Del 2
Bakgrunn

3 Hva er abort?

3.1 Abort

Abort er avbrytelse av et svangerskap, og betegnelsen abort brukes både om spontan abort og om provosert abort. Ordet abort kommer fra det latinske ordet abortus, avledet av ordet aborior som betyr «forgå», «føde for tidlig eller å begynne på uheldig vis» (Nesheim, 2022). I Norge brukes begrepet abort og svangerskapsavbrudd synonymt om provosert abort. Provosert abort er når et svangerskap avbrytes med den hensikt å hindre fødsel av et barn. Provoserte aborter utføres medikamentelt eller kirurgisk.

Årlig gjennomføres rundt 12.000 svangerskapsavbrudd i Norge. Siden 2008 har det vært en jevn nedgang i aborttallene, men i 2022 var det en økning. Man nå er tilbake på nivå med tallene før coronapandemien. Abortraten i Norge var på 9,8 per 1 000 kvinner i fertil alder (15–49 år) i 2022.

Forstørr bilde

Kilde: Abortregisteret, Folkehelseinstituttet

Forstørr bilde

Kilde: Abortregisteret, Folkehelseinstituttet

De fleste aborter blir utført før niende svangerskapsuke (84,1 prosent) og av alle utførte svangerskapsavbrudd i 2022 var 11 377 (95,1 prosent) selvbestemte, og 590 (4,9 prosent) nemndbehandlede (fig 3.3) (Løkeland et al., 2023).

Som statistikken viser, gjennomføres de fleste aborter før kvinnen vet noe om fosterets egenskaper. Grunnen til at den gravide ønsker abort kan være at hun er uønsket gravid og ikke ønsker å få barnet, eller kvinnens livssituasjon, relasjonen til barnefar, at kvinnen ikke ønsker å få barn på dette tidspunktet, eller at hun ikke ønsker å få barn i det hele tatt.

Forstørr bilde

Illustrasjon: Melkeveien designkontor AS

Kilde: Abortregisteret

Selektiv abort defineres som en provosert abort der det er sykdom eller uønskede egenskaper hos et foster.

Fosterantallsreduksjon er en prosedyre i et svangerskap med to eller flere fostre der man avbryter utviklingen for ett eller flere fostre, mens svangerskapet fortsetter for ett eller flere av de andre fostrene.

Betegnelsen spontan abort, eller spontanabort brukes om situasjoner der svangerskapet avsluttes av seg selv før fosteret er levedyktig. Det er ikke en avklart medisinsk grense mellom hva som defineres som spontan abort og hva som defineres som for tidlig fødsel. Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler at utgangen av 22. svangerskapsuke eller fødselsvekt over 500 gram er nedre grense for registrering av for tidlig fødsel (Nesheim, 2021).

3.2 Svangerskapsuker og trimestre

Svangerskapets lengde beregnes ut fra første dag i den gravides siste menstruasjon.

Uker og dager skrives ofte på følgende måte: 2 uker og 6 dager, eller: 2+6. Denne skrivemåten blir benyttet i tabellen under.

Som utgangen av tolvte svangerskapsuke regnes 11 uker og seks dager fra den gravides siste menstruasjon. Som utgangen av den 18. svangerskapsuken regnes 17 uker og seks dager fra den gravides siste menstruasjon. Som utgangen av den 22. svangerskapsuken regnes 21 uker og seks dager.

3.3 Svangerskapet og fosterets utvikling

En graviditet fører til brudd i den normale menstruasjonssyklusen. En uteblitt menstruasjon er derfor ofte et av de første tegnene på en graviditet. Uteblitt menstruasjon kan også skje uten at man er gravid, og er derfor ikke et sikkert tegn på graviditet. Ved uteblitt graviditet kan man ta en graviditetstest som måler mengden av et graviditetsspesifikt hormon (Human Chorion Gonadotropin (HCG)) i urinen. Noe senere i svangerskapet kan graviditet fastslås ved hjelp av en ultralydundersøkelse.

Før befruktning har egget blitt frigjort fra eggstokken ca. 24 timer før eventuell befruktning finner sted i egglederen.

Embryoutviklingen begynner med at et egg og en sædcelle møtes og smelter sammen i den øvre delen av egglederen. Etter dette begynner den nydannede cellen en rekke celledelinger, samtidig som den embryoet beveger seg nedover egglederen mot livmoren og fester seg på livmorslimhinnen veggen fra rundt dag seks etter befruktning.

Herfra utvikler embryoet organismen seg videre, og det etableres morkake, navlestreng og medfølgende blodtilførsel fra mor. Embryologer deler utviklingen inn i tre faser. Først den pre-embryonale perioden fra befruktning og tre uker framover. Så embryonalperioden fra begynnelsen av den fjerde uken etter befruktning til slutten av den åttende uken, og til slutt fosterperioden fra begynnelsen av den niende uken etter befruktning og frem til fødselen. Inndelingen i perioder er knyttet til tidspunktet for befruktning, ikke svangerskapsuker som omtalt i kap. 3.2.

Etter at kroppens organer og systemer er dannet i embryonalperioden, vokser og modnes fosteret fra åttende uke etter befruktning frem til fødsel rundt 38. uke etter befruktning (41. svangerskapsuke). Hjertet og blodårene begynner å sirkulere blod i løpet av uke tre til fire etter befruktning selv om utviklingen av hjertet skjer gjennom store deler av svangerskapet. De fleste andre organsystemer blir ikke funksjonelle før senere i utviklingen. I uke 12 veier fosteret om lag 10–20 gram, i uke 18 veier det 220 gram og i uke 22 veier det 460 gram. Ved fødsel veier barnet i gjennomsnitt rundt 3600 gram.

Forstørr bilde

Illustrasjon: Melkeveien designkontor AS

4 Historikk om abort i Norge og verden

4.1 Tidlig historikk

Historiske funn viser at kvinner gjennom alle tider har regulert sin egen reproduksjon og fertilitet, gjennom å benytte fertilitetskalendere, langvarig amming, urter og planter. Urter og planter har både blitt brukt til å forhindre svangerskap, og til å fremkalle svangerskapsavbrudd (Reed, 2021). Fertilitet, reproduksjon og reproduktiv kontroll ble ansett som et rent kvinnelig anliggende, da det var lite kunnskap om mannens bidrag til svangerskapet.

Mange av de tidlige samfunnene hadde en liberal holdning til abort. Kinesiske skrifter fra ca. år 4500 f.Kr., og skrifttavler fra Babylon og Egypt fra rundt år 1500 f.Kr. beskriver prevensjonsmetoder og abortmetoder (King, 2022). Historiske skrifter beskriver både metoder for medikamentell abort (urter og planter som fremkaller abort) og metoder for kirurgisk abort.

Fostre ble generelt ikke ansett som fullverdige individer med selvstendig krav på beskyttelse. Denne holdningen reflekteres for eksempel i Hammurabis lover fra 1772 f.Kr. Hammurabis lover foreskriver en mindre erstatning dersom en mann forårsaker abort, mot den gravide kvinnens vilje (ved vold). Lovene har ikke bestemmelser om straff for kvinner som selv fremkaller abort.

Den første kjente loven som forbyr en kvinne å ta abort er assyriske lover fra ca. 1500 f.Kr. Loven påla streng straff for en kvinne som fremkalte abort. Samtidig tillot loven at barnets far begikk fosterdrap. Det antas derfor at forbudet mot abort er knyttet til fars eierskap til sitt avkom og kvinnens underordnede rolle i samfunnet, ikke til at fostre tillegges verdi (King, 2022).

Både i Platons og Aristoteles skrifter fra antikkens Hellas (484–328 f.Kr.) omtales abort. Skriftene anbefaler abort for kvinner over 40 år, eller som metode for familieplanlegging (Platon i «Staten» og Aristoteles i «Politikk»). Dette kan tyde på at det var et liberalt syn på abort i de greske bystatene. Aristoteles beskrev et skille mellom det «uformede» og det «formede» fosteret. Skillet fant sted etter 40 dager for guttefostre og 90 dager for jentefostre. Dette skillet fikk stor innflytelse senere.

I antikkens Roma var det også et relativt liberalt syn på abort (Barr, 2014; Henrik Syse, 2016). Antikkens Roma var imidlertid et rendyrket patriarkalsk samfunn. Under romersk lov hadde mannen absolutt makt (patria potestas), ikke bare over sin kone og barn, men også over sine barns barn og sine slaver. Kvinnen måtte derfor få samtykke fra sin mann, som familiens overhode, for å avbryte svangerskapet.

4.2 Tidlig kristen tid og middelalderen

Et strengere syn på abort kan knyttes til fremveksten av kristendommen, som fremholdt at livet var hellig for alle mennesker fra unnfangelse til død. I den kristne tradisjonen har abort tradisjonelt vært regnet som galt, og som en alvorlig synd (Jones, 2004). Den første kristne teksten som eksplisitt omtaler og avviser abort, er Didache eller «De tolv apostlers lære» fra det første århundret e.Kr. Tertullian (født ca. 160, død 220/225 e.Kr.) regnes som den første teologen som tok avstand fra abort gjennom hele svangerskapet. Den kristne holdningen stod i opposisjon til datidens kultur hvor abort ble fritt praktisert (Barr, 2014). Kirkemøtene i Granada i år 305 og Galatina i år 314 var de første kirkemøtene der kirken vedtok å fordømme abort (DeMarco, 1984).

Fra sent i det fjerde århundret begynte kristne teologer å vise til et skille mellom «formede» og «uformede» fostre. Dette skillet fikk i middelalderen stor innflytelse i vestkirken, men ikke i østkirken. Abort av et formet foster ble ansett som en mer alvorlig synd enn abort mens fosteret var uformet, men også abort av uformede fostre ble avvist som synd (Jones, 2004). En beslektet diskusjon var på hvilket stadium fosteret fikk sjel – enten ved befruktningen eller når det var ferdig formet.

Selv om kirken offisielt tok avstand fra abort (Harris, 2017), viser en rekke skriftlige kilder fra middelalderen at kirken i praksis ofte hadde en mer liberal tilnærming (Campbell, 2021). Viktig her var også den pastorale omsorgen for kvinner som hadde fått utført abort. Kirken var opptatt av å legge til rette for anger, tilgivelse og forsoning (Jones, 2004). I middelalderen ivaretok kirken ofte barn som foreldrene ikke kunne ta hånd om. Enkelte prester (som Peter av Spania (1205–1277) – som senere antas å ha blitt pave John XXI) hadde et liberalt syn på abort, fordi de betraktet abort som et bedre alternativ enn at barn ble forlatt av sine foreldre.

De første sykehusene ble etablert ved klostrene og det ble gitt medisinsk behandling og pleie av syke. Skriftlige kilder fra middelalderen viser at det også forekom at abort ble utført i klostre. I boken Physica and Causae et Curae beskriver nonnen Hildegard von Bingen (b. 1098) flere urter og planter som fremkaller abort, omtalt som urter for å «bevare menstruasjon» (Campbell, 2021; Stensvold, 2015).

Utenfor klostrene ble helsehjelp gitt av kvinner flest, «kloke koner» eller behandlere uten formell utdanning. Grunnleggende kjennskap til behandling av sykdommer og plager ble ansett som en del av det daglige husholdet. Svangerskap og fødsel ble ivaretatt av kvinner i husholdet eller kvinner med særlig kunnskap og erfaring med fødsler som ble brukt som jordmødre. Myndighetene hadde ikke oppsyn med eller kontroll over fødsler og svangerskap, og hadde begrenset anledning til å gripe inn ved abort. I mange tilfeller kjente bare den gravide kvinnen og hennes kvinnelige hjelpere til aborten (Elsakkers, 2010).

I middelalderen ble det vedtatt flere sekulære lover som forbød abort. Lovverkene tok ofte hensyn til svangerskapslengde. Common law, som vokste frem i England fra 1300-tallet, anså fosteret som en del av kvinnens kropp frem til «quickening», hvor kvinnen begynner å kjenne fosterbevegelser. Kvinner kunne fritt avslutte svangerskapet frem til svangerskapsuke 16–18. Historiske kilder kan tyde på at abort etter svangerskapsuke 16–18 ble ansett som en mindre forseelse, ikke et alvorlig lovbrudd («Roe v. Wade,» 1973). Andre lands lover la betydelig vekt på hvor langt svangerskapet var kommet og den gravide kvinnens helse i straffeutmålingen.

Lovforbudene mot abort i tidlig tid var først og fremst som virkemidler for å beskytte mannens verdier, og stadfeste mannens eierskap over sin kone og barn. Lovene er knyttet til den patriarkalske forståelsen av familie og eiendom. Det ble ansett som kvinnens plikt å forsyne sin mann med avkom. Aborter frarøvet mannen arvinger og verdifull arbeidskraft. Det skjedde betydelige endringer i jordbruket i middelalderen, med nye produksjonsteknikker og eierskapsstrukturer, noe som økte barns verdi.

Med korstogene (år 1000–1300) og de mongolske invasjoner (år 1200–1300) økte også etterspørselen etter arbeidskraft og soldater. Nye lover om forbud mot prevensjon og abort kan ses på som tiltak for å sikre tilførsel av nye befolkningsressurser (Reed, 2021).

4.3 Opplysningstiden

Opplysningstiden (1688–1798) er kjent som en periode der vitenskap, fornuft, frihet, toleranse og framskritt var rådende idealer. Kvinner hadde generelt ingen sterk stilling i samfunnet på 1700-tallet. Utvikling av demokrati, rettferdighet og likeverd gjaldt først og fremst for menn, og kvinnene hadde begrensede juridiske, økonomiske og sosiale rettigheter. Ideene om individuell frihet i opplysningstiden kom i liten utstrekning kvinner til gode i samtiden.

John Locke (1632–1704), er kjent for å forsvare privat eiendomsrett, retten til å bestemme over sin egen kropp og demokratiske rettigheter, og anså abort for en dypt umoralsk handling (Manchester, 2007). Uavhengig av rådende ideer og normer fortsatte kvinner å ta abort. Fremveksten av skolemedisin økte mulighetene for abort for kvinner som kunne betale for profesjonelle tjenester. Kvinner fra lavere sosiale lag brukte urter og planter basert på folkemedisinsk kunnskap, eller abortfremkallende midler fra apotekene. Det var også mulighet for kirurgisk abort for de som kunne betale for dette (Peterson, 2012).

Gjennom opplysningstiden og frem mot slutten av 1700-tallet ble kvinners stilling og likestilling mellom kvinner og menn diskutert og skrevet om, og ideer om kvinners rett og likestilling ble mer utbredt. Blant de forfatterne og filosofene som målbar dette var den engelske forfatteren Mary Wolstonecraft, som skrev det feministiske kampskriftet «Et forsvar for kvinnens rettigheter».

Fra slutten av 1800-tallet ble forbud mot abort en sosial, politisk og religiøs kampsak blant europeiske leger, sosiale reformatorer, politikere og presteskapet. Det ble ansett som uvitenskapelig å legge vekt på kvinnens opplevelse av fosterbevegelse («quickening»). Universitetsutdannede leger trådte frem som eksperter på svangerskap og fødsel, og skjøv til side jordmødre som tidligere hadde tatt ansvar for svangerskapsomsorg og fødsel (Peterson, 2012).

Legestanden argumenterte for å oppheve lover som vektla fosterbevegelser som avgjørende for når fosteret var beskyttelsesverdig. Samtidig var politikere på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet bekymret over den fallende fødselsraten, og normer om at kvinner burde føde flest mulig barn var utbredt i Europa og USA. I 1894 karakteriserte Theodore Roosevelt kvinner av «god avstamning» som nektet å få barn som «rasekriminelle». I år 1900 hadde de fleste vesteuropeiske land og USA vedtatt lover som forbød abort på alle stadier av svangerskapet, og kriminaliserte abort (Peterson, 2012).

Selv om abort var ulovlig i Vest-Europa og USA fra begynnelsen av 1900-tallet fortsatte kvinner å ta abort.

4.4 Abortlover i Europa i første halvdel av 1900-tallet

I september 1911 fremmet den tyske seksualreformbevegelsen (kvinnebevegelse) krav om politiske og sosiale rettigheter for kvinner, at moderskap må være frivillig og økt kunnskap om seksualitet og prevensjon (Elvbakken, 2021). Fra 1920-tallet vokste det frem nye abortlover i Europa, som igjen åpnet for abort. Russland var først ute med en liberal abortlov i 1920, men fra 1924 ble loven strammet inn slik at abort bare ble tillatt ved fare for den gravide eller fosterets liv.

I Tyskland ble ny abortlov utredet i 1929 av straffelovkomiteen. I 1930 sendte flere hundre kvinnelige leger brev til komiteen med krav om legalisering av abort på medisinske, eugeniske og sosiale indikasjoner.

Nye lover kom først på plass under det nazistiske regimet, som hadde et svært restriktivt syn på abort og nedla klinikker for mødrehygiene og fødselskontroll (Elvbakken, 2021). Disse lovene forbød abort, og påla strenge straffesanksjoner ved brudd på loven. Lovene åpnet unntaksvis for abort ved risiko for den gravides liv, eller av rasehygieniske grunner. Rasehygieniske grunner kunne være at den gravide hadde psykiske, fysiske, intellektuelle eller kognitive funksjonsnedsettelser, var jødisk, polsk, russisk, slavisk, rom, romani eller tater, eller ved risiko for psykiske, intellektuelle eller fysiske avvik hos fosteret. Adgangen til abort på rasehygienisk grunnlag ble begrunnet i hensynet til folkehelse (Chelouche, 2007). Lovene la til rette for at sterilisering og abort ved tvang lovlig kunne gjennomføres i konsentrasjonsleirene, på kvinner i tvangsarbeid og på «mindreverdige individer» (Erikson, 2003). At abort for «ariske» kvinner var grov forbrytelse, eksisterte side om side med at abort og sterilisering på rasehygienisk grunnlag ble ansett for en nødvendighet.

Danmark var det første landet i Norden som vedtok en abortlov i 1937, og Sverige fulgte etter i 1938. I likhet med andre europeiske lover, forbød lovene abort, og påla straff ved brudd på loven. Lovene gjorde likevel unntak fra forbudet mot abort der graviditeten innebar risiko for den gravides liv og helse, av humanitære grunner (voldtekt o.l.) eller av eugeniske og rasehygieniske grunner. I Danmark var det eugeniske unntaket presisert som fare for at barnet, på grunn av arvelige anlegg, vil bli lidende av sinnssykdom, åndssvakhet, andre vanskelige mentale forstyrrelser, epilepsi eller alvorlig og uhelbredelig legemlig sykdom.

4.5 Historikk om norsk forbud mot abort

I likhet med i andre europeiske land ble barnemord betraktet som en alvorlig kriminalpolitisk utfordring i Norge fra slutten av 1600-tallet. Barnemord ble definert som det å ta livet av den nyfødte, illegal abort (fosterfordrivelse) og barnefødsel i dølgsmål (å føde sitt barn i skjul). I Christian Vs Norske Lov av 1687 stod det at

Lettferdige kvinnfolk som ombringer sine fostre skal miste sin hals, og deres hoder settes på en stake.

Loven skilte ikke mellom svangerskapsavbrudd og barnemord. Provosert abort og det å ta livet av den nyfødte, var to sider av samme sak.

Den første norske straffeloven, kriminalloven av 1842, hadde bestemmelser om straffearbeid for abort og fosterdrap i § 22. Det straffbare forbudet mot abort ble videreført i straffeloven av 1902 § 245, som bestemte at

Kvinde, der ved fordrivende Midler eller paa anden Maade retsstridig dræber det Foster, hvormed hun er svanger, eller medvirker hertil, straffes for Fosterfordrivelse med Fængsel indtil 3 Aar.

Gjør nogen anden end Moderen sig skyldig i Fosterfordrivelse eller i Medvirkning hertil, straffes han med Fængsel indtil 6 Aar. Har han handlet uden Moderens Samtykke, anvendes Fængsel i mindst 2 Aar, men fra 6 Aar indtil paa Livstid, saafremt hun som Følge af Forbrydelsen omkommer.

Til tross for streng regulering, fortsatte kvinner å kontrollere sin reproduksjon gjennom prevensjon og abort. Det antas at det i Norge på 1950-tallet ble foretatt om lag 3000 legale og 7000–10.000 illegale aborter hvert år (Kvinnemuseet, 2023).

Selv om antallet illegale aborter (fosterfordrivelse) var høyt, var antallet domfellelser lavt. Kriminalstatistikken for 1950–1954 viste at det i gjennomsnitt var fire domfellelser per år og 131 påtaleunnlatelser (Andenæs, 1956). Det ble sjelden reist tiltale mot kvinnen selv.

En gjennomgang av høyesteretts praksis av saker etter straffeloven av 1902 § 245 kan tyde på at domstolene i sin straffeutmåling la vekt på medisinske og sosiale forhold som formildende omstendigheter ved straffeutmålingen. For eksempel viser høyesterett i sak Rt-1937-204 til forhørsrettens vurderinger av at

For siktede nr. 2 finnes straffen likeledes å burde settes til fengsel i 45 dager. I formildende retning er også her tatt hensyn til den dårlige økonomiske stilling som siktede var i, at hun hadde 2 barn i alderen 5 og 3 år gamle, og at det vilde ha stillet sig ytterst vanskelig for henne å få nok et lite barn å forsørge; hun er enke og har kun kr 10 om uken til sig og sine 2 barn.

Etter loven var det bare den rettsstridige abortfremkallelse som var straffbar. Når aborten var rettsstridig, sa ikke loven ikke noe om. Det var domstolens oppgave å trekke grensen i praksis. Straffeloven § 345 ble tolket i lys av nødrettsbestemmelsen i straffeloven § 47.

Det ble ansett som sikker rett at abort kunne utføres på grunn av medisinske indikasjoner. Utviklingen i antallet aborter, og kunnskap om praksis på sykehusene, tydet på at aborter også ble gjennomført på grunnlag av etiske, eugeniske eller sosial-humanitære indikasjoner (Andenæs, 1956).

Påtalevesenet og domstolene overprøvde ikke sykehuslegenes vurdering av hvilke aborter som rettmessig kunne utføres. De sakene som ble bragt inn for domstolene gjaldt utelukkende saker mot «kvakksalvere», eller i enkelte tilfeller kvinnen selv.

Fra første halvdel av 1900-tallet var kampen for frivillig moderskap en hovedsak for den norske kvinnebevegelsen. Bevegelsen krevde at det skulle være mulig å unngå uønskede graviditeter (Elvbakken, 2021). Den norske kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller krevde legalisering av abort i sin tale «Moderskapets frigjøring» i 1915, og i 1917 tok Arbeiderpartiets kvinneforum opp arbeidet for å endre straffeloven § 245.

I medisinske kretser ble lovlig tilgang til abort diskutert av Norsk kirurgisk forening i 1929 (Ot.prp. nr. 15 (1959)). Overlege ved Kristiansand sykehus, Kristen Andersen, argumenterte for en liberalisering, i første rekke av aborter på det han kalte den humanitære indikasjon – det vil si abort av hensyn til vanskeligstilte kvinner. Legeforeningen fremmet deretter forslag til lov om avbrytelse av svangerskap i 1930. Her argumenterte man for en liberalisering av abort av hensyn «til vedkommende kvinne resp. vedkommende hjems økonomiske stilling eller hensynet til samfundet» (Giæver, 2005).

Initiativene for å legalisere abort i Norge i første halvdel av 1900-tallet var begrunnet i flere ulike hensyn. Kvinnesaksforeningene kjempet først og fremst for at kvinner skulle gjenvinne retten til reproduktiv kontroll og eierskap over egen kropp. Arbeiderklassekvinnene var opptatt av at kvinner i fattige hjem og umulige situasjoner burde få tilgang til lovlige og trygge aborter. Fra politisk hold ble det argumentert for å åpne for abort på sosial indikasjon for å begrense utgiftene til fattigstøtte. En rekke leger og deler av kvinnebevegelsen tok til orde for å tillate abort og sterilisering for å redusere antallet åndssvake, sinnssyke, epileptikere og forbrytere (Elvebakken 2021, Eidslott 2017).

Forslag til endringer i straffeloven § 245 og ny Lov om avbrytelse av svangerskap ble framsatt av stortingsrepresentant Signe Swensson (Høyre) for Odelstinget 14. mai 1935. Odelstinget sendte forslaget over til Regjeringen. 5. juli 1934 nedsatte Justisdepartementet en komite som skulle vurdere straffeloven § 245. Komiteen foreslo at det skulle være adgang til å avbryte svangerskap ved medisinsk, etisk, eugenisk eller sosial indikasjon. Forslaget ble fulgt opp av Justisdepartementet, og et konkret lovforslag, uten sosial indikasjon, ble diskutert av regjeringen i 1938. Medlemmer av regjeringen var bekymret for at forslaget, uten sosiale indikasjoner, ville medføre en innstramming av datidens praksis. Regjeringen ønsket derfor ikke å fremme forslaget for Stortinget, og lovarbeidet ble lagt på is.

Den første norske abortloven ble vedtatt av det tyske okkupasjonsstyret som «lov nr. 2 til vern av folkeætten» i 1943. Loven åpnet for abort på medisinsk og eugenisk grunnlag. Forskrift til loven listet opp ti antatt arvelige «sykdommer og defekter» som ga grunnlag for abort. Loven ble opphevet etter krigen. Okkupasjonsstyret jobbet generelt med å innskjerpe abortpraksis, stengte mødrehygienekontorene og forbød fritt salg av prevensjon (Elvbakken, 2021).

I 1959 framsatte Regjeringen i Ot.prp. nr. 15 (1959) forslag til lov om adgang til avbrytelse av svangerskap. Lov om svangerskapsavbrot i visse høve ble vedtatt i 1960 og trådte i kraft 1. februar 1964. Loven forbød abort unntatt

• «når det er naudsynleg til berging mot alvorleg fare for livet eller helsa til kvinna,

• når det er alvorleg fare for at arvelyte hos nokon av foreldre, eller sjukdom hos kvinna medan ho går med barnet, eller skade på fosteret i mors liv kan føre med seg at barnet kjem til å få ein alvorleg sjukdom eller eit stort lekamleg eller sjelelig lyte,

• når det er grunn til å tro at kvinna vart med barn avdi ho vart krenkt.»

Forslag til ny lov ble fremmet i Ot.prp. nr. 38 (1974–1975), og loven trådte i kraft 1. januar 1976. Endringene i 1975 sett i forhold til loven av 1960 var i hovedsak at kvinnen selv fikk søknads- og ankerett. Loven ble også supplert med en adgang til abort på sosial indikasjon, når svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kunne sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon. Nemnda skulle i sin vurdering av de medisinske, sosiale og arvemessige indikasjonene tillegge kvinnens bedømmelse av egen livssituasjon betydelig vekt.

I 1978 ble det gjort ytterligere endringer i loven, hvorav den viktigste endringen var at kvinner fikk rett til selvbestemt abort frem til utgangen av tolvte svangerskapsuke. Det ble ikke vedtatt ny lov, og loven fra 1975 ble i all hovedsak videreført. Vilkårene for abort ble ordrett videreført, med den forskjell at vilkårene fra 1978 gjaldt aborter etter utgangen av tolvte svangerskapsuke. Det ble ikke foreslått endringer i søknads- og behandlingsprosedyren som ble innført ved loven av 1975. I lovforslaget ble det foreslått en ny formålsparagraf som programfestet samfunnets ansvar og plikter overfor barnet og dets oppvekstsvilkår.

Bestemmelsen i straffeloven § 245 ble endret da abortloven ble vedtatt i 1960. Etter dette gjaldt forbudet i straffeloven for aborter uten at de lovlige indikasjoner for et slikt inngrep var til stede, eller uten at vedtak om avbrudd var truffet av noen som hadde myndighet til det. Da abortloven ble supplert med sosiale vilkår i 1975, ble straffeloven samtidig endret slik at abort for den gravide ble avkriminalisert. Straffebudet om abort ble ikke videreført i den nye straffeloven av 2005. Da straffeloven ble iverksatt fra 2015 ble straffebudet flyttet til abortloven § 13.

4.6 Historikk om de norske abortnemndene

Som omtalt i kap. 4.4 var abort tidligere forbudt i straffeloven. Loven forbød rettsstridig abort. Fra 1920 ble stadig flere aborter gjennomført på offentlige sykehus (115 i 1920 til 1622 i 1933) (Andenæs, 1956). Det var i praksis opp til sykehuslegen å vurdere om det forelå lovlig grunnlag for abort, slik at aborten var rettmessig.

I forslaget til Lov om avbrytelse av svangerskap, som ble innlevert til Odelstinget av en stortingsrepresentant i 1935 ble det foreslått å tillate svangerskapsavbrudd etter søknad til et legeråd på det lokale sykehuset. Legerådet skulle settes sammen av sykehuslege, distriktslege og lege oppnevnt av fylkesmannen. Lovforslaget ble ikke fremmet for Stortinget

Abortloven som ble vedtatt av det tyske okkupasjonsstyret, lov nr. 2 til vern av folkeætten, åpnet for abort på medisinsk og eugenisk grunnlag etter søknad til Medisinaldirektøren.

Fra juridisk hold ble det, etter krigen, etterlyst tydeligere regler om adgangen til abort, formelle regler om hvem som skal treffe avgjørelsen, og regler for å sikre at faren for tilfeldigheter og utglidning reduseres (Andenæs, 1956). Det ble samtidig påpekt at adgangen til abort reiser spørsmål som ikke er av rent medisinsk, men av allment moralsk art, og at avgjørelsene derfor ikke alene kan hvile på medisinsk sakkyndighet.

Den første ordinære norske loven om svangerskapsavbrudd fra 1960 bestemte at søknad om abort skulle fremsettes av kvinnen selv, og avgjøres av to leger. Den ene legen skulle oppnevnes av fylkeslegen, den andre skulle være ansatt ved gynekologisk eller kirurgisk avdeling ved sykehuset. Ved avslag kunne kvinnen få prøvet sin sak på nytt av to leger ved et annet sykehus.

Lov om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975 nr. 50 videreførte regelen om at vedtak om abort skal fattes av to leger. Loven omtaler dette som en nemnd. Ved avslag ble kvinnens søknad automatisk sendt videre for annengangs prøving for en annen lokal nemnd. Denne klagenemnden skulle suppleres av et medlem som ikke var lege. Nytt i loven er at vedtak i nemnden skulle treffes etter samråd med kvinnen.

1975-loven ble endret på visse punkter i 1978. Det ble vedtatt formålsbestemmelse til loven, og at kvinner fikk rett til selvbestemt abort frem til utgangen av tolvte svangerskapsuke. Nemndenes vedtaksmyndighet ble opprettholdt for søknader om abort etter utgangen av tolvte svangerskapsuke.

4.7 Rettsutvikling og politikk om abort i nyere tid i Norge

Endingen av abortloven i 1978, slik at kvinner fikk rett til selvbestemt abort til utgangen av tolvte svangerskapsuke, var en viktig seier for kvinnebevegelsen. Etter lovendringen i 1978 var mange beredt på å forsvare loven. Dette ble reflektert i 8. mars-paroler fra 1979, med utsagn som «aldri mer strikkepinner – forsvar abortloven» (Elvbakken, 2021).

Kvinnebevegelsen var klar over at mange ønsket å endre loven, og i Stortingsvalget i 1981 var det nettopp uenigheter rundt abortsaken som forhindret en flertallsregjering utgått av Høyre, Senterpartiet og KrF. Senterpartiet og KrF ønsket å avvikle selvbestemt abort. Høyres landsmøte hadde vedtatt å stille stortingsrepresentantene fritt. Fristillingen medførte at det ikke var flertall for å avvikle retten til selvbestemt abort. Høyreregjeringen imøtekom Senterpartiet og KrF ved å beslutte at erfaringene med abortloven skulle undersøkes, og at det skulle arbeides for å redusere antall aborter (Elvbakken, 2021).

I St.meld. nr. 17 (1982–83), Erfaringer med lov om svangerskapsbrudd og svangerskapsforebyggende tiltak, kom det frem at antallet aborter var redusert etter innføringen av loven, og at erfaringen med loven alt i alt var gode. I denne Stortingsmeldingen foreslo Høyre-regjeringen endringer i loven i form av å gi barnefaren rett til å uttale seg, og å innføre obligatorisk rådgivning. I sosialkomiteens behandling av meldingen, Innst. S. nr. 147 (1982–83), ble forslagene imidlertid avvist. Sosialkomiteen understreker viktigheten av å forebygge uønskede svangerskap, og samtidig sikre hjelp og støtte til vanskeligstilte gravide og mødre. I oppfølgingen av meldingen ble det bevilget betydelige ressurser rettet mot å forebygge uønskede svangerskap og abort, særlig tiltak rettet mot ungdom for å oppmuntre til bruk av prevensjon (Elvbakken, 2001).

Frykten for sorteringssamfunnet – diskusjonene om selektiv abort

Utover det grunnleggende spørsmålet om hvorvidt selvbestemt abort bør tillates eller ikke, har diskusjonene om abort også innrettet seg mot de etiske rammebetingelsene som bør foreligge. Teknologiske fremskritt, som har gjort det mulig å identifisere medisinske tilstander hos fostre, har medført en debatt om det såkalte «sorteringssamfunnet», med bekymringer om at fostre med visse egenskaper ville bli «sortert ut» (Saugstad, 2016).

I St.meld. nr. 26 (1999–2000) Om verdiar for den norske helsetenesta, fra regjeringen Bondevik II ble det uttrykt at blodprøver og annen fosterdiagnostikk som kunne si noe om fosterets helse og egenskaper, ville kunne øke faren for sortering av mennesker ut ifra en oppfatning om hva som er gode og dårlige egenskaper. Parallelt med dette delte regjeringen ut midler til organisasjoner som arbeidet med tiltak for å forebygge abort (Elvbakken, 2001).

Frykten for det grenseløse ved teknologien og dens implikasjoner ga opphav til å tematisere moralske implikasjoner ved abort. Selvbestemt abort var én ting, men såkalt selektiv abort på grunn av fosterets egenskaper ble ansett som en sak med egne, etiske spørsmål. Selv om abort på grunn av alvorlig sykdom eller skade hos fosteret lenge hadde vært tillat gjennom abortlovens § 2 tredje ledd bokstav c, var det en bekymring for nye metoder som ville gjøre det enklere å oppdage avvik, og tilrettelegge for økt seleksjon (Gulbrandsen, 2000).

Denne motstanden mot «sorteringssamfunnet» har imidlertid ikke ført til lovendringer, tross politiske initiativer. Da Krf i september 2018 forhandlet med Høyre om regjeringssamarbeid, var abortloven et tema i forhandlingene, og da særlig abortloven § 2 tredje ledd bokstav c (Elvbakken, 2021). Diskusjonene om å gjøre endringer i denne bestemmelsen ble imidlertid møtt med store protester, og regjeringen gikk ikke inn for å endre bestemmelsen.

Helsepersonells reservasjonsrett i abortspørsmålet

Også helsepersonells mulighet til å reservere seg mot å gjennomføre eller henvise til abort har skapt politisk debatt (Elvbakken, 2021). I rundskriv av 31. oktober 2011 Om reservasjon for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, uttalte Helse- og omsorgsdepartementet at det ikke var adgang for kommunen til å frita leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten for oppgaver som er pålagt ved lov eller forskrift. Rundskrivet utløste en omfattende debatt, særlig fordi flere fastleger forut for rundskrivet hadde avtaler med kommunen om at de ikke var forpliktet til å henvise til for eksempel abort. Som følge av dette, ble det inngått en avtale mellom Krf, Fremskrittspartiet og Høyre av 30. september 2013 om at partiene var enige om at «Det gis reservasjonsmuligheter for fastleger etter dialog med Den norske legeforening» (NOU 2016: 13).

I 2014 foreslo regjeringen, på initiativ fra KrF, at fastleger skulle kunne reservere seg mot å henvise til abort, men forslaget ble senere trukket tilbake. Forslaget ble møtt med en rekke kritiske høringssvar, og man så usedvanlig store mobiliseringer rundt den internasjonale kvinnedagen, 8. mars (Elvbakken, 2021). Endringsforslaget ble oppfattet som en trussel mot abortloven og kvinners selbestemmelse, en lov som på mange måter ble betraktet som en selvfølgelighet.

Et nytt forslag ble sendt på høring i juni 2014. Det nye forslaget omfattet endringer i fastlegeforskriften og abortforskriften, som innebar at det ikke var nødvendig med henvisning fra fastlegen for å få abort. Kvinnen kunne, hvis hun ønsket, ta direkte kontakt med sykehuset.

4.8 Historikk om fosterantallsreduksjon i Norge

Tross politiske diskusjoner rundt abort, og politiske endringsforsøk, sto abortloven urørt i mange år, ut over rent tekniske tilpasninger. I 2019 ble lovens innhold imidlertid endret for første gang siden 1978. Loven ble supplert av en ny bestemmelse om adgang til fosterantallsreduksjon. I 1978 hadde man ikke teknologi som muliggjorde gjennomføring av fosterantallsreduksjon, og det var derfor ingen særskilt bestemmelse for dette i abortloven (Elvbakken, 2021).

Fosterantallsreduksjoner ble i perioden 2002 til 2016 utført ved fostermedisinsk avdeling på Rikshospitalet i Oslo og ved Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St Olavs hospital i Trondheim. Indikasjonene var et flerlingsvangerskap hvor et foster hadde en alvorlig medisinsk tilstand eller når det var fire eller flere fostre.

På bakgrunn av internasjonal erfaring, forskning og praksis med reduksjoner ved trillingsvangerskap, ba fagmiljøene, blant annet Nasjonalt senter for fostermedisin i Trondheim og fostermedisinsk avdeling ved Rikshospitalet, om en avklaring av den rettslige adgangen til fosterantallsreduksjon. I 2014 ble representanter fra det fostermedisinske fagmiljøet invitert til å fremlegge sitt syn og erfaringer for Helsedirektoratet. Samtidig ble problemstillingene rundt fosterantallsreduksjon omtalt i media, blant annet at noen norske kvinner dro til utlandet for å få utført fosterantallsreduksjon med tvillinger, og ordet «tvillingabort» dukket opp i media (Rosa & Omland, 2016; Svendsen & Omland, 2014)

Før 2016 ble de rettslige rammene for fosterantallsreduksjon oppfattet som uklare, særlig om gravide hadde rett til fosterantallsreduksjon på lik linje med abort før utgangen av tolvte svangerskapsuke. Helsedirektoratet, som fagansvarlig myndighet, ba derfor i Helse- og omsorgsdepartementet om en avklaring på om fosterantallsreduksjon skulle anses som abort i rettslig sammenheng.

I 2016 avga lovavdelingen i Justisdepartementet en tolkningsuttalelse om at fosterantallsreduksjoner anses som abort, og er regulert av abortloven. Det innebar at kvinner hadde selvbestemmelse frem til utgangen av tolvte svangerskapsuke, og at fosterantallsreduksjon kunne innvilges på lovens vilkår etter utgangen av tolvte svangerskapsuke. Helsedirektoratet besluttet samme år at alle fosterantallsreduksjoner skulle utføres ved Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs Hospital. Bakgrunnen for dette var en faglig vurdering av at føticid og fosterantallsreduksjon var en høyspesialisert tjeneste som krever særlig kompetanse.

I perioden mellom 2016 og 1. september 2019 ble de som søkte om fosterantallsreduksjon innen utgangen av tolvte svangerskapsuke innkalt til en medisinsk undersøkelse og samtale så nær opptil utgangen av tolvte svangerskapsuke som mulig. Begjæring ble signert og informasjon om inngrepet ble gitt før utgangen av tolvte svangerskapsuke, for at begjæring skulle skje innenfor tidsrommet for selvbestemmelse. Selve inngrepet ble utført uken etter av medisinske grunner. Loven ble tolket slik at det ikke var nødvendig med nemndsbehandling, selv om selve inngrepet ble gjort etter utgangen av tolvte svangerskapsuke, da det er en åpning i loven for å utsette inngrepet av medisinske grunner.

I Granavolden-plattformen fra januar 2019 erklærte daværende regjering at den ville «Fjerne åpningen for abort av en eller flere friske flerlinger (fosterreduksjon) i et svangerskap før grensen for selvbestemt abort». Abortloven ble endret med virkning fra 1. september 2019. Loven ble supplert med en ny bestemmelse § 2a som særskilt regulerer adgangen til fosterantallsreduksjon, se kap. 10.4.

5 Etiske perspektiver på abort

5.1 Introduksjon

Abortetikk kan diskuteres ut fra både individuelle og samfunnsmessige perspektiver. Fra et individuelt perspektiv, i den enkelte saken, vil det klassiske etiske dilemmaet kunne fremstilles som å handle om et foster med en mulig rett til liv på et eller annet tidspunkt i svangerskapet, satt opp mot en kvinnes rett til å kunne bestemme over egen kropp og eget liv. Denne antatte interessekonflikten har ført til omfattende etikkdebatter om fosterets eventuelle moralske status, kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og eget liv, og forholdet mellom de to. Interessekonflikten synes samtidig å ligge som et sentralt premiss for dagens abortlov (Syse, 1993).

I et større samfunnsperspektiv handler de etiske diskusjonene og dilemmaene blant annet om samfunnets rett til å sette begrensninger på kvinners privatliv og selvbestemmelse, befolkningskontroll, kjønnslikestilling og samfunnets syn på funksjonsnedsettelse og avvik.

Abortdebatten er komplisert. For at en etisk diskusjon skal bli konstruktiv, må diskusjonspartnerne ikke snakke forbi hverandre, men diskutere det samme. Begynner vi med fosteret, er det første spørsmålet som melder seg gjerne når menneskelivet begynner. Dette behøver ikke oppfattes som et normativt (etisk) spørsmål, om vi tenker i rene biologiske termer. Det etiske spørsmålet oppstår når man spør «Når får fosteret moralsk status?», eller «Hvilken moralsk verdi har fosteret på ulike stadier i svangerskapet?» Dette vil vi diskutere nedenfor.

Det etiske kjernespørsmålet er langt bredere enn som så. Det kan formuleres for eksempel som «Når er abort moralsk rett og galt?», eller «Når er kvinnen moralsk rettferdiggjort i å velge abort?». Her står kvinnen i sentrum, og fosterets moralske status er bare ett av flere premisser, om enn et potensielt tungtveiende premiss, avhengig av hvordan denne moralske statusen vurderes.

Spørsmålet om hvordan abort bør lovreguleres følger ikke med logisk nødvendighet fra spørsmålet om når man betrakter abort som rett eller galt. Eksempelvis kan man være tilhenger av en liberal regulering selv om man har et restriktivt abortsyn, fordi man vektlegger at borgerne kan treffe egne valg i viktige etiske spørsmål. Eller man kan mene at abortregulering må ses i sammenheng med hva slags effekter slik regulering har eller ikke har på abortpraksis.

5.2 Fosteret moralske status: Tre modeller

Individer som har «moralsk status» har rett på større eller mindre grader av andres respekt og hensyntagen. Med moralsk status kommer moralske rettigheter. Den mest grunnleggende rettigheten, er den moralske retten til liv. Fosterets moralske status er derfor et potensielt viktig premiss for abortdebatten. For eksempel er det vanlig å argumentere ut fra at jo høyere moralsk status fosteret anerkjennes å ha på et gitt stadium, jo sterkere skal hensynet til fosteret vektlegges i interessekonflikten med den gravide.

Den akademiske litteraturen om fosterets moralske status er svært omfattende (Tannenbaum & Jaworska, 2018). Det argumenteres for og imot ulike syn. Noen hevder at spørsmålet er uløselig, i den forstand at det ikke er mulig å komme frem til et endelig svar på hvilken moralsk status fosteret har på ulike stadier. Uenigheten kan springe ut av uforenlige filosofiske eller livssynsmessige grunnpremisser. Felles for de fleste som diskuterer spørsmålet i akademia eller i offentligheten er riktignok at man mener at alle fødte mennesker har den samme moralske statusen og et ukrenkelig menneskeverd med fulle menneskerettigheter.

De ulike teorier om fosterets moralske status kan grupperes i tre: umiddelbart verd, forsinket verd og gradualisme (Greasley, 2017; Magelssen & Solberg, 2020). Umiddelbart verd betyr at menneskeverdet oppstår ved befruktningen. Forsinket verd innebærer at fosteret får menneskeverd et stykke ut i svangerskapet, ved en gitt milepæl, eller eventuelt ved fødselen. Graduelt verd betyr at fosterets moralske status øker gradvis gjennom svangerskapet, inntil fullt menneskeverd inntrer ved en oppnådd milepæl.

Posisjonen «umiddelbart verd» er i vår kultur knyttet til kristendommen, men den kan også gis en ikke-religiøs begrunnelse (Kaczor, 2023). En vanlig kristen begrunnelse er at menneskelivet i biologisk forstand begynner ved befruktningen, og at Gud har omsorg for alle mennesker fra livets begynnelse til livets slutt. Menneskeverdet følger av at mennesket er skapt i Guds bilde (Høringsuttalelse til Utkast til endringer i lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven), 2006). Posisjonen «umiddelbart verd» er riktignok ikke enerådende innen kristendommen i dag (og har heller ikke vært det historisk, se kap. 4.1). En mulig ikke-religiøs begrunnelse for umiddelbart verd forankrer menneskeverdet i vår felles menneskenatur, og påpeker at alle individer som biologisk er medlemmer av menneskearten – også embryoet og det befruktede egget – har menneskenatur (Kaczor, 2023).

Teorier om «forsinket verd» argumenterer ofte for at individet må ha utviklet visse egenskaper for å kunne være en «person» i moralsk forstand, og at det kun er personer som har moralsk status. Evne til, eller i hvert fall anlegg for, bevissthet og rasjonell handling er noen slike egenskaper som har blitt foreslått som nødvendige kriterier for personstatus og dermed moralsk status (Boonin, 2002; Singer, 2011). En annen teori om forsinket verd knytter moralsk status til levedyktighet, de vil si fosterets evne til å overleve utenfor mors liv. Andre igjen vil argumentere for at fosteret får moralsk status ved fødsel. Innen islam er «forsinket verd» en utbredt posisjon som baserer seg på at besjeling skjer 120 dager etter unnfangelsen, og at dette er en viktig skillelinje (Svensson, 2010).

«Graduelt verd», at fosteret får gradvis økende moralsk status etter som svangerskapet skrider frem, passer med moralske intuisjoner om at fosteret blir mer «som oss» dag for dag. Det passer også med den embryologiske utviklingen, hvor vi kan se på bilder hvordan fosteret gradvis blir til det vi gjenkjenner som et menneske. I dagens abortlov legges det til grunn at fosteret har et gradvis økende rettsvern. En mulig fortolkning av abortloven er derfor at den legger til grunn en etisk gradualisme.

5.3 Etikken rundt levedyktighet

Levedyktighet står sentralt i mange etiske og juridiske perspektiver på abort. Som nevnt ovenfor kan levedyktighet for noen være knyttet til en teori om forsinket verd. Nettopp det at fosteret kan overleve utenfor kvinnens kropp, kan indikere at det har de egenskapene som skal til for å bli tilskrevet menneskeverd.

Dette er imidlertid bare en av mange fortolkninger av levedyktighetsbegrepets etiske relevans. En mer utbredt forståelse er at levedyktighet markerer muligheten for at fosteret kan overleve som uavhengig individ. Denne tankegangen har vært rådende i amerikansk abortpraksis og kan spores tilbake til Roe v Wade fra 1973 («Roe v. Wade,» 1973), se også kap. 19.10. Høyesterett i USA utledet den gang kvinners rett til abort fra retten til frihet og privatliv. Men grensen for denne retten gikk ved fosteret levedyktighet fordi det markerte punktet hvor fosteret kunne leve uavhengig av kvinnekroppen Amerikansk høyesterett uttalte at

With respect to the State’s important and legitimate interest in potential life, the «compelling» point is at viability. This is so because the fetus then presumably has the capability of meaningful life outside the mother’s womb. State regulation protective of fetal life after viability thus has both logical and biological justifications.

Levedyktighet er et begrep med et krevende etisk innhold. Det representer ingen egenskap ved fosteret. Grensen for levedyktighet endrer seg kontinuerlig, fordi den er knyttet til den teknologiske utviklingen i nyfødtmedisinen. Mange mener at den teknologiske grensen for når det er mulig å redde et for tidlig født barn med maksimal behandlingsinnsats er den etisk relevante svaret for en absolutt abortgrense (Ursin & Syltern, 2023). Et slikt standpunkt kan ha ulike begrunnelser. Uansett vil et slikt standpunkt kunne innebære begrensninger i retten til abort i fremtiden, dersom det utvikles avansert livreddende teknologi for fostre.

Det hersker imidlertid ikke enighet om hva levedyktighet er, og når et foster er levedyktig. For eksempel kan maksimal behandling for å redde liv for ekstremt premature være noe annet enn optimal behandling (Ursin & Syltern, 2023). Deler av det nasjonale og internasjonale fagmiljøet innenfor nyfødtintensivmedisin, vil være skeptiske til å igangsettende livreddende behandling i svangerskapsuke 23, og i tvil i uke 24. Synet på levedyktighet og behandlingsanbefalinger i nyfødtmedisin kan variere mellom ulike kulturer og land. Flere land, som Sverige, tilbyr behandling av ekstremt premature fra uke 22. Andre land benytter en nedre grense for behandling i uke 24–26. I land med liten tilgang til høyteknologisk intensivbehandling av ekstremt premature, kan vurderingen av levedyktighet være en helt annen, og nærmere uke 30. Den norske abortforskriften har fra 2014 slått fast at den legale levedyktighetsgrensen går ved utgangen av den 22. svangerskapsuken.

Juridisk spiller levedyktighet en svært viktig rolle i abortregulering i ulike deler av verden. Samtidig er levedyktig et krevende kriterium å definere, og i internasjonal lovgivning varierer begrepets meningsinnhold i betydelig grad (Romanis, 2020).

5.4 Råderett over egen kropp, selvbestemmelse og likestilling

Kampen for selvbestemt abort har historisk sett vært en sentral kampsak for kvinnebevegelsen. Det har handlet om likestilling, likeverd og selvbestemmelse over egen kropp, eget liv og egen fremtid. Kvinner bærer frem neste generasjons borgere, og takken for dette viktige arbeidet bør ikke være at andre bestemmer over deres kropp og liv.

I et feministisk perspektiv kan den innebygde interessemotsetningen i abortloven hevdes å være problematisk. Loven setter kvinnens interesser opp mot fosterets interesser, og en abortnemnd skal avgjøre hvem sine interesser som veier tyngst. En slik antatt interessemotsetning synes å redusere kvinnekroppen til et slags «oppbevaringssted» for en uavhengig person med egne interesser, «a fetal container» (Purdy, 1990). Svangerskapet anses som noe separat fra kvinnen og kvinnekroppen. Fra et feministisk ståsted er det problematisk å tenke på fosteret som et slags uavhengig individ plassert i kvinnekroppen, og en slik tenkemåte vil potensielt kunne lede til alvorlige overgrep mot gravide, for eksempel tvangskeisersnitt.

Abort vil være en realitet i svært mange kvinners liv, og er en del av den kvinnelige erfaringshorisonten. Fra et feministisk ståsted er utgangspunktet at ingen er bedre egnet enn den gravide selv til å ta en beslutning om hun vil avbryte eller fortsette et svangerskap (Sherwin, 1991). En gravid kvinne som vurderer abort vil måtte balansere en rekke ulike hensyn, som hensynet til eventuelt eksisterende barn, utdannelse, sivil status, økonomi, jobb, osv. Kvinnens etiske refleksjon rundt å fortsette eller avbryte svangerskapet vil bero på en samlet vurdering og avveining av de ulike hensynene. Fra et feministisk perspektiv er det illusorisk å tro at andre bedre kan ta denne beslutningen om kvinnens kropp og hennes fremtid enn kvinnen selv. En slik overprøving oppfattes som et uttrykk for forakt for kvinners behov for kontroll med egen reproduksjon.

Mye abortdebatt, som vi har vist i kap. 5.2, har handlet om fosterets moralske status kan være et hensyn som setter en slags legitim grense for kvinnens rett til å råde over egen kropp. Om man velger å anse fosteret som en person med rett til liv, på et eller annet tidspunkt i svangerskapet, vil ikke dette da representere en absolutt grense for kvinnens råderett over egen kropp?

I abortdebatten er det flere som har benektet dette, ikke minst fra et feministisk etisk ståsted. Fremstillingen av at fosterets moralske status er det avgjørende etiske spørsmålet, slik vi startet dette kapitlet med, kan lett gjøre kvinnen sekundær i debatten. Et mye brukt argument for hvorfor kvinnens råderett over egen kropp og eget liv egentlig er det avgjørende spørsmålet, er argumentet om at ingen kan kreve å benytte en annens kropp for egen overlevelse uten et slags samtykke fra hovedpersonen. Dette argumentet ble utviklet i en berømt artikkel om abort av den amerikanske filosofen Judith Jarvis Thomson i 1971 (Thomson, 1971). Dette gjelder også i tilfeller der den som er avhengig av en annens kropp er en person med rett til liv. Om eksempelvis Per er avhengig av en benmargstransplantasjon fra Pål for å overleve, så kan ikke Per kreve denne bruken av Påls kropp uten samtykke fra Pål, uansett om vi anerkjenner at Per har en rett til liv, eller om Per og Pål er i nær familie. Selvsagt ville det være barmhjertig av Pål å stille sin kropp til disposisjon, men Pål har ingen plikt til å være barmhjertig, og krenker ingen annens rett til liv ved å la være (Boonin, 2019). Eksemplet brukes ofte for å illustrere at vi ville syntes det var utenkelig å kunne kreve at en mann stilte sin kropp til disposisjon for andres overlevelse. På samme måte kan vi ikke kreve at en kvinne stiller sin kropp til disposisjon i ni måneder for et foster. Dette gjelder uansett om man anerkjenner at fosteret har en rett til liv.

Svangerskap og fødsel er en kjønnsspesifikk opplevelse. Bare biologiske kvinner kan gjennomgå svangerskap og fødsel, og erfare de fysiske, psykiske og sosiale konsekvensene av dette, som individ og gruppe. Nettopp den kjønnsspesifikke dimensjonen og argumentet om kvinnens rett til å bestemme over egen kropp er også det som kan forklare hvorfor kvinnen, og ikke mannen, er den som tilskrives selvbestemmelse i abortvalget. Enkelte har tatt til orde for å revurdere mannens plass i abortbeslutninger (Døving, 2015). Selv om et fremtidig barn også kan påvirke mannens fremtid, så er selvbestemmelsen knyttet til kvinnen fordi bare hun kan ta avgjørelser knyttet til sin egen kropp. Kvinners rett til et selvstendig valg om abort hviler samtidig på en erkjennelse av at det først og fremst er kvinner som bærer de sosiale konsekvensene av barn og omsorg.

En vektlegging av kvinners moralske rett til kroppslig autonomi, selvbestemmelse og likestilling blir ofte møtt med en henvisning til det personlige ansvar. I abortsammenheng formidles dette gjennom uttalelser som at «kvinner bør være deres ansvar bevisst», og «unngå graviditet hvis den ikke er ønsket» (Heðinsdóttir & Scott-Fordsmand, 2023). Fysisk autonomi, selvbestemmelse og likestilling oppnås i valg av seksuell atferd, ikke i etterkant, i en slik forståelsesramme.

Spørsmålet blir om det er rimelig å redusere uønskede graviditeter til et spørsmål om «ansvarlig oppførsel» i en verden hvor vi har mer eller mindre sterke seksuelle drifter, prevensjon ikke alltid er tilgjengelig, sikker eller effektiv (Lilleeng & Kringstad, 2023), og hvor prevensjon fortsatt kan ha bivirkninger som vurderes som uakseptable. Berit Austveg har påpekt at «brukerfeil er uunngåelige, ellers ville menneskenes seksualatferd måtte være omtrent like lidenskapsløs som tannpuss» (Austveg, 2017). Økonomiske, sosiale, psykologiske omstendigheter eller helse kan være et hinder for en trygg graviditet, eller for et godt foreldreskap. Parforhold kan være umodne, skadelige eller ustabile. En tredjedel av kvinner blir i løpet av livet utsatt for seksuelle overgrep, og rundt tolv prosent av jenter i videregående skole forteller at de har blitt presset til samleie eller seksuelle handlinger (NOU 2022: 21). Det feministiske perspektivet har tradisjonelt fremholdt viktigheten av at barna som settes til verden er ønsket. Dette målet har også bred støtte i andre miljøer.

5.5 Konsekvensetikk og abortregulering

Mange sentrale spørsmål i abortsaken handler om konsekvenser. Leder en abort i de fleste tilfeller til god livskvalitet og tilfredshet med valget, eller eventuelt til anger og depresjon? Vil god tilgang til aborttjenester øke eller senke kvinners deltakelse i høyere utdanning og arbeidsliv? Slike spørsmål ar vært gjenstand for omfattende empirisk forskning over mange tiår. Fra et konsekvensetisk ståsted vil det være handlingers konsekvenser som er avgjørende for vurderingen av hva som eventuelt er rett og godt.

Et særlig relevant spørsmål i sammenheng med abort er hvilke konsekvenser ulike typer abortregulering har. Om en bestemt type abortregulering X leder til bedre konsekvenser enn en abortregulering Y, så ville mye tale for at X er etisk bedre enn Y. En åpenbar utfordring med denne tankegangen vil være å bli enige om hva som er gode og dårlige konsekvenser. Eksempelvis, om abortregulering X leder til lavere aborttall enn abortregulering Y, så er det ikke gitt at X er en etisk bedre abortregulering enn Y dersom regulering X innebar at gravide som ønsket abort ikke fikk tilgang på abort.

En annen utfordring er at konsekvensene av en bestemt regulering kan også være vanskelig å forutse med noen grad av sikkerhet. Selv om man i prinsippet kan tenke seg at ulik abortregulering leder til ulike virkeligheter, kan man kanskje tenke at det blir en kompleks oppgave å vurdere ulike type konsekvenser opp mot hverandre. I sine abortanbefalinger viser WHO til at abortregulering ikke har nevneverdig innvirkning på antallet aborter i et land (Guidelines Review Committee, 2022). Kvinner lar ikke være å ta abort i land med restriktiv abortregulering. Snarere tar de nokså like valg som kvinner i land med liberal abortregulering. Da kan det hevdes at den viktigste forskjellen mellom abortpraksiser i land med liberal kontra restriktiv regulering, er at man i det første tilfellet vil ha tilgang til lovlige, trygge og sikre aborter mens man i det andre er henvist til illegale og farlige aborter.

5.6 Dygdsetikk og abort

Dygdsetikk handler om våre oppfatninger om hvordan vi best duger som mennesker. Dygdsetikken forbindes gjerne med Aristoteles. Et sentralt element i hans filosofi er at våre forestillinger om dygd springer ut fra fellesskapet vi tilhører. I de fleste samfunn og fellesskap i dag finnes det imidlertid høyst ulike meninger i abortspørsmålet. Er det da mulig å hente ut noe relevant fra denne etiske tenkemåten?

På tvers av land er abortdebatten preget av noen felles trekk. Generelt argumenterer de som vil forsvare et restriktivt ståsted, med at en liberal lovgivning ikke beskytter fosteret godt nok, kan lede til høyere aborttall og at kvinner kan komme til å ta abort av grunner som ikke er tungtveiende. De som forsvarer en liberal abortlovgivning peker ofte på at kvinner som velger abort hat tungtveiende grunner for sitt valg, og at det ikke blir flere aborter ved mer liberal lovgivning. Et fellestrekk i argumentasjonen er at alvor og ansvarlighet står på spill. I vår allmennmoral synes det altså å være en utbredt oppfatning om at abortspørsmål skal møtes med ansvarlighet og en erkjennelse av alvoret i saken. Få eller ingen i den offentlige debatten vil argumentere for at abort er et trivielt spørsmål.

Om vi mener at alvor og ansvarlighet er det som preger og kanskje bør prege abortspørsmålet, så er det imidlertid ikke gitt hvorfor. Det er mulig å mene dette fordi man har bestemte tanker om fosterets moralske verdi. Men det er også mulig å mene dette fordi det å sette barn til verden, er alvorlige saker. Sånn sett forutsetter ikke den «rette holdningen» til abortspørsmålet et bestemt syn på fosterets moralske status.

Ser man på den politiske striden om abort i Norge (Elvbakken, 2021), er det ikke urimelig å hevde at kjernen i denne har handlet om hva som representerer den ansvarsfulle holdningen til abort. Den restriktive siden i politikken har kjempet mot kvinners selvbestemmelse utfra en redsel for en slags uansvarlighet hos kvinnen. Kvinnebevegelsen og den liberale siden i politikken har historisk sett hevdet at kvinner ville tatt ansvarlige valg om de bare fikk bestemme selv. En lederartikkel i VG fra 1979, året da selvbestemt abort ble iverksatt, illustrerer dette poenget, ved å uttrykke begeistring for lave aborttall; «Denne gledelige utviklingen viser at norske kvinner og menn ikke er så ansvarsløse som man skal ha det til (…) Motstanderne av selvbestemt abort hevder nå at nedgangen i abortsøknader også skyldes større bevisstgjøring om alvoret i situasjonen. Det har de forhåpentligvis rett i, for abort er en alvorlig avgjørelse.» («Gledelig om abort,» 1979)

Dygdsetikken kan ikke løse spørsmålet om hva slags regulering vi bør ha, men den synliggjør at reguleringens funksjon kan være at abortspørsmålet møtes med det «nødvendige alvor». En måte å forstå meningen med abortnemndene på er at deres funksjon er å forsikre samfunnet om at alle beslutninger om senabort er preget av alvor og ansvarlighet (Solberg, 2022).

5.7 Fosterdiagnostikk, etikk og abort

Fosterdiagnostikkens inntog i svangerskapsomsorgen medførte at man sto overfor en tilsynelatende ny type aborter som ledet til nye etikkdebatter. Mens abort tradisjonelt sett har blitt forbundet med uønskede svangerskap, så handlet abort etter fosterdiagnostikk om svangerskap som i utgangspunktet var ønsket inntil en medisinsk tilstand ble avdekket hos fosteret.

En rekke nye etiske spørsmål oppsto i kjølvannet av den helseteknologiske utviklingen. «Den nye abortdebatten» (Clemet et al., 1996) handlet ikke bare om fostrene som ble abortert, men også om verdigheten for fødte mennesker. Fosterdiagnostikken kunne nå avdekke alvorlige tilstander og diagnoser hos fosteret. Kunnskap om behandlingsmuligheter og -behov, funksjonsnedsettelse og fremtidsperspektiver ble viktig for at kvinnen, og eventuelt paret, kunne treffe en informert avgjørelse om å fortsette eller avbryte svangerskapet. Abortvalgsituasjonen handlet plutselig også om synet på mennesker som var «annerledes», om diskriminering på grunn av funksjonsedsettelse, og hvilke signaler fosterdiagnostikken sendte om liv som ikke var verdt å leve. I den akademiske debatten om funksjonsnedsettelse ble det hevdet en etisk relevant forskjell mellom en abort av et «ukjent» foster, og abort av et foster på grunn at fosterets individuelle egenskaper («the any-particular distinction») (Parens & Asch, 2000). I Norge ble ofte den kritiske merkelappen «sorteringssamfunnet» brukt i politiske debatter om fosterdiagnostikk og abort.

Det etiske forsvaret for abort etter påvisning av alvorlige medisinske tilstander handler i bunn og grunn om de samme temaene som ved abort etter uønsket graviditet. Valget handler om selvbestemmelse, råderett over egen kropp, kontroll over egen fremtid og tanker og livsvalg om eget liv og familiens liv og fremtid. For eksempel kan man tenke at et barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse vil kunne bli en for stor belastning for familielivet. Den gravides beslutning kan også være motivert av tanker om barmhjertighet ved svært alvorlige tilstander hos fosteret.

Til påstanden om at abort ved fosteravvik er diskriminerende, vil det etiske motargumentet være at dette ikke handler om fødte mennesker, men fostre. Så lenge fostre ikke er innvilget en individuell status med krav på beskyttelse, og så lenge abort er tillatt dersom det foreligger en tungtveiende grunn, vil denne posisjonen hevde at man ikke kan snakke om diskriminering. Derimot er det rimelig å anta at et tilbud av fosterdiagnostikk og abort rettet mot bestemte diagnoser, kan oppleves som krenkende av mennesker som lever med tilsvarende diagnoser, berørte familier og familiemedlemmer, fordi tilbudet kan synes å uttrykke et negativt syn på funksjonsnedsettelsen og bidra til stereotype oppfatninger. Denne ekspressive siden av fosterdiagnostikk og abort, kan man neppe komme helt unna (Holm, 2008).

Abort etter fosterdiagnostikk setter blivende foreldre i et nytt dilemma. I slike tilfeller er svangerskapet ofte ønsket, og kanskje også planlagt. Det kan innebære at paret allerede har begynt å se på seg selv som foreldre i det de møter opp til fosterdiagnostisk undersøkelse. Foreldrerollen, forstått gjennom allmennmoralen, er ikke noe man går inn og ut av, og nettopp derfor blir abortvalgsituasjonen som kan oppstå etter fosterdiagnostikk, spesielt krevende for de som opplever den – ikke bare emosjonelt, men også moralsk.

5.8 Helsetjenestens etikk og møtet med abortspørsmålet

Om abortspørsmålet opp gjennom tidene har vært diskutert i form av egne spørsmål som danner en slags «abortetikk», så inngår også provosert abort i dag som en helsetjeneste. Det betyr at den etikken som preger helsetjenesten generelt også omfatter og virker inn på abortspørsmålet. Her skal vi gi en kort introduksjon til helsetjenestens etikk.

Etikken som setter en etisk standard for helsetjenestens profesjonsutøvelse, kaller vi profesjonsetikk. Profesjonsetikken, enten den springer ut fra legene, sykepleierne eller jordmødrene, har som formål å sikre tilliten til profesjonen, og vise samfunnet at profesjonen er tilliten verdig i og med det samfunnsoppdraget man har fått som profesjonsutøver. Profesjonsetikken er som regel ganske konkret, og den gir en slags «oppskrift» på hva helsepersonell skal strekke seg etter (for eksempel å myndiggjøre pasientene), og hva de for enhver pris skal unngå (for eksempel å seksuelt utnytte pasienter).

Jordmødrenes yrkesetiske retningslinjer er naturlig nok mer direkte relatert til arbeidet med reproduktive spørsmål enn legeforeningens etiske regler. Stikkord som går igjen i retningslinjene er omsorg, respekt for selvbestemmelse, å sette kvinner i stand til å mestre situasjonene de står i og bidra til at kvinnene treffer informerte valg som de kan står inne for:

Jordmødre jobber med den enkelte kvinne i et partnerskap der de deler relevant informasjon. Relasjonen mellom jordmor og kvinne vektlegger brukermedvirkning, informert valg og informert samtykke. Jordmødre respekterer en kvinnes rett til informert valg, og arbeider for at kvinnen godtar ansvaret for utfallene av sine egne valg.

Dette er viktige formuleringer sett på bakgrunn av at abortsøkende kvinner historisk sett har opplevd mye avvisning og fordømmelse, og lite respekt i helsetjenesten. Retningslinjene presiserer hva man i dag anser som en ønsket holdning og væremåte, og som man tenker vil skape tillit hos gravide, uansett om graviditeten er ønsket eller uønsket.

Profesjonsetikken er imidlertid ikke den eneste retningen innenfor helsetjenestens etikk. I 1979 publiserte Beauchamp og Childress en fire-prinsippers-etikk for helsetjenesten (Beauchamp, 1994). Prinsippene fungerer som et enkelt etisk kompass, og benyttes i mange deler av verden: Husk aldri å skade («primum non nocere»), husk å gjøre godt, handle rettferdig og respekter pasientens selvbestemmelse. Disse fire prinsippene fanger trolig opp de viktigste etiske dimensjonene av en helsearbeiders hverdag. Ifølge teorien er alle de fire prinsippene likestilte og like viktige og må veies mot hverandre. Senere teoretikere har ment at autonomi-prinsippet bør ha forrang (Gillon, 2003). Fra 1979 har autonomi stadig blitt et viktigere hensyn, og preger dagens helseetikk.

I helsetjenesten har det skjedd en dreining fra å anse pasienten som passiv mottaker, til aktiv medvirker (Nylenna, 2021). I Norge skjedde dette for alvor fra 1980-tallet av. Legeloven av 1980 hadde bestemmelser om informasjon, samtykke og medvirkning. Pasientenes rettigheter ble senere formalisert, og pasientrettighetsloven (senere pasient- og brukerrettighetsloven) fra 1999 var en milepæl. Drivkreftene for disse endringene kom ikke fra helsetjenesten selv, men fra trender i den generelle samfunnsutviklingen: Demokratisering, økt utdanningsnivå og internasjonal påvirkning (Nylenna, 2021). Vi har altså gått fra en situasjon med paternalistiske (fra latin, pater – far) leger som tok beslutninger uten nødvendigvis å involvere hovedpersonen selv, pasienten, til en situasjon der pasienters samtykke er en forutsetning for helsehjelp, der deres preferanser tillegges vekt, og der de blir involvert i beslutningsprosessen. Slik er i hvert fall idealet.

For at en pasient skal kunne utøve sin autonomi (selvbestemmelse), må tre kriterier være oppfylt: Pasienten må ha fått tilstrekkelig og tilpasset informasjon, pasienten må få medvirke uten tvang eller utilbørlig ytre påvirkning, og pasienten må selv være i stand til å ta et valg for seg ut fra egne ønsker og preferanser. Denne siste evnen betegnes som «beslutningskompetanse» eller «samtykkekompetanse». Pasientmedvirkning kan ivaretas gjennom metoder som «samvalg» (engelsk: «shared decision-making»). Dette betegner systematisk kommunikasjon mellom helsepersonellet og pasienten for at man sammen kan ta informerte og verdibaserte valg om helsehjelp. Samvalg er særlig aktuelt i situasjoner der det ikke er én handlemåte som peker seg ut som entydig det beste ut fra en medisinsk-faglig vurdering. Jo større faglig usikkerhet, jo viktigere blir pasientens egne verdier, vil mange hevde. Da må det legges til rette for at disse verdiene skal bli satt ord på og få plass i samtalen.

Den sterke betoningen av pasientens selvbestemmelse og egne verdier, god informasjon og samvalg i dagens helsetjeneste kan være et argument for at veiledningen i forbindelse med abort må være god. For gravide som opplever valget om abort som krevende eller er usikre på hva de skal velge, bør helsetjenesten stille opp med god og tilpasset veiledning og informasjon. Veiledningen må ta utgangspunkt i kvinnens ståsted og verdier og la henne få tid og rom til å sette ord på disse.

Videre kan helseetikken legge føringer for hvordan tjenestene håndterer de medisinske valgene som er forbundet med en abort, hvor kanskje det viktigste er valget mellom medikamentell og kirurgisk abort. Helsedirektoratet har påpekt at kvinner som fremsetter ønske om selvbestemt abort, skal få gjennomført dette så snart de ønsker og med den mest fordelaktige metoden ut fra medisinske kriterier og et reelt samvalg. Samvalget står altså helt sentralt i den praktiske gjennomføringen av abort. Men samvalget spiller også en rolle utover dette: En typisk målsetning for mange leger som sitter i abortnemnd, er å kunne gi støtte til den gravide og hindre at hun opplever «å stå alene i valget» (Salvesen, 2021). Samvalget får her en eksistensiell og verdimessig dimensjon.

Kan man på basis av den økte betoningen av autonomi som har funnet sted siden abortloven ble vedtatt i 1975, slutte at rommet for selvbestemmelse bør være større i en abortlov som er oppdatert for 2020-tallet? Et grunnleggende spørsmål vil være om abort bør betraktes som en ordinær helsetjeneste. Noen vil se på abort som en verdikonflikt der det er flere berørte parter enn den gravide selv. Det er ulikt «vanlige» situasjoner der helsetjenesten tilbyr pasienter helsehjelp. Til tross for at abortspørsmålet altså mer og mer har blitt innlemmet i helseetikken, så vil det nok fremdeles oppfattes å være noen særtrekk ved abort som ikke gjør det til en helt ordinær helsetjeneste.

6 Holdninger til abort i samfunnet

6.1 Holdning til abort i befolkningen

Holdninger til abort i samfunnet har stor betydning for lovregulering, praksis og tilbud i tjenesten for de som tar abort, og den enkelte kvinnes valg og opplevelse. Kvinnens valg om abort tas innenfor en personlig, sosial og samfunnsmessig kontekst, og påvirkes av hennes personlige holdninger, av holdninger og normer i sosiale grupper som kvinnen er en del av, og av holdninger og normer i samfunnet. Holdninger og normer er ikke en konstant størrelse, men er sosialt konstruert og sosialt delt. Holdninger til ulike spørsmål kan også endres gjennom historien, og varierer mellom ulike grupper i samfunnet. På hvilken måte holdninger kommer til uttrykk kan i stor grad være situasjonsbestemt.

Samfunnets holdninger til etiske problemstillinger kan være preget av ubevisste konstruksjoner som deles og reproduseres i sosiale settinger. Når det gjelder abortspørsmålet, er holdninger sterkt påvirket av følelser. Holdninger til abort er sammenvevd og forsterkes av de følelsene som aktualiseres i abortspørsmålet, for eksempel myndiggjøring vs. umyndiggjøring, selvbestemmelse over eget liv og egen kropp, seksualitet, frihet, syn på kjønnsroller, morsrolle og foreldreskap. Abortspørsmålet er et personlig valg i en personlig situasjon for den gravide. Samtidig er det et spørsmål som påvirker andre rundt henne. Det er et spørsmål som mange har sterke meninger om når det gjelder hva som er rett og galt, moralsk og umoralsk.

Normer i samfunnet knyttet til seksualitet og seksualmoral, kjønnsroller, kvinnelighet og moderskap påvirker holdninger til abort. Blant annet kommer dette til uttrykk i sosiale kategoriseringene av aborter i mer eller mindre moralske og umoralske aborter. Holdninger til abort er også preget av normer knyttet til svangerskap og sosiale kategoriseringer av fosteret som et barn mens det befinner seg i magen. Eksempel på dette er normer om den gode mor som tar vare på barnet sitt, og at en gravid kvinne sees som en mor med tilhørende forventninger om å ta vare på fosteret. Gravide kvinners opplevelse av seg selv som mor og fosteret som «barn», endres gjennom svangerskapet. Samtidig utvikles følelser og tilknytning til fosteret seg fra noe abstrakt til noe mer konkret og mer og mer «barn» (Ravn, 2004; Risøy, 2009). Samfunnets og familiens forventninger til en gravid kvinne er i utgangspunktet at det er en mor som skal ta vare på fosteret – hennes kommende barn. Dette står i en sterk kontrast til bildet av kvinnen som velger å avslutte fosterets liv.

Holdninger til abort kommer tydelig til uttrykk i den offentlige samtalen først når det foreslås endringer i lovgivning eller større politiske endringer knyttet til abortspørsmålene. Debatter knyttet til fosterdiagnostikken er ofte også knyttet til abort. Gjennom de offentlige debattene ser man at holdningene til abort i befolkningen er nokså delte.

Politisk og religiøs tilhørighet og livssyn har stor betydning for holdninger til abort, og i abortdebatten har det over tid vært varige konfliktlinjer mellom de ulike politiske grupperingene, både i Norge og i andre europeiske land (Baltzersen, 2023). De fleste politiske partier har tydelige standpunkt, og velgere på venstresiden er generelt mer positive til en liberal abortlovgivning enn velgere på høyresiden. På 1970- og 1980-tallet var abortsaken en viktig sak for nordmenns stemmegivning ved Stortingsvalg. Etter dette har ikke abort vært like avgjørende for stemmegivningen i Norge, men politisk tilhørighet er en faktor som blir brukt for å forstå folks holdninger til abort, og religiøs tilhørighet er viktig for folks holdninger til abort. I Europa har de kristne tradisjonene, og spesielt den katolske kirken, vært kritiske til abort med mindre det er for å redde morens liv. Dette gjenspeiles i individuelle holdninger. Religiøse personer har gjennomgående et mer konservativt syn på abortspørsmålet (Baltzersen, 2022).

I tidligere undersøkelser har man sett at det har vært regionale forskjeller i befolkningen når det gjelder holdninger til abort. Eldre har hatt et mer restriktivt syn enn yngre, og stigende utdanning er forbundet med mer liberalt syn på abort. Økt liberalisering i abortspørsmålet har vært sammenfallende med endringer i holdninger på tvers av land. Abort var tidligere et mer tabuisert tema enn i dag, og ble fram til 1970-tallet i svært liten grad snakket om eller debattert i offentligheten (Grünfeld, 1973).

Forstørr bilde

Kilde: Velgerundersøkelsen, Statistisk sentralbyrå, 2021

Et spørsmål er om fremvekst av ideologier knyttet til antifeminisme (anti-gender) skaper eller medvirker til økt polarisering i likestillingsspørsmål og holdninger til likestilling i Norge, og samtidig negative holdninger til abort og kvinners selvbestemmelse. Ideologier knyttet til antifeminisme har stått sentralt i en økende mobilisering til støtte for nasjonalkonservativ ideologi og ytre høyreside i en rekke land (Kitterød & Teigen, 2021; Paternotte & Kuhar, 2018). Ideologien har også støtte hos makthavere i land som Polen og Ungarn. Vi ser tendenser til antifeministisk mobilisering i flere europeiske land, i USA og i Sør-Amerika. Samtidig ser vi at tendenser til innskrenking i kvinners rettigheter møtes med mobilisering og forsvar for grunnleggende rettigheter, antidiskriminering og likestilling. Når det gjelder antifeministiske holdninger, konkluderer undersøkelsen med at nasjonalkonservative og antifeministiske holdninger i liten grad har støtte i Norge (Kitterød, 2021).

Holdninger til abort har endret seg over tid i Norge. I valgundersøkelsene har oppslutningen om rett til selvbestemmelse gått fra motstand til oppslutning. Det er i dag bred oppslutning om rett til selvbestemt abort blant velgere i alle aldersgrupper og blant både menn og kvinner. Et nytt trekk er at det tidligere var sterkest støtte for selvbestemt abort blant menn, mens det nå er litt flere kvinner enn menn som støtter selvbestemt abort. I velgerundersøkelsen 2021 fra Statistisk sentralbyrå ser man at 77 prosent gir uttrykk for støtte til selvbestemt abort og at den enkelte kvinne selv må få bestemme om hun vil føde sitt barn (figur 6.1). På spørsmål om hvor grensen for selvbestemmelse bør gå svarte 47 prosent «ved uke 12», 31 prosent svarte «ved uke 18» og 14 prosent svarte «ved uke 22». Åtte prosent svarte andre tidspunkt eller hadde andre svar (figur 6.2).

Forstørr bilde

Kilde: Velgerundersøkelsen, Statistisk sentralbyrå, 2021

6.2 Feministisk tilnærming til abort og analyser av samfunnsholdninger

Feminisme er en fellesbetegnelse for flere retninger innen kvinnebevegelsen. Disse retningene er innbyrdes forskjellige, med har det til felles at de forsøker å klargjøre og analysere hvordan kvinner blir undertrykt, samtidig som de bekjemper kvinneundertrykkingen (Erichsen, 2017; Olsen, 2020). 1970-tallets kvinnebevegelse viet stor oppmerksomhet til kamp mot kvinneundertrykking i familiesfæren og privatsfæren. Kvinnebevegelsen mente at undertrykking av kvinner rammer hardest i privatsfæren, med menns kontroll over kvinnekroppen, undertrykking av kvinnens seksualitet og maktovergrep. Abort var en sentral kvinnepolitisk sak. Spørsmålet om abort ble ansett som et spørsmål om fysisk autonomi, likestilling, frihet og rettferdighet.

Endringer i regulering og tilbud om abort har i stor grad blitt drevet frem av kvinnebevegelsen og politiske grupperinger som har arbeidet for kvinners rettigheter, se kap. 4. Arbeidet for å sikre og styrke kvinners reproduktive rettigheter har også vært rettet mot å endre negative og kvinnefiendtlige holdninger i samfunnet. Negative og kvinnefiendtlige holdninger har, i en feministisk orientert analyse, vært med på å begrunne og legitimere inngrep eller begrensninger i kvinners rett til autonomi og selvbestemmelse, og i retten til å være et handlende subjekt i eget liv (de Beauvoir & Parshley, 2010). Fra et feministisk ståsted vil abort vurderes ut fra et etisk og sosialt prinsipp der hensynet til det fødte liv, nemlig moren og hennes situasjon, skal være avgjørende. Feminismen legger til grunn at kvinner selv er best i stand til å vurdere sin situasjon og beslutte i spørsmålet om abort (Kaluza 2019, Schump 1984).

En sentral studie som kom ut som bok i 1973 hadde stor påvirkning på debatten om abortloven i perioden frem til loven ble vedtatt. I boka «Selvbestemt abort – en kvinnerett» (Grünfeld, 1973) analyserte Grünfeld, medlemmer av Nyfeministene og Kvinnefrontens Abortgruppe abortspørsmålet fra flere synsvinkler. De begrunner kravet om selvbestemt abort fra et feministisk ståsted og på et bredt empirisk grunnlag i sosialmedisinsk og sosialpsykologisk forskning om abort i Norge, inkludert forskning om abortnemndene. Forfatterne påpekte at å bli fratatt selvbestemmelse, og at andre enn kvinnen skal beslutte abort, innebærer en umyndiggjøring av kvinnen. Det er ikke kvinnens egen moralnorm som blir bestemmende for abortavgjørelsen, men legenes skjønn og moralske vurdering. Kvinnen blir ikke ansett som ansvarlig nok til å ta avgjørelsen om abort. Samtidig kan hun tvinges til å påta seg ansvar for et barn hun ikke føler at hun kan ta ansvar for.

I dag bestemmer ukjente leger (som oftest menn) over de mest fundamentale aspekt ved vår kropp og vårt liv. Det er ikke de som tar ansvar for uønskede barn. (Bjerck i Grünfeld 1973).

Studien viser til at mangel på selvbestemt abort opprettholder negative holdninger og myter om kvinner, seksualitet og moral. «Tvangsfødsler» fungerer som straff for seksuell utfoldelse, eller som straff for manglende eller feil bruk av prevensjon.

Feministisk analyse av kvinners rolle og reproduktive rettigheter tar utgangspunkt i at vi lever i et samfunn med røtter i et patriarkat, der kvinnen gjennom historien har vært underlagt mannens kontroll, og samfunnet er styrt og dominert av menn (Olsen, 2020). Grunnlaget for å frata kvinner selvbestemmelse er knyttet til historiske normer om kvinnen som underordnet mannen. Kamp for kvinners selvbestemmelse er også en meningskamp der man utfordrer hegemoniske og rådende kvinnesyn som har blitt naturalisert i samfunnet. Kvinners frihetskamp blir i denne sammenhengen også en trussel mot samfunnets orden. Begrensning av kvinners frihet til å ta beslutninger om eget liv og egen fremtid ved å ta kontroll på reproduksjonen har vært et middel til å kontrollere kvinner og barn. I tråd med dette synet vil det å opprettholde et lovverk som er basert på mistillit til kvinners evne til å beslutte selv, opprettholde og legitimere forestillinger om kvinner som umoralske og upålitelige personer. Disse forestillingene sees som undertrykkende og kvinnefiendtlige forestillinger som underbygger forskjellsbehandling av kvinner og menns reproduktive frihet og rett til selvbestemmelse.

6.3 Holdninger til abort hos helsepersonell

«Om samfunnets holdning til abortspørsmålet er preget av ambivalens og usikkerhet, så gjelder det neppe i mindre utstrekning for legestanden. Deres store myndighet i disse sakene skyldes altså ikke at de står over dagens strid og motsetninger i selve grunnproblemet, at de så å si har en mer «objektiv» eller «vitenskapelig» holdning til saken enn folk flest.» (Grünfeld, 1973)

Hvilke holdninger helsepersonell, og særlig leger har til abort har hatt stor historisk betydning for utvikling av både regelverk og praksis i Norge. Undersøkelser om helsepersonells holdning til abort gir et bilde av ulike holdninger og syn på abort. En undersøkelse i Norsk gynekologisk forening fra 2019 viser at de yngre gynekologene er mer innstilt på at kvinnen skal få mer selvbestemmelse senere i svangerskapet, enn de eldre medlemmene er (Svendsen, 2021).

Jordmorforbundet NSF spurte i 2018 medlemmene om helsepersonells reservasjonsrett, og om de ville ønsket å reservere seg mot å utføre eller assistere ved svangerskapsavbrudd dersom lovens grense for selvbestemmelse ble økt. 48 prosent svarte at de ønsket å reservere seg dersom grensen for selvbestemt abort ble hevet til utgangen av 22. svangerskapsuke. 26 prosent svaret at de ville benytte seg av reservasjonsretten ved en heving av grensen til utgangen av 18. svangerskapsuke. Flere jordmødre uttrykker samtidig i sammenheng med undersøkelsen at deres erfaring er at kvinnene har svært gode grunner og at hver kvinne selv må vurdere om hun vil ta abort (Dolonen, 2021).

Leger i nemnd har en spesiell rolle i beslutninger om abort etter tolvte svangerskapsuke, og holdninger hos legene i nemndene kan prege praksis. Fordi vilkårene er brede, er det stort rom for skjønn, se kap. 10.3, og endrede holdninger kan også føre til endring i praksis over tid. Det har i svært liten grad vært forsket på nemndene i Norge, men statistikken viser en variasjon mellom nemndene og en utvikling over tid når det gjelder andel avslag og innvilgelser, se kap. 11.

I en undersøkelse blant medisinstudenter i Norge ser man at det er stor støtte for selvbestemt abort. Flertallet av studentene, 87 prosent, støttet at selvbestemt abort skal være en mulighet. Fjerde og femte års studenter er mer positive til abort enn første års studenter. Studentene ble også spurt om religiøs tilhørighet, og i hvor stor grad de praktiserte sin religion. Av de som i stor grad praktiserte sin religion støttet 25 prosent selvbestemt abort. Blant de som i liten grad eller ikke praktiserte sin religion støttet 96 prosent selvbestemt abort. Undersøkelsen viser også at det er regional variasjon etter hvor i landet studentene var vokst opp (Hagen & Hage, 2011).

Oppslutningen i befolkningen om nåværende grense for selvbestemmelse har økt sterkt de siste 50 årene (Kitterød & Teigen, 2021). Holdninger blant leger og nemndsmedlemmer har utviklet seg på samme måte, noe som kanskje avspeiles i dagens praksis med et svært lavt antall avslag. Abortnemndenes medlemmer gir uttrykk for at det langt på vei er kvinnen selv som bestemmer når de behandler søknader om abort, og at prinsippet om selvbestemmelse er noe de støtter, se kap. 11.4. En fortolkning kan være at holdning til selve abortspørsmålet er endret – fra at det er andre som skal bestemme, til at det dominerende idealet er at kvinnen skal bestemme. Formelt sett er det nemndsmedlemmene som avgjør en søknad, men selve beslutningshandlingen blir omtolket av nemndsmedlemmene til et «samvalg» eller «kvinnens valg», for slik å harmonisere og forklare handlingen i tråd med deres egne holdninger om kvinnens selvbestemmelse.

6.4 Kristen abortetikk

Norge er i dag et samfunn med et mangfold av religioner og livssyn. Kristendommen har tradisjonelt hatt en sterk og utbredt stilling i samfunnet, og har også øvet innflytelse på ikke-religiøse og deres normer. Synet på fosteret og på abort i en kristen tradisjon har hatt stor betydning for holdninger til abort, ikke bare blant de som definerer seg som kristne i dag (Baltzersen, 2022).

En tradisjonell kristen tilnærming til fosteret er at livet begynner ved unnfangelsen og har krav på vern allerede fra dette stadiet, se kap. 4.2. Guds omsorg for mennesket begynner allerede ved unnfangelsen. Med dette som bakgrunn har det ofte blitt argumentert for at abort krever en særlig sterk begrunnelse. Foruten en slik begrunnelse er abort ikke etisk forsvarlig, fordi det er å ta livet av et menneske, om enn i livets aller første fase. I praksis, og med ulike begrunnelser, aksepteres abort av mange kristne grupperinger. Det er et spenn fra de som mener at abort er etisk forsvarlig frem til fødsel så fremt moren selv vurderer at det er moralsk riktig for henne, og til de som kun aksepterer abort dersom kvinnens liv er truet (Johnsen, 2011; Magelssen, 2023; Peters, 2021).

Oppfatninger om abort og fosterets moralske verdi følger ikke nødvendigvis religiøse skillelinjer og tilhørighet, men representanter fra flere kristne miljøer og grupper målbærer ofte et syn på abortspørsmålet der fosteret står sentralt. Dette kan begrunnes med at hvis fosteret har menneskeverd, så er den moralske plikten til å verne fosterets liv særlig tungtveiende, og abort vil ofte være moralsk problematisk. Flere kristne har tatt til orde for i større grad å vektlegge den gravides perspektiv og den sosiale sammenhengen som abort finner sted i (Magelssen, 2023).

Tradisjonelle kristne perspektiver på seksualitet er at seksualitet og seksuell atferd hører til i ekteskapet (Magelssen, 2023). Dette perspektivet deles av flere religioner. En seksuell relasjon til en person man ikke har inngått ekteskap med, er ikke anerkjent og legitimt moralsk innen denne forståelsen. I begrunnelser for dette vektlegges både ansvar for hverandre, fellesskap, trygghet i et ekteskap og at seksualitet er knyttet direkte til reproduksjon. Seksuelle relasjoner vil kunne føre til barn, og derfor bør det foregå innenfor en ramme som sikrer at barnet blir del av en etablert familie med en mor og far. Å få barn skal skje innen de forpliktende rammene som et ekteskap sikrer. Når det er snakk om abort er det en underliggende antagelse om at abort også blir mindre aktuelt hvis man er gift. Det legges til grunn at et ektepar skal ha barn sammen, og ønsker dette.

Den norske kirke var en sterk motstander av lovforslaget om selvbestemmelse da dagens abortlov ble innført. Hensynet til fosterets menneskeverd, og det moralske imperativ mot å ta liv, fortolkes i mange kristne narrativer om abort som førende for handlinger, regulering og etiske vurderinger. Hensynet til kvinnen har tradisjonelt vært lite fremtredende, noe kirken i nyere tid også har anerkjent. Da bispemøtet kom med en uttalelse om abort i 2019 var det i form av en beklagelse av hvordan Den norske kirke tidligere hadde snakket om abort. I uttalelsen erkjennes det at kirken i liten grad har tatt inn over seg situasjonen som mange gravide kvinner har stått i, og at kirken har vist et «manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter». Bisperådet uttalte også at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang» (Bispemøtet, 2019).

Flere feministisk orienterte teologer uttrykker motstand mot en mer tradisjonalistisk tilnærming til kjønn, seksualitet og abortspørsmål. De løfter i større grad fram at hensynet til kvinnen og hennes egne moralske vurderinger skal være avgjørende (Gunnes, 2018). Feministisk etikk og teologi framhever likestilling og betydningen av relasjoner der den riktige etiske løsningen er den som best ivaretar konkrete mennesker og deres behov (Magelssen, 2023; Peters, 2021). Teologer med et feministisk kristent perspektiv og ståsted har forsvart en abortetikk der kvinnen har en moralsk rett til selv å velge, og selvbestemt abort for den enkelte forsvares ut fra at foreldreskap og det å få barn er et fundamentalt viktig valg som er opp til den enkelte kvinne (Peters, 2021). Peters representerer kristne etikerne som mener at beslutning om abort er en beslutning om etablering av foreldreskap. Det moralske fundamentet for handlingen er at kvinnen selv vurderer og beslutter om det er riktig i hennes liv å få et barn. Det er kvinnen selv som er den moralsk ansvarlige for handlingen, og for valget. Å få et barn har svært store konsekvenser for kvinnen, og det er kun kvinnen selv som kan påta seg eller overskue om hun vil fullføre svangerskapet. Det betyr at hun heller ikke skal kunne overprøves av andre, eller at andre skal gi henne tillatelse til abort, basert på andres moralske vurdering og dømming av hennes situasjon (Peters, 2021).

I nyere feministisk orientert etikk kritiseres også den tradisjonelle mannlige definisjonen av hva som er de etiske spørsmålene når det gjelder abort, og hvem som skal avgjøre disse. Det tradisjonelle spørsmålet om og når det er etisk forsvarlig å ta abort har, hevdes det, utspring i en paternalistisk tradisjon og historie der kvinnen er objektivert som mannens eiendom, og kvinner som tar abort, blir stigmatisert og fordømt. De etiske problemstillingene sett fra et paternalistisk perspektiv er abstrakte og teoretiske, og de etiske problemstillingene som skal løses, er konstruerte og ikke virkelighetsnære. Dette blikket inntar en «utenfra»-posisjon, et omnipotent «guds-blikk» – der bare skolerte personer (menn) kan dømme hva som er en korrekt moralsk handling. Dette blikket blir presentert som allvitende og universelt (Peters, 2021). Mot dette synet kan det påpekes at det ikke er Gud som fratar kvinnen selvbestemmelse eller beslutter at andre enn kvinnen kan ta valget – det er mennesker.

Kristendommen har vært den mest dominerende religionen i europeisk nyere historie, men det er ulike holdninger i de tre største kristne tradisjonene, protestantismen, katolisismen og den ortodokse kirken (Baltzersen, 2022). I den katolske kirken er det et religiøst forbud mot abort. Livet anses som hellig og ukrenkelig, med besjeling av mennesket og menneskeverd for fosteret fra befruktningen av. Abort er definert som en alvorlig synd som kan føre til ekskommunisering. Det vil si at man utelukkes fra å motta sakramentene og visse kirkelige handlinger. Dette er en del alvorligste formen for straff som kirken kan iverksette. Katolske leger skal også, slik kirken ser det, benytte seg av reservasjonsretten og kan ikke gjennomføre aborter (Johnsen, 2011). Den ortodokse kirkens syn på abort er også restriktivt.

6.5 Andre religioners syn på abort

6.5.1 Islam

Sunni islams sin lære er at etter 120 dagers svangerskap er abort forbudt, unntatt når morens liv er truet. Før denne grensen kreves det generelt en god grunn, og de ulike lovskolene har forskjellige tolkninger på dette området. Når svangerskapet utgjør en fare for et diende barn, eller ved alvorlig sykdom hos fosteret, vil noen muslimske lærde godta abort, men det er ulike syn blant ulike trossamfunn innen islam. Reservasjonsretten vil kunne benyttes av en muslimsk lege, men ofte vil legen mene at hen kan gjøre en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle, etter islamsk syn (Johnsen, 2011).

6.5.2 Jødedommen

Jødedommen anerkjenner ikke fosteret som en person med rettigheter og status som menneske før fødsel. Før det har gått førti dager av svangerskapet er fosteret ansett som en form for væske. Generelt vil hensynet til kvinnens liv alltid gå foran hensynet til et foster. Etter at det har gått førti dager vil fosteret få en viss status, og det vil være en konkret vurdering med avveining av hensyn til mor og foster om det er moralsk akseptabelt med abort eller ikke helt frem til fødsel. Hovedsynet er at abort ikke er akseptert unntatt ved fare for morens liv eller helse, men hvordan «helse» da defineres vil variere. Noen skoler og rabbinere vil være svært liberale i sin tolkning av når og under hvilke omstendigheter man kan utføre en abort. Før en abort utføres forventes det at man rådfører seg med en rabbiner, men fosteret har relativt lav verdi gjennom svangerskapet. En liberal jøde kan derfor tenke at det er akseptert å utføre en abort svært sent i svangerskapet hvis det er etter en akseptert indikasjon (Johnsen, 2011). Fosterdiagnostikk er mye brukt og akseptert i den jødiske befolkning i Israel, USA og Canada, og medisinsk teknologi sees som en del av Guds velsignelse for mennesker (Rapp, 1999).

6.5.3 Buddhisme

Den etiske holdningen til abort i buddhismen har bakgrunn i synet på alt liv som ukrenkelig. Fosteret anses som et liv fra unnfangelsen av. Det gjør at abort sees som moralsk galt. I land som i hovedsak er dominert av buddhistisk religion, som Thailand, er abortlovgivningen generelt svært restriktiv. Flertallet av verdens buddhister lever i stater med en «konfutsiansk» kulturbakgrunn, som Kina, der samfunnets pragmatiske behov i stor grad legges til grunn for lovgivningen, og religiøs fundert etikk i liten grad tas hensyn til. Kina er i så måte et ekstremt eksempel på dette, med en politikk som kan innebære at en kan tvinge kvinner til abort. I praksis er abort et spørsmål om individuell moral for buddhister. Det betyr også at mange buddhister vil mene at situasjoner som innebærer en alvorlig psykisk og fysisk belastning for kvinnen kan forsvare at det utføres en abort (Johnsen, 2011).

6.6 Holdninger til familie, ekteskap, seksualitet og barn

Syn på i hvilke omstendigheter barn skal bli født, på ekteskap, familiedannelse, kjønnsroller og kvinners rolle som mor, påvirker holdninger til abort. I Norge har kristne tradisjoner vært normdannende for hvordan befolkningen tenker om familie, seksualitet og abort. Abort som skjer etter seksuelle relasjoner utenfor ekteskap kan da være forbundet med skam fordi man bryter flere normer – å ha seksuell relasjon utenfor ekteskap, å bli uønsket gravid og å ta abort.

Holdning til prevensjon og abort henger sammen, og bruk av prevensjon, eller mangel på dette, tematiseres ofte i diskusjoner om abort, og knyttes til seksualmoral og kvinnens ansvar. Kvinner kan oppleve at de møter fordommer og forventninger om å ta følgene av at de ikke har brukt prevensjon, eller ikke brukt det riktig (Hansen et al., 2023).

«I mange sammenhenger tror jeg abort er mindre skambelagt enn tidligere, men jeg er også i tvil. Skammen er der, mer i noen sammenhenger enn i andre, selvsagt. Dette er jo også en skam som kanskje i større grad enn tidligere påføres kvinnen alene, og ikke mannen, i og med at prevensjon konstitueres som kvinnens ansvar. Kvinnen tar for eksempel p-piller, bruker spiral eller p-stav, og dermed er det også hennes ansvar – hennes «feil» – om prevensjonen svikter», sier Gunhild Maria Hugdal (Dietrichson, 2021).

Både syn på familie og kjønnsroller, og kvinneroller påvirker holdninger til abort. Kvinners omsorgsrolle, og et etisk ideal om å ofre seg for andre mennesker og hjelpe de som er svakere, mindre og hjelpeløse, er også med på å forme ulike forståelser av abort og aborthandlingen (Magelssen, 2023). Å ta «hensyn» til fosteret som svakt og hjelpeløst og overprøve sine egne ønsker kan ha gjenklang hos mange som et ideal om å ofre egne behov for andres, men kan også samtidig være egnet til å skape skam og ambivalens for å ta «egostiske» valg (Risøy, 2009).

6.7 Holdninger og syn på kvinner som tar abort

Abortdiskusjoner er en kamp om definisjonsmakt, der ulike bilder av kvinner som tar abort, løftes frem. Ulike «type-figurer» kan identifiseres i historiene om kvinner som tar abort «uten god grunn» eller «med god grunn».

Abort er kontroversiell etisk tematikk med strenge normative føringer og forventninger om kvinnen. Dette gjelder også i vår kultur og i den politiske virkelighet, der individuelle valg og autonomi står sterkt og med en stor oppslutning om selvbestemt abort. Analyser av nyere politiske og offentlige diskusjoner om abort viser hvordan visse fremstillinger av kvinner som tar abort er dominerende i debatten, og andre er definert ut eller usynliggjort (Flatseth, 2009). I politiske debatter vektlegges i stor grad «det vanskelige valget» og abort som et etisk dilemma. Kvinner fremstilles som etiske subjekter, som mennesker som er i en vanskelig situasjon der valget er tungt, nesten umulig og vanskelig. Abort blir forstått som en vond og vanskelig følelsesmessig påkjenning, som er så tung at hun kan ta helsemessig skade av den.

Bak dette ligger normer i samfunnet om kvinner som autonome og ansvarlige individer, som også er etisk ansvarlige. Å se kvinnen som et etisk subjekt som skal løse et vanskelig etisk dilemma vektlegger at det er følelsesmessig vanskelig å ta abort, og det blir også en norm og en forventning til kvinnene. Denne fremstillingen dominerer den offentlige samtalen om abort. Samtidig er denne fremstillingen med på å ekskludere og usynliggjøre kvinner med andre erfaringer. Kvinner som ikke opplever det psykisk tungt å ta abortvalget, som opplever at det er det riktige valget, og ikke føler skam er ikke fremtredende i debatten. Den etiske og moralske handlende kvinnen er en som er psykisk utsatt, indre selvevaluerende og fastsatt i et etisk dilemma. Kvinner som ikke passer inn i denne fremstillingen kan kanskje sies å være vår tids «lettlivede kvinner» (Flatseth, 2009).

I diskusjonen om abort har de sene abortene fått stor plass. Kvinnene som opplever at et ønsket svangerskap ender med et abortvalg, fordi det er gjort funn på fosterdiagnostikk er den gruppen som er mest synlig. De understreker i sine fortellinger forskjellen fra dem som ikke har fosteravvik. Gjennom dette skapes forestillinger om aborter og kategoriseringer av ulike aborter. I fortellingene om disse abortene vises det at kvinnen er en hel og moralsk ansvarlig person som står i en vanskelig situasjon og et etisk dilemma. De etiske vurderingene hun har gjort og hennes moralske valg blir forklart og belyst. Kvinnen viser frem sårbarheten og smerten hun har opplevd og det unike ved hennes situasjon betones. Hennes omsorg for fosteret, tvil og smerte vises frem. Hun er ikke «en som tar abort», men et menneske i en helt spesiell situasjon. Gjennom mer åpenhet om erfaringene medvirker disse kvinnene til å nyansere og endre bilder av og holdninger til kvinner som tar abort (Busch, 2023; Hansen et al., 2023; Risøy, 2009).

7 Menneskerettigheter og abort

7.1 Om menneskerettighetene

Menneskerettighetene gir uttrykk for grunnleggende verdier som vårt samfunn og det internasjonale samfunnet bygger på. De hviler på historiske erfaringer om behov for et særlig vern av visse verdier.

Menneskerettighetene har flere funksjoner i vårt og andre samfunn. Vi kan skille mellom internasjonale menneskerettigheter, som er regler som flere land har gått sammen om, og nasjonale menneskerettigheter som er begrenset til enkeltland. Ofte vil det være et samspill, hvor disse påvirker hverandre.

Ratifiserte menneskerettskonvensjoner er rettslig bindende for statspartene. Den nasjonale lovgivningen kan ikke komme i konflikt med, og må praktiseres i samsvar med de minimumskrav som følger av slike konvensjoner. Samtidig er menneskerettighetene ofte generelt og overordnet utformet, da de skal gjelde over tid. Det er derfor særlig gjennom håndhevingen som finner sted i domstoler og andre kontrollorganer, at innholdet i menneskerettighetene klargjøres. Når menneskerettighetene anvendes, tolkes de dynamisk. Det innebærer at de tilpasses endringer i samfunnsforholdene og samfunnsoppfatninger.

De overordnede menneskerettskonvensjonene, som er utarbeidet av FN, er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Begge fra 1966. Konvensjonene springer ut av Verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948. Denne fremholder anerkjennelsen av iboende verdighet for alle mennesker, og at like og uavhendelige rettigheter for alle er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden. Erklæringen fastslår at menneskerettighetene skal utøves og praktiseres uten noen form for diskriminering.

I europeisk sammenheng er de generelle menneskerettighetene først og fremst utarbeidet av Europarådet og nedtegnet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) fra 1950. Europarådet etablerte også den europeiske menneskerettsdomstol, som behandler klager fra borgere eller stater om brudd på EMK begått av Europarådets medlemsland. EUs charter om grunnleggende menneskerettigheter (The Charter of Fundamental Rights of the European Union) er bindende for EUs medlemsland.

I tillegg til de generelle menneskerettskonvensjonene, har FN og Europarådet utarbeidet en rekke konvensjoner som utdyper hvordan menneskerettighetene skal realiseres på en likestilt måte for en avgrenset krets av personer. Eksempler på slike konvensjoner er FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (kvinnekonvensjonen) fra 1979, FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (rasediskrimineringskonvensjonen) fra 1965 og FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) fra 1989 og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) fra 2006. Disse konvensjonene er basert på en erkjennelse av at de generelle menneskerettskonvensjonene, SP, ØSK og EMK, har vært utilstrekkelige med tanke på å gi hele befolkningen et likestilt vern. Disse konvensjonene skal bidra til at de angitte gruppene i praksis skal få den samme menneskerettslige beskyttelse som den øvrige befolkningen.

7.2 Statens plikt til å respektere, beskytte og sikre

Konvensjonene forplikter Norge på ulike måter, basert på de ulike rettighetenes karakter. Menneskerettskonvensjonene pålegger for det første statene å respektere individenes rettigheter ved å ikke gjøre vilkårlige inngrep i individenes rettssfære. Offentlig overvåkning, inngrep i familielivet, eller bruk av fysisk makt og tvang, kan komme i konflikt med disse rettighetene.

For det andre pålegger konvensjonene statene å beskytte borgernes menneskerettigheter. Dette vil blant annet gjelde i forhold mellom private parter. Staten skal sikre at borgernes menneskerettigheter ikke blir krenket av andre privatpersoner, selskaper eller andre aktører. Den enkelte skal for eksempel beskyttes mot vold og diskriminering. Statene kan ha en plikt til å forby visse handlinger, og skal sikre at slike forbud respekteres i praksis.

Statene har også en plikt til å sikre borgernes menneskerettigheter. Denne plikten er særlig aktuell for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Staten skal for eksempel sikre at borgerne får velferdsrettigheter som utdanning og helsetilbud og aktivt legge til rette for at alle kan delta i arbeid og samfunnsliv. Statene skal også drive holdningsskapende arbeid og informere befolkningen.

7.3 Menneskerettighetenes stilling i Norge

En rekke menneskerettigheter følger av Grunnloven kapittel E. Menneskerettigheter, se kap. 7.4. De fleste av Grunnlovens menneskerettsbestemmelser følger også av konvensjoner som Norge har sluttet seg til.

Norge følger et såkalt dualistisk prinsipp. Det vil si at folkeretten og nasjonal rett betraktes som to adskilte rettssystemer. Det kreves en spesiell gjennomføringsakt for at ratifiserte konvensjoner skal være norsk rett, for eksempel at en lov sier direkte at den folkerettslige forpliktelsen gjelder som norskrett (ofte kalt inkorporasjon) eller innfører en tilsvarende regel i norsk rett (ofte kalt transformasjon).

Samtidig vil myndighetene være folkerettslig og politisk forpliktet til å følge alle konvensjoner som staten har sluttet seg til (ratifisert). Grunnloven § 92 fastslår at myndighetene skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i traktater om menneskerettigheter som er bindende for Norge.

Norske domstoler og myndigheter følger visse regler og prinsipper når de tolker internasjonal rett. Det såkalte «presumsjonsprinsippet» handler om at man legger til grunn at norsk rett er i overensstemmelse med folkeretten. Hvis en norsk lov kan forstås på flere måter, skal domstoler og myndigheter legge til grunn den forståelsen som er best i samsvar med folkerettslige forpliktelser.

Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) har som formål å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Følgende konvensjoner er gjennom menneskerettsloven gjort til norsk lov (§ 2), og er gitt forrang (§ 3) foran annen norsk lovgivning, dersom det konstateres motstrid:

• Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)

• FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)

• FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)

• FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK) og

• FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (KDK)

Norge er part i flere andre menneskerettskonvensjoner som er inkorporert i norsk lovgivning og som dermed gjelder som norsk lov. Det gjelder blant annet rasediskriminerings-konvensjonen som i sin helhet er tatt inn i likestillings- og diskrimineringsloven. Regjeringen har nedsatt et ekspertutvalg som vil utrede inkorporasjon av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk rett. Norge ratifiserte konvensjonen i 2013. Det nærmere innholdet i menneskerettighetene utvikles blant annet gjennom praksis fra internasjonale domstoler og FNs konvensjonsorganer (komiteer/ UN treaty bodies).

Avgjørelsene fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) er bindende for medlemslandene, herunder Norge. Denne praksisen har avgjørende betydning for hvordan reglene i EMK tolkes, og også for tolkningen av Grunnlovens bestemmelser om menneskerettighetene. Fra 1950 til 1998 ble EMD assistert av Den europeiske menneskerettskommisjonen, som vurderte saker i første instans (Larsen & Greve, 2023).

FNs konvensjonsorganer (komiteer) overvåker den nasjonale gjennomføringen av konvensjonene, og utarbeider anbefalinger og tolkningsuttalelser om rettighetenes innhold. Dette skjer gjennom dialogen med de enkelte statene (statsrapporteringsprosedyren) eller i generelle kommentarer eller anbefalinger (general comments/general recommendations) knyttet til enkeltartikler eller enkelttemaer i konvensjonene. Mange av FN-komiteene har videre kompetanse til å behandle individklager fra enkeltborgere i stater som har godkjent en slik prosedyre. Wienkonvensjonen om traktatretten 23. mai 1969 avklarer ikke hvilken betydning komiteers uttalelser skal ha for tolkningen av konvensjonen, men det er på det rene at slike uttalelser generelt ikke er folkerettslig bindende. Både International Court of Justice i Haag, som løser rettslige tvister mellom stater, og EMD har like fullt tillagt konvensjonsfortolkninger som er foretatt av FN-komiteene betydelig vekt.

At komitéuttalelser ikke er folkerettslig bindende, men likevel kan ha betydelig vekt som rettskilde, er også lagt til grunn av Høyesterett, blant annet i HR-2016-2591-A. Hvilken vekt som skal legges på komitéuttalelser, beror imidlertid på flere forhold, ikke minst hvor godt den enkelte uttalelsen er forankret i konvensjonsteksten. Videre har det betydning om komitéuttalelsen bør forstås som en tolkning av den aktuelle konvensjonen, eller om den har mer preg av en tilråding om optimal praksis, en politisk meningsytring eller lignende, jf HR-2018-2096-A avsnitt 14. Videre er det også av betydning om uttalelsen er egnet for anvendelse på den aktuelle saken.

I det videre gjennomgås menneskerettigheter som kan berøre regulering av abort. Rettighetene er forankret i flere konvensjoner.

7.4 Grunnlovens kap E. menneskerettigheter

Grunnloven er den høyeste rettskilden i norsk rett, da den er et særlig sterkt og symboltungt uttrykk for lovgivers vilje. Grunnloven kan bare endres av Stortinget ved kvalifisert flertall, og det må være et valg mellom forslag fremmes og endelig vedtak. Dersom det oppstår motstrid mellom en lov eller en forskrift og Grunnloven, er det Grunnloven som har forrang. Dessuten skal lover og forskrifter tolkes i lys av Grunnloven.

I forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014, ble Grunnlovens kapittel om menneskerettighetene bygget ut med formål om å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Enkelte av disse rettighetene er særlig relevante for utforming av lov og tjenester om abort.

Utvalget vil i det følgende kort vise til relevante rettigheter i Grunnloven. Bestemmelsene i Grunnlovens kap. E og regelen om religionsfrihet i § 16 skal tolkes i lys av tilsvarende bestemmelser i menneskerettskonvensjoner som er gjort til norsk rett (jf. Høyesteretts dommer i Rt. 2015 s. 93 avsnitt 57 og 64, Rt. 2015 s. 110 avsnitt 46, og Rt. 2015 s. 155 avsnitt 40). I Rt. 2015 s. 93 (Maria) avsnitt 57 presiserer Høyesterett likevel følgende reservasjon:

… § 102 skal tolkes i lys av de folkerettslige forbildene, men likevel slik at fremtidig praksis fra de internasjonale håndhevingsorganene ikke har samme prejudikatsvirkning ved grunnlovstolkningen som ved tolkningen av de parallelle konvensjonsbestemmelsene: Det er etter vår forfatning Høyesterett – ikke de internasjonale håndhevingsorganene – som har ansvaret for å tolke, avklare og utvikle Grunnlovens menneskerettsbestemmelser.

Rettighetenes innhold gjennomgås derfor nærmere under kap. 7.6.

Grunnlovens § 92 bestemmer at

Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter

I den såkalte Holshipsaken (HR-2016-2554-P) uttaler Høyesterett at Grunnloven § 92 ikke kan tolkes som en inkorporasjonsbestemmelse. Ratifiserte konvensjoner er ikke gjort til norsk rett som følge av denne bestemmelsen i Grunnloven. § 92 må forstås som et pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett.

Grunnlovens § 93 bestemmer at

Ethvert menneske har rett til liv…

Statens myndigheter skal beskytte retten til liv og bekjempe tortur, slaveri, tvangsarbeid og andre former for umenneskelig eller nedverdigende behandling.

I forarbeidene til de nye grunnlovsbestemmelsene presiserer Menneskerettsutvalget (ref) at «…det menneskelige liv har krav på beskyttelse, og at alle liv har det samme menneskeverdet fra fødsel til død». Det må derfor legges til grunn at med «menneske» menes fødte mennesker.

Grunnloven § 98 bestemmer at

Alle er like for loven.

Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.

Grunnloven § 98 fastslår prinsippet om likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet. Bestemmelsen gir et diskrimineringsvern for (fødte) mennesker, og beskytter ikke virksomheter eller andre juridiske personer. Diskrimineringsforbudet beskytter en noe smalere personkrets enn internasjonale menneskerettigheter. Samtidig gir ikke grunnloven noen uttømmende opplisting eller eksemplifisering av diskrimineringsgrunnlag.

Grunnloven § 102 bestemmer at

Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.

Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.

I Rt. 2015 s. 93 (Maria) avsnitt 58 fremhever Høyesterett «at sentralt i den foreliggende praksis fra EMD står blant annet menneskets fysiske og psykiske integritet, alle de ulike elementene i den enkeltes identitet i videste forstand, og den personlige autonomi»

Grunnloven § 104 første ledd bestemmer at

Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.

Barns medbestemmelsesrett, i form av en rett til å bli hørt, er uttrykkelig fastslått i første ledd. Rettigheten er ikke tematisk begrenset til bestemte områder, men den er begrenset til å omfatte spørsmål som gjelder barnet selv. Saken må angå barnet direkte. Det er ikke tilstrekkelig at barn kan være berørt mer eller mindre indirekte.

Barns rett til å bli hørt er på overordnet nivå også nedfelt i FNs barnekonvensjon artikkel 12. De rettighetene som følger av konvensjonen, er imidlertid noe mer omfattende enn de som følger av Grunnloven.

I tillegg til konkrete materielle rettigheter fastsetter Grunnloven kap. E generelle og prosessuelle krav, med forankring i menneskerettighetene.

Grunnloven § 113 bestemmer at

Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov

Det generelle kravet i § 113 om hjemmel i lov for myndighetshandlinger som innebærer inngrep overfor den enkelte, er ment som en ren kodifisering av tidligere ulovfestet statsrett om legalitetsprinsippet. Legalitetsprinsippet må ses i sammenheng med bestemmelser i EMK Del I Rettigheter og friheter, som en rekke steder fastsetter at inngrep i ulike rettigheter bare kan skje når dette hjemlet i lov.

Legalitetsprinsippet gir både en prinsipiell grense for den utøvende makts kompetanse, og er en regel om krav til presisjon og tydelighet i det rettslige grunnlaget for offentlige myndighetshandlinger overfor borgerne. Legalitetsprinsippet krever at offentlige myndigheters inngrep overfor borgerne har hjemmel i nasjonal rett, at reglene er tilgjengelige for borgerne (publisert) og at rettsreglene er såpass klare og presise at private kan forutse sin rettsstilling.

I tillegg til de rettigheter som følger av Grunnloven kap. E, bestemmer Grunnloven § 16 første setning at

Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse.

Bestemmelsen omfatter også livssynsfriheten.

7.5 Saker i Norge om abort og menneskerettigheter

Abort har vært tema i enkelte saker for norsk Høyesterett. Mest kjent er Børre Knudsen-saken, se Rt. 1983 s. 1004. Saken gjaldt en sokneprest som hadde nedlagt den statlige delen av sitt embete (bl.a. nektet han å utføre vigsler og motta lønn) i protest mot abortlovens liberalisering av adgangen til abort. Staten reiste avskjedssak og fikk medhold. Høyesterett fant at abortloven verken var i strid med Grunnloven § 2 og § 4, folkerettslige regler (bl.a. EMK art. 2) eller uskrevne rettsprinsipper. Høyesterett mente at Stortinget som lovgiver, ikke domstolene, måtte foreta den avveining av motstridende interesser som en lovgivning om abortspørsmål krever. Heller ikke nødrettsbetraktninger kunne føre frem. Klagen til EMD ble avvist, jf. Knudsen mot Norge, klagenr. EMD 11045/84, avgjørelse 8. mars 1985.

7.6 Menneskerettslige rammer for abort

I det følgende vil utvalget redegjøre for menneskerettslige rammer, føringer og diskusjoner knyttet til regelverk om abort. Utvalget vil se på statenes adgang til å regulere abort, og hvilke krav som stilles til grunnlag og prosess ved statlige inngrep i kvinners reproduktive autonomi.

Svangerskapsavbrudd er en omstridt politisk og etisk problemstilling. Medlemslandene i FN og Europarådet har ulike holdninger til spørsmålet om svangerskapsavbrudd. Denne uenigheten reflekteres i konvensjonene og praksis fra internasjonale domstoler og overvåkningsorganer. Statene har et vidt handlingsrom ved utformingen av nasjonale regler om abort, innenfor de yttergrenser menneskerettighetene stiller opp.

Menneskerettigheter i relasjon til abort har blitt drøftet både som et spørsmål om fosterets menneskerettigheter og den gravide kvinnens menneskerettigheter. Andre spørsmål opp mot menneskerettighetene er adgangen til såkalt selektiv abort, og skranker for helsepersonell til å reservere seg mot å delta i aborter.

7.6.1 Fosterets menneskerettigheter

Det har blitt diskutert om menneskerettighetene gjelder fullt ut for det ufødte liv, ved at fostre må anses om en «person/enhver» i menneskerettslig sammenheng med rett til blant annet liv. Denne retten kan i så fall kunne komme i direkte konflikt med den gravides rett til liv og helse, autonomi, privatliv og likestilling (se kap. 7.6.2).

Det er bred konsensus om at menneskerettighetene skal tolkes slik at fosteret ikke anses som en person i menneskerettslig forstand med fulle rettigheter (Fredman, 2018). Dette blir lagt til grunn ved tolkningen av FNs konvensjoner og EMK.

EMD (eventuelt Menneskerettskommisjonen, se kap. 7.3) har i flere avgjørelser drøftet nettopp fostrets krav på beskyttelse og rett til liv etter EMK artikkel 2, som sier at «Retten for enhver til livet skal beskyttes ved lov».

Paton v. UK (1981) gjaldt en engelsk kvinne som hadde fått innvilget abort etter den engelske Abortion Act 1967. Kvinnens ektefelle klaget saken inn for EMD med et krav om at hans kone skulle nektes abort, under henvisning til fosterets rett til liv. Saken ble avgjort av Menneskerettskommisjonen, som viste til at selv om «enhver» ikke var definert i konvensjonen, forelå det ingen indikasjoner på at fostre var omfattet. En rett til liv for fostre ville innebære et vesentlig inngrep i kvinners rett til liv, i strid med konvensjonens formål og mening.

«If art. 2 were held to cover the foetus, and its protection under this article were, in the absence of any express limitation, seen as absolute, an abortion would have to be considered as prohibited even where continuance of the pregnancy would involve a serious risk to the life of the pregnant woman. This would mean that the unborn life of the foetus would be regarded as being of higher value than the life of the pregnant women…

…such an interpretation would be contrary to the object and purpose of the convention.»

Menneskerettskommisjonen viste videre til at nasjonal rett i de fleste medlemsstatene åpner for abort, og ikke tilstår fostre en rett til liv. EMD har vist til og gjentatt dette resonnementet i flere senere dommer.

Fostres rett til liv ble også diskutert i saken Vo v. France (2004). Denne saken gjaldt en kvinne som ble innlagt på et sykehus for svangerskapsundersøkelse. Ved en feil ble hun forvekslet med en annen pasient, og legen foretok et inngrep som medførte spontanabort. Legen ble ikke straffedømt for uaktsomt drap på fosteret. Kvinnen klaget saken inn for EMD med påstand om at staten hadde krenket EMK art. 2, retten til liv, ved ikke å straffe legen. Klagen førte ikke frem. EMD vurderte igjen at et foster ikke var å anse som «enhver» etter konvensjonen med fulle og likestilte rettigheter, og en ubetinget rett til liv etter art. 2. EMD utelukker imidlertid ikke at et foster kan tillegges en viss menneskerettslig verdi og status, med krav på beskyttelse. EMD uttaler blant annet at:

The foetus belongs to the human race. The potentiality of that being and its capacity to become a person… require protection in the name of human dignity, without making it a «person» with the «right to life» for the purposes of Article 2.

EMD åpner for at statene selv kan tillegge fosteret en status som gir krav på beskyttelse. Dette kan gi statene et legitimt grunnlag for å gripe inn i de av kvinnens rettigheter som ikke er absolutte. Dette gjentas av EMD blant annet i A, B and C v Ireland (2010).

Det kan heller ikke utledes fra FNs konvensjoner at fostre innehar menneskerettslig vern på lik linje med fødte personer. Fortalen til FNs barnekonvensjon viser til FN-erklæringen om barnets rettigheter, der det står at «barn på grunn av sin fysiske og psykiske umodenhet har behov for spesielle beskyttelsestiltak og særlig omsorg, herunder egnet lovfestet beskyttelse både før og etter fødselen». Denne formuleringen tolkes ikke slik at konvensjonen innfører et menneskerettighetsvern for fostre (Høstmælingen et al., 2020).

7.6.2 Kvinners menneskerettigheter

Ettersom fostre ikke anses som «person/enhver» med fulle rettigheter i menneskerettslig forstand, behandles ikke spørsmålet om abort som et spørsmål om avveining av kolliderende menneskerettigheter. Vurderingene handler snarere om hvilke muligheter statene har til å gripe inn i kvinnens menneskerettigheter for å ivareta nasjonale verdier, og et nasjonalt mål om å beskytte det ufødte liv og fosterets moralske og etiske verdi.

Statenes regulering av abort har særlig blitt vurdert opp mot fire menneskerettigheter på kvinnens side: retten til liv og helse, forbudet mot tortur, retten til privatliv og retten til likestilling. Dette utgangspunktet for å vurdere nasjonal lovgivning om abort er blant annet uttrykt i kommentar nr. 36 fra FNs menneskerettskomité, som handler om innholdet i retten til liv etter SP art. 6 (Committee, 2019). Kommentaren åpner for at statene kan begrense adgangen til abort. Disse begrensningene kan imidlertid ikke krenke kvinners menneskerettigheter ved å sette kvinnens liv i fare, utsette kvinner for fysisk eller psykisk smerte i strid mot forbudet mot tortur, diskriminere kvinner eller utgjøre vilkårlige inngrep i privatlivet hennes.

Yttergrenser for nasjonal lovgivning

Kvinners rett til liv og helse, forbudet mot tortur, retten til privatliv og retten til likestilling oppstiller noen yttergrenser for nasjonal lovgivning om abort. Menneskerettighetene tegner opp med andre ord hvor langt statene kan gå i å forby eller innskrenke adgangen til abort, og kvinners selvbestemmelse i spørsmål om abort, uten at dette kommer i konflikt med kvinnens menneskerettigheter.

Retten til liv følger av blant annet EMK art. 2 og SP art. 6. Retten til liv er nærmest absolutt, og kan bare tilsidesettes på grunn av forhold som er eksplisitt opplistet i konvensjonene. Retten til helse følger blant annet av ØKS art. 12 og kvinnediskrimineringskonvensjonen art. 12. Retten til helse innebærer at staten har positive forpliktelser til å sikre likestilt tilgang til helsetjenester og iverksette helsefremmende tiltak. Et spørsmål i forbindelse med abort er hvor omfattende plikter statene har til å ivareta kvinner som gjennomgår abort, særlig deres psykososiale helse.

Kvinnediskrimineringskomiteen ha vurdert nasjonal lovgivning og faktisk tilgang til abort opp mot retten til blant annet helse i saken L.C. v. Peru (2011). Saken handlet om en 13 år gammel jente (L.C.) som ble gravid som følge av seksuelt misbruk. Hun forsøkte å ta livet av seg på grunn av graviditeten, og skadet ryggmargen. På sykehuset ble hun nektet behandling for de fysiske skadene siden behandlingen kunne skade fosteret, som var noen uker gammelt. Noen måneder senere, da fosteret var 16 uker, spontanaborterte hun på grunn av de alvorlige fysiske skadene hun hadde pådratt seg. På dette tidspunktet var det ikke lengre mulig å behandle kvinnens fysiske skader, og hun fikk en permanent funksjonsnedsettelse.

Kvinnediskrimineringskomiteen vurderte at behandlingen L.C. ble utsatt for var i strid med kvinnediskrimineringskonvensjonen art. 12 om likestilt rett til helse. L.C.s rett til helse ble krenket ved at hun ikke fikk tilgang til nødvendig og anbefalt behandling på grunn av graviditet. Hun ble dermed diskriminert i tilgangen til helsetjenester på grunn av kjønn. Selv om lovverket i Peru tillot abort ved fare for kvinnens liv og helse, forelå det ikke en reell mulighet for abort. Retten til psykisk helse ble ansett for krenket ved at lovverket ikke åpnet for abort ved voldtekt og seksuelle overgrep.

EMD og Menneskerettskommisjonen, har i flere saker gitt uttrykk for at kvinners rett til liv ikke kan tilsidesettes av hensyn til fostret, se blant annet Paton v. UK (1981). EMK inneholder ikke en egen bestemmelse om rett til helse, men visse aspekter av retten til helse behandles under andre bestemmelser som retten til liv i art. 2 og retten til privatliv i art. 8 (European Court of Human Rights, 2023).

I saken Tysiac v. Polen (2007) søkte klageren om abort på grunn av frykt for at graviditet og fødsel kunne forverre hennes alvorlige øyesykdom. Hun ble nektet abort fordi hun ikke lyktes i å fremskaffe godkjent dokumentasjon på at fødselen kunne medføre alvorlig helserisiko. I behandlingen av saken tok ikke EMD stilling til om nektelsen av abort kom i konflikt med kvinnens rett til liv. I behandlingen av saken viste EMD innledningsvis til kritikk av Polen fremsatt av FNs menneskerettighetskomité:

«The Committee reiterates its deep concern about restrictive abortion laws in Poland, which may incite women to seek unsafe, illegal abortions, with attendant risks to their life and health. It is also concerned at the unavailability of abortion in practice even when the law permits it, for example in cases of pregnancy resulting from rape, and by the lack of information on the use of the conscientious objection clause by medical practitioners who refuse to carry out legal abortions. The Committee further regrets the lack of information on the extent of illegal abortions and their consequences for the women concerned. …»

EMD kom til at det forelå brudd på prosessuelle krav som følger av EMK art. 8 ved at det ikke forelå effektive mekanismer som sikret at kvinnen kunne hevde sin rett til abort av medisinske grunner i tråd med nasjonal lov.

Samlet sett kan det legges til grunn at abort må være tillatt og tilgjengelig i situasjoner der abort er nødvendig av hensyn til kvinnens liv og helse. Dette gjelder både tilfeller der svangerskapet utgjør en helserisiko, og tilfeller der graviditeten hindrer nødvendig helsebehandling. Både fysisk og psykisk helse er beskyttet. Det nærmere innholdet i når abort er «nødvendig» for liv og helse er imidlertid ikke avklart.

I likhet med retten til liv og helse setter forbudet mot tortur noen yttergrenser for statenes handlingsrom i abortspørsmålet. Forbudet mot tortur er nedfelt i, blant annet, EMK art. 3 og SP art. 7. Staten har ikke anledning til å innskrenke kvinners muligheter for abort når fødselen eller fortsettelse av svangerskapet kan utsette kvinnen for tortur, eller umenneskelig eller nedverdigende behandling.

I kommentar nr. 36 fra FNs menneskerettskomité (Committee, 2019) uttaler komiteen at nasjonale regler om abort må utformes på en måte som ikke medfører fysiske eller psykiske påkjenninger for kvinner i strid med forbud mot tortur i SP art. 7. Kommentaren trekker frem at det kan være i strid med forbudet mot tortur å nekte kvinner abort der svangerskapet er resultat av voldtekt, incest, eller i situasjoner der fosteret ikke er levedyktig.

FNs menneskerettighetskomité har også lagt til grunn at svært restriktive regelverk om abort kan tvinge kvinner inn i torturliknende situasjoner, blant annet ved behandlingen av en individklage fra en irsk kvinne som klaget inn Irland for brudd SP art. 7 (Committee, 2016). Kvinnen fikk i svangerskapsuke 22 informasjon om at fosteret hun bar på ikke var levedyktig og ville dø i livmoren, eller kort tid etter fødsel. Irsk lov åpnet ikke for abort i det aktuelle tilfellet. Kvinnen reiste derfor til Storbritannia for å gjennomføre aborten.

Menneskerettighetskomiteen konkluderte med at behandlingen var i strid med SP art. 7 med følgende begrunnelse:

By virtue of the existing legislative framework, the State party subjected the author to conditions of intense physical and mental suffering. The author, as a pregnant woman in a highly vulnerable position after learning that her much-wanted pregnancy was not viable, and as documented, inter alia, in the psychological reports submitted to the Committee, had her physical and mental anguish exacerbated by not being able to continue receiving medical care and health insurance coverage for her treatment from the Irish health-care system; the need to choose between continuing her non-viable pregnancy or travelling to another country while carrying a dying fetus, at her personal expense and separated from the support of her family, and returning while not fully recovered; the shame and stigma associated with the criminalization of abortion of a fatally ill fetus; the fact of having to leave the baby’s remains behind and later having them unexpectedly delivered to her by courier; and the State party’s refusal to provide her with the necessary and appropriate post-abortion and bereavement care.

Også FNs torturkomité har uttalt at lovgivning som i vesentlig grad begrenser adgangen til lovlig abort, også i tilfeller der svangerskapet er et resultat av voldtekt, kan lede kvinner til å få utført risikofylte, smertefulle og ulovlige aborter. Lovgivning som ikke åpner for abort i slie tilfeller kan derfor medføre en praksis som utgjør grusom og umenneskelig behandling i strid med torturkonvensjonen (Special Rapporteur on Torture, 2013).

At abort gjennomføres ved tvang, uten den gravides samtykke, har også blitt vurdert til å være i strid mot forbudet mot tortur i praksis fra EMD. Saken S.F.K. v. Russia (2022) gjaldt en 20 år gammel kvinne som ble tvunget til abort av sine foreldre etter at barnefaren havnet i fengsel. Kvinnen hadde gitt tydelig beskjed om, både til behandlende lege og foreldrene, at hun ønsket å beholde barnet. Saken ble etterforsket av politiet, men henlagt under henvisning til at det ikke kunne påvises straffbare forhold. Det ble vist til at legen og foreldrene handlet i kvinnens beste interesse. I et sivilt søksmål ble sykehuset idømt en mindre erstatning. EMD konkluderte med at behandlingen kvinnen ble utsatt for var i strid med forbudet mot tortur i EMK art. 3. At aborten ble gjennomført i strid med kvinnens vilje og ønsker utgjorde i seg selv tortur. I tillegg viste EMD til at den inhumane og nedverdigende behandlingen hadde resultert i umiddelbar skade på kvinnens helse, og også langvarige fysiske og psykiske skader.

Samlet sett må det legges til grunn at forbudet mot tortur pålegger statene en viss plikt til å åpne for abort i saker der svangerskapet er et resultat av voldtekt eller incest, eller fosteret ikke er levedyktig utenfor livmoren. Statene må sikre at kvinner i særlig sårbare situasjoner grunnet ovennevnte forhold har tilgang til trygg abort uten å utsettes for uholdbare påkjenninger. Regelverk som åpner for abort ved tvang, uten kvinnens samtykke, kan også komme i konflikt med torturforbudet.

Krav til statene ved inngrep i borgernes privatliv og selvbestemmelse

I tillegg til noen mer absolutte yttergrenser for når statene må tillate abort, og yttergrenser knyttet til selvbestemmelse, stiller menneskerettighetene visse krav til statenes begrunnelse for og utforming av regelverk om abort. Disse menneskerettslige skrankene tar utgangspunkt i at regulering av abort kan utgjøre et inngrep i kvinners rett til privatliv, som nedfelt i EMK art. 8, SP art. 17, kvinnekonvensjonen art. 16 og CRPD art. 22.

Art. 8 i EMK beskytter flere aspekter ved privatlivet, som personvern og retten til ikke å bli overvåket, fysisk, psykisk og moralsk integritet, og identitet og autonomi. Med den psykiske og moralske integriteten menes personen mulighet ta egne og frie beslutninger om sitt privatliv uten innblanding fra myndighetene. Ettersom retten til privatliv først og fremst beskytter individets rett til selvbestemmelse i forhold av privat og familiær karakter (Kjølbro & Kjølbro, 2023) vil selve umyndiggjøringen av kvinner i spørsmålet om abort utgjøre et inngrep i retten til privatliv.

Retten til privatliv er imidlertid ikke absolutt. Hovedmålet med EMK art. 8 og SP art. 17 er å beskytte borgerne mot vilkårlige inngrep i privatlivet fra offentlige myndigheter. Eventuelle inngrep i retten til selv å ta beslutninger om private forhold må skje i samsvar med loven og være nødvendig i et demokratisk samfunn for å oppnå en legitim grunn, jf. art. 8 annet ledd.

EMD har i flere saker vurdert om nasjonale regler om abort er basert på legitime formål og er nødvendige for å oppnå formålet, herunder er egnede og forholdsmessige. Saken A, B and C v. Ireland (2011) gjaldt tre kvinner bosatt i Irland, som i 2005 dro til England for å få gjennomført abort. Kvinnene var alle blitt utilsiktet gravide, men hadde ellers ulike grunner for å ta abort. Den første klageren hadde under tidligere svangerskap lidt av depresjoner, og var fratatt omsorgen for fire barn på grunn av alkoholproblemer. Den andre klageren ønsket ikke å bli mor, og hadde blitt gravid til tross for bruk av angrepillen. Den tredje klageren fryktet at svangerskapet kunne forverre hennes kreftsykdom, og at kreftmedisinen kunne skade fosteret. Kvinnene anførte at det var i strid med EMK, blant annet art. 8, at irsk lovgivning ikke tillot abort på grunnlag av den gravides helse og velferd.

I dommen bekreftet EMD innledningsvis at nasjonale regler om abort berører kvinners rett til privatliv etter EMK art. 8. Domstolen viste videre til at retten til privatliv etter EMK art. 8 ikke gjelder ubegrenset. Staten har anledning til å gjøre inngrep i borgernes privatliv, så lenge inngrepene er egnet for å oppnå et legitimt formål, er nødvendige og forholdsmessige, og skjer i samsvar med loven. I de konkrete sakene i A, B and C v. Ireland ble etikk og holdninger i samfunnet om fosterets verdi ansett som legitime grunner til å gripe inn i kvinners privatliv og begrense mulighetene for abort. EMD mente imidlertid at art. 8 medfører en rekke krav til lov og prosess for at inngrepet kan anses for å være i samsvar med menneskerettighetene, se under.

Samlet sett må det legges til grunn at statene har anledning til å gjøre inngrep i privatlivet ved å frata kvinner beslutningsmyndighet om abort, eller nekte abort. Inngrepet må ha et legitimt formål, og være nødvendig, egnet og forholdsmessig med tanke på å oppnå dette formålet. Samtidig er det viktig å understreke at EMK ikke er til hinder for abortlovgivning som lar kvinnen selv bestemme om hun vil ta abort innenfor en frist satt av nasjonal lovgivning.

Prosessuelle krav

Menneskerettighetene stiller også en rekke prosessuelle krav til statene i saker om abort. Disse prosessuelle kravene er delvis utledet fra forbudet mot tortur, og er til dels knyttet til kravet til at inngrep i kvinners privatliv skjer «i samsvar med loven», jf. EMK art. 8 andre ledd.

EMD har blant annet vurdert saksbehandling og prosess i saker om abort opp mot forbudet mot tortur i sakene R.R. v. Poland (2011) og P. and S. v. Poland (2012). I saken R.R v. Poland var klageren en polsk kvinne. Da hun var gravid i 18. svangerskapsuke, ble det foretatt en ultralydundersøkelse som viste at fosteret kunne ha fysiske avvik. Klagerens ønske om fostervannsprøve for å bekrefte eller avkrefte ultralydfunn ble trenert av helsetjenestene. Hun ble underlagt medisinske undersøkelser uten sammenheng med graviditeten, og opplevde nedverdigende bemerkninger fra ansatte i helsetjenestene. En fostervannsprøve, som påviste Turner syndrom hos fosteret, ble gjennomført i uke 23. Klager fikk avslag på søknaden om abort da aborten ikke lenger kunne gjennomføres innen uke 24, som var lovens absolutte frist. EMD konkluderte med at behandlingen, samlet sett, var i strid med forbudet mot tortur i art. 3. Domstolen viste til at klageren, som var i en svært sårbar situasjon, ble utsatt for ukevis med usikkerhet om fosterets tilstand, familiens fremtid, prognose og muligheter for hjelp og behandling, uten å bli møtt med forståelse og informasjon. Hun ble utsatt for ydmykende og krenkende behandling fra helsetjenestene.

I saker om EMK art. 8 retten til privatliv har EMD uttalt at regelverk om når abort er tillatt, må være tilgjengelige for borgerne. Reglene må være såpass klare og tydelige at kvinner kan forutse sin rettsstilling med en viss grad av sikkerhet (A, B and C v Ireland og Tysiac v. Polen). Reglene om rett til abort bør ikke være for generelle («ved fare for kvinnens liv/helse.»), men angi mer spesifikt når abort er tillatt. Statene må sikre en effektiv og korrekt håndheving av loven. Beslutningsprosessen må være rettferdig, og sikre respekt for de interesser som skal ivaretas ved loven (Tysiac v. Polen pkt. 113). Borgerne må beskyttes mot tilfeldige og vilkårlige inngrep fra offentlige myndigheter i retten til privatliv (Tysiac v. Polen pkt. 112). I sakene R.R. v. Polen og P. og S. v. Polen uttaler EMD at prosessen knyttet til søknad om abort må sikre at kvinnen og beslutningsorganet har tilgang til pålitelig informasjon som er relevant for å vurdere om lovens vilkår er oppfylt.

Samlet sett viser sakene at statene må sikre at prosessen knyttet til abort er respektfull, og ikke utsetter kvinnen for unødig trenering eller annen nedverdigende og grusom behandling. Kvinner som ønsker om abort må kunne forutberegne sin rettsstilling, og bli myndiggjort i prosessen. Det må være nødvendig åpenhet om praksis og prosess. Statene må sikre rettferdighet og likebehandling.

Retten til likestilling

Statens adgang til å regulere abort har også blitt diskutert og vurdert opp mot retten til likestilling som blant annet går blant annet frem av EMK art. 14, SP art. 2, ØSK art. 2. I 2018 satte FN ned en arbeidsgruppe som ser på diskriminering av kvinner. Gruppen rapporterer jevnlig til FNs menneskerettighetsråd. I rapporten fra 2018 skriver arbeidsgruppen at:

«The right of a woman or girl to make autonomous decisions about her own body and reproductive functions is at the very core of her fundamental right to equality and privacy, involving intimate matters of physical and psychological integrity, and is a precondition for the enjoyment of other rights.»

Anbefalingene fra denne arbeidsgruppen er ikke bindende for statene som har sluttet seg til FNs menneskerettskonvensjoner. Uttalelsene skal først og fremst hjelpe statene i arbeidet for å sikre full gjennomføring av menneskerettighetene.

Statlig regulering av abort opp mot retten til likestilling drøftes også i juridisk teori (Fredman, 2019; Siegel, 1992). Et utgangspunkt for analysene er å forstå inngrep i kvinnelig reproduksjon i lys av historiske forhold, sosiale normer og institusjonalisert praksis (Fredman, 2018; Siegel, 1992; Siegel, 2022). Likestillingsperspektivet viser til at regulering av abort innebærer en kjønnsspesifikk regulering («sex-based state action»), og dermed en kjønnsbasert forskjellsbehandling. Slik kjønnsbasert forskjellsbehandling må vurderes opp mot det menneskerettslige forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn, særlig knyttet til en rett til likestilt selvbestemmelse i privatlivet.

Likestillingsanalysene peker på at kvinners rett til reproduktiv frihet må analyseres i en sosial kontekst. Vurderingen av retten til abort ut ifra et rent fysiologisk perspektiv, der dilemmaet begrenses til en avveining av fosterets liv mot kvinnens individuelle fysiske, psykiske og sosiale skader, tilslører den sammensatte diskrimineringen kvinner utsettes for i forbindelse med reproduktivt arbeid. Kvinner utsettes for en rekke former for diskriminering som følge av graviditet, fødsel og omsorg for barn, blant annet tap av arbeid, lønn og arbeidsoppgaver, tap av frihet, økt omsorgsbyrde, avhengighet og tap av respekt og verdi (Nordberg et al.; NOU 2012: 15; Pedersen et al., 2021). Diskrimineringen er strukturell og institusjonalisert, og skapt av samfunnets normer og verdier. Retten til likestilling betyr at kvinner må ha frihet til selv å velge å tre inn i en situasjon som innebærer risiko for diskriminering og tap av likestilte muligheter.

De teoretiske diskusjonene om mulige skranker for regulering av abort lys av retten til likestilling legger ingen klare menneskerettslige begrensninger på utformingen av nasjonal lov eller prosess. Diskusjonene vil først og fremst ha politisk relevans i vurderingen av nasjonale regler for abort.

7.6.3 Fratakelse av selvbestemmelse om svangerskapsavbrudd på grunn av ung alder eller redusert beslutningskompetanse

En rekke nasjonale regelverk om abort, også det norske, inneholder regler som særlig innskrenker eller fratar visse kvinner myndighet og selvbestemmelse i saker om abort. Særlig fratakelse av myndighet i sammenheng med abort er ofte knyttet til alder, eller at den gravide har utviklingshemming eller psykisk funksjonsnedsettelse.

Flere menneskerettskonvensjoner fastslår at alle har lik rett til å ta rettslige valg i eget liv, uten diskriminering på grunn av alder eller funksjonsnedsettelse. I denne sammenheng innebærer rettslige valg å beslutte å ta abort eller å søke om abort. I utvalgets arbeid er det relevant å se på hvilket handlingsrom menneskerettighetene gir for å innskrenke enkeltpersoners rettslige handleevne i abortspørsmål på grunn av alder eller redusert beslutningskompetanse.

Barnekonvensjonen art. 12 sier at:

Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Barns rett til deltakelse og medvirkning anses som et grunnleggende prinsipp for barns rettigheter. Bestemmelsen skal ses i sammenheng med art. 5 som pålegger statene å respektere foreldre, slektninger eller verges ansvar for og rett til å gi veiledning og støtte. Samtidig har statene en forpliktelse til å beskytte barnets liv og helse. Flere hensyn må derfor avveies i utformingen av regler om barns selvbestemmelse og informasjon til foreldre i spørsmål om abort.

I generell kommentar nr. 20 fra Barnekomiteen om «the implementation of the rights of the child during adolescence», punkt 60, heter det:

The Committee urges States to decriminalize abortion to ensure that girls have access to safe abortion and post-abortion services, review legislation with a view to guaranteeing the best interests of pregnant adolescents and ensure that their views are always heard and respected in abortion-related decisions.

Generell kommentar nr. 15 fra Barnekomiteen om «the right of the child to the enjoyment of the highest attainable standard of health» punkt 56 heter det:

States should work to ensure that girls can make autonomous and informed decisions on their reproductive health. Discrimination based on adolescent pregnancy, such as expulsion from schools, should be prohibited, and opportunities for continuous education should be ensured.

Likestilt rett til selvbestemmelse for personer med funksjonsnedsettelse fremgår av CRPD art. 12, som sier at statene skal erkjenne at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder. CRPD art. 12 andre ledd om å anerkjenne rettslig handleevne, tolkes ikke som et absolutt forbud mot å gjøre begrensninger i retten til å utøve den rettslige handleevnen. Eventuelle inngrep må imidlertid være saklig begrunnet, nødvendige og forholdsmessige (Prop. 141 L (2021–2022)). På denne bakgrunn har CRPD-komiteen kritisert nasjonale regler og praksis som knytter fratakelse av rettslig handleevne til diagnoser, og ikke den konkrete situasjonen eller individuelle forutsetninger.

Beskyttelse av andre rettigheter som konvensjonen peker på, som retten til liv (artikkel 10), retten til ikke å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling (artikkel 15) og retten til helse (artikkel 25), kan gi saklig grunnlag for å gripe inn i den rettslige handleevnen.

Med utgangspunkt i artikkel 12 tredje ledd skal statene, før det gjøres inngrep i den rettslige handleevnen, iverksette tiltak med sikte på støtte den enkeltes selvbestemmelse og evne til å foreta rettslige disposisjoner. Siktemålet med tiltakene vil være at den enkelte settes i stand til selv å gjøre valg og prioriteringer. Overføring av myndighet er bare aktuelt dersom dette ikke fører frem.

Etter art. 12 fjerde ledd skal alle tiltak som skal støtte eller erstatte personers rettslige handleevne være underlagt sikkerhetsmekanismer som hindrer misbruk. Tiltakene skal være forholdsmessige, skreddersydd til den aktuelle situasjonen, og de skal settes inn for så kort tid som mulig. I norsk rett er dette ofte omtalt som det minste middels prinsipp. Tiltakene skal videre sikre mot interessekonflikter og upassende innflytelse.

Tiltak som bistår en person i utøvelsen av den rettslige handleevnen eller gjør inngrep personens myndighet skal respektere personens rettigheter, vilje og preferanser. Adgangen til å begrense den rettslige handleevnen innebærer derfor ingen rett til å se bort fra personens rettigheter, vilje og preferanser. Tidligere lovverk som har lagt til grunn en «best interest» vurdering ved fratakelse av myndighet er ikke i samsvar med konvensjonens krav. CRPD-komiteen sier at «The «will and preferences» paradigm must replace the «best interests» paradigm to ensure that persons with disabilities enjoy the right to legal capacity on an equal basis with others».

Retten til selvbestemmelse følger også av retten til privatliv i Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og SP art. 17.

7.6.4 Fars rettigheter

EMD har flere ganger behandlet klager fra fedre i saker om abort. I flere av sakene anføres det at aborten krenker fostrets rett til liv etter EMK art. 2, se kap. 7.6.1. I enkelte saker anføres det videre at det nasjonale regelverket krenker fars menneskerettigheter, ved at lovgivningen gir kvinnen autonom myndighet til å beslutte eller søke om abort, uten at far / partner / ektefelle har rett til informasjon eller til å medvirke, eller må gi tillatelse.

På dette grunnlaget ble Norge klaget inn for EMD i saken H v Norway (1992). Klageren, som var faren til et foster som ble abortert, anførte blant annet at regelverket om abort og prosessen utgjorde en krenkelse av retten til en rettferdig rettergang etter artikkel 6, idet han ikke fikk anledning til å hevde sin rett som far før aborten ble utført. Klageren anførte også at hans rett til respekt for familieliv etter EMK art. 8 var krenket, idet det 14 uker gamle fosteret var å anse som del av hans familie. Endelig anførte han krenkelse av diskrimineringsforbudet i artikkel 14.

Anførselen om krenkelse av artikkel 6 ble avvist av Menneskerettighetskommisjonen ratione materiae, det vil si at sakens materielle forhold faller utenfor konvensjonens anvendelsesområde, idet han som fosterets far i denne sammenheng ikke hadde noen rettigheter etter nasjonal lov. Resten av anførslene ble avvist som åpenbart grunnløse. Kommisjonen viste til at det først og fremst er kvinnen som berøres av et svangerskap, og at fars rett til familieliv eller ikke-diskriminering ikke kan tolkes på en måte som griper inn i eller tilsidesetter kvinnens menneskerettigheter.

På denne bakgrunn må det anses som sikker rett at far / partner ikke har noe menneskerettslig krav på informasjon, medvirkning eller myndighet i saker som gjelder abort.

7.6.5 Har staten plikt til å motvirke selektive svangerskapsavbrudd?

Spørsmålet om abort har blitt diskutert i lys av prinsippet om ikke-diskriminering i menneskerettighetene. Det generelle prinsippet om ikke-diskriminering er blant annet tatt inn i SP art. 2 ledd 1 og art. 3, kvinnekonvensjonen art. 2, barnekonvensjonen art. 2, CRPD art. 3 og 5 og ØSK art. 2 punkt 2. Spørsmålet er om praksis eller vilkår for innvilgelse av abort basert på fosterets egenskaper som kjønn, etnisitet eller funksjonsnedsettelse, kan komme i konflikt med ikke-diskrimineringsprinsippet, enten ved at fostre diskrimineres eller ved at lov og praksis skaper fordommer og stereotype oppfatninger som krenker fødte personer.

Uttalelser fra FNs overvåkningsorganer kan tolkes i ulike retninger. Kvinnekomiteen har i flere saker anbefalt landene å iverksette tiltak for å hindre aborter basert på fosterets kjønn (Women, 2006). FNs barnekomité har også flere ganger kritisert statene for å åpne for selektive aborter knyttet til kjønn (Child, 2013). I håndbok om implementering av barnekonvensjonen stiller UNICEF spørsmål ved om selektiv abort knyttet til funksjonsnedsettelse på tilsvarende måte kan komme i konflikt med barnekonvensjonen (Unicef, 2007).

FN-komiteen for CRPD har lagt til grunn at nasjonale lover som gir større tilgang til abort på grunn av funksjonsnedsettelse hos fostret kan komme i konflikt med CRPD art. 4 generelle prinsipper, 5 likhet og ikke-diskriminering og 8 bevisstgjøring. Denne tolkningen går blant annet frem av komiteens konkluderende merknader (Disabilities, 2017; Tongue, 2023). På den annen side har CEDAW-komiteen gitt uttrykk for at kvinner må ha rett til å avslutte svangerskapet basert på relevant informasjon som kommer frem gjennom svangerskapsundersøkelser (Tongue, 2023).

Forarbeidene til den nye loven om svangerskapsavbrudd på Island legger til grunn at lovverk som gir en særlig og videre adgang til abort ved avvik hos fosteret, kan være i strid med CRPD art. 1 formål, 4 generelle forpliktelser og 8 bevisstgjøring. Det vises til den tidligere lovens ordlyd, som i utgangspunktet forbød abort, men ga adgang til abort ved stor sannsynlighet for «malformations, genetic defects or damage to the foetus». Det vises til at bestemmelsens ordlyd er egnet til å skape stereotype og fordomsfulle oppfatninger om personer med funksjonsnedsettelse og skadelig praksis.

Komiteenes uttalelser om tolkningen av konvensjonene er ikke rettslig bindende for statene. Det er ikke tilstrekkelige holdepunkter til å si at lovgivning som gir adgang til abort på bestemte vilkår, blant annet avvik hos fostret, er i strid med menneskerettighetene. Ettersom menneskerettighetene tolkes dynamisk, kan komiteens merknader allikevel være relevante for å identifisere forventet rettsutvikling.

7.6.6 Samvittighetsfritak

Internasjonal og europeiske menneskerettigheter anerkjenner et individs rett til religions-, samvittighets- og tankefrihet, så vel som en stats forpliktelser til å respektere denne retten. Frihet for tanke, samvittighet og overbevisning er beskyttet av flere konvensjoner, blant annet SP, EMK og Barnekonvensjonen. Retten til religions-, samvittighets- og tankefrihet beskytter blant annet helsepersonells rett til å reservere seg mot å utføre abort.

Individers rett til religions-, samvittighets- og tankefrihet er ikke absolutt, og innebærer ikke en rett til å krenke andres rett til liv, likestilling eller privatliv. Statene har en plikt til å sikre retten til tilgang til lovlige medisinske tjenester, inkludert reproduktive helsetjenester. Der disse kommer i konflikt, må statene sikre pasientene tilgang til helsetjenester som pasienten har lovlig rett til å motta. FNs menneskerettskomité uttaler i generell kommentar nr. 36 punkt 8

States parties should remove existing barriers to effective access by women and girls to safe and legal abortion, including barriers caused as a result of the exercise of conscientious objection by individual medical providers, and should not introduce new barriers.

FNs overvåkingsorganer for menneskerettighetene, som CEDAW-komitéen, har gjentatte ganger bekreftet at statene har en plikt til å regulere eventuelle konflikter mellom helsepersonells ønske om å reservere seg fra å yte bestemte helsetjenester, for å sikre at kvinners tilgang til helse og reproduktiv helse ikke begrenses.

Samvittighetsfriheten er beskyttet av EMK artikkel 9. I artikkel 9 er retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet nedfelt:

Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og så vel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Bestemmelsen er i hovedsak sammenfallende med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18, og bestemmelsene behandles derfor sammen i det følgende.

En arbeidstaker som nekter å utføre en arbeidsoppgave kan tenkes å påberope samvittighetsfriheten, men også religions- og livssynsfriheten. Det vil heller ikke alltid være et klart skille mellom saker som behandles som spørsmål om inngrep i religions- og livssynsfriheten eller samvittighetsfriheten.

Det er ikke noe krav til hva slags eller hvilken religion eller overbevisning man påberoper seg, så lenge det naturlig faller inn under bestemmelsens ordlyd. FNs menneskerettskomité har uttalt følgende om dette (Committee, 1993):

Article 18 protects theistic, non-theistic and atheistic beliefs, as well as the right not to profess any religion or belief. The terms «belief» and «religion» are to be broadly construed. Article 18 is not limited in its application to traditional religions or to religions and beliefs with institutional characteristics or practices analogous to those of traditional religions.

FNs menneskerettskomité har slått fast at det ikke kan gjøres inngrep i tanke- og samvittighetsfriheten eller i retten til å ha eller ta en religion eller tro. Også EMK artikkel 9 beskytter den enkeltes rett til å ha tankefrihet, samvittighetsfrihet og religions- og livssynsfrihet. Den verner altså den indre retten til å ha en religion, samvittighet eller overbevisning, også kalt «forum internum». Forum internum, retten til å ha en samvittighet eller en religion kan ikke begrenses. Dette kan blant annet innebære en rett til ikke å gi opplysninger om religiøs eller livssynsmessig overbevisning.

Artikkel 9 gir også rett til å utøve sin religion eller overbevisning; å gi uttrykk for den offentlig eller privat «ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse». Denne delen av rettigheten kalles gjerne «forum externum».

EMK artikkel 9 nr. 2 gis staten en mulighet til å gjøre begrensninger i borgernes frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning. Begrensningene kan som nevnt bare gjelde friheten til å gi uttrykk for ens religion eller overbevisning, forum externum, og dermed ikke i religions- og livssynsfriheten som sådan, forum internum.

For at et inngrep skal være tillatt etter EMK artikkel 9 nr. 2, må det være «foreskrevet ved lov», ha et legitimt formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn. Denne begrensningen på et individs rett til å reservere seg av samvittighetsgrunner ble eksplisitt anerkjent av EMD i saken Pichon and Sajous v. France (2001) i forbindelse med tilgang til prevensjonsmidler. Saken gjaldt to eiere av et apotek som nektet å selge forskrevne prevensjonsmidler. Nektelsen ble begrunnet med apotekernes religiøse overbevisning. EMD viste til at trosfrihet, og retten til å opptre i samsvar med sin tro, var omfattet av art. 9 i EMK. EMD fant imidlertid at rettigheten ikke kunne tolkes så vidtrekkende at det innebar en rett til å påtvinge andre sin tro eller begrense andres frihet.