6 Akademiske ytringsfrihetsutfordringer
6.1 Innledning
Utvalget understreker innledningsvis at det finnes mye god bruk av akademisk ytringsfrihet, og mange fine formidlere i sektoren. Vi tar likevel utgangspunkt i at flere av våre vitenskapelig ansatte og studenter ikke, eller bare i beskjeden grad, formidler. Ikke bare fordi deres stoff er mindre etterspurt eller umiddelbart samfunnsrelevant, men også fordi de av ulike grunner ikke kan eller prioriterer formidling. Alle som driver forskning og undervisning bør se det å formidle kunnskap og delta aktivt med sine innsikter i breddeoffentligheten som en selvsagt del av sitt samfunnsansvar, men også sin arbeidsforpliktelse. Formidling er ikke et oppdrag man fritt kan velge bort, det er et ansvar i hele sektoren.
En helt overordnet utfordring for den akademiske ytringsfriheten er faktoren tid. Den gjør at også de som vil og kan formidle, ofte gjør mindre av det enn de kunne gjort. Det er imidlertid også en rekke andre forhold som påvirker hvordan den akademiske ytringsfriheten virker – og ikke virker:
I sin rapport til FNs generalforsamling i 2021 skrev FNs Generalsekretær at «krigen mot vitenskapen» må stanses, og at vi må stå opp for «en felles, empirisk basert konsensus om fakta, forskning og kunnskap».1 Utsagnet løfter frem den eksterne trusselen mot vitenskap og sannhetssøken som ligger i motstand mot, og undergraving av forskning og kunnskapsbasert formidling. Dette er en av flere utfordringer som vanskeliggjør akademisk ytringsfrihet.
I overført betydning gir «krigs-»metaforen gjenklang i noen av innspillene utvalget har fått. Formidling og møter med offentligheten kan fortone seg som kamper med overraskende, skarpe situasjoner – det er en «jungel» der utenfor elfenbenstårnet. Vi har fått en rekke innspill om ulike dilemmaer og utfordringer knyttet til den akademiske ytringsfriheten. Vi har ikke kunnet gå inn i alle dem, men i dette kapittelet løfter vi frem noen av de problemstillingene de peker på. Vi tar ikke stilling til hvor omfattende eller representative de forskjellige er.2 Målet med kapittelet er å gi en viss oversikt over «trusselbildet». Selv om ikke alle disse truslene lar seg avverge ved konkrete tiltak, danner oversikten her grunnlaget for de tiltak utvalget foreslår i kapittel 7.
Fremstillingen i dette kapittelet er i hovedsak refererende. Som forklart i kapittel 2.2.3, er utvalget ikke et granskningsutvalg. Vi har hverken mandat eller mulighet til å vurdere konkrete enkeltsaker. Vi har i stedet brukt noen av innspillene til på generelt grunnlag å reflektere om en del av de hensyn som står mot hverandre i spørsmål om akademisk ytringsfrihet. I tilknytning til noen av utfordringene peker vi også på hvordan ulike hensyn kan avveies.
De utfordringer vitenskapelig ansatte og institusjoner møter i utøvelsen av akademisk ytringsfrihet kan struktureres på ulike måter. På et overordnet plan kan vi si at angrep og trusler mot den akademiske ytringsfriheten kommer ovenfra – fra de myndigheter og oppdragsgivere som finansierer og styrer, nedenfra – fra de nærmeste offentligheter akademia virker i, innenfra – internt i akademia, fra ledelse, kollegaer og studenter, og utenfra – fra det internasjonale og geopolitiske landskap akademia er en del av:
Ovenfra: I flere land, også de vi liker å sammenligne oss med, ser vi tendenser til politisk innstramming av vilkårene for akademisk frihet og ytringsfrihet.3 Slik innstramming kan være drastisk, for eksempel når den består i sensur eller andre sanksjoner mot institusjoner eller vitenskapelig ansatte, eller forbud mot politisk uønskede metoder. Men også mer subtil overstyring gjennom politiske erklæringer, forventninger eller myndighetsutsagn og finansieringsprioriteringer fra oppdragsgivere kan være effektive måter å stilne en del akademiske stemmer.
Nedenfra: Redigerte medier forvalter i likhet med akademia et sannhetssøkende samfunnsoppdrag. De er en forutsetning for akademisk ytringsfrihet, og en sentral kanal for å «oversette fra fag til folk». God forvaltning av dette oppdraget forutsetter godt samarbeid og gjensidig forståelse mellom akademikere og journalister. Forutsetningene for slikt samarbeid trues av redigerte mediers økende bunnlinje- og tidspress. Internett og uredigerte medier har et stort demokratiserende potensial, og utvider i utgangspunktet både ytrings- og informasjonsfriheten voldsomt. I fravær av kvalitetssikring og med algoritmer som spiller på menneskelige «bias» i kommersiell hensikt, genererer disse offentlighetene også omfattende feilinformasjon og falske nyheter, og alt fra lovlige trusler til lovlige, men massive og ødeleggende kampanjer og aksjoner mot vitenskapelig ansatte.
Innenfra: Også innen akademia kan den akademiske ytringsfriheten utfordres, blant annet av tendenser til ideologisk konformisme, ensartet holdningsdannelse og smålighet. Fra ledelseshold, ved at lovlige, men kontroversielle eller «omdømmeskadelige» ytringer motarbeides eller sanksjoneres. Fra kollegialt hold, ved at vitenskapelig ansatte som formidler, motarbeides med annet enn akademisk ytringsfrihet, baksnakkes eller omgås i prosjekter o.l. eller bare ties i hjel. Fra studenter, ved at vitenskapelig ansatte med «feil» holdninger eller undervisningsopplegg motarbeides med kampanjer snarere enn argumenter, og ved at medstudenter med avvikende syn og holdninger lar være å gi uttrykk for dem. Undersøkelser tyder på at det blant ungdom er en utbredt bekymring for å ytre kontroversielle synspunkter.4
Utenfra: Akademisk ytringsfrihet er grunnleggende for demokrati og samfunnsutvikling. Dermed får spenning og konflikt mellom stater også utløp på akademiske arenaer. Åpent internasjonalt forskningssamarbeid er helt avgjørende for akademia, men følges også av en sårbarhet for utenlandsk innblanding. Truslene mot den akademiske ytringsfriheten er mangslungne: forskningsspionasje, informasjonskrigføring og misinformasjonskampanjer, press og sanksjoner f.eks. i form av visumnekt for forskere som ytrer kontroversielle ting eller er kritiske til regimer, og reguleringer som begrenser internasjonalt vitenskapelig samarbeid. I enkelte land har man erfaring med at utenlandske studenter forsøker å påvirke undervisning og medstudenter etter påtrykk fra hjemlandets myndigheter. Den kinesiske etterretningsloven pålegger alle kinesiske borgere en plikt til å samarbeide med statlige sikkerhetstjenester, og loven har ingen geografisk begrensning.5 Den mye omtalte sikkerhetsloven for Hong Kong går enda lenger og får anvendelse på såkalte forbrytelser mot Hong Kong begått utenfor Kinas grenser, noe som har skapt frykt blant kinesiske studenter i bl.a. Australia.6
Hver for seg og samlet utgjør disse typene av trusler mot sannhetssøken og akademisk ytringsfrihet en stor samfunnsutfordring. Selv i Skandinavia, der normalsituasjonen er at offentlige myndigheter gir sterk støtte til vitenskapelig virksomhet, trekker andre krefter i retning av det som er blitt kalt en «postfaktisk tilstand» der følelsesmessige argumenter overtar fra fakta og sannhet. Faktaresistensen henter næring fra økonomisk og kulturell polarisering, kognitive skjevheter og en oppsplittet mediesituasjon som tillater lynrask spredning av desinformasjon og tvil om faktakunnskaper og ekspertise.7 En kunnskapsoversikt publisert av Lunds universitet konstaterer at «det råder stor enighet innen forskningen om at det postfaktiske samfunnet, spredningen av falske nyheter og mangelen på kritisk tenkning er en alvorlig trussel mot demokratiet.»8
Det er viktig å poengtere at den rettslige ytringsfriheten beskytter også faktafornektelse, synsing, sjokkerende og opprørende påstander og et stykke på veg også løgn. Forsvaret for fakta og forskning kan ikke skje gjennom å begrense den generelle ytringsfriheten, men gjennom desto mer aktiv anvendelse av den akademiske ytringsfriheten for å formidle, og delta aktivt i diskusjoner medkunnskap som er kontrollert og verifisert gjennom vitenskapelig metode.
6.2 Påvirkning av innhold, metode, resultater og formidling
6.2.1 Politiske, strukturelle og faglige prioriteringer
Politiske og andre prioriteringer av hva det skal undervises i og forskes på, og hvordan, påvirker også måten akademisk ansatte og studenter bruker sin akademiske ytringsfrihet.
Prioriteringer skjer gjennom nasjonale valg for forskning og studier, valg og rangeringer innenfor Norges forskningsråd, og institusjonelle prioriteringer på overordnet-, fakultets- og instituttnivå. Også innenfor de enkelte forskergruppene og forskningsprosjekter velger man retninger som påvirker hva ansatte og studenters oppmerksomhet rettes mot.
Disse prioriteringen påvirker hva det forskes på og hva de undervises i. Dette vil igjen påvirke hvilke akademiske ytringer samfunnet kan få tilgang på. Prioriteringene er knyttet til økonomi og infrastruktur, men ikke minst til tid. Settes det ikke av tid til formidling, svekkes den akademiske ytringsfriheten.
I Norge har prioriteringer sjelden skapt stor debatt, men det finnes unntak. EU har i sitt syvårige forsknings- og innovasjonsprogram Horisont Europa 2021 – 2027 etablert egne satsinger knyttet til store samfunnsutfordringer («missions») og generelt vektet programmet mer mot innovasjon og kommersialisering. Det har vært reist kritiske spørsmål om dette er riktig og om det vil gå på bekostningen av den frie forskningen. Det har også vært reist spørsmål om hvilke konsekvenser dette vil få på nasjonalt plan og de prioriteringene som må gjøres her. Dette er viktige spørsmål, også for den akademiske ytringsfriheten.
Nasjonale prioriteringer bidrar til mer kunnskapsbasert politikk, for eksempel i form av økte bevilgninger til forskning innen fornybar energi som kan gi et kunnskapsbasert grunnlag for politiske beslutninger om det grønne skiftet. Slik kunnskap er en forutsetning for et fungerende demokrati. De bidrar også til å sikre kvalifisert arbeidskraft i møte med fremtidige samfunnsutfordringer, for eksempel i form av økt utdanningskapasitet i helse- og omsorgsfagene i forkant av eldrebølgen, og opprusting av kapasitet innenfor IKT.
Et prioriteringsspørsmål gjelder hvor mye midler som bør gå via Norges forskningsråd i forhold til grunnfinansieringen av de enkelte universiteter og høyskoler. Finansieringsutvalget som ble satt ned høsten 2021 skal bl.a. vurdere helheten i den statlige finansieringen på tvers av tildelingsformer (som rammebevilgningen til universiteter og høyskoler og tildelinger gjennom bl.a. Norges forskningsråd og Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse).
I Norge får de statlige universitetene og høyskolene nesten 80 prosent av inntektene sine i form av statlige grunnbevilgninger. Det er høyt sett i et internasjonalt perspektiv. Bevilgningene fra staten har økt jevnt de siste ti årene.9
I Danmark har man gjennom et politisk forlik besluttet at en del studieplasser skal flyttes ut av Danmarks største byer. I forliket ble det også pekt på hvilke fagområder man ønsker å prioritere når disse studieplassene desentraliseres. Når universitetene i de store byene må foreta de pålagte studieplasskuttene så går dette i stor grad ut over de humanistiske fagene. Prioriteringer kan dermed også føre til nedprioriteringer. I andre land blir kontroversielle temaer ned- og bortprioritert på nasjonalt nivå. Dette har et åpenbart nedkjølingspotensial for den akademiske ytringsfriheten innenfor de bortprioriterte fagområdene.
Gjennom institusjonelle prioriteringer på ulike nivåer tar institusjonene også faglige valg. Eksempler på dette er f.eks. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitets prioritering av stipendiater til bærekraft, Universitetet i Tromsøs prioritering av arktisk forskning og HF-fakultetet ved Universitetet i Oslos prioritering av fem særskilte satsinger for perioden 2019–2023. Dette er legitime prioriteringer for å ivareta særlige hensyn. De kan likevel ha konsekvenser for de fagområdene som ikke får den type oppmerksomhet – også med tanke på hvilken akademisk formidling og meningsutveksling som da nedprioriteres av ansatte og studenter.
6.2.2 Institusjon vs. individ – hvem skal sikre kvaliteten?
Universitets- og høyskoleloven (uhl.) gir veiledning i forholdet mellom institusjonenes ansvar og frihet, men den er ikke entydig. Det er en spenning innbakt i universitets- og høyskoleloven § 1-5. Etter denne skal institusjonene «fremme og verne akademisk frihet». Men institusjonene har også et ansvar for å «sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.»
Hvordan tar en universitetsledelse ansvar for at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper, samtidig som den enkeltes akademiske (ytrings)frihet skal vernes og fremmes?
Tema- og metodevalg kan lett bli påvirket av institusjonens plikt til høyt faglig nivå og anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper. En instituttleder kan mene at en vitenskapelig ansatts valg av metode er faglig svakt og bør endres. Hvordan ivaretas da den ansattes frihet til å selv å velge sin metode, slik vedkommende har rett til etter uhl. § 1-5, 5. ledd?
Problemstillingen kommer på spissen der hensynet til kvalitet suppleres av andre vektige hensyn som den akademiske frihet må veies mot. Et eksempel på dette er forskningsprosjekter der forsøkspersoner involvert. Det kan være uetisk å invitere forsøkspersoner (friske eller syke) til å bidra, dersom metoden er svak og ikke gir ønsket kvalitet i de funn som gjøres? Skal denne vurderingen helt overlates til de regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (for saker der disse er involvert, se kapittel 6.3.3)? Hva man kan forske på, har betydning for hva slags kunnskap man kan frembringe, og dermed på den akademiske ytringsfrihet og samfunnets informasjonsfrihet.
De fleste undervisere blir utsatt for evaluering av studieopplegget. Dersom slike evalueringer gjentatte ganger viser dårlige resultater, på hvilket tidspunkt og på hvilken måte skal institusjonen eventuelt gripe inn? Når utveier det institusjonelle ansvar for kvalitet i undervisningen den individuelle frihet til å legge opp egen undervisning? Hvor godt egnet er evalueringer som måleverktøy for undervisningskvalitet? Hvor sårbart er det for motstand mot upopulære eller politisk ukorrekte standpunkter hos underviseren, snarere enn dårlig undervisningskvalitet?
6.2.3 Kontroversielle forskningstemaer
Enkelte forskningstemaer er kontroversielle. De kan være politiserte eller preget av sterke og motstridende interesser av verdimessig eller kommersiell art.
Typiske eksempler er forskning på migrasjon, likestilling, kjønn og klima. Også temaer som lakseoppdrett, rovdyrforvaltning og ME-forskning har skapt betydelig debatt i Norge. Forskning knyttet til koronapandemien har vært omfattet av kontroverser, konspirasjoner og trusler – om enn mindre i Norge enn i de fleste andre land. I et internasjonalt forsknings- og læringsmiljø kan frie ytringer om autoritære regimer by på flere problemer. Den «krigen» offentligheten kan representere for dem som formidler, blir særlig tydelig for dem som forsker på kontroversielle temaer av ulik art.
Forskere forteller at det å møte moralsk fordømmelse eller å bli omfavnet av grupperinger langt til høyre i debatten som står for noe helt annet enn det man selv gjør, gjør at de vegrer seg for å formidle sin forskning. I tillegg fremheves det å få sine vitenskapelige vurderinger mistrodd ut fra hvem man er, som klart «nedkjølende» på formidlingsviljen. Et eksempel på dette, er en migrasjonsforsker som ble ansett for å si det han sa «fordi han var hvit mann».10 Slik motbør kan komme fra breddeoffentligheten, men også fra deler av fagmiljøet som er svært opptatt av teoretiske retninger, for eksempel kritisk raseteori eller strukturell rasisme.11
Utvalget har fått flere innspill om at enkelte forskningsmiljø dels unngår kontroversielle forskningstemaer og dels lar være å formidle og bidra til debatt om kontroversielle temaer og resultater. Også Universitets- og høyskoleovutvalget påpekte dette problemet.12
Bortvalg av relevante forskningstemaer av slike grunner har flere negative konsekvenser. Det begrenser den akademiske friheten i valg av problemstilling og metode for forskning. Det vil også kunne gripe inn i de ansattes undervisning, ved at de utsettes for motstand av ikke-argumentativ og ikke-faglig art fra studenter som oppfatter deres forskningsinteresser eller funn som uønsket eller krenkende. Bortvalgene vil også påvirke hva og hvordan de vitenskapelig ansatte kan og vil formidle. Til disse negative konsekvensene for den enkelte forsker, kommer nedsidene for vår felles sannhetssøken og informasjonsfrihet: Viktige spørsmål vi kunne fått kunnskapsbasert innsikt i, uteblir, eller blir i stedet preget av mindre kvalitetssikrede kilder til informasjon.
6.2.4 Ytre påvirkning
I tillegg til at nasjonale myndigheter har muligheter til å opp- og nedprioritere ressurser til ulike forskningsområder, kan de påvirke akademia på andre måter. Politikere og myndigheter har makt over ikke bare som eiere, de har også ofte stort gjennomslag i offentligheten.
Saklig kritikk fra myndighetshold, er noe akademia selvsagt skal forholde seg til, og bør ønske velkommen. Det kan det bidra til bedre sannhetssøken, og slik styrke det akademiske oppdrag. Med den maktubalansen som foreligger, vil imidlertid usaklig kritikk som uten gode holdepunkter søker å mistenkeliggjøre akademikeres vitenskapelige grunnlag, lett undergrave den samfunnstillit akademia er avhengig av.
Også i Norge har vi eksempler på slike utsagn. En tidligere fiskeriminister varslet oppgjør med «mørke motkrefter» bl.a. i akademia, som svekket omdømmet til den norske fiskerinæringen fordi de ikke fremstilte forskningsfunn på en måte som bygget opp under norske eksportinteresser.13 I en stortingsdebatt avskrev en tidligere utenriksminister og flere stortingsrepresentanter jusforskeres fagkritikk av en høyesterettsbetenkning som manglende respekt og «ringeakt» for Høyesterett.14
I Norge er slikt unntakstilfeller, mens det i andre land er langt mer systematisert. I mange land er også kritikk av regime og politikk svært kontroversielt. Det er det sjelden i Norge. En mer praktisk problemstilling er spørsmålet om hvor lenge man ønsker å forske på felt eller bidra til formidling eller utredningsarbeid, der resultatene av slikt arbeid gjennomgående sminkes, brukes politisk selektivt, eller bare legges i skuffen.
Kritikk fra den fjerde statsmakt, på lederplass eller i store oppslag, kan være avskrekkende, men er noe akademikere må forholde seg til, og fortrinnsvis ta ansvar for å besvare på en skikkelig måte. Også mediekritikk kan være usaklig eller motivspekulerende. Den er da egnet ikke bare til å stilne enkeltforskere, men også til å undergrave tilliten til miljøene spesielt og forskning generelt. Et eksempel på dette er da Klassekampen på lederplass avskrev en forsker ved Institutt for forsvarsstudier som for påvirket av amerikanske kilder, da hun i januar 2022 sa at alt pekte mot russisk krig mot Ukraina.15
Ytre påvirkning kan komme fra flere hold. Også bransjer, samfunnssektorer, pasientforeninger og andre interessegrupper med og uten finanseringssamarbeid med akademia, kan på ulike måter legge press på institusjoner, ansatte og studenter. Dette kan skape dilemmaer for den enkelte ansatte og student, og også for ledelsen. Hvorfor stopper ikke de munnen på upopulær forsker X, hvorfor rykker ikke instituttet ut og sier noe om Y?
Finansieringssamarbeid kan gjøre denne typen påvirkning særlig problematisk. Det meste av slikt samarbeid er ikke det. De kan bidra med kritikk og korrektiver på en positiv måte, som gjør forskning og utvikling bedre. En faktor som kan spille inn her, er hvor «moden» den næringen man samarbeider med. Ut fra de innspill utvalget har fått, er olje- og legemiddelindustrien eksempler på næringer som tidligere kunne ha svært problematisk påvirkningskraft, men som i stor grad (også med hjelp av reguleringer), har «modnet». Oppdrettsnæringen angis å ha et modningspotensial.
6.2.5 Medier og kommunikasjon
For å nå ut med sin faglige formidling, og for at kunnskap skal komme allmennheten til gode, er vitenskapelig ansatte og studenter avhengige av formidlingskanaler. De kan være redigerte og uredigerte. Disse kanalene byr på ulike utfordringer for den akademiske ytringsfrihet.16
De redigerte mediene deler det sannhetssøkende og opplysende samfunnsoppdrag med akademia. De ligner også ved sin undersøkende og avdekkende arbeidsform. Det er imidlertid en rekke forskjeller på måten redaktører og journalister tenker og jobber på, og den akademiske. Noen av dem er hvor dypt man graver seg ned i stoff, hvor opptatt man er av nyanser og ikke minst hvilken tid man kan bruke på de sakene man jobber med. Gitt den økte konkurransen fra uredigerte medier blir tidsfaktoren stadig viktigere for medienes produksjon av stoff. Det gjør også behovet for å selge, for eksempel gjennom tabloide virkemidler som dikotomier, appell til følelser, spissing av budskap, personfokus, nedtoning av nyanser og detaljer og forsterkning eller forstørring av oppsiktsvekkende sitater eller opplysninger. Dette kan gjøre at journalistiske og akademiske behov kolliderer på måter som går ut over akademisk formidlingsiver og ønske om å bidra til offentlig opplysning.
Flere innspill løfter frem ubehagelige medieopplevelser. De kan skyldes journalister med klare ønsker om vinkling, «dumme spørsmål», overraskende gjengivelser man ikke kjenner seg igjen i eller korte frister for både uttalelser og sitatsjekk. En klimaforsker gjengitt på forsiden av Aftenposten med sitatet «Golfstrømmen stopper opp» til et bilde av et nedsnødd Oslo. Medisinske eksperter som opplever å bli satt opp mot hverandre med uttalelser om pandemihåndtering, selv om de kanskje ikke er uenige. Dette kan ikke bare forringe folkeopplysningen og være ubehagelig for den enkelte, det kan også skape dårligere samarbeidsklima i fagkretsene, selv om inntrykkene man får av hverandre kan være basert på medieskapte misforståelser.17 Når en sindig jusprofessor i en stor artikkel gjengis med det uthevede feilsitatet «Det gikk en faen i meg», til tross for at han sterkt har motsatt seg feilformuleringen i sitatsjekken, er pressens etterfølgende reparasjonsmodell til lite hjelp: «Rettelse: I papirversjonen av denne saken er Christian Conrad Eriksen tillagt et feilaktig sitat under bildet av ham på side 8. Morgenbladet beklager.» En dreven formidler tåler slikt, herunder å bli kalt Christian selv om han heter Christoffer. Slike historier sprer seg imidlertid raskt, og er godt egnet til å avskrekke mer fryktsomme akademikere fra å uttale seg når journalister ringer.
Presseetiske regler for å ivareta folks tillit,18 kan utfordre ekspertrollen: En forsker på polakker i Norge viste til regjeringens karantenefritak for arbeidsinnvandrere som én forklaring på polakkhets under pandemien i et intervju. Uten å gjøre forskeren oppmerksom på dette, merket NRK intervjuet med en opplysning om at forskeren var tilknyttet Arbeiderpartiet. Forskeren opplevde sin ekspertise mistenkeliggjort. Er partimedlemskap alltid relevant når forskere uttaler seg om faglige spørsmål som også har en politisk side? Når man vet at 1 av 3 forskere vegrer seg for å delta i offentlig debatt fordi de er redd for å bli oppfattet som politisk aktør når de deltar som fagpersoner:19 Hvilke implikasjoner kan dette ha for forskeres vilje til og ønske om å engasjere seg politisk – til gode for dem og for samfunnet? Når bør forskere oppgi politisk tilknytning? Når er slik merking nødvendig fra medienes side? Bør merkingsbehovet klargjøres som premiss for intervjusituasjoner?
Denne typen utfordringer har en side til mediene. Det er en fordel om mediene viser forståelse for akademikeres mål, arbeidsform og faglige integritetsbehov. For eksempel deres vektlegging av nyanser som kan fremstå som bagateller, og de behov for kontroll over egne utsagn som følger av dem. En rekke gode journalister gjør dette. Mange bestreber seg på å være brobyggere mellom fag og folk. Og som akademikere, har også mediene interesse av å ivareta det sentrale skillet mellom underbygget kunnskap og vurderinger.
Selv om balanse i fremstillinger er viktig, kan balansering tidvis vippe over. Det er viktig å slippe frem stemmer som utfordrer etablerte sannheter. Men det blir ikke alltid god sannhetssøken av å fremstille dokumenterte fakta på lik linje med spekulative eller uunderbygde påstander. Ugjennomtenkt falsk balanse, for eksempel i dekning av klimaforskning og vaksineeffekter, kan svekke forståelsen for betydningen av vitenskapelig sannhetssøken.
Internett og uredigerte medier gir akademikere helt nye muligheter for å nå ut med sin kunnskapsformidling, for å orientere seg om andres, og til å delta i nye fora og nettverk for kunnskapsutveksling og diskusjon. Særlig informasjonsfriheten er blitt svært utvidet. Nettoffentligheten endrer imidlertid måten samfunnet danner seg kunnskap om verden, og om hva som er virkelig og sant, fundamentalt. Fraværet av redaksjonelle «portvoktere» kan være befriende og muliggjøre utveksling av langt flere, og mer kontroversielle funn og ideer. Men med dem forsvinner også kvalitetssikring, etiske overveielser og forsøk på balanse i informasjonsformidlingen. De mulighetene nettet skaper for akademisk informasjonsutveksling, er også utfordringer for den samme: Nettoffentlighetene genererer raskt store mengder feilinformasjon både til akademikere og til «folk flest», som det er svært krevende å oppdage, og rette opp i. Populisme, eliteforakt og kampanjer for andre typer sosial rettferdighet enn det akademikere har stått for, kan være drivere for trusler, hets og usakligheter. De som står for noe offentlig kan utsettes for «kommentarfeltkriger» og twitterstormer som er lovlige, men massive, og dermed svært belastende. Jo hardere offentlighetene blir – eller fremstår – jo mindre fristende er det å delta i dem. Også for akademikere.
Uansett hvor godt eller dårlig de redigerte og uredigerte mediene ivaretar akademikeres formidling, må akademia forholde seg til mediene og offentlighetene slik de kan være. Det forutsetter større forståelse for hvordan den fjerde statsmakt faktisk virker og tenker, og sjangerforståelse for ulike uredigerte plattformer og trening i å bruke dem på gode måter. Vi sier noe om hvordan institusjonene og de enkelte ansatte og studenter kan jobbe for dette i kapittel 7.4.3.
Boks 6.1 Råd til en formidler
Hvordan bli en bedre forskningsformidler: Tenk på mottakeren!
Snakk med folk
Få frem viktigheten
Unngå faguttrykk
Fortell en god historie
Bruk bilder
Bruk tabell og figurer
Vær konsis
Vær beredt
Nancy Lea Eik-Nes, førsteamanuensis emerita, NTNU (her i kortversjon).
https://www.universitetsavisa.no/forskning/slik-blir-du-en-god-forskningsformidler/134082
En brobygger mellom akademia og samfunnet, er kommunikasjonsmedarbeidere. Gode kommunikasjonsfolk er gull verdt for vitenskapelig ansatte og studenter som vil uttrykke seg forståelig og med klart språk, nå ut med formidling og forstå mer av hvordan offentlighetene virker.20 Enkelte innspill peker på at ulikheter i tenkemåte og mål kan gjøre samarbeidet mellom akademikere og kommunikasjonsfolk mindre fruktbart. Kommunikasjonstenkningens fokus på omdømmebygging og positiv offentlighet kan gjøre at upopulære funn og kontroversielle utsagn får mindre oppmerksomhet, og at forskere som går på tvers får mindre hjelp eller spredning av formidlingsbidrag enn sine kollegaer. I sin iver etter å løfte gode formidlere frem, kan kommunikasjonsavdelingers egne opplegg og initiativer også konkurrere ut andre formidlingsforespørsler, fordi den tiden ansatte har til formidling er knapp.
6.3 Hva akademikere kan uttale seg om som vitenskapelig ansatte
6.3.1 Representasjon, tittelbruk og omdømme
I arbeidsforhold gjelder en lojalitetsplikt som kan begrense arbeidstageres ytringsfrihet. Siden arbeidsoppdraget til både vitenskapelige institusjoner og ansatte er fri sannhetssøken, vil lojalitetsplikten sjelden begrense ytringsfriheten i vitenskapelige ansettelsesforhold.
I media ytrer akademikere seg tidvis om samfunnstemaer langt utenfor eget fagfelt. I mange tilfeller signeres slike innlegg med akademisk tittel og/eller institusjonstilhørighet. Medier vil også av og til legge til slike opplysninger på eget initiativ, også i saker som handler om noe annet enn det den ansatte jobber med.
Det ligger under arbeidsgivers styringsrett å bestemme hvem som uttaler seg på vegne av institusjonen eller enheten. Ansatte har imidlertid full ytringsfrihet til å ytre seg på egne vegne. I kraft av sin akademiske frihet representerer ordinære vitenskapelig ansatte som ikke er i lederstillinger kun seg selv, ikke sine institusjoner.
Rettslig sett står de derfor fritt til å uttale seg om det de vil, hvordan de vil. Selv slurvete formidling om fag den ansatte ikke har noen kompetanse i, kan rettslig sett fremsettes med tittel og institusjonstilknytning. Som hvis en marinbiolog undertegner subjektive påstander om fortetting i det villastrøket hun tilfeldigvis bor i, med professortittel. Det har den nedside at offentligheten kan bli forledet av tilsynelatende professoral tyngde, men den oppside at den får innsyn i hvor mye rart folk kan mene, og hvordan, selv om de har tung akademisk utdannelse.
En demokratisk styreform forutsetter at vi har tillit til at våre medborgere har evnen til selv å ta kritisk stilling til det de leser. Dette slår jo ikke alltid til. Mange er ukritiske, og mange har interesse av å manipulere offentlighetene. Disse utfordringene kan imidlertid ikke avbøtes med overstyring. Vi har ikke ytrings- og informasjonsfrihet fordi vi tror at alle er innstilt på sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse – vi har det fordi vi ikke har tiltro til at det finnes noen autoritet som i sanntid kan overskue hvilken virkningshistorie ytringer har i verden, og hvordan folk blir påvirket av dem, hvilke ytringer som bidrar til hva, når og hvordan.21
Akademikere som er i lederstillinger – «instituttleder», «dekan» eller «rektor – men uttaler seg faglig eller på vegne av seg selv, kan skrive med sin faglige tittel. Er de så høyt oppe at de blir gjenkjent som ledere uten å skrive med ledertittel, kan de med fordel klargjøre hvilken rolle de skriver i, for å unngå å skape tvil om de skriver på egne eller institusjonens vegne.
Uansett hva ytringsfriheten beskytter, foranlediger akademisk ytringsfrihet og -ansvar et spørsmål om når vitenskapelig ansatte bør uttale seg med tittel og/eller institusjonstilknytning. Forskningsetiske svar på dette «bør»‘et er at tittel og fagfelt bør brukes når man uttaler seg som forsker, men ikke når man uttaler seg som samfunnsborger.22 Dette skillet er ikke alltid så lett å trekke.
Utvalgets vide innramming av akademisk ytringsfrihet fremkommer i kapittel 3.1. Vi ser det slik at den frihet og det ansvar den innebærer, omfatter alle bidrag som er basert på den særlige kunnskap, innsikt og erfaring som akademikere har både om vitenskapelige og institusjonelle spørsmål. Det vil si formidling om det den enkelte har forsket på, kunnskap og innsikter basert på andres forskning, opplysning og diskusjon om eget fagfelt, om vitenskapsteori, metode, etikk og saklighetsnormer – og om de strukturelle forutsetninger for det akademiske virke, fra finansiering til administrasjon. All formidling om slike spørsmål kan være utøvelse av akademisk ytringsfrihet. Hvorvidt den som formidler gjør det med tittel eller ei, er det den enkeltes ansvar å ta stilling til.
Spørsmålet om når vitenskapelig ansatte bør uttale seg som forskere, oppstår tidvis i forlengelsen av lederes omsorg for institusjoners og enheters omdømme. Hvordan tar det seg ut når ansatte ytrer kontroversielle ting eller synser i vei utenfor sine felt offentlig med tittel og institusjonsangivelse? Det kan ta seg riktig dårlig ut. Institusjonen er imidlertid ikke den ansatte. Hvis en enkelt synseforsker er skadelig for en institusjons omdømme – hvor solid var det omdømmet egentlig i utgangspunktet?
Ledere som møter det de mener er omdømmeskadelige ytringer med irettesettelser internt eller kommentarer eksternt, må tenke på at de står i et arbeidsrettslig overordningsforhold til den forskeren de er uenig med. Sanksjoner og innkallinger på teppet kan ha en betydelig nedkjølingseffekt på forskerens videre formidlingsvilje, og vil lett kunne være rettslige inngrep i ytringsfriheten deres. I alle fall ved statlige institusjoner har ledere også et positivt ansvar for å sikre at forskerens ytringsfrihet kan finne sted, for å «legge til rett for en åpen og opplyst offentlig samtale», slik Grunnloven § 100, sjette ledd pålegger. Gjør man det hvis man møter ytringer man selv er uenige i med institusjons- eller arbeidsgivermakt snarere enn med argumenter?
Hvis institusjonen vil bedre sitt omdømme, er en måte å gjøre det på å legge til rette for flere offentlige ytringer. De bør komme fra fagfeller, ikke fra institusjonelt ledelseshold. Det ligger i det akademiske ytringsansvaret å bidra til sannhetssøken og god folkeopplysning. Det innebærer også et ansvar for offentlig å imøtegå det man mener er feil eller dårlig formidling innen egne felt, og supplere den kunnskapsformidlingen som allerede finnes, med mer og bedre formidling.
Et spørsmål om forholdet mellom enkeltforskere og institusjoner, er om institusjonen selv kan og bør flagge synspunkter på ulike samfunnstema. Institusjonene har sin egen akademiske frihet, som innebærer at de er uavhengig av statsmaktene og av dem som finansierer. De kan selv mene ting. I samfunnsspørsmål «alle er enige om», som betydningen av demokrati, likeverd, ytringsfrihet og liknende vil dette være enkelt. På andre områder, som f.eks. innenfor klima, miljø og energi kan det være vanskeligere, og på områder som migrasjon og kjønn kan det være svært kontroversielt. Skal et fakultet eller institutt mene noe om rusreformen? Hva da med de ansatte som blir «fanget» i et synspunkt de er uenige i, på faglig eller generelt grunnlag? På samme måte som institusjonen ikke er den vitenskapelig ansatte, er den vitenskapelig ansatte ikke institusjonen. Er man uenig i det ens institusjon formidler, har man en særlig oppfordring til å argumentere mot den, i kraft av sin akademiske posisjon.
Av og til er skillet mellom institusjon og forskere mer uklart. Et eksempel på dette er høringsuttalelser fra fakulteter eller universiteter og høyskoler. De kan være skrevet av engasjerte forskere på feltet, men sendes i institusjonens navn. Hvis syn uttrykker de? Er de behandlet i institusjonens vedtagende eller rådgivende organer, er det rimelig å anse dem som institusjonelle syn – med den tilleggslegitimitet og -tyngde dette kan gi. Er de ikke det, og heller ikke gjennomgått av institusjonsledelsen, er det nærliggende å anse dem som forskerens syn. Det er da et spørsmål om de bør fremstille seg som avgitt fra institusjonen.
Institusjonene kan med fordel ha retningslinjer for å sikre informasjon om, og gode prosesser for «institusjonelle meninger».
Boks 6.2 Akademisk frihet ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Forskningen skal være fri og uavhengig. NMBU tar ikke side i faglig debatt.
Akademisk frihet og forskningens uavhengighet er bærende prinsipper i universitetets virksomhet.
Hva betyr akademisk frihet?
Akademisk frihet er et grunnleggende og ufravikelig prinsipp
Forskningen er fri og uavhengig, ingen kan påvirke forskningsresultater
Forskerne står fritt til å uttale seg på faglig grunnlag, og dette med tittel og institusjonstilhørighet
Universitetet som institusjon har ikke meninger i faglige spørsmål
Akademisk frihet handler om å unngå at etablerte maktstrukturer definerer hva det skal forskes på.
Den akademiske friheten skal motiveres av fri kunnskapsutvikling for samfunnets utvikling.
Samfunnet er i det lange løp best tjent med en kunnskapsutvikling som er fri, basert på vitenskapelige prinsipper og utviklet med en armlengdes avstand til staten, næringen eller interessegrupper.
Det betyr at:
NMBU-forskere kan uttale seg fritt på faglig grunnlag om dyrevelferd, landbruk og alle andre fagområder ved NMBU.
Når enkeltforskere fra NMBU uttaler seg, med tittel og institusjonstilhørighet, gjør de det som fagpersoner og ikke «på vegne av institusjonen NMBU».
NMBU har ikke tatt og kommer ikke til å ta side i faglig debatt.
Det er ikke noe mål at forskerne ved NMBU skal uttale seg med samme syn, snarere tvert imot: mange vinklinger og faglig debatt er bra.
https://www.nmbu.no/om/utvalg/etikk/akademisk-frihet
6.3.2 Lojalitet og uniformsbruk
Som påpekt i kapittel 6.3.1 må vi ha tillit til at demokratiske borgere selv kan ta kritisk stilling også til folk som med tittel og institusjonstilknyting uttaler seg om ting langt utenfor sine felt.
I noen vitenskapelige ansettelsesforhold kommer dilemmaer knyttet til lojalitetsforhold inn på en annen måte. Ikke så mye i arbeidsrettslig forstand, men fordi det i noen arbeidsforhold er vanskeligere for allmennheten å skille mellom ulike deler av en vitenskapelig ansatts roller. Der kan man i større grad bli ansett som en eksponent for den delen av ens arbeid som ikke har med vitenskap og sannhetssøken å gjøre. Dette kan skape noen særlige utfordringer både for den enkelte vitenskapelig ansatte og for vedkommendes ledere.
Lojalitet til arbeidsgiver bør normalt ikke komme i konflikt med full akademisk ytringsfrihet. Imidlertid kan det oppstå situasjoner, i alle fall ved enkelte institusjoner der lojalitetsplikt og full ytringsfrihet kan skape dilemmaer.
Dette har vært særlig aktuelt for vitenskapelig ansatte tilknyttet de såkalte «uniformsskolene» Politihøgskolen og Forsvarets høgskole, men det kan også omfatte helsearbeidere i «uniform». Når disse uttaler seg i uniform – gjør de det da på vegne av seg selv, som andre vitenskapelig ansatte, eller på vegne av etaten? Rettslig sett kan også disse vitenskapelig ansatte uttale seg på den måten de selv mener er best. De har en lojalitet både til sannhetssøken, til samfunnet og sin etat.
På den ene siden kan uniformsbruk bidra til å skape større legitimitet i de akademiske ytringene, og til å få frem viktigheten av forsvar og politi i samfunnet. At Forsvaret og politiet også har uniformerte forskere som er akademisk fri, stiller kritiske spørsmål også til institusjoner og politikk og vier tid til sannhetssøken, kan bygge tillit ikke bare til forskningen, men også til etatene. Nettopp fordi de har den doble kompetansen som etatsfolk og som vitenskapelig ansatte, kan de ha innsikter som er særlig viktige for deres forskning, undervisning og formidling. Dessuten blir de ikke noe annet enn det de er, bare fordi om de tar av seg uniformen. De dilemmaer som kan oppstå ved uniformert bruk av akademisk ytringsfrihet forutsetter imidlertid en ekstra gjennomtenkning av rolleforståelse hos vitenskapelig ansatte i uniform og en stor forståelse for de ulike roller slike ansatte skal ivareta hos deres ledere. De kan ikke «løses» på annen måte enn ved åpen og reflekterende diskusjon i de institusjoner der spørsmålene kommer opp.
Spørsmålet blir særlig viktig for ansatte og ledere ved Politihøgskolen og Forsvarets høgskole, siden politiet og Forsvaret ivaretar de to sidene av statens voldsmonopol.
I Norge er Forsvaret underlagt sivilt styresett, og Forsvaret skal lojalt levere i henhold til politiske vedtak. De er ikke alltid tydelige, og vedtakene må operasjonaliseres av Forsvaret. Hvordan skal man da tolke en forsker i militær uniform som på fjernsyn for eksempel ytrer motstand mot politiske vedtak? Få vil tenke at Stortinget bør frykte militærkupp, men uniformert motstand mot politiske vedtak kan foranledige noen prinsipielle spørsmål. I teorien kan den uniformerte forskeren bli beordret ut i et oppdrag hun har uttrykt misnøye med i offentligheten. Vil lagkamerater, ledelsen eller publikum ha tillit til vedkommende da? Disse spørsmålene motsvares fra den andre siden hvis vi i stedet ser den uniformerte forskeren som vitenskapelig ansatt: Vil vi ha tillit til forskning som kommer fra en uniformert, lojal forsvarsansatt? Hvordan vet vi at vedkommende «virkelig» er forsker, og ikke bare snakker på vegne av etaten, og i tråd med politiske vedtak? Om enn i en litt annen form, oppstår en del av de samme problemstillingene også ved Politihøgskolen.
Dersom de akademiske ytringer misforstås som ytringer på vegne av politiet eller Forsvaret, kan de for publikum fremstå som myndighetsspråk med voldsmakt bak. Slike misforståelser kan også gjøre at borgerne legger bånd på sine eventuelle motytringer. Fra vitenskapelig ansatte i Forsvaret kan de også ha effekter som går på tvers av utenriks- og sikkerhetspolitiske mål, i konflikt, krise og krig. Andre stater er ikke nødvendigvis vant til akademisk ytringsfrihet for ansatte i sine forsvar. De kan dermed oppfatte uttalelser fra uniformerte vitenskapelig ansatte som offisielle, norske forsvarsstandpunkt. De kan også bruke uttalelsene til å foregi dette, for eksempel i propagandaøyemed. Jo nærmere en krise- eller krigssituasjon man er, jo viktigere blir det for utdanningsinstitusjonene fortløpende å vurdere ulike sider av uniformsbruk ved formidling.
Når leger eller annet helsepersonell stiller opp i frakk eller «uniform» kan det være utfordrende å vite om vedkommende ytrer på vegne av seg selv som forsker eller som lege ved den institusjonen vedkommende er ansatt ved, og dermed hvilken autoritet eller status slike ytringer har. Gjennom koronapandemien har dette flere ganger vært eksemplifisert. Utvalget har ikke fått innspill eller inntrykk av at den norske offentlige koronadebatten med og mellom «uniformert» helsepersonell har skapt slik usikkerhet. Inntrykket vårt er heller at de utvekslingene som har funnet sted har bidratt til meningsfylt diskusjon om hvordan pandemien best kunne håndteres. Slik sett fremstår akkurat dette utslaget av dilemmaet uniformert akademisk ytringsfrihet som en understrekning av den tillitsbygging frie ytringer og offentlig uenighet mellom eksperter også kan bidra til.
6.3.3 Regler og retningslinjer som rammer for akademisk frihet
Akademisk frihet er lovfestet i universitets- og høyskoleloven. Det er også andre regelverk som berører akademia generelt, og særlig forskning. Det har pågått en diskusjon siste månedene, blant annet i nettavisen Khrono,23 om at jussen stopper nødvendig forskning. Diskusjonen er delvis initiert av diskusjoner rundt forskning på pandemitiltak. Utvalget har videre fått innspill om at systemene for vurdering av mulig vitenskapelig uredelighet kan være en trussel mot ytringsfriheten.
I OsloMet-rapporten Et ytringsklima under press? uttales det blant annet:
Akademisk frihet kan ikke realiseres uten et beskyttet handlingsrom som sikrer at man kan ta ansvarlige valg angående forskningsspørsmål og samhandlingsformer. Forskning, undervisning og formidling skal bygge på et tilstrekkelig bredt spekter av muligheter, som gir anledning til systematisk sannhetssøken og nødvendig avstand til eksterne interesser.
Handlingsrom handler primært om frihet fra illegitime begrensinger. Det er flere typer begrensinger som snevrer inn handlingsrommet rent deskriptivt, men som egentlig berører en valgfrihet som går utover forskningens egne normer eller grunnleggende rettsprinsipper. At man må forske i henhold til prinsippene til Helsinkideklarasjonen eller at man må respektere kontrakter, er for eksempel ikke relevante innsnevringer av handlingsrommet i seg selv. Men slike legitime begrensinger kan selvfølgelig være knyttet opp til illegitime begrensinger når de forvaltes på en problematisk måte, hvis for eksempel regler for datainnhenting eller lojalitetsplikt til oppdragsinstitusjonen gjør kritisk forskning vanskelig.24
Akademisk frihet innebærer både rettigheter og plikter. Regelverk på områdene forskningsetikk, personvern og diskrimineringsvern er i utgangspunktet både legitime og nødvendige begrensinger på den akademiske frihet. Det samme gjelder forskningsetiske normer. Forskningsetikken kan også sies å være en forutsetning for akademisk frihet, ved at forskningsetikken uttrykker plikter som muliggjør den akademiske friheten.25
Kunnskapsdepartementet skriver i styringsmeldingen (Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler) følgende om akademisk frihet:
Selv om den akademiske friheten er vidtgående, er den ikke absolutt. Forskere og undervisere er underlagt de samme lover og regler som andre, og for forskningen gjelder dessuten egne etiske regler og retningslinjer. Arbeidsgivers styringsrett overfor ansatte i vitenskapelige stillinger er riktignok avgrenset av bestemmelsene om akademisk frihet, men bare i faglige spørsmål, og den akademiske friheten gjelder innenfor rammene av stillingen og arbeidsavtalen. Det er med andre ord både mulig og ønskelig å forene den enkeltes akademiske frihet med god faglig ledelse på grunnplanet, strategisk planlegging på institusjonsnivå og statlig kunnskapspolitikk på nasjonalt nivå.
Særlig vil personvern og forskningsetikk sette begrensinger for hvilke forskningsprosjekter som kan gjennomføres. Diskusjonene viser at det er noe manglende kunnskap i forskningsmiljøer om regelverket, og ikke minst om hvem som har ansvaret for ulike vurderinger og beslutninger. Dette er i seg selv en utfordring. Det er det også dersom de som håndhever personvernmessige og etiske normer gjør det på måter som ikke i tilstrekkelig grad ivaretar den balansegang som må gjøre mellom hensynene bak disse normene, og hensynene bak ytrings- og informasjonsfriheten og den akademiske frihet.
Forskningsetikk
Forskningsetikkloven26 har til formål å sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Loven pålegger forskere en aktsomhetsplikt for å sikre at all forskning skjer i henhold til slike normer, og pålegger alle forskningsinstitusjoner en plikt til å sikre at all forskning ved institusjonen skjer i henhold til disse normene.
For helseforskning gjelder særlige regler. Helseforskningsloven27 setter krav til organisering av medisinsk og helsefaglig forskning. Både prosjektleder, forskningsansvarlig og forskningsinstitusjonen har ansvar. All medisinsk og helsefaglig forskning som involverer mennesker, menneskelig biologisk materiale eller helseopplysninger, skal ha forhåndsgodkjenning fra en av de regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Det er ikke lovregulert nærmere hva det er REK skal vurdere, utover at REK skal «foreta en alminnelig forskningsetisk vurdering av prosjektet, og vurdere om prosjektet oppfyller kravene stilt i denne loven eller i medhold av denne loven», jf. § 10. I praksis gjør REK en helhetlig forskningsetisk vurdering av alle prosjektets sider og påser at det totalt sett er forsvarlig. Når slike helhetsvurderinger gjøres godt, er de ikke en utfordring for, men en forutsetning for akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet. REK vurderer også behandlingen av personopplysninger som prosjektene innebærer. Dette gjelder blant annet om datainnhenting, datahåndtering, deling av data og dataeierskap er i samsvar med reglene om taushetsplikt og personvern. Her er med andre ord helseforskningsloven og personvernreglene noe overlappende. Uansett er det forskningsinstitusjonen som har ansvar for at personvernkravene er ivaretatt. Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) er klageorgan for vedtak fra REK-ene.
For annen forskning er det den enkelte forsker og institusjon som har ansvaret for å ivareta forskningsetikken, uten krav til forhåndssamtykke. Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) og den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har utarbeidet forskningsetiske retningslinjer for sine respektive fagområder. Disse supplerer internasjonale retningslinjer. Komiteene kan gi råd og veiledning i konkrete saker. De forskningsetiske retningslinjene har også regler om beskyttelse av forskningsdeltakerne og deres personopplysninger. Informert samtykke er en forskningsetisk hovedregel, og hvorvidt det er forskningsetisk forsvarlig å forske på personer uten å innhente forskningsetisk samtykke vil være opp til den enkelte forsker og forskningsinstitusjon å vurdere.
Personvern
Personopplysningloven28 gjennomfører EUs personvernforordning (GDPR) i norsk rett. Forordningen gjelder som norsk lov og er hovedloven for personvernkravene ved behandling av personopplysninger i forskning. Forordningen legger ansvaret på den behandlingsansvarlige virksomhet, dvs. i forskningssammenheng, forskningsinstitusjonen og ikke den enkelte forsker. All bruk av personopplysninger krever et rettslig grunnlag i forordningen og i norsk rett. For forskere kan et slikt grunnlag være samtykke fra forskningsdeltakerne eller for eksempel personopplysningsloven § 8 om behandling av personopplysninger for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning. Videre har forordningen regler om blant annet dataminimering, formålsbegrensning, informasjonssikkerhet og lagringsbegrensning.
Forordningen krever at virksomheter som behandler personopplysninger skal utpeke et personvernombud, som skal involveres i alle saker om handler om behandling av personopplysninger. Ombudet kan være internt i virksomheten eller en ekstern aktør. Tidligere Norsk senter for forskningsdata (NSD), nå innlemmet i Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør, er personvernrådgiver for en rekke forskningsinstitusjoner. NSD/Sikt får en del kritikk for sitt arbeid, og at de blant annet stopper forskning. Flere store virksomheter har organisert seg slik at forskningsprosjekter rutinemessig skal forelegges personvernombudet og også personvernrådgiveren. Dette legger et stort ansvar på ombudet og rådgiveren: I tillegg til å hensynta personvernet, må de også se hen til ytrings- og informasjonsfriheten, og avveie disse tidvis motstridende størrelsene på gode måter.
Utvalget vil påpeke at personvernombudets rolle etter forordningen ikke kan være å godkjenne prosjekter, men kun gi en tilråding. Ansvaret ligger hos den aktuelle virksomheten der behandlingen foregår. Dette stiller tilsvarende høye krav til virksomhetene om å gjøre gode avveininger av tidvis motstridende hensyn. Det er også viktig å merke seg at den refererte praksisen er en del av den interne saksbehandlingen som ikke er regulert i forordningen eller norsk lov.
Personvernreglene setter rammer for deling av forskningsdata. Særlig har personvernforordningen og EU-domstolens avgjørelse i Schrems II-dommen, har skapt rettslige utfordringer for overføring av personopplysninger til land utenfor EØS, som for eksempel pseudonyme helseopplysninger for medisinsk forskning. Dette har særlig konsekvenser for samarbeid med USA om forskning på registerdata. Reglene setter strenge begrensninger på mulighetene for forskningssamarbeid og deling av forskningsdata med forskningsinstitusjoner utenfor Europa. Utvalget går ikke nærmere inn på dette.
Institusjonenes ansvar
Det er viktig at institusjonene er bevisst eget ansvar for forskningsetikk generelt, og særlig personvernregelverket. De vitenskapelig ansatte, og andre ansatte som har innvirkning på de akademiske oppgaver, må trenes og involveres i kompetansebygging og ved utforming av systemet sikre god etterlevelse.
Hvor mye overprøving/kontroll og hvor stor tillit den enkelte forsker bør få, er en diskusjon som må tas ved institusjonene. Økt bevissthets- og kunnskapsnivå hos de ansatte vil være et første skritt. I tillegg trengs god forståelse av at personvern ivaretas dels av lovregler og dels av forskningsetiske normer, hvordan disse normene forholder seg til hverandre – og hvilke andre rettigheter og hensyn de må avveies mot. For å etablere gode forvaltningsrutiner og ansvarsfordeling, trengs kunnskap om disse spørsmålene i alle ledd. Slik kunnskap er også nødvendig for å kunne formulere velfunderte forbedringsbehov. Dette må inngå i opplæringen som ansatte skal ha i forskningsetikk (etter forskningsetikkloven) og i akademisk frihet, jf. utvalgets forslag i kapittel 7.2.2.
Andre aktører, som de nasjonale etikkomiteene, REK-ene, Sikts personverntjeneste må også være tydelige i sin kommunikasjon og i sine roller.
Flere forskningsmiljøet har påpekt at regelverket for behandling av personopplysninger, og særlig for helseforskning gjør det krevende å forske på pandemien og tiltakene som er satt in for å begrense denne. Utvalget er kjent med at det pågår et arbeid i regi av flere departementer (blant annet Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet) og etater (blant annet FHI, SSB, Norges Forskningsråd) som skal se på tilgang til data for å forbedre kunnskapsgrunnlaget i krisetider.29 Målet er å se på hvordan man raskt kan sette i gang forskning på tiltak, uten at det går ut over krav til personvern eller sensitive data. Det vil også bli sett på infrastruktur for deling og bruk av data.
Dette er grunnleggende viktig. Pandemien gir et godt eksempel på de dilemmaer som kan oppstå i skjæringspunktet personvern/forskningsetikk og informasjonsfrihet: Tiltak som griper inn i grunnleggende rettigheter – slik besøksforbud i private hjem, ulike former for karantene og reiserestriksjoner gjør – krever ikke bare hjemmel for å være lovlige, de må også være egnet, nødvendige og forholdsmessige. Ellers vil de lett innebære både grunnlovs- og menneskerettsbrudd. I fravær av forskning på om tiltak overhodet virker, og hvordan de virker, er det vanskelig å argumentere for at de er egnet og nødvendige. Kan man da fortsette å benytte dem?
Enkelte innspill har pekt på at journalister kan samle inn personopplysninger uten tilsvarende begrensinger som forskere. Personvernforordningen art. 85 forplikter landene til å frita eller unnta behandling av personopplysninger som finner sted i journalistisk øyemed eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer, fra bestemmelsene i en rekke kapitler i forordningen i den utstrekning det er nødvendig for å bringe retten til vern av personopplysninger i samsvar med retten til ytrings- og informasjonsfrihet. Dette unntaket er senest drøftet i Prop. 158 L (2020–2021) om endringer i personopplysingsloven og offentleglova (ytrings- og informasjonsfrihet mv.),30 i tillegg til i forarbeidene fra 2018.31 Utvalget går ikke nærmere inn på dette, men oppfordrer til større oppmerksomhet om disse problemstillingene, i hele sektoren.
6.3.4 Akademisk ytringsfrihet og et geopolitisk landskap i endring
Både samarbeid og samarbeidsbegrensninger kan utfordre akademisk frihet
Idealet om åpen og fri forskning med fri tilgang til kunnskap kan ikke realiseres uten internasjonalt samarbeid. For norske institusjoner og forskere må akademisk frihet og ytringsfrihet ligge til grunn for slikt samarbeid, men disse verdiene blir ikke sjelden utfordret i en verden der et flertall land ikke har demokratisk styresett.32 Slike utfordringer kan melde seg på ulike måter.
For det første kan norske forskeres akademiske ytringsfrihet påvirkes i slikt samarbeid. Vi er avhengige av at utenlandske forskningsresultat er til å stole på, og i mange tilfeller samarbeider forskere her til lands med forskere i land med utfordrende regimer. At forskere i enkelte andre land ikke har akademisk frihet, utgjør en risiko for norsk forskning, da man ikke kan være sikre på at funnene ikke er politisk motiverte. Noen utsatte akademikere og studenter fra land som kan motta offisiell bistand, tar Norge tar imot gjennom den internasjonale ordningen for Scholars at Risk (SAR) og den norske ordningen Student at Risk (StAR), se omtale i kapittel 4.5. De får muligheten til å fortsette å forske eller studere og fullføre graden sin ved norske universiteter og høyskoler. Ordningene bidrar til at norske institusjoner får et bredere perspektiv på situasjonen i andre land. Scholars at Risk oppfordrer universiteter og høyskoler til å invitere de forfulgte forskerne og studentene til å snakke på campus. Den viktigste kanalen for formidling av forskning er utdanning og undervisning, og møte med SAR-kolleger eller StAR-studenter bidrar til studentens læringsinnhold33.
For det andre har migrasjonspolitikk, begrensninger på arbeidskraftinnvandring og visumbegrensninger ofte negativ effekt på internasjonalt forskningssamarbeid.34 Det kan for Norges del slå begge veier: norske institusjoner kan få vanskeligheter med å rekruttere dyktige forskere til Norge, og norske forskere kan oppleve visumnekt til andre land – eventuelt måtte holde tilbake kritikk av regimer for å oppnå visum.
For det tredje kan norske forskere i samarbeid med enkelte land bli begrenset av at norske myndigheter av sikkerhetspolitiske grunner ønsker å hindre overføring av bestemte typer av kunnskap og kompetanse. Den åpenheten som kunnskapsinstitusjoner bygger på og er avhengig av, gjør også universiteter og høyskoler sårbare. Det kommende, forsterkede eksportkontrollregelverket i Norge vil kunne medføre stramme, sikkerhetspolitisk begrunnede begrensninger på norske institusjoners internasjonale forskningssamarbeid. Norsk forskning, teknologiutvikling og næringsliv er ledende på områder land som Russland og Kina selv forsøker å utvikle. Innenfor naturvitenskap og teknologi er spesielt forskning og utvikling innen forsvar, helse, maritim teknologi, petroleum og romvirksomhet utsatt.35 Også i deler av samfunnsvitenskapene er det knyttet særlige utfordringer til samarbeid og kunnskapsoverføring innen sensitive fagområder. Det nye regelverket vil trolig medføre at forskningsprosjekter og -samarbeid som hittil har vært omfattet av den akademiske friheten, i fremtiden vil bli underlagt Utenriksdepartementets godkjenning.36
For det fjerde gjør åpenheten også at institusjonene er sårbare for etterretning, spionasje eller datainnbrudd. Elektronisk overvåking eller hacking kan skje når norske forskere har opphold i samarbeidsland, eller ved cyberangrep i Norge mot institusjoner eller enkeltforskere. I 2021 ble for eksempel en tysk-iransk forsker ved et norsk universitet tiltalt for å medvirke til hacking av universitetets datasystem som inneholdt informasjon underlagt eksportkontroll. Han er tiltalt for å ha formidlet opplysninger om norsk forsvarsmateriell til en gruppe iranske gjesteforskere, og for å ha gitt dem adgang til universitets laboratorier. I sikkerhetstjenestenes trusselvurderinger for 2022 kom både PST og Etterretningstjenesten med sterke advarsler mot kinesisk og russisk etterretning i norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner, som nærmest regelmessig blir utsatt for innbrudd.37 Både Russland og Kina er prioriterte samarbeidspartnere for Norge i forskning og utdanning.
For det femte kan enkelte fremmede land utøve påvirkning eller press på forskere og studenter i vestlige land. Påvirkning kan også ta form av etablering av institusjoner eller programmer som fremmer bestemte nasjonale eller politiske interesser. I Norge har man hatt diskusjoner om det nå avviklede Konfucius-senteret ved Universitetet i Bergen38 og Fudan-universitetets europasenter ved Universitetet i Oslo.39 Foreløpig har vi i Norge mindre kunnskap om regelrett press mot studenter eller forskere av den type er beskrevet i kapittel 4.2.3, men eksempelvis har sjefen for den norske etterretningstjenesten fremhevet at den kinesiske sikkerhetsloven pålegger kinesiske borgere, også i akademia, å bidra til kinesisk etterretning hvis de blir bedt om det.40 Politiets sikkerhetstjeneste omtaler i sin nasjonale trusselvurdering for 2022 at særlig russiske tjenester prioriterer rekruttering av personer i Norge, og det skjer ofte på en faglig arena som seminarer, konferanser og messer.
Særlig om samarbeidsland Norge ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med
Utfordringene ved internasjonalt samarbeid er omtalt i regjeringens Panorama-strategi (2021–2027).41 Panorama er regjeringens langsiktige plan for styrke samarbeidet om høyere utdanning, forskning og innovasjon med ni strategisk relevante land utenfor EU/EØS: Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Russland, Sør-Afrika, Sør-Korea og USA. Samarbeidet med disse landene skal øke kvalitet og relevans i norsk kunnskapssektor, ha en kobling til næringslivssamarbeid og bygge på gjensidighet og ansvarlighet.
Strategien foreskriver at regjeringen, i samråd med sektoren, vil utarbeide retningslinjer for ansvarlig internasjonalt samarbeid for å bidra til økt kunnskap og bevissthet hos norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner om både muligheter, utfordringer og dilemmaer knyttet til internasjonalt samarbeid. Utfordringene gjelder i særlig grad akademisk samarbeid med land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Balansegangen mellom fortsatt åpenhet i norsk høyere utdanning og forskning og hensynet til nasjonal sikkerhet har i de senere år også fått økende oppmerksomhet i mediene og i sektoren selv. Forslaget om å utvikle egne retningslinjer for ansvarlig internasjonalt samarbeid er inspirert av tilsvarende initiativer i andre land de siste årene, inkludert Sverige, Nederland, Tyskland, Storbritannia og Australia. Også Danmark og Finland arbeider for tiden med ulike tiltak på området.
Siden høsten 2020 gjennomfører Kunnskapsdepartementet sammen med Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet faste møter (Kina-rundebordet) som drøfter samarbeid med Kina. Her drøftes for eksempel retningslinjer for ansvarlig akademisk samarbeid med Kina sammen med sektoren. Forskningsrådet og HK-direktoratet har i tillegg etablert Møteplass Kina for institusjonene, som også i de senere år selv har utviklet ulike ressurser særlig knyttet til Kina-samarbeid.42 EU har nylig publisert veiledende råd for å minske utenlandsk innblanding i forsknings- og innovasjonssamarbeid.43
Eksportkontrollregelverket gjelder også ved forskningssamarbeid og ved opptak og ansettelser av utenlandske personer innenfor sensitive fagområder, se omtale i kapittel 5.1.4. Dansk etterretning har nylig lansert en rapport om spionasjetrusler, og har i likhet med den norske etterretningstjenesten pekt på at studenter og forskere særlig er mål innen forskning på kunstig intelligens, kvanteteknologi og bioteknologi.44
Nasjonalt er forebyggende sikkerhetsarbeid rundt informasjonssikkerhet, personvern og eksportkontroll styrket, og sikkerhetsperspektivet har blitt mer eksplisitt i forskningskoordineringen. Klare retningslinjer for samarbeidet som tar opp etterretningstrusler, akademisk frihet og etiske problemstillinger er høyt prioritert av norske myndigheter. Også EU og OECD har disse spørsmålene høyt på dagsorden. For Norge er det naturlig å samordne posisjoner og praksis nært med likesinnede land innenfor disse organisasjonene.
6.4 Institusjonelle og strukturelle forutsetninger
6.4.1 Nye styrings- og ledelsesformer i akademia.
Høyere utdanning og forskning har de siste tiårene vært gjenstand for betydelig vekst og vært gjennom store reformer. I kapittel 3 i rapporten «Et ytringsklima under press» fra OsloMet gjøres det rede for disse endringene,45 og vi gjengir noen av dem her.
Nye styrings- og ledelsesformer ved universiteter og høyskoler kan ha gått på bekostning av kollegiale styringsformer. Det har innvirkning på vilkårene for akademisk autonomi, og gjør at vitenskapelig ansatte ses mer som ordinære arbeidstagere.
Profesjonaliseringen og byråkratiseringen av sektoren har også bidratt til å viske ut skillelinjene mellom fag og administrasjon. Det kan utfordre den akademiske friheten.
Videre styres akademia i henhold til mål og resultatstyring og en har finansieringsordninger som delvis avhenger av resultatene fra forsknings- og utdanningsvirksomheten.46 Når disse styringselementene har liten oppmerksomhet om formidling så kan dette svekke akademias formidlingsvirksomhet.
Mer internasjonalt samarbeid og utvikling av et globalt arbeidsmarked har ført til ulike reformer og strukturendringer i sektoren. Mer vekt på internasjonale strategier representerer en form for politisk styring som kan komme i konflikt med akademisk autonomi. Vitenskapelig ansatte må bruke mer tid på undervisning, pedagogisk opplæring og administrative oppgaver, og får mindre tid til forskning og formidling.
Fremveksten av serviceuniversitetet med studenten i sentrum, mer eksterne krav til kvalitet i høyere utdanning og stigende forventninger om å delta i organisert og eksternt finansiert forskning med brukermedvirkning, går på bekostning av vitenskapelig ansattes personlige autonomi.
6.4.2 Utenlandske forskere i norsk akademia
Internasjonalt samarbeid om høyere utdanning og forskning er avgjørende for høy kvalitet. Det medfører en relativt høy andel internasjonale vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høyskoler. Dette beriker norsk akademia på en rekke måter, men kan også påvirke formidlingskulturen nasjonalt på måter som utfordrer den akademiske ytringsfriheten.
Det finnes en rekke utenlandske forskere som raskt lærer seg norsk, tilegner seg kunnskap om norske samfunnsforhold og formidler kunnskap og innsikter som beriker norsk offentlighet. Andre får eller tar lite språkopplæring, og er mindre opptatt av den nasjonale samfunnsrammen enn av det internasjonale forskerfelleskap de også virker inn i. En del er innom Norge på vei videre i sine karrierer, og har mindre oppfordring til og interesse for å bruke sin tid på språkopplæring og breddeformidling. Andre kommer fra kulturer der yngre forskere uten tunge titler ikke driver med slik formidling eller intellektuell virksomhet.
Disse forholdene kan virke inn på formidlingen fra den enkelte forsker, og dermed på samfunnets informasjonstilgang. Det har også en språklig dimensjon i flere retninger: Jo mer internasjonale forskningsmiljøene blir, jo større del av forskningsdiskursen går på engelsk. Det er utmerket – ikke minst for dem som har engelsk som førstespråk. Andre tenker og uttrykker seg dårligere på andrespråket sitt. En del norske forskere, og en del utenlandske forskere fra ikke-engelsktalende land, hadde antagelig kunnet uttrykke seg bedre og mer presist både i fag- og breddeoffentlighetene om de hadde hatt bedre opplæring i engelsk fagspråk. Uansett kvalitet, bidrar anglifiseringen av fagmiljøene til å utarme norsk som fagspråk. Dette påvirker den akademiske ytringsfriheten negativt i fagoffentlighetene, men særlig i formidlingen ut til samfunnet. Det blir vanskeligere å formidle kunnskap for den enkelte forsker – og barrieren for å sette seg inn i akademisk kunnskap for dem utenfor akademia blir høyere.
I innspillet til utvalget har Språkrådet bl.a. uttalt følgende:
Presis formidling av kunnskap til det norske samfunnet krever et godt og klart norsk fagspråk. Slik blir et velfungerende norsk fagspråk en forutsetning for en velfungerende norsk offentlighet. Samtidig er fagspråket også viktig for å sikre universiteter og høgskoler legitimitet, ved at forskningen formidles til og forankres i et norskspråklig samfunn og gir relevante bidrag til samfunnet. For at forskningen skal nå ut til samfunnet på denne måten, må det bli lagt til rette for at ansatte ved universitetene og høgskolene kan formidle forskningen sin, og at denne formidlingen skjer på norsk.
Høsten 2021 var det i Norge en omfattende debatt om andelen utenlandske forskere i faste og ledende vitenskapelige posisjoner i universitets- og høyskolesektoren i Norge. Problemstillingen gikk bl.a. på om dette kunne innebære at en får inn akademiske ytringsfrihetskulturer fra land som har andre, og gjerne mindre åpne samarbeids-/ytringskulturer i arbeidslivet generelt og også innenfor akademiske institusjoner. Hvordan innvirker dette på den akademiske ytringsfriheten i Norge, og hvordan bør dette møtes?
Formidlingsaktivitet er lite forsket på. Det som finnes av studier indikerer at om lag halvparten formidler i brede nyhetsmedier.47 Lysten til å formidle varierer med publikum og med type resultater. Villigheten til å formidle i nyhetsmedier og sosiale medier synker dersom offentliggjøring av forskningsresultater kan føre til negative reaksjoner fra overordnede eller konflikt med kolleger. Klart minst villige er forskerne til å formidle forskningsresultater hvis de kan oppfattes som krenkende for personer eller grupper.48 En studie viser små forskjeller i formidlingsvirksomheten mellom forskere født i Norge og i utlandet.49 NIFUs tidsbruksundersøkelse indikerer at utenlandske forskere bruker noe mer tid på formidling enn norske forskere.50
Flere utfordringer er fremhevet i de innspillene utvalget har fått om dette. Eksempler er fag der forståelsen for særnorske interesser i et internasjonalt perspektiv er sentralt, eller der norsk språk og innsikt i norsk historie og samfunnsliv er viktig. Her må tilbudene til språk-, historie- og kulturopplæring styrkes særskilt, og forventninger om at formidling ivaretas på linje med de øvrige akademiske oppdrag må tydeliggjøres.
I noen fag vil norskspråklige oppleve at de må ta en for stor andel av visse oppgaver fordi de krever norskkunnskaper eller fordi særskilte norske profesjonsutdannelser (som jus) må til for undervisning i enkelte obligatoriske fag. På den andre siden kan for eksempel internmøter som primært foregår på norsk (evt. også på dialekt) ekskludere en som ikke er norsk-kyndig fra å ta del i diskusjon om fordeling av arbeidsoppgaver, slik at vedkommende blir sittende med «det som er til overs».
De utfordringer som internasjonalisering kan medføre, enten det er for videreutvikling av norsk fagspråk og formidling, eller i visse sammenhenger for nasjonale interesser og sikkerhet, må primært møtes gjennom å styrke kvaliteten i det norske rekrutteringsgrunnlaget for akademia. Det er et arbeid som må starte allerede i grunnskolen. Andre tiltak er styrking av norsk fagspråk. Utfordringene kan ikke møtes gjennom forsøk på å begrense rekrutteringen av kvalifiserte internasjonale studenter eller ansatte i akademia.
Internasjonalisering er avgjørende for økt kompetanse, økt innovasjonsevne og økt mangfold. Den kan slik bidra til mer rikholdig utøvelse av akademisk ytringsfrihet. Norske universiteter ligger svakt an i rangeringer av internasjonaliseringsgrad ved akademiske institusjoner.51 Flere hensyn taler for at det er at det er behov for mer, og ikke mindre internasjonalisering i norsk UH-sektor. Men den må skje på en klok måte, som også ser hen til ulike fagfelts særegne behov, også de opplæringsbehov som trengs for utvikling av ulike typer arbeidskraft.
Boks 6.3 Ti bud til en ung mann som vil frem i verden
I
Det første bud er ganske lett:
De som er flest, har alltid rett.
II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.
VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)
VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis.)
IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham som ryktet gjelder!)
X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg dristig med i kamp mot troll,
– men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
- én time forut for din tid!
Jens Bjørneboe
6.4.3 Midlertidighet – ansettelse – karriere
Stipendiatstillingene, post.doc.-stillingene og innstegsstillingene er per definisjon midlertidige stillinger og inkluderes disse blir andel midlertidige ansatte i universitets- og høyskolesektoren svært høy. Holdes disse utenfor er andel midlertidige ansatte i denne sektoren på 12,8 prosent, om lag 50 prosent høyere enn det generelle midlertidighetsnivået i arbeidslivet som er på 8 prosent.
Instituttsektoren har høyere andel ekstern finansiering enn UH-sektoren, men har lavere midlertidighet.52 Ved de 35 instituttene som er organisert i Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) er midlertidigheten under én prosent.53
Flere innspill fra enkeltpersoner og forbund organisasjoner på at midlertidighet kan hemme den akademiske ytringsfriheten.
Forskerforbundet skriver i sitt innspill til utvalget bl.a.
En av de største utfordringene mot akademisk frihet er utrygge ansettelsesforhold. Det er fortsatt slik at alt for mange forskere er midlertidig ansatt. For at forskere skal kunne søke og formidle kunnskap, også når den er upopulær ved at den strider mot etablert kunnskap og berører sterke næringsinteresser mv., er det viktig at det oppleves trygt. Midlertidigheten er særlig høy innenfor eksternt finansiert virksomhet. Midlertidig ansatte står i et avhengighetsforhold til etablerte forskere og forskningsledere ved institusjonen. Det kan derfor oppstå situasjoner hvor de unnlater å utfordre eksisterende kunnskap og heller innordner seg av strategiske og karrieremessige årsaker. Dette medfører en begrensning på den akademiske friheten, og kan dessuten føre til lite risikofylt forskning og at etablert kunnskap ikke utfordres.
Undersøkelser foretatt av Akademiet for yngre forskere viser at yngre forskere opplever at forskerkarrieren er preget av usikre fremtidsutsikter og ustabile arbeidsforhold, og føler seg i tillegg usikre eller for dårlig rustet til å søke en jobb utenfor forskningssektoren. Akademiet for yngre forskere fremhever overfor utvalget at
Gitt den økende andelen unge, midlertidige ansatte i norsk akademia, og at mange av disse i tillegg er internasjonalt ansatte som kan ha svak tilknytning til andre aktører (som fagforeninger) i det norske samfunnet enn egen arbeidsgiver, så kan både den reelle og opplevde akademiske ytringsfriheten svekkes. 54
Vitenskapelig publisering og til dels undervisning er viktig for å få en fast stilling og å gjøre karriere i akademia. Dette er ikke tilfelle for formidling, ifølge forskning fra NIFU.55 Ikke bare prioriteres formidlingsaktiviteten bort av karrierebevisste unge akademikere fordi de mener det er feil bruk av tid, men enda verre er det om slike aktiviteter velges bort fordi det ikke oppleves trygt slik som Forskerforbundet skriver.
OsloMet-rapporten spør blant annet om ikke selvstendighet og kompromissløs intellektuell ærlighet taper terreng for en sosialisering (og seleksjon) av unge forskere der karriereorientering, strategisk tilpasning og konformitet i økende grad blir oppøvd og belønnet. De begrunner dette med at dette både kan være summen av strukturendringer i systemene for forskning og høyere utdanning og et resultat av generelle trekk ved kulturutviklingen og den forkjærlige oppdragelsen av barn og unge som gjør dem dårligere rustet til å tåle meningsbrytning og kritikk. Forskerne har ikke kunnskapsgrunnlag for å påstå at det er slik, men mener spørsmålet fortjener oppmerksomhet både i form av forskning og debatt.
Utvalget er enig i dette. Tilpasning av egne ytringer og væremåter fordi man prioriterer egen karriere og fravær av ubehag høyere enn frihet og ytringsmot, er ikke noe særegent for akademia. På grunn av akademikeres brede samfunnsoppdrag, er imidlertid slik tilpasning særlig uheldig, også for sannhetssøken og en opplyst offentlighet. Dikteren Jens Bjørneboe har skrevet diktet Ti bud til en ung mann som vil frem i verden, se boks 6.3. Kanskje er det slik mange unge og/eller midlertidig ansatte ved universiteter og høyskoler i for stor grad følger disse budene.
6.4.4 Finansieringssystemet
Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er beskrevet i kapittel 5.3.2. I mange av innspillene til utvalget påpekes det at finansieringssystemet ikke fremmer formidlingsvirksomhet, ettersom det bare et utdannings- og forskningsaktiviteter (og til en viss grad bidrags- og oppdragsvirksomhet) som premieres. I undersøkelsen fra Institutt for samfunnsforskning fremheves manglende mulighet for finansiering som den klart viktigste årsaken til at akademikere unnlater å realisere sine forskningsideer.56 For videre drøfting av finansieringssystemet vises det til kapittel 7.3.2.
6.4.5 Ekstern finansiering
Utvalget har fått innspill om at ekstern finansiert virksomhet (først og fremst oppdragsforskning) kan hemme den akademiske ytringsfriheten, særlig hos forskningsinstituttene. Dette kan være knyttet til;
Forskere og fagmiljø tør ikke være upopulære av frykt for å miste oppdrag. Defensive forskere gjør at samfunnet kan gå glipp av viktig kunnskap.
Forskere og fagmiljø blir beskylt for «å være i lomma» på oppdragsgivere, dvs. integriteten er svekket.
Forskere og forskningsgrupper som baserer store deler av virksomheten med oppdragsforskning har ikke tid og rom for fri og kritisk forskning.
Oppdragsgiver ønsker å påvirke hvordan forskningen skal planlegges, beskrives, utformes og presenteres. Spesielt kan dette bli utfordrende dersom resultatene i oppdragsprosjekter ikke samsvarer med de forventede resultatene til oppdragsgiver.
Norske universiteter og høyskoler har i internasjonal sammenheng en høy direktefinansiering fra staten. Det samme gjelder for helseforetakene. Størstedelen av de eksterne og konkurranseutsatte inntektene kommer fra Norges forskningsråd, andre offentlige aktører og fra EU, se oversikten i kapittel 5.4. Omfanget av samarbeidsprosjekt mellom universiteter og forskningsinstitutt og næringsliv varierer, og særlig innenfor naturvitenskap er omfanget av eksternfinansiering av et ikke ubetydelig omfang. Dette er i hovedsak bidragsforskning. Institusjonene må være bevisste sin rolle som akademiske institusjoner. Brukermedvirkning er viktig, men kan også påvirke negativt slik at det for eksempel blir mindre maktkritisk forskning. Det er viktig å ha klare avtaler som sikrer – så langt mulig – retten til å formidle og publisere resultatene. Dette er særlig viktig innenfor områder der det er interessekonflikter.
6.4.6 Norsk i akademia
I den senere tiden har det foregått en debatt om bruk av norsk vs. engelsk i norsk akademia. Noen peker på at en utstrakt bruk av engelsk kan skape kunnskapshull og at norsk fagspråk forvitrer, mens andre mener en må bruke engelsk for å nå ut med sin forskning og formidling og for å kunne kommunisere med sine utenlandske fagfeller. Kapittel 5.5 har en oversikt over status på området.
Også det økende antall internasjonale forskere i norsk akademia kan være en utfordring for norsk fagspråk. Utvalget har også fått andre innspill knyttet til dilemmaer og utfordringer knyttet til økt internasjonalisering, disse er omtalt i kapittel 6.4.2.
Språkrådet peker i sitt innspill til utvalget på tre faktorer som er viktige for at forskningen formidles til og forankres i et norskspråklig samfunn. Dette er for det første utvikling av norsk fagspråk i takt med forskningsutviklingen innen de forskjellige fagfeltene, og for det andre tilrettelegging for at de ansatte har tid og ressurser til å formidle forskningen sin på norsk. Den tredje faktoren er knyttet til ikke-norskspråklige ansatte. De må settes i stand til å formidle forskningen sin på norsk, fortrinnsvis ved at de lærer seg norsk, men også ved at det legges til rette for oversettelse og språkvask. Et tiltak for å opprettholde norsk fagspråk er arbeid med terminologi og tospråklige termlister.
Boks 6.4
Hvis vi havner i den situasjonen at det ikke lenger er mulig å formidle vitenskapelige funn og resultater til det norske samfunnet på en presis og god måte, vil det være svært beklagelig.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, intervju i Klassekampen 13. november 2021.
https://klassekampen.no/utgave/2021-11-13/vil-snu-spraktrenden
Store norske leksikon (snl.no) har i sitt innspill pekt på at de møter utfordringer med å rekruttere fagfolk til sitt arbeid (se omtale av snl.no i kapittel 5.5). Ved enkelte av universitetene opplever de at mange av fagfolkene de kontakter sier nei til å drive formidling i snl.no, i hovedsak fordi de ikke kan eller vil prioritere å bruke tid på arbeid som ikke gir uttelling. Snl.no peker på at de er behov for belønningsordning for akademikere og for betre registrering i Cristin og andre relevante registreringssystemer.
I oktober 2021 gikk 13 vitenskapelig ansatte ut med et opprop der de påpekte at ved å formidle kunnskap, så ivaretar de en av akademias kjernevirksomheter.57 På tross av dette er formidling i stor grad nedprioritert ved institusjonene. Spesielt utsatt er sakprosa-boken. En av de 13, Alexander Sandtorv, har i et innspill pekt på utfordringer for akademiske forfattere i et ytringsfrihetsperspektiv:
Bøker er en av de viktigste arenaene for formidling, de tilfører offentligheten viktige bidrag i sin forståelse av verden, og er det eneste stedet man kan utforske lengre og mer kompliserte tanker og ideer. Den er også særlig sårbar, gitt dagens struktur i akademia, både fordi den er så fryktelig tidskrevende, men også fordi det er dårlig økonomi å skrive bøker, og de ikke «teller» i tellekantsystemet. Mange akademiske forfattere sliter med å få hverdagen til å gå opp, og jeg mener at dette er et ytringsfrihetsproblem. […]
Det er mange løsninger – for eksempel kan sektoren forankre muligheter for forfatterne våre – kanskje det kan bli en rett å ta ulønnet permisjon til å skrive i større grad, kanskje det kan være muligheter for å få en del av undervisningstiden sin til formidling og skriving (5-10%), kanskje rett og slett sektoren kan undersøke vilkårene for våre formidlere – så vidt jeg vet, er mye av det vi i dag kjenner om formidling, anekdotisk.
6.5 Ytringskultur
6.5.1 Reaksjon fra kollegaer – dårlig debattklima
Flere innspill til utvalget tar opp kollegaers reaksjoner som en grunn til at de ikke ønsker eller orker å formidle og bruke sin akademiske ytringsfrihet. Negative varianter av slike reaksjoner kan være mer eller mindre uttalte. Også det å «bli tiet i hjel» kan være en belastning, og gjøre at videre formidling virker meningsløst eller lite lystbetont – og blir noe man prioriterer bort.
I rapporten fra OsloMet heter det:
Manglende lederstøtte og solidaritet mellom forskere – for eksempel på ulike fagfelt eller på tvers av generasjoner – samt en generell skepsis mot kollegaer som stikker nesa fram, er blitt trukket fram som generelle hindre for god forskningsformidling (Heuman et al., 2020; Kierulf, 2017; Wig & Svensen, 2016). Det er rimelig at slike interne hindre får større betydning i situasjoner der forskere går ut med omstridte funn eller inntar en omstridt posisjon i en offentlig debatt.58
En undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning viser at halvparten av de akademikerne de spurte mener at forskere bør unngå å delta i debatter i nyhetsmediene om temaer de ikke forsker på.59 Dette gir et svært snevert rom for formidling. Det er langt snevrere enn hva forskere kan uttale seg om, rettslig sett, og det er også mye snevrere enn den kunnskapsdeling og brobygging mellom akademia og breddeoffentligheten som den akademiske ytringsfriheten er der for å sikre. Undersøkelsen viser også at forskerfelleskapet motarbeider formidling på flere måter. Det er ikke anonyme nettroll, men andre forskere og kollegaer som oftest står bak ubehagelige kommentarer og trusler mot akademikere. 60
Disse funnene understreker det inntrykket utvalget også har fått i en del innspill, av kollegial smålighet og en dårlig ytringskultur i akademia.
Akademisk ytringsfrihet gir rom for skarp meningsbrytning. Nedlatenhet, latterliggjøring, utdefinering og manglende saklighet bidrar imidlertid ikke til meningsbrytning mellom reelt uenige stemmer, dersom de som angripes trekker seg og ikke orker eller vil formidle mer. Også akademikere kan la følelser og stolthet løpe av med seg når de møter kollegiale ytringer de er uenige i, og svare i affekt fremfor etter sindig gjennomtenkning. Det fører gjerne til støy fremfor god og sannhetssøkende meningsutveksling. Det ligger i det akademiske ytringsansvaret å møte kollegaer man er uenige med på en så åpen, saklig og redelig måte som mulig. Det er et mål å bidra til at flere, ikke færre synspunkter kommer frem. Akademikere kan med fordel minne seg selv på de tre t-ene for å unngå rot og støy ved kommunikasjon over sambandsradio – tenk, trykk, tal. Eller på nett: Tenk, tast, trykk send.
Det er forskjell på reaksjoner fra ulike fagfeller – jo mer senior og posisjonerte de er, jo mer krevende kan de være å møte. Studenter står i et asymmetrisk forhold til veiledere og vitenskapelig ansatte. Reaksjoner fra ledelseshold reiser noen særlige problemstillinger. Negative eller ubehagelige kommentarer kommer fra ledere kan ha flere arbeidsrettslige sider. De kan anses som irettesettelser med mer reell makt bak enn den motstanden man får fra kollegaer, og de kan virke stilnende i større grad. I møte med ubehagelige meningsutvekslinger mellom kollegaer, kan lederrollen være vanskelig å balansere. Ledere har ansvar for å ivareta et godt arbeidsmiljø og hindre f.eks. trakassering, men også et ansvar for at den akademiske ytringsfriheten og også skarpe meningsutvekslinger kan foregå uten inngrep fra oven. Intervensjoner i ubehagelige utvekslinger kan lett skape inntrykk av at man tar parti for noen mot andre. Vi kommer tilbake til dette i kapittel 7.4.2.
Det er også forskjell på ubehagelige ytringer. Mange av dem er ubehagelige «bare» fordi de byr på offentlig motstand, kanskje i skarpe former. Slike ubehagelige ytringer er det vanskelig å komme til livs annet enn ved motargumentasjon, trening eller ved å «gå videre». Vi sier noe om dem i kapittel 7.4.3.
Noen ubehagelige ytringer er ulovlige. De groveste av dem, for eksempel strafferettslige trusler, personforfølgelser og hatefulle ytringer, kan meldes til politiet. Det finnes også andre lovfestede og institusjonelle normer for å ivareta arbeidsmiljø og unngå en del ubehagelige ytringer. Trakassering eller annen utilbørlig adferd er forbudt etter arbeidsmiljøloven og likestillings- og diskrimineringsloven. Arbeidstilsynet nevner følgende eksempler på ytringer som, avhengig av kontekst og varighet, kan regnes som trakassering: Irettesettelse i påhør av andre, usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av nødvendig informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør, påføring av skyld og skam, sårende fleiping og erting. Flere institusjoner har varslingsordninger og «si fra»-systemer som gjør det lett å melde fra om mobbing og trakassering. Disse ordningene er viktige. De kan imidlertid misbrukes til også å søke stilnet legitime ytringer som noen opplever som kontroversielle eller krenkende.
6.5.2 Konformitetskultur
Akademiske institusjoner, som samfunnet for øvrig, har heldigvis betydelig oppmerksomhet om behovet for mangfold og likestilling. Det mangfoldet man er opptatt av, er ofte knyttet til diskrimineringsgrunnlagene i likestillings- og diskrimineringsloven.61
Det mangfoldet som får mindre oppmerksomhet, men som også er viktig for å ivareta akademisk ytringsfrihet, er meningsmangfold. Sannhetssøken forutsetter meningsbrytning også mellom ulike typer oppfatninger, klassebakgrunn, verdisyn og ideologiske posisjoner. I fravær av motstemmer oppstår lett «ekkokamre», der bekreftelsesbias kan forsterkes og de likesinnede drives lenger ut i den tankeretning de allerede var på vei.
Drivere for konformitet kan komme innenfra, i miljøene selv, i form av rekruttering, «akademikerfamilier» og ekkokammereffekter som også høyner terskelen for motargumenter. De kommer også utenfra, i form av ensretting og konformitetspress fra offentlige myndigheter og private oppdragsgivere, Norges forskningsråd og andre aktører med betydning for måten forskning, undervisning og formidling skjer på.62 Konformitetskulturen er ikke nødvendig bare en kultur innenfor akademia. Den kan også utvikle seg til en kultur mellom akademi, forvaltning og/eller andre samfunnsaktører. Dette kan gjøre det ytterligere vanskelig å ytre avvikende meninger.
Meningsmangfold er viktig for den enkeltes vedvarende dannelse, og for forsknings- og studentmiljøene som har sannhetssøken som mål. Det er avgjørende for å motarbeide de kognitive feilslutninger eller bias vi alle er preget av, som omtalt i kapittel 3.2. Fravær av ideologisk eller politisk ensretting er også viktig for samfunnets tillit til akademia generelt og forskningsbasert kunnskap spesielt. Selv om vitenskapelig arbeid ikke forutsetter representativitet eller demokratisk forankring, vil store avvik mellom befolkningens og akademias politiske sammensetning lett påvirke folks syn på forskningens objektivitet. Akademias potensial for kvalitet, og for å bidra til økt sosial mobilitet i samfunnet vil også svekkes av en konformitetskultur som begrenser tilfanget av talenter.
Undersøkelser indikerer at norske forskere er klart mer rødgrønt- eller venstreorienterte enn befolkningen for øvrig.63 Tendensen gjelder flere undersøkte fagfelt, men er særlig tydelig blant humanister og samfunnsvitere. Partiene Rødt, SV og MDG er der overrepresenterte, og FrP, men også Høyre, er underrepresentert.64
Forskerne er mindre innvandringskritiske, mer opptatt av miljøvern fremfor vekst, mer positive til statlig styring og offentlig forbruk, og mer opptatt av likestilling enn befolkningen generelt.65
De utfordringer som følger av konformitetskultur har ingen enkel løsning. Men bevissthet omkring, og forsøk på å skape større ytringsrom og meningsmangfold er avgjørende for å motvirke slik kultur. Tenkning omkring betydningen av mangfold bør skje ut fra et bredt mangfoldsbegrep, der også meningsmangfold og ideologisk mangfold er med.
Forsøk på å ta inn motstemmer og motvirke ensretting kan noen ganger vippe inn i en annen utfordring: Eksempler på dette, er at man for å unngå å bli beskyldt for konformitet, inviterer personer/grupperinger som har svært ytterliggående synspunkter. Dette kan medføre at slike synspunkter får uforholdsmessig stor plass i debatten sett hen til ulikhetene i kunnskapsgrunnlag de to posisjonene hviler på. Når flere stemmer og mer balanse er viktig, og når falsk balanse utfordrer, snarere enn å bidra til sannhetssøken, finnes det ikke noe fasitsvar på. Oppmerksomhet om begge problemstillingene er imidlertid avgjørende for å gjøre gode vurderinger i de konkrete situasjoner der dette spørsmålet oppstår.
6.5.3 Kanselleringskultur, scenenekt, utdefinering
Kanselleringskultur, scenenekt og utfrysing er alle begreper som brukes når akademikere med «avvikende» meninger forsøkes utstøtt av det akademiske fellesskap og blir hemmet i å delta i den offentlige debatten. Eksempler på slik utestengelse er at de ikke inviteres til seminarer eller prosjekter på felt der de har forskningsmessig relevans, ved at invitasjoner til debatter eller undervisning trekkes tilbake som følge av noe de har sagt eller publisert, ved at undervisere eller undervisning boikottes eller ved forsøk på å få finansieringskilder eller arbeidsgivere til å intervenere i deres forskning eller undervisning. Begrunnelsene for slike forsøk på å stilne stemmer kan være at de som ønsker dem vekk mener de er så utdaterte, farlige, hatefulle e.l. at de ikke burde få plass i offentligheten. De vil gripe inn i informasjonsfriheten til sine kollegaer eller medborgere, ved å påvirke hva de skal få høre.
Kanselleringskultur kan ta form av mer eller mindre omfattende «aksjoner», der akademikere henges ut som fascister, kommunister, hatere e.l., eller ved ulovligheter som trusler og sjikane, se kapittel 6.5.5. Den kan komme utenfra akademia, eller innenfra – fra kollegaer, administrativt ansatte eller studenter – og kan være rettet både mot ansatte og studenter.
Begrepene kanselleringskultur og scenenekt beskriver fenomener som finnes. Fordi de brukes på ulike måter, er imidlertid selv begrepene omstridte og politiserte. Frontene kan karikert skisseres slik: De som ikke når frem med sine synspunkter eller føler avmakt, ikke blir invitert fordi de er uinteressante eller bøllete, eller på andre måter opplever motstand mot det de står for som urimelig, ser kanselleringskultur overalt. De som synes offentligheten klarer seg fint uten stemmer eller synspunkter de selv mener er overrepresentert, hatefulle eller farlige, synes påstandene om kanselleringskultur er overdrevne, eller mener at slik kultur ikke finnes.
Kulturen er preget av vranglesning av de posisjoner eller synspunkter man er uenige i. Ytringer tas ut av sin kontekst og fremstilles på måter som får dem til å fremstå med et annet, og sterkere eller verre meningsinnhold enn det de opprinnelig hadde. Også historiske kontekster blir uvesentlige, dersom det man mener er det moralsk mer høyverdige målet er viktig nok. Det kan føre til krav om å fjerne historiske minnesmerker eller fakta som ikke lenger passer i en mer likestilt og solidarisk tid. Et eksempel på dette, er da bydelsutvalget i Gamle Oslo i 2021 oppfordret Naturhistorisk museum om å fjerne dedikasjonen på en benk tilegnet Carl von Linné i Botanisk Hage.66
Fenomenet har fått stor oppmerksomhet i akademia i USA, men vi har sett antydninger til det også her i Norge, bl.a. knyttet til debatten om andel utenlandske forskere i norsk akademia, diskusjonen innenfor kjønnsforskning og i klimadebatten. Kanselleringer og kampanjer for å utdefinere stemmer er ubehagelige for akademikere det rammer. Det har også et åpenbart nedkjølingspotensial for andre som forsker på, underviser i eller formidler om temaer der slike kampanjer finnes. I USA og land der akademikeres stillingsvern er svakere, og der prosjekter er mer utsatt også for press fra finansiører, kan slike kampanjer få store konsekvenser for enkeltforskere og forskningsfelt. Disse sårbarhetene er mindre i norsk akademia, men det er grunn til å være oppmerksom på utfordringene også her.
Flere steder har studenter protestert mot kontroversielle foredragsholdere eller mot forelesere som studentene har hatt en opplevelse av at har gått over en grense for hva det er greit å si i forelesningssalen. Studenter har stått bak flere kontroversielle saker også i Norge, for eksempel den såkalte «Tyskervits-saken» ved Universitetet i Bergen. Studenter er en selvsagt del av det akademiske fellesskapet og har både ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet. I Norge har studenter i tillegg en lovfestet rett til å medvirke ved utdanningsinstitusjonene, og institusjonene har en plikt til å legge til rette for dette (§4-1). Retten til akademisk frihet og ytringsfrihet kan innvirke på studentenes rett til medvirkning. At studenter ønsker å påvirke innholdet i utdanningen sin må regnes som både legitimt og ønskelig, så lenge det skjer med argumenter eller virkemidler som muliggjør fortsatt reell meningsbrytning.
På en forenklet politisk-ideologisk venstre- og høyresideskala fremstilles kanselleringskulturen ofte som venstresidefenomen. Et eksempel som fremheves, er en gruppe studenters krav om «avkolonialisering» av pensum på Kunsthøgskolen i Oslo i 2020.67 Krav om at metoder eller synspunkter burde vekk kan imidlertid både komme fra, og ramme forskning og akademiske ytringer på alle deler av en slik skala. Eksempler på «høyreside»-kansellering er konservative skolestyrer i deler av USA som forbyr undervisning om kritisk raseteori og kjønnsidentitet. I 2022 appellerte «Sløseriombudsmannen» til Universitetet i Oslo, OsloMet – storbyuniversitetet og staten om at en stipendiat han tolket til å rehabilitere rasebiologi i sitt doktorgradsarbeid, ikke burde vært finansiert.68
Boks 6.5
Som professor ved en høyskole har jeg et ansvar for å delta i samfunnsdebatten. Min kjepphest i alle disse årene har vært å bringe min kunnskap inn i de debattene som foregår.
Professor og filosof Einar Øverenget, i portrettintervju Aftenposten 8. januar 2022 https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/XqpaaW/politikere-og-presse-har-sviktet-i-pandemien-mener-filosof-einar-oever
Kanselleringskultur skaper en fare for at akademiske ytringer ikke når frem i offentligheten og/eller blir avfeid av et massiv akademisk flertall som mener det er de, og bare de, som forvalter sannheten. I slike tilfeller kan det også være at det store flertallet tar spilleren, altså forskeren, gjennom latterliggjøring og hets, og ikke ballen, altså ytringen, som burde møtes med saklige motargumenter. Uansett hvor omfattende en slik kultur er, vil fornemmelsen av den kunne ha en nedkjølende effekt på akademikeres ønske om å forske, undervise og formidle fritt.
Frykt for kanselleringskulturens nedsider bør imidlertid ikke overdrives. Hvis man setter sammen paneler eller undervisning på måter som oppgraderer perifere eller mindre underbygde standpunkter, kan det bidra til falsk balanse som omtalt i 6.2.5 og 6.5.2.
Kritikk av benker, pensum og doktorgradsprosjekter med ulike begrunnelser, er helt legitimt, og kan være viktig bruk av både ordinær og akademisk ytringsfrihet. Det som skiller virkemidlene i kanselleringskulturen fra ordinær bruk av ytringsfrihet til motytringer, er hvilket mål de har: Der målet med motbøren er fortsatt fri meningsbrytning fra flere kanter, kan den bidra til å muliggjøre, ikke hindre ytringsfrihet og sannhetssøken for alle. Der målet er å utelukke enkelte synspunkter fra offentligheten eller undervisningen, fordi man mener de er uønsket, dumme, farlige eller av andre grunner uegnet, vil slik motbør hindre den frie meningsutveksling som er en forutsetning for sannhetssøken.
6.5.4 Populisme, politisering og misinformasjon
Ytringsklimaet påvirkes av at politisk diskusjon, og ikke bare den delen av samfunnsdebatten som finner sted i sosiale medier, i større grad preges av populistiske strømninger og opplevelse av polarisering. Utviklingen samsvarer ikke nødvendigvis med folks faktiske oppfatninger.69 Likevel er det liten tvil om at ytringsrommet, og med det den akademiske ytringsfriheten, er under press. Populisme finnes på høyre- og venstresiden. Den kan være ulikt begrunnet fra disse sidene. Den får også en sentrumspopulistisk overbygning politisk når sentrale partier blir mer opptatt av fortløpende å lage politikk for «folk flest» enn å utforme mer forutberegnelig, langsiktig eller ideologisk begrunnet politikk. En side av populismen, uansett hvor den kommer fra, er en vi-og-de-fremstilling av «folket» og «eliten». Den ofte opportunistisk definerte og lite klare størrelsen «eliten» rommer tradisjonelle autoriteter, ikke bare staten, men også «livsfjerne» kunnskapsbærende miljøer som akademia.
Rapporten fra OsloMet peker på fire utslag av populistiske strømninger som kan påvirke den akademiske ytringsfriheten:70
populistiske strømninger kan prege eller bidra til å skape en negativ og aggressiv opinion mot forskere og akademia
populistiske partier kan utfordre akademisk frihet fra maktposisjoner i det politiske systemet
populismen kan utgjøre en indirekte trussel mot akademisk frihet ved at den utfordrer de hevdvunne forståelser av det liberale demokratiet som vitenskapens samfunnskontrakt og relative autonomi i vestlige land har bygd på
at viktige avgjørelsesprosesser i samfunnet avpolitiseres og henlegges til mer eller mindre lukkede nettverk av eksperter og byråkrater.
Flere av disse formene for påvirkning er det vanskelig å gjøre noe med fra akademisk hold. Men man må være bevisst både på at de finnes, hvordan de virker og hvilke økte krav det stiller til akademikere, ikke minst når de opptrer som akademias ansikt utad gjennom formidling.
En side av dette er formidling inn i «fiendtlige» offentligheter som av ulike grunner har mistillit til kunnskap og vitenskap, og som sidestiller vitenskapelig kvalitetssikret informasjon med politisert og ofte feilaktig «kunnskap».
Slik formidling stiller særlige krav til akademikeres evne til å besinne seg, og til å forstå hvilke former for formidling som kan virke tillitsbyggende og opplysende, og hvilke som kan virke mot sin hensikt og svekke tiltroen til vitenskapelig kvalitetssikret kunnskap.
Dette forutsetter for det første at man overholder grunnleggende saklighetsregler – selv om de man argumenterer mot, ikke gjør det. Jo flere akademikere som lar dette være når de formidler og diskuterer offentlig, jo mer skeptiske kan folk utenfor akademia lett bli til vitenskap som prosjekt, og til forskningsresultater som kunnskapsgrunnlag.
I tillegg må man formidle på en måte som er egnet til å få folk til å forholde seg mer åpent til ny kunnskap, fremfor bare å søke bekreftelse på det de allerede mener. Fordommer kan ikke kureres med kunnskap alene. Kunnskapsformidling inn i forutinntatte eller fordomsfulle offentligheter krever innsikt og trening. Vi beskriver noen opplæringsbehov dette korresponderer til, i kapittel 7.4.3
6.5.5 Hets og trusler
Mange utviklingstrekk bidrar også til at debattklimaet generelt i samfunnet er blitt hardere. Ulike «kamper» om hvilke synspunkter som skal få plass, preger mange offentligheter, også de redigerte. Det er likevel særlig etter at uredigerte medier og plattformer begynte å utgjøre sentrale deler av våre felles offentligheter, at inntrykket av et hardt debattklima har festet seg. Det er vi mennesker, med våre svakheter og kognitive feilslutninger (bias), som er grunnlaget for utviklingen. Vi får imidlertid effektiv hjelp av algoritmer som premierer følelsesdrevne og –genererende ytringer fremfor de undrende, nyanserte, saklige og sannhetssøkende.
Denne hetsen spenner fra latterliggjøring og utskjelling til grove trusler. Noe av den er ulovlig – så som alvorlige trusler, personforfølgelse og grov sjikane, hatefulle ytringer, oppfordringer til ulovlige handlinger, privatlivskrenkelser og ærekrenkelser. Slike ytringer kan være en sak for politiet, eller for domstolene. Det aller meste av det som i dagligtalen kalles «hets og trusler» og oppleves like ilsk, er imidlertid ikke ulovlige ytringer. Mot dem kan man ikke få hjelp av politiet – de må håndteres på andre måter.
Uansett om den hets man utsettes for er lovlig, kan den være svært ubehagelig. Særlig dersom den spres eller flere henger seg på den, kan motstanden føles massiv, og fortvilet – man får ikke gjort noe med den. Dette fenomenet kan ramme alle som står for noe kontroversielt, men også dem som bare deltar i offentligheten med legitime, viktige og ukontroversielle synspunkter. Ofte er det kollegaer og andre forskere som står bak ubehagelige kommentarer.71 Dette demper naturlig nok ønsket om og viljen til å innta offentlige posisjoner og til å delta i ordskifter overhodet. Overfor politikere er problemet så påtrengende at sikkerhetstjenestene og politiet omtaler det som en trussel mot demokratiet.72 Overfor akademikere er det en trussel også mot vår felles sannhetssøken.
En side av denne utfordringen, er at den også kan misbrukes til å stilne legitime og viktige ytringer: Ved å definere også saklige og legitime synspunkter for eksempel på kjønn eller innvandring som «hat» eller fobier, kan de som forsker på, eller formidler divergerende synspunkter utdefineres av debattene.
Hva man skal gjøre med det som faktisk er hets og trusler, er et spørsmål de fleste stiller seg om dagen.73 Fra politiske reguleringsmyndigheter på overnasjonalt og nasjonalt nivå, via Ytringsfrihetskommisjonen til de partier, miljøer og borgere som utsettes for hetsen. Vi peker på noen tiltak akademiske institusjoner og fagfellesskap kan bruke for å ivareta den akademiske ytringsfriheten i møte med hets og trusler i kapittel 7.4.3.
6.5.6 Oppsummering: Selvsensur
De fleste av de utfordringer vi har beskrevet i dette kapittelet, har ikke preg av sensur. De handler i liten grad om at noen med makt nekter andre å ytre eller la seg informere om det de vil. De peker ikke på problemer med ytringsfrihet, men med ytringsrommet. De har på ulike måter en nedkjølende effekt på hva akademikere ønsker å formidle. Slik bidrar de til den mest effektive formen for sensur: Selvsensur.
Selvsensuren kan skyldes noe så enkelt som at det rett og slett ikke lønner seg å formidle. Tid er et knapphetsgode. Når det eneste som egentlig teller for å komme seg opp og frem i akademia, er tunge publikasjoner og undervisning, er det ingen grunn til å bruke tiden sin på noe annet. Hvorfor formidle hvis det bare gjør at man rykker tregere opp?
Selvsensuren kan også skyldes ulike former for motstand, som gjør det farlig, ubehagelig eller ulystbetont å bruke sin akademiske ytringsfrihet. Motstanden kan ses som en skala. Fra den ulovlige, som skaper en frykt som åpenbart ikke skal tåles – for eksempel trusler, til den som bærer mer preg av «livets iboende ubehag» – for eksempel skarp, men saklig offentlig kritikk.
Hvilke utfordringer som er så ubehagelige at den enkelte sensurerer seg selv, og lar være å formidle, varierer stort. Akademikere har, som andre folk, ulik tålegrense for det de opplever som ugreit. Det er ofte ubehagelig å stå for noe som går på tvers av det de andre i en gruppe mener. Kanskje er det enda mer ubehagelig for akademikere som er avhengig av aksept og respekt i fagfellesskapene. Samtidig er akkurat dette ubehaget en forutsetning for i det hele tatt å drive akademisk virksomhet, og en sentral oppgave for fagfellesskapene bør nettopp være å dyrke og belønne meningsbrytning: Vitenskapen kan bare utvikles ved at noen orker og vil utfordre tenkemåter og antatte sannheter. Og et opplyst samfunn og kunnskapsbaserte offentligheter forutsetter at noen – helst mange – formidler kunnskap ut fra institusjonene, og deltar i diskusjoner utenfor fagfellesskapene. Det betyr at akademikere må ha et bevisst forhold til impulsen til selvsensur, og tåle en del ubehag og likevel formidle.
Fotnoter
Secretary-General’s report on Our Common Agenda https://www.un.org/en/content/common-agenda-report/summary.shtml
Flere av dem har imidlertid støtte i analysene i rapporten Et ytringsklima under press? kap. 3–7 og de funn som presenteres i Mangset, M, Midtbøen, A.H. og Thorbjørnsrud, K (red.) Ytringsfrihet i en ny offentlighet. Grensene for debatt og rommet for kunnskap. (2022), kap. 7–9. https://doi.org/10.18261/9788215051017-2022
Se kapittel 4.
Opinions undersøkelse UNG2022, omtalt bl.a. her: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/66yeOW/unge-er-redde-for-aa-bli-cancelled
Etterretningstjenesten: Fokus 2022 Etterretningstjenestens vurdering av aktuelle sikkerhetsutfordringer. Rapport januar 2022 https://www.forsvaret.no/aktuelt-og-presse/publikasjoner/fokus
How China’s Long Reach of Repression Undermines Academic Freedom at Australia’s Universities | HRW: https://www.hrw.org/report/2021/06/30/they-dont-understand-fear-we-have/how-chinas-long-reach-repression-undermines#_ftn90
Wikforss, Åsa: Alternativa fakta: om kunskapen och dess fiender. Fri Tanke 2017
Brottsoffermyndigheten: Näthat och demokratiskt deltagande - en kunskapsöversikt. 2021 https://lucris.lub.lu.se/ws/portalfiles/portal/99002777/Kunskapsoversikt_nathat_2021_webb.pdf
Meld. St. 4 (2018–2019) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019-2028
Mangset, M., Midtbøen, A.H. & Thorbjørnsrud, K. (red.) (2022). Ytringsfrihet i en ny offentlighet. Grensene for debatt og rommet for kunnskap. Oslo: Universitetsforlaget. kap. 7 https://doi.org/10.18261/9788215051017-2022
Id. kap. 8
NOU 2020: 3, kapittel 15.3.4
Aftenposten: Varsler oppgjør med «mørke motkrefter». https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/o36K/varsler-oppgjoer-med-moerke-motkrefter
Se Eriksen og Holmøyvik, Høyesteretts jernbanebetenkning: en statsrettslig avsporing, Lov og Rett 2022/1 s. 28, pkt. 1.2.
«Propaganda», Klassekampen 9. februar 2022. Forskeren svarte saklig, se «Merkelig om propaganda fra Braanen», Klassekampen 11. februar 2022. Lederen ble senere uforbeholdent beklaget av Bjørgulv Braanen, se «Ja, jeg tok feil», Klassekampen 1. mars 2022. Begrunnede beklagelser fra pressen er sjeldne, men desto mer virkningsfulle. De kan bidra til å skape tillit mellom akademia og mediene, noe som er nødvendig hvis de skal kunne utfylle hverandre i sine sannhetssøkende samfunnsoppdrag.
Se også rapporten Et ytringsklima under press? kapittel 4. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/et-ytringsklima-under-press/id2893147/
Se pkt. 6.5.1
I dette tilfellet Vær varsomplakaten 2.3 «Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.». https://presse.no/pfu/etiske-regler/vaer-varsom-plakaten/
Mangset, M., Midtbøen, A.H. Thorbjørnrud, K., Wollebæk, D., Fladmoe, A: (2021). Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia. Institutt for samfunnsforskning https://frittord.no/nb/aktuelt/ny-rapport-om-ytringsfrihet-i-akademia
Se også Kierulf, …En åpen og opplyst offentlig samtale (2017), s. 48. https://www.idunn.no/doi/pdf/10.18261/issn.1504-3053-2017-01-04
Se også kapittel 3.1.2
Se f.eks. Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora, norm 50, annet avsnitt, fjerde og femte setning.
Se f.eks. Ut mot «jussifisering» av etikken (khrono.no) https://khrono.no/ut-mot-jussifisering-av-etikken-gi-forskere-mer-tillit/657763
Rapporten Et ytringsklima under press?
Vidar Enebakk, sekretariatsleder, De nasjonale forskningsetiske komiteene, i artikkelen Akademisk frihet krever aktivt lederskap https://www.forskningsetikk.no/aktuelt/akademisk-frihet-krever-aktivt-lederskap/
Lov om organisering av forskningsetisk arbeid 28. april 2017 nr. 23 (forskningsetikkloven)
Lov om medisinsk og helsefaglig forskning 20. juni 2008 nr. 44 (helseforskningsloven)
Lov om behandling av personopplysninger 15. juni 2018 nr. 38
Vurderer endringer i loven – slik vil de legge bedre tilrette for forskning på pandemien (bt.no) https://www.bt.no/nyheter/innenriks/i/mryqBv/vurderer-endringer-i-loven-slik-vil-de-legge-bedre-tilrette-for-fors
Prop. 158 L (2020–2021): https://www.regjeringen.no/contentassets/41e3f0c53b854791b4f064a29ce27bc8/no/pdfs/prp202020210158000dddpdfs.pdf
Prop. 56 LS (2017–2018): https://www.regjeringen.no/contentassets/1a36e88f124d4a1ea92a9c790be2d69a/no/pdfs/prp201720180056000dddpdfs.pdf
Democracy Reports: Forskere ved V-Dem-instituttet i Gøteborg konkluderte i sin årsrapport i 2021 med at over halvparten av alle verdens land nå har et autokratisk styresett, for første gang siden 2001. Konklusjonen er basert på ett demokratimål laget fra V-Dem dataene. http://v-dem.net/democracy_reports.html
Oppsummert fra 10-årsjubileumskonferanse for Scholars at Risk, UiO 21. september 2021.
Norske myndigheter stopper allerede mange internasjonale prosjekter. Hva når de nå får tusenvis av flere søknader? (khrono.no) https://khrono.no/norske-myndigheter-stopper-allerede-mange-internasjonale-prosjekter-hva-nar-de-na-far-tusenvis-av-flere-soknader/660189
Etterretningstjenestens, Politiets sikkerhetstjenestes og Nasjonal sikkerhetsmyndighets åpne trussel- og risikovurderinger viser at akademia, selskaper og forskning er særlig utsatt, jf. Fokus – Forsvaret (https://www.forsvaret.no/aktuelt-og-presse/publikasjoner/fokus), PST sin nasjonale trusselvurdering NTV-2022 (https://www.pst.no/alle-artikler/trusselvurderinger/ntv-2022/), og NSMs rapport (https://nsm.no/getfile.php/137798-1644424185/Filer/Dokumenter/Rapporter/NSM_rapport_final_online_enekeltsider.pdf)
« … sikkerhet vil kunne veie tyngre enn akademisk frihet» (khrono.no) https://khrono.no/sikkerhet-vil-kunne-veie-tyngre-enn-akademisk-frihet/658672
Slår alarm om trusselen fra Kina og Russland. (khrono.no) https://khrono.no/slar-alarm-om-trusselen-fra-kina-og-russland-tar-seg-inn-pa-heimekontoret/660690
Kritisk til senter ved Universitetet i Oslo: - Et brohode for kinesisk propaganda (khrono.no) https://khrono.no/kritisk-til-senter-ved-universitetet-i-oslo--et-brohode-for-kinesisk-propaganda/559676
Slår alarm om trusselen fra Kina og Russland. (khrono.no) https://khrono.no/slar-alarm-om-trusselen-fra-kina-og-russland-tar-seg-inn-pa-heimekontoret/660690
Panorama. Regjeringens strategi for forsknings- og høyere utdanningssamarbeid med Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Russland, Sør-Afrika, Sør-Korea og USA (2021–2027), https://www.regjeringen.no/contentassets/13e7862e6c064321af97fe0c58a8f7cb/f-4462-b_panorama_strategi.pdf.
For eksempel UiBs Veileder for samarbeid med Kina https://www.uib.no/fia/135701/samarbeid-med-kinesiske-institusjoner-kontekst-og-refleksjoner og UiOs nettbaserte Kina-ressurser rettet mot egne studenter og ansatte
European Commission, Directorate-General for Research and Innovation, Tackling R&I foreign interference 2022 https://data.europa.eu/doi/10.2777/513746
Politiets efterretningstjeneste (PET): Vurdering af spionagetruslen mod Danmark. Desember 2021. https://www.pet.dk/Nyheder/2021/~/media/PETVurdering2022DK2pdf.ashx
Rapporten Et ytringsklima under press?
Se også kapittel 5.2
I. Reymert «Controlling the Future of Academe: Academic and Managerial Logics in Professorial Recruitment», Doktorgradsavhandling 2021.
Tidsbrukundersøkelsen 2021: Lengre arbeidsuker, mindre tid til forskning og utviklingsarbeid. NIFU https://www.nifu.no/news/lengre-arbeidsuker-mindre-tid-til-fou/
Most international universities in the world 2022 https://www.timeshighereducation.com/student/best-universities/most-international-universities-world
Tellmann, S.m. m.fl.: Karriere og arbeidsvilkår i norsk akademia. Resultater fra en survey blant vitenskapelig ansatte. NIFU-rapport 2019:2 http://hdl.handle.net/11250/2583279
Instituttdirektør: Lever godt med bare faste stillinger (khrono.no) Instituttdirektør: Lever godt med bare faste stillinger (khrono.no)
Akademiet for yngre forskere (2018). Unge forskere i Norge. Karriereveier og ambisjoner. https://akademietforyngreforskere.no/wp-content/uploads/2018/05/Ayf-UngeForskereiNorge2018.pdf
Reymert, I: «Controlling the Future of Academe: Academic and Managerial Logics in Professorial Recruitment», Doktorgradsavhandling 2021.
Aftenposten: Opprop: Vi frykter at offentligheten går glipp av viktige bøker. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/pWr9zj/opprop-vi-frykter-at-offentligheten-gaar-glipp-av-viktige-boeker
Rapporten Et ytringsklima under press?
Mangset, M., Midtbøen, A.H. Thorbjørnrud, K., Wollebæk, D., Fladmoe, A: (2021). Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia. Institutt for samfunnsforskning, s. 9.
Mangset, M., Midtbøen, A.H. Thorbjørnrud, K., Wollebæk, D., Fladmoe, A: (2021). Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia. Institutt for samfunnsforskning, s. 18
Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6 er det forbudt å diskriminere på grunn av «kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.»
Rapporten Et ytringsklima under press?
I Forskerforbundets medlemsundersøkelse 2017 svarte over 56 prosent at de ville stemme Rødt, SV eller Arbeiderpartiet, mot noe under 36 prosent i befolkningen ellers. https://www.forskerforum.no/slik-stemmer-norske-forskere/ En ny undersøkelse finner samme tendens: «mens et flertall av befolkningen stemte på noen av de fem sentrums- eller høyrepartiene (Sp, KrF, V, H, Frp) i 2017, gjaldt dette mindre enn en femtedel av samfunnsviterne og humanistene». Se Mangset, Midtbøen, Thorbjørnsrud, Ytringsfrihet i en ny offentlighet (2022) s. 139 flg. https://doi.org/10.18261/9788215051017-2022
Høyre er bedre representert blant medisinere og i landbruk, havbruk og veterinærvitenskap.
Mangset, Midtbøen, Thorbjørnsrud, Ytringsfrihet i en ny offentlighet (2022) s. 139 flg. https://doi.org/10.18261/9788215051017-2022
Protokoll Gamle Oslo bydelsutvalg, møte 17.09.2020, sak 100/2020.
Aftenposten: KHiO-studenter krever «avkolonisering» av pensum. https://www.aftenposten.no/kultur/i/e8Agdg/khio-studenter-krever-avkolonisering-av-pensum
Nettavisen: Ikke gjør rasebiologi greit igjen. https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/ikke-gjor-rasebiologi-greit-igjen/o/5-95-368040
NRKbeta: Blir Norge mer polarisert? https://nrkbeta.no/2018/09/21/blir-norge-mer-polarisert/
Rapporten Et ytringsklima under press?
Mangset, M., Midtbøen, A.H. Thorbjørnrud, K., Wollebæk, D., Fladmoe, A: (2021). Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia. Institutt for samfunnsforskning, s. 18 https://hdl.handle.net/11250/2759833
Politiet trusselvurdering 2021. https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/politiets-trusselvurdering-ptv/2021-02-12-o-ptv-2021.pdf Polities etterretningstjeneste Trusselvurdering 2021 - Trusselen mot myndighetspersoner. https://www.pst.no/alle-artikler/trusselvurderinger/nasjonal-trusselvurdering-2021/#Trusselen%20mot%20myndighets%C2%ADpersoner
Se f.eks. FNs strategi mot hatefulle ytringer https://www.un.org/en/genocideprevention/hate-speech-strategy.shtml, samleside om regjeringens strategi mot hatefulle ytringer https://www.regjeringen.no/no/tema/likestilling-og-mangfold/likestilling-og-inkludering/regjeringens-arbeid-mot-hatefulle-ytringer/id2510986/, www.stopphatprat.no, Europarådets nei til hatpratkampanje https://www.coe.int/en/web/no-hate-campaign og Friedrich Ebert Stiftungs oversikt over europeiske hatytringsstrategier http://library.fes.de/pdf-files/dialog/17431.pdf.