3 Akademisk ytringsfrihet – tolking, avgrensing og begrunnelse

3.1 Hva er akademisk ytringsfrihet?

3.1.1 Innledning

Utvalget er bedt om å «utrede problemstillinger knyttet til akademisk ytringsfrihet».1 Men hva er egentlig akademisk ytringsfrihet, og hvordan forholder den seg til henholdsvis akademisk frihet og ytringsfrihet?

Vi klargjør her hvordan utvalget ser på disse tre fenomenene, og forholdet mellom dem. Vi har ikke satt oss fore å definere begrepet «akademisk ytringsfrihet». Vi har i stedet nærmet oss denne friheten funksjonelt, via en tolkning av det oppdraget vi har fått, og hvordan vi best kan løse det.

I innledningen til mandatet, og i beskrivelsen av bakgrunnen for at utvalget nedsettes, er søkelyset på de utfordringer den akademiske ytringsfriheten møter grunnet tendenser isamfunnsdebatten. Det er dette utviklingstrekket som fremheves som kilden til bekymring for om vitenskapelig ansatte egentlig opplever seg reelt fri til selv å velge emne og metode for sin forskning, og opplegg og innhold i undervisningen. At denne friheten oppleves som reell, fremheves som en forutsetning for å bevare høy tillit til forskningsbasert kunnskap i samfunnet, noe vi kommer tilbake til i kapittel 3.2. Mandatet fremhever altså ikke det rettslige rommet for ytringsfriheten som problemet, men de samfunnsmessige og sosiale utviklingstrekk som påvirker akademikeres ytringsrom i praksis.

Tolking og presisering

Både oppnevnelsen, bakgrunnen og selve mandatet tar utgangspunkt i den akademiske ytringsfriheten. Mandatet viser også til den akademiske friheten. Den akademiske frihet har både en institusjonell og en individuell side. Vi forstår koblingen mellom disse to begrepene i mandatet dit hen at det primært er den individuelle delen av den akademiske friheten vi skal se på: Målet er «å tydeliggjøre de ansattes akademiske ytringsfriheten», ikke institusjonenes.

Kjernen i arbeidet vårt er å se på akademisk ytringsfrihet for vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren. De vurderingene og anbefalingene vi gir, gjelder imidlertid for andre forskningssektorer, som helseforetak og forskningsinstitutter, så langt de passer.

For sitt arbeid har utvalget vurdert to grunnspørsmål. For det første hvordan akademisk ytringsfrihet forholder seg til henholdsvis ytringsfrihet og akademisk frihet, og for det andre hvilke deler av det akademiske oppdrag den akademiske ytringsfriheten er særlig relevant for.

3.1.2 Hva er akademisk ytringsfrihet i forhold til akademisk frihet og ytringsfrihet?

Fremfor å definere akademisk ytringsfrihet, har vi i utvalget forholdt oss til den akademiske ytringsfriheten som en funksjonell delstørrelse både av den generelle ytringsfriheten, og av den individuelle akademiske frihet. Vi redegjør kort for hva ytringsfrihet er og hva akademisk frihet er, før vi forklarer hvordan vi forstår akademisk ytringsfrihet for dette utvalgsarbeidets formål:

Ytringsfrihet

Ytringsfriheten gjelder for alle borgere – herunder akademikere. Den innebærer at alle har frihet til å ytre seg om det de mener og ønsker å si noe om, og at alle er frie til å ta til seg andres ytringer.2

Ytringsfriheten beskytter altså ikke bare vår rett til å si det vi vil til andre, men også vår rett til å la oss informere om hva andre har å si. Det siste kalles iblant informasjonsfrihet. Begge deler er vernet på samme rettslige nivå.

Det rettslige nivået ytringsfriheten er beskyttet på, er i Grunnloven og i menneskerettskonvensjoner.3 Dette gjør at ytringsfriheten – også akademikeres – bare kan underlegges slike rettslige begrensninger som er vedtatt i lovs form, som er nødvendige og forholdsmessige sett hen til ytringsfrihetens begrunnelser.

Begrunnelsen for at ytringsfriheten nyter et sterkt rettslig vern er tredelt: Ytringsfriheten er definerende for ethvert individs autonomi og frie meningsdannelse og den er en forutsetning for vår sannhetssøken og for et reelt og fungerende demokrati.

Det finnes en rekke lovfestede unntak fra ytringsfriheten, så som forbudene mot trusler, voldsoppfordringer, hatefulle ytringer mot minoriteter, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser og sjikane. Innenfor disse grensene verner ytringsfriheten alle ytringer, i alle former, uten hensyn til kvalitet.

Grensene for ytringsfriheten kan først håndheves etter en ytring er fremsatt. Det er to grunner til at forhåndssensur er forbudt. For det første vet man jo ikke hva som er sagt, før det er sagt. For det andre er det først da andre borgere kan informere seg om at det tankegods som fremsettes finnes, slik at de kan heie det frem, eller mobilisere mot det.

Ytringsfriheten er ikke beskyttet fordi vi tror at bare vi har den, så blir det sannhetssøken, demokrati og fri meningsdannelse. En masse ytringer bidrar definitivt ikke til noe av dette. Feil, løgner og manipulasjon florerer, og mange er helt ukritiske til det de hører og leser. Men uten ytringsfrihet, er det vanskelig å se for seg hvordan disse begrunnelsene kan realiseres. For hvilken altoverskuende autoritet kan i sanntid overskue hva det til enhver tid er nødvendig, lurt eller viktig å si? Offentligheten er en mosaikk av ytringer. Hvilke av brikkene som skaper hele bildet for hver enkelt av oss, er det vanskelig for noen å vurdere her og nå. Hva beveget oss mot – eller bort fra, en idé?

Antatt konstruktive ytringer kan virke helt mot sin hensikt – vitenskapelige tilbakevisninger av desinformasjon eller konspirasjoner kan ende med å forsterke feilantagelsene fremfor å motvirke dem.4 Åpenbart destruktive ytringer kan også virke motsatt av det man skulle tro. Mange ble sjokkerte da TV2 i 2021 viste et Sian-medlem som skjelte ut reporter Kadafi Zaman og spurte hva pakistanere i Norge har i høye stillinger å gjøre. Zaman svarte med en video på Instagram om noen av de «norske» og oppbyggelige tingene han bedriver som «pakistaner i Norge», som ble heiet frem i sosiale medier. Det førte til stor spredning av lignende ytringer fra andre norskpakistanske samfunnsstøtter under emneknaggen #HvaPakistanereGjørINorge: «lærer nordmenn av alle fargar nynorsk», «Vi leverer mat til de evakuerte etter Gjerdrum-skredet, hva gjør dere, SIAN?». Og, som daværende kulturminister Abid Raja skrev «Styrer landet på ansvarlig vis fra Regjeringen vel».5

Ytringsfriheten er ingen tilstrekkelig, men en nødvendig betingelse for sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.

Akademisk frihet

Den akademiske friheten er i sin kjerne friheten til å fritt å bestemme hva man vil forske på, hvordan man vil utøve sin forskning, hvordan og hvor det man forsker på best skal gjøres kjent, og hvordan man skal legge opp sin undervisning.6

Den akademiske friheten har to sider, som dels forutsetter hverandre, og dels kan stå i et spenningsforhold: Den institusjonelle og den individuelle.

Den institusjonelle delen av den akademiske friheten gjelder universiteters og høyskolers selvbestemmelsesrett vis a vis eiere og finansieringskilder.

Den individuelle delen av den akademiske frihet er det frirom vitenskapelig ansatte har til å velge forskningsspørsmål, forske, legge opp sin undervisning og formidling, ved og utenfor institusjonene.

Global Colloquium of University Presidents har sammenfattet idealene for den individuelle akademiske frihet slik:7

Academic freedom may be defined as the freedom to conduct research, teach, speak and publish, subject to the norms and standards of scholarly inquiry, without interference of penalty, wherever the search for truth and understanding may lead.

Akademisk ytringsfrihet

Formuleringen fra Global Colloquium of University Presidents gir en pekepinn om to ting utvalget mener er viktig for hvordan akademisk ytringsfrihet kan forstås, til forskjell fra akademisk frihet og ytringsfrihet

For det første viser den at den akademiske ytringsfriheten er én delstørrelse i den individuelle akademiske friheten.

For det andre er den akademiske ytringsfriheten kvalifisert i forhold til den generelle ytringsfriheten: Det stilles kvalitetskrav til ytringene på to måter, potensielt både til innhold og form.

Den generelle ytringsfriheten er nettopp kjennetegnet ved fraværet av kvalitetskrav. Alle ytringer nyter i utgangspunktet det samme vern, uansett hvor sjokkerende, usaklige, følelsespreget eller irrasjonelle de måtte være.

Den akademiske ytringsfriheten er underlagt de normer og standarder som gjelder i forskerfellesskapet. Disse normene og standardene kan legge føringer for innholdet i akademiske ytringer, så som vitenskapelig metode, representativitet, etikk, forhold til kilder etc. De kan også legge føringer for formen akademiske ytringer fremsettes i, så som saklighet, redelig gjengivelse av motpartens argumenter, kildehenvisninger etc.

Helt sentralt er det at kvalitetskontrollen av akademiske ytringer skal foretas av fagfellesskapet, gjennom vitenskapelige metoder og med argumenter, ikke av staten med rettslige sanksjoner eller politiske vedtak eller føringer, eller av de akademiske institusjonene.8

Kvalitetskravene tydeliggjør at den akademiske ytringsfriheten også innebærer et akademiskytringsansvar. Dette ansvaret har to sider. Akademikere har for det første et ansvar for å forholde seg til de kvalitetsnormer som gjelder på feltet deres og de saklighetsnormer som muliggjør meningsbrytning. For det andre har de et ansvar for å bidra til at andre akademikere holder seg til disse normene, for eksempel i form av fagfellevurderinger og fremsettelse av alternative hypoteser, eller ved å imøtegå eller nyansere med motargumenter i den offentlige debatt. Dette er ikke et rettslig, men et faglig ansvar.

Av de tre begrunnelsene for den rettslige ytringsfriheten, er det særlig én som er hovedbegrunnelsen for den akademiske ytringsfriheten: sannhetssøken.

Begge de to andre begrunnelsene for den generelle ytringsfriheten kan være viktige også for akademisk ytringsfrihet. Som den enkelte borger, er også den enkelte forsker i en kontinuerlig prosess av individuell dannelse og utvikling. Den enkelte forsker har derfor den samme grunnlovsbeskyttelse for sin egeninteresse i å ytre seg og la seg informere, om akademiske og alle andre spørsmål. Kvalitetssikret og forskningsbasert kunnskap er avgjørende for fungerende demokratier. Også demokratibegrunnelsen er derfor sentral for den akademiske ytringsfriheten.

Det er likevel samfunnets kollektive interesse i sannhetssøken som gjør den akademiske ytringsfriheten til noe særskilt. Det er begrunnelsen i sannhetssøken som gjør at den akademiske ytringsfriheten i noen tilfeller kan strekke seg lenger enn den ordinære ytringsfriheten. Den akademiske ytringsfriheten har ikke dette særskilte vernet av hensyn til den enkelte vitenskapelig ansatte eller student, men av hensyn til vår felles interesse i å utvikle ny kvalitetssikret kunnskap og avdekke nye innsikter.

3.1.3 Hvilken del av det akademiske virke er akademisk ytringsfrihet særlig relevant for?

Det akademiske oppdrag er bredt. Rettslig er universiteters og høyskolers formål å:

• a) tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå.

• b) utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.

• c) formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.

• d) bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling.9

Akademisk ytringsfrihet er helt avgjørende for alle disse formålene. Vi ser det likevel slik at det særlig er to deler av det akademiske oppdraget som det er viktig for oss å gå inn i.

Den akademiske ytringsfriheten innad i akademia

Det ene gjelder bokstav a og b: Hvordan den akademiske ytringsfriheten påvirker og påvirkes av forholdet mellom studenter og undervisere, forholdet ansatte imellom og ikke minst mellom de ansatte og institusjonene. Denne delen tar opp i seg spørsmål om

• Påvirkning fra politikere, finansieringskilder og andre eksterne

• Institusjonell ledelse og styring

• Institusjonelt ansvar for opplæring og trening i akademisk ytringsfrihet

• Institusjonelt ansvar for arbeidsmiljø

• Institusjonell ytringskultur

• Kollegial ytringskultur mellom akademisk ansatte

• Ytringskultur mellom akademisk ansatte og studenter

Vi kommer tilbake også til denne delen i kapitlene 6 og 7.

Den akademiske ytringsfriheten til formidling utad

Det andre gjelder bokstav c og akademikeres mulighet til å bidra til å spre og forklare kunnskap om virksomheten også utenfor institusjoner og fagfellesskap.

Vi anser vitenskapelig ansattes formidlingsoppdrag som det sentrale for vårt utvalg. Vi forklarer her kort hvordan vi forstår formidling:10

Formidling kan være forskerrettet, undervisningsrettet, brukerrettet og allmennrettet. Ett hensyn bak formidlingsforpliktelsen i bokstav c, er at den kunnskap som utvikles, undervises og forvaltes av akademikere og de akademiske institusjoner, også skal komme resten av samfunnet til gode.

Det akademiske oppdrag kommer allerede samfunnet til gode på mange måter – ikke minst gjennom forskning og utvikling av ny kunnskap, og utdanning av en stor del av befolkningen.

I tillegg til dette kommer det samfunnsbidrag som ligger i akademias demokratiske samfunnsoppdrag i bred forstand. Denne delen av det akademiske virket ivaretas ved bidrag til samfunnets løpende behov for opplysning og kvalitetssikret kunnskap, vår felles informasjonsfrihet.

Akademisk ytringsfrihet er en forutsetning for denne kunnskapsspredende delen av akademias samfunnsoppdrag. Den er også helt sentral for at Norge skal kunne oppfylle sin plikt til å «legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», slik Grunnloven § 100, sjette ledd pålegger statens myndigheter.

Den kan ivaretas på flere måter. Noe kan folk utenfor akademia tilegne seg via bøker og tidsskrifter som tilgjengeliggjør forskning direkte. Den direkte tilgangen vil variere, for eksempel med hvilke tekster man kan få tak igjennom bibliotekene, hva som er åpent tilgjengelig eller krever dyre abonnementer, om både forskningen og grunnlaget er åpent (open access, open source) mv.

Mye av det kunnskapsspredende akademiske samfunnsoppdrag skjer indirekte, ved at forskningsbasert kunnskap formidles ut fra fagfellesskapene av vitenskapelig ansatte eller studenter. Akademikere kan være «oversettere mellom fag og folk».

«Formidling» kan forstås på ulike måter, og er som sagt nødvendig både for forskning, undervisning og øvrig utberedelse av akademisk kunnskap. Siden universitets- og høyskoleloven skiller formidling ut som en egen del av det akademiske arbeidsoppdrag, til forskjell fra de andre oppgavene vitenskapelig ansatte etter loven skal drive med, finnes det imidlertid en restkategori «formidling» som er noe annet enn «forskning» og «utdanning». Denne er mer allmennrettet.

Forskerrettet formidling i vitenskapelige tidsskrifter sikres både ved at «forskning» dels måles ut fra denne formidlingen, og ved måten forskningsformidling er avgjørende for akademikeres karrieremuligheter i akademia, og incentiveres strukturelt.

Dette kan også gjelde bruker- og undervisningsrettet formidling: Uten formidling, ingen undervisning. Forskningsbasert undervisningsformidling ivaretas og måles på andre måter enn forskningen, men henger tett sammen med den. Også undervisningsformidling er en del av den akademiske arbeidsforpliktelse som sikres gjennom eksisterende arbeidsplikter og strukturer.

I motsetning til forsknings- og undervisningsformidling, er restkategorien allmennrettet «formidling» en del av akademisk ansattes arbeidsoppdrag som i liten grad er underlagt struktur og incentiver, og som ikke er avgjørende for akademikeres karrieremuligheter i akademia.

Vitenskapelig ansattes allmennrettede formidling kan skje i mange offentligheter – fra de brede og mediale, via smalere eller brukerorienterte foredrag eller innovasjonsbidrag til rådgivning og deltakelse i offentlige utvalg. Den kan også ta mange former. Den kan være enveis – slik ordbokdefinisjonen tilsier, at man er et mellomledd som viderebringer kunnskap. Men den kan også være flerveis, som når akademikere deltar aktivt i diskusjon med sin kunnskap. Denne flerveisformidlingen er helt sentral for å bidra til sannhetssøken, opplysning og kunnskapsutvikling. Den kan bidra til en mer effektiv kunnskapsutbredelse fra fag til folk. Men den er også avgjørende for informasjons- og kunnskapstilgangen fra folk til fag: Det er bare i interaksjon med bredere offentligheter at akademia kan få innsikt i hvordan deres kunnskap og argumenter anses og oppfattes utenfor fagfellesskapene, hvordan de «virker i verden».

Iblant kalles slik flerveis formidling forskningskommunikasjon, til forskjell fra forskningsformidling. Språklig sett gir dette skillet mening. Når utvalget likevel gjennomgående bruker begrepet «formidling» både om enveis og flerveis bidrag til opplysning, og om informasjonsflyt både fra fag til folk og folk til fag, er det fordi formidlingsbegrepet er så innarbeidet som uttrykk for det samfunnsrettede akademiske oppdrag. Begrepet «formidling» er også gjennomgående benyttet i gjeldende universitets- og høyskolelov. Utvalget mener at et eventuelt initiativ til endring av formidlingsbegrepet i sektoren bør vurderes i forbindelse med oppfølging av forslag til revidering av hele universitets- og høyskoleloven.

For å avgrense den akademiske ytringsfriheten mot den generelle ytringsfriheten som alle har, har utvalget funnet en hjelp for tanken i å dele den allmennrettede formidlingen der den akademiske ytringsfriheten er sentral, inn i tre hovedformer:

1. faglig og erfaringsbasert opplysning/rådgivning om, og diskusjon av

   1. forsknings- og undervisningsspørsmål,

   2. vitenskapelige funn og resultater og innsikt i pågående prosjekter, og

   3. institusjonelle spørsmål om rammene for forskning og undervisning

2. mer generell opplysning, rådgivning eller debatt om akademiske spørsmål av faglig eller institusjonell art som ikke springer direkte ut av det akademikeren forsker på eller underviser i, men er basert på deres kunnskap om fag og vitenskapelig metode i bred forstand eller på deres erfaringer som akademisk ansatt

3. ordinær deltakelse i samfunnsdebatten om alle typer spørsmål

Vi ser det slik at det kun er de to første av disse formidlingsformene som er utøvelse av akademisk ytringsfrihet. Det er for denne formidlingen at den akademiske ytringsfriheten – med dens ansvar for kvalitet – er sentral.

Den tredje formen er viktig: akademisk ansatte både kan og bør delta i samfunnsdebatten som andre borgere. Den friheten de har til å gjøre dette, beror imidlertid på den generelle ytringsfriheten, og er beskyttet og begrenset som den. Vi avgrenser derfor mot denne delen av akademikeres formidling.

Det er viktig å merke seg at det ikke bare er formidling av det man spesifikt har forsket på som er en del av den akademiske ytringsfrihet. Den akademiske ytringsfriheten omfatter også formidling om eget fagfelt i bred forstand, om andres funn og forskning som man har særlig innsikt i på grunn av sin akademiske erfaring eller trening, om vitenskapelige praksiser og metoder og om de institusjonelle rammene for det akademiske virket.

Grunnen til det første, er at en lege, statistiker, jurist eller klimaforsker kan bidra til nødvendig opplysning og kunnskapsheving i samfunnet også langt utenfor de områder de spesifikt forsker på. Det blir fort dyrt å tilegne seg denne kunnskapen hvis man ikke får hjelp av akademikere som har formidling som del av sin jobb. Dersom akademikere kun hadde som oppdrag å formidle innenfor egne, smale forskningsfelt, ville vi ikke få en slik «åpen og opplyst offentlig samtale» som Grunnloven forutsetter.

Grunnen til det andre, er at akademikere kan ha særlig kunnskap om og erfaring med spørsmål om vitenskapelige metoder og akademias virkemåte, strukturer og rammeverk. Dette er en forutsetning for det akademiske virke. Rettslig sett er det klart at akademikere har særlig vid ytringsfrihet til å uttale seg «om faglige og administrative spørsmål, selv om dette innebærer å tale ledelsen eller andre midt i mot. Den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn.»11

3.1.4 Avgrensning

I tillegg til mandatteksten og bakgrunnen for den, er det to andre forhold som har vært styrende for utvalgets avgrensing: Det øvrige arbeid som foregår om tilgrensende spørsmål, og tiden vi har hatt til rådighet.

Flere momenter som er av betydning for både den institusjonelle og individuelle akademiske friheten utredes parallelt med utvalgets arbeid. Eksempler på dette er et utvalg som ser på finansiering,12 et analyseoppdrag om akademisk frihet og tillit til forskningsbasert kunnskap,13 og Ytringsfrihetskommisjonen,14 som blant annet ser på de generelle utviklingstrekk med som påvirker måten ytrings- og informasjonsfriheten virker på, og de muligheter utfordringer en ny teknologisk infrastruktur representerer. Der vi har oversikt over disse parallelle arbeidene, viser vi til de deler som er relevante for spørsmål om den akademisk ytringsfrihet. For øvrig avgrenser vi mot de spørsmål som behandles der.

Utvalget hadde sitt første møte 3. september 2021, og skal levere i mars 2022. Det er begrenset hva vi kan utrede og foreslå i et såpass kort tidsrom. Dette gjør at vi avgrenser mot flere spørsmål som også er viktige for den akademiske ytringsfriheten.

I tillegg til forskning, undervisning og formidling, er kunstnerisk utviklingsarbeid en særskilt del av det akademiske virket. Kunstneriske ytringer er helt sentrale for realisering av ytringsfrihetens begrunnelser generelt, og den akademiske ytringsfrihetens sannhetssøkende mål spesielt. Vi har ikke hatt mulighet til å gå i dybden på de særlige akademiske ytringsfrihetsspørsmål kunstnerisk utviklingsarbeid reiser. Betraktninger og tiltak i denne utredningen gjelder for slikt arbeid så langt de passer.

Akademisk ytringsfrihet forutsetter både ytringsfrihet og akademisk frihet. Det er mange forutsetninger som må være på plass for at den akademiske frihet skal kunne ivaretas. Det må finnes institusjoner, og de må være organisert og administrert. Institusjonenes strategier for retning i forskningen og institusjonelle prioriteringer av kvalitet kan gå på bekostning av vitenskapelig ansattes frihet til å velge prosjekter og forskningsspørsmål. Noen må finansiere både institusjonene og de ulike forsknings-, undervisnings og formidlingsprosjektene. Den statlige og institusjonelle styring og stillingsstruktur må ha både den institusjonelle og den individuelle akademiske frihet for øyet. Finansiering og prioriteringer må skje på en måte som gir rom for den akademiske friheten, både formelt og reelt. Rettslige reguleringer for ivaretakelse av bl.a. personvern og etiske retningslinjer og fordringer kan begrense den akademiske frihet både i forsknings, undervisnings- og formidlingsoppdraget. Flere av disse utfordringene er beskrevet i NOU 2006: 19 Akademisk frihet, kapittel 4.15 Vi kommer inn på noen av dem i vårt kapittel 6 der de er relevante, men har ikke gått i dybden på disse.

3.2 Hvorfor er akademisk ytringsfrihet viktig?

Den akademiske ytringsfriheten er nødvendig for å fremme en rekke av de idealene rettsstatlige demokratier forutsetter.16 I dette kapittelet peker vi på noen av dem. I praksis utfordres disse idealene på en rekke måter. Vi beskriver noen av utfordringene i kapittel 6.

Akademisk ytringsfrihet: et varig aktuelt samfunnsansvar

Ursula von der Leyen, EU-kommisjonens president, Nobel Prize Summit 2021:

A widespread scientific culture is the only antidote against a mentality that sees conspiracies everywhere. So yes, our democracies need science, and yes, we need a new enlightenment.

Konspirasjoner florerer, og er vanskelige å kurere selv med kunnskap. Inntil videre har vi ikke noen annen medisin, derfor er akademisk ytringsfrihet viktig.

Fravær av informerte stemmer – både de som har rett og de som tar feil, og slik skaper trinn på stigen mot nye innsikter – svekker våre offentlige samtaler. Det blir mindre sannhetssøken. Offentlighetene kan bli mer konforme – eller mer forvirrende. Også i møte med mindre sammenhengende tankegods enn konspirasjonsteorier – fra bevisst feilinformasjon til helt tilforlatelige feilslutninger, er mer kunnskap, mer innsikt, mer refleksjon, nødvendig.

David Humes antagelse om at fornuften er følelsenes slave, har støtte i studier av menneskelig adferd: Følelser og intuitive antagelser avsporer oss fra rasjonell sannhetssøken hele tiden – vi tror vi har rett, men vi tar ofte feil. Kognitive «bias» eller slutningsfeil,17 gjør at vi lettere tar til oss informasjon som bekrefter det vi allerede mente, uansett om det var feil. Opplysninger om det motsatte avskriver vi, selv når de er riktige. Vi vurderer vitenskapelige bevis som mer overbevisende hvis de stemmer overens med våre forhåndsoppfatninger og moralske verdier. Har vi et særlig motiv for å tro på noe, gjør vi helst det – uten å stille motspørsmål. Vi tror vi selv er saklige og rasjonelle, mens andre har skjulte motiver. I grupper er vi utsatt for dynamikker vi ikke overskuer. Når vi diskuterer med likesinnede, blir vi ikke klokere og mer moderate, vi ender isteden med å tro enda mer på det vi allerede tenkte. I slike bobler eller ekkokamre blir vi kollektivt mer overbærende selv med åpenbart svake resonnementer. Vi har det med å følge første taler, og jo flere som nikker, jo mindre lyst får vi til å være den som sier imot.

Det tar tid for rasjonaliteten og ettertanken å komme inn og moderere våre intuitive, følelsesdrevne (feil)slutninger. Den tiden tar vi oss ofte ikke, «så fort allting snurrer rundt med oss». I en hverdag som er økende kompleks, der informasjonstilgangen og -utvekslingen er enorm og enormt rask, blir våre menneskelige svakheter enda tydeligere. Særlig når de får hjelp av algoritmer med mål og virkemåte vi har lite innsikt i. Vi luller oss inn i ekkokamre eller lar oss opprøre til fornuftens fortrengsel. Det blir større avstand mellom de som har, og de som ikke har, kvalitetssikret kunnskap. Akademisk ytringsfrihet er ingen tilstrekkelig, men én helt nødvendig motgift mot dette.

Samfunnet trenger at etablerte sannheter utfordres

Hverdagen vår er full av selvfølgeligheter som en gang var sensasjonelle, vitenskapelige gjennombrudd. Eksempler på dette er elektrisiteten, fly, røntgenmaskiner, penicillin, GPS-teknologi, for å nevne noen. En avgjørende drivkraft bak disse og en rekke andre oppdagelser har vært evnen og viljen til å søke sannhet – og dermed også utfordre etablerte sannheter. Gjennom historien har denne drivkraften tidvis vært forbundet med risiko for eget liv (som Giordano Bruno) eller rykte (som Nicolaus Copernicus eller Charles Darwin).

Også moderne tid byr på eksempler på at det kan ha omkostninger å utfordre etablerte sannheter og de som lever godt på det etablerte. De kan komme ovenfra, i form av politisk motarbeidelse og overstyring eller – eller neden- og utenfra – i form av offentlig uthenging, hets eller regelrette trusler.

Dette er kjent fra forskning på tobakk og kreft, nyere forskning på helse- og miljøeffekter av matproduksjon, eller forskning rundt epidemier og pandemier. Og selv om nytenkning ikke alltid blir møtt med uakseptable reaksjoner, kan vitenskapsfolk som går på tvers av etablerte mønstre og miljøer oppleve at det blir vanskelig å skaffe finansiering: det var lenge tilfellet for utvikling av mRNA-vaksineteknologien som har vært så avgjørende i bekjempelse av koronapandemien.

Som enkeltmennesker og samfunn har vi en overveldende interesse av å sikre gode vilkår for dem som vil søke ny viten og utfordre etablerte sannheter. Et avgjørende slikt vilkår er her den akademiske ytringsfriheten: å komme frem til evidensbasert, ny kunnskap og nye erkjennelser forutsetter nemlig at idéer fritt og frimodig ytres, utveksles, kritiseres og utvikles. Fri og fornuftsbasert diskusjon og kritikk er forutsetninger for vitenskapelige fremskritt – og for at vi som samfunn skal kunne nyte godt av dem.

Demokratiet avhenger av den akademiske ytringsfriheten

Akademisk ytringsfrihet er både en del av og en forutsetning for menneskerettighetene og demokratiet. Retten til å søke, motta, skape og spre alle slags ideer og informasjon er en grunnleggende menneskerettighet, og den akademiske ytringsfriheten er særlig viktig for aktivt å fremme kunnskap som er frembragt ved vitenskapelig metode.

Demokrati forutsetter fri meningsbrytning. Derfor har vi den alminnelige ytringsfriheten, som sikrer retten til å hevde både velbegrunnede og ubegrunnede meninger. Alle – også akademikere – er vernet av denne.

Den akademiske ytringsfriheten er preget av kvalitetskrav både i innhold og form (se 3.1). Den sikrer retten til metodisk å søke og ytre objektiv kunnskap, inkludert retten til å kritisere og få kritikk fra fagfeller. Dermed har den en særlig viktig demokratisk funksjon: Demokratiet trenger informert debatt – for eksempel om hvordan rettsstaten vår fungerer, om like rettigheter for alle er sikret i praksis, om de demokratiske institusjonene og prosessene er effektive i å sikre folks trygghet og grunnleggende tjenester, om nivået på folkelig deltakelse og maktspredning, om forholdet mellom nasjonalt demokrati og internasjonale forpliktelser. Hvis slik sannhetssøken og kritisk debatt ikke kan drives uten frykt for represalier fra statsmaktene eller andre, har vi ikke et demokrati og respekt for menneskerettighetene.

Demokratiet trenger også sterke institusjoner som er uavhengige av statsmaktene. De akademiske institusjonene har en særlig viktig rolle som garantister for at det finnes spillerom for å fremskaffe og ytre kunnskapsbaserte synspunkter, også når disse er kontroversielle eller ubehagelige. De akademiske institusjonene er derfor en essensiell del av vårt demokrati.

Akademisk ytringsfrihet kan fremme sosialt, kulturelt og politisk mangfold

Sterke akademiske institusjoner bidrar til å sikre maktspredning i samfunnet. Den akademiske ytringsfriheten som disse institusjonene beskytter, kan bidra både til mangfold og til forståelse for viktigheten av mangfold. Aksept for den kontrære ytring er en viktig bestanddel i sosial mobilitet, mens mangel på slik aksept er ekskluderende og hemmende for dem som tenker og taler annerledes. Å fremme akademisk ytringsfrihet er derfor viktig for samfunnets politiske, sosiale og kulturelle livskraft.

Akademisk ytringsfrihet kan fremme tillit

Et høyt tillitsnivå er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet: det bidrar til samhold og en felles samfunnsmoral, det styrker enkeltmenneskers muligheter for selvutvikling og det er avgjørende for et velfungerende demokrati. Et fortsatt høyt tillitsnivå i Norge fordrer en åpen samfunnsdebatt. Tillitsnivået i samfunnet er under press av flere grunner, herunder spredning av falske nyheter, polarisering på mange kommunikasjonsplattformer. Desto viktigere er det med et stort spillerom for aktører som bidrar til kunnskapsbasert og løsningsorientert samfunnsdebatt. Å verne og styrke den akademiske ytringsfriheten – og derigjennom også styrke tilliten til forskning og kunnskapsinstitusjoner – er derfor et bidrag til å ivareta en viktig del av den norske samfunnsveven.

Akademisk ytringsfrihet er nødvendig for å løse samtidens store problemer

For å møte de store samfunnsutfordringene i vår tid, trengs ny kunnskap, kritisk vurdering og utfordring av etablerte sannheter, forskningsbasert evaluering av tiltak, kunnskapsbasert prøving og feiling. Mange slike utfordringer – og løsningene på dem – krever politiske avveininger og kan være kontroversielle: klima- og miljøproblemer, epidemiologiske kriser, flyktninge- og migrasjonsspørsmål og sosial og økonomisk ulikhet. Men det er ikke bare politiske diskusjoner som kan bli betente: også grunnleggende søken etter ny kunnskap på slike samfunnsområder kan lett bli gjenstand for kontrovers, mistenkeliggjøring eller i verste fall hets og trakassering. Det gjør det vanskeligere – men desto viktigere – for vitenskapelig ansatte å gjøre bruk av sin akademiske ytringsfrihet: det er nettopp slike situasjoner som virkelig avdekker behovet for kunnskapsbaserte debatter og beslutningsprosesser i samfunnet.

En tilleggsutfordring i de kommende årene er at menneskeheten står overfor et økende tidspress for å løse eksistensielle utfordringer. Klima- og naturkrisen, og de omstillingsbehov den medfører, er så akutte at det vil bli nødvendig med mer kontinuerlig og kritisk dialog mellom forskning og beslutningstagere, evne til raske beslutninger fra sistnevnte, og dertil evne til raskt å korrigere kursen når forskere frembringer ytterligere ny kunnskap. Når vitenskapelig innsats må utøves i et tettere og mer løpende samspill med myndigheter, blir det desto viktigere med forståelse for og forsvar av vitenskapens rolle, og å sikre og fremme akademisk ytringsfrihet.

Akademisk ytringsfrihet kan styrke innovasjon og konkurransevne

Norge har store og voksende omstillingsutfordringer bl.a. som følge av den globale klima- og energitransformasjonen, demografiske endringer og geopolitiske endringer. Med dette vokser også behovet for å styrke norsk innovasjonskraft. I dag er Norge bare måtelig godt plassert i internasjonale sammenligninger av innovasjonskraft. Innovasjon er nødvendig for å sikre fremtidig konkurranseevne, arbeidsplasser og velferdsnivå.

Selve drivkraften for innovasjon ligger i å utfordre etablerte sannheter. Ettersom politikk og samfunnsdebatt ofte tar sitt utgangspunkt i gjeldende teknologier og organisatoriske løsninger, og rådende verdi- og samfunnsoppfatninger, er det behov for mennesker og miljøer som utfordrer konvensjonell visdom og flytter grensene for det vi tror er mulig. Derfor er det viktig at de akademiske institusjonene stimulerer sine ansatte til å bruke sin akademiske ytringsfrihet til å teste nye tanker, debattere, kritisere og forbedre. Denne friheten er også en viktig drivkraft for å søke kunnskap som ikke nødvendigvis umiddelbart ser nyttig ut, men som kan vise seg å bli det: mange epokegjørende oppdagelser og innovasjoner har vært resultat av nysgjerrighetsdrevet forskning som ikke begynte med noe konkret oppdrag.

Akademiske institusjoner er ikke og skal ikke være markedsaktører, men de er like fullt sentrale premissleverandører for næringslivets innovasjon og markedsmuligheter. Internasjonalt kompetitive forskningsmiljø som er kraftsentra for ekspertise og kreativitet, kan bidra til innovasjon i lokalt næringsliv og samtidig trekke kunnskapsbasert næringsliv og investeringer til landet. Slike forskningsmiljø kan også bidra både til å øke samfunnets kunnskapsnivå og sikre kompetent arbeidskraft, som er to av de viktigste faktorene for å styrke nasjonal konkurranseevne.