1 Lønnsutviklingen i senere år

• Den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 2005 til 2006 for alle grupper under ett er anslått til 4,1 prosent mot 3,3 prosent året før.

• Årslønnsveksten fra 2005 til 2006 i NHO-bedrifter er beregnet til 3,6 prosent for industriarbeidere og til 4,6 prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 4,3 prosent. Årslønnsveksten for HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 4,2 prosent. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 5,6 prosent. Høye bonusutbetalinger trakk opp lønnsveksten for denne gruppen også i fjor. For ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til henholdsvis 4,5 prosent og 4,1 prosent, mens lønnsveksten for undervisningsstillinger i kommunene er beregnet til 2,6 prosent. I NAVO-området utenom helseforetakene er lønnsveksten beregnet til 4,8 prosent.

• Utvalget anslår gjennomsnittlig overheng til 2007 for alle grupper under ett til 2 prosent. Dette er klart høyere enn overhenget de tre foregående år som i gjennomsnitt var på 1,2 prosent. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,4 prosent og for industrifunksjonærer til 2,0 prosent. Overhenget for ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 1,2 prosent, og for ansatte i finanstjenester til 1,4 prosent. For ansatte i staten og kommunene er overhenget beregnet til henholdsvis 2,9 prosent og 1,7 prosent. I NAVO-bedrifter utenom helseforetakene er overhenget beregnet til 1,5 prosent.

• I noen tariffområder er det allerede avtalt tillegg for 2007 som samlet sett bidrar til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 med om lag ¼ prosentpoeng. I KS-området bidrar allerede avtalte tillegg i 2007 med 1,4 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2006 til 2007, mens slike tillegg bidrar med 1,2 prosentpoeng i helseforetakene.

• Fra 2002 til 2006 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blitt redusert i alle de store forhandlingsområdene der utvalget har tall, med unntak av for ansatte i finanstjenester og for industriarbeidere i NHO-bedrifter. Fra 2005 til 2006 var det størst reduksjon i lønnsforskjellene mellom kvinner og menn for ansatte i kommunene under ett, for ansatte i NAVO-bedrifter ekskl. helseforetakene og for industrifunksjonærer og industriarbeidere i NHO-bedrifter. Lønnsforskjellene økte fra 2005 til 2006 for ansatte i finanstjenester og for undervisningspersonell i kommunene.

• Basert på et datamaterialet fra LTO-registeret som inkluderer alle toppledere i næringsvirksomhet i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold, har utvalget beregnet gjennomsnittlig lønnsvekst for disse til 8,9 prosent fra 2005 til 2006 mot 8,5 prosent året før. I dette datamaterialet varierte lønnsveksten i 2006 fra 5,8 prosent for toppledere i foretak med 50-99 ansatte/lønnsforhold til 14,0 prosent i foretak med 100-249 ansatte/lønnsforhold. For toppledere i de største foretakene (over 250 ansatte/lønnsforhold) var lønnsveksten 8,0 prosent.

• For identiske toppledere i næringsvirksomhet (ledere som ledet samme foretak både i 2005 og 2006) i datamaterialet fra LTO-registeret, har Statistisk sentralbyrå publisert tall som viser en gjennomsnittlig lønnsvekst for disse på 12,1 prosent fra 2005 til 2006. For identiske ledere varierte lønnsveksten fra over 20 prosent i foretak med over 250 ansatte/lønnsforhold til knapt 10 prosent i foretak med 50-99 ansatte/lønnsforhold.

• I foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold var om lag 13 prosent av topplederne kvinner i 2006, og de tjente i gjennomsnitt om lag 63 prosent av lønnen til mannlige toppledere.

• For toppledere i offentlig sektor var gjennomsnittlig lønnsvekst 8,1 prosent fra 2004 til 2005. Lønnsveksten varierte en del mellom de ulike gruppene. Statistikken omfatter øverste administrative leder i kommuner og fylkeskommuner, øverste leder i etater, direktorater, forvaltningen m.v. i staten og administrerende direktører i helseforetakene.

• Fra 1997 til 2005 har de 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), økt sin andel av de totale lønnsinntektene med 0,8 prosentpoeng til 19,0 prosent, og desil 9 har økt sin andel med 0,4 prosentpoeng til 12,9 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-6.

• Områder med lavere lønn enn 85 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere i LO/NHO-området har tradisjonelt vært definert som lavtlønnsområder. Etter denne definisjonen var 17 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2005.

1.1 Lønnsutviklingen for hoved­grupper av lønnstakere

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger som gir et hovedinntrykk av lønnsutviklingen fra 2005 til 2006. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2007 for ulike grupper. I kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2006 for ulike grupper. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjørene i 2006 gis i vedlegg 1.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Beregningsutvalget presenterer i tabell 1.1 tall for gjennomsnittlig årslønnsvekst det siste tiåret for noen store forhandlingsområder. For noen grupper er beregningene for heltidsansatte, dvs. arbeidstakere som har utført et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid, mens det for andre er gjennomsnittlig lønnsvekst per årsverk. Det siste begrepet omfatter både heltids- og deltidsansatte, der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Tabellen bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. Lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene av lønnsvekst og lønnsnivå omtales i boks 1.1. En mer detaljert omtale gis i vedlegg 2.

Av tabell 1.1 framgår lønnsutviklingen i noen store forhandlingsområder det siste tiåret. Lønnsveksten var høy både i 1998 og 2002. I 1998 varierte lønnsveksten mellom 5½ og knapt 7 prosent, mens veksten i 2002 varierte mellom 5 og vel 8 prosent. Ellers i årene 1997-2004 har lønnsutviklingen for områdene i tabellen stort sett variert mellom 3 og vel 5 prosent. Unntaket er undervisningspersonell i kommunesektoren i årene fra 2000 til 2002 og helseforetakene i 2003. Den forholdsvis sterke lønnsveksten for undervisningspersonell i kommunesektoren fra 2000 til 2002 skyldes spesielle tillegg. I 2005 varierte lønnsveksten mellom 3 og vel 4 prosent med unntak av i finanstjenester hvor høye bonusutbetalinger trakk opp lønnsveksten.

Årslønnsveksten fra 2005 til 2006 i NHO-bedrifter er beregnet til 3,6 prosent for industriarbeidere og til 4,6 prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig lønnsvekst i dette området var 4,3 prosent. Årslønnsveksten for HSH-bedrifter i varehandelen er beregnet til 4,2 prosent. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 5,6 prosent. Høye bonusutbetalinger trakk opp lønnsveksten for denne gruppen også i fjor. For ansatte i staten og i kommunene er lønnsveksten beregnet til henholdsvis 4,5 prosent og 4,1 prosent, mens lønnsveksten for undervisningsstillinger i kommunene er beregnet til 2,6 prosent. I NAVO-området utenom helseforetakene er lønnsveksten beregnet til 4,8 prosent.

Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper og for tre hovedsektorer:

• ansatte i industrien

• ansatte i varehandel

• ansatte i offentlig forvaltning

Gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 2005 til 2006 er beregnet til 4,1 prosent mot 3,3 prosent året før. For ansatte i industrien i tabell 1.2 vises lønnsutviklingen både for ansatte i NHO-bedrifter og for industrien totalt. Om lag ¾ av sysselsettingen i industrien er i NHO-bedrifter. Tabellen viser at samlet fra 1996 til 2006 har lønnsveksten vært nær den samme i alle de tre hovedsektorene. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i den siste 5-årsperioden (2001-2006) vært om lag den samme som i NHO-bedrifter i industrien. Imidlertid har lønnsveksten mellom disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år. Lønnsveksten i offentlig sektor har de siste fem årene vært noe sterkere enn i de andre gruppene i tabell 1.2.

I tabell 1.3 er årslønnsveksten de siste årene for hovedgruppene i tabellene 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. I offentlig sektor har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden -0,2-0,8 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og vel 2 prosentpoeng unntatt for industrifunksjonærer og ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring de siste to årene. I 2005 og 2006 var lønnsglidningen særlig høy i forretnings- og sparebanker og forsikring, noe som skyldtes store bonusutbetalinger i disse to årene. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt.

1.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

1.2.1 Lønnsutviklingen for industri­arbeidere i LO/NHO-området

For industriarbeidere steg lønn pr. årsverk (både heltid og deltid) med 3,6 prosent fra 2005 til 2006, om lag det samme som for de 3 foregående årene.

Lønnsveksten for industriarbeidere i LO/NHO-området er basert på opplysninger om lønn og antall årsverk knyttet til om lag 50 tariffavtaler. De senere årene har sysselsettingen variert mer mellom bransjer/yrker enn tidligere og bidrar derfor til at strukturelle endringer påvirker lønnsveksten for grupper.

For hvert tariffområde bestemmes lønnsveksten av endring i grunnlønn, gjennomsnittlig bonus (over et helt år) og gjennomsnittlig skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg eller tillegg etter arbeidets art. I innrapporteringen fra bedriftene kan fordelingen på de enkelte lønnskomponentene være mer usikker enn summen for den totale lønnsveksten. Bonus bidro til å trekke ned lønnsveksten med 0,2 prosentpoeng i 2006, mens uregelmessige tillegg bidro til å trekke opp lønnsveksten tilsvarende.

Det var en økende vekst i nivåtilleggene utover høsten 2006, i forhold til samme tidsrom i 2005. Fra 1.oktober 2005 til 1.oktober 2006 var økningen 4,0 prosent, mot 3,4 prosent året før. Tarifftilleggene i de forbundsvise tariffoppgjørene i 2006 bidro til lønnsveksten fra 1.oktober 2005 til 1.oktober 2006 med 1,3 prosent, mens dette bidraget var 0,7 prosent i samme periode året før. Lønnsglidningen i perioden var 2,7 prosent fra 1.oktober 2005 til 1.oktober 2006, det samme som året før.

Årslønnsberegninger er basert på ett måletidspunkt for lønn hvert år (1. oktober), overenskomstmessige reguleringstidspunkter for sentrale tarifftillegg, samt datoer for gjennomsnittlige lokale reguleringstidspunkter. For å bedre datagrunnlaget for sammenlignbare årslønner ble det for 2005 og 2006 samlet inn opplysninger fra bedrifter om tidspunkt i året for bedriftsvis lønnsregulering for NHO-bedrifter. For hver enkelt tariffavtale danner dette grunnlaget for når lønnsglidningen blir plassert i de respektive år. Beregningsmetoden innebærer at man for eksempel ved inngangen til 2006 også må ta hensyn til nivået pr. 1. oktober 2005 for å finne årslønnsveksten for 2006. Lønnveksten for kalenderåret bygger på en forutsetning om at lønnsnivået 1. oktober gjelder året ut. Lønnstillegg som kommer etter 1. oktober, betyr forholdsvis lite for årslønnen i kalenderåret, men kan bety noe for den enkelte tariffavtale. Det samme gjelder etterbetalinger avtalt etter innrapporteringstidspunktet.

Disse forutsetningene kan ha større betydning for lønnsoverhenget. I den grad lønnsoverhenget inn i et år blir satt noe for lavt, vil imidlertid bidraget fra lønnsglidningen i løpet av påfølgende år bli desto høyere.

Årslønnsveksten på 3,6 prosent fra 2005 til 2006 besto av lønnsoverhenget inn i 2006 på 1,0 prosent, gjennomsnittlige tarifftillegg i de forbundsvise tarifforhandlinger i 2006 med 0,9 prosent, samt bidraget fra lønnsglidningen gjennom 2006 på 1,7 prosentpoeng, det samme som året før.

Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2007 er beregnet til 1,4 prosent.

1.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området

For arbeidere i byggevirksomhet innenfor NHO-området var det en årslønnsvekst på 4,1 prosent fra 2005 til 2006, mot 2,9 prosent året før.

Sammenligninger av materialet mellom 1. oktober 2005 og 1. oktober 2006 viser en gjennomsnittlig lønnsvekst på 4,6 prosent i perioden.

Strukturelle endringer i sysselsettingen kan ha avgjørende betydning for lønnsveksten. Antall arbeidere steg med om lag 15 prosent i perioden. Om lag 40 prosent av arbeidstakerne pr. 1. oktober 2006 var ikke med i statistikkmassen ett år tidligere, mens om lag 30 prosent av arbeidstakerne i 2005 ikke er med i statistikkmassen i 2006.

Arbeidstakere som er med på begge sammenlignbare tidspunkter («identiske personer»), har en høyere lønnsvekst enn gjennomsnittlig lønnsvekst for arbeiderne i bransjen. Grunnen til at ikke alle er med i begge årene kan skyldes utskifting av bedrifter (særlig småbedrifter) i utvalget. Materialet viser likevel klar tendens til at spesielt den økende sysselsettingen i perioden har bidratt til å dempe lønnsveksten betydelig i bransjen. Foreløpige beregninger viser at relativt lønnsnivå for «ikke identiske personer» i forhold til «identiske personer» i byggvirksomhet drar gjennomsnittlig timefortjeneste ned med anslagsvis 3 prosentpoeng i perioden 1.oktober 2005 til 1.oktober 2006. Dette forhold knytter seg først og fremst til nye personer i statistikkmassen pr. 1.oktober 2006. I samme periode året før var virkningen om lag 1½ prosentpoeng lavere lønnsvekst.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeide innenfor stein-, jord- og sementarbeide, bygge- og tømmermestere, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere o.l. Gruppen består i hovedsak av to tariffavtaler, Fellesoverenskomst for byggfag (ca. 2/3) og Tariffavtale for elektrofag (ca. 1/3).

I lønnsoppgjørene i bygge- og anleggssektoren for 2006 ble det samlet gitt tarifftillegg på om lag 1,4 prosent, som bidrar til årslønnsveksten med vel 1 prosentpoeng (forutsatt samme fordeling av arbeidskraften). Tilleggene knytter seg til økning av minstelønnssatser, generelle tillegg, endringer i akkordtariffer etc.

Samlet for arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet økte årslønnen fra 2005 til 2006 med 3,9 prosent.

Tarifftilleggene i sektoren består i endringer i minstelønnssatser og generelle tarifftillegg, i tillegg til at minstelønn for akkordtariffer kan være endret.

Transportsektoren (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, og i noen mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper, ambulansefirmaer m.v. For arbeidere innenfor transportsektoren i NHO-området var det en årslønnsvekst fra 2005 til 2006 på 3,9 prosent mot 3,8 prosent året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2005 til 1. oktober 2006 var 4,3 prosent, mot 3,6 prosent året før.

Samlet sett bidro tarifftillegg og lønnsoverheng til en lønnsvekst på om lag 3,3 prosent fra 2005 til 2006. I 2006 bidro lønnsglidningen med vel ½ prosentpoeng til årslønnsveksten.

For rutebilsektoren og innenriks sjøfart er det avtalt tillegg som vil slå ut i lønnsvekst i 2007. I hvor stor grad slike tillegg vil slå ut, avhenger av i hvilken grad man reforhandler nye kontrakter for rutebilsektoren og i hvilken grad og til hvilke tidspunkt nye anbud blir lagt ut i 2007.

For 2006 og 2007 har store grupper innenfor oljevirksomhet, offshore inngått 2-årig avtale i tilknytning til arbeidstidsendringer, som innebærer at den enkelte arbeider færre timer pr. år, men innenfor samme årslønn. Dette vil for de fleste arbeidere innebære en sterk vekst i lønn pr. årsverk for 2006, men desto lavere vekst i 2007.

Oljevirksomhet består hovedsakelig av operatører og oljeboring, som utgjør om lag 2/3 og oljeservicebedrifter som utgjør knapt 1/3 av sysselsettingen i arbeidergruppen. Området ellers består av landbaser. Forpleiningsvirksomhet er klassifisert innenfor kantine/catering og hotell- og restaurantvirksomhet og er ikke med her, men vil formelt være en del av offshoreområdet.

Lønnsveksten vil være preget av fordelingen av timer betalt med offshoretillegg og andre timer, samt fordelingen av timer mellom gruppene nevnt ovenfor.

For arbeidere i oljevirksomhet, offshore økte gjennomsnittslønnen fra 2005 til 2006 med 5,1 prosent. Lønnsveksten fra 1.oktober 2005 til 1.oktober 2006 var 5,0 prosent. Store sysselsettingseffekter trekker gjennomsnittlig lønnsvekst nedover. Gjennomsnittlige uregelmessige tillegg eller offshoretillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art, bidro til å dempe lønnsveksten med om lag 1 prosentpoeng i denne sektoren. Det var økning i antall arbeidstakere og da særlig operatører som økte med om lag 10 prosent i perioden. Beregninger viser at dette har bidratt til å dempe gjennomsnittlig lønnsvekst pr. time.

For 2006 og 2007 er det avtalt at det ikke skal gis lokale tillegg på bedriftene for store områder innenfor offshore. Et generelt tillegg på kr 3000 pr. årsverk skal gis fra 1. juni 2007 for gruppene ovenfor, uavhengig av generelt tillegg ved det sentrale oppgjøret i 2007. Sammen med en automatisk virkning av ansiennitetstillegg pr. 1. januar 2007 på om lag ½ prosent, fører dette til et bidrag til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 på om lag ¾ prosentpoeng. I tillegg kommer lønnsoverheng. I forhold til tariffoppgjøret i 2006 bør størrelsen på tilleggene i 2006 sees i sammenheng med tilleggene avtalt for 2007.

Lønnsveksten for arbeidere innenfor oljeservicebedriftene fra 2005 til 2006 var 4,6 prosent.

I 2007 skal det for oljeservice gis et tillegg på 17 000 kr/år fra 1.juni. Dette bidrar isolert til lønnsveksten fra 2006 til 2007 med vel 2 prosentpoeng for arbeidere i oljeservice. I tillegg kommer lønnsoverheng.

For hotell og restaurantvirksomhet var det en økning i årslønn fra 2005 til 2006 på 3,3 prosent for både heltids- og deltidsansatte, mot 2,5 prosent året før.

Før lønnsoppgjøret for bransjen i LO/NHO-området for 2006 ble avtalene for hotell og restaurant forenklet, ved at funksjonærgrupper som før var på egen avtale, ble tatt inn i felles avtale med arbeidergruppene. Funksjonærgruppene dette gjelder er resepsjonister og visse kontoryrker. I lønnsoppgjøret i 2006 er tilleggene innenfor den sentrale riksavtalen derfor basert på en bredere gruppe enn tidligere. Den nye gruppen innebærer at tariffavtalegruppen som tidligere ble betegnet som arbeidere, øker med om lag 12 prosent målt i antall årsverk. I veksttallene overfor er den utvidete gruppen tatt med både for 2005 og 2006.

Lønnsoverhenget inn i 2006 i hotell og restaurantvirksomhet ble beregnet til 0,5 prosent. Innenfor tariffområdet ble det gitt tillegg, som slo ut med om lag 2¼ prosent i gjennomsnitt. Omleggingen av tariffsystemet kan ha bidratt til lønnsglidning i bransjen.

Bransjen kjennetegnes videre av omfattende utskiftning av arbeidsstokken fra et år til et annet. Gjennomsnittlig alder var om lag 32 år i 2005, om lag 10 år yngre enn gjennomsnittsalderen for alle ansatte i NHO-bedrifter. Man finner igjen bare om lag 60 prosent av de samme arbeidstakerne fra et år til det neste, i siste periode bare 50 prosent. Slike strukturendringer i sysselsettingen har sannsynlig redusert lønnsglidningen.

Totalt sett har lønnsglidningen i 2006 i gjennomsnitt bidratt med 0,5 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2005 til 2006, det samme som året før.

Lønnsoverhenget inn i 2007 er beregnet til 0,7 prosent.

1.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter

For industrifunksjonærene i NHO-bedrifter var årslønnsveksten 4,6 prosent fra 2005 til 2006. Fra 2004 til 2005 var økningen 4,3 prosent, opp fra 3,8 prosent året før. Lønnsveksten inneholder både endring i grunnlønn, bonus og uregelmessige tillegg som skift etc. Bonusutbetalinger, målt som et gjennomsnitt over en 12 måneders periode fram mot måletidspunktet 1. oktober, dro alene årslønns­veksten opp med 0,3 prosentpoeng, mens uregelmessige tillegg dempet lønnsveksten fra 2005 til 2006 med 0,2 prosentpoeng.

Som for arbeidergruppene har bedriftene også rapportert inn bedriftsvise reguleringstidspunkter for lønn for funksjonærer i løpet av året. Basert på data for hvilken måned lønnsreguleringen skjer innenfor de enkelte bransjegrupper, er årslønn beregnet for de ulike bransjene og vektet sammen til industrifunksjonærer totalt og totalt for alle bransjer. Som i andre områder forutsettes ingen lønnsendringer etter registreringstidspunktet 1. oktober. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet.

Med et beregnet lønnsoverheng inn i 2006 på 1,6 prosent, var bidraget fra lønnsglidning i løpet av 2006 3,0 prosentpoeng, mot 2,8 prosentpoeng året før.

Det var en stigende lønnsvekst utover i 2006. Lønnsveksten for industrifunksjonærer fra 1.oktober 2005 til 1.oktober 2006 var 5,0 prosent.

Som følge av en stigende lønnsvekst utover i 2006, er lønnsoverhenget inn i 2007 beregnet til 2,0 prosent, mot 1,6 prosent året før.

Antall industrifunksjonærer utgjør vel 40 prosent av alle funksjonærer i NHO-bedrifter.

Funksjonærgrupper ellers i NHO-områder er ansatt innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, forskning og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell og restaurant og IKT – bedrifter.

Lønnsveksten for alle funksjonærer innen NHO-området var 5,1 prosent fra 2005 til 2006, mot 4,1 prosent året før. Økt bonus dro gjennomsnittsveksten opp med 0,1 prosentpoeng.

Lønnsveksten tiltok mot slutten av 2006. Lønnsveksten fra 1.oktober 2005 til 1.oktober 2006 var 5,6 prosent for alle funksjonærer i NHO-bedrifter, mot 4,3 prosent året før.

Det skilles ikke mellom tekniske og andre funksjonærgrupper, heller ikke mellom lederstillinger og andre funksjonærstillinger. Ansatte med minstelønnsavtaler innenfor funksjonærgruppen, som får deler av sin lønn fastsatt sentralt, omfatter ikke mer enn anslagsvis 10 prosent av funksjonærene totalt innenfor NHO-området. Utvalget vil arbeide videre med å framskaffe data for lønnsvekst for forskjellige funksjonærgrupper.

I tillegg til lønnsstatistikk for arbeidere og funksjonærer er det grupper innenfor håndverk, handel, helse, organisasjoner etc. hvor man ikke kan skille mellom arbeidere og funksjonærer. I tillegg utgjør bemanningsbedrifter, som omfatter mange forskjellige yrkesgrupper i klassifikasjonene, etter hvert en betydelig gruppe. Disse gruppene utgjør nå om lag 8 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter og er ikke med i lønnsstatistikken verken for arbeidere eller funksjonærer.

1.2.4 Lønnsutviklingen for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett (både heltid og ­deltid)

Innenfor NHOs industribedrifter (både heltid og deltid) utgjør funksjonærene om lag 42 prosent av årsverkene og om lag 52 prosent av lønnssummen.

Det er store forskjeller i lønnsnivå og lønnsvekst for industriarbeidere og industrifunksjonærer. Tallene for industrifunksjonærer omfatter også ledere, både toppledere og mellomledere. Funksjonærene har i de siste årene utgjort en stadig økende andel, noe som isolert bidrar til en økning i gjennomsnittslønn for funksjonærer og arbeidere i industrien totalt sett. For 2006 bidro denne strukturendringen til veksten fra 2005 til 2006 med 0,2 prosentpoeng.

Samlet lønnsvekst for funksjonærer og arbeidere for industribedrifter i NHO var 4,3 prosent fra 2005 til 2006 mot 4,0 prosent året før. Deltid er med i tallene og inngår som heltidsekvivalenter, på samme måte både for arbeidere og funksjonærer. Tallmaterialet nedenfor sammenvekter funksjonærer og arbeidere innenfor industrien basert på årslønnsnivå i de respektive årene sammenholdt med antall årsverk for henholdsvis arbeidere og funksjonærer i NHOs medlemsregister.

1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i ­privat næringsvirksomhet

I lønnsoppgjøret i 2006 ble det for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikringsvirksomhet brudd i forhandlingene mellom Finansforbundet og Finansnæringens Arbeidsgiverforening. Mekling førte heller ikke fram og det ble konflikt fra 1. juni 2006. Den 11. juni ble partene meddelt at Regjeringen ville foreslå for Stortinget at konflikten skulle løses ved tvungen lønnsnemnd. Den 17. august forelå det en kjennelse fra Rikslønnsnemnda som ga et generelt tillegg på 1,5 prosent fra 12. juni 2006. Dette bidro med 0,8 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2005 til 2006.

Ifølge Finansnæringens Arbeidsgiverforening ble det i medlemsbedriftene under ett gitt lokale tillegg per 1. januar 2006 på 0,6 prosent og per 1. juli 2006 på 1,9 prosent.

Ifølge lønnsstatistikken for 2006 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for finanstjenester som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet 1 bank og forsikring, med 5,9 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2005 til 1. september 2006. En stor del av denne økningen skyldes sterk vekst i bonusutbetalinger. I denne perioden har lønnsglidningen (inklusiv bonuser) bidratt til lønnsveksten med om lag 4½ prosentpoeng, hvorav økte bonusutbetalinger utgjorde nesten halvparten. Også i 2005 var det høye bonusutbetalinger i finanstjenester.

Bonus har de siste årene utgjort en økende andel av månedsfortjenesten i alt og synes å ha blitt en mer generell del av lønnssystemet i finanstjenester. I 2003 og 2004 utgjorde bonus i gjennomsnitt om lag 3,5 prosent av månedsfortjenesten i alt. Denne andelen vokste til 6,5 prosent i 2005 og videre til vel 8 prosent i 2006.

For finanstjenester har utvalget på grunnlag av lønnsstatistikken for 2006 og lønnstilleggene i 2006, beregnet årslønnsveksten fra 2005 til 2006 til 5,6 prosent.

I varehandel resulterte garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom HK og HSH i at trinn 6 fikk et tillegg fra 1. februar 2006 på kr 1,99 per time. Det antas at om lag 25 prosent av de sysselsatte på avtalen fikk dette tillegget.

I hovedoppgjøret i varehandel i 2006 ble det på Landsoverenskomsten og tilhørende bransjeavtaler mellom Handel og Kontor og HSH fra 1. april gitt et generelt tillegg på kr 1,50 per time og et ytterligere tillegg på kr 2,50 per time på de laveste satsene, dvs. trinn 1-5.

For tillegg på andre overenskomster mellom LO-forbund og HSH og mellom YS-forbund og HSH vises til vedlegg 1.

Ifølge lønnsstatistikken for 2006 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte i varehandelen under ett med 5,0 prosent fra 1. september 2005 til 1. september 2006. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen var veksten 4,3 prosent i det samme tidsrommet.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 2006 og lønnstilleggene i 2006, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2005 til 2006 for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen til 4,2 prosent.

For varehandelen totalt har SSB på grunnlag av strukturstatistikken per 1. september 2006 og den kvartalsvise lønnsindeksen, beregnet årslønnsveksten fra 2005 til 2006 til 4,1 prosent. For engroshandel er lønnsveksten beregnet til 4,3 prosent og for detaljhandel til 5,0 prosent. For varehandelen totalt er motorkjøretøytjenester med i lønnsveksttallet. For denne gruppen var årslønnsveksten fra 2005 til 2006 lavere enn for varehandel under ett. Gruppen er ikke med i lønnsveksttallet for HSH-bedrifter i varehandelen.

1.2.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I hovedoppgjøret i 2006 ble det brudd i forhandlingene mellom partene i det statlige tariffområdet, og oppgjøret gikk deretter til mekling. Den 24. mai la Riksmeklingsmannen fram en skisse. Akademikerne forkastet denne og gikk deretter ut i streik. Riksmeklingsmannen la deretter frem et forslag som LO Stat, YS Stat og Unio anbefalte, og som disse tre organisasjonene senere godtok. Staten v/ Fornyings- og administrasjonsdepartementet godtok også forslaget. Forslaget hadde følgende økonomiske hovedpunkter, jf. vedlegg 1:

• Det ble gitt et kombinert krone- og prosenttillegg på hovedlønnstabellen med virkning fra 1. mai 2006. Tilleggene varierte fra kr 9 000 til kr 16 500. Gjennomsnittlig slo tilleggene ut med 3 prosent per 1. mai.

• Det ble ført sentrale justeringsforhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 0,5 prosent per dato med virkning fra 1. juli 2006.

• Det ble ført lokale forhandlinger innenfor en ramme på 1,75 prosent av lønnsmassen per dato med virkning fra 1. august 2006. Herav utgjorde midler som blir ledige ved lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere (resirkulerte midler) 0,1 prosentpoeng.

Akademikerne tok den 24. mai ut en del medlemmer i streik. Den 7. juni ble partene meddelt at Regjeringen ville foreslå for Stortinget at konflikten skulle løses ved tvungen lønnsnemnd. Den 15. august forelå det en kjennelse fra Rikslønnsnemnda som ga Akademikernes medlemmer i staten det samme generelle tillegget fra 1. mai som medlemmene i de andre hovedsammenslutningene i staten. De øvrige elementene i kjennelsen var også identiske med meklingsresultatet for de andre hovedsammenslutningene.

Staten førte også forhandlinger med Norges Ingeniørorganisasjon og Norges Farmaceutiske Forening der partene etter mekling ble enige om samme økonomiske løsning som hovedsammenslutningene i staten.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2006 og tarifftilleggene i 2006, er årslønnsveksten fra 2005 til 2006 i det statlige tariffområdet beregnet til 4,5 prosent. Lønnsglidningen i staten i 2006 ble sterkere enn anslått under lønnsoppgjøret i 2006. Dette skyldes bl.a. lønnsøkning i forbindelse med å beholde og å rekruttere kvalifisert arbeidskraft.

Kommunesektoren/KS-området

I hovedoppgjøret i 2006 ble det brudd i forhandlingene mellom KS, LO-kommune, Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - kommune og Akademikerne - kommune 2 og oppgjørene gikk deretter til mekling.

Den 24. mai satte Riksmeklingsmannen fram et forslag til avtale som senere ble vedtatt av partene. Forslaget hadde følgende hovedpunkter jf. vedlegg 1:

• Det ble gitt et generelt tillegg på 2,6 prosent av arbeidstakers grunnlønn eller minst kr 7 500 per år til alle stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse med virkning fra 1. mai 2006. Gjennomsnittlig slo tilleggene ut med om lag 2¾ prosent per 1. mai.

• Det ble avsatt en pott til lokale forhandlinger på 1,4 prosent med virkning fra 1. mai 2006.

• Det ble foretatt endringer i minstelønnssatser fra 1. mai 2006 som tilsvarte 0,56 prosent per dato.

I KS-området ble det under hovedoppgjøret i 2006 også enighet om et generelt tillegg på kr 7 500 per år til alle stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse med virkning fra 1. mai 2007. Minstelønnssatsene økes med det generelle tillegget fra samme dato. Dette tillegget bidrar til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 med 1,4 prosentpoeng.

For Akademikernes medlemmer i KS-området og en del andre grupper, fastsettes lønnen gjennom lokale lønnsforhandlinger i den enkelte kommune og fylkeskommune uten noen sentral ramme. Virkningsdato for lønnstillegg er 1. mai.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2006 og tarifftilleggene i 2006, er årslønnsveksten fra 2005 til 2006 for hele kommunesektoren, inkl. undervisningssektoren, Oslo kommune og diverse bedriftsmedlemmer, beregnet til 4,1 prosent. Ekskl. undervisningssektoren var lønnsveksten 4,8 prosent.

I Oslo kommune gikk også oppgjøret til mekling. Den 24. mai ble det lagt fram et meklingsforslag som senere ble vedtatt av partene. Hovedpunktene i forslaget var:

• Et tillegg på 2,4 prosent eller minimum 7 500 kroner med virkning fra 1. mai 2006.

• Det ble avsatt 0,4 prosent til sentrale justeringsforhandlinger med virkning fra 1. mai 2006.

• Det ble gjennomført lokale forhandlinger i den enkelte virksomhet innenfor en ramme på 1 prosent med virkning fra 1. august 2006.

Undervisningsstillinger

Fra med oppgjøret per 1. mai 2004 er undervisningsstillinger i kommunesektoren en del av det kommunale tariffområdet, mens de tidligere var en del av det statlige tariffområdet.

Tilleggene ved hovedoppgjøret i KS-området i 2006 er også gjeldende for ansatte i undervisningsstillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (kap 4).

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2006 og tarifftilleggene i 2006, er årslønnsveksten fra 2005 til 2006 for undervisningspersonell i kommunene inkl. Oslo kommune, beregnet til 2,6 prosent.

1.2.7 Lønnsutviklingen i NAVO-området

I tråd med forhandlingsmodellen i NAVO forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom NAVO og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet på den ene siden og på den andre siden hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

For NAVO-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den Norske Lægeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom NAVO-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I hovedoppgjøret i 2006 ble det på A-nivå mellom NAVO og LO-Stat og mellom NAVO og YS-NAVO enighet om et tillegg fra 1. april 2006 på kr 1 950 per år. Dette tillegget bidro til årslønnsveksten med om lag ½ prosentpoeng. I B-forhandlingene (virksomhetsvist) ble det gitt noe varierende tillegg. Med de øvrige hovedsammenslutningene (SAN og Unio) ble det ikke avtalt noe generelt tillegg sentralt.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2006 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene, er årslønnsveksten fra 2005 til 2006 i NAVO-området ekskl. helseforetakene beregnet til 4,8 prosent. Ekskl. flygelederene var lønnsveksten 4,4 prosent.

I hovedoppgjøret i 2006 ble det i helseforetakene enighet mellom NAVO og fire av forbundene i Unio om å øke minstelønnssatsene fra 1. mai 2006 (Norsk Sykepleierforbund) og fra 1. juni 2006 (Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet). Videre ble det enighet mellom NAVO og forbundene i LO-Stat og mellom NAVO og fire forbund i YS-NAVO om økte minstelønnssatser fra 1. juli 2006. Forbundene i LO-Stat, Unio og YS-NAVO gjennomførte i tillegg lokale forhandlinger.

For medlemmer av Legeforeningen (som hadde mellomoppgjør) ble det med virkning fra 1. mai 2006 gitt et generelt tillegg på kr 19 000 til turnusleger og leger under spesialisering og et generelt tillegg på kr 18 000 til overleger. Dette ga et bidrag til årslønnsveksten fra 2005 til 2006 på om lag 2½ prosentpoeng for leger. For de øvrige forbundene i Akademikerne ble det gjennomført lokale forhandlinger med frist 31. august 2006. Det ble ikke gjennomført lokale forhandlinger for medlemmer av Legeforeningen.

Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk for helseforetakene for 2006 viser en lønnsvekst fra 1. oktober 2005 til 1. oktober 2006 på 3,5 prosent for heltidsansatte. Det er i helseforetakene gitt lønnstillegg etter 1. oktober som ikke er med i SSBs lønnsstatistikk. NAVO har innhentet lønnsstatistikk for helseforetakene per 1. februar 2007. På grunnlaget av NAVOs lønnsstatistikk er årslønnsveksten per årsverk i helseforetakene foreløpig beregnet til 3,7 prosent fra 2005 til 2006. Utvalget kommer tilbake til anslaget på årslønnsveksten i helseforetakene i rapporten i juni.

I helseforetakene ble det under hovedoppgjøret i 2006 avtalt et generelt tillegg fra 1. mai 2007 på kr 6 000 til alle utenom medlemmene i Akademikerne. Minstelønnsatsene blir også økt tilsvarende fra samme dato.

I helseforetakene (hovedoppgjør) er det også mellom Akademikerne Helse og NAVO enighet om et tillegg for legene på 2¼ prosent fra 1. januar 2007. I tillegg skal det gjennomføres lokale lønnsforhandlinger for legene i september. For andre medlemsforbund i Akademikerne Helse skal det gjennomføres lokale forhandlinger i mai. Partene ble videre enige om en 16- måneders avtaleperiode, slik at Akademikerne fra og med 2008 vil forhandle samtidig som de øvrige hovedorganisasjonene.

Samlet bidrar de allerede avtalte tilleggene for 2007 i helseforetakene til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 med 1,2 prosentpoeng.

1.3 Lønnsoverhenget og avtalte ­tillegg for 2007

Det har over tid vært brukt litt ulike metoder for beregning av overheng i de ulike tariffområdene. En har derfor ikke umiddelbart kunne sammenlikne på tvers. I arbeidet med rapport nr. 1 i 2005 (NOU 2005:7) gikk utvalget gjennom beregningene på de ulike områdene. Dette arbeidet resulterte i at det nå benyttes de samme beregningsprinsippene for årslønn og overheng i tariffom­rådene, se boks 1.4 for nærmere omtale av beregningene.

Informasjon fra den kvartalsvise lønnsindeksen til SSB viser en viss lønnsvekst for noen grupper i privat sektor fra september/oktober og ut året som ikke har vært fanget opp av overhengsberegningene.

Utvalget anslår overhenget til 2007 til 2 prosent for alle grupper under ett. Dette er klart høyere enn overhenget de tre foregående år som i gjennomsnitt var på 1,2 prosent. For de tariffområdene utvalget har tall for, varierer overhenget til 2007 fra 1,2 for ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen til 2,9 prosent i det statlige tariffområdet. For ansatte i kommunene er overhenget til 2007 beregnet til 1,7 prosent, mens det er beregnet til 1,4 prosent for industriarbeidere i NHO-bedrifter.

I noen tariffområder er det allerede avtalt tillegg for 2007 som samlet sett bidrar til årslønnsveksten fra 2006 til 2007 med om lag ¼ prosentpoeng. I KS-området bidrar allerede avtalte tillegg i 2007 med 1,4 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2006 til 2007, mens slike tillegg bidrar med 1,2 prosentpoeng i helseforetakene. Det er også avtalt tillegg for 2007 for arbeidere i enkelte områder i NHO-området; transportsektoren (rutebiler og innenriks sjøfart) og i oljevirksomhet. Tilleggene utgjør en del i den enkelte bransje, men betyr lite for samlet årslønnsvekst fra 2006 til 2007 for arbeidere i NHO-området.

1.4 Lønnsutviklingen for toppledere

Beregningsutvalget har siden 1996 presentert tall for lønnsutviklingen for toppledere i næringslivet. I denne rapporten presenteres også tall for toppledere i offentlig sektor. Fordi ledersjiktet i virksomhetene utgjør et begrenset observasjonsmateriale preget av betydelig gjennomtrekk, er det krevende å utarbeide statistikk som gir et klart bilde av lønnsutviklingen. Utvalget vil arbeide videre med disse problemstillingene, med sikte på å utvikle en mer heldekkende lønnsstatistikk.

1.4.1 Lønnsutviklingen for toppledere i næringsvirksomhet

Utvalget baserer de etterfølgende tabeller på opplysninger om lederlønn fra følgende kilder:

• Skattedirektoratets lønns- og trekkoppgaveregister (LTO) for årene 1997-2006.

• Aksjeselskapers årsregnskaper (noter i regnskapet) til Brønnøysundregisteret om lønn og annen godtgjørelse til administrerende direktør/daglig leder for årene 1995-2005.

Det vises til boks 1.6 for nærmere omtale av datagrunnlag, lønnsbegrep m.m.

Bakgrunnen for at utvalget har brukt flere kilder er usikkerhet knyttet dels til treffsikkerheten (LTO-tallene) når det gjelder personkrets, dels usikkerhet om kvaliteten på lønnstallene fra årsregnskapene som går til Brønnøysundregistrene.

Utvalget har i denne rapporten lagt om beregningsmetoden for lederlønnsutviklingen etter LTO-tallene, fra å se på identiske ledere (ledere som er ledere i samme foretak to år etter hverandre) til å se på alle som har vært med i datasettet i minst to år.

Beregningsutvalgets nye tallsett gir lavere lønnsutvikling fra 2005 til 2006 enn det SSB publiserte 16. mars for identiske ledere, som tilsvarer den metoden Beregningsutvalget hittil har brukt. Særlig for lederne i de store selskapene er det store forskjeller etter hvilken beregningsmåte en baserer seg på. Forskjellen mellom de to tallseriene for 2005-2006 framgår av tabell 1.9.

1. Nærmere om lønnsutviklingen for ledere i aksjeselskaper og allmenne børsnoterte selskaper etter LTO-registeret

Lønnsbegrepet som legges til grunn omfatter all utbetalt lønn og annen kontantgodtgjørelse , dvs. lønn og honorarer m.m. for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet og skattepliktige og trekkpliktige naturalytelser som ikke er opptjent som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. I tillegg inkluderes også fordel ved kjøp av aksjer til underpris i lønnsbegrepet i tabell 1.8.

Fordel ved erverv og fordel ved salg/innløsning av opsjoner i arbeidsforhold er med i lønnsbegrepet etter de verdiansettelser skattereglene fastlegger, jf. boks 1.7. Lønnsbegrepet avviker dermed på dette punktet fra det som brukes ellers i kapittel 1. I tillegg inneholder det en del naturalytelser som ikke er med i lønnsbegrepet, slik det ellers anvendes i lønnsstatistikken og f.eks. i tabell 1.1. Natural­ytelsene utgjør en liten andel, om lag 1,9 prosent, av lønn og honorarer i alt, og er dermed av liten betydning for lønnsnivå og lønnsutvikling.

I LTO-registeret er det ingen opplysninger om stilling, noe som gjør det vanskelig å skille ut administrerende direktør/daglig leder i selskapene. «Leder» er definert som den personen i hvert foretak som har høyest utbetalt lønn. Det kan ikke utelukkes at en på denne måten i noen tilfeller har fått med personer som har høy lønn pga. sin spisskompetanse, men ikke er toppleder.

Lønnsnivået for ledere i foretak med 25 lønnsforhold og over er lavere i LTO-materialet enn i materialet fra Brønnøysundregisteret. Det skyldes i hovedsak at det er flere lønnsforhold enn ansatte, dvs. at det er med noen flere mindre foretak i tabell 1.8 enn i tabell 1.12 (som viser tall fra Brønnøysundregisteret). En kan derfor ikke direkte sammenlikne lønnsnivå for ledere som er sortert etter henholdsvis antall ansatte og antall lønnsforhold.

Foretak som bruker innleid arbeidskraft, kan bli plassert i en lavere foretaksstørrelse enn om foretaket hadde drevet med egne ansatte. Utstrakt bruk av korttidsansatte virker motsatt.

Tabell 1.8 viser at fra 2005 til 2006 var lønnsveksten 8,9 prosent i gjennomsnitt for alle toppledere mot 8,5 prosent året før. Lønnsveksten for toppledere i 2006 varierte mye mellom foretaksstørrelsene. Den var lavest i foretak med 50-99 lønnsforhold med 5,8 prosent og høyest i foretak med 100-249 lønnsforhold med 14,0 prosent. For toppledere i de største foretakene med over 250 lønnsforhold var lønnsveksten 8,0 prosent og i foretak med 25-49 lønnsforhold 9,8 prosent. Toppledere i de minste foretakene utgjorde i 2006 om lag 57 prosent av alle toppledere i materialet, mens lederne i de største foretakene utgjorde om lag 6 prosent.

Tabell 1.8 viser også hvor mye fordel ved kjøp av aksjer til underkurs betyr for gjennomsnittlig lønnsnivå i 2006. For toppledere i gjennomsnitt utgjør fordel ved kjøp av aksjer til underkurs et lite beløp, men betyr en del for toppledere i de største foretakene.

I boks 1.7 kommer en nærmere inn på opsjoner og kjøp av aksjer til underkurs og den skatte­messige behandlingen.

Utvalget har som nevnt lagt om beregningsmetoden for lederlønnsutviklingen, fra å se på identiske ledere (ledere som er ledere i samme foretak to år etter hverandre) til å se på alle ledere som er med i datamaterialet i hvert enkelt år.

Statistisk sentralbyrå har publisert lederlønnstall for 2006 for identiske ledere, dvs. ledere som ledet samme foretak både i 2005 og 2006. Disse tallene viser en gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere på 12,1prosent. SSBs tall viste videre at lønnsveksten for identiske ledere varierte fra over 20 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold til knapt 10 prosent i foretak med 50-99 lønnsforhold. En sammenlikning med utvalgets tall vises i tabell 1.9.

Forskjellene mellom utvalgets tall for vekst i lederlønn og tilsvarende statistikk fra SSB skyldes flere forhold. For det første vil avgang/tilgang av ledere og foretak påvirke lønnsveksten i utvalget tall. I lønnsstatistikken blir lønnsveksten normalt sterkere om en måler veksten mellom to år for såkalt identiske personer enn om en måler lønnsveksten for alle ansatte, bl.a. på grunn av ansiennitetstillegg og kompetansetillegg. En tendens til å heve lønnen ved nyansettelser kan motvirke slike tillegg. For en stor gruppe eller en hel næring vil forskjellen i lønnsvekst mellom alle og identiske arbeidstakere vanligvis være liten. Forskjellen kan imidlertid være større for en enkelt bedrift eller for små stillingsgrupper. Ser en på identiske ledere, vil en i tillegg få en effekt på lederlønnsutviklingen av at ledere ofte har avtaler som gir dem en sterk lønnsutvikling det første året etter ansettelse. Særlig i økonomiske oppgangstider kan slike tillegg være betydelige for enkelte toppledere.

Utvalgets nye beregningsmåte for lederlønnsveksten sikrer sammenheng i lederlønnsberegningene sett over tid, og samsvarer best med beregningene av lønnsveksten for andre lønnstakergrupper, jf boks 1.5. Tall for lønnsutviklingen for identiske ledere gir tilleggsinformasjon, og kan være nyttig for å belyse strukturendringer i datamaterialet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Lønnsveksten for lønnstakere i alt var 50 prosent fra 1997 til 2006. Figur 1.1 viser at for alle toppledere i foretak med over 25 lønnsforhold var samlet lønnsvekst lavere enn for lønnstakere i alt fra 1997 til 2003. Etter 2003 var veksten høyere, slik at lønnsveksten for toppledere i alt for hele perioden 1997 til 2006 ble 11 prosent sterkere enn for lønnstakere i alt. For toppledere i små foretak med 25-49 lønnsforhold var samlet lønnsvekst lavere enn for lønnstakere i alt fram til 2005, men høy lønnsvekst i 2006 medførte at lønnsveksten for hele perioden 1997-2006 ble omlag 5 prosent høyere. For toppledere i store foretak med over 250 lønnsforhold var lønnsveksten høy fra 1997 til og med 2000. Deretter var lønnsveksten forholdsvis moderat i 2001 og 2002. Siden 2002 har lønnsveksten økt igjen og har vært høy i de siste tre årene. Samlet for perioden fra 1997 til 2006 var lønnsveksten for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold nesten dobbelt så høy som for lønnstakere under ett.

I tabell 1.10 er topplederne i foretak med over 250 lønnsforhold rangert etter stigende lønnsnivå. Det er 136 ledere i hvert kvartil. Tabellen viser at lederne i 4. kvartil har en gjennomsnittslønn på vel 3,3 mill. kroner i 2006 og at veksten var 12,4 prosent i 2006. I 1. kvartil var det lav lønnsvekst, mens den var negativ i 2. kvartil. Lønnsutviklingen målt på denne måten kan være påvirket av at ledere beveger seg mellom kvartilene fra det ene året til det andre og sier derfor ikke noe om lønnsutviklingen for den enkelte.

Tabell 1.11 viser at det er få kvinnelige administrerende direktører/daglig ledere i foretak med over 25 lønnsforhold. Andelen varierte i 2006 fra 15 prosent i størrelsesgruppen 25-49 lønnsforhold til om lag 8 prosent i de to største foretaksstørrelsene. Gjennomsnittlig lønnsnivå (ekskl. fordel ved kjøp av aksjer til underkurs) for kvinnelige toppledere var i 2006 om lag 63 prosent av lønnsnivået for mannlige toppledere i alle foretak med over 25 lønnsforhold mot 66 prosent i 2005. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 2005 til 2006 var lavere for kvinner enn for menn i alle foretaksstørrelser bortsett fra i foretak med 100-249 lønnsforhold.

2. Tall fra Brønnøysundregisteret (informasjon om lønn og annen godtgjørelse i noter til årsregnskapet)

Lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) inneholder regler om krav til opplysninger om ytelser til ledende personer, jf. boks 1.6.

Det legges her til grunn et lønnsbegrep som i prinsippet skal omfatte all godtgjøring til toppledere, herunder fordel ved opsjoner, fordel ved kjøp av aksjer til underkurs og naturalytelser.

Mange aksjeselskaper oppgir ikke lønn til administrerende direktør/daglig leder i årsregnskapene. Også i de større foretakene er det flere som ikke følger opp regnskapslovens krav på dette punktet. Det er derfor knyttet en del usikkerhet til tallene fra Brønnøysundregisteret, men i hovedsak gir de samme inntrykk av lønnsnivå og lønnsutvikling for toppledere som tallene fra LTO-registeret.

I 2005 varierte gjennomsnittlig lønnsvekst for administrerende direktører/daglige ledere fra 4,6 prosent i foretak med 100-259 ansatte til 5,6 prosent i foretak med over 250 ansatte.

Fra 1995 til 2005 var gjennomsnittlig lønnsvekst vel 100 prosent både for toppledere i foretak med 100-249 ansatte og i foretak med over 250 ansatte. Lønnsveksten var langt lavere for toppledere i de to andre foretaksstørrelsene. I den minste foretaksstørrelsen var lønnsveksten om lag som gjennomsnittet for lønnstakere.

1.4.2 Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor

Utvalget presenterer i dette avsnittet tall for lønnsutviklingen for toppledere i offentlig sektor fra 2004 til 2005. Utvalget kommer tilbake til 2006-tall i junirapporten. Følgende grupper inngår i denne statistikken:

• Øverste administrative leder (rådmenn) i kommuner og fylkeskommuner

• Øverste leder i forvaltningen, etater, direktorater og finansieringsinstitusjoner i staten.

• Administrerende direktør i de regionale helseforetakene herunder også de forskjellige helseforetakene.

Utplukket av ledere er basert på SSBs ordinære lønnsstatstikk. Lønnsbegrepet har samme innhold som ellers i kapitel 1, dvs. fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn) og faste og variable tillegg. I staten omfatter utplukket både toppledere som er lønnet etter lederlønnssystemet 3 i staten og toppledere av etater som er lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen i staten.

Lønnsveksten fra 2004 til 2005 var 5,3 prosent for toppledere i kommuner og fylkeskommuner, mens den i staten var vel 9 prosent. I staten var lønnsveksten noe høyere for toppledere på lederlønnssystemet enn for de som var lønnet etter lønnsregulativet i staten. For toppledere i offentlig sektor under ett var gjennomsnittlig lønnsvekst 8,1 prosent fra 2004 til 2005. Dette gjennomsnittstallet omfatter også administrerende direktører i helseforetakene. Lønnsnivået for denne gruppen var 1,1 mill. kroner i 2005, og lønnsveksten for alle var i gjennomsnitt 18,9 prosent. Det høye tallet må ses i sammenheng med avgangs- og sammensetningseffekter i en liten gruppe ledere i helseforetakene. Ser vi på identiske ledere i helseforetakene (ledere i både 2004 og 2005) var lønnsveksten 5,7 prosent. Sammensetningseffekter og lønnsjusteringer ved nyansettelser bidrar også til å trekke opp lønnsveksten for ledere i staten.

Lønnsveksten for topplederne fra 2004 til 2005 var høyere enn for lønnstakere ellers i offentlig sektor.

I 2005 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner om lag 550 000 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt om lag 750 000 kroner. Lønnen var en del høyere for toppledere på lederlønnssystemet enn for toppledere lønnet etter lønnsregulativet i hovedtariffavtalen.

1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn avspeiler bl.a. forskjeller i utdanning og stillingsplassering. Ulike konkurranseforhold sektorer og bransjer imellom, sammen med ulik sysselsettingsfordeling mellom kvinner og menn, kan også bidra til å forklare en del av forskjellene i lønn. Dessuten kan strukturendringer, som er omtalt i boks 1.2, påvirke utviklingen.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Det kan skilles mellom det man kaller stillingsdiskriminering (ulik adgang til stillinger), direkte diskriminering (ulik lønn for likt arbeid) samt verdsettingsdiskriminering (kvinnedominerte yrker blir mindre verdsatt enn mannsdominerte yrker

Lønnsforskjeller etter forhandlingsområder

Tabell 1.14 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte 4 kvinner og menn i en del forhandlingsområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. boks 1.1. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner som andel av gjennomsnittlig årslønn for menn i perioden 1998-2006. Dessuten gis gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2006.

Når det gjelder utviklingen fra 2005 til 2006 (tabell 1.14), har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blitt redusert for ansatte i NAVO-området eksklusive helseforetakene, ansatte i kommunene (totalt), industrifunksjonærer og industriarbeidere i NHO-bedrifter og for ansatte i staten. For de andre gruppene der utvalget har tall har lønnsforskjellene økt.

I alle forhandlingsområdene i tabell 1.14 der utvalget har tall var det i perioden 2002-2006 en tilnærming mellom kvinners og menns lønn med unntak av ansatte i finanstjenester og industriarbeidere i NHO-bedrifter.

I hovedgruppene i tabell 1.14 er det fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I gruppen industriarbeidere er stillingsstrukturen relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i helseforetakene der en også finner de største lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabellen (tabell 1.15) viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns fordelt etter næring. Det er her tatt utgangspunkt i SSBs næringsklassifisering og offisielle månedslønnsstatistikk (per 1/9-1/10). I boks 1.8 forklares forskjellene i datagrunnlaget mellom tabell 1.14 og 1.15.

Utviklingen fra 2002 til 2006 viser en tilnærming i kvinner og menns lønninger for de fleste næringer, unntatt i finanstjenester, helseforetak og private helse- og sosialtjenester hvor lønnsforskjellene har økt.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle gruppene sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom heltidsansatte kvinner og menn i Norge (se tabell 1.15). De heltidsansatte kvinnene tjente i 2005 i gjennomsnitt 86,8 prosent av heltidsansatte menns lønn mot 86,6 prosent i 2004. Når deltid inkluderes, utgjorde lønnsnivået for kvinner i gjennomsnitt 84,7 prosent av nivået for menn i 2005 (se tabell 4.11 i vedlegg 4). Når en ser på utviklingen i perioden 2002-2005, har det vært en svak tilnærming mellom kvinner og menns gjennomsnittlige lønn.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 1.16 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanning. Det er minst lønnsforskjeller på de laveste utdanningsnivåene, dvs. på grunnskolenivå og videregående skole nivå. Størst lønnsforskjeller er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år.

Fra 2002 til 2005 er endringene etter hver utdanningslengde små.

Tabell 4.10 i vedlegg 4 viser utviklingen i lønnsforskjeller mellom heltidsansatte kvinner og menn fordelt etter utdanning og næring i perioden 1997 til 2006.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Tabell 1.17 viser heltidsansattes kvinners lønn i forhold til menns fordelt på alder. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med økende alder. For perioden 2002 til 2005 har lønnsforskjellene blitt redusert i aldersgruppene 40-59 år. For de andre aldersgruppene har det vært små endringer.

Likelønnstrekk ved oppgjørene i 2006

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betyd­ning for hvordan de relative lønns­­forskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosent­tillegg og/eller krone­tillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennom­snittlig lønns­vekst for kvinner enn for menn, ettersom kvin­ner i større grad enn menn er representert i lav­lønnsgruppen.

2. Fordelingen av de lokale tilleggene.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

I frontfagene ble det gitt et generelt tillegg på kr 1 per time for overenskomster med lokal forhandlingsrett, og kr 1,50 per time for overenskomster uten slik forhandlingsrett. I LO/NHO-området, i LO/HSH-området og i YS/HSH-området ble det i tillegg gitt lavlønnstillegg. I KS-området ble det gitt kronetillegg for de lavest lønte og minstelønnssatsene ble økt. I staten ble det gitt kronetillegg for de lavest og høyest lønte. Det ble også lagt føringer om at kvinner i justeringsforhandlingene skal og i de lokale forhandlingene bør få en større andel av potten enn en proratafordeling skulle tilsi.

Det vises til vedlegg 1 for en nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 2006.

1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning

I tabell 1.18 vises lønnsutviklingen 5 for heltidsansatte utdanningsgrupper etter næring i perioden 1997-2006. Tabellen er framkommet ved å koble lønnsstatistikken mot utdanningsregisteret. Tabellen viser at andelen med ulike utdanningsnivåer varierer mellom gruppene. For ansatte i industri, bygg- og anlegg og varehandel var det i 2006 77 prosent eller flere som hadde grunnskole og videregående skole (inklusiv fagutdanning) som høyeste utdanning. Blant statsansatte var andelen 35 prosent, mens det bare var 3 prosent i skoleverket.

Samlet for alle utdanningsgruppene hadde ansatte i finanstjenester den høyeste lønnsveksten i perioden 1997-2006 med 63 prosent. For skoleverket var lønnsveksten 56 prosent, mens den var 55 prosent for statsansatte. For de andre gruppene i tabell 1.18 var lønnsveksten 49-52 prosent i perioden 1997-2006.

Ansatte med universitets- og høyskoleutdanning lengre enn 4 år hadde den høyeste lønnsveksten fra 2005 til 2006 i de næringene i privt sektor som er med i tabell 1.18. I staten var lønnsveksten høyest for ansatte med fagutdanning og i kommunene for ansatte med universitets- og høyskoleutdanning til og med 4 år. I helseforetakene var lønnsveksten i 2006 høyest blant ansatte med universitets- og høyskoleutdanning lengre enn 4 år.

Tabell 1.18 viser videre at det er betydelige lønnsforskjeller for samme utdanningslengde mellom de ulike næringer/sektorer.

Det vises også til tabellene 4.12 og 4.13 i vedlegg 4.

1.7 Lønnsutviklingen for deltids­ansatte

Tabell 1.19 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde i perioden 2001-2005. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i 3. kvartal 2005 (1.9/1.10-2005) på kr 297 000, en vekst på 2,8 prosent fra 3. kvartal 2004. Til sammenlikning hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) på kr 361 700, en vekst på 3,5 prosent. Samlet over perioden 2001-2005 er lønnsutviklingen i gjennomsnitt høyere for deltidsansatte enn for heltidsansatte, 24,2 prosent mot 23,5 prosent. I kommunene og varehandel, som er to områder med stor andel deltidssysselsetting, har veksten per heltidsekvivalent for deltidsansatte vært henholdsvis 20,8 prosent og 20,4 prosent i perioden 2001-2005. Den høyeste lønnsveksten i denne perioden var det blant deltidsansatte i i kraftforsyning med 39,7 prosent.

Deltidsansatte er i mindretall i alle næringshovedområder unntatt i kommunene, der deltidsanandelen utgjør 60 prosent. For alle ansatte under ett utgjør deltidsansatte om lag 27 prosent. Der antallet deltidsansatte er lite, blir lønnsnivået for disse lettere påvirket av endringer i sysselsettingen, arbeidstid og sesongvariasjoner. Samlet sett viser likevel hovedtrekkene i lønnsutviklingen for deltidsansatte stort sett samme mønster som for heltidsansatte i perioden 2001 til 2005. Det samme trenger likevel ikke å være tilfelle i de enkelte næringshovedområdene i perioden, f. eks. i kommunene og i varehandel, som er to områder med relativt stor deltidsandel.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2005 fra vel 71 prosent for ansatte i eiendomsdrift og forretningsmessig tjenesteyting og i varehandel til vel 97 prosent for undervisningspersonale i skoleverket, med et gjennomsnitt for alle på 82,1 prosent. Forskjellen i lønn mellom gruppen deltidsansatte og gruppen heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel er deltidsansatte i varehandel relativt unge og jobber i lavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder og utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte områder stort sett har høyere turnover enn heltidsansatte.

1.8 Lønnsfordelingen før skatt for heltidsansatte lønnstakere 1997-2005

Tallene som presenteres i dette avsnittet, omfatter en sammenveiing av heltidsansatte lønnstakere basert på et materiale fra Statistisk sentralbyrå. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 1.1, dvs. avtalt utbetalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid.

Tabell 1.20 viser fordelingen av lønnsinntekt for heltidsansatte i 1997 og 2005. Den viser hvor stor del av den totale lønnsinntekten de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2005 mottok de 10 prosentene (desil 1) med lavest lønn 6,0 prosent av de samlede lønnsinntektene. De 10 prosentene med høyest lønnsinntekt (10. desil) mottok i 2005 19,0 prosent av samlet lønnsinntekt for heltidsansatte.

Fordelingen av lønnsinntekt blant heltidsansatte lønnstakere fra 1997 til 2005 viser en forskyvning i lønnsfordelingen over denne perioden mot høyere andeler av total lønnsinntekt for gruppene (desilene) med de høyeste lønningene. Gini-koeffisienten har økt fra 0,167 til 0,185 i denne perioden, jf. figur 1.1. Se for øvrig boks 5.4 for definisjon av Gini-koeffisienten. De 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), har økt sin andel av de totale lønnsinntektene med 0,8 prosentpoeng til 19,0 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,4 prosentpoeng til 12,9 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-6. Siden personer vil kunne bevege seg mellom lønnsgrupper i perioden, kan ikke fordelingen si noe direkte om lønnsutviklingen for den enkelte.

Tabell 1.20 viser også en oppsplitting av desil 10 i persentiler. Andelen som hver av persentilene 91 til 100 mottok av de samlede lønnsinntektene økte med 0,1-0,2 prosentpoeng eller var uendret fra 1997 til 2005. Persentil 100 (prosenten med høyest lønn) hadde 3,1 prosent av de samlede lønnsinntektene i 1997 og 3,2 prosent i 2005. For denne gruppen, som besto av om lag 14 300 heltidsansatte lønnstakere i 2005, var gjennomsnittslønnen dette året 1 160 000 kroner.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Siste kolonne i tabellen viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig lønnsinntekt fra 1997 til 2005. Samlet sett økte gjennomsnittlig lønnsinntekt i perioden med 45,8 prosent. Det var økende lønnsvekst fra desil 1 til 10. I desil 1 var lønnsveksten 36,2 prosent og i desil 10 52,2 prosent. Oppsplittingen av desil 10 viser også en økende lønnsvekst fra persentil 91 til og med 99. I persentil 100 derimot var lønnsveksten lavere enn i persentilene 96-99.

Tabell 1.20 viser også fordelingen av lønnsinntekt blant heltidsansatte menn og kvinner. Spredningen i lønnsinntekt målt ved Gini-koeffisienten er større blant menn enn kvinner; 0,197 for menn og 0,150 for kvinner i 2005. På den annen side har økningen i spredningen fra 1997 til 2005 vært større blant kvinner enn for menn, jf. figur 1.2.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene. I 2005 er 13 prosent av kvinnene og 8 prosent av mennene i desil 1. Desil 10 omfatter 13 prosent av mennene og 5 prosent av kvinnene. I desilene 1-5 er 58 prosent av kvinnene og 44 prosent av mennene, se tabell 1.21. Fra 1997 til 2005 er andelen av kvinnene i laveste desil gått ned, mens den har økt i øverste desil.

Lavlønn

I forbindelse med tariffoppgjørene har det vært benyttet ulike grenser for utmåling av lavlønnstillegg. Det har også vært brukt ulike prinsipper for omfanget av de lavlønnstillegg som er gitt. Ofte har avtaleområdets gjennomsnitt vært avgjørende, ved andre anledninger bedriftens eller den enkeltes lønnsnivå.

En grense som også ble benyttet for den såkalte lavtlønnsgarantiordningen for LO/NAF-området (nå LO/NHO-området), var 85 prosent av industriarbeiders gjennomsnitt i dette tariffområdet. En slik definisjon av lavtlønnsgrensen ville tilsvare kr 260 600 for et fullt årsverk uten overtid i 2005, jf. tabell 1.22.

Med denne grensen for lavtlønn var 17 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte både i 2004 og 2005, jf. tabell 1.22. I perioden 1997-2005 har andelen variert mellom 14 og 18 prosent. Blant kvinner var andelen lavtlønte 22 prosent i 2005 og blant menn 14 prosent. Fra 1997 til 2005 var det en nedgang i andelen lavtlønte kvinner, men andelen var uendret for menn.

Grensen tilsvarer 72 prosent av gjennomsnittlig lønnsnivå for alle heltidsansatte (på kr 361 700). Forskjellen kan tilskrives flere forhold:

• lønnsinntekten på kr 361 700 kan skrive seg fra mer enn ett normalårsverk

• industriens lønnsnivå er noe lavere enn gjennomsnittet for alle