av familien til å utføre en straffbar handling for å bevare eller gjenopprette familiens ære.

Etter bokstav h skal det tas i betraktning at lovbruddet har rammet personer som er «forsvarsløse eller særlig utsatt for lovbrudd». Med «forsvarsløse» menes ifølge forarbeidene at fornærmede enten varig eller midlertidig har reduserte muligheter til å verge seg eller sitt mot forbrytelsen, for eksempel som følge av høy eller lav alder, psykisk eller fysisk sykdom eller handikap.324 Hva det vil si å være «forsvarsløs», må ses i lys av hvilket lovbrudd det gjelder.325 Miljøer der ære står sentralt, har som regel en patriarkalsk og hierarkisk familiestruktur som gir menn betydelig makt og autoritet over kvinner og yngre familiemedlemmer. Jenter og kvinner forventes å være lydige overfor menn i familien. Samtidig kan også kvinnene ha en sentral rolle i familien, og ha både makt og autoritet over yngre kvinner i familien, typisk døtre og svigerdøtre. Unge gutter forventes å være lydige overfor eldre menn i familien.326 De patriarkalske og hierarkiske familiestrukturene kan dermed innebære at både jenter, kvinner og gutter etter omstendighetene anses for å være «forsvarsløse» i saker om æresmotiverte krenkelser, for eksempel i saker om mishandling i nære relasjoner (§§ 282 og 283), trusler (§§ 263 og 264) og tvang (§§ 251 og 252). En slik forståelse av bokstav h i straffeloven § 77 er imidlertid ikke prøvd i rettspraksis og må anses for å være usikker.

Bokstav i er det eneste alternativet som tillegger gjerningspersonens motiv betydning for straffutmålingen. Etter bestemmelsen skal det tas i betraktning om lovbruddet «har sin bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper som har et særlig behov for vern». Formuleringen «grupper som har et særlig behov for vern» er ifølge forarbeidene en «åpen kategori» som kan omfatte andre minoritetsgrupper enn dem som uttrykkelig er nevnt.327 Formuleringen «har sin bakgrunn i» innebærer ifølge forarbeidene at «forbrytelsens motiv helt eller delvis kan tilskrives disse omstendighetene».328 Det synes altså å være tilstrekkelig at ett motiv for lovbruddet kan tilskrives de opplistede omstendighetene, uten at det behøver å være det eneste motivet eller hovedmotivet. Visse grupper kan være særlig utsatte for æresmotivert vold, som for eksempel homofile innenfor et minoritetsmiljø, samt personer med tilhørighet til et religiøst miljø som åpent tar avstand fra miljøets religion. Bokstav i kan komme til anvendelse ved slike straffbare handlinger.

Straffeloven § 77 er ikke uttømmende, og ikke til hinder for at domstolene vektlegger andre momenter enn de opplistede. I eldre rettspraksis har det blitt reist spørsmål om tiltaltes kulturbakgrunn, deriblant forestillinger om ære, kunne utgjøre en formildende omstendighet ved straffutmålingen. Høyesterett har gitt varierende svar på dette. I Rt. 1984 s. 1146 ble tre tyrkiske innvandrere, far og to sønner, dømt for å ha drept en fjerde tyrkisk mann for å ha hatt seksuell omgang med de tiltaltes datter og søster. Høyesterett vektla i formildende retning at de domfeltes handling var «slik influert og motivert av det krav det hjemlige miljø og deres landsmenn her i landet stiller til dem i den situasjonen de var kommet opp i».329 I etterfølgende dommer har tiltaltes kulturbakgrunn ikke blitt tillagt vekt i formildende retning. I Rt. 1987 s. 1318 ble en vietnamesisk mann dømt for å ha slått sin samboers datter. Ved straffutmålingen uttalte førstvoterende at «domfeltes kulturbakgrunn og de avvikende normer som i tilfelle måtte følge av denne, ikke kan tillegges særlig vekt».330 Se tilsvarende konklusjon i Rt. 1994 s. 1392, Rt. 2004 s. 750 og HR-2017-2415-A.331

I nyere rettspraksis er æresmotiv tillagt vekt i straffskjerpende retning. Den sentrale dommen er her HR-2019-440-A, der en mann ble dømt til fengsel i ett år og åtte måneder for grove trusler etter straffeloven § 264, jf. § 263. Domfelte hadde flere ganger truet med å drepe sin datter og sin sønn, som han mente hadde krenket familiens ære. Domfelte hadde også oppfordret sønnen til å drepe datteren. Om betydningen av ære ved straffutmålingen uttaler førstvoterende:

Familiens «ære» og «æresdrap» danner bakteppe for denne saken. Trusler med en slik bakgrunn må tas på største alvor, og det gjør seg gjeldende sterke allmennpreventive hensyn. I relasjon til straffeutmålingen får dette aspektet særlig betydning fordi dette underbygger truslenes alvor og fordi slike trusler ikke er situasjonsbestemte, men vedvarer over tid.332

Vektleggingen av æresmotivet i HR-2019-440-A er fulgt opp i flere underrettsavgjørelser. I LG-2021-157019 ble en syrisk mann bosatt i Norge dømt for drap på sin tidligere ektefelle og hennes nye samboer. Med henvisning til HR-2019-440-A ble æresmotivet ansett som «klart» skjerpende ved straffutmålingen. Lagmannsretten skriver:

Gjennomføring av drap av tidligere partner og hennes nye kjæreste som følge av en forestilling om at dette «gjenoppretter æren», er uttrykk for et alvorlig samfunnsproblem. Det samlede bevisbildet etterlater ingen tvil om at slike forestillinger er sterkt og vedvarende til stede i miljøet som tiltalte var en del av, og allmennpreventive hensyn veier tungt ved den konkrete straffeutmålingen. Tilsvarende problematikk knyttet til såkalt «æresdrap» er omhandlet i HR-2019-440-A, som gjaldt trusler.333

Det samme gjelder LB-2020-141535, der en far og sønn ble dømt til fengsel i henholdsvis seks år og seks måneder og seks år for drapsforsøk på broren til datterens (søsterens) ektefelle. Datteren (søsteren) av de tiltalte hadde giftet seg med en mann mot sin families vilje og reist fra landet. Med henvisning til HR-2019-440-A uttalte lagmannsretten at det var «klart skjerpende at dette var en hevnbasert handling». Retten skriver:

Et angrep i form av drapsforsøk på en bror til den som har krenket ens ære, omfattes etter lagmannsrettens syn av familiens ære og innebærer at sterke allmennpreventive hensyn gjør seg gjeldende også i saken her, noe som tilsier en streng reaksjon. Lagmannsretten finner det videre skjerpende i denne sammenheng at angrepet rettes mot et for øvrig utenforstående familiemedlem, som ikke har hatt noe med den krenkende handling å gjøre.334

I LF-2019-63144 ble tre menn dømt for grov vold og grove trusler mot et familiemedlem, jf. straffeloven §§ 282 og 264, jf. § 263. De tre tiltalte var fornærmedes ektemann og to onkler, og de hadde utsatt fornærmede for et kontrollregime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold, trusler og andre krenkelser. Om den ene onkelens rolle i familien, uttaler lagmannsretten:

Lagmannsretten er, som tingretten, ikke i tvil om at A er familiens overhode, og viser til det som ovenfor er beskrevet om hans rolle i storfamilien. Han er den eldste av brødrene og i tråd med [kultur] tradisjon har han forsørget dem i familien som trengte det. Dette gjaldt blant annet to av hans søstre med barn, det vil si moren til D og moren til B. I egenskap av å være familiens overhode har A styrt familien og vært involvert når det har oppstått situasjoner som kan tenkes å utfordre familiens ære.335

Med henvisning til HR-2019-440-A satte lagmannsretten straffen for A til fengsel i fire år. De øvrige tiltalte fikk fengsel i tre år.

10.3 Andre lands rett

10.3.1 Danmark

Den danske straffeloven kapittel 10 (§§ 80-89 a) inneholder generelle bestemmelser om straffutmålingen. Etter straffeloven § 80 tredje ledd kan det ved vurderingen av forbrytelsens grovhet «ikke indgå som formildende omstændighed, at gerningen har baggrund i tro, kulturelle forhold el. lign». Formuleringen «el. lign.» omfatter ifølge forarbeidene kulturelle eller religiøse skikker, tradisjoner eller såkalt ære, samt andre kulturelle eller religiøse normer.336 Bestemmelsen trådte i kraft 1. april 2019, og ble innført på bakgrunn av at en dansk tingrettsdom vektla i formildende retning ved straffutmålingen at gjerningspersonens vold mot sin datter var kulturelt betinget.337 Bestemmelsen skulle også sikre at dansk rett er i tråd med artikkel 42 i Istanbul-konvensjonen.

Straffeloven § 81 lister opp forhold som domstolene skal tillegge vekt i skjerpende retning. Bestemmelsen inneholder ikke et eget punkt om æresmotiv. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende, og domstolen kan vektlegge andre hensyn enn de opplistede.338 I forarbeidene til straffeloven § 80 stk. 3 er det vist til at ære er tillagt vekt i skjerpende retning av danske domstoler, men uten at det er vist til konkret rettspraksis.339

10.3.2 Sverige

Den svenske straffeloven (brottsbalken (1962: 700)) 29. kap. 2 § inneholder en liste over forhold som skal anses som straffskjerpende ved straffutmålingen. Etter bestemmelsens nr. 10 skal det anses som straffskjerpende «om ett motiv för brottet varit att bevara eller återupprätta en persons eller familjs, släkts eller annan liknande grupps heder». Bestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2020, og ble innført som ledd i et større arbeid for å styrke vernet mot æresmotivert kriminalitet, på svensk kalt hedersrelaterad brottslighet.340 Ordet heder (ære) skal ifølge forarbeidene forstås som en kollektiv ære preget av sterke patriarkalske forestillinger, og der omdømmet, statusen eller lignende til familien eller klanen er avhengig av de enkelte medlemmenes handlinger.341 Æren kan for eksempel være knyttet til kvinnelige familiemedlemmers kyskhet og uskyld, samt deres faktiske og påståtte oppførsel. Begrepet er innholdsmessig likt det norske begrepet æresmotivert kriminalitet.

Ifølge forarbeidene behøver ikke æresmotivet å være det eneste motivet eller hovedmotivet for forbrytelsen for at det kan tillegges vekt i straffskjerpende retning. Det er tilstrekkelig at ære utgjør ett av flere motiv.342 Formuleringen «bevara eller återupprätta» innebærer at bestemmelsen både omfatter lovbrudd som skal forhindre at æren blir skadet eller tapt, og lovbrudd som begås når tæresapet- eller skaden allerede har skjedd.

For at momentet skal medføre straffskjerpelse, må det etter bestemmelsen dreie seg om «en persons eller familjs, släkts eller annan liknande grupps» ære. Begrepene familie og slekt skal ifølge forarbeidene forstås i vid forstand og omfatter både nære familiemedlemmer og fjernere slektninger. Med annen lignende gruppe menes ifølge forarbeidene andre grupper som kan sammenlignes med familien eller slektninger, men som i formell betydning ikke utgjør familie eller slekt, som for eksempel en klan. Grupper og foreninger som ikke kan likestilles med familie eller slekt, som for eksempel kriminelle nettverk, faller utenfor.

Bestemmelsen rammer også æren til et enkeltindivid, jf. ordet «persons». I forarbeidene nevnes som et eksempel at en far på grunn av sin oppfatning om ære begår et lovbrudd mot sin datter fordi hun anses å ha krenket familiens ære, som faren er bærer av. Det behøver ikke å handle om gjerningspersonens egen ære. Også en straffbar handling for å gjenopprette eller bevare en annen persons ære omfattes.

Den 1. juni 2022 trådte en egen straffebestemmelse om hedersförtryck (æresundertrykkelse) i kraft i brottsbalken 4 kapittel 4 e §. Bestemmelsen lyder:

Den som mot en person begår brottsliga gärningar enligt 3 eller 4 kap., 5 kap. 1 eller 2 §, 6 eller 12 kap. eller enligt 24 § lagen (1988:688) om kontaktförbud och ett motiv varit att bevara eller återupprätta en persons eller familjs, släkts eller annan liknande grupps heder, döms, om var och en av gärningarna utgjort led i en upprepad kränkning av personens integritet och gärningarna varit ägnade att allvarligt skada personens självkänsla, för hedersförtryck till fängelse i lägst ett och högst sex år.

Bestemmelsen er strukturert på samme måte som brottsbalken 4 kapittel 4 a § om grov fridskränkning.343 Det kreves i tillegg at handlingene er begått med et æresmotiv, noe som skal forstås på samme måte som etter straffskjerpelsesgrunnlaget i brottsbalken 29 kap. 2 § nr. 10.344

10.4 Utvalgets vurderinger og forslag

10.4.1 Æresmotiv bør inntas som en straffskjerpende omstendighet

Utvalget foreslår å ta inn en ny bokstav m i straffeloven § 77 slik at det vil være en straffskjerpende omstendighet at lovbruddet er begått for å bevare eller gjenopprette en persons, families, slekts eller annen gruppes ære.

Æresmotivert kriminalitet er et samfunnsproblem som kan ha store negative konsekvenser for både fornærmede selv og for andre personer i fornærmedes miljø. Kriminaliteten består ofte av ulike krenkelser av fornærmedes fysiske og psykiske integritet som kan medføre alvorlige fysiske og psykiske skadevirkninger i ettertid. Handlingene kan i tillegg ha et kollektiv aspekt, ved å være forventet eller legitimert av storfamilien og familiens kulturelle miljø, både i Norge og i utlandet. Gjerningspersonen blir gjerne oppfordret til å gjenopprette familiens ære ved å begå straffbare handlinger, og hedres i etterkant når handlingen offentliggjøres i miljøet. Det kan også være et poeng i seg selv at handlingen gjøres på en særlig smertefull måte. Den fornærmede kan bli støtt ut av hele sitt sosiale nettverk, leve med frykt for vold i flere år og miste muligheten til å leve et fritt og selvstendig liv. For noen er trusselbildet så alvorlig at de må kutte all kontakt med familien, få ny identitet, ikke være på sosiale medier og ha ulike sikkerhetstiltak som voldsalarm og sperret adresse. I tillegg til skadefølgene for den direkte utsatte kan den æresmotiverte volden skape frykt blant andre personer i samme miljø som kan tenkes å bli mistenkt for lignende normbrudd. På grunn av det store skadepotensialet ved slik kriminalitet bør myndighetene ta i bruk et bredt spekter av virkemidler for å motvirke og reagere på slike krenkelser.345

I noen samfunn kan æreskriminalitet tillegges vekt som formildende omstendighet, for eksempel når det utøves alvorlig vold mot nære familiemedlemmer som ikke opprettholder æreskodeksen i familien eller storsamfunn.346 Lovforslaget vil bidra til å markere samfunnets sterke fordømmelse av æresmotivert kriminalitet. En uttrykkelig presisering i straffeloven § 77 vil være ett av flere egnede tiltak i arbeidet med å forebygge, avdekke og straffeforfølge æreskriminalitet.

Det mangler tilstrekkelig gode data på omfanget av æresmotivert kriminalitet i Norge. Tall fra hjelpeapparatet indikerer imidlertid at omfanget er betydelig.347 Utvalget legger til grunn at mørketallene sannsynligvis er store. Uavhengig av de nøyaktige tallene for æresmotivert kriminalitet i Norge er det ikke tvil om at slik kriminalitet skjer i et ikke ubetydelig omfang, og at noen av sakene er svært alvorlige. Det bør derfor være en prioritert samfunnsoppgave å bekjempe denne kriminaliteten.

Formålet med å ta inn æresmotiv som et straffskjerpende moment ved straffutmålingen, er å forebygge kriminelle handlinger med æresmotiv og å sikre at æresmotiv tas i betraktning gjennom hele straffesakskjeden. Å innta æresmotiv som en straffskjerpelsesgrunn kan både ha en allmennpreventiv og en individualpreventiv effekt. Æresmotivert kriminalitet gir uttrykk for skadelige holdninger som ikke er forenelig med grunnleggende rettsstatlige verdier, som respekt for enkeltindividets autonomi og frihet. En vektlegging av æresmotiv i straffskjerpende retning kan ha en viss avskrekkende virkning og over tid virke holdningsdannende.

Æresmotiv tillegges allerede vekt i straffskjerpende retning i rettspraksis.348 Etter utvalgets syn er det likevel grunn til å lovfeste momentet uttrykkelig i straffeloven § 77. Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner viser at mange politidistrikter rapporterer om manglende kompetanse på etterforsking av æresmotivert vold.349 Dette tyder på at æresmotiv ikke oppdages og møtes godt nok av strafferettssystemet. En lovfesting kan bidra til at æresmotivet synliggjøres og vektlegges i større grad både av politiet og domstolene. Lovfestingen kan bidra til oppmerksomhet om fenomenet tidlig i en straffesak og dermed styrke politiets overordnede arbeid mot æresmotivert kriminalitet. Dette kan igjen medføre en bredere og grundigere etterforsking, blant annet ved at det undersøkes om flere gjerningspersoner er involvert.

En innvending mot forslaget er at æresmotiv er et mer vurderingspreget straffutmålingsmoment enn de øvrige momentene i straffeloven § 77, og at det kan forstås og tolkes ulikt av ulike fagdisipliner og samfunnsaktører. Det bør som hovedregel ikke innføres for vurderingspregede momenter i bestemmelsen, jf. lovkravet. Æresmotivert kriminalitet utgjør imidlertid et samfunnsproblem som ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet og oppfølging i straffesakskjeden. Det rapporteres om manglende kunnskap om fenomenet. Det kollektive aspektet ved æresmotivert kriminalitet skaper et særlig behov for å tydeliggjøre for omverdenen at slike handlinger ikke aksepteres. Personer som utsettes for æresmotivert kriminalitet utgjør en særlig sårbar gruppe. Som omtalt i kapittel 3 kommer de ofte fra en familiebakgrunn med tydelige makthierarkier basert på generasjon og kjønn, der det kan være sterke kulturelle barrierer mot å søke hjelp utenfor familien. De utsatte kan oppleve å stå alene uten støtte fra familie eller nettverk. Disse forholdene tilsier at det er et særlig behov for å synliggjøre det skjerpende ved æresmotivert kriminalitet i straffeloven.

En annen innvending mot lovforslaget er at det finnes andre motiver for vold som det kan være like stor grunn til å sikre at blir tatt i betraktning i skjerpende retning i straffutmålingen. I sitt innspill til utvalget stiller blant annet Islamsk Råd Norge spørsmål ved hva som er forskjellen mellom æresmotivert vold og vold motivert av andre forhold, slik som stolthet, kontrolltrang eller sjalusi. Som nevnt i kapittel 3 er det sentrale forskjeller mellom æresmotivert vold og annen type vold, som tilsier at det er behov for å synliggjøre æresmotiv som et straffskjerpende moment i straffelovgivningen. For fornærmede kan konsekvensene av æresmotivert vold og annen type vold riktignok være relativt like. For eksempel kan også sjalusidrevet vold innebære at fornærmede lever med frykt for voldsutøveren i flere år i ettertid, og mister muligheten til å leve et fritt og selvstendig liv.350 Utvalget legger imidlertid vekt på at det kollektive aspektet ved æresmotivert kriminalitet gjør handlingene særlig alvorlige, og har potensial til å ramme fornærmede på andre måter enn annen type vold. Blant annet kan fornærmede støtes ut av hele sitt sosiale nettverk. I tillegg har utvalget lagt vekt på den innebygde trusselen ikke bare mot fornærmede, men også mot andre familiemedlemmer eller andre i fornærmedes sosiale krets.

Enkelte organisasjoner utvalget har fått innspill fra mener at æresmotiv som straffskjerpelsesgrunn kan virke diskriminerende overfor personer innenfor enkelte minoritetsgrupper, 351 og at det er en risiko for at personens bakgrunn i seg selv påvirker straffutmålingen. Et grunnleggende prinsipp i norsk rett er at alle er like for loven og ingen skal utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, jf. Grunnloven § 98 og EMK artikkel 14. Diskrimineringsforbudet er tatt inn i likestillings- og diskrimineringsloven352 § 6. Prinsippet innebærer at lovgivningen ikke kan utformes slik at enkeltpersoner blir direkte eller indirekte rammet på grunn av nærmere angitte forhold, som etnisitet, religion og livssyn eller en kombinasjon av disse. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.

Utvalgets forslag om å ta inn æresmotiv som straffskjerpelsesgrunn er nøytralt utformet. Forslaget vil likevel kunne få særlig betydning for personer fra grupper der æresnormer står sterkt, blant annet i enkelte grupper med innvandrerbakgrunn. En eventuell indirekte forskjellbehandling er lovlig dersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 9.

Å synliggjøre at æresmotiv kan vektlegges i straffskjerpende retning, er begrunnet i et saklig behov for å verne særskilt utsatte grupper. Unge kvinner og jenter er overrepresentert i statistikken for æresmotivert kriminalitet.353 Norge har forpliktet seg til å hindre vold og skadelige praksiser som er direkte rettet mot kvinner og jenter, jf. Istanbul-konvensjonen, kvinnediskrimineringskonvensjonen og barnekonvensjonen. Også personer som identifiserer seg som lhbtiq+ kan være ekstra utsatt for æresmotivert kriminalitet, og har et legitimt behov for beskyttelse mot slike handlinger.

Utvalget mener videre at tiltaket ikke går lenger enn nødvendig for å oppnå formålet. Æresmotivet kan allerede tas i betraktning ved straffutmålingen i skjerpende retning etter rettspraksis. Om æresmotivet synliggjøres i straffeloven, styrkes forutberegneligheten for potensielle gjerningspersoner. Synliggjøringen er et viktig bidrag i arbeidet for å verne særlig utsatte grupper ved at flere saker som omhandler æresmotivert vold, faktisk etterforskes og straffeforfølges. Synliggjøring av æresmotivet i straffeloven vil kunne bidra til bedre fenomenforståelse slik at etterforskingen tidligere kommer i et riktig spor og gir potensielle utsatte nødvendig beskyttelse i tide. Dette vil, sammen med en nødvendig kunnskapsheving i politiet, påtalemyndigheten og domstolene, vil gi utsatte et bedre rettsvern.

Utvalget mener også at en eventuell indirekte forskjellsbehandling som følge av forslaget er forholdsmessig. Det vil ikke være tilstrekkelig at gjerningspersonen tilhører en gruppe der æresnormer står sentralt. Det må bevises at den konkrete straffbare handlingen faktisk var motivert av ære, for at straffen skal skjerpes. Det kan ikke utelukkes at en synliggjøring av æresmotivet vil føre til at politiet etterforsker bredere ved straffbare handlinger mot nærstående som begås av gjerningspersoner tilhørende enkelte grupper med innvandrerbakgrunn enn der den mistenkte ikke har slik bakgrunn. Den ulempen en mistenkt opplever som følge av at etterforskingen eventuelt går bredt ut for å undersøke om et straffbart forhold er æresmotivert, er etter utvalgets vurdering ikke uforholdsmessig sett opp mot behovet for å beskytte de utsatte for slik kriminalitet. Utvalget mener videre at å synliggjøre æresmotiv i straffelovgivningen kan ha en viktig preventiv funksjon, noe som klart veier opp for ulempene med en slik bestemmelse.

Avslutningsvis er det grunn til å påpeke at æresmotivert kriminalitet ikke bare foregår i minoritetsmiljøer med bakgrunn fra andre land. Også i etnisk norske miljøer med tradisjon for æreskultur kan slik kriminalitet skje. En ny bestemmelse vil blant annet ramme æresmotivert vold begått i kriminelle miljøer med sterk æreskultur, som for eksempel i enkelte MC-miljøer.

Utvalget konkluderer med at å synliggjøre æresmotiv som et straffskjerpende moment ikke strider mot forbudet mot diskriminering, og at en indirekte forskjellsbehandling vil ha et saklig formål, være nødvendig for å oppnå formålet og ikke være et uforholdsmessig tiltak overfor den eller dem som eventuelt forskjellsbehandles.

10.4.2 Utforming av bestemmelsen

Utvalget har hentet inspirasjon fra den svenske brottsbalken 29. kap. 2 § nr. 10, som bestemmer at heder (ære) skal anses straffskjerpende. Det foreslås imidlertid enkelte justeringer fra den svenske bestemmelsen.

I utvalgets forslag skal «ære» forstås som omdømme, anseelse eller status knyttet til en gruppe. Bestemmelsen skal tydeliggjøre at domstolene i straffutmålingen især skal ta i betraktning om lovbruddet er begått for å bevare eller gjenopprette ære. Utvalget mener at bestemmelsen bør formuleres slik at den rammer et kollektivistisk æresbegrep. Med kollektiv ære menes at en persons handlinger anses for å påvirke en hel gruppes anseelse eller respekt, eller anseelsen eller respekten til andre enkeltpersoner som tilhører gruppen. Den straffbare handlingen har som motiv å bevare eller gjenopprette en slik kollektiv ære, enten æren til hele gruppen eller til enkeltmedlemmer av gruppen. Et eksempel er en far som begår vold mot sin datter fordi han mener at datterens valg av kjæreste går ut over æren til hele familien eller hans egen ære. Det er ikke et krav om at andre personer enn gjerningspersonen faktisk mener at gjerningspersonens, slektens eller gruppens ære står i fare eller er krenket.

Både handlinger for å bevare æren og handlinger for å gjenopprette æren bør omfattes av bestemmelsen. Det betyr at bestemmelsen vil omfatte både lovbrudd som er begått for å hindre et framtidig tap av ære, samt lovbrudd som er begått for å straffe tap av ære eller å bøte på et tap av ære som allerede har skjedd. Den straffbare handlingen må ikke faktisk ha ført til at personen eller gruppens ære blir gjenopprettet eller bevart, så lenge handlingen er begått med denne hensikt.

Det må være årsakssammenheng mellom æresmotivet og lovbruddet. Det betyr at den straffbare handlingen faktisk må ha vært motivert av ære. Ære må ha vært en vesentlig del av motivasjonen for lovbruddet, men behøver ikke å ha vært det eneste motivet eller hovedmotivet for handlingene.

Utvalget mener at bestemmelsens ordlyd ikke bør begrenses til grupper som ligner på familie og slekt, slik som den svenske bestemmelsen. Æresmotivert kriminalitet forekommer ikke bare innenfor familie eller slekt, men også innenfor etniske, kulturelle eller religiøse grupper som i formell betydning ikke utgjør familie eller slekt. Også kriminelle miljøer kan ha sterkt indre samhold med en sterk æreskodeks. Volden kan være forventet eller legitimert av gruppen for å gjenopprette ære. Det kan være en forventning om at medlemmene skal være lydige mot leder og innordne seg gruppens normer. Det samme kan være tilfelle med religiøse grupper med sterke hierarkiske og patriarkalske strukturer. Utvalget har ikke hatt kapasitet til å undersøke grundig i hvilken grad æresmotiv vektlegges i slike grupper i dag, men ser ingen prinsipielle eller andre innvendinger mot at også slike grupper kan omfattes. Nedslagsfeltet blir dermed noe videre enn for tilsvarende bestemmelse i Sverige, som ikke omfatter grupper som ikke ligner familier.

Forslaget innebærer å lovfeste at domstolene må ta æresmotivet i betraktning i forbindelse med straffutmålingen, slik det allerede gjøres i en del saker i dag. Hvilken vekt momentet skal tillegges i den enkelte sak er fortsatt opp til domstolen å vurdere, basert på hva som i det konkrete tilfellet framstår som en adekvat og rimelig reaksjon. Momentet er relevant uavhengig av lovbruddets art, men utvalget antar at det vil ha særlig betydning for lovbrudd etter kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred og kapittel 25 om voldslovbrudd mv.

11 Æreskontroll på tvers av landegrenser

11.1 Innledning

I dette kapittelet vurderer utvalget om «æreskontroll på tvers av landegrenser under gitte omstendigheter kan anses som menneskehandel og/eller organisert kriminalitet», jf. siste punkt i det supplerende mandatet. Utvalget gjør også rede for i hvilken grad straffbare handlinger rettet mot en person i Norge kan straffes der selve handlingen, for eksempel planlegging og beslutning om mishandling eller et drap, er uført i utlandet.

Begrepet æreskontroll brukes verken i regjeringens handlingsplan eller i andre deler av utvalgets mandat, men stammer fra Hurdalsplattformen av 13. oktober 2021. Det brukes heller ikke i straffeloven eller lovgivningen for øvrig. Utvalget legger til grunn at mandatet spør om negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, psykisk vold og annen kriminalitet utøvet med ære som motiv, kan eller bør anses som organisert kriminalitet. Utvalget benytter «æresmotivert kriminalitet» eller «æresmotivert vold eller kontroll» som fellesbetegnelse i den videre framstillingen. At æresmotivert vold eller kontroll skjer «på tvers av landegrenser» forstår utvalget som at en eller flere av gjerningspersonene befinner seg i utlandet, mens fornærmede befinner seg i Norge.

Mandatet spør også om «æreskontroll» kan utgjøre menneskehandel etter straffeloven. Straffeloven § 257 om menneskehandel stiller krav til at fornærmede tvinges, utnyttes eller forledes til nærmere bestemte formål (utnyttelsesformål), jf. første ledd bokstav a til d. Disse utnyttelsesformålene er prostitusjon eller andre seksuelle ytelser (bokstav a); tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging (bokstav b); krigstjeneste i fremmed land (bokstav c); samt å samtykke i fjerning av et av vedkommendes indre organer (bokstav d). Selv om det ikke kan utelukkes, er det etter utvalgets syn sjelden aktuelt at personer tvinges, utnyttes eller forledes til et av formålene opplistet i bestemmelsen, med det formål å bevare eller gjenopprette en persons, families eller en større krets personers ære. I dette kapittelet avgrenser utvalget seg derfor mot spørsmålet om menneskehandel. For saker som gjelder tvangsekteskap og barneekteskap kan det imidlertid forholde seg annerledes, og det er mer relevant å vurdere om straffelovens bestemmelse om menneskehandel kan eller bør komme til anvendelse. Dette vurderes nærmere i kapittel 13 hvor utvalget også redegjør for internasjonale forpliktelser og straffelovens regulering av menneskehandel.

11.2 Gjeldende rett

11.2.1 Hva er organisert kriminalitet etter straffeloven?

Straffeloven bruker begrepet «organisert kriminalitet» i straffeloven § 79 om fastsetting av straff utover lengstestraffen, og i straffeloven § 198 om forbund om alvorlig organisert kriminalitet.

Straffeloven § 79 fastsetter særlige, skjerpede strafferammer i tre tilfeller. Lengstestraffen kan i slike tilfeller forhøyes inntil det dobbelte, med visse begrensninger.

Etter bokstav c kan fengselsstraffen skjerpes dersom den straffbare handlingen er «utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe». Med organisert kriminell gruppe menes «et samarbeid mellom tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller som går ut på at en ikke ubetydelig del av aktivitetene består i å begå slike handlinger», jf. bestemmelsens andre ledd. Det er ikke noe krav at deltakerne er de samme over tid, så lenge gruppen til enhver tid består av minst tre personer.354 Det har ikke betydning om en eller flere av personene som samarbeider befinner seg i et annet land. Hvorvidt den straffbare handlingen finner sted i Norge eller i utlandet er imidlertid av betydning for om norsk straffelov kommer til anvendelse på gjerningspersonen.

Ikke ethvert samarbeid vil omfattes av bestemmelsen. Ifølge forarbeidene er det et minstekrav at «samarbeidet antar et visst mønster som må kunne påvises. Mer tilfeldig, spontan kriminalitet av tre eller flere personer faller da utenfor».355 Regelen er særlig praktisk relevant ved narkotika- og ranskriminalitet.356 Straffskjerpelsesregelen kommer i praksis til anvendelse i saker hvor kriminelle aktører samarbeider for å lykkes med sin straffbare virksomhet, typisk grenseoverskridende kriminalitet som menneskehandel og innførsel av større mengder narkotika.

Ved vurderingen av om det foreligger en organisert gruppe trekker forarbeidene fram noen kjennetegn:

[D]et [vil] være av betydning om det er etablert en viss organisatorisk eller hierarkisk struktur, om gruppen har internasjonale forgreninger, om det er avtalt en bestemt arbeidsfordeling mellom medlemmene, om gruppen har tilknytning til bestemte lokaler, om deltakerne møtes jevnlig mv. Også tidsaspektet vil kunne være av betydning. Jo lengre en gruppe har eksistert, desto lettere vil det foreligge en organisert gruppe i lovens forstand. Motsatt vil tidsaspektet ha mindre å si desto mer gruppen er organisert.357

Samarbeidet må være forbundet med handlinger av en viss alvorlighetsgrad. Enten må gruppen ha som hovedformål å begå handlinger som kan straffes med minst tre års fengsel, eller så må en ikke ubetydelig del av gruppens aktiviteter bestå i å begå slike handlinger.

Etter straffeloven § 198 om forbund om alvorlig organisert kriminalitet straffes den som inngår forbund med noen om å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst tre år, og som skal begås som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. Definisjonen av en organisert kriminell gruppe etter straffeloven § 198 er sammenfallende med definisjonen i § 79 bokstav c.

11.2.2 Straffbare handlinger begått fra utlandet rettet mot personer i Norge

Straffbare handlinger kan begås på tvers av landegrenser. Blant annet kan personer i utlandet være delaktige i planlegging, organisering og/eller utøvelse av straffbare handlinger rettet mot personer som befinner seg i Norge. En onkel som er bosatt i hjemlandet, og som er storfamiliens overhode og beslutningstaker, kan for eksempel være den som beordrer en straffbar handling som utføres i Norge av andre medlemmer av familien. Et annet eksempel er der en slektning i utlandet selv utfører en straffbar handling over internett eller telefon, som trusler eller tvang.

Hovedregelen er at straffelovgivningen gjelder for handlinger «foretatt» i Norge og på norske jurisdiksjonsområder, jf. straffeloven § 4. Handlinger begått i utlandet kan likevel straffeforfølges i Norge etter nærmere vilkår angitt i straffeloven § 5. Utgangspunktet etter § 5 første ledd nr. 1 er at straffelovgivningen får anvendelse på handlinger som utføres i utlandet av en norsk statsborger eller av en person med bosted i Norge, dersom handlingene er straffbare også i landet der handlingene er foretatt. Denne hovedregelen omtales gjerne som kravet om dobbelt straffbarhet. Straffeloven § 5 første ledd nr. 2 til 13 gjør unntak fra kravet om dobbelt straffbarhet for nærmere bestemte lovbrudd. For eksempel kan tvangsekteskap, menneskehandel, barneekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige seksuallovbrudd, på visse vilkår straffes i Norge selv om handlingen er begått i et annet land hvor forholdet ikke er straffbart, men ikke mishandling i nære relasjoner etter straffeloven § 282.

Spørsmålet om en person i utlandet kan straffes for sin deltakelse i en straffbar handling som gjennomføres i Norge, for eksempel planlegging og beslutning om å utføre grov tvang, mishandling eller drap, handler om jurisdiksjon: det må tas stilling til om norsk straffelov gjelder for den delen av den straffbare handlingen som ble begått i utlandet, altså planlegging og bestilling av den straffbare handlingen. I den forbindelse må det først avklares om den straffbare handlingen er av en slik art at norsk straffelov kan komme til anvendelse, enten ved at handlingen også er straffbar i landet den er utført (kravet om dobbel straffbarhet) eller er omfattet av de nærmere bestemte lovbruddene angitt i straffeloven § 5 første ledd nr. 2 til 13. Dernest må det avklares om personen som har utført handlingen faller inn under personkretsen angitt i bestemmelsen. Utgangspunktet er at handlingen må være utført av en norsk statsborger eller en person som har bosted i Norge, jf. straffeloven § 5 første ledd bokstav a og b. Dersom den straffbare handlingen har en lengstestraff på fengsel i seks år eller mer, og handlingen er rettet mot en norsk statsborger eller noen som er bosatt i Norge, kan imidlertid også andre personer straffeforfølges etter norsk straffelovgivning, jf. straffeloven § 5 femte ledd.

Straffeloven § 5 femte ledd hadde ingen parallell i straffeloven 1902. Bestemmelsen er lite omtalt i forarbeidene, ut over at departementet mente at straffeloven § 5 ikke gikk «tilstrekkelig langt i å verne norske statsborgere og personer som er fast bosatt i Norge mot alvorlige straffbare handlinger som en utlending begår mot dem mens de oppholder seg i utlandet».358 Det må kunne legges til grunn at bestemmelsen også får anvendelse dersom den fornærmede oppholder seg i Norge, men den straffbare handlingen «uføres» fra utlandet.

Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner har en strafferamme på seks år. Slektninger bosatt i utlandet kan dermed straffeforfølges for mishandling eller for medvirkning til mishandling utført mot en norsk statsborger eller en person bosatt i Norge, forutsatt at handlingen også kan straffes i landet vedkommende oppholdt seg i (krav om dobbel straffbarhet). Det samme gjelder bestemmelsen om grov tvang (§ 252). Det er viktig å være oppmerksom på at straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner ikke er unntatt fra kravet om dobbelt straffbarhet. Det vil stenge for straffeforfølging for medvirkning når den straffbare handlingen er begått i et land hvor denne formen for mishandling ikke er straffbar etter det landets lovgivning.

Straffeforfølgning av personer i utlandet er imidlertid svært krevende i praksis. Utfordringene er blant annet knyttet til sikring av bevis, internasjonalt strafferettslig samarbeid, samt å få de siktede utlevert til Norge. Det finnes derfor sparsomt med rettspraksis om slik transnasjonal kriminalitet.

Et eksempel på æresmotivert kriminalitet utøvd på tvers av landegrenser er HR-2019-440-A, der en mann ble dømt til fengsel i ett år og åtte måneder for grove trusler. Domfelte hadde flere ganger truet med å drepe sin datter og sin sønn, som han mente hadde krenket familiens ære. Domfelte hadde også oppfordret sønnen til å drepe datteren. Domfelte og de fornærmede var bosatt i Norge, men truslene ble framsatt mens domfelte befant seg i utlandet. Straffeloven fikk derfor anvendelse, selv om truslene ble framsatt fra utlandet, jf. straffeloven §§ 4 og 5.359 At det dreide seg om verbale trusler framsatt fra utlandet, ble ikke tillagt betydning i formildende retning. Slik omstendighetene var i saken, var ikke truslene mindre alvorlige eller mindre reelle av den grunn.360 Saken var begrenset til domfeltes handlinger mot barna, og berører derfor ikke spørsmålet om handlingene kunne utgjøre organisert kriminalitet.

Det finnes andre eksempler i rettspraksis på at medvirkere til mishandling i nære relasjoner befinner seg i utlandet, se for eksempel LB-2014-110471-2. I dommen var handlingene derimot ikke utført med æresmotiv.

11.3 Innspill til utvalget

Kripos argumenterer for at særlig alvorlig æresmotivert kriminalitet kan anses som kriminalitet begått av en organisert kriminell gruppe. Det blir vist til at en del av handlingene, som for eksempel drap og tvangsekteskap, utføres på bakgrunn av en beslutning i familien hvor flere i gruppen deltar. Videre skriver Kripos:

Æreskulturen styrer vesentlige deler av hverdagen til familiemedlemmene i en æreskultur, for målet er å styrke eller å gjenopprette æren. Den statusen æren gir, er i mange familiers opprinnelsesland nødvendig for å overleve. I land uten tilstrekkelige rettssikkerhet, og uten et økonomisk/sosialt sikkerhetsnett, er det familien som garanterer sikkerheten. En vanæret familie mister denne garantien.

I og med de nære økonomiske og sosiale forbindelsene til familie i opprinnelseslandet, er også diasporaen i Norge en del av denne mekanismen. Formålet med å opprettholde æren, handler dermed om storfamiliens opplevelse av sikkerhet. Momenter som taler for at en handling kan være utført av en organisert gruppe kan være:

• Å utføre handlingen blir av den enkelte sett på som en plikt, av hensyn til gruppen. Å ikke utføre handlingen kan føre til represalier.

• «Organisert gruppe»? Et minstekrav kan være at det foreligger et visst organisatorisk mønster

• Beslutningen om å utføre handlingen tas i gruppen

• Vanære, ved ikke å utføre handlingen, medfører sosialt og eventuelt økonomisk tap. Det siste kan være tap av ekteskapsallianser, tap av oppholdstillatelse, manglende støtte i økonomiske konflikter – her eller i opprinnelseslandet.

• Handlingene er planlagt

• Handlingene har en strafferamme på fengsel i minst 3 år

• Handlingene er utført som ledd i aktiviteten til en organisert gruppe. Det påvises et mønster, selv om denne aktiviteten ikke er den eneste aktiviteten gruppen utøver

• Gruppen må bestå av minst 3 personer. I Prop. 131 L (2012–2013) er det presisert at den enkelte må ha kjennskap til at handlingen er utøvd som ledd i aktivitetene (sikre, eller gjenopprette æren) til den organiserte, kriminelle gruppen.

På bakgrunn av dette er det gode grunner for at særlig alvorlig æreskriminalitet bør vurderes som begått av en organisert, kriminell gruppe.

Politietterforsker ved Oslo politidistrikt viser til at straffeloven § 79 c om organisert kriminalitet bør benyttes i saker knyttet til ære. Etterforskeren viser til at æresmotivert kriminalitet kan omfatte et stort nettverk av aktører og medvirkere på tvers av landegrensene, kriminaliteten er ofte nøye planlagt og kan være styrt og bestemt av aktører i utlandet. Ved å anerkjenne æresmotivert kriminalitet som organisert kriminalitet, vil politiet også ha anledning til å benytte skjulte etterforskningsmetoder i forbindelse med etterforskningen. Slike etterforskningsmetoder anvendes tradisjonelt i narkotikasaker, men bør i større grad tas i bruk ved æreskriminalitet.

11.4 Utvalgets vurderinger og forslag

For at æresmotivert vold og kontroll på tvers av landegrensene skal anses som organisert kriminalitet etter straffeloven § 79 bokstav c, må handlingen for det første innebære en overtredelse av et straffebud som har en strafferamme på fengsel i minst tre år. De samme straffebudene som kan ramme alvorlige former for negativ sosial kontroll, kan også ramme kontroll som utøves for å bevare eller gjenopprette en persons, families eller en større krets personers ære, jf. omtalen i kapittel 7. De aktuelle straffebudene med tre års strafferamme eller høyere, er grov tvang (straffeloven § 252), grove trusler (straffeloven § 264) og alminnelig og grov mishandling i nære relasjoner (straffeloven §§ 282 og 283). Videre har tvangsekteskap (straffeloven § 253) og barneekteskap (straffeloven § 262) en strafferamme som faller inn under bestemmelsen.

For det andre må tre eller flere personer, for eksempel slektninger, samarbeide om handlingene. I tillegg må personene ha som hovedformål å utøve tvangen, truslene eller mishandlingen. I vurderingen av om forholdet kan anses som organisert kriminalitet har det ingen betydning om en eller flere av personene som samarbeider befinner seg i et annet land.

Selv om flere personer er aktive i å utøve mishandlingen, den grove tvangen, tvangsekteskapet eller de grove truslene for å bevare eller gjenopprette ære, innebærer det ikke nødvendigvis et samarbeid av en slik art at det er snakk om en organisert kriminell gruppe slik denne er definert i straffeloven § 79 bokstav c. Som omtalt ovenfor brukes straffeloven § 79 bokstav c i praksis i saker der kriminelle aktører samarbeider for å lykkes med sin straffbare virksomhet, typisk grenseoverskridende kriminalitet som menneskehandel og innførsel av større mengder narkotika. Straffbare handlinger utøvd for å kontrollere en person for å bevare eller gjenopprette ære er i utgangspunktet en annen type kriminalitet enn det straffskjerpelsesgrunnen i bestemmelsen vanligvis benyttes på, men ordlyden stenger ikke for at bestemmelsen også kan brukes i slike tilfeller. Utvalget har ikke funnet eksempler på at bestemmelsen om straffskjerpelse for organisert kriminalitet har vært vurdert av domstolene i forbindelse med mishandling i nære relasjoner, tvangsekteskap, grov tvang eller grove trusler for å kontrollere en person med det formål å bevare eller gjenopprette ære.

Dersom flere personer er delaktige i straffbare handlinger, kan også medvirkningsansvar etter straffeloven § 15 være aktuelt, selv om handlingene ikke anses begått som ledd i organisert kriminalitet. I tillegg er det flere straffskjerpende momenter i straffeloven § 77 som kan være aktuelle i tilfeller der flere personer utfører straffbare handlinger for å kontrollere fornærmede. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 10 om ære som straffskjerpelsesgrunn. Særlig aktuelt er bokstav e om at lovbruddet er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet. Terskelen for hva som regnes som organisert virksomhet etter straffeloven § 77 bokstav e er lavere enn det som kreves for at en straffbar handling er «utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe». Bokstav f om at lovbruddet er begått av flere i fellesskap, kan også være aktuell hvis flere personer har vært sammen om selve utførelsen av lovbruddet. Selv om «æreskontrollen» ikke anses som organisert kriminalitet, vil det at flere har vært delaktige i kontrollen normalt være et moment som innebærer at straffen skal skjerpes for de involverte.

Som omtalt i kapittel 10 foreslår utvalget at æresmotivet tas inn som et straffskjerpende moment i straffeloven § 77. Å ta inn dette momentet innebærer en tydeliggjøring av æresmotivet som straffskjerpelsesgrunn og antas også å ha en generell allmennpreventiv effekt. Utvalgets forslag gjør det mulig også å skjerpe straffen innenfor eksisterende strafferamme, og vil dermed også få betydning for «æreskontroll» på tvers av landegrenser. Utvalget kan ikke se at det er behov for andre endringer i straffeloven på dette området.

12 Tvangsekteskap og barneekteskap

12.1 Innledning

I dette kapittelet besvarer utvalget de strafferettslige delene av mandatet knyttet til tvangsekteskap. Etter mandatets innledende punkt skal det avklares «om gjeldende regelverk [om tvangsekteskap] gir et tilstrekkelig godt rettsvern for utsatte, eller om det er behov for endringer/ytterligere regulering». Straffelovens regler om barneekteskap er nært knyttet til reglene om tvangsekteskap. Utvalget vurderer derfor også om straffeloven § 262 andre ledd om barneekteskap gir et tilstrekkelig godt rettsvern for de utsatte. Spørsmålet om tvangsekteskap under visse omstendigheter kan anses som menneskehandel eller organisert kriminalitet, behandles i kapittel 11 og 13.

12.2 Gjeldende rett

12.2.1 Menneskerettslige forpliktelser

Flere menneskerettigheter har betydning for den strafferettslige reguleringen av tvangsekteskap og barneekteskap.

Etter Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 har enhver rett på respekt for sitt privatliv og sitt familieliv. Bestemmelsene pålegger statene visse positive forpliktelser til å kriminalisere tvangsekteskap og barneekteskap for å sikre disse rettighetene (sikringsplikter), jf. også EMK artikkel 1 og Grunnloven § 92 om at staten skal respektere og sikre menneskerettighetene. Tilsvarende forpliktelser følger av Grunnloven § 93 andre ledd og EMK artikkel 3 om forbud mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling.361

Tvangsekteskap er videre i strid med EMK artikkel 12 om retten til å gifte seg.362 Også Grunnloven § 104, som gir barn rett til vern om sin personlige integritet, innebærer en positiv forpliktelse til å etablere rettsregler mot og kriminalisere barneekteskap.363 I tillegg har staten en rekke forpliktelser til å sikre at ekteskap inngås basert på gyldig, fritt og uforbeholdent samtykke, og til å verne barn mot ekteskap. Disse forpliktelsene er nærmere omtalt i et eget kapittel om tiltak mot tvangsekteskap i ekteskapsloven.

Istanbul-konvensjonen artikkel 37 nr. 1 pålegger statene å treffe nødvendige tiltak for å kriminalisere forsettlig atferd som tvinger en voksen person eller et barn til å inngå ekteskap, enten ved lovgivning eller på annen måte. Tilsvarende skal statene ifølge samme artikkel nr. 2 kriminalisere at noen forsettlig lures til en annen stat enn der vedkommende bor for å inngå ekteskap.

FNs kvinnediskrimineringskomité og barnekomité har utgitt en felles generell anbefaling om skadelige praksiser.364 En skadelig praksis er definert som vedvarende praksiser og atferd som innebærer diskriminering på grunnlag av blant annet kjønn, kjønnsuttrykk og alder, som ofte omfatter vold, og som forårsaker fysiske og/eller psykiske skader eller lidelser.365 Forpliktelsen er forankret i flere bestemmelser i konvensjonene, særlig plikten til å hindre vold mot kvinner og barn, jf. kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 2 og barnekonvensjonen artikkel 19. Barneekteskap er definert som en slik skadelig praksis.366 Komiteene anbefaler at medlemsstatene vedtar lovgivning med sikte på å effektivt få slutt på slike skadelige praksiser.367

12.2.2 Tvangsekteskap

Straffeloven § 253 om tvangsekteskap er plassert i kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred, og lyder slik:

Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press tvinger noen

• a. til å inngå ekteskap

• b. inn i en ekteskapslignende forbindelse. I vurderingen av om det foreligger en ekteskapslignende forbindelse skal det legges vekt på om forbindelsen er varig, oppleves som bindende og etablerer rettigheter og plikter mellom partene av rettslig, religiøs, sosial eller kulturell karakter.

På samme måte straffes den som ved å forlede eller på annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli utsatt for en handling som nevnt i første ledd.

Bestemmelsen er en videreføring av straffeloven 1902 § 222 andre ledd med enkelte pedagogiske endringer. Et eget forbud mot tvangsekteskap ble først vedtatt i 2003.368 Straffebudet verner om retten til å kunne definere sitt eget liv gjennom å ta selvstendige valg, altså personlig frihet, herunder den fornærmedes fysiske integritet og selvråderett.369

Den straffbare handlingen i § 253 første ledd består i å «tvinge noen» til å inngå ekteskap eller inn i en ekteskapslignende forbindelse. Formuleringen «tvinger» innebærer ifølge forarbeidene å sette noen ute av stand til å handle frivillig.370 Den fornærmede må selv mene seg utsatt for tvang.371 I utgangspunktet må den som inngår ekteskapet selv ha blitt utsatt for et press.372 Men den rettsstridige atferden kan også være rettet mot andre som står i et slikt forhold til den som inngår ekteskap, at vedkommende tvinges til å handle mot sin vilje.373

Tvangsvilkåret innebærer at bestemmelsen avgrenses mot arrangerte ekteskap. I Innst. O. nr. 106 (2002–2003) omtales skillet mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap slik:

Begrepet arrangerte ekteskap henspeiler etter komiteens mening til at familien deltar aktivt for å finne eller foreslå kandidater til ektemake. Avgjørende for spørsmålet om det foreligger tvang, blir om forslaget til ektemake reelt gir den unge en mulighet til å takke nei. Dersom det arrangerte ekteskapet er inngått fordi en part er utsatt for et press, og dette presset er så utilbørlig at vedkommende opplever å ikke ha et valg, vil det etter komiteens mening være straffbar tvang.374

Tvangen må gjennomføres ved et middel, enten ved vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press. Med mindre slike midler benyttes, vil ikke ekteskapet være et tvangsekteskap i straffelovens forstand. Alternativene «vold» og «frihetsberøvelse» tilsvarer henholdsvis vilkårene i straffeloven § 271 om kroppskrenkelse og § 254 om frihetsberøvelse. For eksempel kan den fornærmede tvinges til å inngå et ekteskap gjennom å bli slått eller sperret inne.

Alternativet «annen straffbar eller urettmessig atferd» tilsvarer vilkårene i straffeloven § 251 om tvang. Et klart eksempel på slik atferd er ifølge forarbeidene at den fornærmede blir utsatt for vanskjøtsel slik at vedkommende aksepterer å inngå ekteskap.375 Trusler om en straffbar handling vil også innebære rettsstridig atferd.376 Vilkåret «urettmessig atferd» viser til «andre normer enn rettsregler, som for eksempel hva som regnes som akseptabel atferd på et bestemt livsområde».377 Det er tilstrekkelig at handlingen er tillagt negative rettsvirkninger.378 Se mer om vilkåret «urettmessig atferd» i kapittel 7.

Straffbar tvang til å inngå ekteskap kan også skje i form av «utilbørlig press». Dette innebærer at terskelen for straffbar tvang er lavere etter denne bestemmelsen enn etter den generelle tvangsbestemmelsen i § 251. Ifølge forarbeidene sikter begrepet til «sosiale sanksjoner som kan ramme hardt, men som ikke er straffbare og som heller ikke strider mot andre rettslige normer».379 Som et eksempel vises det til «varig utelukkelse fra et sosialt fellesskap av stor betydning, eller å true med dette.»380 I Innst. O. nr. 106 (2002–2003) presiserer justiskomiteen at psykisk press vil kunne rammes:

For eksempel vil trusselen om å fullstendig avskjære en person fra familien om vedkommende ikke gifter seg, kunne utsette personen for et så sterkt press at trusselen er rettsstridig. Videre vil komiteen påpeke at ulike former for psykisk press, som enkeltvis ikke er å anse som rettstridig adferd i straffelovens forstand, må vurderes samlet i relasjon til spørsmålet om det i det konkrete tilfellet har forekommet rettstridig adferd eller tvang.381

Et eksempel på psykisk press til å inngå ekteskap finnes i Rt. 2014 s. 205. Dommen gjaldt straffutmåling for forsøk på et religiøst inngått tvangsekteskap. Den domfelte var funnet skyldig i å ha forsøkt å tvinge datteren til å gifte seg ved utilbørlig press. Høyesterett uttalte at forsøket skjedde gjennom et vedvarende sosialt press og ved å iverksette konkrete tiltak for å gjennomføre tvangsekteskapet.382 Det ble ikke brukt fysisk vold eller trusler om fysisk vold.

Etter straffeloven § 253 første ledd bokstav b rammes den som tvinger noen til å inngå en «ekteskapslignende forbindelse». Alternativet ble tatt inn i 2021.383 Formuleringen sikrer at såkalte utenrettslige ekteskap, altså ekteskap som ikke er formelt gyldige, likestilles med sivilrettslige ekteskap. Formålet er å sikre at straffebudet rammer forbindelser som skaper en tilknytning mellom partene som i praksis har sterke fellestrekk med tilknytningen i rettslig gyldige ekteskap.384

Ifølge departementet er det uten betydning hvordan forbindelsen etableres, og det er ikke nødvendig at det skjer en seremoniell inngåelse.385 Det er heller ikke nødvendig at forbindelsen etableres på et bestemt tidspunkt. Etter omstendighetene kan en person tvinges inn i en slik forbindelse over tid.386

For at det skal foreligge en ekteskapslignende forbindelse, er det ikke nok at forbindelsen ligner på et hvilket som helst samboerforhold.387 I vurderingen av om noe er en ekteskapslignende forbindelse, skal det legges vekt på om forbindelsen er varig, om den oppleves som bindende av partene selv og deres sosiale krets, og om den etablerer rettigheter og plikter mellom partene av rettslig, religiøs, sosial eller kulturell karakter. Rettighetene og pliktene kan bygge på både formelle og uformelle normer, og de kan ha en rettslig karakter som ikke anerkjennes i Norge.388

Etter straffeloven § 253 andre ledd straffes den som «forleder eller på annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land for å bli tvunget inn i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse». Bestemmelsen ble innført for å oppfylle kravet i Istanbul-konvensjonen artikkel 37 nr. 2, som forplikter partene til å kriminalisere det å forlede noen til å reise til utlandet dersom handlingen skjer med forsett om å tvinge personen til å inngå ekteskap. Straffeloven § 253 andre ledd omtales nærmere i kapittel 14 om straff ved skadelig utenlandsopphold.

Straffeloven § 253 omfattes av avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Handlinger som anses som tvangsekteskap er også unntatt fra kravet om dobbelt straffbarhet, jf. straffeloven § 5 første ledd nr. 4. At unntaket fra krav om dobbel straffbarhet gjelder handlinger som «anses som» tvangsekteskap, gjør at unntaket også gjelder ekteskapslignende forbindelser, jf. lovens § 253 første ledd bokstav b.

Bestemmelsen er videre omfattet av reglene om utskutt tidspunkt for foreldelse, slik at utgangspunktet for foreldelsesfristen etter § 87 er den dagen den fornærmede fyller 18 år.

Det finnes få rettsavgjørelser etter straffeloven § 253 om tvangsekteskap. Lidén og Bredal (2017) identifiserte totalt 13 straffesaker om tvangsekteskap og/eller barneekteskap i perioden mellom 2002 og 2016.389

12.2.3 Barneekteskap

Straffeloven § 262, som er plassert i straffeloven kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred, omhandler straff ved brudd på ekteskapsloven. Andre ledd straffer den som inngår ekteskap med noen under 16 år, og lyder slik:

Den som inngår ekteskap med noen under 16 år, straffes med fengsel inntil 3 år. På samme måte straffes den som etablerer en ekteskapslignende forbindelse som nevnt i § 253, med noen som er under 16 år. Den som var uvitende om at fornærmede var under 16 år, kan likevel straffes hvis vedkommende på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet. Straff kan bortfalle dersom ektefellene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

Forbudet mot barneekteskap ble inntatt i straffeloven 1902 § 220 i 2003.390 Begrunnelsen for et eget straffebud om barneekteskap er at det er en sterk presumsjon for at det foreligger tvang når ektefellen er under 16 år, uavhengig av barnets opplevelse. Ifølge forarbeidene kan alle ekteskap inngått med barn under 16 år defineres som tvangsekteskap, fordi barn ikke har samtykkekompetanse til å inngå ekteskap.391

Da straffebestemmelsen ble innført, var det mulig for personer mellom 16 og 18 år å inngå ekteskap etter samtykke fra fylkesmannen. Da det i 2018 ble innført en absolutt aldersgrense på 18 år for å inngå ekteskap i Norge, ble det ikke ansett å være grunn til å heve aldersgrensen i straffeloven § 262. I Prop. 49 L (2017–2018) forklares denne vurderingen:

Bakgrunnen for regelen i straffeloven er blant annet at det er en sterk presumsjon for at ekteskapet er inngått ved tvang, når minst én av ektefellene er yngre enn 16 år. Denne presumsjonen gjør seg ikke gjeldende på samme måte når personene er mellom 16 og 18 år. Det vises også til at den seksuelle lavalder i dag er 16 år, og at seksuell omgang med personer under 16 år er straffbart jf. straffeloven §§ 302 flg.392

Straffeloven § 262 andre ledd rammer både sivilrettslige ekteskap og ekteskapslignende forbindelser med noen som er under 16 år. Bestemmelsen rammer bare den som inngår ekteskapet. Foreldre med foreldreansvar eller verger som samtykker og arrangerer ekteskapet, rammes dermed ikke direkte av bestemmelsen, men vil kunne omfattes av straffeloven § 15 om medvirkning.

Utgangspunktet er at det kreves forsett for overtredelse av straffeloven § 262 andre ledd, se straffeloven § 21. Loven gjør imidlertid et unntak fra forsettskravet når det gjelder kunnskap om ektefellens alder. Etter § 262 andre ledd tredje punktum kan den som var uvitende om at den fornærmede var under 16 år, likevel straffes hvis vedkommende på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet. Ordlyden «på noe punkt kan klandres» viser at det er et strengt aktsomhetskrav. Spørsmålet er om tiltalte burde ha forstått hvor gammel ektefellen reelt sett var ved ekteskapsinngåelsen, typisk fordi vedkommende kunne og burde ha funnet ut av dette ved å undersøke nærmere.393

Etter § 262 andre ledd fjerde punktum kan straff bortfalle dersom ektefellene eller partnerne var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Det er relativt hva som aksepteres som jevnbyrdig, og forholdet vil bedømmes strengere hvis barnet er 14 år eller yngre.394 Ordlyden «kan bortfalle» innebærer at det må gjøres en vurdering av om bestemmelsen skal brukes.

Straffeloven § 262 andre ledd er omfattet av avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Det er ikke gitt særlige regler om foreldelse av brudd på reglene om barneekteskap, og straffansvaret foreldes dermed etter 5 år fra ekteskapet ble inngått, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav b. Handlinger som anses som barneekteskap, er unntatt fra kravet om dobbelt straffbarhet, jf. straffeloven § 5 første ledd nr. 4. At unntaket fra krav om dobbel straffbarhet gjelder handlinger som «anses som» barneekteskap, gjør at unntaket også gjelder ekteskapslignende forbindelser med en person under 16 år, jf. § 262 andre ledd andre punktum.

Bestemmelsen om barneekteskap kan benyttes i konkurrens med bestemmelsen om tvangsekteskap.395 Bestemmelsen om barneekteskap kan også benyttes i konkurrens med straffeloven §§ 282 og 283 om mishandling i nære relasjoner, ettersom det kan være snakk om flere faktiske handlinger som gjelder ulike faktiske overtredelser som beskytter ulike rettsgoder. Det samme gjelder straffeloven §§ 251 og 252 om tvang, 254 og 255 om frihetsberøvelse, 263 og 264 om trusler og kapittel 26 om seksuallovbrudd.

Bestemmelsen om barneekteskap er lite anvendt i rettspraksis. Det er bare inntatt én dom i lovdata om barneekteskap etter 2015, LF-2019-105361, med tiltale for forsøk på ekteskapsinngåelse med noen under 16 år, og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Lagmannsretten fant det bevist ut over enhver rimelig tvil at den tiltalte forsøkte å inngå ekteskap med den fornærmede. Den tiltalte ble likevel frifunnet, fordi flertallet kom til at det var tvil om den fornærmede var under 16 år på handlingstiden, særlig på grunnlag av motstridende opplysninger i syriske og irakiske dokumenter.396

Det har imidlertid nylig (7. mars 2024) vært avsagt en lagmannsrettsdom om barnekteskap etter straffeloven § 262.397 Saken gjaldt inngåelse av et ekteskapslignende forhold med et barn under 16 år. Spørsmålet var om de tiltalte hadde medvirket til at det ble etablert en ekteskapslignende forbindelse mellom tiltalte og fornærmede. Hovedtiltalte er vedkommende som inngikk det ekteskapslignende forholdet og de to øvrige tiltalte er hans foreldre. For post I reiste saken også et spørsmål om norsk jurisdiksjon. For post II var det et spørsmål om bilder tatt av fornærmede var å anse som framstilling som seksualiserer barn og som rammes av straffeloven § 311 første ledd jf. andre ledd. De tre tiltalte ble i tingretten dømt til fengsel i 11 måneder og til å betale oppreisningserstatning til fornærmede. Etter ankeforhandlingen i lagmannsretten ble de tiltalte dømt til samme straffereaksjon og erstatning.

12.2.4 Enkelte straffeprosessuelle spørsmål

I saker om tvangsekteskap og menneskehandel har den fornærmede en ubetinget rett på bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven § 107 første ledd bokstav a. Straffeloven § 262 andre ledd om barneekteskap utløser ikke en slik ubetinget rett. I slike saker kan bistandsadvokat oppnevnes der sakens art og alvor, hensynet til de berørte eller andre særlige forhold tilsier det, jf. § 107 tredje ledd.

Etter straffeprosessloven § 239 første ledd skal tilrettelagte avhør brukes ved avhør av vitner under 16 år, herunder fornærmede, i saker om seksuallovbrudd, kroppsskade, drap, mishandling i nære relasjoner og kjønnslemlestelse. Det samme gjelder ved avhør av vitner med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse som medfører det samme behovet for tilrettelagte avhør. Tilrettelagt avhør kan også brukes i andre saker dersom hensynet til vitnet tilsier det.

Tilrettelagt avhør kan brukes i saker om tvangsekteskap eller barneekteskap dersom hensynet til vitnet tilsier det, men det er ikke noe lovpålagt krav om tilrettelagte avhør i slike saker. Kjernen i ordningen med tilrettelagte avhør er at vitnene ikke avhøres av en dommer, men på et barnehus av en spesialutdannet politietterforsker under ledelse av en påtalejurist, innen korte frister og uten at den mistenke normalt varsles om det første avhøret.398 Videoopptak av det tilrettelagte avhøret trer som hovedregel i stedet for personlig forklaring ved hovedforhandling for tingretten, jf. straffeprosessloven § 298.

Reglene om tilrettelagt avhør trådte i kraft 2. oktober 2015. Tidligere var det krav om dommeravhør i saker om «forbrytelse eller forseelse mot sedelighet». I praksis ble dommeravhør også benyttet i saker om drap og familievold (straffeloven 1902 § 219), og av og til i andre voldssaker. Dommeravhør har også blitt benyttet i saker om ran og om kjønnslemlestelse.399

Vitner under 15 år og vitner med høy grad av psykisk utviklingshemming kan ikke fritas for vitneplikt eller forklaringsplikt etter straffeprosessloven §§ 122 og 123 i saker der tilrettelagte avhør er obligatoriske, jf. § 239 a andre ledd. Begrunnelsen er ifølge forarbeidene at det vil være i strid med barnets beste å sette det i en lojalitetskonflikt ved å overlate avgjørelsen om å forklare seg til barnet i denne typen saker.400 I forarbeidene er det videre vist til at konsekvensen av at et barn ikke forklarer seg kan være at saken ikke blir oppdaget slik at siktede fortsetter å begå overgrep. Barnet vil heller ikke få hjelp til å bearbeide hendelsene.401 Dersom tilrettelagte avhør blir brukt i andre saker enn de lovpålagte, gjelder vitnefritaksreglene på vanlig måte.

12.3 Andre lands rett

12.3.1 Danmark

Den danske straffeloven § 260 om ulovlig tvang rammer blant annet den som ved vold eller trusler om vold, om betydelig skade på gods eller om frihetsberøvelse tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe. De relevante delene av bestemmelsen lyder slik:

Stk. 1. Med bøde eller fængsel indtil 2 år straffes for ulovlig tvang den, som

1) ved vold eller ved trussel om vold, om betydelig skade på gods, om frihedsberøvelse eller om at fremsætte usand sigtelse for strafbart eller ærerørigt forhold eller at åbenbare privatlivet tilhørende forhold tvinger nogen til at gøre, tåle eller undlade noget,

[…]

Stk. 2. Tvinges nogen til at indgå ægteskab eller til en religiøs vielse uden borgelig gyldighed eller til at indgå i et andet ægteskabslignende forhold, eller fastholdes nogen ved tvang i et sådant ægteskab eller forhold, kan straffen stige til fængsel indtil 4 år.

Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil to år. Etter stk. 2 forhøyes strafferammen til inntil fire år dersom noen tvinges til å inngå ekteskap, til en religiøs vielse uten borgerlig gyldighet eller til å inngå et annet ekteskapslignende forhold. Den samme strafferammen gjelder dersom noen tvinges til å bli i et slikt ekteskap eller forhold. I forarbeidene er det uttalt at tvangsbestemmelsens første ledd rammer tilfeller der en person ved vold eller trusler om vold tvinges til å bli i et ekteskap.402 Også de som medvirker, for eksempel foreldre som oppfordrer sin sønn til å utøve vold for å få sin ektefelle til å bli i ekteskapet, vil kunne rammes av den eksisterende bestemmelsen, jf. § 23 om medvirkningsansvar. Det ble ikke ansett som rimelig at den som tvinger en annen til å bli i et ekteskap, skulle straffes mildere enn den som tvinger personen til å inngå ekteskapet. Også det å tvinge noen til å bli i et ekteskap burde etter departementets syn omfattes av den høyere strafferammen på fire år.403

Straffeloven § 260 a om barneekteskap lyder slik:

Stk. 1. Den, som forestår en religiøs vielse uden borgerlig gyldighed eller indgåelsen af et andet ægteskabslignende forhold med en person under 18 år, straffes med bøde eller fængsel indtil 2 år.

Stk. 2. På samme måde straffes den, som lader sit barn indgå i en religiøs vielse uden borgerlig gyldighed eller i et andet ægteskabslignende forhold, og den, som efter at være fyldt 18 år frivilligt indgår i en religiøs vielse uden borgerlig gyldighed eller i et andet ægteskabslignende forhold med en person under 18 år.

Bestemmelsen stk. 1 rammer den som forretter en religiøs vielse uten borgerlig gyldighet eller inngåelsen av et annet ekteskapslignende forhold der en av partene er under 18 år. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil to år. Bestemmelsen rammer også dem som forretter en vielse som ville vært borgerlig gyldig dersom partene var over 18 år. Bestemmelsen krever forsett for alle deler av bestemmelsens innhold, herunder partenes alder.404

Paragraf 260 a stk. 2 rammer foreldre som lar sitt barn inngå i en religiøs vielse uten borgerlig gyldighet eller i et annet ekteskapslignende forhold. Paragrafen rammer også den som er over 18 år, og som frivillig inngår en slik forbindelse med en person under 18 år. Det er uten betydning om foreldrene har foreldreansvar eller ikke.405 Bestemmelsen rammer både aktive handlinger og passivitet fra foreldrenes side for å forhindre inngåelsen. Strafferammen er også her bøter eller fengsel i inntil to år.

Foreldelsesfristen både for tvangsekteskap og for barneekteskap løper fra den fornærmede fyller 21 år, jf. straffeloven § 94 stk. 4.

12.3.2 Sverige

Den svenske brottsbalken (1962:700) 4. kap. 4 c § kriminaliserer både tvangsekteskap og barneekteskap, og lyder slik:

Den som, i annat fall än som avses i 1 a § [om menneskehandel – utvalgets tilføyelse], genom olaga tvång eller utnyttjande av utsatt belägenhet förmår en person att ingå ett äktenskap som är giltigt i den stat där det ingås, i den stat enligt vars lag det ingås eller i en stat i vilken minst en av makarna är medborgare eller har hemvist döms för äktenskapstvång till fängelse i högst fyra år.

Detsamma gäller den som på sätt som anges i första stycket förmår någon att ingå en äktenskapsliknande förbindelse, om den ingås enligt regler som gäller inom en grupp och som

• 1. innebär att parterna betraktas som makar och anses ha rättigheter eller skyldigheter i förhållande till varandra, och

• 2. innefattar frågan om upplösning av förbindelsen.

Den som begår en gärning som avses i första eller andra stycket mot en person som inte har fyllt arton år, döms för barnäktenskapsbrott till fängelse i högst fyra år. För barnäktenskapsbrott döms också den som i annat fall förmår eller tillåter en person som inte har fyllt arton år att ingå ett äktenskap som är giltigt på sätt som anges i första stycket eller en äktenskapsliknande förbindelse enligt vad som anges i andra stycket. Detta gäller även om den som begår en sådan gärning inte haft uppsåt till men varit oaktsam beträffande omständigheten att den andra personen inte fyllt arton år.

Straffansvaret etter bestemmelsen omfatter flere handlinger enn dem som rammes av bestemmelsen om ulovlig tvang i brottsbalken 4. kap. 4 §. I forarbeidene er det vist til at det ofte ikke er nødvendig å utøve tvang i egentlig forstand for å få en yngre person til å inngå ekteskap mot sin vilje.406

Tredje ledd om barneekteskap trådte i kraft 1. juli 2020. I motsetning til tvangsekteskap krever ikke bestemmelsen at det er benyttet ulovlig tvang eller utnyttelse av en utsatt posisjon. Selv om barneekteskap før dette i stor grad ville kunne rammes av de eksisterende bestemmelsene om tvangsekteskap, også der det var anvendt mildere påtrykk enn ulovlig tvang, ble det i forarbeidene vist til at flere forhold talte for å innføre et særskilt straffebud.407 Blant annet ville det sende et tydelig signal fra lovgiver om at barneekteskap ikke er akseptabelt. Videre ville en særskilt straffebestemmelse kunne virke avskrekkende for dem som vurderer å medvirke til et barneekteskap, og det ville kunne hjelpe familier til å stå imot press fra slektninger. Et eget straffebud ville også kunne hjelpe dem som står under press om å gifte seg med et barn, og barn som risikerer press for å gifte seg. Alternativet om at noen «tillåter» at en mindreårig inngår ekteskap, omfatter både aktive handlinger og passiv tillatelse.408

Strafferammen for tvangsekteskap og barneekteskap er fengsel i inntil fire år. Bestemmelsen er unntatt fra kravet om dobbel straffbarhet, jf. 1. kap. 5 § andre ledd nr. 4 bokstav a. Det er ikke gitt regler om utskutt foreldelsesfrist for barneekteskap og tvangsekteskap.

Etter brottsbalken 4. kap. 4 d § straffes den som villeder en annen til å reise til en annen stat for å bli utsatt for en handling som rammes av 4 c §. Strafferammen er fengsel i inntil to år. For overtredelser begått i utlandet er det krav om dobbel straffbarhet, jf. 1. kap. 5 § første ledd.

Brottsbalken 4. kap. 4 c § rammer ikke tvang til å forbli i et ekteskap eller et barneekteskap. Spørsmålet om slik tvang burde omfattes av bestemmelsen ble vurdert i Prop. 2019/20:131,409 men det ble avvist blant annet fordi personkretsen ville være vanskelig å avgrense, og fordi det er ulikt syn på oppløsning av ekteskap innenfor ulike religioner. Det ville derfor være vanskelig å utforme et straffebud som kunne forventes å bli tilstrekkelig effektivt. Det ble i tillegg vist til at tvang til å forbli i et ekteskap ville kunne rammes av den alminnelige tvangsbestemmelsen.

12.4 Utvalgets vurderinger og forslag

12.4.1 Straffeloven § 253 om tvangsekteskap

Utvalget har vurdert om straffeloven § 253 om tvangsekteskap bør utvides til å omfatte tvang til å forbli i et ekteskap. Etter dagens straffebestemmelse rammes ikke det å tvinge noen til å forbli i et ekteskap, bare det å tvinge noen til å inngå ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen. Den danske straffeloven § 260 a stk. 2 rammer det å tvinge noen til å forbli i et ekteskap.

Utvalget har likevel kommet til at det ikke er behov for en slik endring. Hovedbegrunnelsen er at tvang til å forbli i et ekteskap i all hovedsak allerede rammes av andre straffebestemmelser, slik som straffeloven § 251 om tvang. Utvalget har også lagt en viss vekt på at norsk lovgivning gir en ektefelle rett til skilsmisse uavhengig av om den andre samtykker.

Om straffeloven § 253 utvides til å ramme press til å forbli i et ekteskap, vil det riktignok øke strafferammen for denne typen tvang fra fengsel inntil 2 år (§ 251) til fengsel inntil 6 år (§ 253). Grov tvang kan straffes med fengsel inntil 6 år etter straffeloven § 252, noe som reduserer behovet for en endring av § 253. Men det å tvinge en person til å bli i et ekteskap gjennom «utilbørlig press» rammes ikke av § 251, som har et strengere tvangsbegrep, se ovenfor. Utilbørlig press kan være for eksempel trusler om sosiale sanksjoner, moralsk fordømmelse og utestengelse fra familien eller miljøet dersom en person skiller seg. Utvalget ser likevel ikke dette som et tilstrekkelig tungtveiende argument for å utvide § 253, og viser til at heller ikke den danske bestemmelsen rammer andre former for tvang enn det som rammes av den alminnelige tvangsbestemmelsen. Etter utvalgets oppfatning vil atferd som presser noen til å forbli i et ekteskap dekkes av andre straffebestemmelser, i første rekke bestemmelsene om straffbare trusler og hensynsløs atferd. Alvorlige krenkelser vil også kunne rammes av bestemmelsen om mishandling i nære relasjoner.

Press til å forbli i et ekteskap kan være en del av et mishandlingsregime som rammes av straffeloven §§ 282 og 283 om mishandling i nære relasjoner. Det kreves da at slikt press inngår i et mønster som resulterer i at den som rammes, må leve i et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold, jf. for eksempel HR-2019-621-A.410 I denne vurderingen kan krenkelser som i seg selv ikke er straffbare, vektlegges, jf. for eksempel HR-2018-112-A.411 Det innebærer at press til å forbli i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse kan være en del av et mishandlingsregime, selv om presset som utøves isolert sett ikke utgjør straffbar tvang etter straffeloven § 251. Dette gjelder uavhengig av om det er tale om et sivilrettslig gyldig ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse, og om ekteskapet eller forbindelsen ble frivillig inngått.

Situasjoner der personer holdes fast i ekteskapslignende forbindelser som ikke er rettslig bindende i Norge, reiser enkelte særlige spørsmål. For noen slike forbindelser vil en part, typisk mannen, kunne holde den andre fast mot hens vilje fordi forbindelsen ikke kan opphøre uten partens samtykke. Det at en part nekter å samtykke til å oppløse en ekteskapslignende forbindelse, rammes ikke av noen eksisterende straffebestemmelser. Se mer om utenomrettslig ekteskap og utfordringene personer i slike ekteskap kan oppleve, i kapittel 3. Utvalget har ikke gått nærmere inn på om det kan finnes strafferettslige virkemidler som er egnet til å avhjelpe situasjoner der personer holdes fast i utenomrettslige ekteskap, men vil peke på at Nederland nylig har innført sivilrettslige tiltak som skal gjøre det enklere å oppløse utenrettslige ekteskap. Se mer om dette i kapittel 16, hvor utvalget anbefaler at det utredes nærmere om slike tiltak kan være egnet i en norsk rettslig kontekst.

12.4.2 Straffeloven § 262 andre ledd om barneekteskap

12.4.2.1 Bør barneekteskap skilles ut i en egen straffebestemmelse?

Dagens straffebestemmelse om ekteskap med barn under 16 år er plassert sammen med forbudet mot bigami i straffeloven § 262 første ledd med overskriften «Brudd på ekteskapsloven mv.». Etter utvalgets vurdering er denne plasseringen verken egnet eller heldig. Første og andre ledd ivaretar svært forskjellige rettsgoder. Første ledd om bigami verner om integriteten og valgfriheten til den som inngår ekteskap med en person som allerede er gift, og det verner om ekteskapet som sosial og rettslig institusjon.412 Andre ledd om barneekteskap er begrunnet i at et slikt forhold i seg selv regnes som et overgrep mot barnet.413

Plasseringen sammen med forbudet mot bigami synliggjør ikke straffverdigheten og alvorligheten av det å inngå ekteskap med et barn. Utvalget mener derfor at forbudet mot barneekteskap bør plasseres i en egen bestemmelse. Likhetene mellom straffebudene om barneekteskap og tvangsekteskap gjør at bestemmelsen om barneekteskap bør plasseres etter bestemmelsen om tvangsekteskap, i en ny § 253 a.

12.4.2.2 Bør alle ekteskap med personer under 18 år kunne straffes som barneekteskap?

Dersom det ikke kan bevises at barnet er tvunget inn i ekteskapet ved bruk av noen av midlene som er nevnt i straffeloven § 253, er det ikke straffbart å inngå ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse med en person mellom 16 og 18 år, jf. straffeloven § 262 andre ledd. Utvalget mener at aldersgrensen bør heves til 18 år, slik at bestemmelsen også rammer ekteskap inngått med barn mellom 16 og 18 år.

En slik kriminalisering er i tråd med skadefølgeprinsippet. Forslaget skal verne barn mot de skadene et barneekteskap kan påføre dem. Et ekteskap innebærer regelmessig følelsesmessige og seksuelle relasjoner som kan være svært skadelige for et barn. I tillegg har et ekteskap både økonomiske og sosiale dimensjoner som et barn ikke har forutsetninger for å forstå eller forholde seg til. Forslaget skal verne barns rett til barndom og selvstendig utvikling. Lovgivningen verner barn mot en rekke potensielt skadelige avtaler og forhold avhengig av barnets alder, som deltakelse i krig, farlig arbeid og seksuelle relasjoner.414 Utvalget mener at hensynet til barnet tilsier at det også bør vernes mot ekteskap og ekteskapslignende forbindelser.

Straffebudet om barneekteskap bygger på en presumsjon om at barnet er tvunget inn i ekteskapet. Etter utvalgets syn gjelder dette også for barn mellom 16 og 18 år. Barn mellom 16 og 18 år har vanligvis ikke den modenheten som kreves for selvstendig å ta stilling til konsekvensene av å inngå ekteskap. De er også sårbare for press fra familie og nære relasjoner. Dette illustreres også i rettspraksis, der flere av sakene om tvangsekteskap gjelder personer mellom 16 og 18 år, se for eksempel Rt. 2014 s. 205 (der den fornærmede var 16 år) og Rt. 2006 s. 140 (der den fornærmede var 17 år).

Barnekomiteen og kvinnediskrimineringskomiteen har uttalt at barneekteskap der minst en av partene er under 18 år er en form for tvangsekteskap.415 Komiteene anbefaler at statene vedtar lovbestemmelser eller endrer lovgivningen for å adressere og bekjempe skadelige praksiser på en effektiv måte, herunder tvangsekteskap.416 Selv om uttalelsen ikke innebærer en rettslig forpliktelse til å kriminalisere ekteskap med personer mellom 16 og 18 år, gir den et sterkt signal om at ekteskap der en av partene er under 18 år er uønsket og bør reageres mot. I tillegg har utvalget lagt vekt på at både svenske og danske strafferegler definerer barneekteskap som ekteskap med personer under 18 år, se punktet om andre lands rett.

Forslaget vil innebære en delvis nykriminalisering, ved at ekteskap med en person mellom 16 og 18 år vil bli kriminalisert uavhengig av om det er benyttet vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press for å tvinge personen inn i ekteskapet. Siden barn under 18 år ikke har samtykkekompetanse til å inngå ekteskap, og siden slike ekteskap allerede etter gjeldende rett bør anses som tvangsekteskap, vil nykriminaliseringen etter utvalgets vurdering være begrenset.

Handlinger som anses som barneekteskap er unntatt fra kravet om dobbel straffbarhet, jf. straffeloven § 5 første ledd nr. 4. Utvalget foreslår ingen endringer i dette. Det vil dermed ikke ha betydning om ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen er lovlig i det landet det ble inngått. Den som inngår et ekteskap med et barn under 18 år, hvor ekteskapet er frivillig fra barnets side og uten noen form for tvang, i et land med en lavere ekteskapsalder enn i Norge, vil dermed kunne straffes etter den nye bestemmelsen. Det er en forutsetning at tilknytningskravene i straffeloven § 5 er oppfylt. Bestemmelsen må imidlertid leses med en rettsstridsreservasjon i disse tilfellene. Det vises til at ekteskapsloven er endret (ikke trådt i kraft) og på nærmere vilkår vil åpne for å anerkjenne ekteskap inngått i utlandet der ingen av ektefellene har tilknytning til Norge, også der en av partene var under 18 år.417 Anerkjennes ekteskapet av norske myndigheter, er det ikke aktuelt å straffeforfølge den av ektefellene som var over 18 år ved ekteskapsinngåelsen.

12.4.2.3 Bør personer med foreldreansvar rammes direkte av straffebudets ordlyd?

Straffeloven § 262 andre ledd rammer bare personer som inngår ekteskap med noen under 16 år. Andre personer, for eksempel foreldre og andre som tillater eller legger til rette for ekteskapet, rammes ikke direkte av straffebudet. Disse kan straffes for medvirkning til barneekteskap etter straffeloven § 15. Etter utvalgets syn bør imidlertid også foreldre som tillater, legger til rette for eller er pådrivere for at deres barn inngår ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse, omfattes direkte av straffebudets ordlyd. I både svensk og dansk rett kan foreldre holdes direkte ansvarlige etter straffebestemmelsene om barneekteskap. Hensynet til like regler i de nordiske landene er etter utvalgets oppfatning et tungtveiende argument.

Som følge av at barn ikke har rettslig handleevne til å inngå ekteskap, er det foreldrene som juridisk sett inngår ekteskapet på vegne av barnet. I praksis vil foreldrene ha en vel så sentral, og dermed også en mer straffverdig, rolle i det straffbare forholdet som den som inngår ekteskapet.418 Dette er klart i strid med den omsorgsplikten som følger av foreldreansvaret etter barnelova § 30, herunder det å utøve foreldreansvaret ut fra hva som er barnets beste. Foreldrene har primæransvaret for å sikre barnets beste og verne barnet mot den integritetskrenkelsen det er å inngå et ekteskap før barnet er tilstrekkelig modent. Etter utvalgets vurdering er det derfor gode grunner for at straffebestemmelsen bør ramme foreldrene direkte om de tilskynder eller aksepterer ekteskapet. En slik utvidelse er nødvendig for å gi barn et tilstrekkelig vern mot barneekteskap, og den er i tråd med statens positive forpliktelse til å beskytte barns integritet etter Grunnloven § 104 tredje ledd og etter barnekonvensjonen.

Utvalget foreslår at bestemmelsen utvides til å ramme foreldrenes aktive handlinger for at ekteskapet kommer i stand. Disse handlingene kan for eksempel være at de avtaler med den kommende ektefellen eller ektefellens familie, at de organiserer det praktiske rundt seremonien, eller at de legger press på barnet til å samtykke til ekteskapet. Slike handlinger kan etter gjeldende rett straffes som medvirkning til barneekteskap eller forsøk på barneekteskap etter straffeloven § 15, men vil etter utvalgets forslag rammes direkte av ordlyden i straffebestemmelsen om barneekteskap.

Videre foreslår utvalget at straffebestemmelsen utvides til å ramme passivitet fra foreldre til at et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse kommer i stand. Dette kan for eksempel være der en forelder kjenner til at den andre planlegger et ekteskap for barnet, men lar være å gripe inn. Et annet eksempel er der foreldrene kjenner til at den mindreårige selv planlegger å inngå en ekteskapslignende forbindelse med en voksen person, uten at foreldrene forsøker å forhindre dette. Det å forholde seg passiv til at et barneekteskap inngås, kan være like alvorlig og straffverdig som det å aktivt handle for at det skal komme i stand.

Selv om en forelders passivitet etter omstendighetene vil kunne rammes som passiv medvirkning, mener utvalget likevel at passivitet bør være en selvstendig overtredelse av bestemmelsen. Det er avgjørende for barnet at foreldrene aktivt beskytter det mot å inngå ekteskap.

Utvalget har lagt en viss vekt på at når passivitet blir eksplisitt kriminalisert, oppstår det færre vanskelige spørsmål i vurderingen av om en forelder har opptrådt på en slik måte at passivt medvirkningsansvar er aktuelt. Om en forelder kan straffes for passivt medvirkningsansvar avhenger etter rettspraksis av en helhetlig vurdering av en rekke ulike forhold, blant annet hvor alvorlig lovbruddet er, hvor omfattende og lenge det har pågått, barnets alder, utvikling og sosiale situasjon, styrkeforholdet og relasjonen mellom omsorgspersonen og gjerningspersonen, om omsorgspersonen hadde en særlig foranledning til å gripe inn ut fra sin kunnskap om tidligere lovbrudd mot barnet, og hvilke virkemidler og handlingsalternativer omsorgspersonen hadde til rådighet for å gripe inn.419 En eksplisitt kriminalisering av slik passivitet er i samsvar med det strafferettslige klarhetskravet. Når passivitet blir klart kriminalisert, er det ikke tvil om at passivitet er straffbart.

12.4.2.4 Bør vigsleren rammes av straffebudet om barneekteskap?

I tillegg til å innføre et direkte straffansvar for personer med foreldreansvar, jf. punktet ovenfor, mener utvalget at straffebudet direkte bør ramme personer som har en nøkkelrolle i selve ekteskapsinngåelsen. Disse personene vil i dag bare kunne straffes for medvirkning etter straffeloven § 15. Etter utvalgets mening bør personer som forestår inngåelsen av ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen rammes direkte av straffebudet om barneekteskap og ikke bare som medvirker.

En vigsler eller en person med en lignende rolle er som regel en nødvendig forutsetning for å inngå et ekteskap eller en ekteskapelig forbindelse. Vedkommende bidrar dermed i en slik grad til at barnet havner i en skadelig situasjon, at atferden etter utvalgets syn må kriminaliseres direkte.

Det har ikke betydning hvordan inngåelsen finner sted. Forslaget til bestemmelse rammer derfor både den som forestår vielser i tradisjonell forstand, den som forestår andre seremonier med lignende funksjon, og den som utferdiger en skriftlig avtale om ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse mellom partene. Utvalget har sett hen til at den danske straffeloven § 260 a rammer den som forretter en religiøs vielse uten borgerlig gyldighet, eller den som forestår inngåelsen av et annet ekteskapslignende forhold der en av partene er under 18 år (vigsleren). Det vil ikke ha betydning om partene selv ønsker å bli viet eller å inngå avtalen.

12.4.2.5 Bør det å leve i et barneekteskap kriminaliseres?

Utvalget foreslår at også det å leve i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse med et barn kriminaliseres.

Etter utvalgets syn er det ikke bare selve inngåelsen av ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen som barn bør beskyttes mot. Selve ekteskapet innebærer negative konsekvenser for barnet også etter inngåelsen, både følelsesmessige, seksuelle, sosiale og økonomiske konsekvenser. Det at bare inngåelsen av ekteskapet er kriminalisert, er etter utvalgets syn derfor ikke tilstrekkelig til å beskytte interessene som straffebudet skal verne.

Ekteskapsinngåelsen innebærer at barnet må leve eller risikerer å leve i en intim relasjon med en voksen person, noe som etter utvalgets syn betyr at barnet frarøves en «vanlig» barndom. Utvalget mener derfor at straffebudet om barneekteskap også bør ramme det å leve i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse med et barn, og ikke bare inngåelsen av relasjonen.

Utvalgets forslag innebærer at det etableres et straffansvar for den som lever i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse med barn, uavhengig av om det begås andre straffbare handlinger. En slik kriminalisering vil reflektere at det i første rekke anses som uønsket og skadelig at en voksen person lever i et ekteskap med et barn. Dersom barnet utsettes for andre straffbare handlinger, for eksempel seksuelle overgrep, utnyttelse, mishandling i nære relasjoner eller andre krenkelser av barnets integritet, vil de kunne straffeforfølges etter andre straffebestemmelser.

I noen land er ekteskapsalderen lavere enn i Norge, og personer kan lovlig ha inngått ekteskap før de flyttet til Norge. Det er nylig foretatt en endring i ekteskapsloven som foreløpig ikke er trådt i kraft. Endringen innebærer at ekteskap som er lovlig inngått i utlandet av personer uten tilknytning til Norge, kan anerkjennes etter ekteskapsloven selv om en av partene fremdeles er under 18 år, dersom sterke grunner taler for det, jf. ekteskapsloven ny § 18 c.420 Anerkjennes ekteskapet av norske myndigheter etter de nye bestemmelsene i ekteskapsloven, kan det ikke samtidig være straffbart å leve i det. Da straffebudet om barneekteskap ble innført, ble det lagt til grunn at i de tilfellene fylkesmannen (nå statsforvalteren) godkjente et ekteskap etter anerkjennelsesbestemmelsene i ekteskapsloven, ville det ikke være aktuelt å straffeforfølge noen for at ekteskapet ble inngått.421 Dette kunne forankres i den generelle, ulovfestede rettsstridsreservasjonen. Utvalgets forslag til en ny straffebestemmelse må leses med den samme reservasjonen. Rettsstridsreservasjonen kan også gjøre at det i noen tilfeller ikke vil være aktuelt å straffeforfølge dem som lever i en ekteskapslignende forbindelse med et barn når forbindelsen er inngått i utlandet, selv der forbindelsen ikke anerkjennes i Norge.

Forslaget vil ikke ramme det å leve i et samboerskap som ikke kan anses som en ekteskapslignende forbindelse, for eksempel der en 17-åring flytter inn hos en noe eldre kjæreste av praktiske årsaker, og der samboerskapet er av midlertidig karakter. Selv om noen samboerskap kan ha likhetstrekk med ekteskapslignende forbindelser, vil de ikke nødvendigvis være varige, oppleves som bindende eller etablere rettigheter og plikter mellom partene av rettslig, religiøs, sosial eller kulturell karakter, jf. straffeloven § 253 første ledd bokstav b. Det må derfor vurderes konkret om forbindelsen mellom partene utgjør en ekteskapslignende forbindelse eller ikke, på samme måte som ved inngåelsen.

Verken svenske eller danske straffebestemmelser rammer det å leve i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse med en mindreårig. Utvalget har heller ikke funnet eksempler i andre lands rett på at det å leve i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse med et barn i seg selv kan straffes.

Utvalget mener at passivitet fra en person med foreldreansvar til at barnet lever i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse, bør omfattes av bestemmelsen. Selv om slik passivitet etter omstendighetene kan rammes som passiv medvirkning, mener utvalget, på samme måte som for inngåelsen, at personer med foreldreansvar bør rammes direkte om de ikke griper inn. I slike tilfeller kan straffansvar oppstå etter at ekteskapet er inngått eller forbindelsen er etablert, for eksempel der en forelder har vært uvitende om at den andre har organisert et ekteskap for barnet. Det at en forelder forholder seg passiv til at barnet lever i et ekteskap eller ekteskapslignende forhold, kan etter utvalgets oppfatning være en så alvorlig krenkelse av barnets rettigheter at det bør ses som en overtredelse av straffebestemmelsen.

I noen tilfeller kan det være vanskelig å bevise omstendighetene rundt inngåelsen av ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen, for eksempel hvis inngåelsen har skjedd i utlandet. Det kan likevel være på det rene at partene lever sammen, og at de selv og omverdenen anser dem for å være gift. I dag kan ikke slike situasjoner straffes etter bestemmelsen om barneekteskap. En konsekvens av utvalgets forslag er at den voksne parten kan straffes for å leve i ekteskapet, og at personer med foreldreansvar kan straffes for passivitet, selv om deres medvirkning til selve inngåelsen ikke kan bevises.

12.4.2.6 Strafferamme

Etter gjeldende rett er strafferammen for barneekteskap etter straffeloven § 262 andre ledd fengsel i inntil tre år, mens strafferammen for tvangsekteskap etter § 253 er fengsel i inntil seks år. Forskjellen i strafferammene for tvangsekteskap og barneekteskap er ikke begrunnet av lovgiver.

Etter utvalgets syn bør strafferammene være sammenfallende. Det er likhetstrekk mellom tvangsekteskap og barneekteskap. Det er en sterk presumsjon for at ekteskapet er inngått ved tvang når en av partene er barn. Et ekteskap inngått som barn vil kunne ha like alvorlige konsekvenser for den fornærmede som et tvangsekteskap. Den fornærmede kan være i et avhengighetsforhold til ektefellen som det er vanskelig å komme ut av, og risikoen for at barnet blir utsatt for ytterligere krenkelser, er stor. Dette tilsier at de to straffebestemmelsene bør ha samme strafferamme på fengsel i inntil seks år.

Strafferammen for foreldre som medvirker til inngåelse av barneekteskap bør være den samme som for den som selv inngår ekteskap med barnet. Foreldrene har et særlig ansvar for å sikre sine barn mot integritetskrenkelser. Det er like alvorlig at foreldre unnlater å gripe inn mot, eller aktivt tilskynder at et ekteskap blir inngått, som at en person inngår selve ekteskapet med barnet.

Å tillate eller tilskynde at et barn blir gift er utvilsomt straffverdig og krenker barnets grunnleggende rettigheter. Det dreier seg om sterkt beskyttelsesverdige interesser. Det er noe usikkert om en høyere strafferamme i seg selv vil ha en preventiv effekt, men dette er etter utvalgets syn ikke et tungtveiende argument mot å heve strafferammen. Hensynet til å beskytte barn er i seg selv tungtveiende og gir grunnlag for en høyere strafferamme enn i dag.

For dem som utfører vigsel eller en lignende seremoni, mener utvalget at den gjeldende strafferammen i § 262 andre ledd, altså fengsel inntil tre år, er rett nivå. Dette gjør at strafferammen for vigslere vil være lavere enn strafferammen for ektefellen og foreldrene. Selv om vigslerens handlinger vil være nødvendige forutsetninger for at ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen kommer i stand, er ikke straffverdigheten den samme som for den som gifter seg med barnet, og foreldrene som tilskynder ekteskapet eller forholder seg passive til det.

12.4.2.7 Uvitenhet om alder

Utvalget foreslår å videreføre straffeloven § 262 andre ledd tredje punktum om at den som var uvitende om at den fornærmede var under 16 år, likevel kan straffes hvis vedkommende på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet. Aktsomhetskravet bør etter utvalgets syn også gjelde der den fornærmede er mellom 16 og 18 år. Hensynet til barnet taler for å beholde et særlig strengt aktsomhetskrav for alle barn under 18 år.

Utvalget foreslår at aktsomhetskravet gjelder både for den som inngår ekteskapet, personer med foreldreansvar og vigslere. Kravet er i første rekke aktuelt for den som gifter seg med den mindreårige, og som har særlig grunn til å forsikre seg om den kommende ektefellens riktige alder. For personer med foreldreansvar vil ikke unntaket for uvitenhet om alder være særlig relevant i praksis, men utvalget foreslår likevel et særlig strengt aktsomhetskrav også for disse personene av hensyn til sammenhengen i regelverket.

Det strenge aktsomhetskravet skal etter forslaget også gjelde for den som forestår inngåelsen av ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen. Den danske straffeloven § 260 a om den som forestår inngåelsen av et barneekteskap, krever forsett om den fornærmedes alder. Et forsettskrav om alder vil imidlertid gjøre det svært enkelt for vigslere å unngå straffansvar. Utvalget vektlegger også at vigslere enkelt kan forsikre seg om personenes alder før ekteskapsinngåelsen. For gyldige ekteskap kreves det prøvelsesattest fra Skatteetaten, som ikke vil bli utstedt dersom en av partene er under 18 år. For ekteskapslignende forbindelser uten sivilrettslig gyldighet er det ingen formelle formkrav. Det er etter utvalgets syn likevel rimelig å kreve at den som skal forestå seremonien eller avtalen krever framlagt gyldig legitimasjon der fødselsdato kommer fram. Derfor foreslår utvalget at også vigslere som var uvitende om at den fornærmede var under 16 år, likevel kan straffes hvis vedkommende på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet.

12.4.2.8 Jevnbyrdighet i alder og utvikling

Utvalget mener at det fremdeles bør være en mulighet for å unnta for straffansvar dersom ektefellene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, jf. gjeldende straffelov § 262 andre ledd fjerde punktum.

Etter utvalgets syn bør bestemmelsen utformes i tråd med Straffelovrådets forslag i NOU 2022: 21 om unntak fra straffbarhet i visse tilfeller.422 I stedet for en skjønnsmessig frifinnelsesgrunn foreslår Straffelovrådet en rettsstridsavgrensning, slik at visse handlinger ikke er straffbare dersom de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling og omstendighetene tilsier at handlingene ikke er krenkende.423 Dette skiller seg fra gjeldende rett, der handlingene er rettsstridige, men straff kan bortfalle ved jevnbyrdighet i alder og utvikling. Vilkåret om at omstendighetene tilsier at handlingene ikke er krenkende, skal fange opp vesentlige elementer i dagens skjønnsmessige vurdering.424

Straffelovrådets forslag til straffrihetsgrunn vil kunne avhjelpe uheldige konsekvenser av forslaget om å kriminalisere det å leve i en ekteskapslignende forbindelse med et barn. At handlingene vil anses som lovlige, kan ha stor betydning for de involverte, ved at de slipper å bli assosiert med å ha begått eller blitt utsatt for straffbare handlinger, noe som kan være belastende dersom begge parter har ønsket forholdet.

Utvalgets forslag tar høyde for at straff vil kunne ramme urimelig hardt i noen tilfeller der ektefellene er nær hverandre både i alder og utvikling. En person som nærmer seg 18 år, vil kunne være i et forhold med en person som er noe over 18 år, og også frivillig etablere et samliv med denne personen. Det samme vil gjelde der ekteskapet er lovlig inngått i et annet land og det ikke er indikasjoner på tvang, og partene i etterkant etablerer seg i Norge og fortsetter et frivillig samliv her.

Som omtalt i punkt 12.4.2.9 er det etter rettspraksis relativt hva som aksepteres som jevnbyrdighet i alder, og aldersforskjellen som aksepteres er mindre jo yngre den fornærmede er. Det samme vil gjelde etter utvalgets forslag. Dersom barnet er under 16 år, legger utvalget til grunn at det skal mye til for at unntaket kan komme til anvendelse, da det sjelden kan tenkes at handlingene ikke er krenkende.

12.4.2.9 Konkurrens

Ved konkurrens øker strafferammen etter straffeloven § 79 bokstav a. Etter gjeldende rett er det lagt til grunn at straffebudene om tvangsekteskap (§ 253) og barneekteskap (§ 262 andre ledd) etter omstendighetene kan brukes i konkurrens, dersom det er utøvd tvang mv. for å tvinge en person under 16 år inn i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse.425

Etter utvalgets mening bør den nye straffebestemmelsen om barneekteskap i utgangspunktet ikke brukes i konkurrens med straffebudet om tvangsekteskap. Inngåelse av ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse med en person under 18 år bør etter utvalgets vurdering forfølges etter den nye § 253 a, uavhengig av om det er benyttet handlinger som nevnt i § 253.

Straffebudet om barneekteskap skal beskytte barn mot å inngå og leve i en samlivsform som er forbeholdt voksne. Det er bare denne interessen som vernes av det nye straffebudet. Dersom det er benyttet straffbare handlinger for å få barnet til å inngå ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse, som vold, tvang, trusler eller frihetsberøvelse, vil straffebudene som rammer disse handlingene, kunne benyttes i konkurrens med bestemmelsen om barneekteskap. Dersom det er benyttet utilbørlig press som ikke rammes av noen konkrete straffebestemmelser, vil dette etter omstendighetene kunne tillegges vekt i skjerpende retning i straffutmålingen.

Utvalget legger til grunn at det nye straffebudet, på samme måte som i dag, vil kunne brukes i konkurrens med straffebud som rammer eventuelle krenkelser som skjer etter at ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen er inngått. For eksempel vil straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner kunne ramme handlinger som har karakter av mishandling og som skjer etter ekteskapsinngåelsen. På samme måte vil bestemmelsene i straffeloven kapittel 26 kunne benyttes i konkurrens med straffebudet dersom det begås seksuallovbrudd, herunder forsøk på slike lovbrudd eller medvirkningshandlinger, i ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen.

12.4.2.10 Foreldelse

Foreldelsesfristen for tvangsekteskap begynner først å løpe den dagen den fornærmede fyller 18 år, jf. straffeloven § 87 første ledd andre punktum. Foreldelsesfristen for barneekteskap løper imidlertid fra den dagen det straffbare forholdet opphørte, det vil si da ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen ble inngått. Med dagens foreldelsesfrist på fem år vil straffansvaret foreldes få år etter at den fornærmede har fylt 18 år.426 En følge av utvalgets forslag om å heve aldersgrensen for barneekteskap fra 16 til 18 år er at ekteskapsinngåelse med et barn under 18 år som utgangspunkt skal straffes som barneekteskap og ikke tvangsekteskap. For å opprettholde dagens rettstilstand bør det etter utvalgets syn innføres utskutt foreldelsesfrist etter straffeloven § 87 også for barneekteskap.

De samme hensynene som gir grunnlag for utskutt foreldelsesfrist for tvangsekteskap, gjelder også for barneekteskap. Den fornærmede vil kunne være enda yngre enn i saker om tvangsekteskap og vil ofte stå i et avhengighetsforhold til gjerningspersonen. Den fornærmede bør derfor ha lengre tid på seg til å anmelde forholdet enn i dag. Selv med en foreldelsesfrist på ti år som følge av høyere strafferamme mener utvalget at fristen først bør begynne å løpe når den fornærmede fyller 18 år.

Når utvalget samtidig foreslår å kriminalisere det å leve i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse med et barn, vil det straffbare forholdet kunne opphøre først når den fornærmede fyller 18 år. Utvalgets forslag om utskutt foreldelsesfrist vil derfor bare ha praktisk betydning for de tilfellene der ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen opphører på et tidligere tidspunkt.

Når det gjelder straffansvaret for den som forestår vielsen, seremonien eller avtaleinngåelsen om ekteskap, er utvalget i tvil om hvorvidt det er behov for utskutt foreldelsesfrist. I disse tilfellene står den fornærmede som regel ikke i et avhengighetsforhold til den som begår handlingen. Samtidig kan det være vanskelig for den fornærmede å anmelde forholdet før myndighetsalder, noe som taler for at det bør være utskutt foreldelse også i dette tilfellet. Med en strafferamme på tre år for denne gruppen vil foreldelsen dermed først inntre når den fornærmede fyller 23 år.

12.4.2.11 Forslagets forhold til menneskerettighetene

Barn mellom 16 og 18 år er i dag ikke vernet mot ekteskap eller ekteskapslignende forbindelser, med mindre de blir tvunget inn i en slik forbindelse ved bruk av noen av tvangsmidlene som er nevnt i straffeloven § 253. Et straffebud som rammer det å inngå og det å leve i et ekteskap med et barn under 18 år, vil bidra til å sikre barns rett til vern av sin personlige integritet etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen. Barneekteskap er en «tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse», jf. barnekonvensjonen artikkel 24 nr. 3. Kriminalisering av slike ekteskap uavhengig av om det er benyttet tvang, vil kunne være et egnet og effektivt tiltak for å bekjempe barneekteskap der en av partene eller begge er under 18 år. Utvalgets forslag vil være egnet til å beskytte barn mot barneekteskap i større grad enn dagens straffebestemmelse. Utvalget mener også at utvidelsen av personkretsen som rammes av straffebudet ikke går lenger enn nødvendig. Skal straffebudet ha effekt, må det også ramme personer med foreldreansvar som ikke har beskyttet barnet mot å inngå eller leve i et ekteskap med en voksen person.

Forslaget vil gripe inn i retten til privatliv etter EMK artikkel 8 nr. 1, særlig forslaget om å kriminalisere det å leve i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse med en person under 18 år. Dersom et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse først er inngått, vil det kunne være etablert et familieliv som et straffansvar for den ene parten vil gripe inn i. Utvalget mener likevel at forslaget om et straffebud om å leve i et barneekteskap kan innføres innenfor våre internasjonale forpliktelser og rettferdiggjøres etter EMK artikkel 8 nr. 2. Forslaget skal beskytte barn mot å inngå i en relasjon som er forbeholdt voksne, det vil si å beskytte barnets rettigheter og friheter, herunder barns rett til å være barn. Dette er et legitimt formål som etter utvalgets syn gir en tilstrekkelig begrunnelse for å gripe inn i retten til privat- og familieliv. Forslaget vil også oppfylle kravet om klar hjemmel i lov.

Forslaget er videre nødvendig i et demokratisk samfunn og er etter utvalgets syn forholdsmessig. Utvalget anser at mindre inngripende tiltak ikke vil være tilstrekkelige. Hensynet til å beskytte barn mot voksne relasjoner som kan være skadelige for dem, er tungtveiende interesser som kan begrunne en mer omfattende kriminalisering enn dagens bestemmelse. Skal formålet bak forslaget realiseres, kan ikke kriminaliseringen begrenses til ritualet eller avtaleinngåelsen som etablerer selve relasjonen. Det er etter utvalgets syn selve samlivet som i størst grad krenker barnets integritet og behov for beskyttelse, og som derfor må kriminaliseres. Kriminaliseringen av å leve i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse med et barn eller å tillate at barnet lever i et barneekteskap, er derfor proporsjonal.

Ved at det innføres en straffrihetsgrunn dersom ektefellene er jevnbyrdige i alder og utvikling og omstendighetene tilsier at handlingene ikke er krenkende, tar forslaget høyde for at det kan være tilfeller der det verken er nødvendig eller rimelig å straffe ektefellen eller foreldrene.

Samlet sett mener utvalget at forslaget om en ny straffebestemmelse om barneekteskap er i tråd med og bidrar til å oppfylle våre internasjonale forpliktelser.

12.4.3 Straffeprosessuelle spørsmål

12.4.3.1 Bistandsadvokat i straffesaker om barneekteskap

Etter utvalgets syn bør det være en ubetinget rett til bistandsadvokat i saker om barneekteskap. Likhetstrekkene mellom barneekteskap og tvangsekteskap er store. Det legges også vekt på utvalgets forutsetning om at bestemmelsene om barneekteskap og tvangsekteskap ikke lenger skal kunne brukes i konkurrens. Den fornærmede bør derfor ha en ubetinget rett på bistandsadvokat i saker om barneekteskap, se utvalgets forslag til tilføyelse i straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a.

12.4.3.2 Tilrettelagte avhør ved tvangsekteskap og barneekteskap

Etter straffeprosessloven § 239 første ledd skal tilrettelagte avhør brukes ved avhør av vitner under 16 år, herunder fornærmede, i saker om seksuallovbrudd, kroppsskade, drap, mishandling i nære relasjoner og kjønnslemlestelse. Etter utvalgets syn er det gode grunner for at tilrettelagte avhør også skal brukes i saker om tvangsekteskap og barneekteskap. Selv om disse sakene omfattes av kan-regelen i straffeprosessloven § 239 fjerde ledd, mener utvalget at det er en fordel om tilrettelagte avhør gjøres obligatorisk.

Det er viktig å legge til rette for at tvangsekteskap og barneekteskap blir anmeldt og avdekket, og at barn og særlig sårbare voksne som utsettes for slike handlinger, blir ivaretatt. I likhet med saker om mishandling i nære relasjoner er den fornærmede i saker om tvangsekteskap og barneekteskap ofte nært knyttet til den siktede. Det kan derfor oppleves som svært belastende å forklare seg i slike saker. Tilrettelagte avhør skal tas raskt og ved barnehusene, som har særlig kompetanse i å ivareta barn. Dette vil sikre at barns særlige behov blir bedre ivaretatt enn ved vanlige avhørsmetoder. Det samme gjelder for personer med psykisk utviklingshemming. Utvalget mener at krav om bruk av tilrettelagt avhør vil gi bedre vern for barn og særlig sårbare personer som er utsatt for slike straffbare handlinger.

En konsekvens av forslaget er at barn mellom 12 og 16 år og personer med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse som medfører samme behov for tilrettelagte avhør, vil få forklaringsplikt for politiet i saker om tvangsekteskap og barneekteskap, og at de ikke kan fritas forvitne- og forklaringsplikt etter straffeprosessloven §§ 122 og 123. Utvalget mener at de hensynene som gir grunnlag for at barn ikke fritas fra vitne- og forklaringsplikt ved tilrettelagte avhør ved mishandling i nære relasjoner, gjelder også i saker om tvangsekteskap og barneekteskap. Forklarer ikke barnet seg, er det en risiko for at forholdet ikke avdekkes og barnet må fortsette å leve i ekteskapet. Videre bør barnet slippe lojalitetskonflikten ved å velge om de vil forklare seg mot nærstående eller ikke i slike saker, og det bør slippe eventuelt press om ikke å forklare seg.

13 Tvangsekteskap som organisert kriminalitet og menneskehandel

13.1 Innledning

I dette kapittelet vurderer utvalget om tvangsekteskap «under gitte omstendigheter skal kunne anses som organisert kriminalitet og/eller menneskehandel», jf. det supplerende mandatet. Utvalget ser i punkt 13.2.3 og 13.2.4 på om straffeloven §§ 257 og 258 om menneskehandel og straffebestemmelser om organisert kriminalitet kan brukes i saker om tvangsekteskap etter gjeldende rett. I punkt 13.4.2 vurderer utvalget om tvangsekteskap og barneekteskap bør nevnes eksplisitt som utnyttelsesformål i straffeloven §§ 257 og 258 om menneskehandel.

Kapittelet må sees i sammenheng med kapittel 12, der utvalget vurderer endringer av straffeloven § 253 om tvangsekteskap og § 262 andre ledd om barneekteskap.

13.2 Gjeldende rett

13.2.1 Menneskerettslige forpliktelser

Menneskerettslige forpliktelser som verner den enkelte mot tvangsekteskap mer generelt er omtalt i kapitlene 5, 16 og 17. Her omtales menneskerettslige forpliktelser om menneskehandel og organisert kriminalitet som kan være av betydning for å forebygge og bekjempe tvangsekteskap.

Ingen menneskerettigheter omtaler direkte hvorvidt tvangsekteskap og barneekteskap kan anses som menneskehandel eller organisert kriminalitet. Grunnloven § 93 tredje ledd og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 4 forbyr slaveri og tvangsarbeid. Menneskehandel kan rammes av enten forbudet mot slaveri eller forbudet mot tvangsarbeid i Grunnloven § 93 og EMK artikkel 4, avhengig av de konkrete omstendighetene i saken.427 Etter Grunnloven § 93 fjerde ledd skal statens myndigheter blant annet bekjempe «slaveri, tvangsarbeid og andre former for umenneskelig eller nedverdigende behandling». Bestemmelsen innebærer en forpliktelse til å forebygge menneskehandel (sikringsplikt). Den samme sikringsplikten følger av EMK. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har i flere saker fastslått at statene etter artikkel 4 har en positiv forpliktelse til å forebygge og etterforske menneskehandel, og til å beskytte ofre for menneskehandel, jf. blant annet Rantsev mot Kypros og Russland,428V. C. L. og A. N. mot Storbritannia429 og S. M. mot Kroatia.430 I sistnevnte sak, som var en storkammeravgjørelse, ble Kroatia dømt for brudd på artikkel 4 på bakgrunn av en rekke feil og mangler i etterforskingen av klagers anmeldelse av en person som hadde utnyttet henne til prostitusjon. EMD konkluderte med at måten de strafferettslige mekanismene ble tatt i bruk på i saken, var så mangelfulle at det innebar en krenkelse av artikkel 4.431

Slaverikonvensjonen432 artikkel 1 nr. 1 definerer slaveri som «the status or condition of a person over whom any or all of the powers attaching to the right of ownership are exercised». Sentralt i denne definisjonen er at offeret behandles som en eiendel. Konvensjonen sier for øvrig ingenting om menneskehandel utgjør slaveri.

Tilleggskonvensjonen om slaveri433 utfyller slaverikonvensjonen. Etter artikkel 1 bokstav a til d pålegges statene å gjøre alle nødvendige grep for å sikre fullstendig avskaffelse av nærmere bestemte praksiser, uavhengig av om praksisen dekkes av definisjonen av slaveri i slaverikonvensjonen. Bokstav c pålegger statene å avskaffe institusjoner og praksiser der:

• i) A woman, without the right to refuse, is promised or given in marriage on payment of a consideration in money or in kind to her parents, guardian, family or any other person or group; or

• (ii) The husband of a woman, his family, or his clan, has the right to transfer her to another person for value received or otherwise; or

• (iii) A woman on the death of her husband is liable to be inherited by another person;

Bestemmelsen omfatter tvangsekteskap med et transaksjonselement. Tilfeller der det betales «brudepris» kan etter omstendighetene anses som en form for slaveri etter konvensjonen.

Tilleggskonvensjonen om slaveri artikkel 1 bokstav d pålegger statene å avskaffe:

Any institution or practice whereby a child or young person under the age of 18 years, is delivered by either or both of his natural parents or by his guardian to another person, whether for reward or not, with a view to the exploitation of the child or young person or of his labour.

Bestemmelsen innebærer at foreldres overgivelse av barnet til utnyttelsesformål, herunder barneekteskap, etter omstendighetene kan utgjøre medvirkning til slaveri.

FNs protokoll 15. november 2000 for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn (Palermo-protokollen) forplikter statene til å kriminalisere menneskehandel. Utnyttelsesformålene som nevnes i protokollen er ikke uttømmende, men omfatter blant annet prostitusjon eller andre seksuelle formål og utnyttelse til arbeid eller andre tjenester, som tigging eller kriminalitet. Protokollen nevner ikke tvangsekteskap eller barneekteskap som utnyttelsesformål, men utelukker heller ikke at disse utnyttelsesformene kan utgjøre menneskehandel.

Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel434 pålegger statene å forebygge, bekjempe, beskytte og straffeforfølge menneskehandel. Menneskehandel er definert i konvensjonen artikkel 4 bokstav a:

«Trafficking in human beings» shall mean the recruitment, transportation, transfer, harbouring or receipt of persons, by means of the threat or use of force or other forms of coercion, of abduction, of fraud, of deception, of the abuse of power or of a position of vulnerability or of the giving or receiving of payments or benefits to achieve the consent of a person having control over another person, for the purpose of exploitation. Exploitation shall include, at a minimum, the exploitation of the prostitution of others or other forms of sexual exploitation, forced labour or services, slavery or practices similar to slavery, servitude or the removal of organs.

Bestemmelsen nevner ikke tvangsekteskap eller barneekteskap, men ordlyden utelukker heller ikke at disse utnyttelsesformene kan utgjøre menneskehandel.

Den valgfrie protokollen til barnekonvensjonen 25. mai 2000 om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi som Norge har tiltrådt, har bestemmelser som pålegger statene å sikre at salg av barn fullt ut omfattes av statens straffelovgivning. Salg av barn er i artikkel 2 bokstav a definert som «enhver handling eller transaksjon der et barn overføres fra en person eller gruppe personer til en annen mot betaling eller enhver annen motytelse». Barne- og tvangsekteskap som inkluderer medgift eller brudepriser kan ifølge barnekomiteen og kvinnediskrimineringskomiteen falle inn under denne definisjonen.435

13.2.2 Straffeloven § 259 om slaveri

Straffeloven § 259 om slaveri rammer den som «bringer en annen inn i slaveri». Straffen er fengsel inntil 21 år.

Med «slaveri» forstås at noen «utøver beføyelser med karakter av eierskap over en annen person», jf. HR-2009-976-A.436 Å «[bringe] en annen inn i slaveri» kan forstås som det å lede, forlede eller presse et menneske inn i en tilværelse som utgjør slaveri.

Slaveri er noe annet enn menneskehandel, men noen former for utnyttelse kan ligge på grensen til slaveri. Slaveribestemmelsen grenser derfor nedad mot grov menneskehandel (§ 258).437 For eksempel vil utnyttelse av noens arbeidskraft som ikke er av en slik karakter at det kan regnes som slaveri, kunne falle inn under forbudet mot tvangsarbeid eller tvangstjenester i straffeloven § 257 om menneskehandel.438

Utvalget har ikke funnet eksempler fra rettspraksis i Norge hvor slaveribestemmelsen er brukt i saker om tvangsekteskap eller barneekteskap, og anser bestemmelsene om menneskehandel for å være mer aktuelle.

13.2.3 Straffeloven §§ 257 og 258 om menneskehandel

13.2.3.1 Den straffbare handlingen

Menneskehandel rammes av straffeloven § 257, som lyder i sin helhet:

Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til

• a. prostitusjon eller andre seksuelle ytelser,

• b. tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging,

• c. krigstjeneste i fremmed land, eller

• d. å samtykke i fjerning av et av vedkommendes indre organer,

straffes for menneskehandel med fengsel inntil 6 år.

På samme måte straffes den som

• a. legger forholdene til rette for slik tvang, utnyttelse eller forledelse som nevnt i første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta personen,

• b. på annen måte medvirker til tvangen, utnyttelsen eller forledelsen, eller

• c. gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til en slik handlemåte fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller fordel.

Den som begår en handling som nevnt i første eller annet ledd mot en person som er under 18 år, straffes uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er anvendt. Den som var uvitende om at fornærmede var under 18 år, straffes hvis han på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet.

Straffebestemmelsen er utformet med utgangspunkt i forpliktelsen til å kriminalisere menneskehandel i Palermo-protokollen artikkel 5, jf. artikkel 3.

Den straffbare handlingen etter første ledd består i at gjerningspersonen «tvinger, utnytter eller forleder» noen. Alternativet «tvinger» må forstås på samme måte som i tvangsbestemmelsen i § 251, jf. omtale av denne bestemmelsen i kapittel 7. Ifølge forarbeidene skal «utnytter» forstås som det «å bruke vedkommende for å oppnå en fordel for seg selv».439 Dette vil typisk være en direkte eller indirekte økonomisk fordel, men det kan også tenkes å være å oppnå en viss posisjon i et bestemt miljø, eller gjentjenester. Alternativet «forleder» innebærer ifølge forarbeidene en «psykisk påvirkning» som fører til at fornærmede «blir ført bak lyset, lurt eller overtalt til å være med på noe som han eller hun ellers ikke ville ha blitt med på».440

Utnyttelsen eller forledelsen må ha skjedd ved bruk av «vold eller trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd». Vold og trusler skal forstås på samme måte som i straffebestemmelsene om kroppskrenkelse (§ 271) og trusler (§ 263).441 Med «misbruk av sårbar situasjon» menes det å utnytte situasjoner der det ikke foreligger noe reelt og akseptabelt valg for den det gjelder, annet enn å underkaste seg gjerningspersonene. Forarbeidene nevner et eksempel:

En kvinne står f.eks. i fare for å bli kastet ut av leiligheten der hun bor sammen med sin mor og tre barn. Hun har ikke fast arbeid, det er heller ikke utsikter til inntektsgivende arbeid i området der hun bor, og hun har fått beskjed av myndighetene om at hun blir fratatt barna dersom hun mister leiligheten. Hun får tilbud om at en person vil betale husleien mot at hun arbeider på et bordell i utlandet.442

Med «annen utilbørlig atferd» menes for eksempel det å lage falske ekteskaps- eller arbeidsannonser for å lure personer inn i prostitusjon eller tvangsarbeid. Et annet eksempel er såkalt «debt bondage», som forarbeidene illustrerer slik:

Dette kan skje ved at fattige mennesker blir tilbudt arbeid i en fabrikk i et annet land. Når arbeidstakeren begynner i arbeidet, står han allerede i gjeld til arbeidsgiver fordi arbeidsgiveren har betalt reisen. Fordi lønnen er svært lav, og fordi arbeidsgiver trekker kost og losji fra på lønnen vil arbeidstakeren være bundet til å arbeide lenge for arbeidsgiveren før han kan disponere over det han tjener og dermed ha en mulighet til å komme seg ut av arbeidsforholdet. Arbeidstakeren kan slik bli fanget i en situasjon som det er vanskelig å komme ut av.443

Dersom den fornærmede er under 18 år, er handlingen straffbar uavhengig av om det er brukt vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd, jf. § 257 tredje ledd.

Personen må videre tvinges, utnyttes eller forledes til et bestemt formål, ofte omtalt som utnyttelsesformer. Utnyttelsesformene som omfattes av bestemmelsen er listet opp i § 257 første ledd bokstav a til d. Dette er prostitusjon eller andre seksuelle ytelser (bokstav a); tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging (bokstav b); krigstjeneste i fremmed land (bokstav c); og å samtykke i fjerning av et av vedkommendes indre organer (bokstav d).

Alternativet «prostitusjon eller andre seksuelle ytelser» rammer ifølge forarbeidene ikke først og fremst den seksuelle handlingen i seg selv, men det å utnytte noen til å utføre slike handlinger.444 Som eksempel på handlinger som kan rammes, nevner departementet å formidle barn til et pedofilt nettverk og å formidle ekteskap med kvinner som har barn hvor det er kjent at seksuell utnyttelse av barnet er det egentlige formålet med ekteskapet.

I «tvangsarbeid» i bokstav b ligger at den som blir utnyttet, ikke har kommet frivillig inn i arbeidsforholdet, eller ikke kan komme frivillig ut av det.445 Departementet skriver videre:

Bokstav b kan for eksempel ramme situasjoner der personer som blir lokket med arbeid i et annet land, blir utnyttet som arbeidskraft fordi de ikke har lovlig opphold i landet og dermed havner i en sårbar stilling. Det vil også kunne ramme dem som holder arbeiderne i f.eks. en fabrikk innelåst eller skaffer hushjelper som verken får lønn eller er frie til å slutte i tjenesten når de ønsker.446

Alternativet «krigstjeneste i fremmed land» i bokstav c viderefører innholdet i dette alternativet i gjeldende § 224. Bokstav d rammer blant annet den som bortfører barn for at organer skal kunne tas ut av dem og selges til medisinsk bruk. Bestemmelsen vil også kunne ramme den som ved å misbruke en persons sårbare situasjon får vedkommende til å donere for eksempel en nyre.

Tvangsekteskap og barneekteskap er ikke blant de opplistede formålene. Flere av formålene i bestemmelsen er derimot vide og kan etter omstendighetene romme visse sider av tvangsekteskap og barneekteskap. Et tvangsekteskap eller barneekteskap kan også innebære at fornærmede blir utnyttet til seksuelle tjenester eller tvangsarbeid. Denne etterfølgende utnyttelsen kan omfattes av henholdsvis bokstav a og b i straffeloven § 257.

13.2.3.2 Hvem rammes av bestemmelsen?

En naturlig forståelse av ordlyden i § 257 tilsier etter utvalgets oppfatning at to grupper av personer kan straffes for menneskehandel. Etter § 257 første ledd rammes den som står for den faktiske utnyttelsen. Her går straffeloven § 257 lenger enn det departementet oppfattet var et krav etter Palermo-protokollen. Departementet begrunnet dette med at det kan være vel så viktig å ramme den som faktisk står for utnyttelsen av den enkelte person, for eksempel den som utnytter en person til å utføre tvangsarbeid for seg, som den som bistår til slik utnyttelse.447 Utnytter og bakmann kan også være én og samme person, og det er ikke alltid lett å skille rollene fra hverandre.

Straffeloven § 257 andre ledd rammer personer som organiserer og legger til rette for menneskehandelen, de såkalte bakmennene, og medvirkere. Dette er dem som rekrutterer, frakter, losjerer og mottar personen som blir tvunget, utnyttet eller forledet, på andre måter medvirker eller gir eller mottar betaling eller annen fordel for å få eller gi samtykke til utnyttelsen mv., jf. § 257 andre ledd bokstav a til c.

Høyesterett har i nyere rettspraksis lagt til grunn en snevrere forståelse av straffebudet enn ordlyden i § 257 legger opp til. Etter nyere høyesterettspraksis er det bare personer som har en rolle som bakmenn, eventuelt kombinert med egen utnyttelse, som rammes av bestemmelsen, se for eksempel HR-2020-2136-A (dissens 4-1) og HR-2020-2137-A. Utvalget mener at Høyesteretts lovforståelse i disse to avgjørelsene ikke er i samsvar med kriminaliseringsforpliktelsen etter Palermoprotokollen slik den er forstått av FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC).

Begge sakene gjaldt medvirkning til seksuelle overgrep mot mindreårige, der tiltalte hadde betalt for en rekke overgrep utført i et annet land som ble filmet og strømmet direkte til tiltaltes datamaskin. De tiltalte hadde ikke hatt noen bakmannsrolle, og ble derfor frifunnet for medvirkning til menneskehandel.

I HR-2020-2136-A gjennomgår førstvoterende lovforarbeider, rettspraksis og andre rettskilder som gjelder menneskehandel. Med henvisning blant annet til det tidligere nevnte sitatet i forarbeidene om seksuelle handlinger, konkluderer førstvoterende med at det bare er bakmenn som er ment rammet. Det uttales at «[u]tnyttelse i forbindelse med egen seksuell tilfredstillelse er ikke tenkt omfattet, med mindre vedkommende også har en form for bakmannsrolle».448

I avgjørelsen vises det til Rt. 2011 s. 1127 avsnitt 19, hvor det framkommer at prosessen med å utforme definisjonen av menneskehandel under forhandlingene av Palermo-protokollen hadde vært vanskelig, og at også utformingen av det norske straffebudet hadde bydd på utfordringer. Avslutningsvis i avsnittet står det: «I en slik situasjon må man være forsiktig med å bokstavfortolke ordlyden i straffebudet til den tiltaltes ugunst hvis ikke tolkingen har støtte også i andre tungtveiende rettskildefaktorer.» Tiltalte ble frifunnet for tiltalepunktet om menneskehandel, fordi det var klart at «den som mottar enkeltstående tjenester av seksuell karakter fra et offer for menneskehandel, ikke rammes av bestemmelsen».449

I HR-2020-2136-A var antallet fornærmede svært stort, om lag 200 barn. I lys av at straffebudet etter førstvoterendes vurdering er ment å ramme bakmannsrollen, eventuelt i kombinasjon med eget misbruk, hadde ikke omfanget og karakteren av lovbruddene noen betydning for lovforståelsen.450

Førstvoterende konkluderte med at «[m]edvirkning til slike seksuelle overgrep som i saken her, rammes bare av straffeloven § 257 første ledd bokstav a dersom siktede også har en rolle som kan karakteriseres som bakmann, typisk ved å bidra til at fornærmede blir offer for menneskehandel».451 Om vurderingen ville vært den samme dersom det gjaldt en annen utnyttelsesform enn seksuelle overgrep, omtales ikke.

Mindretallet mente imidlertid at lovens ordlyd, forarbeidene og HR-2017-1124-A (gartneridommen) tilsa at forholdet måtte anses som medvirkning til menneskehandel, jf. avsnitt 137 flg. Mindretallet viste til at departementet i forarbeidene til straffeloven 1902 § 224 første ledd (nå § 257 første ledd) uttrykkelig gikk inn for at også den som står for selve utnyttelsen skulle rammes av straffebudet mot menneskehandel, og at bestemmelsen ikke bare var tiltenkt de tilfellene der siktede også har hatt en rolle som bakmann.

Mindretallet fant støtte for dette synet i HR-2017-1124-A hvor Høyesterett opprettholdt en domfellelse for utnyttelse til tvangsarbeid. I sistnevnte dom framgår det at det er bakmannsalternativet, ikke utnyttelsesalternativet, i straffebudet som er utformet med utgangspunkt i Palermo-protokollen. Det var imidlertid utnyttelseshandlinger til tvangsarbeid, og ikke bakmannshandlinger, som ble beskrevet som det faktiske grunnlaget for domfellelsen:

Det var kort sagt, slik lagmannsretten uttrykker dette, «et press i systemet som gjorde at de ikke frivillig kunne komme ut av arbeidsforholdet» selv om de hadde ønsket. Under disse omstendighetene fratar det ikke forholdet karakter av tvangsarbeid at de flere år på rad gikk frivillig inn i arbeidet.452

Etter utvalgets oppfatning bygger mindretallet på en korrekt forståelse av kriminaliseringsforpliktelsen i Palermo-protokollen.

13.2.3.3 Grov menneskehandel (§ 258)

Etter straffeloven § 258 kan grov menneskehandel straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det blant annet særlig legges vekt på om den som ble utsatt for handlingen var under 18 år. Uaktsom villfarelse om alder utelukker ikke straffskyld.

Grov menneskehandel omfattes av avvergingsplikten, jf. straffeloven § 196. Bestemmelsen er unntatt fra kravet om dobbel straffbarhet, jf. straffeloven § 5 første ledd nr. 7.

13.2.3.4 Kan tvangsekteskap eller barneekteskap under gitte omstendigheter anses som menneskehandel?

Tvangsekteskap og barneekteskap er ikke inntatt i opplistingen av utnyttelsesformål i straffeloven § 257 første ledd bokstav a til d. De nevnes heller ikke i forarbeidene. Tvangsekteskap eller barneekteskap kan dermed ikke i seg selv anses som menneskehandel i straffebestemmelsens forstand. Fornærmede kan imidlertid bli tvunget, utnyttet eller forledet til ett eller flere av formålene opplistet i bestemmelsen i sammenheng med tvangsekteskapet eller barneekteskapet. Formålene som er mest nærliggende er å utnytte, tvinge eller forlede noen til «prostitusjon eller seksuelle ytelser» (bokstav a), «tvangsarbeid» (bokstav b) eller en kombinasjon av disse.

Det er lite rettspraksis om forholdet mellom menneskehandel og tvangsekteskap. Utvalget har ikke funnet eksempler på dommer der tvangsekteskap har hatt betydning for spørsmålet om de fornærmede var ofre for menneskehandel. Det finnes eksempler på at personer er dømt både for menneskehandel og tvangsekteskap. I TBERG-2011-194827 ble seks personer dømt for grov menneskehandel og en rekke andre straffbare handlinger, blant annet ble en person dømt for å ha tvunget sin mindreårige datter til å inngå ekteskap. De tiltalte hadde utnyttet flere mindreårige fra Romania til blant annet tyverier, salg av falske gullvarer og tigging. De fornærmede hadde også blitt utsatt for seksuelle overgrep.

I noen dommer om menneskehandel har tvangsekteskap vært en del av sakskomplekset, uten at det har vært tatt ut tiltale for tvangsekteskap. I LG-2015-65106 ble en rumensk mann dømt for grov menneskehandel. Han hadde sammen med sin ektefelle tvunget en 13 år gammel jente til å gifte seg med sønnen deres ved å betale jentas far 10 000 euro. De forledet henne til å reise til Norge der hun ble presset og truet til å stjele, tigge penger, tilby seksuelle tjenester og selge falske gullvarer. Lagmannsretten uttalte at saken var en «klassisk» grov menneskehandelsak der offeret hadde vært fullstendig prisgitt overgriper i et fremmed land og blitt grovt misbrukt og påført store personlige skader og tap.

Det er ikke klart hvor grensen går mellom å presse noen til å inngå ekteskap, og å tvinge, forlede eller utnytte noen til prostitusjon, andre seksuelle tjenester eller tvangsarbeid etter § 257, er ikke klar. I noen saker kan tvangsekteskapet ha flere formål.

13.2.4 Kan tvangsekteskap eller barneekteskap anses som organisert kriminalitet?

Utvalget er bedt om å vurdere om tvangsekteskap kan anses som organisert kriminalitet, jf. det supplerende mandatet. I kapittel 11 omtaler utvalget vilkårene for at straffbare handlinger anses som organisert kriminalitet etter straffeloven § 79 bokstav c. Kapittelet omhandler også spørsmålet om æresmotivert kriminalitet, herunder tvangsekteskap, kan anses som organisert kriminalitet. Nedenfor omtales likevel spørsmålet om tvangsekteskap, uavhengig av om det er gjennomført med ære som motiv.

For at et tvangsekteskap skal defineres som organisert kriminalitet som medfører at strafferammen forhøyes etter straffeloven § 79 bokstav c må tre eller flere personer, samarbeide og ha som hovedformål å tvinge en person inn i et ekteskap eller en ekteskapslignende forbindelse. Selv om flere personer er aktive i å få et tvangsekteskap i stand, vil det normalt ikke være et samarbeid av en slik art eller med et slikt preg at det er snakk om en organisert kriminell gruppe. Det vil kunne stille seg annerledes der flere personer driver en organisert virksomhet av en viss varighet med brudesalg, for eksempel ved å kjøpe eller kidnappe barn og så selge dem videre til ekteskap.

Utvalget legger til grunn at det sjelden vil være aktuelt å anse enkeltstående tilfeller av tvangsekteskap eller barneekteskap som organisert kriminalitet. Bestemmelsen om økt strafferamme ved organisert kriminalitet er tiltenkt brukt på samarbeid av en viss fasthet, som har kriminalitet som hovedformål. Det at flere samarbeider om å tvinge en person til å inngå ekteskap faller etter utvalgets syn i utgangspunktet utenfor bestemmelsens tiltenkte formål. Dette betyr imidlertid ikke at den enkelte person som har bidratt ikke vil kunne holdes strafferettslig ansvarlig. En rekke typer atferd rammes direkte av bestemmelsen om tvangsekteskap, slik at alle som har utøvd for eksempel urettmessig atferd eller utilbørlig press for å tvinge en person til å inngå ekteskap, vil kunne straffeforfølges. Personer som ikke direkte har deltatt i tvangen, kan etter omstendighetene straffes for medvirkning.

Videre er det flere straffskjerpende momenter i straffeloven § 77 som kan være aktuelle i tilfeller der flere personer har vært delaktige i å få ekteskapet i stand. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 10 om ære som straffskjerpelsesgrunn. Særlig aktuelt er bokstav e om at lovbruddet er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet. Terskelen for hva som regnes som organisert virksomhet etter straffeloven § 77 bokstav e er langt lavere enn hva som kreves for at en straffbar handling er «utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe».453 Bokstav f om at lovbruddet er begått av flere i fellesskap kan også være aktuelt, så lenge flere personer har vært sammen om selve utførelsen av lovbruddet. Selv om tvangsekteskapet ikke regnes som organisert kriminalitet, kan det at flere har vært delaktige i å få ekteskapet i stand derfor være et moment som innebærer at straffen skjerpes for de involverte.

Utvalget har ikke funnet eksempler fra rettspraksis i Norge på at bestemmelsene om organisert kriminalitet har vært brukt eller vurdert i saker om tvangsekteskap.

13.3 Andre lands rett og EU

13.3.1 Danmark

Straffeloven § 262 a regulerer menneskehandel. Bestemmelsen bygger på Palermo-protokollens definisjon av menneskehandel, og nevner ikke tvangsekteskap eller barneekteskap som et utnyttelsesformål.

Bestemmelsen lyder slik i sin helhet:

Stk. 1. For menneskehandel straffes med fængsel indtil 10 år den, der rekrutterer, transporterer, overfører, huser eller efterfølgende modtager en person, hvor der anvendes eller har været anvendt

• 1) ulovlig tvang efter § 260,

• 2) frihedsberøvelse efter § 261,

• 3) trusler efter § 266,

• 4) retsstridig fremkaldelse, bestyrkelse eller udnyttelse af en vildfarelse eller

• 5) anden utilbørlig fremgangsmåde

med henblik på udnyttelse af den pågældende ved prostitution, optagelse af pornografiske fotografier eller film, forestilling med pornografisk optræden, tvangsarbejde, slaveri eller slaverilignende forhold, strafbare handlinger eller fjernelse af organer.

Stk. 2. På samme måde straffes den, der med henblik på udnyttelse af den pågældende ved prostitution, optagelse af pornografiske fotografier eller film, forestilling med pornografisk optræden, tvangsarbejde, slaveri eller slaverilignende forhold, strafbare handlinger eller fjernelse af organer

• 1) rekrutterer, transporterer, overfører, huser eller efterfølgende modtager en person under 18 år eller

• 2) yder betaling eller anden fordel for at opnå samtykke til udnyttelsen fra en person, som har myndighed over den forurettede, og den, der modtager sådan betaling eller anden fordel.

En gjerningsperson som mottar en menneskehandlet person med henblik på utnyttelse av vedkommende, vil kunne straffes etter ovennevnte bestemmelse. Utnyttelsesformålet kan også rammes av straffeloven § 262 b som lyder:

For menneskeudnyttelse straffes med fængsel indtil 6 år den, der ved udnyttelse af en anden persons betydelige økonomiske eller personlige vanskeligheder, manglende indsigt, letsind eller et bestående afhængighedsforhold rekrutterer, transporterer, overfører, huser eller efterfølgende modtager vedkommende til arbejde under åbenlyst urimelige forhold. På samme måde straffes den, der under de i 1. pkt. nævnte omstændigheder udnytter en person til prostitution, optagelse af pornografiske fotografier eller film eller forestilling med pornografisk optræden.

Utnyttelsesformålet kan også rammes av andre alminnelige straffebestemmelser i den danske straffeloven, blant annet §§ 244, 245, 250, 260, 261 og 266.

13.3.2 Sverige

Menneskehandel er kriminalisert etter brottsbalken 4. kap. 1 a §, og bygger, på samme måte som den danske og den norske straffebestemmelsen, på Palermo-konvensjonens definisjon. I likhet med den danske er bestemmelsen begrenset til bakmenn, og rammer ikke den som selv utnytter noen til formålene som er nevnt i bestemmelsen. Tvangsekteskap og barneekteskap er ikke nevnt som utnyttelsesformål. Bestemmelsen lyder i sin helhet slik:

Den som, i annat fall än som avses i 1 §, genom

• 1. olaga tvång,

• 2. vilseledande,

• 3. utnyttjande av någons utsatta belägenhet som allvarligt begränsar personens alternativ, eller

• 4. annat sådant otillbörligt medel om det allvarligt begränsar personens alternativ

rekryterar, transporterar, överför, inhyser eller tar emot en person i syfte att han eller hon ska exploateras för sexuella ändamål, avlägsnande av organ, krigstjänst, tvångsarbete eller annan verksamhet i en situation som innebär nödläge för den utsatte, döms för människohandel till fängelse i lägst två och högst tio år.

Den som begår en gärning som avses i första stycket mot en person som inte har fyllt arton år döms för människohandel även om inte något sådant otillbörligt medel som anges där har använts. Detta gäller även om den som begår en sådan gärning inte haft uppsåt till men varit oaktsam beträffande omständigheten att den andra personen inte fyllt arton år.

Är ett brott som avses i första eller andra stycket mindre grovt, döms till fängelse i lägst sex månader och högst fyra år.454

Selv om tvangsekteskap og barneekteskap ikke er nevnt som utnyttelsesformål, er det forutsatt i forarbeidene at bestemmelsen etter omstendighetene vil kunne komme til anvendelse både ved tvangsekteskap og barneekteskap. En ung person som utnyttes seksuelt og til husarbeid i et tvangsekteskap nevnes i Prop. 2003/04:111455 punkt 12 som et eksempel på at en person i en nødssituasjon (situation som innebär nödläge) utnyttes, jf. bestemmelsens første ledd. I Prop. 2019/20:131456 punkt 5.4 nevnes flere eksempler på situasjoner som rammes av bestemmelsen:

[…] tvångsäktenskap mot ersättning till annan (s.k. brudköp), situationer där en make eller hans familj eller klan har rätt att överlåta en kvinna till annan, situationer där en kvinna vid makens död är skyldig att låta sig ‘ärvas’ och situationer där personer under 18 år levereras av föräldrar eller förmyndare till annan i syfte att barnet ska exploateras […].

Samme sted i proposisjonen er det vist til at foreldre som tar med seg et barn ut av landet med sikte på at barnet skal inngå ekteskap under visse omstendigheter kan gjøre seg skyldige i menneskehandel.

I 2020 ble det gjort endringer i bestemmelsene om tvangsekteskap og barneekteskap (4. kap. 4 c § og 4 d §, omtalt i punkt 12.3.2 slik at disse ble gjort uttrykkelig subsidiære til menneskehandelsbestemmelsen.457 Dette innebærer at bestemmelsene om tvangsekteskap og barneekteskap bare skal brukes dersom bestemmelsen om menneskehandel ikke er anvendelig, jf. Prop. 2019/20:131 punkt 5.4. Hvis den som skal dømmes for barneekteskap også har gjort seg skyldig i menneskehandel, skal personen derfor i stedet dømmes for menneskehandel, jf. samme sted i proposisjonen.

Begrunnelsen for endringen er blant annet at manglende klarhet om subsidiaritetsspørsmålet kan medføre at politi og påtalemyndighet ikke stiller seg spørsmålet om det kan være snakk om menneskehandel, og dermed ikke benytter seg av alle de straffeprosessuelle tvangsmidlene som menneskehandelsbestemmelsens høye strafferamme åpner for. Dermed kan etterforskingen av saker som gjelder mistanke om kollektivt gjennomførte handlinger av denne typen bli mindre effektiv.

13.3.3 Andre utvalgte land

Enkelte andre land har tatt inn tvangsekteskap eksplisitt som en utnyttelsesform i sine straffebestemmelser om menneskehandel. Nedenfor nevnes noen eksempler. Gjennomgangen er ikke ment å være en uttømmende.

Den islandske straffeloven artikkel 227a angir at utnyttelse av en person til tvangsekteskap kan utgjøre menneskehandel. Strafferammen er fengsel inntil 12 år. Bestemmelsen ble endret i mars 2021 blant annet ved at tvangsekteskap ble tatt inn, og det foreligger ikke en offisiell engelsk oversettelse av bestemmelsen i skrivende stund.

Artikkel 106 i kroatisk straffelov nevner blant annet det å utveksle eller overføre kontroll over en person med det formål å inngå ulovlig ekteskap og tvangsekteskap som en form for menneskehandel. Strafferammen er fengsel i 1 til 10 år, og 3 til 15 år hvis forholdet er grovt.458

13.3.4 EU

I januar 2024 ble det i Den europeiske union (EU) oppnådd enighet mellom Europarådet og Europarlamentet om å inkludere tvangsekteskap, illegale adopsjoner og surrogati i EU Anti-trafficking Directive som særskilte utnyttelsesformer som skal dekkes av EUs Anti-trafficking law.459 Oppdatering av direktivet medfører at disse utnyttelsesformene nå tas inn i definisjonen av menneskehandel i EU.

Direktivet angir minimumsregler som innebærer at det kan gjøres nasjonale tilpasninger i hvordan regelverket gjennomføres i hvert enkelt land. En forordning er identisk for alle EU/EØS-land, mens et direktiv er et rammevedtak innenfor et bestemt virkeområde som setter mål og betingelser hvor medlemslandene selv må utforme spesifikk lovtekst. Oppdateringen av EUs Anti-trafficking direktivet medfører følgelig at EUs medlemsland må bringe sin nasjonale lovgivning i samsvar med direktivet ved å inkludere de nevnte utnyttelsesformene i definisjonen av menneskehandel i nasjonal lovgivning. Direktivet medfører også en harmonisering av definisjonen av menneskehandel i EU og hvilke utnyttelsesformer som rammes. Norge er ikke bundet av direktivet.

13.4 Utvalgets vurderinger og forslag

13.4.1 Oppfyller norsk rett våre menneskerettslige forpliktelser?

Ingen internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av, krever at tvangsekteskap eller barneekteskap skal regnes som et utnyttelsesformål i menneskehandelsbestemmelsen. Ekspertorganet for Europarådskonvensjonen om bekjempelse av menneskehandel, GRETA,460 har imidlertid ved flere anledninger anmodet medlemslandene om å sørge for at lovgivningen dekker tvangsekteskap som ledd i menneskehandel.461

Etter utvalgets mening er den norske straffeloven i samsvar med våre internasjonale forpliktelser knyttet til menneskehandel og organisert kriminalitet. Utvalget mener imidlertid at Høyesteretts tolking av hva som skal anses som menneskehandel etter Palermo-protokollen ikke er korrekt, og derfor har ledet til noen domsavgjørelser i strid med denne. Utvalget viser til drøftelsen under punkt 1.2.3.2, og til særmerknaden fra Rui og Christoffersen i vedlegg 1.

Utvalget foreslår enkelte lovendringer, se de følgende punktene.

13.4.2 Bør tvangsekteskap og barneekteskap inntas som utnyttelsesformål i menneskehandelsbestemmelsen?

Etter utvalgets mening bør tvangsekteskap og barneekteskap tas inn som utnyttelsesformål som kan utgjøre menneskehandel etter straffeloven § 257. Dette kan gjøres ved å tilføye en ny bokstav e i bestemmelsens første ledd.

Tvangsekteskap og barneekteskap utgjør i utgangspunktet ikke menneskehandel etter straffelov § 257. Personen som utsettes for tvangsekteskap eller barneekteskap kan imidlertid samtidig blir tvunget, utnyttet eller forledet til ett eller flere av formålene i bokstav a til d. I noen barneekteskap og tvangsekteskap benyttes barnet eller den voksne som en handelsvare for at noen andre skal oppnå en fordel. Dette er etter utvalgets syn i praksis handel med mennesker, men det er likevel uklart om dette rammes som menneskehandel etter dagens straffebestemmelse. Straffebudene om tvangsekteskap (§ 253) og barneekteskap (§ 262 andre ledd) fanger ikke opp det transaksjonselementet som ligger i straffebudet mot menneskehandel.

Utvalget mener at det bør gjøres endringer i menneskehandelsbestemmelsen, slik at det ikke er tvil om at handlinger som har til formål å bringe en person inn i et tvangsekteskap eller barneekteskap kan straffes som menneskehandel. Det er etter utvalgets syn et behov for å synliggjøre og tydeliggjøre at tilfeller der et barn eller en voksen blir benyttet som en handelsvare utgjør menneskehandel i straffelovens forstand. Transaksjonselementet representerer en ytterligere krenkelse av personens menneskeverd, som ikke fanges opp av tvangsekteskapsbestemmelsen eller utvalgets forslag til en ny bestemmelse om barneekteskap, omtalt i kapittel 12.

Forslaget om å ta inn tvangsekteskap som en særskilt form for menneskehandel innebærer å kriminalisere handlinger som i dag faller utenfor virkeområdet for tvangsekteskapsbestemmelsen i straffeloven § 253, blant annet forberedende handlinger som rekruttering og transport. I tillegg vil det innebære en tydelig presisering av at personer som utsettes for tvangsekteskap eller barneekteskap kan være ofre for menneskehandel og at handlingen derfor også skal kunne straffes som menneskehandel. Dette er i tråd med prinsippet om såkalt fair labelling eller målet om å finne adekvate merkelapper på ulike krenkelser.462

Å bruke barn og voksne som et transaksjonsmiddel er en grov krenkelse av menneskeverdet, som både Grunnloven og EMK bygger på. Tilfeller der barn, eller voksne mot sin vilje, blir giftet bort og det er et klart element av at personen benyttes som en handelsvare, som et formuesgode eller for å oppnå en fordel, bør derfor etter utvalgets syn anses som en form for utnyttelse som kan rammes som menneskehandel. Dette bør gjelde uavhengig av om tvangsekteskapet eller barneekteskapet er økonomisk motivert, eller har sin årsak i andre motiver. Flere andre land har valgt å ta inn tvangsekteskap som en særlig utnyttelsesform i menneskehandelsbestemmelsen, og tvangsekteskap er også foreslått inntatt i EUs direktiv om menneskehandel. Selv om EU-direktivet ikke er bindende for Norge, taler dette for at tvangsekteskap og barneekteskap også bør tas inn i den norske straffebestemmelsen. Saker om menneskehandel er ofte transnasjonale, og det er en fordel om straffebestemmelsene på dette feltet er mest mulig like i de europeiske landene.

Hva skal til for at et tvangsekteskap eller barneekteskap anses som menneskehandel?

Etter utvalgets syn inngås ikke alle tvangsekteskap og barneekteskap på en slik måte at de bør rammes av straffeloven § 257 om menneskehandel. Det må derfor gjøres en nærmere avgrensning av hvilke ekteskap som skal rammes.

Dersom tvangsekteskapet har et klart økonomisk motiv, taler dette for at det utgjør menneskehandel. Et eksempel kan være at familien må nedbetale gjelden sin ved å selge en datter, eller at motivet for ekteskapet er at familien får tilgang til eiendommer og penger.

Også tilfeller der formålet er vinning av ikke-økonomisk art, som at den ene parten oppnår vesentlig høyere sosial status eller andre goder ved å knytte to familier sammen gjennom ekteskap, kan etter omstendighetene rammes. Et tvangsekteskap kan også være en måte å få slektninger til Norge gjennom familieinnvandring. Utvalget mener at også slike motiv både kan og bør føre til at forholdet rammes som menneskehandel. Utvalgets forslag til endringer vil tydeliggjøre dette.

Utvalget erkjenner at det ikke alltid vil være klart om en ekteskapsinngåelse skjer med sikte på at foreldre eller andre skal oppnå en fordel av økonomisk eller ikke-økonomisk art. Dette gjør at det i noen tilfeller kan bli vanskelig å vurdere hvilket straffebud som skal brukes i en konkret sak. Det kan for eksempel være tilfelle der motivasjonen bak ekteskapet alene er å gjenopprette eller bevare familiens ære, særlig datterens seksuelle ærbarhet. Da er ikke formålet nødvendigvis å oppnå en fordel, men å unngå tap av sosial posisjon, økonomiske fordeler eller viktige sosiale forbindelser. I slike tilfeller må det vurderes konkret om forholdet vil omfattes av menneskehandelsbestemmelsen.

Utvalget understreker at grunnleggende menneskerettigheter og de rettigheter barn har etter barnekonvensjonen gjelder for alle uavhengig av religion og kultur. Et tvangsekteskap eller barneekteskap som har sin bakgrunn i tradisjon eller kultur der det er vanlig at foreldre velger ektefelle for sine barn, vil like fullt kunne være en skadelig praksis etter barnekonvensjonen og utgjøre et tvangsekteskap som rammes av menneskehandelsbestemmelsen der det er brukt virkemidler og begått handlinger som omfattes av ordlyden i § 257 andre ledd bokstav a til c.

Personkretsen som rammes

Som nevnt i punkt 13.2.3, har Høyesterett slått fast at straffeloven § 257 om menneskehandel skal tolkes slik at bestemmelsen bare rammer den som har hatt en rolle som bakmann.463 Tolkingen er basert på at kriminaliseringsforpliktelsen etter Palermo-protokollen ikke strekker seg lenger enn til slike bakmenn, se punkt 13.2.1. Utvalget er uenig i Høyesteretts tolking av rekkevidden av kriminaliseringsforpliktelsen etter Palermo-protokollen. Utvalgets syn er at kriminaliseringsforpliktelsen går vesentlig lenger enn det Høyesterett la til grunn i de nevnte avgjørelsene. Det er heller ikke uvanlig at nasjonal rett går lenger enn forpliktelsene etter konvensjonene krever, og lovgiver uttrykte dette tydelig da menneskehandel ble tatt inn i den norske straffeloven i 2003.464

I saker om tvangsekteskap og barneekteskap vil foreldre, søsken og andre som bidrar til at et tvangsekteskap eller barneekteskap kommer i stand kunne utføre typiske «bakmannshandlinger», selv om det ikke er like naturlig å betegne dem som «menneskehandlere». Slike handlinger vil for eksempel kunne være å motta betaling eller fordel for å samtykke til ekteskapet eller den ekteskapslignende forbindelsen, jf. § 257 andre ledd bokstav c, eller på annen måte bidra til at tvangsekteskapet eller barneekteskapet kommer i stand ved for eksempel å anskaffe og transportere personen til landet hvor personen skal giftes bort, jf. § 257 andre ledd bokstav a. Personene bidrar da til at den utsatte bringes inn i en situasjon som hen ikke har noen reell mulighet til å komme seg ut av. Slike handlinger vil i tråd med utvalgets forslag kunne rammes av § 257 andre ledd.

I de tilfeller der et tvangsekteskap eller barneekteskap inngås for at noen skal oppnå en fordel, vil det ofte være foreldre, slektninger eller andre personer som oppnår denne fordelen. Det kan for eksempel være et betydelig økonomisk vederlag fra slekten til den kommende ektefellen, eventuelt i kombinasjon med høyre sosial status, eller gjentjenester av ikke-økonomisk art. En slik bruk av andre mennesker for å oppnå en økonomisk eller annen fordel, vil klart falle inn under ordlyden i § 257 andre ledd bokstav c, og bør derfor rammes av bestemmelsen om menneskehandel. Hvis tvangsekteskap og barneekteskap eksplisitt tas inn som utnyttelsesformål i straffebestemmelsen om menneskehandel, vil bestemmelsen ramme transaksjoner og avtaler som klart bærer preg av at mennesker utnyttes som formuesgoder, også der det er foreldre, søsken, andre slektninger eller nærstående utenfor familien som står for utnyttelsen.

Enkelte konsekvenser av forslaget

Strafferammen for tvangsekteskap og simpel menneskehandel er den samme, og utvalgets forslag vil derfor ikke nødvendigvis medføre at handlingene vil bli straffet strengere enn i dag. Forslaget vil imidlertid innebære at grove tilfeller vil kunne falle inn under straffeloven § 258, og dermed ha en strafferamme på fengsel i inntil 10 år. Dette vil særlig ha betydning i tilfeller hvor personen som utsettes for tvangsekteskapet er under 18 år, da disse tilfellene normalt vil anses som grov menneskehandel. Det er i dag ingen bestemmelse om «grove» tvangsekteskap eller barneekteskap, og strafferammen er den samme enten personen er over eller under 18 år.

Forslaget innebærer også at flere personer kan bli holdt strafferettslig ansvarlig for sin delaktighet i tvangsekteskap og barneekteskap, da personkretsen som kan rammes av straffebestemmelsen om menneskehandel er noe videre enn i straffebestemmelsen om tvangsekteskap og utvalgets forslag til en ny bestemmelse om barneekteskap. Forslaget kan derfor ha en viktig allmennpreventiv effekt, i tillegg til at det er i samsvar med forslag til endringer i EU-direktivet om menneskehandel og anbefalingene fra GRETA til Norge og andre land.

Bestemmelsene om tvangsekteskap og barneekteskap kan i dag etter omstendighetene benyttes i konkurrens med bestemmelsen om menneskehandel. En konsekvens av utvalgets forslag er at disse bestemmelsene ikke lenger vil kunne benyttes i konkurrens fordi menneskehandelsbestemmelsene vil anvendes der tvangs- eller barneekteskap inngås i et transaksjonsøyemed.

13.4.3 Menneskehandelsbestemmelsen bør revideres i sin helhet

Menneskehandelsbestemmelsen er i liten grad endret siden den ble vedtatt i 2002. Bestemmelsen tar ikke høyde for alle formål ofre for menneskehandel kan utnyttes til, som ulovlig adopsjon og seksuelle overgrep og utnyttelse på nett. Bestemmelsen reflekterer heller ikke den rettstilstanden som er etablert ved HR-2020-2136-A og HR-2020-2137-A, som innebærer at straffebestemmelsen bare rammer personer som har en rolle som bakmenn, eventuelt kombinert med egen utnyttelse.

Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå en større revidering av menneskehandelsbestemmelsen. Utvalget vil likevel understreke at det er et stort behov for at straffeloven §§ 257 og 258 revideres i sin helhet. I dette arbeidet bør det også ses hen til forslaget endringer i EUs menneskehandelsdirektiv, slik at straffebestemmelsene er mest mulig like i de europeiske landene. For øvrig vises det til særmerknad fra Christoffersen og Rui «Behov for revisjon av straffeloven § 257 om menneskehandel», se vedlegg 1.

14 Straff ved skadelige utenlandsopphold

14.1 Innledning

I dette kapittelet belyser utvalget de strafferettslige delene av bokstav c i mandatet om «styrking av rettsvernet for barn og unge som er ufrivillig etterlatt i utlandet». Utvalget tolker mandatet til å omfatte barn og unge både over og under 18 år. Utvalget vurderer «hvilke straffebud som gjelder i slike saker, og om det er behov for å tydeliggjøre hjemler i straffeloven som holder foreldre ansvarlige dersom barn sendes på utenlandsopphold mot sin vilje». Videre omhandler kapittelet spørsmålet om «hvorvidt/når forberedelse til slike reiser er straffbart». På bakgrunn av disse vurderingene drøfter utvalget om det er behov for et eget straffebud som rammer skadelige utenlandsopphold.

14.2 Menneskerettslige kriminaliseringsforpliktelser

Ingen menneskerettslige bestemmelser i Grunnloven eller i internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, stiller eksplisitt krav om at Norge kriminaliserer ufrivillige eller skadelige utenlandsopphold. Som omtalt i kapittel 5, 6 og 7 har staten etter flere menneskerettighetsbestemmelser plikt til å kriminalisere forsettlige handlinger som grovt krenker grunnlovfestede rettigheter. Barn har etter Grunnloven § 104 rett til vern om sin personlige integritet, og statens myndigheter skal sikre barnets sosiale og helsemessige trygghet. Fra denne forpliktelsen kan det likevel ikke utledes et særskilt krav om kriminalisering av skadelige utenlandsopphold i egne straffebud.

Barnekonvensjonen artikkel 19 pålegger statene å treffe alle egnede tiltak for å beskytte barn mot alle former for vold og mishandling. Kriminalisering må anses som et egnet, nødvendig og proporsjonalt tiltak ved grove krenkelser av barns rettigheter. I dette kapittelet drøftes det blant annet om straffelovgivningen bør inneholde bestemmelser som kriminaliserer foreldre som sender eller etterlater barn i utlandet med stor risiko for alvorlige skadefølger.

14.3 Gjeldende rett

14.3.1 Straffelovens anvendelse på handlinger begått i utlandet

Saker om ufrivillige eller skadelige utenlandsopphold reiser ikke sjeldent spørsmål om jurisdiksjon. For spørsmålene i mandatet om hvilke straffebud som gjelder i saker om ufrivillige utenlandsopphold, er det derfor av betydning om norsk straffelov får anvendelse på handlinger begått i utlandet eller ikke. Hovedregelen er at straffelovens virkeområde er i Norge og på norske jurisdiksjonsområder, jf. straffeloven § 4. Norsk strafferett kan likevel gjelde for handlinger begått i utlandet etter nærmere vilkår angitt i straffeloven § 5.

Hovedregelen etter § 5 første ledd nr. 1 er at straffelovgivningen får anvendelse på handlinger som utføres i utlandet av en norsk statsborger eller av en person med bosted i Norge, dersom handlingene er straffbare også i landet der handlingene er begått. Bestemmelsen oppstiller altså en hovedregel om et krav om dobbel straffbarhet. Det kreves ikke full identitet mellom straffebudene, men handlingen må kunne bli rammet av et straffebud også i det landet den finner sted. Straffbarhetsbetingelsene på handlingsstedet må være oppfylt,465 og ulike unnskyldningsgrunner vil kunne utelukke straffansvar. Dette er praktisk viktig ettersom lovgivningen i enkelte land gir en ektefelle (typisk mannen) rett til å bestemme over kvinnen, og i noen land er ellers straffbare handlinger mot barn straffrie dersom de skjer som ledd i oppdragelsen eller disiplineringen av barnet.

Selv om den aktuelle handlingen er straffbar i gjerningslandet, kan kravet om dobbel straffbarhet likevel vanskeliggjøre straffeforfølging i Norge. Gjerningslandets lovgivning må kunne dokumenteres, noe som kan være vanskelig dersom gjerningslandet er utenfor Europa. Etter rettspraksis stilles det strenge krav til dokumentasjonen. Ifølge Høyesterett må domstolene «på et betryggende grunnlag ha kunnet avklare at handlingen er straffbar også etter loven i landet den er foretatt».466 Det kan i noen tilfeller være krevende å få nødvendig dokumentasjon for hva som er straffbart, for eksempel på grunn av krig eller at landet av andre grunner mangler et velfungerende statsapparat.467

Unntakene fra krav om dobbel straffbarhet får dermed praktisk stor betydning for adgangen til å straffe handlinger begått i utlandet av norske statsborgere eller personer bosatt i Norge. Straffeloven § 5 første ledd nr. 2 til 13 etablerer jurisdiksjon for nærmere bestemte lovbrudd selv om vilkåret om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt. Dette gjelder blant annet for straffebudene om tvangsekteskap (§ 253), menneskehandel (§§ 257 og 258), barneekteskap (§ 262 andre ledd) og kjønnslemlestelse (§§ 284 og 285). Det samme gjelder flere typer seksuallovbrudd, blant annet voldtekt og seksuelle overgrep mot barn (§§ 291 til 296, 299 til 306 og 309 til 316).

I straffeloven 1902 § 12 var flere straffebestemmelser unntatt fra kravet om dobbel straffbarhet enn etter straffeloven 2005. For eksempel var frihetsberøvelse unntatt fra krav om dobbel straffbarhet etter straffeloven 1902, mens bestemmelsene ikke er unntatt etter straffeloven 2005. Begrunnelsen for at opplistingen i straffeloven 2005 § 5 er snevrere og at det oppstilles en hovedregel om krav om dobbel straffbarhet, er særlig hensynet til forutberegnelighet og til handlingslandets suverenitet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004).468 Listen over unntak er siden vedtakelsen av straffeloven 2005 utvidet en rekke ganger, blant annet er enkelte seksuallovbrudd, menneskehandel og omsorgsunndragelse i ettertid unntatt fra kravet om dobbel straffbarhet.

Selv om et straffebud ikke er unntatt fra krav om dobbel straffbarhet, kan handlinger som er begått delvis i Norge og delvis i utlandet likevel under visse omstendigheter straffes i Norge, jf. HR-2018-2043-A og HR-2018-2044-A.469 Det kreves for det første at straffebudet beskriver det straffbare forholdet på en måte som rommer flere enkelthandlinger, eller at det gjelder en fortsatt straffbar handling. Straffebestemmelsene om mishandling i nære relasjoner (§§ 282 og 283) og frihetsberøvelse (§§ 254 og 255) er eksempler på straffebud som rommer flere enkelthandlinger. I slike saker kan de forskjellige handlingene være begått i ulike land.

For det andre er det et krav om at den straffbare handlingen er påbegynt i Norge, og at oppholdet i utlandet er midlertidig.470 I slike tilfeller kan norsk straffelovgivning anvendes også på de handlingene som har funnet sted i utlandet, jf. straffeloven § 4. Hvis gjerningspersonen har bosatt seg i et annet land permanent, kan norsk straffelovgivning likevel ikke anvendes på handlingene i utlandet, ettersom det ikke ville være i samsvar med hensynet til forutberegnelighet.471

14.3.2 Aktuelle straffebud i saker om utenlandsopphold

14.3.2.1 Oversikt

Straffeloven har ikke et straffebud som særskilt rammer det å sende barn eller voksne på ufrivillige eller skadelige utenlandsopphold. En rekke straffebestemmelser kan imidlertid ramme handlinger som begås i forbindelse med reisen. Det kan skilles mellom handlinger som begås før eller under reisen fra Norge, og handlinger som begås under oppholdet i utlandet.

Enkelte handlinger som begås før eller under reisen fra Norge med sikte på å få personen ut av landet, kan innebære overtredelse av ulike straffebestemmelser. Aktuelle straffebestemmelser etter straffeloven er for eksempel trusler (§§ 263 og 264), tvang (§§ 251 og 252) og frihetsberøvelse (§§ 254 og 255), se utredningens punkt kapittel 7 for en nærmere omtale av disse bestemmelsene. Dersom foreldre truer barna med vold om de ikke blir med på reisen, kan det innebære straffbar tvang (§ 251) eller trusler (§ 263). Dersom en ung voksen kjøres til flyplassen uten mulighet til å komme seg ut av bilen, for deretter å trues til å bli med på flyet, kan straffebudene om trusler (§ 263) og frihetsberøvelse (§ 254) være aktuelle.

En rekke handlinger i forbindelse med reisen fra Norge vil ikke være straffbare, for eksempel om det benyttes ikke-straffbare trusler eller tvang. Straffeloven § 251 omfatter for eksempel ikke ulike former for påvirkning og press som får en person av egen vilje til å foreta seg noe.

Handlinger som begås under oppholdet i utlandet kan rammes av ett eller flere straffebud i straffeloven. For eksempel kan fornærmede bli tvangsgiftet (§ 253), kjønnslemlestet (§ 284) eller bli utsatt for alvorlige voldslovbrudd (§§ 274 følgende), seksuallovbrudd (§§ 291 følgende) eller mishandling i nære relasjoner (§§ 282 og 283). Om handlingen skjer i Norge eller utlandet, har ikke betydning for vurderingen av om gjerningsbeskrivelsen er oppfylt. Det som avgjør om handlingene kan straffes etter norsk lov er om vilkårene i straffeloven § 5 er oppfylt, se forrige punkt om straffelovens anvendelse på handlinger begått i utlandet.

14.3.2.2 Nærmere om frihetsberøvelse (straffeloven §§ 254 og 255)

Straffeloven §§ 254 og 255 om frihetsberøvelse er grundig omtalt i utredningens kapittel 7. Spørsmålet i det følgende er om skadelige eller ufrivillige utenlandsopphold kan falle inn under disse bestemmelsene.

Frihetsberøvelse etter straffeloven § 254 må i utgangspunktet skje ved fysiske hindringer, og frihetsberøvelsen må være total. Dersom en person rettsstridig innesperres i utlandet, enten det skjer i et privat hjem, på en institusjon eller andre steder, vil innesperringen klart utgjøre frihetsberøvelse etter § 254. Det gjelder selv om vedkommende kan bevege seg fritt innenfor et større område, som et hus med tilhørende hage, hvis høye murer gjør det vanskelig å forlate stedet.

En person kan være frihetsberøvet selv om det i perioder ikke foreligger fysiske hindringer. Det kan for eksempel være dersom personen iblant er alene i et privat hjem og ikke er fysisk forhindret i å forlate huset, men der det foreligger trusler om vold eller andre alvorlige integritetskrenkelser dersom hen forlater huset. Hvis personen som følge av trusler ikke tør å forlate hjemmet, men det ikke på noe tidspunkt foreligger fysiske hindringer, er det imidlertid ikke tilstrekkelig til å utgjøre frihetsberøvelse.472

Ekspertgruppa om unge som etterlates i utlandet mot sin vilje har i sin rapport stilt spørsmål om fratakelse av identitetspapirer, reisedokumenter, mobiltelefon, penger eller andre gjenstander som er nødvendige for å returnere til Norge kan utgjøre frihetsberøvelse i straffelovens forstand.473 I lys av at det som utgangspunkt kreves fysiske hindringer, vil det å bli fratatt identitetsdokumenter eller reisedokumenter i seg selv neppe utgjøre frihetsberøvelse i straffelovens forstand. Det må det skilles mellom fratakelse av bevegelsesfriheten og begrensninger i denne friheten. Selv om reisedokumenter eller andre gjenstander er en nødvendig forutsetning for å reise hjem til Norge, vil fratakelse av slike dokumenter snarere utgjøre innskrenkninger i bevegelsesfriheten enn fratakelse av denne. Fratakelse av reisedokumenter kan imidlertid være en av flere begrensninger som til sammen innebærer at personen må anses frihetsberøvet. For eksempel kan kontroll av en persons bevegelser, trusler om vold dersom hen forlater et sted og fratakelse av reisedokumenter og mobiltelefon, til sammen innebære så omfattende begrensninger i bevegelsesfriheten at personen anses frihetsberøvet.

Grensene mellom begrensninger i bevegelsesfriheten og frihetsberøvelse er imidlertid ikke klare. Utvalget kjenner heller ikke til rettspraksis som belyser spørsmålet. Bortføring og innesperring, som nevnes konkret i § 254, trekker i retning av at det kreves omfattende inngrep i bevegelsesfriheten for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. I lys av det strafferettslige klarhetskravet, kan anvendelsesområdet for det straffbare ikke trekkes for langt.

Noen særlige spørsmål oppstår ved spørsmål om et barn anses frihetsberøvet. Som det er redegjort for i kapittel 26 om foreldreansvar og barnets rettigheter, har foreldre en viss myndighet til å begrense barns bevegelsesfrihet etter foreldreansvaret, avhengig av barnets alder og modenhet. I vurderingen av om frihetsberøvelsen er lovlig, vil varigheten av restriksjonene, barnets alder og forholdene ellers ha betydning. Det avgjørende vil være om barnet rettsstridig er ilagt så strenge restriksjoner i bevegelsesfriheten at dette innebærer at barnet er «fratatt friheten» etter § 254. Hvor strenge restriksjoner som skal til for at denne grensen er overtrådt, er imidlertid ikke klart etter gjeldende rett.

Det synes likevel klart at de fleste ufrivillige eller skadelige utenlandsopphold ikke vil rammes av straffeloven § 254.

Straffebudet om frihetsberøvelse er ikke unntatt kravet om dobbelt straffbarhet etter straffeloven § 5. For å kunne bli dømt for frihetsberøvelse i Norge, kreves det derfor at forholdet også er straffbart i landet der utenlandsoppholdet foregår.

14.3.2.3 Nærmere om hensettelse i hjelpeløs tilstand (straffeloven § 288)

Straffeloven § 288 første punktum rammer den som «hensetter en annen i hjelpeløs tilstand med fare for liv, kropp og helse». Strafferammen er fengsel i inntil tre år.

Ifølge forarbeidene er kjernen i kriteriet «hjelpeløs tilstand» at personen trenger hjelp, og at situasjonen utgjør en fare for liv, kropp eller helse.474 Det stilles ikke et strengt krav til sannsynligheten for skade. Fornærmedes hjelpeløshet må skyldes gjerningspersonens handling, jf. ordet «hensetter».

Etter andre punktum rammes den som «unnlater å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som vedkommende har en plikt til å dra omsorg for». Formuleringen «plikt til å dra omsorg for» omfatter blant annet den med foreldreansvar for barn.475 I motsetning til i § 288 første punktum behøver ikke omsorgspersonen å ha forårsaket den hjelpeløse tilstanden for å ha en aktivitetsplikt.476

Paragraf 288 kan etter sin ordlyd være aktuell å anvende på tilfeller der et barn sendes til eller etterlates i utlandet. Det kan være tilfeller der et lite barn etterlates i utlandet uten egnede omsorgspersoner under forhold som gjør at barnets liv eller helse vil være i fare. Det kan også tenkes at en forelder får kunnskap om at hens barn er i en situasjon i utlandet som utgjør en fare for liv og helse, og unnlater å hjelpe ved for eksempel å hente barnet hjem eller samtykke til passutstedelse så barnet kan returnere. Det vil være utfordrende å bevise slike situasjoner. Bestemmelsen er i tillegg utformet med tanke på de mer akutte faresituasjonene, særlig der gjerningspersonen har forårsaket den hjelpeløse tilstanden. I praksis kommer ofte straffeloven § 288 til anvendelse i forbindelse med voldsutøvelse, og da først og fremst knyttet til gjerningspersonens handlinger eller unnlatelser etter at voldsutøvelsen er avsluttet. Utvalget har ikke funnet eksempler på at bestemmelsen er brukt ved ufrivillig eller skadelige utenlandsopphold, verken for voksne eller barn.

Straffebestemmelsen er ikke unntatt krav om dobbel straffbarhet etter § 5, og hensettelse i hjelpeløs tilstand i utlandet kan derfor bare straffeforfølges i Norge dersom handlingen også er straffbar i gjerningslandet.

14.3.2.4 Nærmere om omsorgsunndragelse (straffeloven § 261)

Straffeloven § 261 rammer omsorgsunndragelse. Etter første ledd andre punktum straffes den som «tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar». Tilsvarende gjelder når det er eller er i ferd med å bli fattet nærmere definerte vedtak etter barnevernsloven, blant annet vedtak om institusjonsplassering eller omsorgsovertakelse, jf. tredje punktum og barnevernsloven § 5-6. Strafferammen er bot eller fengsel inntil to år.

Straffeloven § 261 rammer både bortføring av barnet fra Norge og tilbakeholdelse i utlandet, typisk etter en ferie eller samvær med slektninger eller en forelder. Det har ikke betydning for straffansvar hvem som bortfører barnet.477 At unndragelsen må være ulovlig, betyr ifølge forarbeidene at den må skje i strid med den underliggende sivilretten, først og fremst reglene i barnelova og barnevernsloven. Det er tilstrekkelig for straffansvar at unndragelsen blir ulovlig i utlandet, for eksempel dersom barnet ikke returnerer til avtalt tid. En svært kortvarig tilbakeholdelse er likevel ikke tilstrekkelig for straff.478 Straffebestemmelsen rammer ikke situasjoner der foreldrene er enige om at barnet skal bo eller oppholde seg i utlandet, for eksempel dersom foreldrene etterlater barnet hos slektninger.

Grov omsorgsunndragelse straffes med fengsel i inntil seks år, jf. § 261 andre ledd. Ved avgjørelsen av om omsorgsunndragelsen er grov skal det særlig legges vekt på hvilken belastning den har påført barnet. Ifølge forarbeidene er viktige momenter i denne vurderingen «hvor og under hvilke forhold barnet har måttet oppholde seg under omsorgsunndragelsen, om barnet er bortført til et annet land, hvor lenge unndragelsen har vart, og hva slags kontakt barnet har fått ha med den omsorgsberettigede».479 Barnebortføring til utlandet etter første ledd andre punktum vil lett kunne regnes som grovt, «særlig hvis barnet da er sammen med en eller to foreldre som er vurdert som uskikket til å ha barnet».480

Straffeloven § 261 er unntatt kravet om dobbel straffbarhet etter § 5 første ledd nr. 8. Omsorgsunndragelser i utlandet kan derfor straffeforfølges i Norge uavhengig av om forholdet er straffbart i gjerningslandet.

14.3.3 Når er forberedelse til ufrivillige utenlandsopphold straffbart?

14.3.3.1 Innledning

Den klare hovedregelen i norsk strafferett er at forberedelseshandlinger ikke er straffbare. Straffansvar inntrer først når terskelen for straffbart forsøk etter straffeloven § 16 er overtrådt. Enkelte straffebestemmelser har imidlertid kriminalisert forberedelsesstadiet. Av særlig betydning i saker om utenlandsopphold er straffebestemmelsene om forledelse til tvangsekteskap (§ 253 andre ledd) og forbund om grov frihetsberøvelse (§ 256) som omhandles nærmere nedenfor.

14.3.3.2 Forsøk

Det å sende barn og unge på ufrivillige eller skadelig utenlandsopphold er i seg selv ikke straffbart etter gjeldende rett. Forberedelser til et utenlandsopphold kan imidlertid straffes dersom en straffbar handling skal begås under oppholdet, og terskelen for straffbart forsøk etter straffeloven § 16 er passert. Slik lyder § 16:

Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar seg noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt.

Den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for forsøk.

Straffbart forsøk krever både at gjerningspersonen må ha «forsett om å fullbyrde et lovbrudd», og at hen foretar seg noe som «direkte leder mot utføringen». I vurderingen av sistnevnte må det blant annet legges vekt på «den tidsmessige nærhet mellom det som er gjort, og det som gjenstår, handlingenes karakter og den psykologiske forskjell mellom dem», jf. Rt. 2008 s. 867.481 Grensen mellom straffbart forsøk og straffrie forberedende handlinger beror på en konkret vurdering, der både straffebudet, faktum og gjerningspersonens forsett om den videre gjennomføringen er av betydning.482

For at forsøksansvar skal være aktuelt i saker om utenlandsopphold, må gjerningspersonen ha et forsett om å utføre en handling i et annet land som kan rammes av en norsk straffebestemmelse «som kan medføre fengsel i 1 år eller mer». Dette kan for eksempel være tilfelle ved kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap der begge straffebestemmelsene er omfattet av unntakene for dobbel straffbarhet i § 5. For frihetsberøvelse eller voldshandlinger vil det være et krav om at dette også er straffbart i landet den straffbare handlingen skal begås. Deretter må gjerningspersonen foreta seg noe som «leder direkte» mot utføringen av den straffbare handlingen. Hva som skal til for at terskelen for straffbart forsøk er overtrådt i Norge, vil bero på en konkret vurdering av hvilke handlinger som er gjort og hva som gjenstår, og vil også avhenge av hvilken straffbar handling som skal begås i utlandet.

Forberedelser til selve utenlandsreisen, som for eksempel å bestille flybilletter, ta ut ferie, pakke kofferter og reise til flyplassen, er ikke i seg selv tilstrekkelig til at terskelen for straffbart forsøk på en straffbar handling som først skal finne sted i utlandet er overtrådt.

Utvalget har ikke funnet rettspraksis som belyser grensen for når terskelen for straffbart forsøk vil være overtrådt i saker om skadelige utenlandsopphold. Ved at terskelen for straffbart forsøk neppe er overtrådt før reisen faktisk er påbegynt, vil det også være et svært kort tidsvindu der det kan være aktuelt å gripe inn straffeprosessuelt fordi terskelen for straffbart forsøk er overtrådt. Dette gjør at forsøksansvar er mindre egnet for å forhindre at et barn eller en voksen utsettes for straffbare handlinger i utlandet, med unntak av forledelse til tvangsekteskap og forbund om grov frihetsberøvelse, se nedenfor.

14.3.3.3 Nærmere om forledelse til tvangsekteskap etter § 253 andre ledd

Noen typer forberedelser til tvangsekteskap er straffbare etter straffeloven § 253 andre ledd. Bestemmelsen rammer den som «forleder eller på annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli [tvangsgiftet]». Fornærmede kan for eksempel forledes ved at gjerningspersonen oppgir et annet formål med reisen enn tvangsekteskap, typisk at reisens formål er å besøke slektninger eller lignende. Bestemmelsen rammer også tilfeller der fornærmede er klar over det reelle formålet med reisen, og derfor ikke kan sies å være forledet, ettersom medvirkning til reisen på annen måte enn ved å forlede fornærmede omfattes av ordlyden.483 Foreldre som sender barn på ufrivillig utenlandsopphold for å bli tvangsgiftet, også der barnet er klar over formålet med reisen, kan derfor straffes for brudd på § 253 andre ledd, selv der tvangsekteskapet likevel ikke blir gjennomført.484 Forsøk rammes på vanlig måte etter straffeloven § 16. Det vil si at straffansvar kan inntre på et tidlig stadium og gjøre det mulig å gripe inn før reisen har skjedd.

14.3.3.4 Nærmere om forbund om grov frihetsberøvelse etter straffeloven § 256

Det kan også tenkes at et forbund om grov frihetsberøvelse, jf. straffeloven § 256, inngås i Norge, mens selve frihetsberøvelsen først skal skje i utlandet.485 Dersom to eller flere personer, for eksempel foreldre eller andre slektninger, avtaler å utsette noen for handlinger i utlandet som utgjør grov frihetsberøvelse, vil selve avtalen være straffbar før reisen er gjennomført. Også en avtale om å medvirke til at andre begår grov frihetsberøvelse rammes av bestemmelsen.486

I vurderingen av om frihetsberøvelsen er grov, er momentet om at frihetsberøvelsen skal være langvarig særlig aktuelt ved utenlandsopphold. Varigheten av frihetsberøvelsen er ikke tidfestet, men bestemmelsen tar ifølge forarbeidene sikte på å videreføre gjeldende rett.487 Etter straffeloven 1902 § 223 andre ledd var det et krav at frihetsberøvelsen hadde vart over en måned, slik at en måned vil danne et naturlig skjæringspunkt også etter § 255. Det vil si at personer i Norge som seg imellom avtaler at et barn skal oppholde seg i utlandet i over en måned under forhold som kan innebære frihetsberøvelse, for eksempel innesperres på en lukket institusjon, etter omstendighetene kan straffes etter § 256. Det samme gjelder dersom en person avtaler å bidra til denne frihetsberøvelsen, for eksempel tilbyr seg å låse inn den fornærmede i en bolig i utlandet.

Utvalget har ikke funnet eksempler på at straffeloven § 256 er brukt i saker der frihetsberøvelsen først skjer i utlandet. Selv om bestemmelsen etter sin ordlyd kan ramme avtaler om frihetsberøvelse i utlandet, kan det i praksis være utfordrende å bevise at avtalen er inngått.

14.4 Andre lands rett

14.4.1 Danmark

Den danske straffeloven § 215 a setter straff for såkalte «genopdragelsesrejser». Bestemmelsen lyder:

Med bøde eller fængsel indtil 4 år straffes den, som sender sit barn til udlandet til forhold, der bringer barnets sundhed eller udvikling i alvorlig fare, eller lader sit barn tage del i et sådant udlandsophold.

Med formuleringen «sit barn» menes at gjerningspersonen må være forelder til et barn under 18 år. Bestemmelsen rammer også foreldre som ikke har foreldreansvaret til barnet. Barnet må ha dansk statsborgerskap, være bosatt i Danmark eller ha fast opphold i Danmark.488

Alvorlig fare for «barnets sundhet eller udvikling» omfatter ikke bare helsemessige forhold, men også forhold av betydning for barnets trivsel.489 I forarbeidene nevnes eksempler som mishandling eller andre alvorlige overgrep, sviktende omsorg, utilstrekkelig oppfyllelse av behovet for mat, undervisning eller helsehjelp. I vurderingen skal det tas hensyn til både barnets tilstand på det aktuelle tidspunktet og barnets framtidige oppvekstbetingelser. Det er ingen betingelse at det allerede har skjedd en alvorlig skade.

Barnets alder og modenhet, herunder barnets evne til å ta vare på seg selv, kan ha betydning for vurderingen av om barnets helse eller utvikling er i alvorlig fare. Forholdene i landet der barnet oppholder seg kan ha betydning for vurderingen av om barnets utvikling er i fare. Det er ifølge forarbeidene490 ikke avgjørende at barnet befinner seg i et land med andre verdier enn de danske, eller er utsatt for restriksjoner som ikke er vanlige i Danmark. Dette er imidlertid forhold som kan inngå som momenter i en samlet vurdering av om utenlandsoppholdet kan ha alvorlige konsekvenser for barnets utvikling.

Den straffbare handlingen anses fullbyrdet når barnet har forlatt sitt bosted eller oppholdssted i Danmark for å reise til utlandet. Straffansvar inntrer også når foreldre får kunnskap om at barnets helse og utvikling er satt i fare under et pågående opphold i utlandet, og likevel godtar at oppholdet fortsetter.

Skyldkravet er forsett, som omfatter både det forholdet at barnet sendes til utlandet, og at forholdene under oppholdet medfører alvorlig fare for barnets helse og utvikling. Forsett kan foreligge på utreisetidspunktet, eller oppstå senere ved kjennskap til faren for helse eller utvikling. Bestemmelsen gjelder både tilfeller der foreldrene er i utlandet sammen med barnet, og der barnet bor hos andre enn foreldrene. At barnet samtykker til utenlandsoppholdet, fritar ikke foreldrene for straffeansvar.

Forsøk og medvirkning er straffbart, jf. straffeloven kapittel 4.

Utenlandsoppholdet kan etter omstendighetene også rammes av andre straffebud, som vanrøkt etter § 213, omsorgsunndragelse etter § 215, vold etter §§ 244 til 246, ulovlig tvang etter § 260, frihetsberøvelse etter § 261 eller trusler etter § 266, så lenge forholdet faller inn under dansk jurisdiksjon.491 Bestemmelsene kan da benyttes i konkurrens.

Det er foreløpig lite rettspraksis knyttet til bestemmelsen. Utvalget har ikke funnet eksempler på saker fra rettspraksis som utelukkende gjelder brudd på straffeloven § 215 a. En dom fra 2022492 kan likevel illustrere hvor terskelen for domfellelse ligger. I saken ble en mor dømt til tre års fengselsstraff, fratatt sitt danske statsborgerskap og utvist fra Danmark for å ha holdt datteren tilbake i Pakistan fra 2017 til 2020. Jenta ble mishandlet av moren under oppholdet. Hun ble over lengre tid (om lag ett år) holdt innesperret i to ulike hus uten tilgang til telefon eller internett og i perioder innelåst på et rom. Tiltalte ble dømt for frihetsberøvelse (straffeloven § 261) for innesperringen og for å forhindre fornærmede i å reise tilbake til Danmark. Jentas stefar, som i praksis fungerte som en far for fornærmede, ble dømt for blant annet medvirkning til frihetsberøvelse. Han var kjent med at fornærmede var innesperret og oppholdt seg i Pakistan mot sin vilje, og ved å forholde seg passiv aksepterte han forholdene.

Moren ble i tillegg domfelt etter § 215 a for perioden fra straffebudet trådte i kraft og til fornærmede fylte 18 år (i underkant av ti måneder). Domfellelsen var begrunnet i at volden moren utsatte fornærmede for under oppholdet, brakte fornærmedes helse og utvikling i alvorlig fare. Stefaren var ikke tiltalt for overtredelse av § 215 a.

14.4.2 Sverige

Den svenske straffeloven (brottsbalken) har ingen egen bestemmelse om ufrivillige utenlandsopphold. Slike saker kan rammes av flere generelle straffebestemmelser, som tvang, frihetsberøvelse, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, avhengig av hvordan utenlandsoppholdet kommer i stand, og hva personen utsettes for under oppholdet. Ufrivillige utenlandsopphold kan også rammes av 4 kap. 4 d § om villedning til ekteskapsreise, og 7 kap. 4 § om omsorgsunndragelse.

Sverige innførte regler om sivilrettslig utreiseforbud i saker om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse 1. juli 2020, og brudd på utreiseforbudet er straffbart. Disse reglene er nærmere omtalt i kapittel 27.

14.5 Utvalgets vurderinger og forslag

14.5.1 Bør straffebestemmelsene om mishandling i nære relasjoner og frihetsberøvelse unntas fra krav om dobbel straffbarhet?

Utvalget mener straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner og § 254 om frihetsberøvelse bør unntas fra kravet om dobbel straffbarhet etter straffeloven § 5.

Mishandling i nære relasjoner og frihetsberøvelse er alvorlige straffbare handlinger som er svært aktuelle ved ufrivillige og skadelige utenlandsopphold. I land der familielovgivningen er annerledes enn i Norge, der mannen har rett til å bestemme over sin ektefelle, og der vold som ledd i oppdragelsen av barn er mer er akseptert og ikke straffebelagt, vil kravet til dobbel straffbarhet ofte ikke være oppfylt.

Etter straffeloven 1902 var straffebestemmelsen om frihetsberøvelse unntatt fra kravet om dobbel straffbarhet. Utvalget mener at den avkriminaliseringen som straffeloven 2005 medførte på dette området, bør reverseres. I tillegg bør mishandling i nære relasjoner unntas fra krav om dobbel straffbarhet. Dette vil stille foreldre og andre til ansvar for mishandling og frihetsberøvelse som er påført barn og voksne i utlandet, og kan også ha en forebyggende effekt for å unngå at personer utsettes for frihetsberøvelse og mishandling i nære relasjoner under utenlandsopphold.

Et forslag om å gjeninnta straffeloven §§ 282 og 254 i straffeloven § 5 har vært på høring og er i skrivende stund under behandling i Justis- og beredskapsdepartementet493 Departementet har foreslått at unntaket ikke skal omfatte personer som etter handlingstidspunktet har blitt norsk statsborger eller har fått bosted i Norge, eller personer som er eller etter handlingen har blitt statsborger i eller bosatt i et annet nordisk land, og som oppholder seg i Norge (straffeloven § 5 andre ledd bokstav a og b). Begrunnelsen i høringsnotatet er hensynet til forutberegnelighet og innrettelse, samt respekt for andre staters suverenitet. Utvalget har ikke hatt anledning til å vurdere spørsmålet grundig, men er som utgangspunkt, i likhet med flere av høringsinstansene, ikke enig i at det er behov for en slik begrensning av unntaket fra krav om dobbel straffbarhet.494

14.5.2 Bør det innføres et eget straffebud om skadelige utenlandsopphold?

Utvalget mener det bør innføres et eget straffebud som rammer personer med foreldreansvar som sender eller tar med et barn til utlandet til forhold som medfører alvorlig fare for barnets liv eller helse, eller der barnet utsettes for alvorlige straffbare handlinger (heretter omtalt som skadelig utenlandsopphold), se forslag til ny § 269.

Det er behov for en rekke ulike virkemidler for å forhindre og reagere mot at barn utsettes for skadelige utenlandsopphold, både muligheter for at barnevernet kan sette inn tiltak i familier der det er fare for slike opphold, tiltak for å hjelpe personer som har vært utsatt for skadelige utenlandsopphold og virkemidler for å forhindre utreisen dersom andre tiltak er utilstrekkelige. Blant annet foreslår utvalget i kapittel 27 at barnevernstjenesten på visse vilkår kan ilegge utreiseforbud. Utvalget mener at det i tillegg til forebyggende tiltak og hjelpetiltak, er behov for en egen straffebestemmelse som rammer personer med foreldreansvar som utsetter barn for alvorlige farer i utlandet. Når barnet først er i utlandet, er det ofte begrenset hva norske myndigheter kan gjøre for å hjelpe, selv der barnet er i alvorlig fare. Det må derfor etableres ulike mekanismer for å forhindre slike opphold, herunder mener utvalget at det er behov for en straffetrussel.

Barn har rett til vern av sin personlige integritet og til å beskyttes mot alvorlige farer for deres liv eller helse. Dette gjelder uavhengig av om de utsettes for farer i Norge eller i et annet land. Hensyn til å beskytte barnets liv og helse er legitime formål som kan begrunne en kriminalisering.

Utvalget mener at kriminalisering vil være et forholdsmessig tiltak. Ikke enhver negativ konsekvens eller fare for barnet vil medføre straffansvar. Forslaget her tar sikte på å ramme de mest alvorlige handlingene, og er begrenset til utenlandsopphold som medfører alvorlig fare for barnets liv eller helse samt for at barnet blir utsatt for alvorlige straffbare handlinger. Dette er i tråd med skadefølgeprinsippet. Å kriminalisere det å sende barn på skadelige utenlandsopphold er etter utvalgets syn ikke i strid med retten til privatliv og respekt for foreldrenes rett til å bestemme hvor deres barn skal bo, og hvordan de skal oppdras.

En straffebestemmelse som holder foreldrene ansvarlige for farer som barn utsettes for i utlandet, kan i tillegg ha en viktig forebyggende effekt slik at færre foreldre sender sine barn på skadelige utenlandsopphold. Dette er viktig fordi dagens regelverk sjelden gjør det mulig å gripe inn med strafferettslige virkemidler før reisen faktisk er gjennomført. Grensen for et straffbart forsøk på overtredelse av enkelte gjeldende straffebestemmelser vil svært sjelden være overtrådt før avreise dersom handlingen skal utføres i utlandet, jf. omtale ovenfor.

I de følgende punktene drøfter utvalget hvordan et straffebud om skadelige utenlandsopphold bør utformes, i lys av de grunnleggende kriminaliseringsprinsippene som er omtalt i kapittel 6. I vurderingene er det særlig tatt hensyn til følgende:

• Straffebudet skal ramme handlinger som utvilsomt medfører skade eller fare for skade.

• Straffebudet skal ramme de mest klanderverdige handlingene, der alternative tiltak ikke er tilstrekkelige.

• Straffebudet skal innrettes for å ha en allmenn- og individualpreventiv effekt.

Etter dansk straffelov § 215 a er det straffbart for foreldre å sende et barn til utlandet til forhold som setter barnets helse eller utvikling i alvorlig fare, eller å la barnet ta del i et slikt opphold. Som et utgangspunkt innebærer dette straffebudet etter utvalgets syn en god innramming av handlingene som bør kriminaliseres. Utvalget foreslår likevel en noe annen utforming av bestemmelsen, for å sikre at forslaget er i tråd med kriminaliseringsprinsippene.

En konsekvens av forslaget er at en utlending som blir dømt for brudd på straffebudet om skadelig utenlandsopphold vil kunne vurderes utvist etter utlendingsloven kapittel 8 om utvisning.

14.5.3 Nærmere om utformingen av straffebestemmelsen

14.5.3.1 Hva slags farer må utenlandsoppholdet medføre?

Det hører i utgangspunktet til foreldreansvaret å bestemme hvor barnet skal bo, også der avgjørelsen ikke er den beste for det aktuelle barnet. Det kan for eksempel tenkes at hensynet til familiens enhet og hensynet til andre barn i familien tillegges større vekt. Straffansvar kan ikke inntre ved enhver avgjørelse som er i strid med barnets beste eller som får negative konsekvenser for barnet. Etter skadefølgeprinsippet må straffebudet begrenses til å omfatte utenlandsopphold som innebærer skade eller fare for skade av en viss alvorlighetsgrad. Tilsvarende er gjort i den danske bestemmelsen, der utenlandsoppholdet må sette «barnets sundhed eller udvikling i alvorlig fare». De danske forarbeidene framhever at

[e]n alvorlig fare for barnets sundhed og udvikling kan f.eks. være mishandling eller andre alvorlige overgreb samt svigtende omsorg, herunder såvel egentlig vanrøgt som utilstrækkelig opfyldelse af barnet eller den unges basale behov for f.eks. mad, undervisning eller lægelig behandling.

Der vil ved vurderingen af, om der foreligger en alvorlig fare for barnets sundhed og udvikling, skulle tages hensyn til såvel barnets eller den unges øjeblikkelige tilstand som til dets fremtidige opvækstbetingelser.495

Etter utvalgets syn har denne eksemplifiseringen overføringsverdi til den typen farer utvalget mener utenlandsoppholdet må medføre, for at utsendelsen eller etterlatelsen bør kunne møtes med straff. Samtidig mener utvalget at farene utenlandsoppholdet kan medføre bør utformes mer detaljert og presist enn det danske straffebudet i lys av det strafferettslige klarhetskravet.

Utvalget foreslår for det første at bestemmelsen skal omfatte tilfeller der barnet sendes til, tas med til eller etterlates i utlandet under forhold hvor det er alvorlig fare for at det blir utsatt for nærmere bestemte alvorlige straffbare handlinger. De straffbare handlingene som utvalget foreslår at skal omfattes er straffeloven §§ 251 (tvang), 253 (tvangsekteskap), 253 a (barneekteskap), 254 (frihetsberøvelse), 257 (menneskehandel), 259 (slaveri), 263 (trusler), 266 (hensynsløs atferd), 271 (kroppskrenkelse), 273 (kroppsskade), 275 (drap), 282 (mishandling i nære relasjoner), 284 (kjønnslemlestelse), 288 (hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.), 291 (voldtekt), 294 (grovt uaktsom voldtekt), 295 (misbruk av overmaktsforhold og lignende), 296 (seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon), 299 (voldtekt av barn under 14 år), 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år), 304 (seksuell handling med barn under 16 år), 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år), 309 (kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige), 312 (incest), 313 (søskenincest) eller 314 (seksuell omgang mellom andre nærstående).

Straffebestemmelsene som er listet opp er plassert i kapitlene i straffeloven om vern av den personlige frihet og fred, voldslovbrudd og seksuallovbrudd, og er etter utvalgets syn de straffebestemmelsene som det er størst risiko for at barn utsettes for under skadelige utenlandsopphold, og er alle svært alvorlige.

Når barnet først er i utlandet, er det svært vanskelig for norske myndigheter å forhindre at barnet blir utsatt for slike handlinger. Utvalget ser det som avgjørende at det å utsette sine barn for alvorlig fare for slike handlinger kan møtes med straff. Det er ikke noe krav at handlingene er straffbare i det landet barnet blir sent til eller etterlatt i.

Det må være en alvorlig fare for at barnet vil bli utsatt for slike straffbare handlinger som bestemmelsen krever. Det er dermed ikke tilstrekkelig med en fjern eller teoretisk risiko for at barnet kan bli utsatt for noen av de straffbare handlingene som er nevnt i bestemmelsen. Dersom barnet faktisk blir utsatt for en eller flere av de nevnte handlingene, kan straffebestemmelsene brukes i konkurrens.

Det kan ikke utelukkes at et barn utsettes for handlinger som rammes av andre straffebud under utenlandsoppholdet, eller for andre alvorlige farer enn straffbare forhold. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen i tillegg skal omfatte at barnet sendes til, tas med til eller etterlates under forhold som innebærer alvorlig fare for barnets liv eller helse. Alvorlig fare for barnets liv vil for eksempel omfatte tilfeller der et barn kan stå i fare for å dø fordi det ikke får livsnødvendig helsehjelp, eller der et barn sendes til eller etterlates i et krigsherjet konfliktområde.

Med helse forstås både fysisk og psykisk helse. Alvorlig fare for helse kan eksempelvis være at barnet ikke får helt nødvendig helsehjelp. At barnet blir isolert fra omverdenen eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt vil også kunne innebære en alvorlig fare for barnets psykiske helse.

Oppholdet må etter dette alternativet innebære en alvorlig fare for barnets liv eller helse. Det vil for eksempel ikke være nok at helsevesenet i det aktuelle landet er dårligere utbygd eller at helsehjelpen som tilbys er av lavere kvalitet enn i Norge. Det er ikke noe krav om at faren faktisk materialiserer seg.

Utvalget foreslår ikke at bestemmelsen skal omfatte forhold som medfører alvorlig fare for barnets utvikling. Det er ingen entydig definisjon av hva som ligger i begrepet utvikling, og «alvorlig fare for helse» og «alvorlig fare for utvikling» er delvis overlappende. Begrepet «utvikling» benyttes i flere menneskerettighetskonvensjoner, blant annet i barnekonvensjonen artikkel 6 og i annen lovgivning, som barnevernsloven, jf. f.eks. § 1-1 (lovens formål). Barnekomitéen forstår utvikling bredt, «as a holistic concept, embracing the child’s physical, mental, spiritual, moral, psychological and social development».496 Utviklingsbegrepet favner med andre ord vidt, og innebærer at mange forhold av ulik art, som mangelfull skolegang, enklere levekår og strenge normsett, kan sette barnets utvikling i fare. Selv om det kreves at faren er alvorlig, mener utvalget at det å sende barn til forhold som medfører fare for barnets utvikling vil sette terskelen for det straffbare for lavt. Det er for øvrig ingen andre straffebestemmelser som bruker «fare for utvikling» i gjerningsbeskrivelsen.

Det avgjørende vil være om oppholdet medfører slike farer som bestemmelsen gir anvisning på, ikke om barnet har samtykket til reisen eller ikke. Barnets eventuelle samtykke til utenlandsoppholdet fritar derfor ikke for straffansvar.

14.5.3.2 Både aktive handlinger og passivitet bør kunne straffes

Den danske straffebestemmelsen rammer den som «sender» sitt barn til utlandet. Ordlyden kan tyde på at bestemmelsen tar sikte på situasjoner der barnet reiser alene til utlandet, eller der barnet reiser sammen med en annen enn forelderen. «Sendes» skal imidlertid forstås videre, og forarbeidene omtaler også situasjoner der barnet reiser sammen med forelderen, både der barnet etterlates i utlandet og der en av eller begge foreldrene blir igjen sammen med barnet497

Etter utvalgets vurdering bør den norske bestemmelsen utformes slik at de ulike måtene bestemmelsen kan bli overtrådt på kommer klart fram i ordlyden. Dette vil være i samsvar med det strafferettslige klarhetskravet og gjør at man unngår tvil om hvilke handlinger som kan straffes. Utvalget foreslår derfor at det i ordlyden framgår at både det at barnet sendes til, tas med til eller etterlates i utlandet under forhold som omfattes av bestemmelsen, er straffbart.

Bestemmelsen vil også ramme situasjoner der barnet er i utlandet sammen med en forelder under forhold som medfører alvorlig fare for liv eller helse eller for at barnet utsettes for alvorlige straffbare handlinger. Dersom barnet for eksempel må oppholde seg i et krigsherjet område, må gå på en skole der det risikerer å bli utsatt for fysiske avstraffelser eller blir avskåret fra nødvendig helsehjelp, kan forholdet være like alvorlig uavhengig av om barnet er sammen med en forelder eller ikke.

Det følger av forarbeidene til den danske straffeloven § 215 a at straffebudet er brutt når barnet har forlatt sitt bosted eller oppholdssted i Danmark for å reise til utlandet.498 Etter utvalgets forslag vil gjerningsbeskrivelsen ikke være oppfylt før barnet faktisk sendes til, tas med til eller etterlates i utlandet, det vil si når barnet krysser landegrensen eller foreldrene forlater landet barnet blir etterlatt i. Straffbart forsøk vil imidlertid kunne foreligge idet barnet forlater bostedet for å reise ut av landet, jf. straffeloven § 16.

Etter utvalgets syn bør straffebestemmelsen ikke bare ramme aktive handlinger, men også passivitet til at et skadelig utenlandsopphold kommer i stand eller fortsetter. En eksplisitt kriminalisering av passiv medvirkning til skadelige utenlandsopphold vil være i samsvar med det strafferettslige klarhetskravet. Bestemmelsen kriminaliserer derfor for det første tilfeller der en person med foreldreansvar unnlater å gripe inn mot at noen andre sender barnet til, tar det med til eller etterlater det i utlandet under forhold som omfattes av bestemmelsen. For det andre vil den ramme tilfeller der en forelder etter at oppholdet er påbegynt, får kjennskap til at oppholdet setter barnets liv eller helse i alvorlig fare eller det er alvorlig fare for at barnet blir utsatt for alvorlige straffbare handlinger, og unnlater å hente barnet tilbake eller foreta andre handlinger for å hjelpe barnet.

Personer som unnlater å gripe inn for å hindre at et barn de har foreldreansvar for sendes til, eller etterlates i utlandet, under forhold som medfører alvorlig fare for barnet, kan sies å krenke barnets rett til integritet og beskyttelse i samme grad som den som selv står for utsendelsen eller etterlatelsen. Selv om en forelders passivitet etter omstendighetene vil kunne rammes som passiv medvirkning, mener utvalget likevel at passivitet bør være et selvstendig brudd på bestemmelsen. Det er av avgjørende betydning for barnet at foreldrene aktivt beskytter det mot skadelige utenlandsopphold.

Utvalget har i tillegg lagt en viss vekt på at en eksplisitt kriminalisering av passivitet gjør at man unngår at det oppstår vanskelige spørsmål i vurderingen av om en forelder har opptrådt på en slik måte at passivt medvirkningsansvar er aktuelt. Det vises til vurderingen av kriminaliseringen av foreldres passivitet til at et barn inngår eller lever i et barneekteskap i kapittel 12. De samme hensyn gjør seg gjeldende for kriminalisering av passivitet til skadelige utenlandsopphold.

14.5.3.3 Bortfall av straff dersom barnet blir returnert til Norge

Eksistensen av en straffetrussel dersom barn utsettes for skadelige utenlandsopphold garanterer ikke at barnet blir returnert til Norge. Hvis foreldrene befinner seg i utlandet, enten sammen med barnet eller i et annet land, kan trusselen om straff ved retur til Norge gjøre at de velger å bli i utlandet. Det å unnlate å hente hjem barnet vil være et pågående straffbart forhold. Foreldrene som siktes for brudd på bestemmelsen kan etterlyses internasjonalt, men de kan bare straffeforfølges dersom de befinner seg i Norge.

Utvalget mener derfor at det bør etableres en straffbortfallsgrunn dersom en forelder bidrar til at barnet blir returnert til Norge. En slik regel vil gi foreldrene et insentiv til å hente barnet tilbake til Norge, og dermed unngå straffeforfølging. Et bidrag som kan medføre straffbortfall vil for eksempel være at forelderen sørger for at barnet raskt får nødvendige reisedokumenter, og at det bestilles reise for barnet tilbake til Norge. Er barnet så lite at det ikke kan reise alene, må forelderen sørge for at noen kan følge barnet på reisen. I utgangspunktet må forelderen selv dekke kostnadene ved retur av barnet. Dersom forelderen ikke har midler til dette, kan det være aktuelt at det gis refusjon etter refusjonsordningen for utsatte for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som er omtalt i kapittel 29.

Straffbortfallsgrunnen kan komme til anvendelse både under etterforskingen og etter at tiltale er tatt ut. Spørsmålet om straff skal bortfalle vil være en konkret vurdering fra påtalemyndigheten og eventuelt retten i den enkelte sak. I denne vurderingen vil det ha stor betydning om vedkommende henter barnet raskt tilbake til Norge. Det vil også ha betydning om forelderen har hentet barnet hjem av egen vilje, samt om barnet har vært utsatt for skade i utlandet.

I saker om skadelige utenlandsopphold, i hvert fall der faren ikke har ført til en faktisk skade for barnet, er det ikke gitt at straffeforfølging er den mest hensiktsmessige reaksjonen. Det kan være grunn til å reagere med påtaleunnlatelse eller frafalle straffeforfølgingen dersom forelderen frivillig returnerer barnet til Norge, dersom dette er til det beste for barnet. Det vil være opp til påtalemyndigheten å vurdere hva som bør gjøres i den enkelte sak.

Utvalget foreslår ikke en tilsvarende straffbortfallsgrunn i straffeloven § 261 om omsorgsunndragelse. Utvalget har lagt vekt på at § 261 rammer brudd på sivilrettslige regler om hvem barnet skal oppholde seg hos, og ikke er utformet med tanke på å beskytte barn mot fare eller skade. I forarbeidene til straffeloven § 261 er det lagt til grunn at straffeforfølging ikke alltid vil være den mest hensiktsmessige reaksjonen, og at det kan være grunn til å reagere med påtaleunnlatelse dersom forelderen frivillig returnerer barnet til Norge, eller dersom det er til det beste for barnet.499 Etter det utvalget kjenner til, praktiseres bestemmelsen på denne måten i dag, og behovet for å lovfeste en straffbortfallsgrunn i § 261 ser derfor ut til å være begrenset.

14.5.3.4 Personkrets

Det er ikke bare barn som utsettes for ufrivillige utenlandsopphold. De som sendes på utenlandsopphold av foreldrene, kan være unge over 18 år som fremdeles bor hjemme, eller unge som blir myndige under utenlandsoppholdet. Voksne kvinner kan også påtvinges et ufrivillig utenlandsopphold av sin ektemann i land der de er avhengige av mannens samtykke for å reise ut av landet.

Utvalget er likevel av den oppfatning at barn har et særlig behov for den beskyttelsen et eget straffebud om utenlandsopphold vil gi, og at straffebestemmelsen ikke bør omfatte ufrivillige utenlandsopphold for voksne. Personer over 18 år vil i de fleste tilfeller ha større muligheter til å komme seg ut av situasjonen enn et barn. Voksne vil for eksempel ikke være avhengige av foreldrenes samtykke for å få utstedt reisedokumenter dersom disse er fratatt dem. Etter utvalgets forslag er det den som har foreldreansvar for barnet, og som svikter i ivaretakelsen av dette ansvaret, som kan straffes. Det å ta med eller etterlate en myndig person i utlandet under forhold som medfører fare for personen, innebærer som regel ikke at personen svikter i sitt omsorgsansvar, med mindre særlige omstendigheter foreligger, som psykisk utviklingshemming. Behovet for å kunne straffeforfølge handlinger voksne personer utsettes for i utlandet, vil også avhjelpes av forslaget i punktet ovenfor om å unnta mishandling i nære relasjoner og frihetsberøvelse fra krav om dobbel straffbarhet.

Straffebestemmelsen kan komme til anvendelse uavhengig av barnets statsborgerskap, oppholdsgrunnlag eller oppholdstid i Norge. Der utlendingsmyndighetene har truffet et vedtak som innebærer at barnet må forlate riket, kan imidlertid ikke foreldrene holdes strafferettslig ansvarlig for etterlevelsen av vedtaket. Tilsvarende gjelder dersom barnet må forlate riket på grunn av manglende oppholdstillatelse. At reisen ikke er straffbar i slike tilfeller, følger av den alminnelige rettsstridsreservasjonen.

14.5.3.5 Skyldkravet

Utvalget legger til grunn at skyldkravet i det foreslåtte straffebudet i tråd med straffelovens hovedregel bør være forsett, jf. straffeloven §§ 21 og 22. Dette er samme skyldkrav som etter den danske straffebestemmelsen. Forelderen må derfor ha forsett både om at barnet sendes til eller etterlates i utlandet, og om at utenlandsoppholdet medfører en alvorlig fare for barnets liv eller helse eller for straffbare handlinger som nevnes i bestemmelsen. Utvalget understreker at det er tilstrekkelig med forsett om at utenlandsoppholdet medfører alvorlig fare, og at det ikke er noe krav etter bestemmelsen at barnet faktisk blir utsatt for skade.

14.5.3.6 Strafferamme

Som omtalt i kapittel 6 er det flere hensyn som må avveies ved fastsettelse av strafferammer. Strafferammen må kunne begrunnes i handlingens straffverdighet, forholdsmessigheten mellom ulike overtredelser, og den avskrekkende virkningen på mulige gjerningspersoner. Det å sende mindreårige på skadelige utenlandsopphold, er etter utvalgets syn et alvorlig inngrep i barnets integritet, noe som taler for en høy strafferamme. Samtidig stilles det ikke krav om at barnet faktisk blir utsatt for skade, for at foreldrene kan straffes, noe som tilsier at strafferammen ikke bør settes for høyt. Etter utvalgets syn bør derfor strafferammen settes til bot eller fengsel i inntil tre år, noe som tilsvarer strafferammen for frihetsberøvelse etter § 254 og hensettelse i hjelpeløs tilstand etter § 288.

14.5.3.7 Foreldelse

Utvalget foreslår at foreldelsesfristen for det nye straffebudet skal være utskutt, slik at den først begynner å løpe fra den dagen den fornærmede fyller 18 år. Barn som utsettes for skadelige utenlandsopphold vil ofte stå i et avhengighetsforhold til gjerningspersonen, og fornærmedes alder kan variere fra spedbarnsalder opp til myndighetsalder. Dette tilsier at den fornærmede bør ha lengre tid på seg til å anmelde forholdet enn den alminnelige foreldelsesfristen på fem år, og at foreldelsesfristen først bør begynne å løpe når den fornærmede fyller 18 år. Se utvalgets forslag til endringer i straffeloven § 87 første ledd andre punktum.

14.5.3.8 Om konkurrens

Ved konkurrens øker strafferammen i medhold av straffeloven § 79 bokstav a. Et utenlandsopphold vil etter omstendighetene kunne innebære brudd på flere straffebestemmelser, avhengig av hva barnet utsettes for under oppholdet.

Straffebudet som foreslås her, krever ikke at barnet faktisk blir utsatt for skade, for at straffebudet er brutt. Dersom barnet blir utsatt for eksempelvis vold, mishandling eller frihetsberøvelse under oppholdet, vil det nye straffebudet kunne brukes i konkurrens med straffebudene som rammer de konkrete handlingene. Det vil her være snakk om brudd på ulike straffebestemmelser som skal ivareta ulike interesser.

Det nye straffebudet vil også kunne benyttes i konkurrens med § 261 om omsorgsunndragelse, ettersom bestemmelsene skal verne til dels ulike interesser. Et straffebud om skadelige utenlandsopphold skal beskytte barnet mot alvorlig fare, mens bestemmelsen om omsorgsunndragelse skal verne barnets interesse av å få best mulig omsorg fra begge foreldre og den omsorgsberettigedes rett til å ha omsorg for eget barn. Det er den omsorgsberettigede som er fornærmet etter straffeloven § 261.

14.5.4 Særlig om diskrimineringsforbudet

Utvalget har vurdert om forslaget om et eget straffebud om skadelige utenlandsopphold er i strid med diskrimineringsforbudet, jf. Grunnloven § 98 andre ledd og EMK artikkel 14. Diskrimineringsforbudet er inntatt i likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Som omtalt i kapittel 10 (om æresmotiv som straffskjerpelsesgrunn) innebærer diskrimineringsforbudet at lovgivningen ikke kan utformes slik at enkeltpersoner blir direkte eller indirekte rammet på grunn av nærmere angitte forhold. En eventuell indirekte forskjellbehandling kan likevel være lovlig dersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 9.

Utvalgets forslag om et straffebud om skadelige utenlandsopphold er nøytralt utformet. Det vil likevel kunne ramme foreldre som har sterk tilhørighet til andre land i større grad enn andre, og dermed innebære indirekte diskriminering. Utvalget mener likevel at en eventuell forskjellsbehandling av disse foreldrene vil oppfylle kravene i likestillings- og diskrimineringsloven § 9.

Det vises til vurderingen i punkt 14.5.2 om forslagets legitime formål og vurderingen av om tiltaket er forholdsmessig og nødvendig. Hensynet til å beskytte barn mot alvorlige farer utgjør et legitimt og saklig formål. Tiltaket går ikke lenger enn nødvendig for å oppnå formålet. Straffebudet er begrenset til de mest alvorlige tilfellene, og det åpnes for at straff kan bortfalle dersom foreldrene henter barnet tilbake til Norge. Utvalget mener at en eventuell indirekte forskjellsbehandling som følge av forslaget vil være forholdsmessig. Det kan ikke utelukkes at politiet vil etterforske om et utenlandsopphold er skadelig oftere der familien har innvandrerbakgrunn, enn der familien er etnisk norsk. Utvalget mener likevel at eventuelle ulemper ved slik etterforsking ikke er uforholdsmessige sett opp mot behovet for å beskytte barn mot skadelige utenlandsopphold.

Det er derfor utvalgets vurdering at et straffebud om skadelige utenlandsopphold ikke strider mot forbudet mot diskriminering. En eventuell indirekte forskjellsbehandling vil ha et legitimt og saklig formål, være nødvendig for å oppnå formålet og vil ikke være et uforholdsmessig tiltak overfor den eller dem som eventuelt forskjellsbehandles.

14.5.5 Straff for å etterlate et barn i utlandet uten identitetsdokumenter bør utredes nærmere

Utvalgets forslag til en ny straffebestemmelse vil ikke ramme personer som etterlater barn i utlandet uten pass eller andre gyldige identitetsdokumenter, så lenge utenlandsoppholdet ikke medfører alvorlig fare for liv og helse eller for at barnet blir utsatt for straffbare handlinger. Det å etterlate et barn uten identitetsdokumenter vil heller ikke i seg selv være straffbart etter andre straffebestemmelser. Til illustrasjon vises det til Gulating lagmannsretts dom av 03.10.2022 (LG-2022-84550), der moren ikke ble straffet for å etterlate et lite barn i et krigsherjet land uten ID-papirer eller nære omsorgspersoner. Hun ble bare straffet for omsorgsunndragelse etter straffeloven § 261 for å unndra to andre barn fra barnas far.

Det kan ha flere negative konsekvenser for et barn å bli etterlatt i utlandet uten pass eller andre gyldige identitetsdokumenter, også der omsorgen for barnet er ivaretatt av andre enn foreldrene. At barnet mangler dokumenter, kan gjøre at barnet ikke har noen reell mulighet til å komme seg ut av landet det befinner seg i. I tillegg kan muligheten til å bevege seg fritt i landet begrenses, fordi det kan være straffbart å oppholde seg i landet uten gyldige identitetsdokumenter. Dersom barnet er ulovlig i landet, risikerer det å bli straffeforfulgt eller utsatt for andre inngripende tiltak av myndighetene. Selv om oppholdet ikke er ulovlig, for eksempel fordi barnet er statsborger i landet, kan mangelen på identitetsdokumenter gjøre at barnet ikke får grunnleggende skolegang eller nødvendige helsetjenester.

Utvalget mener at det er gode grunner som tilsier at det å etterlate barn i utlandet uten pass eller andre gyldige identitetsdokumenter bør være straffbart etter en egen straffebestemmelse. Utvalget har ikke hatt anledning til å gå grundig inn i problemstillingen, men anbefaler at dette utredes nærmere.

14.5.6 Enkelte straffeprosessuelle spørsmål

I saker om tvangsekteskap og menneskehandel har den fornærmede en ubetinget rett på bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a. Utvalget foreslår at nytt straffebud om skadelig utenlandsopphold også utløser en slik ubetinget rett, se forslag til tilføyelse i straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a.

Etter straffeprosessloven § 239 første ledd skal tilrettelagte avhør brukes ved avhør av vitner under 16 år, herunder fornærmede, i saker om seksuallovbrudd, kroppsskade, drap, mishandling i nære relasjoner og kjønnslemlestelse. Det samme gjelder ved avhør av vitner med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse som medfører det samme behovet for tilrettelagte avhør. Tilrettelagt avhør kan også brukes i andre saker dersom hensynet til vitnet tilsier det. Kjernen i ordningen med tilrettelagte avhør er at vitnene ikke avhøres av en dommer, men på et barnehus av en spesialutdannet politietterforsker under ledelse av en påtalejurist, innen korte frister og uten at den mistenkte normalt varsles om det første avhøret.500 Videoopptak av det tilrettelagte avhøret trer som hovedregel i stedet for personlig forklaring ved hovedforhandling for tingretten, jf. straffeprosessloven § 298. Utvalget foreslår at bestemmelsen om tilrettelagt avhør også omfatter utvalgets forslag til ny § 269 om skadelig utenlandsopphold. Dette vil sikre at barns særlige behov blir bedre ivaretatt enn ved vanlige avhørsmetoder. Det samme gjelder for personer med psykisk utviklingshemming. Utvalget mener at krav om bruk av tilrettelagt avhør vil gi bedre vern for barn og særlig sårbare personer som er utsatt for skadelig utenlandsopphold.

15 Kjønnslemlestelse

15.1 Innledning

I dette kapittelet belyser utvalget de strafferettslige delene av mandatet knyttet til kjønnslemlestelse. Etter mandatets innledende punkt skal det avklares «om gjeldende regelverk [om kjønnslemlestelse] gir et tilstrekkelig godt rettsvern for utsatte, eller om det er behov for endringer/ytterligere regulering». Utvalget skal også vurdere om Norge i tilstrekkelig grad oppfyller sine menneskerettslige forpliktelser på området.

Kjønnslemlestelse er alle typer inngrep der ytre kvinnelige kjønnsorgan påføres varige forandringer eller skader, og der inngrepet foretas av andre årsaker enn medisinske. Kjønnslemlestelse kan medføre alvorlige fysiske og psykiske skadevirkninger for den utsatte.

15.2 Gjeldende rett

15.2.1 Menneskerettslige forpliktelser

Istanbul-konvensjonen501 artikkel 38 forplikter konvensjonspartene til å kriminalisere kjønnslemlestelse. Artikkelen lyder slik i sin helhet:

Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that the following intentional conducts are criminalised:

• a. excising, infibulating or performing any other mutilation to the whole or any part of a woman’s labia majora, labia minora or clitoris;

• b. coercing or procuring a woman to undergo any of the acts listed in point a;

• c. inciting, coercing or procuring a girl to undergo any of the acts listed in point a.

Etter bokstav a skal medlemsstatene kriminalisere alle former for kjønnslemlestelse. Bokstav b krever kriminalisering av «coercing or procuring» en kvinne til å gjennomgå kjønnslemlestelse. I den norske oversettelsen av konvensjonen er dette oversatt til å «tvinge» eller «påverke» en kvinne til å «underkaste seg» kjønnslemlestelse.502 Etter bokstav c skal «inciting, coercing or procuring» en jente til å gjennomgå slike handlinger kriminaliseres, noe som er oversatt til å «oppmuntre til» eller «tvinge» en jente til å underkaste seg en behandling oppført i bokstav a, eller å «medverke til» at hun gjør dette.

Det er ikke gjort endringer i straffeloven §§ 284 og 285 om kjønnslemlestelse for å oppfylle kravene etter artikkel 38. Norsk rett ble ved ratifiseringen av konvensjonen ansett å oppfylle konvensjonens forpliktelser «fullt ut».503

I november 2022 leverte ekspertorganet for Istanbul-konvensjonen, Group of Experts on Action against Violence against Women and Domestic Violence (GREVIO), en vurdering av Norges etterlevelse av konvensjonen.504 Om artikkel 38 uttaler GREVIO at verken handlingene i artikkel 38 bokstav b og c eller det å oppfordre til slike handlinger «find explicit expression in the Criminal Code of Norway».505 GREVIO oppfordrer norske myndigheter på det sterkeste til å kriminalisere disse handlingene.506 I Justis- og beredskapsdepartementets kommentar til GREVIOs evalueringsrapport peker imidlertid departementet på at etter straffeloven § 15 rammer et straffebud også den som medvirker til overtredelsen, med mindre annet er bestemt. Straffeloven §§ 284 og 285 kan derfor også anvendes på handlinger som nevnt i artikkel 38 bokstav b og c.507 Etter Justis- og beredskapsdepartements oppfatning oppfyller dermed straffeloven §§ 284, 285 og 15 til sammen kriminaliseringskravene i Istanbul-konvensjonen artikkel 38 bokstav a til c. Utvalget er enig i dette. Se nedenfor om utvalgets vurderinger.

FNs kvinnediskrimineringskomité og barnekomité har utgitt en felles generell anbefaling om skadelige praksiser.508 En skadelig praksis er definert som vedvarende praksiser og adferd som diskriminerer på grunnlag av blant annet kjønn, kjønnsuttrykk og alder, som ofte omfatter vold, og som forårsaker fysiske og/eller psykologiske skader eller lidelser.509 Forpliktelsen er forankret i flere bestemmelser i konvensjonene, særlig plikten til å hindre vold mot kvinner og barn utøvet av andre privatpersoner, jf. kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 2 og barnekonvensjonen artikkel 19. Kjønnslemlestelse («female genital mutilation») er definert som en slik skadelig praksis.510 Komiteene anbefaler at medlemsstatene vedtar lovgivning med sikte på å effektivt få slutt på slike skadelige praksiser.511

15.2.2 Straffeloven §§ 284 og 285 om kjønnslemlestelse

Straffeloven §§ 284 og 285 rammer kjønnslemlestelse og lyder slik:

§ 284 Kjønnslemlestelse

Med fengsel inntil 6 år straffes den som utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer. Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes på samme måte.

Samtykke fritar ikke for straff.

§ 285. Grov kjønnslemlestelse

Grov kjønnslemlestelse straffes med fengsel inntil 15 år.

Ved avgjørelsen av om kjønnslemlestelsen er grov skal det særlig legges vekt på om inngrepet har hatt til følge

• a. sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet, jf. § 274,

• b. en uhelbredelig lyte, feil eller skade, eller

• c. død eller betydelig skade på kropp eller helse.

Bestemmelsene trådte i kraft 1. oktober 2015 og viderefører innholdet i den tidligere kjønnslemlestelsesloven av 1995.512 Den øvre strafferammen ble hevet betraktelig, fra fengsel inntil 4 år til fengsel inntil 6 år for alminnelig kjønnslemlestelse, og fra 8 til 15 år for grov kjønnslemlestelse.513 Handlingene som dekkes av §§ 284 og 285, rammes også av de alminnelige voldsforbrytelsene i straffeloven §§ 271 til 274. Departementet ønsket likevel egne straffebud om kjønnslemlestelse, dels for å ivareta et opplysningsbehov, dels for å gi «en klarere markering av samfunnets fordømmelse av omskjæring av kvinner».514

Straffeloven § 284 første ledd første punktum rammer den som «utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer». Alle former for inngrep omfattes dersom det enten skader eller påfører kjønnsorganet varige forandringer.515Skade skal etter forarbeidene forstås på samme måte som ellers i kapittel 25 i straffeloven. Straffebudet omfatter dermed både de omfattende tilfellene av kjønnslemlestelse, der store deler av kjønnsorganet skjæres bort og skjedeinngangen blir sydd sammen, og mindre omfattende tilfeller, for eksempel der forhuden rundt klitoris fjernes. Et lite stikk i klitoris faller derimot utenfor bestemmelsen. Det samme gjelder medisinsk begrunnede inngrep, slik som fjerning av kjønnsorganet som del av kreftbehandling.516

Etter første ledd andre punktum straffes rekonstruksjon av kjønnslemlestelse på samme måte. Dette omfatter for eksempel tilfeller der en kvinne som tidligere har blitt omskåret og sydd igjen blir utsatt for ny gjensying, for eksempel etter barnefødsel eller i forbindelse med et nytt ekteskap.517

Andre ledd bestemmer at samtykke ikke fritar for straff.

Grov kjønnslemlestelse reguleres av lovens § 285. Ved avgjørelsen av om kjønnslemlestelsen er grov, skal det særlig legges vekt på om inngrepet har hatt til følge sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet, en uhelbredelig lyte, feil eller skade, død eller betydelig skade på kropp eller helse, jf. andre ledd bokstav a til c. Formuleringen «hatt til følge» innebærer at det er tilstrekkelig at gjerningspersonen har utvist uaktsomhet om følgene som er listet opp i bokstav a til c, jf. straffeloven § 24. Også andre momenter enn de opplistede er relevante i vurderingen, jf. ordlyden «særlig legges vekt på». Det kan derfor også legges vekt på om den fornærmede er et barn.

Straffeloven §§ 284 og 285 omfattes av avvergingsplikten i straffeloven § 196 første ledd bokstav a. Dette innebærer at det er straffbart å ikke forsøke å avverge kjønnslemlestelse eller følgene av kjønnslemlestelse mens dette fortsatt er mulig, og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at kjønnslemlestelse er eller vil bli begått, jf. § 196 første ledd.

Avvergingsplikten knyttet til kjønnslemlestelse var mellom 2004 og 2021 regulert særskilt, først i kjønnslemlestelsesloven § 2 og deretter i straffeloven § 284 tredje ledd. Avvergingsplikten var da begrenset til å gjelde yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, den kommunale helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn. Ved lov 4. desember 2020 nr. 135 ble plikten flyttet til den alminnelige bestemmelsen om avvergingsplikt i straffeloven § 196.518 Dette innebærer at avvergingsplikten knyttet til kjønnslemlestelse nå gjelder enhver person, og ikke bare for yrkesutøvere.

Omsorgspersoner har avvergingsplikt, også der plikten ikke kan oppfylles uten å utsette seg selv, sine nærmeste eller noen uskyldig for siktelse eller tiltale eller fare for liv, helse eller velferd, jf. § 196 fjerde ledd jf. tredje ledd bokstav b. Barnets foreldre og andre omsorgspersoner har dermed plikt til å forsøke å avverge at et barn de har omsorg for blir kjønnslemlestet, uavhengig av om dette kan utsette dem selv eller noen andre for siktelse eller tiltale.519

Medvirkning til kjønnslemlestelse er straffbart, jf. straffeloven § 15. Bestemmelsen straffer personer som aktivt bistår enten fysisk eller psykisk. Personer som passivt godtar at et barn de har omsorgsansvar for blir kjønnslemlestet, kan etter omstendighetene straffes for passiv medvirkning. En problemstilling i denne sammenhengen er hvorvidt omsorgspersoner kan straffes for passiv medvirkning til kjønnslemlestelse ved å reise med et barn til et land der barnet blir kjønnslemlestet av andre personer, og ikke gjøre nok for å hindre at kjønnslemlestelsen finner sted. For eksempel kan barnet bli etterlatt i utlandet hos familiemedlemmer eller andre, der det er høy risiko for at disse vil sørge for at barnet blir kjønnslemlestet. Utvalget legger til grunn at spørsmålet om passivt medvirkningsansvar i slike tilfeller må håndteres etter de linjene som er trukket opp i rettspraksis. Det må gjøres en helhetlig vurdering av om omsorgspersonens handlingsplikt er oppfylt. Passivt medvirkningsansvar er omtalt nærmere i kapittel 8 i utredningen.

Kjønnslemlestelse er unntatt kravet om dobbel straffbarhet, og kjønnslemlestelse begått i utlandet kan dermed straffeforfølges i Norge uavhengig av om forholdet er straffbart i gjerningslandet, jf. straffeloven § 5 første ledd nr. 5. Det er dermed straffbart å ta med barn til utlandet og få utført kjønnslemlestelsen der, selv om dette ikke er straffbart i gjerningslandet.

15.3 Andre lands rett

Kjønnslemlestelse er forbudt i alle europeiske land, enten gjennom spesifikke straffebud (som i Østerrike, Danmark, Italia, Spania, Sverige, Sveits og Storbritannia) eller gjennom generelle straffebestemmelser om vold (som i Finland, Frankrike, Tyskland og Nederland).520

Den danske straffeloven § 245 a rammer den som «ved et legemsangreb med eller uden samtykke bortskærer eller på anden måde fjerner kvindelige ydre kønsorganer helt eller delvis».521 Straffen er fengsel inntil seks år. Dersom kjønnslemlestelsen er «af en så grov beskaffenhed eller haft så alvorlige skader eller døden til følge at det foreligger særlig skjerpende omstendigheter», skjepes straffeintil fengsel i 10 år, jf. lovens §§ 246 jf. 245 a. I en dansk høyesterettsavgjørelse fra 2018 ble to foreldre dømt til ubetinget fengsel i ett år og 6 måneder for å ha latt sine to døtre bli kjønnslemlestet i forbindelse med en reise til et afrikansk land.522 Døtrene, som var 8 og 15 år, hadde blitt utsatt for en såkalt kategori II-omskjæring, der ytterste del av klitoris og deler av de indre kjønnsleppene var skåret vekk.

Sverige innførte en egen lov om kjønnslemlestelse i 1982.523 I denne loven defineres kjønnslemlestelse som «ingrepp i de kvinnliga yttre könsorganen i syfte att stympa dessa eller åstadkomma andra bestående förändringar av dem», jf. 1 §. Samtykke til inngrepet er ikke relevant. Straffen er fengsel mellom 2 og 6 år, jf. 2 § første ledd. Dersom lovbruddet er mindre grovt, er straffen fengsel inntil 4 år. Er bruddet grovt, økes straffen til fengsel i 5 til 10 år. Ved vurderingen av om kjønnslemlestelsen er grov, skal det særlig tas hensyn til om den er særlig omfattende, om handlingen har medført fare for liv eller alvorlig sykdom eller om gjerningspersonen på annen måte har utvist «synnerlig hänsynslöshet».

Det foreligger ingen domsavgjørelser etter kjønnslemlestelsesloven fra den svenske Høyesterett.524 Det finnes enkelte avgjørelser fra svenske hovrätter. I dom 14. februar 2018 fra Hovrätten över Skåne och Blekinge ble en mann dømt for forberedelse til kjønnslemlestelse av sine to døtre.525 Mannen hadde gjennom en bekjent vært i kontakt med faren sin i Nigeria, som hadde sagt at mannen kunne returnere til Nigeria dersom han tok med seg døtrene sine for å kjønnslemleste dem der.526 I en dom av 27. februar 2023 fra Göta Hovrätt ble en mann frikjent for medvirkning til kjønnslemlestelse.527 Bevisene var ikke sterke nok, blant annet fordi det ikke kunne utelukkes at inngrepene hadde skjedd på et annet tidspunkt enn det tiltalen gjaldt.528

15.4 Utvalgets vurderinger

Norsk straffelov oppfyller etter utvalgets syn folkerettslige forpliktelser som gjelder kjønnslemlestelse. Som nevnt ovenfor har GREVIO anbefalt Norge å kriminalisere særskilt medvirkning til kjønnslemlestelse, slik dette er definert i Istanbul-konvensjonen artikkel 38 bokstav b og c. Medvirkning til kjønnslemlestelse er allerede tilstrekkelig kriminalisert gjennom straffeloven § 15. Utvalget ser ingen grunn til å innføre en egen straffebestemmelse om medvirkning til kjønnslemlestelse.

Hovedutfordringen med å straffeforfølge kjønnslemlestelse synes ikke å være mangelfulle straffebestemmelser, men at straffbare forhold ikke straffeforfølges i tilstrekkelig grad grunnet manglende bevis og lav oppdagelsesrisiko. Ingen anmeldte saker om kjønnslemlestelse i Norge har hittil resultert i tiltale. Det foreligger dermed ingen Høyesteretts- eller underrettsavgjørelser etter verken straffeloven §§ 284 og 285 eller den tidligere kjønnslemlestelsesloven av 1995.

For å finne ut hvorfor kjønnslemlestelse straffeforfølges så sjelden i Norge, analyserte Inger-Lise Lien 20 av 53 politiregistrerte saker om kjønnslemlestelse og intervjuet politimenn og leger om utfordringer ved sakene.529 Lien fant at politiets vansker med å få sakene behandlet for retten i hovedsak skyldtes bevisutfordringer. Utfordringene oppsummerte hun i syv problemområder:

• 1. Det mangler medisinske bevis.

• 2. Det er vansker med å stadfeste tidspunktet da inngrepet fant sted.

• 3. Foreldrene nekter for at de visste om prosedyren.

• 4. Det mangler vitner i Norge som kan knytte foreldrene til handlingen.

• 5. Barna husker ikke eller vet ikke om de har blitt utsatt for kjønnslemlestelse ettersom prosedyren ble gjort da de var barn.

• 6. Det mangler kompetanse blant de som rapporterer sakene, noe som kan skape feilaktige anmeldelser.

• 7. Uskyldspresumsjonen innebærer at tvil skal komme tiltalte til gode.

Norge er ikke alene om å ha utfordringer med å strafforfølge kjønnslemlestelse. I en oversiktsstudie fra 2015 over straffesaker om kjønnslemlestelse fra elleve ulike EU-medlemsstater, ble det funnet færre enn 50 straffesaker totalt, og de fleste straffesakene ble gjennomført på 1980- og 1990-tallet.530

Det er ikke grunn til å anta at en endring av straffeloven §§ 284 og 285 vil avhjelpe problemene med å føre tilstrekkelig bevis for kjønnslemlestelse.531 Norge har en betydelig strengere strafferamme for kjønnslemlestelse enn andre nordiske land, se omtalen av andre lands rett ovenfor. Utvalget ser ingen grunn til å heve strafferammene.

Utvalget viser til at tiltak som foreslås i andre kapitler i denne utredningen vil kunne bidra til å forebygge kjønnslemlestelse. I kapittel 27 foreslår utvalget et utreiseforbud i barnevernsloven for å hindre reiser som blant annet skaper alvorlig fare for barnets helse. Fare for kjønnslemlestelse vil kunne danne grunnlag for utreiseforbud. Også utvalgets forslag til en egen straffebestemmelse om skadelige utenlandsopphold vil kunne motvirke kjønnslemlestelse, se kapittel 14. Den foreslåtte straffebestemmelsen vil omfatte tilfeller der personer med foreldreansvar sender, tar med eller etterlater et barn i utlandet under forhold som medfører alvorlig fare for at barnet vil bli kjønnslemlestet. For øvrig vises det til at fare for kjønnslemlestelse kan danne grunnlag for beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven.