Del 3
Regjeringens styrking av samfunnssikkerhetsarbeidet

12 Videreutviklingen av arbeidet med samfunnssikkerheten

Regjeringen har styrket arbeidet med samfunnssikkerheten på flere områder siden den forrige samfunnssikkerhetsmeldingen, Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn, jf. Innst. 326 S (2016–2017), ble lagt frem i 2016. Hjemmelsgrunnlaget for samfunnssikkerhetsarbeidet er videreutviklet, og våre forutsetninger for å ha kunnskap og oversikt over risiko og sårbarheter er styrket. I dette kapitlet redegjøres det for gjennomførte og pågående tiltak som bidrar til å videreutvikle arbeidet med samfunnssikkerheten, samt regjeringens videre arbeid innenfor de områder som omtales.

12.1 Regjeringens politikk

Regjeringen vil:

• På bakgrunn av departementenes status- og tilstandsvurderinger, vurdere vår evne til å sikre kontinuitet i kritiske samfunnsfunksjoner.

• Evaluere ordningen med status- og tilstandsvurderinger for kritiske samfunnsfunksjoner.

• Gjennomføre tilsyn basert på videreutviklede tilsynsordninger etter henholdsvis samfunnssikkerhetsinstruksen og ny sikkerhetslov.

• Videreutvikle DSBs analyser av krisescenarioer.

• Styrke grunnlaget for planlegging, gjennomføring, evaluering og oppfølging av øvelser.

• Gjennomgå og revidere rammeverket med de 14 kritiske samfunnsfunksjonene, i lys av erfaringer fra koronapandemien, også sett hen til sikkerhetsloven og grunnleggende nasjonale funksjoner.

• Behandle beredskapshjemmelsutvalgets anbefalinger.

12.2 Et bedre hjemmelsgrunnlag for arbeidet med samfunnssikkerheten

Arbeidet med samfunnssikkerheten forholder seg til et utfordringsbilde som kontinuerlig endres. Regjeringen har videreutviklet hjemmelsgrunnlaget for arbeidet med samfunnssikkerheten, se boks 12.1. Hjemmelsgrunnlaget definerer og fordeler ansvar og roller mellom ulike aktører. Dette er en forutsetning for et effektivt og formålsrettet samfunnssikkerhetsarbeid.

12.3 Ny kunnskap om status og tilstand for samfunnssikkerheten

Samfunnssikkerhetsinstruksen stiller særskilte krav til departementer med hovedansvar for kritiske samfunnsfunksjoner (se tabell 12.1). Ett av kravene er at hovedansvarlige departementer skal ha oversikt over tilstanden innen eget ansvarsområde, blant annet ved å utarbeide status- og tilstandsvurderinger for de kritiske samfunnsfunksjonene de har et hovedansvar for. Dette innebærer en vurdering av hvilken evne samfunnet har til å opprettholde funksjonene dersom de utsettes for ulike påkjenninger. Innen utgangen av 2020 vil alle planlagte status- og tilstandsvurderinger være utført. På bakgrunn av disse tilstandsvurderingene vil Justis- og beredskapsdepartementet etablere en samlet oversikt over status og tilstand for vår evne til å opprettholde kontinuiteten i de kritiske samfunnsfunksjonene. I tillegg evalueres ordningen med status- tilstandsvurderinger. Viktige spørsmål i evalueringen er om ordningen oppfyller målsettingene og hva effektene er.

12.4 Tilsynsordninger er videreutviklet

Tilsynet etter samfunnssikkerhetsinstruksen

Tilsynet med departementenes samfunnssikkerhetsarbeid er videreutviklet. Rammene for tilsynsordningen fremgår av samfunnssikkerhetsinstruksen. Sentralt her er krav til departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og krav til departementer med hovedansvar for kritiske samfunnsfunksjoner. Tilsynet med departementenes etterlevelse av kravene i samfunnssikkerhetsinstruksen er et viktig virkemiddel i Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle.

Formålet med tilsynet er todelt: For det første, å fremme god kvalitet på departementenes samfunnssikkerhetsarbeid under de enkelte departementers ansvarsområder, og for det andre, å fremme et samordnet og helhetlig arbeid med samfunnssikkerhet på tvers av departementer. Veileder til samfunnssikkerhetsinstruksen ble fastsatt av Justis- og beredskapsdepartementet i 2019 for å bidra med råd og anbefalinger om hvordan departementene kan oppfylle kravene i instruksen.

For å øke effekten skal tilsynene, i tråd med føringer fra regjeringen, i større grad enn tidligere baseres på risiko og vesentlighet. Utvelgelse av departement, metode og tema gjøres på bakgrunn av områdets betydning for samfunnssikkerheten, og sannsynligheten for og konsekvensene av avvik. Det legges også opp til at tverrsektorielle utfordringer skal vektlegges. Tilsynet kan også omfatte underlagte virksomheter for å verifisere at departementet etterlever instruksens krav og at kritiske samfunnsfunksjoner er tilstrekkelig ivaretatt.

Etter at det ble innført en ordning med «brudd på krav» i tilsynet, er det ikke ført tilsyn med de hovedansvarlige departementene Olje- og energidepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet. Disse departementene har også ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner som svært mange andre funksjoner er avhengig av. Tilsyn med Olje- og energidepartementet ble igangsatt i 2019, og tilsyn med henholdsvis Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet igangsettes høsten 2020.

Tilsynet etter sikkerhetsloven

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har det sektorovergripende ansvaret for tilsynet med det forebyggende sikkerhetsarbeidet til virksomheter som er underlagt sikkerhetsloven. NSM ivaretar behovet for en helhetlig, samordnet og tverrsektoriell tilnærming til forebyggende sikkerhet. Etter ny sikkerhetslov kan fagdepartementene peke ut kompetente sektormyndigheter som kan føre tilsyn med sikkerhetsarbeidet. Dette åpner for mer bransjespesifikk kunnskap under tilsynene. Ordningen vil styrke samarbeidet mellom myndigheter og virksomheter, og sette virksomheter i bedre stand til å sikre viktige nasjonale interesser mot et trussel- og risikobilde som er i stadig endring.

12.5 Videreutvikling av DSBs analyser av krisescenarioer

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har siden 2011 utarbeidet risikoanalyser av alvorlige hendelser som kan ramme Norge og som vi må være forberedt på å håndtere (frem til 2016 kalt «Nasjonalt risikobilde»). Arbeidet gjøres på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Risikoanalysene legger til grunn et bredt risikobilde (all hazard approach) som inkluderer naturhendelser, store ulykker og tilsiktede handlinger.

Analyser av krisescenarioer gir innspill til risikoanalyser og beredskapsplanlegging hos departementer, underliggende etater, fylkesmenn og kommuner. Arbeidet med analysene går på tvers av sektorer og involverer et bredt spekter av offentlige og private aktører. Risikoanalysene inngår som en del av det nasjonale kunnskaps- og planleggingsgrunnlaget for arbeidet med samfunnssikkerheten.

I 2019 utga DSB en samlerapport der samtlige 25 risikoanalyser som hittil er produsert blir presentert (se boks 12.2). Den nye rapporten presenterer kortversjoner av samtlige 25 risikoanalyser, inklusive seks nye analyser som er produsert etter forrige samlerapport fra 2014. Flere av analysene er også presentert tidligere i mer omfattende rapporter med et mer detaljert kunnskapsgrunnlag. Alle analysene er tilgjengelige på DSBs nettsider.

To av krisescenarioene er særlig relevant i forbindelse med koronapandemien, henholdsvis scenarioene om pandemi og legemiddelmangel (se også kapittel 5). Dette er også de scenarioene som av DSB er vurdert til å ha høyest risiko. Helsedirektoratet har i forlengelse av DSBs rapport gjennomgått legemiddelberedskapen og foreslått en rekke tiltak (se også boks 3.1).

Krisescenarioene er ikke dimensjonerende for beredskapen, slik som for eksempel de dimensjonerende scenarioene i atomberedskapen. Det er sektormyndighetene som i tråd med ansvarsprinsippet har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser. I siste samlerapport fra 2019 presiseres det at det er sektor- og fagmyndighetene for de ulike ansvarsområdene i analysene som skal vurdere risikoaksept og hvilke tiltak som eventuelt bør iverksettes i lys av scenarioene.

I 2019 utførte DSB en evaluering av krisescenarioene etter oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Evalueringen gir kunnskap om ulike målgruppers bruk- og nytte av krisescenarioene, og utgjør et viktig innspill for å vurdere en eventuell videreutvikling av scenarioene, herunder metode og prosess for utvelgelse av scenarioer. Evalueringen følges opp i Justis- og beredskapsdepartementet.

12.6 Strategisk tilnærming til øvelser og erfaringslæring

Samfunnssikkerhetsinstruksen stiller krav til at det enkelte departement skal kunne dokumentere at det øves målrettet i egen sektor og tverrdepartementalt. Departementene skal i henhold til instruksen kunne dokumentere at det evaluerer hendelser og øvelser, og sørger for at funn og læringspunkter følges opp gjennom en ledelsesforankret vurdering og tiltaksplan. Oppfølgingen etter øvelser og hendelser skal ikke anses som avsluttet før alle punktene i tiltaksplanen er fulgt opp tilfredsstillende. Videre skal departementene medvirke til en systematisk øvelsesaktivitet i departementet, i underliggende virksomheter og om mulig i sektoren for øvrig. Dette inkluderer systematisk læring etter øvelser og hendelser, noe som er avgjørende for å videreutvikle samfunnssikkerhetsarbeidet.

Det øves mye på ulike forvaltningsnivåer og i forskjellige sektorer. For å inkludere de rette aktørene, både offentlig, private, frivillige og ulike forvaltningsnivå, er det viktig med en god tilnærming. Identifisering av øvingsbehov og en oversikt over øvelser frem i tid er viktig for god utnyttelse av øvelser som lærings- og utviklingsarena. Erfaring viser at øvelser som er godt forankret, som har vært del av budsjettprosesser og som har blitt tatt hensyn til i utarbeidelsen av styrende dokumenter, har hatt god effekt og måloppnåelse. Justis- og beredskapsdepartementet vil med bakgrunn i dette arbeide videre med å tilrettelegge for gode prosesser for å sikre økt forutsigbarhet.

Departementene har et øvingsforum, ledet av Justis- og beredskapsdepartementet, som legger til rette for koordinering av øvingsaktiviteten mellom departementene. I tillegg har DSB Nasjonalt øvelses- og evalueringsforum (NØEF). NØEF understøtter arbeidet med, og koordineringen av, øvelses- og evalueringsaktivitet innenfor samfunnssikkerhet og beredskapsområdet, samt systematisert oppfølging og læring etter hendelser. Forumet består av representanter fra direktorater, etater, fylkesmenn, kommuner, eiere og operatører av kritisk infrastruktur m.fl. DSB innehar rollen som sekretariat for forumet.

Siden Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn, jf. Innst 326 (2016–2017), er kompetanseheving blitt en naturlig del av planleggingsløpet for tverrsektorielle øvelser. Hensikten er å øke kompetansen og forståelsen for faget og scenarioene øvelsene tar for seg med henblikk på rolle, ansvar og myndighet. Slik bidrar øvelsene til å øke utbyttet for aktørene og det bidrar til økt forståelse for samvirke og samhandling. Kompetanseheving legger til rette for at aktørene kan lære gjennom hele prosessen, fra planleggingen starter til evaluering og oppfølgingsarbeidet er gjennomført.

Det vil fortsatt legges vekt på at beste praksis og forbedringstiltak som er identifisert gjennom evalueringer av tverrsektorielle øvelser blir fulgt opp på egnet måte. Erfaringsseminarer blir i økende grad benyttet som en del av arbeidet med tverrsektorielle øvelser. Hensikten er å identifisere hvem som har ansvar for å følge opp de enkelte tiltakene og bidra til nødvendig samarbeid der flere må løse tiltakene i fellesskap.

12.7 Nasjonal strategi for CBRNE-beredskap 2016–2020

CBRNE omfatter kjemiske stoffer, biologiske agens, radioaktive stoffer, nukleært materiale og eksplosiver. Store CBRNE-hendelser skjer heldigvis ikke ofte, men dersom de inntreffer, kan det medføre svært alvorlige konsekvenser for liv, helse, miljø, materielle verdier og viktige samfunnsfunksjoner, i tillegg til å utløse ekstraordinære beredskapsressurser. Nasjonal strategi for CBRNE-beredskap har stått sentralt i styrkingen av CBRNE-beredskapen. Mange av tiltakene i Nasjonal strategi for CBRNE-beredskap er iverksatt eller under arbeid, deriblant:

• Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) sin funksjon som mottagende laboratorium for ukjente CBRE-prøver er formalisert. FFI, Justis- og beredskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet signerte en avtale i 2018.

• Innenfor kjemikalie- og eksplosivberedskap er det på direktoratsnivå etablert et samvirkeområde som skal bidra til et helhetlig og koordinert arbeid innen kjemikalie- og eksplosivområdet.

• Det er etablert et beredskapsutvalg mot biologiske hendelser.

• Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer er fastsatt.

• CBRNE-senterets funksjon som nasjonal rådgiver for pasientbehandling ved CBRNE-hendelser som kan medføre personskade eller sykdom er formalisert.

• Kriseutvalget for atomberedskap er videreført som tverrsektoriell operativ samvirkearena for forebygging, samordning av beredskapsplaner og håndtering av RN-hendelser, og følger opp prioriterte tiltak i strategien.

12.8 Oppfølging av beredskapshjemmelutvalgets rapport

Beredskapshjemmelutvalget ble oppnevnt 9. februar 2018 for å vurdere om det også utenfor de tilfeller som reguleres av beredskapsloven, bør innføres en sektorovergripende fullmaktsbestemmelse som gir regjeringen hjemmel for midlertidig å supplere, og om nødvendig gjøre unntak fra, gjeldende lovgivning. Utvalget ble også bedt om å vurdere om det ved siden av dette bør utformes en hjemmel for midlertidig å suspendere enkeltpersoners lovfestede rettigheter, eventuelt modifisere hvordan rettighetene må oppfylles. Utvalget avga sin utredning NOU 2019: 13 Når krisen inntreffer 14. juni 2019.

Utvalget har konkludert med at fordelene ved en krisefullmaktslov oppveier ulempene, forutsatt at bruken av fullmakten underlegges en rekke materielle og prosessuelle vilkår.

Utvalget har foreslått en hjemmel som i ekstraordinære kriser gir adgang til å gi midlertidig forskrift som utfyller, supplerer eller fraviker lovgivning, såfremt situasjonen ikke kan håndteres innenfor gjeldene lovgivning og det er fare ved opphold. Forskriften kan ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å håndtere krisen, og den kan ikke fravike regler i Grunnloven eller i konvensjoner som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov. Videre foreslår utvalget følgende prosessuelle rettssikkerhetsgarantier:

• Forskriften må gis av Kongen i statsråd.

• Forskriften og begrunnelsen for den må legges frem for Stortinget innen ti dager.

• Stortinget kan på et hvilket som helst tidspunkt oppheve forskriften med minst 1/3 av stemmene.

• Forskriften kan maksimalt gjelde i seks måneder.

Utvalgets forslag ble sendt på høring med høringsfrist 20. desember 2019. Justis- og beredskapsdepartementet vurderer nå utvalgets anbefalinger. I departementets vurdering vil det også bli trukket veksler på erfaringene som er gjort i forbindelse med virusutbruddet, se punkt 5.5.

12.9 Gjennomgå og revidere rammeverket med de 14 kritiske samfunnsfunksjonene

Justis- og beredskapsdepartementet har, i samarbeid med øvrige departement, utarbeidet en oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner. Rammeverket baserer seg på kartlegginger utført av DSB av hvilke funksjoner som ved bortfall kan true samfunnets og befolkningens grunnleggende behov. Dette grunnlaget er nærmere utdypet i rapporten Samfunnets kritiske funksjoner (DSB, 2016). Justis- og beredskapsdepartementet vil ta initiativ til en gjennomgang og mulig videreutvikling av rammeverket med de 14 kritiske samfunnsfunksjonene.

Erfaringer fra håndteringen av koronakrisen utgjør et viktig grunnlag i det videre arbeidet med å videreutvikle rammeverket (se omtale av håndteringen av koronapandemien i kapittel 5). Som et ledd i denne gjennomgangen vil departementet også vurdere grensesnittet mot sikkerhetslovens grunnleggende nasjonale funksjoner, herunder om det bør etableres et felles rammeverk for de kritiske samfunnsfunksjonene og de grunnleggende nasjonale funksjonene etter sikkerhetsloven. Departementet vil også tydeliggjøre grensesnittet mellom nevnte rammeverk og NIS-direktivet, som stiller sikkerhetskrav til tilbydere av samfunnsviktige tjenester og digitale tjenester (se kapittel 8).

Det er tette koblinger mellom samfunnssikkerhetsarbeidet, som skal redusere risikoen for forstyrrelser og svikt i kritiske samfunnsfunksjoner – for eksempel gjennom redundante løsninger, sikringstiltak og beredskapsordninger – og arbeidet med nasjonal sikkerhet, som skal sørge for et forsvarlig sikkerhetsnivå for objekter og systemer som understøtter grunnleggende nasjonale funksjoner (se omtale i punkt 1.6).

13 Forskning og utvikling innenfor samfunnssikkerhetsfeltet

Samfunnssikkerhet og beredskap er høyt prioritert av regjeringen. Uten et nødvendig kunnskapsgrunnlag er det krevende å lykkes med et systematisk arbeid for å redusere risiko og iverksette riktige tiltak. Forskning er derfor en sentral faktor for at Justis- og beredskapsdepartementet skal oppfylle sin rolle innen samfunnssikkerhet og beredskap.

13.1 Regjeringens politikk

Regjeringen vil:

• Evaluere FoU-strategi for samfunnssikkerhet 2015–2019 og vurdere behovet for en ny strategi.

• Fortsette arbeidet med forskning og innovasjon innen samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid.

13.2 Arbeid med forskning og utvikling

Meld. St. 4 (2018–2019) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028, jf. Innst. 164 S (2018–2019), inneholder en ny og langsiktig prioritering som treffer arbeidet med samfunnssikkerheten på flere måter: Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Et av de tre overordnede målene i langtidsplanen er Møte store samfunnsutfordringer, som gjelder for hele planperioden og for alle fagområder, inklusive de fem langsiktige prioriteringene. Vi trenger oppdatert kunnskap om utfordringer for samfunnssikkerheten av de endringsprosessene Norge står overfor, både nasjonale og de med globalt utspring. Kunnskapen skal bidra til å sikre et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag om forhold av betydning for sosial samhørighet og stabilitet og et trygt og sikkert samfunn. Det er behov for styrket forskningsinnsats og oppmerksomhet i relevante utdanninger om muligheter og potensielt negative effekter og sårbarheter som følge av bruk av teknologi og digitalisering.

Basert på målene i langtidsplanen vil Justis- og beredskapsdepartementet legge bedre til rette for forskning og innovasjon for økt kvalitet og effektivisering innen arbeidet med samfunnssikkerhet. Det er et stort behov for kunnskap om effekten av offentlig virkemiddelbruk på området, slik som reguleringer, tilsyn, øvelser, veiledning mv. Sentrale kunnskapsbehov innen samfunnssikkerhet er bedre forståelse av faktorer som styrker motstandskraften i samfunnet, hva som gjør komplekse og kritiske samfunnsfunksjoner sårbare og effektiv styring og ledelse av arbeidet med samfunnssikkerhet. I tillegg til forskning og utvikling er evalueringer i forbindelse med oppfølging av hendelser, øvelser og tiltak en viktig kunnskapskilde.

Justis- og beredskapsdepartementet vil vurdere behovet for en ny FoU-strategi for samfunnssikkerhet. Viktige elementer i en eventuell strategi kan være å forstå risikoer, trusler og sårbarheter i samfunnet, sikre en langsiktig og forutsigbar situasjon for forskningsmiljøer i Norge innen samfunnssikkerhet og digital sikkerhet og fremme et bedre samarbeid mellom forskning, utdanning og praksisfeltet. Alle deler av samfunnssikkerhetsarbeidet bør basere seg på systematisk kunnskap og erfaringslæring. Forståelse av risiko og sårbarhet, risikoaksept og kunnskap om kostnader og nytte bør i størst mulig grad utgjøre grunnlaget for prioriteringer av tiltak.

I samfunnssikkerhetsinstruksen (se kapittel 12) stilles det krav til alle departementer om å fremme kunnskapsbasert arbeid, forskning og utvikling innen samfunnssikkerhet i sektoren. I tillegg skal Justis- og beredskapsdepartementet i sin samordningsrolle sørge for kunnskapsbasert samfunnssikkerhetsarbeid gjennom blant annet forskning og utvikling.

I tråd med departementets FoU-strategi, og sektoransvaret for forskning og utvikling, arbeider Justis- og beredskapsdepartementet for bedre bruk av forskning og evaluering som grunnlag for læring, kunnskapsbaserte løsninger og generell politikkutforming i departementet og sektoren. Sentrale forskningsområder for Justis- og beredskapsdepartementet er: 1) digital sikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap, 2) straffesakskjeden og forebygging av kriminalitet, 3) innvandring og 4) regelverk og rettsvitenskapelig forskning.

Innenfor samfunnssikkerhetsfeltet har Justis- og beredskapsdepartementet finansiert flere store prosjekter gjennom Forskningsrådet. Det har økt sin del av finansieringen av program i Forskningsrådet knyttet til samfunnssikkerhet (SAMRISK) og digital sikkerhet (IKT Pluss). Forskningen har gitt ny kunnskap til samfunnet og forvaltningen.

I tillegg har Justis- og beredskapsdepartementet gitt direkte støtte til institusjoner for å bygge opp en forskningskapasitet innen digital sikkerhet, som til Center for Cyber and Information Security ved NTNU og Simula@UiB.

Justis- og beredskapsdepartementet har over lang tid hatt et særskilt samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) innen sivilt-militært samarbeid og totalforsvar. Prosjektet Beskyttelse av samfunnet (BAS) har siden 1994 utført forskning innen totalforsvar og vern av samfunnets kritiske funksjoner. Et niende prosjekt (BAS9) startet i 2019 med følgende hovedtema:

• Utfordringer og muligheter for samfunnssikkerhet i fremtiden

• Totalforsvarets relevans og utvikling

• Forsyningsmessige avhengigheter i Norden

• Samordning av arbeidet med kritiske samfunnsfunksjoner og grunnleggende nasjonale funksjoner

• Bedre læring etter øvelser

• Sårbarhet for påvirkningsprosesser

Departementet inngikk en samarbeidsavtale med FFI i 2018 om flere aktiviteter på samfunnssikkerhetsområdet. Denne omfatter blant annet prosjekter om krigsetterlevninger og kjemikalieberedskap.

Fra 2018 har Justis- og beredskapsdepartementet finansiert en stilling innen fysisk sikring/bygningssikring ved NTNU. Justis- og beredskapsdepartementet har i perioden 2015–2019 bidratt med finansiering til Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor for forskning om frivillighet innen redningstjeneste og beredskap.

Norske forskere vil delta i EUs rammeprogram for forskning innen sikkerhetsfeltet, Civil Security for Society, (beskytte EU og befolkningene mot kriminalitet og terrorisme, effektiv grensekontroll, beskyttelse av infrastruktur, forbedret digital sikkerhet og et Europa som er motstandsdyktig mot katastrofer). Når det gjenstår én utlysning innen sikkerhetsforskningen i nåværende rammeprogram, Horisont 2020, er det bevilget om lag 37 mill. euro til norske deltakere i løpet av perioden. I forbindelse med utviklingen av et nytt rammeprogram for Horisont Europa fra 2021 bidrar Justis- og beredskapsdepartementet til dette på samfunnssikkerhetsfeltet, i samarbeid med Kunnskapsdepartementet og andre relevante aktører.

I forbindelse med covid-19 foretok Forskningsrådet en hasteutlysning for forskning om pandemi. 15 mill. kroner av midlene ble bevilget fra SAMRISK-programmet til prosjekter av relevans for samfunnssikkerhet. EUs forskningsmyndigheter har også raskt gjort tiltak for å bedre kunnskap om smittsomme sykdommer, herunder mulige samarbeidstiltak i Horizon Europe for forskning og utvikling om pandemi og samfunnssikkerhet. Blant 44 foreslåtte partnerskap er et partnerskap om Pandemic Preparedness and Societal Resilience.

14 Internasjonalt samarbeid

Arbeidet med samfunnssikkerhet kan ikke betraktes i et avgrenset, nasjonalt perspektiv. De trusler og risikoer Norge står overfor, er i stor grad knyttet til utviklingstrekk utenfor våre grenser. Det er nødvendig med et tett samarbeid med andre land for både å forebygge og håndtere samfunnssikkerhetsutfordringene. Grenseoverskridende utfordringer krever grenseoverskridende samarbeid. For regjeringen er det viktig å fremheve og vektlegge samarbeidet i NATO, EU, våre naboland i Norden, FN og det internasjonale samarbeidet i nordområdene.

Dette kapitlet redegjør for sentrale samarbeidsordninger i det internasjonale samarbeidet innenfor samfunnssikkerhetsfeltet. Redningssamarbeidet i nordområdene er nærmere beskrevet i punkt 11.8.

14.1 Regjeringens politikk

Regjeringen vil:

• Fortsette å være en aktiv bidragsyter i NATO, EU og FN.

• Videreutvikle det nordiske samarbeidet med særlig vekt på skogbrannberedskap, nødkommunikasjon, kjemiske stoffer, biologiske agens, radioaktive stoffer og nukleært materiale (CBRN).

• Fra sivil side søke samarbeid opp mot det allerede etablerte nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO.

• Følge opp FNs Sendai Framework for Disaster Risk Reduction 2015–2030.

14.2 NATO

NATO-samarbeidet og de transatlantiske forbindelsene, er ankerfestet i norsk sikkerhetspolitikk. I regjeringens plattform (Granavolden 2019), fremkommer det blant annet at regjeringen vil «Opprettholde Norges NATO-forpliktelser, og sikre fortsatt norsk innflytelse i NATO gjennom aktiv deltakelse i politiske og militære fora».

NATO feiret seg selv og 70 år med samarbeid i London i desember 2019. London-erklæringen viser med all tydelighet alliansens fortsatte betydning for europeisk og transatlantisk sikkerhet, både med hensyn til alliansens ansvar for å beskytte medlemslandenes territorielle suverenitet, i tillegg til beskyttelse av alliansens frihet og felles verdigrunnlag. Solidaritet, felleskap og samhold understrekes og fremheves som kjerneverdier.

NATO har siden 2014 vært inne i en omfattende omstilling for å gjøre alliansen bedre rustet til å møte en endret og mer krevende sikkerhetssituasjon. Det har blant annet medført at innsatsen for sivil beredskap i det kollektive forsvaret styrkes. På toppmøtet i Warszawa 2016 forpliktet medlemslandene seg til å styrke den nasjonale sivile beredskapen. NATO vedtok syv grunnleggende forventninger til motstandsdyktighet i kritiske samfunnsfunksjoner (Seven Baseline Requirements), som beskrevet i punkt 6.3.2. NATOs Civil Emergency Planning Committee (CEPC) har gjennomført en foreløpig revisjon av de syv grunnleggende forventningene, der tiltak i lys av foreløpige lærdommer fra covid-19 pandemien inngår. Norge har i mange år arbeidet med å styrke sikkerheten i kritiske samfunnsfunksjoner, og bidrar aktivt til å drive frem dette i NATO. Det norske sivil-militære samarbeidet og ordninger innen totalforsvaret fremmes som et godt eksempel i NATO. Nasjonalt beredskapssystem (NBS) som består av Sivilt beredskapssystem (SBS) og Beredskapssystem for forsvarssektoren (BFF), er bygget opp etter strukturen i NATOs krisehåndteringssystem, NATOs Crisis Response System (NCRS), jf. kapittel 6. Planverket er gjenstand for årlige revisjoner.

CEPC ivaretar NATOs arbeid med sivil beredskap og beredskapsplanlegging. I forbindelse med organisatoriske endringer i NATO i 2018, ble strukturen for det sivile beredskapsarbeidet endret. Også CEPCs viktige arbeidsgrupper er under omstilling for å i større grad å tilpasse strukturen til NATOs syv grunnleggende forventninger, og det utviklingsarbeidet som pågår på disse områdene. Knyttet til NATOs interne omstilling, er det fra stabens side vist stor interesse for det arbeidet som gjøres fra norsk side relatert til Totalforsvarsprogrammet og de samarbeidsrelasjoner som er etablert i den sammenheng. Norge har ved flere anledninger bidratt med presentasjon av vårt totalforsvarskonsept samt våre erfaringer i denne sammenheng, noe som vil være aktuelt også i vårt videre engasjement.

Norge vil fortsette å bidra til det sivile beredskapsarbeidet i NATO, årlig oppdatere og harmonisere nasjonalt beredskapsplanverk med NATO og bidra med sivil ekspertise fra både offentlig og privat sektor.

For Norge er det sivile beredskapssamarbeidet med våre nordiske land viktig også innenfor rammen av NATO. Regjeringen vektlegger derfor videreutvikling av den politiske dialogen, og det praktiske sivil-militære beredskapssamarbeidet i Norden innenfor denne rammen.

14.2.1 NATOs innhenting av informasjon om militære og sivile kapasiteter som en del av NATOs forsvarsplanlegging

Forsvarsevnen i NATOs medlemsland søkes harmonisert gjennom NATOs forsvarsplanleggingsprosess – NATO Defence Planning Process (NDPP). Målsettingen med NDPP er å etablere et rammeverk hvor nasjonale og alliansens forsvarsplanleggingsaktiviteter kan harmoniseres for å oppfylle vedtatte ambisjoner og målsettinger på en mest mulig effektiv måte.

Som ledd i NDPP gjennomfører NATO hvert annet år Defence Planning Capability Survey (DPCS), som er NATOs primære verktøy for systematisk innhenting av informasjon om militære og sivile kapasiteter i alliansen. NATOs syv grunnleggende forventninger utgjør fundamentet for informasjon om medlemslandenes sivile kapasiteter i undersøkelsen. DPCS danner grunnlaget for NATOs rapport, «State of Civil Preparedness», herunder landkapitlet for Norge, samt vurdering av status i alliansen som helhet. NATOs konklusjon i 2017, viste at Norge har en robust tilnærming til sivil beredskap og at implementeringen av NATOs syv grunnleggende forventninger har god fremdrift. I tråd med alliansens planprosess startet NATO innhenting av oppdatert informasjon i 2019. Dette vil gi NATO tilbakemelding på om Norge har fulgt opp områdene med forbedringspotensial og videreutviklet områdene vi fikk positiv respons på i forrige runde. På grunn av koronapandemien vil endelig versjon av State of Civil Preparedness bli presentert på forsvarsministermøtet høsten 2020.

14.2.2 NATOs cybererklæring

NATOs stats- og regjeringssjefer sluttet seg til en felles cybererklæring (Cyber Defence Pledge) under NATO-toppmøtet sommeren 2016. For NATO og medlemslandene er det viktig å arbeide for økt digital sikkerhet på tvers av sektorer i samfunnet og mellom land. I 2016 signerte Norge en revidert samarbeidsavtale med NATO om beskyttelse mot digitale trusler. Avtalen sikrer informasjonsdeling mellom partene, noe som øker både Norges og NATOs evne til å verne IKT-systemer mot digitale angrep. Norge følger opp de forpliktelsene som ligger i cybererklæringen og rapporterer årlig til NATO.

Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet samarbeider med Forsvarsdepartementet i utviklingen av NATOs politikk på cyberfeltet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet bidrar i NATOs arbeid med 5G-sikkerhet. Norge fikk i 2019 en fast representant ved det NATO-akkrediterte senteret CCDCOE (Cooperative Cyber Defence Centre of Excellence) i Estland. Senteret har siden 2008 hatt fokus på forskning og utvikling innen digital sikkerhet. Medlemskapet forvaltes av Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet i fellesskap.

14.3 EUs samfunnssikkerhetsarbeid

EU har et omfattende samarbeid innenfor samfunnssikkerhet, krisehåndtering og beredskap. EU ser i økende grad til samfunnssikkerhet som en integrert del av arbeidet med å øke den indre sikkerheten i Europa. Norge deltar i dette samarbeidet både gjennom EØS-avtalen og bilateralt med flere land.

EUs ordning for sivil beredskap

Norge deltar i EUs ordning for sivil beredskap. Hensikten med ordningen er å tilrettelegge for et bredt samarbeid i Europa innen samfunnssikkerhet og beredskap, og er det viktigste instrumentet i EØS-området for sivil katastrofeinnsats og for annet samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid. For Norge representerer ordningen et viktig sikkerhetsnett. I tilfelle det inntreffer en hendelse i Norge som overgår nasjonale kapasiteter, kan norske myndigheter be om bistand fra EU.

Norge har nytt godt av ordningen i forbindelse med håndteringen av koronapandemien. Særlig har deltakelse i ordningen vært verdifull i forbindelse med arbeidet med hjemhenting av norske borgere, men også som politisk inngang til en rekke møtearenaer. I forbindelse med covid-19 pandemien, pågår også vaksinesamarbeid og anskaffelse av lagerhold av legemidler. Norge kan også bidra med bistand til andre land gjennom dette samarbeidet, og Norge stiller blant annet det norske Emergency Medical Team (NOR EMT) til disposisjon. NOR EMT har vært i nasjonal innsats to ganger, under meslingutbruddet i Samoa i desember 2019, og sist til Bergamo i Italia i april 2020. I september reiste teamet til Moria-leiren på Lesvos for å bistå etter brannen. For nærmere beskrivelse av NOR EMT vises det til Prop. 1 S (2020–2021) for Helse- og omsorgsdepartementet. Ordningen gir i tillegg muligheter for å finansiere øvelser og prosjekter, utdanne norsk personell, utveksle kompetanse og erfaringer samt at det gir tilgang på relevante situasjonsanalyser og informasjonsprodukter.

Samarbeidet i EU på dette feltet er i kontinuerlig utvikling, og i mars 2019 vedtok EU endringer i ordningen. De viktigste endringene er en styrking av den sivile beredskapsreserven, opprettelsen av rescEU, og en styrking av det forebyggende arbeidet i deltakerstatene.

Den sivile beredskapsreserven er en reserve av ressurser i form av innsatskapasiteter og moduler, beredskapsressurser og eksperter, som er ment å kunne bistå andre stater ved en krise. Den norske Emergency Medical Team inngår i denne reserven, foreløpig som pilot. Endringen i 2019 innebærer dels forenklinger i bruken av beredskapsreserven, samt at de tilgjengelige kapasitetene vil kunne motta en høyere grad av kostnadsdekning til tilpasning, reparasjon og operativ drift.

RescEU er en ytterligere reserve av ressurser som kan anvendes ved kriser i medlemsstatene når nasjonale kapasiteter og den sivile beredskapsreserven ikke strekker til. Eksempler på hvilke ressurser som skal ligge i rescEU er skogbrannhelikopter, skogbrannfly og luftambulanse for høysmittepasienter.

I tillegg til en styrking av den sivile beredskapsreserven og opprettelsen av rescEU, er forebygging gitt en sentral plass. Det presiseres i endringsbeslutningen at forebyggingsområdet har behov for ytterligere innsats hvor sentrale tiltak er videreutvikling av nasjonale og regionale risikovurderinger, risikohåndteringsevne, samt planlegging og håndtering av risiko.

Stortinget ga i juni 2019 tilslutning til at endringene i EUs ordning for sivil beredskap også tas inn i EØS-avtalen, og endringene er dermed også gjeldende for Norge1.

Tyskland har formannskapet i EU høsten 2020, og har satt krisehåndtering som en prioritert satsing. Det er sannsynlig at ordningen vil videreutvikles som følge av erfaringer fra håndteringen av koronapandemien.

Beslutning om deltakelse i EUs ordning for sivil beredskap i 2021–2027 tas samtidig med endelig beslutning om norsk deltakelse i EUs programmer i perioden 2021–2027, etter at EUs langtidsbudsjett er vedtatt.

Digital sikkerhet

Tiltakene for å styrke EUs motstandskraft («cyber resilience») og bygge kapasiteter på nasjonalt og overnasjonalt nivå, har utgjort kjernen i EUs cybersikkerhetsstrategi siden 2013.

EUs cybersikkerhetsbyrå, ENISA, skal legge til rette for fellesskapets og medlemsstatenes, inkludert næringslivets, evne til å forebygge, håndtere og løse problemer som gjelder cybersikkerhetsområdet. Beskyttelse av kritisk IKT-infrastruktur er et av hovedsatsingsområdene til ENISA. Særlig har gjennomføringen av NIS-direktivet styrket ENISA ved at de har fått tildelt rollen som faglig knutepunkt for det nettverket av nasjonale fagmyndigheter som direktivet etablerer.

Fristen for å revidere NIS-direktivet er i 2021, og Kommisjonen vil vurdere behovene for nye tiltak basert på endringer i trusselbildet og erfaringer fra implementeringen av NIS-direktivet så langt. Dette kan innebære en ytterligere harmonisering av sikkerhets- og varslingskrav, og identifisering av operatører av essensielle tjenester. Videre kan det bli aktuelt å utvide sektorene som omfattes av felles EU-regler.

I tillegg styrker EU-forordningen Cybersecurity Act ENISAs mandat. Gjennom denne forordningen etableres det også et felleseuropeisk rammeverk for sikkerhetssertifisering av IKT-produkter, tjenester og prosesser. ENISA er tiltenkt en stadig større rolle i EU-samarbeidet, og norsk deltakelse i ENISA blir derfor stadig viktigere. Se punkt 8.4.1 og 8.4.2 for nærmere beskrivelse av NIS-direktivet og Cybersecurity Act.

Når det gjelder ny teknologi som vil utgjøre kritisk infrastruktur, vil arbeidet med en felles EU-tilnærming til 5G-sikkerhet, dra veksel på flere EUs instrumenter, herunder NIS-direktivet, Cybersecurity Act, ekomkodeksen og anbefalingen om 5G sikkerhet, for å adressere de relevante utfordringene.

14.4 Nordisk samarbeid

Det nordiske samarbeidet innen samfunnssikkerhet er preget av tett dialog om spørsmål knyttet til nordisk sikkerhet, Nordens nærområder og europeiske og globale problemstillinger. Landene deler ofte vurderinger av felles utfordringer og hvordan de bør håndteres, og det pågår et utstrakt samarbeid for styrket samfunnssikkerhet. De nordiske landene har et felles ønske om å bidra til NATO, EU, FN og nærområdene våre. Gjennom Haga-samarbeidet (se boks 14.1), som er et politisk initiert samarbeid om samfunnssikkerhet fra 2009, legges det til rette for at de nordiske landene i størst mulig grad har koordinerte posisjoner for å påvirke disse organisasjonene.

Et stadig tettere og mer omfattende arbeid innenfor EUs ordning for sivil beredskap tilrettelegger for å styrke det nordiske samarbeidet ved å trekke veksler på EUs støtte- og finansieringsordninger.

Det nordiske Haga-samarbeidet er i kontinuerlig utvikling. Det felles overordnede målet er å styrke de nordiske lands evner til å forebygge og redusere konsekvenser av større ulykker, natur- og menneskeskapte katastrofer, samt andre samfunnskriser innen beredskapsområdet. Arbeidet er i overensstemmelse med den nordiske solidaritetserklæringen fra 2011. Norge hadde formannskapet i Haga i 2019. Med bakgrunn i et nytt og endret trusselbilde og klimaendringer som bidrar til mer ekstremvær også i Norden, ble de nordiske ministrene i Oslo-konklusjonene 2019 enige om videre utvikling av samarbeidet på følgende tre områder: Nordisk skogbrann-/naturbrannsamarbeid, Nordisk samarbeid om CBRN og Nordisk samarbeid om nødkommunikasjon.

I tillegg til de tre overnevnte områdene, ble de nordiske ministre enige om å rette oppmerksomheten mot en rekke andre fremtidige områder som har betydning for beredskapsarbeidet generelt, og som vil være relevante å ta med i det løpende arbeidet, også når det gjelder deling av kunnskap og erfaringer innen Haga-samarbeidet. Dette gjelder spesifikt sivilt-militært samarbeid, hybride aktiviteter og nordområdenes betydning.

I den årlige stortingsmeldingen om Nordisk samarbeid er Haga-samarbeidet, Oslo-konklusjonene 2019 og utviklingsplanen for Haga-samarbeidet 2019–2021 belyst.

Det nordiske forsvarssamarbeidet

De siste årene har de nordiske landene styrket sitt forsvarssamarbeid og utvidet samarbeidet om totalforsvar, beredskap og kriseplanlegging. Det eksisterende nordiske forsvarssamarbeidet innenfor NORDEFCO, tjener som en modell for nordisk politisk og militært samarbeid.

I 2018 ble ny visjon for NORDEFCO frem mot 2025 vedtatt. Visjonen slår fast at de nordiske landene skal jobbe mot å kunne samarbeide i «fred, krise og konflikt». Visjonen har en tilhørende handlingsplan med 16 konkrete mål som omfatter flere mulige samarbeidsområder blant annet totalforsvar, sivilt-militært samarbeid og motstandsdyktighet mot sammensatte trusler. Gjennom det etablerte nordiske samarbeidet på forsvarssiden i NORDEFCO, vurderes det også å styrke det sivil-militære samarbeidet. I Oslo-konklusjonene 2019 er sivilt-militært samarbeid fremmet som et av områdene for fremtidig samarbeid.

14.5 Samarbeidet i FN

FN har en nøkkelrolle i koordineringen av humanitær respons til naturkatastrofer og ved komplekse kriser. Det er hovedsakelig FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) som koordinerer dette arbeidet. En vellykket humanitær respons fordrer et tett samarbeid mellom FN-organisasjonene, andre internasjonale organisasjoner, herunder særlig EU, frivillige organisasjoner, militære aktører og nasjonale myndigheter. Regjeringen har som overordnet mål å støtte FNs koordinerende rolle i humanitære kriser for å sikre en effektiv respons. Samarbeidet mellom FN og EU innenfor katastroferespons øker stadig i omfang. For å unngå duplisering av systemer og kapasiteter har det vært viktig med en tydelig ansvarsfordeling mellom disse to organisasjonene, noe Norge har støttet.

Medlemslandene i FN vedtok i 2015 et globalt rammeverk for katastrofeforebygging, Sendai Framework for Disaster Risk Reduction 2015– 2030, noe Norge også har sluttet seg til og forpliktet seg til å følge opp. Det overordnede målet for Sendai-rammeverket er å forebygge og redusere risiko. Rammeverket skal fremme samfunnssikkerhet lokalt, nasjonalt, og internasjonalt gjennom tverrsektorielt samarbeid, og operasjonalisert gjennom syv delmål:

• redusere dødelighet ved hendelser og katastrofer innen 2030.

• redusere antall berørte mennesker ved hendelser og katastrofer globalt innen 2030.

• redusere økonomiske tap som følge av uønskede hendelser som andel av brutto nasjonalprodukt innen 2030.

• redusere bortfall av kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner, herunder utdanning og helse, innen 2030.

• øke antall land som har nasjonale og lokale strategier for samfunnssikkerhet innen 2020.

• øke internasjonalt utviklingssamarbeid gjennom formålstjenlig og bærekraftig bistand som støtter opp om landenes egne planer for implementering av dette rammeverket innen 2030.

• styrke systemer for (tidlig) varsling og risikoinformasjon til befolkningen innen 2030.

Arbeidet koordineres av FNs kontor for katastrofeforebygging (UNDRR). Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er nasjonalt kontaktpunkt for Sendai-rammeverket, og koordinerer den nasjonale oppfølgingen.

FNs mål for bærekraftig utvikling fram mot 2030 ble vedtatt før Sendai Rammeverket (høsten 2015). Bærekraftsmålene ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng, og kan fungere som et veikart når det gjelder kobling av initiativ som kommer fra ulike FN organisasjoner, herunder Sendai rammeverket for katastrofeforebygging. Det er derfor synergi mellom de to virkemidlene for bærekraftsmål og katastrofeforebygging. Fra FNs side er det uttalt at Sendai rammeverket vil kunne bidra til å komplettere overvåkningen av noen av bærekraftsmålene. Det gjelder særlig målene knyttet til utrydding av fattigdom, bærekraftige, trygge og motstandsdyktige byer/bosettinger samt å stoppe klimaendringer og bekjempe konsekvensene av disse.

Statenes eget arbeid med risikostyring og vurderinger av fremtidige risikoforhold, gir forutsigbarhet med hensyn til hva som må sikres og hvordan det kan gjøres. Dette er noe som har direkte virkning på befolkningens levekår. Det er derfor viktig at norske etater og institusjoner som deltar i ulike FN fora/arenaer bidrar aktivt til å se sammenhengene mellom de ulike initiativ som tas, og å tydeliggjøre gevinstene for det enkelte land. Særlig viktig er arbeidet med veiledninger for å forstå slike sammenhenger og at det arbeides på tvers av de ulike sektorene som har ansvar innen disse to områdene (bærekraftsmål og katastrofeforebygging).

Norge blir medlem av FNs sikkerhetsråd i perioden 2021–2022. Justis- og beredskapsdepartementet vil særlig måtte håndtere spørsmål som gjelder de mest alvorlige truslene mot internasjonal sikkerhet. Det gjelder blant annet trusler fra radikalisering og voldelig ekstremisme, inkludert terror, samt kvinner, fred og sikkerhet, og klima og sikkerhet. FNs fredsoperasjoner står også høyt på agendaen.

14.6 Annet internasjonalt samarbeid

Norge deltar i en rekke forum og organisasjoner for internasjonalt samarbeid som er relevante for arbeidet med samfunnssikkerheten. En oversikt over en rekke internasjonale fora finnes i Meld. St. 27 (2018–2019) Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid, jf. Innst. 145 S (2019–2020).

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) er et samarbeidsforum for økonomiske og sosiale spørsmål. «OECD – High Level Risk Forum» ble etablert i 2011, og Justis- og beredskapsdepartementet deltar i dette forumet. Dette er en arena hvor medlemslandene og representanter fra private og offentlige virksomheter møtes. Hensikten er å dele erfaringer og se på løsninger som kan bidra til et tryggere og mer motstandsdyktig samfunn.

Digital sikkerhet inngår som et sentralt element i det å bygge tillit til den digitale økonomien. OECDs Directorate for Science, Technology and Innovation (DSTI) har over flere tiår arbeidet målrettet med å utvikle retningslinjer for å sikre at sikkerhet og personvern fremmer økonomisk og sosial velstand i en åpen og sammenkoblet digital verden. Kommunal- og moderniseringsdepartementet deltar aktivt i dette arbeidet gjennom deltakelse i OECDs Committee on Digital Economy Policy (CDEP) med tilhørende arbeidsgrupper for henholdsvis personvern og digital sikkerhet. En oversikt over OECDs arbeid på dette området fremgår av OECDs tverrsektorielle prosjekt Going Digital. Making the transformation work for growth and well-being.2

EØS-midlene (2014–2021)

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Forebygging og beredskap mot katastrofer er ett av de prioriterte programområdene i inneværende periode. Gjennom programmet er det etablert prosjekter som vil bidra til forbedret motstandsdyktighet (resiliens) ved katastrofer. Det er satt i gang arbeid innen beredskap knyttet til søk- og redning og CBRNE-hendelser. Programmet skal også fremme integrering av samfunnssikkerhetshensyn i investeringer og samfunnsplanlegging, basert på nasjonale og lokale analyser av risiko og sårbarhet.

EØS-midlene på dette området vil også bidra til å styrke landenes eget arbeid med å oppfylle internasjonale forpliktelser innen forebygging av og beredskap mot katastrofer. Her vil bilateralt samarbeid og synergier mellom arbeidet i mottakerlandene være verdifullt for norske myndigheter.

I arbeidet med EØS-midlene er det et mål for regjeringen å få til god erfaringsutveksling, læring og nettverksbygging mellom lokale, regionale og nasjonale aktører i Norge med relevante aktører i mottakerlandene. Deltakelse i arbeidet under EØS-midlene er nyttige og gir viktige bidrag til styrket kompetanse og beredskap ved katastrofer også i Norge.

15 Økonomiske og administrative konsekvenser

Vesentlige deler av samfunnssikkerhetsarbeidet skjer i hver enkelt sektor, basert på relevant sektorlovgivning samt spesifikke krav til departementenes samfunnssikkerhetsarbeid. Arbeidet skal være en integrert del av den ordinære styringen. Hvis risiko- og sårbarhetsbildet endrer seg, er det viktig at tiltakene og virkemiddelapparatet justeres deretter. Endring i virkemiddelbruk, og ulike tiltak vil i utgangspunktet dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer. Regjeringen har en ambisjon om å styrke samfunnssikkerhetsarbeidet på flere sentrale områder. I meldingen vises det til en rekke tiltak. Eventuelle utgifter som går ut over gjeldende budsjettrammer, vil regjeringen komme tilbake til i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.

15.1 Store tiltak som allerede er igangsatt

Bedre redningshelikopterberedskap

I forbindelse med Stortingets behandling av Prop. 101 S (2014–2015) Endringer i statsbudsjettet 2015 under Justis- og beredskapsdepartementet (redusert kostnadsramme for anskaffelse av nye redningshelikoptre mv.), jf. Innst. 267 S (2014–2015), ble kostnadsrammen for anskaffelse av nye redningshelikoptre mv. satt til 14,045 mrd. kroner inkl. mva. Foreløpige beregninger tilsier at denne kan bli overskredet, jf. Prop. 24 S (2019–2020) Endringar i statsbudsjettet 2019 under Justis- og beredskapsdepartementet. Justis- og beredskapsdepartementet planlegger å fremme forslag om ny kostnadsramme og vil komme tilbake til saken på egnet måte, jf. Prop. 1 S (2020–2021) for Justis- og beredskapsdepartementet.

Et sikrere Nødnett

Nødnett var landsdekkende i september 2015. Nødnettprosjektet har i sum kostet nærmere 6 mrd. 2017-kroner og utgjør en svært stor satsing på økt samfunnssikkerhet. I statsbudsjettet for 2020 ble det bevilget 40 mill. kroner til sikringstiltak og logisk sikring i Nødnett. Midlene videreføres i 2021, jf. Prop. 1 S (2020–2021) for Justis- og beredskapsdepartementet.

Økte bevilginger til politiet styrker beredskapen

Etter at regjeringen tiltrådte i 2013 har driftsbudsjettet til politiet økt med 3,3 mrd. kroner. Dette har blant annet lagt grunnlaget for en kraftig oppbemanning i politiet. I tillegg er det bevilget midler til større investeringer som beredskapssenteret, tre politihelikoptre og objektsikring. I Prop. 1 S (2020–2021) for Justis- og beredskapsdepartementet foreslår regjeringen en ytterligere betydelig økning i driftsbudsjettet til politiet, slik at den totale økningen på driftsbudsjettet i regjeringsperioden vil være 4 mrd. kroner. Regjeringen vil legge enda bedre til rette for at alle politidistriktene kan forbedre den lokale beredskapen. I Prop. 1 S (2020–2021) for Justis- og beredskapsdepartementet legger regjeringen derfor frem forslag om å øke bevilgningen med 26 mill. kroner slik at anslagsvis 500 innsatspersonell i politidistriktene årlig får økt mulighet til å trene ved politiets nasjonale beredskapssenter. Regjeringen foreslår videre å øke bevilgningen til politiet med 478 mill. kroner i 2021, for å styrke nærværet i politidistriktene. Økningen tilsvarer en videreføring av de 400 midlertidige politistillingene som ble opprettet i forbindelse med virusutbruddet.

15.2 Øvrige tiltak

Økt kapasitet til analyse og avdekking av alvorlige angrep mot digital infrastruktur

Oppfølgingen av langtidsplanen for forsvarssektoren 2017–2020 innebærer blant annet at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) for 2020 ble styrket med 5,4 mill. kroner for å øke kapasiteten innen analyse og avdekking av alvorlige angrep mot digital infrastruktur.

Effektivisering av saksbehandlingen av sikkerhetsklareringsprosessen

NSM ble i 2020 styrket med ytterligere 20 mill. kroner for å digitalisere tjenesteleveranser og effektivisere saksbehandlingen i sikkerhetsklareringsprosessen, samt etablere samhandlingssystemer for aktører i det forebyggende sikkerhetsarbeidet. Regjeringen foreslår å videreføre denne styrkingen på 20 mill. kroner i 2021.

Regjeringen foreslår videre å øke den årlige bevilgningen til Sivil klareringsmyndighet (SKM) med 14,6 mill. kroner fra 2021. Dette skal sikre etatens evne til å håndtere en økning i oppgaver samtidig som forventningen som lå til grunn for opprettelse av direktoratet om økt kvalitet i saksbehandlingen, opprettholdes.

Styrking av brannutdanningen

Regjeringen vil styrke brannutdanningen gjennom å etablere en ny fagskole for brann- og redningspersonell ved Norges brannskole i Tjeldsund kommune. Det er behov for ny infrastruktur ved Norges brannskole før fagskolen kan starte opp. Regjeringen foreslår å bevilge 139,1 mill. kroner i 2021 til å starte bygging av nødvendig infrastruktur og videre etablering av ny fagskole, jf. Prop. 1 S (2020–2021) for Justis- og beredskapsdepartementet.

Mobilbasert befolkningsvarsling

Stortinget har etter forslag fra regjeringen bevilget 1,1 mill. kroner i statsbudsjettet for 2020 for å utrede et system for mobilbasert befolkningsvarsling. Når utredningen er behandlet vil Regjeringen gjøre en vurdering av om saken skal fremmes i de årlige budsjettprosessene.

HF-dekning

For å styrke beredskapen og ivareta Norges redningsansvar ble det i statsbudsjettet for 2020 bevilget 6 mill. kroner til å etablere en forbedret høy frekvent radiodekning (HF-dekning) i nordområdene, inkludert Svalbard. Dekningen gir mulighet for toveis talekommunikasjon mellom nødstedte og redningsressurser. Dette styrker forutsetningene for en effektiv redningsinnsats. Arbeidet med å etablere forbedret HF-dekning vil være ferdig i løpet av 2020. Se nærmere omtale av HF-dekning og redningsberedskap i nordområdene i kapittel 11.

Økt sjøredningsberedskap i Finnmark

Regjeringen foreslår å øke det årlige tilskuddet til Redningsselskapet med 15 mill. kroner fra 2021 slik at det kan bli stasjonert en redningsskøyte med fast bemannet mannskap i Vardø. En slik stasjonering vil styrke slepebåtberedskapen og sjøredningstjenesten rundt Varangerhalvøya med lokalkunnskap, nærhet og raskere responstid, og det vil samlet gi økt trygghet for fiskere og kystbefolkning i Finnmark, jf. Prop. 1 S (2020–2021) for Justis- og beredskapsdepartementet.

Skredsikring i Longyearbyen

For 2019 og 2020 ble det til sammen bevilget 71,2 mill. kroner til skredsikring i Longyearbyen over svalbardbudsjettet. Regjeringen foreslo i Prop. 127 S (2019-2020) å øke Svalbardbudsjettet med 10 mill. kroner for å forsere arbeidet med skredsikring av området under Sukkertoppen. Regjeringen foreslo videre en bestillingsfullmakt på inntil 60 mill. kroner over Svalbardbudsjettet med samme formål. Stortinget sluttet seg til forslaget, jf. Innst. 360 S (2019–2020).

I Prop. 1 S (2020-2021) Svalbardbudsjettet foreslår regjeringen å bevilge 61,1 mill. kroner til skredsikring i Longyearbyen, blant annet som utbetaling av bestillingsfullmakten fra Prop. 127 S. Skredsikringen er blitt dyrere enn først antatt, blant annet på grunn av ny kunnskap om temperaturendringer og permafrostens dybde. Med dette forslaget vil samlede bevilgninger til skredsikring av området under Sukkertoppen i Longyearbyen være 140 mill. kroner. Arbeidet ble påbegynt i 2019 og er ventet ferdigstilt i 2022.

Økt beredskap rundt Svalbard med utvidet seilingssesong for Polarsyssel

Tjenestefartøyet til sysselmannen, M/S «Polarsyssel», ble tatt i bruk i 2014 og er en sentral ressurs i rednings- og beredskapssammenheng ved blant annet fare for skipsforlis, grunnstøting, oljeutslipp, personskader m.m. I 2016 ble sesongen skipet seilet utvidet fra seks til ni måneder i året. I revidert nasjonalbudsjett 2019 ble sesongen for M/S «Polarsyssel» utvidet fra ni til ti måneder. Bevilgningen på Svalbardbudsjettet er økt med 5 mill. kroner i 2020 for å gjøre utvidelsen av seilingssesongen fra ni til ti måneder i året permanent. I svalbardbudsjettet for 2020 ble seilingssesongen i 2020 forlenget til 12 måneder.

Deltakelse i EUs ordning for sivil beredskap

Internasjonalt samarbeid er viktig for norsk beredskap, og EUs ordning for sivil beredskap er det viktigste sivile beredskapssamarbeidet i Europa. For Norge representerer deltakelse i ordningen et sikkerhetsnett dersom en større hendelse inntreffer. Koronapandemien er et godt eksempel, se nærmere omtale i kapittel 14.3. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2021 å øke bevilgningen til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) med 37,2 mill. kroner til deltakelse i EUs ordning for sivil beredskap (UCPM) i 2021–2027. Det tas forbehold om at endelig beslutning om norsk deltakelse i EUs programmer i perioden 2021–2027 blir tatt etter at EUs langtidsbudsjett er vedtatt.