4 Ytringsfrihetens rettslige rammer
4.1 Innledning
Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett som beskytter muligheten til å ytre seg, forholde seg taus og til å motta ytringer og informasjon. Det er også en rettighet som er sentral i realiseringen av andre menneskerettigheter, som forsamlingsfrihet, foreningsfrihet, religionsfrihet og retten til utdanning.
Retten til ytringsfrihet var en av de grunnleggende frihetene som ble inntatt i Grunnloven i 1814. Vernet av ytringsfriheten er senere styrket ved grunnlovsreform, internasjonale menneskerettskonvensjoner og lovendringer.
I dette kapitlet gjennomgås først rettslige utgangspunkt og rammer for ytringsfriheten i Grunnloven og etter internasjonal rett. Deretter følger en oversikt over de mest sentrale lovbestemmelsene som griper inn i og begrenser ytringsfriheten.
Kommisjonen er i mandatet bedt om å utrede rammene for ytringsfrihet i dagens samfunn, inkludert de juridiske rammene. Vi ble ikke eksplisitt bedt om å utrede alle begrensningene av ytringsfriheten i lovverket. Det ville i så fall være en omfattende oppgave. Den danske ytringsfrihetskommisjonen hadde en slik rettslig utredning i sitt mandat, og ba alle danske departementer sende inn lister over alle innskrenkninger i ytringsfriheten på sine ansvarsområder. Dette endte i en 87 sider lang liste.1 Den danske kommisjonen konkluderte med at det i Danmark finnes minst 425 lovbestemte begrensninger av ytringsfriheten, fordelt på 84 lover.2
Dette er en påminnelse om at ytringsfriheten ikke er absolutt. Det finnes en lang rekke begrensninger av ytringsfriheten også i Norge. Mange av dem er selvsagte, få av dem diskuteres særlig i offentligheten. For eksempel finnes det over 200 bestemmelser om taushetsplikt alene i det norske lovverket.3
Gjennomgangen i dette kapitlet er ikke ment å være en uttømmende oversikt over alle bestemmelser som griper inn i ytringsfriheten. Det er likevel nødvendig å sette ytringsfriheten inn i en rettslig kontekst. Med utgangspunkt i EMK artikkel 10 (2) belyses de begrunnelser som kan være legitime for å begrense ytringsfriheten, slik også den forrige ytringsfrihetskommisjonen gjorde.4
4.2 Grunnloven
4.2.1 Generelle utgangspunkter
Grunnloven inneholder grunnleggende regler for vår statsform og politiske system, og oppstiller grenser og forpliktelser for staten. Grunnloven skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.5Staten har plikt etter Grunnloven til å respektere og sikre menneskerettighetene, både de som står i Grunnloven og de som følger av traktater om menneskerettigheter som Norge har forpliktet seg til å følge, på det nivået de er gjennomført i norsk rett.6
Staten skal ikke bare la være å krenke menneskerettighetene, men har også en plikt til å ta positive skritt for å hindre at andre krenker rettighetene. Domstolene plikter å håndheve menneskerettighetene og å sørge for at eventuelle menneskerettsbrudd blir reparert.7
Grunnloven er den øverste rettskilden i det norske rettssystemet. Det vil si at Grunnlovens bestemmelser, herunder § 100 om ytringsfrihet, skal gå foran alminnelig lovgivning, forskrifter, instrukser mv. hvis det oppstår konflikt.
4.2.2 Grunnloven § 100
Ytringsfriheten har vært beskyttet av Grunnloven siden 1814, den gangen under betegnelsen «Trykkefrihed».8 I 2004 fikk vi en revidert ytringsfrihetsbestemmelse i Grunnloven, basert på forslag fra den forrige ytringsfrihetskommisjonen.9
Boks 4.1 Grunnloven § 100
Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder.Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.
Første ledd i bestemmelsen fastslår det prinsipielle utgangspunktet om at det skal være ytringsfrihet.10 Dette betyr frihet til å ytre seg, frihet til å forholde seg taus og frihet til å motta ytringer (informasjonsfriheten).
Bestemmelsen beskytter den materielle ytringsfriheten, det vil si retten til å ytre seg uten å bli holdt rettslig ansvarlig i etterkant. Denne retten er ikke absolutt, og andre ledd åpner for inngrep forutsatt at disse har hjemmel i lov og lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse».
Bestemmelsens tredje ledd gir et særlig sterkt vern for «[f]rimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand». Her er terskelen for inngrep høyere – det kan bare settes «klart definerte grenser» for slike ytringer og det må foreligge «særlig tungtveiende hensyn» holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser. «Frimodige ytringer» er ytringer som faller inn under kjerneområdet av hva ytringsfriheten beskytter, som ytringer om politikk og andre saker av offentlig interesse. Den forrige ytringsfrihetskommisjonen beskrev dette som ytringer som «det kan kreves både mot og uavhengighet for å fremsette» og siktet særlig til kritiske ytringer på tvers av den etablerte oppfatning eller på tvers av autoriteter.11
Mens den materielle ytringsfriheten gir et vern mot ansvar i etterkant, skal den formelle ytringsfriheten sikre at ytringer får framsettes. I § 100 beskyttes dette i fjerde ledd, som forbyr forhåndssensur eller andre forebyggende forholdsregler. Grunnlovens system er altså et etterfølgende ansvar for ytringer.
Etter fjerde ledd gjelder det visse unntak fra forbudet mot forhåndssensur. Det kan benyttes dersom det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder, og det kan iverksettes brevsensur innenfor anstalter. Forbudet mot forhåndssensur er ikke et absolutt hinder for at domstolene, i helt spesielle tilfeller, kan gripe inn på forhånd mot en ytring, for eksempel ved å forby et tv-program eller en medieomtale ved kjennelse. Dette kalles midlertidig forføyninger, og disse gjelder inntil en rettssak er avgjort. Men terskelen for at domstolene kan nedlegge et slikt forbud, er svært høy. Dette er nærmere behandlet i punkt 4.4.9.
Boks 4.2 Grunnloven hindret blokkering av russiske medier
Forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven ble aktualisert våren 2022 da regjeringen skulle ta stilling til om Norge skulle følge EU og blokkere de russiske mediene Russia Today (RT) og Sputnik som en del av sanksjonene mot Russland. De to mediene var sentrale redskap for russiske myndigheter for å spre propaganda om krigen i Ukraina.
Den norske regjeringen valgte å ikke sensurere de russiske kanalene, og viste spesielt til at Grunnloven stiller svært høye krav for å kunne innskrenke ytringsfriheten, og at det var vanskelig å se at disse russiske medieaktørene utgjorde en slik trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser i Norge at det kunne forsvare forhåndssensur. Statsminister Jonas Gahr Støre presiserte i et skriftlig svar til Stortinget om saken at den norske Grunnloven synes å gi noe sterkere beskyttelse mot forhåndssensur enn EMK artikkel 10 og EUs pakt om fundamentale rettigheter artikkel 11.
Kilde: Sak nr. 4 [13:18:22]. Redegjørelse av kultur- og likestillingsministeren om ytringsfrihet og pressefrihet og om nåsituasjonen og måloppnåelsen i mediepolitikken 2022. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/redegjorelse-om-mediepolitikk-og-ytringsfrihet/id2910315; Dokument nr. 15:1912 (2021–2022). Skriftlig spørsmål fra Erna Solberg (H) til statsministeren, Besvart: 04.05.2022 av statsminister Jonas Gahr Støre.
I femte ledd beskytter Grunnloven også informasjonskravet som en del av ytringsfriheten. Det gjelder retten til innsyn i statens og kommunens dokumenter (offentlighetsprinsippet) og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer (møteoffentlighetsprinsippet). Begrensninger i informasjonskravet må ha lovhjemmel og begrunnes i hensyn til personvernet eller andre tungtveiende grunner.
Videre skal statens myndigheter tilrettelegge for «en åpen og opplyst offentlig samtale». Dette omtales gjerne som «infrastrukturkravet» i Grunnloven og framgår direkte av sjette ledd. Den forrige ytringsfrihetskommisjonen beskrev det som «et overordnet statlig ansvar for oppbyggingen av et offentlig rom», der individer og grupper skal sikres en faktisk ytringsmulighet. I motsetning til de andre delene av ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven, som innebærer juridiske rettigheter og plikter, er infrastrukturkravet først og fremst et praktisk, institusjonelt og politisk ansvar for staten til å sikre faktisk ytringsmulighet.12
Boks 4.3 Infrastrukturkravet
Etter sjette ledd i Grunnloven §100 skal staten legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.
Kjernen i infrastrukturkravet er at det ikke er nok at staten lar være å gripe inn i ytringsfriheten, den skal aktivt vedlikeholde og utvikle det offentlige rom slik at det finnes kanaler og institusjoner for en åpen og opplyst offentlig samtale. Tanken er at hvis en eller flere av de tre helt avgjørende prosessene for ytringsfrihet (sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse) ikke fungerer som forutsatt, må det primære tiltaket være styrking av prosessene ved positive virkemidler. Den forrige ytringsfrihetskommisjonen påpekte at man i stedet for å forby verbale angrep på posisjoner, handlinger og holdninger burde legge forholdene til rette for at de som angripes kan komme til orde – og nå fram til den samme allmennhet – med sine versjoner av virkeligheten.
Begrepene «åpen» og «opplyst» skal minne om det ansvaret staten har for at forholdene legges til rette for en bred deltakelse i det offentlige ordskiftet. Dette kan være alt fra å ha en offentlig allmennutdanning for alle, bibliotek, samfunnshus, til ulike støtteordninger innen felt som media, kunst, vitenskap og biblioteker og en utdannings-, forsknings- og kulturpolitikk i vid forstand.
I infrastrukturkravet ligger det også en aktiv informasjonsplikt for staten. Det betyr at staten på noen områder har plikt til å gå ut med informasjon til allmennheten, eller sørge for at andre som sitter på viktig informasjon, har informasjonsplikt.
Kilde: NOU 1999: 27 punkt 10.3.8, St.meld. nr. 26 (2003–2004) punkt 7.6.3–7.6.4.
4.2.3 Grunnloven § 101
Nært forbundet med ytringsfriheten er foreningsfriheten og forsamlings- og demonstrasjonsfriheten.13 Disse rettighetene er beskyttet i Grunnloven § 101. Å kunne organisere seg i foreninger, herunder politiske partier, er et viktig virkemiddel for å delta i den demokratiske prosessen. Det samme er muligheten til å uttrykke meninger, tanker og ideer gjennom demonstrasjoner og politiske forsamlinger.
Boks 4.4 Grunnloven § 101
Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier.
Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.
Etter sin ordlyd framstår rettighetene i § 101 som absolutte. Høyesterett har imidlertid slått fast at det er adgang til å gjøre inngrep dersom inngrepet har hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig, etter mønster av EMK artikkel 11.14
Foreningsfriheten gjelder alle former for foreninger. Noen typer foreninger har imidlertid et sterkere vern enn andre fordi de også ligger i kjernen av ytringsfrihetens begrunnelser. Et eksempel er politiske partier, som nyter et særlig sterkt vern på grunn av deres betydning for demokratiet.15 Kommisjonen drøfter spørsmålet om det bør innføres et forbud mot rasistiske organisasjoner i Norge i kapittel 10.6.4.
Også vernet om forsamlingsfriheten gjelder alle former for fredelige forsamlinger – alt fra fester eller konserter i parken, til demonstrasjoner. Men også her har noen typer forsamlinger et sterkere vern enn andre fordi de er så nært knyttet til andre menneskerettigheter, som blant annet ytringsfriheten. Det vil si at terskelen for inngrep heves.16 Som et utgangspunkt skal det eksempelvis mer til for å begrense retten til å avholde en demonstrasjon enn en konsert.
Boks 4.5 Forsamlingsfriheten og pandemi
Forsamlingsfriheten har blitt aktualisert på flere måter de siste årene, ikke minst i forbindelse med utbruddet av covid-19. Gjennom pandemien ble det lagt store begrensninger på den allmenne forsamlingsfriheten, i form av restriksjoner for hvor mange det var lov å møte, både innendørs og utendørs, inkludert i eget hjem.
Ved flere anledninger måtte politiet vurdere demonstrasjoner opp mot bestemmelser i covid-19-forskriften om å forby sammenkomster. Politiet vurderte forskriften opp mot demonstrasjonsfriheten, og landet på at den ikke kunne forsvare et forbud mot demonstrasjonene. «Når grunnlaget for å gripe inn er usikkert, har politiet bare ett valg: å sikre ytringsfriheten ved å la demonstrasjonene få gå som planlagt», skrev politiadvokat i Oslo politidistrikt, Kai Spurkland i et debattinnlegg i Aftenposten.
Kilde: Aftenposten 6. juni 2020: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/wPaPy5/det-er-ikke-politiet-som-gir-tillatelse-til-demonstrasjoner-det-er-gr
Boks 4.6 Demonstrasjonsfrihet og klima
Frykten for klimaendringer har fått mennesker til å ta til gatene verden over. I Norge, som i mange andre land, har det både vært arrangert elevstreik og klimabrøl. I tillegg har noen grupper tydd til sivil ulydighet, som klimaaktivistgruppen Extinction Rebellion («XR»). Flere av disse aksjonene har havnet i rettsapparatet, der forholdet mellom demonstrasjonsfrihet og hensynet til ro og orden har blitt vurdert.
En av aksjonene endte opp i Høyesterett i 2022. Saken gjaldt aktivister fra Extinction Rebellion som hadde sperret morgentrafikken i Oslo sentrum, og som ble innbrakt av politiet og senere bøtelagt da de nektet å fjerne seg. Høyesterett kom til at inngrepet i ytrings- og forsamlingsfriheten var forholdsmessig. Retten la vekt på at selve kjerneformålet med aksjonen var å lamme trafikken, at det oppsto farlige situasjoner, at politiet ikke var blitt varslet på forhånd og at politiet ikke hadde foretatt seg noe mot demonstrantene som ikke befant seg i veibanen.
Kilde: HR-2022-981-A.
4.3 Internasjonal rett
4.3.1 Konvensjoner som beskytter ytringsfriheten – oversikt
I tillegg til grunnlovsvernet er ytringsfriheten beskyttet i en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner som Norge er tilsluttet og folkerettslig bundet av. Disse setter rammer for hva lovgivende, utøvende og dømmende makt kan gjøre, og får dermed stor betydning for ytringsfrihetens rettslige rammer i Norge.
FNs menneskerettighetserklæring fastslår at enhver har rett til menings- og ytringsfrihet, og tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.17 Selv om erklæringen ikke er rettslig bindende, er den et sentralt grunnlag for det internasjonale arbeidet for menneskerettighetene, herunder retten til ytringsfrihet.
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 gir rettslig beskyttelse av ytringsfriheten.18 Det samme gjør artikkel 11 i EUs pakt om grunnleggende rettigheter.19 Bestemmelsene er bygd opp på tilsvarende måte, og har i all hovedsak samme innhold.
Mange konvensjoner som skal beskytte menneskerettighetene til særlige sårbare grupper i befolkningen inneholder også egne bestemmelser om ytringsfrihet. Det gjelder for eksempel Barnekonvensjonen, som beskytter barns ytringsfrihet spesielt i artikkel 13. Et annet eksempel er ILO-konvensjonen om urfolk og stammefolk i selvstendige stater som pålegger statene å sikre at urbefolkninger og stammefolk «i fullt monn [skal] nyte godt av menneskerettigheter og grunnleggende friheter uten hinder eller diskriminering».20FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) skal sikre ytrings-, menings- og informasjonsfrihet for personer med nedsatt funksjonsevne.21Kommisjonen kommer tilbake til betydningen av CRPD i kapittel 6.5.1.3.
Enkelte aspekter av ytringsfriheten er i tillegg beskyttet i særskilte konvensjoner. Europarådets konvensjon om rett til dokumentinnsyn i offentlig virksomhet (Tromsø-konvensjonen), trådte i kraft 1. desember 2020 og skal beskytte offentlighetsprinsippet.22
Forenings- og forsamlingsfriheten følger blant annet av EMK artikkel 11, FNs menneskerettighetserklæring artikkel 20 og SP artikkel 21 og 22.23
De internasjonale konvensjonsbestemmelsene er folkerettslig forpliktende for Norge. Det betyr at Norge har forpliktet seg overfor de andre konvensjonsstatene til å respektere og sikre rettighetene. Fordi det norske rettssystemet er dualistisk, anses imidlertid folkeretten og intern norsk rett for å være to adskilte rettssystemer. Hvilken status rettighetene har i intern norsk rett, vil derfor avhenge av hvorvidt og på hvilken måte de også er tatt inn i det norske rettssystemet.
EMK, SP og Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettighetsloven, og skal ved motstrid gå foran annen lovgivning.24 Rasediskrimineringskonvensjonen, som har betydning blant annet for spørsmålet om hatefulle ytringer, er inkorporert gjennom likestillings- og diskrimineringsloven.25 Andre konvensjoner kan være gjennomført ved transformasjon, det vil si at alminnelige lovbestemmelser eller andre rettsregler har et innhold som ivaretar forpliktelsene. Utover dette bestemmer flere sentrale lover, blant annet straffeloven, at disse lovene skal anvendes innenfor rammene av folkeretten.26 Dessuten gjelder det et overordnet tolkningsprinsipp om at norsk rett forutsettes å være i samsvar med folkeretten, slik at domstolene må benytte «alle de muligheter som anerkjente prinsipper for tolkning og anvendelse av rettsregler gir, for å unngå et folkerettsstridig resultat» (presumsjonsprinsippet).27
4.3.2 Nærmere om EMK artikkel 10 og praksis fra EMD
EMK artikkel 10 er den internasjonale bestemmelsen om ytringsfrihet som har størst innflytelse på norsk rett på ytringsfrihetsområdet. Når Høyesterett har vurdert saker om inngrep i ytringsfriheten, er det som regel EMK artikkel 10 som er utgangspunktet for vurderingen.28 Derfor tar den videre utredningen i dette kapittelet først og fremst utgangspunkt i EMK artikkel 10.
Boks 4.7 EMK artikkel 10
1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.
En viktig grunn til at EMK artikkel 10 har så stor betydning, er at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har en omfattende rettspraksis om bestemmelsen. Siden EMD ble etablert i 1959 og fram til 2021, har domstolen behandlet 1010 saker som endte med brudd på bestemmelsen. I 2021 var det 85 saker som endte med brudd.29 Avgjørelsene fra EMD er folkerettslig bindende og statspartene er forpliktet til å rette seg etter dommene i enhver sak de selv er part.30 EMDs praksis bidrar til å avklare hva som er ytringsfrihetens nærmere innhold og grenser, og har derfor stor betydning også utenfor sakene der den enkelte stat er part. EMDs tolkning av konvensjonen er i praksis bindende i senere saker, også for norske myndigheter.31
I tolkningen av artikkel 10 har EMD fastslått at ytringsfriheten utgjør en av de grunnleggende forutsetningene for et demokratisk samfunn og for individenes selvrealisering.32 Ytringsfriheten beskytter ikke bare positive, ufarlige og likegyldige ytringer, men også de som, slik EMD formulerer det, «fornærmer, sjokkerer eller forstyrrer». Slike ytringer må beskyttes av hensyn til pluralisme, toleranse og overbærenhet, som er en forutsetning for et demokratisk samfunn. For at myndighetene skal kunne gjøre inngrep i ytringsfriheten, krever EMD at det foreligger et tvingende samfunnsmessig behov.
Ytringsfrihetssaker innebærer som regel komplekse avveininger mellom ytringsfriheten og andres rettigheter eller offentlige interesser. EMD har utviklet et subsidiaritetsprinsipp og en lære om statenes skjønnsmargin som har betydning for disse avveiningene. Prinsippene er nylig kodifisert i EMKs fortale gjennom en tilleggsprotokoll.33 Subsidiaritetsprinsippet innebærer at statene har hovedansvaret for å sikre rettighetene i konvensjonen, mens EMD skal spille en subsidiær rolle. Skjønnsmarginen innebærer at EMD ikke alltid vil foreta en full overprøving, men overlate et visst rom for skjønn til nasjonale myndigheter.34
Graden av skjønn vil variere etter hva slags rettighet det er snakk om og hvor alvorlig et inngrep er. For eksempel vil den være mindre hvis det er snakk om forhåndssensur av ytringer eller inngrep i politiske ytringer enn dersom det for eksempel er snakk om inngrep i kommersielle ytringer. Men også her varierer skjønnsmarginen etter hvilke hensyn som begrunner det konkrete inngrepet og sakens omstendigheter for øvrig.35 Et utviklingstrekk i EMDs praksis de senere årene er at domstolen i en del saker først og fremst legger vekt på om nasjonale myndigheter har bygget sine avgjørelser på relevante vurderingskriterier etter EMK og EMD-praksis og om de har gjort en akseptabel vurdering av sakens fakta.36 Den skjønnsmarginen som følger av EMDs praksis gjelder for statene, og vil dermed ikke være overførbar til nasjonale domstolers prøving av iverksatte tiltak i en stat.37
Noen typer ytringer nyter et særlig sterkt vern etter EMDs praksis. Et eksempel er ytringer om politikk eller andre emner av offentlig interesse. Ifølge EMD er det lite rom for inngrep i denne type ytringer, og statens skjønnsmargin er snever.38
Et annet eksempel er saker som omhandler «offentlige vaktbikkjer», og da først og fremst redaktørstyrte journalistiske medier. Mediene, men i en del tilfeller også menneskerettsorganisasjoner, andre interesseorganisasjoner og bloggere, har en særlig funksjon som tilretteleggere for ytringsfrihet. De har sentrale kontrollfunksjoner i samfunnet. Også andre grupper i samfunnet beskyttes særskilt i kraft av deres rolle i et demokrati, som kunstnere og forfattere. Disse bidrar til utveksling av ideer og meninger som er viktige for et demokratisk samfunn. For å kunne ivareta sin samfunnsrolle, trenger de en sterkt beskyttet ytringsfrihet.39 Begrunnelsen for det sterke vernet er ikke først og fremst ytreren selv, men mottakere av ytringene – altså hensynet til informasjonsfriheten. Kommisjonen går nærmere inn på de ulike gruppene og ytringene som har et forsterket vern i kapitlene om redaktørstyrte journalistiske medier (kapittel 12) og ytringsfrihet i kunsten (kapittel 14).
EMD er en rettsutviklende domstol. Domstolen tolker EMK dynamisk og har utviklet en doktrine om at konvensjonen skal tolkes i lys av samfunnsutviklingen.40 Et område på ytringsfrihetsfeltet der domstolen har utviklet rettstilstanden betydelig de senere årene, er retten til innsyn i offentlige dokumenter.41 Dette redegjøres nærmere for i kapittel 11.
4.3.3 Særlig om EMK artikkel 17
Menneskerettighetene skal ikke misbrukes til å undergrave de demokratiske og menneskerettslige prinsipper de er ment å beskytte. Dette er blant annet forutsatt i EMK artikkel 17.42 Bakgrunnen for bestemmelsen er at konvensjonen ikke skal forstås slik at den forsvarer virksomheter eller handlinger som har til hensikt å krenke andre konvensjonsbeskyttede rettigheter.43 Forbudet skal hindre totalitære eller ekstremistiske enkeltpersoner eller grupper i å utnytte prinsippene i konvensjonen for å fremme sine interesser.44
Boks 4.8 EMK artikkel 17 Forbud mot misbruk av rettigheter
Intet i denne konvensjon skal kunne bli tolket slik at det innebærer at noen stat, gruppe eller person har noen rett til å ta opp noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er fastsatt her, eller til å begrense dem i større utstrekning enn konvensjonen gir anledning til.
For ytringsfriheten innebærer artikkel 17 at visse ekstreme ytringer ikke nyter noe vern etter artikkel 10 overhodet. I slike saker vil EMD avvise klagen direkte etter artikkel 17. Domstolen har for eksempel brukt artikkelen til å avvise klager om antisemittiske ytringer, ekstremistisk islamisme og terrorpropaganda.45 EMD har uttalt at artikkelen bare unntaksvis og i ekstreme tilfeller skal anvendes direkte til å avvise ytringsfrihetsklager.46
Bestemmelsen kan imidlertid også benyttes mer indirekte som et tolkningsmoment i artikkel 10-vurderinger. Om EMD anvender artikkel 17 direkte eller som tolkningsmoment etter artikkel 10, vurderes fra sak til sak og vil bero på de konkrete omstendighetene. Domstolen har blant annet trukket inn artikkel 17 som tolkningsmoment i saker om holocaustfornektelse.47
4.3.4 FNs traktatorganer
Selv om EMDs omfattende rettspraksis medfører at artikkel 10 er den internasjonale ytringsfrihetsbestemmelsen som har størst betydning i norsk rett, er det også andre internasjonale organer som håndhever menneskerettigheter.
FNs menneskerettskonvensjoner har egne komiteer eller traktatorganer. Blant disse er Menneskerettighetskomiteen, Barnekomiteen, Kvinnekomiteen, Komiteen for personer med nedsatt funksjonsevne og Rasediskrimineringskomiteen. Disse komiteene har tre funksjoner. For det første avgir de generelle tolkningsuttalelser om konvensjonsbestemmelser og konvensjonsrelaterte temaer. For det andre må statene med jevne mellomrom rapportere til komiteene om den nasjonale gjennomføringen av konvensjonene. Dette danner grunnlag for en rapport fra komiteene. For det tredje kan komiteene behandle individklager, forutsatt at statene har sluttet seg slike ordninger som følger av tilleggsprotokoller til konvensjonene.
Norge er tilsluttet klageordningene til Menneskerettighetskomiteen, Kvinnekomiteen og Rasediskrimineringskomiteen, men ikke Barnekomiteen og Komiteen for personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteene har samlet behandlet 31 saker mot Norge.48 Av disse har bare én sak dreid seg om ytringsfrihet – Bootboys-saken fra 2005 der Norge ble felt i Rasediskrimineringskomiteen. Bakgrunnen for saken var at Høyesterett hadde frifunnet en nynazist for rasistiske og antisemittiske uttalelser (se boks 4.9).
Boks 4.9 Norge felt i Rasediskrimineringskomiteen
I 2005 behandlet FNs Rasediskrimineringskomite en individklage mot Norge. Klagerne var Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo og Trondheim, samt Antirasistisk Senter.
Bakgrunnen for klagen var at lederen for den nynazistiske gruppen Boot Boys, Terje Sjølie, var blitt frifunnet i Høyesterett etter å ha blitt tiltalt for hatefulle ytringer. Tiltalen gjaldt en offentlig tale, der Sjølie blant annet hadde uttalt følgende: «Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker». I talen hadde han videre hyllet Rudolf Hess og Adolf Hitler, gitt uttrykk for at de forsamlede kjempet for «et Norge bygget på nasjonalsosialismen» og avsluttet med gjentatte «sieg Heil».
Klagerne hevdet at frifinnelsen innebar et brudd på Rasediskrimineringskonvensjonen artikkel 4, som påbyr statene å bekjempe rasehat og rasediskriminering. Komiteen ga klagerne medhold. Komiteen la vekt på at uttalelsene var av en særdeles støtende karakter, og at hensynet til ytringsfriheten derfor ikke kunne tillegges avgjørende vekt.
Kilde: Rt. 2002 s. 1618, CERD/C/67/D/30/2003
I de senere årene har Norge fått anbefalinger fra flere av traktatorganene om å styrke bekjempelsen av hatefulle ytringer.49 Rasediskrimineringskomiteen har også anbefalt et forbud mot rasistiske organisasjoner.50 Komiteene har dessuten avgitt generelle kommentarer som er av relevans på ytringsfrihetsfeltet.51
Høyesterett har i flere saker vurdert hvilken vekt uttalelser fra FN konvensjonsorganer skal ha i norsk rett.52 Høyesterett har lagt til grunn at uttalelser fra komiteene ikke er rettslig bindende, men at deres konvensjonstolkninger i utgangspunktet har betydelig vekt som rettskilde.Hvilken vekt som skal legges på uttalelsene, avhenger blant annet av hvor godt de er forankret i konvensjonsteksten. Et annet sentralt moment er om det dreier seg om tolkningsuttalelser, eller om uttalelsen mer må sees som et råd om optimal praksis.53
4.3.5 EU- og EFTA-domstolen
Ytringsfriheten er vernet i EUs pakt om grunnleggende rettigheter fra 2009.54 Pakten tilhører de øverste rettskildene i EU-retten, men er ikke en del av EØS-avtalen og derfor ikke rettslig bindende for Norge. Den kan likevel få betydning i norsk rett, særlig dersom det er snakk om rettigheter som har parallell beskyttelse i EMK.55
Dette innebærer at EU-domstolens og eventuelt EFTA-domstolens tolkninger av pakten kan få betydning i norsk rett.56 Også indirekte kan domstolenes praksis om pakten få betydning, dersom den legges til grunn av EMD i tolkningen av EMK.57
EU-retten inneholder også direktiver og forordninger som regulerer sider ved ytringsfriheten, og som er tatt inn i norsk rett gjennom EØS-avtalen. I kapittel 8.4.2 redegjør kommisjonen nærmere for EU-regler som regulerer ansvar for ytringer på nettet, og gir også en oversikt over forslaget til en ny forordning om digitale tjenester (Digital Services Act). For tolkningen av disse direktivene og forordningene vil praksis fra EU- og EFTA-domstolen være sentral.58
4.4 Inngrep i ytringsfriheten
4.4.1 Generelt om inngrep
Vernet av ytringsfriheten i Grunnloven og internasjonale konvensjoner legger begrensninger på det handlingsrommet myndighetene har til å regulere ytringer. Ytringsfriheten er imidlertid ikke absolutt. Staten kan gjøre inngrep i – eller begrense – ytringsfriheten, forutsatt at visse inngrepsvilkår er oppfylt. Et inngrep er altså noe annet enn en krenkelse av ytringsfriheten. En slik krenkelse er det først dersom et inngrep ikke oppfyller disse inngrepsvilkårene.
Inngrep i ytringsfriheten kan være av ulik karakter. De mest alvorlige og inngripende er bestemmelser som åpnet for straff mot ytringer. Men også andre sanksjoner, som erstatningskrav og tap av rettigheter, utgjør inngrep som kan ha stor betydning for ytringsfriheten. Andre eksempler er konsesjonsplikt for kringkasting og ransaking av journalistisk materiale.
Både Grunnloven og EMK åpner for inngrep i ytringsfriheten. Inngrepsvilkårene er ulikt formulert, men kan oppsummeres som et krav om at inngrepet må ha hjemmel i lov, at det må ivareta et lovlig formål og at det må være nødvendig i et demokratisk samfunn, det vil si at det må være forholdsmessig.
I det følgende gjennomgås ulike lovbestemmelser som griper inn i ytringsfriheten. Formålet er å sette ytringsfriheten inn i en rettslig kontekst. Gjennomgangen tar utgangspunkt i formålene som er listet opp i ytringsfrihetsbestemmelsen i EMK (se boks 4.7). Overordnet kan man sondre mellom inngrep der formålet er å beskytte andres rettigheter og inngrep der formålet er å ivareta ulike offentlige interesser.59 Gjennomgangen er strukturert ut ifra denne sondringen.
4.4.2 Vern av andres rettigheter – særlig om retten til privatliv
Ytringsfriheten kan begrenses av hensyn til andres rettigheter. Mange ytringsfrihetssaker i domstolene handler om avveiningen mellom ytringsfrihet og retten til privatliv. Retten til privatliv er vernet både i Grunnloven, EMK og andre internasjonale konvensjoner.60
Privatlivsbegrepet favner vidt og har ingen uttømmende definisjon.61 Det vil si at retten til privatliv kan begrunne inngrep i ytringsfriheten på flere ulike måter. Vern av andres omdømme og beskyttelse av fortrolige opplysninger er to sider ved vernet av privatliv som skal behandles i de to påfølgende punktene.
Boks 4.10 EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv
1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Et overordnet utgangspunkt i saker som berører forholdet mellom ytringsfriheten og privatlivsvernet, er at det må treffes en rimelig balanse mellom de to rettighetene. De to rettighetene anses som likeverdige. Det betyr at hvis en sak kommer opp for EMD, skal det ikke ha noen betydning om klagen gjelder ytringsfriheten eller retten til privatliv. Dersom en avis har blitt domfelt for ærekrenkelser i norske domstoler og klager saken inn for EMD som en ytringsfrihetssak, så skal vurderingen være den samme dersom resultatet hadde vært motsatt i nasjonale domstoler og det var den påstått ærekrenkede som klaget inn saken for brudd på retten til privatliv. I likhet med ytringsfriheten, innebærer retten til privatliv også positive plikter for staten.62 Det vil si at staten noen ganger ikke bare har adgang til, men også en plikt til å gjøre inngrep i ytringsfriheten for å verne om privatlivet.
Norsk lovgivning inneholder flere bestemmelser som begrenser ytringsfriheten av hensyn til andres privatliv. Blant annet kan offentlige meddelelser som krenker privatlivets fred medføre både straff og erstatningsansvar.63 I en dom fra 2019 konkluderte for eksempel Høyesterett med at en mor som hadde delt bilder og videoklipp mv. av datteren sin, kunne straffes for krenkelse av privatlivets fred uten at dette var i strid med morens ytringsfrihet.64 I 2021 fikk straffeloven en egen bestemmelse om deling av bilde, film eller lydopptak av krenkende eller åpenbart privat karakter.65
En annen begrensning gjelder retten til eget bilde. Fotografier som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, med unntak av i en del nærmere angitte tilfeller, herunder tilfeller der avbildningen har aktuell og allmenn interesse.66
Boks 4.11 Bryllupsfotosaken
Menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg behandlet i 2014 en klagesak mot Norge som aktualiserte forholdet mellom ytringsfrihet og privatliv. Klagen gjaldt publisering av bilder fra bryllupet til musikkartisten Lars Lillo-Stenberg og skuespilleren Andrine Sæther i 2005. Paret giftet seg på en holme utenfor Tjøme i Oslofjorden, og ukebladet Se og Hør publiserte bilder de selv hadde tatt fra vielsesseremonien. Paret saksøkte Se og Hør for inngrep i deres privatliv, men fikk ikke medhold i Høyesterett. EMD mente norsk høyesterett hadde gjort en samvittighetsfull avveining av retten til ytringsfrihet opp mot retten til privatliv, og konkluderte med at frifinnelsen ikke krenket parets privatliv. Saken viser hvordan EMDs praksis ikke nødvendigvis løser hva som skal bli resultatet av en konkret avveining, men gir retningslinjer for hvordan avveiningen skal skje.
Kilde: Rt. 2008 s. 1089, Lillo-Stenberg og Sæther mot Norge (13258/09, 16. januar 2014).
I domstolene gjelder det flere begrensninger i ytringsfriheten av hensyn til privatlivets fred. Utgangspunktet er at rettsmøter er offentlige og at forhandlinger og rettsavgjørelser kan gjengis offentlig, men det finnes flere unntak.67 Blant annet er det en generell hovedregel om referatforbud i straffesaker i alle rettsmøter utenfor hovedforhandling, som møter om varetektsfengsling.68 Videre kan retten av hensyn til privatlivets fred beslutte at rettsmøter i både sivile saker og straffesaker skal holdes for lukkede dører, samt begrense adgangen til å gjengi forhandlingene eller rettsavgjørelser offentlig.69 Retten kan komme til ulike mellomløsninger, for eksempel ved å gi mediene eller andre særskilt adgang til lukkede rettsmøter, eventuelt i kombinasjon med pålegg om taushetsplikt.70 I straffesaker er hovedregelen at det ikke er lov å ta bilder, filme eller gjøre opptak under forhandlingene. Som hovedregel er det også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av siktede eller domfelte på vei til eller fra saken, med mindre vedkommende samtykker.71 Høyesterett har i flere saker tatt stilling til dette fotoforbudet opp mot ytringsfriheten etter EMK (se boks 4.12).
Boks 4.12 Fotoforbud i Høyesterett
I 2003 ble sjefredaktøren i TV 2 frikjent i Høyesterett for å ha publisert bilder av en domfelt i en mye omtalt straffesak (Baneheia-saken). Høyesterett la til grunn at innholdet i bildet var av så stor interesse at forbudet ikke var forholdsmessig etter EMK artikkel 10 (2), selv om publiseringen var i strid med domstolloven. Utover at selve saken var ekstraordinær og av betydelig offentlig interesse, la domstolen også vekt på at bildene dokumenterte at domfelte hadde en annen reaksjon enn det hans forsvarer hadde gitt uttrykk for. Derfor mente Høyesterett det forelå «helt særegne hensyn» som gjorde at offentlighetens rett til informasjon måtte veie tungt.
I 2004 kom Høyesterett til motsatt konklusjon i en lignende sak. Her ble redaktørene i hhv. Dagbladet og Aftenposten dømt for å ha publisert bilder av domfelte i en mye omtalt straffesak («Orderudsaken»). Selv om saken var mye omtalt og av «enorm offentlig interesse», mente Høyesterett det ikke forelå særegne hensyn som tilsa at fotoforbudet måtte vike av hensyn til ytringsfriheten. Dommen fra 2004 ble klaget inn til EMD, som frifant Norge.
Kilde: HR 2003-37 A; HR 2004-586-A; Egeland og Hanseid mot Norge, no. 34438/04.
Også andre rettigheter enn retten til privatliv kan begrunne inngrep i ytringsfriheten. Et eksempel er opphavsrettigheter, som er vernet av retten til eiendom etter EMK.72 I norsk rett er opphavsrett regulert i åndsverkloven, som gjennomfører i alt ni EU-direktiver. Åndsverkloven skal sikre rettigheter og samtidig gi insentiv til kulturell produksjon.73 Loven gir rettighetshaver enerett til sine verk og skal sikre inntekter ved viderebruk.74 Samtidig inneholder den flere unntak som skal sikre at alle i samfunnet har tilgang til åndsverk av hensyn til ytrings- og informasjonsfriheten. Viktige unntak i den forbindelse er sitatretten og retten til å gjengi verk som er en del av en aktuell hendelse og undervisning.75 I en del av tilfellene der eneretten må vike for ytringsfriheten, følger det av loven at opphaver har krav på vederlag.76
Boks 4.13 Databasevern i Høyesterett
Høyesterett behandlet i 2019 en sak som satte forholdet til informasjonsfriheten opp mot rettighetshavers vern. Saken gjaldt uttrekk og gjenbruk av innhold fra databasen til stiftelsen Lovdata. Rettspraksis.no hadde i en periode hentet bearbeidede høyesterettsavgjørelser fra Lovdata og lagt disse fritt tilgjengelig for allmennheten på sitt nettsted. Høyesterett kom til at det åpenbart var et inngrep i EMK artikkel 10 (1) å dømme Rettspraksis.no for brudd på databasevernet i åndsverksloven, men at inngrepet var i tråd med EMK art 10 (2). Høyesterett la særlig vekt på at Lovdata hadde brukt store ressurser for å lage databasen og bearbeide innholdet, og at det ikke var snakk om tilgang til informasjon som ikke ellers ville være tilgjengelig. Kjennelsen førte til at Stortinget vedtok å sette ned et arbeid for å gjøre rettspraksis tilgjengelige for aktører som ønsker å videreformidle disse.
Kilde: HR-2019-1725-A; Innst. 6 S (2019–2020).
4.4.3 Vern av andres omdømme
Lovverket gir også et vern mot spredning av rykter og påstander som kan krenke en annens æresfølelse eller omdømme som påstander om voldtekt, korrupsjon eller feilbehandling. Dette kalles gjerne for ærekrenkelser. Tidligere kunne man bli straffet for å komme med ærekrenkende ytringer. Det kan man ikke lenger. I 2009 ble straffeloven endret slik at man ikke lenger kunne bli holdt strafferettslig ansvarlig for ærekrenkelser, kun erstatningsansvarlig.77
Både redaktørstyrte medier og sosiale medier mv. kan i noen tilfeller ilegges erstatningsansvar dersom det framsettes ærekrenkende ytringer på deres plattformer, som i et kommentarfelt.78
Vernet av den enkeltes omdømme er et aspekt av privatlivet i EMK artikkel 8. Behovet for verne mot spredning av ærekrenkende rykter og påstander må avveies konkret mot behovet for ytringsfrihet.
EMD har behandlet flere saker mot Norge som går på forholdet mellom ærekrenkelser og ytringsfrihet, mange av dem om påståtte ærekrenkelser i mediene. I disse sakene foretar EMD en avveining mellom retten til privatliv og ytringsfrihet. Vern av omdømme skal ikke føre til unødige begrensninger i pressens rolle som «offentlig vaktbikkje».79
4.4.4 Vern av fortrolige opplysninger
En viktig del av privatlivsvernet er vernet av fortrolige opplysninger. I norsk lovgivning finnes det en lang rekke bestemmelser om taushetsplikt for ulike sektorer – en gjennomgang utført av Norsk Journalistlag i 2017 viste at det fantes over 200 slike bestemmelser.80
Bestemmelsene om taushetsplikt ivaretar ulike hensyn, både private og offentlige. I den alminnelige bestemmelsen om taushetsplikt i forvaltningsloven, gjelder for eksempel taushetsplikt både for informasjon om «noens personlige forhold» og ulike forhold som det vil være «av konkurransemessig betydning å hemmeligholde».81 Brudd på taushetsplikt er straffbart.82
I tillegg til de tradisjonelle bestemmelsene om taushetsplikt, gir EUs personvernforordning (GDPR) et vern om personopplysninger. Forordningen er gjennomført i norsk rett gjennom personopplysningsloven.83 Forordningens vern er videre enn taushetspliktsreglene fordi «personopplysninger» omfatter alle opplysninger som kan knyttes til en identifisert person.84 Den gjelder også for alle som foretar visse former for behandling av slike personopplysninger, både offentlige og private aktører.85 Det vil for eksempel si at medlemslistene på et treningssenter er omfattet av GDPR. Forordningen stiller en lang rekke krav til hvordan personopplysninger skal behandles.
Hensynet til personopplysningsvern og ytringsfrihet må avveies mot hverandre. Fordi forordningen inneholder regler som griper inn i friheten til å motta og behandle informasjon, pålegger den også staten å ha lovbestemmelser som sikrer retten til ytrings- og informasjonsfrihet. Dette inkluderer regler om behandling av personopplysninger som finner sted i journalistisk øyemed eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer.86 Denne beskyttelsen av ytrings- og informasjonsfriheten er tatt inn gjennom konkrete unntak fra flere av kravene i forordningen i personopplysingsloven § 3.
Norge hadde krav til behandling av personopplysninger lenge før forordningen ble inkorporert. En viktig forskjell er likevel at loven nå hjemler mye høyere gebyrer for overtredelser av kravene.87
Kommisjonen behandler forholdet mellom ytringsfrihet og taushetsplikt/personopplysningsvern i kapittel 11 om offentlighetsprinsippet og retten til informasjon og i kapittel 15 om ytringsfrihet i arbeidslivet.
4.4.5 Nasjonal sikkerhet, territorial integritet og offentlig trygghet
Ulike hensyn, som nasjonale sikkerhetsinteresser, kan begrunne inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten.
Blant annet inneholder sikkerhetsloven et eget kapittel med flere bestemmelser om gradert informasjon og skjerpede krav til informasjonssikkerhet. All sikkerhetsgradert informasjon, det vil si informasjon som kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser om den blir kjent for uvedkommende, skal beskyttes særskilt og er underlagt taushetsplikt.88
Sikkerhetsloven gjelder også med noen tilpasninger for stortingsrepresentanter som har taushetsplikt om gradert informasjon.89 Stortinget kan også, for eksempel av hensyn til sikkerhetsinteresser, vedta unntak fra hovedregelen om møteoffentlighet og at forhandlingene skal trykkes.90 Sikkerhetspolitiske konsultasjoner med regjeringen gjøres i Den utvidete utenriks- og forsvarskomité der både forhandlinger, innkalling og dagsorden som hovedregel er unntatt offentlighet.91
Videre er det flere begrensninger i ytringsfriheten i straffelovens kapitler om vern av Norges selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser og om terrorkriminalitet. Det er for eksempel straffbart å framsette trusler mot de høyeste statsorganene eller viktige samfunnsinstitusjoner, å drive etterretningsvirksomhet mot og å avsløre statshemmeligheter og å rekruttere medlemmer til voldelige sammenslutninger med politiske mål.92 Oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger er også straffbart.93
De nasjonale sikkerhetstjenestene, PST og Etterretningstjenesten (E-tjenesten) har ulike rettslige grunnlag for å bruke virkemidler som kan gripe inn i privatpersoners kommunikasjon for å sikre nasjonal sikkerhet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser. Tjenestene har ulike mandater og oppgaver.
PST håndterer de mest alvorlige truslene mot nasjonal sikkerhet. På grunnlag av rettslig kjennelse i konkrete tilfeller kan PST iverksette ulike tiltak som innebærer overvåkning av enkeltpersoner via alt fra skjult overvåking på offentlig sted til teknisk sporing ved hjelp av peileutstyr. PST kan ta beslag, gjennomføre ransaking, dataavlesing og foreta kommunikasjonsavlytting og kontroll av kommunikasjonsanlegg, både for forebygging og etterforskning.94
E-tjenesten er, som en del av forsvaret, Norges sivile og militære utenlandsetteretningstjeneste. Tjenesten støtter norske myndigheter med informasjon og vurderinger om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske forhold. E-tjenesteloven definerer rammene for E-tjenestens kapasiteter og virkemiddelbruk. Selv om tjenestens virkemiddelbruk er rettet mot utenlandske trusler, har også E-tjenesten noen virkemidler som kan berøre privatlivet til nordmenn.95 For eksempel ble det nylig innført et system for såkalt tilrettelagt innhenting (TI), som innebærer omfattende innsamling og lagring av digital informasjon som krysser landegrensene.96 Dette vil også omfatte mye norsk kommunikasjon, siden det ikke er teknisk mulig å sile ut denne typen informasjon. Dette angår først og fremst retten til privatliv, men også ytringsfriheten, siden det kan ha en nedkjølende effekt. Farene ved dette og hvordan det kan påvirke ytringsfriheten er nærmere omtalt i kapittel 7.5.
Slike systemer for innsamling og lagring av kommunikasjon kan berøre journalistisk virksomhet og kildevern, samt kommunikasjonen til andre yrkesgrupper som har et særlig behov for beskyttelse av sin fortrolige kommunikasjon, som advokater og helsepersonell. Av den grunn inneholder lovverket unntak og begrensninger som skal beskytte medienes kildevern og annen fortrolig kommunikasjon med særlig behov for vern.97 I kapittel 12.3.3 drøfter kommisjonen medienes særlige rettigheter og i kapittel 12.6.15 drøftes behovet for et sterkt kildevern nærmere.
I krisesituasjoner har myndighetene lovhjemler som kan pålegge mediene å gi bestemt informasjon til befolkningen. Slike hjemler finnes blant annet i kringkastingsloven og smittevernloven.98
4.4.6 Ordensforstyrrelser og kriminalitet
I visse tilfeller kan det være nødvendig å begrense ytringsfriheten for å beskytte samfunnet mot kriminalitet og ordensforstyrrelser.
Et eksempel på dette er forbudet mot trusler.99 Gjentatte trusler kan etter omstendighetene straffes som alvorlig personforfølgelse.100 Hvis en trussel har bakgrunn i andres hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne, kan dette bli ansett som en grov trussel.101
Trusler som tar sikte på å stoppe pressens virksomhet, straffes strengere i henhold til rettspraksis.102
Utover det generelle vernet mot trusler som gjelder alle, har noen grupper i samfunnet et utvidet vern. Dette gjelder offentlig tjenestepersoner, personer fra en «særlig utsatt yrkesgruppe», samt medlemmer av de høyeste statsorganene, som statsråder og stortingsrepresentanter.103 Overfor disse gruppene vil flere type trusler være straffbare, og de kan straffes strengere. Formålet med dette er å ivareta samfunnets behov for å beskytte persongrupper som utfører viktige samfunnsoppgaver og som gjennom dette er særlig utsatt for vold eller trusler.104 Viktige samfunnsinstitusjoner, som politiske partier og medieforetak, har et utvidet vern mot trusler som setter betydelig samfunnsinteresser i fare.105
Det er straffbart å offentlig oppfordre noen til å iverksette en straffbar handling. Det framgår eksplisitt av forarbeidene til bestemmelsen at den må tolkes i lys av ytringsfriheten, og at den ikke skal ramme offentlig framførte meninger om at visse straffbare handlinger er av det gode.106
Forbudet mot hatefulle eller diskriminerende ytringer i straffeloven § 185 skal beskytte både minoriteter og samfunnet som helhet mot hat som kan oppstå dersom hatefulle ytringer mot minoritetsgrupper får spre seg.107 Slike ytringer er straffbare dersom de er fremsatt offentlig, eller dersom de er fremsatt i nærvær av andre.
Ytringer kan straffes som «hensynsløs adferd».108 Det kan for eksempel være en ytring som blir sendt som sms til en person, eller at man formidler et falskt ulykkesbudskap. Bestemmelsen om hensynsløs atferd favner videre enn hatytringsparagrafen, både fordi terskelen for straffansvar er lavere, fordi den omfatter ytringer som ikke er fremsatt offentlig og fordi straffebudet ikke er begrenset til ytringer mot bestemte grupper.
Skjellsord eller andre ytringer som «forulemper» en offentlig tjenestemann, er straffbart.109 Det samme er skjellsord eller annen grovt krenkende ordbruk rettet mot personer fra en «særlig utsatt yrkesgruppe».110 Misbruk av offentlig uniform, kjennetegn eller tittel kan også være straffbart. Dette skal forhindre forvekslingsfare og svekket tillit til det offentlige.111
Kommisjonen kommer nærmere tilbake til flere av bestemmelsene som er nevnt her i kapittel ti om straffbare ytringer.
4.4.7 Beskyttelse av helse og moral
Forholdet mellom ytringsfrihet og beskyttelse av helse og moral har ført til kontroversielle inngrep i litteratur og annen kunst. Et eksempel er straffedommen mot forfatteren Jens Bjørneboe og inndragningen av boken Uten en tråd i 1967, fordi den ble ansett for å være et «utuktig skrift».112
Også i dag gjelder det et strafferettslig forbud mot ulike former for spredning av pornografi. Med «pornografi» mener loven «kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang».113 Kjønnslige skildringer som «må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål» er imidlertid ikke omfattet. I tillegg til pornografibestemmelsen gjelder det et forbud mot i ervervsøyemed å stille ut bilder av eksplisitt seksualisert karakter på en lett synlig måte, for eksempel i et butikkvindu.114
En del lovbestemmelser har som formål å beskytte barn særskilt, som myndighetene har menneskerettslige forpliktelser til å beskytte.115 Fremstilling av seksuelle overgrep mot barn og fremstilling som seksualiserer barn er straffbart, og omfatter både produksjon, utgivelse, salg, tilgjengeliggjøring og lignende.116
Videre har straffeloven et forbud mot ulovlig utbredelse av grove voldsskildringer i film og lignende.117 Bestemmelsen gjelder generelt, men tar særlig sikte på å beskytte barn og unge.118I tillegg skal bildeprogramloven beskytte mindreårige mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Loven inneholder bestemmelser om alderskontroll og andre beskyttelsestiltak. Blant annet har enhver som tilgjengeliggjør film og andre bildeprogrammer en plikt til å iverksette egnede tiltak for å beskytte mindreårige mot skadelig innhold.119
Medietilsynet har i mange år hatt ansvar for å sette aldersgrense på kinofilmer som skal vises for barn gjennom forhåndskontroll. I juni 2022 vedtok Stortinget å avvikle denne statlige kinofilmkontrollen slik at aldersgrenser skal settes av distributøren av kinofilmen. Endringen trer i kraft 1. januar 2023.120
I norsk rett har man også bestemmelser som regulerer reklame mv. av hensyn til å beskytte helsen. Kjente eksempler er forbudene mot alkohol- og tobakksreklame.121 Også reklame for legemidler er lovregulert.122 I 2021 vedtok Stortinget at retusjert reklame skal merkes. Endringen trådte i kraft 1 juli 2022.123
4.4.8 Bevare domstolenes autoritet og upartiskhet
Som det framgår av punkt 4.4.2 er retten til å være til stede ved og å referere fra rettssaker begrenset av hensyn til de involvertes rettigheter. I tillegg kan hensynet til domstolenes autoritet og upartiskhet begrunne inngrep i ytringsfriheten. Det har særlig sammenheng med at domstolenes autoritet og upartiskhet inngår i retten til en rettferdig rettergang, som er både en individrettighet og et grunnleggende rettsstatsprinsipp.124
Hensynet til sakens opplysning og pådømmelse kan begrunne begrensninger både i hovedregelen om møteoffentlighet og adgangen til å gjengi forhandlingene i et rettsmøte offentlig.125 Retten har også adgang til å bortvise personer som forstyrrer forhandlingene eller kommer med upassende uttalelser eller utilbørlige personangrep.126
Trusler og annen rettsstridig adferd mot aktører i rettsvesenet, som dommere, aktor, fornærmede, vitner, advokater, sakkyndige mv., kan straffes strengt.127 Både forsøk på å påvirke aktørene og gjengjeldeshandlinger er straffbare. Det siste innebærer at det er grenser for adgangen til å rette kritikk mot dommere. I straffutmålingen har Høyesterett lagt vekt på rettsstatens behov for å ha et sterkt rettslig vern mot utilbørlig atferd.128 Om ytringene er offentliggjort, for eksempel på internett, kan dette få betydning for straffutmålingen.129
4.4.9 Forhåndssensur og midlertidig forføyning
En særegen form for inngrep i ytringsfriheten er bruk av midlertidige forføyninger mot ytringer. En midlertidig forføyning er en foreløpig avgjørelse fra retten som gjelder fram til saken blir endelig avgjort.130 I en ærekrenkelsessak kan for eksempel saksøkeren be retten om å stoppe et tv-innslag, en bokutgivelse eller lignende i påvente av at saken blir ferdig behandlet. Dette dreier seg med andre ord om en form for forhåndssensur av ytringer.
Grunnloven § 100 oppstiller et tilnærmet absolutt forbud mot forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler, med unntak av i et par nærmere angitte tilfeller. Det er likevel forutsatt i forarbeidene at det foreligger en snever adgang til å gi midlertidige forføyninger. Dette forutsetter at publisering av ytringen vil føre til irreversible skader, det vil si skader som ikke kan kompenseres tilstrekkelig gjennom erstatning eller annet etterfølgende ansvar. Dette kan for eksempel gjelde saker som knytter seg til rikets sikkerhet eller som kan være til stor skade for enkeltpersoner. Kravet om irreversibel skade – som Høyesterett omtaler som «særlige tilfelle» – må i lys av bestemmelsens ordlyd, systematikk og forarbeider anses som et grunnvilkår.131 Hvis grunnvilkåret om irreversibel skade er oppfylt, skal det gjøres en forholdsmessighetsvurdering etter § 100 andre eller tredje ledd der hensynet til ytringsfriheten skal veie tungt.132 Finnes det mindre inngripende tiltak enn forhåndssensur, skal disse benyttes. For eksempel har domstolen i flere saker konkludert med at risiko for represalier fra kriminelle miljøer ved medieomtale ikke kan forsvare et publiseringsforbud, fordi man i stedet kan søke beskyttelse fra politiet.133 Generelt er domstolene tilbakeholdne med midlertidige forføyninger mot ytringer.134
Boks 4.14 Brennpunkt-dommen
I 2005 ble en NRK Brennpunkt-dokumentar om politiets etterforskningsmetoder i en pågående straffesak (NOKAS-saken) forsøkt stoppet gjennom midlertidig forføyning. Begrunnelsen var hensynet til en politikilde som ble identifisert i dokumentaren. Det var kilden selv som krevde programmet stanset. Byfogden i Oslo mente identifiseringen ville utsette kilden for overhengende livsfare i form av represalier fra det kriminelle miljøet slik at hensynet til liv og helse forsvarte et sendeforbud gjennom midlertidig forføyning. NRK anket avgjørelsen og argumenterte blant annet med at sensurforbudet i Grunnloven gjorde at man aldri kunne bruke midlertidige forføyninger mot ikke-offentliggjorte ytringer.
Høyesterett fastslo at verken Grunnloven § 100 fjerde ledd eller EMK artikkel 10 var til hinder for at midlertidige forføyninger etter tvangsfullbyrdelsesloven i særlige tilfeller kunne brukes for å stanse ytringer. Samtidig viste Høyesterett til EMD-praksis som sier at denne type forhåndsinngrep i medias ytringer, selv bare for en kort tid, er så tyngende at det skjerper kravet til både begrunnelse og rettsgrunnlag (avsnitt 54).
Høyesterett var enig i at sendingen medførte en reell fare for liv og helse for den aktuelle kilden, men viste til at samfunnet hadde andre måter å avverge dette på, for eksempel gjennom politibeskyttelse. Sett opp mot inngrepets omfattende virkninger på ytringsfriheten, mente Høyesterett hensynet til kilden ikke kunne forsvare at det ble nedlagt kringkastingsforbud.
Kilde: HR-2007-506-A
Fotnoter
Ytringsfrihedskommissionen, Ytringsfrihedens rammer og vilkår i Danmark (betænkning nr. 1573, 2020), s.771–858
Ytringsfrihedskommissionen (2020), s. 18.
Norsk Journalistlag (2017). Norsk Journalistlags taushetspliktundersøkelse. 25. september 2017, punkt 4.3.4. https://www.nj.no/nyheter/inflasjon-i-taushetsplikt/
NOU 1999: 27 «Ytringsfrihet bør finde Sted». Forslag til ny Grunnlov § 100. Justis- og politidepartementet. Kapittel 6.
Grunnloven § 2.
Grunnloven § 92; HR-2016-2554-P, avsnitt 70 (behandlet i EMD: Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Norsk Transportarbeiderforbud (NTF) mot Norge (45487/17, 10. juni 2021)
Jf. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (Roma 4. november 1950, EMK), artikkel 13
Om bakgrunnen for § 100 i 1814, se Tuseth, B.S & Borvik, B. (2021). «§ 100» i Mestad, O. og Michalsen, D. (red.). Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020. Universitetsforlaget. s. 1055–1094, se punkt 2–3. https://doi.org/10.18261/9788215054179-2021-123
St.meld. nr. 42 (1999–2000) Om endring av Grunnloven § 100. Justis- og politidepartementetog Innst. S. nr. 270 (2003–2004). Endringene som har vært etter dette har ikke vært av substansiell karakter, se senest endringen i Innst. 255 S (2017–2018).
På nynorsk heter det «Ytringsfridom skal det vere». I samsvar med etablert språkbruk i Grunnloven skal «bør» i bokmålsversjonen forstås som «skal», jf. Dokument 19 (2011–2012) Rapport fra Grunnlovsspråkutvalget om utarbeidelse av språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk, punkt 3.4.3.
NOU 1999: 27, punkt 10.3.4.
NOU 1999: 27, punkt 10.3.8 og St.meld. nr. 26 (2003–2004) Om endring av Grunnloven § 100. Justis- og politidepartementet. Punkt 7.6.1.
Se HR-2022-981-A, avsnitt 20–21. Se også Dokument 16 (2011–2012) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, s. 165 og Innst. 186 S (2013–2014), s. 26–27.
HR-2016-2554-P, avsnitt 81–82. Uttalelsen gjelder § 101 første ledd, men det samme må antas å gjelde etter andre ledd.
Allerede før grunnlovfestingen av foreningsfriheten mente Høyesterett at mye talte for at retten til å danne politiske partier fulgte av konstitusjonell sedvanerett, se Rt. 1997 s. 1821, på s. 1833. Også etter EMDs praksis nyter politiske partier et særlig sterkt vern, se Vona mot Ungarn (35943/10, 9. juli 2013), avsnitt 56.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) (2020). Ivaretakelsen av menneskerettighetene ved håndteringen av utbruddet av covid-19. Punkt 9.
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (10. desember 1948), artikkel 18 og 19.
FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (16. desember 1966, SP-konvensjonen), Den europeiske menneskerettskonvensjonen (Roma, 4. november 1950, EMK).
Se nærmere om pakten i punkt 4.3.5. Om spesialbestemmelsen om kunstnerisk frihet i artikkel 13, se kapittel 14.3.1.
ILO-konvensjon 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (Genève, 27. juni 1989) artikkel 3.
FN-konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (New York, 13. desember 2006, CRPD) artikkel 21.
Europarådets konvensjon om innsyn i offentlige dokumenter (Tromsø, 18. juni 2009).
Se også FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (New York, 16. desember 1966, ØSK) artikkel 8; FNs konvensjon om barnets rettigheter (New York, 20. november 1989) artikkel 15; FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (New York, 20. november 1963) artikkel 5 bokstav d; CRPD artikkel 29 (b) og EUs pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 12.
Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) §§ 2 og 3. Det samme gjelder ØSK og FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner – Kvinnekonvensjonen (18. desember 1979)
Likestillings- og diskrimineringsloven. Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (LOV-2017-06-16-51) § 5.
Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 2. Se også Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 4 og Lov 17. juni 2005 nr. 90 (tvisteloven) § 1-2. Dette omtales gjerne som sektormonisme.
Se bla. HR-2016-2591-A, avsnitt 60–62.
Se feks. HR-2021-526-A, avsnitt 29.
Se EMD (2022). «Violations by Article and State 1959–2021» og «Violations by Article and State 2021». https://www.echr.coe.int/Pages/home.aspx?p=reports/factsfigures&c=
EMK artikkel 46.
Selv om avgjørelsene formelt sett ikke har prejudikatsvirkning. Sml. Hermann mot Tyskland (9300/07, 26. juni 2012, storkammer), avsnitt 78. For Høyesteretts del, se Rt. 2000 s. 996, på s. 1007, og implisitt Rt. 2015 s. 93, avsnitt 57. Se generelt Aall, J. (2022). Rettsstat og menneskerettigheter 1. Fagbokforlaget, s. 44 f.
For dette og det følgende, se oppsummeringen i NIT S.R.L. mot Moldova (28470/12, 5. april 2022, storkammer), avsnitt 177.
Protokoll nr. 15 om endring av Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (Strasbourg, 24. juni 2013). Protokollen trådte i kraft 1. august 2021.
Se for eksempel Delfi AS mot Estland (64569/09, 16. juni 2015, storkammer), avsnitt 131. Se nærmere Aall, J. (2022), s. 172 f.
Aall, J. (2022), s. 172 f.
NIT S.R.L. mot Moldova, (28470/12, 5. april 2022, storkammer) avsnitt 177, med henvisninger til tidligere praksis. Om utviklingen, se Holten, S. (2018). «Har Den europeiske menneskerettsdomstolen endret bruken av skjønnsmarginen i retning av en mer prosessuell kontroll?». Jussens Venner,53 (2), 112–136. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3126-2018-02-02.
Se HR-2022-718- A, avsnitt 89 med videre henvisninger.
Se blant annet Baka mot Ungarn (20261/12, 23. juni 2016, storkammer), avsnitt 159.
Vereinigung Bildender Künstler mot Østerrike (68354/01, 25. januar 2007), avsnitt 26 og Müller m.fl. mot Sveits (10737/84, 24. mai 1988), avsnitt 33–34.
Se for eksempel S.M. mot Kroatia (60561/14, 25. juni 2020, storkammer), avsnitt 292.
Se særlig Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn (18030/11, 8. november 2016, storkammer) og Aarli, R. (2021). Dokumentoffentlighet i straffesaker. En utredning for Justis- og beredskapsdepartementet, s. 73.
Lignende bestemmelser finnes også: Verdenserklæringen om menneskerettigheter artikkel 30, SP artikkel 5 og EUs pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 54.
Perinçek mot Sveits (27510/08, 15. oktober 2015, storkammer), avsnitt 113
Lawless mot Irland (No. 3) (332/57, 1. juli 1961), avsnitt 7 (under «The law»), gjentatt i for eksempel Paksas mot Litauen (34932/04, 6. januar 2011, storkammer), avsnitt 87.
Se blant annet M’Bala M’Bala mot Frankrike (25239/13, 20. oktober 2015), Belkacem mot Belgia (34367/14, 27. juni 2017) og ROJ TV A/S mot Danmark (24683/14, 17. april 2018).
Paksas mot Litauen (34932/04, 6. januar 2011, storkammer), avsnitt 87
Pastörs mot Tyskland (55225/14, 3. oktober 2019), avsnitt 37 og 46 og Perinçek mot Sveits (27510/08, 15. oktober 2015, storkammer), avsnitt 234, 243 og 280.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). 2022. Menneskerettighetene i Norge 2021 (Dokument 6 (2021–2022), s. 57.
Menneskerettighetskomiteen, Concluding observations on the seventh periodic report of Norway (CCPR/C/NOR/CO/7, 25. april 2018), avsnitt 16–17; Rasediskrimineringskomiteen, Concluding observations on the combined twenty-third and twenty-fourth periodic reports of Norway (CERD/C/NOR/CO/23-24, 2. januar 2019), avsnitt 13–14; Barnekomiteen, Concluding observations on the combined fifth and sixth periodic reports of Norway (CRC/C/NOR/CO/5-6, 4. juli 2018), avsnitt 33 (c) (om hatefulle ytringer mot samiske barn, barn som tilhører romfolket og andre minoritetsgrupper); Kvinnekomiteen, Concluding observations on the ninth periodic report of Norway (CEDAW/C/NOR/CO/9, 22. november 2017), avsnitt 23 (d); Komiteen for personer med nedsatt funksjonsevne, Concluding observations on the initial report of Norway (CRPD/C/NOR/CO/1, 7. mai 2019), avsnitt 28 (c).
CERD, Concluding observations on the combined twenty-third and twenty-fourth periodic reports of Norway (2019), avsnitt 15–16.
Se Menneskerettighetskomiteens General comment No. 34 om menings- og ytringsfrihet (CCPR/C/GC/34, 12. september 2011) og General comment no. 37 om retten til fredelige forsamlinger (CCPR/G/GC/37, 17. september 2020); Rasediskrimineringskomiteens General recommendation No. 35 om bekjempelse av rasistiske hatytinger (CERD/G/GC/35); og Barnekomiteens General comment No. 25 om barns rettigheter i den digitale sfæren (CRC/C/GC/25, 2. mars 2021), som behandler retten til informasjon og ytringsfrihet i del VI, punkt A–B.
Se Se bl.a. om FNs menneskerettskomité Rt-2008-1764 avsnitt 81 (plenum); om barnekomiteen Rt-2009-1261 avsnitt 40-44, Rt-2015-1388 avsnitt 150 flg. (plenum), HR-2018-2096-A avsnitt 14 og HR-2019-2301-A avsnitt 78; om CRPD-komiteen HR-2016-1286 avsnitt 29–30 og HR-2016-2591-A avsnitt 46–48, jf. også HR-2022-350-A avsnitt 38.
Rt. 2009 s. 1261, avsnitt 41–44, som også er fulgt opp i blant annet Rt. 2012 s. 1985 (plenum), avsnitt 136 og Rt. 2015 s. 1388 (plenum), avsnitt 151–152. Se videre for eksempel Bårdsen, A. (2017). «Betydningen i norsk rett av FN-komiteenes uttalelser i individuelle klagesaker». Tidsskrift for Rettsvitenskap, 130(2–3), s. 160–187. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3096-2017-02-03-02. Se også Hellerslia, T.A. 2018. «Uttalelser fra FN-komiteene – en strukturell analyse». Jussens Venner, 53(2), s. 71–111, se særlig s. 74–75. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3126-2018-02-01.
Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter (2016/C 202/02).
Se Fredriksen, H. H. og Mathisen, G. (2022). EØS-rett. 4.utg., Fagbokforlaget, s. 82 f og mer detaljert Fredriksen, H.H. (2013). Betydningen av EUs pakt om grunnleggende rettigheter for EØS-retten. Jussens Venner, 48(6), s. 371–399. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3126-2013-06-0 Etter EU-pakten art. 52 nr. 3 skal slike rettigheter ha samme betydning og omfang som etter EMK, allikevel slik at EU-retten kan gi en mer omfattende beskyttelse.
Sml. HR-2016-2554-P, avsnitt 113.
Sml. for eksempel Satakunnan Markkinapörssi Oy og Satamedia Oy mot Finland (931/13, 27. juni 2017, storkammer), avsnitt 70 f.
Se eksempelvis HR-2021-2403-A. Saken gjaldt avveiningen mellom personvern og allmenn informasjon, knyttet til publisering av informasjon om leger og annet helsepersonell på nettstedet legelisten.no. Høyesterett trakk veksler på praksis fra EU-domstolen, se blant annet avsnitt 54 og 63.
Sml. NOU 1999: 27, s. 105.
Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, se også SP artikkel 17.
HR-2012-2399-P, avsnitt 70–71 og Üner mot Nederland (46410/99, 18. oktober 2006, storkammer), avsnitt 59.
Se punkt 3.2.2 og 3.2.3.
Straffeloven § 267 og Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) § 3-6.
HR-2019-2038-A.
Straffeloven (2005) § 267 a, jf. også § 267 b om grov deling av krenkende bilder mv. Som eksempler lister bestemmelsen opp bilder mv. «av noens seksualliv eller intime kroppsdeler, noen som utsettes for vold eller andre ydmykelser, eller noen som befinner seg i en svært sårbar eller utsatt situasjon». Deling kan også medføre erstatningsansvar, se skadeserstatningsloven (1969) § 3-3.
Lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) § 104.
Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 124.
Domstolloven § 129 første ledd. Domstolen kan gjøre unntak etter tredje ledd.
Se domstolloven hhv. § 125 første ledd bokstav b, § 129 andre ledd bokstav b og § 130 første ledd bokstav a.
Se domstolloven §§ 127 og 128.
Domstolloven § 131a.
Se blant annet HR 2019-1725, avsnitt 62. Et eksempel fra EMDs praksis om avveiningen mellom ytringsfrihet og opphavsrett er Neij og Sunde Kolmisoppi mot Sverige (40397/12, 19. februar 2013), som dreide seg om Pirate Bay.
Åndsverkloven (2018) § 1 bokstav a.
Åndsverkloven (2018) § 3.
Se blant annet åndsverkloven (2018) §§ 29, 35, 36, 37 og 43.
Se for eksempel åndsverkloven (2018) § 44 og 45 om bruk av verk i undervisningssammenheng.
Også før denne lovendringen hadde bruken av straff for å motvirke ærekrenkelser vært meget beskjeden, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) 5.14.3.3. Lovendringen trådte i kraft i 2015. Erstatningsansvaret følger av skadeserstatningsloven (1969) § 3-6 a.
Se nærmere om dette i kapittel 8 om ansvar for ytringer på internett, særlig i punkt 8.3 om gjeldende rett.
Tønsberg Blad AS m.fl. mot Norge (510/04, 1. mars 2007), avsnitt 82; Bladet Tromsø m.fl. mot Norge (21980/93, 20. mai 1999, storkammer), avsnitt 59; AS Dagbladet mot Norge (60715/14, 20. februar 2018).
Norsk Journalistlag (2017, 3. oktober). «Inflasjon i taushetsplikt». https://www.nj.no/nyheter/inflasjon-i-taushetsplikt/.
Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 13 første ledd nr. 1 og 2.
Straffeloven (2005) § 209.
Lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 1.
Se forordningens artikkel 4 nr. 1.
Nærmere bestemt «helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger» og «ikke-automatisert behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register», se artikkel 2 første ledd.
Personvernforordningen artikkel 85.
Personopplysningsloven § 26 viser direkte til forordningens artikkel 83 nr. 4 som oppstiller gebyrer opptil 2 % av den samlede globale årsomsetningen i forutgående regnskapsår, der det høyeste beløpet anvendes, avhengig av type overtredelse.
Lov 1. juni 2018 nr. 24 om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven) kapittel 5.
Stortingets forretningsorden §§ 75 og 75 a.
Grunnloven § 84.
Stortingets forretningsorden § 16 femte ledd.
Straffeloven (2005) §§ 115, 117,121, 123 og 129.
Straffeloven (2005) § 136.
Straffeprosessloven (1981) fjerde del og Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) §§ 17 b og 17 d.
Lov 19. Juni 2020 nr. 77 om etterretningstjenesten (etterretningstjenesteloven). Se nærmere i kapittel 7.5.2.
Lovhjemmelen for å ta i bruk tilrettelagt innhenting har ikke trådt i kraft i skrivende stund, se Etterretningstjenesteloven, Lov om Etterretningstjenesten (LOV-2020-06-19-77), § 7-3. Se nærmere kap. 7.5.2.
Se blant annet straffeprosessloven §§ 202 a sjette ledd, 216 c andre ledd og 216 m fjerde ledd.
Lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester (kringkastingsloven) § 2-4 og Lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) § 4-8.
Straffeloven (2005) §§ 263–264.
Straffeloven (2005) § 266 a.
Straffeloven § 264. I vurderingen av om det er snakk om en grov trussel skal det også legges vekt på om trusselen er rettet mot en forsvarsløs person og om den er fremsatt uprovosert eller av flere i fellesskap.
HR-2002-684.
Straffeloven (2005) §§ 155, 155 a, 115, 116 og 265 første ledd. Se for eksempel HR-2019-1922-A, som gjaldt offentlig fremsatte trusler mot en stortingsrepresentant.
Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28.Justis- og politidepartementet. Punkt 5.9 og 16.5.
Straffeloven (2005) § 117.
Straffeloven § 183. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. Justis- og politidepartementet. Punkt 10.5.4.
Straffeloven (2005) § 185.
Straffeloven (2005) § 266
Straffeloven (2005) §156 andre ledd.
Samme yrkesgrupper som har utvidet vern mot trusler, jf. straffeloven (2005) § 265 tredje ledd.
Straffeloven (2005) § 165. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. Justis- og politidepartementet. Punkt 12.2.4.
Se nærmere i boks 14.3 og kap. 14.4.
Straffeloven (2005) § 317. Se Rt. 2005 s. 1628 om tolkningen av bestemmelsen.
Straffeloven (2005) § 318.
Se blant annet Grunnloven § 104 tredje ledd.
Straffeloven § 311, jf. også § 310.
Straffeloven (2005) § 236.
Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 115.
Lov 6. februar 2015 nr. 7 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv. (bildeprogramloven) § 8. For nærmere om loven og AMT-direktivet som loven tar sikte på å implementere, se NOU 2021: 3 Barneliv foran, bak og i skjermen. Kultur- og likestillingsdepartementet. Kapittel 7.
Se Prop. 79 L (2021–2022) Endringer i bildeprogramloven mv. (oppheving av statlig forhåndskontroll av kinofilm). Kultur- og likestillingsdepartementet, jf. Lovvedtak 97 (2021–2022); Lov om endringer i bildeprogramloven mv. (oppheving av statlig forhåndskontroll av kinofilm). (LOV-2022-06-22-83).
Lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven) § 9-2, jf. også § 9-1 og Lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader (tobakksskadeloven) § 22.
Lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) kap. VII.
Lov 11. juni 2021 nr. 62 om endringer i markedsføringsloven mv. (merking av retusjert reklame), som reviderer § 2 i markedsføringsloven.
Sunday Times mot Storbritannia (6538/74, 26. april 1979), avsnitt 55. Retten til en rettferdig rettergang er vernet i blant annet Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6.
Domstolloven § 125 første ledd bokstav c og § 129 andre ledd bokstav a. Se også § 130 første ledd bokstav b om offentlig gjengivelse av kjennelser og beslutninger avsagt i en straffesak utenfor hovedforhandling (for eksempel en fengslingskjennelse). Se 4.4.2 note 69-70 om adgangen til å fastsette mellomløsninger.
Domstolloven § 133.
Straffeloven (2005) § 157 og § 158 har strafferammer på henholdsvis seks og ti år.
HR-2016-1012-A, avsnitt 14.
HR-2016-2015-A, avsnitt 30.
Tvisteloven (2005) kapittel 34.
Rt. 2007 s. 404, avsnitt 46–54.
Rt. 2007 s. 404, avsnitt 72–76. Også etter EMK artikkel 10, som ikke har noen særregulering av forhåndssensur, er terskelen for forhåndssensur høy, se for eksempel RTBF mot Belgia (50084/06, 29. mars 2011), avsnitt 105.
Rt. 2007 s. 404, avsnitt 12, 54 og 83 og Oslo byfogdembete sak nr. 15-181548TVI-OBYF, s 8.
Se for eksempel LB-2012-9214, TOBYF-2019-103189 og TOBYF-2017-181128.