2 Lønnsutviklingen samlet og etter kjennetegn

• For lønnstakere under ett viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2020 til 2021 var 3,5 prosent. Økte utbetalinger av bonuser bidro til å trekke lønnsveksten opp. I nasjonalregnskapet er permitterte inkludert med tilordnet lønn de tre første månedene av permitteringsperioden.

• Beregninger på lønnsstatistikken viser at endringer i fordelingen av lønnstakerne på næringsgrupper, trakk årslønnsveksten fra 2020 til 2021 opp med 0,1 prosentpoeng, til 3,7 prosent. Lønnsstatistikken er basert på jobber og måneder med utbetalt lønn, og permitterte på tellingstidspunktene inngår ikke.

• Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble redusert fra 2020 til 2021. I 2021 utgjorde den gjennomsnittlige lønnen for kvinner 89,6 prosent av den gjennomsnittlige lønnen for menn for alle heltidsansatte per november. For heltids- og deltidsansatte samlet var kvinners lønn 87,9 prosent av menns lønn.

• Veksten i gjennomsnittslønn eksklusive opsjons- og naturalytelser fra november 2020 til november 2021 var 4,9 prosent for administrerende direktører i privat sektor i alt og 5,8 prosent i industrien alene, og 4,7 prosent for toppledere og administrerende direktører i offentlig forvaltning. Lønnsveksten for alle heltidsansatte lønnstakere var 4,4 prosent i samme periode. Gjennomsnittlig årlig vekst fra 2016 til 2021 var 3,3 prosent for administrerende direktører i privat sektor i alt, og også for toppledere og administrerende direktører i offentlig forvaltning. I samme periode økte lønningene i industrien med 3,0 prosent i gjennomsnitt per år for administrerende direktører. For heltidsansatte lønnstakere under ett steg lønnen med 3,1 prosent i gjennomsnitt per år i samme periode.

• Når opsjoner og naturalytelser tas med, var gjennomsnittlig lønnsvekst for administrerende direktør samlet 4,8 prosent fra november 2020 til november 2021, og 6,1 prosent for de ti prosentene med høyest lønn.

• Lønnsspredningen i alt (eksklusiv lærlinger) målt ved Gini-koeffisienten endret seg lite fra 2015 til 2020, etter å ha økt tidligere på 2000-tallet. Blant kvinner økte lønnsspredningen noe også i denne perioden. Fra 2020 til 2021 økte lønnsspredningen, både samlet og for kvinner og menn hver for seg.

2.1 Innledning

Dette og de følgende avsnittene presenterer utviklingstrekk i lønn i hovedsak basert på statistikk fra SSB klassifisert etter kjønn og andre kjennetegn. Lønnsstatistikken fra SSB er nærmere omtalt i vedlegg 2.

Fra og med publiseringen for 2020 har SSB endret tellingstidspunktet for lønnsstatistikken fra september til november måned, og innført en ny metode for beregning av arbeidstid.1^,2 Ved endret tellingstidspunkt fanges en større del av lønnsendringene som kommer i løpet av året opp, og en får et felles tellingstidspunkt med den årlige registerbaserte sysselsettingsstatistikken og statistikken over antall arbeidsforhold og lønn.

Lønnsstatistikkene for november 2020 og november 2021, som presenteres fra avsnitt 2.3, bør ses i sammenheng, i hovedsak fordi forsinkede lønnsoppgjør i 2020 bidro til at lønnsstatistikken for november 2020 ikke fanget opp alle resultat av oppgjørene i 2020. Lønnsstatistikken for november 2021 fanger derfor i stor grad opp resultatet for to oppgjør i mange næringer.

2.2 Lønnsutviklingen samlet og i enkelte næringer

Tabell 2.1 viser gjennomsnittlig årslønnsvekst etter nasjonalregnskapet og lønnsstatistikken. Lønnsstatistikken er basert på inndeling etter næring og institusjonell sektorgruppering. Dette er en annen gruppering av virksomheter enn inndeling etter forhandlingsområder. Det er også andre forskjeller i avgrensning, i tillegg til forskjeller i beregningsmetoder. Forskjellene mellom årslønnsberegningene i dette kapitlet og kapittel 1, samt årslønnsberegninger i nasjonalregnskapet og lønnsstatistikken, er omtalt i vedlegg 2.

For lønnstakere under ett var årslønnsveksten 3,5 prosent fra 2020 til 2021, ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet. Årslønnsveksten i 2021 må ses i lys av de til dels store endringene i arbeidsmarkedet i etterkant av pandemiutbruddet i 2020. Økte bonusutbetalinger bidro til å trekke årslønnsveksten opp. Nominell årslønnsvekst og reallønnsvekst for Norge siden 1970 vises i boks 2.1.

Ifølge lønnsstatistikken fra SSB var årslønnsveksten for alle lønnstakere 3,7 prosent fra 2020 til 2021. Beregningene som omtales i avsnitt 2.2.1 viser at forskyvninger mellom næringsgrupper trakk årslønnsveksten opp med 0,1 prosentpoeng i 2021.

Boks 2.1 Lønnsutviklingen 1970–2021

Kilde: Statistisk sentralbyrå, nasjonalregnskapet

I denne boksen presenteres utviklingen i nominell lønn (årslønn i nasjonalregnskapet, se vedlegg 2) og reallønn¹ siden 1970. Den nominelle lønnsveksten var høy på midten av 1970-tallet, med over 17 prosent i 1975. Dette ga en reallønnsvekst på over 5 prosent. Reallønnsveksten var også over 5 prosent i 1971. Til tross for sterk prisvekst på 1970-tallet var veksten i reallønn samlet for dette tiåret forholdsvis sterk. Lavere lønnsvekst i 1979 skyldtes i stor grad innføring av lønns- og prisstopp. På 1980-tallet varierte lønnsveksten mellom 12,0 prosent i 1981 og 4,4 prosent i 1989. Lønnsveksten i 1988 og 1989 var påvirket av inntektsreguleringslover.² Reallønnsveksten på 1980-tallet sett under ett var lav, og negativ i flere år. Siden begynnelsen av 1990-tallet har både lønns- og prisveksten stort sett vært klart lavere enn på 1970- og 80-tallet, men reallønnsveksten har vært høy. Etter et fall i reallønnen i 2016, bidro høyere nominell lønnsvekst til positiv reallønnsvekst fram til 2020. I 2021 utlignet prisstigningen veksten i nominell årslønn fullt ut.

Figuren viser reallønnsvekst basert på vekst i årslønn. Utviklingen i reallønn per time har i enkelte år økt mer som følge av nedsatt ukentlig arbeidstid med lønnskompensasjon. Slike endringer fant sted både på 1970- og 1980-tallet.

¹ Vekst i nominell lønn deflatert med konsumprisindeksen.

² Se kapittel 6 i: Eivind Thomassen og Lars Fredrik Øksendal (2017). Modellbyggere. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene 1967–2017. Pax Forlag 2017.

2.2.1 Sammensetningseffekter i lønn i 2020 og 2021

Endringene i arbeidsmarkedet i 2020 var uten sidestykke. Det store omfanget av permitteringer og arbeidsledighet rammet skjevt på tvers av bransjer og grupper av ansatte. De som ble arbeidsledige eller permittert hadde gjennomgående lavere lønn enn gjennomsnittet. Dermed ble også gjennomsnittlige lønninger og målt lønnsvekst påvirket. Gjennom 2021 har det vært en kraftig gjeninnhenting i arbeidsmarkedet, og flere har kommet tilbake i jobb. Dette påvirker gjennomsnittlige lønninger og målt lønnsvekst i motsatt retning av hva som var tilfellet i 2020.

Som beskrevet i NOU 2021: 5 vil permitteringer slå ut ulikt i lønn avhengig av om en ser på nasjonalregnskapet, lønnsstatistikken eller forhandlingsområder. Det følger av forskjeller i datagrunnlag og metode. Tabell 2.2 oppsummerer virkninger av permitteringer i beregninger av lønn per dato og årslønn etter datagrunnlag. Det kan ha stor betydning om en benytter data for én måned, som i Virke-området, eller for alle måneder, som i NHO-området. Det vil også ha betydning at en i lønnsstatistikken, for NHO og for finanstjenester benytter måneder med utbetalt lønn i årslønnsberegninger, mens årslønn i nasjonalregnskapet ikke er påvirket av permitteringer under tre måneder. Videre vil endringer i stillingsandel og forskyvninger av arbeidet tid mellom grupper med ulikt lønnsnivå kunne slå ut på årslønnsveksten. Der årslønnen kun omfatter heltidsansatte vil det bli effekter gjennom endringer i sammensetning av disse og utviklingen i variable/uregelmessige tillegg som varierer med aktivitet.

Avsnittene under omtaler sammensetningseffekter i årslønnsveksten fra 2019 til 2020 og fra 2020 til 2021, og i lønn for noen utvalgte måneder i 2021 for forskjellige næringer, sammenlignet med tilsvarende måneder i 2020.

Analysen av lønns- og sammensetningseffekter er her avgrenset til to dimensjoner, næring og yrke.3 Det vil være mange sammensetningseffekter som ikke fanges opp, framstillingen er altså ikke uttømmende. Det kunne også vært relevant å se på andre variabler, som kjønn, utdanning og alder. Kvartalsstatistikken over antall arbeidsforhold fra SSB viser bl.a. at jobbnedgangen var særlig stor blant unge i 2020, og tilsvarende har jobboppgangen blant disse vært stor gjennom 2021. Ifølge en rapport fra SSB er unge med lavt utdanningsnivå en dominerende gruppe blant lønnstakere i jobber med lav lønn,4 og bortfall av unge lønnstakere med lavere betalte jobber vil trekke gjennomsnittlig lønn opp. Effekten er motsatt når disse kommer tilbake i jobb. Se også omtalen av utviklingen i arbeidsmarkedet i kapittel 7. I avsnittene som følger beregnes ikke sammensetningseffekten av akkurat denne endringen, men forskyvninger av jobber mellom næringer vil også fange opp noe av dette.

Selv om sammensetningseffekter kan være små fra et år til et annet, vil de kunne akkumulere over tid og ha større betydning for lønnsveksten sett over en periode på flere år. For eksempel viser en rapport om lønnsutvikling i finansnæringen i perioden 2008–2020 vesentlige sammensetningseffekter som følge av en jevnt økende andel arbeidstakere med høy utdanning sammenlignet med arbeidstakere med lavere utdanningsnivå som går ut av næringen.5

Virkninger av forskyvninger mellom næringsgrupper i 2020 og 2021

Årslønnsveksten for alle næringer samlet var 3,7 prosent fra 2020 til 2021 ifølge lønnsstatistikken. Ved en dekomponering av årslønnsveksten i effekt av endringer i sysselsettingen mellom næringsgrupper (sammensetningseffekt) og annen vekst i gjennomsnittslønn (lønnseffekt) holdes etterbetalinger utenfor for å unngå utfordringer med periodisering av etterbetalingene. Fordi årslønnsveksten for 2021 er påvirket av etterbetalinger får vi en differanse mellom årslønnsveksten i tabell 2.1 hvor etterbetalinger inngår og figur 2.3 hvor etterbetalinger er holdt utenfor. Etterbetalinger fra lønnsoppgjør i 2020 som først ble utbetalt i starten av 2021 (januar til og med mars) utgjør noe i underkant av 0,2 prosentpoeng av årslønnsveksten i 2021. Resterende stammer fra etterbetalinger utbetalt senere i 2021 som følge av oppgjør i 2021. Dekomponeringen av årslønnsveksten uten etterbetalinger i figur 2.3 viser at 0,1 prosentpoeng av årslønnsveksten i 2021 skyldtes en sammensetningseffekt.

Figur 2.2 viser forløpet gjennom 2020 i de månedlige tallene bak årslønnsbegrepet, uten etterbetalinger, gitt ved endring fra samme måned i 2019. Analyser på data for 2018 og 2019 viser at sammensetningseffekten i hver måned i 2019 var på nivå med sammensetningseffektene i januar og februar i 2020 i figuren. Både sammensetningseffekten og lønnseffekten tok seg opp gjennom våren 2020, og falt deretter til et lavere nivå, før de økte mot slutten av året. Samlet i 2020 bidro sammensetningseffekten til å trekke opp årslønnsveksten med 0,5 prosentpoeng.

Figur 2.3 viser at størrelsen og retningen på sammensetningseffektene er forskjellige i 2021 sammenlignet med 2020. Starten av 2021 bar preg av strenge smitteverntiltak. Av figur 2.3 framgår det at sammensetningseffekten i de første månedene av 2021 trekker opp lønnsveksten fra tilsvarende måneder i 2020, som i stor grad var upåvirket av smitteverntiltak. Fra og med mai 2021 trekker sammensetningseffektene ned eller har nøytral virkning på lønnsveksten. Samlet i 2021 bidro sammensetningseffekten til å trekke opp årslønnsveksten med 0,1 prosentpoeng.

Forstørr bilde

¹ Virkningen og størrelsen på etterbetalinger påvirket ikke årslønnsveksten i 2020, og årslønnsveksten uten etterbetalinger sammenfaller dermed med årslønnsveksten i tabell 2.1.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Forstørr bilde

¹ Differansen fra årslønnsveksten i tabell 2.1 skriver seg fra etterbetalinger, som holdes utenfor ved dekomponering av årslønnsveksten. Se note 6 i tabell 2.1 for nærmere beskrivelse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Tabell 2.3 viser bidraget til samlet lønnseffekt og sammensetningseffekt fra forskjellige næringer for mai og november. Et hovedtrekk er at det både i mai og november er noen næringer som bidrar til å trekke lønnsveksten ned gjennom en negativ sammensetningseffekt og noen næringer som bidrar til å trekke opp gjennom en positiv sammensetningseffekt. I mai 2021 var bidraget til den negative sammensetningseffekten størst fra overnatting og servering med 0,18 prosentpoeng, etterfulgt av forretningsmessig tjenesteyting, varehandel og helse- og sosialtjenester med til sammen 0,23 prosentpoeng. Motsatt bidro næringene informasjon og kommunikasjon og faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting og eiendomsdrift med å trekke opp samlet sammensetningseffekt med vel 0,2 prosentpoeng. I november 2021 er bidraget fra de fleste næringer til sammensetningseffekten redusert. Fremdeles var det overnatting og servering som bidro mest til å trekke ned sammensetningseffekten, mens endret sysselsetting i informasjon og kommunikasjon trakk opp. I de fleste næringene var bidraget til den underliggende lønnsveksten positiv, og samlet sett bidro de fleste næringer til å trekke opp gjennomsnittlig lønnsvekst i både mai og november. Unntaket er overnatting og servering, hvor den underliggende lønnsveksten ikke var sterk nok til å utligne den negative sammensetningseffekten.

Virkninger av forskyvninger mellom yrkesgrupper i 2021

I NOU 2021: 5 beskrives sammensetningseffekter innen næringsgrupper som følge av forskyvninger mellom yrkesgrupper i 2020. Det har også vært endringer i sammensetningen av de ansatte innen flere næringer i 2021. Når yrkesgrupper benyttes til dekomponering av lønnsveksten framkommer det at bidragene fra sammensetning kontra lønnsbidraget blir noe forskjellige fra dekomponeringen ved bruk av næring.

Figur 2.4 viser veksten i gjennomsnittlig månedslønn uten etterbetalinger fra november 2020 til november 2021 i alt og for enkelte næringer delt opp i en lønnseffekt og en sammensetningseffekt som følge av vektforskyvning mellom yrkesgrupper innen næringsgrupper. Næringer og yrker som er blitt særlig rammet av smitteverntiltakene, har til felles at de preges av mye kontakt med mennesker.6 Yrkesgruppen salgs- og serviceyrker omfatter yrker som i løpet av både 2020 og 2021 har bidratt mest til sammensetningseffektene når vi dekomponerer lønnsveksten med bruk av yrkesgrupper. Denne yrkesgruppen har jevnt over lavere lønnsnivå enn gjennomsnittet for alle arbeidsforhold. Sammensetningsbidraget fra salgs- og serviceyrker i november 2021 er negativt, noe som blant annet følger av økt antall jobber i yrkesgruppen sammenlignet med november 2020. Omvendt er det et positivt bidrag fra yrkesgruppene ledere og akademiske yrker. Det skyldes at disse yrkesgruppene i gjennomsnitt er høyere lønnet, og økt antall jobber blant disse vil trekke lønnsveksten opp. Mye av bidraget fra sistnevnte yrkesgrupper skriver seg blant annet fra næringer som faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting og eiendomsdrift som i liten grad har vært påvirket av smitteverntiltakene, og har hatt noe vekst i antall jobber i 2021. Tilsvarende gjelder også for næringen informasjons- og kommunikasjonstjenester.

I figur 2.5 framgår det at sammensetningseffekten er positiv som følge av forskyvninger mellom yrkesgrupper i overnatting og servering i februar 2021 sammenlignet med februar 2020. Det er særlig salgs- og serviceyrker, som er en betydelig yrkesgruppe innen overnatting og servering, som bidrar. I mai og senere i november endres sammensetningseffekten, slik at den bidrar til å trekke ned lønnsveksten i overnatting og servering. I næringene faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting og eiendomsdrift er sammensetningseffekten positiv i både februar, mai, august og november.

Forstørr bilde

¹ Etterbetalinger holdes utenfor ved dekomponering av lønnsveksten.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Forstørr bilde

¹ Etterbetalinger holdes utenfor ved dekomponering av lønnsveksten.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

2.3 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

I dette avsnittet presenteres tall for utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn målt for heltidsansatte eller per årsverk der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Lønnsbegrepet er månedslønn per september/november. Også disse tallene kan være påvirket av betydelige sammensetningseffekter i 2020 og 2021.

Forskjeller i kvinners og menns yrkesdeltakelse, bransje-/sektortilknytning, utdanning, arbeidserfaring og kompetanse er fortsatt viktige faktorer bak lønnsforskjellene. Det samme er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Kvinner og menn arbeider i næringer og bransjer med ulik lønnsevne og avtaledekning, og de har ulike stillinger på arbeidsplassene. Både endret antall ansatte kvinner og menn og endring i ulikhetene mellom dem over tid, kan dermed påvirke lønnsforskjellene slik de måles her. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Kvantifisering av ulike bidrag til utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell krever egne analyser.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle grupper sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge. I tabell 2.4 presenteres tre ulike måter å beregne dette på: Gjennomsnittslønn for heltidsansatte, gjennomsnittlig lønn per årsverk og medianlønn for heltidsansatte. Medianlønn finner en ved å sortere lønnen for lønnstakere etter størrelse på lønnen og så finne lønnsnivået for personen i midten. Ved en slik beregningsmetode vil de høyeste og laveste lønnsnivåene være uten betydning.

Fra 2020 til 2021 minket forskjellen i gjennomsnittlig lønn mellom heltidsansatte kvinner og menn. Kvinnene tjente i gjennomsnitt 89,6 prosent av menns lønn i 2021, mot 89,3 prosent i 2020. Også når deltid inkluderes, er lønnsforskjellene redusert. Samlet er lønnsforskjellene mellom kvinner og menn større når deltid inkluderes.

Målt ved medianlønn falt de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn med 0,2 prosentpoeng fra 2020 til 2021. Ved å sammenligne medianlønn i stedet for gjennomsnittslønn, er forskjellene mellom kvinner og menn mindre. Hovedårsakene til at vi har mindre lønnsforskjeller målt på denne måten, er at menn i større grad enn kvinner er å finne blant de med høyt lønnsnivå og at flere kvinner enn menn er å finne blant de med lavt lønnsnivå. I beregningene av gjennomsnittslønn betyr høye enkeltlønninger blant menn mer enn lave enkeltlønninger blant kvinner.

Sett over en lengre tidsperiode, var det for heltidsansatte en tilnærming fra 2008 til 2015 hvor lønnsforskjellen ble redusert med 1,4 prosentpoeng. Fra 2015 er det brudd i serien på grunn av innføringen av a-ordningen og i 2020 var det en omlegging av lønnsstatistikken, men i perioden fra 2015 til 2019 ble forskjellene videre redusert hvert år med til sammen 1,9 prosentpoeng. Når vi inkluderer deltidsansatte, ble forskjellen fra 2008 til 2015 redusert med 2,2 prosentpoeng. Her ble også forskjellene redusert hvert år fra 2015 til 2019. Ser vi på forskjellen i medianlønn mellom kvinner og menn, ble lønnsforskjellene redusert fra 2008 til 2015 med 1,7 prosentpoeng og ytterligere med 2,1 prosentpoeng fra 2015 til 2019.

Kvinner og menn fordeler seg ulikt på næringer med ulikt lønnsnivå, og dette bidrar til forskjellen i lønnsnivå mellom kvinner og menn under ett. I tillegg er det forskjeller i gjennomsnittslønnen for kvinner og menn innen næringer. For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter næring vises det til tabell 4.11 (heltidsansatte) og tabell 4.12 (heltids- og deltidsansatte) i vedlegg 4.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 2.5 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanningslengde for heltidsansatte. Fra 2020 til 2021 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn målt etter utdanningslengde redusert for de med universitet eller høgskole til og med 4 år, og var om lag uendret for resterende utdanningsgrupper. At andelen kvinner blant ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning har økt over tid, har bidratt til at lønnsforskjellene mellom menn og kvinner samlet er mer redusert enn innen enkelte utdanningslengder.

Det er minst lønnsforskjell for de som har grunnskoleutdanning. Størst lønnsforskjell er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år, men dette varierer mellom næringene, se vedleggstabell 4.13. For utviklingen i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter utdanningslengde og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.14 i vedlegg 4.

Kvinner står for fire av ti arbeidsforhold med heltid. Deltidsarbeid er langt mer utbredt blant kvinner enn blant menn, og kvinner står for nær halvdelen av heltids- og deltidsarbeidsforhold under ett.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Figur 2.6 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns i gjennomsnitt etter alder, se også tabell 4.15 i vedlegg 4. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er større enn gjennomsnittet for de over 40 år. Figur 2.7 viser gjennomsnittslønn for kvinner og menn etter alder i 2021. Dette er et tverrsnitt over alle fødselskohorter, og det kan ikke uten nærmere analyse slås fast om bildet av økende forskjeller med økende alder speiler mindre forskjeller i yngre generasjoner eller at forskjellene øker gjennom kvinners og menns yrkesløp.

Note: Brudd i statistikken i 2015. Nytt tellingstidspunkt fra 2019 (ny serie).

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Lønnsforskjeller/inntektsforskjeller mellom kvinner og menn ellers i rapporten

Lønnsforskjeller og inntektsforskjeller mellom kvinner og menn er også omtalt i forbindelse med lønnsforskjeller i ulike forhandlingsområder (kapittel 1.3.8), lønnsutviklingen etter yrke (kapittel 2.4), lønnsutviklingen for ledere (kapittel 2.7), og lønnsfordeling og andel lavlønte (kapittel 2.8). I kapittel 10 vises fordeling av kapitalinntekter mellom kvinner og menn.

2.4 Lønn etter yrke

Yrkeskodene i dette avsnittet er basert på yrkesstandarden STYRK-08. Standarden bygger på de to klassifikasjonsprinsippene kompetansenivå og grad av spesialisering. Hvilken yrkeskode en stilling skal ha, bestemmes av arbeidsoppgavenes krav til kompetanse. Hovedregelen er at ansatte som utfører samme arbeidsoppgaver, skal ha samme yrkeskode.

I tabell 2.6 er det tatt utgangspunkt i heltidsansatte etter firesifret yrkeskode. Lærlinger inngår ikke i materialet. For å begrense datamengden ser en her kun på de yrker hvor det er minst 15 000 heltidsansatte, dvs. 15 000 arbeidsforhold med heltid. I tabellen er yrkene sortert etter antall arbeidsforhold.

Veksten i gjennomsnittslønnen for heltidsansatte fra november 2020 til november 2021 var 4,4 prosent. For yrkene i tabellen var det høyest lønnsvekst blant spesialsykepleiere (7,0 prosent) og lavest blant elektrikere (2,0 prosent). Lønnsutviklingen fra november 2020 til november 2021 må ses i sammenheng med lønnsutviklingen året før. Flere store yrkesgrupper med høy lønnsvekst i november 2021, hadde unormalt lav lønnsvekst i november 2020. Tilgang til og avgang fra et yrke gjennom året kan påvirke gjennomsnittslønnen i yrket. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er små for yrker innen undervisning og barnehage, for helsefagarbeidere og for renholdere, mens forskjellene er størst for varehandelssjefer.

2.5 Lønn etter utdanning

Det er store forskjeller på hvor mange ansatte som har henholdsvis lengre eller kortere utdanning i de forskjellige næringene, jf. figur 2.8 og vedleggstabell 4.16. For eksempel har 9 prosent av de ansatte i industrien universitets- eller høgskoleutdanning utover 4 år, mens det i staten er 38 prosent. Andelen med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år er 54 prosent i kommune/fylkeskommune, mens den er 15 prosent i industrien. Mens andelen med fagutdanning er 41 prosent i bygge- og anleggsvirksomhet, 35 prosent i industrien og 25 prosent i varehandel, er andelen under 10 prosent både i staten og i helseforetakene.

I enkelte næringer er andelen personer i noen av utdanningslengdene ganske liten. For eksempel innenfor skoleverket er det 2 prosent av de ansatte som kun har grunnskoleutdanning. I bygg og anlegg og i varehandel er det kun mellom 3 og 5 prosent som har universitets- eller høgskoleutdanning lengre enn 4 år. Det er i tillegg en ikke ubetydelig andel lønnstakere med uoppgitt utdanning, og denne andelen er særlig høy i bygge- og anleggsvirksomhet. Det er viktig å poengtere at statistikk for lønn etter næring og utdanningslengde ikke tar hensyn til yrkenes kompetansekrav.

Ansatte med universitets- og høgskoleutdanning over 4 år har økt mest som andel av de ansatte siden 2010, jf. figur 2.8. Andelen med videregående skole eksklusiv fagutdanning og andelen med grunnskole som høyeste utdanning er redusert i samme periode. Figuren viser kun utviklingen for heltidsansatte i noen næringer. Hadde vi inkludert deltidsansatte og tatt med flere næringer ville fordelingen mellom de ulike utdanningslengdene kunne blitt noe annerledes.

Lønnstakere med lang utdanning har i gjennomsnitt høyere lønnsnivå enn lønnstakere med kort utdanning. Antall år med utdanning er imidlertid ikke i seg selv bestemmende for lønn, som avhenger av en rekke faktorer. Figur 2.9 viser lønnsnivåer (målt i faste 2021-kroner) for perioden 2011–2021 etter utdanningslengder innen enkelte næringer.

Lønnsforskjellene mellom de ulike utdanningslengdene er størst i helseforetakene for næringene inkludert her. De er ellers større i privat enn i statlig og kommunal sektor. I helseforetakene, staten og i industrien er lønnsnivået for fagutdannede høyere enn for lønnstakere med videregående skole eksklusive fagutdanning, mens det motsatte er tilfelle i varehandel, finanstjenester og kommune/fylkeskommune. I industri og varehandel er fagutdannedes lønn nær gjennomsnittet, mens fagutdannede i det offentlige og i finanstjenester har lønn lavere enn gjennomsnittet.

Fra 2011 til 2021 (justert for bruddet i 2015 og omlegging av statistikken i 2020) ble den relative lønnsforskjellen mellom lengste og korteste utdanningslengde redusert eller var uendret innen de seks næringene i figuren.

Forstørr bilde

¹ Brudd i statistikken i 2015. Brudd i statistikken for kommune/fylkeskommune i 2020. Omlegging av statistikken i 2019/2020.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og KS

Forstørr bilde

¹ Fra og med 2012 er opplysninger fra SSBs spørreundersøkelse om innvandrernes utdanningsnivå inkludert.

² Deflatert med konsumprisindeksen.

³ Personer med fagutdanning og eksklusive fagutdanning er inkludert i gruppen videregående skole.

⁴ For kommune/fylkeskommune er tallene fra KS t.o.m. 2019. For nye 2019-tall og 2020 er tallene fra Statistisk sentralbyrå.

⁵ Brudd i statistikken i 2015. Brudd i statistikken for kommune/fylkeskommune i 2020. Omlegging av statistikken i 2019/2020.

⁶ Med unntak av tall fra kommune/fylkeskommune t.o.m. 2019 er månedslønnen basert på utdanningslengden fra året før.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, KS og Beregningsutvalget

Tabell 2.7 viser lønnsnivå i 2021 og samlet lønnsvekst de seneste fem årene etter næring og utdanningsnivå. Som nevnt over er noen av gruppene forholdsvis små, jf. figur 2.8 og vedleggstabell 4.16. For små grupper vil veksten i gjennomsnittslønnen lett påvirkes av endringer i gruppen, og veksttallene for uoppgitt utdanning viser stor variasjon mellom de ulike næringene. Disse tallene må tolkes med forsiktighet. Tabell 4.16 i vedlegg 4 viser også årlig lønnsvekst 2012–2021.

2.6 Lønnsutviklingen for deltidsansatte

Tabell 2.8 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde fra 2020 til 2021. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte, og andel arbeidsforhold med deltid i lønnsstatistikken7.

Forskjellen i lønn mellom deltidsansatte og heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel kan en stor andel unge deltidsansatte bidra til forskjellen i gjennomsnittslønn mellom heltids- og deltidsansatte. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte næringer har høyere gjennomstrømning enn heltidsansatte og dermed lavere ansiennitet. I overnattings- og serveringsvirksomhet er det en høy andel deltidsansatte både under og over 25 år. I helseforetakene dominerer heltid blant dem over 25 år, mens det i andre helsetjenester er deltid som dominerer for dem over 25 år. Bak det samlede bildet av lik fordeling på heltid og deltid blant dem over 25 år i næringen helse- og sosialtjenester, ligger altså ulikheter næringsgruppene imellom.

Forstørr bilde

¹ Omfatter næringene Pleie og omsorg i institusjon og Sosialtjenester uten botilbud for eldre og funksjonshemmede.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

¹ Månedslønn per september t.o.m. 2019. F.o.m. nye 2019-tall er referansemåneden november. Brudd i statistikken i 2015. Omlegging av statistikken i 2019/2020.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årlig lønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i november 2021 på kr 492 600, og en vekst på 2,9 prosent fra samme tid 2020. Per november 2021 hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årlig lønn på kr 635 040, 4,4 prosent høyere enn i 2020.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2021 fra 71,2 prosent for ansatte i finansierings- og forsikringsvirksomhet samt ansatte i varehandel, reparasjon av motorvogner til 90,5 prosent i bygg- og anleggsvirksomhet, med et gjennomsnitt for alle på 77,6 prosent.

I figur 2.11 presenteres deltidsansattes lønn i prosent av heltidsansatte for årene 2012 til 2021. På grunn av innføringen av a-ordningen er det et brudd i 2015. Det var sannsynligvis tidligere en overrapportering av vanlig arbeidstid på 37,5 timer per uke, og i tillegg fanger man nå bedre opp deltid enn det som var tilfellet i den utvalgsbaserte statistikken før 2015. Ny metode for beregning av arbeidstid fra 2020 (med tall fra 2019) gir bedre informasjon om arbeidstid i a-ordningen, og gjør det enklere å avgjøre hvem som arbeider heltid og deltid. Endringen medfører blant annet en økning i andelen som jobber heltid. Deltidsansattes lønn som andel av heltidsansattes lønn falt i 2021.

2.7 Lønnsutviklingen for ledere

Dette delkapitlet omhandler lønnsstatistikk for heltidsansatte administrerende direktører i privat sektor inklusive offentlig eide foretak. Administrerende direktører er ansatte med yrkeskode 1120 Administrerende direktør, iht. STYRK-08, og statistikken kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak. Det benyttes samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. månedslønn som er avtalt lønn med faste tillegg, uregelmessige tillegg og bonus.

I avsnittet Lønnsutviklingen for administrerende direktører inklusive opsjons- og naturalytelser, benyttes et utvidet lønnsbegrep der opsjons- og naturalytelser og overtidsbetaling er inkludert. I avsnittet Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig forvaltning er lønnsbegrepet fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn), og faste og variable tillegg.

Lønnsveksten er regnet som endring mellom samme måned i to påfølgende år, og kan i det enkelte år ikke direkte sammenlignes med veksten i gjennomsnittlig årslønn fra det ene året til det andre slik den framkommer i tabell 1.1. Over tid vil det likevel bli stor grad av samsvar mellom disse to måtene å beregne lønnsveksten på.

Lønnsutviklingen eksklusive opsjons- og naturalytelser

Tabell 2.9 viser at veksten i gjennomsnittslønn fra november 2020 til november 2021 var 4,9 prosent for administrerende direktører i privat sektor i alt og 5,8 prosent i industrien alene, og 4,7 prosent for toppledere og administrerende direktører i offentlig forvaltning. Lønnsveksten for alle heltidsansatte lønnstakere var 4,4 prosent i samme periode.

Lønnsveksten for ledergruppene i tabellen varierer noe fra år til år. Det gjelder særlig i små grupper, der endringer i sammensetning lett kan slå ut i endret gjennomsnittslønn, og i grupper med stort innslag av bonusutbetalinger som kan variere noe. Et eksempel er direktører i utvinning av råolje og naturgass inkl. tjenesteyting, der gjennomsnittslønnen falt i 2016 og 2017, men økte betydelig i 2018 og 2019, drevet av økte bonusutbetalinger. Antallet direktører i denne næringen falt med 16 prosent fra 2015 til 2017, og økte med 15 prosent fra 2018 til 2020. I 2021 falt gjennomsnittslønnen med 0,9 prosent for direktører i denne næringen.

For administrerende direktører i privat sektor under ett steg gjennomsnittslønnen med 3,3 prosent per år i gjennomsnitt fra 2016 til 2021. Den høyeste veksten blant gruppene i tabellen i denne perioden finner vi i varehandel med 4,4 prosent og bygge- og anleggsvirksomhet med 3,9 prosent. Gjennomsnittlig årlig vekst fra 2016 til 2021 var 3,3 prosent for toppledere og administrerende direktører i offentlig forvaltning, og 3,1 prosent for heltidsansatte lønnstakere under ett. I samme periode økte lønningene i industrien med 3,0 prosent i gjennomsnitt per år for administrerende direktører og med 2,6 prosent for alle heltidsansatte.

Blant administrerende direktører i privat sektor i 2021 utgjorde gjennomsnittslønnen for kvinner 83,5 prosent av gjennomsnittslønnen for menn, 0,2 prosentpoeng mer enn i 2020. Lønnsforskjellen var størst i varehandel mv. og i forretningsmessig tjenesteyting. I informasjon og kommunikasjon var gjennomsnittslønnen tilnærmet lik, og i transport og lagring og bygge- og anleggsvirksomhet var den høyere for kvinner enn for menn. I disse næringene er imidlertid andelen og antallet kvinnelige administrerende direktører lave.

For alle næringer samlet var nær 22 prosent av de administrerende direktørene kvinner. Andelen kvinner var lavest i bygge- og anleggsvirksomhet og høyest i overnattings- og serveringsvirksomhet, blant næringene i privat sektor i tabellen. Andelen kvinnelige toppledere og administrerende direktører er betydelig høyere i offentlig forvaltning enn i privat sektor, og forskjellen mellom kvinners og menns gjennomsnittslønn er mindre.

Lønnsutviklingen inklusive opsjons- og naturalytelser

Tabell 2.10 viser at gjennomsnittslønnen inklusive opsjons- og naturalytelser for administrerende direktører økte med 4,8 prosent fra november 2020 til november 2021.

Mange som telles som administrerende direktør i statistikken leder forholdsvis små foretak og utfører antagelig ikke de oppgavene eller har det ansvaret en vanligvis forbinder med en administrerende direktør. Tabell 2.12 viser lønnsnivå og lønnsvekst for administrerende direktører etter foretaksstørrelse. Det inngår vel 32 500 administrerende direktører i statistikken. Vel 14 500 er direktører i foretak med 1–9 ansatte, mens i underkant av 1 800 er direktører i foretak med 100–249 ansatte og nær 3 200 er direktører i de aller største foretakene.

I tabell 2.11 er administrerende direktører rangert etter stigende lønnsnivå og inndelt i desiler. Tabellen viser at lederne i desil 10 hadde en gjennomsnittslønn på 3 030 000 kroner per november 2021. Opsjons- og naturalytelser for denne gruppen var 157 500 kroner.

Det gjennomsnittlige lønnsnivået er lavest i de minste foretakene. Det kan være flere årsaker til dette, herunder næringsvise forskjeller i foretaksstørrelser og forskjeller i sammensetningen av lederne, blant annet gjennom at statistikken omfatter flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak. Utover at gjennomsnittlig årlig vekst er størst for administrerende direktører i de aller største foretakene de siste fem årene, er det liten sammenheng mellom foretaksstørrelse og årlig vekst i gjennomsnittlig lønn i denne perioden.

Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige administrerende direktører var per november 2021 83,2 prosent av lønnsnivået for mannlige administrerende direktører. Den relative gjennomsnittslønnen var 79,6 prosent i 2016 og har økt hvert år siden. Lønnsforskjellen er størst i foretakene med mellom 100 og 249 ansatte, der vi også finner den høyeste lønnsveksten for administrerende direktører fra 2020 til 2021. For kvinnelige administrerende direktører i alt økte gjennomsnittslønnen fra november 2020 til november 2021 med 5,4 prosent, mens økningen for menn var 4,9 prosent.

Andelen kvinner blant administrerende direktører har økt fra 19,1 prosent i 2016 til 21,6 prosent i 2021. Andelen kvinner er størst i de aller største foretakene.

Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig forvaltning

Statistikken for toppledere i offentlig forvaltning er delt opp på følgende måte, som presentert i tabell 2.13:

• Kommuner og fylkeskommuner: Øverste administrative leder (rådmenn).

• Staten: Øverste leder i virksomheter i det statlige tariffområdet (angitt som virksomhet i hovedtariffavtalen i staten).

• Offentlig forvaltning i alt: Kommuner og fylkeskommuner, staten og administrerende direktør i næringen Helsetjenester i statsforvaltningen (før 2016 de regionale helseforetakene, herunder også de forskjellige helseforetakene) vektet sammen.

Det er små grupper det er beregnet lønnsvekst for. Endringer i antallet som er med i gruppene, kan derfor gi forholdsvis store utslag i beregnet lønnsvekst.

Veksten i gjennomsnittlig lønn for toppledere i offentlig forvaltning under ett var 3,5 prosent fra 2020 til 2021. For toppledere i kommuner og fylkeskommuner var lønnsveksten 3,6 prosent. For toppledere i staten var lønnsveksten 3,3 prosent. For tiårsperioden fra 2011 til 2021 var gjennomsnittlig årlig lønnsvekst for toppledere 3,9 prosent i staten, 4,2 prosent i kommuner/fylkeskommuner og 4,0 prosent i offentlig forvaltning under ett.

Toppledere i offentlig forvaltning omfatter også en mindre gruppe av administrerende direktører i helsetjenester i statsforvaltningen. Lønnsnivået for denne gruppen var i november 2021 1 850 900 kroner, og gjennomsnittslønnen økte med 5,6 prosent fra 2020 til 2021. Lønnsveksten for denne gruppen var 2,8 prosent i gjennomsnitt per år for perioden fra 2011 til 2021.

Per desember 2021 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner 1 188 200 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt 1 440 100 kroner per september 2021.

2.8 Lønnsfordelingen

Tallene som presenteres i dette avsnittet omfatter en sammenveiing av lønnen for alle8 lønnstakere basert på et materiale fra SSB. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 1.1, dvs. fast avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid. Det gis et bilde av lønnsfordelingen på et gitt tidspunkt, mens lønn for den enkelte varierer over yrkesløpet.

Lærlinger tjener typisk mellom 30 og 80 prosent av begynnerlønnen for faglærte i samme yrke, i henhold til en avtalt lønnsstige. Det kan gi et skjevt bilde av lønningene nederst i fordelingen å inkludere lærlinger. Figur 2.12 viser fordelingen av samlet lønn for ansatte eksklusive lærlinger i 2021. Data for lønnsfordeling eksklusive lærlinger foreligger bare fra og med 2017. Vedleggstabell 4.19 viser fordelingen i årene 2017–2021 når lærlinger holdes utenfor datagrunnlaget.

Tabell 2.14 viser lønnsfordelingen både med og uten lærlinger inkludert. Gjennomsnittlig lønn blir høyere i alle desiler når lærlinger holdes utenfor, men mest i laveste desil. Når en tar ut lærlinger reduseres lønnsspredningen for menn noe mer enn for kvinner.

Tabellen viser hvor stor del av samlet lønnssum de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2021 mottok de 10 prosentene med lavest lønn (desil 1) 5,5 prosent av samlet lønnssum, mens de 10 prosentene med høyest lønn (desil 10) mottok 19,9 prosent (eksklusiv lærlinger). Det er små endringer i disse andelene de seneste årene.

På grunn av omlegging av statistikken i 2015 er tallene for årene etter 2015 ikke direkte sammenlignbare med årene før. Tallserien fra 2006 fram til og med 2015 viser en forskyvning i lønnsfordelingen mot høyere andeler av samlet lønn til gruppene (desilene) med de høyeste lønningene. Se også omtalen i NOU 2016: 6 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2016.

Over de seneste ti årene har veksten i gjennomsnittslønn vært minst i den laveste desilen og størst i den øvre delen av fordelingen. Unntaket er den øverste desilen, der veksten i gjennomsnittslønn har vært som gjennomsnittet i perioden. For kvinner har veksten i den øverste desilen vært sterkere enn gjennomsnittet, mens for menn har den vært svakere enn gjennomsnittet. Mens gjennomsnittslønnen i den laveste desilen har økt med 2,0 prosent målt som årlig rate i perioden, har veksten for alle vært 3,0 prosent (inkludert lærlinger). I samme periode har gjennomsnittlig årsvekst i konsumprisindeksen vært 2,1 prosent. Siden personer vil kunne bevege seg mellom lønnsgrupper i perioden, kan ikke utviklingen i lønnsfordelingen si noe direkte om lønnsutviklingen for den enkelte.

Forstørr bilde

¹ Gjennomsnittlig årlig lønn (månedslønn*12) per november. Per heltidsekvivalent.

² Andel av samlet lønnssum i prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.14 viser en oppsplitting av desil 10 i persentiler. Persentil 100 (prosenten med høyest lønn) hadde en gjennomsnittslønn på 2 287 000 kroner og mottok 3,7 prosent av samlet lønn i 2021 (eksklusiv lærlinger). Andelen av samlet lønn som de øverste persentilene mottar er stort sett uendret de seneste ti årene (justert for brudd), jf. også at veksten i gjennomsnittslønn fra 2011 til 2021 varierer lite mellom persentilene.

Gini-koeffisienten er et summarisk mål på ulikhet og antar verdier mellom 0 og 1. Verdien 0 tilsier at inntektene er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 tilsier at én person mottar all inntekt. Fra 2020 til 2021 økte lønnsspredningen, både samlet og for kvinner og menn hver for seg. I 2021 var Gini-koeffisienten 0,204 (eksklusiv lærlinger), og figur 2.13 viser utviklingen over tid. Lønnsspredningen for kvinner og menn under ett økte gjennomgående på 2000-tallet til 2015. Fra 2015 til 2020 var Gini-koeffisienten om lag uendret samlet og for menn. Blant kvinner økte lønnsspredningen noe også i denne perioden.

Spredningen i lønn målt ved Gini-koeffisienten (eksklusiv lærlinger) er større blant menn enn kvinner; 0,221 for menn og 0,175 for kvinner i 2021. På den annen side har spredningen, målt som prosentvis økning i Gini-koeffisienten, økt mer blant kvinner enn blant menn over tid. Dette ser en også ved at veksten i gjennomsnittslønn over de siste ti årene har vært særlig stor for de øverste desilene blant kvinner.

Note: Brutto månedslønn for alle ansatte (heltidsekvivalenter). Brudd i statistikken i 2015 og 2017. Statistikken er basert på a-ordningen fra 2015 og fra 2017 benyttes tall eksklusive lærlinger, samt nytt tellingstidspunkt i november.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.15 viser fordelingen av lønn blant ansatte i privat sektor og i offentlig forvaltning. Gjennomsnittlig er lønnsnivået for de lavest lønte høyere i det offentlige enn i privat sektor, og de høyest lønte har høyest lønnsnivå i privat sektor. I offentlig forvaltning i 2021 mottok desil 1 6,3 prosent av samlet lønnssum, mens desil 10 mottok 16,6 prosent (eksklusiv lærlinger). I privat sektor mottok desil 1 5,3 prosent av samlet lønnssum, mens desil 10 mottok 21,1 prosent. At lønnsspredningen er større i privat sektor enn i offentlig forvaltning ses også ved at Gini-koeffisienten er 0,225 i privat sektor og 0,146 i offentlig forvaltning. Virkningen av å holde lærlinger utenfor materialet er om lag den samme for offentlig forvaltning og privat sektor.

Lønnsspredningen økte fra 2008 til 2015 i både privat og offentlig sektor, målt ved Gini-koeffisienten. Det er små endringer etter 2015. Over de seneste ti årene har veksten i gjennomsnittslønn vært minst i den laveste desil i begge sektorer, mens lønningene har økt mest i de øverste desilene. Veksten i desil 10 i privat sektor er likevel ikke høyere enn gjennomsnittlig vekst i privat sektor.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene av lønnsfordelingen, se tabell 2.16. Her er fordelingen først beregnet for heltidsekvivalenter for kvinner og menn under ett, og deretter er det telt opp hvordan henholdsvis kvinner og menn fordeler seg på desilene. I 2021 var 60,6 prosent av kvinnene og 51,0 prosent av mennene i desilene 1–5. Samtidig var 11,4 prosent av kvinnene og 22,9 prosent av mennene i de to øverste desilene. Med unntak av økningen i andelen kvinner og menn i nederste lønnsdesil, er det små endringer i disse andelene fra 2020 til 2021.

Nesten tre av fire lærlinger er menn. Det medvirker til at det er flere kvinner og færre menn nederst i fordelingen når lærlinger holdes utenom. Tall inkludert lærlinger i tabell 2.17 viser at kvinner er underrepresentert i de øverste desilene i lønnsfordelingen, og overrepresentert i de nederste. For menn er det motsatt.

Lavlønn

I forbindelse med tariffoppgjørene har det vært benyttet ulike grenser for utmåling av lavlønnstillegg. Det har også vært brukt ulike prinsipper for omfanget av de lavlønnstillegg som er gitt. Ofte har avtaleområdets gjennomsnitt vært avgjørende, ved andre anledninger bedriftens eller den enkeltes lønnsnivå.

En mye benyttet lavlønnsgrense har vært 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i tariffområdet LO-NHO-området. Dette ville tilsvare kr 445 740 for et fullt årsverk uten overtid i 2021. Målt slik var 18 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2021, jf. tabell 2.18. For kvinner er andelen 20 prosent og for menn 18 prosent. Disse andelene har vært rimelig stabile senere år.

I gruppen av lavlønte for et enkelt år, vil en andel skiftes ut påfølgende år. Det gjelder imidlertid ikke alle ifølge et arbeid utført ved Fafo (Svarstad og Dapi, 2022).9 Av lavlønte i 2019, målt på tilsvarende måte som i tabell 2.18, var om lag en tredel i alderen 24–66 år «varig lavlønte»10. Majoriteten av varig lavlønte var å finne i privat sektor, og en lavere andel var dekket av tariffavtale enn det som er vanlig for lønnstakere i sektoren. Andelene med kun grunnskole som lengste utdanning og annet fødeland enn Norge, var betydelig høyere enn blant lønnstakerne generelt.