Del 4
Gjeldende rett og praksis

9 Likestillings- og diskrimineringsloven

9.1 Innledning

I 2014 ble likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet tatt inn i Grunnloven § 98.

Grunnloven § 98 lyder:

«Alle er like for loven.

Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.»

Lov av 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) presiserer og utdyper grunnlovens likhetsprinsipp og ikke-diskrimineringsprinsipp, og gjelder på alle områder i samfunnet.

Punkt 9.2 omtaler lovens formål og forbudet mot diskriminering, mens punkt 9.3 omtaler vernet mot diskriminering og kravene for å sikre inkludering av funksjonshemmede.

9.2 Formål og forbud mot diskriminering

Likestillings- og diskrimineringsloven skal fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person, jf. § 1 første ledd.

Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Og det presiseres at likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging, jf. § 1 andre ledd. Det presiseres også at loven skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes, jf. § 1 tredje ledd andre punktum.

Forbudet mot diskriminering omfatter både direkte og indirekte forskjellsbehandling, jf. § 6 fjerde ledd. Med direkte forskjellsbehandling menes at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av forhold som omfattes av lovens forbud mot diskriminering, jf. § 7. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av forhold som omfattes av lovens forbud mot diskriminering, jf. § 8.

Likevel er ikke all forskjellsbehandling i strid med forbudet mot diskriminering. Forskjellsbehandlingen er ikke i strid med forbudet når den, jf. § 9 første ledd:

• «a) har et saklig formål

• b) er nødvendig for å oppnå formålet og

• c) ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.»

Alle disse tre vilkårene må være oppfylt samtidig for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig.

9.3 Vern mot diskriminering og krav for å sikre inkludering av funksjonshemmede

9.3.1 Innledning

Loven gir funksjonshemmede et helhetlig vern mot diskriminering. Den stiller krav for å sikre funksjonshemmede inkludering i samfunnet og skal, som nevnt, bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes.

Loven regulerer plikt til universell utforming og rett til individuell tilrettelegging i kapittel 3.

9.3.2 Plikt til å sikre universell utforming

Loven pålegger offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner, jf. § 17 første ledd. Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse, jf. § 17 andre ledd. Plikten til universell utforming gjelder ikke utforming eller tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde for virksomheten, jf. § 17 tredje ledd.

9.3.3 Rett til individuell tilrettelegging

I tillegg til plikten til universell utforming er rett til individuell tilrettelegging regulert i egne bestemmelser i kapitlet. Rett til individuell tilrettelegging av kommunale tjenester er regulert i likestillings- og diskrimineringsloven § 20, rett til individuell tilrettelegging for elever og studenter er regulert i § 21, rett til individuell tilrettelegging for arbeidssøkere og arbeidstakere er regulert i § 22, mens rett til individuell tilrettelegging for gravide arbeidssøkere, arbeidstakere, elever og studenter er regulert i § 23.

Reglene om rett til individuell tilrettelegging er basert på at plikten til generell tilrettelegging ikke kan ta høyde for alle individuelle forskjeller, og at det på noen områder er ekstra viktig å sikre tilgjengelighet for alle. Plikten til generell tilrettelegging kan heller ikke alltid imøtekomme alle former for funksjonsnedsettelser.

Barn med funksjonsnedsettelse har rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale barnehagetilbud, for å sikre likeverdige utviklings- og aktivitetsmuligheter, jf. § 20 første ledd.

At tilretteleggingen av barnehagetilbudet skal være individuell, betyr at tilretteleggingen skal ta utgangspunkt i det enkelte barnet, og så langt som mulig tilpasses det enkelte barnets behov. Innenfor denne rammen kan tilretteleggingen skje både som generelle tiltak for hele barnegruppen eller barnehagen, eller gjennom tiltak som er spesifikt rettet mot det enkelte barnet. Det stilles i tillegg krav om at tilretteleggingen er egnet. Det vil si at de konkrete tilretteleggingstiltakene skal være hensiktsmessige for å imøtekomme behovene til barnet som har behov for tilrettelegging.

Videre har personer med funksjonsnedsettelse rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven av varig karakter for den enkelte, for å sikre et likeverdig tilbud, jf. § 20 andre ledd. Også den individuelle tilretteleggingen av kommunale tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven skal ta utgangspunkt i forutsetningene og behovene til personen som har behov for tilrettelegging. Tilretteleggingen skal være hensiktsmessig for å sikre et likeverdig tilbud. Standardiserte løsninger kan bare anvendes der disse er egnet til å imøtekomme det individuelle behovet.

Det følger av lovforarbeidene at bestemmelsen legger føringer for hvordan kommunale helse- og omsorgstjenester skal utformes og utføres, men at den ikke gir nye materielle rettigheter ut over det som følger av helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven.1

Retten til individuell tilrettelegging gjelder for tjenestetilbud av varig karakter. Det følger videre av de samme lovforarbeidene at tjenester som kan ha varig karakter for eksempel er tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6, som helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse og plass i institusjon, eller avlastningstiltak, som nå er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 nr. 2.

Elever og studenter med funksjonsnedsettelse har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen, for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter, jf. § 21 første ledd.

Tilretteleggingen skal ta utgangspunkt i forutsetningene og behovene til eleven eller studenten som har behov for tilrettelegging. Og det må foretas en konkret vurdering av hva som imøtekommer den enkelte elevens eller studentens konkrete behov.

Det følger av lovforarbeidene at retten til tilrettelegging gjelder uavhengig av om skolen eller utdanningsinstitusjonen er offentlig eller privat, og at tilretteleggingen skal sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter, både når det gjelder kvalitet og omfang.2

Det følger videre av de samme lovforarbeidene at tilrettelegging kan skje både gjennom generelle tiltak overfor hele elev-/studentgruppen, eller gjennom spesifikke tiltak rettet kun mot den aktuelle eleven. Tilretteleggingen kan skje innenfor eller utenfor det ordinære undervisningsopplegget. Retten til tilrettelegging omfatter både fysiske og andre forhold ved lærestedet, undervisningsopplegget, læremidlene (inkludert lærebøker og IKT) og eksamen.

Av lovforarbeidene følger det også at reglene om individuell tilrettelegging overlapper med reglene om individuelt tilpasset opplæringstilbud, spesialundervisning og krav til fysisk og psykososialt miljø i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). Likestillings- og diskrimineringsloven § 21 legger føringer for hvordan tilbudet ved skole- og utdanningsinstitusjoner skal utformes og utføres, men gir ikke nye materielle rettigheter ut over det som følger av sektorlovgivningen.

Retten til individuell tilrettelegging på skole og i utdanning gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om det innebærer en uforholdsmessig byrde, skal det både etter § 20 tredje ledd og § 21 andre ledd særlig legges vekt på:

• «a) tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse

• b) kostnadene ved tilretteleggingen

• c) virksomhetens ressurser.»

Det følger av de ovenfor nevnte lovforarbeidene at begrensningen skal anses for å være en sikkerhetsventil som ikke må tolkes for vidt.

Lovens opplisting av relevante hensyn er ikke uttømmende. Det skal ikke foretas en tradisjonell kost-nytte vurdering. I utgangspunktet må man akseptere at individuell tilrettelegging medfører økte kostnader. Det må også tas med i vurderingen om andre kan ha nytte av tiltakene i form av bedret tilgjengelighet, og om offentlige støtteordninger vil dekke deler av kostnadene.

9.3.4 Håndheving av loven

Saker som gjelder loven kan bringes inn for de alminnelige domstolene. I tillegg til domstolene er Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda gitt en særlig rolle i å håndheve og medvirke til gjennomføringen av loven.

Likestillings- og diskrimineringsombudet gir kun veiledning, og håndhever altså ikke loven. Klager som kommer fra enkeltpersoner som har opplevd diskriminering skal håndheves av Diskrimineringsnemnda. Diskrimineringsnemnda skal imidlertid ikke håndheve reglene om seksuell trakassering, aktivt likestillingsarbeid, eller behandling av lønnsopplysninger. Disse sakene må bringes inn for domstolene.

10 Reguleringen av BPA-ordningen

10.1 Innledning

Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer kommunenes plikt til å yte helse- og omsorgstjenester mens pasient- og brukerrettighetsloven regulerer pasienters og brukeres rettigheter til helse- og omsorgstjenester. Begge lovene inneholder generelle regler som gjelder alle helse- og omsorgstjenester og alle pasienter og brukere.

BPA er regulert både i helse- og omsorgstjenesteloven og i pasient- og brukerrettighetsloven. Kommunens plikt til å tilby BPA følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-8, jf. § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, mens brukerens rett til BPA følger av en egen bestemmelse i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d.

Punkt 10.2 omtaler reguleringen av BPA i helse- og omsorgstjenesteloven mens punkt 10.3 omtaler reguleringen av BPA i pasient- og brukerrettighetsloven.

10.2 Reguleringen av BPA i helse- og omsorgstjenesteloven

10.2.1 Innledning

Kommunen skal sørge for «nødvendige helse- og omsorgstjenester» til de som oppholder seg i kommunen. Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd. Hva som ligger i kravet til «nødvendige» tjenester må ses i sammenheng med kravet til forsvarlige tjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Kravet om forsvarlighet medfører at tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Når det gjelder omfanget og nivået på tjenestene, må de dimensjoneres ut fra en konkret og individuell vurdering av behovet. Dette betyr at kommunen må tilpasse et forsvarlig tjenestetilbud ut fra denne vurderingen.

Kravet til «nødvendige helse- og omsorgstjenester» utdypes i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2. Bestemmelsen angir tjenester og tilbud kommunen blant annet har plikt til å tilby dersom den skal oppfylle sitt ansvar etter § 3-1. I første ledd lister bestemmelsen opp forskjellige typer tjenester og hva de omfatter: 1. Helsefremmende og forebyggende tjenester, 2. Svangerskaps- og barselomsorgstjenester, 3. Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, 4. Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning, 5. Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering, 6. Andre helse- og omsorgstjenester og 7. Dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens.

Personlig assistanse er en av tjenestene som omfattes av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 om andre helse- og omsorgstjenester. Andre helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 omfatter «personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt», jf. nr. 6 bokstav b. Det omfatter også «helsetjenester i hjemmet» og «plass i institusjon, herunder sykehjem», jf. § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a og c.

10.2.2 Personlig assistanse

Reguleringen av personlig assistanse i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 er en videreføring av den tidligere reguleringen av dette i den tidligere sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a og c.

Personlig assistanse er bistand av både praktisk og personlig art. Hva «personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt» omfatter, er nærmere omtalt i lovforarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven, Prop. 91 L (2010–2011).3

Begrepet «personlig assistanse» er valgt for å understreke viktigheten av brukermedvirkning og brukerstyring i tjenesten.

Personlig assistanse omfatter bistand til alminnelig egenomsorg, personlig stell og øvrig personrettet bistand. Det omfatter for eksempel bistand knyttet til å stå opp og legge seg, bistand knyttet til hygiene og toalett og bistand til å innta måltider. Det omfatter videre etter fast praksis i kommunene bistand til å kommunisere, orientere seg og forflytte seg. Det omfatter også hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær og bolig.

Det følger videre av lovforarbeidene at personlig assistanse også omfatter deltakelse i fritidsaktiviteter, og at støttekontakt er én måte å gi personlig assistanse på til dette formålet. Personlig assistanse kan også organiseres som bistand til organisert deltakelse i aktivitetsgrupper og individuelt tilrettelagt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon.

For øvrig fremgår følgende:4

«Personlig assistanse kan være et viktig tiltak i forhold til barn, unge og voksne med psykiske problemer, yngre og eldre med funksjonsnedsettelser, innvandrere som er ukjent med det norske samfunnet, familier med sammensatte problemer, personer med rusmiddelproblemer mv. Det er sentralt at tjenesten ytes med stor grad av brukermedvirkning, basert på en helhetlig vurdering av brukers behov og ønsker.»

Personlig assistanse omfatter også opplæring i dagliglivets gjøremål. Formålet med opplæringen skal være å bidra til å gjøre den enkelte mest mulig selvhjulpen i dagliglivet.

10.2.3 Personlig assistanse omfatter ikke helsetjenester

Personlig assistanse er omsorgstjenester og omfatter i utgangspunktet ikke helsetjenester.

Som det fremgår av punkt 10.2.2 ovenfor, omfatter personlig assistanse personlig stell, egenomsorg, ivaretakelse av hygiene m.m. Slike oppgaver utføres i en del tilfeller av hjemmesykepleien. Dette medfører likevel ikke at tjenestene som ytes uten videre er helsetjenester, som ikke kan kreves organisert som BPA. Tjenester som derimot krever helsefaglig kompetanse, er helsetjenester som normalt ikke skal inngå i tildelingen av brukerstyrt personlig assistanse.

Det er presisert i Rundskriv I-9/2015, at det ofte vil kunne være hensiktsmessig, og i samsvar med intensjonen med ordningen, at kommunen legger enkle helsetjenester inn i BPA-ordningen Rundskriv I-9/2015 punkt 2.2, dersom dette er forsvarlig og personen ønsker det. Det følger videre av rundskrivet at en god rettesnor kan være at det folk til vanlig gjør selv, bør også en assistent kunne gjøre, så lenge det skjer innenfor forsvarlighetskravets ramme. Det fremgår også av rundskrivet at det må vurderes konkret om det er nødvendig med bistand av kvalifisert helsepersonell, om ufaglærte assistenter kan dekke personens bistandsbehov på en forsvarlig måte, eller om det er behov for andre tjenester i tillegg til BPA.

Mange kommuner velger å innlemme enkelte helsetjenester i BPA-ordninger, fordi det kan gi færre å forholde seg til, samt at tjenesten blir mer helhetlig og forutsigbar. Kartlegginger (blant annet Rambøll 2012) viser at en rekke kommuner i dag velger å organisere ulike kommunale tjenester, herunder hjemmesykepleie, som brukerstyrt personlig assistanse. Slik samorganisering skjer i dag ut fra en individuell vurdering. Samtidig viser tall fra Helsedirektoratet at det per 31. desember 2019 var 1 511 personer med BPA, 41 prosent, som i tillegg hadde vedtak om helsetjenester i hjemmet.5 Når personer har både BPA og helsetjenester i hjemmet, vil det i praksis ofte være aktuelt å samordne disse tjenestene.

Ved vedtakelsen av helse- og omsorgstjenesteloven ble begrepet «helse- og omsorgstjenester» innført som et samlebegrep på lovens tjenester og tiltak. I loven ble helsetjenestene og omsorgstjenestene i utgangspunktet regulert likt, og departementet var derfor av den oppfatning at det ikke var nødvendig å foreta en nærmere grenseoppgang mellom de to begrepene.6

Vanligvis vil det være klart om en tjeneste er å anse som en helsetjeneste eller ikke. I enkelte tilfeller kan det likevel oppstå tvil eller uenighet om dette, herunder om en tjeneste skal anses som en helsetjeneste som kan holdes utenfor BPA-ordningen, eller om den skal anses som en omsorgstjeneste som skal trekkes inn både i vurderingen av om det skal innføres en BPA-ordning og hva BPA-ordningen skal omfatte.

10.2.4 Kommunenes plikt til å ha et tilbud om BPA

10.2.4.1 Innledning

Kommunenes plikt til å ha et tilbud om personlig assistanse organisert som brukerstyrt personlig assistanse følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-8. Det følger av bestemmelsen at kommunen skal ha tilbud om personlig assistanse etter § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, i form av praktisk bistand og opplæring, organisert som brukerstyrt personlig assistanse.

10.2.4.2 Tjenester som plikten omfatter

Kommunens plikt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-8 omfatter assistanseformene praktisk bistand og opplæring. Det innebærer at kommunens plikt etter denne bestemmelsen til å ha et tilbud om brukerstyrt personlig assistanse ikke uttrykkelig omfatter støttekontakt, som er en av organiseringsformene for personlig assistanse som er opplistet i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b. Kommunens plikt etter § 3-8 omfatter heller ikke uttrykkelig avlastningstiltak, som er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 nr. 2. Se mer om dette nedenfor, i punkt 10.3.2.

10.2.4.3 Personer som plikten omfatter

Kommunenes plikt til å ha et tilbud om personlig assistanse organisert som brukerstyrt personlig assistanse omtales nærmere i lovforarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven.7

Det fremgår her at brukerstyrt personlig assistanse er beregnet for personer med omfattende funksjonsnedsettelser samt at målet med denne assistanseformen er å bidra til at personen får et aktivt og mest mulig uavhengig liv til tross for funksjonsnedsettelsen. Det fremgår videre:

«Brukerstyrt personlig assistanse innebærer at tjenestemottakeren er arbeidsleder for egne faste assistenter og bestemmer innenfor det tildelte timetallet hvilke oppgaver assistentene skal utføre og når det skal skje. Brukerstyrt personlig assistanse omfatter også brukere som ikke kan ivareta brukerstyringen selv. Dette innebærer blant annet at personer med utviklingshemning og familier med barn med nedsatt funksjonsevne kan få brukerstyrt personlig assistanse. Brukerstyringen ivaretas da av andre personer på vegne av eller i samarbeid med brukeren.»

10.2.4.4 Hva kommunens plikt nærmere innebærer

Kommunene har plikt til å ha ordningen, men de avgjør selv, innenfor rammen av kravet til nødvendige og forsvarlige tjenester, hvilke tjenester som skal tilbys den enkelte person, og om de skal gis i form av brukerstyrt personlig assistanse.

Av lovforarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven fremgår det at:8

«Kommunene skal i vurderingen legge stor vekt på brukerens behov og ønsker. I vurderingen vil det for eksempel kunne være relevant å ta hensyn til hvordan disse tjenestene kan bidra til å legge til rette for deltakelse i arbeidslivet, ivaretakelse av foreldreoppgaver i familier med barn med nedsatt funksjonsevne og lignende.»

Det understrekes at det er viktig at tjenestene som er organisert som brukerstyrt personlig assistanse er reelt brukerstyrte. Det vises i den forbindelse til lovproposisjonens forslag til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd, om at det skal legges stor vekt på hva personen mener ved utformingen av tjenestetilbudet. Det presiseres at det er spesielt viktig at slik medvirkning blir ivaretatt overfor personer hvor brukerstyrt personlig assistanse kan være et aktuelt alternativ for organiseringen av tilbudet.

Oppholdsprinsippet innebærer at en kommune skal sørge for at alle som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Oppholdsprinsippet følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd. Oppholdsprinsippet gjelder generelt innenfor hele det kommunale helse- og omsorgstjenestefeltet, og innebærer at kommunen har et ansvar for alle som oppholder seg i kommunen, uavhengig av om de bor der eller er der i forbindelse med arbeid, studier eller mer kortvarig, for eksempel i forbindelse med reiser. Oppholdsprinsippet i helse- og omsorgstjenesteloven er en videreføring fra den tidligere sosialtjenesteloven og den tidligere kommunehelsetjenesteloven. Oppholdsprinsippet følger også av dagens lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) § 3 første ledd og lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) § 8-1.

10.2.4.5 Mulighet for BPA ved opphold i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner

I dag er det en stor gruppe personer, særlig eldre med omfattende og sammensatte behov for helsetjenester og personlig assistanse, som mottar slike tjenester under opphold i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner. Disse har blitt tildelt plass i institusjon, herunder sykehjem, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c.

Det følger av forskrift 16. desember 2011 nr. 1254 om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 1 at barnebolig, herunder avlastningsbolig, samt institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for rusmiddelavhengige, aldershjem, sykehjem og døgnplasser for øyeblikkelig hjelp regnes som institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c.

Opphold i slike institusjoner kan være langvarige eller midlertidige, ut fra den enkeltes behov. Langtidsplass i institusjon tildeles vanligvis i stedet for helsetjenester og personlig assistanse i hjemmet. Ved tildeling av slik plass i institusjon opphører derfor vanligvis helsetjenester og personlig assistanse som ytes i hjemmet. Ved korttidsplass i institusjon vil det avhenge av personens behov om det i tillegg tildeles helsetjenester og personlig assistanse i hjemmet i perioder da personen ikke har opphold i institusjonen.

Ved midlertidig opphold i institusjon kan det være ønskelig å videreføre ytelse av BPA, for eksempel ved rehabiliteringsopphold eller avlastningsopphold. I slike tilfeller kan kommunen tildele både BPA og korttidsopphold i institusjon samtidig, dersom kommunen finner dette hensiktsmessig.

10.3 Reguleringen av BPA i pasient- og brukerrettighetsloven

10.3.1 Innledning

Rett til å få tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d. Det følger av bestemmelsen at personer med langvarig og stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b har rett til å få slike tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse.

Ved innføringen av bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven ble det reist flere spørsmål om hva som ligger i rettigheten og hvor langt den går.

10.3.2 Tjenester som omfattes av rettigheten

Det er tjenester i form av personlig assistanse som omfattes av rettigheten, jf. punkt 10.2.2 ovenfor.

I Rundskriv I-9/2015 presiseres det at:9

«For å oppfylle målsettingen om et aktivt liv i samvær med andre, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1, må også tiltak utenfor hjemmet inkluderes. Også støttekontakt omfattes av begrepet personlig assistanse.»

I tillegg omfattes avlastningstiltak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 nr. 2 for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne av rettigheten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d første ledd andre punktum.

Når det gjelder støttekontakt og avlastningstiltak fremgår følgende av lovproposisjonen om rett til brukerstyrt personlig assistanse:10

«Tjenestene støttekontakt og avlastning inngår ikke i dagens pliktbestemmelse om brukerstyrt personlig assistanse, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-8. I rundskriv I-20/2000 om brukerstyrt personlig assistanse til kommunene fremgår det imidlertid at det ofte vil være naturlig at de funksjonene støttekontakten skal dekke, tas med ved utmåling av timer til brukerstyrt personlig assistanse.

[…]

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b omfatter begrepet «personlig assistanse» også støttekontakt. Personlig assistanse er derfor brukt i lovteksten som et samlebegrep for praktisk bistand og opplæring og støttekontakt.

[…]

Rett til å få avlastningstiltak for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne organisert som brukerstyrt personlig assistanse fremgår av rettighetsbestemmelsens første ledd andre punktum. Helsetjenester er ikke omfattet av rettigheten, se nedenfor. Dette følger forutsetningsvis når det gjelder det gjelder de andre tjenestene som inngår i rettigheten (praktisk bistand og opplæring og støttekontakt). Avlastningstiltak vil imidlertid i mange tilfelle ha helsetjenester integrert i tiltaket. Det er derfor presisert i forslaget til lovtekst at helsetjenester i avlastningstiltak ikke omfattes av rettigheten.»

Tjenestene som omfattes av rettigheten er avgrenset til tjenester som er nødvendige for å oppfylle helse- og omsorgstjenestelovens krav om forsvarlighet og nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette er også nærmere omtalt i ovenfor nevnte lovproposisjon om rett til brukerstyrt personlig assistanse.11 Her avgrenses det som eksempel mot tilrettelegging for reiser og deltakelse i særlige arrangementer og tjenester som befolkningen ellers må kjøpe dersom de ikke kan utføre oppgavene selv, for eksempel omfattende dyrehold, vedlikehold av hage, bolig og hytte:

«Av helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1 nr. 3 fremgår det at et av formålene med loven er å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Brukerstyrt personlig assistanse er én måte å få dette til på. Dette betyr imidlertid ikke at brukere som får tildelt brukerstyrt personlig assistanse nødvendigvis skal få kommunalt finansierte tjenester som går utover det som er nødvendig for å oppfylle helse- og omsorgstjenestelovens krav om forsvarlighet og nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunen kan, som eget tiltak, velge å gi tilbud om tjenester som går ut over dette, både til BPA-brukere og andre brukere. Dette kan for eksempel være tilrettelegging for ferie og deltakelse i særlige arrangementer, osv. Gjeldende rett tilsier imidlertid ikke at kommunen skal sørge for brukerstyrt personlig assistanse til tjenester som befolkningen ellers må kjøpe dersom de ikke kan utføre den selv, som for eksempel omfattende dyrehold, vedlikehold av hage, bolig og hytte. Det forutsettes at BPA-brukere, som andre brukere av de kommunale helse- og omsorgstjenestene, skal nyttiggjøre seg andre tilrettelagte tilbud innenfor varehandel, transport, studiested eller arbeid.»

10.3.3 Personer som omfattes av rettigheten

Retten omfatter generelt personer med behov for personlig assistanse. Den omfatter både personer som er i stand til å ha arbeidslederrollen selv, og personer som har behov for bistand med arbeidsledelsen fra en medarbeidsleder. Dette kan gjelde både barn og ungdom under 18 år og voksne personer som ikke kan styre ordningen selv.

Retten omfatter ikke personer som er 67 år eller eldre. Etter en lovendring som trådte i kraft 1. juli 2020 omfatter den likevel de som fikk innført en BPA-ordning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d før de fylte 67 år.

Det er presisert i Rundskriv I-9/2015 at retten til BPA er knyttet til person, ikke boform.12 Av rundskrivet fremgår videre:

«Personer som bor i samlokaliserte boenheter kan derfor også ha rett til BPA. Avhengig av hvordan bofellesskapet er organisert, kan det oppstå ulike praktiske problemstillinger der en eller flere beboere ønsker å organisere tjenestene sine som BPA. Slike problemstillinger kan for eksempel dreie seg om bomiljøet, forholdet til andre beboere og deres tjenestetilbud og utnyttelse av personalressursene i boligen. De spørsmålene og problemstillingene som oppstår må besvares og løses konkret innenfor rammen av gjeldende rett og dialog og samarbeid med brukeren.

Selv om en bruker i et bofellesskap vil ha krav på å få tjenester organisert som BPA når vilkårene i rettighetsbestemmelsen er oppfylt, kan det tenkes at enkeltes behov kan ivaretas bedre gjennom kommunens øvrige tilbud. I slike tilfeller bør kommunen sørge for å ivareta sin veiledningsplikt etter forvaltningslovens § 11, slik at brukeren får mulighet til å velge den organiseringen som gir den beste løsningen for vedkommende. Herunder kan kommunen også vurdere bedre individuell tilpasning og tilrettelegging av det øvrige tjenestetilbudet, der dette er mulig.»

10.3.4 Langvarig og stort behov

Retten omfatter personer med langvarig og stort behov for personlig assistanse.

Med langvarig behov menes behov ut over 2 år. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d tredje ledd.

Med stort behov menes et tjenestebehov på minst 32 timer per uke. Personer med tjenestebehov på minst 25 timer per uke har likevel rett til å få tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse, med mindre kommunen kan dokumentere at slik organisering vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d fjerde ledd.

Kommunen skal fastlegge hvor mange timer det er behov for i det enkelte tilfellet. Dersom kommunen vurderer personens bistandsbehov til minst 32 timer per uke, og bestemmelsens øvrige vilkår er oppfylt, vil personen i utgangspunktet ha en rett til å få den personlige assistansen, eventuelt avlastningen, organisert som BPA.

Når det gjelder personer med tjenestebehov på minst 25 timer per uke fremgår følgende av lovforarbeidene til bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven:13

«Brukere med et tjenestebehov på minst 25 timer per uke (men mindre enn 32 timer per uke) vil også ha rett på BPA med mindre kommunen kan dokumentere at slik organisering av tjenester vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen. I intervallet mellom 25 og 32 timer kan kommunen med andre ord bare avstå fra å innfri denne rettigheten dersom tilbudet medfører vesentlig økt kostnad for kommunen.

Om organiseringen av tjenester vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen vil bero på en konkret helhetsvurdering der størrelsen på den økte kostnaden vurderes ut fra de ressurser kommunen ellers ville brukt i den konkrete sak. Ikke enhver økt kostnad vil føre til at rettigheten bortfaller. Økningen må være vesentlig. Det er stilt krav til at kommunen skal dokumentere dette, dvs. vise hvordan de er kommet frem til at organiseringen av tjenester som BPA vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen. Det er ikke stilt formelle krav til dokumentasjonen.»

10.3.5 Føringer for fastsettelsen av timeantallet

10.3.5.1 Innledning

Føringer for fastsettelsen av timetallet fremgår av Rundskriv I-9/2015:14

«Hvis brukerens bistandsbehov er uforutsigbart eller varierende fra uke til uke, vil det være det gjennomsnittlige timebehovet som må legges til grunn ved vurderingen av om vedkommende har rett til BPA. Dersom deler av personens bistandsbehov kan dekkes på en forsvarlig måte ved bruk av for eksempel velferdsteknologiske løsninger, kan dette tas med i vurderingen av timebehovet. Timer til administrasjon av BPA-ordningen, eller til eventuell bistand med dette, regnes ikke med ved rettighetsvurderingen.

Når avlastningstimer skal beregnes, er det det gjennomsnittlige antall timer avlastning som personene med foreldreansvaret har behov for i uken, som er avgjørende. Dersom avlastningen tidligere har vært gitt i form av f.eks. døgnopphold i avlastningsbolig, må det ved søknad om BPA gjøres en ny konkret vurdering av avlastningsbehovet i form av timer pr. uke. Dersom det for eksempel tidligere har blitt gitt 48 timer i avlastningsbolig vil det ikke alltid være nødvendig med det samme antallet BPA-timer for å dekke avlastningsbehovet. Avgjørelsen av hvor mye avlastning som er nødvendig må bygge på en helhetlig kartlegging av den enkelte families behov og muligheter. I vurderingen av avlastningsbehovet vil det også være relevant å se hen til foreldrenes/pårørendes arbeidsforpliktelser.»

10.3.5.2 Tjenester som krever flere enn én tjenesteyter til stede og nattjenester

Tjenester som krever flere enn én tjenesteyter til stede eller nattjenester omfattes ikke av retten, med mindre personen kontinuerlig har behov for slike tjenester.

Det vil si at dersom en person i et tidsrom har et punktvis behov for to eller flere tjenesteytere til stede, eller punktvis behov for nattjenester, så har personen ikke rett til BPA i dette tidsrommet. Dersom personen derimot har et kontinuerlig behov for mer enn én tjenesteyter, eller kontinuerlig én til én bemanning om natten, vil den som har assistansebehovet ha rett til å få disse tjenestene organisert som BPA.

Om dette fremgår følgende av lovforarbeidene til bestemmelsen:15

«Departementet ser, som flere av høringsinstansene peker på, at nattjenester og tjenester som krever flere enn én tjenesteyter til stede for mange brukere kan ivaretas på en hensiktsmessig måte ved en BPA-organisering. Kommunene har også mulighet til å inkludere dette i BPA-tilbud etter pliktbestemmelsen etter en individuell vurdering, hvor kommunen også kan ta hensyn til lokale forhold og ressurser. Dersom den enkelte bruker skal kunne kreve dette organisert som BPA, vil det imidlertid medføre økte kostnader for kommunen generelt. Departementet har ikke hatt mulighet for å beregne kostnader ved en slik eventuell utvidelse i forhold til høringsnotatet i forbindelse med arbeidet med lovproposisjonen. Departementet opprettholder derfor forslaget om at tjenester på natt og tjenester som krever flere enn én tjenesteyter til stede i utgangspunktet holdes utenfor rettigheten til å få tjenestene organisert som brukerstyrt personlig assistanse

Enkelte brukere kan imidlertid ha et så omfattende hjelpebehov at de vil være avhengig av kontinuerlig bistand gjennom natten, der kommunen må sikre én til én bemanning i forhold til brukeren. Argumentet om økte kostnader for kommunen vil bare i begrenset grad være gyldig i disse tilfellene. Det samme gjelder brukere som har kontinuerlig behov for flere enn én tjenesteyter til stede.»

11 Organisering, saksbehandling og vedtak ved vurdering og tildeling av BPA

11.1 Innledning

Etter pasient- og brukerrettighetsloven skal kommunen fatte enkeltvedtak som grunnlag for ytelse av BPA, jf. § 2-7 andre ledd.

De alminnelige reglene om saksbehandling og vedtak i forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder for vedtak om BPA. Saksbehandlingsreglene i pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven gjelder dels i tillegg til og dels i stedet for reglene i forvaltningsloven, og ved motstrid går de foran reglene i forvaltningsloven, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-2.

Et hovedformål med reglene om saksbehandling og vedtak er å sikre at den enkelte tilbys riktige tjenester, i tilstrekkelig omfang og til rett tid.16 God saksbehandling skal videre ivareta en rekke hensyn som er viktige for den som har behov for helse- og omsorgstjenester, herunder BPA; at tjenestebehovet blir tilstrekkelig grundig utredet, at den enkelte får mulighet for medvirkning og at grunnleggende personvernhensyn og rettssikkerheten for øvrig ivaretas. Samtidig skal disse hensynene balanseres mot hensynet til effektiv forvaltning og riktig bruk av offentlige ressurser.

Både saksbehandlingen og vedtaket om tildeling av tjenester skal være forsvarlig, på samme måte som selve tjenesteytingen skal være forsvarlig. Forvaltningsloven, helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven inneholder en rekke regler som stiller krav til saksutredning og vedtak, og dermed også vedtak som gjelder BPA, for å bidra til å oppfylle forsvarlighetskravet. Dette omfatter blant annet krav om informasjon, veiledning og brukermedvirkning, krav om individuell vurdering av behovet for tjenester, forbud mot usaklig forskjellsbehandling, regler som sikrer forutsigbarhet for den enkelte, krav om saklighet, objektivitet og grundighet og krav om begrunnelse for vedtak.

Punkt 11.2 omtaler organiseringen av forvaltningen av helse- og omsorgstjenester i kommunene, punkt 11.3 omtaler utredningen av behovet for tjenester mens punkt 11.4 omtaler vedtaket om BPA.

11.2 Organiseringen av forvaltningen av helse- og omsorgstjenester i kommunene

Det er oppholdskommunen som har ansvar for å utrede saken, fatte vedtak, yte tjenestene som tildeles og finansiere disse, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd og § 11-1 første og andre ledd.

Kommunene avgjør selv hvordan de organiserer forvaltningen av helse- og omsorgstjenestene. Det er flere modeller for organisering av forvaltningen som er i bruk i norske kommuner i dag. Dette medfører at det varierer fra kommune til kommune hvordan arbeidet med BPA-saker, herunder arbeidet med å utrede, å treffe vedtak og å yte tjenester, er organisert.

Den mest vanlige organiseringsmodellen ser ut til å være en såkalt bestiller-utfører modell, der ansvaret for å utrede og treffe vedtak er skilt tydelig fra ansvaret for praktisk tjenesteyting gjennom plassering i ulike organisatoriske enheter. I en slik modell vil saksutredningen av en BPA-sak skje i en annen organisatorisk enhet enn den som yter BPA-tjenester. Noen kommuner har valgt andre organiseringsmodeller, der ansvaret for både saksutredning og tjenesteyting er plassert i samme organisatoriske enhet.

Det store flertallet av saksbehandlere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og således blant dem som behandler BPA-saker, har høyskoleutdanning innenfor helse- eller sosialfag. Inntrykket er at det er en overvekt av sykepleiere, men med viktige innslag av andre faggrupper som vernepleiere, sosionomer, ergoterapeuter og fysioterapeuter. Saksbehandlere innenfor disse faggruppene har vanligvis omfattende erfaring med ytelse av helse- og omsorgstjenester. En del kommuner, særlig større kommuner og bykommuner, har de senere årene også ansatt én eller flere jurister som saksbehandlere.

Det varierer mellom kommunene hvordan saksbehandlingsrutinene er lagt opp, det er blant annet forskjeller med hensyn til hvilke verktøy som benyttes for å kartlegge tjenestebehov og evne og vilje til å utføre brukerstyring i BPA. Videre varierer det om det er én eller flere saksbehandlere involvert i utredningen av en BPA-sak og om saksbehandlingen er tverrfaglig. Rutinene for gjennomføring av møter med den som har søkt om BPA og brukermedvirkning i saksutredningsfasen varierer også fra kommune til kommune.

11.3 Utredningen av behovet for tjenester

Ofte starter en BPA-sak med at den som har behov for tjenester eller personens partsrepresentant sender en søknad om BPA til kommunen.

Forvaltningen kan også bli kjent med et mulig behov for BPA via pårørende eller via andre tjenesteytere som personen er i kontakt med, for eksempel fastlegen, spesialisthelsetjenesten eller ansatte i kommunens øvrige helsetjenester, på skolen, i barnehagen eller i barnevernet.

Kommunen kan ikke kreve at en person som ønsker BPA skal sende inn en søknad. En muntlig henvendelse er tilstrekkelig til at forvaltningen skal sette i gang saksutredning. Kommunen har plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før den treffer vedtak. Det følger av forvaltningsloven § 17 første ledd. I tråd med dette må kommunen sikre at det foreligger tilstrekkelige opplysninger til at saken kan vurderes og avgjøres på en faglig forsvarlig måte.

Det må avklares i hver enkelt sak om en tverrfaglig vurdering er nødvendig for å sikre en forsvarlig saksutredning. I en del BPA-saker er det gode grunner for å involvere saksbehandlere som har en annen bakgrunn enn rent helsefaglig. Personlig assistanse til dagliglivets gjøremål omfatter andre tjenester enn helsetjenester og kan noen ganger tilsi at en saksbehandler med alternativ fagbakgrunn trekkes inn, og noen ganger kan det oppstå rettslige spørsmål som tilsier at det trekkes inn en jurist for å avklare disse spørsmålene.

Det må gjøres en konkret vurdering av hvilke opplysninger som skal innhentes i hver enkelt sak. Det mest sentrale er de opplysningene som kan si noe om tjenestebehovet. Det kan være informasjon om personens mestringsmuligheter (eventuelt med tilpasninger av bolig, hjelpemidler, opplærings-, habiliterings- eller rehabiliteringstiltak) og forhold knyttet til bolig, omgivelser og familie- og livssituasjon.

I BPA-saker er det i tillegg nødvendig å utrede forhold knyttet til personens ønske om BPA opp mot andre måter å yte personlig assistanse, evnen og viljen til å organisere og styre ordningen, hva slags opplæring den enkelte trenger for å kunne ivareta organiseringen og styringen og øvrige praktiske forhold knyttet til organiseringen av den individuelle BPA-ordningen.

Det er bare relevante opplysninger som skal innhentes. Kommunene er pålagt å innhente visse statistiske data om alle personer som søker om eller mottar helse- og omsorgstjenester, jf. forskrift 17. februar 2006 nr. 204 om pseudonymt register for individbasert helse- og omsorgsstatistikk (IPLOS) § 2-1. Opplysningene som registreres i IPLOS er en del av den relevante og nødvendige dokumentasjonen som innhentes når en kommune utreder et behov for tjenester. I tillegg er det ofte nødvendig å innhente mer detaljerte opplysninger, for å få et dekkende bilde av den enkeltes behov for personlig assistanse. For å få utført en tilstrekkelig grundig saksutredning, er det vanlig at det holdes et kartleggingsmøte mellom den som er part i saken og saksbehandler.

11.4 Vedtaket om BPA

11.4.1 Krav til vedtaket og begrunnelsen

Etter pasient- og brukerrettighetsloven skal det fattes vedtak (enkeltvedtak) ved tildeling, endring eller avslag på personlig assistanse, både når assistansen organiseres som BPA og når den organiseres på andre måter. Se pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 andre ledd, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b og § 3-8.

En viktig del av vedtaket er avgjørelsen av om personen skal få innvilget personlig assistanse eller ikke. Dersom personen skal få personlig assistanse må det avgjøres i hvilket omfang – det vil si antall timer personlig assistanse personen skal få. Videre må det avgjøres om den personlige assistansen skal organiseres som brukerstyrt personlig assistanse eller på annen måte, og om den skal gis i form av direkte bistand eller opplæring, slik at personen selv kan mestre en oppgave på sikt.

Et vedtak om BPA skal være skriftlig, jf. forvaltningsloven § 23. Det skal videre begrunnes, og begrunnelsen skal gis samtidig med vedtaket, jf. forvaltningsloven § 24 første ledd.

Med begrunnelse menes at det skal fremgå hvorfor personen oppfyller eller ikke oppfyller vilkårene for å få BPA, eventuelt hvorfor kommunen har kommet frem til at BPA ikke skal gis. Det skal også fremgå hva kommunen har lagt til grunn for utmålingen av timer og hvordan timetallet vil dekke det aktuelle behovet på forsvarlig måte.

Forvaltningsloven stiller også andre krav til vedtaket. Det skal for det første vise til de reglene vedtaket bygger på, det vil si at en fullstendig henvisning til bestemmelser om vilkår og tiltak skal fremgå av vedtaket, jf. forvaltningsloven § 25 første ledd. Hva regelverket går ut på skal forklares på en måte som gjør det mulig for personen å forstå vedtaket og vurdere om regelverket er brukt på riktig måte i saken.

Vedtaket skal også nevne de faktiske forholdene vedtaket bygger på, jf. forvaltningsloven § 25 andre ledd. Dette innebærer et krav om å ta med de relevante opplysningene om personens situasjon, herunder behovet for personlig assistanse, og for å få den organisert som BPA.

De hensynene som har vært avgjørende for resultatet i saken skal også fremgå av begrunnelsen, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd. Dette gjelder både faglige hensyn og hensyn til personens uttalte ønsker. Dette er nødvendig for at personen skal kunne forstå hvorfor vedtaket ble slik det ble, for at det skal være mulig i en eventuell klagesak å avgjøre om vedtaket er i tråd med regelverket og for å kunne gjøre en forsvarlig revurdering av vedtaket dersom situasjonen og behovet for personlig assistanse endrer seg over tid.

11.4.2 Tjenesteytingen

Slik lovverket er utformet starter tjenesteytingen etter at et vedtak er fattet. I praksis er det ofte slik at den enkelte er avhengig av å få nødvendig personlig assistanse allerede før en sak er ferdig utredet og et vedtak foreligger. I disse tilfellene innebærer forsvarlighetskravet og kommunens sørge for-ansvar at det må ytes et behovsdekkende tjenestetilbud mens saken utredes og frem til et vedtak er fattet.

I BPA-saker vil det ofte gå enda lengre tid enn ved annen tjenesteorganisering før en fungerende BPA-ordning er i alminnelig drift. Grunnen til dette er at det tar tid både å inngå nødvendige avtaler med privat tjenesteyter dersom det er aktuelt, det tar tid å ansette assistenter og det tar tid for den som skal være arbeidsleder og eventuelt medarbeidsleder å gjennomføre nødvendig opplæring. Det er derfor viktig at kommunen i vedtaket om BPA avklarer hvordan behovet for personlig assistanse skal dekkes, i påvente av at BPA-ordningen er etablert og i alminnelig drift.

Når BPA-ordningen er i alminnelig drift, er forutsetningen at vedtaket etterleves av assistentene under daglig ledelse av arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder. Arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder skal ha kontroll over bruken av timer, sørge for en hensiktsmessig arbeidsplanlegging og sørge for at ytelse av den personlige assistansen skjer på forsvarlig måte.

11.4.3 Revurdering av vedtak om BPA

De aller fleste som har BPA, har et langvarig behov for personlig assistanse. I de fleste BPA-saker er det beregnet et gjennomsnittlig antall timer per uke. Timene summeres opp og tildeles som en timekonto som den enkelte selv disponerer over i løpet av et kalenderår. Dette gir en fleksibilitet som medfører at det blir noe mindre behov for endring av vedtakene enn når personlig assistanse ytes innenfor mer faste rammer og tidspunkter.

Varigheten av vedtak om BPA varierer mellom kommunene. Noen kommuner fatter løpende (tidsubestemte) vedtak, der det tildeles et antall timer per år frem til behovet endrer seg. Andre kommuner fatter tidsbegrensede vedtak som gjelder for ett og ett kalenderår. Når livssituasjonen og behovet for assistanse endrer seg, vil det bli nødvendig å revurdere BPA-vedtaket. Dette kan således også bli nødvendig underveis i vedtaksperioden for tidsbegrensede vedtak.

Initiativet til å endre vedtaket kan komme fra personen som har behov for assistanse eller fra kommunen. Som regel vil det være i personens egen interesse å be om flere timer med BPA, dersom behovet for assistanse øker. På den annen side vil det være i kommunens interesse å ta initiativ til å redusere timetallet i vedtaket, dersom behovet for assistanse minker.

11.4.4 Veiledningsplikt og rett til informasjon

11.4.4.1 Forvaltningslovens veiledningsplikt

Forvaltningsloven pålegger forvaltningsorganet en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt saksområde, jf. forvaltningsloven § 11 første og andre ledd. Formålet med dette er å gi den enkelte mulighet til å ivareta sine interesser i forvaltningssaken på best mulig måte. Forvaltningsorganet har plikt til av eget tiltak å vurdere den enkeltes behov for veiledning om blant annet gjeldende lover og forskrifter, vanlig praksis, regler for saksbehandlingen, personens rettigheter og plikter og omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet i saken.

11.4.4.2 Rett til å få og plikt til å gi informasjon etter helse- og omsorgstjenestelovgivningen

Pasient- og brukerrettighetsloven gir regler om den enkeltes og pårørendes rett til informasjon, jf. §§ 3-2 til 3-5. Personen har rett til den informasjonen som er nødvendig for å få innsikt i tjenestetilbudet og for å kunne ivareta sine rettigheter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 åttende ledd. Helse- og omsorgstjenesteloven inneholder en bestemmelse som pålegger kommunen en tilsvarende plikt til å gi informasjon, jf. § 4-2 a første ledd første punktum.

Informasjonen skal gis på en måte som blir forstått av mottakeren. Den skal være tilpasset individuelle forutsetninger, blant annet alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Videre skal informasjonen gis på en hensynsfull måte, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 første ledd.

Den nærmeste pårørende kan i visse situasjoner ha rett til informasjon på selvstendig grunnlag. Dette kan være enten etter samtykke fra personen eller dersom forholdene i saken tilsier det, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 første ledd, eller dersom personen er over 16 år og åpenbart ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 andre ledd. For barn og ungdom under 16 år er hovedregelen at både personen selv og foreldrene skal informeres, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 første ledd.

11.4.5 Retten til brukermedvirkning

Retten til medvirkning ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester er slått fast i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon.

Når det gjelder utforming av den enkeltes tjenestetilbud, er det presisert at det så langt som mulig skal utformes i samarbeid med den det gjelder, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd første punktum. Ved utforming av tjenestetilbudet skal det legges stor vekt på hva personen mener, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd andre punktum. Bestemmelsen viderefører det viktige prinsippet fra tidligere sosialtjenestelov § 8-4, om at tjenestetilbudet så langt som mulig bør ta hensyn til den enkeltes behov og ønsker. Det er kommunen som i utgangspunktet utformer tjenestetilbudet og velger hvordan den personlige assistansen skal organiseres, og eventuelt om det er aktuelt med samorganisering, dersom det er behov for helsetjenester i tillegg.

Barn og ungdom har rett til medvirkning ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester, blant annet ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer.

Når barn er små, vil de som har foreldreansvaret for barnet fullt ut ivareta barnets interesser. Foreldreansvaret gir både rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold, herunder forhold som gjelder behov for helse- og omsorgstjenester. De som har foreldreansvaret skal utøve det ut fra behovene og interessene til barnet.

Etter hvert som barnet blir i stand til å danne seg egne synspunkter, skal det gis informasjon og høres, og det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med dets alder og modenhet. Dette fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd fjerde og femte punktum. Da barns og ungdoms rett til medvirkning ble regulert inn i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 i 201717 ble det særlig sett hen til FNs barnekonvensjon artikkel 12 om barns rett til medvirkning og til å uttale seg, Grunnloven § 104, som blant annet grunnlovsfester barns rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 31 som regulerer barns rett til å være med på å ta avgjørelser.

I Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer, omtales barns og ungdoms rett til medvirkning særskilt:18

«Pasient eller bruker som mottar helse- og omsorgstjenester har rett til å medvirke ved gjennomføringen. Dette gjelder også når pasient eller bruker er barn. Det følger av tredje setning at formen på medvirkningen skal tilpasses den enkelte sin evne til å gi og ta imot informasjon. Hva dette nærmere innebærer for barn konkretiseres i fjerde og femte punktum. Det fremgår av fjerde punktum at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal få informasjon og høres. Helsepersonell må altså legge til rette for at barn faktisk blir informert om tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer og undersøkelses- og behandlingsmetoder som finnes og som det eventuelt kan velges mellom. Det må også legges til rette for at barnet får komme med sine synspunkter. Det er midlertid helsepersonell som til slutt bestemmer. Heller ikke barn kan velge et alternativ som ikke er forsvarlig faglig sett.

Av femte punktum følger det at det skal legges vekt på hva barnet mener i samsvar med barnets alder og modenhet. Det må altså foretas en modenhetsvurdering.

Ved utformingen av denne bestemmelsen som kom inn i loven fra 1. januar 2018 er det særlig sett hen til barnelova § 31, Grunnlova § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12. FNs barnekomité har utgitt generelle kommentarer til barnekonvensjonen artikkel 12 [GC-2009-12-CRC], der de blant annet konkretiserer hva som menes med at barnets synspunkter skal «tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet». Dette kan også brukes ved tolkningen av denne bestemmelsen.

Barnekomiteen understreker at barnets alder ikke alene skal være avgjørende for hvilken betydning man skal tillegge et barns synspunkter. Komiteen uttaler i punkt 29 og 30:

«Barns forståelsesnivå er ikke bare en funksjon av deres biologiske alder. Forskning har vist at opplysning, erfaring, miljø, sosiale og kulturelle forventninger og graden av støtte og veiledning også bidrar til å utvikle et barns evne til å danne seg egne synspunkter. Det er derfor nødvendig å gjøre barnets synspunkter til gjenstand for vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Modenhet referer til en persons evne til å forstå og vurdere hvilke implikasjoner en sak har, og barnets individuelle kapasitet skal vurderes. Modenhet er vanskelig å definere. I forbindelse med artikkel 12 er det snakk om barnets evne til å gi uttrykk for sine synspunkter i en sak på en fornuftig og selvstendig måte. Det må også tas i betraktning hvilke følger saken kan få for barnet. Jo større virkning utfallet av saken har på barnets liv, desto mer relevant er en kompetent vurdering av barnets modenhet.»

11.4.6 Saksbehandlingstid og foreløpig svar

Kommunen skal forberede og avgjøre saker uten ugrunnet opphold, det vil si så snart som mulig, jf. forvaltningsloven § 11 a. Dette innebærer at det ikke er noen bestemt saksbehandlingstid kommunen må holde seg innenfor.

Forsvarlighetskravet innebærer at kommunen må vurdere hvilke saker som skal prioriteres og hvor raskt sakene må behandles, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. BPA-saker vil ofte være kompliserte og kreve en del saksutredning, noe som tilsier at saksbehandlingen vil ta noe tid. Samtidig vil det ofte være slik at sakene haster, og derfor må avgjøres raskt.

Dersom saksbehandlingstiden strekker seg ut over en måned, skal det sendes et foreløpig svar med opplysning om årsaken til at saken tar lang tid å behandle og når en avgjørelse kan forventes å foreligge, jf. forvaltningsloven § 11 a.

11.4.7 Klagesaksbehandling

Den som er part i saken, kan klage på kommunens vedtak om BPA dersom personen mener at bestemmelsen er brutt, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 første ledd første punktum.

Reglene for klager på vedtak om BPA følger av kapittel 7 i pasient- og brukerrettighetsloven. I tillegg gjelder forvaltningslovens regler om behandling av klager så langt de passer, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-7 første ledd første punktum.

Klagen sendes til kommunen som har truffet vedtaket om BPA, og som må foreta en ny vurdering av saken, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 første ledd andre punktum. Dette gir kommunen mulighet til å rette opp feil eller foreta en fornyet vurdering av vedtaket, og til å treffe nytt vedtak i saken. Dersom kommunen fastholder sitt vedtak, sendes saken til statsforvalteren, som er klageinstans, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 første ledd første punktum.

Statsforvalteren kan prøve alle sider av saken, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd og pasient- og brukerrettighetsloven § 7-7 første ledd første punktum. At statsforvalteren kan prøve alle sider av saken, innebærer at fire ulike forhold kan prøves:

• om kommunen har lagt rett faktum til grunn (faktum),

• om kommunen har brutt saksbehandlingsreglene (saksbehandlingen),

• om kommunen har benyttet rett lov og om loven er tolket og anvendt rett (rettsanvendelsen) og

• kommunens utøvelse av forvaltningsskjønnet (forvaltningens frie skjønn).

Statsforvalteren skal foreta en selvstendig vurdering av om kommunen har lagt riktige fakta til grunn. Statsforvalteren kan ved behandlingen av klagen også ta hensyn til nye faktiske omstendigheter som har oppstått etter at kommunen behandlet saken. At klagen blir gitt medhold, betyr derfor ikke nødvendigvis at det var noen feil ved det første vedtaket, slik forholdene var da.

Statsforvalteren kan også prøve om kommunen har fulgt saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, og dersom det er gjort saksbehandlingsfeil, om feilen kan ha hatt innvirkning på resultatet i saken.

Til statsforvalterens prøving av kommunens rettsanvendelse hører både spørsmålet om kommunen har tolket loven riktig og den konkrete vurderingen av om det vedtaket som er truffet gir personen et tilbud som oppfyller lovens krav. I Veileder i behandling av klagesaker etter pasient- og brukerrettighetsloven fremgår følgende om statsforvalterens prøving av rettsanvendelsen:19

«Alle avgjørelsene som helse- og omsorgstjenesten treffer om pasienter og brukeres rettigheter etter pbrl. skjer med hjemmel i en konkret lovbestemmelse. Denne inneholder vanligvis ett eller flere vilkår som må være oppfylt for at rettigheten skal inntre, og kan også angi hva det er rettigheten skal gå ut på.

I helse- og omsorgslovgivningen benyttes rettslige standarder og andre skjønnsmessige begreper som «nødvendige helse- og omsorgstjenester» og «klart utilrådelig». Statsforvalteren kan da fullt ut overprøve kommunens vurdering av om klager oppfyller vilkårene for å ha krav på helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Prøvingen av om tjenestene som er tilbudt er forsvarlige og dekker det minstebehov som klager har, inngår i denne vurderingen.»

Statsforvalterens prøvingsadgang er imidlertid begrenset når det gjelder kommunens utøvelse av forvaltningens frie skjønn i ulik grad, alt ettersom det gjelder helsetjenester eller omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-7 første ledd andre og tredje punktum:

• Ved prøving av kommunale vedtak om helsetjenester skal statsforvalteren legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn.

• Ved prøving av øvrige kommunale vedtak skal statsforvalteren legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum.

Kommunens utøvelse av forvaltningens frie skjønn omfatter uansett kun den delen av en avgjørelse hvor kommunen, innenfor de rammer som pasient- og brukerrettighetsloven setter, er gitt mulighet til å anvende et rimelighets- og hensiktsmessighetsskjønn. I Veileder i behandling av klagesaker etter pasient- og brukerrettighetsloven fremgår følgende om dette:20

«Formålet med forvaltningsskjønnet er å gi forvaltningen et politisk handlingsrom. At avgjørelsen er overlatt til forvaltningens frie skjønn, vil vanligvis framgå av selve lovteksten ved at det er en «kan-bestemmelse».»

I praksis kan det være vanskelig både å forstå og å trekke skillet mellom rettsanvendelsen og forvaltningens frie skjønn. Utvalget ba derfor professor Jan Fridthjof Bernt om å utrede særlige utfordringer knyttet til den rettslige rammen for og den praktiske gjennomføringen av klagesaksbehandlingen ved klager over kommunens vedtak og gjennomføring av BPA. Se vedlegget Utredning av professor Jan Fridthjof Bernt. Av utredningen fremgår blant annet følgende om dette:

«I saker om tildeling av ytelser etter helse- og sosiallovgivningen vil dette lokalpolitiske skjønnet så å si unntaksfritt gå på generelle valg – i retningslinjer eller budsjett og organiseringsvedtak. Det faglige og administrative skjønnet i enkeltsaker vil bli utøvd innenfor disse generelle rammene av tilsatte fagfolk og saksbehandlere. Regelen i Forvaltningsloven § 34 om at man skal «legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn» tar klart nok ikke sikte på å skjerme slike individuelle administrative vurderinger mot overprøving, så lenge de ikke er foretatt av eller avspeiler lokalpolitiske valg formulert av folkevalgt organ i kommunen. Riktig forstått har denne begrensningen av prøvingstema ved klage derfor bare helt marginal betydning.

Hovedproblemet her er imidlertid manglende forståelse av skillet mellom rettsanvendelse og forvaltningsskjønn, eller «fritt skjønn» som dette siste betegnes i lovteksten og en del steder i dommer og litteratur. Rettsanvendelsen er forståelsen av de rettslige rammene for de vedtakene som treffes, og av saksbehandlingen og av de formål og hensyn som vedtaket er skal eller kan være basert på. Dette både kan og skal statlige klageinstanser prøve så langt dette er påklaget, og ellers der det er grunn til å undersøke det ut fra de opplysninger som foreligger.

Dette skillet kan være uskarpt eller i alle fall vanskelig å holde fast ved. Forvaltningsskjønnet eller «det frie skjønn» er avgjørelser som treffes ved valg mellom ulike vedtaks- eller handlingsalternativer som hver for seg er lovlige. I det ligger at det organet som treffer vedtak eller har ansvar for en tjeneste, har et spillerom for politisk, faglig eller administrativt skjønn. Grensene for dette skjønnet avgjøres ved tolkning av lover og forskrifter, og etablerte forvaltningsrettslige prinsipper som krav om saklig begrunnelse og likebehandling.

I klager over vedtak om tildeling av ytelser innen helse- og sosialtjenester vil det grunnleggende vurderingstema normalt være om kravene til et forsvarlig tjenestetilbud er oppfylt; etter Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a andre og tredje avsnitt om «pasient eller bruker» har fått «nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen» og «et verdig tjenestetilbud», herunder brukerstyrt personlig assistanse etter bestemmelsene om slike hvis hun har «langvarig og stort behov for slik personlig assistanse». Dette er et juridisk spørsmål, som klageinstansen kan og skal prøve fullt ut, uten noe rom for spillerom av hensyn til lokalpolitisk handlingsrom.»

Statsforvalteren vil kunne avvise en klage på BPA, for eksempel dersom klagen er fremsatt av noen som ikke har klagerett eller klagefristen er oversittet. I tillegg til avvisning, kan mulige utfall av klagen være at opprinnelig avgjørelse blir:

• stadfestet helt eller delvis,

• endret helt eller delvis gjennom en ny realitetsavgjørelse,

• opphevet helt eller delvis uten at saken skal behandles på ny (for eksempel der statsforvalteren opphever et ugyldig vilkår) eller

• opphevet helt eller delvis og saken sendes tilbake til ny behandling hos kommunen.

Statsforvalteren er også klageinstans i visse tilfeller der det ikke er fattet vedtak om BPA, for eksempel gjelder dette en del beslutninger i forbindelse med saksbehandlingen, beslutninger om utsatt iverksettelse av vedtak om reduksjon, avslutning eller endring av vedtak om BPA, beslutninger om journalinnsyn, beslutninger om individuell plan og koordinator og i enkelte tilfeller beslutninger som gjelder tildeling av kommunal bolig.

Statsforvalteren har dessuten ansvar for mottak av meldinger om bruk av tvang og makt som skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner og for overprøving av vedtak om bruk av tvang og makt i gjentatte nødsituasjoner og når det er nødvendig for å dekke grunnleggende behov hos personer med psykisk utviklingshemming.

11.4.8 Dokumentasjonsplikt, plikt til internkontroll og oppfølging

11.4.8.1 Innledning

Det er innenfor helse- og omsorgstjenesten krav til dokumentasjon, oppfølging og internkontroll med tjenesteytingen, blant annet for å sikre at forsvarlighetskravet etterleves. Disse kravene skal imidlertid ikke nødvendigvis praktiseres helt likt i alle tilfeller.

11.4.8.2 Dokumentasjonsplikt etter helsepersonelloven

Helsepersonelloven inneholder regler om dokumentasjonsplikt i kapittel 8. Det følger av disse reglene at den som yter helsehjelp har plikt til å dokumentere dette i pasientjournalen. For ytelse av personlig assistanse, uavhengig av om den er organisert som BPA eller ikke, er utgangspunktet at det ikke er slik dokumentasjonsplikt for personell som yter tjenester som ikke er å anse som helsehjelp, jf. forskrift 16. desember 2011 nr. 1393 om helsepersonellovens anvendelse for personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 2 første punktum.

Dersom ytelsen av den personlige assistansen innebærer bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, jf. forskrift om helsepersonellovens anvendelse for personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 2 andre punktum, foreligger det likevel en dokumentasjonsplikt.

11.4.8.3 Plikt til internkontroll

Kommunen er pålagt plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, og dersom andre tjenesteytere utfører tjenester på vegne av kommunen vil disse også ha dette, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 tredje ledd, jf. femte ledd, jf. § 4-2 første ledd og forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Plikten omfatter både helsetjenester og omsorgstjenester, og dermed ytelse av tjenester organisert som BPA.

Plikten omfatter å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift.

Den systematiske styringen ved hjelp av et styringssystem skal tilpasses virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold, og ha det omfang som er nødvendig, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 5 første ledd. Dette skal dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig, jf. § 5 andre ledd.

Plikten til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, sett i sammenheng med forsvarlighetskravet, kan medføre at kommunen, for å opptre i tråd med disse reglene stiller visse krav om dokumentasjon som skal gjelde enten kommunen selv er tjenesteyter eller den inngår avtale med en annen tjenesteyter. Dermed kan det foreligge dokumentasjonsplikt også for tjenester som ikke er omfattet av helsepersonellovens plikt til å dokumentere i pasientjournal. Dersom kommunen gjennom avtale har pålagt en annen tjenesteyter dokumentasjonsplikt, vil tjenesteyteren ha plikt til å sørge for et fungerende dokumentasjonssystem. Den enkelte assistent vil i forlengelsen av dette ha en plikt til å dokumentere sin daglige utførelse av den personlige assistansen i tråd med arbeidsavtalen som er inngått med tjenesteyter som arbeidsgiver.

11.4.8.4 Oppfølging

Både det som er dokumentert i pasientjournal og i dokumentasjon pålagt i avtale på bakgrunn av forsvarlighetskravet sett i sammenheng med plikten til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, vil kunne danne grunnlag for at kommunen må følge opp forhold som ikke er i tråd med regelverk, vedtak eller avtaler. Dette kan gjelde for eksempel mangler ved ledelsen i en BPA-ordning som går ut over den som har behov for tjenester, eller det kan gjelde forhold som er i strid med arbeidstakernes rettigheter.

11.4.9 Taushetsplikt

Saksbehandlere i kommunen har taushetsplikt etter de alminnelige reglene om dette i forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven §§ 13 flg., jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1. De som omfattes av helsepersonelloven, har i tillegg taushetsplikt etter helsepersonelloven kapittel 5. Den enkelte har en tilsvarende rett til vern mot spredning av opplysninger, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 første ledd.

Det viktigste unntaket fra taushetsplikten gjelder når den som har krav på taushet samtykker til deling av opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1 og helsepersonelloven § 22 første ledd første punktum, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 andre ledd.

Det finnes en rekke regler som gjør unntak fra hovedregelen om taushetsplikt. Samtidig finnes det også regler som pålegger opplysningsplikt.

12 Utgangspunkt og rammer for BPA-organiseringen

12.1 Innledning

Dette kapitlet omtaler en rekke utgangspunkt og rammer som legger føringer for etablering og nærmere organisering av BPA-ordninger. Punkt 12.2 omtaler målet om at BPA-ordninger skal være reelt brukerstyrte mens punkt 12.3 omtaler personer som kan være medarbeidsledere i en BPA-ordning. Punkt 12.4 omtaler de arbeidsrettslige reglene som må ligge til grunn for assistentenes ytelse av personlig assistanse. Punkt 12.5 omtaler krav ved offentlige anskaffelser, mens punkt 12.6 omtaler standardkontrakten for brukerstyrt personlig assistanse. Avslutningsvis i dette kapitlet omtaler punkt 12.7 muligheten for fritt brukervalg.

12.2 Reell brukerstyring

12.2.1 Innledning

I en BPA-ordning er personen enten selv arbeidsleder for ordningen eller arbeidsleder med bistand fra en medarbeidsleder, som i større eller mindre grad ivaretar arbeidsledelsen sammen med eller på vegne av arbeidslederen.

Det er et klart mål at BPA-ordningen skal være reelt brukerstyrt.21 Det er særlig to forhold som påvirker dette. Det ene gjelder ansvaret, myndigheten og oppgavene som i den enkelte BPA-ordningen legges til arbeidsledelsen (den daglige styringen) av ordningen, idet det utgjør rammene for brukerstyringen, se punkt 12.2.2. Det andre knytter seg til BPA-ordninger der medarbeidsleder skal ivareta arbeidsledelsen sammen med eller på vegne av arbeidsleder, og gjelder i hvilken grad medarbeidsleder involverer arbeidsleder i arbeidsledelsen, se punkt 12.2.3.

Både i ordninger som arbeidsleder styrer selv og i ordninger med medarbeidsleder kan det oppstå spørsmål om i hvilken grad det er adgang til å delegere ansvar, myndighet og oppgaver fra arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder til andre personer, se punkt 12.2.4.

12.2.2 Rammene for brukerstyringen – hvilket ansvar, hvilken myndighet og hvilke oppgaver som legges til arbeidsledelsen

Ansvaret, myndigheten og oppgavene som legges til arbeidsledelsen utgjør rammene for brukerstyringen i den enkelte BPA-ordningen, og vil vanligvis være de samme, uavhengig av om ordningen ledes av en arbeidsleder eller av en arbeidsleder sammen med en medarbeidsleder.

Innenfor de rammer som følger av kommunens vedtak og blant annet forsvarlighetskravet, arbeidsrettslige regler og avtaler, vil det være arbeidsleder, eller arbeidsleder sammen med medarbeidsleder, som har ansvar for beslutninger som gjelder hva, hvor, når, hvordan og hvem, blant annet:

• Hva det skal gis assistanse til.

• Hvor assistansen skal gis.

• Når assistansen skal gis.

• Hvordan assistansen skal gis.

• Hvem som skal yte assistansen (ansettes som assistenter).

I hvor stor grad arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder får ansvar for den daglige styringen over disse forholdene vil kunne variere mellom kommuner, mellom tjenesteytere, og ut fra individuelle forhold i den enkelte BPA-ordningen.

Selv om kommunen eller en annen tjenesteyter er den som formelt ansetter assistentene og har arbeidsgiveransvaret for dem, er det forutsatt at arbeidsledelse omfatter å ha stor innflytelse på ansettelsen av assistentene.

Så lenge rammene ikke mer enn nødvendig innskrenker arbeidsleders eller medarbeidsleders mulighet til daglig styring av assistanseordningen, for eksempel kun i den grad som er nødvendig for å ivareta krav som følger av lov eller forskrift, kan man si at det foreligger «reell brukerstyring» i denne betydningen av begrepet.

Jo mer rammene for den daglige styringen innskrenkes, jo mindre blir den reelle brukerstyringen.

12.2.3 Reell brukerstyring i BPA-ordninger der medarbeidsleder skal ivareta arbeidsledelsen sammen med eller på vegne av arbeidsleder

Når en person er arbeidsleder for sin egen BPA-ordning er det en forutsetning at det er denne personen som har det reelle ansvaret for den daglige styringen av BPA-ordningen, og som gjennom det utøver reell brukerstyring. I BPA-ordninger med medarbeidsleder ligger det et særlig ansvar på medarbeidsleder i å sikre reell brukerstyring ved at arbeidsleder får størst mulig rett til selvbestemmelse og anledning til å utvikle seg i arbeidslederrollen.

I Opplæringshåndbok brukerstyrt personlig assistanse BPA står følgende:22

«Uansett hvem som drifter ordningen med BPA, er det tjenestemottakeren, eventuelt dennes medarbeidsleder, som skal være arbeidsleder for assistentene, og det skal være reell brukerstyring i den enkelte BPA-ordning. Kommunen har ansvar for å påse at dette er tilfellet.»

I BPA-ordninger med medarbeidsleder er forutsetningen at arbeidsleder og medarbeidsleder sammen leder BPA-ordningen eller at medarbeidsleder leder BPA-ordningen alene på vegne av arbeidsleder. Det varierer i disse tilfellene i hvor stor grad arbeidsleder selv er i stand til å ta ansvar for arbeidsledelsen. Dersom medarbeidsleder leder sammen med arbeidsleder, er det viktig at det er avklart hva arbeidslederen skal bestemme over og hva medarbeidslederen skal bestemme over.

Det er videre viktig at medarbeidslederen tilrettelegger for at arbeidsleder til enhver tid har størst mulig selvbestemmelse.

I Opplæringshåndbok brukerstyrt personlig assistanse BPA står følgende:23

«Medarbeidslederen har tilsvarende ansvar og oppgaver som arbeidsleder, men må også sørge for at tjenestemottakeren gis mulighet til å medvirke i brukerstyringen så langt dette er mulig. Hvis tjenestemottakeren kan og vil ta del i ansvaret for arbeidsledelsen bør oppgavefordelingen avtales skriftlig.

For å kunne ivareta medarbeidslederfunksjonen er det en forutsetning at vedkommende kjenner tjenestemottakeren tilstrekkelig godt til at brukerstyringen kan ivaretas på en god måte.»

For i størst mulig grad å bestemme selv, må arbeidslederen kunne kommunisere sine behov og ønsker, og bli forstått av medarbeidslederen. Det er derfor viktig at medarbeidslederen kjenner personen godt og evner å forstå og ivareta personens ønsker og behov. I tillegg må det forutsettes en viss grad av tilstedeværelse og nærhet til den daglige ytelsen av assistanse fra medarbeidslederens side. Dette er nødvendig for å kunne ivareta nettopp hensynet til at arbeidslederen får utøvd reell brukerstyring.

Der det er mulighet for det, må arbeidslederen videre gis mulighet for å utvikle sine lederegenskaper, for på sikt å kunne ivareta så mye som mulig av arbeidsledelsen selv. Dette gjelder både når arbeidslederen er barn eller ungdom eller en voksen person som har behov for bistand med arbeidsledelsen. Det er viktig at medarbeidslederen ivaretar ansvaret for å tilrettelegge for økende grad av selvbestemmelse, etter hvert som arbeidslederen får kunnskap, erfaring og rutiner som trengs for i større grad å lede selv.

De senere års samfunnsutvikling har medført at barn og ungdom i større grad blir regnet som selvstendige individer og i økende grad får rett til medvirkning og medbestemmelse i saker som gjelder dem selv. Dette reflekteres i rettsreglene som gjelder på dette området. Det vises i denne sammenhengen både til FNs barnekonvensjon artikkel 12 nr. 1, Grunnloven § 104 og lov om barn og foreldre (barnelova) § 31. Disse rettsreglene vil ikke minst gjelde når foreldre skal ivareta rollen som medarbeidsleder i samarbeid med eller på vegne av barn og ungdom. De medfører at foreldre som er medarbeidsledere i økende grad, i takt med barn og ungdoms alder og utvikling, må involvere og myndiggjøre barnet eller ungdommen.

I Rundskriv I-9/2015 står blant annet følgende om BPA-ordninger med medarbeidsleder:24

«I tilfeller der arbeidsledelsen helt eller delvis skal ivaretas av andre enn brukeren selv eller nære pårørende, må det sørges for at arbeidsledelsen ivaretas av en person som har en slik nærhet til den daglige tjenesteytelsen at reell brukerstyring sikres. Brukeren, eller eventuelt noen som står brukeren nær, må i slike tilfeller kunne formidle brukerens ønsker og behov […]

Kommunen må sammen med bruker og/eller brukers representant vurdere hvilke oppgaver brukeren ønsker og evner å utføre, alene eller med bistand av andre. Dersom det ikke finnes en person som kan ivareta den daglige arbeidsledelsen på vegne av eller i samarbeid med brukeren, kan ordningen ikke defineres som brukerstyrt.»

12.2.4 Adgangen til å delegere ansvar, myndighet og oppgaver i BPA-ordninger gjennom fullmakt

Det er et særlig spørsmål om arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder med ansvar for den daglige styringen av en BPA-ordning har anledning til å overlate ansvar, myndighet og oppgaver til en tredjeperson.

Det er ikke gitt særregler om fullmaktsforhold i BPA-ordninger, og det forutsettes derfor at det er anledning til å gi fullmakt etter de alminnelige fullmaktsreglene, også i ordninger med medarbeidsleder.

Personer over 18 år som er arbeidsledere selv kan gi en ordinær avtalerettslig fullmakt til hvem de vil, til å bistå seg med oppgaver knyttet til arbeidsledelsen. Det kan for eksempel være ønskelig å få hjelp av en annen person til administrative oppgaver, for eksempel å sette opp timelister, mens arbeidsleder selv tar alle avgjørelser som gjelder den direkte personlige assistansen. For å kunne gi en slik fullmakt, er det en forutsetning at fullmaktsgiver er i stand til å forstå hva dette innebærer og ikke er fratatt rettslig handleevne. Fullmakter er regulert i lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) kapittel 2.

Det kan gis fullmakt til å utføre lederoppgaver i form av utøvelse av myndighet og ivaretakelse av oppgaver. Så lenge dette gjennomføres under ledelse av den eller de som leder en BPA-ordning, vil det være reell brukerstyring.

Når det gjelder selve ansvaret arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder har, legges det til grunn at en annen person kan påta seg et visst ansvar, men ikke overta ansvaret. Den eller de som har ansvaret for arbeidsledelsen av en BPA-ordning kan altså ikke frasi seg dette ansvaret. Dersom den eller de som leder en BPA-ordning overfører for mye av ansvaret til en annen person, kan det medføre at det ikke lenger er snakk om en BPA-ordning, fordi det ikke lenger foreligger tilstrekkelig grad av brukerstyring.

12.3 Personer som kan være medarbeidsledere i en BPA-ordning

12.3.1 Innledning

Det er i utgangspunktet bare en person med et lovmessig eller avtalerettslig representasjonsgrunnlag, i form av å være verge eller fullmektig, som kan være medarbeidsleder i en BPA-ordning. Når det gjelder avtalerettslige fullmaktsforhold, vises det til punkt 12.2.4. I dette punktet omtales det å være medarbeidsleder i kraft av vergemål og fremtidsfullmakt.

12.3.2 Verge som medarbeidsleder

Verge for barn og ungdom under 18 år vil være den eller de som har foreldreansvaret for barnet eller ungdommen. Når det gjelder personer over 18 år som har fått oppnevnt verge fordi de ikke er i stand til selv å ivareta sine interesser på det personlige området, må arbeidsledelsen ivaretas av en medarbeidsleder i samarbeid med eller på vegne av arbeidsleder.

Barn og ungdom under 18 år er mindreårige. Det følger av vergemålsloven § 8. Verge er den som har foreldreansvar for den mindreårige etter reglene i barneloven og som er myndig, jf. vergemålsloven § 16. Det følger av samme bestemmelse at dersom den mindreårige er uten fungerende verge, skal statsforvalteren oppnevne ny eller midlertidig verge.

Den som har fylt 18 år og ikke er i stand til å ivareta sine interesser «på grunn av sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelmisbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred», kan få oppnevnt verge hvis det er behov for det. Det følger av vergemålsloven § 20. Vergemålet kan omfatte økonomiske og personlige forhold. Et vedtak om vergemål skal uttrykkelig ta stilling til omfanget av vergemålet, herunder om det skal begrenses saklig eller i tid. Vergemålet skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig. Dette følger av vergemålsloven § 21 andre og tredje ledd. For at en person som er oppnevnt som verge skal kunne ivareta rollen som medarbeidsleder, må vergemålet gjelde det personlige området.

Personen selv, personens nærstående, eksisterende verge og behandlende lege kan begjære opprettelse eller endring av vergemål.

12.3.3 Fremtidsfullmektig som medarbeidsleder

Personer over 18 år som har evnen til å forstå fullmaktens betydning kan opprette en fremtidsfullmakt, jf. vergemålsloven § 79 første ledd. En fremtidsfullmakt er en fullmakt til å representere personen etter at denne «på grunn av sinnslidelse, herunder demens, eller alvorlig svekket helbred» ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser innen de områdene som omfattes av fullmakten. I tilfeller der det er gitt fremtidsfullmakt, kan fullmektigen representere en person som ikke selv er i stand til å ivareta sine interesser innen de områder som omfattes av fullmakten. Fremtidsfullmakter er regulert i vergemålsloven kapittel 10.

I BPA-saker vil bruk av fremtidsfullmakt kunne være aktuelt både i nye saker og i løpende saker. I nye saker vil det kunne være slik at en person som har gitt en fremtidsfullmakt får et behov for både personlig assistanse og bistand med arbeidsledelsen samtidig og av samme årsak, for eksempel etter en ulykke. I løpende BPA-saker vil dette kunne være aktuelt dersom personen med assistansebehovet har en progredierende sykdom eller av andre årsaker forventer å ikke kunne lede sin egen assistanse selv på sikt. Da vil fremtidsfullmektigen kunne overta ansvar, myndighet og oppgaver etter hvert som behovet for bistand i arbeidslederrollen oppstår.

12.4 Arbeidsrettslige regler

12.4.1 Innledning

De arbeidsrettslige reglene gjelder i forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Rollen som arbeidsgiver i en BPA-ordning kan ligge hos enten kommunen eller en annen tjenesteyter.

Assistentene i en BPA-ordning er i utgangspunktet vanlige arbeidstakere, men det er noen sider ved det å arbeide som assistent som skiller seg fra det å arbeide på andre arbeidsplasser.

Arbeidsretten omfatter den kollektive og den individuelle arbeidsretten. Den kollektive arbeidsretten tar hovedsakelig for seg reglene som gjelder mellom arbeidslivets organisasjoner, herunder tariffavtaler og reglene om arbeidstvister, se lov 27. januar 2012 nr. 9 om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og lov 27. januar 2012 nr. 10 om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndsloven). Den individuelle arbeidsretten gjelder hovedsakelig forhold knyttet til det enkelte arbeidsforhold, som stillingsvernreglene, ferie m.m., men i denne utredningen omtaler vi også arbeidsmiljø under den individuelle arbeidsretten.

Reglene er gitt for å beskytte den svakeste parten i arbeidsforholdet, som er arbeidstaker. Derfor er det bestemt både i arbeidsmiljøloven og lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie (ferieloven) at reglene i disse lovene ikke kan fravikes til ugunst for arbeidstaker, med mindre det er særskilt fastsatt, jf. arbeidsmiljøloven § 1-9 og ferieloven § 3.

12.4.2 Kollektiv arbeidsrett

12.4.2.1 Fagforeninger og arbeidsgiverforeninger

Gjennom fagforeninger som organiserer arbeidstakerne opptrer disse som et kollektiv overfor arbeidsgiverne. Fagforeningene har som hovedformål å ivareta medlemmenes interesser overfor arbeidsgiverne i forhold som gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Fagforeningene organiserer som regel arbeidstakere innenfor bestemte yrkesgrupper, bedrifter eller næringer. De landsomfattende hovedorganisasjonene er sammenslutninger av flere fagforeninger.

Det er frivillig for den enkelte arbeidstaker om vedkommende ønsker å være fagorganisert, og i så fall i hvilken fagforening. Derfor er ikke alle personlige assistenter medlemmer av en fagtakerforening. Når det gjelder de som er organisert, er mellom 1 500 og 2 000 assistenter organisert i Fagforbundet, som er tilsluttet LO (Landsorganisasjonen i Norge). Assistentundersøkelsene til Uloba – Independent Living Norge SA viser at en del av respondentene er organisert i andre fagforeninger enn Fagforbundet.

På arbeidsgiversiden er det dannet arbeidsgiverforeninger som organiserer arbeidsgivere eller foreninger av arbeidsgivere. Arbeidsgiverforeningene skal ivareta medlemsbedriftenes interesser overfor arbeidstakerne og overfor offentlige myndigheter i spørsmål som angår næringslivet i Norge. De arbeidsgiverforeningene som er mest sentrale i forhold til BPA er i forhold til privat sektor NHO og Virke, og i forhold til kommunene KS.

12.4.2.2 Tariffavtaler

En tariffavtale er en skriftlig avtale mellom en fagforening og en arbeidsgiverforening eller en enkeltstående arbeidsgiver.

Det er tre hovedtyper av tariffavtaler: hovedavtaler, landsdekkende overenskomster og særavtaler. Hovedavtalene er overordnede, og inngås som regel mellom de landsomfattende hovedsammenslutningene av arbeidstakere og arbeidsgivere. Hovedavtalene er gjennomgående tatt inn som en del av de landsdekkende overenskomstene. Disse inngås gjerne mellom den enkelte fagforening og arbeidsgiverforening eller arbeidsgiver, og regulerer hovedsakelig vilkår knyttet til lønn og arbeidstid. I tillegg finnes det særavtaler som inngås lokalt.

Hovedavtalene inngås som regel for fire år, mens landsoverenskomstene inngås for to år. I årene det ikke inngås nye landsoverenskomster gjennomføres det normalt mellomoppgjør.

En tariffavtale er bindende for partene som har inngått avtalen og deres medlemmer. Det området tariffavtalen dekker kalles gjerne for et «tariffområde». For å være bundet av en tariffavtale må man som hovedregel være organisert i en av foreningene på enten arbeidstakersiden eller arbeidsgiversiden. En enkeltstående arbeidsgiver kan også være part i en slik avtale.

Tariffavtalene får indirekte betydning også overfor uorganiserte arbeidstakere, idet en arbeidsgiver som er bundet av en tariffavtale normalt ikke kan gi uorganiserte arbeidstakere verken bedre eller dårligere vilkår enn det organiserte arbeidstakere får etter tariffavtalen. I kommunal sektor gjelder også et forbud mot usaklig forskjellsbehandling, som vil gi uorganiserte arbeidstakere tilsvarende rettigheter som organiserte.

Tariffavtalene er noe forskjellige. Det vil derfor være noen forskjeller mellom arbeidsforhold som omfattes av de ulike avtalene. Tariffavtalene gir først og fremst regler om lønnsvilkår og andre arbeidsforhold, for eksempel arbeidstid, skiftarbeid og overtidsarbeid, oppsigelsesfrister, ferie, pensjon, permisjoner og medbestemmelse for arbeidstakerne. Tariffavtalene kan benyttes til å gjøre unntak fra, eller supplere de arbeidsrettslige reglene i lover og forskrifter, men det kan som hovedregel ikke avtales vilkår som er dårligere for de ansatte enn det som følger av lov eller forskrift. Tariffavtalene er ikke til hinder for at det lokalt på arbeidsplassen kan avtales lønns- og arbeidsvilkår som går ut over tariffavtalens bestemmelser. Det kan for eksempel avtales høyere lønnssatser enn minstesatsene i en tariffavtale, så lenge tariffavtalens krav og bestemmelser følges.

12.4.3 Individuell arbeidsrett

12.4.3.1 Innledning

Den individuelle arbeidsretten tar for seg reglene som gjelder for det enkelte arbeidsforholdet – forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. I tillegg til den individuelle arbeidsavtalen vil både tariffavtaler og lov- og forskriftsregulering være relevante innenfor den individuelle arbeidsretten.

Sentrale temaer innenfor den individuelle arbeidsretten er etablering av arbeidsforholdet (ansettelse og arbeidsavtale), vern mot diskriminering, arbeidspliktens omfang (arbeidstid), arbeidsvederlag (lønn), velferdsgoder, arbeidsgivers styringsrett, herunder instruksjonsmyndighet, arbeidstakers lojalitetsplikt, arbeidstakers medvirkningsrett, reglene om ferie, permisjon og andre former for rettmessig fravær, omorganisering, permittering, oppsigelse, suspensjon og avskjed, fortrinnsrett til ny ansettelse, rettigheter ved virksomhetsoverdragelse, varsling, krav til arbeidsmiljøet, HMS-tiltak og tilsyn, verneombud og arbeidsmiljøutvalg.

Reglene i arbeidsmiljøloven, ferieloven, lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven), likestillings- og diskrimineringsloven og lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven), for eksempel om sykepenger, gjelder for arbeidsforhold. I tillegg er det ulike tariffavtaler som gjelder. I tillegg gjelder enkelte særregler for kommunesektoren, blant annet vil forvaltningslovens regler gjelde for hvordan ansettelsessaker behandles og avgjøres, regler om innsyn etter offentlighetsloven m.m. samt ulike tjenestepensjonsordninger.

12.4.3.2 Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljølovens formål er å verne arbeidstakerne gjennom blant annet å sikre trygge ansettelsesforhold, å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, å sikre gode arbeidsvilkår for øvrig, å sikre likebehandling og å bidra til et inkluderende arbeidsliv.

For at arbeidsmiljølovens regler skal komme til anvendelse, må det foreligge et avtaleforhold mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker. Arbeidsgiver har styringsrett over arbeidstaker og ansvar for ivaretakelse av arbeidstakernes rettigheter, samtidig som arbeidstaker har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Disse forholdene er sentrale også i arbeidsforhold i BPA-ordninger, samtidig som de til dels er annerledes i BPA-ordninger enn i andre arbeidsforhold.

12.4.3.3 Arbeidsavtalen

Den individuelle arbeidsavtalen danner grunnlaget for rettsforholdet mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidsavtalen skal være i samsvar med både lover og forskrifter og eventuelle tariffavtaler som er gjeldende i arbeidsforholdet.

Hovedregelen etter arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd er at personlige assistenter skal ha fast ansettelse. Bakgrunnen for dette er at personlig assistanse er en tjeneste som tilhører kommunens faste og løpende oppgaver. I arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd er det likevel i visse situasjoner åpnet for midlertidig ansettelse.

Gjennom arbeidsavtalen stiller den ansatte sin personlige arbeidskraft til rådighet for arbeidsgiver, og motytelsen for dette er i all hovedsak lønn. Det at det er personlig arbeidsplikt og at arbeidsgiver har styringsrett over arbeidstaker, gjør at assistentene kommer i et underordningsforhold til sin arbeidsgiver.

Dette underordningsforholdet og den skjeve maktbalansen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er bakgrunnen for at mange av arbeidsrettens regler er ment å sikre den svake parten i kontraktsforholdet tilstrekkelig vern mot misbruk og utnytting.

12.4.3.4 Arbeidstaker

Arbeidstaker er i arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd definert som «enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste». Det forutsettes et avtaleforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Personer som er politisk valgt eller har påtatt seg et verv, selvstendig næringsdrivende, konsulenter, oppdragstakere, frilansere og lignende er normalt ikke å regne som arbeidstakere, med de rettigheter og det vern som arbeidstakere har.

Det er avgjørende for den enkelte assistent sine rettigheter, både når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, rettigheter etter ferieloven og retten til å nyte godt av folketrygdlovens ordninger om vedkommende anses som arbeidstaker eller oppdragstaker. Dette er derfor et viktig spørsmål for assistenter i BPA-ordninger.

I forbindelse med utarbeidelsen av Rundskriv I-20/2000, ble det grundig vurdert om personlige assistenter ville være arbeidstakere eller om det var i tråd med arbeidsrettslige regler å inngå oppdragsavtaler med assistentene.

Utvalget er ikke kjent med om det foreligger rettsavgjørelser eller konkrete uttalelser fra myndighetene som gjelder personlige assistenters arbeidsrettslige tilknytningsforhold, dvs. om den enkelte assistent skal anses som arbeidstaker eller oppdragstaker. Det finnes imidlertid uttalelser om tilknytningsforholdet til støttekontakter og private avlastere, som i denne sammenhengen er sammenlignbare med personlige assistenter.

Etter utvalgets oppfatning er Sivilombudsmannens sak 2011/3397 og Avlaster I- og Avlaster II-sakene fra Høyesterett relevante også i forhold til personlige assistenters tilknytningsforhold til tjenesteyter/arbeidsgiver i BPA-ordninger. Uttalelsene i disse sakene supplerer dermed uttalelsene i Rundskriv I-20/2000 og gir samlet uttrykk for en alminnelig oppfatning om grensen mellom arbeidstaker- og oppdragstakerforhold.

Dagens praksis ser i de aller fleste tilfeller ut til å være at assistenter i BPA-ordninger ansettes som arbeidstakere, og dermed får det vernet som andre arbeidstakere har etter arbeidsmiljøloven, ferieloven og folketrygdloven.

12.4.3.5 Arbeidsgiver

Arbeidsgiver er «enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste», jf. arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd første punktum.

I BPA-ordninger kan dette være kommunen, en annen tjenesteyter som kommunen har inngått avtale med eller personens eget selskap. Dersom kommunen selv er tjenesteyter, er kommunen også arbeidsgiver. Hvis kommunen inngår avtale med en annen tjenesteyter, har kommunen et overordnet ansvar for å inngå en kontrakt som gjør det mulig for tjenesteyteren som arbeidsgiver å ivareta ansvaret for arbeidstakerne på forsvarlig måte.

12.4.3.6 Arbeidsgivers styringsrett

Arbeidsgiver har etter sedvanerett styringsrett og instruksjonsmyndighet overfor arbeidstakerne. Dette innebærer en rett til å finne frem til en hensiktsmessig organisering, ledelse, fordeling av og kontroll med de arbeidsoppgavene virksomheten skal utføre. Et annet sentralt element i styringsretten er retten til å inngå og avvikle ansettelsesforhold. Begrunnelsen for styringsretten over arbeidstakerne er arbeidsgivers behov for å få de ansatte til å utføre virksomhetens oppgaver.

Siden det er kommunen som har det overordnede ansvaret for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første og femte ledd, vil kommunen gjennom de avtalene som eventuelt inngås med tjenesteytere/arbeidsgivere kunne ha stor påvirkning på forhold som ligger under disse arbeidsgivernes styringsrett. Dette gjelder hvem som skal ansettes, hvilke oppgaver som skal utføres, hvilken opplæring som skal gis, hvordan oppgavene skal utføres og hvordan det skal sikres at de utføres i tråd med krav fastsatt i lov eller forskrift, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 tredje ledd.

Det handlingsrommet arbeidsgiver har gjennom styringsretten er begrenset av reglene i lovverket, tariffavtaler, individuelle arbeidsavtaler og eventuelle avtaler mellom kommunen og tjenesteyter/arbeidsgiver. Arbeidsgiver kan derfor ikke utøve styringsretten helt fritt, men må forholde seg til de rammene som er satt.

Hvordan styringsretten praktiseres i BPA-ordninger skiller seg fra de fleste andre arbeidsforhold. Vanligvis er det en leder ansatt hos arbeidsgiver som utøver styringsretten på arbeidsgivers vegne. I BPA-ordninger er ikke arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder ansatt hos tjenesteyter/arbeidsgiver i en lederstilling. Likevel er det forutsatt at arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder skal ha mulighet til å påvirke eller bestemme over forhold som ligger under arbeidsgivers styringsrett.

Siden det ikke er gitt regler i lov eller forskrift som gir arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder rett til å påvirke eller bestemme over forhold som ligger under arbeidsgivers styringsrett, må en slik begrensning i styringsretten følge av avtale om hvilket ansvar, hvilken myndighet og hvilke oppgaver arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder skal ha. Dersom kommunen selv er tjenesteyter/arbeidsgiver inngås slik avtale direkte mellom kommunen og arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder. Dersom tjenesteyter/arbeidsgiver ikke er kommunen, inngås det enten en trepartsavtale der både kommunen, tjenesteyter/arbeidsgiver og arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder er parter eller det inngås en avtale direkte mellom tjenesteyter/arbeidsgiver og arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder.

Hvordan ansvar, myndighet og oppgaver som ligger under arbeidsgivers styringsrett skal fordeles er i stor grad overlatt til avtalepartene å avgjøre. I praksis er det derfor stor variasjon mellom de individuelle BPA-ordningene når det gjelder hvor stor innflytelse arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder har over forhold som vanligvis ligger under arbeidsgivers styringsrett.

Sentrale forhold avtalen bør omfatte gjelder ansvar, myndighet og oppgaver knyttet til hvem som skal ansettes som assistenter, opplæring og veiledning, daglig ledelse når det gjelder oppgavene som skal utføres, arbeidstidsplanlegging, kontroll av timelister, lønnsutbetaling, ivaretakelse av krav til arbeidsmiljøet slik at de ansattes rettigheter sikres, internkontroll/HMS, oppfølging av sykmeldte assistenter, tilkalling av vikarer ved fravær, håndtering av endringer i assistentteamet, konfliktløsning og avslutning av arbeidsforholdet.

12.4.3.7 Arbeidsgivers ansvar for ivaretakelse av arbeidstakerne

Arbeidsgiverens ansvar for assistentene er i utgangspunktet det samme som i andre virksomheter. Arbeidsgiveren har et ansvar for at lov- og avtaleverk følges, herunder lønnsutbetalinger, pensjoner, feriepenger, kontrakter, opplæring av assistenter mv.

Det er arbeidsgiver som har ansvar for at arbeidsmiljøet i virksomheten er fullt forsvarlig, ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan påvirke arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Det generelle kravet til fullt forsvarlig arbeidsmiljø, jf. arbeidsmiljøloven § 4-1 første ledd, gjelder en rekke ulike forhold knyttet til organisatoriske, psykososiale, fysiske, ergonomiske og biologiske faktorer. Videre skal det blant annet vurderes om det er særlig risiko knyttet til alenearbeid i virksomheten. Dessuten skal arbeidstaker ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden, og arbeidstakeren skal så langt som mulig beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.

For å sikre etterlevelse av reglene i arbeidsmiljøloven som skal sikre forsvarlige arbeidsbetingelser, skal arbeidsgiver arbeide systematisk med forbedring av forholdene for arbeidstakerne. Dette kalles generelt for internkontrollarbeid, men innenfor arbeidsretten er det mer vanlig å bruke begrepet HMS-arbeid (helse, miljø og sikkerhet).

Det er arbeidsgivers ansvar overfor arbeidstakerne å sikre at det blir satt av nok tid til opplæring, til å motta informasjon, til å gjennomføre medvirkning, til tilrettelegging av arbeidsplassen, til møter med arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder eller andre ansatte og til oppfølging av arbeidstakerne. Det er videre arbeidsgiverens ansvar at kostnadene ved dette dekkes.

I individuelle BPA-ordninger er det som regel avtalt at store deler av arbeidsgivers ansvar for arbeidsmiljøet og etterlevelse av regler som skal sikre forsvarlige arbeidsbetingelser er overført til arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder.

Selv om arbeidsgiver har hovedansvaret for arbeidsmiljøet, betyr ikke det at den enkelte arbeidstaker er fritatt for ansvar og plikter. Assistenten har medvirkningsplikt etter arbeidsmiljøloven § 2-3.

12.4.3.8 Arbeidstakers lojalitetsplikt

Arbeidstaker har en ulovfestet plikt til å opptre lojalt overfor sin arbeidsgiver. Dette innebærer grovt sett at arbeidstaker avstår fra handlinger som er til skade for arbeidsgivers interesser, og at arbeidstakeren utfører handlinger som er i tråd med arbeidsgivers interesser. Arbeidstaker skal videre forholde seg slik det er fastsatt i arbeidsavtalen og følger de instrukser og pålegg som i medhold av avtalen gis av arbeidsgiver eller den som er satt til å lede arbeidet på vegne av arbeidsgiver. Lojalitetsplikten gjelder både innenfor og utenfor arbeidstiden.

12.4.3.9 Medvirkningsretten

Arbeidstakerens rett til selvbestemmelse og innflytelse samt arbeidstakerens faglige ansvar, er viktige elementer for å oppnå et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.

Arbeidstakerne og deres tillitsvalgte skal holdes løpende informert om systemer som brukes ved planlegging og gjennomføring av arbeidet. Det skal gis nødvendig opplæring for å sette seg inn i systemene, og arbeidstakerne og de tillitsvalgte skal medvirke ved utformingen av dem, jf. arbeidsmiljøloven § 4-2.

I utformingen av den enkeltes arbeidssituasjon skal det blant annet legges til rette for at arbeidstaker gis mulighet for faglig og personlig utvikling, og at det legges vekt på arbeidstakerens mulighet for selvbestemmelse, innflytelse og faglig ansvar.

Under omstillingsprosesser som medfører endring av betydning for arbeidstakernes arbeidssituasjon, skal arbeidsgiver sørge for den informasjon, medvirkning og kompetanseutvikling som er nødvendig for å ivareta lovens krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.

Arbeidet skal søkes utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten, jf arbeidsmiljøloven § 4-3 andre ledd.

12.4.3.10 Arbeidstid

Hovedformålet med arbeidstidsbestemmelsene er å sikre at arbeidstakerne ikke utsettes for unødige helsemessige eller sosiale belastninger. Arbeidstidsbestemmelsene skal også ivareta sikkerhetshensyn for å redusere risikoen for feil og ulykker, slik at arbeidstaker ikke utsetter seg selv eller andre for fare.

Arbeidstid er den tiden arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Regelverket har grenser for arbeidstiden og krav om pauser og daglig og ukentlig fri.

12.4.3.11 Arbeid i arbeidsgivers hjem

Dersom personens eget selskap er arbeidsgiver i en BPA-ordning, gjelder forskrift 5. juli 2002 nr. 716 om husarbeid, tilsyn og pleie i privat arbeidsgivers hjem eller hushold.

Forskriften inneholder krav om skriftlig arbeidsavtale og krav til innholdet i denne avtalen. Forskriften pålegger videre arbeidsgiver å sikre arbeidstakerne fullt forsvarlig arbeidsmiljø og inneholder også regler om arbeidstid, oppsigelse m.m. som skal sikre et minimum av vern for arbeidstakerne.

12.4.3.12 Arbeid i arbeidstakers hjem

Dersom arbeidstakeren utfører arbeidet i sitt eget hjem, gjelder forskrift 5. juli 2002 nr. 715 om arbeid som utføres i arbeidstakers hjem. Dette antas å kunne være aktuelt både dersom barn og ungdom mottar BPA og dersom det gis avlastning til foreldre til funksjonshemmede barn i form av BPA til barnet.

Også denne forskriften stiller krav om skriftlig arbeidsavtale og krav til innholdet i avtalen. Forskriften stiller også krav om forsvarlig arbeidsmiljø, krav om internkontroll og gir regler om arbeidstid.

Forskrift 25. juni 2017 nr. 1052 om arbeidstid for avlastere gjelder for arbeid som oppfyller kommunenes plikt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 nr. 2 om avlastning, når avlastningen skjer utenfor institusjon og avlasteren anses som arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven § 1-8, jf. forskriften § 1. Avlastning til personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne omfattes av rettighetsbestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d. Forskriften vil derfor kunne gjelde tilfeller der avlastning er inkludert i en BPA-ordning.

12.4.3.13 Virksomhetsoverdragelse

Arbeidsmiljøloven kapittel 16 regulerer arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse, det vil si overføring av en selvstendig enhet, som beholder sin identitet etter overføringen fra en arbeidsgiver til en annen, jf. arbeidsmiljøloven § 16-1. Det er tre grunnleggende vilkår som må være oppfylt for at det skal være en virksomhetsoverdragelse – enhetsvilkåret, overdragelsesvilkåret og identitetsvilkåret. Virksomheten må etter disse vilkårene være en selvstendig økonomisk enhet som må være overført på grunnlag av en kontrakt eller sammenslåing av selskaper og den må i det vesentlige være den samme som ble drevet før overføringen.

De viktigste reglene som beskytter arbeidstakerne ved virksomhetsoverdragelse er reglene om vern av lønns- og arbeidsvilkår og reglene om stillingsvernet. Ved en virksomhetsoverdragelse overføres tidligere arbeidsgivers rettigheter og plikter til den nye arbeidsgiveren, jf. arbeidsmiljøloven § 16-2 første ledd. Overdragelse av virksomhet til annen arbeidsgiver er ikke i seg selv grunn for oppsigelse eller avskjed fra tidligere eller ny arbeidsgiver, jf. arbeidsmiljøloven § 16-4 første ledd.

Den enkelte BPA-ordning anses som en virksomhet med hensyn til reglene om virksomhetsoverdragelse. Dette innebærer en fordel for assistentene, i og med at det sikrer nødvendig vern, for eksempel dersom en person velger å bytte til ny tjenesteyter/arbeidsgiver i tilfeller hvor det er mulighet for dette.

Det er avsagt en høyesterettsdom om virksomhetsoverdragelse av en BPA-ordning.25 Dommen slo fast at når personen byttet tjenesteyter/arbeidsgiver, forelå en virksomhetsoverdragelse. Assistenten fikk medhold i sitt krav om fast ansettelse i det selskapet som etter virksomhetsoverdragelsen overtok ansvaret som tjenesteyter/arbeidsgiver.

12.4.3.14 Vern mot diskriminering

Arbeidsmiljøloven kapittel 13 inneholder regler som verner arbeidstakere mot diskriminering. Arbeidsmiljøloven § 13-1 fastslår at direkte og indirekte diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon eller alder er forbudt, og at ved diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon i forbindelse med fødsel og adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk gjelder likestillings- og diskrimineringsloven.

Etter arbeidsmiljøloven § 13-2 gjelder vernet mot diskriminering alle sider ved arbeidsforholdet, både utlysning av stilling, ansettelse, omplassering og forfremmelse, opplæring og annen kompetanseutvikling, lønns- og arbeidsvilkår og opphør av arbeidsforholdet.

Etter arbeidsmiljøloven § 13-3 er det unntak fra forbudet mot diskriminering for forskjellsbehandling som har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles og som er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke, eller ikke er i strid med forbudet mot indirekte diskriminering, diskriminering på grunn av alder eller diskriminering av arbeidstaker som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt.

Også likestillings- og diskrimineringsloven har regler som pålegger arbeidslivets organisasjoner og den enkelte arbeidsgiver tiltak for å motvirke diskriminering.

12.4.3.15 Kostnader ved å ha ansatte i arbeid

En BPA-ordning kan på mange måter sammenlignes med en liten bedrift. Som i enhver annen bedrift har man driftskostnader. Kostnader som er nødvendige til drift av en selvstyrt personlig assistanseordning vil vanligvis omfatte:

• lønns- og andre personalkostnader,

• kostnader i forbindelse med ansettelse (stillingsannonser, intervjuer m.m.),

• kostnader til opplæring av arbeidsleder, medarbeidsleder og assistenter og

• kostnader ved at arbeidsplassen tilrettelegges og at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig, herunder kostnader til hygieneartikler, smittevernutstyr og annet verneutstyr og hjelpemidler som assistentene trenger.

I tillegg kommer kostnader til administrasjon av den enkeltes assistanseordning (for eksempel kostnader til kontorutstyr og rekvisita, internett, telefon og porto).

BPA er knyttet til assistansemottakeren, og assistansen skal kunne brukes både i og utenfor hjemmet. Det vil kunne påløpe utgifter til både reise, overnatting, diett, inngangspenger m.m. Assistansemottaker må selv dekke sine egne kostnader til ulike fritidsaktiviteter og vurdere hva assistansemottakeren har råd til av teaterforestillinger, fotballkamper, reiser og så videre.

Dersom det er nødvendig med personlig assistanse for å delta på slike aktiviteter, reiser m.m. påløper det merkostnader. Merkostnadene som følger av at assistansemottakeren må ha med seg én eller flere assistenter kan dekkes, forutsatt at det i den individuelle BPA-ordningen er avtalt at det skal opprettes en ordning med driftsmidler som omfatter slike kostnader.

Av Rundskriv I-9/2015 fremgår følgende om utgiftsdekning i BPA-ordninger:26

«Kommunen er ansvarlig for å dekke kostnader som anses nødvendige for å yte de innvilgede tjenestene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1 første ledd, herunder nødvendige utgifter til drift av BPA-ordningen. Hvordan kommunen velger å innrette kostnadsdekningen faller inn under kommunens frihet til å organisere tjenestene.

Bruker har i utgangspunktet ikke krav på å få dekket utgifter til tjenesteyting som går ut over det brukeren har rett til etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a. En bruker kan ikke kreve å få dekket merutgifter til f.eks. ferieavvikling, selv om brukeren har spart opp timer til dette.»

Mange private tjenesteytere benytter en ordning med driftsmidler tilknyttet hver enkelt BPA-ordning. En del kommuner har også ordninger som ligner på dette, mens andre kommuner dekker utgiftene til å ha assistentene ansatt i BPA-ordninger på andre måter. Uansett hvordan dette løses i praksis, er det i utgangspunktet arbeidsgivers ansvar å dekke nødvendige kostnader til å ha arbeidstakere ansatt og til at de oppnår et tilstrekkelig vern i forhold til arbeidsmiljøutfordringer som kan oppstå.

Det er vanligvis proporsjonalitet mellom antall timer BPA og størrelsen på driftsmidlene. Størrelsen på driftsmidlene beregnes ofte som en prosent av timeprisen kommunene betaler for BPA, for eksempel 5 prosent. Det er opp til assistansemottakeren å prioritere bruken av driftsmidlene som stilles til rådighet, i tråd med prinsippet om størst mulig grad av brukerstyring. Når driftsmidlene er brukt opp, er det vanlig praksis at assistansemottakeren må spare opp nye driftsmidler for å kunne benytte disse til å dekke kostnadene til assistentene.

Assistansemottakeren må som regel fremlegge tilfredsstillende dokumentasjon for å få utlegg refundert. Driftsmidler som ikke brukes ett år, kan vanligvis spares til neste år.

12.4.3.16 Ferieloven

Ferieloven skal sikre arbeidstakere årlig feriefritid og feriepenger, jf. § 1. Arbeidstakere i BPA-ordninger har de samme rettighetene til dette som andre arbeidstakere. Den alminnelige feriefritiden er 25 virkedager (det vil si fire uker og 1 dag), og ytterligere 6 virkedager fra det året arbeidstakeren fyller 60 år, jf. ferieloven § 5. Den alminnelige satsen for feriepenger er 10,2 prosent av feriepengegrunnlaget, jf. ferieloven § 10.

Ferieloven er som utgangspunkt ufravikelig, men i forhold til enkelte bestemmelser kan loven likevel fravikes i tariffavtale, jf. § 3. I tariffoppgjøret for år 2000 ble retten til ferie for de fleste arbeidstakere utvidet til fem uker.

Det hører under arbeidsgivers ansvar at reglene i ferieloven følges, men i BPA-ordninger vil det ofte være avtalt mellom tjenesteyter/arbeidsgiver og arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder at enkelte oppgaver knyttet til planlegging av ferieavvikling for assistentene er lagt til arbeidsleder, eventuelt medarbeidsleder.

12.4.3.17 Folketrygdloven

Folketrygdloven inneholder viktige regler som sikrer arbeidstakere mot inntektstap. Det gis ikke en fullstendig oversikt her, men det pekes på de mest sentrale reglene som vil gjelde for assistenter i BPA-ordninger, på lik linje med andre arbeidstakere.

De viktigste rettighetene assistenter i BPA-ordninger har i forhold til folketrygden er reglene om sykepenger (kapittel 8), omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom (§§ 9-5 til 9-9) og foreldrepenger (§§ 4-5 til 4-16). De alminnelige reglene som sikrer mot inntektstap når et arbeidsforhold av ulike årsaker opphører er reglene om dagpenger (kapittel 4), arbeidsavklaringspenger (kapittel 11) og alderspensjon (kapittel 19).

Disse reglene er det viktig at både tjenesteyter/arbeidsgiver, arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder og assistentene kjenner til. Det er i utgangspunktet arbeidsgivers ansvar å sikre at assistentene får opplæring, veiledning og oppfølging i forhold til situasjoner der de kan ha rett til ytelser etter folketrygdloven. Det er imidlertid ofte slik at arbeidsleder og eventuell medarbeidsleder ivaretar enkelte av oppgavene knyttet til dette, og som ellers må ansvarsfordelingen være avklart og gjort kjent for assistentene.

Alle kommunene og noen private tjenesteytere/arbeidsgivere har forpliktet seg til å være inkluderende arbeidslivsbedrifter. For disse gjelder det egne regler for sykefravær, egenmelding og barns og barnepassers sykdom.

12.4.3.18 Tjenestepensjonsordninger

Tjenestepensjon er en pensjon som opptjenes i arbeidsforhold, og som kommer i tillegg til pensjon fra folketrygden. Alle arbeidstakere, både hos private og kommunale arbeidsgivere, skal i prinsippet være omfattet av tjenestepensjonsordninger. I privat sektor reguleres dette av lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven), som innebærer at de fleste arbeidsgivere må ha en tjenestepensjonsordning for sine ansatte. I kommunal sektor er tjenestepensjonsordningene regulert i tariffavtaler. De fleste kommunene har valgt å la sine tjenestepensjonsordninger administreres av Kommunal Landspensjonskasse (KLP).

12.4.3.19 Yrkesskadeforsikringsloven

Etter lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven) har arbeidsgivere plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for sine arbeidstakere, jf. § 3 første ledd. Staten er unntatt fra forsikringsplikten. Loven gjelder for private arbeidsgivere og kommuner, men kommuner kan unntas fra forsikringsplikt. Dersom en kommune er unntatt fra forsikringsplikten, vil det innebære at arbeidstakeren kan kreve erstatning for skade direkte fra arbeidsgiveren, jf. § 3 tredje ledd.

Forsikringen dekker som en hovedregel skader og sykdommer som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, jf. § 10. Forsikringen dekker bare skade som er påført arbeidstakere hos arbeidsgivere i riket, jf. § 1. Forsikringen gir rett til full erstatning ved skade, uten hensyn til om noen har skyld i skaden, jf. § 3 første ledd.

12.5 Krav ved offentlige anskaffelser

12.5.1 Generelt om offentlige anskaffelser

Lov 17. juni 2016 nr. 73 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) og forskrift 12. august 2016 nr. 974 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) regulerer fremgangsmåten det offentlige skal følge ved kjøp av varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider. Anskaffelsesloven og anskaffelsesforskriften skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. Loven og forskriften skal også bidra til at det offentlige opptrer med integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte. Anskaffelsene skal gjennomføres i samsvar med grunnleggende prinsipper om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet.

Når det offentlige velger å kjøpe tjenester fra private leverandører, gjelder anskaffelsesregelverket som den klare hovedregel.

Anskaffelsesregelverket må ses i sammenheng med andre regelverk som oppdragsgiverne også må følge når de skal gjøre innkjøp. For statlige oppdragsgivere står økonomiregelverket sentralt. I likhet med anskaffelsesregelverket har også økonomiregelverket som formål å sikre at statlige midler brukes effektivt.

12.5.2 Særlige regler for anskaffelser av kommunale helse- og sosialtjenester

Kommunene kan etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 femte ledd yte helse- og omsorgstjenester, herunder BPA, selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. I dag tilbyr både ideelle og andre private leverandører BPA.

Anskaffelsesreglene gjelder som hovedregel når kommuner velger hvilke leverandører som skal kunne levere kommunale helse- og omsorgstjenester mot betaling ved å inngå kontrakt med disse, jf. anskaffelsesloven § 2 og anskaffelsesforskriftten § 1-1. Kommunale helse- og omsorgstjenester har, i likhet med øvrige tjenester som i anskaffelsesregelverket defineres som helse- og sosialtjenester27, noen særtrekk som reiser særlige problemstillinger i forbindelse med anskaffelsesprosesser, og som gjør at det ordinære anskaffelsesregelverket ikke alltid er like godt egnet for å gjennomføre disse anskaffelsene.

EØS-anskaffelsesdirektivet artikkel 76 fastsetter at medlemsstatene skal overholde prinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling av leverandørene, samt hensynet til tjenesteytelsens spesielle karakter.

Anskaffelsesloven § 7a fastsetter at departementet ved forskrift skal gi særskilte regler om anskaffelse av helse- og sosialtjenester, og at det da særlig skal legges vekt på særtrekkene ved slike anskaffelser. Videre skal forskriften bidra til å fremme viktige hensyn som mangfold, kvalitet, kontinuitet og brukermedvirkning innenfor dette tjenesteområdet.

De særskilte reglene som er gitt om anskaffelser av helse- og sosialtjenester følger av forskrift om offentlige anskaffelser, forskrift 12. august 2016 nr. 975 om innkjøpsregler i forsyningssektorene (forsyningsforskriften) og forskrift 12. august 2016 nr. 976 om konsesjonskontrakter (konsesjonskontraktforskriften).

Nærmere omtale av anskaffelsesregelverket og anskaffelser av helse- og sosialtjenester følger av Veileder i anskaffelser av helse- og sosialtjenester.28

Anskaffelsesregelverket er bygget på at oppdragsgiver skal sende ut en forespørsel med kvalifikasjonskrav til leverandørene, kravspesifikasjon til leveransen, tildelingskriterier for vurdering av tilbudene og kontraktsvilkår. Tilbyderne besvarer dette i skriftlige tilbud, og oppdragsgiver evaluerer tilbudene og velger leverandør. I prosessen kan oppdragsgiver og leverandør ha dialog og forhandlinger for et bedre egnet tilbud. Kontrakt skal tildeles det tilbudet som best oppfyller tildelingskriteriene.

Ved anskaffelser av helse- og sosialtjenester vil det i mange tilfeller ikke være mulig verken å beskrive fullt ut hva som etterspørres eller hva som vil være utslagsgivende ved valg av leverandør.29 Det vil være utfordrende for oppdragsgiver å evaluere tilbudene på en god måte og skille mellom leverandørene basert på informasjonen i tilbudene. Anskaffelsesreglene på helse- og omsorgsområdet er dog mer fleksibelt enn øvrig regelverk, og lar oppdragsgiver i større grad utforme fremgangsmåten for dialog og endringer, såfremt prinsippene overholdes. Når det gjelder tildelingskriterier inneholder anskaffelsesforskriften § 30-1 tredje ledd en ikke uttømmende liste over de særtrekkene som det kan være relevant å ivareta i en anskaffelse av helse- og sosialtjenester: brukerens behov for kvalitet, kontinuitet, universell utforming, akseptable priser, tilgjengelighet og et helhetlig tjenestetilbud, kompetanse og erfaring, brukermedvirkning, ivaretakelse av brukerens integritet, mestring og deltakelse i samfunnet og mobilisering av ressurser i brukerens nærmiljø. Oppdragsgiveren kan også vektlegge sine behov for mangfold, kontinuitet og innovasjon.

For personspesifikke helse- og omsorgstjenester kan de nevnte og tradisjonelle tildelingskriteriene bli mindre relevante. Dog vil slike tjenester ofte oppfylle unntak fra regelverket.

Terskelverdier er beløpsgrenser som angir hvilken del av anskaffelsesregelverket som kommer til anvendelse for en anskaffelse.

For kjøp av helse- og sosialtjenester gjelder en forhøyet EØS-terskelverdi på 6,95 millioner kroner. Oppdragsgiver må foreta en forsvarlig vurdering av anskaffelsens verdi for å avklare om kontrakten er over eller under terskelverdien, og dermed hvilke av anskaffelseslovgivningens regelsett som kommer til anvendelse. Reglene om beregning av kontraktens verdi er nærmere regulert i anskaffelsesforskriften § 5-4, forsyningsforskriften § 5-3 og konsesjonskontraktsforskriften § 5-2.

Anskaffelser lik eller over terskelverdien følger anskaffelsesforskriften del IV om anskaffelser av helse- og sosialtjenester, og da er det som klar hovedregel krav om kunngjøring av konkurranse hvor både ideelle og andre private leverandører kan delta. Et viktig hensyn bak reglene er at leverandørene skal behandles likt og gis mulighet til å bli kjent med de forholdene oppdragsgiveren vil vektlegge ved valg av leverandører til å delta i konkurransen og ved valg av tilbud.

Anskaffelser under terskelverdien følger anskaffelsesforskriften del II om anskaffelser under EØS-terskelverdiene og særlige tjenester. I disse tilfellene er det mulig å reservere kontrakter for ideelle organisasjoner.

12.5.3 Unntak fra anskaffelsesreglene

12.5.3.1 Unntak fra anskaffelsesreglene for visse leverandører og for kjøp av tjenester til enkeltpersoner

Det gjelder et unntak fra anskaffelsesforskriften del IV for kontrakter som reserveres for virksomheter med funksjonshemmede eller vanskeligstilte personer, jf. anskaffelsesforskriften § 30-3. I tillegg gjelder det et unntak som gir anledning til å tildele kortvarige kontrakter til visse særlige organisasjoner, selv om kontraktene er over terskelverdien, jf. anskaffelsesforskriften § 30-2 og § 30-2a.

Videre gjelder det et unntak for kjøp av tjenester til enkeltpersoner, selv om man er over terskelverdien, jf. anskaffelsesforskriften § 30-4.

12.5.3.2 Unntak fra anskaffelsesreglene ved fritt brukervalg

Anskaffelsesreglene gjelder ikke når kommunen utelukkende gir virksomheter som oppfyller bestemte krav til tjenestene rett til betaling for tjenester som personene selv har valgt å benytte seg av (frie behandlingsvalg eller brukervalg). I disse tilfellene anses ikke de individuelle kontraktene som inngås som offentlige kontrakter. Bakgrunnen for dette er å finne i EU-domstolens saker C-410/14 Falk Pharma og C-9/17 Tirkkonen. I begge sakene var det tale om et system for levering av tjenester hvor det offentlige inngikk identiske avtaler på forhåndsfastsatte vilkår med alle leverandører som oppfylte minstekravene for å bli godkjent som leverandør. Valget av hvilken leverandør som skulle utføre tjenesten i det enkelte tilfellet var derimot overlatt til personene selv.

12.6 Standardkontrakt for brukerstyrt personlig assistanse

Det foreligger en egen standardkontrakt for brukerstyrt personlig assistanse som de fleste kommunene benytter ved kontraktsinngåelse om BPA, NS 8435:2017 Alminnelige kontraktsbestemmelser for brukerstyrt personlig assistanse (BPA).30

Målet med standardkontrakten er å sikre ryddige kontraktsforhold mellom kommunene og tjenesteyterne, og dermed sikre at funksjonshemmede får den assistansen de har krav på. Standarden skal bidra til kvalitet på tjenesten, forutsigbarhet og fleksibilitet mellom partene og frihet for den som mottar tjenesten. Kontrakten skal videre fordele ansvar og legge til rette for et godt samarbeid mellom avtalepartene.

NS 8435:2017 er utarbeidet av Standard Norge, som har oppnevnt en komité som har bestått av representanter for oppdragsgivere, leverandører, bransjeorganisasjoner, myndigheter, arbeidstakerorganisasjoner og forbrukere. Standardkontrakten gir uttrykk for hva disse har blitt enige om som alminnelige kontraktsbestemmelser for BPA. Det er forutsatt at standardkontrakten skal benyttes uten andre endringer eller avvik enn det den selv åpner for, med mindre dette er nødvendig på grunn av spesielle forhold ved den enkelte kontrakten.

I tillegg til de alminnelige kontraktsbestemmelsene, som regulerer forholdet mellom kommunen og leverandøren, inneholder standardkontrakten et tillegg for individuelle BPA-ordninger, som regulerer forholdet mellom kommunen, leverandøren og den som ivaretar den daglige ledelsen av BPA-ordningen.

12.7 Muligheten for fritt brukervalg

12.7.1 Innledning

Tidligere var fritt brukervalg hovedsakelig knyttet opp mot fritt valg av tjenesteyter (hvem). I dag anser man ikke fritt brukervalg for å være et så entydig begrep. Begrepet er i noen sammenhenger utvidet til å omfatte blant annet innflytelse på innholdet i tjenestetilbudet (hva), hvilken måte tjenesten ytes (hvordan) og hvilket sted og tidspunkt tjenesten gis (hvor og når).

I Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder Brukervalg i kommunal tjenesteyting – Veileder for kommuner som ønsker å innføre brukervalg står følgende:31

«Kunnskapsoppdateringen som ligger til grunn for veilederen viser at norske kommuner normalt legger en snever definisjon av brukervalg til grunn for sin forståelse, hvor valg av tjenesteyter vektlegges. I veilederen er det derfor benyttet en utvidet definisjon av brukervalg, som ikke bare vektlegger brukerens mulighet til å velge tjenesteyter, men som også inkluderer brukerens mulighet til å påvirke hvilken person som yter tjenesten, hva tjenesten inneholder, samt hvordan og når tjenesten ytes.»

I det følgende omtales fritt brukervalg knyttet opp mot valg av hvilken offentlig eller privat virksomhet som skal være tjenesteyter i den enkelte BPA-ordningen. Når det gjelder innflytelse på tjenestetilbudet vises det til punkt 12.2.

Utgangspunktet er at kommunen skal sørge for at de som har behov for det tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd og pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a andre ledd. Tjenestene kan ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 femte ledd første punktum. Det er ut fra dette opp til kommunen å avgjøre om den ønsker å yte BPA selv, om den vil benytte private eller andre offentlige tjenesteytere. I praksis er det først og fremst private tjenesteytere som benyttes, ikke andre offentlige tjenesteytere. Det benyttes både ideelle og andre private tjenesteytere.32 I det følgende brukes andre tjenesteytere som en fellesbetegnelse på private tjenesteytere, både ideelle og andre private tjenesteytere, herunder personens eget selskap, og andre offentlige tjenesteytere enn kommunen selv.

Det at beslutningen om å inngå avtaler med andre tjenesteytere er overlatt til kommunene, medfører at assistansemottakerens valgfrihet med hensyn til hvem som skal være tjenesteyter varierer fra kommune til kommune. Det avhenger av om, og på hvilken måte, kommunen har valgt å la andre tjenesteytere yte BPA-tjenestene på sine vegne.

Samtidig er det på BPA-området forutsatt at det skal være en rett til brukermedvirkning med hensyn til hvem som skal være tjenesteyter. Av Opplæringshåndbok brukerstyrt personlig assistanse BPA fremgår følgende:33

«BPA kan organiseres på ulike måter. Kommunen kan organisere tjenestene selv eller kommunen kan gjøre avtale med andre aktører om å tilby tjenestene. Spesielt for BPA er at kommunen også kan overlate til brukeren selv å administrere BPA-ordningen. Det vil si at brukeren selv ivaretar arbeidsgiveransvaret for assistentene som ansettes i egen ordning.

Den enkelte kommune avgjør selv hvordan den ønsker å organisere BPA etter hva som er hensiktsmessig ut fra lokale forhold og behov. Valg av organisasjonsform – det vil si hvem som skal tilby tjenestene og ivareta arbeidsgiverfunksjonene i BPA er ikke en del av enkeltvedtaket som tildeler tjenester, og det er heller ikke et enkeltvedtak i seg selv. Dette er med andre ord en beslutning som ligger innenfor kommunenes organisasjonsfrihet, og som det ikke er knyttet klagerett til. Hvem som tilbyr ordningen i det enkelte tilfellet, og som dermed ivaretar arbeidsgiveransvaret, bør likevel for oversiktens skyld omtales i tildelingsvedtaket.

Selv om kommunen har rett til å avgjøre hvem som skal være arbeidsgiver, har brukeren likevel etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 en rett til å medvirke før beslutningen fattes, og ved utformingen av tjenestetilbudet skal det dessuten legges stor vekt på hva brukeren mener. Kommunen må sørge for at brukeren gis anledning til å medvirke i tråd med dette. Kommunen må videre sikre at det er reell brukerstyring i utførelsen av tjenestene i tråd med helse- og omsorgstjenesteloven § 3-8, uavhengig av hvem som ivaretar arbeidsgiveransvaret.»

Det foreligger ut fra dette ikke noen rett for den enkelte verken til å velge bort kommunen som tjenesteyter, å velge kommunen som tjenesteyter eller å velge mellom andre tjenesteytere. Kommunen kan som nevnt avgjøre om den vil inngå avtale om tjenesteyting med én eller flere andre tjenesteytere. Kommunen kan videre avgjøre om den vil benytte andre tjenesteytere uten å gjøre det mulig for den enkelte å velge. Kommunen kan også avgjøre at den ønsker å gi den enkelte mulighet til selv å velge hvilken tjenesteyter det skal inngås avtale med (enten fritt eller blant et avgrenset utvalg).

12.7.2 Godkjenningsmodell for fritt brukervalg

Grunnleggende prinsipper for anvendelsen av en godkjenningsmodell for fritt brukervalg i kommunale helse- og omsorgstjenester er nylig lovfestet i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-11.

Godkjenningsmodellen utgjør en juridisk ramme som gjør at kommunene kan innføre fritt brukervalg enklere og raskere enn hvis hver enkelt kommune skulle ha utredet og laget disse rammene selv. Kjernen i godkjenningsmodellen er at brukeren får velge mellom leverandører som er godkjent av og har kontrakt med kommunen.

Hensikten med godkjenningsmodellen er å øke valgfriheten for de som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester, ved å innføre rammer som gjør det enklere for kommuner som politisk bestemmer å innføre fritt brukervalg. Rammene gjør det også enklere og mer forutsigbart for leverandørene.

Det fremgår blant annet av lovforarbeidene til bestemmelsen:34

«Majoriteten av landets kommuner har verken innført eller har planer om å innføre fritt brukervalg.

Lovendringen er ikke ment å gå bort fra denne valgfriheten, men å lovfeste en av løsningene kommunene kan velge å benytte dersom det er politisk avklart at fritt brukervalg skal innføres.»

Det fremgår videre av lovforarbeidene:35

«Lovregulering skal bidra til økt legitimitet for bruk av godkjenningsmodellen på lik linje med ordinære offentlige anskaffelser, økt oppmerksomhet rundt alternative måter å organisere kommunale helse- og omsorgstjenester på, og er et tydelig signal fra lovgiver om at valgfrihet for pasienter, brukere og pårørende er et prioritert område. Lovregulering av en valgfri godkjenningsordning for fritt brukervalg vil bidra til å skape tydelige rammer for kommunene som ønsker å innføre en slik modell for å gi økt valgfrihet til sine innbyggere.»

Det følger av lovbestemmelsen at kommunen kan velge å innføre en godkjenningsmodell for flere leverandører med løpende annonsering, og uten begrensning i antall leverandører eller søknadsfrist, jf. 3-11 første ledd. Kommunen bestemmer hvilke tjenester som inngår i modellen, og står dermed fritt til å avgjøre om BPA skal omfattes eller ikke.

Kommuner som velger å innføre en slik godkjenningsmodell, skal sørge for løpende publisering av hvilke tjenester som inngår, opplysninger om søknadsprosess, vilkår for godkjenning, kontraktsvilkår og fastsatt kompensasjon for leverandørene, jf. § 3-11 andre ledd bokstav a. Kommunen har stor frihet til å utforme vilkårene for godkjenning innenfor lovens øvrige rammer. Videre skal kommunen sørge for godkjenning av og inngåelse av kontrakt med samtlige leverandører som oppfyller vilkårene for godkjenning, gi informasjon og beslutningsstøtte til pasienter, brukere og pårørende om valg og bytte av leverandør og gi tilbud i kommunal egenregi for personer som ikke kan eller vil velge, jf. § 3-11 andre ledd bokstav b, c og d.

Mottakere av tjenester som inngår i godkjenningsmodellen kan velge mellom godkjente leverandører. Kommunen har ansvaret for å etablere kontakt mellom tjenestemottaker og leverandør, jf. § 3-11 tredje ledd.

Alle som oppfyller kravene i kvalifikasjonsgrunnlaget kan søke om å bli godkjent som leverandører. Leverandøren må til enhver tid oppfylle vilkårene for godkjenning. Manglende oppfyllelse av vilkårene for godkjenning gir kommunen rett til å nekte å gi eller tilbakekalle en gitt godkjenning av leverandøren.

13 Assistanse- og tilretteleggingsordninger i barnehagen, skolefritidsordningen, skolen, høyere utdanning og fagskolen

13.1 Innledning

Dagens utgangspunkt er at det ikke tildeles BPA for å dekke behov for personlig assistanse mens barn er i barnehagen, på skolefritidsordningen eller på skolen. Det er heller ikke vanlig å tildele BPA for å dekke behov for assistanse ved gjennomføring av høyere utdanning eller gjennomføring av fagskoleutdanning. Kommunen kan likevel tildele BPA også til dette.

Av Rundskriv I-9/2015 fremgår følgende om BPA i barnehagen og på skolen:36

«BPA tildeles normalt ikke for den tid tjenestemottakeren er i barnehage, på skole, arbeid mv. Det vil likevel i mange tilfeller være hensiktsmessig å samordne ulike assistenttiltak, slik at brukeren får et begrenset antall personer å forholde seg til. Dersom brukeren ønsker det og kommunen finner det hensiktsmessig, bør det tilstrebes å finne løsninger som kan ivareta helheten i det samlede tjenestetilbudet, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 første ledd. Av bestemmelsen følger det at kommunen har en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby tjenester som omfattes av loven her. Brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5, jf. helse- og omsorgstjenesteloven §§ 7-1 og 7-2.»

Punkt 13.2 omtaler annen individuell tilrettelegging i barnehagen, skolefritidsordningen og skolen mens punkt 13.3 omtaler annen individuell tilrettelegging under gjennomføring av høyere utdanning og fagskoleutdanning.

13.2 Individuell tilrettelegging i barnehagen, skolefritidsordningen og skolen

13.2.1 Individuell tilrettelegging i barnehagen

Kommunen har en plikt til å sikre at funksjonshemmede barn får et egnet individuelt tilrettelagt barnehagetilbud, og skal fatte vedtak om tilrettelegging av barnehagetilbudet til disse barna. Det følger av lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) § 37. Plikten er begrenset til tiltak som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde for kommunen. Det følger av lovforarbeidene at dette er ment som en snever sikkerhetsventil.37 Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde, skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser. Plikten tilsvarer barn med funksjonsnedsettelse sin rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale barnehagetilbud, for å sikre likeverdige utviklings- og aktivitetsmuligheter, etter likestillings- og diskrimineringsloven § 20 første ledd.

Plikten til å tilrettelegge gjelder overfor barn som er bosatt i kommunen, og som har barnehageplass. Kommunen må sette barnehagene i stand til å gi de aktuelle barna et tilrettelagt tilbud. Eksempler på dette kan være at kommunen sørger for at barnehagen har nødvendig utstyr, gir støtte til bygningsmessige endringer eller gir støtte til ekstra bemanning.

Kommunens tilretteleggingsplikt etter barnehageloven gjelder tiltak som er nødvendige for at det enkelte barn skal kunne nyttiggjøre seg barnehageplassen.

Barn under opplæringspliktig alder har videre rett til spesialpedagogisk hjelp dersom de har særlige behov for dette. Det følger av barnehageloven § 31 som presiserer at retten gjelder alle barn, uavhengig av om de går i barnehage.

Individuelt tilrettelagt barnehagetilbud og spesialpedagogisk hjelp er sammen med tegnspråkopplæring og alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) regulert i barnehageloven kapittel VII.

13.2.2 Individuell tilrettelegging på skolefritidsordningen

Kommunen skal ha et tilbud om skolefritidsordning før og etter skoletid for 1.–4. trinn, og for barn med særskilte behov på 1.–7. trinn.

Det følger av opplæringslova § 13-7 andre ledd at skolefritidsordningen skal legge til rette for lek, kultur- og fritidsaktiviteter med utgangspunkt i alder, funksjonsnivå og interesser hos barna. Skolefritidsordningen skal gi barna omsorg og tilsyn, og funksjonshemmede barn skal gis gode utviklingsvilkår. Videre skal arealene, både ute og inne, være egnet for formålet

Det er fastsatt få føringer for innholdet i skolefritidsordningen ut over dette.

Opplæringslova kapittel 9 A om elevenes skolemiljø omhandler både det fysiske og det psykososiale skolemiljøet til elevene. Kravene til skolemiljøet gjelder også for skolefritidsordningen. I § 9 A-2 heter det: «Alle elevar har rett til eit trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, trivsel og læring.» Videre spesifiserer opplæringslova krav til det psykososiale skolemiljøet, systematisk arbeid for å fremme helsen, miljøet og sikkerheten til elevene (internkontroll), elevdeltakelse i skolemiljøarbeidet samt informasjonsplikt og uttalerett i saker som har vesentlig betydning for skolemiljøet.

I tillegg til opplæringslova, gjelder også forskrift 1. desember 1995 nr. 928 om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. for skolefritidsordningen.

13.2.3 Tilpasset opplæring i grunnskolen og videregående skole

13.2.3.1 Innledning

Kommunen og fylkeskommunen har en plikt til å tilpasse opplæringen til den enkelte eleven, lærlingen, praksisbrevkandidaten og lærekandidaten sine evner og forutsetninger. Plikten følger av opplæringslova § 1-3.

Bestemmelsen gir imidlertid ikke den enkelte eleven, lærlingen, praksisbrevkandidaten og lærekandidaten en korresponderende individuell rett.38

Elever som ikke får tilfredsstillende utbytte av den ordinære, tilpassede opplæringen, har rett til spesialundervisning. Retten følger av opplæringslova § 5-1.

Om en elev skal få spesialundervisning eller ikke, vil ofte være avhengig av hvilke organisatoriske og pedagogiske tiltak skolen har satt inn i den ordinære opplæringen. Hvis den ordinære opplæringen er god, kan det føre til mindre behov for spesialundervisning. Reglene om spesialundervisning må derfor ses i sammenheng med reglene om tilpasset opplæring.

Vedtak om spesialundervisning skal alltid bygge på en sakkyndig vurdering. Dette er regulert i opplæringslova § 5-3, som også regulerer innholdet i den sakkyndige vurderingen.

Alle kommuner skal ha pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjeneste). Det følger av opplæringslova § 5-6. Tjenesten skal hjelpe skolene med å utvikle kompetansen og organisasjonen, slik at opplæringen for elever med særskilte behov blir best mulig. I tillegg skal PP-tjenesten sørge for at det blir utarbeidet sakkyndige vurderinger.

Alle som får spesialundervisning, har rett til en individuell opplæringsplan og en årlig rapport med oversikt over den opplæringen eleven har fått, og en vurdering av elevens utvikling. Dette er regulert i opplæringslova § 5-5.

Personlig assistanse i form av praktisk hjelp og støtte fra en assistent kan inngå som et tiltak i et vedtak om spesialundervisning etter opplæringslova § 5-1, hvis en elev har behov for slik assistanse for å få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Det skal fremkomme uttrykkelig av vedtaket om spesialundervisning dersom tilbudet skal omfatte praktisk hjelp fra en assistent. Men elever kan også få praktisk hjelp og støtte i skoletiden uten at det er fattet vedtak om spesialundervisning. I Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap – Tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med særlige behov, uttalte departementet at bruk av assistent kan være en del av tilpasningen skolen gjør for å legge til rette for at retten og plikten til opplæring skal kunne oppfylles:39

«Elever som har behov for praktisk bistand fra assistent for å kunne fungere i skolehverdagen, bør etter departementet oppfatning ikke måtte gå veien om sakkyndig vurdering og enkeltvedtak for å få hjelp og støtte. Det følger av retten og plikten til grunnskoleopplæring og retten til videregående opplæring at elever som har behov for det, får nødvendig bistand for at retten og plikten skal bli reell.»

13.2.3.2 Opplæring i aktiviteter i dagliglivet (ADL-trening)

Noen elever trenger langt større oppfølging enn andre. Dette gjelder blant annet funksjonshemmede elever som trenger hjelp til og trening i ferdigheter som kreves i dagliglivet, slik som av- og påkledning, spising, toalettbesøk og forflytning. Dette kalles ADL-trening. ADL står for «Activities of Daily Life», som vi på norsk kaller aktiviteter i dagliglivet. Opplæring i ADL ligger utenfor det som vanligvis omfattes av uttrykket opplæring, slik det brukes i læreplanverket. ADL-trening kan etter dagens opplæringslov likevel regnes som opplæring når tiltaket gis under skolens ansvar og ledelse og tiltaket er en del av enkeltvedtaket om spesialundervisning. ADL-treningen regnes i disse tilfellene som opplæring, selv om aktiviteten kan regnes som helse- og omsorgstjeneste i andre sammenhenger.

13.2.3.3 Andre former for tilrettelegging

Opplæringslova inneholder også andre bestemmelser som gjelder for elever med behov for ulike former for tilrettelegging, blant annet regler om:

• rett til inntil to års ekstra videregående opplæring (§ 3-1 femte ledd),

• rett til inntak på særskilt prioritert utdanningsprogram (§ 3-1 sjette ledd andre punktum),

• rett til en tilpasset arbeidsplass (§ 9 A-7 tredje ledd),

• rett til skyss for funksjonshemmede elever (§ 7-3) og

• plikt for kommunen om ha et tilbud om skolefritidsordning for barn på 1.–7. trinn med særskilte behov (§ 13-7 første ledd).

Blinde og sterkt svaksynte elever er videre gitt særskilte rettigheter i opplæringslova §§ 2-14 og 3-10, og hørselshemmede elever har en særlig rett til opplæring i og på norsk tegnspråk etter opplæringslova §§ 2-6 og 3-9. I tillegg er plikten til tilpasset opplæring og retten til spesialundervisning for elever som helt eller delvis mangler tale, og som derfor har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK), presisert i opplæringslova §§ 2-16 og 3-13.

13.2.3.4 Forholdet mellom personlig assistanse som en del av opplæringstilbudet etter opplæringslova og personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenestelovgivningen

Skillet mellom hva som regnes som opplæring og hva som regnes som helse- og omsorgstjenester kan noen ganger fremstå som uklart. Skillet er nærmere beskrevet i en tolkningsuttalelse fra Utdanningsdirektoratet. I tolkningsuttalelsen står det at tilpasninger og hjelp i noen tilfeller må regnes som en del av opplæringen. Når tiltaket ikke faller inn under opplæringslovas virkeområde, kan det være andre kommunale tjenester som er ansvarlig for tiltaket. Hjelp fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan gis når et barn er på skolen. Om dette står det følgende i Utdanningsdirektoratets tolkningsuttalelse av 8. september 2017:40

«Nødvendige tjenester fra helse- og omsorgstjenesten mens eleven er på skolen, kan dreie seg om mange ulike tiltak. Ofte vil slike tjenester gis av skolehelsetjenesten, men det kan også være nødvendig med hjelp fra andre deler av kommunens helse- og omsorgstjenesten eller spesialisthelsetjenesten.

Skolen bør legge til rette for at elever kan motta nødvendig helsehjelp eller andre nødvendige helse- og omsorgstjenester i skoletiden, når det er behov for dette.»

13.2.3.5 Universell utforming og individuell tilrettelegging etter likestillings- og diskrimineringsloven

Likestillings- og diskrimineringsloven pålegger kommunen og fylkeskommunen en plikt til å sørge for universell utforming, og gir eleven en rett til individuell tilrettelegging.

Likestillings- og diskrimineringsloven gir personer med nedsatt funksjonsevne vern mot diskriminering ved at offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten, har plikt til «universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner», jf. § 17. Hva som menes med universell utforming er definert i § 17 andre ledd:

«Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.»

Plikten til universell utforming vil ofte langt på vei avhjelpe behovet for individuell tilrettelegging eller særløsninger. Men plikten gjelder ikke utforming eller tilrettelegging som innebærer en «uforholdsmessig byrde» for virksomheten.

Likestillings- og diskrimineringsloven gir videre elever og studenter rett til individuell tilrettelegging, jf. § 21. Retten gjelder både undervisningen, lærestedet, læremidler og eksamen. Men på samme måte som plikten etter § 17, gjelder den enkeltes rett bare så langt den ikke innebærer en «uforholdsmessig byrde», § 21 har følgende ordlyd:

«Elever og studenter med funksjonsnedsettelse ved skole- og utdanningsinstitusjoner har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen, for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter.

Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. I denne vurderingen skal det særlig legges vekt på:

• a) tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse

• b) kostnadene ved tilretteleggingen

• c) virksomhetens ressurser.»

I lovforarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven er det i særmerknaden til bestemmelsen slått fast at likestillings- og diskrimineringsloven § 21 ikke gir rettigheter ut over det som følger av opplæringslova:41

«Reglene overlapper med reglene om individuelt tilpasset opplæringstilbud, spesialundervisning og krav til fysisk og psykososialt miljø i opplæringslova. Likestillings- og diskrimineringsloven § 21 legger føringer for hvordan tilbudet ved skole- og utdanningsinstitusjoner skal utformes og utføres, men gir ikke nye materielle rettigheter utover det som følger av sektorlovgivningen.»

Videre står det følgende om retten til individuell tilrettelegging:

«Tilretteleggingen skal ta utgangspunkt i forutsetningene og behovene til eleven eller studenten som har behov for tilrettelegging. Det må foretas en konkret vurdering av hva som imøtekommer individets konkrete behov. Tilrettelegging kan skje både gjennom generelle tiltak overfor hele elev-/studentgruppen, eller gjennom spesifikke tiltak rettet kun mot den aktuelle eleven. Tilretteleggingen kan skje innenfor eller utenfor det ordinære undervisningsopplegget. Retten til tilrettelegging omfatter både fysiske og andre forhold ved lærestedet, undervisningsopplegget, læremidlene (inkludert lærebøker og IKT) og eksamen. Tilretteleggingen skal sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter, både når det gjelder kvalitet og omfang.»

13.2.3.6 Plikt til å ivareta behovet til funksjonshemmede barn og ungdom etter forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler

Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. har som formål å bidra til at miljøet i barnehager og skoler fremmer helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold samt forebygger sykdom og skade, jf. § 1. Forskriften inneholder også en bestemmelse i § 9 andre ledd som pålegger barnehagen og skolen å ivareta funksjonshemmedes behov. Bestemmelsen gjelder for barnehagens og skolens lokaler og uteområde. Elevenes skolemiljø er også regulert i opplæringslova kapittel 9 A.

13.2.4 Forslag til ny opplæringslov

I 2019 la opplæringslovutvalget frem NOU 2019: 23 Ny opplæringslov. I forlengelsen av dette sendte Kunnskapsdepartementet i august 2021 et forslag til ny opplæringslov og endringer i lov 4. juli 2003 nr. 84 om frittståande skolar (friskolelova) på høring.

Opplæringslovutvalget foreslo blant annet at retten til spesialundervisning etter dagens opplæringslov skulle deles opp i tre rettigheter:

• rett til individuelt tilrettelagt opplæring,

• rett til personlig assistanse og

• rett til fysisk tilrettelegging.

I høringsnotatet Forslag til ny opplæringslov og endringer i friskoleloven, støtter Kunnskapsdepartementet dette forslaget. Av høringsnotatet fremgår blant annet følgende:42

«Tiltak som innebærer personlig assistanse eller fysisk tilrettelegging, er ikke nødvendigvis direkte knyttet til opplæringen i fag eller for å nå mål i den overordnede delen av læreplanverket. Departementet støtter utvalget i at det bør være en rett til personlig assistanse eller fysisk tilrettelegging, uavhengig av hverandre og i tillegg til individuelt tilrettelagt opplæring. Departementet mener at den foreslåtte tredelingen kan bidra til at det blir et klarere skille enn i dag mellom hva som er opplæring, i form av pedagogisk tilrettelegging, og hva som ikke er det. Departementet støtter også utvalgets vurdering av at forslaget kan gjøre det enklere for skolene å oppfylle kompetansekravene, fordi andre personer kan ansettes for å utføre oppgaver som dreier seg om personlig assistanse, når dette blir skilt tydeligere ut som en tilretteleggingsform.»

Av høringsnotatet fremgår videre følgende om innholdet i retten til personlig assistanse:43

«Hvis en elev har behov for personlig assistanse for å få tilfredsstillende utbytte av opplæringen, kan slik assistanse i form av praktisk hjelp og støtte fra en assistent i dag inngå som et tiltak i et vedtak om spesialundervisning etter opplæringsloven. Hjelp fra en assistent kan regnes som en del av opplæringen i noen sammenhenger og som helse- og omsorgstjeneste i andre sammenhenger, men opplæringsloven gir ikke elevene rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Når assistansen ikke faller inn under opplæringslovens virkeområde, kan det være andre kommunale tjenester som har ansvaret. Hva som regnes som opplæring, og hva som regnes som helse- og omsorgstjenester, er beskrevet i NOU 2019: 23, kapittel 31.3.4. Departementet ser at skillet mellom retten til personlig assistanse etter opplæringsloven og etter helse- og omsorgstjenestelovgivningen kan være en utfordring. Forholdet mellom personlig assistanse etter opplæringsloven og etter helse- og omsorgstjenestelovgivningen beskrives i merknadene til bestemmelsen.»

Når det gjelder hva som menes med personlig assistanse etter opplæringslova fremgår følgende av særmerknaden til forslaget til § 11-4 Personleg assistanse:44

«Med personlig assistanse menes praktisk hjelp og bistand fra en person (assistent) som kan følge med og hjelpe eleven i skolehverdagen. Assistansen kan variere både i omfang og oppgaver, og kan for eksempel være hjelp i forbindelse med av- og påkledning, måltider, medisinering, toalettbesøk, sosiale aktiviteter i friminuttet, kommunikasjon, forflytning, bæring av sekk og utstyr og hjelp til å følge med i opplæringen. Personlig assistanse kan gis av personer som ikke er ansatt i lærerstilling.

En elev kan i tillegg ha rett til personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven.»

Kunnskapsdepartementet støtter også forslaget om å fjerne kravet om sakkyndig vurdering fra den pedagogisk-psykologiske tjenesten før vedtak om personlig assistanse eller fysisk tilrettelegging.

13.3 Individuell tilrettelegging under gjennomføring av høyere utdanning og fagskoleutdanning

Fra august 2019 har funksjonshemmede studenter og studenter med særskilte behov fått rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen, for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde for utdanningsinstitusjonen. I denne vurderingen skal det legges særlig vekt på tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for disse studentene, kostnadene ved tilretteleggingen og institusjonens ressurser.

Dette følger av en endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven) § 4-3 femte ledd og lov 8. juni 2018 nr. 28 om høyere yrkesfaglig utdanning (fagskoleloven) § 15 femte ledd. Før endringen forelå det en plikt for universiteter, høyskoler og fagskoler til, så langt det var rimelig og mulig, å tilrettelegge studiesituasjonen for studenter med særskilte behov

Bakgrunnen for lovendringene var at den nye likestillings- og diskrimineringsloven gir funksjonshemmede studenter en bedre rett til egnet individuell tilrettelegging enn det som tidligere fremgikk av universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven.

Det følger av lovforarbeidene at lovendringene er ment å bidra til å sikre funksjonshemmede og studenter med andre særskilte behov mulighet til å ta høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning på lik linje med andre studenter og å bidra til å bygge ned samfunnsskapte barrierer og hindre at nye skapes.45

Universitets- og høyskoleloven § 4-3 femte ledd og fagskoleloven § 15 femte ledd har følgende ordlyd:

«Studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med særskilte behov har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen, for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde for utdanningsinstitusjonen. I denne vurderingen skal det legges særlig vekt på tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for disse studentene, kostnadene ved tilretteleggingen og institusjonens ressurser. Institusjoner på Svalbard skal så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige krav som stilles i den enkelte utdanningen.»

14 Assistanse- og tilretteleggingsordninger i arbeidslivet

14.1 Innledning

Dagens utgangspunkt er at det ikke tildeles BPA for å dekke behov for personlig assistanse for den tiden en person er i arbeid. Kommunen kan likevel tildele BPA også til dette, noe enkelte kommuner gjør. Dette følger blant annet av Rundskriv I-9/2015:46

«BPA tildeles normalt ikke for den tid tjenestemottakeren er i barnehage, på skole, arbeid mv. Det vil likevel i mange tilfeller være hensiktsmessig å samordne ulike assistenttiltak, slik at brukeren får et begrenset antall personer å forholde seg til. Dersom brukeren ønsker det og kommunen finner det hensiktsmessig, bør det tilstrebes å finne løsninger som kan ivareta helheten i det samlede tjenestetilbudet, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 første ledd. Av bestemmelsen følger det at kommunen har en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby tjenester som omfattes av loven her.»

Arbeids- og velferdsetaten har i dag ansvar for å tilby personer som har behov for det arbeidsrettet bistand tilpasset den enkeltes forutsetninger og behov, med sikte på rask overgang til arbeid og opprettholdelse av tilknytning til arbeidslivet. Arbeids- og velferdsetaten har ansvar for funksjonsassistanse i arbeidslivet og en rekke andre arbeidsrettede tiltak som kan bidra til å tilrettelegge for at funksjonshemmede kan komme i eller beholde arbeid.

Punkt 14.2 omtaler funksjonsassistanse i arbeidslivet, mentortiltaket omtales i punkt 14.3, inkluderingstilskuddet omtales i punkt 14.4, mens varig tilrettelagt arbeid omtales i punkt 14.5. Punkt 14.6 nevner kort stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og viser til omtalen av denne i kapittel 15.

14.2 Funksjonsassistanse i arbeidslivet

14.2.1 Innledning

Funksjonsassistanse i arbeidslivet er en tilskuddsordning som skal bidra til at personer med omfattende fysiske funksjonsnedsettelser og blinde og sterkt svaksynte, skaffer seg eller beholder ordinært arbeid.

Funksjonsassistanse i arbeidslivet innebærer at en lønnet assistent bistår den funksjonshemmede arbeidstakeren med hjelp til praktiske gjøremål i arbeidshverdagen. Funksjonsassistanse i arbeidslivet innebærer at det gis tilskudd til dekning av funksjonsassistentens lønnsutgifter m.m. Funksjonsassistanse i arbeidslivet skal sikre forutsigbarhet for nødvendig tilrettelegging og oppfølging på arbeidsplassen for arbeidsgiver og arbeidstaker.

14.2.2 Bakgrunn og innhold

Ordningen ble først etablert som en forsøksordning i 1997. Forsøksordningen ble først administrert av Sosial- og helsedirektoratet gjennom Ressurssenter for omstilling i kommunen. Senere overtok Trygdeetaten og deretter Arbeids- og velferdsetaten dette ansvaret. Fra 1. januar 2014 ble funksjonsassistanse i arbeidslivet etablert som en permanent ordning. Ordningen administreres i dag av NAV Hjelpemiddelsentral.

Funksjonsassistanse i arbeidslivet er et arbeidsmarkedstiltak som kan tildeles yrkesaktive personer som har omfattende fysiske funksjonsnedsettelser og blinde og sterkt svaksynte. Assistansen må være nødvendig for at tiltaksdeltakeren skal kunne være i ordinært lønnet arbeid.

Om funksjonsassistanse er nødvendig må vurderes i forhold til type arbeidsplass og arbeidsoppgaver. Funksjonsassistenten skal gi nødvendig bistand til praktiske oppgaver og ledsaging ved forflytning i arbeidssituasjonen, slik at arbeidstakeren skal kunne utføre sine ordinære arbeidsoppgaver. Oppgavene kan være arbeidsrelaterte, som å legge papir i printer, hente saksdokumenter fra arkiv, løfte eller hente tunge ting eller frakte materiell. Oppgavene kan også være personrettede, som å assistere ved måltider, ta av eller på yttertøy og lignende.

Funksjonsassistenten skal ikke utføre tiltaksdeltakerens ordinære arbeidsoppgaver, heller ikke ved sykefravær, ferier eller annet fravær.

Funksjonsassistenten kan være en arbeidskollega som frikjøpes et visst antall timer eller det kan ansettes en ny person. Funksjonsassistenten skal primært være ansatt hos arbeidstakerens arbeidsgiver eller ansettes av arbeidstakeren selv.47 Funksjonsassistenten kan også være ansatt hos en annen arbeidsgiver. Dette er særlig aktuelt dersom funksjonsassistenten også er arbeidstakerens BPA-assistent, som vanligvis er ansatt enten i et selskap som leverer denne type tjenester eller i kommunen.

Før behovet for funksjonsassistanse vurderes, skal mulig tilrettelegging og aktuelle hjelpemidler være avklart. Arbeidsgiver kan innhente sakkyndig bistand fra bedriftshelsetjeneste, frittstående ergo- eller fysioterapeut, kommunal helsetjeneste eller NAV Hjelpemiddelsentral for å kartlegge hindringer og skissere mulige løsninger.

På grunnlag av en vurdering av arbeidstakerens individuelle behov, fastsettes varighet og omfang av NAV Hjelpemiddelsentral, i samarbeid med arbeidstakeren og arbeidstakerens arbeidsgiver. Tilskuddets størrelse og varighet fastsettes etter en vurdering av arbeidstakerens individuelle behov for funksjonsassistanse.

14.2.3 Tilskuddet

Det kan gis tilskudd til dekning av funksjonsassistentens lønnsutgifter. Det kan også gis tilskudd til dekning av dokumenterte ekstrautgifter til vikar ved funksjonsassistentens sykdom, ferie eller lignende, samt reise- og oppholdsutgifter til funksjonsassistenten, dersom dette er nødvendig ved arbeidstakerens arbeidsrelaterte reiser.

Tilskuddets størrelse og varighet skal vurderes årlig av NAV Hjelpemiddelsentral i samarbeid med arbeidsgiver og arbeidstaker. Ved beregning av tilskuddet skal det tas hensyn til eventuelle andre tilskudd som gis til samme eller lignende formål – for eksempel lønnstilskudd eller tilskudd til mentor. Tilskuddene skal ses i sammenheng, slik at en unngår overkompensasjon. Tilskuddet skal justeres eller falle bort ved endringer i behovet eller når andre tiltak vurderes som mer hensiktsmessige.

Arbeidsgiver for personen med behov for funksjonsassistanse er ansvarlig for å fremme refusjonskrav til NAV Hjelpemiddelsentral. Tilskuddet utbetales til funksjonsassistentens arbeidsgiver etterskuddsvis.

14.2.4 Regulering

Funksjonsassistanse i arbeidslivet er regulert i forskrift 11. desember 2015 nr. 1598 om arbeidsmarkedstiltak (tiltaksforskriften) kapittel 6. Forskriften er gitt med hjemmel i lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) § 12. Ytterligere føringer for funksjonsassistanse i arbeidslivet følger av rundskrivet Utfyllende regler til Arbeids- og velferdsetatens anvendelse av forskrift om arbeidsmarkedstiltak48.

14.2.5 Omfang og evalueringer

Funksjonsassistanse i arbeidslivet har hittil blitt tildelt en liten, men stabil, gruppe arbeidstakere. Ved utgangen av 2020 hadde 311 personer funksjonsassistanse i arbeidslivet.

Ordningen med funksjonsassistanse i arbeidslivet har vært gjenstand for evaluering, men disse er ikke av nyere dato. På oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet foretok Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i 2000 en evaluering med særlig vekt på kost-nytte analyse.49 På det tidspunktet AFI utførte analysen var det kun om lag 20 personer som hadde funksjonsassistanse. Analysen viste at både personene som hadde ordningen, arbeidsgiverne og funksjonsassistentene var fornøyde.

Analysen drøftet om ordningen med funksjonsassistanse er økonomisk lønnsom for den funksjonshemmede og for samfunnet (stat og kommune).

14.2.6 Forholdet mellom dagens ordning med funksjonsassistanse i arbeidslivet og BPA

Både ordningen med funksjonsassistanse i arbeidslivet og ordningen med BPA skal gi praktisk bistand fra en personlig assistent til personer med omfattende behov for bistand på grunn av funksjonsnedsettelse.

Ordningen med funksjonsassistanse i arbeidslivet er spesifikt rettet mot arbeidslivet, og er derfor en spisset ordning knyttet opp mot å bidra til at personer med omfattende fysiske funksjonsnedsettelser og blinde og sterkt svaksynte skaffer seg og beholder ordinært arbeid.

Dagens BPA-ordning omfatter i utgangspunktet ikke praktisk bistand til arbeid, men samtidig er det åpnet for at kommunene tildeler BPA til arbeid. Dette følger blant annet av Rundskriv I-9/2015.50 Se punkt 20.8.4.

14.3 Mentortiltaket

14.3.1 Innledning

Mentortiltaket er en ordning for frikjøp av en arbeidskollega for støtte til arbeidstakere med behov for nødvendig faglig, sosial og praktisk støtte på arbeidsplassen.

Mentor kan videre tilbys når det er nødvendig for at en person med nedsatt arbeidsevne skal få eller beholde lønnet arbeid i en ordinær virksomhet. Mentor kan også tilbys tiltaksdeltaker som deltar på arbeidsmarkedstiltakene arbeidstrening, opplæring, midlertidig lønnstilskudd eller varig lønnstilskudd, eller arbeidssøkere som gjennomfører fagopplæring som en del av opplæringstiltakene.

Mentortiltaket kan også være en ordning for tilskudd til en medelev eller medstudent for elever eller studenter med behov for nødvendig faglig, sosial og praktisk støtte på opplærings- eller utdanningsstedet.

Mentor kan videre benyttes til likemannsarbeid, slik at personer i samme livssituasjon med egen erfaring og kompetanse om tilsvarende type funksjonshemming bistår med hjelp, støtte og veiledning.

Mentortiltaket har få deltakere sammenlignet med antallet deltakere i tiltak som arbeidstrening og lønnstilskudd. Det fremgår av evalueringen til Oxford Research51 at mentortiltaket er fordelt på i underkant av 9 000 personer i perioden januar 2012–juni 2018.52 Omfanget har økt relativt mye fra innføringen av tiltaket i 2012 og til 2017. I 2018 var det i gjennomsnitt i underkant av 1 600 deltakere på mentortiltaket.

14.3.2 Innhold

I en arbeidssituasjon innebærer mentortiltaket vanligvis at en ansatt bistår i den faglige og sosiale inkluderingen på arbeidsplassen. Mentortiltaket er innrettet som et tilskudd som skal kompensere for tapt arbeidstid og det merarbeid oppfølgingen påfører mentoren.

I de fleste tilfellene er mentorene ansatt på ledernivå i virksomheten, men det er også mange mentorer som er erfarne ansatte. I noen få tilfeller benyttes eksterne mentorer. I utdanningsinstitusjoner kan mentorer ofte være medstudenter.

Varigheten av mentortiltaket skal tilpasses individuelt, men hovedregelen er at tiltaket varer i inntil seks måneder.

Når mentor er en ansatt arbeidstaker skal tilskuddet utbetales til mentorens arbeidsgiver.

Ved beregning av kostnader til mentor skal det tas hensyn til eventuelle andre tilskudd som gis til samme formål. Hvis andre tilskudd også kompenserer for merkostnader til oppfølging som gjennomføres av mentor, skal dette gå til fradrag før mentortilskuddet blir beregnet for å unngå overkompensasjon.

14.3.3 Regulering

Mentortiltaket er regulert i tiltaksforskriften kapittel 5. Forskriften er gitt med hjemmel i arbeidsmarkedsloven § 12. Ytterligere føringer for mentortiltaket følger av rundskrivet Utfyllende regler til Arbeids- og velferdsetatens anvendelse av forskrift om arbeidsmarkedstiltak.53

14.3.4 Evaluering

Evalueringer av mentortiltaket utført av Oxford Research54 og Arbeidsforskningsinstituttet55 viser at erfaringene med tiltaket oppleves som positive for alle involverte aktører, men at det er behov for å gjøre tiltaket bedre kjent blant arbeidsgivere, samt å sette i gang kompetansehevingstiltak i NAV om hvordan personer som påtar seg mentoroppgaver bør følges opp. Det fremgår av undersøkelsen fra Oxford Research at om lag 70 prosent har nedsatt arbeidsevne. Det er spredning i bruk av mentortiltaket innenfor ulike næringstyper, der varehandel og helse- og sosialtjenester er de største. De som har mentorer er i all hovedsak fornøyde med mentorene, og virksomhetene selv vurderer at mentorstøtten ofte fører til at de får økt motivasjon til å fullføre tiltaket eller utdanningen, bedre sosiale ferdigheter, nye og relevante ferdigheter og bedre forutsetninger for å delta i arbeidslivet. NAV-veilederne støtter dette.

Mentortiltaket varer etter hovedregelen i inntil seks måneder. For personer med nedsatt arbeidsevne og personer med særlig behov for bistand fra mentor kan tiltaket forlenges til inntil tre år. Bedrifter og utdanningsinstitusjoner har imidlertid problematisert tidshorisonten for mentortiltaket. Når det gjelder utdanningsinstitusjonene, vil lengre tidshorisont skape bedre forutsigbarhet for involverte parter, samt minimere risikoen for å miste mentorstøtten midt i semesteret.

Flere virksomheter mener at det refunderte beløpet ikke dekker virksomhetens reelle kostnader. Oxford Research mener at NAV bør legge til grunn en reell vurdering av personens bistandsbehov og virksomhetens tidsbruk.

Oxford Research peker på at manglende kjennskap til tiltaket og for lite initiativ fra NAV-kontorene er blant de viktigste årsakene til at tiltaket ikke brukes mer. For bedriftene kan det være utfordrende å sette seg inn i virkemidlene NAV tilbyr.

Ifølge analyser av registerdata, er om lag halvparten av kandidatene i arbeid etter endt mentortiltak. Dette inkluderer også arbeid med lønnstilskudd. Dette vurderes som et godt resultat, men det er vanskelig å fastslå en årsakssammenheng mellom tiltaket og ansettelse, særlig fordi mentor ofte kombineres med andre tiltak.

14.4 Inkluderingstilskuddet

14.4.1 Innledning

Inkluderingstilskudd skal kompensere for tilleggskostnader virksomheter i ordinært arbeidsliv har i forbindelse med tilrettelegging av en arbeidsplass for personer med behov for arbeidsrettet bistand fra Arbeids- og velferdsetaten. Inkluderingstilskuddet kan for eksempel blant annet gis til virksomheter med arbeidsplasser for personer med funksjonsassistanse i arbeidslivet eller mentor.

14.4.2 Innhold

Inkluderingstilskudd til ulike former for tilrettelegging skal bidra til å senke terskelen for arbeidsgivere som vil rekruttere eller prøve ut arbeidssøkere med tilretteleggingsbehov. Tilskudd til tilrettelegging er et supplement til arbeidsmarkedstiltak, enten som en tilskuddsordning integrert i det enkelte tiltaket, eller som ordning som kan kombineres med andre tiltak. Inkluderingstilskuddet skal senke terskelen for å komme inn i arbeidslivet og oppmuntre arbeidsgivere til i større grad å rekruttere eller prøve ut arbeidssøkere med behov for bistand for å komme i arbeid.

Tilskuddet dekker bare utgifter som kommer i tillegg til de utgiftene som virksomheten normalt vil ha i forbindelse med ansettelser. Etter tiltaksforskriften § 11-3 kan tilskuddet dekke tilleggsutgifter knyttet til:

• «a) nødvendig vurdering av personens funksjonsevne eller tilretteleggingsbehov på den konkrete arbeidsplassen,

• b) opprettelse av ekstra tiltaksplass, for eksempel kontormøbler,

• c) personlig utstyr som arbeidstøy, vernesko, databriller o.l. knyttet til arbeidet,

• d) nødvendige gjenstander og arbeidshjelpemidler personen trenger for å utføre arbeidet og tilpasninger som ikke kan dekkes etter folketrygdlovens § 10-5,

• e) merkostnader til å kjøpe og installere programvare som skal brukes av personen, herunder teknologisk utstyr eller teknologiske hjelpemidler,

• f) nødvendige merutgifter til forsikring, lisenser, sertifisering o.l. knyttet til arbeidet, og

• g) ekstern opplæring for å kunne utføre arbeidet i virksomheten.»

Tilskuddet skal dekke virksomhetens dokumenterte utgifter opp til en maksimalsats fastsatt av departementet. Det gis ikke tilskudd dersom utgiftene dekkes gjennom andre tilskuddsordninger.

14.4.3 Regulering

Inkluderingstilskuddet er regulert i tiltaksforskriften kapittel 11. Forskriften er gitt med hjemmel i arbeidsmarkedsloven § 12. Ytterligere føringer for inkluderingstilskuddet følger av rundskrivet Utfyllende regler til Arbeids- og velferdsetatens anvendelse av forskrift om arbeidsmarkedstiltak.56

14.5 Varig tilrettelagt arbeid

14.5.1 Innledning

Varig tilrettelagt arbeid skal bidra til å opprettholde og utvikle ressurser hos arbeidstakerne gjennom kvalifisering og tilrettelagte arbeidsoppgaver.

14.5.2 Innhold

Varig tilrettelagt arbeid skal tilby personer arbeid i en virksomhet som oppfyller nærmere angitte krav, med arbeidsoppgaver tilpasset den enkeltes arbeidsevne. Varig tilrettelagt arbeid kan også tilbys som enkeltplasser i ordinære virksomheter.

Varig tilrettelagt arbeid er rettet mot personer som mottar eller i nær fremtid ventes å få innvilget uføretrygd etter folketrygdloven, og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. Andre arbeidsmarkedstiltak skal være vurdert og funnet å være uaktuelle.

Arbeidsinstruksjon og kvalifisering av arbeidstakere er et ansvar for virksomheten. Andre viktige oppgaver vil være sosial trening og motivering. Det er tiltaksarrangørens ansvar å sørge for nødvendig yrkesfaglig, pedagogisk og attføringsrettet kompetanse innen sitt virksomhetsområde. Tiltaksarrangøren har ansvar for å tilby den enkelte arbeidstaker tilrettelagt arbeid.

Tiltaket er ikke tidsbegrenset. Det skal likevel jevnlig vurderes om det kan være aktuelt med overføring til andre arbeidsmarkedstiltak, utdanning eller formidling til ordinært arbeid.

14.5.3 Regulering

Varig tilrettelagt arbeid er regulert i tiltaksforskriften kapittel 14. Forskriften er gitt med hjemmel i arbeidsmarkedsloven § 12 om arbeidsmarkedstiltak. Ytterligere føringer for varig tilrettelagt arbeid følger av rundskrivet Utfyllende regler til Arbeids- og velferdsetatens anvendelse av forskrift om arbeidsmarkedstiltak.57

14.6 Stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet

Det kan ytes stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet til personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte enten har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt, eller har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket.

Det kan ytes stønad til en rekke assistanse- og tilretteleggingsformål som er nødvendige og hensiktsmessige for at en person skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid, se punkt 15.2.

15 Stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og i dagliglivet

15.1 Innledning

Det kan ytes stønad for å kompensere for utgifter til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og i dagliglivet for personer som har sykdom, skade eller lyte.

Stønadene er regulert i folketrygdloven kapittel 10. Rundskriv R 10-00 til folketrygdloven kapittel 10 fra NAV – Arbeids- og velferdsetaten omtaler stønadene og vilkårene for dem nærmere.58

Det kan ytes stønad til en rekke formål som er opplistet i folketrygdloven § 10-7.

Punkt 15.2 omtaler stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet mens punkt 15.3 omtaler stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet.

15.2 Stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet

Det kan ytes stønad til personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte enten har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt, eller har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket. Stønaden ytes i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at medlemmet skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid. Vilkårene for stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet er regulert i folketrygdloven § 10-5 og nærmere omtalt i Rundskriv R 10-00. Med varig menes ifølge rundskrivet en varighet ut over to år.59

Når det gjelder intensjonen og formålet med denne stønaden fremgår følgende av det ovenfor nevnte rundskrivet:60

«Intensjonen med ytelser etter folketrygdlovens § 10-5 er å bygge ned barrierer som medlemmer med nedsatt funksjonsevne møter i samfunnet som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse. For mange i yrkesaktiv alder betyr deltakelse muligheten til å forsørge seg og sine gjennom arbeid og egen inntekt.

Formålet med folketrygdloven § 10-5 er å sikre inntekt, og å kompensere for bestemte utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i arbeidslivet for at medlemmer som har sykdom, skade eller lyte skal ha muligheter til deltakelse i arbeidslivet på linje med andre samfunnsborgere.

Formålet med stønad etter denne paragrafen er å hindre utstøting fra arbeidslivet, skape et mer inkluderende arbeidsliv, føre til at flere kommer i arbeid, samt redusere sykefravær. Hjelpemiddelsentralene og arbeids- og velferdsetaten er viktige aktører for å lykkes med et inkluderende arbeidsliv. Det betyr at hjelpemiddelsentralenes ansvarsområde kan strekke seg lenger enn folketrygdlovens ytelser tilsier.

Hjelpemiddelsentralene skal jobbe forebyggende for å hindre utstøting fra arbeidslivet. Folketrygdlovens ytelser er ikke fullt ut tilpasset en slik tenkning. Rundskrivet angir derfor innenfor hvilke rammer ytelse kan gis. Innenfor disse rammene skal intensjoner og formål med ytelsene vektlegges.»

15.3 Stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet

15.3.1 Innledning

Det kan ytes stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet til personer som har fått sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Stønaden ytes i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre medlemmets funksjonsevne i dagliglivet eller for at vedkommende skal kunne bli pleid i hjemmet. Vilkårene for stønad er regulert i folketrygdloven § 10-6 og nærmere omtalt i Rundskriv R 10-00.61 Med varig menes ifølge rundskrivet en varighet ut over to år.62

Når det gjelder intensjonen og formålet med stønaden fremgår følgende av det ovenfor nevnte rundskrivet:63

«Formålet med folketrygdloven § 10-6 er å finansiere stønad til hjelpemidler som kan avhjelpe følgene av funksjonsnedsettelsen i dagliglivet. Siktemålet er at det skal gis ytelser som hjelper funksjonshemmede å fungere bedre, og å redusere risikoen for sosial utstøting som funksjonshemningen medfører. Målet med bestemmelsen er å yte stønader som gir funksjonshemmede muligheten til leve som andre.

Medlemmer med nedsatt funksjonsevne er, og skal ha muligheter til å oppleve seg som, fullverdige borgere i det norske samfunn. Dette kan synes selvsagt, men mange med nedsatt funksjonsevne møter samfunnsskapte hindringer. Disse hindringene setter begrensninger for enkeltmenneskets livsutfoldelse og muligheter til å delta som aktive samfunnsborgere.»

15.3.2 Kravet om at det må gjelde dagliglivet og dagliglivets situasjoner

Når det gjelder stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet presiserer rundskrivet hva dagliglivet og dagliglivets situasjoner nærmere omfatter.64

Med dagliglivets situasjoner menes i utgangspunktet alle situasjoner i dagliglivet, som for eksempel kommunikasjon med omgivelsene, personlig hygiene, forflytning og stell av hjem og barn. Det omfatter også det å kunne bli pleid i hjemmet.

Deltakelse i organisasjonsarbeid og/eller politisk arbeid anses også som omfattet. Med hensyn til organisasjonsarbeid presiseres det at det menes arbeid for ideelle organisasjoner. Det innebærer at arbeid for organisasjoner og foreninger som har økonomisk virksomhet som hovedaktivitet ikke er omfattet. Det presiseres videre at arbeid for hobbyforeninger, fagforeninger og lignende heller ikke omfattes.

Dagliglivets situasjoner omfatter også barnehage og skole. Derimot omfatter dagliglivets situasjoner ikke utdanning ut over grunn- og videregående skole, eller arbeid og attføring. Det presiseres at stønad på disse arenaene omfattes av stønaden til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet etter folketrygdloven § 10-5.

Dagliglivets situasjoner omfatter heller ikke trening, sport og hobby. Dersom hobby eller fritidsaktivitet har et så stort omfang at det må anses som en del av dagliglivets aktiviteter, kan stønad i spesielle tilfeller likevel tilstås.

15.3.3 Formål det kan ytes stønad til

Det kan ytes stønad til en rekke formål som er opplistet i folketrygdloven § 10-7, både for bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og dagliglivet. Det kan ytes stønad i form av utlån av, tilskudd til eller lån til:

• «a. hjelpemidler, herunder skolehjelpemidler med unntak av læremidler,

• b. høreapparat,

• c. grunnmønster til søm av klær,

• d. førerhund,

• e. lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte,

• f. tolkehjelp for hørselshemmede,

• g. tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde,

• h. motorkjøretøy eller annet transportmiddel,

• i. anskaffelse, vedlikehold og fornyelse av nødvendige og hensiktsmessige ortopediske hjelpemidler, brystproteser, ansiktsdefektproteser, øyeproteser og parykker.»

Til personer som fyller vilkårene knyttet til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet kan det også ytes stønad til ombygging av maskiner og tilrettelegging av fysisk miljø på arbeidsplassen. Til personer som fyller vilkårene knyttet til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet, kan det også ytes tilskudd til opplæringstiltak.

15.3.4 Om stønad til hjelpemidler mv.

Det kan gis stønad i form av hjelpemidler til personer som fyller vilkårene for bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet.

Et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand, er ifølge Rundskriv R 10-07ACD65 i utgangspunktet et hjelpemiddel som er egnet til direkte å avhjelpe, erstatte eller kompensere for en funksjonssvikt, jf. Trygderettens kjennelse TRR-2003-1772.

Av rundskrivet fremgår blant annet videre:

«Et hjelpemiddel er i utgangspunktet utstyr som er spesiallaget eller spesialtilpasset for funksjonshemmede. Det kan være lese-, tale- og hørselshjelpemidler ved sansedefekter, og redskaper, støtteanordninger, rullestoler med videre ved bevegelsesvansker. Det gis som hovedregel ikke stønad til ordinært utstyr. Momenter som kan inngå i en vurdering av om et produkt anses som ordinært, er hvorvidt produktet er rettet mot allmennheten og generelt er vanlig i befolkningen å anskaffe.»

Det kan gis stønad til hjelpemidler både for å kunne få eller beholde høvelig arbeid eller gjennomføre utdanning eller arbeidstrening. Det kan videre gis stønad til hjelpemidler til bruk i dagliglivet og til bruk i barnehagen, grunnskolen, den videregående skolen og lærlingeordningen.

Det kan gis stønad i form av utlån eller tilskudd.

Stønad til hjelpemidler er blant annet regulert i forskrift 15. april 1997 nr. 318 om stønad til hjelpemidler mv til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og i dagliglivet og til ombygging av maskiner på arbeidsplassen.

Hjelpemidler som inngår i hjelpemiddelsentralens sortiment, skal gis som utlån fra hjelpemiddelsentralen. Stønad til hjelpemidler som ikke inngår i hjelpemiddelsentralens sortiment og ikke er særlig egnet til resirkulering, eller hvis det er særskilt bestemt, skal gis i form av tilskudd.

Hjelpemiddelsentralene har et overordnet og koordinerende ansvar for formidling av hjelpemidler til funksjonshemmede. De skal bidra til likeverdig og helhetlig problemløsning for funksjonshemmede gjennom tekniske og ergonomiske tiltak og være et ressurs- og kompetansesenter for offentlige instanser og andre som har ansvar for å løse funksjonshemmedes utfordringer og hvor tekniske og ergonomiske løsninger kan være aktuelle. Hjelpemiddelsentralenes virksomhet og ansvar er regulert i forskrift 15. april 1997 nr. 323 om hjelpemiddelsentralenes virksomhet og ansvar.

Det er opprettet en hjelpemiddelsentral i alle landets fylker. Fra 1994 ble de overført fra fylkeskommunen til staten. NAV Hjelpemiddelsentralene ligger sammen med NAV Spesialenheter administrativt under Arbeids- og velferdsdirektoratet og Arbeids- og sosialdepartementet.

15.3.5 Om stønad til lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte

Blinde og svaksynte kan få dekket utgifter til lese- og sekretærhjelp dersom de oppfyller vilkårene for stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet.

Utgifter til lese- og sekretærhjelp kan dekkes for følgende formål:

• «a. gjennomføre utdanning, opplæring eller arbeidstrening med sikte på å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid. Det kan også gis stønad til nødvendig hjelp til å søke arbeid etter endt skolegang eller etter avsluttet attføring,

• b. fungere i høvelig arbeid,

• c. delta i organisasjonsvirksomhet, politisk eller sosialt arbeid,

• d. fungere i dagliglivet.»

Når det gjelder utdanning og arbeidstrening må den bli ansett som nødvendig for å få jobb. Når det gjelder deltakelse i organisasjonsvirksomhet, politisk eller sosialt arbeid, er det ment å dekke alle typer verv i organisasjoner samt politisk og sosialt arbeid.

Lese- og sekretærhjelpen skal ikke utføre personens ordinære arbeidsoppgaver i forbindelse med verv, arbeid mv. Det stilles ingen særlige kvalifikasjonskrav til lese- og sekretærhjelpen, og utgangspunktet er at den som har behovet selv velger egnet lese- og sekretærhjelp.

Utgifter til formålene listet opp under bokstavene a og b dekkes i den utstrekning de er nødvendige. Utgifter til formålene listet opp under bokstav c dekkes for opptil 360 timer per år, mens utgifter etter bokstav d dekkes for opptil 120 timer per år.

Stønaden gis etter takster fastsatt av departementet, og betales ut av NAV per time etter at søknaden er innvilget.

Dersom lese- og sekretærhjelpen er ansatt på personens arbeidsplass, kan det gis et tilskudd til arbeidsgiveren som tilsvarer lese- og sekretærhjelpens ordinære timelønn pluss de sosiale utgiftene forbundet med dette.

Stønad til lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte er regulert i forskrift 15. april 1997 nr. 319 om stønad til lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte og nærmere omtalt i rundskriv R 10-07E.66

15.3.6 Om stønad til tolkehjelp for hørselshemmede

Hørselshemmede kan få dekket utgifter til tolkehjelp, herunder skrivetolking, dersom de oppfyller vilkårene for stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet.

Utgifter til tolkehjelp, herunder skrivetolking, kan dekkes for at den hørselshemmede skal kunne:

• «a) fungere i dagliglivet,

• b) fungere i høvelig arbeid,

• c) gjennomføre opplæring for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet,

• d) gjennomføre utdanning, opplæring eller arbeidstrening med sikte på å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid,

• e) motta helsetjenester som omfattes av folketrygdloven kapittel 5 og poliklinisk undersøkelse og behandling gitt av helseforetak.»

Utgifter dekkes i den utstrekning de er nødvendige. Stønaden gis etter takster fastsatt av Arbeids- og sosialdepartementet.

Stønad til tolkehjelp for hørselshemmede er regulert i forskrift 15. april 1997 nr. 320 om stønad til tolkehjelp for hørselshemmede og nærmere omtalt i rundskriv R 10-07F.67

15.3.7 Om stønad til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde

Døvblinde kan få dekket utgifter til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde, dersom de oppfyller vilkårene for stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet.

Utgifter til tolke- og ledsagerhjelp kan dekkes for at den døvblinde skal kunne:

• «a) fungere i dagliglivet

• b) fungere i høvelig arbeid,

• c) gjennomføre opplæring for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet etter lov om folketrygd § 10-7 tredje ledd,

• d) gjennomføre utdanning, opplæring eller arbeidstrening med sikte på å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid,

• e) motta helsetjenester som omfattes av folketrygdloven kapittel 5 og poliklinisk undersøkelse og behandling gitt av helseforetak.»

Stønad til å fungere i dagliglivet er for denne ordningen utvidet til også å omfatte fritidsaktiviteter.

Utgifter dekkes i den utstrekning de er nødvendige. Dersom tolken ikke er ansatt i en hjelpemiddelsentral, eller er ansatt i ordningen tolk på arbeidsplass, utbetales stønaden direkte til tolken eller tolkens arbeidsgiver.

Stønad til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde er regulert forskrift 15. april 1997 nr. 321 om stønad til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde og nærmere omtalt i rundskriv R 10-07G.68

15.3.8 Forholdet til ytelser etter annen lovgivning

Forholdet mellom stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og dagliglivet og ytelser etter annen lovgivning er regulert i folketrygdloven. Retten til stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og dagliglivet faller bort i den utstrekning ytelsene faller inn under ansvarsområdet i annen lovgivning, jf. folketrygdloven § 10-8.

Rundskriv R 10-00 trekker opp grensene mellom hva som faller inn under folketrygdloven og hva som faller inn under følgende lover: opplæringslova, lov 29. mai 2009 nr. 30 om Husbanken (Husbankloven), lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven), lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven), arbeidsmiljøloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, helse- og omsorgstjenesteloven og lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenester (spesialisthelsetjenesteloven).69

Under omtalen av forholdet til helse- og omsorgstjenesteloven fremgår blant annet følgende:

«Kommunens ansvar for hjelpemidler

Kommunens ansvar for hjelpemidler er regulert i forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Forskriften § 9 pålegger kommunene å sørge for formidling av nødvendige hjelpemidler og for å tilrettelegge miljøet rundt den enkelte. Ansvaret gjelder som nevnt for alle som bor eller oppholder seg i kommunen, og som har behov for habilitering og rehabilitering på grunn av medfødt eller ervervet funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom, og for personer som står i fare for å utvikle varige funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom.

Kommunens ansvar omfatter alle ledd i formidlingsprosessen, så som

• avdekking og utredning av behovet for hjelpemidler

• nødvendig utprøving av hjelpemidler

• bistand til brukerens søknad om hjelpemidler

• tilpasning, montering og enklere service og reparasjon

• motivasjon og opplæring av bruker i hjelpemidlets funksjon

Kommunens generelle finansieringsansvar er imidlertid begrenset til hjelpemidler i forbindelse med sykdom/funksjonsnedsettelse med varighet kortere enn 2 år, jf. også varighetsvilkåret i folketrygdloven § 10-5 og § 10-6. Denne begrensningen gjelder allikevel ikke i forbindelse med hjelpemidler i institusjon. […]»

[…]

«Generelt om utstyr for å utføre lovpålagte tjenester

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunen å utføre en rekke tjenester, jf. § 3-2 nr. 1–6. Utstyr som skal brukes for å utføre disse tjenestene på en forsvarlig måte er kommunens ansvar.

Med ansvaret for behandling, vil for eksempel ordinære og spesialtilpassede medisindosetter være kommunens ansvar.»

[…]

«Praktisk bistand

Praktisk bistand er en lovpålagt tjeneste, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd, nr. 6, bokstav b. Innholdet av disse tjenestene er imidlertid ikke fastsatt ytterligere.

Hva som menes med praktisk bistand fremgår blant annet i Prop. 91 L (2010–2011). Her er praktisk bistand definert slik: «Praktisk bistand omfatter hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær og bolig mv. Videre omfattes hjelp til egenomsorg og personlig stell.»

Forståelsen av hva som er praktisk bistand og formålet med slik hjelp er ikke endret med ny lovgivning.

Kommunen kan imidlertid selv velge hvordan de vil dekke nødvendige behov for hjelp. Krav til helhetlig, verdig og forsvarlig tilbud gjelder imidlertid også her»

16 Samarbeid mellom velferdstjenester

16.1 Innledning

De fleste velferdstjenestene har etter gjeldende regelverk en plikt til å samarbeide. I tillegg har de plikt til å veilede tjenestemottakerne, slik at de kan ivareta sine behov på best mulig måte. Mange av velferdstjenestene har også lovpålagte oppgaver knyttet til forebygging og tidlig innsats.

Flere av velferdstjenestene har videre bestemmelser om individuell plan.

Punkt 16.2 omtaler styrking av velferdstjenestenes plikt til å samarbeide, punkt 16.3 omtaler samordningsplikten mens punkt 16.4 omtaler individuell plan. Avslutningsvis omtaler punkt 16.5 koordinerende enhet, koordinator og barnekoordinator.

16.2 Styrking av plikten til å samarbeide

For å styrke og harmonisere regelverket om samarbeid mellom velferdstjenestene ble det ved lov av 11. juni 2021 nr. 78 om endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator) vedtatt å harmonisere og styrke eksisterende samarbeidsbestemmelser, samt å innføre tilsvarende samarbeidsbestemmelser i velferdstjenestelover som ikke hadde slike bestemmelser.

Tjenestemottakerens behov skal være avgjørende for om velferdstjenestene har en plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i enkeltsaker. Plikten til å samarbeide inntrer etter bestemmelsene i de tilfellene samarbeid er nødvendig for å gi tjenestemottakeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Det følger av lovforarbeidene at dette vilkåret gir rom for en nærmere vurdering av hvilke velferdstjenester som til enhver tid må delta i samarbeidet.70 Det vil variere fra sak til sak. Det følger videre av lovforarbeidene at:

«Tjenestene må gjøre konkrete faglige vurderinger av hva de skal samarbeide om, og hvor omfattende og langvarig samarbeidet bør være. Det sentrale er at tjenestemottakeren skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. For å oppnå dette er det i mange tilfeller nødvendig å avklare hvem som gjør hva og når, å sørge for at de ulike velferdstjenestene jobber mot samme mål, og å dele nødvendig og tilstrekkelig informasjon mellom velferdstjenestene for å hjelpe tjenestemottakeren best mulig.»

Endringene omfatter også en plikt til å samarbeide ut over oppfølging av konkrete tjenestemottakere, slik at tjenesten selv og de andre tjenestene kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. Samarbeidspliktene gjelder overfor kommunale, fylkeskommunale og statlige velferdstjenester, private aktører som utfører oppgaver på vegne av slike velferdstjenester og friskoler og private barnehager.

Det ble vedtatt endringer i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4, spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e, barnevernloven § 3-2, opplæringslova § 15-8, friskoleloven § 3-6 b, sosialtjenesteloven § 13 og lov 19. juni 2009 nr. 44 om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova) § 4, slik at velferdstjenestenes samarbeidsplikt, både i enkeltsaker og ut over oppfølgingen av konkrete personer, blir mest mulig likelydende. Samtidig ble det innført tilsvarende bestemmelser i barnehageloven, lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer, lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven) (NAV-loven), lov 6. november 2020 nr. 127 om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven og lov 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjenesten) (tannhelsetjenesteloven). Videre ble skolefritidsordningen og PP-tjenesten inkludert i samarbeidsbestemmelsene i opplæringslova § 15-8, samtidig som det ble innført tilsvarende bestemmelser om samarbeid når det gjelder opplæring til voksne etter opplæringslova kapittel 4A.

Harmoniseringen og styrkingen av samarbeidsbestemmelsene endrer ikke rettighetene til tjenester som følger av de ulike lovene.

16.3 Samordningsplikt

Selv om de fleste velferdstjenestene har lovpålagte samarbeidsplikter, ble det ved lov om endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator) vedtatt å lovfeste en tydelig plikt for kommunen til å samordne samarbeidet mellom de ulike velferdstjenestene. Kommunen får ved behov en plikt til å bestemme hvilken velferdstjeneste som skal samordne tjenestetilbudet til en tjenestemottaker som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Plikten skal inntre der det er uklarheter eller uenigheter rundt hvem som skal samordne tjenestetilbudet. Plikten er innført i samarbeidsbestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4, opplæringslova § 15-8, friskoleloven § 3-6 a, barnehageloven § 2 b, krisesenterloven § 4, familievernkontorloven § 1 a andre ledd, sosialtjenesteloven § 13 og integreringsloven § 50. I barnevernloven ble plikten innført i § 3-2 tredje ledd.

I tillegg ble reglene om oppfølgingstjenestens ansvar for samarbeid og koordinering lovfestet i opplæringslova § 3-6.

I lovbestemmelsene er det presisert at dersom det er oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, jf. nedenfor i punkt 16.5, skal barnekoordinatoren sørge for samordning av tjenestetilbudet.

16.4 Individuell plan

16.4.1 Innledning

Individuell plan kan beskrives både som et verktøy, i form av et planleggingsdokument, og en strukturert samarbeidsprosess. Planen skal oppdateres løpende og være et dynamisk verktøy i koordinering og målretting av tjenestetilbudet. Tjenestemottakerens mål, ressurser og helhetlige behov for tjenester skal danne grunnlag for valg og prioritering av tiltak i planen. Individuell plan er en strukturert samarbeidsprosess hvor tjenester fra ulike fag, nivåer og sektorer ses i sammenheng og innrettes slik at tjenestemottakeren kan bli i stand til å nå sine mål. Tjenestemottakerens medvirkning og innflytelse i planprosessen er derfor avgjørende. Pårørende skal også gis anledning til å medvirke i den grad tjenestemottakeren ønsker dette.

Helse- og omsorgstjenesten, barneverntjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen har i dag plikt til å tilby eller opprette individuell plan, samtidig som flere av de øvrige velferdstjenestene, herunder skoletjenestene, har plikt til å medvirke eller bidra inn i arbeidet med individuell plan.

16.4.2 Individuell plan innenfor helse- og omsorgstjenesten

Plikt til å utarbeide individuell plan innenfor helse- og omsorgstjenesten følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 og lov 2. juli 1999 nr. 62 om psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 4-1.

Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven at:

«Kommunen skal utarbeide en individuell plan for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter loven her.» Kommunen skal videre samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den enkelte. Dersom en pasient eller bruker har behov for tilbud både etter helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven eller psykisk helsevernloven, så er det kommunen som skal sørge for at det blir utarbeidet en individuell plan, og at planarbeidet koordineres.»

I spesialisthelsetjenesteloven er plikten til å utarbeide en individuell plan «for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud» lagt til helseforetaket, og i psykisk helsevernloven er plikten lagt til den enkelte institusjonen. I begge lover presiseres det at man skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen, for å kunne gi et helhetlig tilbud til pasienten.

Rett til å få utarbeidet individuell plan følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5. Retten gjelder for personer med «behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester».

Pasienten og brukeren har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og det skal legges til rette for dette. Det skal ikke utarbeides individuell plan uten at personen har samtykket til dette. Forut for samtykke må personen få tilstrekkelig informasjon om hva en individuell plan innebærer. Det er personen som bestemmer hvilke opplysninger som skal utveksles, og med hvem. Samtykket må både gjelde oppstart av planarbeidet og nødvendig informasjonsutveksling mellom aktørene som deltar i planprosessen.

Med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og psykisk helsevernloven er det fastsatt forskrift 16. desember 2011 nr. 1256 om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. I tillegg har Helsedirektoratet utgitt Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.71

16.4.3 Individuell plan innenfor barneverntjenesten

Barneverntjenesten har en plikt til å utarbeide individuell plan «for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet, og det foreligger samtykke», jf. barnevernloven § 3-2 a.

Plikten er begrenset til tilfeller der barn med behov for langvarige barneverntiltak også trenger langvarige tiltak fra andre velferdstjenester. Av bestemmelsen fremgår det at barneverntjenesten «skal samarbeide om planen med andre instanser barnet mottar tiltak fra».

16.4.4 Individuell plan innenfor arbeids- og velferdsforvaltningen

Rett til individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen er regulert i sosialtjenesteloven §§ 28 og 33, samt NAV-loven § 15. Rett til individuell plan innebærer at enhver som har «behov for langvarige og koordinerte tjenester», har rett til at det utarbeides en plan som sammenfatter helhetlige vurderinger av behov og virkemidler. Alle som deltar i kvalifiseringsprogram etter sosialtjenesteloven, har rett til individuell plan.

Individuell plan skal utformes i samarbeid med tjenestemottakeren, og det skal samarbeides med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder.

Det er fastsatt forskrift 19. november 2010 nr. 1462 om individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen.

16.4.5 Harmonisering av reglene om individuell plan

Ved lov om endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator) ble det vedtatt å harmonisere reglene om plikt til å tilby individuell plan i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, psykisk helsevernloven, sosialtjenesteloven, NAV-loven og barnevernloven, slik at vilkårene blir mest mulig like på tvers av sektorene. Loven omfatter videre en endring av barnevernloven som medfører at individuell plan lovfestes som en rettighet som kan påklages, jf. ny § 3-2 a i barnevernloven. Samtidig harmoniseres de andre velferdstjenestenes plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan. I tillegg innføres det en medvirkningsplikt for velferdstjenester som hittil ikke har hatt en slik medvirkningsplikt. Dette gjelder for barnehagene, skolefritidsordningene, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten), krisesentertilbudet og introduksjonsprogrammet i kommunene etter introduksjonsloven. Endringen skal bidra til en tydeligere ansvarsplassering og bedre samarbeid innenfor og på tvers av sektorer.

I lovforarbeidene ble det videre varslet at departementene vil utarbeide en felles forskrift om individuell plan for barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen.72

16.5 Koordinerende enhet, koordinator og barnekoordinator

På helse- og omsorgstjenestefeltet stilles det krav om koordinerende enhet og koordinator.

Kommunen skal ha en koordinerende enhet som skal ha ansvar for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet i kommunen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-3 første ledd første punktum. Tilsvarende skal det enkelte helseforetak ha en koordinerende enhet som skal ha en generell oversikt over habiliterings- og rehabiliteringstiltak i helseregionen, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 b første ledd første punktum. Det forutsettes at koordinerende enheter i kommunene og helseforetaket har nødvendig kontakt og samarbeider ved behov. I tråd med dette følger det direkte av loven at helseforetakets koordinerende enhet skal ha oversikt over, og nødvendig kontakt med, habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten i kommunen, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 b første ledd andre punktum.

Koordinerende enhet, både i kommunen og helseforetaket, skal videre ha overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan, jf. ovenfor om plikt til å utarbeide individuell plan, og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinatorer, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-3 første ledd andre punktum og spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 b første ledd tredje punktum.

Kommunen skal tilby koordinator for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient eller bruker, samt sikre samordning av tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet med individuell plan, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 første ledd.

Tilsvarende skal det oppnevnes koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester etter spesialisthelsetjenesteloven. Koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient, sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsopphold og overfor andre tjenesteytere, samt sikre fremdrift i arbeidet med individuell plan, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a første og andre ledd.

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator regulerer nærmere hva som gjelder innenfor helse- og omsorgstjenestefeltet, både med hensyn til koordinerende enhet og koordinator og individuell plan, jf. punkt 16.4.2.

Ved lov om endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator) ble det vedtatt å rettighetsfeste koordinatorordningen i pasient- og brukerrettighetsloven i en ny § 2-5 b. Før endringen var dette kun lovfestet som en plikt for kommunen og spesialisthelsetjenesten. Vilkårene for å utløse retten er at pasienter og brukere har behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester. Ved lovendringen ble det videre innført en rett til barnekoordinator for familier som har barn eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Retten er innført i en ny § 2-5 c i pasient- og brukerrettighetsloven. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal oppfylle denne rettigheten.

Barnekoordinatorordningens innhold og omfang er regulert i en egen pliktbestemmelse, ny § 7-2 a i helse- og omsorgstjenesteloven. Av bestemmelsen fremgår det at for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, skal kommunen oppnevne en barnekoordinator dersom foreldrene eller den som samtykker på vegne av barnet, ønsker dette.

Barnekoordinatoren skal sørge for:

• koordinering av det samlede tjenestetilbudet,

• å ha oversikt over og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging og tilrettelegging for familien og barnet i form av tilbud om eller ytelse av helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester,

• at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbudet,

• at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om andre velferdstjenester og relevante pasient- og brukerorganisasjoner, at familien og barnet gis veiledning i deres kontakt med disse, og at det formidles kontakt eller henvisning videre til slike tjenester eller organisasjoner og

• fremdrift i arbeidet med individuell plan.

Barnekoordinatoren skal blant annet ha myndighet til å kunne pålegge velferdstjenester å samarbeide bedre eller å koordinere det samlede tjenestetilbudet bedre. At barnekoordinator gis slik myndighet, medfører ikke at barnekoordinator skal ta beslutninger om innholdet i og omfanget av tjenestene, men at barnekoordinatoren skal ha myndighet til å beslutte i forhold som gjelder koordinering av velferdstjenester. Dette følger av lovfesting av koordineringsoppgaven. Hvilken myndighet barnekoordinatoren vil ha, og hvordan dette i praksis skal gjennomføres i den enkelte kommune, vil fremgå av delegeringsvedtak som gjøres innenfor kommunedirektørens rammer. Det skal ikke være valgfritt å delegere slik myndighet, siden dette følger av loven. Dette er noe som skal gjøres i alle kommuner og vil være en forutsetning for at barnekoordinatoren kan ivareta de oppgaver som følger av lovbestemmelsen73.

Kommunens plikt til å oppnevne barnekoordinator gjelder frem til barnet fyller 18 år. Etter dette tidspunkt vil den enkelte kunne oppfylle vilkårene for rett til koordinator etter den eksisterende ordningen.

De øvrige velferdstjenestenes plikt til å samarbeide med barnekoordinatoren følger av velferdstjenestenes samarbeidsplikter og de nye bestemmelsene om kommunens samordningsansvar.