Del 2
Økosystemer og økosystemtjenester

3 Innledning til Del II – Økosystemer og økosystemtjenester

En viktig betingelse for fornuftig forvaltning av økosystemene og de tjenestene de gir oss er at vi har oversikt over tilstanden i naturen, og dermed grunnlaget for økosystemtjenestene, og over hva som påvirker den. Å få en best mulig oversikt over tilstanden i økosystemer og for økosystemtjenestene, og så godt som mulig forstå og erkjenne hvilke verdier de representerer, er første trinn i TEEBs tilnærming til analyse og politikkutvikling. Å framskaffe en slik oversikt er også et sentralt punkt i utvalgets mandat: «Utvalget skal beskrive status og utviklingstendenser for norsk naturmangfold og økosystemtjenester og peke på økosystemer som er under press eller i nedgang og hovedårsakene til dette.»

Status, utvikling og påvirkningsfaktorer for økosystemer og økosystemtjenester i Norge er tema for denne delen av rapporten. Der det er aktuelt har vi også fulgt føringen i mandatet om at det «skal legges særlig vekt på økosystemtjenester som er viktige for å møte klimaendringer og forventede arealbruksendringer (jf. økologisk infrastruktur)». Vi understreker at en slik oversikt selvsagt vil ha sine begrensninger. Det er mye vi rett og slett ikke vet, og det er mye vi ikke vet at vi ikke vet. Det er også mye omkring disse sammenhengene vi aldri vil komme til å vite. Slik sett er det viktig å se på forskning og utvikling som langsiktige prosesser for en møysommelig kunnskapsgenerering som på sikt kan gi økt forståelse og økt innsikt.

Kapittel 4 går gjennom tilstand og utviklingstrekk for norske økosystemer, hav, kystsonen, ferskvann, skog, våtmark, fjell, arktiske økosystemer, kulturlandskap (åpent lavland og jordbruksområder) og grøntområder i byer og tettsteder (urbane økosystemer). For de fleste økosystemers vedkommende er naturindeksen fra 2010 utgangspunktet for gjennomgangen, supplert med ny kunnskap. Vi identifiserer noen viktige drivkrefter og påvirkningsfaktorer som påvirker naturen generelt, og hvilke påvirkningsfaktorer som gjør seg spesielt gjeldende for det enkelte økosystem. Kapitlet inneholder også en drøfting av sammenhengen mellom biologisk mangfold og økosystemtjenester. Det understrekes at gjennomgangen er gjort på grunnlag av eksisterende kunnskap, og at utvalgets arbeid ikke er noen økosystemstudie som sådan.

Gjennomgangen avslører bl.a. at kunnskapen om tilstanden og sammenhengene i norske økosystemer er relativt mangelfull, og kapitlet avsluttes med en oversikt over viktige kunnskapshull og utvalgets anbefalinger for å bøte på dette.

Kapittel 5 gir en gjennomgang av viktige norske økosystemtjenester. Vi har kategorisert økosystemtjenestene om lag på samme måte som FNs Millennium Ecosystem Assessment (MA) fra 2005, og vi beskriver fire hovedkategorier: grunnleggende livsprosesser (støttende tjenester i MA), regulerende tjenester, forsynende tjenester og opplevelses- og kunnskapstjenester (kulturelle tjenester i MA).

Vi vil understreke at dette ikke er noen full gjennomgang av norske økosystemtjenester og kunnskapen om dem, men vi har lagt vekt på å presentere hovedtrekkene og få klart fram hva som ligger i de ulike kategoriene og tjenestene. Kapitlet drøfter også ulike problemstillinger knyttet til kategorisering av økosystemtjenester. Også dette kapitlet avsluttes med en oversikt over kunnskapshull og utvalgets anbefalinger på dette feltet.

Utvalget har i noen grad koblet leveransen av økosystemtjenester til tilstanden i norske økosystemer, men understreker at en grundig analyse av slike sammenhenger vil kreve mer omfattende arbeid. Det hadde også vært ønskelig med en bredere gjennomgang av hva som påvirker de ulike økosystemene og leveransen av ulike økosystemtjenester, samt av hvilke drivkrefter som ligger bak dette. Utvalgets mandat etterspør som nevnt over spesielt en gjennomgang av norske økosystemer og -tjenester, og hvilket press de utsettes for. Utvalget er også opptatt av hvordan norsk økonomisk aktivitet utsetter økosystemer i andre land for press. I kapittel 6 ser vi spesielt på hvordan norsk import, norske investeringer og norsk bistand kan tenkes å påvirke økosystemene i land vi samhandler mye med.

4 Tilstand og utvikling i norske økosystemer

4.1 Innledning

Norge har en svært variert natur. Forskjellene mellom ulike deler av landet når det gjelder landskap, naturtyper, plante- og dyreliv er slående. Den store variasjonen over korte avstander er sjelden, ikke bare i nordisk, men også i global sammenheng (Moen 1998). Det kalde klimaet i nord er krevende, og artene som finnes her er godt tilpasset lave temperaturer, kort vekstsesong og et fuktig klima.

Rundt 55 000 arter med flercellede organismer finnes i Norge, hvor ca. 40 000 av disse er påvist. Bakterier og virus er ikke tatt med. Den største dyregruppen på land er insekter, som det er påvist ca. 16 000 av i Norge (Aagaard 2011). For mange arter er kunnskapen begrenset til registrering av om artene finnes i Norge eller ikke. Artsmangfoldet i Norge er generelt lavt sett i et globalt perspektiv. Likevel finnes det noen unntak. Moser og lav er godt tilpasset et fuktig klima med lav fordamping, og her har vi en høy andel av verdens arter; 6 – 10 pst. (Moen 1998). Blant torvmosene har vi hele 47 av 50 europeiske arter i Norge. Humlene er også godt tilpasset et kaldt klima, og vi har 14 pst. av alle humlearter i verden (34 av 250 arter).

Størsteparten av Norge var dekket av is fram til mindre enn 10 000 år siden. Dette er for kort tidshorisont til at det har blitt utviklet mange nye arter. De aller fleste artene har innvandret etter siste istid, og kun et fåtall arter finnes bare i Norge (endemiske arter). Noen av de truede artene i Norge er også sjeldne i europeisk sammenheng, og for 4 pst. av artene på den norske rødlista har Norge over halvparten av den europeiske bestanden (Kålås mfl. 2010a).

Det som er mest spesielt med Norge er den store variasjonen i naturtyper. På fastlandet spenner variasjonen fra de sørlige bøkeskogene til de arktiske områdene helt nord i Finnmark, og fra våte kyststrøk til tørre områder i innlandet. I Norge regner vi med 26 vegetasjonsgeografiske regioner. Til sammenligning har Danmark to og Finland ti slike regioner (Moen 1998). Innenfor de vegetasjonsgeografiske regionene er store variasjoner i jordsmonn, terreng og lokalklima viktig for hvilke arter som etablerer seg hvor. I havet spenner variasjonen fra østerspoller med varmekjære arter i sør til kalde havområder og fjorder med arktiske arter i nord.

De norske marine områdene er svært store sammenliknet med landjorda og de er også artsrike og varierte. Havområdene strekker seg fra det tempererte, sentrale Nordsjøområdet til Polarhavet, og fra grunne banker og kyst til dyphav på 4 – 5000 m dyp. I det nordøstlige Atlanterhavet er det registrert 12 270 ulike arter. Fisk utgjør 9 pst. av disse artene (Webb mfl.2010).

Vi innleder dette kapitlet med en omtale av forholdet mellom biologisk mangfold og økosystemtjenester, som bl.a. vil utdype noen av begrepene og sammenhengene som ble trukket opp i kapittel 2. Vi viser så hvordan vi har kategorisert norske økosystemer og presenterer grunnlaget vi har brukt i beskrivelsen av dem, særlig naturindeksen. Kapitlet beskriver så drivkrefter og påvirkningsfaktorer som er viktige for tilstanden i norske økosystemer, og vi fremhever spesielt betydningen av arealbruksendringer. Til slutt følger hoveddelen av kapitlet, som er utvalgets vurdering av tilstand og utvikling for norske økosystemer. Vi er spesielt opptatt av hvordan tilstanden og utviklingen kan påvirke systemenes evne til å yte økosystemtjenester over tid.

4.2 Forholdet mellom biologisk mangfold og økosystemtjenester

Biologisk mangfold spiller en nøkkelrolle for alle typer økosystemtjenester (se bl.a. Cardinale mfl. 2012, Hooper mfl. 2005, Mace mfl. 2012 og Naeem mfl. 2012). Hvilke gener, arter eller økosystemer som er viktig og hvor stor betydning de har, varierer fra tjeneste til tjeneste. Det vil også variere fra tjeneste til tjeneste hvor viktig det er med et høyt mangfold (bl.a. høyt artsmangfold). For en illustrasjon av ulike arter som er viktige for økosystemtjenester kan det vises til en eksempelsamling som er utgitt av den svenske ArtDatabanken (2012).

Økosystemfunksjonene danner grunnlaget for økosystemtjenester, og biologisk mangfold er nødvendig for å opprettholde økosystemfunksjonene (se figur 2.6 og figur 4.1). Biologisk mangfold og levende organismer er nødvendig for disse funksjonene og variasjonen i de levende organismene er viktig for å sikre stabilitet i økosystemer over tid og for å opprettholde/styrke økosystemenes evne til å møte ulike påvirkninger. Viktige økosystemfunksjoner er produksjon av organisk materiale (primærproduksjon), nedbrytning av organisk materiale og jorddannelse. Omfanget av økosystemfunksjonene (kvantiteten) og kvaliteten er bestemmende for potensialet for uttak eller opplevelser knyttet til økosystemtjenester. Velfungerende økosystemer har generelt større potensial for å kunne levere mange økosystemtjenester samtidig.

Samtidig pågår det en diskusjon om hvorvidt biologisk mangfold er en økosystemtjeneste i seg selv. De fleste studier ser på sammenhengen mellom enkelte deler av det biologiske mangfoldet og økosystemfunksjonene, mens biologisk mangfold som økosystemtjeneste i seg selv er studert i mindre grad. Det er imidlertid anerkjent at biologisk mangfold kan gi opplevelses- og kunnskapstjenester. Fuglekikking, opplevelsen ved fritidsfiske og selve naturopplevelsen av det biologiske mangfoldet er eksempler på slike tjenester. Tabell 4.1 gir eksempler der arter gir grunnlag for økosystemtjenester i dag, men illustrerer også at biologisk mangfold i seg selv kan sees på som en forsikring som er nødvendig for produksjon av tjenester i fremtiden.

Levende organismer er en forutsetning for økosystemfunksjoner, men ikke alle økosystemfunksjoner er avhengige av et stort mangfold av organismer. Det finnes derfor økosystemtjenester hvor det er vanskeligere å påvise klare koblinger til artsmangfold. Videre kan noen elementer av biologisk mangfold virke negativt på økosystemtjenester, spesielt koblet til menneskelige sykdommer og skadeorganismer i landbruket (se bl.a. Cardinale mfl. 2012 og boks 2.9).

Figur 4.1 viser hvordan EUs arbeidsgruppe for kartlegging og vurdering av økosystemer og deres tjenester (MAES) ser for seg hvordan biologisk mangfold underbygger økosystemfunksjoner og økosystemtjenester gjennom seks dimensjoner: 1) forbedrer effektiviteten (f.eks. produksjon eller karbonopptak) i økologiske prosesser, 2) gir funksjonelle egenskaper som definerer artenes økologiske roller, dvs. hvilken funksjon de har i økosystemet 3) strukturerer leveområder og landskaper, 4) inneholder et genetisk mangfold som gir resiliens og genetiske ressurser, 5) gir artsrikdom og 6) bidrar til biotiske interaksjoner i næringsnett. De tre dimensjonene til venstre i figuren kobler biologisk mangfold direkte til økosystemfunksjoner, mens de tre dimensjonen til høyre kobler biologisk mangfold både til økosystemfunksjoner og til økosystemtjenester som sådan. Figuren er den samme som figur 2.6, illustrert med eksempler.

Kilde: Maes mfl. 2013

Erkjennelsen av at velfungerende økosystemfunksjoner er viktig for uttak av økosystemtjenester setter fokus på nødvendigheten av en god og langsiktig økosystemforvaltning. Dette er nødvendig for å sikre grunnlaget for at alle typer økosystemtjenester opprettholdes på lang sikt, inkludert reguleringstjenester og opplevelses- og kunnskapstjenester (Maes mfl. 2013).

Artsgrupper og enkeltarter

Organismegrupper som utfører spesielle oppgaver i et økosystem kalles funksjonelle grupper. Organismene i en funksjonell gruppe er viktige i ulike økosystemfunksjoner, og de kan f.eks. produsere biomasse, pollinere, fiksere nitrogen, spre frø, spise andre organismer, bryte ned organisk materiale, blande jord, eller endre økosystemene ved at arter koloniserer/ invaderer nye områder (TEEB 2010a). Funksjonelle grupper kan også defineres ut fra hvordan de responderer på endrete miljøforhold (Hooper mfl. 2005).

Innenfor en funksjonell gruppe kan det være noen arter som er mer vanlige eller tallrike enn andre arter. Slike tallrike arter kan dominere visse økosystemfunksjoner. Kunnskap om funksjonelle grupper og tilstanden til disse er derfor vesentlig når man skal vurdere økosystemfunksjonene (potensialet for økosystemtjenestene). Samtidig sikres viktige funksjoner i økosystemet ofte av mer sjeldne eller mindre åpenbare arter, f.eks. ved å bidra til pollinering og frøspredning som ofte er høyt spesialisert, ved at ulike insekter er spesialisert på ulike planter (Cox mfl. 1991). Et godt eksempel fra norsk natur er osp, som ikke er et dominerende treslag i norsk natur, men som likevel har mange økosystemfunksjoner, ikke minst som levested for hulerugende fugler, pattedyr, insekter og lav (Latva-Karjanmaa mfl. 2007). Sjeldne arter kan ha betydning bl.a. som økologisk forsikring og ved tilpasning til raske endringer (Mouillot mfl. 2013).

Både vanlige og mer sjeldne arter som har spesielt stor betydning for økosystemfunksjonen kalles nøkkelarter (Power mfl. 1996). Tap av en nøkkelart vil ha vesentlig større konsekvenser for økosystemet som helhet enn tap av andre arter. Utryddelse av en nøkkelart er mer sannsynlig i økosystemer med lavt artsantall eller få funksjonelle grupper (Folke mfl. 2004). Den logiske begrunnelsen for dette er at det er liten sannsynlighet for at andre arter med tilsvarende funksjonell rolle i økosystemet kan «overta» rollen til den tapte nøkkelarten. Dette er spesielt relevant på nordlige breddegrader der artsantallet er en femtedel av det som finnes i tropisk regnskog (MA 2005b). Forsøk viser at både antall arter og antall funksjonelle grupper er avgjørende for omfanget av viktige økosystemprosesser (Reich mfl. 2001). Dermed er både antall arter, antall funksjonelle grupper og nøkkelarter viktige for økosystemtjenestene.

Det vil imidlertid også være slik at mennesker i en del sammenhenger reduserer mangfoldet for å favorisere en eller noen få økosystemtjenester. Dette gjelder ikke minst for forsyningstjenester, både mat, fiber og bioenergi. Økosystemene blir da modifisert og tilrettelagt for bruk og høsting av en eller noen få arter, til dels monokulturer, og konkurrerende og skadelige arter vil bli aktivt bekjempet eller kontrollert. Dette vil ofte være resultatet av bevisste valg om bruk og forvaltning, og reflekterer gjerne at økologisk og økonomisk effektive løsninger kan være ganske ulike (se f.eks. Vedeld 1994). Det gjenværende biologiske mangfoldet vil imidlertid være viktig å opprettholde også i slike menneskepåvirkede økosystemer, og kan f.eks. styrke økosystemets produktivitet, stabilitet og robusthet for jordbruk, skogbruk, fiskerier og fiskeoppdrett.

Enkeltarter har stor betydning for gitte økosystemtjenester. Blåskjell er et eksempel på en tallrik art som både bidrar til å rense sjøvann (regulerende tjeneste) og som mat (forsynende tjeneste) (se f.eks. ArtDatabanken 2012). Et annet eksempel er torvmoser som har stor evne til å binde vann, og som på denne måten kan bidra til å redusere negative effekter av store nedbørsmengder (ArtDatabanken 2012). Også arter som i dag er truet er viktig for økosystemtjenester, f.eks. kløverhumle for pollinering av kløver og ålegras som oppvekstområde for kysttorsk.

Artsantall

Kunnskapen om sammenhengen mellom artsantall, økosystemfunksjoner og tjenester utvikles raskt. Her gir vi en kort oppsummering av kunnskapsstatus våren 2013.

I 2012 oppsummerte Cardinale mfl. resultatene fra mer enn 600 eksperimentelle forsøk som testet sammenhengen mellom artsantall og hvor stor betydning dette har for økosystemfunksjonene. Potensialet for uttak av økosystemtjenester avhenger av «vitaliteten/ produksjonen» til økosystemfunksjonene. Basert på denne forskningen oppsummerer artikkelen seks generelle trender. De presiserer imidlertid at det finnes unntak knyttet til alle trendene.

• Produksjon av biomasse reduseres når antallet gener, arter og funksjonelle grupper reduseres. For nedbrytning av organisk materiale har man samme observasjon, men en noe svakere sammenheng.

• Høyt artsmangfold øker stabiliteten i økosystemfunksjonene over tid. Særlig produksjon av biomasse er tatt fram som eksempel på dette. For eksempel når et eng-økosystem har mange arter, vil ulike arter bidra til produksjonen når klimaet endrer seg gjennom sesongen eller over år (Hector mfl. 2010). Dette er fordi noen arter er tilpasset tørke, mens andre er tilpasset våtere miljø. Et økosystem med færre arter, vil i mindre grad kunne opprettholde en stabil produksjon.

• For gitte økosystemfunksjoner har artsmangfold en ikke-lineær sammenheng med økosystemfunksjonen. I de fleste tilfellene vil et gradvis tap av arter føre til en moderat negativ nedgang i økosystemfunksjonen inntil man når en terskelverdi og/eller et vippepunkt, hvor økosystemfunksjonen bryter sammen med ytterligere artstap (Folke mfl. 2004).

• Økosystemer med høyt mangfold av arter er mer produktive, dvs. de har et mer effektivt ressursopptak. Dette er vist både for terrestre og akvatiske planter (Tilman mfl. 1996 og Ptacnik mfl. 2008). Nøkkelarter og andre arter bidrar grovt sett med 50 pst. hver til produksjonen.

• Tap av et trofisk nivå i et næringsnett (næringskjede) er mer alvorlig enn tap av diversitet innen en trofisk gruppe. For eksempel vil tap av toppredatorer (rovdyr) kunne føre til økte mengder plantespisere som dermed spiser mer planter. Dette tapet av plantebiomasse kan være minst like stort som når plantene erstattes av monokulturer.

• Funksjonelle egenskaper (eks. nitrogenfiksering, tørketoleranse, frosttoleranse, pollinatorer) har stor betydning for økosystemfunksjonene. Effekten av tap av funksjonelle egenskaper avhenger av hvilke egenskaper som tapes.

Cardinale mfl. (2012) peker også på noen nye erkjennelser, som ennå ikke er godt nok studert. Disse sammenhengene vil bli studert fremover. Bl.a. er det indikasjoner på at tap av artsmangfold gir tap av primærproduksjon i samme størrelsesorden som tørke, UV-stråling, klimaendringer, ozon, forsuring, økt CO₂-nivå, branner og enkelte former for forurensning med næringsstoffer. Videre tyder studier på at effektene av tap av artsmangfold øker over tid, og at opprettholdelse av mange økosystemtjenester samtidig krever høyere artsmangfold enn opprettholdelse av bare én tjeneste. Til slutt pekes det på at man kan bidra til prediksjon av effektene av tap av arter ved å se på evolusjonær historie.

I 2012 og tidlig 2013 kom det også to større artikler som har studert sammenhengen mellom biologisk mangfold og økosystemtjenester på store arealer. Gamfeldt mfl. (2013) brukte data fra den svenske landskogtakseringen (4500 transekter) til å studere sammenhengen mellom antall trearter og mengden tilgjengelig økosystemtjenester. Studien viser at skog med flere trearter kan yte et bredere sett med økosystemtjenester og hvordan dette bl.a. bør påvirke sammensetningen av produksjonsskog. De fant at i skog med 5 trearter var produksjonen av trebiomasse 54 pst. høyere, karbonlager i jord 11 pst. høyere, blåbærproduksjon 45 pst. høyere, potensiale for hjorteviltproduksjon basert på mengden tilgjengelig beiteplanter 20 pst. høyere, artsrikhet i bunnvegetasjonen 31 pst. høyere og dødvedmengden høyere enn i skog med kun ett treslag. Det er tatt hensyn til ulikheter i næringsstoffinnhold i jord, klima og skogens alder i disse beregningene. De påpeker at forvaltning av produksjonsskog bør tilstrebe flere treslag for å kunne realisere flere økosystemtjenester samtidig.

En gjennomgang av økosystemtjenester i de vernede Natura 2000-områdene i Europa, viste at områder med en god tilstand innehar mer biologisk mangfold enn områder med en dårlig tilstand, og at disse områdene hadde et høyere potensial for å levere økosystemtjenester. Det var særskilt regulerende tjenester og opplevelses- og kunnskapstjenester som favoriseres av god tilstand (Maes mfl. 2012a).

Motsatt vil noen økosystemtjenester i mindre grad la seg påvirke av artstap på kort sikt av flere grunner (Hooper mfl. 2005), bl.a. fordi et økosystem kan inneholde flere arter som har lignende eller nærmere identiske roller i økosystemprosessene (det vil si at økosystemet har artsredundans). Økosystemfunksjoner kan opprettholdes selv om noen arter går tapt fordi andre arter tilsynelatende kan fylle samme rolle. Det kan også være slik at de tapte artene kan ha forholdsvis liten kjent betydning i en økosystemprosess, eller at de biotiske bidragene til en gitt økosystemfunksjon er forholdsvis mindre enn bidraget fra abiotiske økosystemprosesser (dvs. økosystemfunksjonen er primært kontrollert av abiotiske forhold). Vi vet imidlertid ikke hvor grensene går for at økosystemfunksjonene kan opprettholdes, og det kan være ukjente samspillseffekter mellom arter som i dag ser ut til å fylle tilnærmet samme roller, og det er derfor viktig å opprettholde artsmangfoldet i så stor grad som mulig.

Det finnes flere veldokumenterte eksempler på at menneskeskapte endringer i et økosystem har ført til negative endringer for produksjon av økosystemtjenester (Hooper mfl. 2005). Slike endringer er enten vanskelige, kostbare, eller rett og slett umulig å gjenopprette i etterkant med tekniske løsninger. Drenerte våtmarker krever f.eks. store investeringer for å gjenopprette områdets evne til økosystemtjenesten flomdemping og habitat for trekkfugler og vadefugler.

De ulike delene i økosystemene er tett sammenvevd, og de ulike elementene er avhengig av hverandre. Dette medfører at naturen er svært kompleks og det er vanskelig å forutsi hvilke konsekvenser forstyrrelse og påvirkning vil få. Ofte vil det ikke være kjent hvilke arter og deler som henger sammen og som er kritiske for ulike funksjoner og hvordan nøkkelarter kan påvirkes av faktorer som inngår i viktige og ikke alltid synlige sammenhenger. Eksempler på dette knyttet til faktorer som påvirker humlers og biers pollinering av blomster og frukt, er presentert i boks 4.2, med referanser fra Darwin og fram til i dag.

Bevaring av et størst mulig biologisk mangfold kan dermed ses på som livets egen forsikring, hvor det er viktig ikke å ødelegge eller fjerne deler som kan vise seg kritiske under endrede miljøforhold og hvor ulike deler kan gi viktige økosystemtjenester i fremtiden. Den genetiske variasjonen er en forsikring for artene, slik at de kan bestå over tid og under varierende miljøforhold. Mangfoldet av arter er vesentlig for at de naturlige økosystemene skal kunne fungere og bestå, og variasjonen av økosystemer er en forsikring for en fremtidig bærekraftig utvikling for menneskene. Ulike faglige sider ved denne forsikringshypotesen blir bl.a. diskutert av Yachi og Loreau (1999) i deres vurdering av biologisk mangfold og økosystemproduktivitet i et fluktuerende miljø. Artssammensetning påvirkes av endringer over tid, og Dullinger mfl. (2013) hevder f.eks. at et den langvarige påvirkningen på arters leveområder i Europa kan true en rekke arter selv om bevaringstiltak settes i gang.

Boks 4.3 Nøkkelarter – raudåte – Norges viktigste dyr

Kilde: Foto: Janne Søreide

En milliliter vann kan inneholde mange tusener av planktonalger, og biomassen (vekten) av dem i havet er mange ganger større enn biomassen av all fisk. Planteplanktonet er grunnlaget for så å si alt liv i havet. De beites i stor grad av dyreplankton, der særlig hoppekrepsene er viktige. Den dominerende av artene av dyreplankton, raudåta (Calanus finmarchicus) er med god grunn kalt Norges viktigste dyr, og den er trolig den mest tallrike dyrearten på kloden. Raudåta er det vi kaller en nøkkelart fordi den er essensiell føde for fisk som sild, lodde og yngel av mange fiskearter, og de små fiskene spises igjen av større fisker som torsk. Fisk utgjør næringsgrunnlaget for sjøfugl, sjøpattedyr som sel og hval. På toppen av denne næringspyramiden befinner isbjørnen – og mennesket – seg.

I takt med at havet blir varmere synes raudåte å avta kraftig i Norskehavet, og i noen grad flytte seg nordover i Barentshavet der de erstatter andre og større arter. Dette får store konsekvenser for hele det marine økosystemet, og dermed også for grunnleggende livsprosesser. Raudåta er kritisk for en rekke forsyningstjenester, ikke minst sjømat. Arten kan også bli et viktig grunnlag for nye produkter, bl.a. innen medisin, matvaretilsetning, kosttilskudd, kosmetikk og bekjemping av lakselus og som spesialfôr til marint yngel.

Kilde: Havforskningsinstituttets temasider, se http://www.imr.no/temasider/plankton/dyreplankton/raudate/nb-no, Solhaug 2010 og Frederiksen mfl. 2013.

Et område hvor mangfoldet er særlig stort og viktig er jordbiologi, hvor et gram jord kan inneholde opptil 10 mrd. bakterier, 10 000 «arter» og 15 km sopphyfer. Dette mangfoldet bidrar til at økosystemene blir mer robuste mot påvirkninger av ulike slag, noe som er viktig bl.a. for jordøkosystemenes evne til å sikre matproduksjon. Det er imidlertid fortsatt enormt mange sammenhenger man ikke kjenner til eller har tenkt seg til eller forstått, og det er mange arter og funksjoner i jorda som kan være viktige uten at vi er klar over det. Også jord utsettes for en rekke påvirkningsfaktorer, herunder klimaendringer og forurensning. Endringer i jordsmonnets sammensetning kan dermed uten at vi vet det, påvirke evnen til bl.a. grunnleggende luftrensing, klimaregulering og vannrensing.

Mengden av artene

Mengden av arter, i form av antall individer eller biomasse, har betydning for kvantiteten til ulike økosystemfunksjoner og dermed potensialet for uttak av økosystemtjenester. Dette er åpenbart når vi omtaler forsynende tjenester som marin fisk, tømmer, vilt. For øvrige økosystemtjenester er dette lite studert, men intuitivt er det åpenbart. For eksempel vil volumet av trær i skog være av stor betydning for lagring av karbon over bakken.

4.3 Drivkrefter og påvirkningsfaktorer og norske økosystemer

Teknologisk utvikling og økonomisk vekst har redusert fattigdommen og skapt grunnlag for velstand og velferd i mange land. Dette gjelder i stor grad også i Norge, som i dag opplever en meget høy levestandard med bl.a. betydelig økonomisk handlefrihet og høy sysselsetting.

Sammen med høy befolkningsvekst har økonomisk vekst økt menneskenes samlede belastning på miljøressursene, og dagens forbruks- og produksjonsmønstre utsetter økosystemene for ulike former for press som påvirker naturmangfoldet og økosystemenes evne til å levere økosystemtjenester. Gjennom FN har verdenssamfunnet samlet seg om at hovedutfordringene for en bærekraftig utvikling er internasjonal fattigdom, tap av biologisk mangfold, klimaendringer og spredning av miljøgifter. I dette kapitlet skal vi se nærmere på utviklingen i en del viktige drivkrefter i Norge, og deretter på en del viktige påvirkningsfaktorer1. Betydningen av de ulike påvirkningsfaktorene for de forskjellige økosystemene blir omtalt under gjennomgangen av økosystemene senere.

Globale og regionale studier har identifisert flere viktige drivkrefter som påvirker verdens økosystemer og biologiske mangfold (se f.eks. CBD 2010, EEA 2010a, MA 2005a, b og c, OECD 2012 og UNEP 2012b), bl.a.:

• Befolkning og demografi, herunder befolkningsvekst, urbanisering og aldersfordeling

• Økonomisk aktivitet og økende velstand, herunder produksjonssammensetning og forbruksmønster (inklusive bl.a. arealbruk, transportbehov, utslipp og avfall), fordeling, globalisering og handelsrammeverk

• Teknologisk utvikling, herunder energi-, material- og miljøeffektivitet med tilsvarende reduksjon i forbruket av energi, råstoffer og miljøbelastning pr. produsert enhet.

• Ulike kulturelle og sosiale faktorer.

Befolkningsveksten og veksten i forbruk pr. innbygger er sterke underliggende drivkrefter for økt totalproduksjon og miljøbelastning. Innen 2050 ventes det at jordas befolkning vil øke fra 7 mrd. til over 9 mrd. og verdens økonomiske aktivitet forventes å bli nesten firedoblet. Dette vil bidra til økende etterspørsel etter energi og naturressurser (OECD 2012). Denne veksten vil være ulikt fordelt på land og regioner, men vil sammen med ulike demografiske endringer og høyere kjøpekraft og levestandard kunne få en betydelig konsekvens for miljøet. For å sikre matforsyningen til en voksende befolkning med endrede kostholdspreferanser og økt betalingsevne er det f.eks. ventet at samlet jordbruksareal globalt vil utvides i løpet av det neste tiåret, men med avtakende hastighet.

Videre er teknologien avgjørende både for hvilke mengder varer og tjenester som kan stilles til rådighet, og for hvilke miljøvirkninger produksjonen har. En verdensøkonomi som er fire ganger større enn dagens anslås f.eks. å ville bruke bare 80 pst. mer energi i 2050. Uten en omlegging av politikken vil andelen fossile brensler fortsatt utgjøre rundt 85 pst. av energitilførselen (OECD 2012).

Mye kan sies om sammenhengen mellom presset på naturen og de underliggende drivkreftene bak dagens økonomiske system og det sterke fokuset på produksjonsøkning, inntekts- og forbruksvekst som preger store deler av verden, inklusive Norge. Dette er et stort og komplisert tema som utvalget har valgt å ikke gå inn på i detalj. Nedenfor presenterer vi likevel noen grunnleggende drivkrefter vi ser fører til et økende press mot norske økosystemer og deres evne til å levere økosystemtjenester. Drivkreftene vi opplever i Norge vil også påvirke andre lands økosystemer, bl.a. gjennom norsk forbruk. Dette kommer vi tilbake til i kapittel 6.

4.3.1 Grunnleggende drivkrefter

De generelle drivkreftene som er identifisert i globale og regionale studier vil i all hovedsak også gjelde for norske økosystemer og for deres evne til å levere økosystemtjenester.

Befolkning og demografiske forhold

Befolkningsutviklingen spiller en viktig rolle både for tilbuds- og etterspørselssiden i en økonomi, ved å gi grunnlag for arbeidsstyrken som kan bidra til verdiskapende arbeid og ved å bestemme etterspørselen etter varer og tjenester. Norges befolkning har vokst fra 2 mill. mennesker i år 1890 til 3 mill. i 1942 og til 5 mill. mennesker i 2012. Det er ventet at befolkningen vil vokse videre til rundt 6 mill. i 2030 og 6,9 mill. i 2060 (figur 4.3). Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til disse beregningene, og spesielt gjelder dette anslagene for innvandringen. Befolkningsvekst vil føre til økt produksjon og forbruk, men virkningene på norske økosystemer vil avhenge av bl.a. vekstens omfang og sammensetning. Urbaniseringen spiller også en sentral rolle, og det er ventet at utviklingen i retning av en stadig mer sentralisert bosettingsstruktur vil fortsette.

Tabellen angir antall i mill., med fremskrivinger for perioden 2010 – 2060 ved lav, middels og høy befolkningsvekst

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Den samlede befolkningsveksten i Norge vil øke den samlede etterspørselen etter økosystemtjenester basert på økosystemer både i Norge og i andre land. Økt befolkning i byer og tettsteder vil øke etterspørselen etter arealer i disse områdene, og vil ventelig øke etterspørselen etter økosystemtjenester som er viktige for en mer urban befolkning. Eksempler på dette kan være muligheter for friluftsliv og rekreasjon i og rundt byer og bruk av naturelementer for å håndtere avrenning og mer ekstremvær.

Produksjon, forbruk, energibruk og transport

Bruttonasjonalproduktet (BNP) viser den økonomiske verdien av alt som produseres i et land, og BNP per innbygger brukes ofte som et mål på økonomisk velstand. Norges BNP i faste 2005-priser har vokst fra rundt 100 mrd. kr i året rundt 1920, til rundt 500 mrd. kr i 1966, og til noe over 2 000 mrd. kr i 2011. Målt i 2011-priser var BNP per innbygger ca. 550 000 kr i 2011, og det er bare Luxembourg som ligger høyere i Europa når en justerer for ulikheter i prisnivå mellom landene. Husholdningenes forbruk har også vokst kraftig, og er tredoblet siden 1958, målt i faste priser. Figur 4.4 viser utviklingen i BNP og privat forbruk per innbygger målt i faste 2005-priser i perioden 1970 til 2012. Det er forventet at både produksjon og forbruk fortsatt vil vokse fremover2.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Økonomisk vekst og befolkningsvekst påvirker miljøet og økosystemene bl.a. gjennom hvordan de enkelte varene og tjenestene produseres og gjennom omfanget og sammensetningen av produksjon og forbruk. Sammensetningen av norsk forbruk har endret seg over tid i takt med økte inntekter og høyere materiell levestandard, i retning av en større andel tjenester og en mindre andel varer. Det vil imidlertid være påvirkninger på naturen både fra varer og tjenester, og i en del sammenhenger vil det være påvirkninger både på økosystemene og på menneskers helse direkte (f.eks. miljøgifter). Norske husholdningers forbruk av bolig, mat og transport har spesielt store miljømessige konsekvenser. Også forbruk som utgjør en liten andel av husholdningsbudsjettet kan ha alvorlige miljøkonsekvenser. For eksempel inneholder medisiner, tekstiler, kosmetiske produkter og andre av hverdagslivets kjemikalier stoffer som virker inn og skader biologisk mangfold og økosystemer (se f.eks. AMAP 2009 om miljøgifter i Arktis). Næringenes betydning endrer seg også over tid, noe som gjenspeiles i inntektsmuligheter, ressursbruk og miljøpåvirkninger. Oljevirksomheten utgjør nå om lag en firedel av BNP, mens denne næringen ikke eksisterte i Norge i 1970. Fiskeoppdrett er også en næring som ikke eksisterte i Norge i 1970 og som i dag har stor nasjonaløkonomisk betydning. Jordbruk og industri har mindre andeler av BNP i dag enn for 30 år siden, mens de tjenesteytende næringene, som f.eks. databehandling og helsetjenester, betyr mer. Internasjonale utviklingstrekk spiller en betydelig rolle for norsk produksjonsmønster, ikke minst gjennom endringer i verdensmarkedspriser på varer Norge kan tilby (f.eks. energi, sjømat, trevirke og mineraler) og gjennom endret etterspørsel etter disse varene.

I omtalen av de enkelte økosystemene kommer vi tilbake til næringer og sektorer som i særlig grad påvirker dem. To sektorer skiller seg imidlertid ut ved å påvirke mange økosystemer -energisektoren og transportsektoren. Energiproduksjon og energibruk står for viktige påvirkningsfaktorer for økosystemene, både direkte gjennom infrastruktur for produksjon og distribusjon, og mer indirekte ved at produksjon og forbruk av fossil energi gir forurensende utslipp til luft. Norges energibruk har økt som følge av økt økonomisk virksomhet, og f.eks. har den samlede innenlandske energibruken (utenom energisektorene) økt fra 604 PJ i 1976 til 872 PJ i 2007. Energiforbruket, og dermed også utslipp fra energibruk, i forhold til verdiskapning går imidlertid ned bl.a. på grunn av teknologiutvikling.

Innenfor energisektoren vil sammensetningen av energibruken og energiproduksjonen bestemme hvilke økosystemer som påvirkes mest og hvordan. Virkninger på store arealer er et fellestrekk for de energiprosjektene som er mest aktuelle det nærmeste tiåret, utbygging av vannkraft og vindkraft3, økt bruk av bioenergi og bygging av nye nettforbindelser (se f.eks. Energiutredningen (NOU 2012: 9)). Tilgangen på bioenergi vil være avhengig av økosystemenes produksjonsevne, særlig i skog og jordbruksareal og på lenger sikt også i havet og kystsonen. Bruk av bioenergi som et klimatiltak vil ofte være en avveining mellom ulike økosystemtjenester, f.eks. i etablering av ny produksjonsskog og gjødsling av eksisterende skog sett i forhold til bevaring av biologisk mangfold, rekreasjon og stedsidentitet. Energiutredningen drøfter ulike perspektiver og mulige utviklingsbaner for produksjon og etterspørsel av energi i Norge. Den planlagte utbyggingen av fornybar energi og nettforbindelser vil trolig bli den største påvirkningen knyttet til arealendringer i Norge i de kommende tiår.

Både veier og jernbanespor og trafikken på dem fører til tap og/eller forringelse av leveområder for planter og dyr gjennom støy, støv, nedbygging og barrierevirkninger, og transportinfrastrukturen fører i tillegg til nedbygging og fragmentering av arealer. Bygging, drift og vedlikehold av transportanlegg medfører forurensning og spredning av fremmede arter. Sjøtransport medfører spredning av fremmede arter gjennom ballastvann og begroing på skip. Økt saltbruk på veinettet har gitt redusert vannkvalitet i flere innsjøer og ført til skader på vegetasjon og veinett. Transportsektoren står for rundt 30 pst. av Norges klimagassutslipp, og er sektoren med raskest voksende utslipp. I byene er biltrafikken den dominerende kilden til støy og luftforurensning. I vinterhalvåret opplever flere byer helseskadelige forurensningskonsentrasjoner langt over forurensningslovens grenseverdier.

Transportveksten i Norge har vært formidabel de siste årene, fra 1980 til 2011 har persontransporten vokst med over 85 pst. målt i antall personkm. Det er de individuelle og raske transportmidlene som vokser mest, – flytransport har økt med 225 pst. og transport med personbil med 95 pst. Transport av gods målt i tonnkm er doblet i samme periode, og transport av gods på vei har økt med over 220 pst. Imidlertid har kjøretøyene blitt mer energieffektive, og utslippene av CO₂ fra veitransport har «bare» økt med noe over 75 pst. Ny og renere kjøretøyteknologi har også ført til at utslipp av andre forurensende stoffer har blitt til dels betydelig redusert. Transportveksten er forventet å fortsette fremover, se f.eks. Nasjonal transportplan 2014 – 2023(Meld. St. 26 (2012 – 2013)).

Også aktiviteter i primærnæringene innebærer betydelig påvirkning på norske økosystemer, både innen jordbruk, skogbruk, fiskerier og fiskeoppdrett. Dette vil vi komme tilbake i omtalen av ulike påvirkningsfaktorer. Her vil internasjonale utviklingstrekk, ikke minst internasjonale råvarepriser og handelsregimer, spille en viktig rolle sammen med norsk politikk og virkemiddelregimer for disse næringene. Vi vil i kapittel 5 komme tilbake til hvordan disse næringene er avhengige av økosystemene i sin produksjon av mat og andre viktige samfunnsgoder.

Norge produserer også stadig mer avfall som følge av økt økonomisk aktivitet, og fra 1995 har årlig avfallsmengde økt med over 30 pst. Mye av avfallet går til materialgjenvinning eller energiutnyttelse, men det er allikevel et betydelig ressursbruk og stor miljøpåvirkning knyttet til disse avfallsmengdene.

Teknologiutvikling

Teknologisk utvikling har ført til at norsk økonomi er blitt mer ressurseffektiv, mer produseres med samme ressursinnsats og ulike former for utslipp per produsert enhet har også gått ned. I andre sammenhenger bidrar teknologi med nye løsninger for å møte menneskelige behov, og kan erstatte eller redusere bruken av mer miljøskadelige løsninger. For eksempel kan video- og telefonkonferanser erstatte flyreiser og dermed gi redusert miljøbelastning fra møteaktivitet. Mye teknologi som i praksis fører til økt påvirkning på miljøet blir også utviklet, enten gjennom at teknologien i seg selv påvirker miljøet, eller ved at teknologien øker produksjon av varer og tjenester som påvirker miljøet negativt. Teknologi kan f.eks. åpne for bruk av økosystemer som tidligere har vært lite utnyttet, slik vi har sett en utvikling av fartøyer og utstyr som kan fiske på stadig dypere vann. Det er ikke aktuelt å gi noen bred gjennomgang av teknologiutvikling og mulig påvirkning på norske økosystemer, men omtalen under illustrerer noen aktuelle utviklingstrekk.

De siste tiårene har vist en økende interesse for teknologi knyttet til utnyttelse av biologiske ressurser, som kan ha store og noen ganger lite kjente langsiktige virkninger på økosystemer. Et eksempel på dette er utviklingen av genmodifiserte organismer, hvor en stor andel av arealene med økonomisk viktige avlinger globalt sett dyrkes med genmodifiserte sorter. Det letes også etter nye måter å utnytte biologiske ressurser på, f.eks. ved bruk av alger til mat og bioenergi, og dette kan på sikt gi lønnsomme og viktige økosystemtjenester og vesentlige konsekvenser for økosystemene. Slike problemstillinger tas opp innenfor bioøkonomi. Det pågår også en betydelig utvikling innen bl.a. nanoteknologi (se f.eks. Wickson mfl. 2010) for en omtale av utfordringer) og syntetisk biologi (se f.eks. Bioteknologinemnda 2010), hvor det også er viktig å vurdere hvilke konsekvenser dette kan få for økosystemer og økologiske funksjoner på sikt.

Ulike former for teknologi som er rettet mot å redusere klimaendringene kan også påvirke økosystemene både positivt (bl.a. gjennom reduserte utslipp) og negativt (bl.a. gjennom arealbruk og forurensning). Eksempler på dette er teknologi knyttet til økt bruk av fornybar energi og til økt karbonlagring i ulike økosystemer. Som en del av dette pågår også utvikling av teknologi rettet mot storskala påvirkning av økosystemer for å minske utslippet av klimagasser eller redusere påvirkningen av klimaendringer. Dette betegnes som geo-engineering, og omfatter f.eks. forslag om havgjødsling for å øke opptaket av klimagasser i havet og utslipp av partikler for å øke refleksjonen av solstråler. Dette er kontroversielle forslag til tiltak som har som mål å påvirke klimaet og som også kan påvirke økosystemer negativt i stor grad.

4.3.2 Viktige påvirkningsfaktorer for norske økosystemer

Både globalt og for Norge er det arealinngrep, arealbruksendringer, klimaendringer, spredning av fremmede arter, overbeskatning og forurensning som medfører tap av biologisk mangfold og forringelse av økosystemer. For mer informasjon om de ulike påvirkningsfaktorene kan det vises bl.a. til CBD (2010) for en omtale av situasjonen globalt, NOU 2004: 28 for en omtale av situasjonen for Norge generelt og Kålås mfl. (2010b) og Lindgaard og Henriksen (2011) for en omtale av miljøforhold og påvirkninger for truede arter og naturtyper spesielt. Det kan også vises til Nybø (2010) som diskuterer Norges biologiske mangfold i et globalt og europeisk perspektiv. Bak påvirkningsfaktorene ligger drivkreftene som ble diskutert over, som igjen reflekterer bl.a. ulike samfunnsbehov, næringsinteresser og politiske prioriteringer.

Når økosystemer påvirkes og når bestander av arter har negativ utvikling, kan det i mange tilfeller være vanskelig å identifisere en enkelt årsak. Ofte er det flere faktorer eller samvirkende effekter som er årsaken. Effekten av en enkelt påvirkningsfaktor kan være liten, men den samlete belastningen av flere påvirkninger kan i enkelte tilfeller være større enn summen av enkeltfaktorene (se bl.a. Kålås mfl. 2010b). Mangelfull eller feilslått forvaltning og påvirkning av særlig viktige elementer i økosystemene kan også forsterke dette. Eksempler på aktuelle sammenhenger er at fremmede arter lettere kan etablere seg i områder som er ustabile på grunn av menneskeskapte arealpåvirkninger, klimaendringer gjør det lettere for fremmede arter å spre seg, endringer i klima kan påvirke skadeomfang av giftige stoff osv. Det er liten kunnskap om slike samvirkende effekter, noe som gjør at det kan være vanskelig å identifisere årsak og dermed også vanskelig å iverksette effektive forvaltningstiltak i tide.

Det europeiske miljøbyrået (EEA 2010a) viser til at det meste av den negative påvirkningen skyldes økende bruk av naturressurser for å tilfredsstille dagens produksjons- og forbruksmønstre. Miljøbyrået viser til at det har det skjedd positive ting innen ressurseffektivitet og utslipp, men at den samlede belastningen fortsatt er stor og at dette har negative konsekvenser for europeiske økosystemer og jordressurser og for befolkningens helse og velferd. Klimaendringer fremheves som en særlig viktig trussel også for Europa, med potensielt store negative konsekvenser både for økosystemer, vannressurser, jordressurser og menneskelig helse.

Nedenfor presenteres status og utviklingstrekk for de viktigste påvirkningsfaktorene norske økosystemer utsettes for. For en nærmere omtale av virkningsmekanismene til de ulike påvirkningsfaktorene kan det vises til Kålås mfl. 2010b.

Arealinngrep og arealbruksendringer

Økt økonomisk aktivitet fører som regel med seg økt bruk av areal, bl.a. til transportinfrastruktur, energiproduksjon, bolig- og næringsbygg, og til vekst i byer og tettsteder. Utbygd areal utgjør nå rundt 2 pst. av det norske landarealet4. Nedbygging og bruksendring av arealer antas å være den største trusselen mot biologisk mangfold i Norge (se bl.a. Kålås mfl. 2010b). Enhver endring i arealbruk påvirker det biologiske mangfoldet på stedet i større eller mindre grad, og dette kan påvirke både enkeltelementer og økologiske funksjoner. For åpent lavland kan f.eks. intensivering av driften ved gjødsling eller pløying føre til en betydelig og langvarig reduksjon av det biologiske mangfoldet. Det kan få konsekvenser både at arealer tas helt ut av biologisk produksjon og bygges ned, og at flere små inngrep virker sammen gjennom bl.a. endring i habitatkvalitet og oppsplitting av leveområder (fragmentering).

Kilde: Foto: Svein Magne Fredriksen/Miljøverndepartementet

De nærmeste 10 – 20 årene vil arealbruksendringer være den viktigste påvirkningsfaktoren på norske økosystemer. Etableringen av ny fornybar energi (overføringslinjer og utbygginger), boligbygging, hyttebygging, urbanisering, annen infrastruktur, nedbygging av matjord og gjengroing på grunn av opphør av tradisjonell landbruksdrift og utmarksbruk er eksempler på slike arealbruksendringer. Mange av arealbruksendringene vil i praksis være irreversible, f.eks. ved nedbygging av matjord, mens effektene av andre arealinngrep vil avhenge av bruk og forvaltning over tid. At arealbruksendringer er så fremtredende når det gjelder negativ påvirkning på truede og nær truede arter, henger sammen med de betydelige endringene som har funnet sted i Norge de siste 50 år. Dette gjelder både omfanget av fysiske inngrep generelt og arealbruksendringer knyttet til jordbruks- og skogbruksaktivitet.

Kålås mfl. (2010b) viser til at en stor andel av de truede og nær truede artene i Norge er negativt påvirket av arealendringer forårsaket av fysiske inngrep. De viser til at dette bl.a. skyldes at mange av disse artene finnes i de sørøstligste delene av Norge der befolkningstettheten er høyest, og at artene gjerne er konsentrert til bestemte arealer som forekommer relativt begrenset og som sammenfaller med arealer som er eller har vært viktige for mennesker. For en nærmere omtale av ulike former for og årsaker til arealinngrep og arealbruksendringer kan det vises bl.a. til NOU 2004: 28.

Endringer i arealbruk er den viktigste påvirkningsfaktoren for flere av økosystemene som omtales under, herunder kystsonen, fjell og åpent lavland, og blant de viktigste påvirkningsfaktorene for de aller fleste norske økosystemer. Også for havområdene er det snakk om arealpåvirkninger, spesielt fra økonomiske aktiviteter som fiskeri, skipsfart og petroleumsvirksomhet. Arealinngrep vil også kunne bli en økende utfordring i arktiske økosystemer, hvor vi bl.a. ser at mindre havis gjør Svalbards kystområder stadig lettere tilgjengelige, og generelt fører til økt aktivitet og økte muligheter for utbygging og utnyttelse særlig gjennom økt petroleumsvirksomhet, skipsfart, fiske og gruvedrift.

Arealinngrep og arealbruksendringer er også en kritisk påvirkningsfaktor for de mer menneskepåvirkede økosystemene som omtales under, jordbruksområder og urbane økosystemer, og dette kan få store konsekvenser både for omfanget av og kvaliteten på økosystemtjenestene som kan leveres fra disse økosystemene. Kombinasjonen av at mange byer og tettsteder er omgitt av dyrket mark, og at en ønsker en mest mulig kompakt utbygging, fører til at det er vanskelig å finne nye utbyggingsområder uten å bygge ned dyrket mark eller viktige natur- og friluftsområder. For eksempel er befolkningen i Oslo-regionen forventet å øke med 350 000 personer fram mot 2030, og nedbyggingen av dyrket mark på grunn av riksvei- og jernbaneprosjekter er anslått til å bli om lag 6 000 dekar i 10-årsperioden fram til 2019.

Klimaendringer

Klimaendringer vil være en viktig påvirkningsfaktor for norske økosystemer, både marint, på land og i ferskvann. Klimavariasjonene på jorda har til alle tider vært påvirket av naturlige forhold, som variasjoner i solinnstråling og vulkanaktivitet. Det er med stor grad av sikkerhet påvist at klimaet også blir påvirket av utslipp av drivhusgasser og partikler, og at jordas klima har endret seg merkbart i løpet av de siste drøyt hundre år (se bl.a. IPCC 2007 og Klimameldingen (Meld. St. 21 (2011 – 12))). Målinger viser at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt siden den industrielle revolusjonen, og at tiåret 2000 – 2010 var det varmeste som er registrert. Temperaturen har økt mer over landområder enn over hav, og vi ser den største økningen i Arktis, hvor temperaturen har økt dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet de siste 50 årene, hvor både havet og luften har blitt varmere. Reduksjonen i temperaturforskjeller mellom ulike årstider i nordområdene og forlenget vekstsesong og økt plantevekst i nord kan føre til at det blir mindre sesongmessige forskjeller mellom nordområdene og områdene lenger sør. Dette gjør at Norge og andre nordlige land på sikt kan nærme seg et mellom-europeisk klima, med bl.a. mindre forskjeller mellom årstidene (Xu mfl. 2013). Klimaendringer kan også føre til at de fininnstilte tannhjulene i naturen ikke lenger vil gripe inn i hverandre, men hvor det er vanskelig å forutse de økologiske effektene av ulike endringer (se f.eks. omtale i Rønning 2013 og Reed mfl. 2013 om næringstilgang og endrede klimaforhold).

Historien har vist at selv små temperaturendringer vil kunne få store konsekvenser. Økning i havnivå, mer intense stormer og endringer i nedbørsmønstre forventes å ha store samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser. Verdens befolkning vil kunne oppleve ekstremvær som flom, hetebølger og tørke oftere og med høyere intensitet. Vannforsyning og jordbruksproduksjon blir satt under press mange steder, og klimaendringene vil kunne ramme mange og påvirke helse, matsikkerhet og tilgangen på rent drikkevann. For mange økosystemer vil klimaendringene kunne komme raskere enn systemene klarer å tilpasse seg, og i følge Klimameldingen anser FNs klimapanel det som sannsynlig at rundt 20 – 30 pst. av alle arter er i økt fare for utryddelse dersom global gjennomsnittstemperatur stiger med mer enn 2 grader Celsius.

Norsk natur blir påvirket når temperatur, nedbørsmønster og snøforhold forandrer seg, og både arter, naturtyper og hele økosystemer vil bli berørt av klimaendringene (se f.eks. Sætersdal og Birks 1997 om utfordringer for alpine arter). I følge Klimameldingen kan årsmiddeltemperaturen i Norge anslås å øke med 2,3 – 4,6 grader Celsius mot slutten av dette århundret sammenliknet med perioden 1961 – 1990. Temperaturen vil stige mest i innlandet og i nord. Oppvarmingen og endringene forventes å bli størst i Arktis. Økt isdekke på bakken kan danne et skjold mot vegetasjonen mange dyr på Svalbard og på fastlandet lever av (se f.eks. Stien mfl. 2013). Klimaendringene i Arktis kan også utløse tilbakekoblingsmekanismer som påvirker det globale klimaet, bl.a. gjennom smelting av permafrost (AMAP 2011 og UNEP 2012e) og endrede hav- og luftstrømmer. Skog og jordbruksområder vil også bli påvirket, bl.a. gjennom risiko for mer skader i form av ekstremvær og sykdommer, og økt skogareal, skog- og jordbruksproduksjon.

Årsnedbøren for hele landet vil øke. Vinternedbøren vil øke mest, inntil 40 pst. i deler av Sør-Norge. Dager med mye nedbør vil øke, både i antall og i nedbørmengde. Mer intense regnskyll vil kunne gi nye typer flommer enn de klassiske snøsmelteflommene vi har mest erfaring med i Norge. Fremskrivningene antyder også at havnivået trolig vil stige, noe som kan medføre store utfordringer langs kysten. I deler av landet vil imidlertid stigningen begrenses av fortsatt landnivåstigning etter siste istid. Det er svært stor usikkerhet rundt hvilken effekt klimaendringene vil ha på havstrømmene i våre områder, bl.a. Golfstrømmen.

Temperaturendringene påvirker også havmiljøet, noe som kan få store konsekvenser for fiskeri- og havbruksnæringen. Produktiviteten i jord- og skogbrukssektoren vil kunne øke på grunn av lengre vekstsesong og økt konsentrasjon av CO₂ i atmosfæren, men mer nedbør, ekstremvær og høyere temperatur vil også gi en rekke utfordringer. Høyere temperatur vil kunne øke utbredelsen av enkelte sykdommer, både for mennesker og for organismer i naturen. Smitterisikoen øker fordi noen arter sprer seg raskere og øker i antall ved høyere temperatur. For en nærmere redegjørelse om konsekvenser og behovet for klimatilpasning i Norge vises det til Meld. St. 33 (2012 – 2013) og NOU 2010: 10.

Norske økosystemer er i stand til å begrense negative effekter ved klimaendringer, og kan bidra både til å redusere utslipp og til klimatilpasning. For eksempel kan skoger og våtmarker bidra til å lagre klimagasser og til å begrense flom og erosjon (Rusch 2012), og det samme gjelder semi-naturlige områder i kulturlandskapet. Dette vil bli omtalt i gjennomgangen under av klimarelaterte økosystemtjenester.

Havforsuring er også en viktig påvirkningsfaktor som kan ses i sammenheng med klimaendringer. Det er anslått at havet har blitt 30 pst. surere siden den industrielle revolusjonen startet, og forsuringen går stadig raskere, særlig i arktiske farvann (se f.eks. Bellerby mfl. 2005 og AMAP 2013). Dette er blant de raskeste endringene i det marine miljøet som noen gang er observert, og det kan gi svært store effekter på havmiljøet og de høstbare bestandene.

Forurensning

Det er gjort betydelige tiltak for å begrense utslipp av forurensninger til miljøet de siste tiårene, og utslippene av mange stoffer har blitt betydelig redusert. For eksempel ble utslippene av bly i Norge redusert med rundt 80 pst. fra 1995 til 20095. Forurensning utgjør likevel fremdeles en alvorlig trussel mot biologisk mangfold i en rekke områder. Sur nedbør og nitrogenforurensning er særlig negativt for norske økosystemer, men også spredning av miljøgifter og fosforforurensning medfører økosystemforstyrrelser. I tillegg kommer forurensning som forårsaker klimaendringer. For mer informasjon om kilder til og virkninger av forurensning kan det bl.a. vises til NOU 2004: 28 for forurensning og virkninger på økosystemer generelt, til NOU 2010: 9 for miljøgifter spesielt og til Kålås mfl. (2010b) for virkninger på truede arter spesielt.

Forurensning er en viktig trusselfaktor for flere av økosystemene som omtales under, herunder kystsonen og ferskvann. Flere av drivkreftene nevnt over vil påvirke forurensningsnivået både fra norske og utenlandske kilder, og for norske utslipp vil bl.a. befolkningsvekst, økt transport og vekst i fiskeoppdretts- og petroleumsaktivitet være sentralt.

Sur nedbør skyldes utslipp av svovel- og nitrogenforbindelser til luft. Sur nedbør kan transporteres over lange avstander, og utslipp fra andre land i Europa står for omtrent 90 pst. av den sure nedbøren som faller ned over Norge. Innsjøer med pH under 5 har blitt kraftig redusert siden 1990, men forsuring er fortsatt et vesentlig problem. Det er spesielt Sør-Norge som er utsatt for sur nedbør. I tillegg er Øst-Finnmark utsatt for sur nedbør fra smelteverkene på Kolahalvøya. I Norge er ferskvann det økosystemet som er mest følsomt for forsuring, bl.a. gjennom endret artssammensetning og redusert antall arter, og forsuringen har forårsaket store skader på mange fiskebestander. Sur nedbør rammer også andre økosystemer, bl.a. skog, fjell og åpent lavland, men store skader er ikke dokumentert. Økt kunnskap og handling gjennom internasjonalt samarbeid og ulike tiltak har ført til at forsuringssituasjonen har blitt bedre de 10 – 15 siste årene. Nivået for forsuring av ferskvann er imidlertid fremdeles over tålegrensene i 10 pst. av Norges landareal.

Tilgjengelighet av næringssalter er en forutsetning for all vekst av alger og andre planter. Når tilførslene blir store, kan de imidlertid få store konsekvenser for økosystemene, og både biologisk mangfold og bruk av bl.a. vannforekomster kan påvirkes negativt. Vannforekomstene betegnes som overgjødslede når økte menneskeskapte tilførsler leder til uønskede forstyrrelser i økosystemene. Eutrofiering vil også påvirke terrestre økosystemer, og kan bl.a. føre til gjengroing i fjell og i åpent lavland. Forurensning som følge av tilførsel av næringssalt (overgjødsling6) er fremdeles et betydelig forurensningsproblem, særlig i områder med tett bosetting og i landbruksintensive områder. Overgjødslingsproblemer finnes i dag bl.a. i norske innsjøer og marint i østlige områder langs Skagerrakkysten og i Oslofjordområdet. På nasjonalt plan kommer de viktigste tilførslene fra jordbruk, fiskeoppdrett, kommunalt avløp og industri. Den langtransporterte tilførselen med kyststrømmer fra Østersjøen og sørlige Nordsjøen bidrar også, men er redusert siden 1970-årene.

Videre kan nedfall av nitrogenforbindelser gi økt plantevekst og endret artssammensetning både på land og i vann. Nitrogen påvirker dermed en rekke økosystemer, særlig de næringsfattige økosystemene som kystlynghei, og næringsfattig vann-, eng og fjellvegetasjon. Nedfallet av luftbåren nitrogen bidrar også til forsuring, og er redusert mindre enn andre forsurende stoffer som f.eks. svovel.7 Tålegrensene for nitrogen i disse økosystemene er overskredet i sørlige deler av landet (Aarrestad og Stabbetorp 2010).

Kjemikalier kan føre til økt dødelighet, hemmet vekst eller nedgang i formeringsevnen hos dyr, planter og mikroorganismer. Mange miljøgifter oppkonsentreres i næringskjeden og brytes sakte ned. Gjennom oppkonsentrering kan miljøgiftene spres fra art til art i næringskjedene. Det er betydelig risiko for at skaden først blir oppdaget når miljøet er forurenset opp til et nivå der skaden vanskelig lar seg reparere. Miljøgifter i norske økosystem stammer fra nasjonale kilder, import og langtransport. De globale tilførslene av miljøgifter skyldes bl.a. transport fra lavere til høyere breddegrader, og medfører trusler bl.a. mot arktiske og marine næringskjeder (se f.eks. AMAP 2009). Kunnskap om miljøgiftene i Norge er i hovedsak knyttet til belastningsnivåer, og i mindre grad til hvilke faktiske skader som oppstår i naturen. En vurdering av miljøgiftbelastningen i norske økosystem baserer seg derfor i hovedsak på nivåer (NOU 2010: 9).

Det er mye som tyder på at innholdet av kjente miljøgifter i naturen er redusert siden 1970-tallet (se f.eks. NOU 2010: 9), og eksempler på dette er reduksjon av blyforurensning, utfasing av utvalgte giftige stoffer og redusert tilførsel av utslipp som fører til sur nedbør. Dette har skjedd som følge av bl.a. økt kunnskap, internasjonalt samarbeid og målrettede virkemidler. Fremdeles har imidlertid flere fjorder og kystområder kostholdsrestriksjoner på grunn av dels høye nivåer av enkelte miljøgifter, både i sediment og organismer. Utviklingen viser imidlertid at det kan ta svært lang tid fra mistanke om fare for miljø og helse til faktiske reduksjoner i påvirkningen (se f.eks. EEA 2013). Også i dag står vi overfor store og nye utfordringer knyttet til utslipp som kan skade økosystemer og folks helse. Dette omfatter også tidligere utslipp av stoffer som i dag er forbudt og som kan ha langvarige konsekvenser i naturen. Dagens forurensningsbilde er komplisert, både fordi det stadig utvikles nye stoffer og fordi det er mange og spredte forurensningskilder. Effekten av denne cocktailen av nye og gamle miljøgifter (selv i mengder under det som er definert som akseptabelt daglig inntak) på arter og mennesker er ofte ukjente. Et eksempel på dette er utviklingen av nanoteknologi, hvor både bruken av produkter og nye egenskaper ved avfallet kan påvirke økosystemer og biologisk produksjon (se f.eks. Priester mfl. 2012 om mulige virkninger på soyaproduksjon).

Radioaktiv forurensning utgjør også en trussel mot tilstanden i norske økosystemer. Den radioaktive strålingen i norsk natur er i dag stort sett naturlig bakgrunnsstråling, bortsett fra ettervirkningene etter Tsjernobyl-ulykken. Studier, spesielt etter ulykken i Tsjernobyl, har vist at radioaktivitet forblir lenge i norske økosystemer. Nivåene av radioaktivitet i arktiske landområder har imidlertid avtatt siden prøvesprengningene av atomvåpen sluttet i 1964.

Fremmede arter

Globalt er menneskets spredning av fremmede arter betraktet som en av de største truslene mot biologisk mangfold, og det er også en økende oppmerksomhet om fremmede arter og effektene av disse i det norske samfunnet. Fremmede arter kan forårsake betydelige skader på stedegne arter og naturtyper, og utgjør det vi kan kalle en økologisk risiko. Spredning og etablering av fremmede arter medfører også store negative økonomiske konsekvenser, og kan ha negativ effekt på menneskers og domestiserte og kultiverte arters helse. Merkbare økologiske konsekvenser av fremmede organismer vil også kunne medføre at rekreasjons- og opplevelsesverdi forringes. Negative konsekvenser knyttes til at næringsvirksomhet berøres direkte, til kostnader for å bekjempe eller dempe negative effekter, og til endring i økosystemfunksjoner forårsaket av de fremmede organismene.

For en nærmere omtale av fremmede arter i Norge og økologiske risikovurderinger av fremmede arter som reproduserer i norske områder kan det vises til Gederaas mfl. (2012), og det kan også vises til bl.a. NOU 2004: 28 for en mer generell omtale og til Kålås mfl. (2010b) for en omtale av virkninger på truede arter. Gederaas mfl. (2012) inneholder også en systematisk vurdering av fremmede arter som kan være særlig skadelige for norske økosystemer, identifisert på grunnlag av en ny generasjon med økologiske risikovurderinger. Av de 1180 reproduserende fremmede artene som er vurdert, er det totalt 106 arter som er vurdert til svært høy risiko og 111 arter til høy risiko, og disse utgjør norsk svarteliste over fremmede arter.

Antallet observasjoner av fremmede arter i norske områder har vært stigende fram til i dag, med topper i periodene 1850 – 1950 og fra år 2000 til i dag. De fleste fremmede artene i Norge har sin naturlige opprinnelse innenfor Europa, deretter følger Asia og Nord-Amerika, fra områder som i noen grad har de samme klimatiske forutsetninger som Norge. Et kaldt klima utgjør imidlertid ikke noen forsikring mot problemer knyttet til introduserte organismer, og andelen introduserte arter i forhold til det totale artsantallet er overraskende høyt i den nordlige tempererte sone (se bl.a. Weidema 2000 og Mooney og Drake 1989). Endringene i retning av et mildere klima kan også bidra til at flere arter kan overleve den norske vinteren, at flere fremmede arter kan etablere seg i Norge, og at de organismene som etablerer seg kan spre seg over større arealer.

De aller fleste fremmede artene har kommet til Norge ved utilsiktede introduksjoner, og arter som ankommer som blindpassasjerer med importerte planter utgjør over en tredjedel. De fremmede artene kommer til Norge via fire spredningsveier: Som rømte eller forvillede arter (f.eks. en rekke hageplanter, mink), som blindpassasjerer på importvarer (f.eks. Gyrodactylus salaris, furubukk, harlekinmarihøne), som arter som er introduserte eller utsatt med hensikt (f.eks. platanlønn, hagelupin, moskus, kanadagås) og som sekundær spredning fra naboland der artene er tilsiktet eller utilsiktet introdusert (f.eks. mårhund, villsvin, kongekrabbe og fjæreknapp). Import av planter og planteprodukter er en av de viktigste innførselsveiene for utilsiktet spredning både globalt og i Norge (Hagen mfl. 2012), men også bl.a. skipstrafikk og utslipp av ballastvann og tømmerimport er viktige. Ulike typer hage- og grøntanleggvirksomhet er den største kilden til bevisste innførsler av fremmede arter til Norge. Arter som brukes i produksjon til ulike næringsformål utgjør den største enkeltgruppen av arter som er bevisst innført, og her er de fleste av de fremmede treslagene inkludert. Ikke alle introduksjoner medfører negative konsekvenser, og mange organismer har stor nytteverdi for mennesker. Hovedtyngden av disse introduserte artene har i dag en befestet posisjon i norsk landbruk. Nytteverdien har også vært drivkraften bak introduksjon av fremmede treslag i skogbruket.

Det største antallet fremmede arter i Norge er registrert i de sør-østligste delene av landet. Oslo og Akershus er registrert med flest risikovurderte fremmede arter, deretter kommer Vestfold, Østfold og Buskerud. Disse er fylker med en generelt stor artsrikdom og et gunstig klima. Den klart største andelen av fremmede arter finnes i sterkt menneskepåvirkede områder, f.eks. boligområder, industriområder, sandtak, veier (se f.eks. Direktoratet for naturforvaltning 2010 og 2013 om spredning av fremmede karplanter fra veganlegg) og golfbaner/idrettsanlegg. Også de menneskepåvirkede naturtypene kulturmark, åker og kunstmarkseng er habitater for en betydelig andel av de fremmede artene.

Høsting

Høsting av naturens ressurser har lange ubrutte tradisjoner i Norge, både til lands og til havs. Det er et viktig prinsipp ved utøvelse av jakt og fangst at uttaket skal begrenses til naturens overskudd. Når høstingen får karakter av overhøsting, kan den ikke lenger kalles bærekraftig. Overhøsting av arter med nøkkelfunksjoner i økosystemene kan få alvorlige ringvirkninger for andre arter, og høsting rettet mot truede eller sårbare arter vil i seg selv være en alvorlig trussel mot disse artene. Overhøsting kan også gi store økonomiske tap og nærings- og sysselsettingsmessige effekter.

Overbeskatning av ulike biologiske ressurser er en kritisk påvirkningsfaktor på mange av verdens økosystemer, og det er påkrevd med mer bærekraftig bruk og forvaltning av de biologiske ressursene i disse økosystemene. Dette gjelder bl.a. overutnyttelse av en stor og økende andel av verdens fiskebestander (se bl.a. FAO 2012a) og avskoging (se bl.a. FAO 2012b). Feilbeskatning kan også føre til tap av ressurser som ellers kunne vært høstet eller til at andre økosystemtjenester blir unødig påvirket, f.eks. gjennom bruk av mindre hensiktsmessige jakt- og fiskemetoder eller gjennom lite optimale fangst- og høstingsregimer. For norske økosystemer anses ikke høsting generelt som en sentral påvirkningsfaktor i dag, men beskatning og bruk vil bli drøftet nedenfor for de økosystemene der det er særlig relevant. Bekjempelse av rovdyr har hatt, og har stor innvirkning på rovdyrbestandene, noe som bl.a. medfører mindre predasjon på våre hjortedyr. Dette påvirker igjen beitepresset på ungskog og annen vegetasjon.

Ressursutnyttelsen har heller ikke i Norge bestandig vært tilpasset ressursgrunnlaget, og det er flere eksempler på overbeskatning, herunder nedfisking av norsk vårgytende sild i slutten av 1960-årene, stor jakt og dramatisk nedgang i bestanden av bever på 1800-tallet, og stor avvirkning av tømmer fram mot 1920-tallet. Overbeskatning kan bidra til å endre størrelsesforholdet mellom ulike bestander, men fangst på en bestand kan også endre næringstilgangen for andre arter eller utilsiktet ramme arter en ikke ønsker å beskatte. Bifangst (fangst av arter en ikke er ute etter under fiske) er et problem i fiskeriene, både for andre kommersielle fiskeslag enn den som fiskes (f.eks. bifangst av torsk i fisket etter lodde i Barentshavet) og for enkelte bestander av sjøfugl og sjøpattedyr (f.eks. bifangst av nise ved garnfiske). Hvordan høstingen utføres er også viktige for påvirkningen av økosystemer, f.eks. gjennom valg av driftsform i skogbruket og gjennom valg av fangstredskap i fiskeriene.

4.4 Utvalgets valg av kategorier for norske økosystemer

Vi har tatt utgangspunkt i et sett med hovedøkosystemer og vil bruke dette både i gjennomgangen av norske økosystemer og for å koble økosystemtjenester til ulike hovedøkosystemer. Et sentralt utgangspunkt for dette settet med hovedøkosystemer er den inndelingen som anvendes for flere økosystem i naturindeksen (Nybø 2010), men vi har også tatt utgangspunkt i hvilke begreper som brukes internasjonalt og i norsk forvaltning. Naturindeksen er utviklet i Norge som en metode å måle tilstanden i landets store og viktige økosystemer: fjell, skog, våtmark, åpen mark i lavlandet, ferskvann, kystvann og hav (se boks 4.5 for en nærmere omtale av naturindeksen). En rekke fagmiljøer har bidratt til utviklingen av naturindeksen og til denne grupperingen.

Naturindeksen omfatter imidlertid ikke dyrket mark eller bebygd areal. Disse arealene leverer en rekke økosystemtjenester med stor betydning for menneskers velferd, og vi har inkludert dyrket mark og urbane økosystemer i gjennomgangen. Tilnærmingen for disse systemene er noe annerledes enn for mer naturlige økosystemer, og det finnes andre typer kilder til informasjon om tilstand og utvikling. Også arktiske økosystem er inkludert i gjennomgangen, selv om naturindeksarbeidet så langt heller ikke omfatter arktiske norske områder (Svalbard og Jan Mayen).

Utvalget har for denne gjennomgangen valgt å ta utgangspunkt i følgende hovedøkosystemer: hav, kystsone, ferskvann, skog, våtmark, fjell, arktiske økosystemer, kulturlandskap og grøntområder i byer og tettsteder (urbane økosystemer). Kulturlandskap består i denne inndelingen av åpent lavland og jordbruksområder. Inndelingen er i hovedsak arealbasert, og bygger bl.a. på den avgrensingen av økosystemer som gjelder for naturindeksen.

Det vil imidlertid i praksis være overlapp og uklare grenser mellom økosystemene, og det kan i noen tilfeller være vanskelig å angi hvilket økosystem som dominerer i et geografisk område. Mer finmaskede systemer må derfor brukes når det er behov for mer presise vurderinger og studier av ulike arealer og økosystemer, f.eks. naturtyper8 og vegetasjonskart. Dessuten vil mange økosystemtjenester trekke på to eller flere av økosystemene, og i mange sammenhenger er det nettopp helheten eller mosaikken av økosystemer som er det sentrale9. Naturvårdsverket (2013) bruker f.eks. begrepet «grønn infrastruktur i kulturlandskapet» for å beskrive helheten i jordbrukslandskapet som binder sammen de små semi-naturlige områdene med de større områdene av dyrket mark, og som sikrer kontinuitet i landskapet og spredningsveier både for planter og dyr.

Inndelingen i økosystemer korresponderer i stor grad med det som gjøres internasjonalt, f.eks. i faglige studier som MA (2005a, b og c) og TEEB (2010) og i globalt og i europeisk samarbeid. Inndelingen speiler også hovedtrekkene i det svenske arbeidet med økosystemtjenester så langt, som i tråd med ordlyden i overordnede svenske miljømål bruker kategoriene skog, dyrkingslandskap (odlingslandskap), sjøer og vassdrag, hav, kyst og skjærgård, våtmarker, fjellmiljø og bebygd miljø (Naturvårdsverket 2012).

Inndelingen er også i tråd med hvordan norsk forvaltning generelt grupperer og beskriver hovedøkosystemer i ulike sammenhenger. Bl.a. inngår utvalgte delindekser fra naturindeksen i Regjeringens rapportering om bærekraftig utvikling, som indikatorer for endringer knyttet til biologisk mangfold (Meld. St. 1 (2012 – 2013))10. Inndelingen korresponderer også med Miljøverndepartementets resultatområder (Miljøverndepartementet 2012), hvor naturindeksen brukes som en viktig indikator for oppfølging av miljømål.

Tabell 4.2 viser hvordan de valgte økosystemene henger sammen med Miljøverndepartementets resultatområder (se f.eks. Miljøverndepartementet 2011 og Prop. 1 S (2012 – 2013)), naturindeksen (Nybø 2010), forslag til typologi for EUs økosystemstudier (Maes mfl. 2013), MA (2005a) og TEEB (2010a).

4.5 Kilder for vurderingen av norske økosystemer

Formålet med gjennomgangen av norske økosystemer i dette kapitlet er å gi et overordnet bilde av tilstanden i norske økosystemer. Utredningen bygger på eksisterende kunnskap, og er dermed ikke en økosystemstudie (ecosystem assessment) som sådan. Samtidig vil vi understreke at det finnes betydelig kunnskap om norske økosystemer, både om det biologiske mangfoldet og om andre sider ved økosystemene.

Vi har i denne gjennomgangen valgt å legge vekt på kilder som fokuserer på biologisk mangfold, både fordi det biologiske mangfoldet er sentralt for tilstanden i økosystemene og dermed betyr mye for økosystemtjenestene, men også fordi bl.a. arbeidet med naturindeksen (boks 4.5) har gitt viktige oversikter de siste årene.

Utvalget gjør en del vurderinger av sammenhenger mellom tilstanden i økosystemene og deres evne til å levere ulike økosystemtjenester, men har ikke funnet det mulig å gjøre dette så bredt og systematisk som ønskelig. Vi vil også understrekes at oversikten gir et generelt og overordnet bilde av norske økosystemer med all sin variasjon, og at det under dette vil ligge store lokale og regionale forskjeller.

Boks 4.5 Naturindeks for Norge

Naturindeks for Norge måler tilstand og utvikling for biologisk mangfold i de store økosystemene. Naturindeksen sammenstiller eksisterende kunnskap om et utvalg indikatorer som avspeiler ulike sider ved det biologiske mangfoldet. Naturindeksen legger spesiell vekt på å inkludere økologiske nøkkelelementer i indikatorsettet. Disse nøkkelelementene er arter, grupper av arter eller habitater som har stor betydning for bestandene av mange andre arter i økosystemet. Eksempler på slike nøkkelelementer er sild i havet, smågnagere på fjellet og liggende død ved i skog. Videre inngår både sopp, alger, moser, lav, bregner, blomsterplanter, virvelløse dyr, fisk, fugl og pattedyr i indeksen, både vanlige og sjeldne arter. Naturindeksens bilde av det biologiske mangfoldet kan presenteres som en matrise av arter fordelt på økosystemer, og dette er illustrert i figur 4.6.

Kilde: Nybø mfl. (2012)

Naturindeksen for 2010 omfatter i alt 308 indikatorer, og skal, så langt mulig, representere kunnskapsstatusen Norge i dag har på disse indikatorene. Behovene for styrket datagrunnlag for å få bedre tilstandsvurderinger er beskrevet i Naturindeksrapporten fra 2010 (Nybø 2010). Data om påvirkningsfaktorene klimaendringer, fremmede arter, overbeskatning, forurensing og arealbruksendringer inngår ikke som indikatorer i naturindeksen, men registreres i datainnsamlingen og benyttes til å forklare de observerte endringene i økosystemenes tilstand.

Naturindeksen beregnes som et veid gjennomsnitt av alle indikatorene. Et veid gjennomsnitt betyr her at naturindeksen beregnes etter prinsippet om at nøkkelelementene utgjør halvparten av indeksen. Vektingen avspeiler at nøkkelelementene har stor betydning for vitaliteten i økosystemene og bestanden av mange andre arter. I den andre halvparten av indeksen vektes alle funksjonelle grupper likt (primærprodusenter, plantespisere, mellompredatorer, rovdyr, osv.). Denne vektingen sikrer at ulike grupper av arter blir så likt som mulig representert i naturindeksen, slik at enkelte grupper som for eksempel fugl som man har mange indikatorer, ikke fullstendig dominerer vurderingen av tilstanden i økosystemene.

Videre er det fastsatt referanseverdier for hver enkelt indikator. Dette er nødvendig for å kunne beregne en indeks basert på mange indikatorer. Referansetilstanden skal representere tilstanden i intakte økosystem med liten negativ påvirkning fra menneskets aktiviteter på artsmangfold, bestander og økologiske funksjoner. I praksis er referansetilstanden hittil fastsatt individuelt for hver indikator etter prinsipper som spenner fra antatt bærekraftig bruk til upåvirket natur. Definisjonen av referansetilstand kan dermed være forskjellig for de ulike økosystemene, slik at forskjeller i naturindeksverdier også til en viss grad kan avspeile ulike referansetilstander. Naturindeksen er derfor for tiden under revisjon hvor referansetilstanden vil bli mer enhetlig definert for å representere tilstanden i intakte økosystem med liten negativ påvirkning fra menneskets aktiviteter på artsmangfold, bestander og økologiske funksjoner. I kulturbetingete økosystemer (dvs. åpent lavland) defineres referansetilstanden som et system i «god hevd» relativt til artsmangfold, bestander og økologiske funksjoner en tradisjonelt forbinder med den aktuelle kulturtypen. I praksis vil revisjonen trolig ikke gi omfattende endringer i naturindeksverdier, da referansetilstanden for de fleste indikatorer i praksis ble fastsatt etter denne tilnærmingen også i 2010.

En naturindeksverdi på 1 viser at alle indikatorene er i referansetilstanden. Verdien 0 innebærer at alle indikatorene som inngår i naturindeksen i dette økosystemet er borte, dvs. har ingen bestand eller forekomst. Vanligvis vil avveiningen mellom bruk og vern av natur i praksis medføre at ønsket naturindeksverdi er lavere enn 1, noe som kan tolkes som et forvaltningsmål for artene i et økosystem i et gitt område. Forvaltningsmål kan fastsettes for arter og økosystemer slik at naturindeksen kan brukes til å følge opp utviklingen, men slike måltall for bruk av naturindeksen er så langt ikke fastsatt av forvaltningen (se boks 4.6).

Dataene som inngår i naturindeksen er hentet fra eksperter ved mange forskningsinstitutt, bl.a. Havforskningsinstituttet, Skog og landskap, Norsk institutt for vannforskning, Bioforsk, Vitenskapsmuseet ved NTNU og Norsk institutt for naturforskning, og er basert på det beste kunnskapsgrunnlaget vi har om disse artene i dag. Naturindeksen ble lansert i 2010 og vil bli delvis oppdatert hvert år og fullstendig oppdatert hvert femte år.

For faglige omtaler om utvikling og bruk av naturindeksen kan det bl.a. vises til Nybø (2010) for en bred gjennomgang, Nybø mfl. (2012) for en omtale av naturtilstand, Aslaksen mfl. (2012a) om bruken av ekspertvurderinger og til Aslaksen mfl. (2012b) om kunnskapsinnhenting og kommunikasjon knyttet til biologisk mangfold.

Utvalget er kjent med at det pågår videreutvikling av metoder og av datagrunnlaget for naturindeksen og for rødlistene, men vi vil i liten grad diskutere mulige svakheter ved tilnærmingen og metoden. Vi vil imidlertid komme tilbake til en rekke grunnleggende kunnskapsbehov, og også understreke behovet for nærmere studier av viktige sammenhenger, bl.a. forholdet mellom biologisk mangfold og økosystemtjenester.

Tabell 4.3 viser tilstand og utvikling for økosystemene som omfattes av naturindeksen og arealene de omfatter (se illustrasjon av arealandeler i figur 4.7). Andre fastlandsarealer som ikke er med i tabellen utgjør ca. 14 000 km² (dyrket mark, tettsteder, industriområder, breer, annet). Samlet landareal i Fastlands-Norge er på 323 787 km², og på Svalbard og Jan Mayen henholdsvis 61 022 km² og 377 km²). Arealet av marine økosystemer innenfor Norges økonomiske sone er tre ganger så stort som Fastlands-Norge, rundt 1 mill. km², og tilsvarende marine arealer inngår også i fiskerisonene rundt Svalbard og Jan Mayen. Kystlinjen med viker og fjorder er over 80 000 km, det vil si to ganger lenger enn jordas omkrets ved ekvator.

På landjorda dekker skog og fjell de største arealene (hver på ca. 37 pst. av landarealet), mens ferskvann, våtmarker og åpent lavland dekker hver mellom 5 og 9 pst. av landarealet. Åpent lavland slik det er definert i naturindeksen (Nybø 2010) omfatter all åpen semi-naturlig (dvs. halv-naturlig) kulturmark, dvs. slåtte- og beitemark og kystlynghei, samt naturlig åpen mark. Dyrket mark (i betydning intensivt drevet jordbruksområder) inngår ikke i åpent lavland, og dekker 3,4 pst. av landarealet (jf. senere omtale av jordbruksområder), mens by og tettsteder dekker 1,6 pst. og breer 1,0 pst.

Kilde: Nybø (2010).

Beregnede indeksverdier for 2010 er høyest for hav, kystvann, ferskvann og lavest for skog og åpent lavland. Naturindeksverdien for myr og våtmarker og fjell ligger mellom dette. Videre viser naturindeksen en positiv utvikling for hav og ferskvann på ca. 10 pst. fra 1990 til 2010 (Nybø 2010). I samme tidsrom reduseres naturindeksen med 12 pst. for åpent lavland. For de andre økosystemene er utviklingen mer usikker, men anslås å ha en stabil eller tendens til svakt negativ utvikling. Naturindeksen viser alltid endringer i de arealene vi til enhver tid har av et økosystem.

Boks 4.6 Naturindeksen som et mål på økosystemenes kapasitet til å levere økosystemtjenester der biologisk mangfold er et viktig element

Naturindeksen måler tilstand og utvikling for biologisk mangfold i de store økosystemene. Økologisk kapasitet er et mål på økosystemenes potensial for å levere de samlede økosystemtjenestene nå og i framtida (kurven av økosystemtjenester). Tilstanden til biologisk mangfold er vesentlig for å kunne levere mange av disse tjenestene, og i denne sammenheng kan økosystemkapasitet også sees på som bidraget fra de grunnleggende livsprosessene (støttetjenestene) til produksjon av økosystemtjenester.

I prinsippet kan naturindeksens verdi avspeile økosystemenes kapasitet til å levere kurven av økosystemtjenester for de typene tjenester der biologisk mangfold er et vesentlig element. En lav naturindeks vil således gi lavere kapasitet til å levere kurven av økosystemtjenester. Det minnes om at naturindeksen ikke er utviklet for områder med dyrka mark og byer.

Årsakene til at økosystemet får svekket kapasitet til å levere kurven av økosystemtjenester er av to hovedtyper. Den første følger av samfunnets prioriterte bruk av biologiske ressurser og av enkelte økosystemtjenester, som uttak av fornybare naturressurser (f.eks. marin fisk, ferskvannsfisk, jaktbart vilt, torv, beiteressurser/fôr og tømmer). Den andre følger av forringelse av natur som gir svekket økosystemkapasitet pga. andre negative menneskeskapte påvirkningsfaktorer. Dette omfatter bl.a. forurensning, overbeskatning, arealbruksendringer, fremmede arter og klimaendringer. En vurdering av naturindeksens verdi og av underliggende påvirkninger vil dermed kunne synliggjøre avveininger (trade-offs) som gjøres mellom uttak av enkelte økosystemtjenester, forringelse av natur knyttet til andre påvirkninger og økosystemets kapasitet til å levere kurven av økosystemtjenester der biologisk mangfold er et vesentlig element for produksjonen av disse tjenestene.

Uttak av naturressurser (i denne sammenheng i første rekke forsynende økosystemtjenester i form av bruk av biologiske ressurser) er tjenester som samfunnet trenger. Det er derfor kun i særskilte tilfeller, f.eks. naturreservater, at man forventer og ønsker at naturindeksen skal ha en verdi på 1. Vanligvis vil avveiningen mellom bruk og vern av natur medføre at ønsket naturindeksverdi er lavere enn 1, noe som kan tolkes som et forvaltningsmål. Forvaltningsmål tar hensyn til hva et areal skal brukes til, f.eks. skogsdrift eller naturreservat, og forvaltningsmål må derfor fastsettes ut i fra hvordan området er tenkt brukt. Ved fastsetting av forvaltningsmål må man søke å minimere forringelse av natur, samtidig som uttak av naturressurser er på et ønsket nivå. I dag er ikke forvaltningsmål satt for noen områder. Fastsettelse av forvaltningsmål er en samfunnsmessig og politisk prioritering. I praksis bør forvaltningsmål knyttes både til nasjonalt og lokalt nivå og fastsettes gjennom en dialog med ulike samfunnssektorer, forskning og befolkning. Figur 4.9 illustrerer hvordan forvaltningsmål kan settes ut fra hvilken bruk samfunnet ønsker et område skal ha.

Note: Per 2013 er det ikke satt konkrete forvaltningsmål for terrestriske økosystemer (stiplede piler). For kystvann og ferskvann setter EUs vannrammedirektiv forvaltningsmål (heltrukne piler). Forvaltningsmålene sier at alle vannforekomster skal ha minimum god tilstand. Eventuelle forvaltningsmål for biologisk mangfold bør trolig være forskjellig avhengig av hvordan området brukes. Et naturreservat vil ha et høyere forvaltningsmål enn et område med skogsdrift.

Kilde: Nybø (2010).

Det presiseres at sammenhengen mellom naturindeksen og økosystemenes kapasitet til å levere kurven av økosystemtjenester langt fra er entydig. Det må derfor arbeides videre med å operasjonalisere dette, og vi vil komme tilbake med noen forslag i kapittel 11.

Rødlistene vurderer risiko for utrydding av arter eller naturtyper, og slike rødlister er utviklet både globalt og nasjonalt. De norske rødlistene blir utgitt av Artsdatabanken, og er utviklet i samarbeid med sentrale fagmiljøer og etter relevante faglige kriterier. Den norske rødlista for arter viser at det er flest truede arter i skog, våtmark og åpent lavland (Kålås mfl. 2010a), mens de fleste rødlistede naturtypene finnes i skog og våtmark (Lindgaard og Henriksen 2011). I åpent lavland inngår gamle kulturmarker som blir høstet eller beitet uten at de ble oppdyrket. Flere ulike naturtyper i kulturmark ble slått sammen og gitt en felles truethetsvurdering i den første rødlista for naturtyper (Lindgaard og Henriksen 2011). Tabell 4.3 viser dermed ikke samme detaljeringsnivå for alle økosystemer. I et tidligere arbeid med truethetsvurdering av vegetasjonstyper i Norge, ble det vurdert å være flest truede vegetasjonstyper blant de som er kulturpåvirket (Fremstad og Moen 2001). Det er derfor et godt samsvar mellom rødlistene og naturindeksen i vurderingen av hvilke økosystemer som har størst utfordringer for biologisk mangfold.

Svartelistene gir er en oversikt over fremmede arter som utgjør eller kan utgjøre en trussel for norsk natur, og disse utgis også av Artsdatabanken (Gederaas mfl. 2012). Svartelistene bruker faglige kriterier for å vurdere økologiske konsekvenser av fremmede arter, og dette gir viktig informasjon om fremmede arter som påvirkningsfaktor knyttet til de ulike økosystemene.

Viktig kilder til informasjon om tilstand og utvikling i de norske havområdene er bl.a. de årlige havforskningsrapportene fra Havforskningsinstituttet (de siste er Aglen mfl. 2012 og Bakketeig mfl. 2013) og kunnskapsgrunnlaget som er utarbeidet for de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder.

Vannforskriften (som bidrar til en norsk oppfølging av EUs vannrammedirektiv) vurderer også miljøtilstanden i ferskvann og kystvann, og noe av dette presenteres og reflekteres i omtalen av ferskvann under. For en gjennomgang av tilnærminger og indikatorer (økologiske og kjemiske) som brukes for disse tilstandsvurderingene viser vi til veilederen fra Direktoratsgruppa Vanndirektivet (2011) om metodikk for karakterisering og risikovurdering av norske vannforekomster. Disse tilstandsvurderingene bruker en noe annen metodikk enn den som benyttes i naturindeksen.

Figur 4.10 viser hvordan naturindeksen varierer innad i Norge for de økosystemene som omfattes av indikatoren. Omtalen under går nærmere gjennom tilstanden i hvert økosystem og hvilke påvirkningsfaktorer som bidrar til å senke naturindeksverdien for de ulike økosystemene. Omtalen er oppdatert med ny kunnskap som er kommet fram etter at naturindeksen ble publisert i 2010. Vi omtaler også tilstanden for økosystemer som ikke omfattes av naturindeksen, arktiske økosystemer, jordbruksområder og grøntområder i byer og tettsteder (urbane økosystemer).

Mørk blått viser en høy naturindeksverdi (0,8 – 1), mens rødt viser en lav naturindeksverdi (0 – 0,2). Disse kartene er ikke oppdatert i forhold til oppdateringen av naturindeksen som ble foretatt i 2013. Endringer på grunn av reviderte indikatorer er små.

Kilde: Nybø (2010).

4.6 Hav

Norge har råderett over store marine områder, og har totalt 115 000 km² sjøterritorium (sonen fra grunnlinjen ut til territorialgrensen på 12 nautiske mil). Norges økonomiske sone (fra territorialgrensen og ut til 200 nautiske mil utenfor grunnlinja) utgjør ca. 870 000 km² hav. I tillegg kommer 715 000 km² hav innenfor fiskerivernsonen ved Svalbard og 290 000 km² hav innenfor fiskerisonen ved Jan Mayen. Av havarealene er Norskehavet størst (56 pst. av havarealet), deretter følger Barentshavet (29 pst.), mens Nordsjøen og Skagerrak utgjør henholdsvis 13 pst. og 3 pst. av havarealet. Livet i havet og langs kysten dekker store arealer med vannoverflate og bunn, og det er også en viktig volumdimensjon som må vurderes og anerkjennes for disse økosystemene (se f.eks. Armstrong mfl. 2012 for en omtale av økosystemtjenester fra dypere havområder).

Denne vurderingen omfatter de norske havområdene Barentshavet, Norskehavet, Skagerrak og Nordsjøen, slik de er avgrenset i norsk forvaltning. Vurderingen omfatter både vannmasser og bunn, slik dette er definert som «hav-pelagisk» og «havbunn» i naturindeksen. I havområdene er 87 arter oppført som truede eller nær truede på rødlista (Kålås mfl. 2010a). Alvorligst er det for de hekkende fugleartene som er helt eller delvis knyttet til det marine miljø. Her er 25 pst. av artene truet eller nær truet (13 av 52 arter). For marine dypvannsområder står fem naturtyper på rødlista, hvor den mest kjente naturtypen – korallrev – er vurdert som sårbar (Lindgaard og Henriksen 2011).

Kilde: Foto: Mareano/Havforskningsinstituttet

Atlanterhavsstrømmen er den sentrale vannkilden for de norske ansvarsområdene. Den strømmer inn mellom Storbritannia og Island og opp gjennom den Engelske kanal. I vest brer den seg i Norskehavet og strømmer opp langs kysten og deler seg i en grein inn i Barentshavet og en grein vest av Svalbard. I sør brer Atlanterhavsstrømmen seg inn i Nordsjøen og Skagerrak. I Skagerrak blander det seg med vannet som strømmer ut fra Østersjøen og danner Kyststrømmen som går langs norskekysten ut gjennom Skagerrak og videre nordover. Rundt 70 pst. av det atlantiske vannet som kommer inn i Nordsjøen går gjennom Skagerrak. I den polare regionen synker kaldt arktisk vann ned og transporteres i dypet sørover og vest for Norskehavet (Østgrønlandsstrømmen). Vannmengdene som transporteres inn med Atlanterhavsstrømmen er enorme, og den frakter med seg varme, næringsstoffer og arter.

Økosystemene er dynamiske, der de fleste artene ofte ikke er knyttet til ett havområde, men flytter seg etter mattilgang og fysiske forhold, som temperatur og saltholdighet. Planteplanktonet er primærprodusentene og kilden til all næring. Vårens algeoppblomstringer, men også ettersommer- og høstoppblomstring, legger grunnlaget for alt annet liv. Mengder av primærproduksjonen ender som næringsrikt nedfall til bunnarter eller i vannsjikt i dypet. Sekundærproduksjon er viktig i marine økosystem, hvor de små dyreplanktongruppene blir førsteledds sekundærprodusenter og hvor f.eks. raudåte er det viktigste mellomleddet for at fisk skal få tilgang til primærproduksjonen (boks 4.3). Dyreplankton beiter planteplankton så vel som annet dyreplankton, og er i seg selv viktig næring for store artsgrupper, inkludert fisk, fugl og sjøpattedyr.

Både naturlige og menneskeskapte prosesser påvirker det biologiske mangfoldet i havet. Svingninger i fysisk miljø og næringsstoffer er viktigst for de naturlige prosessene. Små endringer i havtemperaturen kan ha større innvirkning på artene enn en tilsvarende temperaturøkning på land. Varmere hav har allerede ført til at vi finner varmekjære arter lenger nord i norske farvann. Endringene i havet knyttet til naturlige svingninger kan være raske, bl.a. fordi arter hurtig kan utnytte endringene og det er få fysiske barrierer. Dersom uttaket av en fiskebestand blir for stort kan det redusere bestanden til et nivå hvor reproduksjonen blir sterkt hemmet. Dette kalles overfiske eller overbeskatning og er historisk sett den sterkeste direkte menneskelige påvirkningen på havets økosystem. Dette påvirker særlig kommersielle arter, men har økologiske ringvirkninger som delvis kan være kjent, men ikke fullt ut forstått. For sild, torsk og lodde har fiskeri historisk hatt dramatisk påvirkning.

Naturindeksverdien for havbunn for alle havområdene har økt med 10 pst. fra 1990 til 2010. En av årsakene til forbedringene er doblingen av bunnfiskbestandene fra seint på 1980-tallet til 2010 (Fiskeridirektoratet 2013). En mer restriktiv forvaltning av torsk ble introdusert i 2003/04, og fra 2007/08 ble kontrollen av illegale fiskerier og dumping av bifangst bedret. Disse endringene i forvaltningen korrelerer, med en lavere fiskedødelighet, som i 2012 var nær fiskedødelighet målt i 1946, da den høyeste torskebestanden ble målt (ICES 2010).

For rødlistede arter som uer, pigghå og håbrann kan fiskeri ha en betydning i dag. Klimaendringer kan ha en indirekte effekt på sjøfugl, f.eks. gjennom å påvirke mattilgangen i hekketiden – føde kan finnes til feil tid og/eller feil sted slik at beitegrunnlaget blir dårligere. Forhøyede CO₂-nivåer i atmosfæren øker CO₂-konsentrasjonen i havet og kan resultere i havforsuring. Dette vil kunne gi problemer, særlig for planteplankton, kalkalger, bløtdyr (inkl. koraller) og krepsdyr som alle er avhengig av kalk, men også fisk. Oljesøl og miljøgifter er også potensielle negative påvirkningsfaktorer. Dyr med lang levetid, ofte toppredatorer, påvirkes mer av miljøgifter. Innførte arter, som kongekrabben, kan ha en effekt på sammensetning og mengde av lokale arter.

Barentshavet er et rikt hav med en hovedsakelig polar artssammensetning, der særlig bunndyrene har et stort og raskt vekslende artsmangfold. Temperaturen i vannmassene er høyere enn langtidssnittet. Det gir gode forhold for produksjon av plankton, som er viktig føde for de store fiskebestandene. Den høye algeproduksjonen i Barentshavet gir grunnlag for svært tallrike bestander av noen få fiskearter, først og fremst lodde, torsk og sild. Disse er tre nøkkelarter som i stor grad regulerer dynamikken i Barentshavets økosystemer. Lodde spiser mye dyreplankton. Beitepresset er så sterkt at mengden av dyreplankton tenderer til å gå ned når mengden av lodde går opp, og omvendt. Lodde beiter hovedsakelig langs iskanten, men foretar vandringer til Finnmarkskysten for å gyte og er viktig for å få fraktet deler av den store næringsproduksjonen sørover fra iskanten i nord. Sørfra kommer sildelarver drivende inn i området fra gytefeltene langs norskekysten. Sildelarvene har i oppvekstårene i Barentshavet en betydelig påvirkning på økosystemet både som beiter på andre organismer, men også som byttedyr for andre, før den voksne silda svømmer sørover til Norskehavet. Kollapser i loddebestanden og nedgang i lomvibestander kan knyttes til perioder med stor ungsildbestand.

Torsk er en viktig toppredator i økosystemet. Den ernærer seg av et bredt spekter byttedyr og kan skifte føde alt etter kvalitet og tilgjengelighet. Sild og lodde er et spesielt næringsrikt og foretrukket byttedyr, og torskebestanden påvirkes av svingningene i bestandene. Vellykket forvaltningssamarbeid med Russland med avtaler om et lavt beskatningsnivå, og temperaturøkningen som har gjort større deler av Barentshavet tilgjengelig for torsk, er antatt å være medvirkende årsaker til den gunstige bestandsutviklingen for torsk. I tillegg har en stabil god rekruttering av lodde medført at torskebestanden har hatt en positiv utvikling siden 2000-tallet og gytebestanden er ved inngangen til 2013 på historisk høyt nivå, selv om det ikke var sild i området ved utgangen av 2012.

Noen fiskebestander er fortsatt på et lavere nivå i forhold til grensene for en bærekraftig bestand og arter av sjøfugl har vist en sterk nedgang i seinere år. Barentshavet huser rundt 16 mill. sjøfugl, også disse er dominert av noen få arter der hovedandelen er alkefugl. Størst nedgang er observert for lomvi og krykkje, og da særlig i sørvest. Lenger nord og øst i området er situasjonen noe bedre. Årsakene til endringene er ukjent, men antas i alle fall for krykkje å skyldes storskala endringer i det nordlige Atlanterhavet. Det har vært store temperatursvingninger og betydelige endringer i de store pelagiske bestandene i Norskehavet, som igjen påvirker Barentshavet. Til tross for at Barentshavet er resipient for langtransporterte miljøgifter, er det målt reduksjon i forekomstene av persistente organiske stoffer.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Norskehavet er et meget produktivt område. Langs kysten hekker 1,3 mill. par sjøfugl, hovedsakelig alkefugl. Den biologiske produksjonen er på mange mill. tonn årlig og svært viktig for våre fiskerier. De siste årene har temperaturen i Norskehavet økt, men med en markert nedgang i 2011 – 2012. Et økologisk element som skiller Norskehavet fra Barentshavet og Nordsjøen er tilstedeværelsen av et lag med flytende organisk materiale fra 400 – 800 meters dyp. Laget består av småorganismer fra små krepsdyr til forskjellige fiskearter, og disse omsetter biomasse og energi som synker ned fra de øvre vannlagene. Dette laget kan til en viss grad sammenlignes med funksjonen som bunndyr har i Barentshavet og i Nordsjøen.

Dyreplanktonproduksjonen har gått ned siden 1990-tallet men stabiliserte seg i 2011 – 2012. Bestandene av norsk vårgytende sild er på grunn av svakere årsklasser etter 2004 i nedgang. Kolmule er i 2012 i vekst. Makrellbestanden, har endret vandringsmønster og utbredelse betydelig. Bestanden synes også å ha økt i mengde. Manglende avtale om internasjonal forvaltning av flere pelagiske bestander i Norskehavet er usikker også i 2014. Situasjonen for dypvannsfisk i Norskehavet varierer. Bestandene av blåkveite, lange og brosme viser tegn til svak økning, men for vanlig uer ser det ut som at gjeldende reguleringer av fisket ikke kan hindre at går det mot et kritisk punkt der kollaps kan inntre. Snabeluer er imidlertid regnet som bærekraftig. Selbestandene i Norskehavet viser ulik utvikling. Klappmyssbestanden synes å være på et lavt nivå, mens bestanden av grønlandssel er høy. Mange steder på kystbankene og på kontinentalsokkelen er det en rik bunnfauna. En rekke områder har fått trålforbud, så det antas at den direkte ødeleggelsen av korallrevene har opphørt. Det er fortsatt noe uvisst om, eller i hvilken grad, korallrevene påvirkes av utslipp fra den ekspanderende oljeindustrien. Nivåene av miljøgifter i Norskehavet er generelt lave, og i stor grad av naturlig opphav.

Nordsjøen og Skagerrak har grunnere havområder enn Norskehavet og Barentshavet, og er det mest undersøkte og artsrike havområdet. Typiske kommersielle fiskearter i områdene er nordsjøtorsk, hyse, sei, øyepål, norsk høstgytende sild, makrell, tobis og brisling. I 2012 var temperaturen noe over langtidssnittet 1985 – 2011. Innstrømming av atlanterhavsvann og omrøringen mellom de dypeste vannmassene og øvre lag er god, noe som danner grunnlaget for en god produksjon. I sentrale Skagerrak kom våroppblomstringen i 2012 i gang innenfor normal tidsramme, etter noen år med tidlig start. Produsert biomasse liger innefor naturige rammer til tross for en betydelig reduksjon i tilførte næringssalter fra land. En økt biomasseverdi vest i Nordsjøen kan indikere at en betydelig andel av næringssalter blir transportert inn fra Atlanterhavet.

Det er observert en rekke endringer i mengde og artssammensetning av dyreplankton de siste 25 årene. Det er fortsatt svak rekruttering i flere viktige fiskebestander som torsk, sild tobis og reke, men gytebestander av hyse, øyepål og nordsjøsild har økt ved inngangen til 2013. I samme tidsrom har det vært en økning i utbredelsen av gytebestanden av tobis. Det hekker rundt 250 000 par sjøfugl, hovedsakelig måkefugl og ærfugl i tilknytning til områdene, der det som i de andre havområdene er bekymring for sildemåke og krykkje. Bestandene av sjøpattedyr, som her omfatter vågehval, spermhval og nise, er relativt stabile. Det er påvist en økning fra 2002 til 2012 av DNA-addukter og PAH-metabolitter i fiskelever på Tampen, men det er ikke kjent om dette forårsakes av «gamle synder» eller dagens petroleumsaktivitet.

Naturindeksen for hav er i stor grad basert på samme data som den årlige rapporteringen til bl.a. Havforskningsinstituttet (Aglen mfl. 2012 og Bakketeig mfl. 2013) og samstemmer i store trekk med Havforskningsinstituttets rapporter. Naturindeks for havets vannmasser var moderat til høy i 2010 (0,71, jf. tabell 4.3). Indeksen bygger på 57 indikatorer, med en spredning på ulike artsgrupper og dermed det biologiske mangfoldet. Fiskearter er likevel i overvekt i antall indikatorer. Introduserte arter, for eksempel konge- og snøkrabbe, er utelatt. De er i naturindekssammenheng vurdert som påvirkninger, og kunnskap om fremmede arter benyttes til å forklare eventuelle endringer i arter som ikke er innførte til norske økosystemer. Fremgangen skyldes i hovedsak fremgang i kommersielle fiskebestander. Det er anslått at pelagiske fiskebestander har tredoblet seg fra slutten av 1980-tallet. Til tross for en dramatisk tilbakegang for sjøfugl i både Barentshavet og Norskehavet i perioden, særlig sildemåke, krykkje, lunde og lomvi (Meeren mfl. 2010), så er samlet sett naturindeksverdien derfor økt i perioden, da 5 nøkkelelementer utgjør halvparten av indeksen (sild, krill, lodde, planteplankton, dyreplankton), mens sjøfuglindikatorene kun utgjør 7 pst av indeksverdien.

Naturindeks for havbunn og kysthavbunn var høyere enn for vannmassene i 2010 (0,75 for havbunn og 0,73 for kysthavbunn, jf. tabell 4.3). Samtidig kan vi i figur 4.10 se at naturindeksen for 2010 er høyere for Norskehavet enn for de andre havområdene. Dette kan ha sammenheng med at Norskehavet er svært dypt og overvåkes i liten grad, og at indikatorsettet i en for stor grad er basert på ekspertoppfatning i stedet for observerte og faglig forankrete data for et indikatorsett som ikke helt reflekterer artsgruppenes artsmangfold. Det er likevel grunn til å anta at store deler av Norskehavets dyphavsbunn er lite berørt av menneskelig aktivitet og også har et mer stabilt miljø.

4.7 Kystsonen

Den norske kystsonen (indre farvann) utgjør hele 89 091 km² fra indre fjordområder og ut til grunnlinjen (jf. Tabell 4.3). Kystsonen alene omfatter følgelig et areal som er ca. en tredjedel av landarealet. Kystfiske har til uminnelige tider hatt stor betydning for lokalbefolkningen. Likevel er kunnskapen om det biologiske mangfoldet i kystsonen, dets endringer over tid og variasjoner dårligere enn for ferskvann og landøkosystemer (Nybø 2010). Her gis en oversikt over tilstanden og utvikling for biologisk mangfold basert på dagens kunnskapsgrunnlag. Vurderingen omfatter både vannmasser og bunn i kystsonen, slik dette er definert som «kystvann-pelagisk» og «kystvann-bunn» i naturindeksen.

Kystsonen omfatter et spekter av naturtyper fra fjæresonen til store dyp (1301 m i Sognefjorden). Kystområdene er for det meste grunne, men er preget av store variasjoner i utforming, dybde og bunntyper. I områder med skjærgård er det ofte en mosaikk av bunntyper fra fast til løs bunn, fra strøm- og bølgeutsatte til godt beskyttede miljøer (Oug mfl. 2010b). Vannmassene i kystsonen er oppblandet med ferskvann fra land og strømmer langs kysten som en nordgående kyststrøm. Vannmassene er preget av markerte sesongvariasjoner i temperatur og saltholdighet. I fjordene er vannmassene ofte sjiktet der et vannlag med nedsatt saltholdighet, og som oppvarmes om sommeren, ligger over et dypvann med stabilt kaldt og saltere vann.

Det foreligger ikke sikre oppgaver over antall arter i kystsonen, men overslag antyder opp mot 10 000 arter. Rundt 3000 av disse er encellede, mens det er omkring 500 fastsittende flercellede alger og opp mot 5000 virvelløse dyr (Brattegard og Holte 2001). 150 fiskearter har blitt observert i norske kystfarvann. Av fugl er cirka 60 arter mer eller mindre knyttet til kysten, mens det kan regnes et titall pattedyr, blant dem sel, hval, oter og mink (Oug mfl. 2010a).

I de frie vannmassene er næringskjedene ofte korte; planteplankton – dyreplankton – fisk – sjøfugl og sjøpattedyr. Artene i kystvannet står i nær kontakt med havområdene utenfor. Naturindeksen for vannmassene i kystvann (naturtype kystvann – pelagisk) for landet som helhet i 2010 er moderat (0,66, jf. tabell 4.3). Indeksen er imidlertid bare basert på 32 indikatorer, der 19 indikatorer er sjøfuglarter, men der også planteplankton, dyreplankton, maneter, fisk og pattedyr er inkludert. Nøkkelelementene, dyreplankton, planteplankton og sild utgjør halvparten av indeksen, mens sjøfuglene utgjør ca. 14 pst. av indeksen. Det skjeve indikatorutvalget avspeiler stor mangel på gode tidsserier for mange organismegrupper. Videre avspeiler naturindeksen hovedsakelig tilstanden i ytre kystområder, dvs. i mindre grad tilstanden i de indre fjordene. Dette skyldes få indikatorer med tilstrekkelig gode data fra fjordområdene. Med bakgrunn i de valgte indikatorene, har tilstanden i vannmassene fra 2010 til 2012 vært stabil i landet sett under ett. I naturindeksberegningen i 2010 for 1990 og 2000 var det tydelige avvik fra referansetilstanden i indre Skagerrak og Oslofjorden som følge av eutrofiering (Oug mfl. 2010a). Dette skyldes både lokale tilførsler av næringssalter fra kommunale avløpsanlegg, avrenningsvann fra landbruksområder og langtransporterte næringssalter fra Østersjøen og sydlige Nordsjøen. Etter at myndighetene på 1980- og 1990-tallet stilte strengere krav til rensing av avløpsvann, har tilførslene til sjøområdene avtatt. Spesielt har tiltakene hatt positiv effekt i områdene omkring Oslofjorden. Dette vises tydelig på utviklingen for planteplankton og har ført til en generell forbedring av vannkvaliteten. Langtransporterte tilførsler av næringssalter fra sydlige Nordsjøen har dessuten avtatt i perioden 2000 – 2007 (Norderhaug mfl. 2010). I Midt-Norge og Nord-Norge var det derimot en nedgang i indeksverdien fram til 2010. Dette skyldes nedgang i flere arter av sjøfugl og kystfisk. Spesielt har nedgangen vært sterk for pelagisk beitende sjøfugl som lomvi og lunde og overflatespisende sjøfugl som sildemåke og krykkje.

Omkring tre-firedeler av alle artene i kystsonen er knyttet til bunnmiljøer. Bunnforholdene deles grovt inn i hardbunn (fjell og stein) og bløtbunn (leire, mudder, sand og grus). Plantevekst skjer ned til 20 – 40 meter der lyset blir for svakt for fotosyntesen. Hardbunn domineres av tang og tare, mens bløtbunn kan ha tett vegetasjon av sjøgress (se Oug mfl. 2010a). Bunnområder med vegetasjon er ofte artsrike med en høy produksjon. Naturindeksen (økosystem kystvann-bunn) var relativt høy i 2010 (0,73, jf. tabell 4.3). Indeksen er basert på 45 indikatorer som omfatter fastsittende alger, karplanter (dvergsivaks og ålegras), koralldyr, bløtdyr, krepsdyr, kråkeboller, fisk, sjøfugl og pattedyr. Fisk er den mest omfattende gruppen med i alt 19 arter, fulgt av alger og sjøfugl med fem og krepsdyr og bløtdyr med fire. Mange av artene av fisk overlapper med havbunn. På samme måte som for vannmassene, gjelder her tallene for ytre kyst og i mindre grad fjordområdene. Det er regionalt få indikatorer som er basert på systematisk overvåking. Tilstanden for kysttorsk og ål er dårlig til svært dårlig, mens hummer øker noe og kveite i Nord-Norge har blitt mer tallrik (Dahl 2013).

Tilstanden i bunnsystemene for kysten sett under ett viste en svak forbedring i 2012 i forhold til 2010. Tilstanden i kystsonen var god på nordre Vestlandet og i Midt-Norge i 1990 og 2000, mens den var moderat i Skagerrak, sørlige Vestlandet og i Nord-Norge (figur 4.10). Avvikene i Skagerrak og på sørlige Vestlandet skyldtes mindre god tilstand for mange av indikatorene, f.eks. sukkertare, sandskjell, hummer og kystfisk. Årsakene er i mange tilfeller ikke klarlagt, men det synes som om eutrofiering, arealinngrep i sensitive kystområder og beskatning er viktige faktorer. Fra Nord-Vestlandet og nordover er det spesielt tilstanden for stortare som slår negativt ut. Denne arten er sterkt nedbeitet av kråkeboller i kystområder med lokal beskyttelse mot bølgepåvirkning. Stortaren utgjør habitat for et stort antall smådyr og fastsittende alger og er viktig som oppvekstområde for kystfisk (Oug mfl. 2010a). Beitingen har meget stort utslag for artsmangfoldet i disse områdene. Stortaren er i gjenoppbygging i midt-Norge i områder som har vært sterkt nedbeitet. Det er ved inngangen til 2013 i hovedsak god forfatning på stortareskogen fra Rogaland til Trøndelag, og forbedringer i Nordland (Dahl 2013).

Utviklingen fra 1990 til 2010 har variert over landet. Naturindeksen har hatt en reduksjon på Sørlandet og Østlandet, vært mer eller mindre stabil på Vestlandet og i Nord-Norge. I Midt-Norge er det indikasjoner på en forbedring. Dette har sammenheng med at kråkebollenes nedbeiting av stortaren er på retur i området, samtidig som tilstanden for enkelte arter av fisk er bedre (Oug mfl. 2010a).

Rødlistevurderinger som er gjort for det marine miljø baserer seg på en lavere andel av artene som finnes der, enn for øvrige økosystemer. Dette har også sammenheng med et lavt kunnskapsnivå sett i forhold til det totale artsantallet. For virvelløse dyr er bare omkring en femdel av artene vurdert. I marint miljø står 87 arter på den nasjonale rødlista (Kålås mfl. 2010a). Det lave antallet truede arter har sammenheng med at mange av de marine artene har stor spredningsevne og finnes over store områder, men den viktigste grunnen, i alle fall for virvelløse dyr, er nok kunnskapsmangel og utilstrekkelig kartlegging (Oug mfl. 2007). Bare for et fåtall arter foreligger det kunnskap om bestandsutvikling og årsaker til oppgang eller nedgang. Handlingsplaner er under utarbeidelse for dvergålegras, sjøfugl og østers. For marine naturtyper er sukkertareskogen vurdert som kritisk truet i Skagerrak og sårbar i Nordsjøen (Lindgaard og Henriksen 2011).

Kilde: Foto: Marianne Gjørv

Marine organismer er utsatt for en rekke ulike menneskeskapte påvirkninger. Dette omfatter forurensninger, forhøyde tilførsler av næringssalter (eutrofiering), beskatning ved fiske og fangst, fysisk påvirkning på levesteder, spredning av fremmede arter og klimaendringer. Tradisjonelt har forurensninger, eutrofiering og overbeskatning vært sett på som de fremste truslene, men i de senere årene har det blitt klart at skader på artenes leveområder, i form av innskrenkning eller endring av arealer, er av langt større betydning enn tidligere antatt. Klimaendringer og spredning av fremmede arter innebærer nye trusler som det foreløpig er lite kunnskap om. Endringer i klima kan føre til både økt temperatur og økt innhold av drivhusgassen karbondioksid (CO₂), som kan resultere i en forsuring av havet. Spredning av fremmede arter til norsk kystfarvann synes å øke, delvis som en følge av økt verdenshandel og transport, men også ved at fremmede arter som er etablert i naboland sprer seg videre til norske sjøområder (Oug mfl. 2010b). I de siste 30 år har en rekke nye fremmede arter blitt introdusert. Dette skyldes økning i skipstrafikk mellom ulike havneområder med dertil hørende utslipp av ballastvann, sammen med en økning i sjøtemperaturen. Norge ratifiserte i 2006 en internasjonal avtale som pålegger rensning av ballastvann. Fra konvensjonens ikrafttredelse og fram til rensekravene blir innfaset i perioden 2009 – 2016, er det et krav at skip gjennomfører utskifting av ballastvann etter bestemte standarder i områder mer enn 200 nautiske mil fra land og med en havdybde på minst 200 meter. Dette vil forhåpentligvis bremse utviklingen med nye introduksjoner via ballastvann. I det nylig avsluttede arbeidet med risikovurdering av fremmede arter i Norge (Gederaas mfl. 2012) er i alt 16 etablerte arter av fastsittende alger og virvelløse dyr i kystsonen vurdert til å ha høy eller svært høy risiko for økologiske effekter. For mange marine arter er imidlertid kunnskapen om forekomst og økologiske effekter dårlig.

4.8 Ferskvann

Norge har en rik og mangfoldig vassdragsnatur. Elver, bekker, dammer og innsjøer inngår i ferskvann, og totalarealet er på 19 620 km² (jf. tabell 4.3). Vassdragsnaturen er karakterisert av mange små innsjøer (ca. 870 800 stk.) som er mindre enn 10 mål (10 000 m²) og hurtigstrømmende elver (se Schartau mfl. 2010b). 2163 innsjøer er større enn 1 km² (1000 mål). Ferskvann i Norge er generelt svært næringsfattig, noe som gjør at de lett påvirkes av økt næringssaltbelastning (eutrofiering) og forsurende forbindelser.

I ferskvann kjenner vi 2800 arter, hvor fjærmygg, hjuldyr og biller er de største artsgruppene. Vi har 31 naturlig forekommende fiskearter. I tillegg har vi to fiskearter som lever deler av sin livssyklus i ferskvann, men som formerer seg i havet; ål og skrubbe. Laksen derimot, formerer seg i ferskvann, men tilbringer store deler av livet i havet. Videre er ferskvann viktig for amfibier (6 arter), fugl (80 arter) og pattedyr (6 arter) og et ukjent antall plantearter, der alger med mer enn 2000 beskrevne arter er langt den mest artsrike gruppen (Schartau mfl. 2010b). I ferskvann er det registrert 267 nær truede eller truede arter (Kålås mfl. 2010a), det vil si cirka 10 pst. av kjente arter i ferskvann. Hoveddelen av disse er vanninsekter og planter, men også seks av ni amfibiearter står på rødlista. Tre naturtyper er oppført som sterkt truet på rødliste for naturtyper; kalksjøer, kalkrike dammer og tjern, og kroksjøer, meandere og flomløp (Lindgaard og Henriksen 2011). Handlingsplaner er bl.a. utviklet for elvemusling, edelkreps, damfrosk, storsalamander, horndykker, kalksjøer/kransalgesjøer, kroksjøer og meandrerende elvepartier og elvedelta.11

I Norge vurderes den økologiske tilstanden i ferskvann som nevnt også med bakgrunn i vannforskriften (se bl.a. Direktoratsgruppa Vanndirektivet 2011). I arbeidet med vannforskriften kommer det bl.a. fram at det på landsbasis er langtransportert forurensning, vassdragsreguleringer, forurensning fra landbruket og spredt avløp som er de hyppigste årsakene til at vassdrag ikke har god miljøtilstand i dag (figur 4.14). Det vil imidlertid være store regionale forskjeller, hvor f.eks. langtransportert forurensning finnes i hele Norge, men hvor påvirkninger er sterkest i Sør-Norge. Mens naturindeksen benytter et veid gjennomsnitt for indikatorene benytter vannforskriften det såkalte «verste-styrer» prinsippet, som innebærer at de indikatorene som kommer dårligst ut avgjør tilstandsvurderingen. Videre benytter vannforskriften et indikatorsett som er noe smalere enn det som benyttes for naturindeksen, f.eks. inngår ikke vannfugl, muslinger og amfibier. Videre er vannforskriften designet for detaljert vurdering av utviklingen på fin geografisk skala, mens naturindeksen skal gi et overblikk, men ikke detaljert geografisk kunnskap.. Disse ulikhetene bidrar til at naturindeksen for ferskvann kommer vesentlig bedre ut enn vannforskriftens tilstandsvurdering.

Kilde: Vannportalen.no

Naturindeksen for ferskvann i 2010 er relativt høy; 0,73 (jf. tabell 4.3). Verdiene er lavest på Sørlandet og på deler av Vestlandet (figur 4.10), noe som har sammenheng med langvarig forsuring som følge av langtransportert forurensning. Ferskvann i deler av Østlandet og Midt-Norge avviker også fra referansetilstanden. Dette skyldes først og fremst omfattende vassdragsreguleringer i disse regionene (Schartau mfl. 2010a).

Fra 1950 til 1990 foregikk det en vesentlig forverring av tilstanden for ferskvann i Norge. Omfattende forsuring av vassdragene i Sør-Norge, store vassdragsreguleringer, økte utslipp av kloakk og avløpsvann rundt tettsteder og i bynære strøk, økt bruk av kunstgjødsel i jordbruket og tilhørende avrenning, samt ulike mindre fysiske inngrep, førte til tap av biologisk mangfold og reduserte bestander av ferskvannsflora og fauna. Tilstanden har siden forbedret seg gradvis. Reduserte tilførsler av sur nedbør, tiltak i form av kalking av forsurede vassdrag, tiltak i næringsmiddelindustri og i avløpssektoren som har redusert organisk belastning/eutrofiering, endringer i fiskeregler og fredning i tilknytning til fiske har bidratt til en forbedret tilstand.

Gjennomsnittlig forbedring i naturindeksen for ferskvann er 10 pst. i perioden 1990 – 2010. Utviklingen har vært positiv for alle regioner, med unntak av Midt-Norge som har en svak negativ utvikling. Årsaken til den negative utviklingen i denne regionen er sannsynligvis flere nye og utvidelse av eksisterende vassdragsreguleringer. Lokalt har det også vært en negativ utvikling som en følge av eutrofiering og habitatendringer. Vassdrag i lavereliggende områder, f.eks. i sentrale deler av Østlandet, har et biologisk mangfold som avviker betydelig fra referansetilstanden, og i enkelte av disse er utviklingen negativ. Intensivering av jordbruket med økt bruk av kunstgjødsel, samt økt urbanisering, kan være to viktige faktorer. Det er påvisbar forurensning fra langtransportert forurensning med kadmium, bly og kvikksølv i Sør- Norge, og kvikksølvnivåene er så vidt høye at man i enkelte sørlige deler av landet fraråder konsum av stor fisk. I de siste årene har man også påvist nye miljøgifter, så som bromerte flammehemmere.

I overskuelig framtid vil forsuring og eutrofiering trolig stabilisere seg på dagens nivå eller avta forutsatt at dagens tiltak opprettholdes eller forsterkes. Utbygging av fornybar energi i form av småkraftverk og/eller større utbygginger kan øke i omfang, noe som kan påvirke det biologiske mangfoldet i disse vassdragene. Klimaendringer vil kunne endre det biologiske mangfoldet på ulike måter, bl.a. ved å bidra til at effektene av eutrofiering forsterkes (se Schartau mfl. 2010a). Klimaendringer kan også gjøre det lettere for fremmede arter å etablere seg. Fremmede arter er et økende problem i ferskvann, men også forflytting av fiskearter innad i Norge, bl.a. ved bruk som agn, er et problem (Gederaas mfl. 2012). For eksempel har innførsel av den fremmede arten signalkreps (fra Nord-Amerika) gjort det vanskelig å utrydde en annen introdusert art, nemlig krepsepest. Signalkrepsen overlever krepsepest i motsetning til den norske krepsen, og dermed sprer pesten seg lettere til den stedegne europeiske ferskvannskrepsen.

4.9 Skog

Skog finnes i alle fylker og dekker rundt 38 pst. av fastlands-Norge, hvor 80 pst. av skogen ligger under barskoggrensen. De resterende 20 pst. består av fjellbjørkeskog og bjørkeskog i våre nordligste fylker. Av det samlede skogarealet utenfor Finnmark, utgjør gran- og furuskog henholdsvis 34 pst. og 36 pst. av skogarealet, edellauvskog ca. 1 pst. og annen lauvskog 29 pst. (Larsson og Hylen 2007). Det er nylig anslått at vi nå har rundet 10 mrd. trær i Norge, og av dette utgjør bjørk, gran og furu rundt 85 pst. (Granhus mfl. 2012).

Skogen er artsrik. Om lag 60 pst. av Norges kjente arter er knyttet til skog (det vil si rundt 24 000 arter), og av disse er det flest sopp- og insektarter (Gundersen og Rolstad 1998). De vanligste treslagene (gran, furu, bjørk og enkelte andre lauvtrær), samt vidt utbredte lyngarter som røsslyng og blåbær og grasarter som smyle, setter et tydelig preg på skogene og er sentrale for skogenes opptak av CO₂ fra atmosfæren og oppbygging av plantebiomasse. Mange små og unnselige arter av insekter og sopp har imidlertid viktige økologiske funksjoner som nedbrytere av levende og dødt organisk materiale. En del av artene i skog er spesialiserte og stiller strenge krav til livsmiljøet for at de skal kunne trives og formere seg. Mange arter insekter, moser og sopp er eksempler på spesialiserte arter som er avhengige av god tilgang på liggende eller stående død ved i ulike dimensjoner og nedbrytingsstadier. Videre er gammel lauv- og barskog viktig for mange spesialiserte fuglearter, blant andre hakkespetter og flere sjeldne rovfugler. 1838 skoglevende arter er ført opp som truede eller nær truede på den norske rødlista (Kålås mfl. 2010a). Dette utgjør 50 pst. av det totale antall rødlistede arter i Norge.

Regnskog er definert som et skogøkosystem med arter som er avhengig av relativt stabil og høy luftfuktighet. I tropiske regnskoger opprettholdes luftfuktigheten av rikelig og hyppig nedbør. I nordlige regnskoger med relativt mindre nedbør bidrar lavere temperatur til redusert fordamping slik at luftfuktigheten holdes høy. I områder med temperert og boreal regnskog i Norge er nedbørhyppigheten høy (over 200 døgn pr år), og den gjennomsnittlige årlige nedbøren er over 1200 mm (Holien og Tønsberg 1996). Kystgranskogen er meget rik på lav og mosearter, og artsinventaret er så spesielt at det har fått en egen benevning blant botanikere; trøndelagselementet. Registreringer i 1998 viste at man hadde 20 km² intakt kystgranskog (Gaarder mfl. 1998). Til sammenligning er utbygd areal på Gardermoen flyplass i 2012 rundt 10 km². Senere anslag viser at det muligens kan være opptil 50 km² kystgranskog (Holien og Prestø 2008). Kystgranskog er sammen med temperert kystfuruskog og olivinskog regnet som sterkt truet, mens tre andre skogtyper er definert som sårbare: kalkrik bøkeskog, kalklindeskog og lågurt-grankalkskog. 12 andre typer er regnet som nær truet (Lindgaard og Henriksen 2011). Det er bl.a. utarbeidet utkast til handlingsplaner for høstingsskog, kalklindeskog og kystfuruskog med sikte på å bevare disse for fremtiden.

I en vurdering fra 2010 (Framstad mfl. 2010) er det anslått at ca. 6,8 pst. av alt skogareal var vernet i 2009. Vernet areal dekker i dag noe under 2,7 pst. av produktiv skog. Generelt inneholder vernet areal lite av den mest produktive og antatt mest verdifulle skogen for biologisk mangfold.

Kilde: Foto: Eldar Ryan

Skog og åpent lavland er de to hovedøkosystemene som hadde den laveste naturindeksverdien i 2010. Indeksen for skog har vært stabil eller svakt avtagende mellom 1990 og 2010 (jf. tabell 4.3). I skogindeksen inngår 72 ulike indikatorer (insekter, sopp, planter, pattedyr og fugl), samt indirekte indikatorer fra Landsskogtakseringen. Hele 29 indikatorer scorer lavere enn 0,4 som er den samlete nasjonale indeksen for skog, og alle artsgrupper er representerte her (Nybø mfl. 2012). Dette betyr at det ikke er noen få enkeltindikatorer som alene er årsaken til den lave naturindeksverdien. Blant de indikatorene som har lave verdier finner vi rovdyr, gamle trær og liggende død ved, elg og hjort (Storaunet og Gjerde 2010). Elg og hjort har i enkelte områder så høye bestander at de er skadelige for andre arter, f.eks. rogn, selje og osp. Både skogbruk og forvaltning av rovdyr og hjortevilt innvirker på naturindeks for skog. Siden skogbruket, hjortevilt- og rovviltbestandene er regulert av politiske vedtak, ulike virkemidler og næringsutøvelse, er den lave naturindeksverdien i hovedsak en konsekvens av menneskers ressursutnyttelse og forvaltning.

Skogbruksdrift er en av de faktorene som sterkest påvirker det biologiske mangfoldet i skog. Etter andre verdenskrig kom omlegging til bestandsbruk for alvor til Norge, med flatehogst, grøfting, markberedning og planting. Grøftingen har tidligere vært omfattende, og den har hatt negativ innvirkning på det biologiske mangfoldet og livsbetingelser for flere rødlistearter knyttet til næringsrik sumpskog (Gjerde mfl. 2010). Grøfting er nå mer eller mindre opphørt (se Bjerke mfl. 2010). Årlig avvirkes ca. 450 km² ved flatehogst, slik at samlet flatehogd areal nå er oppe i vel 50 pst. av det produktive skogarealet (Vennesland mfl. 2006). Planting av ny skog er mer enn halvert de siste tiårene, til ca. 130 km² årlig, og mengden av nye skogsbilveier er også sterkt redusert i perioden.12

Skogbruket er en viktig næring for Norge basert på fornybare biologiske ressurser og økosystemtjenester fra norske skoger (figur 5.16. Skogbruket er imidlertid i dag vurdert til å være den klart viktigste påvirkningsfaktoren i skog, og er oppført som en negativ faktor for 76 pst. av de nær truede og truede artene i skog (Kålås mfl. 2010b). Skogbruk medfører både endringer i markstruktur og hydrologi på grunn av markberedning, store maskiner, etablering av skogsbilveier og endring i selve økosystemet i og med at trærne fjernes og en helt ny skogstruktur oppstår. Hogst av trær medfører også en sterk reduksjon av karbonlageret i skog, med økt utslipp av klimagassen CO₂ som resultat, der klimaeffekten vil avhenge av hvordan de hogde trærne brukes. Skogbruket er en viktig påvirkningsfaktor for truede naturtyper, og betydningen av denne øker på mer kalkrik og fuktig grunn (Lindgaard og Henriksen 2011).

Videre er skog i lavereliggende områder under sterkt utbyggingspress, både fra utbygging av boliger og tettsteder og fra nydyrking. Dessuten fortettes skogen på grunn av gjengroing, og dette truer lyskrevende arter. Det kan også påpekes at skogbruket nå har en egen miljøforskrift og er gjenstand for en bransjestyrt miljøsertifisering13. Her har skogbruket lagt opp til å registrere og ta vare på viktige forekomster av livsmiljøer for truede arter i skog. Volumet av død ved har hatt en positiv utvikling fra 1995 til 2010 (Storaunet og Gjerde 2010). Død ved er viktig for forekomsten av en rekke insekt- og sopparter.

Sett i et tidsperspektiv fra tidlig på 1900-tallet har flere egenskaper i skogen forbedret seg, bl.a. ved en økning i mengden av skog eldre enn 120 år, store trær, edellauvtrær og andre lauvtrær14. Dette illustreres bl.a. ved at volumet i dagens skog er mer enn doblet siden 1925 (Storaunet og Gjerde 2010). På tidlig 1900-tall var både jaktbart hjortevilt, rovvilt og tømmerressursene på lave nivåer, trolig vesentlig lavere enn vi vil anse som bærekraftige.

Utviklingen for biologisk mangfold i skog er vanskelig å forutsi. Klimaendringer og eventuelle klimatiltak som økt skogplanting og mer intensiv utnyttelse av trærnes biomasse, vil innvirke på de skogslevende artene. Måten tilplanting av skog, eventuelt andre klimatiltak og avvirkning blir gjennomført på, vil få stor betydning for utviklingen. En mer intensiv utnyttelse av skogen vil med stor sannsynlighet være negativt for det biologiske mangfoldet.

4.10 Våtmark

Våtmark finnes der jordsmonnet er mettet av vann, enten på grunn av et høyt grunnvannsspeil eller der det er naturlige kilder (oppkommer). Planter som lever på våtmark er tilpasset et liv med vannmettede forhold. Våtmark består av kilder og myr, men arealet av naturtypen kilder er samlet sett lite.

Myr dannes der fordampingen av vann er mindre enn tilførsel fra nedbør eller tilsig av grunnvann. Nordlige land som Sverige, Norge, Finland og Island, har sammen med Russland de største myr-arealene i Europa. I Norge finnes de største myr-arealene i indre deler av Østlandet, indre deler av Midt- Norge, samt indre deler av Finnmarksvidda. Variasjonen i ulike myrtyper er stor, og myrer deles i to hovedtyper: nedbørsmyr og jordvannsmyr. Nedbørsmyrene mottar all næring fra nedbøren, mens jordvannsmyr også får tilført næring fra grunnvannet. Menneskelig påvirkning, f.eks. i form av nedbygging av elvedeltaer og drenering av myr, har ført til betydelige tap av norske våtmarker. Våtmark utgjør i dag ca. 5 pst. av landarealet (jf. tabell 4.3).

Mange plantearter tåler ikke det oksygenfattige miljøet i våtmarker. Torvmoser tåler imidlertid godt oksygenfattig miljø og er typiske for myr. Edderkopper og insekter, spesielt kortvinger, trives godt på myr. Dagsommerfugler, øyenstikkere og mygg er tallrike i våtmark. Amfibier finnes i våtmarker som ikke har pH vesentlig lavere enn 5,5. Fuglefaunen er rik. Mange vadefuglearter er avhengige av våtmark, og gjess, ender og trane er også vanlige. Fire av de seks fugleartene som har reproduserende bestander i Norge og som står på den globale rødlista, finnes i våtmark (dverggås, dobbeltbekkasin, storspove og svarthalespove).

En av de viktige økosystemtjenestene for våtmarker er flomdemping. Drenering av våtmarker og forbygning av elveløp gir større flommer lengre ned i vassdraget der folk bor enn om man hadde hatt intakte økosystemer. Våtmarker er også viktige i klimasystemet, med store karbonlagre (bl.a. i nordlige myrområder med permafrost) og stor risiko for utslipp av klimagasser ved forstyrrelse og klimaendringer.

Naturindeks for våtmark er på 0,53 (jf. tabell 4.3), men den geografiske variasjonen i naturindeksen er stor innad i Norge (figur 4.10). Dette har ulike årsaker, både reelle variasjoner, men også mangel på gode geografisk dekkende datasett på indikatorer for våtmark som kan benyttes i naturindeks for våtmark. Naturindeksen bygger på 34 indikatorer, og moser, karplanter, insekter, amfibier og fugler inngår i indikatorsettet. Myrer i lavlandet er spesielt utsatt på Sørlandet og i Hedmark-Trøndelag (Bjerke mfl. 2010). En av årsakene til disse lave verdiene, er en tidligere høy grøftingsaktivitet. For myrer i fjellet pekes det bl.a. på at nedsmelting av palsmyrer (myrer med permafrost) i Finnmark og Troms er en årsak til lave naturindeksverdier der (figur 4.10). Rødlista for arter angir 215 arter som truet eller nær truet i våtmark og 216 for flomsonen (Kålås mfl. 2010a). Myr omfatter 14 truede eller nær truede naturtyper, hvorav en er kritisk truet (slåttemyrkant) og fire er sterkt truet (palsmyr, rikere myrkantmark i lavlandet, slåttemyrflate og rikere myrflate i lavlandet) (Lindgaard og Henriksen 2011). Slåttemyrkant og slåttemyrflate inngår i en handlingsplan for slåttemark, som er en utvalgt naturtype (Direktoratet for naturforvaltning 2009).

Arealet av myr og våtmark er i dag cirka 19 000 km² (jf. tabell 4.3), men man antar at myrarealet har vært rundt 30 000 km² før krigen (Løddesøl 194815). Grøfting av myr og våtmark til jordbruksformål startet allerede på 1700-tallet, men kom for alvor i gang på slutten av 1800-tallet. I perioden fra 1919 – 1946 ble 2000 km² myr grøftet for dyrking, særlig i lavere strøk, og 4000 km² for skogplanting (Johansen 1997). Grøfting opphørte mer eller mindre rundt år 2000. Grøfting har således omdannet store myrarealer til andre økosystemer (skog og dyrket mark). Uttak av torv til brensel, nedbygging av myrer i lavlandet til boliger, industri og infrastruktur kommer i tillegg. Videre har myrene, på samme måte som åpent lavland, vært brukt til utmarksbeite og utmarksslått. Mye av denne aktiviteten har nå opphørt, og myrene gror igjen. Også den økte nitrogentilførselen som kommer med forurenset nedbør, gir gjengroing. Dette gjelder særlig nedbørsmyrene i Sør-Norge der tålegrensene er overskredet (se Aarrestad og Stabbetorp 2010). Klimaendringer vil i fremtiden både kunne bidra til gjengroing pga. høyere temperaturer, men også endrede nedbørsforhold.

Fremmede arter ser foreløpig ut til å være en marginal trussel i myrområder, men på næringsrike myrkanter, kilder og flommark er platanlønn, kjempebjørnekjeks, tromsøpalme, hagelupin og legepestrot fremmede arter som har potensial til å invadere områdene (Gederaas mfl. 2007 og 2012). Elvedelta er en type flommark som også har hatt store inngrep i forbindelse med utbygging av byer og industri, og det er nå bare 23 urørte delta over 250 dekar igjen i Sør-Norge.16 Med bakgrunn i disse vurderingene, kan man anta at de langt største inngrepene i myrer allerede har inntruffet, men effektene av dette vil vise seg i et langt tidsperspektiv i form av gjengroing og uttørking. For annen våtmark slik som flommark vil trolig nedbygging og etablering av fremmede arter fortsatt øke i omfang.

Boks 4.8 Vern av norsk natur

Hovedmålet med å opprette verneområder er å sikre et representativt utvalg av Norges naturtyper og landskap for kommende generasjoner. Vern skal også bidra til å sikre områder av spesiell verdi for planter og dyr. Kapittel 15 gir en omtale av ulike typer vern som virkemiddel for bevaring av biologisk mangfold og andre miljøverdier i Norge.

Ved inngangen til 2013 var 16,9 pst. av Norges fastlandsareal vernet. Tabell 4.4 gir en oversikt over vernet areal på det norske fastlandet og verneområder som er opprettet etter den gamle naturvernloven og etter naturmangfoldloven. Høyfjellsområder dominerer i arealomfang, særlig i form av nasjonalparker og landskapsvernområder. Verneområdene (særlig naturreservatene) omfatter bl.a. skogvernområder, sjøfuglområder, våtmarksområder, myrområder og geologiske verneområder.

Tabell 4.4 Vernet areal per 31. desember 2012

Type verneområde	Antall	Areal i km2	Andel av Norges landareal
Nasjonalparker	36	31 317	9,7 pst.
Landskapsvernområder	202	17 322	5,4 pst.
Naturreservater	2 051	5 649	1,7 pst.
Andre	473	390	0,1 pst.
Totalt	2 762	54 678	16,9 pst.

Arealet som er oppgitt inkluderer ferskvann.

Kilde: Miljødirektoratet

Norske verneområder (utenom rent marine verneområder og verneområder på Svalbard og Jan Mayen) ble evaluert i 2009 i forhold til de ulike målene ved områdevernet (Framstad mfl. 2010). Evalueringen konkluderte med at verneområdene dekker en betydelig del av Norges areal, men er geografisk skjevt fordelt med en vesentlig underdekning av arealer i lavlandet og langs kysten. Verneområdene har også utilstrekkelig dekning av flere naturtyper, spesielt produktiv skog, men dekker en stor andel av Norges fjellområder. Svært mange av verneområdene er svært små (61 pst. er mindre enn en 1 km²) og ligger ofte i lavlandet, mens store sammenhengende verneområder i hovedsak finnes i fjellet og nordpå.

Mangelfullt datagrunnlag gjorde det vanskelig å vurdere presist i hvilken grad verneområdene hadde en tilfredsstillende dekning av verdifulle naturtyper og truede og fredede arter. Det ble imidlertid konkludert med at en rekke naturtyper og artsgrupper, spesielt de med forekomst i lavlandet og langs kysten, hadde mangelfull dekning i verneområdene. En senere rapport utdyper dette og ser nærmere på hvordan norske verneområder fungerer som et økologisk nettverk og på hvor robuste de vil være overfor framtidige klimaendringer (Framstad mfl. 2012).

Kilde: Miljødirektoratet

Av Norges sjøareal innenfor grunnlinjen på totalt 90 000 km², er rundt 2 900 km² vernet. I tillegg er rundt 4 315 km² sjøareal vernet omkring øya Jan Mayen. En av nasjonalparkene omfatter skjærgårdsområder, men fjordområder er i liten grad representert. De tre første marine verneområdene ble vernet i juni 2013, og disse var Framvaren i Vest-Agder, Tauterryggen i Nord-Trøndelag og Saltstraumen i Nordland, som til sammen dekker et sjøareal på rundt 74 kvadratkilometer.

Verneområdene på Svalbard er forankret i Svalbardmiljøloven. Naturvernområdene på Svalbard omfatter til sammen rundt 65 pst. av øygruppens landareal, og rundt 87 pst. av territorialfarvannet ut til 12 nautiske mil. I tillegg er nesten hele landarealet på Jan Mayen vernet som naturreservat.

4.11 Fjell

Norge er karakterisert av store fjellområder. Fjell er arealet over skoggrensen unntatt arealet av ferskvann og våtmark. Fjell dekker ca. 118 000 km² eller omtrent 37 pst. av landarealet i Norge (jf. tabell 4.3). Mye av dette arealet dekkes av stein eller nakent fjell hvor lite eller ikke noe vokser, i tillegg kommer ca. 3 100 km² (1 pst.) som dekkes av evig is og snø. Selv om vi har store sammenhengende fjellområder, som Hardangervidda og Finnmarksvidda, er mange av fjellområdene naturlig fragmentert (oppdelt) i større og mindre områder av fjorder og skogkledde daler (Pedersen og Eide 2010). Menneskelig påvirkning har over tid gitt en rekke endringer i norske fjelløkosystemer, særlig rundt tregrensen (lavalpin sone), bl.a. i form av beite, tilførsel av næringsstoffer (bl.a. nitrogennedfall) og varmere klima.

I motsetning til mange av de andre store økosystemene i Norge synes tilstanden i fjellet å være relativt uendret fra 1990 til 2010 (jf. tabell 4.3). Naturindeksen i 2010 er moderat (0,63), men gjennomgående for hele perioden er en høyere indeks i Midt-Norge enn i resten av landet. Dette skyldes nok i hovedsak større påvirkning fra menneskelig aktivitet i nærheten av store befolkningssentra, som vi finner flere av i Sør-Norge, samt problemer knyttet til overbeiting av lavmatter i Nord-Norge og lave bestander av nøkkelarter som smågnagere og rype både i Sør- og Nord- Norge. Negativ påvirkning i form av utbygging (vei, jernbane, kraft, hytter, turisme) og derigjennom direkte og indirekte forstyrrelse på naturmiljøet i fjellet har i hele perioden vært større i Sør-Norge enn i Nord-Norge (Pedersen og Eide 2010).

Fra 1990 til 2010 gikk naturindeksverdien ned med rundt 6 pst. i Nord-Norge og på Vestlandet, mens det kun var marginale endringer for Sørlandet, Østlandet og Midt-Norge (Pedersen og Eide 2010). I Nord-Norge har spesielt de nordøstligste områdene hatt stor reduksjon i naturindeksen. Årsaken til reduksjonen i disse områdene kan være en kombinasjon av flere faktorer som reduserte smågnagerbestander som følge av mildere vinterklima med mer ising og nedgang i rypebestander som muligens kan være forårsaket av økt predasjonstrykk på grunn av manglende smågnagere, samt en generell økning i forekomsten av generalistpredatorer. Nedbeita lavmatter og redusert habitatkvalitet (mindre viertilgang) på grunn av sterkt reinbeite (Ims mfl. 2007) kan virke i samme retning, der bestanden av rein sannsynligvis ligger langt over det som ville vært naturlig tetthet. Merk at årsakssammenhengene er lite kjent og at vi her bare har gjengitt mulige sammenhenger, som alle krever grundigere undersøkelse. I Sør-Norge var bestanden av villrein for høy på 1950-tallet, noe som førte til nedbeiting av reinbeitelaven. I senere tid har bestanden av villrein blitt bedre tilpasset beitegrunnlaget, og temaindeksen for villrein-reinbeitelav viser en kraftig forbedring fra 1950. På tross av økt fragmentering og økt grad av forstyrrelser ser det ut som om forholdet mellom reinbeitelav og villreinstammene som vi har i Sør-Norge er under kontroll, med unntak av de aller sørligste villreinområdene (Pedersen og Eide 2010).

Av nær truede eller truede arter finner vi 147 i fjellet, noe som utgjør ca. 4 pst. av artene på rødlista (Kålås mfl. 2010a). I utgangspunktet har økosystemet et lavt artsantall, og et lavt antall rødlistearter har nok sammenheng med dette, samtidig som påvirkningene i fjellet synes å være mindre enn for øvrige økosystemer. Klimaendringer kan imidlertid komme til å true bl.a. typiske fjellplanter når vegetasjonsgrensen blir høyere (se f.eks. Sætersdal og Birks 1997). Ingen av naturtypene i fjell, berg, rasmark og annen grunnlendt mark er klassifisert som truet (Lindgaard og Henriksen 2011).

Endringer som har blitt observert gjennom de siste 100 årene i fjellet, skyldes hovedsakelig menneskelig påvirkning; gjennom arealbruk som opphør av tradisjonell seterdrift og påfølgende gjengroing, intensivert seterdrift noen steder, turisme og hyttebygging, utbygging av vei og jernbane, kraftutbygging og kraftlinjer, forurensning, jakt og fangst, samt klimaendring med global oppvarming og lengre vekstsesongens (Karlsen mfl. 2009). Spesielt i løpet av de siste 50 år har menneskelig aktivitet i fjellet i form av veier, hytter og kraftutbygging og kraftlinjer, med dertil hørende direkte og indirekte effekter av forstyrrelse ført til en fragmentering av tidligere store sammenhengende fjellområder. Dette har medført store utfordringer for forvaltning av f.eks. villrein, en art der over 50 pst. av den europeiske bestanden finnes i Norge. Dette skyldes hovedsakelig at reinens sesongvandringer mellom vinter- og sommerbeite blir redusert på grunn av menneskeskapte barrierer som veier, kraftanlegg, skitrekk og fritidsboliger (Nelleman mfl. 2001).

Kilde: Foto: Marianne Gjørv

Utviklingen i fjelløkosystemene vil trolig bli preget av ytterligere fragmentering ved etablering av veier, hytter og kraftlinjer, noe som påvirker både økologien og landskapet i fjellet. Videre er fjelløkosystemet spesielt følsomt for klimaendringer, bl.a. fordi dette vil føre til gjengroing og hyppigere ising og tining av snødekket. Dette vil gi dårligere levevilkår for fjellarter som f.eks. smågnagere, og fjellrev. I dag er det først og fremst opphør av setring som fører til gjengroing, slik at tidligere åpne områder omdannes til fjellbjørkeskog (Bryn 2008). Den økte tilførselen av nitrogen til sørlige deler av Norge via luft og nedbør vil også kunne medføre økt gjengroing her.

4.12 Arktiske økosystemer

Polare økosystemer omfatter økosystemene i Arktis og Antarktis, hvor arktiske områder under norsk forvaltning omfatter Svalbard og Bjørnøya, Barentshavet og Jan Mayen. Norge har også territorialkrav i Antarktis og er med i Antarktistraktaten, men polare økosystem i Antarktis er ikke omtalt her. Omtalen vil overlappe noe med gjennomgangen av norske havøkosystem over, men fokus her vil være på det som kjennetegner de polare delene av norske havområder. Viktige informasjonskilder omfatter bl.a. Aglen mfl. (2012) og Bakketeig mfl (2013) for de nordlige havområdene, CAFF (2013) for biologisk mangfold i Arktis og Loeng mfl. (2011) om effekter på økosystemer og biologisk mangfold av klimaendringer i norsk Arktis. En ny sirkumpolar studie av arktiske økosystemer (CAFF 2013) vurderer klimaendringene som den klart viktigste påvirkningsfaktoren for økosystemene i Arktis, men også arealbruksendringer, forstyrrelse og forurensning vurderes som viktige påvirkningsfaktorer.

Svalbard og Jan Mayen

Svalbards landareal består av Bjørnøya og Spitsbergen-øygruppa og er totalt på ca. 61 000 km². Svalbard har en spesielt høy geologisk, topografisk og klimatisk diversitet. Naturtypene varierer fra mellomarktisk tundra i sentrale fjordstrøk til isbreer og polarørken. 60 pst. av landarealene på Svalbard har isdekke, og mindre enn ti pst. har vegetasjon.

Den generelt lave produktiviteten til tundraen på Svalbard og øygruppas isolerte beliggenhet er sannsynligvis hovedgrunnen til at det terrestriske økosystemet har relativt lav kompleksitet med få trofiske nivåer. Det finnes om lag 370 mosearter, 1300 arter lav og sopp og 140 karplanter, og rundt 1100 virvelløse dyr er kjent. Videre finnes det bl.a. 19 arter sjøpattedyr og litt over 200 fuglearter er registrert på og rundt Svalbard. Arktiske områder har imidlertid et viktig genetisk mangfold, med bl.a. tilpasning til ekstreme temperaturer og store temperatursvingninger og til svært variabel næringstilgang.

Reinsdyr er den dominerende planteeteren, mens polarmåke og fjellrev er viktigste toppredatorene. Svalbardrype er den eneste terrestriske fuglearten som overvintrer på Svalbard, mens særlig gjess og sjøfugl opptrer i store mengder om sommeren. Rypebestandene er relativt stabile, mens reinbestandene har stor variabilitet knyttet til fluktuasjon i temperatur og nedbør om vinteren. Det er store kolonier av sjøfugl på Svalbard. Disse gjødsler områdene rundt hekkeplassene, som regel fuglefjell, og bidrar til at områdene blir betydelig frodigere enn ellers. På denne måten går det en strøm av næringsstoffer fra den marine til den terrestriske delen av økosystemet på Svalbard. Polarlomvi utgjør størst biomasse av sjøfugl i Barentshavet (60 pst.), mens alkekonge er den fuglearten på Svalbard som har flest individer.

Det har de siste tiårene vært en oppvarming i det terrestriske miljøet på Svalbard, registrert bl.a. ved tilbakegang av breer, færre dager med snødekt mark og høyere temperatur i permafrosten. Det er grunn til å forvente endringer i tundraen med høyere temperaturer, og over tid vil mer varmekjære arter kunne få større betydning og sørlige arter etablere seg på Svalbard og bl.a. fortrenge karakteristiske fjellplanter. Endringer i klima vil også føre til effekter på ulike arters leveområder og livsforhold, og dette kan på ulike måter påvirke næringskjeder. Høye mfl. (2013) viser f.eks. hvordan både insekter og blomster blir påvirket av de stigende temperaturene i Arktis, og dette kan få konsekvenser for andre dyrearter. Dyr som beiter på tundraen, som svalbardrein, påvirkes negativt av nedbør om vinteren som islegger bakken og økt forekomst av slike værtyper kan få konsekvenser for bestandene.

Omfanget av tyngre tekniske inngrep på Svalbard er samlet sett lite, og de økologiske effektene kan anses som ubetydelige. Inngrep reiser imidlertid spørsmål knyttet til opplevelsesverdien av Svalbard som villmark. Høsting av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard finner sted gjennom lokalbefolkningens jakt, fangst og fiske av bl.a. svalbardrein, fjellrev, svalbardrype og svalbardrøye. Ni reproduserende fremmede arter er registrert på Svalbard, og av disse antas hundekjeks, tunrapp, vassarve og strandbalderbrå å innebære størst økologisk risiko.

Øya Jan Mayen har et landareal på 377 km², og den norske fiskerisonen rundt øya ble opprettet i 1980 med et totalt areal på nesten 290 000 km². Vulkanen Beerenberg (2277 moh) er verdens nordligste vulkan over havnivå, og Norges eneste aktive vulkan. I 2010 fikk store deler av Jan Mayen status som naturreservat. Øya har en spesiell og ofte sårbar vegetasjon dominert av moser, med flere endemiske arter som bare finnes på Jan Mayen. 27 fuglearter hekker fast på øya.

Arktiske havområder

Svalbard er omringet av et grunt sokkelhav, og det marine økosystemet rundt Svalbard er variert fra relativt tempererte områder i syd ved Bjørnøya til nordøstlige høyarktiske områder sterkt påvirket av havis nord for øygruppa.

Primærproduksjonen skjer både i alger knyttet til isen og i planteplankton i de frie vannmassene. Isalgene starter produksjonen under isen tidlig på året. Når isen begynner å smelte om våren, blir store mengder næringssalter tilgjengelige, samtidig som lysmengden øker. Primærproduksjonen blir derfor spesielt høy langs iskanten. Satelittmålinger kan tyde på at vårblomstringen kommer stadig tidligere i deler av Arktis, og dette kan gi ulike effekter på ulike arter og på næringskjeden (se f.eks. Kahru mfl. 2010). Energien fra planteplanktonet kan ta ulike veier i næringsnettet, og kan synke til bunnen, fortæres av mikrober i vannsøylen eller bli spist av dyreplankton. Mengden alger som når bunnen ved iskanten er betydelig større enn i isfrie områder. I Barentshavet kanaliseres 80 pst. av den høstbare produksjonen til dypt vann eller havbunnen. Denne store næringstilgangen gir grunnlag for rike bunndyrsamfunn. Bunnlevende organismer er viktig for fisk, både som habitat og næring. De har høy diversitet med ca. 3000 arter registrert i Barentshavet.

En viktig gruppe dyreplankton er Calanus-artene, og det finnes tre arter rundt Svalbard, ishavsåte, feitåte og raudåte. Geléplankton (ribbemaneter, andre maneter, pilormer, m.m.) forekommer tilsynelatende i store mengder i Arktis, men er lite studert og deres økologiske betydning i økosystemet er trolig undervurdert. Som nevnt i omtalen av hav er lodde en nøkkelart i Barentshavet, og hvor mye lodde det er, påvirker en rekke andre elementer i Barentshavet. Økologisk viktige fiskeslag rundt Svalbard er polartorsk, lodde, sild og torsk, sannsynligvis også blåkveite og uer (vanlig uer og snabeluer). Viktige selarter på Svalbard er ringsel, storkobbe, klappmyss og grønlandssel. De er sentrale som bytte for isbjørn og gjennom å spise ulike fiskearter.

Det har f.eks. vært store mengder torsk vest for Spitsbergen, og det er observert store mengder sild i Adventfjorden. For Barentshavet som helhet meldes det om at flere fuglebestander er i tilbakegang, mens på Svalbard er bildet noe mer nyansert. Det er flere eksempler fra områdene rundt Svalbard på at arter med sydligere utbredelsesområde trekker nordover.

Tidevannssonen rundt Jan Mayen har begrenset flora og fauna. Den marine faunaen ligner den vi finner på sørøstkysten av Grønland, og de to mest kommersielt verdifulle marine ressursene rundt øya er reke og haneskjell. Viktige trusler mot Jan Mayens naturmiljø er forurensning, klimaendringer og overfiske.

I Barentshavet har det vært økt innstrømning av relativt varmt atlanterhavsvann de senere årene, og det er en langvarig trend mot økende temperaturer. De senere tiårene har dekningsareal av sjøis i Barentshavet avtatt betydelig, og etter år 2000 har det vært flere år hvor det har blitt helt isfritt om sommeren rundt Svalbard. For Arktis som helhet går utviklingen i retning av at sommerisen vil forsvinne, muligens rundt midten av århundret (AMAP 2011 og CAFF 2013), og det vil bety et grunnleggende skifte i isregime med is kun i vinterhalvåret og ingen flerårsis. Målinger på Hopen og i Framstredet viser at sjøisen også har blitt tynnere de siste årene, og endringer i istyper endrer isen som leveområde for ulike arter. Hvis isen forsvinner vil grønlandssel og klappmyss miste sine leveområder, mens isbjørnen vil miste sine jaktområder. Fisk, plankton og alger, som er avhengig av iskanten, vil reduseres sterkt.

Det er påvist en klar sammenheng mellom reduksjon i isen rundt Hopen på høsten, når isbjørn-binnene trekker på land, og færre hi som telles om våren. Lenger ned i økosystemene er det påvist at det skjer et skifte i sammensetningen av dyreplankton med mer raudåte når vanntemperaturene øker, men det er vanskeligere å påvise hvilke effekter dette får på resten av økosystemet. Dette gir imidlertid indikasjoner på at man kan forvente seg store endringer dersom fremtidig temperaturutvikling i Arktis blir som IPCC (2007) har lagt til grunn, og hvor spesielt det isavhengige økosystemet vil kunne bli dramatisk endret. Hvis isen rundt Jan Mayen og i Barentshavet forsvinner vil også økosystemene bli påvirket mer av fiskeri, skipsfart, olje- og gassvirksomhet og forskning.

Bunnfauna kan også påvirkes av endringer/svingninger i klima, og det er bl.a. påvist store endringer i artssammensetning i Kongsfjorden over de siste tiårene. Det kan forventes at sydlige arter vil etablere seg rundt Svalbard som følge av oppvarming. Oppvarming av området kan også føre til endringer i sammensetning av dyreplanktonarter, som igjen kan føre til grunnleggende endringer i de marine økosystemene rundt Svalbard.

Økte utslipp av drivhusgasser bidrar også til havforsuring, og effekten vil bli sterkere i Arktis enn lenger sør pga redusert isdekke og kaldere vann. Havforsuring skyldes i hovedsak en økt mengde karbon i havet, men også endret ferskvannsbalanse og endret varmeutveksling mellom land og hav spiller en rolle. En ny studie om havforsuring i arktiske strøk (AMAP 2013) påpeker at arktiske havområder opplever en økende og rask forsuring, og hevder at hovedårsaken til dette er økte menneskeskapte utslipp av CO₂. Studien viser at dette kan gi betydelige endringer på marine økosystemer, og at dette bl.a. kan påvirke nøkkelarter i ulike næringskjeder. Forsuring kan potensielt få store effekter på kalkholdige organismer, særlig plankton, men dette er lite kjent så langt. Dette vil igjen påvirke andre deler av næringskjeden, og kan slå alvorlig ut for ulike fiskerier i arktiske strøk. Havforsuring vil også kunne påvirke de arktiske havområdene sin betydning for global klimaregulering og for det globale karbonkretsløpet.

Den marine delen av økosystemet ved Svalbard var tidligere sannsynligvis dominert av større hvalarter, og den tidligere store fangsten av grønlandshval og andre arter kan ha hatt betydelige indirekte effekter på økosystemet. Gjennom fiskerier tar menneskene ut store mengder biomasse som påvirker både bestandene av fiskeslagene det fiskes på og artene som lever av disse. Bunntråling kan gi betydelig effekt på bunnfaunaen, særlig på bløtbunn. De fleste kommersielle fiskeslagene i Barentshavet blir høstet innenfor fiskeriforvaltningens rammer. Blåkveite og uer er på langvarig lave bestandsnivå, sannsynligvis på grunn av overfiske, og mens blåkveite er i noe bedring er situasjonen for uer bekymringsfull.

Hovedkildene til miljøgifter i Arktis er utslipp lenger sør som transporteres med luft- og havstrømmer. Mange persistente organiske forbindelser binder seg til fett og anrikes derfor spesielt i de lange marine næringskjedene i Arktis. Nivåene hos enkelte arter på toppen av næringskjedene blir dermed høy nok til å få skadelige effekter på bl.a. immun- og hormonsystem, som igjen kan påvirke overlevelse og reproduksjon. Det er målt nedgang i konsentrasjonene av flere av de regulerte stoffene på Svalbard de senere årene, uten at det er entydig for alle. Det er en kontinuerlig bekymring for nye og utilstrekkelig regulerte stoffer.

Skipstrafikken rundt Svalbard består hovedsakelig av fiskefartøy, transport til og fra øygruppen og cruisetrafikk. Den medfører fare for uhell og ulykker med fartøy, men kan også påvirke marin arktisk fauna på andre måter. De siste 10 – 15 årene har cruisetrafikken rundt Svalbard økt betydelig, og trafikken har spredd seg til flere områder. Ferdsel på land kan føre til slitasje på vegetasjon og kulturminner.

Skip er hovedkilden til introduksjon av fremmede arter i havet, som potensielt kan føre til store endringer i økosystemene med konsekvenser for fiskerier, konstruksjoner osv. Artene sitter enten fast på skroget, følger med ballastvannet eller lasten. Foreløpige forskningsfunn antyder at arter som transporteres over store temperaturforskjeller nord-sør har redusert overlevelse, men øst-vest-transport ved åpning av nye sjøruter kan innebære en større risiko. Snøkrabbe (Chionoecetes opilio) er nylig etablert i Barentshavet og er påvist i Olgastretet ved Svalbard. Den finnes naturlig vest på Grønland og i Stillehavssiden av polbassenget, og det er mulig at spredning av denne arten kan gi betydelige effekter på bunndyrfaunaen17.

Gitt de store endringene på økosystemene som fangst og fiske historisk sett har medført i Arktis, er tilstanden i de norske delene av de arktiske økosystemene i hovedsak god, men med en del bekymringsfulle trekk. Disse er spesielt knyttet til påvirkning av det marine økosystemet gjennom økt temperatur og havforsuring. Det er også viktig å se hvordan det genetiske mangfoldet kan bidra til å ivareta sentrale økosystemprosesser i lys av disse endringene. I tillegg blir de arktiske økosystemene påvirket av naturinngrep, overutnyttelse, forurensning og fremmede arter, og det er også her viktig å se på den samlede belastningen av de ulike påvirkningsfaktorene. Det er ikke usannsynlig å regne med at endringene som forventes å komme i Arktis kan føre til svært store endringer og også såkalte regimeskifter. Dette skyldes bl.a. kombinasjonen av ulike mulige endringseffekter, herunder endringer i temperatur, isdekke, forsuring og oksygenfattighet, som medfører mye usikkerhet og også gir en rekke utfordringer både for forskning og forvaltning.

4.13 Kulturlandskapet

Kulturlandskap er landskap som – i større eller mindre grad – er påvirket av mennesker, fra jeger- og samlerkulturers lite kulturpåvirkede områder, via beitelandskap og jordbrukslandskap til bylandskap som nesten i sin helhet er menneskeskapt. Som vi har vist i omtalen over av ulike økosystemer har mennesket over tid omdannet bl.a. skog og våtmark til slike kulturlandskap, hvor dette omfatter bl.a. omdanning til jordbruksarealer med intensiv utnyttelse (f.eks. for korn- og grønnsakdyrking) og mer ekstensiv utnyttelse (f.eks. beiting og skogbruk).

Som nevnt over har vi her valgt å gjennomgå økosystemene åpent lavland og jordbruksområder, som samlet representerer mye av det som vanligvis betegnes som kulturlandskap i Norge. Mye av vurderingene for åpent lavland (som i hovedsak omfatter kulturmark) vil bygge på arbeidet som er gjort under naturindeksen, men for jordbruksområder vil vurderinger av tilstand og utviklingstrekk basere seg mer på fysiske og produksjonsmessige forhold18.

Jordbrukspraksis har endret seg mye de siste 150 år i takt med teknologisk og økonomisk utvikling og samfunnsendringer for øvrig. Norge har gått fra et utmarksbasert jordbruk med et betydelig innslag av selvbergingsbruk til et moderne og mer innmarksbasert jordbruk som leverer varer til storsamfunnet. Veibygging og by- og tettstedsutvidelser har mange steder ført til oppsplitting og nedbygging av jordbrukets kulturlandskap. Mer effektiv produksjon har bidratt til redusert bruk av marginale områder og dermed økt gjengroing.

I et landskapsperspektiv er det både økologisk, jordbruksmessig og kulturelt betydelig samspill mellom jordbruksområder (i hovedsak innmark) og åpent lavland (i hovedsak utmark). Jordbruksareal er intensivt drevet i forhold til arealer som er definert som «åpent lavland», men både økologisk drift og mer ekstensive driftsformer som ivaretar landskapsøkologiske hensyn finnes innenfor dette arealet. Det biologiske mangfoldet avhenger av bl.a. omfanget av beiter, enger som høstes relativt sent og gjødsles lite samt nærområder til jordbruksarealet. Forekomsten av en del arealtyper under «åpent lavland» er igjen avhengig av at det er annet jordbruksareal i drift, spesielt arealer som gjør det mulig å holde beitedyr. Rundt 30 pst. av artene i kulturlandskapet er truet, og flere truede naturtyper er knyttet til kulturlandskapet.

4.13.1 Åpent lavland

Åpent lavland slik det brukes i naturindeksen består i hovedsak av gamle kulturmarker som åpne gressmarker i lavlandet og boreale heier og enger rundt setrer, samt kystlynghei. I tillegg inngår også naturlig åpne områder nedenfor skoggrensa. Mange blomsterplanter og insekter har sin hovedforekomst i disse omgivelsene. Kulturmarkseng er dannet ved at de er beitet av husdyr eller slått for å gi vinterfôr, mens andre typer kulturmarker er formet gjennom uttak av tømmer, ved og lauvfôr (Norderhaug mfl. 1999). Viktige økosystemtjenester fra åpent lavland er bl.a. beite- og fôr-ressurser, pollinering og genressurser for landbruket, samt forutsetninger for turisme, godt nærmiljø og matproduksjon. Engvegetasjonen består hovedsakelig av ville lyselskende plantearter som forsvinner når områdene gror igjen. Det biologiske mangfoldet forringes også ved gjødsling.

Denne «halv-naturlige» engvegetasjonen og kystlynghei spilte i tidligere tider en meget viktig rolle i jordbruket og dekket store deler av landskapet, men jordbruksrevolusjonen i siste halvdel av 1800-tallet med nye jordbruksmaskiner, dreneringsmetoder, engfrøblandinger og ikke minst kunstgjødsel reduserte etter hvert behovet for de gamle kulturmarkene. Likevel var mange av kulturmarkene i drift helt fram til midten av 1900-tallet, men siden har forandringene gått fort. I dag er flesteparten av disse områdene gjengrodd eller i ferd med å gro igjen med skog og kratt fordi den tradisjonelle driften har opphørt. Både et varmere klima og eutrofiering bidrar sannsynligvis også til å øke hastigheten på gjengroingen (Bryn 2008, Ellenberg 1990 og Pykälä 2000). Som kartet i figur 4.10 viser, øker naturindeksen for åpent lavland fra sør til nord. Dette henger hovedsakelig sammen med at gjengroingen går saktere jo lengre nord man kommer på grunn av klima.

Fra 1990 til 2010 ble naturindeksen for åpent lavland for Norge som helhet redusert med 12 pst. De landbaserte økosystemene kan også endres i areal. For åpent lavland vet vi at arealene minker, selv om det mangler gode datasett på dette. Tidlig arealstatistikk for ekstensivt drevne områder (kulturmark) fra 1907 viser at arealene var mye større da, selv om bruken av utmarka alt var på tilbakegang (Norderhaug 2010). For kulturmark står to naturtyper; slåtteeng og kystlynghei, oppført som sterkt truet på den nasjonale rødlista, mens kulturmarkseng er oppført som sårbar (Lindgaard og Henriksen 2011). For kulturmark står 20 pst. av artene på rødlista for arter, og artsutvalget her er dominert av biller, sommerfugler og karplanter (Kålås mfl. 2010a). Åpent lavland er dermed det økosystemet som endrer seg mest i negativ retning. Blant de åtte første artene som ble definert som prioriterte arter iht. naturmangfoldloven finnes fem av disse i åpent lavland (svarthalespove, klippeblåvinge, dragehode, honningblom og rød skogfrue). Åpent lavland er det økosystemet som har flest handlingsplaner for å bevare truede arter og naturtyper, bl.a. har slåttemark fått egen handlingsplan og det er avsatt midler til skjøtselstiltak.

Kystlyngheiene er en viktig naturtype i åpent lavland. Kystlynghei i Norge er dominert av røsslyng og finnes langs kysten der klimaet er så mildt at småfe kan beite ute hele året. Lyngheiene er et resultat av helårsbeite og brenning som skapte gode sommer- og vinterbeitebetingelser, samt lyngslått. De første kystlyngheiene i Norge ble skapt for mer enn 5000 år siden, og de er utviklet i et nært samspill med en gammel nøysom sauerase, gammelnorsk sau eller utegangersau. Den har på 1900-tallet blitt fortrengt av mer moderne raser med høyere produktivitet, og lyngheidriften har gått sterkt tilbake. Antallet gammelnorsk sau har økt igjen i senere tid, men ikke alle beiter i kystlynghei.

Kystlyngheiene i Europa finnes langs Atlanterhavskysten og strekker seg fra det nordlige Portugal til Lofoten i Nord-Norge. Nærmere en tredjedel av de europeiske lyngheienes utbredelse i sør-nord retning ligger i Norge (Direktoratet for naturforvaltning 2012). Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet. I dag har moderne jordbruk, opphør av tradisjonell drift og luftforurensing ført til at mer enn 80 pst. av Europas lyngheier er blitt omdannet til åker, eng eller skog. I Norge har tilstanden til kystlyngheiene blitt sterkt redusert, særlig i de nordlige delene av utbredelsesområdet, dvs. fra Trøndelag og nordover (Norderhaug 2010). Videre er kystlynghei en av 15 naturtyper som er vurdert som sterkt truet i Norge (Lindgaard og Henriksen 2011), og det foreligger et utkast til handlingsplan for å ta vare på naturtypen (Direktoratet for naturforvaltning 2012). Kystlyngheier er relativt artsfattige, særlig der røsslyngen har blitt gammel, men de er likevel det viktigste habitatet for en del arter med vestlig utbredelse. Blomsterplanter, edderkopper og humler er vanlige i heiene. Typiske fuglearter er heipiplerke og sanglerke.

Opphør av tradisjonell bruk fører til gjengroing. I noen tilfeller vil gjengroingen ha klart negative effekter, både for biologisk mangfold og for landskapsopplevelse. Samtidig vil et eventuelt varmere klima øke hastigheten på gjengroingen. Stedegne treslag så vel som fremmede treslag som den svartelistede sitkagrana (Gederaas mfl. 2012), invaderer stadig nye områder, deriblant kystlynghei. Også de svartelistede artene kjempebjørnekjeks, tromsøpalme, hagelupin og legepestrot invaderer åpent lavland.

En nylig utgitt kunnskapssammenstilling om kulturmark og klima (Dahlberg mfl. 2013) understreker at kunnskapen om kulturmarkenes rolle i klimasammenheng fortsatt er mangelfull. For at man skal kunne vurdere effektene av tilplanting av gammel kulturmark bør nye analyser av sammenlagt klimanytte i følge denne studien suppleres med analyser av effekten av endret arealbruk på ulike landskapsverdier som biologisk mangfold, kulturminner, beiteressurser/matproduksjon, opplevelsesverdier for turisme, lokal landskapsøkonomi m.v. Det vises også til at det trengs bedre oversikt over det totale arealet av gammel kulturmark og gjengroingsarealer, hvor de finnes i landet og hvilke naturtyper de representerer.

Kilde: Foto: Landbruks- og matdepartementet

4.13.2 Jordbruksområder

«Jordbruksområder» brukes bl.a. av SSB i norsk arealstatistikk og av Skog og Landskap i markslagklassifikasjon for norsk økonomisk kartverk (Bjørdal 2007). Jordbruksområder blir i norsk markslagklassifikasjon gruppert etter arealtilstand i klassene fulldyrket jord, overflatedyrket jord og innmarksbeite. Jordbruksområder har nødvendigvis tidligere vært andre typer økosystemer, særlig våtmark, åpent lavland og skog, men har over tid blitt bearbeidet i ulik grad av mennesker for å sikre produksjon av matvarer og andre goder. Det er viktige grensesnitt mellom åpent lavland og jordbruksareal både jordbruksmessig og økologisk, og tilstand og utvikling i disse to hovedøkosystemene må ses i sammenheng. Jordbruksproduksjon vil nødvendigvis påvirke både jordbruksområdene (spesielt jordsmonnet) og andre økosystemer, bl.a. gjennom forurensning.

I Norge er rundt tre pst. av landarealet dyrket mark, og under 1/3 av dette er kornareal. Andel dyrket mark for OECD-landene er i snitt nær 40 pst. Også i forhold til innbyggertallet har Norge langt mindre dyrket mark enn verdensgjennomsnittet.

Det er omtrent 10 mill. dekar jordbruksareal i drift i Norge i dag, og av dette er omtrent 8,2 mill. dekar fulldyrket. Rundt 3,5 mill. dekar brukes til åker og hage, hvorav rundt 3 mill. dekar til korn (ofte på den beste matjorda), og rundt 6,5 mill. dekar brukes til eng til slått og beite, hvorav rundt 4,8 mill. dekar er fulldyrket jord. Rundt 5 pst. av arealet er økologisk drevet. For en generell omtale av norske arealressurser til landbruksformål kan det vises til Strand (2013), og for en generell omtale av drivkrefter og trender for endringer i arealbruk knyttet til landbruket kan det vises til Rønningen (2013).

Jordbruksarealet har lenge holdt seg forholdsvis stabilt på rundt 10 mill. dekar, men det ligger betydelige strukturelle og geografiske endringer bak dette over tid (Strand og Stokstad 2013). Endringene innebærer mindre dyrking (bl.a. åker og hagebruksvekster) og mer innmarksbeite, og geografisk trekkes tyngdepunktet for norske jordbruksarealer sørover og svakt vestover. Mange av endringene skyldes endret utnyttelse av arealene, men noen av endringene vil påvirke jordbruksområdenes evne til å levere økosystemtjenester over tid. Dette gjelder f.eks. nedbygging av kornarealer på Østlandet og avgang av grasarealer lenger nord. I tillegg til jordbruksarealet i drift har Norge i overkant av 12 mill. dekar dyrkbar jord (Meld. St. 9 (2011 – 2012)). Produksjonspotensialet til den dyrkbare jorda er imidlertid i sum vesentlig mindre enn for dagens jordbruksareal. Mye av det dyrkbare arealet har kvaliteter som gjør at oppdyrking kan ha negative miljøeffekter, bl.a. utslipp av klimagasser og virkninger på naturmangfoldet. Den dyrkbare jorda er nå andre økosystemer, mest skog, men også myr og åpent lavland. Hele 73 pst. av det dyrkbare arealet er i klimasoner der arealene er uegnet for matkorndyrking, og Norge har dermed lite arealer i reserve som er godt egnet til å produsere matkorn. Når jordbruksareal blir nedbygd, kan vi derfor i liten grad erstatte arealene ved nydyrking.

Befolkningsvekst og høy nærings- og utbyggingsaktivitet fører til et økende press mot at noen av de mest produktive jordressursene i landet omdisponeres til bolig-, nærings- og samferdselsformål. Det har i perioden 1976 – 2011 vært en samlet irreversibel avgang av dyrket jord på 325 km² og en samlet omdisponering av dyrkbar mark på 237 km². Det meste av dette er gode jordbruksområder som har vært egnet til matkornproduksjon. Det omdisponeres stadig mindre dyrket mark, men omdisponeringstakten er fremdeles høy og arealene som omdisponeres er ofte spesielt produktive. Det er størst press rundt de store byene, og det er kommunene på Østlandet og rundt Stavanger og Trondheim som omdisponerer mest jordbruksarealer til andre formål (Statens landbruksforvaltning 2012). En tredjedel av nedbyggingen siden 2004 skyldes omdisponering til boligformål, men også bl.a. samferdsel og industrivirksomhet utgjør betydelige andeler.

Gjengroing er en naturlig og forventet utvikling på arealer som verken blir slått eller beitet, og dette innebærer tap av jordbruksområder og beitemark. Prosessen går gradvis, og kan derfor være vanskelig å påvise, men kan kartlegges ved å se på jordbruksareal som går ut av drift og ved å se at trær og busker vokser til på beitene. Det er en høy gjengroingstakt i alle jordbruksregionene, og mye av jordbrukets kulturlandskap er truet av gjengroing, særlig i kystområdene fra Agder og opp til Finnmark (se f.eks. Bryn og Flø 2012).

I Norge er det ventet en moderat temperaturøkning, og kombinert med tilstrekkelig tilgang på vann og bruk av klimatilpassede planter vil det kunne gi økt landbruksproduksjon (se f.eks. NOU 2010: 10). Klimaendringer påvirker imidlertid også jordbruket negativt, og konsekvensene av endringene er bl.a. økt fare for naturulykker, mer variasjon i avlingsnivåene og klimabetingede tap i planteproduksjonen. Høyere temperatur og hyppigere tilfeller av kraftig nedbør kan føre til at naturskader forekommer oftere og har større omfang. Endringene kan også gi økt fare for spredning av plante- og husdyrsykdommer og zoonoser (infeksjonssykdommer som overføres fra mennesker til dyr og omvendt). Klimatilpasningsutvalget sin samlede vurdering var at de landbaserte primærnæringene samlet sett er moderat sårbare overfor klimaendringer (NOU 2010: 10).

Jordarbeiding, gjødselbruk, husdyrhold og andre aktiviteter i jordbruket gir utslipp av klimagassene CO₂, metan og lystgass, og jordbruket sto i 2010 for 9 pst. av de norske totalutslippene av klimagasser. Også dyrking av myr fører til betydelig omdanning av humus og tap av CO₂, og utslippene er størst i tiden like etter nydyrking (Grønlund mfl. 2010a). Forurensning fra jordbruket er omtalt i kapittel 4.3.

Introduksjon av fremmede skadelige arter kan medføre betydelige konsekvenser for jordbruk, skogbruk og hagebruk i forhold til plantehelse, dyrehelse og matsikkerhet. Samtidig kan fremmede skadelige arter som tilsiktet eller utilsiktet innføres i forbindelse med næringene utgjøre en trussel for det biologiske mangfoldet. Situasjonen for plantehelse betraktes generelt som god i Norge, og det blir prioritert å hindre innførsel og spredning av planteskadegjørere og bekjempe eller utrydde eventuelle utbrudd i Norge (Miljøverndepartementet 2007).

4.14 Grøntområder i byer og tettsteder (urbane økosystemer)

Natur i byområdene bidrar både til økosystemfunksjoner og menneskelig opplevelse og rekreasjon, og gir grunnlag for en lang rekke viktige økosystemtjenester. Vassdrag og trær bidrar f.eks. til den hydrologiske balansen og tar unna overskuddsvann, samtidig som de er leveområde for arter vi ønsker å ta vare på og som er viktige for folk i hverdagen. Bynaturen og parker er også viktig bl.a. for naturopplevelser i dagliglivet og for rekreasjon og aktivitet, men også unike innslag av biologisk mangfold. Slike grøntområder (urbane økosystemer) er også viktige arenaer for læring og for lokal identitet og for forståelse for natur. Med en stor og økende urban befolkning er de viktige for manges helsetilstand og opplevelse av livskvalitet.

Norge opplever også en økende urbanisering og sentralisering, og i januar 2012 bodde fire av fem mill. innbyggere i Norge i byer og tettsteder, I følge SSB kom 90 pst. av landets befolkningsvekst i 2011 i tettstedene, og Oslo og Akershus er det området som vokser og urbaniseres mest og raskest. Litt over tjue av landets rundt 950 tettsteder har 20 000 eller flere bosatte, hvor ti hadde flere enn 50 000 innbyggere og noen av byene utgjør storbyregioner.

De fleste norske byer og tettsteder har utviklet seg på steder med gunstige (naturlige) forutseninger for bosetning og ferdsel. Dette omfatter gjerne både dyrkbar mark og åpent lavland, og ofte beliggenhet ved sjø, elv eller fjord, vendt mot vannet og med åser eller fjell som rygg og ramme rundt bebyggelsen. Elver og vassdrag er ofte viktige elementer i bybildet, sammen med bl.a. turveier, skogholt, parker, løkker, parsellhager og strender. Dette innebærer at det ofte vil være krevende avveininger når byer vokser, da økt byareal kan gå ut over bl.a. dyrket mark og bymarker som har vært og ofte er viktige for byens beliggenhet.

En nærmere drøfting og vurdering av norske urbane økosystemer og økosystemtjenester blir gitt i Lindhjem og Sørheim (2012), som også inneholder en rekke referanser og eksempler. For en global gjennomgang av ulike perspektiver på urbane økosystemer og biologisk mangfold i byer kan det vises til rapporten Cities and BiodiversityOutlook som er utgitt i regi av konvensjonen om biologisk mangfold (CBD 2012a).

Urbane økosystemer er vanskelige å avgrense, men kjennetegnes generelt av bl.a. fragmentering og høy grad av dekkede overflater, dominans av enkeltarter, tendens til høyere grad av artsmangfold i forsteder sammenlignet med landlig omland (spesielt i forhold til jordbruksområder), tendens til flere fremmede arter, høyere konsentrasjon av forurensning i både luft og vann og høyere temperatur enn omgivelsene rundt (se bl.a. Goddard mfl. 2010). Det er generelt lite egnet statistikk eller studier som kan belyse status og utvikling for norske urbane økosystemer, og vurderingene her vil derfor bygge på kunnskap om enkeltkomponentene og noen mer generelle vurderinger.

Det finnes f.eks. ingen samlet statistikk som gir oversikt over status og utvikling for omfang av parker og plener, antall og typer gatetrær, vannveier og dammer osv. i norske byer. Det er imidlertid anslått at av de grønne områdene som fantes i byer og tettsteder på 1950-tallet finnes det bare 20 – 30 pst. igjen i dag19. Presset på de grønne områdene er størst i de største byene. I de siste 40 – 50 årene har belastningen på naturen nær byer og tettsteder økt og arealet som brukes til tettsteder i Norge er nesten fordoblet. Et annet utviklingstrekk er at de grønne arealene etter hvert har blitt mer parklignende20.

Urbane økosystemer er et forholdsvis nytt og bredt begrep som omfatter tilnærmet alle elementer av natur i byområder, også f.eks. folks private hager. Det finnes tilhørende begreper som har vært i bruk i mange år, f.eks. grønnstruktur21. Grønnstrukturen består bl.a. av natur- og kulturlandskapene i og rundt byer og tettsteder, som løkker, parker, skolegårder, kirkegårder, turveier, idrettsanlegg, kolonihager og private hager (Miljøverndepartementet 2002). Bekker, elver, vann og sjøområder har også stor betydning. Datagrunnlag er tilgjengelig for mange byer for å illustrere grønnstruktur visuelt, og figur 4.19 viser f.eks. et kart der ulike typer grøntareal, bynær skog og «stilleområder» er angitt for Oslo.

Kilde: Oslo kommune – gjengitt i Lindhjem og Sørheim (2012)

Det er ikke funnet noen overordnede definisjoner av «grøntareal» eller «grønnstruktur» som måles og overvåkes for norske byer. SSB har imidlertid relativt nylig gjort arbeid med å definere og måle indikatorer for rekreasjonsareal og nærturterreng22. Parker og de fleste idrettsanlegg er inkludert i begge begrepene, og det er satt kriterier for hva som regnes som «trygg tilgang», knyttet bl.a. til gode og trygge stier og veier. Tall fra 2011 viser at rundt 44 pst. av bosatte i tettsteder har trygg tilgang til nærturterreng og at rundt 43 pst. har trygg tilgang til rekreasjonsareal, og at andelen er noe høyere for barn og unge under 20 år. Det er store forskjeller når en ser på de enkelte byer og tettsteder, og i gjennomsnitt er det en tydelig sammenheng mellom tilgang og tettstedsstørrelse. I gjennomsnitt har 72 pst. av de bosatte i de minste tettstedene tilgang til nærturterreng, mens 32 pst. av de bosatte i de største tettstedene har tilgang til nærturterreng. Når det gjelder tilgang til rekreasjonsareal, er tallene 59 pst. i små tettsteder mot 36 pst. i større tettsteder.

Tall fra KOSTRA viser at leke- og rekreasjonsarealet i norske tettsteder samlet sett har gått noe ned fra 2000 til 2011, men med store variasjoner mellom byene. Gjennomsnittet lå på 17 dekar pr. 1000 innbyggere i 2011, og i de 13 største byene lå gjennomsnittet noe lavere på 14 dekar pr. 1000 innbyggere. Tallene viser ingen klar sammenheng mellom hvor tett byen er og størrelsen på slike areal, og dette kan tyde på at mange av de tettest utbygde kommunene mer bevisst sikrer sine grøntområder (Miljøverndepartementet 2012a).

Tilgjengelige grøntarealer blir som nevnt redusert over tid i norske byer og tettsteder (se f.eks. Thoren og Aradi (2010) om endringer i grønnstrukturen i Stor-Oslo og Engelien mfl. (2005) om rekreasjonsarealer og nærturterreng nedbygd i Oslo og Bergen). Dette skyldes at aktuelle arealer blir nedbygd til andre formål, og denne omdisponeringen blir ikke kompensert av nye grøntarealer, figur 4.20 viser rekreasjonsarealer og nærturterreng nedbygd i Oslo i perioden 1999 – 2004. Norske byer opplever også en generell fortetting (se bl.a. Haagensen 2011).

Kilde: Engelien mfl. (2005) – gjengitt i Lindhjem og Sørheim (2012)

Byer vil også inneholde det som kan kalles grønn, blå, blågrønn og grå infrastruktur, henholdsvis grøntanlegg (eksempelvis parker, private hager, trær i byen eller grønne tak der det er anlagt hage), vannforekomster som bekker og dammer, vassdrag og vassdragenes omgivelser, og grå arealer som veier og parkeringsplasser. Fordelingen av infrastruktur er viktig for byens evne til å håndtere klimaendringer. Et eksempel på dette er utviklingen av bærekraftige urbane avløpssystemer, som bruker naturlige systemer for å håndtere avrenning av overflatevann i byer. Dette kan omfatte både utnyttelse av eksisterende økosystemer og restaurering for å få tilbake ulike egenskaper ved mer naturlige systemer. Bruk av naturlige økosystemer på denne måten kan også gi fordeler i form av rekreasjon og opplevelse og/eller viktige leveområder for arter og naturtyper.

Byer er sterkt menneskeskapte deler av omkringliggende økosystemer med meget redusert biologisk kvalitet når det gjelder uberørt natur, men urbane områder har likevel ofte et overraskende høyt antall arter av enkelte artsgrupper. Isolert sett er artsmangfoldet gjerne høyest i middels urbaniserte områder, og synkende med økende grad av by-struktur (se bl.a. Gómez-Baggethun og Barton 2013). En nærmere omtale av biologisk mangfold i norske byer blir gitt bl.a. i Bevanger mfl. (2005). Betydningen av biologisk mangfold vil variere med ulike typer økosystemtjenester, og f.eks. vil et nærmest monokulturelt grøntområde fortsatt kunne gi viktige vannstrømsregulerings- og rekreasjonstjenester selv om det kan regnes som en «biologisk ørken».

Det finnes en del tilfeller hvor naturområder i eller nær byer kan være viktige for bestemte arter og naturtyper og hvor bevaringstiltak er aktuelle, f.eks. i form av vernede våtmarker. Den norske rødlista over truede arter viser også at et stort antall arter finnes nær eller innenfor norske bygrenser, bl.a. fordi mange store norske byer ligger ved kysten (Kålås mfl. 2010a). Indre Oslofjord er f.eks. et av de mest artsrike områdene i Norge. Alle de ti største byene i Norge har kartlagt sitt biologiske mangfold, og bruker dette sammen med bl.a. kart over grøntarealer i sin byplanlegging.

Veksten i norske byer kombinert med økt konsentrasjon av utbyggingen i byggesonen har ført til stort press på arealene både i sentrum og randsonene. Veksten er ventet å fortsette, og dette øker faren for nedbygging og oppsplitting av naturområder og grønnstrukturer som er viktige både for ulike økosystemtjenester og for dyre- og planteliv. I tillegg til utbygging og bruksendringer er klimaendringer (med bl.a. økte nedbørsmengder og mer ekstremvær), skadelige fremmede arter og forurensning faktorer som påvirker urbane økosystemers evne til å levere ulike økosystemtjenester.

4.15 Utvalgets vurderinger og konklusjoner

4.15.1 Gjennomgående god tilstand i økosystemene, men flere bekymringsfulle utviklingstrekk

Gjennomgangen over viser at et rikt naturmangfold er avgjørende for å opprettholde velfungerende økosystemer og økologiske prosesser, og at friske økosystemer utgjør viktige bærebjelker for menneskets livsgrunnlag, økonomi og velferd. Utvalget finner at norske økosystemer generelt har en tilstand som setter dem i stand til å levere en rekke økosystemtjenester, men ser også at det er utfordringer knyttet til bl.a. bevaring av biologisk mangfold og til å opprettholde økosystemenes kvalitet. Omtalen over viser også at norske økosystemer utsettes for en rekke påvirkningsfaktorer, hvor arealinngrep og arealbruksendringer står særlig sentralt og hvor det er økende utfordringer knyttet til klimaendringer og havforsuring.

Svært forenklet mener vi tilstanden kan oppsummeres som i tabell 4.5 under. Her presenterer vi for hvert økosystem naturindeksverdien (der den er utarbeidet), og utvalgets overordnede vurdering av tilstand og evne til å levere økosystemtjenester, viktige påvirkningsfaktorer og aktuelle utviklingstrekk. Utvalgets vurderinger av økosystemenes tilstand bygger på det kunnskapsgrunnlaget som er brukt i arbeidet med naturindeksen (Nybø 2010), rødlistene for arter og naturtyper (Kålås mfl. 2010a og Lindgaard og Henriksen 2011), kunnskap om påvirkninger på økosystemene (Kålås mfl. 2010b), samt andre kilder til informasjon om tilstanden for biologisk mangfold i norske økosystemer. En helhetsvurdering av ulike kunnskapskilder ligger til grunn for de overordnede vurderingene. Vurderingene er dermed subjektive, men representerer vårt beste skjønn. Det vil nødvendigvis være en rekke forhold en slik tabell ikke fanger opp, da dette dekker svært bredt og da datagrunnlaget er utilstrekkelig. Vi understreker også at det vil ligge betydelige regionale og lokale forskjeller bak en slik oversikt, f.eks. for de ulike norske havområdene, våtmarker og for ulike norske skogtyper.

4.15.2 Stort behov for mer kunnskap om norske økosystemer

For å bevare naturmangfoldet, sikre velfungerende økosystemer og dermed opprettholde leveransen av økosystemtjenester, er det viktig med bedre kunnskap om tilstanden for naturmangfoldet og dets påvirkningsfaktorer, og om trender i økologiske prosesser.

Kunnskapen om tilstanden for biologisk mangfold i ulike økosystemer, bygger i stor grad på naturindeksen og rødlistene for arter og naturtyper. Både rødlistene og naturindeksen baserer seg på kunnskap om endringer i bestander til arter og naturtyper over tid. Med unntak for kommersielt viktige arter og enkelte truede eller karismatiske arter er det svak kunnskapsstatus og mangel på kunnskap knyttet til bestandsutvikling. Kartlegging og overvåking av arter på lavere trofiske nivåene er liten i alle økosystemer. Også når det gjelder endringer og endringer i areal av ulike økosystemer er det behov for flere data. For flere typer landøkosystemer mangler det nasjonal kartlegging og oppdatering av arealendringer og arealbruksendringer over tid. Sammen med kunnskap om endringer i bestander, er kunnskap om arealer av ulike økosystemer og naturtyper bl.a. viktig for at Norge skal kunne utvikle regnskap for økosystemtjenester. Dette kommer vi nærmere tilbake til i kapittel 11. Med de nye europeiske miljøovervåkingssatellittene som nå tas i bruk åpner det seg helt nye muligheter for detaljert overvåking av arealbruksendringer som bebyggelse, vannløpsendringer, hogst, tilplanting og endring av skogstyper. I stor grad kan også disse fjernmålingsmetodene brukes til å overvåke vannkvalitetsendringer og vannføring. Dette må imidlertid kombineres med bakkeregistreringer, spesielt når det gjelder mangfold.

Videre er det prioritet én å opprettholde og forbedre de overvåkingssystemene som er på plass. For noen økosystemer og flere typer påvirkningsfaktorer finnes langtids overvåkingsserier (f.eks. kystovervåkingsprogrammet, landskogtakseringen, program for terrestrisk naturovervåking, overvåking knyttet til vanndirektivet, overvåking av sur nedbør i ferskvann og overvåking av kommersielle marine fiskebestander) som etter hvert har vist seg uvurderlige for å fastlå om det foregår reelle endringer, samt å skille naturlig dynamikk fra menneskeskapte endringer.

Blant landøkosystemene er trolig kunnskapsnivået og overvåkingssystemene dårligst for våtmarker og åpent lavland (semi-naturlig kulturmark og naturlig åpne arealer). Samtidig er disse økosystemene utsatt for store negative endringer. For produktiv skog er overvåkingssystemene relativt gode, men siden naturindeksen har en lav verdi bør kunnskapsinnsamlingen styrkes her. For fjelløkosystemer bør overvåking styrkes særlig av arealinngrep (hyttebyer, anlegg, hugst og andre inngrep), endring av skoggrense, karakterarter der Norge har et spesielt forvaltningsansvar (villrein, fjellrev, snøugle, fjellrype), samt smågnagere som er «motoren» i fjelløkosystemet. På arealsiden vil igjen fjernmålingsdata fra miljøsatelitter være et effektivt og rimelig verktøy for å overvåke slike endringer.

På tross av betydelig innsats innen havforskning, er kunnskapen om de marine økosystemene mangelfull sammenlignet med områdene på fastlandet. Dette har sammenheng med at områdene er store, klimatisk krevende og vanskelig tilgjengelige, samt at undersøkelser under vann av åpenbare grunner er mer utfordrende enn på land. Det pågår imidlertid kartlegging av naturtyper både i kystsonen og på kontinentalsokkelen, men det vil ta mange år å oppnå en tilfredsstillende dekning. Det foregår noe overvåking av bestandsutvikling for planteplankton, dyreplankton, fastsittende alger og bunnlevende invertebrater, men denne bør systematiseres og standardiseres. Samtidig er kunnskapen om lavere organismer spesielt viktig fordi disse utgjør de støttende og regulerende tjenestene som er forutsetningen for både forsynende tjenester og for opplevelses- og kunnskapstjenester (kulturelle tjenester). Som et eksempel er noen sentrale arter av planteplankton avgjørende for karbonopptak og produksjon oppover i næringskjeden, og 3 – 4 arter av dyreplankton (hoppekreps) er nøkkelarter for fisk og sjøfugl. Både varmere og surere vann truer nå disse essensielle økosystemtjenestene i nordlige havområder. Satelittdata kan også gi viktig informasjon her, spesielt når det gjelder mengden planteplankton i ulike havområder.

Det er også store kunnskapsbehov for de polare økosystemene, og her vil effekter av klimaendringer være særlig sentralt. Dette omfatter bl.a. effekter av klimatiske endringer på nøkkelarter i økosystemene og effekten av forsuring på marine økosystemer, samt klimaendringer og tilknyttede effekter av miljøgifter. Det er også viktig med økt kunnskap om effekten av petroleumsrelatert virksomhet, bl.a. om sensitiviteten til arktiske økosystem for petroleumsrelatert forurensning, særlig i isfylte farvann.

For alle disse systemene foregår det overvåking i noen grad, noen steder med lange tidsserier, noen med korte. Det er også forskningsprosjekter som gir verdifull informasjon om økosystemtjenester, men ofte er ikke dette systematisert kunnskap som kan brukes til en vurdering av endringer i økosystemtjenester. Samtidig er det åpenbart at ikke alt kan kartlegges og overvåkes i ethvert økosystem til enhver tid, og dermed blir overvåkingsverktøy som satelittbasert fjernmåling og utvalgte indikatorer sentrale virkemidler.

Det er behov for å forstå, så langt som mulig, hvordan den samlede belastingen fra naturinngrep, arealbruksendringer, klimaendringer, fremmede organismer, forurensing og annen menneskelig aktivitet påvirker og kan påvirke økosystemene. Naturmangfoldlovens § 10 fastsetter f.eks. at en påvirkning av et økosystem skal vurderes ut fra den samlede belastning økosystemet er eller vil bli utsatt for. Dette er en stor utfordring i utbyggingssaker og større inngrepssaker. For å operasjonalisere dette må miljøforvaltningen gjøres i stand til å konkretisere og dokumentere samlet belastning. Det vil kreve mer forskningsbasert kunnskap om sammenhenger mellom påvirkning og effekter, og ikke minst er det et metodisk spørsmål hvordan en med rimelig grad av sikkerhet skal kunne forutsi virkninger av inngrep og påvirkning på naturen og økosystemene. Styrket forståelse av økosystemenes sårbarhet og robusthet mot endringer (resiliens) står sentralt her.

Det bør iverksettes større tematiske satsinger innenfor forskning og ikke minst overvåking for å styrke kunnskapsgrunnlaget for de tre viktigste påvirkningsfaktorene knyttet til biologisk mangfold (og økosystemtjenester); arealendringer, arealbruksendringer og klimaendringer. Dette omfatter både behov for mer kunnskap om hvilke endringer som finner sted og hva de fører til, og om hvilke drivkrefter som ligger bak de mest sentrale påvirkningsfaktorene. Det blir da nødvendig også med mer samfunnsfaglige innsikter, bl.a. knyttet til sektorvise vurderinger og samfunnsøkonomiske sammenhenger, og til å forstå sentrale internasjonale utviklingstrekk. Et kunnskapsområde som er spesielt viktig for både arealendringer, arealbruksendringer og klimaendringer er overlevelse og dynamikk hos små fragmenterte (og isolerte) populasjoner, og genetiske og økologiske faktorer som påvirker slike populasjoner. Fragmenterte og isolerte populasjoner med lavt individantall og ofte redusert genetisk variasjon er spesielt sårbare for innavl og utdøing over tid. Forvaltningen av slike populasjoner, og kunnskap om hvordan man skal lykkes med forvaltningen, blir i fremtiden viktig for å bevare naturmangfold (og dermed økosystemtjenester) etter hvert som klimaet endrer seg og mer areal blir utnyttet av menneskelig aktivitet. Det er også behov for økt kunnskap om taksonomiske grupper og økosystemenes sammensetning, særlig for lavere organismer, og om det genetiske mangfoldet i norske økosystemer.

Klima er kanskje den viktigste påvirkningsfaktoren for strukturering av biomer, naturtyper og arter globalt, og klimaet har stor innvirkning på naturtyper og arter også på liten skala. Samfunnet trenger god kunnskap om hvordan klimaendringene som pågår nå og vil pågå i overskuelig fremtid, endrer forutsetninger for naturmangfold og økosystemtjenester.

Som omtalt over spiller økosystemene en avgjørende rolle i å motvirke klimaendringer (gjennom opptak av karbon fra atmosfæren), dempe effektene av dem (f.eks. redusere avrenning, dempe flom) og å sikre menneskenes livsgrunnlag (f.eks. matproduksjon, rent vann, nye medisiner). Et vidt perspektiv som fokuserer på hvordan økosystemer bør forvaltes/bevares for å levere økosystemtjenester som karbonlagring og flomdemping i et endret klima, reiser imidlertid mange problemstillinger som må belyses gjennom forskning og overvåking i ulike økosystemer og regioner. Sentralt er spørsmålet om hvordan man gjennom (god) forvaltning av økosystemene kan motvirke klimaendringer og øke samfunnets motstandskraft mot klimaendringer. Målet om å utvikle tiltak som er «vinn-vinn» med hensyn til å motvirke klimaendringer og bevare naturmangfoldet innenfor en helhetlig tilpasningsstrategi til klimaendringer, står sentralt, men krever belysing av synergier og avveininger av ulike hensyn.

Debatten rundt effektene av økt satsing på bioenergi, utplanting av skog og økt avvirkning i norske skoger (som klimatiltak) illustrerer nødvendigheten av en bedre forståelse av effekter på naturmangfold, økosystemtjenester og karbonbalanse av mulige og/eller foreslåtte klimatiltak og om disse foreslåtte klimatiltakene faktisk gir et positivt bidrag til klimaregulering. Mulige tiltak for å påvirke økosystemene i stor skala (geo-engineering), bl.a. i havområdene, illustrere også dette behovet.

Det er stort behov for å øke kunnskapen om sammenhengen mellom det biologiske mangfoldet og produksjon av økosystemtjenester (se figur 4.1 og kapittel 4.2). Forståelsen av disse sammenhengene er fremdeles meget mangelfull. Det vil også være kunnskapsbehov knyttet til hvilke synergier som er mulige mellom ulike økosystemtjenester gitt ulike økosystemtilstander, og tilsvarende hvilke avveininger som kan og vil være nødvendige mellom dem. Noe av dette vil vi komme tilbake til i kapittel 5. Videre er tradisjonell og lokal kunnskap om biologisk mangfold, økosystemer og økosystemtjenester en viktig kilde til forståelse av hvordan vi skal forvalte jordkloden på en best mulig måte. Per i dag mangler det gode vitenskapelige metoder for å integrere tradisjonell kunnskap inn i en vitenskapelig kontekst. Metoder for dette bør utvikles.

Med de store utfordringene som er knyttet til hvordan arter og økosystemer påvirkes av mange og store menneskeskapte påvirkningsfaktorer, er det helt nødvendig å etablere og opprettholde eksisterende overvåking. Overvåking knyttet til planter og lavere trofiske nivåer (invertebrater) bør styrkes, da disse funksjonelle gruppene er helt essensielle spesielt for grunnleggende livsprosesser og for en rekke regulerende tjenester.

4.16 Utvalgets anbefalinger

I dette kapitlet har vi gått gjennom tilstand og utvikling for norske økosystemer. Vi har konkludert med at tilstanden gjennomgående er god, men at økosystemene utsettes for et stadig økende press, bl.a. gjennom nedbygging av arealer, klimaendringer, forurensning og fremmede arter, og at det er store utfordringer på enkelte områder. Vi vil i neste kapittel komme tilbake til hvordan dette kan påvirke norske økosystemtjenester. I Del III skal vi gjennomgå og vurdere ulike metoder for å synliggjøre verdier av økosystemene (og tjenestene) bedre i samfunnsplanleggingen. I Del IV går vi gjennom og vurderer om verdiene av økosystemene (og tjenestene) er tilstrekkelig reflektert når bedrifter og forbrukere tar beslutninger som vil skape press på økosystemene. Utvalgets anbefalinger med hensyn til synliggjøring av økosystemverdier og forvaltning av økosystemer følger med andre ord i Delene III og IV.

Vi har også konkludert med at vår kunnskap om tilstanden og sammenhengene i naturen fremdeles er svært mangelfull, og at dette representerer et betydelig forskningsbehov. Vi har særlig pekt på kunnskapsbehov knyttet til det vi mener er sentrale økologiske problemstillinger, men viser til at det også er et stort behov for bedre forståelse av drivkreftene som ligger bak de mest dominerende påvirkningsfaktorene.

På grunnlag av diskusjonen foran har utvalget følgende anbefalinger:

• Overvåkingen av norske økosystemer, bestander og arter bør styrkes for å kunne identifisere endringer i økosystemene og for å kunne sikre et bedre faglig grunnlag for å vurdere utviklingen og mulige tiltak. Det er særlig viktig at det etableres overvåking av økosystemer som i dag ikke blir overvåket. Utvalget vil spesielt peke på følgende overvåkingsbehov:

  • Gode tidsserier er viktige, og overvåkingsopplegg som kan gi slike tidsserier bør sikres og videreføres der det er aktuelt.

  • Økosystemene kystsone, åpent lavland og våtmarker anses for å ha de mest mangelfulle overvåkingssystemene. Videre er overvåkingen av biologisk mangfold i havmiljøet for liten i forhold til havområdenes volum og areal.

  • Generelt er overvåkingen av grunnleggende livsprosesser og arter som ikke høstes i dag mangelfull og bør styrkes.

  • Det er viktig å overvåke økologisk infrastruktur dvs. forbindelsene mellom (verdifulle) habitater i ulike økosystemer.

  • Nasjonal overvåking av arealbruksendringer og arealendringer er for dårlig utbygd. I Norge er dette den viktigste påvirkningsfaktoren på landøkosystemer, og det er her utfordringene knyttet til å gjøre avveininger mellom ulike økosystemtjenester er størst.

• Vår kunnskap om norske økosystemer bør styrkes. Vi ser spesielt behov for økt kunnskap om følgende forhold:

  • Marine økosystemer, særlig om økosystemsammenhenger (inkludert lavere trofiske nivå).

  • Jord, og betydningen av biologiske prosesser i jord som grunnleggende livsprosess.

  • Arktiske økosystemer, hvor effekter av klimaendringer, havforsuring og miljøgifter vil være særlig sentralt.

  • Økosystemer i åpent lavland, og betydningen av skjøtsel for å opprettholde biologisk mangfold som grunnlag for økosystemtjenester.

  • Samlet belasting fra arealendringer, arealbruksendringer, klimaendringer, fremmede organismer, forurensing, overbeskatning og annen menneskelig aktivitet på arter, bestander og økosystemer.

  • Overlevelse og dynamikk hos små fragmenterte (og isolerte) populasjoner, og behovet for økologisk infrastruktur.

  • Betydning av biologisk mangfold for å opprettholde økosystemfunksjonene over tid.

  • Hvordan klimaendringene vil endre forutsetninger for naturmangfold og økosystemtjenester, og økosystemenes betydning for klimatilpasning.

  • Virkninger av aktuelle klimatiltak på økosystemene, herunder bioenergi og skogbrukstiltak og ulike former for geo-engineering.23

• Kunnskapen om betydningen av sentrale drivkrefter, påvirkningsfaktorer (spesielt arealendringer og arealbruksendringer) og utviklingen i ulike sektorer bør bedres. Påvirkningen på økosystemene fra transportsektoren, energisektoren og befolkningsvekst og utviklingspress i og rundt de store byene er aktuelle temaer.

• Samfunnsfaglige analyser av de grunnleggende drivkreftene bak sentrale påvirkningsfaktorer mot norske økosystemer er viktige, bl.a. for å gi en styrket forståelse av mer underliggende forhold. Dette inkluderer også bedret forståelse av forhold mellom mål, tiltak og virkemidler og hvordan ulike aktører reagerer på virkemidler av ulike slag.

• Det er behov for økt innsikt i erfaringsbasert kunnskap om økosystemene.

5 Status og utviklingstrekk for norske økosystemtjenester

I dette kapitlet vil vi først vurdere ulike sider ved kategorisering av økosystemtjenester, basert bl.a. på etablerte internasjonale og faglige referanser. Vi vurderer deretter tilstand og utviklingstrekk for norske økosystemtjenester med utgangspunkt i kategoriene grunnleggende livsprosesser (økosystemfunksjoner/støttende tjenester), forsynende tjenester, regulerende tjenester og kunnskaps- og opplevelsestjenester (kulturelle tjenester). Kapitlet avsluttes med utvalgets vurderinger av kunnskapsbehovet om norske økosystemtjenester og våre anbefalinger for videre kunnskapsutvikling.

5.1 Kategorisering av norske økosystemtjenester

Utviklingen av økosystemtjenestetilnærmingen har gitt grunnlag for en rekke forslag til kategorisering (gruppering og klassifisering) av disse. Før vi presenterer de kategoriene vi har valgt for gjennomgangen av norske økosystemtjenester, gir vi en kort omtale av en del sentrale internasjonale og faglige referanser for dette arbeidet, og vi går inn på noen faglige og praktiske utfordringer knyttet til slik klassifisering og gruppering.

5.1.1 Aktuelle referanser for kategorisering

Internasjonale referanser

Millennium Ecosystem Assessment er fortsatt en sentral referanse for klassifisering og gruppering av økosystemtjenester (MA 2005a), med sine fire hovedkategorier forsynende (produserende), regulerende, støttende og kulturelle tjenester. De kategoriene MA benytter kan være nyttige spesielt for å formidle og illustrere de mange typer tjenester vi får fra naturen, men det blir også påpekt at de er mindre anvendbare f.eks. for verdsetting og miljøregnskap. Det MA kaller støttende tjenester har derfor f.eks. TEEB (2010a) betraktet som «mellomtjenester» og som økosystemstrukturer/-prosesser og økologiske funksjoner, bl.a. for å kunne ha et større fokus på «produktfunksjonen» som understøtter («produserer») tjenestene.

Det har de siste årene vært arbeidet med å utvikle et felles internasjonalt kategoriseringssystem for økosystemtjenester (CICES)24. Arbeidet med CICES reflekterer en rekke aktuelle utfordringer, og systemet kan bli viktig for Norge som en kommende europeisk og kanskje også internasjonal standard for kategorisering av økosystemtjenester. Arbeidet blir gjort i regi av det europeiske miljøbyrået (EEA), i samarbeid med bl.a. FNs arbeid med eksperimentelle økosystemregnskap (SEEA, jf. kapittel 11.2) og EUs arbeidsgruppe for økosystemvurderinger og økosystemtjenester (MAES).

Det opprinnelige målet med CICES var hovedsakelig å lage et system som var egnet for miljøregnskap og verdsetting, men målet er nå at systemet også skal kunne brukes mer generelt for gruppering og vurdering av økosystemtjenester. Systemet skal være fleksibelt og kunne tilpasses ulike formål og nasjonale forhold, og det skal kunne brukes til å se både på økosystemtilstand og på økosystemtjenester. Mer informasjon om tankegangen bak CICES finnes i Haines-Young og Potschin (2011), og det siste kategoriseringsforslaget for CICES finnes i Haines-Young og Potschin (2013). Vi vil under komme tilbake til en del utfordringer knyttet til kategorisering, og det bør nevnes at disse også reflekteres i arbeidet med CICES.

CICES ser på økosystemtjenester som bidrag fra økosystemene til menneskelig velferd, med særlig fokus på sluttvarer og -tjenester (outputs) som nyttiggjøres direkte av mennesker. CICES inkluderer derfor færre av MAs støttende tjenester og indirekte bidrag til menneskers nytte, men dekker en del av disse som regulerings- og vedlikeholdstjenester. Systemet skal være i tråd med rammeverket som utvikles for FNs eksperimentelle økosystemregnskap (SEEA), og skal gjøre det mulig å bygge ulike systemer på de samme grunnprinsippene og med de samme hovedkategoriene som MA og TEEB.

Tabell 5.1 viser hovedtrekkene i klassifiseringene i de tre mest relevante internasjonale referansene slik de brukes i dag, det vil si MA, TEEB og CICES.

Faglige referanser og eksempler fra andre land

Det finnes en rekke aktuelle faglige referanser for kategorisering av økosystemtjenester, og også en del eksempler på forslag i andre land. Mange av disse er basert på MA eller TEEB, men med forslag til justeringer og/eller mer lokale tilpasninger. En tidlig og toneangivende referanse er Groot mfl. (2002), som ser på hvordan varer og tjenester basert på økosystemer bidrar til ulike funksjoner (regulering, habitat, produksjon og informasjon). Noen referanser (bl.a. UK NEA 2011b) bruker en inndeling mellom direkte og indirekte økosystemtjenester, bl.a. for å kunne vise økologiske sammenhenger og for å unngå dobbeltelling i miljøregnskap og verdsetting. En slik tilnærming finnes f.eks. hos Balmford mfl. (2011), som presenterer et oppsett med underliggende økosystemprosesser, nyttige økosystemprosesser og økosystemnytte, altså et oppsett som ikke bruker selve tjenestebegrepet. For en oversikt over alternative tilnærminger viser vi til Haines-Young og Potschin (2009), Weber (2011) og Nahlik mfl. (2012).

Det vi kjenner til av klassifiseringer og grupperinger i andre land bygger i meget stor grad på de internasjonale referansene MA, TEEB og CICES, og utfordringene det vises til er mange av de som vi diskuterer under. Aktuelle eksempler er bl.a. inndelingen som er gjort for Storbritannia (UK NEA 2011b) og forslag som er laget for EU (Maes mfl. 2013), Sverige (Naturvårdsverket 2012) og provinsen South East Queensland i Australia (Maynard mfl. 2010). Den nordiske TEEB-studien (Kettunen mfl. 2012) inneholder et forslag til kategorisering som bygger både på MA (2005a) og på TEEB (2010a), og som legger særlig vekt på å få med tjenester som er viktige for de nordiske land.

5.1.2 Aktuelle problemstillinger ved kategorisering

Det er hensiktsmessig å forsøke å tilpasse klassifiseringen og grupperingen av økosystemtjenester til formål og til aktuelle bruksområder. De ulike systemene og tilnærmingene har slik sett ulike styrker og svakheter. Bruksområdene kan f.eks. omfatte (se f.eks. Fisher mfl. 2009) forståelse og undervisning, bruk av kostnads-/nytteanalyser som verktøy for bedre miljøbeslutninger, landskapsforvaltning, og velferds- og fordelingsaspekter i offentlig politikk. Fordi bruksområdene varierer så mye vil det være nødvendig med kompromisser og ulike tilnærminger både i praktisk anvendelse og når det gjelder kategoriseringen i seg selv. Lamarque mfl. (2011) viser f.eks. til at en bred og enkel tilnærming kan være påkrevd for kommunikasjon til et større publikum og som grunnlag for generell politikk, mens klarere definerte tilnærminger kan være påkrevd for forskning og for målrettet forvaltning gjennom bl.a. økosystemstudier og miljøregnskap.

MAs kategorisering gir et bredt og systematisk grunnlag for å presentere og vurdere ulike typer tjenester, mens TEEBs og CICES’ tilnærminger kan danne et bedre utgangspunkt for å se trinnvis på sammenhengen mellom økosystemer og nytteverdiene menneskene får. Det er mye som foregår før en økosystemtjeneste er levert og før mennesker kan ha nytte av den, og TEEB og CICES viser mer eksplisitt sammenhengen mellom økosystemer og menneskenes velferd enn MA.

Et klarere skille mellom økologiske funksjoner, deres direkte og indirekte bidrag til menneskelig velferd (økosystemtjenester) og velferden som de frembringer (fordeler) reduserer også problemene med dobbelttelling som kan oppstå fordi noen tjenester er tilførsler til produksjonen av ytterligere tjenester (se f.eks. Boyd og Banzhaf 2007, Wallace 2008, Costanza 2008, Fisher mfl. 2009 og TEEB 2010a). Det er imidlertid svært krevende å lage et klassifiseringssystem som helt unngår muligheten for dobbelttelling, fordi en del regulerings- og vedlikeholdstjenester både er tjenester i seg selv og underlag for en rekke forsynende tjenester. Dette må det tas hensyn til ved økonomisk verdsetting og miljøregnskap uavhengig av hvilken gruppering som velges. I FNs forslag til eksperimentelle økosystemregnskap (omtales i kapittel 11.2) beskrives to typer strømmer av økosystemtjenester – innen et område (intra-økosystemstrømmer) og mellom to områder (inter-økosystemstrømmer). Dette kan tydeliggjøre strømmer av økosystemtjenestene på lavere romlig skala og dermed bidra til å unngå dobbelttelling (Eigenraam mfl. 2013).

Det vil også være en rekke problemstillinger som må vurderes for praktisk talt alle tilnærminger, og de viktigste blir diskutert under.

Underliggende økologiske forhold – prosesser eller tjenester?

De fleste sentrale referanser understreker at det er viktig å synliggjøre de mer «fundamentale livstjenestene», og på en systematisk måte få fram hvilke roller de spiller og hvordan de er viktige og noen ganger kritiske for en rekke tjenester. TEEB gjør dette ved å vise til underliggende økologiske forhold som «sentrale økosystemfunksjoner», mens MA velger å synliggjøre disse som «støttende tjenester» i selve kategoriseringen. Den britiske økosystemstudien (UK NEA 2011b) omtaler støttende tjenester som mellomtjenester, og det redegjøres for ulike økosystemprosesser hvor bl.a. biologisk mangfold inngår. CICES har vurdert ulike løsninger, herunder en bredere tolkning av regulerings- og vedlikeholdstjenester enn den som ligger i MA.

Utvalget mener det er viktig å synliggjøre og presentere de underliggende økologiske funksjonene, bl.a. fordi det er viktig å få fram livsnødvendige (og uerstattelige) økologiske sammenhenger og fordi vi ikke må miste av syne det forvaltningsarbeidet som må inn for å sikre de nødvendige støttetjenestene. Vi ser at det kan være utfordringer knyttet til å presentere disse som tjenester på linje med de andre kategoriene, men ser også at formidling kan styrkes ved å bygge videre på etablerte begreper og at norsk arbeid bør kunne kobles mot internasjonale referanser.

På bakgrunn av dette bruker vi en bred inngang til slike underliggende økologiske funksjoner, hvor vi velger å kategorisere dette som «grunnleggende livsprosesser (støttende tjenester)», og hvor vi velger å presentere denne kategorien først for å vise at de utgjør et grunnlag for de øvrige tjenestekategoriene. Dette kan også omtales som økosystemfunksjoner.

Abiotiske elementer i økosystemene

De fleste definisjoner og grupperinger av økosystemtjenester fokuserer på betydningen av biotiske (levende) elementer og levende organismer (biologisk mangfold). MA har f.eks. som utgangspunkt at det er biologiske elementer som underbygger økosystemtjenestene (og at tjenestene er fundamentalt avhengige av biologisk mangfold), selv om de i liten grad eksplisitt omtaler grensedragningen mot de abiotiske (ikke-levende) elementene. Noen peker også på behovet for å foreta noen avgrensninger for å kunne fokusere på utvalgte problemstillinger, knyttet f.eks. til spesifikke trusler, og til at det vil være begrenset rom for substitusjon mellom abiotiske ressurser og økosystemtjenester (se f.eks. Brouwer mfl. 2013).

Det finnes noen referanser som inkludererenergi blant de forsynende tjenestene der bioenergi, abiotisk fornybar energi, og noen ganger også areal til transport, er tatt med som tjeneste (se f.eks. Naturvårdsverket 2008 og 2009, Magnussen mfl. 2012a og Armstrong mfl. 2012a). Flere referanser viser imidlertid til at abiotisk fornybar energi hører hjemme i et miljøregnskapsrammeverk, i likhet med mineralressurser, men ikke bør anses som en økosystemtjeneste.

Utvalget mener at det i de fleste sammenhenger vil være hensiktsmessig å begrense bruken av økosystemtjenestetilnærmingen til tjenester som bygger på biotiske elementer. Dette innebærer at rene abiotiske ressurser som olje, gass, grus, mineralressurser med mer holdes utenfor. Derimot hører en rekke abiotiske ressurser til under økosystemer, og dermed økosystemtjenester, i den forstand at de står i et direkte samspill med biotiske elementer, og dels er en forutsetning for disse. Dette gjelder f.eks. gasser (som O₂, CO₂ og N₂), mineraler og næringssalter (nitrogen, fosfor, jern, silikat, kalsium) og vann. Denne tankegangen reflekteres også i den gjeldende versjonen av CICES (Haines-Young og Potschin 2013), i den britiske økosystemstudien (UK NEA 2011b), i den svenske forstudien (Naturvårdsverket 2012) og i rammeverket for FNs eksperimentelle økosystemregnskap (United Nations Statistics Division 2013). Dette innebærer bl.a. at ulike mer fysiske prosesser, f.eks. vind- og vannkraft25, værsystemer og mer grunnleggende forhold i vannkretsløpet ikke blir omfattet av begrepet. Videre vil ikke-fornybare ressurser (f.eks. mineraler og fossile brensel) holdes utenfor, og likeså bruk av økosystemene som ikke omfatter biotiske faktorer (f.eks. bruk av sjøareal som transportvei).

Utvalget understreker at det i praksis vil være nødvendig å se økosystemtjenester i sammenheng med andre viktige natur- og miljøressurser. Dette omfatter både hvordan mennesker har nytte av de ulike komponentene i samspill (se f.eks. Cooter mfl. 2013 for en omtale av atmosfærens betydning for økosystemtjenester) og hvordan utnyttelse av de abiotiske ressursene kan påvirke økosystemene og deres evne til å levere økosystemtjenester (f.eks. virkninger av vannkraft på norske vassdrag og petroleumsvirksomheten på norske fiskerier). Det kan her nevnes at det mer detaljerte oppsettet i forslaget til CICES (Haines-Young og Potschin 2013) inneholder en mulig tilleggsklassifisering for «abiotiske outputs fra naturlige systemer». Denne muligheten bør også holdes åpen og vurderes i en norsk sammenheng. Det kan også vises til hvordan samlet norsk natur- og miljøkapital inneholder både biotiske og abiotiske forhold, og kan kategoriseres som fornybare og betinget fornybare naturressurser, ikke-fornybare naturressurser og øvrige økosystemtjenester (Lindholt og Kolshus 2012).

Vi har på linje med MA, TEEB og CICES valgt å inkludere ferskvann som en forsyningstjeneste, men ser at det kan diskuteres om forsyning av ferskvann som sådan heller burde behandles som en viktig abiotisk ressurs og som en grunnleggende forutsetning for liv (se f.eks. Haines-Young og Potschin 2013). Vi finner imidlertid at selv om abiotiske ressurser generelt holdes utenfor økosystemtjenestebegrepet (f.eks. olje, gass og mineralressurser), så er vann en annen kategori av abiotiske ressurs som både inngår i organismer og er kritisk som næringsmiddel. Vi kommer under også tilbake til økosystemenes betydning for vannsyklusen i omtalen av grunnleggende livsprosesser og til økosystemenes betydning for vannstrømsregulering og vannrensing i omtalen av regulerende tjenester.

Biologisk mangfold og resiliens

Biologisk mangfold kan som nevnt i kapittel 2 håndteres både som økosystemstruktur (ved å regulere økosystemprosesser), som økosystemtjeneste og som nytteverdi. Det har etter MA blitt en økt forståelse av og et økt fokus på økosystemenes resiliens og økosystemenes betydning for mer samfunnsmessig og sosio-økologisk resiliens. Økosystemer er generelt i en dynamisk likevekt, det vil si at de kan variere, men da omkring et likevektspunkt. For eksempel vil et økosystem variere gjennom sesongen, men det vil være et gjentakende mønster. Begrepet resiliens ble innført av Holling i 1973, for å beskrive (sosiale og økologiske) systemers evne til å motstå varige endringer og til å svinge tilbake til utgangspunktet etter en endring (se f. eks. Folke mfl. 2004 og Folke 2006). Ved større endringer eller vedvarende stress kan imidlertid systemer passere en terskel (ofte kalt vippepunkt) og gå over i en annen type likevektstilstand (se figur 2.4).

Biologisk mangfold og resiliens er viktige egenskaper ved økosystemene, som i liten grad er eksplisitt løftet fram som tjeneste i de internasjonale referansene nevnt over. Den nordiske TEEB-studien (Kettunen mfl. 2012) trekker imidlertid fram både »(vedlikehold av) stabilitet og resiliens av økosystemene» og «vedlikehold og beskyttelse av biologisk mangfold» som støttende tjenester. Videre tar f.eks. Magnussen mfl. (2010a, 2010b og 2012a) med ulike støttende tjenester koblet til biologisk mangfold og til resiliens i sine gjennomganger av marine økosystemtjenester i Norge.

Utvalget mener det er svært viktig å synliggjøre hvilke roller biologisk mangfold spiller som grunnlag for grunnleggende livsprosesser, for økosystemtjenester og for økologisk og samfunnsmessig resiliens. Dette vil ligge under mange av livsprosessene og økosystemtjenestene som omtales under, men utvalget finner det ikke riktig å fange opp biologisk mangfold i en egen underkategori.

Begrepsbruk og kategorisering av «kulturelle tjenester»

Som nevnt i kapittel 2 er det viktig å se nærmere på hvordan økosystemtjenestetilnærmingen håndterer forholdet mellom natur og kultur generelt og i beskrivelser av de såkalte «kulturelle tjenestene» spesielt. Det er viktig å få fram at kultur er en sosial institusjon som innebærer relasjoner mellom mennesker og mellom mennesker og natur, og at viktige sosiale verdier, normer og handlinger oppstår i slike møter. Dette gir en gjensidighet hvor naturen også muliggjør opplevelser og hvor mennesker er i og former landskap og naturen rundt seg. Dette gir føringer bl.a. for identitet, livskvalitet og mening for den enkelte, og det gir grunnlag for ulike aktiviteter og opplevelser. Det hevdes imidlertid fra noen hold at navnet «kulturelle tjenester» oppfattes som vagt og uklart, og til at også mange forsynende tjenester har sterke kulturelle forankringer (se f.eks. Wallace 2007 og Setten mfl. 2012).

Kategorien kulturelle tjenester som er brukt i både MA, TEEB og CICES, er ikke ment å gi assosiasjoner til at økosystemer leverer kultur, men for å få fram at økosystemer også gir en rekke ulike verdier av immateriell art. Dette er et forsøk på å synliggjøre at økosystemene ikke bare forsyner mennesker med fysiske varer (dvs. forsynende tjenester) eller regulerer prosesser i økosystemet (dvs. regulerende tjenester) eller bidrar til grunnleggende livsprosesser. Noen bruker andre navn på denne kategorien, men ingen kan sies å ha klart å inkludere mangfoldet av tjenestetyper kategorien kan dekke (herunder naturopplevelse, naturglede estetisk opplevelse, skjønnhet, rekreasjon, friluftsliv, grunnlag for naturbasert turisme, inspirasjon for kunst og kultur, åndelige opplevelser og informasjon og kunnskap for kognitiv utvikling, opplæring, forskning). Et eksempel på en tilnærming er CICES (Haines-Young og Potschin 2013), som for å analysere og kategorisere disse tjenestene skiller mellom ulike typer interaksjoner mennesker har med naturen og landskapet rundt seg. Dette grupperes i fysiske og erfaringsmessige interaksjoner, intellektuelle og representasjonsmessige interaksjoner og åndelige og symbolske interaksjoner. Vi vil under vise til hvordan CICES mener disse ulike interaksjonene forholder seg til ulike økosystemtjenester.

Utvalget mener at hovedkategorien som ofte kalles «kulturelle tjenester» med fordel kunne omtales på en mer pedagogisk måte, som får fram økosystemenes bidrag til bl.a. en rekke immaterielle verdier og som fremstår ryddig i samspillet mellom natur og kultur. Vi ser imidlertid også at formidling kan styrkes ved å bygge videre på etablerte begreper, og at norsk arbeid bør kunne kobles mot internasjonale referanser.

På bakgrunn av dette velger vi å betegne denne kategorien som «opplevelses- og kunnskapstjenester (kulturelle tjenester)», som vi tror kan gi et riktigere inntrykk av hva kategorien omfatter uten å miste et etablert begrep av syne. Det kan understrekes at dette også innbefatter opplevelser på det indre plan, bl.a. estetiske og åndelige opplevelser og opplevelse av identitet og tilhørighet. Utvalgte vurderte også begrepet «immaterielle tjenester», men ser at dette kan være både uklart og vanskelig å skille fra noen av reguleringstjenestene.

Sikring av naturen – i dag og for fremtidige generasjoner

Noen referanser prøver å synliggjøre hvilke verdier mennesker legger i at naturen tas godt vare på og bringes videre i en slik forfatning at også fremtidige generasjoner skal kunne oppleve og nyttiggjøre seg den. Eksempler på tilnærminger som forsøker å fange opp dette omfatter bl.a. kategoriene «naturarv» (se f.eks. Naturvårdsverket 2012) og «havets testament» som et uttrykk for naturarv knyttet til marine områder (se f.eks. Magnussen mfl. 2010a og 2012a). Dette kalles ofte bevarings- og eksistensverdi når slike tjenester verdsettes ved hjelp av økonomiske verdsettingsmetoder. Det kan også vises til den mer åpne kategorien «andre kulturelle outputs» i CICES (Haines-Young og Potschin 2013), som bl.a. skal dekke eksistens- og arveverdi.

Det kan være hensiktsmessig å synliggjøre at mennesker kan ha verdier knyttet til at naturen tas godt vare på i dag og for fremtidige generasjoner, og vi mener dette kan reflekteres i økosystemtjenesten «naturarv». Dette vil gi rom for ulike innganger til slike verdier og vil reflektere språkbruken i internasjonale referanser. Det bør imidlertid understrekes at dette gjelder menneskers ulike verdier og ikke det som betegnes «naturens egenverdi», jf. utvalgets konklusjoner i kapittel 2.

Bidrag fra andre innsatsfaktorer

Verdiene fra og nytten av de fleste økosystemtjenestene vil i praksis komme både fra økosystemene og fra andre innsatsfaktorer, herunder arbeidskraft, energi, kapital og teknologi. Dette gjelder særlig for forsynende tjenester (f.eks. matproduksjon) og for kunnskaps- og opplevelsestjenester (f.eks. ulike former for friluftsliv). Det vil også være ulike gradienter i denne problemstillingen, bl.a. rundt den relative betydningen av menneskeskapte innsatsfaktorer, ulike muligheter for substitusjon mellom ulike former for innsatsfaktorer og betydningen av forvaltning og rundt graden av påvirkning på økosystemene.

Som antydet i kapittel 2 er det en rekke utfordringer knyttet til å håndtere andre innsatsfaktorer i økosystemtjenestetilnærmingen, og dette anerkjennes også i utviklingen og bruken av grupperingssystemer (se f.eks. Maes mfl. 2013 om arbeidet i EU og Haines-Young og Potschin 2013 om utviklingen av CICES). Akvakultur er et godt eksempel på en aktivitet hvor bidraget fra økosystemene kan være vanskelig å skille fra bidragene fra andre innsatsfaktorer, og for en diskusjon rundt håndtering av norsk oppdrettslaks som økosystemtjeneste kan det vises til Meeren (2013).

Utvalget ser at denne utfordringen er relevant for valget av økosystemtjenestekategorier, men finner at det så langt ikke er utviklet noen hensiktsmessig og praktisk løsning for dette. Det er derfor viktig at dette utvikles videre, sett i lys av bl.a. det arbeidet som skjer internasjonalt (se f.eks. boks 5.1 om arbeidet med FNs eksperimentelle økosystemregnskap).

Boks 5.1 Håndtering av grensesnittet mot andre innsatsfaktorer i FNs eksperimentelle økosystemregnskap

Det meste av verdens og Norges matproduksjon krever en betydelig innsats av ulike menneskeskapte innsatsfaktorer, og naturens og økosystemenes bidrag vil dermed variere (se f.eks. Zhang mfl. 2007). Den siste versjonen for CICES (Haines-Young og Potschin 2013) omfatter som nevnt over «mat» som en økosystemtjeneste, og det foreslås et klassifikasjonssystem der økosystemtjenestene fra jordbruket er selve jordbruksproduktene, f.eks. avlinger og kjøtt.

En alternativ synsmåte er at økosystemtjenestene fra jordbruket er (de biotiske) økosystemfunksjonene som er nødvendig for jordbruksproduksjonen, hvor jordbrukets økosystem leverer økosystemtjenester som bl.a. jorddannelse og jordbearbeiding, næringsstoffer, beiteressurser, pollinering, vegetasjonens betydning for vannkretsløpet og plante- og dyregenetiske ressurser. Disse tjenestene brukes av jordbruket som innsatsfaktorersammen med menneskeskapt innsats, i en produktfunksjon for sluttproduktet jordbruksprodukter. Denne tilnærmingen er reflektert i den siste versjonen av FNs eksperimentelle økosystemregnskap (SEEA) (United Nations Statistics Division 2013). Argumentasjonen følger her tankegangen med produksjonsgrenser i FNs system for nasjonalregnskap (SNA), hvor det gjøres et skille mellom menneskeskapte (kultiverte) og naturlige ressurser. Kultiverte biologiske ressurser blir dermed et resultat av en økonomisk produksjonsprosess, dvs. jordbruk, og ikke en økosystemtjeneste.

For å illustrere ulike tilnærminger er det i arbeidet med FNs eksperimentelle økosystemregnskap trukket opp og diskutert grenseoppganger for bl.a. ulike produkter og økosystemtjenester knyttet til jordbruket (se United Nations Statistics Division 2013). Et eksempel på dette er gjengitt i figur 5.1, som illustrerer hvordan beiteområder kan betraktes som en økosystemkapital som gir grunnlag for økosystemtjenester i form av naturlig fôr fra gress og andre planter, og hvordan denne økosystemtjenesten er en innsatsfaktortil husdyrbeite og jordbruksproduksjon. Jordbrukslandskapets økosystem leverer også økosystemtjenester bl.a. ved å opprettholde spesielle biotoper og biologisk mangfold knyttet til semi-naturlige jordbruksområder.

Kilde: Basert på United Nations Statistics Division (2013)

I et system der jordbruksproduktene klassifiseres som økosystemtjenester, kommer ikke de ulike økosystemfunksjonene nødvendigvis tilstrekkelig til syne. Innslaget av økosystemtjenester definert på denne måten kan heller ikke få fram ulikheter i forskjellige typer jordbruksprodukter, hvor f.eks. kjøtt fra utegangersau som beiter på utmarksbeite vil ha et stort innslag av økosystemtjenester, mens dyr under null-beitedrift eller avlinger fremdyrket i drivhus gjerne vil ha mindre innslag av økosystemtjenester.

Det er imidlertid krevende å trekke opp grensene for hva som kan og bør betegnes som økosystemtjenester. Edens og Helm (2013) foreslår f.eks. at økosystemtjenester som skal inkluderes i miljøregnskap kobles til den strømmen (output) som er koblet mest direkte til økosystemet, i dette tilfellet produksjonen av gress og fôr.

5.1.3 Utvalgets kategorisering av norske økosystemtjenester

Utvalget mener det på sikt trolig kan være riktig å bygge kategoriseringen av norske økosystemtjenester på den hovedkategoriseringen som er under utvikling på europeisk nivå (CICES). Vi ser at den foreslåtte tilnærmingen (Haines-Young og Potschin 2013) prøver å løse en del viktige utfordringer knyttet til kategorisering, og vi ser også at CICES kan bli en internasjonal og europisk referanse (Maes mfl. 2013) også for norsk arbeid med økosystemtjenester. Vi mener imidlertid at CICES så langt egner seg mindre for en pedagogisk og praktisk presentasjon av norske økosystemtjenester. Arbeidet er dessuten fortsatt under utvikling, og det gjenstår en rekke både faglige og formelle avklaringer før dette kan benyttes av landene i praktisk bruk. Som antydet i kapittel 2 ser vi også at aktuelle internasjonale føringer for kategorisering på sikt kan komme fra f.eks. naturpanelet (IPBES). Som også nevnt tidligere, er det et poeng å tilpasse gruppering og kategorisering til ulike formål, bruksområder og målgrupper.

Utvalget velger derfor å gjennomgå norske økosystemtjenester med utgangspunkt i den klassifiseringen og grupperingen som ble benyttet i MA, som er en godt kjent referanse og som vi mener kan gi et godt og pragmatisk grunnlag for en kategorisering. For noen tjenester har vi anvendt begrepsbruken i TEEB og CICES der vi mener dette blir klarere og/eller mer ryddig, og spesielt gjelder dette for kunnskaps- og opplevelsestjenester. Vi har også valgt å bruke en noe annen rekkefølge på kategoriene enn den som vanligvis benyttes, ved at vi først presenterer grunnleggende livsprosesser (støttende tjenester) som grunnlag for de øvrige kategoriene, og deretter regulerende tjenester som økosystemene bidrar med. Figur 5.2 viser utvalgets valg av hovedkategorier av norske økosystemtjenester. Disse vil danne utgangspunkt for den videre gjennomgangen.

5.2 Gjennomgang av norske økosystemtjenester

Vi ser først ganske overordnet og generelt på grunnleggende livsprosesser (økosystemfunksjoner/støttende tjenester), for å vise hva disse økologiske prosessene innebærer og for å vise hvilken betydning de har for de øvrige tjenestene. Deretter ser vi på ulike regulerende tjenester, forsynende tjenester og opplevelses- og kunnskapstjenester (kulturelle tjenester), for å vise hva disse tjenestene innebærer og for å gi et inntrykk av hvilken betydning de har i en norsk sammenheng.

Vi understreker at dette ikke må oppfattes som noen fullstendig oversikt over norske økosystemtjenester. Vi har lagt vekt på å gi en kvalitativ beskrivelse av de ulike tjenestene, og på å angi noen kvantitative vurderinger der dette virker relevant og tilgjengelig. Slike beskrivelser kan omfatte både historiske og faktiske leveranser av ulike tjenester, og anslå eller antyde potensielle leveranser. Med grunnlag i kapittel 4 viser vi til en del sider ved norske økosystemer som er viktige for tjenesten, og antyder noen avveininger og synergier som er aktuelle mellom og for ulike tjenester.

Innledningen til hver av de fire hovedkategoriene gir en tabellarisk oversikt over hvorfor og hvordan ulike økosystemtjenester er særlig viktige for Norge, vi angir hva vi ser er særlig viktige norske økosystemer for tjenesten, samt antyder hva vi ser som sentrale faktorer som påvirker tjenesten. Vi understreker at det ligger betydelige regionale og lokale forskjeller bak disse oversiktene, og at tabellene bare viser deler av bildet. I gjennomgangen av norske økosystemer i kapittel 4 valgte vi å legge vekt på kilder som fokuserer på biologisk mangfold, og dette innebærer at vi har et forholdsvis bedre informasjonsgrunnlag for økosystemtjenester som er særlig avhengige av biologisk mangfold, og noe mindre for tjenester som i større grad er avhengige av andre forhold.

For bredere gjennomganger av økosystemtjenester i Norge og i sammenliknbare land viser vi til den nordiske TEEB-studien om nordiske økosystemtjenester (Kettunen mfl. 2012), utredninger gjort for utvalget om urbane økosystemtjenester i Norge (Lindhjem og Sørheim 2012) og om studier av verdier av økosystemtjenester i skog (Lindhjem og Magnussen 2012), nyere utredninger om marine økosystemer i ulike norske havområder (bl.a. Magnussen mfl. 2010b og 2013 om økosystemtjenester i Barentshavet-Lofoten og Magnussen mfl. 2012a om økosystemtjenester i Nordsjøen-Skagerrak), en studie av økosystemtjenester fra dype havområder (Armstrong mfl. 2012a), en studie om norske økosystemers potensial for avbøting av og tilpasning til klimaendringer (Rusch 2012) og studien om økosystemtjenester fra nordiske nedslagsfelt (Barton mfl. 2012). For en generell gjennomgang av sammenhenger mellom biologisk mangfold og menneskelig helse kan det vises til Chivian og Bernstein (2008a).

Det kan også vises til den foreløpige utredningen om svenske økosystemtjenester som ble utført i 2012 (Naturvårdsverket 2012) og til at en svensk offentlig utredning om økosystemtjenester vil bli publisert høsten 2013. Kapittel 10 gir en gjennomgang av tilgjengelige anslag for økonomiske verdier av økosystemtjenester i Norge.

Boks 5.2 Kartlegging og modellering av økosystemtjenester i EU

EUs medlemsland skal kartlegge sine økosystemer og økosystemtjenester innen 2014 og vurdere økonomiske verdier knyttet til dette innen 2020. I tillegg til innsatsen i medlemslandene med kartlegging og vurdering arbeides det med utvikling av et styrket og mest mulig omforent faglig grunnlag for dette arbeidet. EU tar utgangspunkt i en firestegs tilnærming til kartlegging og vurdering, og hovedtrekkene i tilnærmingen er gjengitt i figur 5.3. Figuren viser at det er behov både for underliggende data, modeller og relevante indikatorer i dette arbeidet, og det legges stor vekt på å bygge på eksisterende informasjonssystemer. Indikatorer for økosystemer og økosystemtjenester vil bli nærmere omtalt i kapittel 11, men for en gjennomgang av indikatorer for økosystemtjenester i EUs medlemsland kan det vises til Egoh mfl. (2012). For en drøfting av ulike sider ved kartlegging og modellering av økosystemtjenester kan det vises til bl.a. Maes mfl. (2012b) og Crossman mfl. (2013).

Kilde: MAES (2013)

Det er utviklet ulike måter for å presentere koblinger mellom økosystemer og økosystemtjenester, og det kan vises til en aktuell tilnærming som vurderes i EU (en såkalt Rubicode-matrise – se MAES 2013) og til ulike tilnærminger som er anvendt i den britiske økosystemstudien (UK NEA 2011) og i svenske studier av økosystemtjenester i Østersjøen og Vesterhavet (f.eks. Naturvårdsverket 2008).

5.3 Grunnleggende livsprosesser (økosystemfunksjoner/støttende tjenester)

De grunnleggende livsprosessene (økosystemfunksjoner/støttende tjenester) utgjør fundamentale forhold som må «være på plass» for at økosystemene skal kunne levere andre tjenester. Disse livsprosessene kan også beskrives som økosystemfunksjoner, jf. omtalen i kapittel 2. De er ulike de andre tjenestetypene fordi de inngår i komplekse økologiske samspill, har indirekte virkninger og fordi de ofte virker over tid. Det kan dermed ta lang tid før vi merker og ser virkningen av endringer i disse tjenestene. Livet på jorda slik vi kjenner det, vil ikke klare seg uten de grunnleggende livsprosessene, og det er kritisk å unngå irreversible påvirkninger.

Vi beskriver denne tjenestegruppen overordnet og generelt, og mener det mest relevante her er å synliggjøre og innse hvilken betydning slike underliggende økologiske forhold har for de andre tjenestekategoriene. Det er viktig å forstå bedre hvilke roller de ulike tjenestene spiller i det større bildet, og vi kommer tilbake til behovet for bedre kunnskap i kapittel 5.7. Det er også kritisk å forstå betydningen av de grunnleggende livsprosessene (økosystemfunksjoner/støttende tjenester) fordi bruk eller utnyttelse av andre tjenester kan komme i konflikt med og/eller måtte avveies mot disse funksjonene eller tjenestene.

Utgangspunktet for omtalen er MA (2005a), men det er også gjort noen tilpasninger basert primært på den nordiske TEEB-studien (Kettunen mfl. 2012) og siste versjon av CICES (Haines-Young og Potschin 2013), som har bl.a. opprettholdelse av livssykluser og beskyttelse av leveområder og genetisk mangfold som del av det de kaller regulerings- og vedlikeholdstjenester.

Tabell 5.2 gir en skjønnsmessig vurdering av hvilke grunnleggende livsprosesser som er særlig viktige for Norge. Vi angir hvilke norske økosystemer vi mener er særlig viktige for disse tjenestene, og antyder hva vi ser som de viktigste påvirkningsfaktorene.

5.3.1 Fotosyntese

Primærprodusentene – de grønne plantene (planter, alger og blågrønnbakterier) – bruker solenergi for å omdanne mineraler, vann og CO₂ til organisk materiale og O₂ gjennom fotosyntese. Dette er en grunnleggende prosess for livet på jorda – til lands og til vanns.

5.3.2 Primærproduksjon

Primærproduksjon er i økologien den mengden organisk materiale som plantesamfunn (primærprodusentene) produserer ved fotosyntese (og kjemosyntese – bl.a. på store havdyp) på et visst areal per tidsenhet (ofte gjennom et år)26. Netto primærproduksjon er det som er tilgjengelig for konsumenter og nedbrytere i økosystemet etter at det som tapes ved produsentenes egen celleånding er trukket fra.

Viktige primærprodusenter i norske havområder omfatter planteplankton (mikroalger) og makrovegetasjon langs kysten (bentiske makrofytter) som tare, tang og andre bunnalger, og ålegras. For en diskusjon av betydningen av naturtypene stortareskog (Laminaria hyperborea), sukkertareskog (Saccharina latissima) og ålegrasenger (Zostera marina) for primærproduksjon og andre støttende og regulerende tjenester og aktuelle påvirkningsfaktorer kan det vises til Bekkby og Eikrem (2012). Et norsk eksempel på meget høy biologisk produksjon er Lofoten-området, hvor våroppblomstringen gir en biologisk produksjon godt over andre høyproduktive havstrømmer i verden. Disse områdene er dermed også svært viktige blant annet som gyte- og leveområder for fisk.

Primærproduksjonen påvirker de fleste andre økosystemtjenestene ved å regulere nivået av atmosfærisk oksygen og ved å legge grunnlag for de viktigste næringskjedene. Blant mange andre viktige funksjoner påvirker primærproduksjonen de biogeokjemiske kretsløpene og regulerer det globale klimaet ved å ta opp karbondioksid (CO₂), og den er viktig for det hydrologiske kretsløp.

5.3.3 Jord- og sedimentdannelse

Dannelsen av jord finner sted over lang tid, gjerne tusen år eller mer. Jord dannes ved at stein og mineraler forvitrer og brytes ned i mindre enheter, og så blandes med organisk materiale. Dette vil over tid danne et tynt lag med jord, som så utvikles videre i et komplekst samspill mellom planter og nedbrytere. Jord består av løsmateriale over berggrunnen, sammensatt av uorganisk og organisk materiale, og med mikroorganismer og jordluft og jordvann i hulrommene (porene) mellom de faste partiklene. Jordstrukturen bestemmes av måten de enkelte jordpartiklene ligger i forhold til hverandre. Jorddannelse er altså en langsiktig økologisk prosess, og tap av jord kan derfor ses på som en irreversibel prosess. For en gjennomgang av betydningen av organisk materiale i jord som økosystemegenskap kan det vises til Schmidt mfl. (2011).

De fleste norske jordarter er avsatt og dannet etter siste istid, og ulike typer jordsmonn er dannet etter at jordartene har blitt påvirket av klima, topografi og levende organismer. Jordsmonnet er den del av jordskorpens løsavleiringer som er påvirket av klima, vegetasjon, dyreliv og mikrobielle omsetninger, slik at den skiller seg ut fra undergrunnsjorda. Jordsmonnet er under norske forhold sjelden mer enn 1 m tykt. Ved tynnere løsavleiringer kan det nå helt ned til berggrunnen. Det omfatter mer enn matjordlaget eller det laget som på dyrket mark årlig blir bearbeidet (ploglaget, plogmålet). Dette jordsmonnet danner grunnlaget for plantevekst og for enormt mange organismer, og vi kommer under tilbake til opprettholdelse av jordsmonnet som regulerende tjeneste.

De samme grunnleggende prosessene som for jorddannelse finner også sted i havet, og dette kalles sedimentdannelse. Disse prosessene er essensielle for remineralisering av næringssalter, hvor organisk materiale synker ned fra de øvre lyse og produktive lagene, og bunndyr og mikroorganismer bryter ned materialet og frigjør næringssalter som transporteres opp til de lysrike delene av vannsøylen med ulike former for vertikaltransport av vannmassene. Forholdene i havsedimentene og prosessene rundt nedbrytning av det som synker ned er dermed en svært viktig del av næringsstoffkretsløpet.

I tillegg vil disse sedimentene utgjøre nødvendig habitat for bunndyr, hvor mange av organismene som lever i sedimentene er en viktig del av næringsnettet. Der det er strømstille akkumuleres sedimenter og det blir mye «jorddannelse» og gode livsvilkår for gravende bunndyr og bunndyr som trives på bløtbunn (bl.a. reker og mange flatfisk), der det er strøm vil sedimentene som synker ned transporteres bort, og det blir hardbunn (stein og grov grus) som er viktig habitat for andre arter (bl.a. filtrerende organismer).

Et eksempel på hvordan de økologiske bunnforholdene blir påvirket kan hentes fra Porsangerfjorden, hvor det er observert at kongekrabbe har spist opp mesteparten av bunndyrene. Bunnsedimentet blir dermed ikke luftet på samme måte som før (av bl.a. gravende mark), og blir mer anoksisk (fri for oksygen). Dette har store konsekvenser for de mikrobiologiske nedbrytingsprosessene, fordi de er sensitive til oksygenforholdene (se bl.a. Bjørge og Lindal Jørgensen 2013 og Oug mfl. 2013).

5.3.4 Næringsstoffkretsløp

Dette omfatter bl.a. de biotiske elementenes betydning for biogeokjemiske kretsløp, som referer til de sykliske strømmene av materialer og næringsstoffer som finnes innen ulike økosystemer. Kretsløpene er avgjørende for forsyning av byggematerialer for alle levende organismer, inkludert ressurser som blir brukt og verdsatt av samfunnet. Blant de viktige kretsløpene er karbon-, nitrogen- og fosforkretsløpene, hvor disse stoffene vedlikeholdes i ulike konsentrasjoner i ulike deler av økosystemene. Disse kretsløpene er viktige og kan være styrende for de andre støttende økosystemtjenestene, som vedlikehold av primærproduksjon og habitater.

En viktig forutsetning for opprettholdelse og vedlikehold av biogeokjemiske kretsløp er den nedbrytingen som skjer i økosystemene, og derfor de artene som står for nedbryting av ulike materialer. Primærproduksjon og nedbrytingsprosesser vil på sin side virke tilbake på bl.a. karbon- og oksygenkretsløpene. Disse funksjonene er også sterkt forbundet med de regulerende tjenestene, spesielt klimatisk og atmosfærisk regulering. En betydelig del av klodens primærproduksjon, nedbryting og de prosesser som styrer de store, biogeokjemiske kretsløpene drives av mikroorganismer, og store deler av dette biologiske mangfoldet av encellede organismer er lite kartlagt. Det er også disse gruppene som biomassemessig dominerer de fleste økosystemer.

5.3.5 Vannkretsløpet

MA omtaler vannkretsløpet som en del av de støttende tjenestene, og viser til at vannet sirkulerer gjennom økosystemene og til at vann er nødvendig for levende organismer, hvor biotiske elementer i noen grad påvirker selve vannkretsløpet. Det er et betydelig samspill mellom biotiske elementer, vannkretsløpet og næringsstoffkretsløp. Eksempler på dette er bl.a. betydningen av vegetasjonsdekke for luftfuktighet og nedbør, og av jord (som et levende system) for strømmen av vann gjennom terrestre økosystemer. De biotiske elementene og det biologiske mangfoldet spiller også en sentral rolle for ulike økosystemtjenester knyttet til ferskvann (spesielt vannforsyning, vannstrømsregulering og vannrensing og avfallsbehandling), som igjen er helt nødvendig for en lang rekke andre tjenester (bl.a. matproduksjon og vedlikehold av jordsmonnet).

For en nærmere omtale av økosystemenes rolle i vannkretsløpet kan det vises til CBD (2012c) for en generell gjennomgang, til Russi mfl. (2013) og Brink mfl. (2013) for en omtale av våtmarkers rolle spesielt, og til European Commission (2012a) for en omtale av økosystemtjenesters betydning for europeisk vannforvaltning.

5.3.6 Evolusjonære prosesser og økologiske interaksjoner

De biotiske delene av økosystemer spiller en avgjørende rolle for ulike grunnleggende evolusjonære prosesser og økologiske interaksjoner, som igjen er avgjørende for økosystemenes dynamikk. Viktige deler av dette ble drøftet i kapittel 2, og vi vil her påpeke noen sentrale forhold som kan inngå i kategorien grunnleggende livsprosesser. Dette omfatter bl.a. evolusjonære prosesser, stabilitet og resiliens og opprettholdelse av livssykluser og leveområder.

Vi viste i kapittel 2 til at biologisk mangfold refererer til variasjonen av livsformer på alle nivå (gener, arter og økosystemer), og at en variasjon av arter med like og ulike funksjoner er viktig for de fleste økosystemtjenester. Denne variasjonen er særlig viktig for næringsnettdynamikk og resiliens (se nedenfor). Dette kobles ikke minst til funksjonell diversitet, det vil si variasjonen blant økologisk funksjonelle prosesser innen et økosystem. Biologisk mangfold er nødvendig for grunnleggende evolusjonære prosesser.

Et sentralt aspekt som knytter biologisk mangfold til økosystemtjenester er det som innen økologien kalles ressursutnyttelseseffektivitet (RUE). Økt mangfold medfører normalt også en større bredde av økologiske funksjoner, hvor flere nisjer er fylt og mer av tilgjengelige ressurser utnyttes. Plantesystemer med stort artsantall er som nevnt i kapittel 2 generelt i stand til å utnytte mer av tilgjengelige ressurser (lys, brann, næringssalter) enn artsfattige systemer, noe som øker den arealvise produksjonen og karbonbindingen. Det er også slik at høyt mangfold på ett funksjonelt nivå (f.eks. planter) gir høy diversitet på et annet nivå (plantespisende dyr), rett og slett fordi det finnes flere nisjer. Endelig gir høyt mangfold en «forsikring» mot endringer fordi det bufrer systemet ved at flere arter kan dekke deler av den samme funksjonelle nisjen. I artsfattige systemer kan bortfall av enkeltarter ha vesentlig større konsekvenser.

En mye brukt definisjon av økologisk motstandskraft mot forandring (resiliens) er i hvilken grad et økosystem er i stand til å absorbere naturlige og menneskeskapte forstyrrelser, og regenerere uten å bli ødelagt eller gå over til en alternativ tilstand. Vi drøftet i kapittel 2 bl.a. hvordan økosystemenes motstandskraft avhenger av biologisk mangfold. Høyt mangfold av særlig funksjonelle typer og økosystemprosesser bidrar til å øke robusthet, stabilitet og evnen økosystemet har til å hente seg inn igjen etter påvirkning, f.eks. av storm, insektangrep eller lignende.

Vedlikehold av livssykluser er underliggende forhold som igjen er en forutsetning for mange av de andre tjenestene. Dette gjelder som nevnt over også for biologisk mangfold på alle nivå, som bl.a. er påkrevd for å ivareta sentrale evolusjonære prosesser. Med habitat menes det miljøet der en organisme lever, og habitater (leveområder) er av vesentlig betydning for å vedlikeholde økosystemenes mangfold og funksjoner. Noen leveområder kan tillegges spesiell vekt og verdi for utvalgte økosystemtjenester, f.eks. gyte- og leveområder for fisk. Det kan nevnes at frøspredning i noen sammenhenger presenteres som en egen økosystemtjeneste, men her håndterer vi det som en del av disse grunnleggende livsprosessene.

Økosystemene består av en enorm mengde med interaksjoner mellom ulike trofiske nivå, og det kan lages figurer av næringsnett (eller næringskjeder) som forsøker å beskrive sammenhengen mellom ulike organismer i et økosystem (f.eks. hvem som spiser hva og hvem). Disse vil fort bli både store og kompliserte, og det kan bl.a. vises til de figurene som er laget for å illustrere næringsnett i norske havområder (se f.eks. de årlige havforskningsrapportene og forvaltningsplanene som er laget for store norske havområder). Gjennom næringsnettet blir næringsstoff overført til de ressursene som brukes mer direkte av samfunnet. Forringelse av habitat (leveområder) resulterer ofte i redusert artsmangfold og forandringer i denne næringsnettdynamikken, som igjen kan påvirke økosystemets resiliens og motstandskraft mot forandring (se f.eks. Folke mfl. 2004).

En organismes stilling innen et spesielt næringsnett er definert av dens funksjon (f.eks. om den er primærprodusent, spiser planter eller dyr eller døde organismer). Organismene i et hvilket som helst vanlig næringsnett kan deles inn i følgende tre grupper, (1) produsenter (planter), (2) konsumenter (primær- og sekundærkonsumenter; som består av planteetere, rovdyr og omnivore, som spiser både planter og dyr); og (3) detrivore og nedbrytere (hhv. de som lever av forholdsvis lite nedbrutt dødt organisk materiale (makroinvertebrater som mange biller, mark etc.) og de som lever av mer nedbrutt materiale (som sopp, bakterier)). Som vi viste til i kapittel 4 vil sekundærproduksjon f.eks. være sentralt for marine levende ressurser.

5.4 Regulerende tjenester

Betegnelsen regulerende tjenester viser til nytten vi har fra reguleringen av økosystemprosesser (MA 2005a). Disse kan påvirke mennesker direkte (som ved klimaregulering og beskyttelse mot ekstremvær) eller indirekte (som ved pollinering og sykdomsregulering som bidrag til matproduksjon). CICES betegner denne kategorien som regulerings- og vedlikeholdstjenester, og inkluderer her alle forhold hvor økosystemer kontrollerer eller påvirker biotiske eller abiotiske faktorer som er relevante for menneskers miljø (Haines-Young og Potschin 2013). Dette omfatter økosystemtjenester (outputs) som ikke forbrukes, men som allikevel påvirker velferden og handlingsrommet i samfunnet. Som antydet i kapittel 2 fokuserer økosystemtjenestetilnærmingen på de positive bidragene fra økosystemene til menneskelig velferd, og omfatter dermed ikke negative effekter (såkalte negative tjenester).

Det finnes noe ulike tilnærminger til disse regulerende tjenestene, og vi har valgt å ta utgangspunkt i MA (2005a) og i noen av de tilpasningene og utvidelsene som er reflektert i den nordiske TEEB-studien (Kettunen mfl. 2012).

Mange av tjenestene i denne kategorien kan sies å utnytte økosystemene som økologisk infrastruktur, et begrep som brukes av bl.a. TEEB (2010) for å reflektere tjenester vi mottar både fra naturlige økosystemer (f.eks. beskyttelse mot storm som ytes av mangroveskog og korallrev, eller vannrensing som ytes av skog og våtmark) og fra mer menneskeskapte økosystemer (f.eks. mikroklimaregulering ved å anlegge byparker). EU bruker her begrepet grønn infrastruktur, både for sitt arbeid med økosystemtjenester og for areal- og landskapsplanlegging.

Tabell 5.3 gir en skjønnsmessig vurdering av hvilke regulerende tjenester som er særlig viktige for Norge. Vi angir hvilke norske økosystemer vi mener er særlig viktige for disse tjenestene, og antyder hva vi ser som de viktigste påvirkningsfaktorene.

5.4.1 Klimaregulering

Jordas klima er regulert av en naturlig drivhuseffekt der skyer, gasser og partikler dels reflekterer solstråling, og dels holder tilbake varmen fra jordas overflate. Selve drivhuseffekten består i at kortbølget stråling fra sola dels reflekteres tilbake som langbølget varmestråling. Denne tilbakestrålingen bremses av vanndamp og drivhusgasser. Biologisk mangfold står sentralt i karbonkretsløpet gjennom fotosyntese og respirasjon (celleånding). Tjenesten klimaregulering viser til hvordan økosystemene regulerer klimaet både lokalt og globalt gjennom ulike biokjemiske og biofysiske effekter.

Økosystemene spiller en avgjørende rolle i karbonkretsløpet27, jf. omtalen over om fotosyntese og primærproduksjon. Havet og vegetasjonen gir fra seg rundt 200 mrd. tonn karbon i året. Samtidig tar jorda opp like mye slik at karbonkretsløpet går omtrent i balanse. I tillegg slipper verden ut rundt 8 mrd. tonn karbon i året, og avskoging, dyrking av jord, drenering av våtmarker og forringelse av naturområder og det marine miljø har redusert de naturlige karbonlagrene. Havet, vegetasjonen og jordsmonnet har hittil tatt opp vel halvparten av de menneskeskapte utslippene. Et varmere, surere og mer CO₂-mettet hav vil ta opp mindre CO₂. Karbonopptaket i fremtiden avhenger bl.a. av klimaendringene, arealbruken og forvaltningen av økosystemene.

For global klimaregulering står særlig økosystemenes rolle i karbonlagring og -utslipp sentralt (se f.eks. Nellemann mfl. 2009 og Rusch 2012), sammen med økosystemenes regulering av drivhusgasser. Økosystemene spiller også viktige roller knyttet til ulike større tilbakekoblingsmekanismer, som bidrar til å forsterke eller redusere oppvarming og klimaendringer. Eksempler på dette fra nordlige områder er frigjøring av metan som følge av smelting av permafrost og tap av isbreer, og endringer i hvor mye sollys som absorberes og reflekteres som følge av mindre isdekke og endrede vegetasjonsforhold.

Karbonlagring og regulering av drivhusgasser

Økosystemene kan bidra til å ta opp CO₂ og lagre dette som karbon i biomasse og jordsmonn (karbonsluk og -lager). Naturlig vegetasjon og jord danner store karbonreservoarer i terrestriske økosystemer, som slippes ut i form av karbondioksid når vegetasjonsdekket og jorda omdannes gjennom avskoging, brenning, jordbearbeiding og drenering eller gjennom jorderosjon. Karbonlagring i skog er sentralt i norsk sammenheng (boks 5.5).

For en generell gjennomgang av økosystemers betydning for karbonlagring viser vi til Trumper mfl. (2009), som omtaler karbonlagring og -balanse både i naturlige og semi-naturlige økosystemer og drøfter virkninger av klimaendringer på karbonbalansen i ulike økosystemer. Havene spiller generelt en avgjørende rolle i det globale karbonkretsløpet. Marine økosystemer står sentralt i økosystemenes rolle for karbonlagring, og for en generell omtale av dette kan det bl.a. vises til Nellemann mfl. (2009). De viser at rundt 55 pst. av det biologiske karbonet blir lagret av marine levende organismer («blå karbon»). Bunnvegetasjon i kystsonen spiller her en særlig rolle, og selv om de dekker en liten andel av det marine arealet representerer de en stor andel av karbonet i havsedimentene. Forringelse av slike økosystemer fører til økte utslipp av klimagasser (se bl.a. Pendleton mfl. 2012). Norske marine områder er også viktige i denne sammenheng, bl.a. i Skagerrak og Norskehavet (se f.eks. Gundersen mfl. 2010). Tareskog spiller her en sentral rolle, og gjenetablering av tareskog kan være både et kraftig bidrag til Norges innsats for CO₂-fangst og for å øke produktiviteten av mange høstbare arter (Torrissen mfl. 2012).

Boks 5.5 Karbonlagring i skog

Skogens karbonlagring og -deponering har blitt et viktig element i den globale kampen mot klimaendringer. Skog bidrar til å motvirke klimaendringer på tre måter, ved å bevare den eksisterende skogen og andre karbonlager (dvs. aktivt unngå å øke CO₂-utslipp fra skog til atmosfæren), ved økning av karbondeponering i skog (fjerne CO₂ fra atmosfæren ved binding i skog og skogmiljø), og ved bruk av skogbiomasse som materiale og energi som erstatter produkter og kilder basert på bruk av fossil energi.

Skogens betydning for balansen av klimagasser henger sammen med at det finnes mer karbon i stående biomasse og i jorda i verdens skoger enn i atmosfærens karbonlager. Skogens klimaregulering omfatter plantevekst og prosesser som tar opp karbon i biomasse og jord. En stor del av den nordiske regionen er skogkledd, og de nordiske skogøkosystemene spiller derfor en viktig rolle for den globale klimareguleringen (se f.eks. Klima- og forurensningsdirektoratet 2011 og Maes mfl. 2011).

Globalt er lagrene av karbon i jord det største karbonreservoaret i terrestriske økosystemer, to til tre ganger større enn karbonreservoaret i vegetasjon. Karbonlagerets størrelse i jord varierer med områdets fysiske egenskaper, både i skog og i andre økosystemer. Generelt har organisk jord (med f.eks. torv) høyere karboninnhold enn mineraljord, noe som henger sammen med jordfuktighetens påvirkning på nedbrytingen av organisk materiale.

Kilde: Foto: Marianne Gjørv

Karbon som finnes i skogsjord (detritus og organisk stoff i jorda) utgjør mesteparten av den totale karbonmengden som finnes i skogen, særlig i nordlige (boreale) skoger. For Norges totale skogareal er karbonlageret i skog (som inkluderer biomasse over bakken og røtter) beregnet til rundt 450 mill. tonn (Rusch 2012). Rundt 80 pst. av disse lagrene er biomasse over bakkenivå og rundt 20 pst. er i røtter i jorda (Grønlund mfl. 2010b). Videre utgjør karbonlagrene i jord omtrent 75 pst. av det totale karbonlageret i skogens økosystem, og er beregnet til rundt 1550 mill. tonn (Grønlund mfl. 2010b). Omfanget av og tilstanden for skogsjord er også sentralt for bl.a. opptaket av atmosfærisk metan, som oksideres i drenert jord (gjennom metantrofe bakterier). Dette opptaket er sårbart bl.a. for jordpakking, nitrogendeposisjon (f.eks. gjennom gjødsling) og oppdyrking, og menneskelige tiltak og påvirkning vil være viktig for skogsjordas rolle i global klimaregulering.

Generelt er det slik at karbondeponering i trærnes biomasse bestemmes av trærnes vekst, men karbonlagerets størrelse avhenger også av karbontap, naturlig dødelighet, nedbryting og høsting. Treets vekst, og dermed karbondeponeringen, er også påvirket av klima og vær, solforhold, jordas fertilitet, artssammensetning og alder. Av denne grunn er det en generell tendens at karbon deponeres mer effektivt av trær i de sørlige deler av de nordiske land enn i de nordlige. Gran- og løvskog deponerer også mer karbon i sin biomasse enn furuskog, men denne forskjellen er delvis slik fordi furu ofte gror på mindre næringsrike steder og dermed vokser saktere. Skogens alder er også en viktig faktor for karbondeponering; middelaldrende (30 – 70 år) skog har høyest veksthastighet (akkumulert biomasse pr tidsenhet) og ser ut til å være best til å deponere karbon i treets biomasse. På den annen side har eldre skoger ofte større karbonlager selv om deponeringsraten er lavere. Eldre skoger synes også å ha mindre karbontap fordi respirasjonen er lavere. Fordi det ikke foregår fotosyntese i den nordlige (boreale) sonen i den kalde årstiden, skjer det heller ingen karbondeponering (Kettunen mfl. 2012).

Skogbestandene i Nord-Europa og Norge har økt de siste par tiårene, som diskutert foran, og karbonlagrene har dermed økt. Fra 1970 til 2001 er det beregnet at skogens biomasse og karboninnholdet i jord i produktive skoger er økt med henholdsvis 29 pst. og 4,5 pst. Gammel skog ble tidligere antatt å være karbonnøytral, fordi veksten avtar med skogens alder. Flere studier viser derimot at skogen har en viktig funksjon for opptak lang utover normal alder for hogst. Ulike studier av karbonlagring i gammel skog viser stor variasjon i hvor mye karbon som lagres, men de fleste studiene viser tydelig at karbonlageret øker ettersom skogen blir eldre (Framstad mfl. 2011 og 2013). Holtsmark (2012) gir en oppsummering av sentrale spørsmål knyttet til karbonlagring i skog.

Norge har et høyt årlig CO₂-opptak i skog på grunn av høy planteaktivitet etter andre verdenskrig og lav avvirkningsrate i forhold til tilveksten. Netto CO₂-opptak i skog har de siste årene vært på 25 – 36 mill. tonn CO₂-ekvivalenter årlig (se bl.a. Klima og forurensningsdirektoratet 2011). De samlede utslippene i Norge i 2010 var på 54 mill. tonn CO₂-ekvivalenter (Meld. St. 21 (2011 – 2012)). Årlig netto CO₂-opptak i skog vil fortsatt være høyt, men forventes å bli noe redusert i tiårene som kommer bl.a. på grunn av mindre skogplanting de siste tiårene og endret alderssammensetning (Klimameldingen (Meld. St. 21 (2011 – 2012)) og Astrup mfl. 2010). Netto biologisk binding av karbon vil også påvirkes av endret bruksmønster, f.eks. ved mer avvirkning i skogbruket og mer intensiv utnytting av skogbiomasse til bioenergi, og av økt gjengroing.

Den økte tilveksten i Norge og andre industriland har ikke kompensert for at vi globalt har et langt lavere areal med skog enn for noen hundre år siden. Rusch (2012) finner at både nordlige (boreale) skoger, myrer og våtmark i dag utgjør betydelige karbonsluk i Norge, men at de kan bli netto karbonkilder i fremtiden i takt med at jorda blir varmere. Grønlund mfl. (2010b) anser det som usikkert om norske myrer og våtmarker er karbonsluk i dag.

Også kulturlandskapet (åpent lavland og jordbruksområder) er viktig for karbonlagring. Det totale karboninnholdet i dyrket jord i Norge er beregnet til 200 mill. tonn (Statens landbruksforvaltning 2012a). Det er imidlertid usikkerhet knyttet til kvantifisering av karbonlageret i jord, og det er satt i gang arbeid for å kartlegge utslipp og opptak bedre i Norge. Jordbrukssektoren er en netto utslipper av CO₂. For en generell omtale av arealbruk og klimagassutslipp fra landbruket kan det vises til Grønlund (2013).

Klimameldingen angir en rekke aktuelle teknologier som kan redusere norske utslipp av klimagasser, bl.a. knyttet til landbruk og til skog. Aktuelle teknologier som kan kobles til økosystemtjenester omfatter bl.a. forbedret avlings- og beitelandsforvaltning for å øke lagring av karbon i jord, gjenopprettelse av dyrket torvrik og nedbrytbar jord28, økte avlinger og økt biomasseproduktivitet (på sikt), energivekster og skogprodukter som bioenergi til erstatning for fossile brensler, skogplanting, gjenplanting, skogforvaltning og redusert avskoging. Det blir også vist til at betydelig redusert avvirkning kan gi en vesentlig reduksjon i årlig opptak av CO₂ på kort sikt (mot 2020), og at planting av skog på store nye arealer kan gi mest reduksjon på lenger sikt. Mange av disse tiltakene vil imidlertid ha betydelige virkninger på biologisk mangfold og på andre økosystemtjenester, og noen vil ha usikre eller varierende nettoeffekter på klimaet over tid. For en gjennomgang av effekter på biologisk mangfold av treslagsskifte, treplanting og nitrogengjødsling i skog kan vi f.eks. vise til Aarrestad mfl. (2013). Det vil derfor være behov både for styrket kunnskap og vanskelige avveininger, og noe av dette vil vi komme tilbake til. For en omtale av mange av tiltakene og teknologiene kan det vises bl.a. til hovedrapporten fra Klimakur 2020 (Klima og forurensningsdirektoratet 2010a) og klimameldingen (Meld. St. 21 (2011 – 2012)).

Andre eksempler på økosystemenes bidrag til denne type global klimaregulering er hvordan organismer i jordsmonnet regulerer drivhusgassene metan og lystgass, og hvordan marine organismer regulerer karbonsyklusen gjennom karbonbinding og påfølgende deponering av organisk materiale på havets bunn (Beaumont mfl. 2007).

Regulering av solstråling og albedo-effekten

Det finnes en rekke tilbakevirkningsmekanismer mellom økosystemene og klimaet (se f.eks. Hofgaard 2004 om slike mekanismer for terrestriske arktiske økosystemer). Omfanget av og sammensetningen av det biologiske mangfoldet har som nevnt over innflytelse på hvor mye solstråling som blir reflektert tilbake til verdensrommet, den såkalte albedo-effekten som er et mål på hvor mye av innstrålt solenergi som reflekteres. Hvite og glatte overflater har høy albedo, mørkere og mer strukturerte overflater har lav albedo. Høyere albedo medfører avkjøling, noe som kan motvirke oppvarmingseffekten som følge av klimagassutslipp.

Mørke overflater, f.eks. de som er dekket av barskog, fanger opp mer solstråling enn lyse overflater. Dermed vil økt areal med skog på nordlige breddegrader (og mindre areal med bl.a. snø og hvit reinlav) kunne føre til økt oppvarming fordi størrelsen av albedo-effekten overstiger karbonbindingen som skjer gjennom skogens vekst (se f.eks. Bonan mfl. 1992, Chapin mfl. 2005 og Liess mfl. 2012). Hogst og skogbrukspraksis som endrer bestandsalder, tetthet og artssammensetning kan også endre albedoen (Rusch 2012 og Aaarrestad mfl. 2013). Barskog gir lavere albedo enn løvskog, og tett skogsdekke gir lavere albedo enn hogstflater. Økt avvirkning av skog kan gi hogstflater med mer refleksjon enn stående skog, men den totale effekten avhenger bl.a. av hvordan trevirket anvendes og hvordan avvirkningsaktiviteten påvirker karbonlageret i jorda (se f.eks. Bright mfl. 2011 og Framstad mfl. 2013)). Nettoeffekten på temperatur kan derfor bli både positiv og negativ, og hvordan skogdekke og hogst av skog virker inn på samlet klimaeffekt er et vanskelig spørsmål som fortsatt diskuteres i forskningsmiljøene (se f.eks. Bonan 2008). Holtsmark (2012) forsøker å inkludere albedo-effekten i sine modeller av klimagassutslipp knyttet til hogst og biomasse fra skog brukt til bioenergi.

Lokal klimaregulering – redusert klimastress

Urbane naturinnslag som elver, vann og grøntområder er med på å regulere temperatur og luftfuktighet. Vann absorberer varme sommerstid og avgir varme vinterstid (Bolund og Hunhammar 1999). Vegetasjon generelt absorberer varme fra luften ved hjelp av uttørking av vann i jorda ved fordamping fra overflaten og transpirasjon fra plantene som vokser der (evapotranspirasjon). Trær gir skygge og luftfuktighet (Hardin og Jensen 2007), mens elver og vassdrag i byer kan virke avkjølende under hetebølger (Hathway og Sharples 2012). I tillegg er byer typisk varmere enn omkringliggende, rurale områder på grunn av sin energibruk, asfalterte områder, annen infrastruktur og bygningsmasse.For mange byer i verden som ligger i varme strøk, er grøntområder derfor viktige for å motvirke denne varmeeffekten.

Under norske forhold er det svært få dager i året det er så varmt at trær og grøntområder er viktige for å gi en kjølende effekt. I Norge er den rollen naturlige elementer kan spille for å øke temperaturen trolig viktigere. Trær har også den effekten at de beskytter mot vind og skaper et lunere byklima. Grønnstrukturen i byer og tettsteder kan imidlertid være viktig også for tilpasning til varmere værtyper og mulige hetebølger.

5.4.2 Luftkvalitetsregulering

Tjenesten «luftkvalitetsregulering» viser til hvordan økosystemer både tilfører og absorberer kjemikalier fra atmosfæren, og slik påvirker luftkvaliteten. Lokal luftforurensning er et problem også i Norge, som kan føre til både helseplager og redusert trivsel og velvære.

Det er særlig vegetasjon som bidrar til å forbedre luftkvaliteten, noe som har særlig stor betydning i byer og tettsteder og langs veger og transportårer. Vegetasjon påvirker også andre lokale luftforhold, og bidrar bl.a. til å dempe og regulere vind, lukt og støy. I tillegg til luftrensing og demping av vind, støy og lukt kan vegetasjon også gi en viktig visuell effekt, bl.a. for å skjerme innsynet til og fra transportveier og for å gi et mer estetisk landskaps- og bybilde. Nordiske byer har generelt mye grønnstruktur, og dette kan derfor bidra til bedre luftkvalitet på mange måter.

Jordsmonnet bidrar også betydelig til luftrensing, og det kan f.eks. nevnes at jordorganismer og jordbiologi sikrer at det ikke lukter på kirkegårder, at det ikke lukter fra søppelfyllinger som er dekket med jord og at det ikke lukter fra grisegjødsel som blir injisert i jord. Jord bidrar også til regulering av ulike «jordgasser», dvs. gasser fra mantelen, og jord påvirker i dag atmosfæren bl.a. gjennom emisjon og oksidasjon av metan CH₄, og emisjon av CO₂ og N₂O.

Forbedret luftkvalitet i byer

I norske byer kan luftkvaliteten være et problem om vinteren. Årsaken er særlig transport og oppvarming av boliger og arbeidsplasser (se omtale bl.a. i Lindhjem og Magnussen 2012). Urban vegetasjon bidrar til å bedre luftkvaliteten ved å filtrere partikler og forurensende gasser som karbonmonoksid (CO), nitrogendioksid (NO₂) og svoveldioksid (SO₂) (se Gómez-Baggethun og Barton 2013 og Bolund og Hunhammar 1999). Evnen til å filtrere øker med bladarealet, hvilket betyr at trær har større rensende effekt enn busker, som igjen har større effekt enn gress (Givoni 1991).

Nåletrær som gran og furu, er relativt viktigere i norsk sammenheng, har totalt sett større bladoverflate enn løvtrær. Sett i sammenheng med at de heller ikke mister bladene vinterstid, og dermed er operative også når luftkvaliteten gjerne er dårligst, vil nåletrær være den mest effektive tretypen. Løvtrær er på den annen side mer effektiv til å absorbere gasser. Nåletrær er imidlertid mer sensitive for forurensing enn løvtrær, og alt tatt i betraktning argumenterer derfor Bolund og Hunhammar (1999), som tar utgangspunkt i et case-eksempel fra Stockholm, for at en blanding av arter fra begge tretyper vil være å foretrekke.

Støyreduksjon

Innslag av urban natur, spesielt vegetasjon som plener, trær og hekker virker støydempende ved å absorbere og reflektere lydbølger (Renterghem mfl. 2013). På den måten dempes lyden direkte (absorpsjon) og indirekte (refleksjon – lyden spres over et større område og oppleves mindre intens) (Fang og Ling 2003).

Bolund og Hunhammar (1999) viser til studier med eksempler på betydningen av urban natur for støynivået, hvor bl.a. det å ha gressplen fremfor betongunderlag kan senke støynivået fra omgivelsene med 3 dB(A).Denne støydempende effekten er potensielt viktig fordi støy over visse nivåer har dokumenterte, negative effekter på søvn, konsentrasjonsevne osv., og kan gi opphav til både fysiske og psykiske plager. I bymiljøer er det ofte vanskelig å bygge fysiske støyskjermer i stor utstrekning, som man ofte kan gjøre langs veier utenfor byer. Dermed kan grøntarealer, trær og hekker fungere som «mykere» løsninger for støyproblemet i bysentra. Her kan det også vises til omtalen av «ro og stillhet» under.

5.4.3 Vannstrømsregulering

For tjenesten «vannregulering» viser MA (2005a) til at både tidspunkt og mengde vann, samt flom kan være sterkt påvirket av endring i arealdekke, særlig knyttet til endringer som medfører endringer i systemenes vannlagringspotensial, slik som drenering av våtmarker, omgjøring av skog til jordbruksareal, eller omgjøring av jordbruksareal til urbane områder. Særlig våtmarker har en rekke viktige funksjoner, ved at de filtrerer og renser vann, lagrer store mengder karbon og fungerer som vannmagasin og demper flommer.

Vannstrømsregulering

Vann flyter gjennom økosystemer fra fjell til fjord, og naturlige økosystemer som våtmarker langs elvebredder er allment anerkjent som noen av de viktigste vernene mot flomødeleggelse og erosjon av elvebredder. Våtmarker og skog med intakte jordsmonn og rotsystemer er betraktet som særlig effektive for vannregulering. Som nevnt i kapittel 4 har imidlertid norske våtmarker, spesielt myrer, vært utsatt for store menneskelige inngrep gjennom drenering til jordbruksformål, skogplanting, uttak til brensel eller annen nedbygging. I mange områder med slike inngrep fører mer nedbør til ytterligere erosjon. Utretting av meandrerende elveleier har også medført at vann forflyttes raskere og store nedbørsmengder lettere kan føre til flom. Jordsmonnet vil også spille en sentral rolle i reguleringen av vannstrømmer gjennom økosystemer (se f.eks. Hümann mfl. 2011 om betydningen av jordegenskaper og skogtyper).

Håndtering av overvann

Store mengder overvann på avløpsnettet medfører at unødvendig mye vann går gjennom renseanlegget, som dermed får dårligere renseeffekt. Ved kraftig nedbør og flomsituasjoner kan ledningsnettet for drikkevann bli utsatt for økt forurensningsrisiko ved at ledninger og kummer kan bli satt under vann og forurenset vann kan trenge inn i vannforsyningssystemet. Skadevirkningene av de store mengdene overvann i avløpsnettet skyldes at mengdene overvann er betydelig større enn nettet er dimensjonert for. Tilførselsmengdene har økt betydelig på grunn av økt nedbørsintensitet, og fordi naturlig infiltrasjonen i grunnen ikke lenger er tilstrekkelig i byer og tettbebyggelser på grunn av nedbygging av grønne strukturer, asfalterte flater og annen fortetting.

Med klimaendringene blir flomdemping og evnen til å ta unna overvann stadig viktigere (Meld. St. 33 (2012 – 2013)). Dette gjelder spesielt for byer, hvor store deler av arealet gjerne er bebygd med bolig- og næringsbygg, veier, parkeringsplasser osv. Dette er som oftest tette – impermeable – overflater som ikke lar vannet nå det underliggende jordsmonnet, men sender det videre langs overflaten. Dette øker faren for flomdannelse, samt at slikt overflatevann tar opp forurensing på sin ferd gatelangs (se f.eks. Bolund og Hunhammar 1999).

Å øke arealet av permeable overflater – overflater som lar vann sive igjennom og ned til jorda – øker samtidig en bys evne til å behandle nedbørsmengder som ellers ville resultert i flom og materielle skader (Villareal og Bengtsson 2005). Trær, med sine store blader og trekroner, forsinker vannet ved å fungere som en hindring/omvei og på den måten begrense hastigheten og dermed flomeffekten. Plener og andre grønne, åpne områder gir vann adgang til det underliggende jordsmonnet, hvor det absorberes og avlaster avløpssystemer (se f.eks. Bolund og Hunhammar 1999 og Gómez-Baggethun og Barton 2013). Grønne tak vil også til en viss grad binde nedbør, helt til vekstmediets metningspunkt er nådd. Dette (sammen med grønne fasader) blir et stadig mer aktuelt tiltak i urbane områder, og f.eks. befinner Nordens for tiden største grønne tak seg i Groruddalen i Oslo (se omtale i Lindhjem og Sørheim 2012).

Vegetasjon vil også ta til seg vann, som igjen vil fordampe. Studier har vist at manglende vegetasjonsdekke og andre permeable overflater i byer, gjør at opptil 60 pst. av nedbøren ender som overflatevann. Dette står i motsetning til 5 – 15 pst. i naturlige landskap, hvor resten av nedbøren enten absorberes av bakken eller fordampes via vegetasjonen (Bernatzky 1983). I Oslo har store nedbørsmengder i mange tilfeller hatt den effekt at vannrenseanleggene er blitt oversvømt og utslipp av kloakk til Oslofjorden er blitt resultatet. Det er uvisst i hvilken grad man kunne unngått noe av dette, f.eks. med større vegetasjonsdekke, Det kan selvfølgelig også være at dimensjonering av teknisk rensekapasitet i utgangspunktet har vært for liten til å ta unna nedbørstopper.

Flomdemping

Mange våtmarker, særlig myrer, har stor kapasitet til å lagre vann, og det bidrar både til å hindre flomtopper og hindre tørke ved at de fungerer som vannmagasin. Skog bidrar også til å regulere avrenning fra nedbørfelt, ved å beholde vann i trekronene som returneres direkte tilbake til atmosfæren gjennom fordamping, øke nedbørinfiltrasjon i jorda gjennom høyere jordporøsitet på grunn av dype og lange røtter, øke kapasiteten for å holde på vann på grunn av høyere jordporøsitet og lange røtter og høyere fordampingshastighet på grunn av større bladoverflate og rotsystemer (Rusch 2012). Høyere fordampning fra skog enn fra annen arealbruk kan bidra til mindre smelteflom om våren (Lundberg og Koivusalo 2003). Jordbruksområder er også sentrale for flomdemping, og nedbygging av dyrket jord vil påvirke vannføringen i norske vassdrag. Ulike sider ved økosystemenes betydning for flomdemping i Norge blir omtalt i Barton og Lindhjem (2013). Det er mange forhold som påvirker flom og avrenning, som jordsmonn, topografi osv. I Norge er grunnvannskapasiteten relativt liten på grunn av at store områder har relativt tynne løsmasser som ligger over ugjennomtrengelig berggrunn. Derfor er avrenningen i Norge relativt mer avhengig av fordamping og forekomster av snøoppsamling og isavsmelting enn av jordsammensetningen. Disse faktorene er hovedsakelig påvirket av vegetasjonsdekket (Rusch 2012).

Kilde: Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB Scanpix

Det er generelt vanskelig å kartlegge og vurdere alle faktorer som påvirker avrenning i et stort nedbørsfelt samtidig, og dette gjør det også vanskelig å finne ulike økosystemers rolle og betydning. Det er gjort noen studier for elvene Glomma og Lågen, som bl.a. vurderte effekter av arealbruk og tiltak i ulike «naturtyper» på omfanget av flom (se omtale i Barton og Lindhjem 2013). Omfattende studier av arealendringer og hydrologisk modellering i disse studiene og i internasjonal litteratur konkluderer som følger (hentet fra Barton og Lindhjem 2013, som også gir ytterligere referanser):

• Arealbruksendringer kan ha større merkbare effekter lokalt i små nedbørfelt – nedbør og flomtopper jevnes ut i store nedbørfelt.

• Vegetasjon som skog har en synlig effekt på små og mellomstore flommer (10-årsflommer), men ingen merkbar effekt på store flommer (100-årsflommer eller mer).

• Elvesletter fungerer som lagringsmagasiner for vann, men de er relativt små i Glomma-Lågen og i norsk sammenheng.

• Skogdyrking, drenering og skogsveier har større effekt på avrenning enn skogarealet alene. Området med skogsveier og drenering i Glomma-Lågen var likevel så lite at man anså det ikke for å ha noen effekt.

• Lokale tekniske tiltak, som flomvern, regulering og vannsenkning hadde direkte og merkbar effekt. I Øyeren så man f.eks. flomnivået sank med 2,5 meter takket være flomsikringstiltak.

Som nevnt i kapittel 4 vil episoder med ekstremvær sannsynligvis bli hyppigere og alvorligere i fremtiden pga. klimaendringer, og endringer i nedbør og temperatur vil føre til endringer i flommønsteret i Norge (se f.eks. Meld. St. 15 (2011 – 2012)). Høyere temperatur fører til at vårflommen kommer tidligere og når snømengdene reduseres vil snøsmelteflommene i de store elvene bli mindre. Når nedbøren kommer som regn i stedet for snø kan det bli flere flommer sent på høsten og om vinteren. Flommene vil bli større i områder hvor årets største flom i dagens klima er en regnflom. Flere intense lokale regnepisoder vil kunne skape særlige utfordringer i små, bratte elver og bekker og i tettbygde strøk (Meld. St. 33 (2012 – 2013)).

Det blir derfor viktig å ta med økosystemene og deres egenskaper i vurderinger og kartlegging av fare og risiko knyttet til flom. Det må tas særlig hensyn til myrer og annen våtmark som har en vannregulerende effekt og som bidrar til å bremse hastigheten av flomvann. Naturlig vegetasjon langs elvebredder og elvekanter er også et viktig vern mot flomødeleggelse og erosjon av elvebredder, også i byer og tettsteder og jordbruksområder. I Norge er minst en tredjedel av myrene under skoggrensa drenert siste hundre år, og særlig myrer i lavlandet har vært utsatt for store inngrep, bl.a. pga. omdisponering til utbygginger og landbruks- og skogsbruksformål. Kraftutbygging og andre naturinngrep i vannsystemene har også medført store reduksjoner av arealet av myr og naturlig flommark (Moen mfl. 2010). Det er derfor grunn til å anta at kapasiteten til flomdemping er vesentlig redusert i Norge i forhold til forrige århundre og tidligere.

5.4.4 Erosjonsbeskyttelse

For tjenesten «erosjonsbeskyttelse» viser MA (2005a) til at vegetasjonsdekke spiller en viktig rolle for å holde på løsmasser og beskytte mot erosjon, ras og skred. Vegetasjon binder jorda og er viktig for å forhindre jorderosjon. Økosystemene spiller en viktig rolle for å holde tilbake og regulere strømmen av sedimenter, og tilbakeholdelse av sedimenter (sedimentretensjon)inngår også i denne tjenesten.

Bl.a. kan skogdekke ha en dempende effekt på erosjon og bidra til å forebygge både jord- og snøras. Løsmasseskred utløses oftest når en skråning er brattere enn 25 – 30 grader, og nesten alltid i perioder med ekstrem nedbør og/eller snøsmelting. Menneskelig aktivitet som bygging av veier, utgraving og hogst kan redusere løsmassenes stabilitet og dermed øke sannsynligheten for erosjon, løsmasse- og snøskred.

Skogdekket virker dempende på erosjon og ras ved at trerøttene binder jordsmonnet, ved at skogsmark generelt har lavere jordvanninnhold på grunn av trærnes opptak og fordamping av nedbør, og ved at økt jordsmonnsdannelse under trekroner på grunn av oppsamling av organisk jordmateriale virker stabiliserende (Rusch 2012). Som nevnt over vil intakthet og bunnvegetasjon i elveløp og vassdrag også bidra i vannstrømsregulering og mot erosjon, og langs kystsonen vil bl.a. tareskog og sanddynevegetasjon bidra til å forhindre erosjon.

5.4.5 Naturskaderegulering

MA omtaler også tjenesten «naturskaderegulering», som viser til hvordan økosystemer kan redusere skader som forårsakes bl.a. av orkaner og bølger. Ekstreme værhendelser kan beskrives som sjeldne fenomen som utgjør en stor risiko for liv, helse eller eiendom (TEEB 2010a). Økosystemer og levende organismer kan skape naturlige barrierer i form av bl.a. skog, mangroveskog, korallrev, sjøgress, tareskog og våtmark, og dermed redusere den negative påvirkningen fra kyststormer (Wells mfl. 2006), orkaner (Costanza mfl. 2006), flom (Bradshaw mfl. 2007), tsunami (Kathiresan og Rajendran 2005), snøskred (Gruber og Bartlett 2007), brann (Guenni mfl. 2005) og jordras (Sidle mfl. 2006). Omfanget og sammensetningen av biologisk mangfold kan også påvirke hvordan økosystemer gjenhenter seg i etterkant av ekstreme værhendelser, og som nevnt tidligere vil økt biologisk mangfold generelt øke økosystemets resiliens.

En viktig utfordring for Norge er å forebygge og minimere konsekvensene av ulike former for ras og skred (herunder snøskred), og for en grundig omtale av dette viser vi til flom- og skredmeldingen (Meld. St. 15 (2011 – 2012)) og til klimatilpasningsmeldingen (Meld. St. 33 (2012 – 2013)). Det finnes mange typer skred, og årsakssammenhengene mellom klima og skred er mer komplekse enn mellom flom og skred. Økt temperatur vil kunne redusere risikoen for snøskred i lavereliggende områder mellom 500 – 1000 meter over havet, men kan øke faren for våtsnøskred og sørpeskred. Økt frekvens av episoder med stor nedbørsintensitet vil kunne øke risikoen for jordskred og flomskred knyttet til flomhendelser. Kvikkleireskred kan også utløses som følge av langvarig intens nedbør og erosjon i elver, selv om det i de fleste tilfeller er menneskelig aktivitet som utløser slike skred. Endringer i nedbørsmønstre kan også innebære at det kommer skred i områder der dette ikke er kjent fra tidligere. Det er derfor viktig å ta med økosystemene og deres egenskaper i vurderinger og kartlegging av fare og risiko knyttet til ras og skred.

Verneskog er skog som plantes eller spares (og stelles) ytterst mot havet, øverst ved tregrensen eller på andre værharde steder for at den skal verne bl.a. annen skog og ikke i første rekke gi økonomisk vinning. Norge har lange tradisjoner med slik verneskog (leskog), og denne skogen vil ofte være sikret gjennom sedvane eller gjennom ulike former for fredning. Det er godt kjent at verneskog opp mot fjellet benyttes både for å hjelpe opp ny skog og beskytte ungskog. Verneskog kan også benyttes om «ly mot vinden» (lokal- og mikroklimatisk og fysisk) for jordbruksareal og bebyggelse, og kan dempe og hindre stormskader.

Skogbehandlingen er viktig for omfanget av stormskader (Solberg mfl. 2008). Hogst som f.eks. foretas slik at skogen som står igjen blir utsatt i sterk vind, kan føre til store stormskader. Mer ensaldret (og dels også ensartet) skog er trolig også mer sårbar overfor ekstremvær som kraftige stormer. Uten at vi har funnet studier som dokumenterer betydningen av dette aspektet for å unngå stormskader, kan en i hvert fall slutte fra den sannsynlige økningen av ekstremvær som følger av klimaendringer, at naturlig robusthet vil bli en relativt viktigere egenskap ved skogøkosystemene fremover. Stormskader kan være svært store, også i Norge. Som følge av storm vil en også få en langsiktig nedgang i vekst og sårbarhet for sekundærskader, f.eks. insektangrep (Seidl og Blennow 2012).

5.4.6 Vannrensning og avfallsbehandling (nedbryting og avgiftning)

Økosystemer gir også store og viktige bidrag til rensing av vann gjennom filtrering, fjerning av organiske avfallsstoffer og håndtering av ulike giftstoffer (detoxification). Slik «etterbehandling» finner sted i alle økosystemer, i et tett samspill mellom biotiske og abiotiske faktorer. Bakterier og andre mikroorganismer spiller her en avgjørende rolle, både i naturlige økosystemer og i kommunale og industrielle avløpsrenseanlegg.

Norske havområder bidrar f.eks. med slik rensing i stor skala, hvor de stoffene som er nedbrytbare blir tatt hånd om av mikroorganismer, mens andre fortynnes av havstrømmer og blandingsprosesser, lagres i organismer eller deponeres i bunnsedimenter. Havområdene har en stor evne til å håndtere tilførsler av næringssalter ved at planter tar opp næringsstoffer. Som nevnt i kapittel 4 vil imidlertid økosystemet bli utsatt for overgjødsling (eutrofiering) dersom tilførselen av næringsstoffer blir større enn det økosystemet klarer å håndtere. Bløtdyr (mollusker) har stor filter- og rensekapasitet både i ferskvann og i havet. Blåskjell spiller f.eks. en viktig rolle for bedre vannkvalitet ved sin effektive filtrering av vann, og det er bl.a. i Larviksfjorden forsøkt småskala blåskjellanlegg for å rense fjordområder som et alternativ til renseanlegg (Magnussen mfl. 2012a). Vannrensing er også viktig for lakseoppdrett (Meeren 2013), og vannkvalitet og strømforhold er i dag avgjørende faktorer for lokalisering av oppdrettsanlegg.

Jordbiologi vil generelt ha stor betydning for vannkvalitet, og vil gjennom nedbryting og mineralisering av organisk materiale og langsiktig stabilisering sikre at grunnvannet gir oss drikkevann. Denne vannrensingen avhenger særlig av organismene i rotsonen, det vil si i de øverste 30 cm av jordlaget. Tildekkede områder, f.eks. veier og flyplasser, kan ikke utnytte dette og grunnvann må derfor renses og sikres på andre måter.

Norge og de nordiske landene har generelt bedre vannkvalitet enn land lenger sør i Europa, men også vi har utfordringer knyttet til dette. Overgjødsling er et problem for norske økosystemer, på grunn av påvirkning fra landbruk og skogbruk, og utslipp fra husholdninger, industri og annen næringsvirksomhet. Rensebidrag fra økosystemene er derfor uansett viktige supplementer til menneskeskapte renseteknologier, både for rensning av vann som skal brukes av mennesker og for rensing av avløpsvann. I noen tilfeller kan dette innebære betydelige lavere kostnader enn hvis alt skulle renses teknisk, og det kan redusere sårbarheten og øke forsyningssikkerheten.

Vannkvaliteten har også betydning for ulike kunnskaps- og opplevelsestjenester, bl.a. ulike former for rekreasjon og mer estetiske forhold. For en bredere omtale av hva ulike økosystemene kan bidra med i nedbørsfelt kan det vises til Barton mfl. (2012).

Vannrensing og oksygenisering

Økosystemer spiller som nevnt en viktig rolle i det globale vannkretsløpet, og i tillegg til å påvirke vannføring og vannstrømsregulering bidrar de også med vannrensing og -filtrering (Brauman mfl. 2007). Vegetasjon, og særlig skog, påvirker hvor mye vann som tilføres et vassdrag (Chapin mfl. 2002). Mikroorganismer i jorda har stor effekt på jordas struktur og dens evne til å filtrere vann. Våtmarker og ferskvannsøkosystemer vil regulere og holde tilbake mengden næringsstoffer (fosfor og nitrogen), bl.a. gjennom sedimentering og biologiske prosesser. Slik rensing kan utgjøre både et alternativ og et supplement til teknologiske løsninger for håndtering av utslipp og avløp. Et eksempel på dette er den naturlige rensekapasiteten i Trondheimsfjorden (se f.eks. Oceanor 2003), som gjør det mulig med mindre krav til kjemisk og fysisk rensing og dermed reduserte kostnader knyttet til rensing.

Biologisk mangfold er involvert i en rekke økosystemprosesser i jorda, der også elver og innsjøer bidrar til å fjerne forurensing, fange både vann og sediment, ta opp vann og næringsstoff i rotsonen, stabilisere elvekanter, forbruke patogener og lagre eller konvertere uorganiske molekyler (Brauman mfl. 2007). En sentral del av dette er økosystemenes evne til å regulere og holde tilbake nitrogen, hvor særlig ulike ferskvannsorganismer (bl.a. elvekantsbakterier og plankton) i elver, vassdrag og innsjøer er viktige. Det mangler fortsatt kunnskap om omfanget og sammenhenger i ulike typer vannrensing, og for en oversikt over tilgjengelig kunnskap kan det vises til Barton mfl. (2012).

Håndtering av giftstoffer

Ulike organismer kan brukes for biologisk rensing og behandling av uønskede og giftige stoffer, f.eks. for rensing av forurenset grunn, ved akutte oljeutslipp, ved oppblomstring av giftige alger (se f.eks. Contardo-Jara mfl. 2013 om planter som «grønn lever») og ved gruvedrift. For en gjennomgang av muligheter og begrensninger knyttet til biologisk jordrensing kan de f.eks. vises til Gomes (2012). Også organismer fra nordiske og arktiske strøk er og kan være viktige i dette arbeidet, ikke minst for bruk under kalde forhold. I 2012 fant f.eks. forskere ved Universitetet i Tromsø en bakterie som bruker metan for å lage nye celler og for å produsere energi (Sojtaric 2012), og det skal nå undersøkes om denne kan brukes for hindre utslipp av denne klimagassen.

5.4.7 Sykdomsregulering

Økosystemer er som nevnt naturlig nok en kilde til, og en transportvei for, ulike skade- og sykdomsorganismer, og mange av disse rammer mennesker både direkte og gjennom ulike økosystemtjenester (bl.a. for matproduksjon). Økosystemer har imidlertid også store og sentrale roller i regulering av ulike skade- og sykdomsorganismer. Økosystemer er viktige for å regulere skadedyr og vektorbårne sykdommer som angriper planter og dyr, og gjennom aktiviteten til predatorer og parasitter. Det er også studier som viser at økt biologisk mangfold kan bidra til redusert spredning av sykdommer (se f.eks. Johnson mfl. 2013). For eksempel vil en viss forekomst av hekkende, insektspisende fugler i tettbygd strøk redusere forekomsten av mygg, fluer og bladlus kraftig, og dette viser at det kan være viktig med opprettholdelse av grøntstrukturer med hekkeplasser. Et par meiser eller fluesnappere vil kreve om lag 10 000 insekter og larver for å fø opp et ungekull.

MA bruker «sykdomsregulering» for å vise til at endringer i økosystem direkte kan endre mengden av menneskelige patogener som kolera, og at endringer i økosystem kan endre mengden av bærere av sykdommer (vektorer) som mygg. Naturen og økosystemene kan ha direkte virkninger på helse gjennom sykdomsforebygging, og i boks 5.18 omtales internasjonale studier som antyder positive sammenhenger mellom økosystemer og fysisk helse (bl.a. Hanski mfl. 2012 og Lovasi mfl. 2008). Vi viser også til omtalen over om hvordan naturen bidrar med medisinressurser og omtalen under om økosystemers betydning for folkehelse og velvære (se bl.a. Haugan mfl. 2006).

Mange økosystemer er i dag meget sterkt menneskepåvirket, og flere studier viser til at dette kan øke fremveksten og spredningen av ulike sykdommer (se bl.a. Keesing mfl. 2010 og Zaghi mfl. 2010 for en gjennomgang). Dette skjer bl.a. ved at tapet av biologisk mangfold og forringelsen av økosystemer påvirker arter som er sykdomsverter og smittebærere og dermed utbredelsen av sykdommer, og ved å påvirke bakterier og virus og andre sykdomsorganismer (patogener) og deres evne til å smitte og infisere. Klimaendringer kan forsterke utbredelsen av sykdomsorganismer, bl.a. som følge av økt nedbør (Semenza mfl. 2012).

Det er viktig å se denne tjenesten i lys av at et varmere klima kan føre til at flere sykdommer, som kan ramme mennesker og dyr, ville vekster og landbruksvekster, etablerer seg i Norge (se bl.a. NOU 2010: 10).

5.4.8 Skadeorganismeregulering og biologisk kontroll

I tråd med tankegangen over bruker MA (2005a) betegnelsen «pest- og skadedyrregulering» for å vise til at endringer i økosystem kan påvirke utbredelse av pest og sykdom i avlinger og blant husdyr. Denne tjenesten har også blitt betegnet som pest- og skadedyrkontroll og som biologisk regulering og biologisk kontroll29. Med biologisk kontroll menes situasjoner hvor en organisme regulerer en annen ved beiting eller predasjon eller begrenser skadene av en negativ prosess ved å spise en annen art. I naturen foregår det hele tiden ulike former for biologisk kontroll, og det kan oppstå tydelige effekter i næringsnettet dersom vi påvirker nøkkelarter i økosystemet (se f.eks. Bommarco mfl. 2013 for en gjennomgang knyttet til biologisk kontroll og matproduksjon). Naturlig biologisk kontroll av skadedyr, parasitter og plantesykdommer er i omfang mange ganger viktigere enn den reguleringen mennesket utøver med kjemiske midler.

Ulike organismer kan også bidra til biologisk kontroll i landbruksproduksjon, både i drivhus og på friland. Dette gjelder ikke minst i økologisk landbruk, men også i bær-, frukt- og grønnsaksdyrking og i skogbruket (f.eks. mot rotsykdommer). For en omtale av nytteorganismer brukt til biologisk bekjempelse kan det vises til Sundbye mfl. (2013). Biologisk bekjempelse av skadedyr brukes også i akvakultur, f.eks. brukes leppefisk som bergnebb og grønngylt til bekjemping av lakselus på oppdrettslaks (se Mortensen mfl. 2013 om utfordringer ved bruk og fangst av leppefisk).

Med klimaendringene kan det ventes mer skogskader som følge av bl.a. økt forekomst av soppsykdommer og angrep av barkbille. Skogbruksaktivitet og annen menneskelig aktivitet kan påvirke klimasårbarheten for arter i skog, og generelt vil monokulturer av skog være mindre robuste mot påvirkninger som f.eks. insektangrep.

5.4.9 Pollinering

En rekke ulike bestøvere (pollinatorer) er viktige for å sikre bestøvning av planter, og tjenesten pollinering omfatter hvordan økosystemer påvirker både distribusjon, omfang og effektiviteten til pollinatorer. Pollinering er viktig for en stor andel av verdens avlinger (se f.eks. Klein mfl. 2007), og det er estimert at over 75 pst. av verdens 115 økonomisk viktigste avlinger er pollinert av dyr (Nabhan og Buchmann 1997).

Alle pollinatorer i de nordiske landene er insekter, med bier og humler som de viktigste (Totland mfl. 2013 og Söderman 1999). Tamme bier er viktige særlig i mer intenst dyrkede områder. Insektenes betydning vil variere med ulike avlinger (se f.eks. Klein mfl. 2007), men er spesielt stor for produksjonen av frukt, bær og grønnsaker. Insektenes pollinering har også effekt på produksjon av fôr til melk- og kjøttproduserende husdyr og frøproduksjon.

Totland mfl. (2013) gir en gjennomgang av kunnskapsstatus for insektspollinering i Norge, og omtaler samspillet mellom planter og pollinatorer og konsekvenser av ulike former for menneskelig påvirkning. De omtaler også pollinering som økosystemtjeneste, og sier bl.a. at selv om betydningen av pollinering som økosystemtjeneste tilsynelatende er åpenbar, har vi med unntak av honningbiens betydning for fruktproduksjon i landbruket, svært begrenset kunnskap. For informasjon om betydningen av pollinering for danske og svenske forhold kan det vises til bl.a. Hansen mfl. (2006) og Rahbek-Pedersen (2009), og for en bredere europeisk arealmessig vurdering kan det vises til Maes mfl. (2012c).

Pollinering spiller en sentral rolle både for økonomi og sysselsetting, og for matvaresikkerhet og for kvalitet. Matvaresikkerhet påvirkes både gjennom avlingsmengder og ved at frukt, bær og grønnsaker er viktige for ernæringsinnhold (se f.eks. Potts mfl. 2010 og Eilers mfl. 2011). Også mange plantearter som er kilder til diverse legemidler er avhengig av pollinering. Betydningen av pollinering vil avhenge av bl.a. i hvilken grad og hvordan ulike pollinatorer er viktige for ulike typer avlinger (se f.eks. Ghazoul 2005), men tilfanget av pollinatorer vil generelt sammen med klima kunne påvirke avlingenes stabilitet fra år til år (Garibaldi mfl. 2011).

Det er de siste årene påvist (se bl.a. Potts mfl. 2010) betydelige tap av pollinatorer i mange deler av verden, med de klareste funnene gjort i Europa og Nord-Amerika. En nyere svensk studie (Bommarco mfl. 2011) viser bl.a. færre pollinerende insekter i Sverige og redusert avlinger av rødkløverfrø. Også i Norge er situasjonen alvorlig for pollinerende insekter, og særlig humlene er utsatt (Totland mfl 2013). En tredjedel av de 205 norske bieartene står på rødlista, og av Norges 34 humlearter står seks i fare for å bli utryddet (Kålås mfl. 2010a). En rekke trusler er påvist mot pollinerende insekter, med tap av leveområder, forurensing (se f.eks. Eggen og Odenmarck 2012 og Sluijs mfl 2013 om eksponering av insektmidlet imidakloprid (et neonikotinoid)30), sykdom (herunder parasitter som varraomidd) og mangelfullt genetisk mangfold som de mest sentrale (se bl.a. Potts mfl. 2010). Det er imidlertid fortsatt behov for å vite mer om styrkeforholdet mellom de ulike truslene i ulike regioner og om hvordan ulike truslene virker sammen og eventuelt forsterker hverandre.

Norsk birøkt er en relativ liten næring i forhold til annen landbruksproduksjon, hvor biene i tillegg til honning bidrar til å sikre pollinering i frukt- og bærproduksjonen og for oljevekster, og hvor bienes tilstedeværelse gir større avlinger og bedre kvalitet. Pollinering er bl.a. viktig for norske økologiske gras- og kløverfrø, bl.a. i lys av stadig reduserte kløveravlinger de siste årene (Land 2012a).

Kilde: Foto: Marianne Gjørv

Mange blomsterrike habitater, som skogkanter, grasletter, ruderatområder (områder preget av tidligere menneskelig utnyttelse), sandområder og elvebredder, er viktige for bestander av ville pollinatorer som bier og humler. Disse bestandene kan pollinere omkringliggende jordbruksavlinger, frukt og bær, avhengig av hvor langt ulike pollinatorarter kan fly. Pollinatorene bruker åpne arealer (dvs. åpent lavland og kanter m.m. i jordbruksområder) for å hente føde. Det er derfor viktig å kunne ta vare på den mosaikken av ulike naturtyper som pollinatorer er avhengige av. Det er ikke så mange naturlig åpne arealer i lavlandet i Norge, og arealet av dette habitatet minker kraftig på grunn av gjengroing.

Norden, Alpene og Himalaya er blant de regionene som har flest økosystemer med høyt antall humler, og et eksempel på dette er de gamle norske slåtte- og beitemarkene (bl.a. åpent lavland og semi-naturlige marker i fjellet) som har et unikt mangfold av blomsterplanter, humler, villbier og andre pollinerende insekter (se f.eks. omtale i Bollingmo 2010). Dette er også viktige leveområder for de 66 rødlistede norske bieartene. Norge har bl.a. en stor stamme av den brune bia (Apis mellifera mellifera), og det foregår et bevaringsarbeid for de genetiske ressursene for denne arten både nasjonalt og i nordisk regi.

5.4.10 Vedlikehold av jordsmonn

Som nevnt over foregår dannelsen av jord over lang tid, og det er viktig og nødvendig at vi sikrer og vedlikeholder disse jordressursene. Biotiske elementer er som nevnt nødvendig for dannelse av jord, og tjenesten vedlikehold av jordsmonn skal vise hvordan ulike organismer og organisk materiale bidrar til jordas fruktbarhet. Jordsmonnet spiller også en kritisk rolle i næringsstoffkretsløpene. Tjenestene jorddannelse og vedlikehold av jordsmonn skaper grunnlag for en rekke andre tjenester, spesielt ulike forsynende tjenester (bl.a. mat og genetiske ressurser) og ulike regulerende tjenester (bl.a. luftkvalitetsregulering, vannstrømsregulering og naturskaderegulering og vannrensing og håndtering av avfall og giftstoffer), men også for ulike kunnskaps- og opplevelsestjenester (bl.a. stedsidentitet og naturarv).

Jordsmonnet binder næringsstoffer til jorda, lagrer dem og gjør dem tilgjengelig for planter. Plantene og røttene frigir ulike organiske forbindelser som gir næring til det mikrobielle livet i jorda, og et enormt antall jordorganismer (se kapittel 4.2), bidrar på ulike måter til nødvendige økosystemtjenester. Jordsmonnet holder bl.a. på næringsstoffene som tas opp av planter og avlinger, opprettholder jordstrukturen slik at vanninfiltrasjonen blir bedre, reduserer fordampningen, øker jordsmonnets evne til å holde på vann og forebygger jordpakking. Det organiske materialet i jorda gjør dessuten at miljøgifter nedbrytes raskere, og kan binde dem til partikler og dermed redusere faren for avrenning (se omtale av jordsmonn bl.a. i EEA 2010b).

Jordsmonnet bidrar også til at noe av karbonet overføres til stabile organiske forbindelser som binder karbonet og holder det borte fra atmosfæren i flere hundre år. Avhengig av dyrkingsmetode, type jordsmonn og klimaforhold, vil nettoresultatet av den biologiske aktiviteten enten være positiv eller negativ for det organiske materialet i jorda. En økning av organisk materiale vil skape et langsiktig sluk for karbon fra atmosfæren (i tillegg til andre positive virkninger), mens en reduksjon av organisk materiale bl.a. gjennom nydyrking vil bety at CO₂ slippes ut. Det er anslått at en meget stor andel av karboninnholdet i jorda i EU-landene finnes i Sverige, Finland og Storbritannia pga store arealer med myr og mineraljord.

Jordsmonnet dekker grunnfjellet vårt. Det er avgjørende sammenhenger mellom jordsmonn og bl.a. matproduksjon, klimaendringer, vannforsyning og biologisk mangfold. Aktuelle trusler mot jord i Europa omfatter erosjon, tap av organisk materiale, jordforurensning, nedbygging, jordpakking, reduksjon i jordas biomangfold, forsaltning og flom og jordskred (se bl.a. Gardi mfl. 2013 for en omtale av trusler mot jordbiomangfold i EU). Særlig nedbygging av dyrket og dyrkbar jord kan være en sentral påvirkningsfaktorer for Norge, men også erosjon, jordforurensning og nedpakking. Reduksjon av det biologiske mangfoldet i jorda kan også være av betydning, bl.a. gjennom tap av organisk materiale, forurensning (bl.a. pesticider), ulike gjødslingsregimer og jordpakking, men her er det generelt lite kunnskap. Til sammen vil og kan forringelsen av jordsmonnet gi konsekvenser for en rekke økosystemtjenester, kanskje spesielt luftrensing, klimaregulering, erosjonsforebygging og vannrensning og håndtering av avfall og giftstoffer, men også jorda som kilde til fruktbarhet og matproduksjon og jorda som kilde til genetiske ressurser. I tillegg til dette kommer arealmessige og kvalitetsmessige tap av dyrket og dyrkbar jord, som også svekker vår samlede evne til å dyrke mat og til bl.a. å lagre karbon og dempe flom (se f.eks. European Commission 2012b).

5.5 Forsynende tjenester

Forsynende tjenester er økosystemenes materielle og energimessige produksjon av, i all hovedsak, konkrete goder som kan byttes eller handles med og/eller som kan brukes direkte. Hovedgruppene er mat, materialer og biotisk fornybar energi, og som nevnt over inkluderes vanligvis også ferskvann som drikkes og brukes. For de fleste forsynende tjenester vil mye av informasjonen være tilgjengelig om leveransene av den endelige tjenesten (f.eks. tømmer), og mindre om økosystemenes faktiske kapasitet til levering og vedlikehold av disse tjenestene.

Utnyttelse av forsynende tjenester vil på ulike måter påvirke de regulerende tjenestene som ble omtalt over, og også grunnleggende livsprosesser. Det er derfor viktig å forstå og anerkjenne hvilke økologiske grenser som gjelder for uttaket og produksjonen det er snakk om av forsynende tjenester. For eksempel er det særdeles viktig at produksjon av mat og andre forsynende tjenester ikke fører til irreversibel påvirkning av økosystemfunksjonene. Det kan bl.a. vises til den internasjonale studien av jordbrukskunnskap, -vitenskap og -teknologi, som påpekte at jordbrukssystemer må vedlikeholde produktivitet slik at den naturlige ressursbasen og det økologiske grunnlaget for jordbruksproduksjon blir ivaretatt og som oppfordret til en gjennomgripende endring i måten å drive jordbruk og matproduksjon på (IAASTD 2008).

Tabell 5.4 gir en skjønnsmessig vurdering av hvilke forsynende tjenester som er særlig viktige for Norge. Vi angir hvilke norske økosystemer vi mener er særlig viktige for disse tjenestene, og antyder hva vi ser som de viktigste påvirkningsfaktorene.

Som nevnt over er det for en rekke forsynende tjenester (kanskje særlig mat) krevende å avgrense økosystemenes bidrag i det endelige sluttproduktet, fordi ulike sluttprodukter i ulik grad vil være direkte avhengig av økosystemene og i ulik grad vil være avhengig av andre innsatsfaktorer. Utnyttelse av økosystemene for avlinger i norsk landbruk er f.eks. avhengig av en rekke andre innsatsfaktorer, som arbeidskraft og kompetanse, landbruksmaskiner og teknologi, kunstgjødsel, energi og kjemiske produkter bl.a. til skadedyrbekjempelse31.

5.5.1 Mat

Norske økosystemer gir viktige bidrag til matproduksjon, og særlig gjelder dette havet og kysten og utnyttelse av marine arter som mat. Verdens sjømatproduksjon har økt fra ca. 60 mill. tonn i 1970 til over 148 mill. tonn i 2010. Norge står for ca. tre mill. tonn av denne produksjonen, og er verdens nest største eksportør av sjømat. For en generell omtale av norsk sjømatproduksjon viser vi til sjømatmeldingen (Meld. St. 22 (2012 – 2013)). Norsk landbruk er også viktig i norsk matproduksjon, med utnyttelse av jordbruksområder og åpent lavland til avlinger og dyrehold. For en generell omtale av matproduksjon i norsk landbruk viser vi til landbruks- og matmeldingen (Meld. St. 9 (2011 – 2012)). I tillegg får vi mat fra ferskvann og fra skog og fjell, og her er det også ofte nære koblinger til rekreasjon og friluftsliv. Som vi drøftet over kommer denne maten både fra sterkt menneskepåvirkede systemer (f.eks. oppdrettsanlegg og gartnerier) og fra mer naturlige økosystemer (f.eks. fiske i Barentshavet og fjellbeiter), og bidragene fra økosystemene vil derfor variere både i omfang og karakter (boks 5.1).

Mat fra saltvannsfiskerier

Mange marine arter forsyner folk med mat, og både fisk, skalldyr, sjøpattedyr og alger brukes til menneskemat. Vi har valgt en tredelt gjennomgang av marin mat, og ser på saltvannsfiskerier, marin akvakultur og på andre kilder. Marine arter brukes også som fôr, og dette kommer vi tilbake til i omtalen under.

Norge er som nevnt over en av verdens største fiskerinasjoner, og utnytter en rekke arter av fisk og sjøpattedyr til mat. Den norske kommersielle totalfangsten hadde en økende tendens fra 1908 fram til slutten av 1970-årene. Deretter har totalfangsten gått noe ned og variert rundt 2.5 mill. tonn i perioden 1990 – 2000. Variasjoner i kvantum av norsk vårgytende sild og lodde i Barentshavet har hatt størst betydning for svingningene i totalkvantumet etter 1950. Den langsiktige økningen i fangstkvantumet siden tidlig på 1900-tallet skyldes økt høstingsinnsats på grunn av effektivitetsøkning i flåten og at stadig flere bestander ble beskattet i løpet av 1900-tallet (NOU 2005: 10).

Kilde: Foto: fiskeri.no

Området nord for 62°N som innbefatter Barentshavet, området ved Svalbard, Norskehavet, og kystområder er det kvantumsmessige viktigste området. Området har hatt et relativt stabilt kvantum av torskeartet fisk, og er et viktig fangstområde for pelagiske fisk som lodde og norsk vårgytende sild. I Nordsjøen-Skagerrak er fangstkvantumet av torskeartet fisk lavere, men et relativt stort og stabilt kvantum av pelagisk fisk (bl.a. sild og makrell) blir tatt der (NOU 2005: 10). Høsting av sjøpattedyr omfatter vågehval og grønlandssel. Figur 5.8 viser utviklingen i gytebestandene (biomasse) av sentrale pelagiske fiskearter (lodde i Barentshavet, makrell, norsk vårgytende sild, nordsjøsild og kolmule) i norske farvann i perioden 1985 – 2012, mens figur 5.9 viser utviklingen i gytebestandene av sentrale bunnfiskearter (torsk, hyse, sei og blåkveite) i samme tidsrom.

Kilde: Fiskeridirektoratet (2013)

Kilde: Fiskeridirektoratet (2013).

For en mer detaljert omtale og beskrivelse av de ulike fiskeriressursene kan det vises spesielt til Fiskeridirektoratets (2013) økonomiske og biologiske nøkkeltall for norske fiskerier, og til havforskningsrapportene fra Havforskningsinstituttet (Aglen mfl. 2012 og Bakketeig mfl. 2013). Havforskningsrapportene gir bl.a. en oversikt over viktige norske fiskeriressurser og inneholder bl.a. nøkkeltall, bestandsfakta og fangststatistikk for ulike arter.

Det er etablert langsiktige forvaltningsstrategier for alle de store og kommersielt viktigste bestandene, hvor målet er et høyt langtidsutbytte fra bestandene i tråd med prinsippet om maksimalt bærekraftig uttak (MSY). De fleste bestandene som Norge fisker på er i god forfatning, og spesielt gjelder dette for bestandene i Barentshavet (Prop. 1 S (2012 – 2013)). For mer informasjon om bestandene det høstes på og forvaltningen av disse, samt det vitenskapelige grunnlaget, kan det vises bl.a. til Meld. St. 40 (2012 – 2013) om fiskeriavtalene Norge har inngått med andre land.

For en omtale av utvikling og tilstand for fiskeriene i de store norske havområdene kan det også vises til de helhetlige forvaltningsplanene som er laget for det marine miljøet i Barentshavet og Lofoten (St.meld. nr. 8 (2005 – 2006) og Meld. St. 10 (2010 – 2011)), Norskehavet (St.meld. nr. 37 (2008 – 2009)) og Skagerrak og Nordsjøen (Meld. St. 37 (2012 – 2013)) og til det faglige underlagsmaterialet for disse planene. Disse planene ser også på fiskerienes påvirkning av økosystemene, jf. også omtale i kapittel 4.

Utnyttelsen av norske fiskerier bruker og påvirker også en rekke regulerende tjenester, og betyr mye for en rekke kunnskaps- og opplevelsestjenester. For en omtale av hvordan sentrale norske fiskeriressurser har blitt utnyttet og har hatt både økonomisk, samfunnsmessig og kulturelt stor betydning for utviklingen i Norge kan det f.eks. vises til Svihus og Haaland (2009) om utnyttelsen av sild og annen pelagisk fisk og til Christensen (2009) om torskefiskets historie.

Varmere hav påvirker utbredelsen av mange bestander. Dette påvirker også norske og nærliggende havområder. Noen fiskebestander vil ved et endret klima øke sin utbredelse, mens andre arter kan forsvinne bl.a. fra det arktiske økosystemet. Totalt sett er det knyttet stor usikkerhet til hvordan endringene fiskebestandene vil påvirke artssammensetningen og den totale produksjonen i havet og langs kysten. Dette skyldes ikke minst at lavere trofiske nivåer (alger og dyreplankton) endrer både vekstperioder og geografisk utbredelse ved økt temperatur – noe som får konsekvenser både for fisk og sjøfugl. Det er i dag f.eks. usikkert om det kan bli økt høsting av fisk og andre marine levende ressurser fra Polhavet, men det blir pekt på at det er lite sannsynlig at issmeltingen i Arktis vil endre mye på fiskemønsteret i nord og at det neppe blir kommersielt fiske i Polhavet på lenge (Loeng mfl. 2013).

Mat fra marint fiskeoppdrett og akvakultur

I den nyeste rapporten fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) om tilstanden til verdens fiskerier og akvakultur (FAO 2012a), kommer det fram at akvakultur er blant verdens raskest voksende matsektorer, og at i det neste tiåret vil den totale produksjonen fra fiske og havbruk være større enn produksjonen enkeltvis for storfe, svin og fjærfe. I 1970 hadde akvakultur en andel på rundt fire pst. av verdens sjømatproduksjon, og i 2010 var denne steget til 40 pst. (Meld. St. 22 (2012 – 2013)).

Den norske havbruksnæringen har vokst kontinuerlig over en periode på flere tiår. Det er i all hovedsak produksjon av laks som har stått for veksten. Den norske havbruksproduksjonen var i 2012 på om lag 1,26 mill. tonn, hvorav laks og ørret utgjorde 99 pst. av kvantumet. I tillegg ble det produsert ca. 9 700 tonn torsk, 1 900 tonn kveite, 1 900 tonn blåskjell, samt 3 000 tonn av andre arter. Produksjonen av laks og ørret har vokst med nær 8 pst. årlig det siste tiåret og er fordoblet siden 2004 (Meld. St. 22 (2012 – 2013)). Figur 5.10 viser produksjonsutviklingen i norsk fiskeoppdrett siden 1997, og angir også førstehåndsverdien for salg av denne fisken.

Kilde: Fiskeridirektoratet og SSB – gjengitt i Meld. St. 22 (2012 – 2013)

Havbruksnæringen har virksomhet langs hele kysten, fra Lillesand i sør til Sør-Varanger i nord. Det arbeides med å se på mulighetene for bruk av flere marine arter i oppdrett, spesielt torsk og kveite, men hittil har en ikke lykkes med å bringe noen av de nye artene opp på et nivå som gir grunnlag for lønnsom drift av et visst omfang over tid. For nøkkeltall og kortfattet informasjon om norsk havbruksnæring, bl.a. om antall tillatelser, sysselsetting, salg, beholdning, og eksport, kan det vises til Fiskeridirektoratet (2012).

For en omtale av oppdrettsnæringens påvirkning på økosystemene kan det vises til regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring (Fiskeri- og kystdepartementet 2009), Riksrevisjonens rapport om havbruksforvaltningen (Riksrevisjonen 2012a), som ser på genetisk påvirkning hos villfisk, forurensning og utslipp, sykdom, arealbruk, og fôr-ressurser, og Havforskningsinstituttets risikovurderinger for norsk fiskeoppdrett (Taranger mfl. 2012). Det kan også vises til drøftingen i Meeren (2013) av lakseoppdrett i et økosystemtjenesteperspektiv, som både ser på tjenester og på påvirkning (boks 5.8).

Andre marine levende ressurser for mat

Andre viktige matkilder fra norske havområder er krepsdyr som i dag høstes kommersielt, ikke minst dypvannsreker og sjøkreps, men også europeisk hummer, stor kamskjell og taskekrabbe (se f.eks. Bakketeig mfl. 2013 for nøkkeltall, bestandsfakta og fangststatistikk for disse artene). Norske fartøyer fangster også på bl.a. krill i antarktiske farvann. Det arbeides også med dyrking og utnyttelse av andre marine arter, og bl.a. forskes det på dyrking av den europeiske flatøstersen (Joyce mfl. 2012).

Kilde: Foto: Marianne Gjørv

Vi kommer under tilbake til hvordan norske marine arter inngår som ingredienser i form av biokjemikalier i mat (f.eks. alginater i iskrem), og vi viser til sjømatmeldingen (Meld. St. 22 (2012 – 2013)) for en omtale av hvordan flere marine arter kan utnyttes bl.a. i matproduksjon. For eksempel dyrkes store mengder tare og tang til mat i Asia, og dette kan være mulig også i norske farvann. For en omtale av den norske tang- og tarenæringen viser vi til Meland og Rebours (2012). Vi viser også til Bioforsks arbeid med å finne sorter rødalger som egner seg for kommersiell dyrking i Norge (Bruckner mfl. 2013), og til boks 5.15.

Boks 5.9 Økosystemtjenester og potensial for marine næringer

Norges rike hav- og kystområder inneholder alt fra fisk, pattedyr og skalldyr, til bakterier, svamper, alger og plankton. I dag utnyttes bare deler av dette store potensialet for verdiskaping, I følge sjømatmeldingen (Meld. St. 22 (2012 – 2013)), bør Norge ha en ambisjon om å være verdens fremste sjømatnasjon, og meldingen søker å legge til rette for og videreutvikle næringer som kan gi en ny marin vekst. I tillegg til høsting og produksjon av tradisjonell sjømat til konsum, utgjør utvinning av ulike spesialprodukter og ingredienser basert på marine oljer, proteiner og karbohydrater en stadig større andel av den marine verdiskapingen.

Det Kongelige Videnskapers Selskap og Norges Tekniske Videnskapsakademi (Olafsen mfl. 2012) har laget en rapport hvor de ser på «verdiskapning basert på produktive hav i 2050». De peker på utviklingstrekk og et økonomisk omsetningspotensial i de marine næringene som estimeres til 550 mrd. kroner i 2050 mot dagens ca. 90 mrd. kroner. Figur 5.12 viser hva studien ser som potensialet for fremtidig omsetningsverdi for næringer basert på marine ressurser fram mot 2050.

Rapporten viser til hvordan utviklingen av disse marine næringene vil avhenge av produktive hav og robuste økosystemer, og det legges bl.a. til grunn at klimaendringene ikke blir mer dramatiske enn hittil antatt og at kvaliteten på havmiljøet opprettholdes. For akvakultur vises det også til at det må finnes løsninger for dagens miljø- og sykdomsutfordringer, fôr, fiskehelse og avl. Alle næringene kan, om enn i ulik grad, kobles til forsynende tjenester som omtales her, ikke minst mat og biokjemikalier. Andre næringer basert på marin bioprospektering og kystbasert reiseliv vil også være aktuelle næringer som kan kobles til økosystemtjenester. For en nærmere omtale av rapporten og planlagt og mulig norsk oppfølging viser vi til sjømatmeldingen (Meld. St. 22 (2012 – 2013)).

Figuren angir potensial for omsetningsverdi og sier i seg selv ingen ting om bærekraft eller avveininger mot biologisk mangfold eller andre økosystemtjenester.

Kilde: Olafsen mfl. (2012) – gjengitt i Meld. St. 22 (2012 – 2013)

Avlinger i landbruket

Jordbruksøkosystemer er sammen med marine og akvatiske økosystemer viktige for global mattilførsel og matvaresikkerhet. I dag er omtrent 35 pst. av jordas terrestriske areal brukt enten til planteproduksjon eller til husdyrhold (MA 2005a). Det er estimert at 6000 ulike arter historisk sett har blitt brukt til planteproduksjon (Heywood 1999), men at i dag står 30 arter for over 95 pst. av menneskenes mattilførsel (Williams og Haq 2002).

Det har i flere tiår vært et politisk mål å utnytte arealressursene i hele landet for å dekke etterspørselen på hjemmemarkedet etter varer vi har naturgitte forutsetninger for å produsere, innenfor gitte handelspolitiske rammer. En høy produksjon av råvarer i jordbruket forutsetter at de beste arealene brukes til de mest varmekrevende vekstene, som korn og grønnsaker, mens det grasbaserte husdyrholdet reserveres for områder med vanskeligere vekstvilkår. Endringer i politiske og markedsmessige rammebetingelser fører imidlertid til at det er betydelige forskjeller i utviklingen i produksjonsvolumet for de ulike jordbruksproduktene.

Andre økosystemtjenester som ofte kobles til jordbrukslandskapet og avlinger er bioenergi, karbonlagring, natur- og kulturarv, stedsidentitet, rekreasjon og som arena for utdanning. Som nevnt over vil jordbruksvirksomhet også påvirke de naturlige økosystemene på ulike vis, gjennom forurensning, utslipp av klimagasser (bl.a. gjennom husdyrhold), endret arealbruk og fremmede arter. Ulike sider ved norsk jordbruks påvirkning av miljøet omtales i SSBs siste rapport om tilstand og utvikling for jordbruk og miljø (Bye mfl. 2012).

Som nevnt i omtalen av jordbruksområder er det omtrent 10 mill. dekar jordbruksareal i drift i Norge i dag, og av dette brukes rundt 3,0 mill. dekar til korn, 0,5 mill. dekar til annen åker- og hageproduksjon, og rundt 6,5 mill. dekar til eng til slått og beite.

Kornproduksjonen i Norge økte fra 1970 fram til tidlig på 1990-tallet, men med stor variasjon fra år til år. Nye sorter og forbedrede dyrkingsteknikker har gjort det mulig med sterk vekst i matkornproduksjonen. Med dagens sorter kan 75 – 80 pst. av matkornbehovet dekkes, men samtidig reduseres muligheten for å betjene etterspørselen etter fôrkorn. Utviklingen i produksjon av korn med fôrkorn- og matkornkvalitet i Norge i perioden 1970 – 2010 viser at den samlede kornproduksjonen har vært nokså stabil på rundt 1,2 mill. tonn pr år de siste årene (Meld. St. 9 (2011 – 2012)). Fordelingen mellom de ulike kornslagene vil av ulike årsaker variere over tid, med bygg som den volummessig viktigste fulgt av hvete og havre.

Kilde: Foto: Landbruks- og matdepartementet, Astraea Antal

Produksjonen av frukt og grønt i Norge er mangfoldig med ulike planter som dyrkes på friland eller i veksthus. I følge SSBs statistikk for hagebruksavlinger var total produksjon av grønnsaker på friland i 2010 beregnet til om lag 114 300 tonn, mens produksjonen av grønnsaker i veksthus var om lag 31 800 tonn. De største produksjonene (volum- og arealmessig) omfatter gulrot, løk, agurk, kålrot, tomat, ulike kålvekster og salat.

Samlet produksjon av frukt i Norge har i følge SSBs statistikk for hagebruksavlinger ligget på mellom 12 400 og 20 800 tonn de siste femten årene, og av bær på mellom 9 700 og 14 300 tonn. Den norske totalavlingen av frukt var på 14 500 tonn i 2010, og den fordelte seg på 12 000 tonn epler, 1 300 tonn plommer og 350 tonn pærer. Den samlede produksjonen for moreller og kirsebær er beregnet til 650 tonn. Produksjonen av bær på friland var om lag 10 000 tonn i 2010, og av dette utgjorde jordbær 7 300 tonn og bringebær, solbær og enkelte andre bær resten. En del grønnsaker, bær og frukt produseres også i norske hager, noe som gir både mat, hageglede og andre tjenester.

Poteter er både økonomisk og ernæringsmessig en viktig avling i norsk jordbruk, og det ble i følge SSB høstet 297 600 tonn poteter i 2011. Dette er den minste potetavlingen som noen gang er registrert, bl.a. pga. redusert areal til potetdyrking de siste årene.

Husdyr i landbruket og birøkt

Statistisk sentralbyrås husdyrstatistikk viser at det i 2011 var 36 000 hester i Norge, 862 000 storfe (hvorav 233 000 melkekyr og 72 000 ammekyr), 917 000 sauer (vinterfôret), 35 000 melkegeiter, 35 000 avlssvin og 3,8 mill. verpehøner. Dette legger grunnlaget for en omfattende del av norsk matproduksjon, bl.a. i form av kjøtt, egg og meieriprodukter. Antall storfe og melkegeiter har sunket en god del siden 1998, mens antall verpehøner har økt betydelig.

Kjøttproduksjonen fra husdyr i Norge var på 204 mill. kg i 1989, og den økte til 262 mill. kg i 1999 og 319 mill. kg i 2008. Etterspørselen i markedet har gitt mulighet for produksjonsøkning for de kraftfôrbaserte kjøttslagene, spesielt for kylling. Salget av kyllingkjøtt har økt kraftig de siste årene og det produseres over 86 mill. kg fjørfekjøtt i året. Her inngår både kylling, kalkun og and. 630 bedrifter driver med slaktekylling og de leverer hver i gjennomsnitt nesten 60 000 kyllinger til slakt hvert år. Norsk landbruk leverer om lag 128 mill. kg svinekjøtt per år, og rundt 1 450 bedrifter står bak disse leveransene, med en gjennomsnittlig besetningsstørrelse på 65 purker. For storfekjøtt har produksjonen vært svakt nedadgående det siste tiåret, mens produksjonen av sau- og lammekjøtt var om lag den samme i 2008 som i 1999. Storfekjøtt produseres i Norge som en del av melkeproduksjonen eller som en egen kjøttproduksjon basert på ammekyr, og det produseres om lag 83,5 mill. kg storfekjøtt per år. Det er rundt 2 mill. sauer og lam ute og beiter hver sommer, og det produseres om lag 24 mill. kg saue- og lammekjøtt per år. Det er rundt 14 700 jordbruksbedrifter med sau, med en gjennomsnittlig størrelse på 62 vinterfôrede sauer.

Det er rundt 3,8 mill. verpehøner og en produksjon på om lag 60 mill. kg egg i året i Norge.

På grunn av fall i melkeforbruket ble produksjonen av melk redusert med 18 pst. fra 1990 til 2002. Senere har kumelkproduksjonen vært stabil på vel 1 500 mill. liter per år. Produksjonen er regulert gjennom en kvoteordning, og gjennomsnittlig kvote ligger på 132 000 liter melk. Om lag 36 000 melkegeiter produserer til sammen 20 mill. liter geitmelk i året.

Dagens husdyrhold bygger bl.a. på fôr-ressurser fra det norske gårdslandskapet og fra utmarka. Kraftfôrforbruket har økt med vel 1 pst. per år de siste årene, bl.a. som følge av økt forbruk av kylling- og svinekjøtt og økt kraftfôrandel i melkeproduksjonen. Karbohydrater er en hovedbestanddel i kraftfôr og det er særlig karbohydratråvarer som produseres i Norge, gjennom produksjon av fôrkorn. Den norskproduserte andelen av råvarer i kraftfôr til husdyr har falt det siste tiåret, fra rundt 73 pst. totalt i 1997 til rundt 62 pst. i 2010, men varierer en del med værforholdene. Import av råvarer til kraftfôr omtales i noen grad i kapittel 6 om norsk påvirkning av andre lands økosystemer.

Norsk birøkt er en relativ liten næring i forhold til annen landbruksproduksjon, og det er i dag ca. 60 000 bikuber i landet fordelt på ca. 3 000 birøktere. Det produseres rundt 1.500 tonn honning i Norge årlig, og dette selges og brukes i all hovedsak på det norske markedet. I tillegg til honning gir bier også pollen, voks, propolis (brukes som legemiddel) og bigift.

Det meste av norsk honningproduksjon skjer ved at bienes henter nektar i norsk utmark. Massedød av honningbier har foreløpig ikke kommet til Norge. Birøkt er også av stor betydning for pollinering av kultiverte og ville planter, og dette omtales spesielt.

Reindrift

Reinkjøtt er en småskalaproduksjon sammenlignet med husdyrproduksjonen i Norge. Den nomadiske driftsformen i samisk reindrift med flytting av tamrein mellom ulike årstidsbeiter utnytter beiteressurser i fjell og utmark. Det foregår reindrift i nærmere 140 av landets kommuner over et landareal på ca. 140 000 km². Hovedtyngden av reindriften, om lag 70 pst., finner sted i Finnmark. Reintallet i dag er ca. 246 000 dyr før kalving om våren.

Totalregnskap for reindriftsnæringen (Økonomisk utvalg for reindrift 2011) viser at det ble slaktet i overkant av 80 000 tamrein i 2010, og disse ga drøyt 2 000 tonn reinkjøtt. For en omtale av reindriftsnæringens påvirkning på økosystemene kan det bl.a. vises til Riksrevisjonens rapport om bærekraftig reindrift i Finnmark (Riksrevisjonen 2012b).

Reindriften er en viktig næring i mange samiske områder, og er også en arena for bevaring og utvikling av samisk språk, håndverk og naturkunnskap. Dette innebærer at reindrift er viktig for en rekke kunnskaps- og opplevelsestjenester, bl.a. for naturbasert reiseliv og som kultur- og identitetsbærer.

Mat fra naturen – land- og ferskvannsøkosystemer

Det hentes også ut mat fra naturen på fastlandet og på Svalbard, i første omgang gjennom jakt og gjennom plukking av bær og sopp. Utnyttelsen av disse ressursene er i dag nært koblet til ulike kunnskaps- og opplevelsestjenester, spesielt rekreasjon og friluftsliv (f.eks. bærplukking og fritidsfiske). Derfor er det nødvendig å se disse tjenestene i nær sammenheng, noe som også blir reflektert i de økonomiske studiene som blir presentert i kapittel 10. Omfanget av disse matressursene blir påvirket av den generelle tilstanden i de ulike økosystemene, og av annen utnyttelse av naturen som f.eks. skogbruk.

I Norge er alt vilt fredet, men viltloven åpner for jakt på et begrenset antall arter. De jaktbare artene har jakttider, som er regulert gjennom en egen forskrift. Hjortevilt utgjør den viktigste matressursen fra jaktbart vilt i Norge, og dette omfatter elg, hjort, villrein og rådyr. I 2007 var total mengde viltkjøtt fra jakt i Norge på omkring 7 000 tonn, og størsteparten av dette var fra elg og hjort som har tilhold i skog. Stammen av både elg og hjort har økt markant siden slutten av 1970-årene, og for hjort settes det stadig ny rekord for antall felte dyr under høstjakta. I jaktsesongen 2011 – 2012 ble det i følge SSBs jaktstatistikk felt i alt 36 600 elg, 36 800 hjort, 5 400 villrein og 25 900 rådyr. Av småvilt felles det klart mest ryper, og i sesongen 2011 – 2012 ble det felt i alt 229 000 ryper.

Norge har også en villreinstamme i Sør-Norge som det jaktes på. I 2010 var det 8 400 villreinjegere i Norge, og av en kvote på i overkant av 10 500 dyr ble omtrent halvparten felt. I 2012 ble det i alt felt 5 450 villrein, og med en fellingskvote på 16 660 dyr ble det den laveste fellingsprosenten som er registrert. Det oppgis også at den årlige produksjonen av villreinslakt i Norge er beregnet til ca. 174 000 kilo, eller ca. 113 000 kilo kjøtt. Det aller meste av villreinkjøtt går til konsum hos jeger eller kjente.

Store mengder bær modnes i nordiske skoger hvert år, i hovedsak i nordlige Finland og Sverige. Generelt blir bare en liten andel av dette utnyttet. Bær har tradisjonelt sett vært en viktig del av det nordiske kostholdet, og de inneholder bl.a. mye vitaminer og antioksidanter. Bærplukking er både en viktig matauk og en sosial og kulturell aktivitet blant mange i Norge, noe vi også kommer tilbake til under.

Sopp er ikke noen stor del av norsk mattradisjon, men den har vært utnyttet i lange tider, og det plukkes fortsatt sopp, hovedsakelig til eget forbruk. Det er få forsøk på kommersiell sopplukking i Norge. Også andre spiselige planter brukes, bl.a. urter og nøtter, men i mindre omfang.

Det er liten kommersiell utnyttelse av slike produkter i Norge, men det kan være viktig lokalt og for bl.a. ulike nisjeprodusenter. Det er også koblet til naturopplevelse og utfoldelse. Det er ganske begrenset kunnskap om mengder og omfang av husholdningenes sanking og bruk, og opplevelsesverdier knyttet til dette (Lindhjem og Magnussen 2012).

De viktigste kildene til mat fra norske ferskvannsøkosystemer kommer fra ferskvannsfiske, som omfatter fangst av innlandsfisk og kreps og av laks, sjøørret og sjørøye (sjøvandrende laksefisk) og oppdrett av fisk i ferskvann til forbruk og for videre bruk i marint fiskeoppdrett.

Innlandsfisken er til stor nytte og glede for befolkningen i form av rekreasjon, opplæring, naturopplevelse og lokal verdiskaping. Norske ferskvannsøkosystemer er ikke noen stor kilde til mat, men utnyttelsen kan være viktig lokalt og for enkeltgrupper.

Som nevnt i kapittel 4 er fiskesamfunnene i norske innsjøer og vassdrag artsfattige sammenlignet med vassdrag lengre sør og øst i Europa. Størst artsrikdom finnes i Norges sørøstlige deler, spesielt i Glomma- og Haldenvassdraget, hvor det fanges ørret, røye, sik, harr, lagesild, gjedde, abbor, lake, ål, enkelte karpefisker og kreps. Spesielt rike fiskevann er Mjøsa, Tyrifjorden og andre store lavlandssjøer i Øst-Norge.

Det foreligger ikke statistikk som viser hvor mye innlandsfisk som blir høstet i Norge, Direktoratet for naturforvaltning (2011b) sier at et grovt anslag antyder at total fangst kan være i størrelsesorden 8 000 til 10 000 tonn pr år. De viser videre til at yrkesfiske i følge Norsk Innlandsfiskelags (nå HANEN) registreringer har vært på omkring 275 tonn, med sik, ørret, ål, gjedde og røye som de viktigste artene. Noen anslag finnes også i Landbruks- og matdepartementet (2006) sin handlingsplan for økt bruk av innlandsfisk som grunnlag for verdiskaping, hvor det er anslått at norske vassdrag og innsjøer kan gi en total fangst av innlandsfisk (unntatt sjøvandrende laksefisk) på i størrelsesorden 11 500 tonn årlig hvor rundt 60 pst. (7000 tonn) fanges årlig av fritidsfiskere og i underkant av 2 pst. (195 tonn) tas ut av yrkesfiskere.

I mange distriktskommuner gir innlandsfisket muligheter for næringsutvikling og inntekter, bl.a. relatert til lokale matspesialiteter og naturbasert reiseliv. Eksempler på dette er bruk av ørret og røye til rakfisk og fiske av sik og ørret i Mjøsa, Jølstravatnet, Femunden og Sølensjøen. De viktigste artene i kvantum er sik, ørret, laks og røye, mens omregnet til førstehåndsverdi er de viktigste artene ørret, sik, kreps og laks (Landbruks- og matdepartementet 2006).

Utnyttelsen av ferskvannsfisk og ferskvannskreps er ofte nær koblet til rekreasjon og friluftsliv i form av sportsfiske, jf. omtalen under, og det er nødvendig å se disse tjenestene i nær sammenheng. Fisketurisme er eksempel på en av mange nisjebaserte deler av det naturbaserte reiselivet, og Aas og Dervo (2010) gir en nærmere omtale av muligheter og utfordringer for innlandsfisketurisme i Norge som bl.a. ser på hvilke arter som kan utnyttes.

De viktigste påvirkningene på leveområdene for fisk er vassdragsutbygging og andre fysiske inngrep, forsuring og annen forurensning av vannet. Klimaendringer og fiskesjukdommer har også potensial til å medføre store problemer for fisken og ferskvannsøkosystemene for øvrig. For en gjennomgang av påvirkningsfaktorer, forvaltning og aktuelle ressurser knyttet til innlandsfisk viser vi til Direktoratet for naturforvaltnings (2011b) oversikt over norsk innlandsfiskeforvaltning og naturforvaltningens strategier for 2010 – 2015 og til Landbruks- og matdepartementet (2006).

På global basis finnes det er rekke ulike fiskearter som brukes i ferskvannsoppdrett, hvor f.eks. oppdrett av karpefisker har lang historie og stor utbredelse. Ferskvanns- og innlandsoppdrett forholder seg til to verdikjeder, hvor den ene går fra ferskvann til ferskvann og den andre fra ferskvann til sjøvann.

Verdikjeden fra ferskvann til ferskvann med oppdrett av innlandsfisk til mat har relativt lav produksjon i Norge, men antas å ha et stort potensial. Oppdrett kan i noen sammenhenger kombineres med annen næringsvirksomhet, bl.a. småkraftverk og jordbruk. Norsk innlandsfiskeoppdrett, der hele verdikjeden forgår i ferskvann (i landbaserte anlegg eller innsjøer), er i hovedsak basert på oppdrett av røye og regnbueørret. Oppdrett er i dag i hovedsak knyttet til lokale markeder og til nisjemarkeder, f.eks. produksjon av rakfisk. Det var i 2005 gitt rundt 225 konsesjoner (fra fylkesmannen) til oppdrett i ferskvann i Norge, hvorav rundt 150 til ørret, rundt 50 til røye og rundt 20 til ål (Landbruks- og matdepartementet 2006).

Verdikjeden fra ferskvann til sjøvann med oppdrett i ferskvann til bruk av fiske spesielt i oppdrettsnæringen er betydelig større og har stor økonomisk betydning. Dette illustreres ved at bare ferskvannsaktivitetene i norsk havbruksnæring har en førstehåndsverdi av rogn, yngel og settefisk på ca. 1,5 mrd. kr (Landbruks- og matdepartementet 2006). Denne aktiviteten er fordelt i 180 oppdrettsanlegg i ferskvann og foregår i hovedsak i kystnære område fra og med Rogaland til og med Finnmark, men med størst produksjon i Sør-Norge. Norge produserer i 15 – 20 stamfiskstasjoner ca. 255 mill. befruktede egg som igjen omsettes og blir til 160 mill. settefisk av laks og regnbueørret i ferskvann, som videreselges og overføres til oppdrettsanlegg i sjøvann. I et 10 års perspektiv er det forventet at produksjonen av settefisk i ferskvann (laks og regnbueørret) til den sjøbaserte oppdrettsnæringen vil øke til 250 mill. settefisk pr år. Næringen undersøker nå hvor nye og større oppdrettsanlegg skal lokaliseres. De utvalgte stedene vil legge beslag på deler av vannressursene i området og begrense eventuell næringsaktivitet, og kan dermed kreve avveininger mellom ulike økosystemtjenester og brukergrupper.

Mat fra sjøvandrende laksefisk

I Norge finnes det tre arter sjøvandrende (anadrome) laksefisk, laks, sjøørret og sjørøye. Laks og sjøørret er utbredt over hele fastlands-Norge, mens sjørøye bare finnes i Nord-Norge og på Svalbard. Alle artene gyter i ferskvann og yngelen vokser opp der. Laksen vandrer langt til havs og kan være i havet i 1 – 4 år før den vender tilbake til den elva den er født i for å gyte. De beste lakseelvene målt i fangst er Deatnu (Tana), Namsen, Gaula, Numedalslågen, Orkla og Altaelva. Sjøørreten og sjørøya oppholder seg i fjord- og kystområdene nær sin hjemmeelv, og i enkelte fjordområder kan man finne sjøørret i sjøen hele året. I følge SSB ble det fisket og avlivet 495 tonn laks, sjøørret og sjørøye i norske elver i 2012 (i alt 166 000 fisk). I tillegg ble 91 tonn fanget og sluppet levende ut igjen. I den ordinære sesongen i 2012 ble det videre fisket i underkant av 260 tonn villaks og sjøørret i norske fjorder, hvorav nesten halvparten i Finnmark. Også for sjøvandrende laksefisk er det nære koblinger til rekreasjon og friluftsliv (boks 5.10). I kapittel 10 går vi bl.a. gjennom en del studier som viser at verdien av sportsfiske er langt høyere enn kjøttverdien av laksefisken som fiskes.

I nesten alle land rundt Nord-Atlanteren har det vært nedgang i laksebestandene de siste tiårene. Mest sannsynlig har ugunstige livsvilkår i havet vært en underliggende årsak. Det er uvisst i hvor stor grad klimaendringene allerede har påvirket laksebestandene, men vi må forvente at endrete klimaregimer endrer laksens livsvilkår både i ferskvann og i sjøen. I en slik situasjon vil laksebestandene være spesielt sårbare for negativ menneskeskapt påvirkning og svekkete bestander kan raskt drives mot utryddelse. På Sørlandet, og i enkelte elver i andre deler av landet, har laksebestander blitt reetablert etter kalking av forsurede vassdrag eller etter at parasitten Gyrodactylus salaris er fjernet gjennom tiltak. Likevel er det samlede innsiget av laks til norskekysten betydelig redusert. Mens innsiget på midten av 1980-tallet er beregnet til ca. 1 200 000 laks har det i de siste årene ligget på mellom 400 000 – 600 000. 1997 var det dårligste lakseåret i hele forrige århundre og lakseinnsiget i 2009 var trolig enda noe lavere32.

Det er mange trusler mot laksebestandene og arbeidet med å sikre laksebestandene og redusere negativ menneskeskapt påvirkning, må intensiveres om vi skal være sikre på å ta vare på de om lag 400 gjenværende bestandene av laks i Norge i fremtiden. De viktigste truslene antas å være effekter av rømt oppdrettslaks (genetiske endringer, redusert produktivitet og sykdom), lakselus (som følge av oppdrettsvirksomhet), lakseparasitten Gyrodactylus salaris (har vært påvist i totalt 48 vassdrag i Norge), forsuring og vassdragsreguleringer. Andre menneskeskapte påvirkningsfaktorer som kan true laksebestandene omfatter ulike fysiske inngrep i vassdrag, innføring og spredning av fremmede arter, og overbeskatning ved fiske. Laksebestanden kan også påvirkes negativt av klimaendringer.

5.5.2 Ferskvann

Kategorien «ferskvann» viser i følge MA (2005a) til at ferskvann hentes fra økosystemer og dermed kan betegnes som en økosystemtjeneste, og dette er også reflektert i både TEEB og CICES. Som nevnt i kapittel 5.1.2 har vi har på linje med MA, TEEB og CICES valgt å inkludere ferskvann som en forsyningstjeneste, men ser at det kan diskuteres om forsyning av ferskvann som sådan heller burde behandles som en viktig abiotisk ressurs og som en grunnleggende forutsetning for liv (se f.eks. Haines-Young og Potschin 2013).

For en nærmere omtale av økosystemenes rolle i forsyning av ferskvann kan det bl.a. vises til CBD (2012c) og Vörösmarty mfl. (2010) for en generell gjennomgang og til Russi mfl. (2013) og Brink mfl. (2013) for en omtale av våtmarkers rolle spesielt og til European Commission (2012a) for en omtale av økosystemtjenesters betydning for europeisk vannforvaltning. Tjenesten må sees i sammenheng med biotiske elementers betydning for vannkretsløp (se over) og andre økosystemtjenester som er særlig knyttet til ferskvann (bl.a. vannstrømsregulering, vannrensing og avfallsbehandling, matproduksjon og vedlikehold av jordsmonnet).

5.5.3 Fiber

Kategorien «fiber» omfatter materialer som er produsert på grunnlag av fiber i biologisk materiale, og i følge MA (2005a) er dette bl.a. trevirke, bomull, hamp, silke og ull. For Norge er det særlig tømmer og trevirke fra skogen som er viktige fibergoder (figur 5.16), mens marine ressurser kan spille en større rolle på sikt. For en generell omtale av norsk skogbruk kan det vises til landbruks- og matmeldingen (Meld. St. 9 (2011 – 2012)). Vi har i tråd med den nordiske TEEB-studien (Kettunen mfl. 2012) valgt å ta med fôr- og beiteressurser under denne kategorien, både fra sjøen og fra utmarka, selv om dette også kunne vært gruppert under mattjenester.

Tømmer og trevirke

Over en tredjedel av jordas skogsareal er brukt til produksjon av skogsprodukter (FAO 2006). I likhet med dyrket jordbruksareal, har de skogsarealene som er forvaltet til å maksimere produksjon av tømmer, et lavere biologisk mangfold enn naturskog, men forskjellen er ikke like stor som det er for jordbruk og varierer med skogstyper (Szwagrzyk og Gazda 2007). Produktiv skog bidrar gjerne med flere økosystemtjenester (flerbruk) enn tømmer og trevirke fra skogbruk, f.eks. vannstrømsregulering, vannrensing, levesteder for ulike arter og klimaregulering. Evnen til å produsere andre økosystemtjenester enn tømmer er generelt større i skogsøkosystemer med et større biologisk mangfold. Større biologisk mangfold kan også være fordelaktig for skogsøkosystemer der tømmerproduksjon prioriteres, bl.a. i form av minsket sårbarhet for skadedyrangrep.

Norge har betydelige skogressurser, og rundt 26 pst. av landarealet er produktivt skogareal. Både stående volum og tilvekst er i dag om lag to og en halv ganger større enn for 80 – 90 år siden. Økningen i tilveksten har vært spesielt stor siden 1980-tallet, og tømmervolumet har, i følge SSB, doblet seg fra 1967 til 2012. Årsaken til økningen er både langsiktig satsing på økende volum innenfor skogbruket, og store trender som varmere klima og reduksjon i antall beitedyr og landbruk generelt. I motsetning til mange land i sørligere strøk, er det ikke avskoging som er utfordringen når en vurderer økosystemtjenester fra skog i Norge. Utfordringen i Norge er snarere knyttet til skogkvalitet og skogøkosystemenes evne til å levere bestemte økosystemtjenester, og dette påvirkes av mange og komplekse faktorer. For en omtale av skogbrukets påvirkning på økosystemene kan det bl.a. vises til Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig forvaltning av norske skogressurser (Riksrevisjonen 2012c)

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap, Landsskogtakseringen – gjengitt i Meld. St. 9 (2011 – 2012).

I Norge viser de siste beregningene fra Landskogstakseringen (2007 – 2011) at det står rundt 880 mill. kubikkmeter tømmer i norske skoger (figur 5.14). Den totale årlige tilveksten i den produktive skogen var i 2010 på 22,8 mill. kubikkmeter (figur 5.15). 43 pst. av det stående tømmervolumet består av gran, og deretter følger furu med 31 pst. og løvskog med 26 pst. av volumet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (avvirkning) og Norsk institutt for skog og landskap, Landsskogtakseringen (tilvekst og avvirkning) – gjengitt i Meld. St. 9 (2011 – 2012).

Avvirkningen av tømmer svinger relativt mye fra år til år. Den samlede årlige hogsten i Norge, har de siste ti årene ligget på noe under 10 mill. kubikkmeter tømmer (figur 5.15). I tillegg kommer hogst til ved og andre husbehov, Med dagens tilvekst og nivå for avvirkning vil stående volum fortsette å øke, og det vil bli en større andel eldre skog og død ved. Det sto totalt 823 mill. kubikkmeter tømmer i norske skoger i 2009 (Landskogtakseringen), og av dette var 749 mill. kubikkmeter på arealer som ikke er båndlagt til andre formål og som dermed er tilgjengelig for skogbruksformål (selv om deler av denne skogen ikke er antatt å være økonomisk drivverdig under dagens forhold).

Kilde: Haugland mfl. (2011).

Med klimaendringer er det ventet at vekstsesongen blir lengre, noe som medfører økt vekst i norske skoger, flere varmekjære arter og endringer i treslag. Et tørrere sommerklima kan øke faren for skogbrann, spesielt på Østlandet. Med klimaendringene kan det også forventes mer skogskader som følge av tørke om sommeren, trevelt ved stormer, økt skogbrannfare, økt forekomst av soppsykdommer og angrep av barkbille.

Norsk skogbruk drives i dag først og fremst for å skaffe råvarer til treprodukter og massevirke til papir og papirprodukter. Råstoffet til eksisterende bioenergiproduksjon kommer i dag hovedsakelig som biprodukter fra den industrirettede hogsten, og dette omtales under. Figur 5.16 viser ulike verdikjeder og anvendelser av råvarer fra skog.

Fôr og beite fra havet og langs kysten

Norge har i dag en betydelig marin ingrediensindustri, som omfatter utnyttelse av marine råvarer som fisk, skalldyr, tang, tare, mikroalger og andre mikroorganismer til fôr, helsekost, ingredienser, kosmetikk og annet. Produksjon av fôr til fiskeoppdrettsnæringen bygger bl.a. på bruk av lite bearbeidede marine oljer og mel.

Havbeite er i vid forståelse akvakultur uten at dyrene blir holdt i fangenskap. I Norge er det åpnet for havbeite med hummer og stort kamskjell, men generelt har det vært liten interesse for denne formen for akvakultur. Etablering av virksomhet, særlig havbeite med hummer, innebærer også betydelige lokale arealkonflikter. Dette skyldes at havbeitevirksomheten ønsker å etablere seg på historisk gode lokaliteter for hummerfiske, noe som innebærer at tradisjonelt fiske etter denne arten vil bli fortrengt dersom etablering tillates.

Fôr og beite fra utmarka

Gress og løv var de viktigste fôrkomponentene fra utmarka i det tradisjonelle norske jordbrukssamfunnet. Retten til utstrakt sommerbeiting og høsting av fôr fra utmark var en viktig del av gårdsaktivitetene fram til 1930-årene. Siden da har denne bruken mistet mye av sin betydning for kyr, men er fortsatt viktig for sauer og geiter. Det er også fortsatt en del gårdsbruk som driver seterdrift, og det er i dag omtrent 1100 setrer i drift i Norge (Bye mfl. 2012).

Kilde: Foto: Miljøverndepartementet

Engbeite

Samlet areal med eng til slått og beite har ligget ganske stabilt det siste tiåret, og i 2011 utgjorde arealet med eng til slått og beite rundt 6,5 mill. dekar. Av dette var 4,8 mill. dekar fulldyrket eng, 0,2 mill. dekar overflatedyrket eng og 1,6 mill. dekar innmarksbeite. I følge SSB var samlet avling av eng til slått på om lag 2,4 mill. tonn (regnet som tørt høy) i 2011. Samlet avling av andre fôrvekster utgjorde 156 000 tonn i 2011, og her utgjorde raigras og grønnfôrblandinger henholdsvis 60 pst. og 33 pst. av avlingene.

Utmarksbeite

I tillegg til eng til slått og beite i jordbruksarealet utgjør utmarksbeite et viktig grunnlag for norsk landbruk. For en generell omtale av kvalitet og kapasitet på norsk utmarksbeite kan det vises til Rekdal (2013). I alt blir rundt 2 mill. sau, 230 000 storfe og 60 000 geit sluppet ut i utmarka for å beite, og om lag 40 pst. av norske gårdsbruk i drift slipper dyr i utmarka (Rekdal 2008). Det er antatt at beitedyr i dag henter ut grovfôr fra utmarksbeite tilsvarende 1 mill. dekar dyrket mark, det vil si rundt 10 pst. av det norske jordbruksarealet. I en studie fra Skog og Landskap i 2009 (Rekdal 2008) ble det anslått at rundt 1/3 av norsk landareal kan vurderes som beiteareal og at det er 900 mill. fôrenheter (FEm) i norsk utmark, hvorav rundt 600 mill. fôrenheter er praktisk nyttbart. Dette innebærer at rundt halvparten av potensialet blir utnyttet, og at plantedekket gir grunnlag for en vesentlig økning i beitingen. Det er anslått at fôropptaket i 1939 var på rundt 740 mill. fôrenheter og i 1974 på rundt 245 mill. fôrenheter. Utviklingen viser en sterk økning i andelen som utnyttes av sau (opp fra 31 pst. i 1939 til 67 pst. i 2009) og en tilhørende reduksjon i andelen som utnyttes av storfe (ned fra 58 pst. i 1939 til 30 pst. i 2009), geit og hest (Meld. St. 9 (2011 – 2012) og Asheim og Hegrenes 2006).

Beitenæringen er kanskje den mest arealbrukende næringen i Norge, og dette innebærer behov for en rekke avveininger mot andre brukerinteresser og mot bevaring av biologisk mangfold. Utmarksbeite krever også skjøtsel for å sikre viktige beitekvaliteter, bl.a. gjennom å hindre tilgroing av trær og busker for å ivareta gressinnholdet i vegetasjonen. Det er store lokale og regionale forskjeller i kvaliteten på norske beitearealer, og utfordringer med å måle dette drøftes bl.a. av Rekdal (2008) og av Rekdal og Angeloff (2012).

Beiting er med på å opprettholde naturtyper og økosystemer med et rikt artsmangfold, og bidrar derfor til å opprettholde produksjonen av andre økosystemtjenester. Beiting bidrar til å opprettholde norske kulturlandskap, både ved å prege landskapet og økosystemene og ved å legge grunnlaget for aktiv seterdrift.

Som nevnt tidligere gror norske kulturlandskap igjen, og en studie (Austrheim mfl. 2008) viser at det totale beitetrykket i utmark av store beitedyr (husdyr og hjortevilt) i 1999 lå på om lag 85 pst. av beitetrykket i 1949. Nedgangen i husdyrbeiting har i stor grad blitt kompensert med en økning i mengden hjortevilt, men det er store regionale forskjeller i denne utviklingen. Det er også slik at hjortevilt og beitedyr ikke beiter på samme måte, og hjortevilt kan derfor ikke erstatte husdyr når det gjelder å opprettholde det rike biologiske mangfoldet knyttet til de semi-naturlige økosystemene.

Ull og annen fiber

Det er som nevnt over rundt 2 mill. sauer og lam ute og beiter hver sommer, og det produseres om lag 4 600 tonn ull per år (Meld. St. 9 (2011 – 12)). Det er også noe annen utnyttelse av dyrebasert fiber, f.eks. av skinn og bein fra husdyr og reindrift. Plantebasert fiber (f.eks. halm og lin) brukes også i noe omfang i Norge.

5.5.4 Bioenergi

Denne kategorien omfatter trevirke og andre biotiske materialer brukt som (betinget fornybare) energikilder. Bioenergi er allerede en viktig del av energibruken i Norge og de andre nordiske landene. Norske myndigheter har mål om økt utnyttelse av bioenergi (se bl.a. Olje- og energidepartementet 2008), begrunnet bl.a. med klimahensyn, næringsutvikling, energiforsyningssikkerhet og bevaring av kulturlandskap.

Skogen er den viktigste kilden til bioenergi i de nordiske landene, og Sverige og Finland er de ledende produsentene av skogbasert energi. Bruk av ved til oppvarming av bolighus er svært vanlig i de nordiske landene. I Norge (og Finland) er det rundt 60 pst. av husholdninger og privatboliger som bruker ved til oppvarming (Scarlat mfl. 2011). En oversikt over nåværende bruk av bioenergi og estimert potensial for bioenergiproduksjon i de nordiske landene blir gitt i tabell 5.6, mens tabell 5.7 viser nåværende (2006) og potensiell (2020) bioenergiforsyning fra norske skoger. Vi viser også til Langerud mfl. (2007) som viser at den samlede bruken av bioenergi i Norge var på om lag 14,5 TWh i 2006, hvorav rundt halvparten ble brukt i boliger.

Det meste av biomassen til energi kommer fra skogen, og utgjør minst 90 pst. i Norge (som i Sverige og Finland). I Norge er skogbasert bioenergi delt omtrent likt mellom henholdsvis avfall og biprodukter fra skogsindustrien og lokal bruk av ved (Framstad mfl. 2009).

Råstoffet til eksisterende bioenergiproduksjon kommer hovedsakelig som biprodukter fra den industrirettede hogsten, i form av flis, briketter, pellets og ved. I 2010 ble det i Norge brukt energi tilsvarende 17,2 TWh basert på biomasseressurser fra skogen, inkludert importert virke. I et langsiktig perspektiv antas det at det fortsatt vil være etterspørselen etter tømmer til tradisjonelle formål, som trelast og massevirke, som vil styre tilgangen av norsk råstoff til bioenergi (Meld. St. 21 (2011 – 2012)).

I følge Meld. St. 21 (2011 – 2012) kan man anta at forventet avvirkningsnivå i 2020 vil være tilstrekkelig for å oppnå målet fra den første klimameldingen (St.meld. nr. 34 (2006 – 2007)) om å øke utbyggingen av bioenergi med 14 Twh innen 2020. Det forutsettes da at en utnytter restprodukter fra industri og hogstavfall mer effektivt enn i dag, at en også anvender noe mer jordbruksavfall til bioenergi, og at bioenergivirket har en konkurransedyktig pris.

Noen vurderinger ser potensialet for økt høsting av skogbiomasse til energi til å være i størrelsesorden 8,8 – 18,3 TWh (NOU 2006: 18, Berg mfl. 2003; som gjengitt i Framstad mfl. 2009), dvs. en økning på 63 – 131 pst. over det som brukes nå. Andre har kalkulert potensialet for nåværende skogbasert biomasse til energi til høyere enn dette, og det er vist til at det tekniske potensialet for økt uttak av råstoff fra skogen utgjør rundt 29 TWh omregnet til energimengde (Meld. St. 9 (2011 – 2012)). Da er bark, stubber, grovrøtter og greiner medregnet, og også tynningsvirke, lavkvalitetstømmer og biomasse som kan høstes fra veikanter, kulturlandskap og i kraftgater er inkludert i anslagene. Mesteparten av økningen antas å komme fra utnyttelse av hogstavfall (herunder greiner og topper – GROT) og andre treressurser som i dag ikke benyttes. I tillegg kan det være et visst potensial for økte tilførsler fra skogsindustrien, selv om noen mener det er lite sannsynlig.

På grunn av størrelsen av biomasseressursene og økonomiske og operasjonelle begrensninger vil omtrent halvparten av potensiell ny biomasse komme fra sentrale lavlandsskoger i Øst-Norge, der skogbruket allerede er ganske intensivt. En undersøkelse av potensialet for skogsindustri i kystfylkene fra Rogaland til Finnmark vurderte dette annerledes. De konkluderte med at kystfylkene allerede representerer en stor del av Norges potensial for økt skogshøsting, og at økt monokultur, forbedret bestandspleie og nye trearter kan øke dette potensialet, noe som vil øke Norges fangst av CO₂ i skog, i tillegg til å bety store ressurser for skogbruk og bioenergi. De økonomiske og tekniske betingelsene for å oppfylle et slikt potensial er foreløpig ikke realisert (Framstad mfl. 2009).

Økt utvinning av biobrensel i Norge vil kunne påvirke det høstede arealet, omløpstiden (tiden fra planting til avvirkning) og mengden karbon som er lagret i skogens biomasse (Rusch 2012). Selv uten å vurdere tap av karbonlager fra jord, vil et høyere nivå på avvirkning av skogens biomasse redusere lageret av karbon. Det vil være en tidsforskyvning til dette utslippet er tatt opp igjen av ny skog som plantes etter avvirkning. Denne tidsforskyvningen omtales ofte som tilbakebetalingstid (Klima- og forurensningsdirektoratet 2011 og Rusch 2012).

Som nevnt har Norge en ambisjon om å øke produksjonen av bioenergi (Olje- og energidepartementet 2008). Dagens politikk går imidlertid ut på at jordbruksareal ikke skal tas i bruk til energiproduksjon. Det meste av den nye biomassen til energi må derfor komme fra skogen. Dette kan bety at det årlige biomasseuttaket fra skogen vil øke med 50 pst. til omtrent 15 mill. m³ (Framstad mfl. 2009).

Det pågår for tiden en faglig diskusjon om og hvordan en økning i biomasseuttaket fra norsk skog vil gjøre Norge mer karbonnøytralt. Dette vil bl.a. avhenge av hvilket tidsperspektiv som anlegges. En økning i uttaket av biomasse fra skogen som er foreslått i Klimakur 2020 (Klima- og forurensningsdirektoratet 2010b) vil ikke nødvendigvis være et bidrag til å gjøre Norge mer klimanøytralt i overskuelig fremtid, men kan ha den motsatte virkningen.(se f.eks. Holtsmark 2012). Det er viktig med et styrket kunnskapsgrunnlag og systematiske tilnærminger til avveininger mellom karbonlagring og økt avvirkning for bioenergi og andre formål (se f.eks. Haugland mfl. 2011), og andre samfunnshensyn. Framstad mfl. (2009) og Bardalen (2012) drøfter for eksempel konsekvenser økt bioenergiproduksjon fra skogen kan ha for biologisk mangfold, landskap og kulturarven, og slike avveininger vil vi komme tilbake til i kapittel 16.

Annen bioenergi

Også planteavfall fra landbruket og dyre- og fiskeavfall utnyttes som energi. Produksjon av biogass basert på husdyrgjødsel, matavfall, kloakkslam og restprodukter fra oppdrettsnæringen er eksempler på slik produksjon av bioenergi. Det jobbes også med økt utnyttelse av halm som biobrensel (se f.eks. Riley mfl. 2012).

På sikt kan det også være aktuelt å benytte andre planter og ikke minst marine biologiske ressurser. Omdanning av tang og tare til biodrivstoff kan bli en stor kilde til fornybar bioenergi, og forskere har bl.a. funnet hvordan genmodifiserte mikrober kan brukes for å omdanne sukker i disse organismene til bioetanol (Wargacki mfl. 2012).

Også energi i form av arbeid utført av dyr, f.eks. ved bruk av hester i skogbruket, kan betegnes som en økosystemtjeneste.

5.5.5 Genetiske ressurser

Tjenesten «genetiske ressurser» omfatter i følge MA (2005a) gener og genetisk informasjon til bruk for bl.a. plante- og dyreforedling og for bioteknologi. I konvensjonen om biologisk mangfold forstås genetiske ressurser som «genmateriale av faktisk eller potensiell verdi», og genmateriale er definert som «ethvert materiale fra planter, dyr mikrober eller av annen opprinnelse som inneholder funksjonelle arveenheter» (St.prp. nr. 56 (1992 – 93)). For en nærmere omtale av ulike begreper knyttet til genetiske ressurser kan det vises til NOU 2004: 28.

Reglene for tilgang til og bruk av norske genetisk materiale følger av naturmangfoldloven, havressursloven, patentloven og planteforedlerloven. Naturmangfoldloven og havressursloven slår fast at genetisk materiale tilhører fellesskapet i Norge. Et forslag til forskrift om uttak og utnytting av genetisk materiale ble sendt på høring av Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet i desember 2012, og departementene arbeider med å ferdigstille forskriften. Norge ratifiserte i 2004 den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk (ITPGRFA), og Stortinget ga i juni 2013 samtykke til ratifikasjon av Nagoya-protokollen om tilgang til genressurser og en rettferdig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av bruken av disse ressurser.

Genetiske ressurser kommer både fra ville og domestiserte arter, og planteforedling omfatter f.eks. både kultiverte planter som brukes i jordbruket og ville planter. Alle økosystemer har et genetisk mangfold som kan være viktig som kilde til genetiske ressurser, men mye er ukjent, og mye verdien av materialet ligger i potensialet for utnytting i fremtiden. Det må også nevnes at dette genetiske mangfoldet er grunnlaget for evolusjonære prosesser (jf. kapittel 5.3) og bl.a. mikroevolusjon. Innen en og samme art er det genetisk variasjon både mellom individene og mellom forskjellige populasjoner (f.eks. laksestammer og torskebestander).

Genetiske ressurser kan bl.a. bidra til å foredle arter som inngår i planteavlinger, husdyr, fiskerier og fiskeoppdrett ved å øke motstand mot sjukdom, optimalisere ernæringsverdi, eller tilpasse artene til det lokale miljøet og klimaendringer (TEEB 2010a). De er også viktige for utvikling av medisin og for utnyttelse av andre biokjemikalier (ESA 2000) i ulike industrielle prosesser. For Norge er sentrale tjenester i dag knyttet til plante- og dyreforedling i jordbruket og til bioprospektering i marine og arktiske områder.

Det er viktig å se tjenestene biokjemikalier (kapittel 5.5.6) og genetiske ressurser i sammenheng, i lys av at både genetisk materiale fra naturen (genetiske ressurser) og biokjemiske ressurser inngår i bioprospektering. Bruken av økosystemene kan imidlertid være grunnleggende forskjellig for de to tjenestene, hvor genetiske ressurser kan innebære «lån» av genetiske egenskaper og minimale inngrep i økosystemene og biokjemikalier kan innebære til dels omfattende bruk og påvirkninger av økosystemer (f.eks. ved storskala tarehøsting).

Det er få arter som bare finnes i norsk flora og fauna (endemiske arter). Genetisk materiale i norsk natur er ikke fullstendig kartlagt, men generelt sett er det biologiske mangfoldet i Norge ikke så omfattende som i land med varmere klima. På den annen side har Norge naturtyper og naturforhold som i noen områder har ført til utvikling av et i internasjonal målestokk særegent mangfold med stor grad av spesialisering. Dette øker muligheten for å finne genetisk materiale med helt spesielle, utnyttbare egenskaper. Utviklingen av særegne genetiske koder skjer typisk som ledd i tilpasning til ulike livsbetingelser. Dette kan være viktig bl.a. ved tilpasning til endret klima og endrede vekstforhold. Den nordlige yttergrensen for utbredelsen av en rekke europeiske arter går i Norge, og landet har naturtyper som er spesielle i verdensmålestokk f. eks. gressmyrer, lyngheier og den boreale regnskogen i Trøndelag.

Genetiske ressurser for jordbruket

Det er avgjørende for matvaresikkerheten og et bærekraftig landbruk å ta vare på de genetiske ressursene innen matplanter, skogstrær og husdyr, for å kunne tilpasse landbruket til endringer i klima, natur- eller produksjonsmiljø. Et genetisk mangfold av avlinger minsker sårbarheten for skadedyr og klimavariasjon (Ewel 1986, Altieri 1990, Zhu mfl. 2000). Et mangfold av jordbruksgenetiske ressurser vil være meget viktig også for Norge, for å kunne håndtere endringer i klima og endrede vekstforhold, og det kan også være viktig for å utvikle matprodukter og fôrplanter med spesielle nærings- og smaksegenskaper. Et eksempel på dette er den økte interessen man har sett de siste årene for kortreist mat og stedegen smak med lokal identitet, hvor det blir lagt vekt på betydningen av lokale dyrkingsforhold (terroir) og av lokale og unike sorter.

Verden er i dag avhengig av noen få plantearter (se omtale f.eks. i TEEB 2010a), noe som har medført tap av naturlig genetiske ressurser (Harlan 1975). I følge FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) er den genetiske variasjonen innen landbruket trolig redusert med 75 pst. de siste 50 årene. Endringer fra småskalalandbruk til større enheter og mindre variasjon i produksjonsformer er noen av årsakene til tap av både de genetiske ressursene og den tilhørende kunnskapen. Stor fokus på produktivitet på bekostning av andre egenskaper har også bidratt. Også FAO legger stor vekt på betydningen av bevaring av genetiske ressurser i lys av klimaendringer og behovet for økt matproduksjon, jf. konklusjonene fra det siste møtet i FAOs kommisjon for genetiske ressurser for mat og landbruk (FAO 2013).

De viktigste jordbruksplantene for Norge er korn og potet, engvekster og rotvekster til fôr. Av genressurser fra vår naturlige flora er det gras og kløverarter brukt til fôr som både tradisjonelt og i dag har størst praktisk og økonomisk betydning. Korn og potet er de viktigste matplantene som dyrkes i Norge, og et stort mangfold av sorter og landraser har vært benyttet i norsk landbruk. De viktigste hagebruksplantene til mat i Norge er grønnsaker, frukt og bær. Gamle stauder, roser, grøntanleggsplanter og stueblomster er prydplanter med genressurser av nasjonal verdi. De viktigste nytteplantene i vår ville flora er engvekster av gras og kløver, ville bær, en del prydplanter, spesielt av busker og trær, samt krydder og medisinvekster. For en omtale av de jordbruksgenetiske ressursene i Norge kan det bl.a. vises til den norske statusrapporten som er innlevert til FAO (Asdal 2008), og for en omtale av sortsmangfoldet i Norge kan det bl.a. vises til gjennomgangen i Andersen (2011) av plantemangfold i jordbruket og bønders rettigheter i Norge.

Ville slektninger til dyrka engplanter vokser i de semi-naturlige markene. Vi regner med at det finnes ca. 650 – 700 engplantearter i Norge, og av dem har ca. halvparten få eller ingen andre habitater enn de semi-naturlige markene (Kielland-Lund 1992). De semi-naturlige markene (bl.a. åpent lavland) bidrar dermed til å opprettholde en genbank av lokaltilpassede eng- og beiteplanter. Går disse tapt mister vi viktig avlsmateriale for utvikling av nye plantesorter som kan være mer resistente mot sykdommer og ikke minst kan takle et endret klima.

Behovet for å utvikle klimatilpasset plantemateriale er også understreket i St.meld. nr. 39 (2008 – 2009) om klimautfordringene og landbruket.Det internasjonale frølageret på Svalbard er også viktig i denne sammenhengen. Det kan vises til at Bioforsk i samarbeid med næringen forsker på nye eplesorter som skal være tilpasset norske dyrkingsforhold og forbrukernes preferanser. Den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk (ITPGRFA)33 omfatter lister over viktige mat- og fôrplanter, og ville slektninger til flere av disse er naturlig hjemmehørende i norske semi-naturlige marker. Som et eksempel kan det også nevnes at den økte interessen for ølbrygging har ført til økt interesse for og etterspørsel etter norske humletyper og kornsorter til malting34.

Norske husdyrgenetiske ressurser utgjør en del av det biologiske grunnlaget for norsk matvaresikkerhet, og for å kunne møte ulike fremtidsscenarier er det viktig å ha tilgang til en variasjon av arter og raser. For husdyrsektoren er det viktigste tiltaket i bevaringsarbeidet å sikre store nok populasjoner av rasene slik at de er levedyktige over tid. Alle nasjonale husdyrraser inngår i det nasjonale genressursarbeidet, og Norsk genressurssenter har et spesielt ansvar for å følge opp de bevaringsverdige husdyrrasene. Disse omfatter i dag fire hesteraser, seks storferaser, seks saueraser og den brune bia.

Genetiske ressurser i skogen

Skogstrær er av de artsgrupper som har størst genetisk variasjon, og skogstrærnes genetiske materiale forvaltes i Norge både gjennom aktiv bruk og ved spesielle bevaringstiltak. For en omtale av de skogsgenetiske ressursene i Norge kan det vises til den norske statusrapporten som er innlevert til FAO (Skrøppa 2012). Denne rapporten viser bl.a. til at av de 34 treslagene som vokser naturlig i Norge, så vokser 25 på sin nordgrense her i landet. De genetiske ressursene til 18 treslag vurderes som utsatt eller truet på lokalt eller nasjonalt nivå. Skrøppa (2012) viser også til at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om de ulike faktorene som påvirker treslagenes genetiske mangfold.

Bevaring av genetiske ressurser er som for jordbruket viktig i lys av endringer i klimaet, med endrede vekstforhold og muligheten for nye plantesykdommer. Vi viser til Myking (2013) for en omtale av tilpasningsdyktighet hos skogstrær og til Madsen mfl. (2013) som drøfter spredning av risiko ved mer robust skog gjennom bl.a. valg av treslag, proveniens og foredling av genetisk materiale. For en omtale av mulige tiltak for bevaring av det genetiske mangfoldet i europeiske skoger viser vi til Lefèvre mfl. (2013). Som en del av arbeidet med å ta vare på genetiske ressurser hos norske skogstrær har Norsk genressurssenter og Direktoratet for naturforvaltning og fylkesmennene etablert genressursreservater for ti treslag35.

Marine og arktiske genetiske ressurser

En rekke selskaper og institusjoner er involvert i utvikling, patentering og salg av produkter basert på genetiske ressurser fra arktiske og nordlige strøk. Mange av disse er basert i Norge, hvor det særlig er satset på bioteknologi basert på marine og arktiske genetiske ressurser. Bioprospektering dreier seg da om ulike marine organismer som bl.a. kan ha egenskaper knyttet til enzymer, antioksidanter og immunitetsfremmende stoffer (se f.eks. Armstrong mfl. (kommer)).

5.5.6 Biokjemikalier og medisinressurser

Kategorien «biokjemikalier, naturmedisin og legemidler» omfatter i følge MA (2005a) en lang rekke medisiner, biocides, tilsetningsstoffer (herunder alginater) og andre biologiske materialer som hentes fra økosystemer. Dette er en omfattende kategori både når det gjelder kilder i økosystemene og bruksområder, og stadig nye muligheter blir utviklet og anvendt. Det kan være uklare grenser mellom denne tjenestegruppen og gruppene genetiske ressurser og råmaterialer og fiber, og ofte kan det være snakk om ulike tjenester fra samme kilde. Et eksempel på dette er norsk tømmer, som kan brukes som fiber til papirproduksjon, som bioenergi og som innsatsfaktor i biokjemisk industri.

Boks 5.14 Den nye bioøkonomien – muligheter og utfordringer

Europakommisjonen omtaler den kunnskapsbaserte bioøkonomien som bærekraftig produksjon og bearbeiding av biomasse til mat, helseformål, produkter fra fiber, samt industrielle produkter og energi (Meld. St. 22 (2012 – 2013)). En slik utvikling kan medføre at en lønnsom utnyttelse av hele råvaren får økt oppmerksomhet, og at ressursene fra bl.a. norske sjøområder og skoger kan gi grobunn for flere ulike varestrømmer: én med mat, og én med ingredienser som kan benyttes til alt fra fôr, helsekost og medisiner, til energi og plast. Det forventes at det vil skje en ytterligere utvikling innenfor disse områdene, og OECD anslår at den totale verdiskapingen fra fornybare råvarer vil tidobles fra dagens nivå fram til 2030.

Norges kyst- og havområder tilhører den høyproduktive delen av verdens marine områder, og marine råvarer vil her kunne spille en betydelig rolle. Allerede i dag ser vi fremveksten av industri basert på utnyttelse av lite utnyttede marine levende ressurser (og restråstoff fra sjømatindustrien). En industriell utnyttelse av marine ressurser som i dag kun i begrenset grad er kartlagt eller benyttet, omfatter bl.a. mikroalger (planteplankton), makroalger (tang og tare) og dyreplankton som f.eks. raudåte og krill. Enkelte av disse kan inneholde interessante konsentrasjoner av forskjellige grunnstoffer og mineraler. Slike organismer kan med sitt innhold av marine oljer, proteiner, karbohydrater, mineraler og andre stoffer egne seg godt for høsting, dyrking, fermentering og raffinering.

Også norske skog- og jordbruksområder inneholder levende ressurser som kan utnyttes i større grad enn i dag, og ikke minst i skognæringen foregår det utnyttelse og utvikling av nye produkter basert på fiber og biokjemikalier. Bruk av mikroorganismer for å konservere og lage ønskede produkter har lange tradisjoner i Norge, og med utviklingen av bioteknologi¹ åpnes nye muligheter for industriell bruk av mikroorganismer eller andre celler i fremstillingen av ønskede produkter.

Kilde: Foto: Marianne Gjørv

Norge følger aktivt opp denne utviklingen, bl.a. ble Bioøkonomiprogrammet² etablert i regi av Innovasjon Norge i 2013. Det er utarbeidet en strategi for bioteknologi (Kunnskapsdepartementet 2009) og for marin bioprospektering (Fiskeri- og kystdepartementet mfl. 2009), og en rekke forskningsprogram er etablert knyttet til bioøkonomi. Meld. St. 2 (2012 – 2013)) understreker at det kan ligge store verdier i å utnytte nye typer ressurser fra norske skoger.

Utviklingen kan føre til økt verdiskaping fra biologiske ressurser og fra ulike økosystemtjenester, økt kunnskap om ulike sider ved økosystemene og kan bidra til utvikling av en mer bærekraftig økonomi som bl.a. er basert på bruken av (betinget) fornybare ressurser. Det kan også ligge muligheter for økt matproduksjon og annen verdiskapning ved en integrering av fiskeri- og havbrukssektoren med landbrukssektoren, også kalt den blågrønne sektor (se f.eks. Almvik mfl. 2013). Utviklingen kan imidlertid også bidra til økt press på økosystemer og evnen til å levere andre økosystemtjenester, bl.a. gjennom ensidig utnyttelse av bestemte deler og homogenisering av arealer og økosystemer.

¹ Med bioteknologi menes her industrielle bioteknologi som bruker enzymer eller mikroorganismer til å produsere kjemikalier, medisiner, materialer eller drivstoff, og hvor dette også kan inkludere tradisjonelle fermenteringsprosesser i mat og fôr.

² Bioøkonomiprogrammet skal styrke satsingen innenfor industriell bioraffinering, dvs bruken av fornybare (bio)råstoffer til (bærekraftig) produksjon av kjemikalier, materialer eller drivstoff.

Organismer i ulike økosystemer og regioner har som nevnt utviklet seg under spesielle og noen ganger ekstreme forhold, og har dermed utviklet en rekke unike fysiologiske og biokjemiske særtrekk. Det er som nevnt over økende interesse fra nordiske og arktiske land for å utnytte nordiske og arktiske genetiske ressurser, og i Norge er det ikke minst satset på marin bioprospektering. For en omtale av mulighetene for økt utnyttelse av marine organismer kan det vises til omtalen av mulig ny marin vekst i sjømatmeldingen (Meld. St. 22 (2012 – 2013)), som bl.a. ser på mulighetene for økt utnyttelse av stortare (boks 5.15), planteplankton, raudåte og krill.

Bakterielle enzymer har blitt foredlet og solgt for bruk i produksjon av mat og dyrefôr (bl.a. bruk av phytase som fôrtilsetning for å redusere behovet for å tilsette fosfor), bomullsveving og vaskemidler. Sopp brukes i papirproduksjon som erstatning for mekaniske og kjemiske prosesser, og bakterier brukes for å trekke ut metaller fra malm (bioleaching) og for å rense industriavfall og miljøgifter (se også under). Det finnes også eksempler på bruk av naturprodukter bl.a. som fargestoffer, bekjempelsesmidler (bl.a. for økologisk landbruk), løsemidler (f.eks. terpentin) og impregneringsmidler (f.eks. tretjære).

Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) har samlet noen eksempler på biokjemikalier fra norsk natur på sin hjemmeside36. Et eksempel er vanillin som Borregaard bedrifter i Sarpsborg utvinner fra lignin i treverk. Vanillin benyttes i bl.a. is, sjokolade, kjeks, bakervarer og parfyme som et smaks- (vanilje) og tilsetningsstoff. Vanillin (metyl- eller etylvanillin), kan også utvinnes gjennom en petrokjemisk prosess fra den aromatiske oljen guaiacol. Borregaard gjør begge deler, men er verdens eneste leverandør av vanillin utvunnet fra lignin, som kommer fra norsk grantømmer. De senere årene har etterspørselen etter slik vanillin på verdensmarkedet vært større enn Borregaard greier å levere.

Produkter og egenskaper fra naturen kan brukes både i tradisjonell legemedisin og i naturmedisin (se f.eks. Chivian og Bernstein 2008b). For eksempel har marine organismer bidratt til utvikling og bruk av viktige kreftmedisiner (Erwin mfl. 2010), og ulike mikrober viser lovende resultater innen forskning og utvikling av medisiner og farmasøytiske produkter. For eksempel kan trolig den tropiske havsneglen bidra med nye smertedempende medisiner (Chivian og Bernstein 2008b). Tap av biologisk mangfold kan på ulike måter begrense denne tilgangen til mulige viktige medisiner. Naturen bidrar også med inspirasjon til utvikling av nye medisiner og til bedre forståelse av viktige biokjemiske prosesser (se f.eks. Schmitt mfl. 2011). Et aktuelt norsk eksempel på slik inspirasjon er det skandinaviske bjørneprosjektets arbeid med å finne ut mer om hvorfor bjørnen med sitt levesett ikke utvikler livsstilssykdommer som er vanlige i moderne, vestlige samfunn (f.eks. diabetes).

Flere nordiske planter og plantedeler benyttes i dag i den farmasøytiske industrien, f.eks. liljekonvall og revebjelle). Det gjøres også løpende screening av nordiske planter for å finne nye egenskaper. Et nordisk prosjekt har identifisert 134 ville nordiske og baltiske plantearter med medisinske og aromatiske egenskaper som kan ha sosio-økonomisk interesse (Asdal mfl. 2006). Et eksempel på en slik plante er rosenrot, som har en rekke medisinske egenskaper (bl.a. kalt «Nordens ginseng») og som er en truet art i noen regioner som følge av stor etterspørsel. Samling av planter for urtemedisin har mindre omfang i nordiske land enn lenger sør i Europa, men noen plantearter dyrkes for kommersiell medisinsk bruk. Det finnes også ulike nordiske organismer som kan brukes i kosmetikk, bl.a. urter og oljer fra bær.

5.5.7 Pynte- og dekorasjonsressurser

Kategorien pynte- og dekorasjonsressurser (ornamental resources) omfatter i følge MA (2005a) dyre- og planteprodukter, herunder skinn, skjell og blomster, som brukes til dekorasjon, og hele planter som brukes for landskapsforming og dekorasjon. Slike ressurser kan komme fra alle typer økosystemer, og det er vanskelig å komme med noe uttømmende liste over dette.

Aktuelle eksempler i Norge omfatter bl.a. blomster, hage- og parkplanter, juletrær, skinn- og lærprodukter, pyntegrønt og dekorasjonsmose. Noen av disse ressursene har et større økonomisk og næringsmessig omfang, bl.a. hage- og parkplanter til bruk i både det private og det offentlige rom og produksjon av juletrær. Andre igjen er viktige ressurser for nisjeprodusenter (se f.eks. Skage og Østgård 2012 om bruk av pyntebar av edelgran til juledekorasjoner og gravpynt), mindre virksomheter og til bruk i husholdninger.

Produktene bidrar til trivsel og glede for mange, og mange av dem bør sees i sammenheng med ulike kunnskaps- og opplevelsestjenester. Planter og trær til privat hagebruk er et relevant eksempel på dette i større skala, og likeså grønnstruktur f.eks. langs transportveger og i byer og tettsteder.

Det finnes også mange eksempler på ressurser fra økosystemene som brukes i mindre omfang, men som er viktige bl.a. for ulike hobbyer. Eksempler på dette er bruk av fargestoffer til tekstilfarging, treskjæring og samling av f.eks. lav og blomster.

5.6 Opplevelses- og kunnskapstjenester (kulturelle tjenester)

For denne kategorien har vi valgt å ta utgangspunkt i de tjenestene som er omtalt av MA, supplert med noe av begrepsbruken og tilnærmingene fra TEEB, CICES og den nordiske TEEB-studien (Kettunen mfl. 2012). Kategorien opplevelses- og kunnskapstjenester kan nok generelt sies å være den som er minst utviklet av økosystemtjenestekategoriene, og flere av de utfordringene som ble omtalt i kapittel 2 gjelder spesielt denne kategorien. Det er i likhet med mange forsynende tjenester krevende å trekke fram økosystemenes konkrete bidrag til menneskelig velferd, men naturen spiller mange viktige roller for menneskers opplevelser og kunnskap, og vi ønsker å illustrere hvor slike bidrag kan være sentrale.

Tabell 5.8 gir en skjønnsmessig vurdering av hvilke opplevelses- og kunnskapstjenester (kulturelle tjenester) som er særlig viktige for Norge. Vi angir hvilke norske økosystemer vi mener er særlig viktige for disse tjenestene, og antyder hva vi ser som de viktigste påvirkningsfaktorene.

5.6.1 Rekreasjon, friluftsliv og naturbasert reiseliv

Denne tjenesten omfatter bl.a. kategorien «rekreasjon og økoturisme» i MA, som viser til at folk ofte velger hvor de skal tilbringe fritiden sin på grunnlag av karakteristika ved naturen og kulturlandskapet i et bestemt område. TEEB betegner dette noe bredere som «rekreasjon og turisme», mens CICES (Haines-Young og Potschin 2013) inkluderer dette under overskriften «intellektuelle og erfaringsmessige interaksjoner med økosystemene». Det vil nødvendigvis være en del overlapp mellom denne og andre tjenestetyper, ikke minst ulike sider ved velvære (som en viktig del av folkehelse).

Som nevnt tidligere vil menneskers nytte og verdien av rekreasjon, friluftsliv og naturbasert reiseliv avhenge av en rekke forhold og innsatsfaktorer, og vi vil så langt som råd prøve å løfte fram økosystemenes bidrag. Vi prøver også å få fram hvordan ulike områder med forskjellige naturtyper og landskapskarakter gir rom for forskjellige aktivitetsmuligheter. Omtalen ser både på naturbasert reiseliv og mer organiserte aktiviteter, og på friluftsliv og nærmiljøaktivitet og mer uorganiserte aktiviteter. Både kysten, elver og innsjøer, kulturlandskap, skog, fjellet og grønnstrukturen i det urbane miljø er viktige områder for friluftslivet. For hverdagsrekreasjon og idrettsaktiviteter er bymiljøet, kyst, ferskvann, bynære skoger og kulturlandskapet viktige.

Klimaendringer vil også påvirke disse tjenestene, og bl.a. vil en kortere snøsesong redusere muligheten til å drive vintersport, særlig i lavlandet. Dette kan føre til at flere reiser til fjells for å finne gode snøforhold, og dermed øke interessen for turisme og vintersport i fjellområdene. Dette kan igjen få negative konsekvenser for naturen og for andre økosystemtjenester. Det samme gjelder for Svalbard og andre sårbare arktiske områder, som også er i ferd med å bli populære reisemål.

Gjengroing av kulturlandskapet kan også på ulike måter påvirke mulighetene for friluftsliv og for reiselivet. Det blir f.eks. ikke så lett å ta seg fram i fjellet når de «alpine engene» gror igjen med einer, vier eller dvergbjørk. Tradisjonelle kulturlandskap med slåtteenger og beitemark (åpent lavland) kjennetegnes av lysåpenhet og variasjon. Dette er en type landskap som psykologiske studier har vist at de fleste mennesker setter stor pris på (Dramstad mfl. 2001 og Strumse 2002). Gjengroing som «lukker» landskapet og gjør at mulighetene for utsyn og oversikt reduseres oppfattes negativt av de fleste.

Ikke bare fysiske inngrep, men også andre sanseinntrykk enn visuelle kan ha negativ effekt på naturopplevelser. Støy fra skytebaner, vindmøller eller motorferdsel i utmark, kan påvirke opplevelses- og rekreasjonsverdi negativt. Det er verdt å minne om at økosystemtjenester knyttet til opplevelse ikke bare skyldes hva som er tilstede i naturen, men også hva som ikke er der. Nettopp fravær av støy, tekniske installasjoner og kunstige lyskilder vil av mange oppfattes som viktige kvaliteter ved naturpregede landskap. Vesentlige endringer av landskapets karakter og særpreg på steder hvor man føler seg hjemmehørende og har sin identitet, kan oppleves som tap (se f.eks. Hågvar 2012).

Naturbasert reiseliv

Kombinasjonen av storslått natur og kulturarv i landskapet utgjør et viktig fundament og fortrinn for norsk reiseliv, både for utenlandske og norske turister. Verdensarvområder, fjordlandskapet og andre kulturlandskap langs kysten og innlandet, nasjonalparker og andre naturområder, fugle- og dyrelivet og den arktiske naturen er eksempler på områder som sammen med mat- og bygningskultur representerer store opplevelsesverdier. Norsk natur og kulturlandskap er viktige ressurser og fellesgoder som reiselivet drar nytte av. Reiseliv er en voksende sektor globalt, med stor betydning både for sysselsetting, stedsutvikling og miljøpåvirkning på et økende antall reisemål.

Det er ofte de samme naturverdiene som er verdifulle for reiselivet som for rekreasjon og friluftsliv. Flere områder i Norge som er verdifulle som turistdestinasjon og som rekreasjonsområde blir påvirket av bl.a. utbygging, og dette vil ha konsekvenser både for det visuelle landskapet og for andre miljøkvaliteter.

Kilde: Foto: Miljøverndepartementet

Betydningen av norsk natur for reiselivet er reflektert i den norske reiselivsstrategien (Nærings- og handelsdepartementet 2012), hvor det f.eks. er pekt ut fire opplevelsesområder som skal være spydspisser i profileringen av Norge: fjord- og fjellandskapet, kysten og kystkultur, fjell og villmark og det arktiske Norge. Sjømat, fjell og fjorder er noe av det som sterkest assosieres med Norge i utlandet. For eksempel har Fiskeri- og kystdepartementet utarbeidet en egen strategi for utvikling av kystbasert reiseliv (Fiskeri- og kystdepartementet, 2008).

Naturbasert reiseliv (grovt definert som overnattingsturer med aktiviteter relatert til natur) utgjør en av de raskest voksende formene for reiseliv. Eksempler på dette kan være vandring, rafting, fuglekikking, naturguiding, jakt og fiske. Gårdsturisme vil også være basert på norske økosystemer (jordbruksområder og åpent lavland). Det vil også være mange turister som legger vekt på naturen og landskapet som en del av reiseopplevelsen (f.eks. for cruiseturisme), selv om de ikke har planlagt aktiviteter som sådan i naturen. Det finnes generelt lite statistikk knyttet direkte til naturbasert reiseliv for Norge og andre nordiske land, men det er mulig å identifisere en del utviklingstrekk. For eksempel har et forskningsprosjekt ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås (UMB) sett på omfang og karaktertrekk ved 2100 naturbaserte reiselivsbedrifter, som bl.a. viser at naturbasert reiseliv er viktig for mange mindre aktører37.

Norge (og de andre nordiske landene) er preget av at mange av innbyggerne har tilgang til og bruker hytter og fritidsboliger, og dette kan også ses på som en del av det naturbaserte reiselivet. Det er i dag rundt 450 000 hytter og fritidsboliger i Norge38, og en stor andel er lokalisert i tilknytning til viktige natur- og landskapskvaliteter. Mange av disse inngår også i tilbudet som kan brukes av utenlandske turister.

Friluftsliv

Friluftsliv i Norge har sterke røtter i oppbyggingen av en nasjonal identitet og kampen for nasjonalt selvstyre fra slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet. Særlig fra midten av 1800-tallet ble nordmenns forhold til naturen og friluftsliv brukt aktivt og bevisst i arbeidet med å skape en nasjonal identitet. Økt fritid ga oss mulighet til å se på naturen med nye øyne og til å være i naturen kun for å få naturopplevelse og fysisk aktivitet.

Den vanligste definisjonen av friluftsliv er «opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse» (St.meld. nr. 39 (2000 – 2001)). Friluftsliv spenner fra enkle aktiviteter som f.eks. å gå eller sykle en tur i skogen eller i nærmiljøet, til mer avanserte og utstyrskrevende aktiviteter som f.eks. klatring, padling og jakt. Noen aktiviteter kan oppfattes både som friluftsliv og som trenings- eller mosjonsaktiviteter som foregår utendørs og som rekreasjon.

De aller fleste vil kunne finne en eller flere friluftslivsaktiviteter som de kan utøve og finne mening i, og som gir både fysisk aktivitet og naturopplevelse. En viktig grunn til at friluftsliv har en sentral plass i mange nordmenns bevissthet er at vi har store områder med natur over hele landet, både tilrettelagt og lite eller ikke tilrettelagt, og at naturen for mange er lett tilgjengelig, også i byer og tettsteder. Videre er det en lovfestet rett i friluftsloven i form av allemannsretten til å kunne ferdes fritt og til å oppholde seg gratis i naturen (se f.eks. Odden 2008).

Det er dokumentert at friluftsliv har positive virkninger for folkehelsen, både for den psykiske og fysiske helsen. Fysisk aktivitet gir velvære, men i utøvelse av friluftsliv får man naturopplevelse som en dimensjon i tillegg. Friluftsliv kan også gi vennskap og kunnskap om naturen, og på den måten gi vilje og forståelse for viktigheten av en bærekraftig forvaltning og bruk av naturen og naturressursene. Det finnes flere studier i Norge som illustrerer verdien av friluftsliv enten gjennom å vise til hvor mange mennesker som driver med ulike friluftslivsaktiviteter eller ved å peke på hvordan aktivitet generelt og utendørsaktivitet spesielt har positive helseeffekter som igjen bidrar til å redusere samfunnets helsekostnader. Noen av de mest sentrale studiene presenteres under.

Dagens bruk av naturen til friluftsliv og rekreasjon

Nordmenn er svært aktive friluftslivsutøvere. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse for 201139 viser at i 2011 deltok så mange som 92 pst. av alle nordmenn i en eller annen form for friluftsliv. Aktivitetsnivået er også høyt, – i gjennomsnitt drev vi med en eller annen form for friluftsliv 108 dager i løpet av 2011. Undersøkelsen viser videre at i løpet av et år er åtte av ti nordmenn på fottur i skogen eller på fjellet. 80 pst. av befolkningen over 16 år har vært på en eller flere kortere fotturer, mens 55 pst. har vært på en lengre fottur. 71 pst. av befolkningen har badet i salt- eller ferskvann, mens 43 pst. har vært på sykkeltur i naturen. Halvparten av befolkningen har vært på skitur. 43 pst. har gått på en eller flere korte skiturer i skogen eller på fjellet, mens 30 pst. har vært på en lengre skitur i løpet av en tolvmåneders periode. 25 pst. har stått på alpint, snowboard eller telemark.

Kilde: Statistisk sentralbyrå – gjengitt på miljostatus.no

Undersøkelser fra Norsk Monitor viser at friluftsliv og egenorganisert aktivitet er de klart viktigste arenaene for fysisk aktivitet for voksne, og deretter følger kommersielle treningssentre og livsstilsaktiviteter (Meld. St. 26 (2011 – 2012)). Det er også mye som tyder på at friluftsliv og egenorganisert aktivitet i nærmiljøet kan bidra til fysisk aktivitet i alle livsfaser og til å etablere vaner og behov som varer hele livet. For en omtale av hvilken betydning friluftsliv kan ha for omfanget av fysisk aktivitet, herunder for ulike sosiale grupper, kan det vises til Breivik mfl. (2011). I 2011 analyserte Nasjonalt råd for fysisk aktivitet aktivitetsmønster og aktivitetsutvikling i befolkningen, i samarbeid med Norges Idrettshøgskole, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Finnmark og Universitet for miljø- og biovitenskap. Denne analysen presenterer undersøkelser som viser at fotturer i skog og mark er suverent den fysiske aktiviteten som flest driver med i fritiden minst en gang i måneden (67 pst.). Deretter kommer skiturer i skog og fjell og styrketrening (35 pst.), sykling til jobb og på tur (31 pst.) og fotturer på fjell og vidde (29 pst.). I samme rapport vises det også til at friluftslivsaktiviteter er den fysiske aktiviteten som flest driver med i fritiden minst en gang i måneden (74,6 pst.) (Breivik mfl. 2011).

Personer i distriktene er de som oftest fisker, jakter eller plukker bær og sopp, mens personer i byene er de ivrigste til å gå lange skiturer. Med unntak av bær- og soppturer begynner deltakelsen å falle fra om lag 55 år. Når det gjelder deltakelsen for ulike aldersgrupper, kan aktiviteten deles inn i tre hovedgrupper. Den ene er de såkalte «ungdomsaktivitetene», som bruk av alpinanlegg, off-piste kjøring og skøyteturer, hvor deltakelsen synker gradvis med økende alder. I den andre gruppen aktiviteter holder deltakelsen seg relativt jevn til 55 år, før kurven peker nedover. Gode eksempler på slike aktiviteter er utendørs bading, båtturer, fisketurer og jakt. Videre er det en gruppe aktiviteter der aktiviteten er størst blant de midterste aldersgruppene. Dette er aktiviteter som fotturer, skiturer, sykkelturer og terrengsykling (SSB 2011).

For de aller fleste store friluftslivsaktivitetene er deltakelsen bortimot fullstendig uavhengig av bostedets størrelse. Folk går fotturer, skiturer og drar på sykkelturer like mye enten de bor i byen eller på bygda. Det finnes likevel noen få unntak, som viser at de gamle kulturelle skillene mellom byens og bygdas friluftsliv ennå ikke er fullstendig utvisket. For høstingsaktivitetene jakt, fiske og bær- og sopplukking er det en tydelig tendens til at deltakelsen er størst på bygdene, og at den avtar gradvis med bostedets størrelse. For aktiviteter som utendørs bading, terrengsykling og bruk av alpinanlegg er bildet motsatt. Her er deltakelsen lavest på bygdene, mens den øker etter hvert som bostedet får flere innbyggere (SSB 2011).

Rekreasjon og nærmiljøaktivitet

Nærmiljøet og friluftsområder i nærheten av der folk bor er viktig for rekreasjon og friluftsliv, og også å legge bedre til rette for aktiviteter, som å gå og sykle. Situasjonen i norske byer og tettsteder ble noe diskutert i kapittel 4, og viser at det fortsatt er utfordringer knyttet til omfang, kvalitet og tilgang på grønne rekreasjonsområder.

En viktig tjeneste i bysammenheng er den rekreasjon en kan få i parker og mindre grøntområder, byskoger og markaområder, som f.eks. Oslomarka. Rekreasjon, å kunne koble av fra hverdagen, og f.eks. ha mulighet til å drive fysisk aktivitet utendørs er som vi vil komme tilbake til svært viktig for helse og trivsel for de fleste mennesker (se f.eks. Bischoff mfl. 2007, Kurtze mfl. 2009, Waaseth 2006 og Folkehelseinstituttet 2009). Urban natur og såkalte grønne lunger i byområder gir unike muligheter til å drive fysisk sosial aktivitet og til å gi velvære i form av rekreasjon og opplevelse.

Kilde: Foto: Miljøverndepartementet

De naturelementene som er viktig for bybeboernes daglige rekreasjon og helse, er også viktig både for reiseliv og for å gi estetisk mer attraktive byer. Mennesker foretrekker å omgi seg med landskap som gir assosiasjoner til estetisk vakker natur. Store deler av by- og tettstedsnære skoger og utmarksområder er viktige for folks «nærrekreasjon». En undersøkelse av brukere av kommuneskogene i Oslo viser f.eks. at 86 pst. av befolkningen hadde brukt marka i løpet av de siste 12 månedene (Dalen 2011), og denne andelen var økende siden forrige undersøkelse i 2004. Mange av de større, norske byene er lokalisert ved kysten, og bading, fisking, båtturer osv. er viktig for svært mange av innbyggerne i disse byene. Norge har generelt god badevannskvalitet, og dette skyldes bl.a. økosystemenes innsats for vannrensing.

Naturens verdi for folkehelsen

Naturen er en premiss for å kunne utøve friluftsliv og et viktig grunnlag for rekreasjon i nærmiljøet. Friluftslivsutøvelse bidrar til bedre fysisk og psykisk helse, og har derfor en viktig plass i folkehelsearbeidet. De aller fleste kan gå tur, og det er som nevnt nettopp den form for fysisk aktivitet som flest driver med i fritiden (Breivik mfl. 2011). Økt satsing på friluftsliv er derfor viktig i folkehelsearbeidet, Med dagens norske utvikling i inaktivitet og økt kroppsvekt, blir det ekstra viktig å legge til rette for lavterskelaktivitet, og å ta vare på og bevare og utvide grønne lunger og stier i nærmiljøet. Det er også viktig å bevare større og uberørte naturområder i kystsonen, i innlandet og i fjellet, da også disse områdene er svært viktige for folks friluftslivsutøvelse. Gjennom organisert eller uorganisert friluftsliv kan mange barn, unge og voksne finne en aktivitet som passer for seg og sitt nivå.

Friluftsliv gir ikke bare frisk luft og mosjon, men kan også gi mestringsfølelse som er viktig både for læringsmotivasjon og selvtillit (se bl.a. Breivik mfl. 2011). Naturen er også svært viktig for barn og unges fysiske og psykiske utvikling. Barn har behov for å bruke og utvikle sine sanser, og et samspill mellom alle sansene er nødvendig for en optimal utvikling. Begrepet sanseintegrasjon brukes om dette samspillet, hvor sanseinntrykkene samles og organiseres til en hel og integrert opplevelse. Ved å være i aktivitet i varierte miljøer, ved å bevege kroppen får man mange sanseopplevelser. Sanseopplevelsene stimulerer utviklingen av nervesystemet. Barn trenger derfor en oppvekst i et rikt bevegelsesmiljø som utfordrer hele barnet.

Jakt og fiske

Jakt og fiske er for mange viktige former for friluftsliv, og vi viser til omtalen ovenfor om mat fra vill natur. Det var for sesongen 2011/2012 registrert i alt 147 000 jegere på jakt, og antall jegere har endret seg lite de siste årene. Hvert år betaler i underkant av 200 000 personer jegeravgift, og i alt er rundt 440 000 personer registrert i Jegerregisteret. Om lag 25 pst. av jegerne jakter både på småvilt og på hjortevilt, mens ca. 40 pst. jakter bare hjortevilt og 35 pst. jakter bare småvilt. Fritidsfiske er en av de viktigste og mest utbredte friluftsaktivitetene i Norge, og omkring halvparten av den voksne befolkningen fisker en eller flere ganger i året.

5.6.2 Velvære og estetiske verdier

Denne tjenesten omfatter bl.a. «estetiske verdier» i MA, som viser til at mange finner velvære (psykisk, mental), skjønnhet og estetisk verdi i bestemte sider ved økosystemene, og at dette synliggjøres gjennom valg av fritidsaktiviteter og bosted. Betegnelsen reflekterer i noen grad også tjenesten «sosiale relasjoner» i MA, som viser til at økosystemer påvirker hvilke typer sosiale relasjoner som utvikles i bestemte kulturer. TEEB betegner noe av dette som «estetisk informasjon», mens CICES (Haines-Young og Potschin 2013) i noen grad inkluderer dette under overskriften «intellektuelle og representasjonsmessige interaksjoner med økosystemene» (f.eks. gjennom estetiske aspekter som stedsidentitet og gjengivelse av natur gjennom kunst).

Kilde: Foto: Tom Nicolaysen – Naturglede

Norske økosystemer har på ulike vis en betydning for disse verdiene, bl.a. grøntområder i byer og tettsteder, bymarker og skogen, kulturlandskapet (jordbruksområder og åpent lavland), innsjøer og elver, fjellet, strandsonen og kysten. For en generell omtale av betydningen av det fysiske miljøet rundt oss kan det f.eks. vises til Fyrhi mfl. (2012), og for en omtale av betydningen av det norske kulturlandskapet kan det vises til Sang og Sundli Tveit (2013).

Det vil nødvendigvis være en del overlapp mellom denne og andre tjenestetyper, ikke minst ulike sider ved rekreasjon, friluftsliv og reiseliv, åndelige og religiøse perspektiver, og ulike sider ved fysisk helse. Mange studier viser at naturen på ulike måter kan ha en positiv innvirking på velvære og på menneskers stressnivå. Flere studier har undersøkt den positive påvirkningen natur har på stress og psykisk helse, og i kapittel 10 kommer vi tilbake til studier av de økonomiske sidene ved helseeffekter av friluftsliv og rekreasjon.

Naturen har en positiv påvirkningskraft på de aller fleste mennesker, og naturen bidrar til å forme oss både som individer og som samfunn. Professor Per Fugelli (se Miljøverndepartementet 2007b) har kalt naturen for «vårt største helsehus», og hans hovedbudskap knytter seg til begrepene helhet og sammenheng (forstått som tilhørighet og identitet). For en generell gjennomgang av sammenhenger mellom naturopplevelse, friluftsliv og vår psykiske helse viser vi til rapporten fra det nordiske prosjektet «Friluftsliv og psykisk helse» (Miljøverndepartementet 2008). Denne rapporten ser bl.a. på «naturen som kraftkilde», og på hvordan naturelementer har positiv innvirkning på mennesker på ulike måter (se også Naturvårdsverket 2006). Miljøverndepartementets rapport drøfter også ulike teorier som kan beskrive hvordan mennesker påvirkes av naturelementer i sine omgivelser, spesielt kultur- og læringsteori, evolusjonære teorier og generelle teorier omkring stress og stressreduksjon.

Betydningen av naturen for folkehelse blir også fremhevet og omtalt i den siste folkehelsemeldingen (Meld. St. 34 (2012 – 2013)). I meldingen legges det vekt på en helsefremmende steds- og lokalsamfunnsutvikling bl.a. gjennom å sikre arealer til fysisk aktivitet og friluftsliv. Det vises også til at nedbygging av viktige naturområder for ferdsel og friluftsliv i nærheten av boområder skal forhindres, og til at de naturlige «hundremetersskogene» i boområder bør bevares. Meldingen understreker også betydningen av nærhet og trygg tilgang til gode rekreasjons- og friluftslivsområder.

Av norske studier som ser på forholdet mellom folkehelse og friluftsliv/rekreasjon kan nevnes Bischoff mfl. (2007), som er en kunnskapsoversikt om friluftsliv og helse, og Kurtze mfl. (2009), som gir en analyse og dokumentasjon av friluftslivets effekt på folkehelse og livskvalitet. Kurtze mfl. (2009) konkluderer at friluftsaktiviteter ser ut til å være helsefremmende for den yrkesaktive delen av befolkningen (25 – 64 år) og at det er viktigere at man i det hele tatt deltar i ulike former for friluftsliv enn hvor ofte. Dette resultatet er basert på levekårsundersøkelsen. De gjennomfører også en litteraturstudie, der de først konkluderer med at det finnes forholdsvis lite forskning om helseeffekter av friluftsliv og dernest med at de studiene som har undersøkt dette systematisk, finner en viss effekt på fysisk og psykisk helse. Det gjelder særlig reduserte tilfeller av hjerte- og karsykdommer og bedret livskvalitet generelt, men også forebygging av astma hos barn, Alzheimers, hjerteinfarkt og kreft. Videre blir stress redusert i kontakt med naturen. De konkluderer videre med at det er behov for mer forskning om synergieffektene som fysisk aktivitet og naturopplevelse har på folks helse. Studier fra andre land støtter funnene som er gjort i Norge, og i boks 5.18 gjengis noen av disse internasjonale konklusjonene.

Mennesker vil ha ulike perspektiver på hva som påvirker dem av mer estetiske forhold ved økosystemene og landskapet rundt seg. Hva folk legger i estetiske verdier vil variere mye, og omfatter mye mer enn «stygt og pent». Oppfatningene er bl.a. påvirket av opplevd mangfold av natur gjennom landskapskarakter, variasjon av sanseinntrykk, helhet, kontrast og kontinuitet. Dette omfatter også en individuell erkjennelsesprosess hvor den estetiske verdien er knyttet til relasjonen til det erfarte/observerte, noe som også bl.a. gir grunnlag for identitet og tilhørighet. Slike meningsdannelsesprosesser er både individuelle og sosiale. Folk vil også ha forskjellige synspunkter på betydningen av ro og stillhet (boks 5.18).

5.6.3 Stedsidentitet

Norske landskap er en viktig del av folks identitet. Vakre, stimulerende og identitetsskapende omgivelser med god tilgjengelighet, tilgang til sosiale møteplasser, muligheter for rekreasjon i naturpregete arealer og med bebyggelse preget av tradisjon og fornyelse i godt samspill, er viktig for mange og kan virke helsefremmende. Tjenesten «stedsidentitet» i MA viser til hvordan mange setter pris på bestemte sider ved ulike steder, og hvor deler av dette er forbundet med bestemte sider ved miljøet generelt og økosystemene spesielt.

Mange plasserer en verdi knyttet til stedsidentitet, som kan assosieres med gjenkjennelige trekk i deres miljø. Ulike sider ved økosystemer og landskapet kan utgjøre en viktig del av dette, både det som er i umiddelbar nærhet (f.eks. nabolaget) og det som er i et større område (f.eks. landsdel). Egenskaper ved steder kan også påvirke hvor folk velger å bo og hvor folk velger å bruke ferie og fritid, herunder plassering av bolig og fritidsbolig.

Egenskaper og særtrekk ved økosystemene og landskapet kan også påvirke hvordan f.eks. kommuner og reiselivsdestinasjoner velger å profilere seg, hvor det som vurderes som positive sider blir trukket fram over tid. Grøntarealer i byer og tettsteder spiller også en viktig funksjon som møteplasser som fremmer sosiale relasjoner (sosial kapital).

5.6.4 Åndelig berikelse

Denne tjenesten inneholder deler av kategorien «åndelige (spiritual) og religiøse verdier» i MA. TEEB håndterer denne tjenesten noe åpnere som «åndelige erfaringer», mens CICES (Haines-Young og Potschin 2013) ser på ulike religiøse og åndelige perspektiver som del av menneskets symbolske interaksjoner med økosystemene.

Denne tjenesten vil nødvendigvis ha overlapp med helse- og trivselsmessige tjenester og med velvære og estetiske tjenester, og for noen også religiøse verdier. Det vil også her variere mye hva ulike individer og grupper vil legge i begrepet. Tjenesten inkluderer bl.a. opplevde naturprosesser og sammenhenger, naturkontakt, steder som gir ro og stillhet, og steder som gir rom for undring, ettertanke og refleksjon. For noen vil dette være snakk om en dypere forbindelse til naturen. I Norge har f.eks. Arne Næss bidratt til å utvikle dypøkologien som en filosofisk tilnærming til menneskets forhold til naturen (Næss 1973).

5.6.5 Religiøse verdier

Denne tjenesten inneholder bl.a. mye av kategorien «åndelige (spiritual) og religiøse verdier» i MA, som viser bl.a. til at mange religioner tillegger økosystemene ulike åndelige og religiøse verdier. Også denne tjenesten vil nødvendigvis ha overlapp med andre opplevelses- og kunnskapstjenester, og det vil variere mye hva ulike individer og grupper vil legge i begrepet.

På et platå nesten helt på toppen av Gudfjellet hadde samene i følge sagnet en offerplass.

Kilde: Foto: Tom Nicolaysen – Naturglede

Økosystemer og ulike elementer i naturen vil for mange bety noe dypere, og for noen er dette religiøst motivert. For noen dreier det seg om en generell «respekt for skaperverket», mens det for andre kan være bestemte steder eller opplevelser i naturen som er viktige i en religiøs og trosmessig sammenheng. For eksempel har mange kulturer hellige trær og hellige fjell. Religiøse aspekter vil generelt være knyttet til moralske og symbolske aspekter, men kan også være koblet til mer materielle forhold som f.eks. navnsetting og landrettigheter.

5.6.6 Inspirasjon og symbolske perspektiver

Dette fanger bl.a. opp tjenesten «inspirasjon» i MA, som viser til at økosystemer tilbyr en rik kilde til inspirasjon for kunst, litteratur, språk, folklore, nasjonale symboler, arkitektur og markedsføring. Denne tjenesten inkluderer i noen grad også tjenesten «kulturmangfold» i MA (2005a), som viser til at mangfoldet av økosystemer er en faktor som påvirker mangfoldet av kulturer. TEEB viser mer eksplisitt til «inspirasjon for kultur, kunst og design». Denne tjenesten vil fange opp deler av det CICES (Haines-Young og Potschin 2013) betegner som «symbolske interaksjoner med økosystemene», inklusive bl.a. «inspirasjon som intellektuell og representasjonsmessig interaksjon med økosystemene». Dette vil også omfatte økosystemenes og landskapenes rolle i kulturelle overleveringer og i ulike nye og gamle ritualer som f.eks. pilegrimsvandring og retreat-tilbud.

Boks 5.21 Nikolai Astrup – en av mange kunstnere inspirert av norsk natur

Nikolai Astrup (1880 – 1928) er en av Norges mest fremtredende og folkekjære billedkunstnere. Han har gjort seg bemerket både som grafiker og som maler, og er fremfor alt kjent for sine særegne skildringer av Vestlandets frodige, ville natur og tradisjonelle folkeliv. Med bilder som blant andre St. Hansbål, Marsmorgen, Vårnatt i hagen og Maimåne har Astrup – som bl.a. J. C. Dahl omkring hundre år tidligere – i betydelig grad bidratt til å forme vår oppfatning ikke bare av Vestlandet, men av Norge. Bildene hans viser små og store norske økosystemer i ulike årstider og værforhold, f.eks. den vesle hagen med frukttrær og åkerlapp, innsjøen, de velkjente fjellene, skogen og jordene¹.

¹ Kilde: http://nikolai-astrup.no/nikolai-astrup.

² Hentet fra http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Nikolai_Astrup-Soleienatt.jpg.

Norsk natur har vært og er en viktig kilde til inspirasjon for kunstnere og forfattere, og også for norsk design og arkitektur. Naturen spiller også en sentral rolle i fortellinger og sagn, bl.a. i mange folkeeventyr. For en generell omtale av naturarvens betydning for norsk kultur og egenart kan det f.eks. vises til Hågvar og Berntsen (2001) og til Ådnem (1994).

Ulike sider ved biologisk mangfold brukes også som inspirasjonskilde for oppfinnelser og for innovasjon av nye produkter. Det er bl.a. funnet at økosystemer leverer inspirasjon for design av arkitektur og for urban arealplanlegging (Shu-Yang mfl. 2004 og Ninan 2009), og dette kan være viktig i utviklingen av mer bærekraftige byer.

5.6.7 Kunnskap og læring

Naturen utgjør en viktig plattform for økt kunnskap og for ulike former for læring, både formelt og uformelt. Denne tjenesten omfatter kategoriene «kunnskapssystemer» og «utdanningsverdier» i MA (2005a), som viser til at økosystemer påvirker hvilke kunnskapssystemer som utvikles i ulike kulturer og til at økosystemer og deres komponenter og prosesser danner grunnlaget for både formell og uformell læring i mange samfunn. TEEB betegner dette som «informasjon for kognitiv utvikling», mens CICES (Haines-Young og Potschin 2013) inkluderer dette under overskriften «intellektuelle og representasjonsmessige interaksjoner med økosystemene».

Økosystemer og landskap kan være viktige arenaer for utdanning og opplæring, både for læring til bruk i barnehage, skole og høyere utdanning, og for andre mer uformelle former for læring. For mer bakgrunn om naturen som læringsarena viser vi til Holst Buaas (2009), Jordet (2010) og Frøyland (2010). «Den naturlige skolesekken» er et samarbeidsprosjekt mellom Kunnskapsdepartementet og Miljøverndepartementet (se boks 14.2), og er et eksempel på et tiltak som i stor grad bruker ulike sider ved norsk natur. Målet med prosjektet er at det skal bidra til å utvikle nysgjerrighet og kunnskap om natur og samfunn, bevissthet om bærekraftig utvikling og økt miljøengasjement hos elever og lærere i grunnskoler og videregående skoler.

Læring vil være knyttet både til natur og miljø, stedsutvikling og lokale forhold og fysisk aktivitet. Nærmiljøet vil ofte være viktige arenaer for slik læring, f.eks. grøntområder i byer og tettsteder og naturen nær skoler og barnehager. Vi viser også til omtalen av friluftsliv over, om hvordan aktivitet i naturen er viktig både for helse, trivsel og læring.

Nærhet til natur kan også tjene som arena for opplæring i naturfag. I byer kan f.eks. områder avsatt til urban dyrking være en kilde til så vel matproduksjon som rekreasjon og opplæring for barn og unge, og kan virke som sosiale møteplasser og arenaer for kulturutveksling (Andersson mfl. 2007, Barthel mfl. 2010 og Groening 1995).

5.6.8 Naturarv

Som vi konkluderte med over kan det være hensiktsmessig å synliggjøre at mennesker kan ha verdier knyttet til at naturen tas godt vare på i dag og for fremtidige generasjoner, og vi mener dette kan reflekteres i tjenestebegrepet «naturarv». Betegnelsen vil gi rom for ulike innganger til slike verdier og reflekterer også språkbruken i en del sentrale internasjonale referanser (herunder CICES). Begrepet kan også få fram at dette kan erfares som kontinuitet gjennom generasjoner og inn i fremtiden, f.eks. slik det er reflektert i tradisjonen om at en gård skal overlates til etterkommere i like god eller bedre stand enn da du overtok den og i uttrykket «la naturen gå i arv».

Tjenesten naturarv inkluderer også kategorien «kulturarvverdier» i MA (2005a), som viser til at mange samfunn tilordner en høy verdi på vedlikehold av enten historisk viktige kulturlandlandskap eller kulturelt viktige arter. Det kan f.eks. vises til at de semi-naturlige markene (dvs. åpent lavland) er både en naturarv og en kulturarv. De representerer bærekraftige økosystemer med et rikt biologisk mangfold som er avhengig av at den tradisjonelle driften opprettholdes.

CICES (Haines-Young og Potschin 2013) inkluderer naturarv som en del av menneskets åndelige, symbolske og øvrige interaksjoner med økosystemene, og har foreløpig gruppert tjenesten blant eksistensverdier og arveverdier. CICES viser både til at mennesker setter pris på og gleder seg over mange ulike sider ved økosystemene, og at mennesker av ulike årsaker ønsker å sikre økosystemer for fremtidige generasjoner. Også den foreløpige svenske utredningen (Naturvårdsverket 2012) ser på natur- og kulturarv og bl.a. koblinger til landskapskarakter.

Tjenesten naturarv vil nødvendigvis overlappe med andre kunnskaps- og opplevelsestjenester, og det vil variere mye hva ulike individer og grupper vil legge i dette.

5.7 Utvalgets vurderinger og konklusjoner

Gjennomgangen over viser at norske økosystemer bidrar til mange og ulike økosystemtjenester, fra det helt grunnleggende for livet (fotosyntesen), til ting som gir oss glede og velvære i hverdag og fritid (tur i parken). Noen av tjenestene er nødvendige for alle (klimaregulering), mens andre bare brukes av noen få (inspirasjon til treskjæring). Til sammen bidrar imidlertid økosystemtjenestene med store og dels uerstattelige verdier, og det er viktig å vise folk både bredden i og omfanget av disse verdiene. Omtalen viser også at behovene og bruken av norske økosystemer har endret seg over tid, og at vi kan vente at de vil endre seg også fremover. Klimaendringer gir oss nye utfordringer, mens teknologi og velstand gir oss nye muligheter. Vi kjenner imidlertid for lite til sammenhengene i naturen, og vi vet lite om hvordan ulike påvirkningsfaktorer (alene og sammen) påvirker økosystemene, og om hvordan dette igjen kan og vil påvirke leveransen av økosystemtjenester.

I likhet med norske økosystemer, er det store kunnskapsbehov knyttet til norske økosystemtjenester, og utvalget har vurdert hva vi mener er særlig viktigfremover. Økosystemtjenester er som vi drøftet i kapittel 2 et relativt nytt fagområde både i Norge og i verden for øvrig, og mange land ser nå på hvilke muligheter, utfordringer og begrensninger som ligger i økosystemtjenestetilnærmingen.

Det vi har omtalt som grunnleggende livsprosesser (økosystemfunksjoner/støttende tjenester) er grunnlaget for produksjon av de andre tjenestene. Derfor er det viktig å følge kvaliteten på disse og sikre at de ikke forringes. Kunnskap om det kvantitative omfanget av støttetjenestene og hvilke naturlige og menneskeskapte faktorer som påvirker dem må styrkes. Videre må sammenhengen mellom biologisk mangfold, forringelse av økosystemer og grunnleggende livsprosesser økes. Det er viktig med økt forståelse om hvordan forringelse av økosystemene vil og kan påvirke produksjon av økosystemtjenester og dermed den økonomiske utviklingen og annen velferdsutvikling, både på kort og lang sikt. Her er det ikke minst viktig med økt kunnskap om økosystemenes rolle i grunnleggende kretsløp, både for karbon, næringsstoffer og vann.

Et eksempel på dette er økosystemenes betydning for det hydrologiske kretsløpet, som bl.a. påvirkes sterkt av nedbørfeltkomponenter som skog og myr, både som flomvern og ved opptak og lagring av vann (disse tjenestene henger sammen). Skogøkosystemer har også sterk effekt på eksport av stoffer fra nedbørfelt, og studier viser f.eks. hvordan flatehogst gir sterk økning av avrenning av for eksempel nitrogen, noe som kan bidra til økt algevekst i kystområder. Opptak av nitrogen i skog er viktig både for det terrestre økosystemet, og for å sikre høy retensjon av nitrogen fra nedbør. Når skogen fjernes går mye av nitratet fra nedbør rett til havs. Fotosyntese, CO₂ og det hydrologiske kretsløp henger også sammen. Vi ser bl.a. at med mer CO₂ i luften reduseres plantenes spalteåpninger, og dette påvirker det hydrologiske kretsløp ved at fordampningen reduseres, noe som igjen har gitt økt avrenning i mange store elver.

Det er behov for mer forskningsbasert kunnskap om arealtyper (både til lands og til havs) og økosystemenes robusthet og fleksibilitet for endringer og påvirkninger, og for å forstå hvordan de ulike elementene i økosystemene virker sammen. Til det trengs det også gode overvåkingssystemer og utvikling av gode indikatorer som kan fungere som en tidlig varsling om uønsket utvikling, langsiktige utviklingstrender og effekter av tiltak. Før overvåking kan starte, må økosystemtjenestene kartlegges, og det må utvikles metoder for overvåking. Så langt som mulig bør overvåking kobles til relevante målsettinger, og langtidsserier er svært viktige. Effekter og endringer kan ikke alltid kobles til det som overvåkes, og det er viktig med løpende tolkning og bred vurdering av resultater fra overvåking.

Mange av de forsynende tjenester (bl.a. matproduksjon, råmaterialer og fiber og genetiske ressurser), regulerende tjenester, og opplevelses- og kunnskapstjenester (bl.a. rekreasjon, friluftsliv og naturbasert reiseliv og naturarven) er særlig viktige for velferd og økonomisk utvikling. Kunnskapen om betydningen av slike tjenester er likevel mangelfull, f.eks. konkluderer Totland mfl. (2013) med at kunnskapsnivået om betydningen av pollinering som en økosystemtjeneste i Norge er lavt.

Kartfesting av områder som er viktig for ulike økosystemtjenester er i liten grad gjort i Norge. Gode kart med tema for ulike økosystemtjenester kan synliggjøre hvilke samfunnsressurser naturen representerer, og på den måten styrke grunnlaget for verdsetting og bevisste valg med hensyn til hvordan naturarealer skal benyttes. Metoder for slik kartfesting må også utvikles.

Klima er som vi så i kapittel 4 en sentral påvirkningsfaktor (og et viktig politisk tema), og økt kunnskap om opptak og lagring av karbon i natursystemene på land og i vann er sentralt i karbonets kretsløp og som regulator for klimagasser i atmosfæren. Natursystemene med store karbonlagre (f.eks. boreal skog) er utsatt for en rekke påvirkningsfaktorer, og mer kunnskap om deres funksjon i opptak eller utslipp av klimagasser er nødvendig. Det er også behov for kunnskap om ulike økosystemers (herunder semi-naturlige systemer) betydning i et helhetsperspektiv når klimaet endrer seg. Det er nødvendig å utvikle tiltak og tilpasninger som ivaretar både biologisk mangfold og karbonlagringskapasitet.

I Norge i dag er friluftsliv og mulighet for rekreasjonsopphold i naturen en svært viktig økosystemtjeneste med stor betydning for velferd og folkehelse. I et folkehelseperspektiv (både fysisk helse, velvære og livsglede) er det bl.a. behov for en sterkere satsing på nærområder. Det er behov for styrket forskning om friluftsliv og rekreasjon, bl.a. knyttet til folkehelse og til tilgjengelighet og bruk for ulike befolkningsgrupper. Som ledd i en forsterket nærmiljøsatsing kan det være behov for mer forskning om endringsprosesser (urbanisering, sosiale forskjeller og lignende), arealbruk og fysisk og «psykisk» tilgjengelighet til gode friluftslivsområder.

Betydningen og bruken av opplevelses- og kunnskapstjenester (kulturelle tjenester) varierer mellom ulike befolkningsgrupper og over tid. Kunnskap om hvordan ulike grupper vurderer hva som er viktig og har verdi må studeres for å kunne verdsette disse tjenestene i dag, men også for å vurdere hvordan disse tjenestene kan tenkes å endres over tid.

En tverrfaglig satsing på biologi, samfunnsfag og økonomi gjennom bl.a. langsiktige forskningsprogram er nødvendig for å styrke kunnskapen om grunnleggende biologiske prosesser som er nødvendig for økosystemtjenestene, hvilken betydning disse har for samfunnets økonomiske utvikling, sosiale forhold og menneskenes velferd. Et mer omfattende kunnskapsgrunnlag er nødvendig for å styrke beslutningsgrunnlaget for politikk på dette området. En styrket tverrfaglig satsing vil etter utvalgets syn være av stor betydning for å utvikle samarbeidsmodeller mellom økologiske og økonomiske fagområder, for bedre å kunne forstå og synliggjøre verdier av norske økosystemtjenester. Her kan vi bl.a. også vise til at sjømatmeldingen (Meld. St. 22 (2012 – 2013)) peker på en del kunnskapsbehov knyttet til samfunnsforhold og økosystemer, samt behovet for tverrfaglighet.

Det er også behov for mer kunnskap om muligheter og begrensinger for miljøpolitisk styring på dette feltet.

I Sverige ble Stockholm Resilience Centre40 etablert i 2007, bl.a. som en respons på de utfordringene MA pekte på. Formålet med etableringen var å skape et tverrfaglig forskningsmiljø som kunne utvide forståelsen av komplekse sosio-økologiske systemer og bidra med ny kunnskap og verktøy som kan gi bedre forvaltning av denne typen systemer, der mennesker og naturen betraktes som en integrert helhet. I Norge er fagkompetansen innenfor de ulike fagområdene med relevans for økosystemtjenester i stor grad lokalisert i sine respektive forskningsmiljøer. Vi mener etablering av et tverrfaglig miljø som det som finnes ved Stockholm Resilience Centre vil være et viktig skritt i retning av å få til økt tverrfaglig forskning og samarbeid.

5.8 Utvalgets anbefalinger

I dette kapitlet har vi gått gjennom tilstand og utvikling for norske økosystemtjenester. Vi har konkludert med at tilstanden (leveransen) er god for mange av tjenestene, men at presset på de norske økosystemene fører til utfordringer på enkelte områder. I Del III i rapporten skal vi gjennomgå og vurdere ulike metoder for å synliggjøre verdiene av økosystemtjenestene bedre i samfunnsplanleggingen. I Del IV skal vi gjennomgå og vurdere om verdiene av økosystemtjenestene er tilstrekkelig reflektert når bedrifter, forbrukere og offentlige aktører tar beslutninger som vil skape press på økosystemer og økosystemtjenester. Utvalgets anbefalinger med hensyn til synliggjøring og forvaltning av økosystemtjenester følger med andre ord senere.

Vi har også konkludert med at vår kunnskap om tilstanden og sammenhengene for mange økosystemtjenester fremdeles er svært mangelfull, og at dette representerer et betydelig forskningsbehov. Vi har pekt på kunnskapsbehov knyttet både til naturfaglige problemstillinger, bl.a. knyttet til grunnleggende livsprosesser, og til ulike samfunnsfaglige utfordringer.

På grunnlag av diskusjonen foran har utvalget følgende anbefalinger:

• Kunnskapen om biologisk mangfold og økosystemtjenester i Norge må styrkes, og det bør opprettes et eget forskningsprogram som ser på biologisk mangfold, økosystemfunksjoner og økosystemtjenester og sammenhenger mellom disse. Videre bør en del av forskningen gjøres tverrfaglig, slik at man kan arbeide for å integrere hensynet til biologisk mangfold og økosystemtjenester på en bedre måte i beslutningsprosesser. Vi ser spesielt behov for økt kunnskap om følgende forhold:

  • Det kvantitative omfanget av primærproduksjon og hvilke naturlige og menneskeskapte faktorer som påvirker dette.

  • Betydningen av økosystemenes tilstand og biologisk mangfold for å opprettholde økosystemfunksjonene (grunnleggende livsprosesser), og betydningen av dette for produksjon av økosystemtjenester.

  • Økosystemtjenester som er særlig viktige for velferd og økonomisk utvikling, bl.a. for økologisk bærekraftig matproduksjon, råmaterialer og fiber, og genetiske ressurser og ulike regulerende tjenester.

  • Økosystemtjenester som er særlig viktige for velferd og folkehelse, bl.a. rekreasjon, friluftsliv, naturbasert reiseliv, naturopplevelse, stedsidentitet og naturarv, og fordelingsvirkninger knyttet til dette (bl.a. tilgjengelighet).

  • Økosystemtjenester som er særlig viktige for klimaregulering, bl.a. betydningen for albedoeffekt, opptak og lagring av karbon i natursystemene på land og i vann, og boreale skoger og andre naturlige og semi-naturlige økosystemers funksjon i opptak eller utslipp av klimagasser.

  • Økosystemtjenester som er særlig viktige for klimatilpasning og folks sikkerhet, bl.a. ulike økosystemers betydning i et helhetsperspektiv når klimaet endrer seg. Dette omfatter bl.a. økosystemtjenestene vannstrømsregulering (med flomdemping og overvannshåndtering), erosjonsbeskyttelse, naturskadebeskyttelse, skadedyrregulering og biologisk kontroll.

  • Arealtypers og økosystemers robusthet og fleksibilitet for endringer og påvirkninger, og hvordan de ulike elementene i økosystemene virker sammen.

  • Muligheter og begrensinger for miljøpolitisk styring på dette feltet.

• Det er behov for økt innsikt i lokal erfaringsbasert kunnskap om økosystemtjenestene.

• Kartlegging av økosystemtjenester i Norge må styrkes for å etablere et bedre grunnlag for kunnskapsbasert forvaltning, herunder avveininger mellom bruk av økosystemtjenester. Dette vil kreve systematisk overvåking av utviklingen for sentrale økosystemtjenester.

• Større norske studier om økosystemer, økosystemtjenester og betydningen av disse, etter modell av den britiske økosystemstudien (UK NEA41), bør gjennomføres, fortrinnsvis for hele landet, eventuelt for utvalgte regioner og/eller for utvalgte økosystemer. Slike studier bør inneholde analyser av utvalgte drivkrefter, påvirkningsfaktorer og sammenhenger som påvirker økosystemtjenestene og befolkningens velferd. Eksempler på temaområder er økologisk bærekraftig mat (både fra havet og landbruket), klimatilpasning, vannrelaterte tjenester, naturbasert reiseliv og helsemessige aspekter ved friluftsliv og rekreasjon.

• Det er behov for å bygge opp kapasitet og utvikle institusjoner som er rustet til å utvide forståelsen av samspillet mellom mennesker, natur og samfunn, og grunnleggende kunnskap om sammenhengen mellom biologisk mangfold, økosystemfunksjoner (grunnleggende livsprosesser) og viktige økosystemtjenester. For å oppnå dette bør det etableres et tverrfaglig forskningsmiljø der temaene nevnt over inngår sammen med økonomi og samfunnsfag. Stockholm Resilience Centre42 i Sverige er et eksempel på et slikt tverrfaglig forskningssenter.

6 Norge og andre lands økosystemer

Norge er en liten åpen økonomi med en betydelig samhandel med omverdenen. Eksempelvis blir omkring 30 pst. av den innenlandske etterspørselen dekket av importerte varer og tjenester. Samtidig har eksporten over lengre tid vært større enn importen, slik at Norge også bygger opp investeringer og kapital i utlandet. I tillegg foretas store statlig investeringer både gjennom Statens pensjonsfond utland (SPU) og gjennom bistandsaktiviteter. Det er derfor innlysende at vår økonomiske aktivitet vil kunne påvirke andre lands økosystemer. Hvordan denne påvirkningen blir i praksis, avhenger bl.a. av hvordan de produktene vi importerer produseres, av aktiviteter i de selskapene vi investerer i utenlands, og miljøvirkningene når eksporterte produkter brukes utenlands. Innretningen av norsk bistand vil også ha betydning for hvordan Norge bidrar til å påvirke andre lands økosystemer, fortrinnsvis i positiv retning.

Det er vanskelig å gjennomføre analyser som identifiserer og måler miljøeffektene av grenseoverskridende økonomisk aktivitet. Det er utviklet metoder for beregning av ulike typer «fotavtrykk»43, og slike tilnærminger kan bidra til å synliggjøre hvilke typer og mengder påvirkninger det gjelder. Disse metodene har imidlertid en rekke metodiske og datatekniske svakheter, og det finnes per i dag ingen etablert og omforent metodikk for denne typen analyser. Et nyere eksempel på en studie som ser på sammenhenger mellom økende velstand og press mot biologisk produktive områder er Weinzettel mfl. (2013). De finner at økt velstand øker forbruket av bioressurser og arealer (biokapasitet). De hevder bl.a. at mye av denne velstandsøkningen skyldes import, og at importen til land i Europa og Japan bidrar til betydelig påvirkning på økosystemer i lavinntektsland. Mye av importen består av produkter som er råvare- og arealbasert.

Juridisk sett har Norge et ansvar for miljøvirkningene av innenlandsk aktivitet – altså produksjon i Norge, enten denne anvendes innenlands eller utenlands, og for miljøvirkningene når importerte produkter brukes i Norge. Tilsvarende har andre land det formelle ansvar for økonomisk aktivitet innen sine egne grenser. Bedrifter i utlandet er underlagt lovverket der de ligger, i tillegg til internasjonalt regelverk, også om de er helt eller delvis norskeide. Men det er også norsk politikk at norske bedrifter og norske eiere skal opptre ansvarlig når de opererer i utlandet, også i land med svak lovgivning og/eller dårlig håndheving av reguleringer. Dette gjelder også der staten er en sentral aktør, og det er f.eks. fastlagt etiske regler for virksomheten til Statens pensjonsfond utland (SPU).

Det er videre krav, bl.a. i regnskapsloven, om at regnskapspliktige selskaper i Norge skal rapportere om sitt samfunnsansvar, bl.a. knyttet til miljøpåvirkning og tiltak som gjennomføres for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger. Praksis blant norske selskaper viser imidlertid at det er få bedrifter som i dag følger opp lovens bestemmelser om miljørapportering. En av årsakene kan være at bestemmelsene ikke følges opp med tilstrekkelig veiledning. Nye regler for rapportering om samfunnsansvar trådte i kraft 1. juni 2013 gjennom endringer i regnskapsloven (Prop. 48 L (2012 – 2013)).

Det pågår også internasjonalt samarbeid på myndighetsnivå som legger rammer for næringslivets samfunnsansvar. Aktuelle eksempler er OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og for eierstyring og selskapsledelse, og FNs innsats innenfor rammen av Global Compact knyttet til prinsipper for ansvarlig forretningsførsel.44

Det kan være delte meninger om hvilket etisk og politisk ansvar Norge har som aktør i en ikke-bærekraftig verdensøkonomi, og hva som bør anses som Norges andel av påvirkningen. Utvalget vil ikke gå nærmere inn i disse problemstillingene her, men heller å vise til noen hovedtrekk ved norske utenlandsinvesteringer, import og bistand, og peke på hvor risikoen for påvirkning av andre lands økosystemer kan være størst.

6.1 Hvordan påvirker Norge andre lands økosystemer?

Samtidig som Norge investerer i utlandet og importerer varer og tjenester fra andre land, er det andre land som investerer i Norge, og vi eksporterer også store mengder varer og tjenester til utlandet. Dette betyr at samtidig som vår økonomiske aktivitet belaster andre lands økosystemer, utsettes også norske økosystemer for belastning som følge av andre lands økonomiske aktivitet. Reinvang og Vennemo (2013) problematiserer sammenhenger og følgeeffekter mellom disse økonomiske strømmene, og viser bl.a. til at størrelsene avhenger av hverandre samtidig som de omfattes av et balansekrav. Det betyr at import som er større enn eksport før eller senere må betales av eksport som er større enn import, og omvendt. De hevder dermed at nettoeffekten av endringer i de økonomiske størrelsene vil gå mot null over tid. Dette hevder de videre betyr at effekten av vår økonomiske aktivitet på andre lands økosystemer på lang sikt i hovedsak bestemmes mer av sammensetningen av import, eksport, investeringer og bistand, og ikke først og fremst av verdien av de ulike strømmene. Vi går ikke nærmere inn i denne diskusjonen her, men begrunner valget om å fokusere kun på norsk økonomisk aktivitet i utlandet i denne delen med at effektene av andre lands investeringer i Norge, samt virkninger forbundet med å produsere varer og tjenester som eksporteres ut av landet, er dekket av gjennomgangen av tilstand og utvikling for norske økosystemer i kapittel 4. Utenlandske aktørers direkte uttak av økosystemtjenester i Norge gjennom f.eks. fritidsfiske, sopp- og bærplukking og høsting av genetiske ressurser kan i denne sammenheng oppfattes som en form for eksport, og vi har heller ikke har sett nærmere på dette.

Tilstanden i ulike lands økosystemer vil også bli påvirket av internasjonalt regelverk og retningslinjer av ulike slag, f.eks. gjennom handelsregelverk og miljøavtaler, men slike problemstillinger vil ikke bli tatt opp her. For en omtale av hvordan økosystemtjenester kan håndteres i internasjonal politikk og ulike fora kan det vises til Kok mfl. (2010). Vi viser også til Naturvårdsverket (2010), som bl.a. ser på hvordan svensk forbruk påvirker vannforhold og arealutnyttelse i andre land.

6.1.1 Direkte og indirekte påvirkning av økosystemer

Reinvang og Vennemo (2013) skiller i sin analyse mellom direkte og indirekte effekter av norsk økonomisk engasjement i utlandet. I tråd med vurderinger gjort bl.a. av FNs internasjonale ressurspanel (UNEP 2010, 2011b og 2012c) er direkte effekter virkninger av aktiviteter i primærnæringene, ekstraktive industrier (inkl. olje og gass og gruvedrift), kraftproduksjon, industri og produksjon av standardiserte råvarer (inkl. matvarer og brenselstoffer), mens indirekte effekter er virkninger av Norges brede økonomiske engasjement i andre sektorer og som deltaker i en ikke-bærekraftig verdensøkonomi. Dette skillet mellom direkte og indirekte effekter er i mange tilfeller diffust. Reinvang og Vennemo identifiserer videre en rekke faktorer som kan ventes å øke risikoen for negativ påvirkning av andre lands økosystemer. Faktorene som trekkes fram er volumet på aktiviteten, om aktiviteten finner sted i et biomangfoldrikt land, i land preget av overutnyttelse, i land med svake miljøregimer og/eller i land uten godt styresett. Hvordan norske investeringer, import og bistand påvirker andre lands økosystemer direkte og indirekte kan da oppsummeres som i tabell 6.1.

6.1.2 Store økosystemverdier og svak miljøforvaltning øker risikoen for negativ påvirkning

For å vurdere hvor det er sannsynlig at norsk økonomisk aktivitet påvirker andre lands økosystemer negativt, gjennomgår Reinvang og Vennemo (2013) rapporter som har kartlagt hvilke land og regioner som er av størst betydning for å bevare biologisk mangfold (se f.eks. Australian Government 2012 og WWF 2012a), hvor i verden økosystemer er preget av overutnyttelse (Global Footprint Network 2011) samt kvaliteten på miljøforvaltningen i ulike land (Yale 2012). Basert på denne gjennomgangen peker følgende land og områder seg ut som områder der økonomisk aktivitet kan medføre særlig stor risiko for negativ miljøpåvirkning:

• Sør-Afrika, østlige Afrika og India, med store naturverdier, meget høy grad av overutnyttelse av økosystemer (ikke data for østlig Afrika), og meget svak miljøforvaltning.

• Kina, med store økosystemverdier (et av 17 megadiverse land i verden), en kullbasert industri, meget høy grad av overutnyttelse av økosystemer og en svak miljøforvaltning

• USA, som det eneste OECD-land blant de 17 megadiverse landene i verden, og med en miljøforvaltning med svakheter sammenlignet med OECD-land ellers.

6.2 Norsk økonomisk aktivitet i utlandet

Tabell 6.2 under viser norske utenlandsinvesteringer, import og bistand. Tallene for investeringer er balanseposter eller beholdninger på et gitt tidspunkt. For import og bistand er det verdiene i 2011 som oppgis.

6.2.1 Norske utenlandsinvesteringer

Norske investeringer i utlandet deles i direkte og indirekte investeringer. Direkte utenlandsinvestering er i følge definisjonen der hvor norske aktører enten går direkte inn i andre land eller kjøper seg opp i utenlandske selskaper med over 20 pst. eierandel45, ofte med hensikt å påvirke driften av selskapene. Investeringer hvor eierne eier mindre enn 20 pst. er indirekte investeringer. Hovedvolumet av norske indirekte utenlandsinvesteringer finner sted gjennom Statens Pensjonsfond Utland (SPU). Per i dag er utenlandsinvesteringer gjennom SPU omkring 4000 mrd. kr (NBIM 2013), mens direkte utenlandsinvesteringer per 31.12. 2011 var på nesten 1200 mrd. kr (SSB 2013). Stortinget har etablert etiske retningslinjer for SPU, men det foretas i liten grad vurdering av risiko for negative miljøeffekter av investeringene. Dette henger bl.a. sammen med at det er snakk om relativt små eierandeler i et stort antall selskaper (omkring 8000 selskaper).

I oppsummeringen under er informasjonen om SPU knyttet til investeringsprofilen per 31.12.2011 da fondets markedsverdi var omkring 3300 mrd. kr (NBIM 2012). For direkte investeringer er det tall per 31.12.2010, da totale direkteinvesteringer var 1100 mrd. kr, som ligger til grunn for oppsummeringen (SSB 2012a). Vi kan ikke se at økningen i akkumulerte investeringer siden da har endret investeringsprofilen mer enn at hovedtrekkene i oppsummeringen under fortsatt er relevant.

Størsteparten av de norske utenlandsinvesteringene er rettet mot Europa og Nord-Amerika (ca. 80 pst. av SPU og 70 pst. av direkteinvesteringene), og forgrener seg derfra ut i verdensøkonomien. I hvilken grad norsk kapital er investert på en måte som innebærer risiko for negativ påvirkning av økosystemverdier kan oppsummeres i noen hovedpunkter (SSB 2012a, SSB 2012b og NBIM 2012, gjengitt i Reinvang og Vennemo 2013):

• Totale norske investeringer i utlandet utgjorde i 2010/2011 4,4 mrd. kr og av dette var 74 pst. knyttet til sektorer med indirekte effekter på økosystemer, jf. oppsettet i tabell 6.1.

• 22 pst. av SPUs investeringer i 2011 og 41 pst. av norske direkte utenlandsinvesteringer i 2010 var knyttet til sektorer med betydelig risiko for direkte negativ miljøpåvirkning (primærnæringer, ekstraktive industrier, kraftproduksjon og industri), jf. oppsettet i tabell 6.1.

• Investeringene i petroleumssektoren skiller seg klart ut, med store beløp investert både direkte (261 mrd. kr) og gjennom SPU (224 mrd. kr).

• Andre store sektorer med direkte påvirkning på økosystemer er industri (SPU 255 mrd. kr), standardiserte råvarer, inkl. utvinning og prosessering av metaller samt kjemikalier (SPU 152 mrd. kr, direkte investeringer i kjemikalier 91 mrd. kr og i metaller 52 mrd. kr), og kraftproduksjon (direkte investeringer 48 mrd. kr).

• Land som peker seg ut på grunn av svak miljøforvaltning og store investeringer (direkte investeringer + SPU) i sektorer med risiko for direkte negativ miljøpåvirkning er bl.a. USA (totalt over 700 mrd. kr, bl.a. i petroleum), Russland (72 mrd. kr, hovedsakelig petroleum), Brasil (48 mrd. kr, mye petroleum, aluminium, gjødsel), Angola (29 mrd. kr, petroleum) og Aserbajdsjan (24 mrd. kr, petroleum).

• Kina (SPU, 53 mrd.) er også viktig fordi hele økonomien i stor grad er basert på kullkraft.

Petroleum er den enkeltsektoren med klart størst norsk økonomisk engasjement i utlandet, og store investeringer finner sted både gjennom SPU og som direkteinvesteringer. Det store omfanget av investeringer i petroleumssektoren i andre land, ofte med relativt svake miljøregimer, gjør dette til et av de største risikoområdene med hensyn til direkte negativ norsk påvirkning av økosystemer i andre land. Spesielt har Norges investeringer i ukonvensjonell petroleum fått mye oppmerksomhet de siste årene fordi dette ofte innebærer større miljøbelastning og miljørisiko enn tradisjonell petroleumsutvinning. Ukonvensjonell petroleum er olje og gass fra skifre, samt oljesand og tungolje (dvs. olje som er så tungtflytende og fast at den ikke kan flyte til brønnene ved vanlige temperaturer). Et eksempel på dette er norske investeringer i utvinning av ukonvensjonell petroleum i Nord-Amerika. Dette er nærmere omtalt i boks 6.1.

6.2.2 Norsk import

Import omfatter alle varer og tjenester som norske aktører kjøper fra utlandet. Norge importerte i 2011 varer for drøyt 500 mrd. kr (SSB 2012c). På samme måte som for investeringer, er størsteparten av transaksjonene knyttet til land i EU og Nord-Amerika (over 70 pst.). Kina skiller seg imidlertid ut i importsammenheng. Landet står alene for nesten 10 pst. av importen til Norge, og importen fra Kina har steget raskt det siste tiåret.

Fremstillingen av standardiserte råvarer, inkludert matvarer og brenselstoffer, er tidligere trukket fram som prosesser som påvirker økosystemer direkte. 22 pst. av Norges import er varer som havner i denne kategorien. I tillegg til land fra EU og Nord-Amerika havner Brasil (matvarer og råvarer) og Russland (brenselstoffer og råvarer) høyt på lista over viktige opprinnelsesland for denne typen produkter. Importen fra Kina er hovedsakelig klær og sko, elektronikk og andre bearbeidede produkter som påvirker økosystemer mer indirekte.

I boks 6.2 ser vi nærmere på effekter av at Norge importerer stadig mer soya til fôr i oppdrettsnæringen og til kraftfôr i norsk husdyrproduksjon. I boks 6.3 presenteres ulike sider ved norsk import av forbruksvarer fra Kina.

Boks 6.3 Norsk import av forbruksvarer fra Kina

Kilde: Foto: Miljøverndepartementet

Kina har store økosystemverdier og regnes som et av 17 såkalte megadiverse land i verden (Australian Government 2012). Landets økosystemer er imidlertid under et enormt press som følge av en kraftig økonomisk vekst som i stor grad er basert på kullenergi og fri bruk av økosystemtjenester som vann- og luftrensing. Kina er det landet i verden som slipper ut mest klimagasser, og Verdensbanken (2007) har påpekt at utslipp av SO₂, NO_X og partikler skader både vegetasjon, materialer og fremfor alt helse i landet. Det er vanskelig å beregne helsevirkningene presist, men et anslag er at luftforurensning medfører mellom en halv og en million for tidlige dødsfall årlig. Elvesystemene i landet har også vært utsatt for et massivt press. I over halvparten av vannsystemene er kvaliteten så dårlig at det ikke kan brukes til drikkevann eller til å bade i. Enkelte steder er også grunnvannet forurenset, eller sjøvann trenger inn i grunnvannsbassengene og skaper brakkvann.

Bl.a. for å redusere utslipp av klimagasser har Kina gjennomført en betydelig utbygging av vannkraft. Dette belaster økosystemer lokalt, bl.a. i Yunnan-provinsen, kjent for uvanlig rikt biologisk mangfold.

Som påpekt over er importen fra Kina til Norge stor og økende. Kinesisk tekstil- og elektronikkindustri er store leverandører til Norge, og grovt sett er bortimot 25 pst. av norsk import fra Kina tekstilprodukter (klær, sko og stoffer), og 35 pst. elektronikk (data-, tele- og elektriske produkter). I tillegg til at industrien er kullbasert med de problemene det medfører, bidrar både tekstil- og elektronikkindustrien til landets alvorlige problemer med vannforurensning.

Kinas tekstilindustri dekker omkring 30 pst. av det globale markedet, og er en av de viktigste kildene til vannforurensning i landet. En allianse av kinesiske og utenlandske miljøorganisasjoner under ledelse av Institute of Public & Environmental Affairs (IPE) har utgitt en rapport om miljøutslipp fra den kinesiske tekstilindustrien (IPE 2012). Denne slår fast at vannforurensning er kritisk for sentrale økosystemtjenester i Kina, og gir helseskader både direkte og indirekte gjennom jordbruksprodukter som vannes med forurenset vann. Forurenset overflatevann bidrar også til at Kinas vannmangel blir stadig mer kritisk.

IPE (2012) viser til at tekstilindustrien i Kina bruker, forurenser og slipper ut 2,5 mrd. tonn spillvann i året. Selv om aktiviteten foregår innenfor landets lover og regler kan konsentrasjonen av organiske komponenter, farge, blekemidler etc. være svært stor. Vannets pH-verdi er også ofte høy, og spillvanntemperaturen kan være så høy at virkningen av vannrensing reduseres betydelig. Dette er alvorlig i seg selv, men som IPE peker på i sin rapport er hovedproblemet at svært mange tekstilfabrikker ikke følger gjeldende regelverk. I deres oversikt China Pollution Map Database, er mer enn 6000 tekstilfabrikker registrert med overtredelser av miljøreguleringer. Flere av disse fabrikkene produserer trolig varer som importeres til Norge. Dette illustrerer utfordringer som er forbundet med økonomisk engasjement i land med svak miljøforvaltning.

6.2.3 Norsk bistand

I 2011 brukte Norge 27 mrd. kr (Norad 2012a) på bistand46. Volumet er dermed beskjedent sammenlignet med investeringer og import. Bistand dekker et bredt spekter av samfunnsområder, og omkring 4,5 mrd. kr gikk i 2011 til temaområdet miljø og energi (Norad 2012b). Miljøbistand har ofte til hensikt å forebygge eller avverge fremtidig miljøskade, og det er derfor spesielt vanskelig å anslå virkningen av denne typen økonomiske overføringer. Bistand til styrking av styresett, til forbedret lovverk og institusjoner innen miljøforvaltning, til utdanning eller utvikling av primærnæringene er videre eksempler på områder som på sikt kan bidra til at et land bedrer sine forutsetninger for å sikre forsvarlig forvaltning av økosystemer. Den konkrete innvirkningen og omfanget av slik påvirkning er det imidlertid vanskelig å måle.

Deler av norsk bistand er imidlertid også bevisst rettet mot sektorer og samfunnsbehov som nødvendigvis påvirker økosystemene negativt, bl.a. gjennom petroleumsvirksomhet og vannkraftutbygging. Bistand som fremmer økonomisk utvikling vil generelt også føre til økt forbruk og medfølgende økt press på verdens økosystemer. På den andre siden viser forskning at mange miljøutfordringer kan møtes i økonomier med høyere bruttonasjonalprodukt, nettopp fordi de har økonomisk evne til å gjennomføre investeringer og ta kostnader som bidrar til å møte miljøutfordringene. Videre har det den senere tiden vært stort fokus i media på bistandsprosjekter som har vært mislykket og/eller hatt utilsiktede negative effekter (både på miljø og samfunnsutvikling). Bl.a. fordi mye av bistandsarbeidet er langsiktig og rettet mot bygging av institusjoner og kunnskap som kan styrke miljøforvaltningen er det vanskelig å si noe konkret om effekten av norsk bistand på andre lands økosystemer.

Norge har imidlertid markert seg internasjonalt med bistandsprogrammer som er direkte rettet mot ivaretakelse av økosystemer og deres evne til å sikre viktige økosystemtjenester. Dette gjelder spesielt programmer for bevaring av regnskog (se omtale av klima- og skogprosjektet i boks 6.4), men det gjelder også støtte til klimatilpasning, bærekraftig jordbruk og generelle programmer rettet mot lands miljøforvaltning (som Kina, India, Tanzania og Uganda). Å bedre landenes styresett på miljø kan ha langt sterkere effekt enn direkte sektorinvesteringer fordi slik innsats ofte vil ha sektorovergripende og generell innflytelse på politikk, forvaltning og investeringer, og slikt sett innebære langt mer omfattende ringvirkninger.

Tradisjonelt har norsk miljøvernbistand i større grad enn resten av bistanden vært rettet mot store utviklingsland med sterk økonomisk vekst, som Kina, India, Indonesia og Sør Afrika. I land med sterk økonomisk vekst medfører utviklingen ofte et sterkt press på økosystemer. Samtidig kan tiltak som styrer utviklingen i riktig retning i sum medføre store effekter.

6.3 Utvalgets vurderinger og konklusjoner

I mandatet er utvalget bedt om å vurdere norske økosystemer, i tillegg mener vi det er viktig å påpeke at norsk økonomisk aktivitet påvirker økosystemer også i andre land. Valg og prioriteringer som foretas av norske aktører kan være med å styre denne påvirkningen. Det er imidlertid vanskelig å gjennomføre analyser som identifiserer og måler effektene av ulike former for internasjonal økonomisk aktivitet. Det kan avklares hvilke miljøvirkninger Norge har et formelt ansvar for, mens det vil være delte meninger om hvilket etisk og politisk ansvar Norge har som aktør i en ikke-bærekraftig verdensøkonomi, og dermed hva som bør anses som Norges andel av påvirkningen.

I dette kapitlets gjennomgang av kompliserte problemstillinger har det vært nødvendig å gjøre en rekke forenklinger. Vi har valgt å presentere tall som viser akkumulerte investeringer og årlige tall for import og bistand for å gi et bilde av størrelsen på ulike typer aktiviteter. Samtidig viser vi til at det kanskje hovedsakelig er sammensetningen av import, eksport, investeringer og bistand som er med på å bestemme effekten av vår økonomiske aktivitet på andre lands økosystemer. Sammensetningseffekter er vanskelig å belyse på et aggregert nivå, og vi har derfor vist til en del konkrete eksempler på hvordan norsk aktivitet på ulike områder påvirker økosystemer i andre land. Vi har også valgt ikke å se på effekter av norsk eksport. Effekter på (norske) økosystemer forbundet med produksjon av varer vi eksporterer skal være dekket i kapittel 4.

Vi mener det er en del sider ved dagens økonomiske engasjement i utlandet som vanskelig lar seg forene med ønsket om å ta vare på verdens økosystemer. Aktivitet i land med svært svak miljøforvaltnign og/eller håndhevelse av miljølovgivning kan være utfordrende i et miljøperspektiv.

Finansdepartementet har nedsatt et strategiråd47 som skal se på ansvarlig investeringspraksis i SPU. Bakgrunnen for mandatet som er gitt til strategirådet er en ambisjon om at forvaltningen av SPU skal følge beste praksis for ansvarlige investeringer. Utvalget har forventninger til at det oppnevnte strategirådet skal se på mulighetene for en investeringspraksis som bedre ivaretar økosystemtjenester og bærekraft i utlandet, og at dette må ses som en del av Norges ansvar for globale økosystemtjenester. Strategirådet skal legge fram sin rapport høsten 2013. For øvrig foretas det jevnlig evalueringer av regjeringens klima- og skogprosjekt (KOS), som bl.a. ser på prosjektets innvirkning på karbonlagring og andre økosystemtjenester.

6.4 Utvalgets anbefalinger

På bakgrunn av drøftingen i dette kapitlet vil utvalget anbefale følgende:

• Det er viktig at vi forstår og har relevant kunnskap om effektene av vår deltakelse i en globalisert verden. Men effektene av Norges samhandling med utlandet kan være diffuse og vanskelige å spore, og kunnskapen er mangelfull. Vi anbefaler at effektene av norsk økonomisk aktivitet på økosystemer i andre land utredes.

• Norsk bistand kan i større utstrekning brukes til å bedre miljøforvaltningskompetanse og kapasitet innen økosystemforvaltning i utviklingsland.