1 Særmerknad: Rudolf Christoffersen og Jon Petter Rui «Behov for revisjon av straffeloven § 257 om menneskehandel»

1.1 Innledning

I brev 20. desember 2021 fra arbeids- og sosialminister Hadia Tajik til utvalgsleder Henriette Sinding Aasen ble utvalgets mandat supplert. Grunnen var at det framgår av Hurdalsplattformen at regjeringen vil: «Vurdere om tvangsekteskap og æreskontroll på tvers av landegrenser under gitte omstendigheter skal kunne anses som organisert kriminalitet og/eller menneskehandel.»

Det framgår ikke direkte av mandatet at utvalget skal gjøre en generell vurdering av kriminaliseringen av menneskehandel i straffeloven § 257. Vi mener likevel det er gode grunner til å gjøre det. Grunnene er for det første at dagens straffebud har en nokså komplisert oppbygning. Det har medført uklarhet og lite forutberegnelighet hva gjelder rekkevidden av straffebudet. For det annet er det vår vurdering at dagens kriminalisering ikke tilfredsstiller kravene i Palermo-protokollen.

I punkt 1.2 redegjøres det for gjeldende rett. I punkt 1.3 drøftes det vurderinger. Nærmere bestemt tas det til orde for at dagens kriminalisering av menneskehandel bør endres. Det drøftes så om barne- og tvangsekteskap under gitte omstendigheter skal anses som menneskehandel. Det framsettes et forslag om formulering av ny § 257 om kriminalisering av menneskehandel. Deretter gis det noen kommentarer til tolkingen av bestemmelsen.

1.2 Gjeldende rett

Straffeloven § 257 har overskriften «[m]enneskehandel», og har slik ordlyd:

Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til

• a. prostitusjon eller andre seksuelle ytelser,

• b. tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging,

• c. krigstjeneste i fremmed land, eller

• d. å samtykke i fjerning av et av vedkommendes indre organer,

straffes for menneskehandel med fengsel inntil 6 år.

På samme måte straffes den som

• a. legger forholdene til rette for slik tvang, utnyttelse eller forledelse som nevnt i første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta personen,

• b. på annen måte medvirker til tvangen, utnyttelsen eller forledelsen, eller

• c. gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til en slik handlemåte fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller fordel.

Den som begår en handling som nevnt i første eller annet ledd mot en person som er under 18 år, straffes uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er anvendt. Den som var uvitende om at fornærmede var under 18 år, straffes hvis han på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet.»

Straffebudet ble innført for å oppfylle FNs protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, den såkalte Palermo-protokollen (PP).1 Protokollen supplerer FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. I protokollens artikkel 3 a defineres menneskehandel som å rekruttere, transportere, overføre, huse eller motta personer med sikte på å utnytte dem ved hjelp av nærmere angitte tvangsmidler.

Det framgår av forarbeidene til den norske menneskehandelbestemmelsen at lovgiver mente at kriminaliseringsforpliktelsen i Palermo-protokollen er begrenset til å ramme personer som er såkalte «bakmannshandlinger» eller «bakmenn» i menneskehandel, se bl.a. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) s. 63-64, s. 98. I høringsnotatet framsatte departementet to forslag til kriminalisering av menneskehandel. Det ene rammet kun det som ble oppfattet som bakmenn. Med bakmenn ble forstått personer som anskaffer, transporterer, mottar eller på andre måter bidrar til at en person blir utnyttet. Det andre forslaget til kriminalisering hadde som formål å omfatte også den som stod for selve utnyttelsen, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) s.61-62. Departementet konkluderte med at kriminaliseringen av menneskehandel skulle gå lengre enn Palermo-protokollen: I tillegg til å ramme bakmenn, skulle også den som stod for utnyttelsen rammes av straffebudet. Resultatet ble dagens kriminalisering i § 257. Her rammes det departementet kaller bakmenn i andre ledd, mens første ledd skal ramme personer som står for selve utnyttelsen av et menneske, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) s. 64.

Tolkingen av kriminaliseringen av menneskehandel i § 257 har bydd på utfordringer. Det gjelder særlig rekkevidden av kriminaliseringen i bestemmelsens første ledd, som skal ramme den som står for utnyttelsen av mennesker. Rt. 2011 s. 1127 gjaldt en person som reiste til Ukraina for der å betale eieren av et fotostudio og/eller barns foresatte for å få anledning til å ta seksualiserte bilder av fire jenter som var fra 11 til 16 år gamle. Høyesterett kom til at disse handlingene ikke ble rammet av bestemmelsen om menneskehandel. I tilknytning til en grundig gjennomgang av forarbeidene understreker førstvoterende i avsnitt 19 at ordlyden i straffebudet er utformet med utgangspunkt i den forpliktelsen til å kriminalisere menneskehandel som følger av Palermo-protokollen. Hun nevner videre at prosessen frem mot en definisjon av menneskehandel hadde vært vanskelig og at utformingen av det norske straffebudet hadde bydd på utfordringer. Det heter så avslutningsvis i avsnittet: «I en slik situasjon må man være forsiktig med å bokstavfortolke ordlyden i straffebudet til den tiltaltes ugunst hvis ikke tolkingen har støtte også i andre tungtveiende rettskildefaktorer.»

Også i HR-2017-1124-A nevnes at den norske straffebestemmelsen er utformet med utgangspunkt i Palermo-protokollen og at den må tolkes og anvendes med protokollen som bakgrunn, se avsnitt 22. Videre nevner førstvoterende i den saken at han har «merket» seg uttalelsen i 2011-avgjørelsen om å være forsiktig med å «bokstavfortolke» ordlyden til ugunst for tiltalte.

I Rt-2013-1247 var situasjonen at tiltalte hadde rekruttert de fornærmede kvinnene fra Filippinene til stillinger som au pair hos ham i Norge. Etter at de kom til Norge hadde han ved hjelp av trusler selv utnyttet dem seksuelt, se avsnitt 15 hvor omstendighetene både før og etter ankomst hit er nærmere beskrevet. Tiltalte kombinerte rollen som bakmann og mottaker. Med støtte i lovforarbeidene kom Høyesterett til at det ikke hindret anvendelse av bestemmelsen at tiltalte selv utnyttet ofrene seksuelt, se særlig avsnitt 16 til 18. Den avgjørende forskjellen mellom sakene er at tiltalte i 2013-saken også var den som sto for rekrutteringen; han var bakmann. Det var ikke tilfellet i 2011-saken.

I HR-2020-2136-A var forholdet at en mann over en periode på fem og et halvt år på internett hadde søkt etter personer som mot betaling utnytter barn til seksuelle formål. Han hadde så betalt for og instruert om seksuelle overgrep mot barna, som ble direkteoverført til hans PC. Det ble framhevet i tiltalen at overgrepene er begått mot «et stort antall barn», at det betales vederlag og at tiltalte «derved [la] til rette for og medvirket til at kontaktene rekrutterte egne eller andres barn til seksuell utnyttelse». Det var også trukket inn i tiltalen at han medvirket til at den seksuelle utnyttelsen ble «opprettholdt ved å instruere og betale for ett eller flere overgrep eller love slik betaling». Tiltalen gjaldt medvirkning til menneskehandel, jf. straffeloven § 257, jf. § 15. Høyesteretts flertall (4) konkluderte etter en gjennomgang av rettskildene (avsnitt 42): «Medvirkning til slike seksuelle overgrep som i saken her, rammes bare av straffeloven § 257 første ledd bokstav a dersom siktede også har en rolle som kan karakteriseres som bakmann, typisk ved å bidra til at fornærmede blir offer for menneskehandel.» Den dissenterende dommeren var ikke enig med førstvoterende i at straffebudet bare var ment å ramme «bakmannsrollen – eventuelt i kombinasjon med eget misbruk», og følgelig heller ikke i at medvirkning bare rammes «dersom siktede også har en rolle som kan karakteriseres som bakmann» (avsnitt 136).

HR-2020-2137-A gjaldt medvirkning og forsøk på medvirkning til en rekke seksuelle overgrep mot barn i utlandet. Overgrepene ble direkteoverført til tiltalte over internett. Tiltalte hadde instruert og betalt for overgrepene. I de fleste tilfeller var overgriperne barnas omsorgspersoner. Et sentralt spørsmål var om tiltalte kunne dømmes for medvirkning til grov menneskehandel, jf. § 258, jf. § 15. Førstvoterende viste til avgjørelsen i HR-2020-2136-A som ble avsagt samme dag. På grunn av rettsoppfatningen i sistnevnte avgjørelse, kom flertallet til at tiltalte ikke kunne dømmes for menneskehandel. Begrunnelsen var at det ikke var grunnlag for påstanden om at tiltalte hadde medvirket til at ofrene ble rekrutterte til virksomheten som fasilitatorene drev eller var en del av (avsnitt 23). På dette punktet var dommen enstemmig (avsnitt 125).

Etter dette må det legges til grunn som gjeldende rett at § 257 første ledd etter Høyesteretts oppfatning i dag ikke anvendes ut fra en naturlig språklig forståelse av ordlyden. For å kunne domfelle for menneskehandel, må tiltalte ha hatt en rolle som kan karakteriseres som bakmann, typisk ved å bidra til at fornærmede blir offer for menneskehandel.

1.3 Vurderinger

1.3.1 Kriminaliseringen av menneskehandel bør endres og tydeliggjøres

Vi mener at dagens kriminalisering av menneskehandel er uheldig. For det første framstår dagens kriminalisering som uklar, og dermed lite forutberegnelig. Tolkingen som er gjort av Høyesterett avviker fra en naturlig språklig forståelse av gjerningsbeskrivelsen. Forarbeidene til kriminaliseringen av menneskehandel er teknisk innviklede. De åpner for ulike tolkinger av rekkevidden av kriminaliseringen, se førstvoterendes og annenvoterendes forståelse av forarbeidene i HR-2020-2136-A.

Rettspraksis har i noen grad søkt å avklare rekkevidden av straffebudet. Det er nå et krav for domfellelse at tiltalte har rolle som «bakmann». Rettspraksis nevnt ovenfor viser enkelte typetilfeller som faller inn under, og som ikke faller inn under bakmannsbegrepet. Ut over disse typetilfellene kan det være uklart hvilke tilfeller som skal anses som menneskehandel, og hvilke som ikke skal det. Det er uheldig at tolkingen av et straffebud ikke følger generelle kriterier, men at rettsanvendere må gjøre sammenligninger med typetilfeller som har vært behandlet av domstolene når straffebudets rekkevidde skal klarlegges.

Begrepet «bakmann» er ikke benyttet i kriminaliseringsforpliktelsen i Palermo-protokollen artikkel 5, jf. artikkel 3. Det er heller ikke andre rettskilder som gir generell veiledning for rekkevidden av bakmannsbegrepet, som nå er et krav for domfellelse for menneskehandel. Forholdet mellom § 257 første og andre ledd framstår også som uklart.

For det annet mener vi at dagens rettstilstand ikke tilfredsstiller kriminaliseringsforpliktelsen som følger av Palermo-protokollen artikkel 5, jf. artikkel 3. Nærmere bestemt er det problematisk at kriminaliseringen er begrenset til «bakmenn». Kriminaliseringsforpliktelsen i PP artikkel 5, jf. artikkel 3 er ikke begrenset til bakmenn. En nærmere undersøkelse av kriminaliseringsforpliktelsen, slik den er utlagt av Legislative Guide (heretter LG) utarbeidet av United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC),2 er vanskelig å forene med at kriminaliseringen av menneskehandel er begrenset til såkalte bakmenn slik høyesterett la til grunn i avgjørelsene fra 2020, se nærmere punkt 1.3.4.2. til 1.3.4.5 nedenfor.

På grunn av at kriminaliseringen av menneskehandel etter gjeldende rett framstår som lite forutberegnelig, og fordi kriminaliseringen ikke oppfyller kriminaliseringsforpliktelsen i Palermo-protokollen, mener vi at kriminaliseringen bør endres.

Vi mener at kriminaliseringen bør legges så tett opp mot kriminaliseringsforpliktelsen i Palermo-protokollen som mulig. Grunnen er at en slik framgangsmåte er best i samsvar med sentrale formål med kriminaliseringsforpliktelsen. Det framgår av LG avsnitt 85:

The main reason for defining the term «trafficking in persons» in international law was to provide some degree of consensus-based standardization of concepts. That, in turn, was intended to form the basis of domestic criminal offences that would be similar enough to support efficient international cooperation in investigating and prosecuting cases.

Dette utdypes i avsnitt 86:

Apart from these direct advantages, it was also hoped that the agreed definition would standardize research and other activities, allowing for better comparison of national and regional data and enable a clearer global picture of the problem. The requirement to criminalize trafficking in persons was intended as an element of a global counter-strategy that would also include the provision of support and assistance for victims and that would integrate the fight against trafficking in persons into the broader efforts against transnational organized crime.

En kriminalisering som i størst mulig grad er gjort i samsvar med forpliktelsene i Palermo-protokollen vil etter dette gagne både etterforsking og iretteføring av menneskehandel. Så like strafferettslige begreper som mulig i ulike jurisdiksjoner vil gjøre internasjonalt politisamarbeid enklere. Det vil også gjøre det mulig å standardisere forskning og andre aktiviteter, herunder blant annet å kunne få ytterligere kunnskap om menneskehandel. Ulike nasjonale løsninger vil medføre at disse formålene blir svekket. Det framgår av LG avsnitt 74 at det internasjonale regelverket «sets a minimum standard, which States Parties are free to exceed if they wish, bearing in mind that any investigation, prosecution, or other procedures relating to activities that are outside the scope of the Convention or Protocol would not be covered by the various requirements to provide international cooperation».

Vi viser til kriminaliseringen av menneskehandel i dansk, finsk og svensk rett. Her har en i større grad enn i norsk rett fulgt en intensjon om å kriminalisere i samsvar med kriminaliseringsforpliktelsen i Palermo-protokollen. Det danske straffebudet er inntatt i straffeloven § 262 a, og har slik ordlyd:

For menneskehandel straffes med fængsel indtil ti år den, der rekrutterer, transporterer, overfører, huser eller efterfølgende modtager en person, hvor der anvendes eller har været anvendt

• 1. ulovlig tvang efter § 260,

• 2. frihedsberøvelse efter § 261,

• 3. trusler efter § 266,

• 4. retsstridig fremkaldelse, bestyrkelse eller udnyttelse af en vildfarelse eller

• 5. anden utilbørlig fremgangsmåde

med henblik på udnyttelse af den pågældende ved prostitution, optagelse af pornografiske fotografier eller film, forestilling med pornografisk optræden, tvangsarbejde, slaveri eller slaverilignende forhold, strafbare handlinger eller fjernelse af organer.

Stk. 2. På samme måde straffes den, der med henblik på udnyttelse af den pågældende ved prostitution, optagelse af pornografiske fotografier eller film, forestilling med pornografisk optræden, tvangsarbejde, slaveri eller slaverilignende forhold, strafbare handlinger eller fjernelse af organer

• 1. rekrutterer, transporterer, overfører, huser eller efterfølgende modtager en person under 18 år eller

• 2. yder betaling eller anden fordel for at opnå samtykke til udnyttelsen fra en person, som har myndighed over den forurettede, og den, der modtager sådan betaling eller anden fordel.

Det finske straffebudet finnes i straffeloven 25 kap 3§, og lyder slik:

Den som genom att

• 1. utnyttja någon annans beroende ställning eller skyddslösa läge eller genom att utöva påtryckning mot någon annan,

• 2. vilseleda någon annan eller genom att utnyttja att någon vilseletts,

• 3. betala ersättning till en person som utövar makt över en annan person, eller

• 4. ta emot en sådan ersättning

utövar makt över någon eller rekryterar, överlåter, transporterar, tar emot eller inhyser någon i syfte att göra personen till föremål för sexuellt utnyttjande i enlighet med 20 kap. 10 § 1 mom. 1 punkten eller därmed jämförbart sexuellt utnyttjande, tvångsarbete eller andra förhållanden som kränker människovärdet eller i syfte att avlägsna organ eller vävnader, ska för människohandel dömas till fängelse i minst fyra månader och högst sex år.

För människohandel döms också den som utövar makt över en person som är yngre än 18 år eller som rekryterar, överlåter, transporterar, tar emot eller inhyser en sådan person i sådant syfte som anges i 1 mom., även om inget av de medel som nämns i 1 mom. 1–4 punkten har använts.

Det svenske straffebudet finnes i straffeloven 4 kap 1 a §, og har slik formulering:

Den som, i annat fall än som avses i 1 §, genom

• 1. olaga tvång,

• 2. vilseledande,

• 3. utnyttjande av någons utsatta belägenhet som allvarligt begränsar personens alternativ, eller

• 4. annat sådant otillbörligt medel om det allvarligt begränsar personens alternativ

rekryterar, transporterar, överför, inhyser eller tar emot en person i syfte att han eller hon ska exploateras för sexuella ändamål, avlägsnande av organ, krigstjänst, tvångsarbete eller annan verksamhet i en situation som innebär nödläge för den utsatte, döms för människohandel till fängelse i lägst två och högst tio år.

Den som begår en gärning som avses i första stycket mot en person som inte har fyllt arton år döms för människohandel även om inte något sådant otillbörligt medel som anges där har använts. Detta gäller även om den som begår en sådan gärning inte haft uppsåt till men varit oaktsam beträffande omständigheten att den andra personen inte fyllt arton år.

Är ett brott som avses i första eller andra stycket mindre grovt, döms till fängelse i lägst sex månader och högst fyra år.

Videre framgår det av 1 b §:

Den som, i annat fall än som avses i 1 eller 1 a §, genom olaga tvång, vilseledande eller utnyttjande av någons beroendeställning, skyddslöshet eller svåra situation exploaterar en person i tvångsarbete, arbete under uppenbart orimliga villkor eller tiggeri, döms för människoexploatering till fängelse i högst fyra år.

Den som begår en gärning som avses i första stycket mot en person som inte har fyllt arton år döms till ansvar även om det inte förekommit något olaga tvång, vilseledande eller utnyttjande av någons beroendeställning, skyddslöshet eller svåra situation. Detta gäller även om den som begår en sådan gärning inte haft uppsåt till men varit oaktsam beträffande omständigheten att den andra personen inte fyllt arton år.

Är ett brott som avses i första eller andra stycket att anse som grovt, döms för grov människoexploatering till fängelse i lägst två och högst tio år. Vid bedömningen av om brottet är grovt ska det särskilt beaktas om gärningen avsett en verksamhet som bedrivits i större omfattning, medfört betydande vinning eller inneburit ett särskilt hänsynslöst utnyttjande av annan.

1.3.2 Skal barne- og tvangsekteskap under gitte omstendigheter anses som menneskehandel?

Vi er kommet til at barne- og tvangsekteskap bør inkluderes som utnyttelsesformål i straffebestemmelsen om menneskehandel. Det framgår av LG avsnitt 155:

Some States Parties have opted to expressly include forced or servile marriage as a distinct element in their anti-trafficking laws and some have created separate offences targeting this conduct. Concepts of forced or servile marriage and definitions of these terms, insofar as they have been legislated, vary greatly between jurisdictions.

UNODC har utarbeidet en rapport hvor fokuset rettes mot sammenhenger mellom menneskehandel og ekteskap.3 Rapporten presenterer et meget grundig kunnskapsgrunnlag om forholdet mellom menneskehandel og barne- og tvangsekteskap. En av konklusjonene i forbindelse med «legislative considerations» er (s. 90):

The links between marriage and trafficking are complex and manifold and there might be more than one way to address these in national trafficking legislation. It might be useful to make explicit mention of child and forced marriage as forms of exploitation in trafficking in persons and to include some forms of abusive and exploitative marriage explicitly in the trafficking related frameworks. This approach would enable assistance and legal remedies to be made available to victims who may currently lack access to such services.

Anbefalingen gis også følgende presisering:

States should carefully consider whether their current legislation sufficiently covers marriage-related trafficking. If a decision is made that forced and/or child marriage are not to be included specifically as forms of exploitation in the trafficking offence, it could be examined whether such types of marriages could be covered under ‘practices similar to slavery’ or otherwise.

I forslaget til nytt EU-direktiv «On preventing and combating trafficking in human beings and protecting its victims» foreslås det eksplisitt å inkludere tvangsekteskap som et utnyttelsesformål for å sikre at lovgivningen i EU-landene dekker det økende antall mennesker som utnyttes til dette formålet.

Et sentralt spørsmål er altså i hvilken grad barne- og tvangsekteskap dekkes av menneskehandelbestemmelsen. Om og eventuelt i hvilken grad slik atferd allerede er kriminalisert, er også et sentralt moment ved vurdering av nykriminalisering etter norsk rettstradisjon. Etter dagens kriminalisering (og vårt forslag til kriminalisering av menneskehandel nedenfor), omfattes slaveri eller slaverilignende forhold som formålselementer i straffebudet. Det er på det rene at en del barne- og tvangsekteskap vil være inngått med et slikt formål. I tillegg kan barne- og tvangsekteskap være inngått for å utnytte personen til prostitusjon, seksuell utnyttelse, tvangsarbeid og tvangstjenester.

Etter vår vurdering vil imidlertid ikke disse formålselementene være tilstrekkelige til å dekke de formålselementene som bør dekkes i relasjon til barne- og tvangsekteskap. Et formålselement i det danske straffebudet er at menneskehandlerne har som formål å utnytte fornærmede til «straffbare handlinger». I det finske straffebudet er et formålselement «förhållanden som kränker människovärdet». I det svenske straffebudet figurerer «verksamhet i en situation som innebär nödläge för den utsatte» som formålselement. Etter disse straffebudene er det klart at barne- og tvangsekteskap vil være formål som omfattes av straffebudene om menneskehandel.

Vi har vurdert om det norske straffebudet bør inneholde tilsvarende formulering for å fange opp barne- og tvangsekteskap, men er kommet til at det ikke er tilrådelig. Etter vår oppfatning gir den danske løsningen straffebudet et for vidt nedslagsfelt. Den finske og svenske løsningen gir til dels et for vidt, til dels et for ubestemt anvendelsesområde.

På den annen side bør det ikke være tvil om at den norske kriminaliseringen av menneskehandel omfatter utnyttelsesformålene barne- og tvangsekteskap. Vi foreslår derfor at utnyttelsesformålene inntas i straffebudet om menneskehandel.

1.3.3 Forslag til kriminalisering av menneskehandel

Vi foreslår følgende kriminalisering av menneskehandel:

§ 257 Menneskehandel

(1) Den som rekrutterer, transporterer, overfører, huser eller etterfølgende mottar en person hvor det brukes eller er blitt brukt

• a. trusler,

• b. vold,

• c. frihetsberøvelse,

• d. tvang,

• e. misbruk av overmaktsforhold,

• f. forledelse,

• g. utnyttelse av sårbar situasjon.

• h. gitt eller mottatt betaling eller fordeler for å oppnå samtykke fra personer som har kontroll over en annen person

for å utnytte personen til prostitusjon, seksuelle formål, tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging, slaveri eller slaverilignende forhold, krigstjeneste i fremmed land, fjerning av persons organer, tvangsekteskap, eller å begå straffbare handlinger straffes for menneskehandel med fengsel inntil 6 år.

På samme måte straffes

(2) Den som rekrutterer, transporterer, overfører, huser eller etterfølgende mottar en person under 18 år for å utnytte personen til prostitusjon, seksuelle formål, tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging, slaveri eller slaverilignende forhold, krigstjeneste i fremmed land, fjerning av persons organer, barneekteskap, eller til å begå straffbare handlinger straffes for menneskehandel med fengsel inntil 6 år. Den som var uvitende om at fornærmede var under 18 år, straffes hvis han på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet.

(3) Den som organiserer, styrer, har ansvar for, kontrollerer eller planlegger at andre begår overtredelse av første og andre ledd straffes med fengsel inntil 6 år.

(4) Fornærmedes, verges eller foresattes samtykke til menneskehandel fritar ikke for straff.

Vi foreslår følgende kriminalisering av grov menneskehandel:

§ 258 Grov menneskehandel

Grov menneskehandel straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på om den som ble utsatt for handlingen var under 18 år, om det ble brukt grove midler, jf. § 257 første ledd bokstav a) til h), om det er tale om grov utnyttelse, og om handlingen har medført betydelig utbytte. Den som var uvitende om at fornærmede var under 18 år, straffes hvis han på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet.

1.3.4 Kommentarer til bestemmelsen om kriminalisering av menneskehandel

1.3.4.1 Innledning

Kriminaliseringsforpliktelsen i PP omfatter tre grunnleggende elementer; et handlingselement, et middelelement, og et formålselement (se LG avsnitt 87, 90, 97 og 115). Forslaget til ny § 257 første ledd er bygget opp om disse tre grunnelementene. I punkt 1.3.4.2 til 1.3.4.4 gjøres det noen presiseringer av elementenes funksjon og innhold.

I punkt 1.3.4.5 til 1.3.4.10 gjøres noen øvrige presiseringer av forståelsen av straffebudet.

1.3.4.2 Handlingselementet

PP artikkel 3(a) angir hvilke handlinger som skal inngå i kriminaliseringen av menneskehandel: «the recruitment, transfer, harbouring or receipt of persons.» Det foreslås derfor at handlingslementet i bestemmelsens første ledd formuleres som «(d)en som rekrutterer, transporterer, overfører, huser eller etterfølgende mottar en person».

Termen rekruttering refererer til «the act of drawing a person into a process and can involve a multitude of methods, including orally, through advertisements, or online through the internet. In transnational cases, recruitment can involve activities in the country of origin, of transit or of destination, for example, involving legal or semi-legal private recruitment agencies», se LG avsnitt 91. Det er sentralt å merke seg at verken ordlyden i PP, LG eller andre rettskilder taler for å begrense handlingene til bakmannsvirksomhet. Termene skal, som ellers i strafferetten, fastlegges ut fra en naturlig, objektiv språkforståelse. Den som rammes, er den som trekker en person inn i en posisjon som fornærmet. For eksempel vil den som rekrutterer personer som man selv vil utnytte, rammes av rekrutteringsalternativet. Fullbyrdet overtredelse av menneskehandelsbestemmelsen foreligger også selv om personen ikke kommer så langt som til å starte utnyttelsen.

Transportalternativet omfatter enhver handling som forflytter fornærmede fra et sted til et annet. Også transport innenfor landegrensene omfattes, se LG avsnitt 93.

Å overføre kan også være transport, «but can also mean the handing over of effective control over a person to another. This is particularly important in certain cultural environments where control over individuals (mostly family members) may be transferred to other people», se LG avsnitt 94.

Som eksempel på å huse en person kan nevnes «to accommodating a person at the point of departure, transit, or destination, before or at the place of exploitation, or it may refer to steps take to conceal a person’s whereabouts. Harbouring can also be understood to mean holding a person», se LG avsnitt 95.

Etterfølgende mottak av en person, er den som mottar personen fra den som overfører eller transporterer vedkommende. LG avsnitt 96 uttaler at alternativet

may refer to the arrival of the person, the meeting of a person at an agreed place, or the gaining of control over a person. It can also include receiving persons into employment or for the purposes of employment, including forced labour. Receipt can also apply to situations in which there was no preceding process, such as inter-generational bonded labour or where a working environment changes from acceptable to coercively exploitative.

Ut fra ovenstående er det, som nevnt, ikke treffende å begrense kriminaliseringen til det som kan benevnes som bakmannshandlinger. Det kan være samme person som dekkes av handlingselementene, middelelementene og formålselementene. Det er heller ikke mulig å avgrense kriminaliseringen til personer som benytter seg av mennesker som er utsatt for menneskehandel. Som det framgår i avsnittet ovenfor, er det tale om «etterfølgende mottak» for den som mottar personer, som skal utnyttes til tvangsarbeid. Det samme vil gjelde de øvrige formålselementene, for eksempel den som mottar en person for å utnytte personen til prostitusjon eller til seksuelle formål. Derimot vil ikke den som kjøper enkeltstående seksuelle tjenester av en person som har vært utsatt for menneskehandel normalt omfattes, da vedkommende ikke «etterfølgende mottar» personen. Et annet tilfelle som ikke rammes av bestemmelsen, er en person som kjøper enkeltstående arbeidstjenester av en person som vedkommende vet at er blitt utsatt for menneskehandel. Her må det presiseres at den som mottar personen til eksempelvis tvangsarbeid eller tvangstjenester, naturligvis omfattes av mottakselementet. Å huse arbeidere som er utsatt for menneskehandel vil således kunne omfattes, men ikke kjøp av enkeltstående håndverkstjenester.

1.3.4.3 Middelelementet

PP artikkel 3(a) krever som et minimum at følgende midler omfattes av kriminaliseringen av menneskehandel: «the threat or use of force or other forms of coercion, of abduction, of fraud, of deception, of the abuse of power or of a position of vulnerability or of the giving or receiving of payments or benefits to achieve the consent of a person having control over another person.» Fellestrekket her er at straffebestemmelsen skal ramme nærmere beskrevne midler som benyttes av menneskehandleren for å oppnå handlingselementene.

I forslaget til straffebestemmelse benyttes formuleringen «hvor det brukes eller er blitt brukt» nærmere bestemte midler. Grunnen er at middelelementet ikke er begrenset til midler som fornærmede blir utsatt for. For eksempel kan det være fornærmedes foresatte som er blitt forledet eller utnyttet til å utføre handlinger som dekkes av handlingselementene. Det kan også være at familiemedlemmer er blitt truet med vold hvis de ikke sørger for at fornærmede blir utsatt for handlinger som dekkes av handlingselementene, se LG avsnitt 98.

Vi har vurdert å innta konkrete henvisninger til de straffebud som dekker de ulike midlene brukt ved menneskehandel, men er kommet til at det ikke er tilrådelig. Grunnen er at ordlyden både ved angivelsen av middelelementene og formålselementene vil svulme opp, og bli uoversiktlig. Vi vil i det følgende presisere hvilken atferd som rammes av hvert av formålselementene.

Med «trusler», «frihetsberøvelse» og «tvang» menes atferd som omfattes av dagens kriminaliseringer i henholdsvis straffeloven §§ 263, 254 og 251.

«Vold» refererer seg til PPs formulering «use of force». Direkte oversatt må med «force» forstås makt. Etter vår vurdering, må enhver form for bruk av fysisk vold som er kriminalisert i straffeloven kapittel 25 omfattes. Seksuallovbrudd i straffeloven kapittel 26 omfattes også.

«Misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold» er ment å dekke PPs formulering «abuse of power». Alternativet skal forstås på samme måte som samme formulering i straffeloven § 295 første ledd bokstav a.

«Forledelse» er ment å dekke PPs formuleringer «fraud» og «deception». LG avsnitt 101 sier følgende om disse alternativene:

In some contexts, «fraud» and «deception» are synonymous. In some legal systems, however, there are differences between these terms. Deception can be understood to mean words or conduct that cause someone to believe something that is false. Fraud, on the other hand, can be understood to mean deceiving someone with the intent of depriving the person deceived of something. Because the definition of trafficking in persons uses both the terms deception and fraud, it can be inferred that this reflects an intention that they were meant to address different things.

Vi mener at forledelse skal forstås på samme måte som «svik» i avtaleretten, eksempelvis avtaleloven § 30. Svik innebærer å lure noen. En viljeserklæring, for eksempel at man gir et tilbud eller aksepterer en annens tilbud, sies å være gitt med svik når en av partene har gitt bevisst uriktige opplysninger. Også det å fortie kjensgjerninger av vesentlig betydning er svik, og da forledelse i straffebestemmelsens forstand.

«Utnyttelse av sårbar situasjon» refererer seg til PPs formulering «abuse of a position of vulnerability». I LG avsnitt 103 er sårbar situasjon definert som

a condition resulting from how individuals negatively experience the complex interaction of social, cultural, economic, political, and environmental factors that create the context for their communities. As such, vulnerability is not a static, absolute state, but one that changes according to context as well as to the capacity for individual response. A response to vulnerability therefore needs to take into account the external conditions of an individual as well as the coping mechanisms that enable the individual to protect him- or herself against a negative impact from those external conditions.

LG avsnitt 105 nevner at sårbarhet

may relate to a person’s physical or mental disability. Situational vulnerability may relate to a person being irregularly in a foreign country in which he or she is socially or linguistically isolated. Circumstantial vulnerability may relate to a person’s unemployment or economic destitution.

For ytterligere presiseringer av sårbarhetsalternativet vises det til LG avsnitt 103-110.

Alternativet «gi eller motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke av personer som har kontroll over en annen person» implementerer PPs formulering «giving or receiving payments or benefits to acheive the consent of a person having control over another person». Om alternativet sies det følgende i LG avsnitt 114:

The notion of «having control over another person» can be established as a matter of fact. For example, a parent may have control over a child, a prison guard may have control over an inmate, or a kidnapper may have control over their victim. The giving of the benefit must be linked to obtaining consent of the person in control of the victim; for example, the payment of a sum of money to a parent in order to transport their child in order to exploit them. Furthermore, state authorities have also been known to accept financial compensation or other benefits in exchange for handing over individuals under their control to the traffickers.

1.3.4.4 Formålselementet

PP artikkel 3 (2) angir at det overordnede formålet med menneskehandel er utnyttelse («exploitation»). Videre slås det fast: «Exploitation shall include, at a minimum, the exploitation of the prostitution of others or other forms of sexual exploitation, forced labour or services, slavery or practices similar to slavery, servitude or the removal of organs.»

Vi foreslår å innta disse utnyttelsesformålene i nytt straffebud om menneskehandel i § 257. Dagens kriminalisering har ikke med «slaveri og slaverilignende forhold». Selv om slike formål ofte vil omfattes av tvangsarbeid eller tvangstjenester, er det ikke gitt at det alltid vil være tilfellet. Nærmere presiseringer av innholdet i begrepene er gjort i LG avsnitt 133-138. I tillegg til PP, er det krav til en slik kriminalisering i europarådskonvensjonen. GRETA har påpekt denne mangelen i den norske menneskehandelsbestemmelsen ved flere anledninger.

Dagens kriminalisering rammer «seksuelle ytelser». Vi foreslår en formulering som er nærmere ordlyden i PP; utnyttelse til seksuelle formål.

«Tigging» er ikke et utnyttelsesformål som er nevnt i PP artikkel 3. I dagens § 257 er tigging nevnt som et utnyttelsesformål, og da som et eksempel på tvangsarbeid eller tvangstjenester, jf. ordlyden «tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging». Å sette likhetstegn mellom tvangsarbeid og tvungen tigging er i samsvar med LG avsnitt 156, hvor det uttales:

While not explicitly mentioned in the Protocol, forced begging may be interpreted as a form of forced labour or services. Where a child is required to beg (either by parents, or by an adult or by the institution where the child studies or resides, in return for upkeep and under the menace of penalty), it would be considered as forced child labour. This is also the approach followed in Directive 2011/36/EU of the European Parliament and of the Council of 5 April 2011 on preventing and combating trafficking in human beings and protecting its victims, which notes in its recital 11 that «forced begging should be understood as a form of forced labour or services as defined in the 1930 ILO Convention No. 29 concerning Forced or Compulsory Labour.»

Som nevnt ovenfor i punkt 3.2 foreslår vi at «tvangsekteskap» inntas som et utnyttelsesformål.

Et spørsmål som melder seg, er om også andre utnyttelsesformål bør inntas i straffeloven § 257. Ved denne vurderingen framgår det av LG avsnitt 163: «How a State Party chooses to define exploitation is a matter of their domestic law, but attention should be had to ensuring that it focusses on serious forms of criminal conduct and not to encompass less serious forms of conduct that may be more appropriately addressed through other legal mechanisms (e.g., labour law violations).»

I EUs direktiv om forebygging og bekjempelse av menneskehandel,4 fortalen avsnitt 11 uttales: «The expression ‘exploitation of criminal activities’ should be understood as the exploitation of a person to commit, inter alia, pick-pocketing, shop-lifting, drug trafficking and other similar activities which are subject to penalties and imply financial gain.» For å fange opp de alvorligste utnyttelsesformålene, foreslår vi at følgende inntas som utnyttelsesformål: «å begå straffbare handlinger». Denne løsningen er valgt i dansk rett.

1.3.4.5 Menneskehandel med barn som fornærmet

Ifølge PP artikkel 3 (c) skal menneskehandel med barn som fornærmet kriminaliseres uavhengig hvilket middel som er benyttet. Artikkel 3 (d) definerer personer under 18 år som barn. Vi mener at dette bør komme klart og utvetydig frem i straffebestemmelsen, se andre ledd.

Vi tilråder at barneekteskap inntas som et utnyttelsesformål i menneskehandelbestemmelsen, se punkt 3.2 ovenfor. Siden barneekteskap gjelder inngåelse av ekteskap med person under 18 år, inntas formålet i andre ledd.

1.3.4.6 Kriminalisering av organisatorer og bakmenn mv.

Det framgår av PP artikkel 5 (2)(c) at statene er forpliktet til å kriminalisere følgende atferd: «Organizing or directing other persons to commit an offence established in accordance with paragraph 1 of this article.» Nr. 1 oppstiller den generelle kriminaliseringsforpliktelsen («Each State Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences the conduct set forth in article 3 of this Protocol, when committed intentionally.»)

LG avsnitt 176 presiserer følgende om kriminaliseringsforpliktelsen:

States Parties to the Protocol are further obliged to criminalize organizing or directing other persons to commit the offence. Subparagraph (c) thus extends criminal liability to persons who plan or oversee trafficking in persons from a distance. The terms ‘organizing’ and ‘directing other persons’ are not defined in the Protocol, allowing for certain flexibility in domestic legislation. Organizing may be captured under general party liability provisions whereas directing someone may not. As such, a stand-alone offence that focusses on directing another person to commit trafficking in persons may be necessary in domestic law. Where applicable, States Parties should refer to the way these forms of criminal liability are established in their domestic systems and ensure that they apply to offences established pursuant to this article.

Norge er altså forpliktet til å kriminalisere personer som i ulike bakmannsroller får andre personer til å begå menneskehandel. I norsk strafferett anses bakmannsvirksomhet ofte ikke som en overtredelse av straffebudet. I stedet blir det straff for medvirkning. Som eksempel kan nevnes at Andenæs/Rieber-Mohn/Sæther skriver: «Etter omstendighetene kan det være grunn til å straffe medvirkeren strengere enn hovedmannen – et eksempel er bakmannsvirksomhet ved de mest alvorlige narkotikalovbruddene».5

Etter vårt syn bør personer som har ulike bakmannsroller til menneskehandel ikke rammes som medvirkere, men som overtredere av straffebudet. Grunnen er at bakmannsvirksomhet regelmessig er en nødvendig forutsetning for at andre personer gjør seg skyld i menneskehandel. Videre er det ikke sjelden bakmennene som er den sentrale årsaken (nødvendige betingelsen) til at menneskehandel skjer. Det er jevnt over også bakmennene som tjener mest på den kriminelle virksomheten. Det er da naturlig å anse bakmannsvirksomhet som fullbyrdet overtredelse av straffebudet, og ikke medvirkning til at personer de kontrollerer overtrer første eller andre ledd. Vi foreslår derfor å kriminalisere bakmannsvirksomhet som en selvstendig overtredelse av straffebudet, se forslaget til tredje ledd.

For å ramme ulike modaliteter av bakmannsvirksomhet forslår vi å kriminalisere den som «organiserer, styrer, har ansvar for, kontrollerer eller planlegger at andre begår» menneskehandel. I tillegg til de typiske organisatorene i organisert kriminalitet, vil den som kontrollerer, planlegger eller tilskynder at andre begår handlinger som anses som menneskehandel straffes for menneskehandel. I tillegg til de typiske organisatorene vil den som etterspør og tilskynder at personer bringes inn i en utnyttelsessituasjon rammes av tredje ledd. Vi ser det slik at den virksomhet som de tiltalte utviste i HR-2020-2136-A og HR-2020-2137-A ville blitt straffet etter tredje ledd. De tiltalte var her anstiftere til at barna ble utsatt for seksuell utnyttelse av andre personer på Filipinene. De organiserte og/eller planla og tilskyndet at andre begikk menneskehandel ved at de aktivt etterspurte barn for seksuelle formål. De som stod for utføringen av overgrepene rekrutterte barna ved misbruk av overmaktsforhold for å utnytte barna til seksuell utnyttelse.

Det understrekes at tredje ledd inntas for særlig å gjøre menneskehandelsbestemmelsen mer effektiv for å ramme de som bidrar til at mennesker rekrutteres og utnyttes seksuelt på digitale plattformer.

1.3.4.7 Samtykke er ikke straffrihetsgrunn

Det framgår av PP artikkel 3(b): «The consent of a victim of trafficking in persons to the intended exploitation set forth in subparagraph (a) of this article shall be irrelevant where any of the means set forth in subparagraph (a) have been used.»

LG avsnitt 146-147 sier følgende om betydningen av samtykke i saker om menneskehandel:

Article 3 paragraph (b) of the Protocol states that the consent of the victim of trafficking in persons to the intended exploitation shall be irrelevant where any of the means (such as force, coercion, fraud) have been used. The Trafficking in Persons Protocol does not, however, say that the use of means invalidates or damages consent. During the negotiations of the text of the Trafficking in Persons Protocol, most delegations agreed that the consent of the victim should not, as a matter of fact, be relevant to whether the victim had been «trafficked», i.e., should not be an issue in determining whether or not the crime of trafficking had been established. This is borne out by the definition and the corresponding requirement to criminalize the conduct described in Article 3. Trafficking in persons is not defined by an absence of consent on the part of the victim; by contrast, crimes like assault of sexual assault, require proof of the non-consensual application of force … The drafters of the Protocol were highly conscious of the danger that consent would become the first line of defence for those accused of trafficking offences, most particularly in cases where victims may have consented to certain conduct that may be linked to the commission of the crime. For example, they may have consented to travel to another location or to have engaged in a particular type of work but were unaware of the intended exploitation. This danger was considered particularly acute because the Protocol seeks to capture more subtle means of control that could be masked by apparent consent. In cases where the victim consented to the intended exploitation, this fact should not be used to defend or excuse the crime. This is because both the definition of trafficking in persons in article 3 and the obligation to criminalize it, in article 5, make clear that consent has no bearing on establishing whether or not trafficking in persons occurred.

Hva gjelder barn, har de ikke mulighet til å gi et samtykke, se LG avsnitt 148.

Det foreslås derfor at det inntas i § 257 fjerde ledd: «Fornærmedes, verges eller foresattes samtykke til menneskehandel fritar ikke for straff.»

1.3.4.8 Kriminalisering av forsøk

Det følger av PP artikkel 5 (2)(a) at statene er forpliktet til å kriminalisere «attempting to commit» menneskehandel slik beskrevet i artikkel 3. Forpliktelsen gjelder «subject to the basic concepts of the legal system of the State Party». Det framgår av LG avsnitt 173 at bestemmelsen her anerkjenner at ulike stater i ulik grad, og på ulike måter, kriminaliserer forsøk.

Vi finner på denne bakgrunn at forsøk bør kriminaliseres på samme måte som i norsk rettstradisjon, hvor forsøk på overtredelse generelt er kriminalisert i straffeloven § 16. Rekkevidden av kriminaliseringen av forsøk vil følge de linjer som er utviklet i praksis ved tolkingen av § 16. Vi nevner at LG avsnitt 172 gir følgende eksempel:

A charge of attempt would be pertinent, for example, in a situation where an individual, who was supposed to receive trafficked victims in a receiving State, fails to do so either because such victims escaped or because she or he was arrested in the interim. Generally, establishing that someone attempted to commit a crime requires evidence that the traffickers engaged in more than merely preparatory activity with the intent to commit the illicit conduct.

Etter vår vurdering er dette i samsvar med hva som vil bli ansett som straffbart forsøk etter § 257, jf. § 16.

1.3.4.9 Kriminalisering av medvirkning

PP artikkel 5 (2)(b) slår fast at statene er forpliktet til å kriminalisere «[p]articipating as an accomplice» i menneskehandel, slik beskrevet i artikkel 3. Om implementeringen av kriminaliseringsforpliktelsen uttales det i LG avsnitt 175:

States Parties to the Protocol are further obliged to criminalize participating as an accomplice to commit the offence. The terms ‘participation’ and ‘accomplice’ are not defined in the Protocol, allowing for certain flexibility in domestic legislation. The point, however, is to ensure that States Parties criminalize the actions of those who assist the principal offender in the commission of trafficking in persons offences. Generally, party liability is found where the party engages in certain acts with the purpose of assisting the principal to commit the crime. Those who assist in the commission of offences are typically liable to conviction for those offences, rather than of a stand-alone offence, though in some cases this conduct may be addressed through separate offences. States Parties should refer to the way these forms of criminal liability are established in their domestic systems and ensure that they apply to offences established pursuant to this article.

Vi mener at straffelovens kriminalisering av medvirkning etter § 15 ivaretar forpliktelsen til å kriminalisere medvirkning. Det er ikke tilrådelig å bryte den grunnleggende systematikken med et generelt medvirkningstillegg som får anvendelse på alle straffbare handlinger (med mindre annet framgår), og innta egne regler om medvirkning i § 257.

Det er presisert ovenfor at personer som har ulike bakmannsroller til menneskehandel ikke rammes som medvirkere, men som overtredere av straffebudet, jf. tredje ledd. Grunnen er at bakmannsvirksomhet regelmessig er en nødvendig forutsetning for at andre personer gjør seg skyld i menneskehandel. Videre er det ikke sjelden bakmennene som er den sentrale årsaken (nødvendige betingelsen) til at menneskehandel skjer. Det er jevnt over også bakmennene som tjener mest på den kriminelle virksomheten. Det er da naturlig å anse bakmannsvirksomhet som overtredelse av straffebudet, og ikke medvirkning til at personer de kontrollerer overtrer første eller andre ledd. Vi foreslår derfor å kriminalisere bakmannsvirksomhet som en selvstendig overtredelse av straffebudet, se forslaget til tredje ledd.

Dagens § 257 første og andre ledd har slik formulering:

Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til

• a. prostitusjon eller andre seksuelle ytelser,

• b. tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging,

• c. krigstjeneste i fremmed land, eller

• d. å samtykke i fjerning av et av vedkommendes indre organer,

straffes for menneskehandel med fengsel inntil 6 år.

På samme måte straffes den som

• a. legger forholdene til rette for slik tvang, utnyttelse eller forledelse som nevnt i første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta personen,

• b. på annen måte medvirker til tvangen, utnyttelsen eller forledelsen, eller

• c. gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til en slik handlemåte fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller fordel.

Det framgår av forarbeidene at andre ledd «omhandler de handlinger som FN-protokollen forplikter statene til å kriminalisere – typiske bakmannshandlinger i menneskehandelen og medvirkning» (Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) s. 98. Se også s. 63-64.

Etter vår vurdering, er andre ledd unødvendig hvis forslaget til ny kriminalisering av menneskehandel gjennomføres. Som nevnt ovenfor, omfattes følgende handlinger som overtredelse av første ledd: «Den som rekrutterer, transporterer, overfører, huser eller etterfølgende mottar en person hvor det brukes eller er blitt brukt…» nærmere angitte midler. Når det gjelder bokstav a) og b) i dagens kriminalisering, er det klart at det som her angis, enten er kriminalisert i forslaget til ny bestemmelse første ledd, eller som medvirkning til overtredelse av første ledd, jf. straffeloven § 15.

Andre ledd bokstav c) kriminaliserer i dag den som «gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til en slik handlemåte fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller fordel.» Slike handlinger er kriminalisert i forslaget til ny § 257. For det første ved formuleringen «hvor det brukes eller er blitt brukt» nærmere angitte midler. Middelelementet er ikke begrenset til midler som fornærmede blir utsatt for. For eksempel kan det være fornærmedes foresatte som er blitt forledet eller utnyttet til å utføre handlinger som dekkes av handlingselementene. Det kan også være at familiemedlemmer er blitt truet med vold hvis de ikke sørger for at fornærmede blir utsatt for handlinger som dekkes av handlingselementene, se ovenfor punkt 3.4.3. For det annet er det etter forslaget også kriminalisert å medvirke til handlinger «hvor det er blitt brukt» de angitte midlene, jf. straffeloven § 15. For eksempel vil den som medvirker til at det er blitt utøvd vold eller tvang mot fornærmedes foresatte, rammes av kriminaliseringen. På dette punktet går kriminaliseringen sannsynligvis noe lengre enn dagens kriminalisering.

1.3.4.10 Forsett som hovedskyldform, med unntak av fornærmedes alder

Det framgår av LG avsnitt 179: «At a minimum, only intentional conduct needs to be criminalized. All of the criminalization requirements of the Convention and Protocols require that the conduct of each offence must be criminalized when committed intentionally.» Vi foreslår derfor at det kreves utvist forsett, jf. straffeloven § 21, jf. § 22. Bruk av forsett som hovedskyldform er lovens normalordning, og det følger av kriminaliseringsprinsippene.

Hva gjelder kriminaliseringen av menneskehandel med barn som fornærmet, foreslår vi å videreføre den løsning som er valgt i dagens kriminalisering: Den som var uvitende om at fornærmede var under 18 år, straffes hvis han på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet. Formuleringen og innholdet i aktsomhetsnormen er her den samme som i straffeloven § 307. Det er tale om en meget streng aktsomhetsnorm, se bl.a. Rt. 2005 s. 833 avsnitt 88; Rt. 2008 s. 867 avsnitt 31-33 og HR-2019-473-U avsnitt 21.

1.3.5 Kommentarer til bestemmelsen om kriminalisering av grov menneskehandel

Verken PP eller LG oppstiller en forpliktelse til særlig kriminalisering av grov overtredelse. I samsvar med gjeldende rett og norsk lovgivningstradisjon bør straffeloven ha en kriminalisering av grov menneskehandel.

Her som ellers beror det på en konkret helhetsvurdering om det er tale om grov overtredelse. Hvis den som ble utsatt for handlingen er under 18 år, har det formodningen for seg at det er tale om grov menneskehandel. Det gjelder særlig dersom det gjelder utnyttelse til seksuelle formål. For øvrig viser ordlyden til det selvsagte; det er grovheten med hensyn til bruk av midler og grovheten i utnyttelsen som er det sentrale ved vurderingen av om overtredelsen er grov. Dagens § 258 nevner også momentet om handlingen har medført betydelig utbytte. Momentet foreslås videreført.

07.11.23, JPR/RC