2 Lønnsutviklingen samlet og etter kjennetegn

• For lønnstakere under ett viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2019 til 2020 var 3,1 prosent. Høy lønnsvekst ved inngangen til 2020 og redusert sysselsetting i 2020, særlig i grupper med lønn under gjennomsnittet, trakk lønnsveksten opp. I nasjonalregnskapet er permitterte inkludert med tilordnet lønn de tre første månedene av permitteringsperioden.

• Beregninger på lønnsstatistikken viser at endringer i fordelingen av lønnstakerne på næringsgrupper, med størst nedgang i næringer med lønnsnivå under gjennomsnittet for alle, trakk årslønnsveksten fra 2019 til 2020 opp med 0,5 prosentenheter, fra 2,6 til 3,1 prosent. Lønnsstatistikken er basert på jobber og måneder med utbetalt lønn, og permitterte på tellingstidspunktene inngår ikke. Forskjellen mellom årslønnsveksten for alle lønnstakere ifølge lønnsstatistikken og for forhandlingsområdene samlet, som er beregnet til 2,2 prosent i 2020, har blant annet sammenheng med forskjeller i populasjoner og beregningsmetoder, herunder hvordan permitteringer gjennom året behandles og får effekt.

• Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn endret seg lite fra 2019 til 2020, ifølge lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå. I 2020 utgjorde den gjennomsnittlige lønnen for kvinner 89,3 prosent av den gjennomsnittlige lønnen for menn for alle heltidsansatte per november. For heltids- og deltidsansatte samlet var kvinners lønn 87,5 prosent av menns lønn, mot 87,8 prosent året før.

• Veksten i gjennomsnittslønn eksklusive opsjons- og naturalytelser fra november 2019 til november 2020 var 2,8 prosent for administrerende direktører i privat sektor og 1,8 prosent for toppledere i offentlig forvaltning. Lønnsveksten for alle heltidsansatte lønnstakere var 2,3 prosent i samme periode. Gjennomsnittslønnen inklusive opsjons- og naturalytelser for administrerende direktører i privat sektor økte med 3,2 prosent fra november 2019 til november 2020.

• Lønnsspredningen i alt målt ved Gini-koeffisienten har endret seg lite etter 2015, etter å ha økt tidligere på 2000-tallet. Blant kvinner har lønnsspredningen økt også etter 2015.

2.1 Innledning

Dette og de følgende avsnittene presenterer utviklingstrekk i lønn i hovedsak basert på statistikk fra SSB klassifisert etter kjønn og andre kjennetegn. Lønnsstatistikken fra SSB er nærmere omtalt i vedlegg 2.

Fra og med publiseringen for 2020 har SSB endret tellingstidspunktet for lønnsstatistikken fra september til november måned.1 De viktigste grunnene til flyttingen er at en større del av lønnsendringene som har kommet i løpet av året fanges opp, aktualiteten på statistikken forbedres og en får et felles tellingstidspunkt med den årlige registerbaserte sysselsettingsstatistikken og statistikken antall arbeidsforhold og lønn. I tillegg har SSB innført en ny metode for beregning av arbeidstid. Det er publisert statistikk for november måned og med ny metode for beregning av arbeidstid tilbake til 2016, med mindre endringer i lønnsnivåer og sammensetning på heltid og deltid. Endringen i månedslønn fra november et år til neste er tilnærmet den samme som målt med september som tellingstidspunkt. I denne rapporten er tidsseriene for lønnsvekst ikke endret tilbake i tid. Lønnsnivåer for 2020 er per november og endringer i lønn fra 2019 til 2020 er fra november til november, mens endringer i lønn for tidligere år er målt fra september til september. I noen tilfeller vises relative lønninger i 2019 målt med både tidligere og ny statistikk.

2.2 Lønnsutviklingen samlet og i enkelte næringer

Tabell 2.1 viser gjennomsnittlig årslønnsvekst etter nasjonalregnskapet og lønnsstatistikken. Lønnsstatistikken er basert på inndeling etter næring og institusjonell sektorgruppering. Dette er en annen gruppering av virksomheter enn inndeling etter forhandlingsområder. Det er også andre forskjeller i avgrensning, i tillegg til forskjeller i beregningsmetoder. Forskjellene mellom årslønnsberegningene i dette kapitlet og kapittel 1, samt årslønnsberegninger i nasjonalregnskapet og lønnsstatistikken, er omtalt i vedlegg 2.

For lønnstakere under ett var årslønnsveksten 3,1 prosent fra 2019 til 2020, ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet. Årslønnsveksten i 2020 har sammenheng med at lønnsveksten var relativt høy ved utgangen av 2019 og tidlig i 2020, og at sysselsettingen falt først og fremst i næringer med lavt lønnsnivå. Det trakk opp det gjennomsnittlige lønnsnivået i 2020. I andre halvår var det oppgang i lønnsutbetalingene som følge av lønnsoppgjørene utover høsten. Nominell årslønnsvekst og reallønnsvekst for Norge siden 1970 vises i boks 2.1.

Ifølge lønnsstatistikken fra SSB var årslønnsveksten for alle lønnstakere 3,1 prosent fra 2019 til 2020. Beregningene som omtales i avsnitt 2.2.1 viser at forskyvninger mellom næringsgrupper trakk årslønnsveksten opp med 0,5 prosentenheter i 2020. Årslønnsveksten i industrien i alt var høyere enn i varehandel totalt fra 2010 til 2015, mens det var omvendt i perioden 2015–2020. For hele tiårsperioden under ett var årslønnsveksten tilnærmet lik i industri og varehandel. I offentlig forvaltning var årslønnsveksten 0,2–0,3 prosentenheter høyere per år enn i industrien i begge femårsperioder. I industrien i alt har årslønnsveksten i tiårsperioden under ett vært om lag som for NHO-bedrifter i industrien, selv om det har vært noe forskjell i de enkelte år, jf. tabell 1.1.

Boks 2.1 Lønnsutviklingen 1970–2020

Note: Tall for 2019 og 2020 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I denne boksen presenteres utviklingen i nominell lønn (årslønn i nasjonalregnskapet, se vedlegg 2) og reallønn¹ siden 1970. Den nominelle lønnsveksten var høy på midten av 1970-tallet, med over 17 prosent i 1975. Dette ga en reallønnsvekst på over 5 prosent. Reallønnsveksten var også over 5 prosent i 1971. Til tross for sterk prisvekst på 1970-tallet var veksten i reallønn samlet for dette tiåret forholdsvis sterk. Lavere lønnsvekst i 1979 skyldtes i stor grad innføring av lønns- og prisstopp. På 1980-tallet varierte lønnsveksten mellom 12,0 prosent i 1981 og 4,4 prosent i 1989. Lønnsveksten i 1988 og 1989 var påvirket av inntektsreguleringslover.² Reallønnsveksten på 1980-tallet sett under ett var lav, og negativ i flere år. Siden begynnelsen av 1990-tallet har både lønns- og prisveksten stort sett vært klart lavere enn på 1970- og 80-tallet, men reallønnsveksten har vært høy. I 2011 og 2012 bidro lav prisvekst til høy reallønnsvekst, men med høyere prisvekst og lavere nominell lønnsvekst falt reallønnsveksten i årene etter. Lavere gjennomsnittlig nominell lønnsvekst og forholdsvis høy prisvekst førte til et fall i reallønnen på 1,8 prosent i 2016. I 2017, 2018 og 2019 tok årslønnsveksten seg opp. I 2018 utliknet prisstigningen nesten veksten i nominell årslønn, men i 2019 økte reallønnen igjen. I 2020 ble reallønnsveksten 1,8 prosent etter nedgang i både nominell lønnsvekst og konsumprisvekst.

Figuren viser reallønnsvekst basert på vekst i årslønn. Utviklingen i reallønn per time har i enkelte år økt mer som følge av nedsatt ukentlig arbeidstid med lønnskompensasjon. Slike endringer fant sted både på 1970- og 1980-tallet.

¹ Vekst i nominell lønn deflatert med konsumprisindeksen.

² Se kapittel 6 i: Eivind Thomassen og Lars Fredrik Øksendal (2017). Modellbyggere. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene 1967–2017. Pax Forlag 2017.

2.2.1 Sammensetningseffekter i lønn i 2020

Endringene i arbeidsmarkedet i 2020 var uten sidestykke. Det store omfanget av permitteringer og arbeidsledighet rammet skjevt på tvers av bransjer og grupper av ansatte. De som ble arbeidsledige eller permittert hadde gjennomgående lavere lønn enn gjennomsnittet. Dermed blir også gjennomsnittlige lønninger og målt lønnsvekst påvirket.

Som beskrevet i NOU 2020: 8 vil permitteringer slå ut ulikt i lønn avhengig av om en ser på nasjonalregnskapet, lønnsstatistikken eller forhandlingsområder. Det følger av forskjeller i datagrunnlag og metode. Tabell 2.2 oppsummerer virkninger av permitteringer i beregninger av lønn per dato og årslønn etter datagrunnlag. Det kan ha stor betydning om en benytter data for én måned, som i Virke-området, eller for alle måneder, som i NHO-området. Det vil også ha betydning at en i lønnsstatistikken, for NHO og for finanstjenester benytter måneder med utbetalt lønn i årslønnsberegninger, mens årslønn i nasjonalregnskapet ikke er påvirket av permitteringer under tre måneder. Videre vil endringer i stillingsandel og forskyvninger av arbeidstid mellom grupper med ulikt lønnsnivå kunne slå ut på årslønnsveksten. Der årslønnen kun omfatter heltidsansatte vil det bli effekter gjennom endringer i sammensetning av disse og utviklingen i variable/uregelmessige tillegg som varierer med aktivitet.

Avsnittene under omtaler sammensetningseffekter i årslønnsveksten fra 2019 til 2020 og i lønn per mai 2020, sammenlignet med mai 2019. Endringer per mai 2020 illustrerer hvordan situasjonen var da pandemien ga størst utslag i arbeidsmarkedet. Vi omtaler også endringene per november, da effektene var klart mindre.

Analysen av lønns- og sammensetningseffekter er her avgrenset til to dimensjoner, næring og yrke.2 Det vil være mange sammensetningseffekter som ikke fanges opp, dvs. framstillingen er ikke uttømmende. Det kunne også vært relevant å se på andre variabler, som kjønn, utdanning og alder. Kvartalsstatistikken over antall arbeidsforhold fra SSB viser bl.a. at jobbnedgangen har vært særlig stor blant unge. Ifølge en rapport fra SSB er unge med lavt utdanningsnivå en dominerende gruppe blant lønnstakere i jobber med lav lønn,3 og bortfall av unge lønnstakere med lavere betalte jobber vil trekke gjennomsnittlig lønn opp. Se også omtalen av utviklingen i arbeidsmarkedet i kapittel 4. I avsnittene som følger beregnes ikke sammensetningseffekten av akkurat denne endringen, men forskyvninger av jobber mellom næringer og yrker vil også fange opp noe av dette.

Sammensetningseffekter innen næringsgrupper, som følge av forskyvninger mellom yrkesgrupper

Det var betydelige endringer i sammensetningen av de ansatte innen flere næringer i fjor. Det ble registrert en stor økning i gjennomsnittslønnen i overnatting og servering, som i all hovedsak ikke skyldtes at ansatte gjennomgående hadde fått økt lønn, men at det hadde blitt færre ansatte med lav lønn. Dette kan analyseres ved å se på forskyvninger mellom yrkesgrupper, som har forskjellige lønnsnivåer, innen hver næringsgruppe. Stolpene i figur 2.2 viser veksten i gjennomsnittlig månedslønn fra mai 2019 til mai 2020 delt opp i en lønnseffekt og en sammensetningseffekt som følge av vektforskyvning mellom yrkesgrupper definert ved første siffer i yrkeskoden.

Forstørr bilde

¹ Vekst i gjennomsnittlig månedslønn i hver næringsgruppe fra mai 2019 til mai 2020, og herav lønnseffekt og sammensetningseffekt. Sammensetningseffekten er effekten av endret sammensetning etter yrkesgrupper (1. siffer) innen næringsgruppen. Heltidsekvivalenter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Det er særlig store effekter av forskyvninger mellom yrkesgrupper innen overnatting og servering og innen personlig tjenesteyting som blant annet omfatter frisørene. I overnatting og servering økte gjennomsnittlig månedslønn med 7,6 prosent, men den underliggende lønnsveksten (lønnseffekten) var 4,7 prosent. Sammensetningseffekten var 3,0 prosent, slik den er målt, men denne næringen, der en ren lønnsvekst (priseffekt) neppe var over 4 prosent i 2020, illustrerer at det også var andre betydelige effekter via sammensetning som ikke fanges opp i denne analysen. Det kan for eksempel være endringer mellom yrkesgrupper på mer detaljert nivå. I personlig tjenesteyting var sammensetningseffekten 2,6 prosent. Det er også noe omfang av dette innen transport, varehandel og i forretningsmessig tjenesteyting. I industrien, der månedslønnen økte med 2,6 prosent, er sammensetningseffekten beregnet til 0,6. I transport var det en nedgang i sysselsettingen på over 13 prosent, og en betydelig sammensetningseffekt på 1,2 prosent.

Med unntak av i offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring er alle sammensetningseffektene positive. Det kan tolkes som at det i nært alle næringsgruppene har vært en vridning mot høyere lønnede yrker. Andelen jobber med lav lønn har blitt redusert i perioden.

Sammensetningseffektene i lønn per november 2020 som følge av vektforskyvning mellom yrkesgrupper fra november 2019 falt for alle næringsgrupper sammenlignet med sammensetningseffekten i mai. I overnatting og servering økte gjennomsnittlig månedslønn med 2,1 prosent i november, hvorav sammensetningseffekten var 0,9 prosent og den underliggende lønnsveksten var 1,2 prosent.

Virkninger av forskyvninger mellom næringsgrupper

Årslønnsveksten ifølge lønnsstatistikken var 3,1 prosent fra 2019 til 2020 for landet under ett. En dekomponering av årslønnsveksten i effekt av endringer i sysselsettingen mellom næringsgrupper (sammensetningseffekt) og annen vekst i gjennomsnittslønn (lønnseffekt) viser at 0,5 prosentenheter av årslønnsveksten skyldes endret sammensetning, mens den beregnede lønnseffekten var 2,6 prosent. Nedgangen i lønnsmottakere i overnattings- og serveringsvirksomhet, som har lavere lønnsnivå enn gjennomsnittet, bidro med om lag halvparten av sammensetningseffekten. Det kan være andre bevegelser som denne beregningen ikke fanger opp i sammensetningseffekten, som forskyvninger mellom yrkesgrupper, aldersgrupper eller andre grupper av lønnstakere innenfor næringsgrupper. Slike bevegelser vil her inngå i lønnseffekten.

Figur 2.3 viser forløpet gjennom 2020 i de månedlige tallene bak årslønnsbegrepet, gitt ved endring fra samme måned i 2019. Analyser på data for 2018 og 2019 viser at sammensetningseffekten i hver måned i 2019 var på nivå med sammensetningseffektene i januar og februar i 2020 i figuren. Både sammensetningseffekten og lønnseffekten tok seg opp gjennom våren 2020, og falt deretter til et lavere nivå, før de økte mot slutten av året. Nedgangen i jobber med utbetalt lønn var størst på våren i 2020, og nedgangen var størst i yrker og næringer med lønn under gjennomsnittet. Samtidig fikk næringer med nedgang i antall lønnsmottakere lavere vekt i lønnsveksten. Lønnsveksten, og lønnseffekten, økte for alle næringsgrupper fra november til desember, mye på grunn av etterbetalinger i desember. Forløpet gjennom året varierer noe fra år til år. Sammenlignet med de to foregående årene er den tydeligste forskjellen den store nedgangen i lønnsvekst i månedene fra juli til november.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Tabell 2.3 viser en beregning av lønns- og sammensetningseffekter fra mai 2019 til mai 2020 med bidrag fra de enkelte næringene basert på månedstall fra lønsstatistikken.4 Over halvparten av den samlede sammensetningseffekten på 1 prosent kommer av redusert sysselsetting i overnatting og servering. Bidraget til den underliggende lønnsveksten var på vel 0,1 prosentenhet og samlet sett bidro overnatting og servering til å forklare om lag 0,8 prosentenheter av veksten i gjennomsnittlig månedslønn på 4,6 prosent for alle lønnstakere. Redusert sysselsetting i varehandel og forretningsmessig tjenesteyting, og i noen grad personlig tjenesteyting, bidro også til å dra opp det gjennomsnittlige lønnsnivået. Sammen med den underliggende lønnsveksten i næringene var bidraget til samlet lønnsvekst på over 1 prosentenhet fra disse tre næringene.

I industrien økte månedslønnen med 2,6 prosent og det ga et bidrag til samlet lønnsvekst fra lønn (lønnsbidrag) på vel 0,2 prosentenheter. Det var også her en betydelig nedgang i sysselsettingen fra mai 2019. Både lønnsnivået og nedgangen i sysselsettingen i industrien var om lag som gjennomsnittet for landet, og endringene i industrien ga ingen bidrag til sammensetningseffekter for landet. Helse- og sosialtjenester, som i stor grad er utenfor privat sektor, og overnatting og servering gir de største bidragene til endring i månedslønn i alt, sistnevnte vesentlig gjennom sammensetningsbidrag og førstnevnte gjennom lønnsbidrag alene, i kraft av sin størrelse.

Effektene av pandemien på sammensetningseffekter i lønn avtok etter mai, i takt med at ledige og permitterte kom tilbake i arbeid. Fra november 2019 til november 2020 (ikke vist i tabell) økte gjennomsnittlig månedslønn i alt med 2,2 prosent, hvorav 0,4 prosentenheter skyldtes endringer i sysselsetting mellom næringsgrupper og 1,8 prosentenheter var bidraget fra økt lønn. Sammensetningsbidraget til den samlede lønnsveksten av redusert sysselsetting i overnatting og servering var redusert til 0,2 prosent i november. Det var ellers små sammensetningseffekter som følge av forskyvninger mellom næringsgrupper i november.

2.3 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

I dette avsnittet presenteres tall for utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn målt for heltidsansatte eller per årsverk der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Lønnsbegrepet er månedslønn per september/november. Også disse tallene kan være påvirket av betydelige sammensetningseffekter i 2020.

Forskjeller i kvinners og menns yrkesdeltakelse, bransje/sektortilknytning, utdanning, arbeidserfaring og kompetanse er fortsatt viktige faktorer bak lønnsforskjellene. Det samme er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Kvinner og menn arbeider i næringer og bransjer med ulik lønnsevne og avtaledekning, og de har ulike stillinger på arbeidsplassene. Både endret antall ansatte kvinner og menn og endring i ulikhetene mellom dem over tid, kan dermed påvirke lønnsforskjellene slik de måles her. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Kvantifisering av ulike bidrag til utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell krever egne analyser.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle grupper sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge. I tabell 2.4 presenteres tre ulike måter å beregne dette på: Gjennomsnittslønn for heltidsansatte, gjennomsnittlig lønn per årsverk og medianlønn for heltidsansatte. Medianlønn finner en ved å sortere lønnen for lønnstakere etter størrelse på lønnen og så finne lønnsnivået for personen i midten. Ved en slik beregningsmetode vil de høyeste og laveste lønnsnivåene være uten betydning.

Fra 2019 til 2020 var forskjellen i gjennomsnittlig lønn mellom heltidsansatte kvinner og menn om lag uendret. Kvinnene tjente i gjennomsnitt 89,3 prosent av menns lønn i 2020, mot 89,4 prosent i 2019. For heltids- og deltidsansatte samlet var kvinners lønn 87,5 prosent av menns lønn i 2020, mot 87,8 prosent året før.

Den relative avstanden mellom kvinners og menns gjennomsnittlige lønn økte selv om lønnsveksten for kvinner var høyere enn for menn i både offentlig forvaltning og i privat sektor og offentlige eide foretak. Hovedårsaken er at lønnsveksten var lavere i offentlig forvaltning, der kvinner utgjør et klart flertall, enn i privat sektor, der kvinner utgjør om lag en tredjedel av årsverkene. I den grad det var sammensetningseffekter i 2020 var disse større for kvinner enn for menn i overnatting og servering, mens det var omvendt i forretningsmessig tjenesteyting, jf. også kapittel 2.2.1.

Målt ved medianlønn økte de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn med 0,4 prosentpoeng fra 2019 til 2020. Ved å sammenligne medianlønn i stedet for gjennomsnittslønn, er forskjellene mellom kvinner og menn mindre. Hovedårsakene til at vi har mindre lønnsforskjeller målt på denne måten, er at menn i større grad enn kvinner er å finne blant de med høyt lønnsnivå og at flere kvinner enn menn er å finne blant de med lavt lønnsnivå. I beregningene av gjennomsnittslønn betyr høye enkeltlønninger blant menn mer enn lave enkeltlønninger blant kvinner.

Sett over en lengre tidsperiode, var det for heltidsansatte en tilnærming fra 2008 til 2015 hvor forskjellen ble redusert med 1,4 prosentpoeng. Fra 2015 er det brudd i serien på grunn av innføringen av a-ordningen og i 2020 har det vært en omlegging av lønnsstatistikken, men i perioden fra 2015 til 2019 ble forskjellene videre redusert hvert år med til sammen 1,9 prosentpoeng. Når vi inkluderer deltidsansatte, ble forskjellen fra 2008 til 2015 redusert med 2,2 prosentpoeng. Her ble også forskjellene redusert hvert år fra 2015 til 2019. Ser vi på forskjellen i medianlønn mellom kvinner og menn, ble lønnsforskjellene redusert fra 2008 til 2015 med 1,7 prosentpoeng og ytterligere med 2,1 prosentpoeng fra 2015 til 2019.

Kvinner og menn fordeler seg ulikt på næringer med ulikt lønnsnivå, og dette bidrar til forskjellen i lønnsnivå mellom kvinner og menn under ett. I tillegg er det forskjeller i gjennomsnittslønnen for kvinner og menn innen næringer. For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter næring vises det til tabell 4.11 (heltidsansatte) og tabell 4.12 (heltids- og deltidsansatte) i vedlegg 4.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 2.5 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanningslengde for heltidsansatte. Fra 2019 til 2020 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn målt etter utdanningslengde redusert for alle utdanningsgrupper. At andelen kvinner blant ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning har økt over tid, har bidratt til at lønnsforskjellene mellom menn og kvinner samlet er mer redusert enn innen enkelte utdanningslengder.

Det er minst lønnsforskjell for de som har grunnskoleutdanning. Størst lønnsforskjell er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år, men dette varierer mellom næringene, se vedleggstabell 4.13. For utviklingen i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter utdanningslengde og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.14 i vedlegg 4.

Kvinner står for fire av ti arbeidsforhold med heltid. Deltidsarbeid er langt mer utbredt blant kvinner enn blant menn, og kvinner står for nær halvdelen av heltids- og deltidsarbeidsforhold under ett.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Figur 2.4 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns i gjennomsnitt etter alder, se også tabell 4.15 i vedlegg 4. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er større enn gjennomsnittet for de over 40 år. Figur 2.5 viser gjennomsnittslønn for kvinner og menn etter alder i 2020. Dette er et tverrsnitt over alle fødselskohorter, og det kan ikke uten nærmere analyse slås fast om bildet av økende forskjeller med økende alder speiler mindre forskjeller i yngre generasjoner eller at forskjellene øker gjennom kvinners og menns yrkesløp.

Note: Brudd i statistikken i 2015. Nytt tellingstidspunkt fra 2019 (ny serie).

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Lønnsforskjeller/inntektsforskjeller mellom kvinner og menn ellers i rapporten

Lønnsforskjeller og inntektsforskjeller mellom kvinner og menn er også omtalt i forbindelse med lønnsforskjeller i ulike forhandlingsområder (kapittel 1.3.8), lønnsutviklingen etter yrke (kapittel 2.4), lønnsutviklingen for ledere (kapittel 2.7), og lønnsfordeling og andel lavlønte (kapittel 2.8). I kapittel 7 vises fordeling av kapitalinntekter mellom kvinner og menn.

2.4 Lønn etter yrke

Yrkeskodene i dette avsnittet er basert på yrkesstandarden STYRK-08. Standarden bygger på de to klassifikasjonsprinsippene kompetansenivå og grad av spesialisering. Hvilken yrkeskode en stilling skal ha, bestemmes av arbeidsoppgavenes krav til kompetanse. Hovedregelen er at ansatte som utfører samme arbeidsoppgaver, skal ha samme yrkeskode.

I tabell 2.6 er det tatt utgangspunkt i heltidsansatte etter firesifret yrkeskode. Lærlinger inngår ikke i materialet. For å begrense datamengden ser en her kun på de yrker hvor det er minst 15 000 heltidsansatte, dvs. 15 000 arbeidsforhold med heltid.

Veksten i gjennomsnittslønn fra november 2019 til november 2020 var 2,3 prosent. For yrkene i tabellen var det høyest lønnsvekst blant butikkmedarbeidere (4,1 prosent) og bilmekanikere (3,1 prosent), og lavest blant lektorer (0,2 prosent) og førskolelærere (0,4 prosent). Tilgang til og avgang fra et yrke gjennom året kan påvirke gjennomsnittslønnen i yrket. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er små for yrker innen undervisning og barnehage og for helsefagarbeidere, mens forskjellene er størst for varehandelssjefer.

2.5 Lønn etter utdanning

Det er store forskjeller på hvor mange ansatte som har henholdsvis lengre/kortere utdanning i de forskjellige næringene, jf. figur 2.6 og vedleggstabell 4.16. For eksempel har 9 prosent av de ansatte i industrien universitets- eller høgskoleutdanning utover 4 år, mens det i staten er 38 prosent. Andelen med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år er 55 prosent i kommune/fylkeskommune, mens den er 15 prosent i industrien. Mens andelen med fagutdanning er 40 prosent i bygge- og anleggsvirksomhet, 35 prosent i industrien og 25 prosent i varehandel, er andelen under 10 prosent både i staten og i helseforetakene.

I enkelte næringer er andelen personer i noen av utdanningslengdene ganske liten. For eksempel innenfor skoleverket er det kun 2 prosent av de ansatte som har grunnskoleutdanning. I bygg og anlegg og i varehandel er det kun mellom 3 og 5 prosent som har universitets- eller høgskoleutdanning lengre enn 4 år. Det er i tillegg en ikke ubetydelig andel lønnstakere med uoppgitt utdanning, og denne andelen er særlig høy i bygge- og anleggsvirksomhet. Det er viktig å poengtere at statistikk for lønn etter næring og utdanningslengde ikke tar hensyn til yrkenes kompetansekrav.

Ansatte med universitets- og høgskoleutdanning over 4 år har økt mest som andel av de ansatte siden 2010, jf. figur 2.6. Andelen med videregående skole eksklusive fagutdanning og andelen med grunnskole som høyeste utdanning er redusert i samme periode. Figuren viser kun utviklingen for heltidsansatte i noen næringer. Hadde vi inkludert deltidsansatte og tatt med flere næringer ville fordelingen mellom de ulike utdanningslengdene kunne blitt noe annerledes.

Forstørr bilde

¹ Brudd i statistikken i 2015. Brudd i statistikken for kommune/fylkeskommune i 2020. Omlegging av statistikken i 2019/2020.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og KS.

Lønnstakere med lang utdanning har i gjennomsnitt høyere lønnsnivå enn lønnstakere med kort utdanning. Antall år med utdanning er imidlertid ikke i seg selv bestemmende for lønn, som avhenger av en rekke faktorer. Figur 2.7 viser lønnsnivåer (målt i faste 2020-kroner) for perioden 2010–2020 etter utdanningslengder innen enkelte næringer.

Forstørr bilde

¹ Fra og med 2012 er opplysninger fra SSBs spørreundersøkelse om innvandrernes utdanningsnivå inkludert.

² Deflatert med konsumprisindeksen.

³ Personer med fagutdanning og eksklusive fagutdanning er inkludert i gruppen videregående skole.

⁴ For kommune/fylkeskommune er tallene fra KS t.o.m. 2019. For nye 2019-tall og 2020 er tallene fra Statistisk sentralbyrå.

⁵ Brudd i statistikken i 2015. Brudd i statistikken for kommune/fylkeskommune i 2020. Omlegging av statistikken i 2019/2020.

⁶ Med unntak av tall fra kommune/fylkeskommune t.o.m. 2019 er månedslønnen basert på utdanningslengden fra året før.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, KS og Beregningsutvalget.

Lønnsforskjellene mellom de ulike utdanningslengdene er størst i helseforetakene for næringene inkludert her. De er ellers større i privat enn i statlig og kommunal sektor. I helseforetakene, staten og i industrien er lønnsnivå for fagutdannede høyere enn for lønnstakere med videregående skole eksklusive fagutdanning, mens det motsatte er tilfelle i varehandel, finanstjenester og kommune/fylkeskommune. I industri og varehandel er fagutdannedes lønn nær gjennomsnittet, mens fagutdannede i det offentlige og i finanstjenester har lønn lavere enn gjennomsnittet.

Fra 2010 til 2020 (justert for bruddet i 2015 og omlegging av statistikken i 2020) økte den relative lønnsforskjellen mellom lengste og korteste utdanningslengde i helseforetakene og i finanstjenester, mens den ble redusert eller var uendret i de andre næringene i figuren.

Tabell 2.7 viser lønnsnivå i 2020 og samlet lønnsvekst de seneste fem årene etter næring og utdanningsnivå. Som nevnt over er noen av gruppene forholdsvis små, jf. figur 2.6 og vedleggstabell 4.16. For små grupper vil veksten i gjennomsnittslønnen lett påvirkes av endringer i gruppen, og veksttallene for uoppgitt utdanning viser stor variasjon mellom de ulike næringene. Disse tallene må tolkes med forsiktighet. Tabell 4.16 i vedlegg 4 viser også årlig lønnsvekst 2011–2020.

2.6 Lønnsutviklingen for deltidsansatte

Tabell 2.8 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde fra 2019 til 2020. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte, og andel arbeidsforhold med deltid i lønnsstatistikken5.

Forskjellen i lønn mellom deltidsansatte og heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. Disse sammenhengene kan variere mellom bransjer. For eksempel er det mange unge deltidsansatte i varehandel (figur 2.8), og stor aldersforskjell kan bidra til forskjellen i gjennomsnittslønn mellom heltids- og deltidsansatte. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte næringer har høyere gjennomstrømning enn heltidsansatte og dermed lavere ansiennitet. I overnattings- og serveringsvirksomhet er det en høy andel deltidsansatte både under og over 25 år, mens de over 25 år fordeler seg jevnt mellom heltid og deltid i helse- og sosialtjenester.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årlig lønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i november 2020 på kr 478 680, og en vekst på 1,3 prosent fra samme tid 2019. Per november 2020 hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årlig lønn på kr 608 160, 2,3 prosent høyere enn i 2019.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2020 fra 71,7 prosent for ansatte i finansierings- og forsikringsvirksomhet til 93,6 prosent i bygg- og anleggsvirksomhet, med et gjennomsnitt for alle på 78,7 prosent.

I figur 2.9 presenteres deltidsansattes lønn i prosent av heltidsansatte for årene 2011 til 2020. På grunn av innføringen av a-ordningen er det et brudd i 2015. Det var sannsynligvis tidligere en over-rapportering av vanlig arbeidstid på 37,5 timer per uke, og i tillegg fanger man nå bedre opp deltid enn det som var tilfellet i den utvalgsbaserte statistikken før 2015. Ny metode fra beregning av arbeidstid fra 2020 (med tall for 2019) gir bedre informasjon om arbeidstid i a-ordningen, og gjør det enklere å avgjøre hvem som arbeider heltid og deltid. Endringen medfører blant annet en økning i andelen som jobber heltid. Deltidsansattes lønn som andel av heltidsansattes lønn falt i 2020.

¹ Månedslønn per september t.o.m. 2019. For nye 2019-tall og 2020 er referansemåneden november. Brudd i statistikken i 2015. Omlegging av statistikken i 2019/2020.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

2.7 Lønnsutviklingen for ledere

Dette delkapitlet omhandler lønnsstatistikk for heltidsansatte administrerende direktører i privat sektor inklusive offentlig eide foretak. Administrerende direktører er ansatte med yrkeskode 1120 Administrerende direktør, iht. STYRK-08, og statistikken kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak. Det benyttes samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. månedslønn som er avtalt lønn med faste tillegg, uregelmessige tillegg og bonus.

I avsnittet Lønnsutviklingen for administrerende direktører inklusive opsjons- og naturalytelser benyttes et utvidet lønnsbegrep der opsjons- og naturalytelser og overtidsbetaling er inkludert. I avsnittet Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig forvaltning er lønnsbegrepet fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn), og faste og variable tillegg.

Lønnsveksten er regnet som endring mellom samme måned i to påfølgende år, og kan i det enkelte år ikke direkte sammenlignes med veksten i gjennomsnittlig årslønn fra det ene året til det andre slik den framkommer i tabell 1.1. Over tid vil det likevel bli stor grad av samsvar mellom disse to måtene å beregne lønnsveksten på.

Lønnsutviklingen eksklusive opsjons- og naturalytelser

Tabell 2.9 viser at veksten i gjennomsnittslønn fra november 2019 til november 2020 var 2,8 prosent for administrerende direktører i privat sektor, mens det var en nedgang på 0,1 prosent for toppledere og administrerende direktører i offentlig forvaltning. Nedgangen i offentlig forvaltning har trolig sammenheng med endret sammensetning av gruppen og at lønnstillegg etter 2020-oppgjøret i mange tilfeller ikke ble utbetalt før i desember. Det var en nedgang i antall personer fra 2019 til 2020 på nær 5 prosent totalt og 9 prosent i kommunene, og det var en større nedgang i gjennomsnittlig lønn for toppledere i staten som har det høyeste lønnsnivået innad i gruppen. Lønnsveksten for alle heltidsansatte lønnstakere var 2,3 prosent i samme periode.

Lønnsveksten for ledergruppene i tabellen varierer noe fra år til år. Det gjelder særlig i små grupper, der endringer i sammensetning lett kan slå ut i endret gjennomsnittslønn, og i grupper med stort innslag av bonusutbetalinger som kan variere noe. Et eksempel er direktører i utvinning av råolje og naturgass inkl. tjenesteyting, der gjennomsnittslønnen falt i 2016 og 2017, men økte betydelig i 2018 og 2019, drevet av økte bonusutbetalinger. Antallet direktører i denne næringen falt med 16 prosent fra 2015 til 2017, og økte med 9 prosent fra 2018 til 2019.

For administrerende direktører i privat sektor under ett steg gjennomsnittslønnen med 2,7 prosent per år i gjennomsnitt fra 2015 til 2020. Den høyeste veksten blant gruppene i tabellen i denne perioden finner vi i bygge- og anleggsvirksomhet og varehandel med 3,5 prosent og i finansierings- og forsikringsvirksomhet med 3,4 prosent. Gjennomsnittlig årlig vekst fra 2015 til 2020 var 2,6 prosent for toppledere og administrerende direktører i offentlig forvaltning og også 2,6 prosent for heltidsansatte lønnstakere under ett. I samme periode økte lønningene i industrien med 2,3 prosent i gjennomsnitt per år både for administrerende direktører og for alle heltidsansatte.

Blant administrerende direktører i privat sektor i 2020 utgjorde gjennomsnittslønnen for kvinner 83,3 prosent av gjennomsnittslønnen for menn, 0,5 prosentenheter mer enn i 2019. Lønnsforskjellen var størst i varehandel mv., i finansierings- og forsikringsvirksomhet og i faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting. I industrien og informasjon og kommunikasjon var gjennomsnittslønnen tilnærmet lik, og i transport og lagring og bygge- og anleggsvirksomhet var den høyere for kvinner enn for menn. I disse næringene er imidlertid andelen og antallet kvinnelige administrerende direktører lave. Det siste året økte den relative lønnen for kvinner med mellom 4 og 6 prosentenheter innenfor bygge- og anleggsvirksomhet, transport og lagring, og informasjon og kommunikasjon.

For alle næringer samlet var 22 prosent av de administrerende direktørene kvinner. Andelen kvinner var lavest i bygge- og anleggsvirksomhet og høyest i overnattings- og serveringsvirksomhet, blant næringene i privat sektor i tabellen. Andelen kvinnelige toppledere og administrerende direktører er betydelig høyere i offentlig forvaltning enn i privat sektor, og forskjellen mellom kvinners og menns gjennomsnittslønn er noe mindre.

Lønnsutviklingen inklusive opsjons- og naturalytelser

Tabell 2.10 viser at gjennomsnittslønnen inklusive opsjons- og naturalytelser for administrerende direktører økte med 3,2 prosent fra november 2019 til november 2020.

Mange som telles som administrerende direktør i statistikken leder forholdsvis små foretak og utfører antagelig ikke de oppgavene eller har det ansvaret en vanligvis forbinder med en administrerende direktør. Tabell 2.12 viser lønnsnivå og lønnsvekst for administrerende direktører etter foretaksstørrelse.

I tabell 2.11 er administrerende direktører rangert etter stigende lønnsnivå og inndelt i desiler. Tabellen viser at lederne i 10. desil hadde en gjennomsnittslønn på 2 855 200 kroner per november 2020. Opsjons- og naturalytelser for denne gruppen var 157 300 kroner.

Tabell 2.12 viser gjennomsnittlig lønnsnivå og lønnsutvikling for administrerende direktører etter foretaksstørrelse. Det gjennomsnittlige lønnsnivået er lavest i de minste foretakene. Det kan være flere årsaker til dette, herunder næringsvise forskjeller i foretaksstørrelser og forskjeller i sammensetningen av lederne, blant annet gjennom at statistikken omfatter flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak. Det er ingen tydelig sammenheng mellom foretaksstørrelse og årlig vekst i gjennomsnittlig lønn de siste fem årene. I 2020 økte gjennomsnittslønnen mest i foretakene med mellom 25 og 99 ansatte.

Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige administrerende direktører var per november 2020 82,8 prosent av lønnsnivået for mannlige administrerende direktører. Den relative gjennomsnittslønnen var 79,6 prosent i 2016 og har økt hvert år siden. Lønnsforskjellen er størst i store foretak. For kvinnelige administrerende direktører økte gjennomsnittslønnen fra november 2019 til november 2020 med 3,6 prosent, mens økningen for menn var 3,2 prosent.

Andelen kvinner blant administrerende direktører har økt fra 19,1 prosent i 2016 til 20,8 prosent i 2020. Andelen kvinner er størst i de største foretakene.

Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig forvaltning

Statistikken for toppledere i offentlig forvaltning er delt opp på følgende måte, som presentert i tabell 2.13:

• Kommuner og fylkeskommuner: Øverste administrative leder (rådmenn).

• Staten: Øverste leder i virksomheter i det statlige tariffområdet (angitt som virksomhet i hovedtariffavtalen i staten).

• Offentlig forvaltning i alt: Kommuner og fylkeskommuner, staten og administrerende direktør i næringen Helsetjenester i statsforvaltningen (før 2016 de regionale helseforetakene, herunder også de forskjellige helseforetakene) vektet sammen.

Det er små grupper det er beregnet lønnsvekst for. Endringer i antallet som er med i gruppene, kan derfor gi forholdsvis store utslag i beregnet lønnsvekst.

Veksten i gjennomsnittlig lønn for toppledere i offentlig forvaltning under ett var 1,8 prosent fra 2019 til 2020. For toppledere i kommuner og fylkeskommuner var lønnsveksten 2,5 prosent. For toppledere i staten var lønnsveksten 0,9 prosent. For tiårsperioden fra 2010 til 2020 var gjennomsnittlig, årlig lønnsvekst for toppledere 4,0 prosent i staten, 4,4 prosent i kommuner/fylkeskommuner og 4,1 prosent i offentlig forvaltning under ett.

Toppledere i offentlig forvaltning omfatter også en mindre gruppe av administrerende direktører i helsetjenester i statsforvaltningen. Lønnsnivået for denne gruppen var i november 2020 1 752 800 kroner, og gjennomsnittslønnen falt med 0,1 prosent fra 2019 til 2020. Lønnsveksten for denne gruppen var 2,7 prosent i gjennomsnitt per år for perioden fra 2010 til 2020.

Per desember 2020 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner 1 147 300 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt 1 379 200 kroner per september 2020.

2.8 Lønnsfordelingen

Tallene som presenteres i dette avsnittet omfatter en sammenveiing av lønnen for alle6 lønnstakere basert på et materiale fra SSB. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 1.1, dvs. fast avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid. Det gis et bilde av lønnsfordelingen på et gitt tidspunkt, mens lønn for den enkelte varierer over yrkesløpet.

Lærlinger tjener typisk mellom 30 og 80 prosent av begynnerlønnen for faglærte i samme yrke, i henhold til en avtalt lønnsstige. Det kan gi et skjevt bilde av lønningene nederst i fordelingen å inkludere lærlinger. Figur 2.10 viser fordelingen av samlet lønn for ansatte eksklusive lærlinger i 2020. Data for lønnsfordeling uten lærlinger foreligger bare fra og med 2017. Vedleggstabell 4.19 viser fordelingen i årene 2017–2020 når lærlinger holdes utenfor datagrunnlaget.

Tabell 2.14 viser lønnsfordelingen både med og uten lærlinger inkludert. Gjennomsnittlig lønn blir høyere i alle desiler når lærlinger holdes utenfor, men mest i laveste desil. Når en tar ut lærlinger reduseres lønnsspredningen for menn noe mer enn for kvinner.

Tabellen viser hvor stor del av samlet lønnssum de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2020 mottok de 10 prosentene med lavest lønn (desil 1) 5,6 prosent av samlet lønnssum, mens de 10 prosentene med høyest lønn (desil 10) mottok 19,7 prosent (eksklusiv lærlinger). Det er små endringer i disse andelene de seneste årene.

På grunn av omlegging av statistikken i 2015 er tallene for årene etter 2015 ikke direkte sammenlignbare med årene før. Tall for 2015 beregnet etter den tidligere metoden viser en forskyvning i lønnsfordelingen mot høyere andeler av samlet lønn til gruppene (desilene) med de høyeste lønningene fra 2006 til 2015. Se også omtalen i NOU 2016: 6 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2016.

Over de seneste ti årene har veksten i gjennomsnittslønn vært minst i den laveste desil og størst i den øvre delen av fordelingen. Mens gjennomsnittslønnen i den laveste desilen har økt med 1,9 prosent målt som årlig rate i perioden, har veksten for alle vært 3,0 prosent (inkludert lærlinger). I samme periode har gjennomsnittlig årsvekst i konsumprisindeksen vært 2,0 prosent. Siden personer vil kunne bevege seg mellom lønnsgrupper i perioden, kan ikke utviklingen i lønnsfordelingen si noe direkte om lønnsutviklingen for den enkelte.

Tabell 2.14 viser en oppsplitting av desil 10 i persentiler. Persentil 100 (prosenten med høyest lønn) hadde en gjennomsnittslønn på 2 104 400 kroner og mottok 3,6 prosent av samlet lønn i 2020 (eksklusiv lærlinger). Andelen av samlet lønn som persentilene i øverste desil mottar økte svakt eller var stort sett uendret i perioden 2006–2015, jf. også at veksten i gjennomsnittslønn fra 2006 til 2015 varierte lite mellom persentilene.

Forstørr bilde

¹ Gjennomsnittlig årlig lønn (månedslønn*12) per november. Per heltidsekvivalent.

² Andel av samlet lønnssum i prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Gini-koeffisienten er et summarisk mål på inntektsulikhet og antar verdier mellom 0 og 1. Verdien 0 tilsier at inntektene er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 tilsier at én person mottar all inntekt. Gini-koeffisienten var 0,201 i 2020 (uten lærlinger), og figur 2.11 viser utviklingen over tid. Lønnsspredningen for kvinner og menn under ett har gjennomgående økt på 2000-tallet til 2015. Etter 2015 er Gini om lag uendret samlet og for menn. Blant kvinner har lønnsspredningen økt også etter 2015.

Spredningen i lønn målt ved Gini-koeffisienten (uten lærlinger) er større blant menn enn kvinner; 0,218 for menn og 0,171 for kvinner i 2020. På den annen side har spredningen, målt som prosentvis økning i Gini-koeffisienten, økt mer blant kvinner enn blant menn over tid. Dette ser en også ved at veksten i gjennomsnittslønn over de siste ti årene har vært særlig stor for de øverste desilene blant kvinner.

Note: Brutto månedslønn for alle ansatte (heltidsekvivalenter). Brudd i statistikken i 2015 og 2017. Statistikken er basert på a-ordningen fra 2015 og fra 2017 benyttes tall eksklusive lærlinger, samt nytt tellingstidspunkt i november.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Tabell 2.15 viser fordelingen av lønn blant ansatte i privat sektor og i offentlig forvaltning. Gjennomsnittlig er lønnsnivået for de lavest lønte høyere i det offentlige enn i privat sektor, og de høyest lønte har høyest lønnsnivå i privat sektor. I offentlig forvaltning i 2020 mottok desil 1 6,3 prosent av samlet lønnssum, mens desil 10 mottok 16,5 prosent. I privat sektor mottok desil 1 5,3 prosent av samlet lønnssum, mens desil 10 mottok 20,9 prosent. At lønnsspredningen er større i privat sektor enn i offentlig forvaltning ses også ved at Gini-koeffisienten er 0,225 i privat sektor og 0,146 i offentlig forvaltning. Virkningen av å holde lærlinger utenfor materialet er om lag den samme for offentlig forvaltning og privat sektor.

Lønnsspredningen økte fra 2008 til 2015 i både privat og offentlig sektor, målt ved Gini-koeffisienten. Det er små endringer etter 2015. Over de seneste ti årene har veksten i gjennomsnittslønn vært minst i den laveste desil i begge sektorer, mens lønningene har økt mest i de øverste desilene.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene av lønnsfordelingen, se tabell 2.16. Her er fordelingen først beregnet for heltidsekvivalenter for kvinner og menn under ett, og deretter er det telt opp hvordan henholdsvis kvinner og menn fordeler seg på desilene. I 2020 var 60,4 prosent av kvinnene og 50,1 prosent av mennene i desilene 1–5. Samtidig var 11,1 prosent av kvinnene og 23,5 prosent av mennene i de to øverste desilene. Med unntak av økningen i andelen kvinner i nederste lønnsdesil, er det små endringer i disse andelene fra 2019 til 2020.

Nesten tre av fire lærlinger er menn. Det medvirker til at det er flere kvinner og færre menn nederst i fordelingen når lærlinger holdes utenom. Tall inkludert lærlinger i tabell 2.17 viser at kvinner er underrepresentert i de øverste desilene i lønnsfordelingen, og overrepresentert i de nederste. For menn er det motsatt.

Lavlønn

I forbindelse med tariffoppgjørene har det vært benyttet ulike grenser for utmåling av lavlønnstillegg. Det har også vært brukt ulike prinsipper for omfanget av de lavlønnstillegg som er gitt. Ofte har avtaleområdets gjennomsnitt vært avgjørende, ved andre anledninger bedriftens eller den enkeltes lønnsnivå.

En mye benyttet lavlønnsgrense har vært 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i tariffområdet LO-NHO-området. En slik definisjon av lavlønnsgrensen ville tilsvare kr 430 600 for et fullt årsverk uten overtid i 2020. Med denne definisjonen av lavlønn var 19 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2020, jf. tabell 2.18. For kvinner er andelen 21 prosent og for menn 18 prosent.