8 Utviklingen i konkurranseevnen

• Relative timelønnskostnader mellom norsk industri og industrien hos handelspartnerne målt i felles valuta anslås å ha økt med 5,4 prosent i 2021. Litt høyere vekst i timelønnskostnadene i norsk industri, sammen med en markert styrking av kronekursen, bidro til dette. Anslaget på relative timelønnskostnader i fjor er basert på foreløpige nasjonalregnskapstall for Norge og arbeidskraftkostnadsindekser for handelspartnerne. Anslaget er usikkert og kan bli endret. Måten ulike land har støttet opp under arbeids- og næringslivet under pandemien – og hvordan dette blir ført – bidrar til økt usikkerhet. Høyt inflasjonspress i enkelte land bidrar også til usikkerhet om den videre lønnsutviklingen hos handelspartnerne.

• Industriens kostnadsmessige konkurranseevne ble svekket i 2021, hovedsakelig fordi kronen styrket seg. Samlet sett over den siste tiårsperioden har den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg med i gjennomsnitt 2,0 prosent per år. Industriens kostnadsmessige konkurranseevne ble betydelig svekket fra 2000 til 2013, mens en svekkelse av kronen og lavere lønnskostnadsvekst i Norge bidro til tilsvarende bedring fram til 2020.

• Gjennomsnittlige timelønnskostnader i norsk industri var i 2021 anslagsvis 19 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU, 32 prosentpoeng lavere enn i 2013 og 5 prosentpoeng høyere enn i 2020. At timelønnskostnadene er høyere i norsk industri enn i industrien hos våre handelspartnere, reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå.

• Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte produktiviteten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, med 1,9 prosent i fjor, etter å ha falt med 0,2 prosent året før. Produktivitetsveksten i norsk industri i perioden 2011–2020 var i gjennomsnitt 1,1 prosent per år, 0,6 prosentpoeng lavere enn et vektet gjennomsnitt av handelspartnerne.

• I perioden 2011–2020 økte produktiviteten i Fastlands-Norge med i gjennomsnitt 0,8 prosent per år, litt lavere enn et vektet snitt av våre handelspartnere. I fjor økte produktiviteten i fastlandsøkonomien med 1,4 prosent ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall.

• I 2020 var Norges BNP, unntatt petroleumsrenten og regnet per innbygger, vel 39 prosent høyere enn OECD-gjennomsnittet. Nivået i Norge er blant de høyeste i OECD-området, selv når petroleumsrenten holdes utenfor.

8.1 Innledning

Omfattende deltakelse i internasjonal handel med varer og tjenester har gjort det mulig for Norge å oppnå en høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig dersom norsk økonomi hadde vært mer skjermet mot utenlandsk konkurranse. Fordelene vil imidlertid bli redusert hvis Norge ikke klarer å sørge for en effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting, og en akseptabel inntektsfordeling. For å høste gevinstene ved internasjonalt varebytte, må man klare å omstille ressurser som blir ledige som følge av endringer i markedsforholdene. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må også over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et land har ikke nødvendigvis god konkurranseevne selv om det har balanse i utenriksøkonomien, dersom for eksempel store deler av landets arbeidsstyrke er arbeidsløse. Men full sysselsetting og lav arbeidsledighet sammen med store underskudd i utenriksøkonomien, tilsier også at et land har svakere konkurranseevne enn hva som kan være bærekraftig over tid.

Det er viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet. Konkurranseevnen for en næring beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å avlønne innsatsfaktorene. En lønnsom næring må både kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i faktormarkedene, herunder arbeidsmarkedet. En økonomi i vekst og med en høy omstillingsgrad vil være kjennetegnet av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. I konkurransen om knappe faktorer må noen næringer trappe ned sin virksomhet, mens andre kan ekspandere i takt med økt lønnsomhet. Dersom en næring mottar subsidier i tilknytning til sin virksomhet, kan dette bedre næringens konkurranseevne, men det fører normalt til en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevne i samfunnsøkonomisk forstand.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 8.2 presenteres tall og anslag for utviklingen i lønnskostnader. I avsnittet ser vi også på forskjell i lønnskostnadsnivåene i industrien i Norge og andre land. I avsnitt 8.3 gir vi en beskrivelse av utviklingen i produktiviteten. For alle indikatorene som presenteres i kapitlet sammenligner vi Norge med et aggregat av våre viktigste handelspartnere, jf. boks 8.1.

8.2 Indikatorer for kostnadsutviklingen

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Lønnskostnadene kan blant annet måles ved timelønnskostnader og lønnskostnader per produsert enhet. Svakere krone kan bedre eksportbedriftenes inntekter og bedre bedriftenes konkurransesituasjon relativt til utlandet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert produktinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil også produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer produktinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene er, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om innsatsfaktorer som blant annet arbeidskraft. Lavere lønninger i andre næringer kan bidra til en bedring i industriens konkurranseevne ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig. Konkurranseevneforbedringen fra svakere krone, dempes av dyrere produktinnsats på importerte varer og tjenester. Dette gir også insentiver til å erstatte importerte produkter med norskproduserte varer og tjenester som så vil dempe kostnadseffekten igjen.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranseposisjon.

8.2.1 Vekst i timelønnskostnader

Tabell 8.2 og figur 8.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time for ansatte i industrien i Norge og i industrien hos våre handelspartnere målt i felles valuta.

Etter at den kostnadsmessige konkurranseevnen målt ved relative timelønnskostnader i industrien i felles valuta svekket seg i årene fram til og med 2012, har en markert svekkelse av kronen fram til og med 2020 bidratt til at konkurranseevnen har bedret seg igjen. Basert på foreløpige nasjonalregnskapstall for Norge og arbeidskraftkostnadsindekser for handelspartnerne fra Eurostat til og med 3. kvartal 2021, anslås timelønnskostnadsveksten i norsk industri å ha vært 0,3 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere i fjor. Sammen med en markert styrking av kronen bidro det til at den kostnadsmessige konkurranseevnen anslås å ha svekket seg med 5,4 prosent i fjor. Dette må ses i sammenheng med den kraftige bedringen året før på 8,0 prosent.

Samlet sett over den siste tiårsperioden har den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg med i gjennomsnitt 2,0 prosent per år. Mens veksten i timelønnskostnader i norsk industri har vært høyere enn hos et vektet gjennomsnitt av handelspartnerne, har en svekkelse av kronen bidratt i motsatt retning.

Kilde: Conference Board, Eurostat og Statistisk sentralbyrå

Figur 8.1 viser utviklingen i relative timelønnskostnader i industrien siden 2000. I perioden fram til 2012 økte timelønnskostnadene målt i felles valuta i norsk industri mer enn hos våre handelspartnere. En markert svekkelse av kronen har bidratt til å reversere denne utviklingen. Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært langt større svingninger i den relative timelønnskostnadsveksten målt i felles valuta enn i nasjonal valuta.

Dersom vi går ut over industrien og ser på næringsvirksomhet i bredere forstand har den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg med i gjennomsnitt 1,7 prosent per år over de siste ti årene, jf. tabell 8.3. Også for næringsvirksomhet i alt har arbeidskraftkostnader i Norge økt mer enn hos handelspartnerne, men virkningen av kronesvekkelsen i perioden har vært større.

8.2.2 Vekst i lønnskostnader per produsert enhet

Høyere lønnsvekst i Norge enn hos handelspartnerne bidro til at lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri relativt til industrien hos handelspartnerne økte med 31 prosent fra 2000 til 2020, målt i nasjonal valuta. Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært større svingninger i utviklingen i det relative forholdet for lønnskostnader per produsert enhet målt i felles valuta enn i nasjonal valuta, jf. figur 8.2. Fra 2000 til 2020 økte lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri med 12 prosent mer enn i industrien hos handelspartnerne, målt i felles valuta.

Kilde: OECD

Dersom en ser på den siste tiårsperioden vi har tall for (dvs. 2011–2020) har lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri relativt til industrien hos handelspartnerne falt med i gjennomsnitt 2,1 prosent per år, målt i felles valuta. Veksten i lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri i gjennomsnitt var om lag 0,7 prosent høyere per år enn hos handelspartnerne, men svekkelsen av kronen mer enn motvirket det.

8.2.3 Vekst i lønnskostnader per sysselsatt i hele1 økonomien

Ifølge tall fra OECDs siste utgave av Economic Outlook (nr. 2 2021), som ble publisert i desember i fjor, var veksten i lønnskostnader per sysselsatt i hele økonomien 0,9 prosentpoeng lavere i Norge enn i OECD-området i 2020, jf. vedleggstabell 4.4. Veksten i lønnskostnader per sysselsatt i Norge var samtidig 0,4 prosentpoeng lavere enn hos et vektet snitt av våre handelspartnere.

For 2021 anslår OECD veksten i lønnskostnadene per sysselsatt i OECD-området til 3,6 prosent og hos et vektet snitt av våre handelspartnere til 3,8 prosent.

OECD anslår videre veksten i lønnskostnadene per sysselsatt i 2022 til 3,3 prosent i OECD-området og til 3,5 prosent hos et vektet snitt av våre handelspartnere.

Anslagene fra OECD som presenteres i denne rapporten er usikre. Ny informasjon om den økonomiske utviklingen vil kunne bidra til at anslagene blir revidert ifm. framtidige publikasjoner.

8.2.4 Lønnskostnadsnivåer i industrien

Forholdet mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne viste en oppadgående trend fram til 2012, jf. figur 8.3. Både høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne og en styrking av kronen bidro. I 2013 var timelønnskostnadene i norsk industri 51 prosent høyere enn i industrien til et vektet snitt av handelspartnerne i EU. En markert svekkelse av kronen bidro til at differansen mellom timelønnskostnadene i norsk industri og i industrien hos handelspartnerne falt de neste årene. I 2016 var timelønnskostnadene i norsk industri 27 prosent høyere enn et vektet snitt av handelspartnerne i EU. I perioden 2016–2019 holdt differansen seg forholdsvis stabil. En markert svekkelse av kronen i 2020 bidro til at differansen falt til 14 prosent. Forskjellen i timelønnskostnadsnivå mellom industrien i Norge og industrien hos handelspartnere i EU var med det på det laveste siden 2001. En styrking av kronen bidro til at forskjellen i timelønnskostnader anslås å ha økt til 19 prosent i fjor.

¹ Tallene for handelspartnerne er fra Eurostat. Eurostat har publisert nivåtall for perioden 2016–2020. Tallene for 2021 og tallene før 2016 er anslått ved å benytte arbeidskraftkostnadsindekser fra Eurostat. Storbritannia er ikke lenger med i beregningen av nivået for handelspartnerne, da Eurostat ikke har publisert tall for lønnskostnadsnivået i Storbritannia de to siste årene. Tallene for Norge er beregnet ved å benytte tall fra nasjonalregnskapet.

Kilde: Eurostat og Statistisk sentralbyrå

Den anslåtte forskjellen i timelønnskostnadsnivå mellom industrien i Norge og handelspartnerne i EU er litt lavere i hele perioden 2000–2020 enn i utvalgets rapport i fjor. Dette må ses i sammenheng med at Eurostat ikke har publisert tall for lønnskostnader i Storbritannia for de to siste årene, og Storbritannia er derfor tatt ut av beregningsgrunnlaget i hele perioden. Dessuten har historiske tall for utførte timeverk i norsk industri blitt revidert opp, noe som bidrar til lavere beregnet timelønnskostnadsnivå for norsk industri.

Figur 8.4 illustrerer forholdet mellom lønnskostnadene per timeverk i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU i 2021. Selv om forholdet mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne har falt markert siden 2013, var nivået i Norge i fjor fortsatt høyere enn de fleste landene i sammenligningen. Dette reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå, samt jevnere fordeling av inntektene, men også at lønnskostnadsveksten i norsk industri i nasjonal valuta har vært høyere enn hos de fleste av handelspartnerne de siste ti årene. Av handelspartnerne i figuren er det bare industrien i Danmark som hadde høyere lønnskostnadsnivå enn norsk industri i fjor. Av de andre handelspartnerne lå lønnskostnadsnivået i Belgia, Sverige, Tyskland og Nederland relativt høyest i 2021, mens Tsjekkia, Estland, Litauen og Polen lå på bunnen.

¹ Det vektede gjennomsnittet er beregnet ut fra Norges konkurransevekter.

Kilde: Eurostat og Statistisk sentralbyrå

8.2.5 Sammensetningen av lønnskostnadene i industrien

Tabell 8.4 viser en oversikt over lønnskostnadenes sammensetning for industriansatte i 2016, basert på en oppsplitting på lønn for arbeidet tid, lønn for ikke-arbeidet tid og andre indirekte personalkostnader. Sammenstillingen for de 12 europeiske konkurrentlandene er knyttet til kildematerialet fra Conference Board i USA, mens fordelingen for Norge er estimert på bakgrunn av Arbeidskraftkostnadsundersøkelsen i Statistisk sentralbyrå for året 2016 med tilnærmet samme spesifisering av lønnskostnadene i industrien som for de øvrige landene.

I tabellen er gjennomsnittlige lønnskostnader per time omregnet til norske kroner for 2016. Foreløpig finnes det ikke oppdatert tallmateriale fra Conference Board for 2017, 2018, 2019, 2020 og 2021, men man har likevel beregnet et estimert nivå for lønnskostnader omregnet til norske kroner per time for 12 europeiske konkurrentland ved å bruke foreløpige veksttall fra Eurostat og endrede valutakurser. Eurostat har ikke publisert tall for lønnskostnader i Storbritannia for de to siste årene, og Storbritannia er derfor ikke tatt med i tabellen. Veksttall for norsk industri i perioden fra 2016 til 2021, er basert på nasjonalregnskapet for Norge. Fra tabell 8.4 kan man finne at lønnskostnadsnivået for industriansatte i Tyskland, Estland, Tsjekkia og Polen i prosent av norsk lønnskostnadsnivå, økte fra 2016 til 2017. Denne lønnskostnadsprosenten ble også høyere for alle land bortsett fra Sverige fra 2017 til 2018. I perioden fra 2018 til 2019 har det utenlandske lønnskostnadsnivået i prosent av det norske lønnskostnadsnivået fortsatt å øke. De eneste unntakene er Sverige og Finland. Lønnskostnadene for de 12 europeiske konkurrentland i industrien i prosent av norsk lønnskostnadsnivå økte for samtlige av landene i 2020. Dette må ses i sammenheng med svekkelsen av den norske kronen mot de andre valutaene og en relativt svak vekst i lønnskostnadene i Norge fra 2019 til 2020. Styrking av den norske kronen har gitt reduserte lønnskostnader per time målt i norske kroner for de fleste andre land til 2021. Sammen med norsk lønnskostnadsvekst har dermed lønnskostnadene for de 12 konkurrentlandene i prosent av norsk lønnskostnadsnivå gått ned fra 2020 til 2021.

Lønn for ikke-arbeidet tid består av sykefravær, ferie og annet betalt fravær. Dette er fordelt på antall timer. For resten av de indirekte personalkostnadene er arbeidsgiveravgifter, pensjons- og forsikringsordninger de klart største bidragsyterne. I tråd med globaliseringen kan variasjonen i innslaget av ulike kategorier av ansatte mellom land, ha stor betydning i sammenligninger av gjennomsnittlige lønnskostnader mellom land. Endringer i internasjonale standarder for næringsklassifisering og oppsplitting av industrienheter, har ført til at enheter som tidligere ble klassifisert som industri, er blitt flyttet til næringsgrupper utenfor industri. Årsaken til dette kan også ha sammenheng med nye og reviderte internasjonale yrkesstandarder (ISCO) som er blitt innført mer spesifikt knyttet til arbeidets innhold, og som i praksis kan være klassifisert som egne enheter, knyttet til nye næringsgrupper. Flere av lønnskomponentene kan være anslått på usikkert grunnlag fordi kvaliteten på datamaterialet kan variere mellom land.

8.2.6 Elektrisitetspriser

I tillegg til lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av andre innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 8.5 gir en oversikt over industriens priser på elektrisk kraft, som er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. I 2019 var gjennomsnittlig pris til industrien i Norge knapt 41 prosent av gjennomsnittsprisen hos våre viktigste handelspartnere.

8.3 Produktivitetsutviklingen

Høy produktivitetsvekst innenlands, sammen med eventuell bedring i forholdet mellom prisene på produktene til norsk industri og produktene til industrien hos handelspartnerne, kan legge grunnlag for god konkurranseevne. Produktivitetsvekst kan følge av økt kapital per arbeidstaker, teknologiske framskritt og organisatoriske forbedringer som gjør at man får mer varer og tjenester ut av samme innsats av arbeidskraft.

8.3.1 Utviklingen i produktiviteten målt ved bruttoprodukt per timeverk

Norsk industris produktivitet økte kraftig sammenlignet med industrien hos handelspartnerne etter finanskrisen, trolig i noen grad fordi Norge ble mindre rammet av finanskrisen enn mange andre land. Det kan ha sammenheng med at vår næringsstruktur er annerledes enn hos handelspartnerne. I 2010 og 2011 falt den relative produktiviteten tilbake igjen, noe som i stor grad hadde sammenheng med kraftig vekst i bruttoproduktet i Sverige og Tyskland. Etter ny oppgang i 2012 og 2013, gikk den relative produktiviteten litt tilbake igjen i perioden 2014–2020. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte produktiviteten i norsk industri med 1,9 prosent i fjor. Produktivitetsveksten i norsk industri i perioden 2011—2020 var på 1,1 prosent, 0,6 prosentpoeng lavere enn et vektet snitt av handelspartnerne.

Figur 8.5 sammenligner utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i norsk industri i forhold til bruttoprodukt per sysselsatt i industrien hos handelspartnerne i henholdsvis løpende og faste priser. I perioden 2000–2007 var utviklingen i norsk industri vesentlig gunstigere målt i løpende priser enn i faste priser. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn på produktene til handelspartnerne i denne perioden. I perioden 2007–2012 var utviklingen om lag den samme for bruttoprodukt per timeverk i henholdsvis løpende og faste priser. Etter 2012 har imidlertid utviklingen for norsk industri vært vesentlig svakere når man ser på løpende priser i felles valuta. Det knytter seg usikkerhet rundt dekomponeringen av verditall på volum og pris.

Figur 8.6 viser utviklingen i bytteforholdet for Norge. Etter å ha styrket seg mye i perioden 2003–2006 gikk bytteforholdet for tradisjonelle varer noe tilbake igjen i perioden 2007–2009. Bytteforholdet bedret seg igjen i 2010 og holdt seg deretter forholdsvis stabilt fram til 2014. Etter å ha falt i 2015 bedret bytteforholdet seg de tre neste årene med om lag 1,8 prosent i gjennomsnitt. I 2018 og 2019 svekket bytteforholdet seg. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte eksportprisene på tradisjonelle varer i fjor med hele 13,1 prosent. Det er den kraftigste veksten siden 1979. Dette bidro til at bytteforholdet for tradisjonelle varer gikk opp med 7,2 prosent, ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene. Oppgangen i bytteforholdet i fjor var om lag like stor som nedgangen året før.

En skal være oppmerksom på at ulik produktivitetsutvikling kan ha sammenheng med ulik industristruktur mellom land.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var sysselsettingen i norsk industri om lag uendret i fjor, etter å ha falt med 1,9 prosent året før. I perioden 2011–2020 falt sysselsettingen i norsk industri med i gjennomsnitt 0,6 prosent per år, mens sysselsettingen i industrien hos et vektet snitt av våre handelspartnere falt med 0,1 prosent per år.

Dersom en ser på hele fastlandsøkonomien var produktivitetsveksten i Norge i perioden 2011–2020 på 0,8 prosent i gjennomsnitt per år, dvs. litt lavere enn hos et vektet gjennomsnitt av våre handelspartnere, jf. tabell 8.7. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte produktiviteten i fastlandsøkonomien med 1,4 prosent i fjor.

8.3.2 Kjøpekraftsjustert BNP justert for petroleumsinntekter

En annen metode for å sammenligne inntekter i Norge med utviklingen i andre land er å se på tall for bruttonasjonalproduktet (BNP) per innbygger. I slike sammenligninger er det hensiktsmessig å regne om BNP-tallene i de enkelte landene til et felles prissett ved å bruke såkalte kjøpekraftspariteter (KKP). Prisene på varer og tjenester i Norge er normalt høye når vi bruker offisielle valutakurser og sammenligner med prisene på tilsvarende varer og tjenester i andre OECD-land. Sammenlignes landenes BNP per innbygger i felles valuta uten å ta hensyn til forskjeller i kjøpekraft, blir BNP i Norge svært høyt. Ved å bruke kjøpekraftsjusterte priser regnes verdiskapingen i Norge til internasjonale priser og ikke i norske priser slik SSB gjør når nasjonalregnskapstallene lages. Da vil for eksempel prisen på en hamburger ikke bli verdsatt til det den koster i Norge, men hva en hamburger gjennomgående koster internasjonalt.

Før oljealderen tok til var Norges BNP per innbygger regnet i kjøpekraftsjusterte priser og i felles valuta (USD) litt lavere enn OECD-snittet, jf. figur 8.7.2 Beregningene til OECD viser at Norges inntektsnivå per innbygger var vel 39 prosent høyere enn OECD-snittet i 2020. De norske BNP-tallene er imidlertid sterkt påvirket av petroleumsinntektene. Mye av svingningene i Norges relative inntekter målt på denne måten kan forklares med variasjoner i oljeprisen. Fallet i relativ inntekt fra et nivå på 175 i 2013 til 141 i 2016 må ses i sammenheng med fallet i oljeprisen.

For å få et bedre bilde på utviklingen i inntektsnivået i norsk økonomi relativt til i andre land, bør de norske BNP-tallene justeres for den ekstraordinære avkastningen ressursinnsatsen i petroleumsvirksomheten gir. Denne ekstraordinære avkastningen kalles ofte for petroleumsrenten. Bidraget fra petroleumsrenten til BNP kan betraktes som en omplassering av formue, og ikke inntekt. Petroleumsrenten er definert som driftsresultatet i sektoren inkludert indirekte skatter, fratrukket kapitalslit og antatt normal realavkastning på kapitalen i sektoren. I beregningene her er det lagt til grunn at normal realavkastning er 4 prosent.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå

Petroleumsrenten er her satt til null før 1975 og i figuren er derfor relativ BNP per innbygger den samme fra 1970 til 1974. Fra midten av 1970-tallet begynner kurvene å sprike. Det justerte norske inntektsnivået økte relativt sett særlig mye gjennom 1990-tallet og første del av 2000-tallet. Forskjellen i BNP (justert for petroleumsrenten) per innbygger mellom Norge og OECD-snittet var på sitt høyeste i 2013 da den var 53 prosent. De etterfølgende årene avtok forskjellen markert, til 36 prosent i 2016. Forskjellen har siden holdt seg forholdsvis stabil, og er for 2020 beregnet til 37 prosent. Samlet sett har inntektsveksten regnet som inntekt per innbygger vært meget sterk i Norge sammenlignet med andre land selv når vi holder petroleumsrenten utenom.