7 Tiltak

7.1 Styring og bevisstgjøring

I dette kapitlet forslår utvalget tiltak som vil styrke den akademiske ytringsfriheten. Tiltaksforslagene bygger på beskrivelsene av utfordringer i kapittel 6, og annet tilgjengelig kunnskapsgrunnlag. Målet med tiltakene er å legge forholdene til rette for at den akademiske ytringsfriheten kan bidra til å realisere de idealene vi løfter frem i kapittel 3.2.

Ikke alle utfordringene i kapittel 6 fanges opp av tiltakene her. En del av utfordringene skyldes forhold utenfor akademia, som det ligger utenfor utvalgets mandat å gjøre noe med. Noen kan løses med konkrete virkemidler, som lover og styringsverktøy, men en del utfordringer er av en karakter som bare kan «løses» med vedvarende gjennomtenkning og diskusjon innad i akademia og i samfunnet generelt.

Dette gjenspeiles i at tiltakene primært er rettet inn mot regel- og styringssystemet for akademia, mot de vitenskapelige institusjoner, mot ledere og ansatte i sektoren og mot myndighetene. De utfordringene for den akademiske ytringsfriheten som kommer utenfra, er det vanskeligere å foreslå tiltak for. De er av en slik art at det er vanskelig både for det akademiske fellesskap og de akademiske institusjonene å beskytte seg mot. Her har vi som samfunn et felles ansvar i å understøtte våre akademiske institusjoner og deres ansatte og studenter. Slikt ansvar påhviler ikke minst politiske myndigheter og medier, og disse har også interesse av å gjøre felles sak med akademia i innsats for sannhetssøken og den frie ytring.

Som understreket i kapittel 6.1, er vårt utgangspunkt at en rekke av våre vitenskapelig ansatte og studenter kan formidle mer, og bidra bedre til akademisk ytringsfrihet. Dette målet kan bare nås dersom hele sektoren føler og tar et ansvar for å bidra til at kunnskapsformidling og aktiv, kunnskapsbasert deltakelse i breddeoffentligheten blir en selvsagt del av det akademiske virke.

7.2 Regelverk

7.2.1 Innledning

Som beskrevet i kapittel 5.1.1 nyter den akademiske ytringsfriheten et sterkt vern etter Grunnloven § 100 og EMK art. 10. Det er primært de faktiske, ikke de rettslige forhold som skaper utfordringene beskrevet i kapittel 6 – ytringsfriheten er godt beskyttet, det er ytringsrommet som er under press.

Det er derfor begrenset hvilke effekter regelendringer kan få. Når et lovverk allerede finnes på et område, er det imidlertid viktig at det er så presist som det kan være. Dette har en side til lovens rettslige virkninger, men også til deres demokratiske forankring. Uklare regler er både rettslig og demokratisk uheldig. De er særlig uheldige på ytringsfriheten område. Hvis rommet for vernede ytringer er en sirkel der de rettslige ytringsgrensene definerer omkretsen, vil usikkerheter om disse grensene gjøre rommet for vernede ytringer uklar. Kan grensene forstås snevrere enn de er ment, vil ytringsrommet oppfattes som mindre enn det det egentlig er. Dermed kan folk holde tilbake ytringer som de lovlig kunne fremsatt, og offentligheten går glipp av disse ytringene.

Antagelig er det slik at jo mer samvittighetsfulle folk er, jo sterkere blir denne effekten. Og at folk som uansett opptrer mindre samvittighetsfullt, i mindre grad blir påvirket. Det kan gjøre at tapet av mer opplysende og nyanserte stemmer blir større.

Vi foreslår endringer bare i én lovbestemmelse, universitets- og høyskoleloven § 1-5. Vi mener måten den verner akademisk ytringsfrihet på, og hvem som har ansvar for å ivareta denne friheten og hvordan, bør komme tydeligere frem enn i dag.

Vi har også sett på noen av de bestemmelsene i andre lover som innvirker på akademia, som er nevnt i kapittel 5.1.3. Vi foreslår ikke endringer i dem, ettersom slike endringer vil ha virkninger også langt utenfor vårt mandat. Ettersom vi har fått innspill om at flere av disse bestemmelsene kan innvirke på den akademiske ytringsfriheten, peker vi i kapittel 7.2.3 på hvordan noen av dem byr på utfordringer fordi de er uklart utformet, eller av andre grunner kan misforstås. Tanken bak dette, er å gi oppspill til andre eller senere utredninger eller revisjoner som vurderer disse bestemmelsene.

7.2.2 Endringer i universitets- og høyskoleloven

Den akademiske friheten er i dag vernet i universitets- og høyskoleloven § 1-5. Vi foreslår fem endringer i bestemmelsen. Disse har fire hovedmål:

1. Å tydeliggjøre det institusjonelle ansvar for ansatte og studenters akademiske frihet

2. Å presisere at det institusjonelle ansvaret innebærer å sørge for opplæring i og forutsetninger for at ansatte og studenter kan utøve akademisk frihet, herunder akademisk ytringsfrihet

3. Å tydeliggjøre at den akademiske frihet fra eksterne instrukser og styring også gjelder formidlingsdelen av de akademiske oppgaver

4. Å løfte frem den individuelle rett til, og ansvar for å drive akademisk formidling

Endringsforslagene er markert i kursiv i gjeldende lovtekst, og begrunnet nedenfor.

Innledning:

De foreslåtte endringene støtter seg dels på universitets- og høyskolelovutvalget (uhl.-utvalget), og dels på dette utvalgets egne vurderinger. Så langt de følger uhl.-utvalgets forslag, viser vi til begrunnelsene for dette.

Endringsforslagene retter seg både mot det institusjonelle og det individuelle ansvar. Forskjellen på disse to, har hatt betydning for hvem som omfattes av hvilke forslag til endringer:

Det er ikke bare de ansatte som trenger vern for sin akademiske frihet og ytringsfrihet, det gjør også studentene. Disse to gruppene utgjør sammen det akademiske fellesskap som er avhengig av akademisk frihet, og akademisk ytringsfrihet. I flere tilfeller vil de også forske og undervise sammen.

Gruppene skiller seg imidlertid fra hverandre på noen sentrale punkter: studentene er under utdanning og opplæring, og de er i utgangspunktet ikke ansatte i arbeidsrettslig forstand.

Det individuelle formidlingsansvar en del av det arbeidsoppdrag de vitenskapelig ansatte har. Den individuelle friheten i vårt forslag til nytt syvende ledd, bør derfor formuleres som rett og ansvar kun for dem. De institusjonelle forpliktelsene til å ivareta akademikeres akademiske frihet og ytringsfrihet – endret første og nytt tredje – bør imidlertid også omfatte studentene.

Ved valg av formuleringer har utvalget prioritert kortfattet og klart språk, og sammenheng med formuleringer i øvrige av lovens bestemmelser.

Overskriften: Endringen fra «Faglig frihet og ansvar» til «Akademisk frihet og ansvar» er ment bedre å fange opp bredden i det § 1-5 regulerer. I alle fall med de endringer utvalget foreslår, vil bestemmelsen ikke bare omhandle den faglige frihet og ansvar, men de fleste aspekter av den akademiske frihet og ansvar – institusjonelt og individuelt, til undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling.

En utfordring med dette forslaget, er at uhl. § 1-1 bokstav c) bruker formuleringen «prinsippet om faglig frihet» istedenfor «akademisk frihet». Også der er det imidlertid nærliggende å lese «faglig frihet» som «akademisk frihet» i vid forstand. Vi mener dette kan løses ved at også § 1-1 endres på dette punkt, men lar dette spørsmålet være opp til en eventuell videre lovoppfølging.

Tillegget til første ledd: Tillegget er rettet til de akademiske institusjoner. Det presiserer det institusjonelle ansvar for de individene som utøver akademisk frihet.

Formuleringen stammer fra uhl.-utvalget, men avviker på ett punkt. Der det utvalget foreslo tillegget «og om de ansatte som utøver denne», foreslår vi å fjerne kvalifiseringen «ansatte». Vi mener det er viktig å understreke at det institusjonelle ansvar for individene som utøver akademisk frihet ikke bare strekker seg til de ansatte, men også omfatter studentene. De utgjør en sentral del av det vitenskapelige fellesskap. Det overordnede institusjonelle ansvar for akademikeres akademiske frihet bør derfor inkludere dem.

Som gjennomgått i kapittel 5.1.2 var uhl.-utvalget opptatt av å løfte frem det institusjonelle ansvar for å verne og fremme ansatte i et hardere debattklima.1 Dette behovet er sentralt også i vårt mandat og arbeid, se kapittel 2.1 og 6.5. Uhl.-utvalget la til grunn at allerede dagens bestemmelse tilsa at «det ligger innenfor institusjonenes lovpålagte ansvar å stå bak sine ansatte i slike situasjoner» (med «slike» menes at de ansatte utsettes for kampanjer, hets, mobbing eller lignende). Samtidig la utvalget også til grunn at det skjer en utvikling i samfunnet som kan gi grunn til å ytterligere understreke det ansvaret institusjonens ledelse har «for å beskytte de ansatte mot trakassering og hets». Utvalget mente også at presiseringen kan «bidra til å beskytte den ansatte mot å bli utsatt for sanksjoner fra arbeidsgivers side i en situasjon der den ansatte har benyttet seg av sin akademiske ytringsfrihet og møtt motbør ledelsen opplever som ubehagelig.»

Forslaget fra uhl.-utvalget ble ikke fulgt opp. Det skyldtes at departementet mente at presiseringen ikke ville innebære noen materiell endring.2 Departementet understreket imidlertid at bl.a. teknologi og endringer i debattklima skaper nye utfordringer for faglig frihet og ansvar, og ville nedsette en ekspertgruppe – dette utvalget – for å utrede disse.

Vi forstår departementets innvending, men ser annerledes på de rettslige og praktiske virkningene det foreslåtte tillegget kan ha. Tillegget tydeliggjør at institusjonene ikke bare har ansvar for å verne den akademiske frihet som abstrakt størrelse, men også de individene som utøver den. Dette er en materiell endring: Deres utøvelse skal både vernes (mot angrep) og aktivt fremmes (ved egnede tiltak – for eksempel tiltak som i utvalgets forslag til nytt tredje ledd og opplæring som skissert i kapittel 7.4.3).

Et slikt ansvar kan i noen grad utledes av gjeldende bestemmelse lest i sammenheng med arbeidsgiveransvaret, men innholdet i et slikt ansvar er lite utviklet og tilgjengelig. Det hjelper uansett lite at en slik juridisk tolkning finnes, dersom institusjonene i liten grad følger opp dette ansvaret i praksis.

Selv om tillegget ikke angir konkrete rettsvirkninger, etablerer det en positiv plikt på institusjonens hånd som kan ha betydning f.eks. ved arbeidsrettslige vurderinger. Plikter uten konkrete rettsvirkninger er ikke noen rettslig nyvinning. En parallell til hjelp for tanken er menneskerettslige angivelser av «positive plikter» til å sikre det som i utgangspunktet er negative friheter (se for eksempel kapittel 5.2.1). I konkretiseringen av hva de positive pliktene nærmere går ut på, kan detaljert regulering være vanskelig. Det gjør at nettopp føringer som den foreslåtte kan være en egnet lovgivningsteknikk for å løfte frem et ansvar på et overordnet nivå. Omfanget av og innholdet i ansvaret kan så utpensles videre i ulike retninger, slik vi gjør i de videre endringsforslagene til § 1-5, og de øvrige tiltak utvalget foreslår (se kapittel 7) .

Det er en iboende spenning i første ledd. Institusjonene skal sikre kvalitet, men også den individuelle akademiske frihet og ytringsfrihet. Denne spenningen er tematisert i utvalgets kapittel 6.2.2. Underdalutvalget understreket bl.a. at all faglig ledelse skal utøves med respekt for den enkelte forskers frihet til å velge sine problemstillinger og metoder og publisere sine resultater, og at «en institusjon ikke kan holdes ansvarlig for noe den er fraskrevet myndighet over».3 Vi tilslutter oss disse rettesnorene for de dilemmaer denne spenningen måtte forårsake.

Nytt tredje ledd: Dette leddet innebærer to konkretiseringer av ansvaret som følger av forslag til endringene i første ledd:

For det første lovfester det ansvaret institusjonene har for å lære opp ansatte og studenter i akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet. De ansatte som må gis slik opplæring, er de som må ha forståelse for disse frihetene for at institusjonene skal kunne ivareta sitt ansvar etter første ledd. Dette omfatter vitenskapelig ansatte, men også de administrativt ansatte som samvirker med vitenskapelig ansatte og studenter på den måte som innvirker på deres akademiske ytringsfrihet.

Med akademisk frihet menes her både den institusjonelle og individuelle akademiske frihet. Med akademisk ytringsfrihet menes her ytringsfrihet brukt i akademisk øyemed i bred forstand, både innad i akademia, og i form av formidling og debatt utad, som skissert i kapittel 3.1.2. Grunnen til at denne friheten er understreket i tredje ledd, mens første ledd bare omtaler akademisk frihet, er det særlige behov ansatte og studenter har for å forstå og trenes i den delen av den akademiske friheten som den akademiske ytringsfriheten innebærer.

For det andre lovfester det institusjonenes ansvar for å skape rom for at akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet kan skje i praksis.

Ansvaret for å sikre tilstrekkelig opplæring i akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet er et ansvar for å skape forståelse for hva disse frihetene innebærer, hvorfor de er viktige og hvordan de kan utøves.

Utvalget har i sitt arbeid fått et klart inntrykk av at selv grunntrekkene i akademisk frihet og ytringsfrihet ikke kan forutsettes kjent hverken på ledelsesnivå eller blant universitetsansatte og studenter. Uten slik kunnskap er det vanskelig fullt ut å ivareta de lovpålagte oppgaver som følger av § 1-3.

Kunnskap om dette, forutsetter opplæring. I dag har institusjonene systemer og rutiner for å gi sine ansatte den opplæring som er nødvendig for at de kan fylle henholdsvis forsker- og undervisningsoppdragene sine. Med utvalgets forslag til nytt tredje ledd, vil de også få ansvar for å ha systemer og rutiner for opplæring i formidlingsoppdraget. Utvalget peker på noen av de opplæringsbehov som trengs i kapittel 7.4.3.

Ansvaret for å sikre forutsetninger for utøvelse av akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet tilsier at institusjonene må sikre de vitenskapelig ansattes mulighet til å oppfylle alle de oppgaver de skal utøve etter § 1-1 og 1-3: både forskning, undervisning og formidling. Dette forutsetter forståelse for hva alle oppgavene går ut på, og hvordan de kan opparbeides, som skissert under punktet om opplæring.

De må også sikre at de ansatte har tid og muligheter til å utøve akademisk ytringsfrihet, også gjennom formidling. Dette er ikke ment å begrense avtalefriheten til å lage stillinger der ansatte har et særlig ansvar for noen deler av det akademiske oppdrag – om det er forskning, undervisning eller formidling. Kravet til å sikre forutsetninger for utøvelse av akademisk ytringsfrihet har likevel en side særlig til formidlingsoppdraget, ettersom dette i dag ofte er nedprioritert i forhold til de øvrige oppgaver. Ordinære vitenskapelige stillinger som stipulerer brøker der kun arbeidsoppgavene forskning og undervisning til sammen utgjør 100 prosent av arbeidstiden, vil kunne bryte med kravet om å sikre forutsetninger for utøvelse av akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet.

Ansvaret for å sikre forutsetninger innebærer også et ansvar for å ivareta dem som utsettes for ulovlige ytringer og trusler, eller for svært belastende og urimelig behandling i redigerte og uredigerte medier. Måter dette kan gjøres på, er skissert i kapittel 7.4.

Ny bokstav c) i fjerde ledd: Denne bokstaven tydeliggjør at den institusjonelle akademiske frihet også gjelder formidlingsoppgaven. Tillegget er ment å synliggjøre og sikre frihet til å formidle, noe som vil kunne bidra til å styrke formidlingsfriheten forskningsinstitusjoner, og dermed også for vitenskapelig ansatte.

Etter uhl. §§ 1-1 og 1-3 er formålet med og oppgavene til universiteter og høyskoler å formidle i tillegg til å utdanne og forske. Den institusjonelle akademiske frihet til å formidle forutsetter at innholdet i formidlingen, i tillegg til innholdet i undervisningen og forskningen, er fri fra instrukser og pålegg.

Dette kan sikres på to måter: Enten ved å innta formidling sammen med undervisning og forskning og kunstnerisk og faglig utviklingsarbeid i leddets bokstav a), eller ved å dele de ulike oppgavene opp i fire ulike bokstaver. Utvalget foreslår det siste. En slik inndeling i tre oppdrag gjør at § 1-5 står bedre til inndelingene i hhv. § 1-1 a)-c) og § 1-3 a)-c). Den gjør også at formidlingsoppdraget kommer tydeligere frem. Endelig er den språklig lettere: Hvis alle tre oppgaver inntas i nåværende bokstav a), blir den svært tung å lese.

Som beskrevet i kapittel 3, omfatter ikke formidlingsoppgaven bare tilgjengeliggjøring av forskningsfunn, men også formidling av generell fagkunnskap og spørsmål av betydning for det akademiske virke, både innad i institusjonene, og ut til samfunnet. Formidling skal altså her, og i forslag til nytt sjette ledd, leses i vid forstand. Men det er den akademiske formidling, ikke vitenskapelig ansattes formidling av andre ting, eller deltakelse i debatter om andre typer tema, vi søker å tydeliggjøre og løfte frem. Utvalget har vurdert å understreke dette ved å bruke formuleringen «akademisk formidling». Ettersom dette begrepet ikke finnes i resten av uhl., kan en slik formulering imidlertid skape usikkerhet om det som her reguleres er noe annet enn den formidling som fremgår f.eks. av §§ 1-1- og 1-3. Vi mener derfor det er bedre bare å bruke uttrykket «formidling» både her i foreslått ny bokstav c), og også i foreslått nytt sjette ledd.

Nytt syvende ledd: Dette forslaget har to mål: Å synliggjøre den individuelle formidlingsfriheten på lik linje med undervisnings- og forskningsfriheten, og å understreke at formidling (det vil si akademisk formidling i vid forstand, som beskrevet over) er både en individuell rett, og et individuelt ansvar.

Forskningsfriheten og undervisningsfriheten fremgår av nåværende fjerde og femte ledd. For å synliggjøre formidlingsoppdraget på lik linje med disse to andre oppdragene, i tråd med begrunnelsene for ny bokstav c) i fjerde ledd, foreslår utvalget å fremheve formidlingsfriheten i et eget ledd motsvarende disse to.

Formidlingsfrihet og -ansvar tilligger dem som både forsker og underviser, men også dem som bare gjør en av delene. Vi har derfor formulert subjektet for nytt syvende ledd som den som er omfattet av (nytt) femte eller sjette ledd.

Disse leddene (nye femte til syvende) konkretiserer de tre arbeidsoppdragene til vitenskapelig ansatte. Når nytt syvende ledd peker på de ansattes rett til å formidle, er det en rett den enkelte i utgangspunktet har i forhold til arbeidsgivers styringsrett. At de ansatte har en slik rett, skal ikke leses antitetisk på den måten at studenter ikke har en rett til å drive formidling.

Innholdet i formidlingsfriheten er skissert i kapittel 3. Som fremhevet der, innebærer den akademiske ytringsfriheten, også i formidlingsoppdraget, både en rett og et ansvar.

Sikring av den individuelle akademiske ytringsfriheten til formidling, ligger i kjernen av utvalgets mandat. De tiltak vi foreslår, er i all hovedsak tiltak for å styrke denne friheten. Flere av dilemmabeskrivelsene i kapittel 6 viser imidlertid at akademikere ikke alltid ivaretar det ansvaret som kommer med denne friheten på måter som fremmer sannhetssøken og fri meningsbrytning.

Vi har derfor søkt å løfte frem dette ansvaret her. Ansvaret har to sider. Vitenskapelig ansatte har for det første et ansvar for å drive sannhetssøken ved å forholde seg til de kvalitets-, etikk- og saklighetsnormer som gjelder på feltet deres. For det andre har de et ansvar for å bidra til at andre i fagfelleskapene holder seg til disse normene, for eksempel ved å bidra med fagfellevurderinger, fremsettelse av alternative hypoteser eller falsifisering, eller ved motargumenter og oppklaringer av faglige spørsmål de selv mener er feil eller unyansert belyst i offentlig formidling eller debatt.

Vi har prøvd å tydeliggjøre denne forståelsen av formidlingsansvaret ved å formulere det som «faglig ansvar».

En utfordring ved å formulere ansvarssiden av formidlingsfriheten, er at en slik formulering kan bli (mis)brukt til å innskrenke eller begrense ytringsfriheten for seg selv eller andre. Dette er ikke meningen. Også formidling som noen mener er uansvarlig, kan være avgjørende for sannhetssøken og demokrati. Feilsteg kan tydeliggjøre mer farbare veier, og det å tørre å fremsette påstander som viser seg å være feil, kan være god utøvelse av akademisk ytringsansvar.

Dette er helt sentralt. Faren for «velmente» inngrep i den lovlige og ofte viktige ytringsfrihet akademikere utøver, er alltid til stede – særlig i ytringer som er kontroversielle, går på tvers av rådende oppfatninger, eller er spissede eller provoserende i formen. Denne faren blir ikke mindre av at de som ønsker mindre av denne type ytringer kan peke på at den akademiske ytringsfriheten skal utøves «ansvarlig».

I lys av denne faren, har utvalget vurdert innspill om å innta en bestemmelse i uhl. som svarer til den irske Universities Act section 14(2):

A member of the academic staff of a university shall have the freedom, within the law, in his or her teaching, research and any other activities either in or outside the university, to question and test received wisdom, to put forward new ideas and to state controversial or unpopular opinions and shall not be disadvantaged, or subject to less favourable treatment by the university, for the exercise of that freedom.

Det den irske loven gir uttrykk for – frihet «within the law», altså innenfor loven – er allerede gjeldende rett i Norge. Dette følger av den beskyttelse den klassiske ytringsfriheten har i Grunnloven § 100 og EMK art. 10, som også gjelder for akademikere, se kapittel 5.1.1.

En fordel med å utpensle deler av innholdet i dette ytringsfrihetsvernet i uhl., er at den akademiske ytringsfrihetens omfang da ville tre tydeligere frem nettopp i den loven som regulerer universiteter og høyskoler.

En ulempe er at slike utpenslinger alltid risikerer å utelate deler av vernet som også kan være sentralt. En annen er at lovverket vårt ville bli vesentlig tyngre og mer ordrikt om innholdet i våre frihetsrettigheter skulle uttrykkes alle steder der frihetene risikerer å komme under press. Det system vi har for å ivareta disse rettighetene i Norge, er at de er vernet med mindre begrensninger i dem er eksplisitt hjemlet i lov.

Utvalget har derfor landet på i stedet å foreslå de angitte endringene i § 1-5 for å tydeliggjøre det institusjonelle og individuelle ansvar for at den akademiske ytringsfriheten kan utøves i praksis.

Når vi i forslaget til nytt syvende ledd løfter frem det faglige ansvaret, er det for å tydeliggjøre hva slags ansvar for saklighet og sannhetssøken som følger med den formidlingsfriheten man har som vitenskapelig ansatt etter uhl. Som borger kan man uansett formidle hva man vil, hvordan man vil, innenfor de lovfestede grensene for den klassiske ytringsfriheten. Hvorvidt disse rettslige grensene er overtrådt, er en sak for regulerte prosesser, i siste instans for domstolene. Spørsmål om bruk og misbruk av det faglige formidlingsansvar er i utgangspunktet en sak for det akademiske ordskifte.

Om vitenskapelig ansatte i andre sektorer enn universiteter og høyskoler

Utvalget har ikke gått nærmere inn i generelle regler og rammer for ytringsfrihet i arbeidslivet, om begrensninger i arbeidsavtale, lojalitetsplikt, taushetsplikt osv., da dette vil bli tatt opp i Ytringsfrihetskommisjonens utredning.4

Helseforetakene er en stor og viktig aktør innen forskning, og har et hovedansvar for den pasientrettede kliniske forskningen. HF-ene har ansatte i rene vitenskapelige stillinger, og ansatte i stillinger som er dels å være helsepersonell og dels å være vitenskapelig ansatt (forsker). En del har et ansettelsesforhold både til et HF og et universitet, dette kalles gjerne kombinert stilling. Stillingsbrøken kan variere.

Ansatte i helseforetakene er underlagt arbeidsmiljøloven og ordinær ytringsfrihet.

For de kombinerte stillingene vil en ansatt, for den delen av jobben som gjelder universitetet, være omfattet av regelverket om akademisk frihet i universitets- og høyskoleloven. Alle vitenskapelig ansatte ved HF-ene bør imidlertid, uavhengig av om en har kombinert stilling, ha tilsvarende akademiske frihet og akademisk ytringsfrihet som de som er ansatt ved universitetene. Dette er av betydning for at den viktige forskningen som foregår i helseforetakene (alene og i samarbeid med universitetene) kunne bevare samme tillit som annen forskning. Det er et ansvar for arbeidsgiver som forskningsinstitusjon å sørge for at dette er nedfelt i institusjonens rammeverk. De som er i stillinger der de av og til er vitenskapelig ansatte og av og til er helsepersonell, så ligger det et særlig ansvar på være ryddig i rolleforståelse og -utøvelse, også i kommunikasjon med omverden. I kapittel 6.3.2 omtales problemstillinger knyttet til helsepersonell i «uniform» og rolle som forsker eller lege.

Den tredje viktige forskningsaktøren er forskningsinstituttene. Instituttene er varierende organisert, se omtale i kapittel 5.4. Instituttene som har grunnbevilgning fra staten er underlagt krav fastsatt i retningslinjer,5 og punkt 4.2 omhandler akademisk frihet:

Instituttet må legge til rette for at prinsippene om akademisk frihet skal gjelde for all offentlig finansiert forskning som utføres av forskere ansatt ved instituttet, så fremt det ikke kommer i konflikt med arbeidsgivers styringsrett.

Forskerne skal ha frihet til å stille spørsmål, også ved det som anses som etablert kunnskap og forståelse, størst mulig frihet til å uttale seg offentlig om sin forskning, frihet til å fremme nye ideer og frihet til å velge metode og materiale for sitt forsknings- og utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet, prosjektbeskrivelser eller andre særskilte avtaler. Forskere ansatt ved instituttet skal som hovedregel ha rett til å offentliggjøre sine resultater, og skal sørge for at offentliggjøring skjer når oppdraget er offentlig finansiert. Når oppdragets finansiering er dels privat, skal prosedyrer for offentliggjøring avklares før kontraktsinngåelse og inngå i oppdragsavtalen. Dersom offentliggjøring er til hinder for beskyttelse eller kommersiell utnyttelse av resultatene, kan offentliggjøring utsettes.

Vitenskapelig ansatte ved forskningsinstituttene er ikke omfattet av universitets- og høyskolelovens bestemmelser om akademisk frihet. Etter utvalgets vurdering er det viktig at vitenskapelig ansatte ved disse instituttene har samme akademiske frihet som universitets- og høyskoleansatte, så langt det er mulig innenfor forskningsinstituttenes særpreg. For instituttene som er dels forskningsinstitutt og dels forvaltningsorgan, så vil de være i om lag samme situasjon som helseforetakene. De «rene» forskningsinstituttene er i større eller mindre grad avhengige av oppdragsinntekter, og arbeidsgiver må kunne styre forskerne mot forskningsaktivitet som en ekstern aktør betaler for. Instituttene må ha mulighet til å instruere sine forskere til å selge forskningstiden sin til en oppdragsgiver. Men når kontrakten er inngått, må forskeren sikres frihet til å gjennomføre prosjektet slik forskerens vitenskapelige skjønn forutsetter. Instituttsektorens forskere må ha frihet til å utøve forskningen innenfor inngått forskningskontrakter, på en faglig fri måte. Oppdragskontraktene vil kunne avgrense den akademiske ytringsfriheten også. Det er legitimt for et institutt å avtale at oppdragsgiver eier resultatene på en måte som begrenser ytringsfriheten, når det dreier seg om legitime interesser. Dette vil i hovedsak være kommersielle interesser.

7.2.3 Vurdering av Grunnloven og andre regelverk

Grunnloven

Utvalget har fått flere innspill om å foreslå grunnlovsendringer for å sikre den akademiske ytringsfriheten. Forslagene er ulikt begrunnet og formulert. Noen tar til orde for at akademisk frihet generelt må grunnlovsfestes. Andre er mer spesifikke, men også mer omfattende i sine formuleringer, og foreslår vern av «akademias, kunstens og den vitenskapelige forskningens frihet», eller at «Kunst og vitenskap, forskning og undervisning er frie. Undervisning må respektere idealene som Grunnloven er bygget på».

Som fremhevet i kapittel 3.1 favner den akademiske friheten videre enn den akademiske ytringsfriheten. Den akademiske friheten omfatter blant annet også den institusjonelle frihet, som ligger utenfor utvalgets mandat. Vi har derfor ikke vurdert om den akademiske frihet generelt bør grunnlovsfestes.

Spørsmålet er om den akademiske ytringsfrihet kan sikres bedre ved at Grunnloven § 100 presiseres til også å nevne «akademisk» ytringsfrihet, eller ved at den akademiske friheten i en eller annen formulering tas inn i en av de «tomme» grunnlovsbestemmelsene, for eksempel § 99.

Som forklart i kapittel 3.1 anser utvalget den akademiske ytringsfriheten for å være en del av den klassiske ytringsfriheten – en utøvelse av ytrings- og informasjonsfrihet særlig i sannhetssøkende retning. Som redegjort for i kapittel 5.1.1 har akademiske ytringer allerede et sterkt vern på grunnlovs- og menneskerettslig nivå. For en lengre vurdering av dette spørsmålet, viser vi til ISF-rapporten referert der.6

Utvalget tror ikke en endring som særskilt spesifiserte at «akademisk» ytringsfrihet også er vernet av Grunnloven ville gi den akademiske ytringsfriheten noe bedre rettslig vern enn den har i dag. En slik endring ville også kunne utløse spørsmål om hvilken betydning én slik spesifikk angivelse hadde for alle andre sammenhenger der ytringsfriheten brukes, som ikke var spesifikt nevnt. For eksempel kunstfeltet, politikken eller journalistikken. Ville de fortsatt ha det samme vern, eller et som var noe mindre, ettersom ikke de var særskilt angitt? Det er heller ikke slik at det å grunnlovsfeste ulike utslag av rettigheter, eller å presisere dem mer, automatisk gjør at rettighetene blir bedre vernet i praksis.7

Enkelte innspill kan tyde på at man tenker at en spesifisering av akademisk ytringsfrihet i Grunnloven vil gjøre denne friheten mer absolutt, slik at den utveier andre rettigheter og hensyn. Det vil den ikke bli. Det finnes få absolutte grunnlovs- og menneskerettigheter (et eksempel er forbudet mot tortur). De fleste rettigheter, herunder ytringsfriheten, er relative. Det vil si at staten kan gripe inn i den på nærmere bestemte vilkår – for å ivareta andres rettigheter (for eksempel personvern, diskrimineringsvern) eller vektige samfunnshensyn (for eksempel sikkerhet).8 Det er denne relativiteten som gjør at ytringsfrihet, herunder den akademiske, i det hele tatt kan begrenses rettslig. Eksempler på grenser som gjelder både generelt og i akademia, er lover som gjør det forbudt å true folk, krenke deres ære eller privatliv, oppfordre til terror eller vold, fremsette kvalifisert hatefulle ytringer eller sjikanere folk. Disse grensene vil være der, selv om Grunnloven spesifikt nevner akademisk ytringsfrihet.

Utvalget vil av disse grunner ikke foreslå noen endring av Grunnloven.

Arbeidsrettslige bestemmelser

Det gjelder en ulovfestet lojalitetsplikti arbeidsforhold til å gjøre det man kan for å oppfylle arbeidsavtalen best mulig. Dette er et grunnleggende viktig samfunnshensyn. Lojalitetsplikten kan tidvis stå i et spenningsforhold til ansattes ytringsfrihet. Ulovfestet rett kan tilfredsstille kravet til lovhjemmel for inngrep i ytringsfriheten. Overfor ulovfestede normer blir imidlertid klarhetsbehovet særlig påtrengende, fordi fravær av lovtekst gjør det enda vanskeligere enn vanlig for folk å orientere seg om sin rettstilstand.

Som påpekt i rapporten Ytringsfrihet i akademia, handler en rekke saker fra Sivilombudet om nettopp grensedragningen mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt.9 Studier viser at både arbeidsgivere og arbeidstagere tror at lojalitetsplikten begrenser langt flere ytringer enn det den rettslig sett gjør.10 Hvorvidt utfordringene med dagens regulative løsning av balansegangen ytringsfrihet-lojalitetsplikt kan avhjelpes med lovfesting, og hvordan den eventuelt skulle se ut, har utvalget ikke synspunkter på.

Ytringsfrihetsspørsmål kan komme opp i flere retninger også i tilknytning til varslingssaker. Både etter arbeidsmiljøloven kapittel 2A og i ulike institusjonsinterne varslingsordninger. Disse må håndteres med klokskap fra ledere eller andre som administrerer ordningene, og på en måte der ytrerens antatte intensjon med omstridte ytringer står sentralt. Er de omstridte ytringer ledd i sannhetssøkende, akademisk virksomhet, skal det svært mye til å anse dem som grunnlag for varsler. Utøvelse av akademisk ytringsfrihet bør heller ikke være grunnlag for sanksjoner etter statsansatteloven.

Straffeloven § 185

Flere innspill har pekt på at straffeloven (strl.) § 185 er en bestemmelse som kan begrense den akademiske ytringsfriheten. Utvalget er kjent med at også Ytringsfrihetskommisjonen har fått innspill om denne bestemmelsen, og har hatt et eget innspillsmøte om den.11 Endringer i strl. § 185 vil ha konsekvenser langt utenfor dette utvalgets mandat, og vi fremmer derfor ikke noe endringsforslag om den. Vi peker isteden på noen utfordringer som vi mener bør vurderes dersom den skal revideres:

De innspillene utvalget har fått har vært opptatt av at det er uklart hva som rammes av bestemmelsen, og at den derfor bør oppheves eller endres. Eksempler på utfordringer som er spilt inn, er at bestemmelsen kan hindre ytringer som er kritiske til religion eller til kjønnskategorier.

Blasfemi eller annen religionskritikk er ikke straffbart etter norsk rett. Selv kritikk som oppleves som grovt krenkende for tilhengere av den religion som kritiseres, er vernet. Høyesterett skiller skarpt mellom utsagn rettet mot temaer elle institusjoner, for eksempel religion, og utsagn som er rettet mot personene som utøvet denne religionen:

Den første gruppen ytringer treffer normalt kjernen av ytringsfriheten og rammes ikke av straffeloven § 185, selv om de skulle bli oppfattet som krenkende. Slike ytringer – av for eksempel politisk art – retter seg ikke mot «noen», slik vilkåret er i § 185.12

Saklige, sannhetssøkende ytringer rammes ikke av bestemmelsen, selv om noen kan oppleve dem krenkende. Slike ytringer ligger i kjernen av ytringsfrihetsvernet etter Grl. § 100 og EMK art. 10. Også om de mer objektivt sett fremstår ufine, og ikke spesielt egnet til å fremme sannhetssøken eller demokrati, har Høyesterett i flere saker om strl. § 185 understreket at det «også utenfor kjerneområdet for ytringsfriheten gjelde[r] en relativt rommelig margin for smakløse ytringer».13

Strl. § 185 har en imidlertid en ganske utilgjengelig ordlyd. Den er blitt flikket på en rekke ganger, bl.a. for å inkludere flere vernede grupper, men har beholdt flere formuleringer som i dag ikke er dekkende for rettstilstanden.

Den angir i første ledd å ramme dem som «…offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring…» på en måte som tilsier at vilkårene «diskriminerende» og «hatefull» er alternative. Etter rettspraksis rammes imidlertid ikke diskriminerende ytringer, med mindre de også er hatefulle.

I andre ledd fremgår at med «diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres…» (så kommer en opplisting av de vernede grupper).

Trusler er allerede forbudt etter strl. §§ 263 og 264. Ordet «ringeakt» er gammelt, og lite tilgjengelig. Ordet «forhånelse» brukes språklig ofte om ytringer som er langt mildere enn de som rammes av strl. § 185.

Etter rettspraksis er det bare «ytringer av «kvalifisert krenkende karakter» som rammes. Dette inkluderer ytringer som «oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser», og de som innebærer en «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd».14

Terskelen for å rammes av strl. § 185 er altså langt høyere enn det bestemmelsens ordlyd tilsier, etter en vanlig, språklig forståelse. Det er ikke uvanlig at lover må tolkes i lys av flere rettskilder før man kan fastslå den presise normen de gir uttrykk for. Men lovtekst på ytringsfrihetens område som både er straffsanksjonert og forleder en til å tro at mer rammes av straff enn det som rettslig sett er tilfelle, er uheldig. Det har et åpenbart potensial for å stilne flere ytringer enn det bestemmelsen er ment å omfatte. Ordlyden burde endres for å reflektere de kvalifikasjoner som fremgår av rettspraksis.

Utvalget vil peke på to tilleggsutfordringer med denne bestemmelsen. Den første er språklig, den andre rettslig:

Språklig sett er det et problem at uttrykket «hatefulle ytringer» i en rekke sammenhenger brukes annerledes i dagligtalen enn i straffeloven. Den dagligdagse bruken omfatter typisk langt mer enn det strl. § 185 gjør.15

Dette henger igjen sammen med at ordet «hat» og «hatefullt» brukes på ulike måter. De kan grovt sett grupperes i to:

Noen vil reservere begrepene for ytringer fremsatt i hatefull hensikt. Enten fordi man har et hat mot andre på grunn av individuelle eller gruppesærtrekk, eller fordi man av andre grunner har et ønske om å skade eller plage dem. I fravær av slik intensjon, blir den subjektive opplevelsen hos dem som utsettes for ytringene irrelevant.

Noen bruker begrepene videre enn dette, om ytringer som oppleves sårende, krenkende eller hatefulle fra mottager- eller tilskuersiden. Når begrepene betegner et fenomen der den subjektive opplevelsen på lytter- eller lesersiden er bestemmende, blir intensjonen til den som har ytret seg irrelevant.

Begge disse tilnærmingene er vanskelige å forene med vanlig språkforståelse. Den første fordi meningsinnhold ikke kan bestemmes av ytreren alene, det kommer også an på hvordan andre oppfatter det som blir sagt, i lys av hele ytringssituasjonen. Den andre fordi den ikke er opptatt av hva den som ytret seg egentlig mente.

Den andre begrepsbruken avviker fra ordbokeksempler som betoner dårlig intensjon som en forutsetning for hat.16 Det er også ugreit rettslig, fordi en forståelse der ytrerens intensjon blir irrelevant støter an mot legalitetsprinsippet som forklart i kapittel 5.1.3. I tillegg er antagelser om intensjon også avgjørende for å fastslå hvilken skyldgrad man rettslig sett står overfor. Strl. § 185 rammer hatefulle ytringer fremsatt med forsett eller grov uaktsomhet. Ingen av disse skyldformene kan etableres hvis man ser bort fra ytrerens antatte intensjon eller antatte forståelse av hva ytringene vedkommende fremsatte, kommuniserte til andre.

Rettslig sett er det også et spørsmål om bestemmelsen i rettspraksis har fått et videre virkeområde enn det dens plassering i straffeloven skulle tilsi. Strl. § 185 står i straffeloven kapittel 20, som verner «den offentlige ro, orden og sikkerhet». Bestemmelsene i dette kapittelet har samfunnsvern som mål, og beskyttelse av kollektive interesser.

Et sentralt hensyn bak strl. § 185 er å motvirke det hat som kan oppstå i storsamfunnet, mot en minoritet, som følge av grovt hatefulle ytringer. Dette gjenspeiles i at det i utgangspunktet bare er ytringer fremsatt offentlig som rammes.17 Den krenkelse den enkelte opplever som følge av hatefulle ytringer er i utgangspunktet ikke vernet: Om en hatefull ytring sendes per direktemelding eller ytres på tomannshånd, rammes den ikke.

Det er et klart samfunnsmål å verne borgerne også mot frykt og en del andre subjektivt opplevde krenkelser. Flere straffebud rammer ytringer som kan foranledige dette. Felles for de fleste av dem – som trusler, privatlivskrenkelser, hensynsløs adferd/sjikane og personforfølgelse – er imidlertid at de står i kapittel 24, «Vern av den personlige frihet og fred».

Det siste tiåret er flere høyesterettsdommer etter strl. § 185 avsagt overfor ytringer som er offentlige, fordi de er fremsatt på offentlig sted, men som bærer mer preg av grov, personrettet sjikane enn av ytringer som er egnet til å oppildne andre, og slik skape et gruppehat.18 Dersom bestemmelsen kommer opp for revisjon, bør det vurderes om dette er en ønsket utvikling, eller om denne formen for sjikane og personrettede krenkelser heller burde fanges opp av andre, eller nye straffebud.19

Likestillings- og diskrimineringsloven § 13

Denne bestemmelsen forbyr trakassering på grunnlag av et av diskriminerings-grunnlagene i lkestillings- og diskrimineringsloven (ldl.) § 6, og seksuell trakassering. Bestemmelsen i ldl. § 13 gjelder generelt. I arbeidsforhold er trakassering også forbudt etter arbeidsmiljøloven § 4-3 tredje ledd.20

Det å verne folk mot trakassering er et grunnleggende viktig samfunnsmål. Trakasseringsforbud har i alle fall to sider til akademisk ytringsfrihet. De kan begrense hva akademikere kan si til andre, herunder studenter og hverandre. De kan også muliggjøre sannhetssøkende ytringer fra akademikere, ved å beskytte mot at de blir trakassert til stillhet.

Utfordringen med ldl. § 13, er at trakassering etter ordlyden fremstår som noe som kan vurderes subjektivt, ut fra hva den som opplever seg trakassert mener.21 I ldl § 13 andre ledd er trakassering definert som «handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». Flere akademiske «Si fra»-systemer viser til denne utlegningen av hva trakassering betyr.22

Det er lett å lese «formål eller virkning» i ldl. § 13 som alternative kriterier, slik at formålet med, og intensjonen bak en ytring er irrelevant – trakassering har skjedd hvis noen opplever seg krenket.

Etter lovens forarbeider,23 og etter nemndspraksis,24 er det klart at ordlyden ikke skal forstås slik, rettslig sett. Selv om trakasserende virkning også rammes av forbudet, og det skal legges betydelig vekt på den subjektive opplevelsen til den som utsettes for ytringen eller handlingen, kreves en viss alvorlighetsgrad. Den krenkedes subjektive opplevelse må altså suppleres av en objektiv vurdering av adferdens alvorlighetsgrad. Språklig sett vil også den antatte intensjonen til den som ytret noe angivelig trakasserende spille inn i vurderingen.

Praksis viser at mange ikke leser ldl. § 13 slik at det kreves en objektiv alvorlighetsgrad før noe er trakassering. Illustrasjoner av dette finnes i mange samfunnsfelt, også akademiske. Noen eksempler på det siste er: En praksisstudent ved et sykehus opplevde faglige spørsmål som etnisk nedverdigende og skremmende, og anså seg trakassert, uten at vedkommende rettslig sett var det.25 En førsteamanuensis oppfattet instituttleders adferd og uttalelser som truende og trakasserende og begrunnet i amanuensisens kjønn og eller etniske bakgrunn. Likestillings- og diskrimineringsnemnda fant ikke at dette objektivt sett var trakassering.26 En psykolog hadde ikke trakassert en transkvinne hun behandlet, selv om psykologen ikke gjennomført hadde brukt kjønnspronomenet «hun» i journalen.27

Makt kan lett misbrukes fra den som har mer makt overfor dem som har mindre i asymmetriske maktforhold. Å ha velfungerende trakasseringsforbud som håndheves, er derfor svært viktig. Dersom definisjonsmakten for hva som anses som trakassering antas å ligge til den opplevd trakasserte part, gir imidlertid også dette en makt som kan misbrukes. Anklager om trakassering kan være belastende for dem som blir utsatt for dem. De kan også endre omverdens syn på en, og de er vanskelige å forsvare seg mot.

I noen tilfeller kan trakassering være straffbart, jf. ldl. § 39. Uriktige påstander om straffbar trakassering kan være ærekrenkende. De kan da rettslig forfølges «den andre veien». Å «løse» trakasseringsbeskyldninger med ærekrenkelsessøksmål er ingen heldig løsning, hverken for den som opplever seg trakassert, eller for den som beskyldes for trakassering. Sivile rettssaker er dyrt, for begge parter. Den offentlige interessen en rettssak kan skape, vil lett bidra til enda mer uønsket oppmerksomhet om den omstridte trakasseringspåstanden, med den tilleggsbelastning dette kan ha både for den angivelig trakasserende og trakasserte part.

Ved eventuelle revideringer av likestillings- og diskrimineringsloven mener utvalget derfor at ordlyden i § 13 bør klargjøres.

7.3 Endringer i styringen av universiteter og høyskoler

7.3.1 Formidling som element i utviklingsavtaler

Styringssystemet for universiteter og høyskoler omtales i kapittel 5.3.1. Utvalget registrerer at Kunnskapsdepartementet vil endre styringssystemet noe; de nasjonale målene skal ikke være gjeldende for den enkelte institusjon, de nasjonale styringsparameterne avvikles og institusjonene skal i stor grad styres med grunnlag i utviklingsavtalene.

Utvalget har sett nærmere på de eksisterende utviklingsavtalene og merker seg at disse i svært begrenset grad inneholder mål knyttet til tradisjonell formidling. Når det kommer til samfunnskontakt er utviklingsavtalene i større grad knyttet til innovasjon og samarbeid med arbeidslivet.

Utvalget er kjent med at det i løpet av 2022 skal utarbeides nye utviklingsavtaler for alle de 21 statlige universitetene og høyskolene. Vi foreslår at alle utviklingsavtalene som Kunnskapsdepartementet og universitetene og høyskolene er blir enige om skal inneholde mål som er knyttet til formidling. Slike mål med indikatorer kan være både kvalitative eller kvantitative og være forskjellige fra institusjon til institusjon avhengig av hvor den enkelte institusjon ser sine utfordringer og forbedringspotensial. Eksempler på slike mål kan være:

• Øke den allmenne formidlingsaktiviteten

• Utvikle institusjonelle systemer for å ivareta vitenskapelig ansatte som utsettes for hets og trakassering pga som formidlingsvirksomhet

• Opplærings-/treningsaktivitet knyttet til formidling

• Belønningssystemer for formidling

• Uttrykke forventninger om formidlingsvirksomhet i arbeidsavtaler ved ansettelse/opprykk

7.3.2 Formidlingsindikator i finansieringssystemet

Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler omtales generelt i kapittel 5.3.2. Her fremgår det at finansieringssystemet belønner utdannings- og forskningsvirksomhet, og internasjonal studentutveksling og bidrags- og oppdragsinntekter. I systemet finnes det ingen belønning for tradisjonell formidlingsvirksomhet.

Det kan være delte meninger om opp- og nedsider med telling og måling, men når noe først måles, teller det. Og omvendt. Utvalget har fått flere innspill om at også tradisjonell formidlingsvirksomhet bør synliggjøres og belønnes gjennom finansieringssystemet, slik dette systemet er innrettet i dag.

Indikatorene i finansieringssystemet får stor oppmerksomhet ved universitetene og høyskolene, selv om noen av indikatorene, som publiseringsindikatoren, egentlig «bærer» begrenset med økonomiske ressurser. Gitt at andre aktiviteter som forskning, utdanning og oppdragsvirksomhet er elementer i finansieringssystemet, mener utvalget at viktigheten av formidling blir underkommunisert. Utvalget er derfor enig i at det bør innføres en formidlingsindikator i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler.

Utvalget har ikke vurdert finansieringssystemet som helhet. Forslaget må ses opp mot dagens ordning. Dersom den endres etter forslag fra utvalget for finansieringssystemet, må spørsmålet om formidlingsindikator kanskje vurderes på nytt.

Utvalget har vært i dialog med Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse for å vurdere innretningen på en slik formidlingsindikator. I arbeidet med å vurdere en formidlingsindikator har utvalget sett hen til hvilke vurderinger som er gjort ved utviklingen av publiseringsindikatoren. Slike vurderinger er det referert til der dette er relevant.

Forutsetninger for en formidlingsindikator

Utvalget legger følgende til grunn ved utvikling av en formidlingsindikator:

• Det som skal dokumenteres som tellende formidling må være knyttet til aktiviteter som akademiker, ikke som borger.

• Formidlingen må være knyttet til

  • eget fagfelt i vid forstand eller

  • strukturer/rammebetingelser for akademisk virke

• Innholdet i formidlingen trenger ikke være kvalitetssikret

• Det må være mulig å dokumentere/gjenfinne formidlingen i ettertid

• Det må være enkelt å velge riktig ved registrering av formidling

• Det bør være tydelige kriterier for hva som gir uttelling (med færrest mulig unntakstilfeller)

• Det bør være lik vekting for uttelling (ikke differensiering basert på format og kvalitetsnivå, slik det er for vitenskapelig publisering jf. forskjellen mellom artikkel og kapittel, og mellom nivå 1 og 2)

• Det er ikke et mål at formidlingsindikatoren skal være «perfekt», dvs. ikke hensynta all formidlingsvirksomhet som kan ansees relevant.

Krav til formidlingsindikator

Utvalget mener det bør settes spesifikke krav til formidlingsaktivitet som skal telle med i en formidlingsindikator.

For vitenskapelig publisering er det satt følgende krav:

• Presentere ny innsikt

• Være i en form som gjør resultatene etterprøvbare eller anvendelig i ny forskning

• Være i et språk og ha en distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste forskere som kan ha interesse av den

• Være i en publiseringskanal med rutiner for fagfellevurdering

Utvalget mener at krav til akademisk formidling bør være:

• Formidlingen må være knyttet til

  • eget fagfelt i vid forstand

  • strukturer/rammebetingelser for akademisk virke.

• Formidlingen må være rettet mot allmennheten og/eller fagpersoner/profesjoner (men altså ikke fagfeller), og ha en distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste som kan ha interesse av den

• Formidlingen må være dokumentert på en måte som muliggjør at det kan verifiseres i ettertid

Registrering

Vitenskapelig publisering innenfor Norsk vitenskapsindeks (NVI)28 baserer seg på godkjente publiseringskanaler. Å forhåndsgodkjenne formidlingskanaler vil neppe la seg gjøre – til det er formidlingskanalene for mangfoldige. Registreringen må derfor skje av forskeren/formidleren eller den som bemyndiges. Som minimum må det registreres hvilken formidlingsvirksomhet som er gjennomført og i hvilket forum formidlingen er kommunisert (medium, arrangør osv.). For en formidlingsindikator som skal bære økonomiske ressurser må det etableres et kontrollregime, f.eks. stikkprøvekontroll, bl.a. av hensyn til etterprøvbarhet og krav fra Riksrevisjonen.

Aktiviteter som bør inngå i en formidlingsindikator

Utvalget mener at en formidlingsindikator bør basere seg på et utvalg av formidlingsaktiviteter. Følgende aktiviteter vil være hensiktsmessige:

• Skriftlig bidrag i media (kronikker, leserinnlegg og leksikonartikler)

• Egen digital formidling (bloggpost, podkast)

• Intervju, deltakelse i media, dokumentar

• Foredrag (unntatt er foredrag for fagfeller)

Utvalget er klar over at de aktivitetene som inngår i formidlingsindikator i finansieringssystemene vil få større oppmerksomhet enn andre aktiviteter. Det viktigste er imidlertid å få på plass en enkel indikator, i stedet for at en indikator som rommer alle former for formidling. Det kan synes som om kompleksiteten i tidligere foreslåtte formidlingsindikatorer har vært en viktig grunn til at dette ikke har blitt realisert. Også de kunsteneriske fagområdene bør kunne omfattes av en formidlingskomponent gitt at en begrenser hvilke aktiviteter som skal telle med.

Styrke på en formidlingsindikator

For at systemet skal være enkelt anbefaler utvalget at alle formidlingsaktivitetene telles likt (dvs ikke nivå 1 og nivå 2 som for vitenskapelig publisering).

I det resultatbaserte finansieringssystemet for universiteter og høyskoler avhenger den resultatbaserte uttellingen av resultatene på åtte kvantitative indikatorer med både åpen og lukket (dvs. nullsumspill) budsjettramme, se kapittel 5.2.2. Publiseringsindikatoren inngår i den lukkede rammen.

Utvalget mener at en naturlig tilnærming vil være at en formidlingsindikator håndteres på samme måte og med samme styrke som publiseringsindikatoren.

7.3.3 Enklere rapportering av formidling

Som det fremgår av av kapittel 5.2.3, er antall kategorier og underkategorier for registrering/rapportering av formidlingsvirksomhet meget omfattende, hhv. elleve hovedkategorier og totalt 70 underkategorier.

Det fremstår for utvalget som at dagens rapporteringssystem er summen av alle tidligere systemer pluss nye aktiviteter som blitt lagt til etter ønske fra institusjonene. F.eks. er «kronikk», «leder», «brev til redaktør», «leserinnlegg» forskjellige underkategorier knyttet til formidling i media. Videre kan det også registreres aktivitet som i liten grad er av interesse for det de fleste vil forbinde med formidlingsvirksomhet f.eks. «errata» og «brosjyre».

Formidlingsregistrering i Cristin nedprioriteres fordi formidling ikke teller, og slik registrering da bare tar enda mer av den tiden akademikere uansett har for lite av. Utvalget antar at den kompliserte registreringen har bidratt ytterligere til at dokumentasjonen av formidling i Cristin er mangelfull.

Rapporteringssystemet Cristin skal nå fases ut og erstattes av Nasjonalt vitenarkiv (NVA). I den forbindelse foreslår vi at rapporteringssystemet for formidlingsvirksomhet kraftig forenkles og konsentrerer seg om de viktigste elementene for akademisk formidling. Formidlingsaktiviteter som henger sammen, bør samles i felleskategorier. Videre bør rapporteringen effektiviseres. Et tiltak er å lage systemer for direkte rapportering fra andre kanaler, som f.eks. direkte fra snl.no, så lenge det er tilstrekkelig sikkerhet knyttet til identifisering av forfatter m.v. Det er behov for slik registrering uavhengig av om det blir tatt inn en formidlingsindikator i finansieringssystemet.

7.4 Institusjonenes ansvar

7.4.1 Erklæring om akademisk ytringsfrihet

En av utfordringene som har gått igjen i flere innspill til utvalget (se kapittel 6.5), er at det er dårlig ytringskultur i ulike deler av akademia. God kultur tar tid å bygge. Den må vedvarende vedlikeholdes, både av de ansatte og av studenter, og fra ledelseshold. Kulturendringer er ikke noe et utvalg kan foreslå ovenfra, de må dyrkes frem nedenfra og vannes jevnlig, innad ved de akademiske institusjoner – universiteter, høyskoler og andre.

En del universiteter har prøvd å bedre forståelsen for akademisk ytringsfrihet og derigjennom skape bedre ytringskultur, ved å vedta erklæringer, prinsipper eller verdidokumenter om ytringsfrihet.29 Utvalget har studert en del av disse, og utformet et utkast til en slik erklæring om akademisk ytringsfrihet, forsøksvis tilpasset norske forhold. Se boks 7.2 og 7.3.

Tanken er at dette utkastet kan være et utgangspunkt for diskusjon og bevisstgjøring om akademisk ytringsfrihet. Slik bevisstgjøring er én nødvendig forutsetning for å bygge en bedre ytringskultur. Teksten er et tilbud og et forslag, ikke en fordring eller et pålegg. Den kan med fordel kritiseres og endres.

Teksten kan være et utgangspunkt for erklæringer e.l. om akademisk ytringsfrihet, med de justeringer, tilpasninger og forankringer institusjoner og enheter måtte finne frem til.

Dokumenter som dette kan være bevisstgjørende, men ikke styrende. De har samme forhold til ytringsfrihet som juridisk rettighet som det 17. mai-taler har til Grunnloven: utdypende og til refleksjon, ikke innsnevrende eller overstyrende. I diskusjoner og tilpasninger av erklæringen er det viktig ikke å forelske seg for mye i fine formuleringer skapt i den hensikt å gi grunnlag for mer og bedre akademisk ytringsfrihet. Slike formuleringer innebærer alltid en fare for at den akademiske ytringsfriheten i stedet innsnevres i praksis. Uansett hvilken form teksten måtte vedtas i, må den leses og praktiseres med denne faren for øye. Poenget er å fremme mer og bedre forståelse for akademisk ytringsfriheten, ikke å skape tvil og usikkerhet som gjør at man i stedet holder ytringer tilbake.

7.4.2 Ledelse – institusjonelt og individuelt

Lovarbeid og andre formelle styringsvirkemidler er en nødvendig, men ingen tilstrekkelig betingelse for å sikre akademisk ytringsfrihet innenfor universitet og høyskoler. Flere av innspillene utvalget har fått, tyder på at kultur, god ledelse, åpenhet og kontinuerlige stimulerende samtaler er viktigere for å bygge god ytringskultur i akademia. I dette punktet gir vi noen anbefalinger om dette som kan følge opp de regulative styringsvirkemidlene.

Noen utfordringer er av en art som ikke bare bør hvile på den enkelte leder, men forankres på institusjonsnivå. Andre handler om klok ledelse.

Institusjonstrategier

Institusjonene bør synliggjøre i sine strategier at akademisk ytringsfrihet, allmennrettet faglig formidling og aktiv deltakelse i det åpne ordskiftet, er en selvsagt del av universitetsoppdraget.

Forventningene om akademias opplysningsrolle og bidrag til offentlig sannhetssøken ligger allerede i Grunnloven § 100, sjette ledd og universitets- og høyskoleloven § 1-1 c) og § 1-3 c).

I mange institusjoner blir forskning, utdanning og til dels innovasjon langt tydeligere verdsatt og premiert, enn formidling. Dette må endres dersom akademisk ytringsfrihet skal stimuleres. Endringene forutsetter både aktiv fremelsking av akademiske ytringer gjennom anerkjennelse og oppfordringer, og årvåkenhet i å verne om ytringer og unngå innskrenkninger av det som måtte oppfattes som kontroversielt. I ansettelsesprosessene bør ledelsen ha klare forventninger til og ha fastsatt kriterier for å bedømme kandidatenes resultater, kompetanse og erfaring med formidling.

Både lovfestede målsettinger og institusjonelle strategier kan innvirke både på forskning, undervisning og formidling. Dette må institusjonene være bevisst på, slik at den akademiske ytringsfriheten ivaretas. Et eksempel på de dilemmaer som kan oppstå, er at institusjonelt samarbeid med petroleumssektoren og forskning på petroleumsteknologi har vært utfordret, bl.a. i forhold til universitets- og høyskoleloven § 1-1 d) om at institusjonene skal bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling. Strategiske eller lovfestede forpliktelser på ulike målsettinger skal ikke brukes til å innskrenke den akademiske ytringsfriheten.

Institusjonelt samarbeid med visse land, f.eks. Kina eller Israel, er et annet eksempel på institusjonelle valg som har skapt debatt. De valgene institusjonene gjør og eventuelle reaksjoner de utløser må møtes med en åpen og saklig debatt og argumentasjon om hvorfor valgene er gjort som de er gjort. Institusjonene bør også legge opp til en bred og konstruktiv debatt i forkant av at de treffer sine valg.

Også i sitt internasjonale engasjement er det viktig at institusjonene har et bevisst forhold til akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet. Samarbeid med utenlandske institusjoner og vitenskapelig ansatte vil være ofte være uproblematisk, særlig med land som har samme eller en tilnærmet lik holdning og regelverk knyttet til ytringsfrihet. Men som vi har vist i kapittel 4 er det også land i vårt «nærmiljø» som krever oppmerksomhet fra institusjonsledelse og den enkelte ansatte. I kapittel 4.2.3 og 6.3.4 viser utvalget til at det er land som er særlig krevende å samarbeide med og at det for samarbeid med disse landene kan fordre at institusjonene følger særskilte retningslinjer og regelverk. Dette betyr ikke at norske institusjoner og norske forskere skal avstå fra samarbeid med institusjoner og forskere fra disse landene, og det legges også til rette for slikt samarbeid fra nasjonalt hold, bl.a. gjennom Panoramastrategien. Det finnes flere argumenter for at et slikt samarbeid bør foregå. I mange tilfeller trengs det for å kunne ligge i forskningsfronten, men det kan også være viktig av politiske og kulturelle grunner. Igjen er det imidlertid viktig for utvalget å understreke at den enkelte institusjon og vitenskapelig ansatte må tenke gjennom hvordan slike samarbeid bør arte seg. Norske institusjoner har ansvar for å legge til rette for at egne ansatte fritt skal kunne ytre seg om de vitenskapelige funn forskningen deres frembringer.

Eksportkontrollreglene er kritisk viktige for det norske samfunnet. Det er også akademisk frihet og ytringsfriheten. Utenriksdepartementet besitter kunnskap om det første, men ikke det andre. Det bør etter utvalgets syn få to viktige konsekvenser i praktiseringen av det nye regelverket. Den ene er at universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter som har engasjement i og med stater som Norge ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, bør styrke sin egen kompetanse til å vurdere risiko ved samarbeidet og kvalitetssikre det for å drive både akademisk og sikkerhetsmessig forsvarlig. Ved siden av å holde seg løpende oppdatert på kunnskapsoppdateringer fra sikkerhetstjenestene og andre, kan det være hensiktsmessig å etablere et fast ekspertpanel som kan vurdere samarbeidsprosjekter og avtaler før de inngås og i løpet av samarbeidsperioden og gi råd for ansvarlig akademisk samarbeid ved institusjonen.

Den andre konsekvensen er at institusjonene må delta i konsultasjons- og beslutningsprosesser som angår Utenriksdepartementets håndtering av eksportkontroll av kunnskapssamarbeid, se pkt. 7.6.2.

Gjennomgangen i kapittel 6.4.2 viser at internasjonaliseringen kan skape utfordringer for institusjonene og dette kan få konsekvenser også for akademisk ytringsfrihet. Hvordan bli de internasjonalt rekrutterte ansatte tatt imot? Hvordan blir de innlemmet i det akademiske fellesskapet i det norske samfunnet? Utvalget vil oppfordre institusjonene til å ha en mer bevisst og helhetlig tilnærming til internasjonaliseringen, ikke minst knyttet til rekruttering. Hvordan vil vi ta imot internasjonalt rekrutterte vitenskapelig ansatte? Hvilke krav og tilbud vil arbeidsgiver ha for å gi kunnskap om språk, kultur og om samarbeids- og ytringskulturer? Det er også viktig å se på hvordan en økende andel internasjonalt rekrutterte vitenskapelig ansatte påvirker utviklingen av faget, av oppgavefordeling mellom ansatte, av kunnskapsformidling til samfunnet osv. Internasjonaliseringen krever bevissthet i utforming av personalpolitikk inkludert rekruttering, og i fagutvikling.

Ansattes bruk av tittel og institusjonstilknytning er blant de fremstillingsmåter som ofte skaper uenighet i akademia, se kapittel 6.3.1. Det er opp til institusjonen å bestemme hvem som uttaler seg på institusjonens vegne. Rettslig sett er det opp til den enkelte ansatte å velge hvordan vedkommende vil fremstå i offentligheten, så fremt vedkommende taler på vegne av seg selv. De fleste fagfolk gjør det. Fagfolk som har lederposisjoner har en særlig oppfordring til å tydeliggjøre hvilken rolle de uttaler seg i. Det ligger uansett i det individuelle, akademiske ytringsansvar å ha et bevisst forhold til hvordan man bruker sin akademiske legitimitet og tyngde i offentligheten. Institusjonene bør jobbe for å øke bevisstheten om de ulike hensyn som taler for og mot å uttale seg med tittel og tilknytning i ulike situasjoner. Det kan både minimere denne typen konflikter, og gjøre den enkelte ansatte tryggere på hvilke vurderinger de selv må gjøre.

Institusjonell omdømmetekning reiser noen særlige spørsmål. Hva er et universitets omdømme, og hvordan trues det? En akademisk institusjons omdømme forutsetter ikke bare kvalitet i forskning og undervisning, men også at institusjonen aktivt fremmer og beskytter akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet. Universitetenes samfunnsoppdrag er i endring. Fra relativt sett små, elitistiske, introverte institusjoner med begrenset påvirkning i det omliggende samfunnet, er universitetene blitt store samfunnsinstitusjoner med omfattende påvirkning av store deler av ungdomskullene. De påvirker gjennom utdannelse, men er også en arena for videre dannelse. Universitetene har aktive grenseflater mot privat næringsliv og offentlig sektor, og nyter godt av en betydelig finansiering. Sånn sett er omdømmet av betydning, men det både arter seg og ivaretas ulikt i en akademisk institusjon enn i andre virksomheter, særlig i privat sektor. Akademisk omdømme må basere seg på åpenhet, aksept for uenighet og skarp meningsbrytning, men med faglig grundighet, respekt for dokumentasjon og innsikt.

Hvordan forholder man seg til akademisk ytringsfrihet i saker der institusjonen har signalisert et synspunkt? Sannsynligvis best ved å anvende akkurat de samme prinsippene som ellers. Der universiteter og høyskoler har tatt standpunkt på institusjonelt nivå, er det viktig å bejae divergerende syn fra ansatte og studenter. Uenighet er fint, det bringer verden fremover, og ansatte som er uenige i institusjonens syn bør stimuleres til å ytre seg og utfordre det institusjonene mener.

Institusjonene må være bevisste på det mulige motsetningsforholdet som ligger i at de både skal fremme og verne akademisk frihet og sikre høy kvalitet i forskning, undervisning og formidling som skissert i kapittel 6.2.2. Det er ikke noen fasitløsning på dette mulige dilemmaet. Det er imidlertid et institusjonelt ansvar å sikre oppmerksomhet omkring problemstillingen, og legge til rette for åpne og transparente diskusjoner om de ulike hensyn som gjør seg gjeldende underveis i de prosessene som aktualiserer den.

I samarbeid med andre samarbeidspartnere som næringsliv, instituttsektor og andre, kan institusjonene bli utfordret der samarbeidspartnere ønsker rettigheter til resultater, patenter og liknende. Da innskrenkes også ytringsrommet for vitenskapelig ansatte som skissert i kapittel 6.4.5. Slik innskrenkning kan være legitim, men den må tydeliggjøres ved avtaleinngåelse og prosjektplanlegging. Eventuelle innskrenkninger må være av en type alle involverte er omforente om. Selv om konkurranseforhold kan gjøre det nødvendig å forsinke publisering, bør åpen publisering og muligheter for kildekritikk være hovedregelen.

Institusjonene må også være oppmerksomme på de dilemmaer som kan oppstå i møtet mellom personvern og forskningsetikk, og akademisk frihet og ytringsfrihet. Det er svært viktig at disse møtes på en helhetlig måte der etiske og personvernmessige hensyn balanseres både mot ytrings- og informasjonsfrihet. Institusjonene bør involvere sine vitenskapelig ansatte i utforming av de systemer og rutiner som skal ivareta en god balanse her. Hvor mye overprøving/kontroll og hvor stor tillit den enkelte vitenskapelig ansatte bør få, er en diskusjon som må tas ved den enkelte institusjonen. Økt bevissthets- og kunnskapsnivå hos de ansatte hos forskningsinstitusjonene vil være et første skritt, herunder forståelse av at personvern ivaretas dels av lovregler og dels av forskningsetiske normer. Kunnskap er nødvendig for å få etablert gode forvaltningsrutiner og klarhet i ansvar. Videre er god forståelse og refleksjon nødvendig for å kunne formulere velfunderte forbedringsbehov. Dette må inngå i opplæringen som ansatte skal ha i forskningsetikk (etter forskningsetikkloven) og i akademisk frihet, jf. utvalgets forslag til å lovfeste krav til opplæring i universitets- og høyskoleloven § 1-5. Forslaget er omtalt i kapittel 7.2.

Elementer som kan inngå institusjonenes strategier for formidling er omtalt i kapittel 7.3.1 om formidling som element i utviklingsavtalene mellom Kunnskapsdepartementet og de statlige universitetene og høyskolene.

Det er viktig at akademiske institusjoner anerkjenner behovet for mangfold i rekrutteringsarbeidet, og bidrar til å oppnå dette. Her er det særlig viktig å være oppmerksomme også på politisk og ideologisk meningsmangfold.30 For å bidra til likestilling og motvirke konformitetstenking er det nødvendig at mangfoldstenkningen er bredt anlagt, langs flere akser. Det er et lederansvar å øke bevisstheten om betydningen av mangfold i bred forstand.

Institusjonene bør uttrykke tydelige forventninger til at alle ansatte modig og fritt bruker stemmen sin og bidrar til å utvikle en variert og uensartet debattkultur. Raushet overfor ulike syn og meningsmotstand bør fremelskes – enighet er ikke noe mål i seg selv. Som midlertidig ansatt kan det oppleves særlig utrygt å ytre seg. Institusjonene bør i sin personalpolitikk og -strategi være seg bevisste hvordan midlertidighet innvirker på mulighetene for å skape en god akademisk ytringskultur.

Utvalget vil oppfordre institusjonene til å bruke Universitets- og høyskolerådet som samarbeidsarena for utvikling av felles systemer, støtteapparat og verktøy. Her bør det også være rom for samarbeid med andre forskningsutførende sektorer som HF-ene og forskningsinstituttene.

Klok ledelse

Klok ledelse starter i harmoniske tider, og god samarbeids- og ytringskultur er viktigste virkemiddel. Men kultur skapes ikke av ledelsen alene, selv om ledelsen legger viktige premisser. Det krever tid, energi, kompetanse og stadig vedlikehold. Den gode akademiske kultur inneholder elementer som sannhetssøking, likeverd, åpenhet, nysgjerrighet og vennlighet. Men sannsynligvis også demokratiske mekanismer, som aksept for avgjørelser og evne til å gjennomføre vedtatte tiltak.

Utvalget ser flere måter å styrke klok ledelse ved institusjonene, og vil peke på noen av dem:

Helt sentralt er at ledere på alle nivåer har god forståelse for ytringsfrihet. Hva den er, hvorfor den er beskyttet, hvordan den er beskyttet – og hva som skal til for lovlig og klokt å gripe inn i den. De må også ha god forståelse for forholdet mellom akademisk frihet, ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet. Dette er beskrevet i kapittel 3.1.

Ledere på alle nivåer har et ansvar for å fremheve at akademisk ytringsfrihet, både i form av allmennrettet faglig formidling og aktiv deltakelse i det åpne ordskiftet, inngår i universitetsoppdraget. Det er en forventning til alle akademisk ansatte.

Hvordan ledelsen kan bidra til mer formidling, god debattkultur, åpne debatter, og aksept for saklig, men skarp uenighet bør være gjenstand for vedvarende diskusjon. Ledere må trenes til å forholde seg til faglig uenighet og kritikk, og til å være synlige og ansvarlige, ikke unnfallende og passive i møte med konflikter og tilsynelatende uløselige dilemmaer.

Ledere kan med fordel gi hverandre tips om hvilke tiltak som viser seg å fungere for å gjøre vitenskapelig ansatte til modigere, tryggere og mer aktive formidlere. En måte å gjøre dette på, er å ha gode rutiner for hvordan man håndterer mediestormer. Slike rutiner må forberedes i rolig farvann. Medarbeidere må trenes ikke bare i mediehåndtering, men i hvordan de kan støtte hverandre opp mot og etter medial formidling som kan bli til stormer. Der disse bryter ut, må ledere hurtig tre støttende til, og også oppfordre den ansattes kollegaer til å mobilisere, enten i offentligheten, med argumenter eller som støttende kollegaer.

Lederutvikling er en av nøklene for å sikre en god ytringskultur. I norske universitet og høyskoler er instituttledere, dekaner og institusjonsledelser ansatt på åremål. Generelt vil en instituttleder, dekan eller rektor i større grad identifiseres med sin lederposisjon enn med sin opprinnelige fagstilling. Dermed vil utsagn i faglige spørsmål lett tas til inntekt for institusjonens syn, snarere enn som faglige meningsytringer. Tilsvarende vil utsagn bli oppfattet mer som lederkonklusjoner enn som en likeverdig samtale. Dette setter faglige ledere i en særstilling som debattdeltakere. Dobbeltrollen stiller høye krav til tydeliggjøring og etterlevelse.

Formidling kan, som forskning og undervisning, skape kontroverser. De kan bli tøffe for de vitenskapelig ansatte. Særlig den medfart man kan få i det Jürgen Habermas har kalt «den ville offentlighet» oppleves krevende. Ekstra ille kan det bli i de uredigerte medier. Den medfart ansatte kan få her, kan være så hard at flere innspill har sammenlignet den med en «krig». Skal man ta denne metaforen på alvor så langt den rekker, kan man vurdere å høste erfaringer fra dem som driver med krig. I Forsvaret må ledere kjenne seg selv og sine soldater, og deres sterke og svake sider. Man må mentalt forberede både seg selv og hverandre på hvordan skarpe situasjoner kan arte seg, og trene på hvordan man kan håndtere dem. «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, som betyr noe – og hvordan du tar det, kan du faktisk øve på».31

Flere som har formidlet kontroversielle forskningsfunn, peker på at de opplever å bli stående alene i kampens hete. Det kan avskrekke både den enkelte og kollegaer fra å drive med formidling. Ledere på alle nivåer, men særlig nærmeste ledelse, må være oppmerksomme overfor vitenskapelig ansatte som kommer i en slik situasjon. Påkjenningen oppleves sterkere for den enkelte enn den oppleves fra siden. Synlig ledelse som støtter, oppmuntrer og legger til rette, både før, under og etter kan være avgjørende for den enkelte. Den kan også ha betydning for om andre i miljøet vil tre frem når det er de som har noe på hjertet. Det er viktig å skape en kultur der også kollegaer mobiliserer i slike situasjoner, for å dempe følelsen av at den enkelte står alene. Slik støtte trenger ikke være støtte til det faglige innholdet eller det kontroversielle synet, men en anerkjennelse av at nettopp å løfte debatt, lufte synspunkt, er en selvsagt og viktig del av det akademiske oppdraget. Det er en ledelsesoppgave å støtte formidling, også når man er uenig i innholdet i det som formidles.

Etter at støyen har lagt seg, er det viktig å ha systemer for «debrifing». For at de skal fungere, må prosedyren for støtte og oppfølging både før, under og etter «kampene» være godt kjent i forkant. De fordrer også at en opplevelse av trygghet i kollegiet eller en gruppe av kollegaer er etablert før kampene oppstår.32 Sett under ett, gir disse innsiktene i håndtering av skarpe situasjoner flere konkrete føringer for hvordan ledere kan skape kulturer for bedre håndtering av stormfulle formidlingssituasjoner.

Klok ledelse innebærer å sikre og tydeliggjøre at «upopulære» utsagn ikke møtes med sanksjoner, som lavere prioritet ved tildeling av forskningstermin, mindre meritterende undervisning e.l. Kriterier for tildeling av plikter og privilegier bør diskuteres i det relevante fagmiljøet. Både ledelse og enkeltansatte har interesse i at prosedyrene for tildelinger av plikter og goder er mest mulig tydelige og transparente. Det er vanskelig å gardere seg helt mot mistanker om at noen er blitt sanksjonert for sine upopulære standpunkter, men åpenhet hjelper. Mistankene bør ønskes velkommen i åpent lende, slik at de kan lyttes til, og diskuteres fritt. Kunsten er å lande valg og prioriteringer, med tilstrekkelig legitimitet og uten evige omkamper. Det er vanskelig å få til uten åpenhet og klare konfliktløsningsprosedyrer.

Det ligger i den akademiske ytringsfrihetens natur at enkeltansatte eller studenter vil hevde at deres frihet er frarøvet dem, selv der dette er helt grunnløst. Subjektive opplevelser av innskrenket akademisk ytringsfrihet må tas på alvor, men må kunne underbygges med faktiske holdepunkter for å fordre intervensjon fra ledelsen for at forhold skal rettes opp. Både den enkelte og ledelsen vil være bedre rustet mot opplevelsen av at «jeg skrev en upopulær kronikk, og året etter fikk jeg ikke forskningstermin»-typen dilemma, dersom institusjonen/ledelsen er forberedt på at slike situasjoner kan oppstå, og har trent på de dilemmaene de kan forårsake. Dette er ikke enkelt. Ledere må være forberedt på, og skolert til, å tåle slike påstander uten at det skal føre til endeløse prosesser. Hvis prosessene frem mot en beslutning har vært åpne, forutberegnelige og tilstrekkelige, må man som leder vise til dem, stå på beslutningene og gå videre.

Undervisningsopplegg og utsagn gitt i undervisningssammenheng kan gripe inn i den akademiske ytringsfriheten. Friheten kan for eksempel oppleves redusert innenfor relativt rigide opplegg for rammeplanstyrte utdanninger. Ledere kan måtte gripe inn i situasjoner hvor en undervisers opplegg stadig får negative studentevalueringer, sviktende oppslutning og dårlige resultater målt gjennom eksamensvurderinger. Alle forholdene som knyttes til studentrelasjoner og undervisningopplegg vil også være tjent med forutsigbarhet skapt gjennom en diskusjon av hvordan man som miljø skal etablere endringer for å fremme kvalitet.

Det kan også oppstå uenighet i fagmiljøet om innholdet i undervisningsopplegg eller situasjoner der en underviser og studentene er uenige i innholdet som presenteres. Dette er ekte dilemmaer, hvor den faglige friheten til den enkelte underviser vil stå sterkt. Det betyr ikke at uenighetene ikke skal adresseres, men det må skje gjennom en åpen, sannhetssøkende, jevnbyrdig faglig debatt. I denne typen diskusjoner er det også viktig å understreke at studentene må få opplæring i akademisk ytringsfrihet og hva det innebærer å ha en faglig meningsutveksling, jf. kapittel 7.4.3.

Klok ledelse er ikke å abdisere som leder når den akademiske ytringsfriheten skal vernes og stimuleres. Tvert imot bør ledelse sikre legitime arenaer, for eksempel seminarer og faglige fora for å stimulere til fordomsfrie debatter. Ikke bare internt i enheten man leder, men også ved ytre deltakelse og ved å invitere omverdenen inn. Dilemmatrening kan bidra til å sikre gode avveininger, ikke bare for lederne, men i hele miljøet.

7.4.3 Opplæring og kulturutvikling

Kunnskapsbehov for alle i akademia

I kraft av den institusjonelle akademiske frihet, er utvikling av systemer og rutiner for opplæring i akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet noe som må utvikles ved og forankres i den enkelte institusjon. Vi peker i dette avsnittet på noen av de opplærings- og treningsbehov som utvalget har fått inntrykk av gjennom sitt arbeid. Mange av dem er felles, noen er særskilte for hhv. ansatte, studenter og ledelse. Ansvaret for nødvendig opplæring gis ligger på institusjonen.

Som påpekt i kapittel 7.2.2. har utvalget fått et klart inntrykk av at selv grunntrekkene i akademisk frihet og ytringsfrihet ikke kan forutsettes kjent hverken på ledelsesnivå eller blant universitetsansatte og studenter. Uten slik kunnskap er det vanskelig å ivareta de lovpålagte oppgaver institusjonene har etter uhl. § 1-3 og oppfylle formålet i § 1-1.

I dag har institusjonene systemer og rutiner for å gi sine ansatte den opplæring som er nødvendig for at de kan fylle henholdsvis forsker- og undervisningsoppdragene sine. Med utvalgets forslag til uhl. § 1-5 nytt tredje ledd, vil de også få eksplisitt ansvar for å ha systemer og rutiner for opplæring i akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet, jf. kapittel 3.1.

Dette er viktig for ivaretagelsen av alle arbeidsoppgavene ved akademiske institusjoner, men særlig for det formidlingsoppdraget som vitenskapelig ansatte og studenter utøver – og som ledelse og øvrige ansatte på ulike måter understøtter og muliggjør.

Det brede samfunnsoppdraget som formidlingsaspektet av det akademiske virke bidrar til, kan ikke ivaretas uten god kunnskap om ytringsfrihetens begrunnelser og den akademiske ytringsfrihetens betydning for sannhetssøken. Det gjør at alle som innvirker på de vitenskapelig ansattes og studentenes utøvelse av den akademiske ytringsfriheten må ha grunnleggende kunnskaper om dette. Det gjelder for eksempel ansatte i personalavdelingen, undervisningsavdelingen og forskningsadministrasjonen, kommunikasjonsavdelingen og hos dem som velger og velges som styremedlemmer.

Opplæringsprogrammer for nyansatte må gi god kunnskap om det akademiske samfunnsoppdrag i bred forstand, og for hvordan akademisk ytringsfrihet er avgjørende for å fylle dette oppdraget. Akademikere som er opptrent i land eller kulturer der akademisk ytringsfrihet står svakere, eller der den forvaltes på mer hierarkiske måter, bør gis særskilt støtte. Ikke bare til forståelse av hvilke forventninger institusjonene har til alles ivaretagelse av formidlingsoppdraget, men også av den aksept som er for at alle – fra studenter til professorer – bidrar.

Den gode forståelsen som trengs i sentrale deler av institusjonsledelsen og hos de vitenskapelig ansatte kan ikke oppnås gjennom et engangskurs. Den forutsetter vedvarende trening i de dilemmaer og avveiningsspørsmål utøvelsen av frihetene avstedkommer. Ideelt sett bør treningen i akademisk ytringsfrihet inngå som essensielt element i det lange, akademiske utdanningsløpet som alle vitenskapelig ansatte går gjennom – fra de er studenter og vedvarende videre i deres akademiske virke.

Innspillene til utvalget tyder på at det er et stort behov for forståelse for og trening i god debattkultur. Også dette behovet gjelder på alle nivåer i akademia. Dette har en side både til opplæring og kulturutvikling: Forutsetningene for god debattkultur kan læres. Utøvelse og ivaretagelse av god debattkultur krever vedvarende trening og vedlikehold.

God sannhetssøken forutsetter åpenhet og lytting, ikke bare insistering på egne standpunkter. Dette er selvsagt, men ofte vanskelig å leve opp til i praksis. Skal noen bli klokere og skal man selv få og skape mer innsikt, må meningsutvekslinger være rimelig saklige og redelige, og fri for vranglesninger, hersketeknikker, personrettet og stråmannsargumentasjon og tendensiøse gjengivelser. Det er helt avgjørende at man tolker hverandre velvillig, gjengir hverandre på en representativ måte og prøver å konstruere motpartens argumenter på best mulig måte – for dem.

Arne Næss’ normer for saklighet og Jürgen Habermas’ forutsetninger for en ideell talesituasjon kan være gode utgangspunkter for diskusjon. De kan også gi grunnlag for trening i og forståelse av hvordan sannhetssøkende debatt kan foregå. De gjør det mulig å diskutere saklig og rasjonelt også i situasjoner der man er skarpt uenige. De legger til rette for utøvelse av argumentativ strid i ordnede former, og de gir retningslinjer for å kunne oppnå enighet – eller begrunnet uenighet.

God debattkultur fordrer også en rimelig grad av kollegialitet og fellesskap blant akademikere, både ansatte og studenter. Innspillene til utvalget tyder på at slik kollegialitet mangler mange steder. Det kan tilsi opplæring i hvorfor kollegial støtte er viktig, og hvordan fellesskapsfølelse kan bygges og ivaretas. Det er ikke noe mål å være eller bli enige, og også skarpe meningsutvekslinger kan være helt på sin plass. Men man kan med fordel vise støtte til hverandres formidling og utspill, tross uenighet både om innhold og form. Kanskje særlig når man er uenige. I situasjoner der kollegaer blir utsatt for mye motbør, kan man stille opp for hverandre – enten ved selv å delta nyanserende eller opplysende i debatter, eller ved å opptre støttende direkte overfor den utsatte kollegaen. Ved urimelige eller usaklige angrep i offentligheten, kan slik kollegial tilstedeværelse være særlig viktig: Motstand er en ting, følelsen av å stå helt alene, kan være langt verre.

Sannhetssøken forutsetter også kunnskap om feilkilder, slik at man kan korrigere for dem. Det gjør for eksempel innsikt i menneskelige feilslutnnger og bias viktig. Man må forstå både hvordan de kan føre til feilslutninger i egne undersøkelser og resonnementer, og også hvordan de påvirker dem man prøver å formidle til.

Å besinne seg i møte med sterk motstand fra akademisk hold, kan være krevende nok, selv om den er noenlunde saklig og begrunnet. Det er ofte enda verre i de ikke-akademiske fora der mistenkeliggjøring, urimelige påstander eller konspirativ tenkning dominerer. Antagelig er besinnelse og saklighet i formidling likevel enda viktigere nettopp i møte med slike offentligheter.

Dette forutsetter for det første at man overholder grunnleggende saklighetsregler – selv om de man argumenterer mot, ikke gjør det.

For det andre må man ha en noenlunde forståelse av hvordan man kan formidle på en måte som er egnet til å få folk til å forholde seg mer åpent til ny kunnskap, fremfor bare å søke bekreftelse på det de allerede mener.

Fordommer kan ikke kureres med faktareferanser alene. Opplysning «bare» ved å formidle at noe er vitenskapelig bevist eller motbevist, kan i noen sammenhenger forsterke troen på myter fremfor å svekke dem.33 Skal man tilbakevise festnede myter, bør man la være å gå om bord i det narrativet de bygger på, tilby alternativer som er godt vitenskapelig underbygd, forklare hvorfor sentrale grunnlag for mytene er feil, og med forståelige henvisninger til forskning forklare og utdype hvordan ting isteden henger sammen.34

Medietrening

Akademikere må trenes opp til å forstå at breddeoffentligheten er «vill» – at den er ikke et akademisk seminar. Den stiller andre krav til overblikk, hurtighet, korthet og form. Den forutsetter at man er i stand til å skille grums og mishagsytringer fra kritikk som kan brukes konstruktivt, og at man ikke lar seg påvirke for mye av de første, men er villig til å interagere med de andre. Akademikere er, som folk flest, bare mennesker. Det er ulikt hvilke tålegrenser de har for offentlig motstand – også den som består i skarp, men legitim og viktig kritikk. Fordi de har et særlig formidlingsoppdrag, må de trenes til å tåle i alle fall de former for motstand som er nødvendig for reell meningsbrytning og sannhetssøken. Da må de gis redskaper til å håndtere offentligheter som skiller seg fra de faglige. De kan søke råd hos mer medievante kollegaer – og mer medievante kollegaer kan med fordel tilby hjelp, råd og støtte ved medieopptredener, både før, under og etterpå. Men det er et institusjonelt ansvar å sikre opplæring, og rom for formidling.

Medieformidling forutsetter ofte forenkling. Forenkling av faglige innsikter kan være svært krevende. Det krever ofte svært god oversikt ikke bare over fagfeltet, men også hvordan det man vil formidle henger sammen med andre felt, og kan knyttes til størrelser og eksempler som er kjent for flere enn fagfellene. Folk flest er ikke dumme, men de må ledes inn i stoffet fra trinn én i resonnementer og videre – selv om forskeren selv oppholder seg på, og er mest opptatt av trinn 17. Konklusjoner og funn kan med fordel formidles før (eller istedenfor) veien frem til konklusjonene. Forenkling og fengende fremstilling kan man få hjelp til av gode redaksjoner eller forskningsjournalister, eller også av kommunikasjonsmedarbeidere ved de akademiske institusjoner.

For å forenkle godt, må man ha en forståelse av målgruppen – hvem leser eller lytter i de kanalene man formidler inn i? Hvilken sjanger eller tone er det som gjelder der? Hva har vært sagt før om lignende tema? Hvilke virkelighetsforståelser og spørsmål er sentrale?

Det er umulig å formidle og forenkle uten god språkforståelse og -beherskelse. De som ikke har godt språk, bør få hjelp til å utvikle dette. I tillegg til opplæring i fagspråk, trengs opplæring og trening i klarspråk. Ansatte med andre morsmål enn norsk, og de studenter som ønsker dette, bør sikres effektiv norskopplæring, både skriftlig og muntlig.

Medieformidling forutsetter også forståelse av hvordan ulike medier virker, og hvorfor de opptrer som de gjør. Som påpekt i pkt. 6.2.4 og 6.2.5 har det akademiske og det journalistiske samfunnsoppdrag flere likhetstrekk, men også ulikheter som kan legge en demper på formidlingsviljen. God formidling forutsetter en felles forståelse av hverandres mål og metoder. Som akademikere må skjønne grunntrekk i andre fagfelts mål og metode for tverrfaglig samarbeid, må de også skjønne grunntrekk i medienes samfunnsoppdrag, metoder og virkemidler for å kunne samarbeide godt med dem. Også kunnskap om medienes etiske regler er viktig, bl.a. for forståelse for, og forebygging av situasjoner som beskrevet i kapittel 6.2.5.

Akademikere må for eksempel forstå forskjellen på ulike formidlingssjangre. I skriftlig formidling er et eksempel på betydningen av dette forskjellen på kronikker og intervjuer: Forutsatt at man holder seg innenfor tegngrense og skriver noenlunde forståelig, gir en kronikk eller et leserinnlegg rimelig god kontroll over fremstillingsform. Tittel og ingress kan endres redaksjonelt, men innhold og retning er gitt. Et intervju har man mindre kontroll over. Selv der man får sitatsjekk, kan den vinklingen media synes er interessant være annerledes enn det man selv så for seg, og budskap man selv mener er mindre vesentlig kan være uthevet eller satt i sentrum for fremstillingen. Dette er viktig å være klar over ikke bare for egen formidling, men også for hvordan man leser det kollegaer uttaler: Oppsiktsvekkende utsagn i en kronikk kan med fordel leses velvillig: Er det en kjerne av noe viktig der, som du går glipp av fordi du henger deg opp i form? Er en kollega gjengitt på en sjokkerende eller provoserende måte i et intervju, er det ikke noe i veien for å forhøre seg om noe er tatt ut av sammenheng eller blåst urimelig opp før du går i strupen på vedkommende offentlig.

Man må også trene på å forholde seg til «dumme spørsmål». De fleste journalister er ikke dumme, men de er ikke fagfeller. De trenger innføring i stoffet. På samme måte som fra studenter, må «dumme spørsmål» møtes med veiledning. Man kan forklare hvordan spørsmålene i stedet kan stilles for å få frem det som er viktig og bidrar til forståelse og nye innsikter.

Flere akademikere formidler og deltar aktivt i breddeoffentlighetene med sin kunnskap i uredigerte medier, både i normaltilstander og i krise og krig. Det er flere gode eksempler på hvordan akademisk formidling raskt har fylt informasjonshull og nye kunnskapsbehov både under koronapandemien og krigen i Ukraina. Formidling i uredigerte medier byr på en rekke muligheter – og utfordringer. Sjangerforståelse er avgjørende for å lykkes med formidling også i slike medier. Ulike plattformer har ulik tone, format og «trender». Formidling uten hensyn til dette kan lett gå på tverke. Formidling i disse kanalene må også læres, og trenes på. Det forutsetter grunnleggende kunnskap om måten nettoffentlighetene og -plattformene virker på. Sentralt her er forståelse av hvordan ulike algoritmer kan bidra til å akselerere effektene av våre fordomsbaserte, gruppeforsterkede feilslutninger. Man må også lære hvordan vanlig språktolkning utfordres i bobler og ekkokamre preget av stammespråk, memer og andre særpregede kommunikasjonsformer.

Som fremhevet i kapittel 6.2.5, spres det i nettoffentlighetene mye feilinformasjon. Den er vanskelig både å oppdage, og rette opp i. Populisme, eliteforakt og ulike kampanjer kan generere trusler og hets. De ulovlige delene av dette må institusjonene ha rutiner for å oppdage og melde til politiet. De som står for noe offentlig kan utsettes for usakligheter, «kommentarfeltkriger» og twitterstormer som er lovlige, men massive, og dermed svært belastende. Jo hardere offentlighetene blir – eller fremstår – desto verre.

Dette stiller særlige krav til opptrening og mental forberedelse hos dem som formidler, og til gode rutiner for ivaretagelse av dem som står i striden både fra kollegaer, ledelse og administrativt ansatte. Ledelsesansvaret i slike situasjoner er omtalt i kapittel 7.4.2. Ut over god ledelse, tilsier de lærdommer man kan trekke fra andre samfunnsgrupper som står i reelle kriger og er i virkelig fare, at kollegial støtte er avgjørende for den ansatte eller student som blir stående i skarpe situasjoner. Det er viktig å skape en kultur der også studenter og kollegaer mobiliserer i slike situasjoner, for å dempe følelsen av at den enkelte står alene. For at systemer for «debrifing» skal fungere, må prosedyrene for støtte og oppfølging både før, under og etter «kampene» være godt kjent før kriser oppstår. De fordrer også at en opplevelse av trygghet og samhold i større eller mindre deler av kollegiet er godt etablert på forhånd.35Den støtte man kan få av ledere og kollegaer i og etter skarpe offentlighetssituasjoner forutsetter noe som er mangelvare mange steder i akademia: God kollegial kultur, fellesskapsfølelse og opplevelsen av at den sannhetssøken man jobber for, er et felles mål.

Forstørr bilde

Særlig om studenter

Kunnskap om hva, hvorfor og hvordan akademisk frihet og ytringsfrihet er sentral også for studenter. De trenger trening i og trygghet på sin akademiske frihet, og på den frihet de har til å ytre seg og til å la seg informere om ulike typer kunnskap. De må lære hvorfor og hvordan de kan bidra til meningsutveksling omkring alle deler av akademia, herunder den undervisningen de får. De må også få trening i hvordan ytringsfriheten kan brukes på måter som fremmer sannhetssøken demokrati og individets frie meningsdannelse.

God kunnskap om ytringsfrihet som forutsetning for sannhetssøken, er også viktig for at studenter skal kunne medvirke ved utdanningsinstitusjonene. De er en selvsagt del av det akademiske fellesskap. De må oppfordres til fritt å ytre seg og bidra til dette fellesskapet. Dette må de kunne gjøre uten å bli sett på som en trussel mot den akademiske friheten og urettmessig beskyldt for «kanselleringskultur.» Studentprotester mot kontroversielle foredragsholdere eller forelesere er i utgangspunktet en viktig del av studentenes ytringsfrihet. Hvis protestene har som mål ikke bare å gi uttrykk for motstemmer, men å utestenge synspunkter eller hindre reell meningsbrytning, kan de være mindre egnet til å bidra til akademisk ytringsfrihet

Fremfor en kultur der studenter og vitenskapelig ansatte settes opp mot hverandre, bør man spørre seg hva man kan gjøre for å dyrke frem en ytringskultur hvor studenter og forelesere kan ha en løpende konstruktiv dialog om innholdet i utdanningene.

Ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet er særlig viktig i noen utdanninger som for eksempel kommunikasjons-, journalist- og medieutdanningene. Utvalget anbefaler at institusjonene gjennomgår innholdet i disse utdanningene få å sikre at studentene får innsikt i hva akademisk ytringsfrihet er og hvorfor den er viktig, og i de dilemmaer og utfordringer som akademiskere kan komme opp i jf. kapittel 6.

Ledere

Som beskrevet i kapittel 7.4.2 er god ledelse ved universiteter og høyskoler avgjørende for å sikre en god ytringskultur ved disse institusjonene. Det er derfor avgjørende at ledere på alle nivåer settes i stand til å forstå ansvaret de påtar seg, og mulighetene de har. Institusjonene kan utøve noe av sitt ansvar ved å ha systematisk lederutvikling/-opplæring som fortløpende aktivitet. Lederutviklingsprogrammene bør inneholde opplæringsdel med de nødvendige kunnskapselementene, som innføring i lov- og regelverk, arbeidslivets ordninger, HMS m.m. – og et eget element om akademisk ytringsfrihet.

Ledere må ha grundig forståelse av hva akademisk ytringsfrihet er, hvorfor den er avgjørende for det akademiske virke og hva som skal til for at den kan sikres og ivaretas. For å få dette til, må ledelse på alle nivåer også ha god kunnskap om hvordan ulike deler av breddeoffentligheten fungerer, og hvilke muligheter og utfordringer den kan innebære for institusjonen og de ansatte. Dette har en viktig side til medietrening, se nedenfor.

Ledelsen må vedvarende vurdere hvordan den kan stimulere til mer og bedre akademisk ytringsfrihet. Dilemmatrening og eksempler er nyttig i denne sammenhengen, gjerne hentet fra egen erfaring. Også kap. 6 i denne utredningen kan gi eksempler på slike dilemmaer, til diskusjon og trening.

Aktiv bruk av akademisk ytringsfrihet kan skape utfordringer for ledelsen. Faglige debatter tilspisser seg gjerne, og kan oppleves ulikt av både deltakerne og det omliggende fagmiljø. Utsagn som for den ene part oppleves som saklige og nøkternt faglige, kan av andre oppleves som svært kritiske og iblant trakasserende. Det kan være ødeleggende for arbeidsmiljøet og begrense det akademiske ytringsrommet.

Under slike forhold stilles det ofte forventninger til institusjonens ledelse, først og fremst på laveste (og viktigste) ledernivå, instituttleder. Mange situasjoner løses der, gjennom aktiv ledelse som åpner for bred og åpen dialog, og hvor partene oppfordres til å løfte frem uenighet på konstruktiv måte med sannhetssøken som formål.

I situasjoner hvor konflikter eskalerer og blir langvarige, derimot, er ofte utydelig og unnfallende ledelse et problem. Uenighetene i fagfellesskapet brer seg, flere tar del, og arbeidsmiljøet lider. Hyppig melder instituttledere at de i slike situasjoner føler seg helt alene og i villrede om hvordan de skal gripe saken an på en klok måte; altså bidra til et godt arbeidsmiljø uten å kvele nødvendige debatter.

Utvalget mener at velorganisert og kontinuerlig lederutvikling for alle ledere er en god forebyggelse av langtrekkende konfliktsituasjoner som omhandler akademisk ytringsfrihet, og dermed skaper trygghet og større rom for utøvelsen av denne friheten. Her vektlegges særlig kollegaveiledning som et konflikthåndteringsverktøy. Utviklingsgrupper bestående av flere (institutt-) ledere fra ulike fagmiljøer, men på samme nivå, kan være en stor ressurs når konflikter eskalerer. Å snakke fortrolig med en kollega som «har vært ute en vinternatt før» kan oppleves som avlastende, støttende, og avgjørende for å unngå eskalering, unødig tidstap og konflikt.

Vi vil oppfordre akademiske institusjoner til å systematisere slik lederutvikling, enten i egen institusjon, eller sammen med flere. Som faglige fellesskap, må lederfellesskap også vedlikeholdes for å opprettholde sin kvalitet. Som et konfliktforebyggende tiltak bør ledere bevisstgjøre fagfellesskapet om god skikk og bruk i det akademiske ytringsrom, men også om mekanismene for konflikthåndtering fra ledelsens side.

7.4.4 Vurdering av akademiske karrierer, ansettelser og belønningssystemer

Som påpekt i kapittel 6.4.3 er formidlingsaktivitet lite påaktet i akademiske ansettelsesprosesser. Institusjonene bør arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme formidling til allmenheten og hindre taushet og dårlige betingelser for å gjøre dette. Dette innebærer at institusjonene også bør vektlegge formidling i rekrutteringsarbeidet og ansattutvikling, og lage belønningssystemer for formidling.

Belønningssystemer for formidling

Institusjonene bør lage transparente belønningssystemer for formidling som jevnlig vurderes. Der bør det fremgå tydelige kriterier for hvordan innsats for formidling ut over eget fagmiljø kan bidra til lønns- og stillingsopprykk eller tildeling av goder på linje med hva som vektlegges av resultater, kompetanse og erfaring innen utdanning, forskning og innovasjon.

For å understøtte og forankre belønningssystemene bør allmennrettet formidling løftes frem på arbeidsplassen, slik også forskningspublisering ofte blir. Har man en korktavle der vitenskapelig publisering synliggjøres, kan man også ha en for formidlingsbidrag. Er forsknings- og undervisningssaker jevnlig innhold i nyhetsbrev, på intranett eller hjemmesider, bør formidlingsaker promoteres tilsvarende.

Vektlegge formidlingskompetanse

Institusjonene bør vektlegge formidling innenfor dagens system for rekruttering/ansettelse og opprykk. Kriterier for hvordan formidling vektlegges bør tydeliggjøres og det bør gå frem hvordan slike resultater, kompetanse og erfaring kan dokumenteres, slik at det ikke oppstår unødig tvil om hvordan «likes og dislikes» til innholdet i formidlingen har virket inn.

Utvalget oppfordrer institusjonene til å legge forventninger til formidling inn i arbeidsavtalene. Vi anbefaler også å gjøre det transparent og synlig hvordan formidling kan vektlegges sterkere ved rekruttering/ansettelse og opprykk og ved tildeling av fordeler. Veilederen for vurdering av akademiske karrierer, NOR-CAM, kan være et godt utgangspunkt for institusjonene til å vurdere akademiske karrierer.36 Den peker bl.a. også på behovet for å reflektere om egen formidlingsvirksomhet utenfor akademia. Utvalget ber institusjonene vurdere hvordan de kan utvikle de ansattes evne til selv å vurdere egne formidlingsresultater og formidlingskompetanse.

For å arbeide aktivt, målrettet og planmessig med å formidlingsvirksomhet, bør institusjonene systematisere og konkretisere hvordan de gjør det i arbeid knyttet til strategi, rekruttering og opprykk, ansattutvikling og belønningssystemer.

7.4.5 Allmennrettet formidling som del av doktorgrad

Doktorgradsarbeidet er sentralt i opplæringen av forskere. Den er i seg selv et forskningsarbeid, og forutsetter produksjon av forskning av høy kvalitet, som også er publiserbar. En del ph.d.-er har også en undervisningskomponent, for eksempel slik at et treårig doktorgradsløp kan gjøres fireårig dersom ett av årene (også) brukes til undervisning. De fleste ph.d.-er kan gjennomføres uten at det stilles noen krav til ivaretagelse av formidlingskomponenten i det akademiske oppdrag.

Som omtalt i kapittel 6.4.3, er det uklart i hvilken grad formidling overhodet blir vektlagt – både i ph.d.tiden, og for videre karriere i akademia. Der tellekanter (med eller uten finansiell støtte) gir sterke insentiver til å formidle smalt og tungt, blir breddeformidlingsoppdraget gjerne nedprioritert. Den demotiverende tidsfaktoren er enda mer prekær i en stilling som nettopp er definert av avgrenset tid.

I tillegg til den forskning og vitenskapelige publisering som ligger til grunn i selve avhandlingsarbeidet, har doktorgradsprogrammene en obligatorisk opplæringsdel på et visst antall studiepoeng, som skal være relevant også for forskningsmessig kvalifisering innen faget. Innhold og omfang varierer fra fag til fag. En del institusjoner og fag har allmennrettet formidling som en del av det studiepoenggivende opplæringsopplegg. Enkelte gir også studiepoeng for populærvitenskapelige artikler i tillegg til fremleggelse av tekster eller forskningsarbeider på vitenskapelige konferanser o.l. Utvalget oppfordrer alle institusjoner til å sikre at opptrening i og gjerne uttelling for allmennrettet formidling er en del av alle ph.d.-utdannelser.

I tillegg etterlyser stipendiater opplæring i, bistand til og arenaer for formidling. «Vi trenger kompetanse til å lage gode nettsider som folk faktisk vil lese, vi trenger enklere opplegg for å strømme forelesninger og til å produsere lyd- og videopodcaster. Vi trenger at våre kolleger legger merke til og skryter av vår formidlingsinnsats, samtidig som vi må tåle å få konstruktiv kritikk og tilbakemelding på kvaliteten av formidlingen vår», som et av innspillene til utvalget formulerte det. For den første delen av dette behovet, kan kommunikasjonsavdelingene ved institusjonene spille en viktig rolle.

For det andre trengs akademiske kulturendringer, men også systematiske og uttrykte forventninger til allmennrettet formidling fra egen forskning og fagfelt. God formidling forutsetter opplæring, men også gjentatt trening. Slik formidlingstrening er avgjørende ikke bare for de stipendiater som fortsetter i akademia, men også i høy grad for dem som tar med seg sin ph.d.-kompetanse ut i andre deler av samfunnet.

Formidlingskomponenten i ph.d.-løpet kan med fordel gjenspeiles i formelle belønningssystemer som lønn, stillingsopprykk og liknende. Eventuelle tellesystemer bør diskuteres og forankres på en måte som gjør dem forutsigbare, og som alle kan forholde seg til. Systemer for slike forventninger kan etableres på universitets-, fakultets- eller instituttnivå. Utvalget anbefaler det første.

Ett sted å begynne, kan være å innføre krav om at alle doktorgradsavhandlinger skal inneholde et element av allmennrettet formidling for å bli godkjent. Dette vil gi stipendiatene trening i formidling, det bør gi dem en forståelse for hva formidling er og hvorfor det er viktig. Sist men ikke minst vil det gi noe tilbake til samfunnet som finansierer forskerutdanningen: det kan igjen bidra til forståelse og tillit til forskningen.

Utvalget anbefaler at institusjoner innfører et krav til at alle avhandlinger inneholder et element av allmennrettet formidling. Kravet kan oppfylles på mange måter – for eksempel i redigerte medier, som kronikk, leserinnlegg, intervju eller debattdeltakelse, i podkaster, som tekster på en institusjonell nettside, eller som en gjennomarbeidet twittertråd. Et slikt krav bør gjennomføres hos de enkelte institusjonene og kan tas inn i kontrakten som den enkelte institusjon har med stipendiatene.

7.4.6 Norsk i akademia

Utvalget drøfter i kapittel 3.2 hvorfor akademisk ytringsfrihet er viktig. Gyldig kunnskap er en forutsetning for å forstå, argumentere og påvirke i et demokratisk samfunn. Det er viktig oppgave for samfunnet og for akademia å formidle grunnleggende kunnskap til befolkningen, og å skape forståelse for at slik kunnskap også er resultat av forskning over lang tid og investeringer i kunnskapssamfunnet. Formidlingen av denne kunnskapen må også skje på det språket som er fellesspråk i Norge. Fri og kunnskapsbasert diskusjon og kritikk er forutsetninger for vitenskapelige fremskritt, og for at de skal utnyttes til samfunnets beste.

Omtalen i kapittel 5.5 viser at norsk blir brukt i stadig mindre grad i høyere utdanning i Norge. Debatt om bruk av norsk vs. engelsk i norsk akademia er omtalt i kapittel 6.4.6.

Universitets- og høyskolelovutvalget37 begrunnet hvorfor norsk fagspråk er viktig:

Det å ha en levende norsk terminologi og levende norske faguttrykk er svært viktig på de fleste områder i samfunnet, blant annet for å kunne trekke forskning inn i norsk, offentlig debatt. Utvalget er enig i at kunnskap som tilegnes på en utdanningsinstitusjon vil spres og brukes også i andre sektorer. For å kunne kommunisere godt med elever, brukere, klienter, pasienter og så videre, må man ha et godt og dekkende ordforråd som alle som bruker norsk som daglig tale kan forstå. Dersom de som forsker og underviser ved universiteter og høyskoler, i stor grad går over til for eksempel engelske ord og uttrykk i medisin- og sykepleierutdanningen, vil det kunne påvirke hvordan helsepersonell kommuniserer med pasienter, noe som igjen kan føre til avstand og fremmedgjøring mellom behandlere og de som blir behandlet. Det samme gjelder på andre fagområder. Uten et godt utviklet og levende norsk fagspråk står dessuten deler av samfunnsdebatten i fare for å forvitre. Det er derfor viktig at institusjonene som tilbyr høyere utdanning, legger til rette for og deltar aktivt i å utvikle norske faguttrykk og norsk terminologi som igjen kan brukes i andre deler av samfunnet.

Internasjonalt samarbeid er viktig for kvalitet i kunnskapsutviklingen i akademia. Engelsk blir og må bli brukt, ved og mellom institusjoner og vitenskapelig ansatte, og vitenskapelig publisering må og skal ofte skje på engelsk. Utvalget vil imidlertid påpeke at det er ingen nødvendig motsetning mellom bruk av engelsk og ivaretagelse av norsk fagspråk. Svaret på utfordringene som internasjonaliseringen gir for norsk fagspråk kan og må møtes med målrettede virkemiddel. Det vil si at også på dette områder fordrer internasjonaliseringen en bevissthet hos institusjonene.

I sitt innspill til utvalget peker Språkrådet på tre faktorer som er viktige for at forskningen formidles til og forankres i et norskspråklig samfunn. Dette er for det første utvikling av norsk fagspråk i takt med forskningsutviklingen innen de forskjellige fagfeltene, og for det andre tilrettelegging for at de ansatte har tid og ressurser til å formidle forskningen sin på norsk. Den tredje faktoren er knyttet til ikke-norskspråklige ansatte. De må settes i stand til å formidle forskningen sin på norsk, fortrinnsvis ved at de lærer seg norsk, men også ved at det legges til rette for oversettelse og språkvask. Utvalget er enig i at dette er viktig.

Fagspråk

Kunnskapsdepartementet har i tildelings- og tilskuddsbrevene for 2022 til universitetene og høyskolene tatt viktige grep for å styrke norsk som fagspråk. Her er det stilt krav til norskopplæring for utenlandske forskere og undervisere, ansvaret for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk tydeliggjøres og en minner om at alle institusjonene skal ha språkstrategier som er forankret i overordnede strategier. Utvalget forutsetter at dette følges opp fra institusjonene. De institusjonelle språkstrategiene må fange opp anbefalingene fra Språkrådet.

Den nye termportalen (omtalt i kapittel 6.4.6) er viktig for gjøre norsk fagterminologi (bokmål og nynorsk) tilgjengelig på et sted. Målet er at den skal bli stedet studenter, fagfolk og andre går til når de trenger norske fagord og faguttrykk. Dette vil kunne styrke det norske fagspråket på flere måter:

• Det vil bli lettere å utvikle lærebøker på norsk med god, enhetlig terminologi.

• Det vil blir lettere for studenter å snakke og skrive om faget sitt på norsk.

• Det vil bli lettere for ansatte med internasjonal bakgrunn å tilegne seg kompetansen de trenger for å undervise på norsk.

• Fagfolk vil få større kontroll over hvordan faget blir formidlet på norsk ved at journalister og andre utenfor fagmiljøa i mindre grad vil måtte omsette fagtermer på egen hand.

Termportalen er i dag langt unna å dekke alle fagområde. Utvalget vil derfor påpeke behovet for at universitets- og høyskolesektoren, som en viktig element i det lovpålagte ansvaret for norsk fagspråk, må arbeide med terminologi på en systematisk og langsiktig måte. Språkrådet er en naturlig samarbeidspart i dette arbeidet.

Utvalget mener at institusjonene må legge til rette for at ansatte kan bidra inn mot leksikale oppslagsverk. Tilliten til kunnskapsproduksjonen ved norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner vil øke ved at den jevne, norske internettbruker blir vant til å møte forståelige, fagfunderte tekster skrevet og signert med navn og bilde av norske akademikere. Dette styrker igjen grunnlaget for at norske akademikere kan delta aktivt i samfunnsdebatten, og dermed fremmer det også akademikernes ytringsfrihet. Utvalget foreslår også at slike bidrag skal telle med i en formidlingsindikator (se kapittel 7.3.2).

Sammendrag på norsk i doktorgradsavhandlinger

Utvalget mener krav til statlige universitet og høyskoler om at det alltid skal utarbeides sammendrag på norsk i doktorgradsavhandlinger og master- og bacheloroppgaver som er skrevet på et fremmedspråk, er viktig. Dette vil bidra til å sikre norsk fagterminologi og slik styrke arbeidet med norsk fagspråk som grunnlag for formidling av forskning. Et slikt krav bør omfatte de private institusjonene.

Utvalget ber derfor departementet om å forskriftsfeste krav om norsk sammendrag i alle doktorgradsavhandlinger. Forskriftsfesting er nødvendig for at kravet skal omfatte også private universiteter og høyskoler, og vil sikre en mer permanent ordning. For internasjonale stipendiater og studenter som ikke behersker norsk godt nok, bør institusjonene bidra med oversettelseshjelp eller ekstra tilbud om språkvask. Vi vil også oppfordre institusjonene til å jobbe målrettet med tilgjengeliggjøring av slike sammendrag, slik at de er lettere for medier og interesserte å skaffe seg innsikt i.

Opplæring i norsk språk, kultur og samfunnsforhold

Norskopplæringen for internasjonalt ansatte er og må være et institusjonelt ansvar. De fleste internasjonale vitenskapelig ansatte har i sine arbeidsavtaler at de skal lære norsk i løpet av en periode. Medieoppslag tyder på at tilegnelse av norskkunnskaper er svært individuelt, og prioriteres ulikt fra arbeidsgiver. Mye tyder på at tilretteleggingen fra arbeidsgiver ikke er god nok, verken av kurstilbud eller avsatt tid til å lære norsk. Utvalget oppfordrer institusjonene til å ta et større ansvar for norskopplæringen. Slik opplæring må inngå som en del av en gjennomtenkt og helhetlig strategi for internasjonal rekruttering (se også omtale i kapittel 7.4.2). Opplæringen bør omfatte både norsk språk, og relevante kulturelle og samfunnsmessige innsikter.

Lærebøker

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening er i sitt innspill opptatt av at universitets- og høyskolesektoren sektoren må legge til rette for at vitenskapelig ansatte kan bidra i lærebokproduksjon. Utvalget støtter dette, lærebøker er en svært viktig kilde til tilgjengelig og forståelig kunnskap.

Lærebøker kan ses på som en særskilt form for formidling og kan vanskelig sammenlignes med de aktiviteter som foreslås å inngå i formidlingsindikatoren. Utvalget har derfor ikke innlemmet lærebøker i forslaget til formidlingsindikator, se kapittel 7.3.2.

Det er likevel viktig av mange grunner – og i denne sammenheng av hensyn til utvikling av norsk fagspråk – at det blir skrevet lærebøker. Også studenter har også behov for tilgang på norsk fagspråk, både for å bli best mulig innlemmet i faget de studerer, og ikke minst for å kunne ta med seg kunnskap og fagterminologi over i arbeidslivet. De fleste av studentene vil gå ut i et norskspråklig arbeidsliv. Det statlige lærebokstøtten for å sikre norsk og samisk pensumlitteratur må videreføres på et tilstrekkelig nivå for å ivareta formålet med ordningen.38

7.5 Akademikernes ansvar: Råd for god formidling

Uansett lovendringer, formidlingsinsentiver og institusjonelle ordninger blir den akademiske ytringsfriheten ikke bedre enn det akademikere til enhver tid selv gjør den.

Det er den enkelte ansatte og student som må forvalte den frihet og det ansvar som er nødvendig for å åpne det felles rommet som trengs for at meningsbrytning og ideutveksling skal kunne skje, og for å fylle dette rommet på en måte som legger til rette for sannhetssøken. Det er bare på denne måten vi sammen kan bidra til god kunnskapsutveksling, formidling og opplysning. Vi må skape den ytringskulturen vi ønsker oss, for oss selv, for våre kollegaer og for samfunnet. Hver dag.

7.6 Råd til myndighetene

7.6.1 Nasjonalt

Det offentlige som oppdragsgiver

I oppdragsforskning kan det være knapt med tid til formidling av resultatene. Dette må både oppdragstaker og oppdragsgiver være oppmerksomme på. Utvalget vil særlig oppfordre alle offentlige oppdragsgivere til å sørge for at det blir rom også for formidling av resultatene. Dette må minimum gjøres ved at det er full åpenhet om resultater, forskningsdata osv, men også ved at det vurderes å sette av tid og midler til formidling. Dette vil bidra til å styrke tilliten til resultatene, både i det enkelte oppdrag og til forskningen og til det offentlige sitt kunnskapsgrunnlag generelt.

Prosjektbanken

Norges forskningsråds prosjektbank presenterer statistikk og informasjon om prosjekter med finansiering fra Forskningsrådet, EU-prosjekter med norske deltakere og godkjente SkatteFUNN-prosjekter.39 Prosjektbanken tilgjengeliggjør informasjon om offentlig finansierte prosjekter og kan være nyttig for offentlig ansatte og/eller journalister i sitt arbeid. Sammendrag på norsk vil både bidra til norsk fagspråk på flere områder, og at det lettere kan tas i bruk. Det vil også bidra til å gjennomføre strategien for det norske forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU,40 der et tiltak er at virkemiddelaktørene bør styrke spredning og bruk av forskningsresultater. Utvalget ber derfor KD om å pålegge Forskningsrådet å sørge for at det publiseres sammendrag også på norsk av alle prosjektene i prosjektbanken.

Politisk oppmerksomhet rundt akademisk ytringsfrihet

Myndighetene bør i sin kommunikasjon, både politisk og gjennom administrativ oppfølging, peke på akademisk ytringsfrihet som avgjørende del av universitetenes oppdrag. Statsrådens styringssignaler er viktige – på alle arenaer.

Utviklingsavtalene mellom eier og universitet, slik utvalget har beskrevet i kapittel 7.3.1, er et godt sted for å stille differensierte forventninger til de ulike institusjonene.

Som myndigheter og finansiører av universiteter og høyskoler, har politikere og myndigheter makt over sektoren, og stor påvirkningskraft i offentligheten. Det er viktig at de er seg denne makten bevisst når de uttaler seg om spørsmål knyttet til akademia.

Også politikere står selvsagt fritt til å kritisere akademia generelt, og ulike forskningsfunn og -felt spesielt. Det er en fordel om slik kritikk er noenlunde saklig, og fortrinnsvis underbygd med argumenter. Da vil også den kunne bidra til sannhetssøken. Usaklige angrep eller uunderbygde insinuasjoner om ugreie motiver hos fagfolk man er uenig med, for eksempel «mørke motkrefter» som svekker norsk fiskerinæring, er mindre egnet som ledd i sannhetssøken. Denne typen politiske utsagn kan også bryte ned den tillit som akademia er avhengig av for å kunne bidra til et kunnskapsbasert demokrati.

Åpen forskning

Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2018 – 202841 slår fast at det er behov for å gjøre nasjonal og internasjonal forskning lettere tilgjengelig for både forvaltningen, næringslivet og allmennheten. Åpenhet og kunnskapsdeling er en forutsetning for all forskning, og større åpenhet i forskningen er viktig av flere grunner. Det kan bidra til mer og bedre bruk av kunnskap ved at både forskersamfunnet i sin helhet, profesjonelle brukere i arbeids- og næringsliv og allmennheten får tilgang til resultatene fra forskning. Større åpenhet i forskningen kan dermed også bidra til smartere tjenesteutvikling i offentlig sektor og ny næringsvirksomhet. Et selvstendig og viktig poeng er at større åpenhet og bedre innsyn i forskning kan bidra til å styrke tilliten til forskere og til forskningsresultater.

Norges forskningsråd gir i sin policy for åpen forskning42 en helhetlig tilnærming til arbeidet og har tiltak for arbeidet mot større åpenhet i forsknings- og innovasjonsprosesser. Den er basert på det overordna prinsippet om at forskning og forskningsprosesser skal være «så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig». Det vil si at forskning og forskningsprosesser skal gjøres åpent tilgjengelige med mindre legitime hensyn som sikkerhet, personvern, juridiske forhold eller konkurransehensyn står i veien. Mange institusjoner har egne strategier eller planer på området. Universitetet i Bergens politikk for åpen vitenskap43 gjelder for forskning, undervisning og formidling som skjer ved UiB. Strategien omfatter også deling av åpne og kvalitetssikrede læringsressurser. Åpne læringsressurser er en del av universitetets vitenskapelige produksjon og viktig for kunnskapsformidling.

Regjeringens mål er at innen 2024 skal alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler være åpent tilgjengelige. Norge skal være en pådriver for at alle vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal gjøres åpent tilgjengelig fra publiseringstidspunktet.44

Universitets- og høyskolelovutvalget45 vurderte at kravene i Plan S46 om åpen publisering er fullt forenlige med akademisk frihet og den enkelte forskers rett til å velge publiseringskanal. De viste til at det å gjøre forskning tilgjengelig er en viktig forskningsetisk norm. Universiteter og høyskolers formål, om å være kilder til forskningsbasert kunnskap som tas i bruk ute i samfunnet, oppfylles bedre om denne kunnskapen er åpent tilgjengelig. Forskningens betydning for samfunnet vil øke med åpen publisering.

Utvalget mener på denne bakgrunn at det er viktig at det pågående arbeidet med åpen forskning, og særlig åpen tilgang til forskning, videreføres.

7.6.2 Internasjonalt

Verden over opplever akademikere hovedsaklig tilsvarende problemstillinger som her i Norge, til tross for at rammebetingelsene og reguleringen av de institusjonelle og individuelle rettighetene varierer. Høy kvalitet i forskning, utdanning og formidling som får påvirke et offentlig ordskifte er i samfunnets interesser. I autoritære land skiller ikke nødvendigvis studenter og akademikeres situasjon seg fra andre som organiserer seg eller taler i offentligheten, det er et generelt menneskerettighetsproblem som fører til at de blir utsatt for trusler, forfulgt eller fengslet. Akselleringen av kunnskapsutveksling med sosiale medier godt hjulpet av kunstig intelligens og algoritmer, og behovet for vitenskapelig tuftet politikkutvikling og samfunnsdebatt, tilsier at initiativene fra europeiske land og myndigheter for å verne og fremme akademisk frihet og ytringsfrihet ikke er feil.

Det nødvendige internasjonale samarbeidet og åpenheten i akademia, fører imidlertid med seg en del utfordringer for forskerne og institusjonene i Norge. Det er et økende behov for å styrke bevisstheten om sikkerhet og eksportkontroll, så vel som med bevissthet rundt akademisk frihet. Eksportkontrollreglene er kritisk viktige for det norske samfunnet. Det er også akademisk frihet og ytringsfriheten. Utenriksdepartementet besitter kunnskap om det første, men ikke det andre. Det gjør at forvaltningen av eksportkontrollregelverket på kunnskapsområdet bør rammes inn av særlige konsultasjons- og beslutningsprosesser der sektoren inngår. Beslutninger bør fattes i regjering og ikke på departementsnivå.

Utvalget har kommet frem til at følgende tilrådninger vil bidra til å styrke arbeidet internasjonalt med å bedre vilkårene for ansattes akademiske ytringsfrihet til kunnskapsutveksling og debatt både innad i forsknings- og utdanningsinstitusjonene og utad i samfunnslivet i bred forstand.

Utvalget har disse rådene til myndighetene:

1. Regjeringen bør løpende vurdere status for samarbeidet med land innenfor Panoramastrategien. Samarbeidet med utfordrende land bør det gis en egen midtveisevaluering i lys av utviklingen for akademisk frihet og ytringsfrihet og risikoen for at norske institusjoner bidrar til å legitimere innskrenkninger i denne.

2. Utenriksdepartementets håndtering av eksportkontroll av kunnskapssamarbeid bør rammes inn av særlige konsultasjons- og beslutningsprosesser der sektoren inngår og der beslutninger fattes i regjering og ikke på departementsnivå.

3. I politikkutvikling for akademisk ytringsfrihet i utdannings-, forsknings- og innovasjonssamarbeid med utfordrende land, bør Norge koordinere seg med EU og OECD for å bidra til mest mulig likeartet praksis.

4. Utvalget ber regjeringen om å støtte pågående arbeid i EU som gjelder styrking av akademisk frihet generelt og akademisk ytringsfrihet spesielt. Dette gjelder blant annet arbeid med indikatorer knyttet til akademisk ytringsfrihet innen det europeiske forskningsområdet (ERA) og det europeiske høyere utdanningsområdet (EHEA)/Bolognaprosessen og initiativ for å evaluere akademisk frihet i midtveisevalueringen av Horisont Europa på egnet måte.

5. Utvalget ber regjeringen om å innføre en sterkere forventning om at prosjektfinansiering gjennom avtalene med EU og mottakerlandene om EØS-finansieringsordningene, skal bidra til å bedre vilkårene for ansattes akademiske ytringsfrihet til kunnskapsutveksling og debatt både innad i forsknings- og utdanningsinstitusjonene og utad i samfunnslivet i bred forstand, og vurdere forskningsprioriteringer og tiltak som kan støtte opp under dette. Utvalget mener Utenriksdepartementet bør vurdere hvordan profilen på retningslinjene og tiltak på delen som angår utdanning og forskning, kan bidra til å bedre rammevilkårene for at akademikere kan formidle i samfunnet og møte støtte for dette hos sine institusjoner. Dette vil være i tråd med Ytringsfrihetsstrategien.47

6. Utvalget har ikke funnet at akademisk ytringsfrihet eller akademisk frihet er vektlagt i det nordiske samarbeidet gjennom utdanningsprogrammet NordPlus eller forskningsprogrammet NordForsk. Norge har ordførerskapet til Nordisk ministerråd i 2022, og det kan være en god anledning for å ta initiativ til opp samarbeid om denne tematikken mellom de nordiske landene. Utvalget ber norske myndigheter om å ta opp akademisk frihet, herunder demokratiforståelse, aktivt medborgerskap, ytringfrihet og tillit til kunnskap, som tema i Nordisk ministerråds arbeid innenfor utdanning og forskning.

7. Utvalget ber norske myndigheter om å støtte opp under FNs arbeid for å etablere en global atferdskodeks for å bekjempe feilinformasjon på nettet og fremme integritet i offentlig informasjon.

8. Utvalget ber regjeringen etablere Student at Risk-ordningen permanent og støtte Scholars at Risk-ordningen, og ber universitetene og høyskolene om å være aktive i nettverkene.

7.7 Oppsummering

I kapitlene 7.2 – 7.6 har utvalget kommet med en rekke forslag til tiltak og anbefalinger. Men vi vil igjen understreke det som kapittel 1 avsluttes med. Selv om lovgivning, politiske tiltak, institusjonelle strategier og klok ledelse har betydning, vil slikt i bunn og grunn ikke ha effekt uten at akademikerne selv tar tak i de utfordringer den akademiske ytringsfriheten møter. Ytringsklimaet blir ikke bedre enn det den enkelte bidrar til å gjøre det.

God ytringskultur må – som kunnskap – bygges nedenfra, hver dag.

Utvalgets forslag kan oppsummeres slik:

1. Utvalget foreslår i kapittel 7.2.2 å endre universitets- og høyskoleloven § 1-5 for å

   1. tydeliggjøre det institusjonelle ansvaret for ansatte og studenters akademiske frihet

   2. presisere at det institusjonelle ansvaret innebærer å sørge for opplæring i og forutsetninger for at ansatte og studenter kan utøve akademisk frihet, herunder akademisk ytringsfrihet

   3. tydeliggjøre at den akademiske frihetet fra eksterne instrukser og styring også gjelder formidlingsdelen av de akademiske oppgaver

   4. løfte frem den individuelle retten til, og ansvar for å drive akademisk formidling

2. Utvalget foreslår ikke endringer i Grunnloven eller i annet regelverk og begrunner dette i kapittel 7.2.3.

3. Utvalget forslår at utviklingsavtalene til de statlige universitetene og høyskolene skal inneholde mål knyttet til formidling. Slike mål kan være kvalitative eller kvantitative og variere mellom institusjonene. Se kapittel 7.3.1.

4. Utvalget foreslår en formidlingsindikator i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Hvis det gjøres endringer i den generelle finansieringen, for eksempel slik at forskningsindikatorer faller bort, må spørsmålet om formidlingsindikator vurderes i lys av dette. Se kapittel 7.3.2.

5. Utvalget foreslår at rapporteringssystemet for formidlingsvirksomhet forenkles kraftig. Se kapittel 7.3.3.

6. Utvalget legger frem utkast til en erklæring om akademisk ytringsfrihet. Den er ment som et utgangspunkt for diskusjon og bevisstgjøring om akademisk ytringsfrihet ved institusjonene. Teksten er et tilbud og et forslag, ikke en fordring eller et pålegg. Den kan med fordel kritiseres og endres, og tilpasses lokalt. Se kapittel 7.4.1.

7. Utvalget foreslår ti ytringsvettregler. De er ment som en huskeliste for den enkelte akademiker som er opptatt av å bidra til god ytringskultur. Se kapittel 7.5.

8. Institusjonene bør synliggjøre i sine strategier at akademisk ytringsfrihet, allmennrettet faglig formidling og aktiv deltakelse i det åpne ordskiftet, er en selvsagt del av universitetsoppdraget. Se kapittel 7.4.2. Elementer i institusjonenes formidlingsstrategier kan bl.a. være:

   1. etablere lederfora der forholdet mellom akademisk frihet, ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet diskuteres og der problemstillinger og situasjoner knyttet til dette kan diskuteres

   2. uttrykke forventninger til den enkelte, f.eks. gjennom ansettelseprosessen, om formidlingsaktivitet

   3. etablere ordning(er) for å ivareta personale som «står i det» pga sin formidlingsaktivitet

   4. vurdere institusjonens omdømmebygging vs. akademisk ytringsfrihet

   5. drøfte akademisk ytringsfrihet i det internasjonale samarbeidet, særlig for å styrke institusjonenes kompetanse til å håndtere samarbeid og situasjoner med krevende land

   6. drøfte akademisk ytringsfrihet i samarbeidet med næringsliv og andre samfunnsaktører

   7. se arbeidet med personvern og forskningsetikk i lys av akademisk ytringsfrihet

   8. drøfte hvordan sikre mangfold og hindre konformitet

9. Utvalget understreker at klok ledelse er avgjørende for å sikre en god akademisk ytringsfrihetskultur, jf. kapittel 7.4.2.

   Klok ledelse innebærer bl.a. å:

   1. ha forståelse for forholdet mellom akademisk frihet, ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet

   2. fremheve og stimulere til formidlingsvirksomhet ved å skape formidlingsarenaer og å bidra til å utvikle god ytringskultur

   3. være støttende til kollegaer som opplever vanskelige situasjoner pga sin ytringsvirksomhet

   4. lage forutsigbare rammebetingelser for ytringsfriheten, bl.a. om når lederen kan gripe inn

   5. delta i diskusjoner om akademisk ytringsfrihet med andre ledere

10. Med utvalgets forslag til uhl. § 1-5 nytt tredje ledd, vil universitetene og høyskolene få et eksplisitt ansvar for å ha systemer og rutiner for opplæring i akademisk frihet og akademisk ytringsfriheten. Se kapittel 7.4.3.

    Opplæringsvirksomheten vil også være et element av kulturbyggingen for å bedre den akademiske ytringsfriheten. Utvalget mener at alle som innvirker på de vitenskapelig ansattes og studentenes utøvelse av den akademiske ytringsfrihet må ha grunnleggende kunnskaper om den akademiske ytringsfrihetens begrunnelser. Videre mener utvalget at universiteter og høyskoler i større grad må legge til rette for at ansatte som ønsker/har behov for det får tilbud om medietrening. Forslaget om krav til opplæring i akademisk ytringsfrihet i uhl. § 1-5 nytt tredje ledd, omfatter også studenter.

11. Siden god ledelse er avgjørende for å skape en god akademisk ytringskultur, må også ledere læres opp. Universitetene og høyskolene har et ansvar for systematisk lederutvikling, som må inneholde elementer om akademisk ytringsfrihet.

12. Utvalget mener at formidlingsaktiviteter kan vektlegges mer ved ansettelser og opprykk. Forventninger om formidlingsaktivitet kan også legges tydeligere inn i arbeidsavtaler. Utvalgets forslag om å innføre en formidlingsindikator i finansieringssystemet til universiteter og høyskoler bør følges opp på institusjonsnivå ved at det etableres transparente belønnings-/insentivsystemer for formidling. Dette bør gjøres uavhengig om det innføres en nasjonal formidlingindikator. Se kapittel 7.4.4.

13. Doktorgradsutdanningene står sentralt i utviklingen av akademia og i å fremskaffe ny kunnskap til samfunnet. Utvalget anbefaler derfor at universiteter og høyskoler innfører et krav til at alle doktorgradsavhandlinger inneholder et element av allmennrettet formidling. Et slikt krav kan gjennomføres ved å ta dette inn som et element inn i kontrakten som den enkelte institusjon har med stipendiatene. Se kapittel 7.4.5.

14. Utvalget foreslår at Kunnskapsdepartementet forskriftsfester en ordning med krav om norsk sammendrag i doktorgradsavhandlinger, slik at kravet også omfatter private universiteter og høyskoler.

15. Utvalget forventer at institusjonene tar sitt lovfestede ansvar for norsk fagspråk på alvor. Institusjonene må bidra til utvikling av fagterminologi. Ansatte må gis tid til utvikling av blant annet leksikale verk og lærebøker. Norskopplæringen (språk og samfunnsforståelse) for ikke-norskkyndige ansatte må styrkes. Den statlige lærebokstøtten for å sikre norsk og samisk pensumlitteratur må videreføres på et tilstrekkelig nivå. Se kapittel 7.4.6.

16. Råd til myndighetene – nasjonale tiltak, se kapittel 7.6.1:

    1. Staten/myndigheter som oppdragsgiver må sikre åpenhet om forskningsresultater og gi rom for at resultater kan formidles.

    2. Utvalget ber Kunnskapsdepartementet om å pålegge Forskningsrådet å sørge for at det publiseres sammendrag også på norsk av alle prosjektene i Forskningsrådets prosjektbank.

    3. Myndighetene bør i sin kommunikasjon, både politisk og gjennom administrativ oppfølging, peke på viktigheten av akademisk ytringsfrihet og at dette er avgjørende del av akademias oppdrag. Myndighetene må ikke legge føringer for slike ytringer eller unødig undergrave tilliten til forskningsbasert kunnskap.

    4. Utvalget mener det er viktig at det pågående arbeidet med åpen forskning, og særlig åpen tilgang til forskning, videreføres.

17. Råd til myndighetene – internasjonale tiltak, se kapittel 7.6.2:

    1. Regjeringen bør løpende vurdere status for samarbeidet med land innenfor Panoramastrategien.

    2. Utenriksdepartementets håndtering av eksportkontroll av kunnskapssamarbeid bør rammes inn av særlige konsultasjons- og beslutningsprosesser der kunnskapssektoren inngår, og der beslutninger fattes i regjering. Se kapittel 7.4.2.

    3. I politikkutvikling for akademisk ytringsfrihet i utdannings-, forsknings- og innovasjonssamarbeid med utfordrende land, bør Norge koordinere seg med EU og OECD for å bidra til mest mulig likeartet praksis.

    4. Utvalget ber regjeringen om å støtte pågående arbeid i EU om styrking av akademisk frihet generelt og spesielt akademisk ytringsfrihet.

    5. Utvalget mener prosjektfinansiering gjennom avtalene med EU og mottakerlandene om EØS-finansieringsordningene, i større grad bør bidra til å bedre vilkårene for ansattes akademiske ytringsfrihet.

    6. Utvalget ber norske myndigheter om å ta opp akademisk frihet, herunder demokratiforståelse, aktivt medborgerskap, ytringsfrihet og tillit til kunnskap, som tema i Nordisk ministerråds arbeid innenfor utdanning og forskning.

    7. Utvalget ber norske myndigheter om å støtte opp under FNs arbeid for å etablere en global adferdskodeks for å bekjempe feilinformasjon på nettet og fremme integritet i offentlig informasjon.

    8. Utvalget ber regjeringen etablere Student at Risk-ordningen permanent og støtte Scholars at Risk-ordningen, og ber universitetene og høyskolene om å være aktive i nettverkene.