3 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Den kostnadsmessige konkurranseevnen for industrien, målt ved relative timelønnskostnader for industriarbeidere i felles valuta, har svekket seg i løpet av de to siste årene. I fjor anslås de relative timelønnskostnadene i felles valuta å ha økt med 1,3 prosent. Timelønnskostnadene økte raskere i Norge enn hos handelspartnerne. En moderat svekkelse av kronekursen bidro i motsatt retning.

• De relative lønnskostnadene per ansatt i markedsrettet virksomhet under ett, målt i felles valuta, anslås å ha økt med 0,6 prosent fra 2005 til 2006. Kronen svekket seg noe fra 2005 til 2006. Lønnsveksten var imidlertid høyere i Norge enn hos handelspartnerne.

• Norske timelønnskostnader for alle ansatte i industrien i 2006 er anslått å ligge om lag 22 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av handelspartnere i EU. For industriarbeidere alene lå de norske kostnadene vel 40 prosent høyere enn gjennomsnittet. Det er knyttet usikkerhet og svakheter til tallene. Blant annet er pensjonskostnader bare delvis inkludert i statistikken.

• Lønnsomheten i industrien, målt ved tall fra nasjonalregnskapet og regnskapstall for aksjeselskaper, bedret seg i 2004. Ifølge regnskapstall for aksjeselskaper opplevde industrien ytterligere vekst i 2005.

• I ettertid kan utviklingen i industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for tra­disjonelle varer på hjemmemarkedene og e­ksportmarkedene. Etter et betydelig fall i e­ksportmarkedsandelene på slutten av 1990-tallet, holdt disse seg relativt stabile i perioden 2000-2003. I perioden 2003-2005 ser disse imidlertid ut til å ha falt noe.

• Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene. Høy produktivitetsvekst innenlands kan i prinsippet motvirke denne svekkelsen. Produktivitetsveksten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, var imidlertid lavere enn hos handelspartnerne fram til årtusenskiftet, men var i årene 2001-2003 bedre enn hos handelspartnerne. Produktivitetsveksten i norsk industri har også i de siste tre år vært relativt høy.

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor utenlandsk konkurranse.

Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert, hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting, og en akseptabel inntektsfordeling. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet, må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.

Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å utvikle seg over tid. Dette beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å trekke til seg investeringer. En lønnsom næring må kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i arbeidsmarkedet. En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi med vekst og omstilling vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringer. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for en næring, f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene, gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for en enkelt næring og for Norge som helhet.

3.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har medført at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet. Mange tjenesteytende næringer, bygg og anlegg mv. har i de senere år blitt stilt overfor stadig sterkere konkurranse fra utenlandske tilbydere. Blant eksport- og importkonkurrerende næringer i fastlandsøkonomien er imidlertid industrien fortsatt den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at indu­striens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne kravet til balanse i utenriksøkonomien sikres med en mindre industrisektor. Men oljeinntektene innebærer ikke at konkurranseutsatt sektor på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn konkurrentene hos handelspartnerne.

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer vareinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan skje, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om enkelte innsatsfaktorer, særlig arbeidskraft. Lavere lønninger og svekket lønnsomhet i andre næringer kan føre til at industriens konkurranseevne bedres ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig. Videre kan det være vanskelig å overskue hvilke næringer som i framtiden vil være utsatt for internasjonal konkurranse.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranse­posisjon. For en liten, åpen økonomi som den norske vil det være svært vanskelig å oppnå en stabil realøkonomisk utvikling uten at en samtidig har en relativt stabil nominell utvikling, herunder at en unngår sterke utslag i valutakursen.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 3.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. Herunder presenteres også tall for lønnskostnadsutviklingen for markedsrettet virksomhet samlet. I avsnitt 3.2 presenteres tall for produktivitetsutviklingen. I avsnitt 3.3 kommenteres utviklingen i lønnsomheten. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 3.4. For andre kostnadskomponenter er det vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I avsnitt 3.5 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for tradisjonelle varer hjemme og ute.

3.1.1 Lønnskostnadsvekst

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien har lønnskostnadene utgjort om lag 70 prosent de siste ti årene.

Det er gjort to vesentlige endringer av tallgrunnlaget i rapporten. For det første er handelspartneraggregatet oppdatert i tråd med ny informasjon, jf. boks 3.2. For det andre er kildegrunnlaget forandret som følge av endret tilgjengelighet av internasjonal statistikk. IMF har sluttet å produsere relevant tallmateriale for beregning av relativ lønnskostnadsvekst for land utenfor EU. For utviklingen i relative timelønnskostnader i industrien benyttes nå data fra Bureau of Labour statistics (BLS). Dataene dekker alle arbeidere i industrien. Utviklingen i relative lønnskostnader per ansatt i markedsrettet virksomhet dekkes av data fra OECD.

Tabell 3.1 og figur 3.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time for arbeidere i norsk industri og for våre viktigste handelspartnere siden 1996. Ved å ta hensyn til valutakursendringer, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta 1 . Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke den generelle prisutviklingen og bedriftenes inntjening, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten.

I løpet av de siste ti årene har den kostnadsmessige konkurranseevnen, målt ved relative timelønnskostnader i felles valuta, i gjennomsnitt svekket seg med 2 prosent per år. Svekkelsen må i hovedsak ses i sammenheng med gjennomgående høyere lønnskostnadsvekst i Norge i forhold til handelspartnerne. Forskjellen i lønnskostnads­vekst var på sitt høyeste i årene 1998 og 2004. For enkeltår har imidlertid valutakursen gitt sterke utslag på de relative lønnskostnadene, jf. figur 3.1. For eksempel var lønnskostnadsveksten i 2002 2 prosentpoeng høyere enn hos handelspartnerne. Styrkingen av kronekursen fra 2001 til 2002 førte imidlertid til at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta økte med over 10 prosent, jf. også omtale av kronekursutviklingen i vedlegg 3.

Veksten i timelønnskostnadene for arbeidere i norsk industri tiltok fra 2003 til 2004. Samtidig svekket imidlertid kronen seg, slik at de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta holdt seg om lag uendret. I 2005 var veksten i timelønnskostnadene om lag den samme som hos gjennomsnittet av handelspartnerne. Styrket krone medførte imidlertid at de relative timelønnskostnadene i felles valuta økte med 4 prosent. Den gjennomsnittlige veksten i relative timelønnskostnader for årene 2004 og 2005 sett under ett ble dermed på 1,9 prosent, målt i felles valuta. På bakgrunn av lønnskostnadstall fra bl.a. Eurostat 2 og SSB anslås de relative lønnskostnadene i felles valuta i industrien å ha økt med 1,3 prosent i 2006. 3

Kilde: BLS¹ , SSB, Eurostat, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget.

Utviklingen i nasjonalregnskapsbegrepet lønn per normalårsverk kan utvikle seg annerledes enn timelønnskostnadene f.eks. som følge av endringer i overtid, antall virkedager og sykefravær. Mens endringer i antall virkedager jevnes ut over tid, og således ikke har betydning for den underliggende utviklingen i relative lønnskostnader vis-à-vis utlandet, vil endringer i sykefravær, overtid, ferie mv. kunne gi uttrykk for reelle bidrag til utviklingen i lønnskostnadene, jf. boks 3.3.

Lønnskostnadene per ansatt i markedsrettet virksomhet i Norge økte akkumulert med 16,1 prosent mer i perioden 1995 til 2006 enn hos gjennomsnittet av våre handelspartnere, jf. figur 3.3. Styrking av kronen gjorde at de relative lønnskostnadene i felles valuta økte med 19,4 prosent i samme periode. De relative lønnkostnadene har steget i alle årene etter 1997. Mens kronen over perioden sett under ett har styrket seg, har den i enkeltår svekket seg og bidratt til fall i de relative lønnskostnadene. I 2003 og 2004 bidro en svekkelse av kronen til at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta i gjennomsnitt falt med 1,8 prosent. I 2005 økte de relative lønnskostnadene pr ansatt med 1,1 prosent. En styrking av kronen medførte at økningen i de relative lønnskostnadene ble på 5,4 prosent, målt i felles valuta dette året. Kronen svekket seg med 0,6 prosent i 2006, og med en økning i de relative lønnskostnadene i markedsrettet virksomhet i Norge på 1,2 prosent, økte de relative lønnskostnadene i felles valuta med 0,6 prosent.

Boks 3.2 Norges handelspartnere

Nytt handelspartneraggregat

For å vurdere utviklingen i konkurranseevnen til norsk næringsliv, sammenliknes gjerne kostnadsvekst og -nivå i Norge med tilsvarende størrelser hos våre handelspartnere. TBU har i beregningene av Norges handelspartnere lagt landsammensetning og vekter beregnet av OECD til grunn. Vektene har vært oppdatert fram til og med 1999. Norges handelsmønster med andre land endres imidlertid over tid, der den relative betydningen for enkeltland kan øke eller bli mindre. I mai 2006 kom OECD med oppdaterte vekter for Norge. I de nye vektene er handelsmønsteret for Norge oppdatert fram til og med 2003.

Tabell 3.2 Nytt og gammelt handelspartneraggregat

Land	Gammel indeks	Ny indeks
Sverige	19,9	21,2
Tyskland	15,0	15,0
Storbritannia	12,0	9,1
Danmark	8,1	8,2
USA	6,4	5,5
Nederland	4,9	5,3
Frankrike	5,0	4,2
Italia	4,0	3,8
Finland	4,0	3,5
Kina		3,0
Japan	4,8	2,9
Polen	1,1	2,8
Belgia	2,7	2,6
Sør-Korea	2,1	2,4
Irland	2,0	1,7
Spania	2,6	1,6
Sveits	1,2	1,1
Hong Kong		1,0
Østerrike	1,0	0,9
Singapore	0,3	0,9
Portugal	0,6	0,8
Russland		0,7
Canada	0,6	0,7
Tyrika		0,6
Tsjekkia	0,4	0,5

Kilde: OECD og Beregningsutvalget

Kilde: IMF, OECD, Eurostat, Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Beregningsutvalget har i denne rapporten lagt den oppdaterte landsammensetningen fra OECD til grunn for beregningene av handelspartneraggregatet. Landsammensetningen og tilhørende vekter er vist i tabell 3.2. Som det fremkommer i tabellen, innebærer endringene at Kina, Hong Kong, Russland og Tyrkia kommer med som nye land i indeksen, mens Taiwan, Ungarn, Thailand og Hellas går ut. Land som Storbritannia, USA og Japan har fått lavere vekter i det nye settet, mens bl.a. Sverige og Polen har fått høyere vekter.

Virkninger av ny landsammensetning

Figur 3.2 viser virkningen på utviklingen i relative timelønnskostnader i felles valuta beregnet med hhv. nye og gamle vekter. Kildegrunnlaget er det samme som i TBUs forrige rapport, NOU 2006:11, slik at man får frem den isolerte effekten av de nye vektene. Som det fremgår av figuren er effektene av de endrede vektene relativt små.

Handelspartnere vs. konkurranseevne

Sammenlikninger med handelspartnerne benyttes i TBUs rapporter for å vurdere utviklingen i konkurranseevnen til norske bedrifter.

I en beregning av landsammensetning og vekter som skal danne grunnlag for å vurdere konkurranseevnen til norske bedrifter overfor bedrifter i andre land, burde imidlertid i prinsippet alle faktorer som har betydning for konkurranseevnen tas med. OECD har i stor grad konstruert landsammensetningen og vektene i handelspartneraggregatet på bakgrunn av omfanget av import og eksport av industrivarer mellom Norge og utlandet. I tillegg er det tatt hensyn til konkurranse mellom norske og utenlandske bedrifter i tredjeland. Flere forhold av kvalitativ karakter er imidlertid vanskelig å fange opp i slike beregninger. Videre er det bare sett på handel med industrivarer, og ikke på tjenester eller varer produsert i andre sektorer. Handelsstrømmene til og fra Norge er videre ikke brutt ned til hver enkelt varetype for å kunne gi et grunnlag for å vurdere i hvilken grad det faktisk er direkte konkurranse mellom norske og utenlandske bedrifter, eller om det i stedet handles med varer det ikke er konkurranse om. Den faktiske varesammensetningen vil for eksempel variere betydelig mellom Norge og typiske lavkostland, som for eksempel Kina, slik at det på et gitt tidspunkt er det liten reell konkurranse mellom norske og kinesiske bedrifter. På den annen side vil store kostnadsforskjeller mellom land og områder over tid føre til vridninger i handelsmønstre. Kina er tatt med i handelspartneraggregatet i hovedsak som følge av økte handelsstrømmer mellom Norge og Kina de senere årene.

Beregningsutvalget ser derfor sammenlikninger med handelspartnerne som et nyttig supplement til sammenlikninger med bl.a. EU og definerte grupper av land. Selv om norske bedrifter i dag kanskje ikke er i direkte konkurranse med for eksempel kinesiske bedrifter, kan de bli det senere.

Kilde: OECD¹ , jf. tabell 4.4 i vedlegg 4.¹ Kilden dekker knapt 94 prosent av Norges handelspartnere i 2003, jf. hhv. boks 3.2. og 3.7.

OECD anslår veksten i lønnskostnader per ansatt i markedsrettet virksomhet til 3,1 prosent i 2007 målt i nasjonal valuta og vektet med Norges konkurransevekter, jf. boks 3.2. Også veksten i lønnskostnader per ansatt i industrien er av EU-kommisjonen anslått til 3,1 prosent i 2007 målt i nasjonal valuta og vektet med Norges konkurransevekter 4 .

3.1.2 Andre kostnader

Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av innsatsfaktorer og kapital viktige for indu­strien. Tabell 3.4 gir en oversikt over indikatorer som kan antyde noe om den relative kostnadsutviklingen for renter, priser og energikostnader.

Kapitalkostnadene kan i teorien gjenspeiles i den såkalte brukerprisen på kapital. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften (renten), kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter.

I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguleringene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er fjernet, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter vil imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene for gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

De siste ti årene har nominelle renter i gjennomsnitt ligget noe høyere i Norge enn hos handelspartnerne. Rentenivået i Norge falt markert gjennom 2003, holdt seg så relativt stabilt gjennom 2004 og 2005 før det igjen økte noe i løpet av 2006. I årene 2004-2006 var norske 3 måneders pengemarkedsrenter henholdsvis 0,5, 0,3 og 0,2 prosentpoeng lavere enn tilsvarende rente hos handelspartnerne. På grunn av styrkingen av kronekursen gjennom 2005 økte isolert sett bedriftenes lånekostnader i Norge i forhold til handelspartnerne i 2005, når en korrigerer for valutakursendringer. I 2006 medførte en svekkelse av kronen at de relative lånekostnadene sank med 0,8 prosent, jf. tabell 3.4.

Utviklingen i renteindikatoren vil ikke fullt ut reflektere forskjeller i bedriftenes lånekostnader i eget land. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av næringslivets opplåning både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid. Omfanget av opplåning i utenlandsk valuta må bl.a. ses i sammenheng med bedriftenes eksponering på inntekts- og utgiftssiden. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen, ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader.

Lønnsutviklingen i industrien setter gjerne et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien. Tabell 3.4 viser utviklingen i prisnivået i Norge i forhold til handelspartnerne. Som indikator for prisutviklingen på innsatsvarer har en i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene benyttet konsumprisindeksen i Norge og hos handelspartnerne. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen. I løpet av de siste ti årene har prisveksten hos handelspartnerne vært noe lavere enn konsumprisveksten i Norge. I 2005 var konsumprisveksten i Norge om lag på linje med konsumprisveksten hos handelspartnerne. I 2006 medførte bl.a. sterk elektrisitetsprisvekst i Norge at konsumprisveksten i Norge var markert høyere enn hos handelspartnerne, jf. også omtalen av den harmoniserte konsumprisindeksen i kapittel 2.

Energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. I 2005 var gjennomsnittlig pris på elektrisitet til industrien i Norge drøyt 42 prosent av gjennomsnittsprisen hos våre viktigste handelspartnere. I løpet av de siste ti årene har imidlertid prisveksten på elektrisitet for norsk industri vært høyere enn hos handelspartnerne, målt i felles valuta. Oppgangen skyldes i hovedsak høyere prisvekst, ikke valutakursendringer. Fra år til år vil imidlertid kronekursen kunne påvirke tallene til dels betydelig.

Avgifter og subsidier som knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i lønnskostnadene, slik de måles i dette kapitlet. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO₂ -avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å framskaffe sammenliknbare tall mellom land.

3.2 Produktivitetsutviklingen

Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene. Høy produktivitetsvekst innenlands kan i prinsippet motvirke denne svekkelsen. Produktivitetsveksten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, var imidlertid lavere enn hos handelspartnerne fram til årtusenskiftet. I perioden 2001-2003 synes utviklingen i Norge å ha vært bedre enn hos handelspartnerne, jf. tabell 3.5.

Måleproblemer knyttet til produktivitetstallene indikerer imidlertid at deler av svekkelsen i tiden fram til årtusenskiftet ikke er reell, jf. nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport NOU 1996:4. Dersom en ser på utviklingen i relativ pr­oduksjon per utførte timeverk, er produktivitetsveksten mer på linje med handelspartnerne.

Usikkerheten i produktivitetsutviklingen er i hovedsak knyttet til to forhold. For det første er det metodiske problemer knyttet til målingen av bruttoproduktet i faste priser. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering varierer mellom ulike lands nasjonalregnskap. Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. De foreløpige regnskapene baseres på relativt summarisk behandling av korttidsindikatorer, som for eksempel produksjonsindeksen. Senere regnskaps­baserte nasjonalregnskapstall kan dermed avvike forholdsvis mye fra foreløpige tall.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig relativ produktivitet i industrien gi et misvisende bilde. Ulik produktivitetsutvikling mellom næringer kombinert med ulik industristruktur mellom land kan gi opphav til forskjeller. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på dette kan være en viktig faktor i forhold til den relative utviklingen mellom enkeltland, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17.

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt pr. timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen i norsk industri vært mer positiv, jf. figur 3.5. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn hos handelspartnerne. Det kan være flere årsaker til at nasjonalregnskapstallene viser en sterkere prisutvikling for norske industriprodukter, bl.a.:

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

• Norsk industri lager i stor grad produkter der prisene i sterkere grad har holdt seg oppe sammenliknet med næringer der produktivitetsveksten er høy.

• Skjerming av enkelte deler av norsk industri kan gjøre det mulig å ha høy prisvekst.

• Målemetodene i nasjonalregnskapet i Norge og hos handelspartnerne kan være ulike.

En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i ­industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og ­Tyskland tyder på at norsk industri samlet har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at noe av produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jf. nærmere redegjørelse i beregnings­utvalgets rapport NOU 2001:17, vedlegg 6.

3.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i nærings­livet. Høyere lønnskostnader, lavere produsent­priser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og høyere lønnsomhet.

I løpet av de siste ti årene sett under ett har lønnsomheten i norsk industri utviklet seg om lag på linje med lønnsomheten hos handelspartnerne, til tross for svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen i denne perioden. Dette henger bl.a. sammen med at norsk industri har opplevd raskere prisvekst for sine produkter enn for sine innsatsvarer, og dermed hatt en betydelig «terms of trade»-gevinst, jf. også drøftingen i avsnitt 3.2. En nærmere beskrivelse av de ulike lønnsomhetsmålene er gitt i boks 3.4.

Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Makromålene tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. De bedriftsøkonomiske målene tar utgangspunkt i nøkkeltall fra ordinære regnskaper. Det er til en viss grad samsvar mellom de to lønnsomhetsmålene, men forskjeller mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil bidra til avvik.

Vedleggstabell 4.6 i vedlegg 4 viser makroøkonomiske indikatorer for lønnsomhetsutviklingen i Norge og utlandet. I industrien tyder tallene på en moderat nedgang i lønnsomheten fra 2001 til 2002, noe som må ses i sammenheng med styrkingen av kronekursen og høy timelønnskostnadsvekst i denne perioden. Nasjonalregnskapstall viser en klar bedring av industriens lønnsomhet i 2003 og 2004, jf. også avsnitt 6.3. Foreløpige nasjonalregnskapstall for 2005 indikerer at lønnsomheten falt noe fra 2004 til 2005, men at den fortsatt holdt seg på et høyt nivå.

Lønnsomheten for hele fastlandsøkonomien har også tatt seg opp de siste årene, etter en relativ svekkelse mot handelspartnerne gjennom siste halvdel av 1990-tallet. Tallene tyder på at nivået på lønnsomheten ligger noe lavere i Norge enn hos handelspartnerne. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Foreløpige nasjonalregnskapstall tyder på at lønnsomheten i Fastlands-Norge tok seg ytterligere opp i 2005, for så å holde seg om lag uendret fra 2005 til 2006.

Vedleggstabell 4.7 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1996-2005. Mens lønnsomheten i norsk industri viste en synkende tendens i perioden fram til 1999, økte lønnsomheten moderat i gruppen med utvalgte EU-land. Lønnsomheten i norsk industri falt dermed relativt til lønnsomheten i de utvalgte EU-landene. Lønnsomheten i både norsk og europeisk industri falt i perioden 2000-2002, målt ved både driftsmarginen og totalrentabiliteten. Nedgangen i lønnsomheten i denne perioden må trolig ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. I 2003 kan tallene tyde på at lønnsomheten i Norge tok seg opp igjen. Lønnsomheten bedret seg både for industrien i de utvalgte EU-landene, Norge og USA fra 2003 til 2004. Foreløpige tall viser at lønnsomheten i Norge tok seg ytterligere opp i 2005.

3.4 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land

3.4.1 Innledning

De nordiske forhandlings- og lønnsdannelsesmodellene i privat sektor har skilt relativt skarpt mellom arbeidere og funksjonærer. Fordi det er vanskelig å få verifisert sammenliknbarheten og kvaliteten av lønnsstatistikk mellom landene for alle sektorer, begrenser man seg til å sammenlikne grupper hvor klassifikasjonsstandardene er noenlunde like landene imellom og hvor praksis i innsamling (for eksempel lønnsbegreper) er noenlunde de samme. Industriarbeidergruppen antas i statistikksammenheng å være en relativt homogen gruppe mellom landene.

Nye produksjonsprossesser innen industrien har bidratt til at arbeidsinnholdet for mange indu­striarbeidsplasser har endret seg kraftig. Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen også i industribedrifter og avgrensningen mellom funksjonærer og arbeidere er heller ikke lengre så tydelig som tidligere. I NHO-bedrifter utgjorde lønnssummen for industrifunksjonærer i 2006 i overkant av 52 prosent av lønnssummen totalt i industrien. Denne andelen har steget jevnt de siste årene. For funksjonærer avtales det sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe, men også i den lokale og individuelle lønnsdannelsen kan kollektive føringer ha betydning.

I tillegg til lønnskostnadssammenlikninger mellom industriarbeidere i avsnitt 3.4.2, presenteres i avsnitt 3.4.3 derfor også tall både for industriarbeidere og industrifunksjonærer samlet. Selv om kildematerialene er noe ulike, mener utvalget at sammenlikningen kan gi et brukbart bilde av kostnadsforskjellene mellom land for alle ansatte innenfor industrien selv om forskjellene kan være basert på ulik yrkessammensetning. I avsnitt 3.4.2 og 3.4.3 sammenliknes de norske timelønnskostnadene med et vektet gjennomsnitt for utvalgte EU-land, som dekker drøyt 80 prosent av Norges handelspartnere. I sammenlikningen mellom land vil også arbeidstiden og de indirekte personalkostnadene være forskjellige for arbeidere og funksjonærer landene imellom. Også fordelingen av antall funksjonærer varierer mellom land.

I boks 3.6 har utvalget forsøkt å identifisere metodiske forskjeller som kan ha betydning for de relative forskjellene.

3.4.2 Timelønnskostnader for industriarbeidere pr. arbeidet time og lønnsstrukturen mellom land basert på direkte nivåtall fra Bureau of Labor Statistics

Industriarbeidergruppen antas i statistikksammenheng å være en relativt homogen gruppe mellom landene. Bureau of Labor Statistics har foretatt sammenlikninger for industriarbeidere mellom en rekke land i en årrekke. For norske/nordiske industriarbeidere avtales vanligvis sentrale tillegg, mens for funksjonærer avtales sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe. Kollektive føringer kan likevel ha stor betydning også for den lokale og individuelle lønnsdannelsen for alle grupper.

TBU har tidligere presentert nivåtall for lønn og lønnskostnader pr. arbeidet time for industriarbeidere fra BLS. I slutten av 2006 kom BLS med reviderte tall for industriarbeidere frem til 2005, basert på en gjennomgang av ulike lønnskostnadselementer. Foruten revisjon av lønn, arbeidstid og indirekte personalkostnader fra BLS, er beregningene i tabell 3.6, 3.7 og 3.8 basert på valutakurser for omregning til norske kroner. I sammenvektingen i 3.6 er landene vektet sammen i henhold til nytt handelspartneraggregat, jf. boks 3.2.

I tabellene 3.7 og 3.8 sammenliknes lønnskostnader pr. arbeidet time for norske industriarbeidere med 14 europeiske land. Polen og Tsjekkia er med fra 2000.

I forhold til tidligere sammenstillinger i NOU 2006:11 er USA, Canada, Japan og Sør-Korea, sammen med Østerrike, Sveits, Ungarn og Hellas tatt ut av sammenstillingene. Polen er på den annen side med for første gang. I boks 3.3 er lønnskostnader pr. arbeidet time satt opp for noen av de utelatte landene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Om tallene og tabellene

Alle lønnselementer som grunnlønn, bonus, uregelmessige tillegg og overtid er tatt med i lønnsbegrepet for industriarbeidere. Alle lønninger er omregnet til timefortjeneste pr. arbeidet time. I tillegg er indirekte personalkostnader pr. arbeidet time med. Ferie og annet fravær er således utlignet pr. arbeidet time på samme måte som andre indirekte personalkostnadselementer.

Tabell 3.6 og 3.7 viser lønnskostnader pr. time for industriarbeidere i forhold til Norges handelspartnere, målt i felles valuta.

Endringene av relativt lønnsnivå fra 2005 til 2006 er beregnet ved at nivået for 2005 er framskrevet ved hjelp av arbeidskraftkostnadsindekser, korrigert for valutakursendringer. Arbeidskraftskostnadsindeksene dekker alle ansatte i industrien. For Italia og Irland er EU-kommisjonens anslag for vekst i lønnskostnader per ansatt i industrien lagt til grunn. Usikkerheten i fremskrivingen vil ikke endre nivåforskjellene i nevneverdig grad.

I forhold til gjennomsnittet for alle grupper av land i tabell 3.6 økte lønnskostnadsnivået for industriarbeidere i Norge sterkere i alle årene fra 1995 til 2002, målt i felles valuta. Fra 2002 til 2004 bidro lav lønnskostnadsvekst i Norge og endrede valutakurser, til en viss reversering av den sterke veksten i relativt lønnskostnadsnivå.

Tallene for 2005 og 2006 tyder på at denne utviklingen har snudd. Lønnskostnadsnivået for norske industriarbeidere lå i 2005 39 prosent høyere enn gjennomsnittet av konkurrentland. For 2006 er anslaget vel 40 prosent høyere lønnskostnader pr. arbeidet time for norske industriarbeidere.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lavere lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. I 2005 hadde danske og norske industriarbeidere høyeste betalt lønn pr. arbeidet time. For 11 av de 14 landene i tabell 3.8 utgjorde de indirekte personalkostnadene en høyere andel av utbetalt lønn enn i Norge. Fire av de 14 landene hadde høyere indirekte lønnskostnader enn Norge målt i norske kroner. Disse omfatter Tyskland, Finland, Nederland og Belgia og representerer om lag 36 prosentenheter av konkurransevektene knyttet til de land vi har data for indirekte personalkostnader for.

Flere av komponentene i lønnskostnadstallene er anslått på et usikkert grunnlag. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenlikningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien.

3.4.3 Internasjonale sammenlikninger av lønnskostnader per timeverk for alle ansatte (funksjonærer og arbeidere) i industrien

Figur 3.7 og vedleggstabell 4.5 viser at norske lønnskostnader per timeverk for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industrien i 2006 var anslagsvis om lag 22 prosent høyere enn et vektet gjennomsnitt av EU-land 5 . For industriarbeidere alene lå de norske timelønnskostnadene vel 40 prosent høyere enn gjennomsnittet. Det kan være flere forhold som bidrar til denne forskjellen. Den viktigste forklaringen er trolig at lønnsforskjellene mellom industrifunksjonærer og industriarbeidere i Norge er mindre enn hos konkurrentene.

Sammenlikningen er basert på nivåtall for lønnskostnader per timeverk fra år 2004 6 . I figuren under er disse nivåene fremskrevet til 2006 ved hjelp av arbeidskraftkostnadsindekser, korrigert for valutakursendringer. For Italia og Irland er EU-kommisjonens anslag for vekst i lønnskostnader per ansatt i industrien lagt til grunn for 2006.

Kilde: Eurostat, Statistisk sentralbyrå, EU-kommisjonen og Beregningsutvalget.

3.5 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene, jf. boks 3.8 . I tillegg vil utviklingen i industriens konkurranseevne bl.a. påvirke industriens andel av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og beholdning av realkapital. Utviklingen i disse størrelsene kan dels gi informasjon om evnen til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv, dels om evnen til å konkurrere med andre norske næringer om arbeidskraft og kapital.

Det kan imidlertid ta noe tid før endringer i konkurranseevnen fører til evt. endrede markedsandeler. I tillegg vil forskjeller i selve kostnads nivået ha betydning for sammenhengen mellom endringer i konkurranseevnen og endringer i markedsandelene. Utviklingen i markedsandelene må dessuten ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes bl.a. ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Økt internasjonal arbeidsdeling vil for eksempel bidra til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne.

¹ Volumindeks 1995=100

² Volumandeler

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Hjemmemarkedsandelen for tradisjonelle varer utgjorde ifølge nasjonalregnskapstall 59 prosent i 1996. Andelen har falt jevnt de siste ti årene og var anslagsvis 51 prosent i 2005. Eksportmarkedsandelene for tradisjonelle varer var relativt stabil fra 2000-2003. Fra 2003 til 2005 falt eksportmarkedsandelen anslagsvis med 3,7 prosentpoeng.