4 Næringsgrunnlag i samiske områder

Regjeringen og Sametinget er enige om at en bred næringssammensetning og et større mangfold av arbeidsplasser gir et godt grunnlag for omstilling og økt verdiskaping. Primærnæringer som reindrift, fiske og utmarksnæringer er aktive språkbærere, og er sentrale for det samiske språks eksistens i samiske samfunn. Et variert næringsliv, bestående av et vidt spekter av virksomheter, er en viktig forutsetning for levende samiske lokalsamfunn. Flere yrkesvalg vil kunne lokke unge tilbake til sine samiske hjemkommuner.

4.1 Reindrift

I Granavolden-erklæringen slår regjeringen fast at:

«Den samiske reindriften er en viktig kulturbærer for det samiske folk. Grunnlaget for dette sikres gjennom en bærekraftig og dyrevelferdsmessig forsvarlig bruk av beiteområdene. Derfor vil regjeringen i samarbeid med reindriftsnæringen legge til rette for en økologisk bærekraftig reindriftsnæring. Næringen må fortsette markedsorienteringen.»

Reindriften er en urfolksnæring og kulturbærer som bidrar med verdiskapning i form av reinkjøttproduksjon, produksjon av tradisjonelt håndverk og design, kulturformidling, m.m. Reindriften utnytter naturressurser som få andre kan utnytte.

Boks 4.1 Rørosrein

Rørosrein er en sørsamisk familiedrevet foredlings- og opplevelsesbedrift som har vunnet flere priser for virksomheten sin. Ved siden av å drive tradisjonell reindrift, har familien etablert en egen foredlingsbedrift hvor kjøttet bearbeides med mål om å kunne tilby best mulig kvalitet og naturlige, rene smaker. I tillegg til kjøttproduksjon formidler Rørosrein sørsamisk kultur til besøkende i regionen, og tilbyr også turer med kjørerein.

«En smak av evighet» er bedriftens motto, og viser til at de bruker kunnskap fra tusenårig tradisjon i all sin verdiskapning. I det ligger også god forvaltning av natur og miljø. Rørosrein vant Innovasjon Norges bedriftstutviklingspris for Sør-Trøndelag i 2018, og har tidligere vunnet flere priser for kjøttproduksjonen sin, som består av både rene råvarer og bearbeidede produkter. Rørosrein har gode nettsider som blant annet inneholder oppskrifter på delikate retter med reinkjøtt.

Rørosrein har blitt en solid aktør som mat- og opplevelsesbedrift i Rørosregionen. Bedriften har en bevisst strategi om å formidle sørsamisk historie, kultur og tradisjon. Besøkende på familiens gård får lære om reindrifta før og nå, sørsamisk språk, sløyd, mattradisjoner og kulturen ellers. Rørosrein ble også kjent gjennom NRK-serien «Åtte årstider» i 2012.

Foto: Tom Gustavsen

Reindriftsnæringen er en liten næring i norsk målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har næringen en svært stor betydning for økonomi, sysselsetting og kultur. I Norge foregår reindriften i 135 kommuner, og nesten 40 prosent av Norges areal er reinbeiteområde. Per 2020 er det ca. 2 500 personer som har rein i eget reinmerke. Reinmerke er en tradisjonell snittform i reinens øre, unikt for hver reineier. Mange får sitt eget reinmerke som barn. Videre har antall siidaandeler holdt seg stabilt på rundt 530–550 andeler de siste årene. Om lag 75 prosent av reindriften foregår i Finnmark som er det største reindriftsområde i Norge.

De reindriftspolitiske virkemidlene er i all hovedsak reindriftsloven og reindriftsavtalen. Formålet med reindriftsloven er å legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv og samfunnet ellers. For å nå disse målene skal loven gi grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften. Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv i samsvar med Grunnlovens § 108 og folkerettens regler om urbefolkning og minoriteter. Loven skal videre bidra til sikring av reindriftsarealene i det samiske reinbeiteområdet som reindriftens viktigste ressursgrunnlag.

Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. I forhandlingene om reindriftsavtalen drøftes de sentrale økonomiske spørsmålene som knytter seg til utviklingen i næringen. Her fastsettes retningslinjene for bruken av de økonomiske virkemidlene – blant annet ut fra reindriftslovens intensjon og bestemmelser, og ut fra de behov og utfordringer næringen til enhver tid står overfor.

Årlig legger Økonomisk utvalg for reindrift fram rapporten Totalregnskap for reindriftsnæringen. Rapporten viser økonomiutviklingen i reindriften og skal være et utgangspunkt for forhandlingene mellom staten, ved Landbruks- og matdepartementet, og reindriftsnæringen, ved Norske Reindriftsamers Landsforbund, om en næringsavtale for reindriften.

Grunnlaget for reindriftspolitikken er Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter og Stortingets behandling av denne. I tillegg behandler Stortinget reindriftspolitikken to ganger i året; ved den årlige reindriftsavtaleproposisjonen og ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Ved Stortingets behandling har det de siste årene vært bred politisk enighet om den dreining man har hatt i virkemidlene de senere årene, med vektlegging av næringsretting og tilrettelegging for dem som har reindrift som hovedvirksomhet.

Inntektene fra reindriften kommer i hovedsak fra salg av kjøtt. Markedet for reinsdyrkjøtt har gjennom flere år vært i en positiv utvikling, og prisen til reineier har økt betraktelig siden 2012.

Regjeringen har som målsetting å redusere offentlige overføringer, og å øke omstillingen slik at næringer i økt grad greier å skaffe seg inntekt gjennom produksjon og verdiskapning.

Regjeringen har gjort betydelige endringer som gir reindriftsnæringen bedre rammebetingelser. Regjeringen har innført avgiftsfritak ved kjøp av driftsmidler i reindriften. Fra og med 1. juli 2018 ble det gitt nye regler om fritak for engangsavgift og fradragsrett for merverdiavgift for snøscootere og ATV-er til bruk i reindriftsnæringen. Kjøretøy som brukes som driftsmidler i reindriftsnæringen får på denne måte en mer lik avgiftsbehandling som kjøretøy som benyttes som driftsmidler i landbruket.

I 2021 ble reindriftsfradraget økt til samme nivå som jordbruksfradraget. Det generelle fradraget er økt fra 63 500 kroner til 90 000 kroner, og det maksimale fradraget fra 166 400 kroner til 190 400 kroner. Satsen i fradraget er videreført uendret på 38 prosent. Dette innebærer en skattelettelse på om lag 1 mill. kroner i 2021. Samtidig ble lov om eiendomsskatt endret, slik at kommunen ikke lenger kan kreve eiendomsskatt for anlegg i reindriftsnæringen.

Regjeringen iverksatte tiltak for å redusere konsekvensene av de vanskelige beiteforholdene. Beitekrisen var tema under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2020/2021, og avtalepartene ble enige om å overføre 10 mill. kroner fra egenkapitalen i Reindriftens utviklingsfond til kriseberedskapsfondet. Midlene skulle dekke tilskudd til innkjøp av fôr. Fra april til juni vedtok Stortinget en bevilgning på 30 mill. kroner til kriseberedskapsfondet, slik at det totalt ble tilført 40 mill. kroner til kriseberedskapsfondet våren 2020. Det ble også åpnet for tilskudd til uttransport av fôr, og i Troms og Finnmark organiserte statsforvalteren transport av fôr med helikopter. Finnmarkseiendommen og Sametinget tildelte tilskudd til transportering av dyr på henholdsvis 2 mill. kroner og 1,75 mill. kroner.

For å avbøte noe på den vanskelige situasjonen ble Norske Reindriftssamers Landsforbund og Landbruks- og matdepartementet enige om å etablere et ekstraordinært tilskudd på 30 000 kroner til alle siidaandeler og reinlag som var tilskuddsberettiget i 2020. I tillegg ble det besluttet at kalveslaktetilskudd for driftsåret 2020/2021 blir gitt til alle dyr. De ekstraordinære tilskuddene blir dekket over reindriftsavtalen. Ordningene finansieres innenfor reindriftsavtalens ramme.

Dersom reindriften fortsatt skal ha et økonomisk grunnlag for heltidsutøvere, og samtidig styrke den familiebaserte reindriften, må man legge til rette for at reindriftsfamiliene kan drive med alternativ virksomhet i tilknytning til reindriften, for eksempel innenfor reiseliv, lærings- og omsorgsbaserte tjenester, videreforedling og lokalmat.

4.1.1 Press på reindriftsarealene

Å ta vare på nødvendige arealer for fremtidig produksjon og lønnsomhet er en av reindriftens største utfordringer. Under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2021/2022 var det rettet særskilt oppmerksomhet mot denne utfordringen. Avtalepartene (Landbruks- og matdepartementet og Norske Reindriftssamers Landsforbund) ble blant annet enige om å etablere et treårig pilotprosjekt for en rådgivningstjeneste i arealsaker i regi av Norske Reindriftssamers Landsforbund. Dette vil gi et sterkt kompetanse- og rådgivningsmiljø til stor nytte for næringen i arealsaker. I tillegg er forskningsprosjekter som skal gi mer kunnskap om arealinngrepets innvirkning, prioritert over reindriftens utviklingsfond. Det jobbes videre aktivt med å gi økt kunnskap og kompetanse i næringen om blant annet plan- og bygningsloven og å tilgjengeliggjøre dynamiske kart over reindriftens arealbruk. Fremover vil Landbruks- og matdepartementet sammen med Statistisk sentralbyrå se nærmere på hvordan man kan få bedre data for utvikling av reindriftens arealressurser, som kan benyttes sammen med reindriftens arealbrukskart.

Plan- og bygningsloven er den sentrale loven når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene. Det er viktig at de verktøyene som ligger i plan- og bygningsloven blir brukt for å bidra til at reindriften har tilgang på de arealer som er nødvendig for økt produksjon og lønnsomhet. Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i 2021 ferdigstilt en veileder for plan- og bygningsloven og reindrift. Veilederen synliggjør både hvordan reindriftsinteresser skal ivaretas i planleggingsprosesser og hvilke plikter og rettigheter reindriften har. Veilederen skal være et verktøy for alle aktører som er involvert i planleggingsprosesser som berører reindriftsområdene.

Søknader om konsesjon til energianlegg eller annen type utbygging som krever arealinngrep i reindriftsområder, må vurderes opp mot statens forpliktelser overfor samene som urfolk. Det skal legges til rette for at det kan gjennomføres konsultasjoner med de berørte reinbeitedistriktene/siidaene og andre med bruksrettigheter knyttet til reindrift både i meldings- og søknadsfasen av et energianlegg eller andre typer utbygging i reindriftsområder. Olje- og energidepartementet gjennomfører i tillegg konsultasjoner i klagesaker. Konsultasjoner med Sametinget skal samordnes med systemet for innsigelse i konsesjonssaker.1 Sametinget kan fremme innsigelser mot forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan i spørsmål som er av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse, jamfør plan- og bygningslovens § 5-4.

4.1.2 Bærekraftig reindrift

En arbeidsgruppe bestående av representanter fra Sametinget, Norske Reindriftsamers Landsforbund og Landbruks- og matdepartementet har utarbeidet et forslag til kriterier og indikatorer for målet om en økologisk, økonomisk og bærekraftig reindrift. Arbeidet er forankret i Meld. St. 32 (2016–2017). Arbeidsgruppen har utarbeidet kriterier og indikatorer som skal brukes i evalueringer av virkemiddelbruk, i departementets rapportering til Stortinget, og i departementets styringsdialog med underliggende virksomheter. Rapport om kriterier for bærekraftsmålene i reindriftspolitikken er sendt på høring til blant andre Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund, med høringsfrist 28. juni 2021. Landbruks- og matdepartementet legger opp til at valgte kriterier og indikatorer innarbeides i budsjettproposisjonen for 2022.

Reindriftsforvaltningen har over flere år jobbet målrettet for å redusere reintallet slik at dette kommer under bærekraftig antall på 210 600 dyr i vårflokk. Siden 2015 har reintallet totalt sett tilnærmet vært innenfor det fastsatte antallet. Reduksjon i reintall har medført at slaktevektene i flere reinbeitedistrikt har økt, noe som igjen har bidratt til økt inntjening på salg av reinkjøtt. Imidlertid er det fortsatt slik at flere reinbeitedistrikt har for lave slaktevekter. Det er derfor viktig at forvaltningen fortsatt har stor oppmerksomhet på et reintall som er økologisk bærekraftig og som legger til rette for god dyrevelferd.

Det er store regionale forskjeller når det gjelder utfordringene knyttet til reintall, og det er i all hovedsak reindriften i Finnmark som har utfordringer med å holde seg under det fastsatte reintallet på 148 800 rein. Øst-Finnmark var per 2020 under sitt fastsatte reintall, mens Vest-Finnmark ikke har vært under sitt fastsatte reintall siden 2015. Vest-Finnmark hadde et reintall på 78 909 i 2020, noe som var noe over fastsatt øvre reintall på 78 150 dyr.

4.1.3 Manglende svensk-norsk reinbeitekonvensjon

Reindriften opplever videre utfordringer knyttet til at det ikke foreligger noen konvensjon om grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige. 1972-konvensjonen opphørte å gjelde i 2005 og man har ikke fått på plass en ny konvensjon mellom de to landene. I denne uavklarte situasjonen er det nødvendig med tiltak både for å bedre forholdene for norsk reindrift, samtidig som det er behov for en effektiv og økologisk bærekraftig forvaltning av den reindriften som foregår fra svenske samebyer på norsk område. Landbruks- og matdepartementet har derfor iverksatt tiltak som bidrar til at svensk reindrift i Norge utøves i tråd med norsk lov. På den måten sikres også den norske reindriften tilfredsstillende og forutsigbare vilkår. I tillegg har norske myndigheter tatt initiativ overfor svenske myndigheter om å gjenoppta dialogen om den grenseoverskridende reindriften. Det er planlagt videre drøftelse med svenske myndigheter for veien videre for å legge til rette for en velordnet grenseoverskridende reindrift. Landbruks- og matdepartementet vil involvere Norske Reindriftsamers Landsforbund og Sametinget på egnet måte i det videre arbeidet.

4.1.4 Rovvilt

Tap til rovvilt en utfordring for reindriften. Noen få reinbeitedistrikt har over flere år fått erstattet opp mot halvparten av kalveproduksjonen som tap til rovvilt. Selv om staten yter full erstatning for tapene i samsvar med naturmangfoldloven, opplever samiske reindriftsutøvere at tapene har negative konsekvenser for den enkelte siidaandel og reindriftsfamilie som går ut over reglene i naturmangfoldloven om full erstatning. Rovviltforvaltningen skal fortsatt føre en politikk og planlegge og iverksette tiltak i samsvar med Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven, rovviltforlikene av 2004 og 2011 og flertallsvedtak om ulv av 2016. Statens forpliktelser overfor samene som urfolk, herunder Grunnloven § 108, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, skal også legges til grunn. Rovviltforvaltningen skal fortsatt søke å finne gode og balanserte løsninger som både ivaretar hensyn til beitenæringen og rovviltet, herunder lavest mulig tap av tamrein til rovvilt, hensynet til bestandsmålene og en tydelig soneforvaltning.

For samisk reindrift er det både snakk om materielle forpliktelser og forpliktelser til å sikre blant annet naturgrunnlaget for den samiske reindriften, samt prosessuelle forpliktelser som gjelder konsultasjoner og deltagelse i beslutninger som vil kunne påvirke samiske interesser direkte. Samiske interesser involveres gjennom konsultasjoner i saker på rovviltfeltet som kan påvirke samiske interesser direkte.

4.1.5 Klimaendringer gir store konsekvenser for reindriftsnæringen

Det er dokumentert at klimaendringenes påvirkninger på reindriften er omfattende. Basert på klimaframskrivningene, vil effekten av klimaendringene tilta sterkt fram mot år 2100. Dette som følge av blant annet temperaturstigning, mer nedbør og lengre vekstsesong. Behovet for tilpasning av næringen til et endret klima, og beskyttelse av reindriftens naturgrunnlag mot annen negativ påvirkning, er derfor sentralt.2

Beitekrisen gir indikasjoner på hvilke konsekvenser endringer i klima kan ha for reindriftsnæringen. Vinteren og våren 2020 opplevde reindriften en svært omfattende beitekrise, der 75 prosent av reindriften var rammet. Det ble erklært beitekrise i de fleste distrikter i Troms og Finnmark og Nordland, og det var vanskelige beiteforhold også i reinbeiteområdet Sør-Trøndelag/Hedmark. Våren kom svært sent, og det lå gjennomgående mye snø langt ut i juni måned i de fleste reinbeiteområdene. Reinlagene i Sør-Norge hadde også krevende driftsforhold, og da særlig i april og mai.

De ekstraordinære bevilgningene til innkjøp og uttransport av fôr, reduserte tapene på vinterbeite. Krisen har imidlertid gitt konsekvenser for produksjon og for næringens økonomi. Kalvetilgangen er redusert i samtlige reinbeiteområder. Det var en betydelig reduksjon i slakteuttaket i 2020. Sammenlignet med 2019 var det en reduksjon på i underkant av 40 prosent. Krisen satte mange reindriftsfamilier i en betydelig vanskelig økonomisk situasjon. I enkelte reinbeitedistrikt forventes det at beitekrisen vil kunne ha negative konsekvenser flere år frem i tid.

Krisen viste at det var et stort behov for strategier og tilpasninger og for beredskap for uforutsette hendelser. En arbeidsgruppe leverte i desember 2020 rapport 45/2020 om Gjennomgang av beitekrisen i reindriften. Rapporten foreslår en rekke tiltak som kan gjøre både forvaltning og næring bedre forberedt på framtidige kriser. Avtalepartene har hovedsakelig sluttet seg til rapportens anbefalinger og det er iverksatt konkrete tiltak for å følge opp disse anbefalingene. Framover vil det være viktig å bygge opp kriseberedskapsfondet, og avtalepartene er enige om å tilføre fondet 4,5 mill. kroner i 2022. Med disse tiltakene har man styrket beredskapen betydelig. Landbruks- og matdepartementet skal rapportere på gjennomføringen av tiltakene i proposisjonen til reindriftsavtalen 2022–2023.

4.1.6 Sametingets merknad

Reindriftsnæringen har en sterk kulturell og språklig betydning for det samiske samfunnet. Næringen er en av de eldste næringene i samiske lokalsamfunn, og er fortsatt næringsgrunnlag for mange familier. Tradisjonelt har samisk reindrift en nomadisk driftsform og baserer seg på siiddastallan, hvor større eller mindre samarbeidsgrupper utøver reindrift i fellesskap på bestemte arealer (siidaer). Reindrift er en av de primærnæringene som ikke sliter med rekrutteringen.

Sametingets hovedmål i reindriftspolitikken er å ivareta reindriftas rettigheter, styrke reindriftas tradisjonelle karakter som familiebasert næring, og opprettholde det tette båndet mellom næringsaktiviteten og kulturutøvelsen.3 Det ble gjennomført konsultasjoner mellom Sametinget og regjeringen om Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter. Sametingets hovedinnspill var at regjeringens reindriftspolitikk, slik denne framkom av meldingen, bar preg av kontroll- og reguleringsbehov. Selv om det under konsultasjonene ikke ble oppnådd enighet mellom regjeringen, Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund om de fleste tiltakene i meldingen, ble meldingen fremmet for Stortinget.

Den nomadiske driftsformen gjør at næringen er avhengig av beiteområder av ulik økologisk kvalitet. Reindriftsnæringen er sårbar, og forstyrrelser eller inngrep i beiteområder kan påvirke næringen negativt. Om beiteområdene blir innskrenket, kan det føre til stress for reinen og påvirke dyrevelferden negativt. Da særlig i kritiske perioder, som for eksempel under kalvingen. Ansvaret for å sikre reindriftens arealer er delt mellom statlige organer, Sametinget og reinbeitedistriktene. Reindriftens rett til beiter er grunnlagt ved alderstidsbruk, men i praksis er arealinngrep ofte en politisk interesseoverveiing mellom reindrift og andre samfunnsinteresser.

Ofte konkurrerer reindrift og vindkraft om de samme høytliggende områdene. Der det er gode vindforhold for vindkraft, kan det være gode beite- og luftingsområder for reinen, noe som er viktig av dyrevelferdsmessige hensyn. Utbygging av vindkraft kan ha både direkte og indirekte konsekvenser for reindriftens driftsform. De direkte konsekvensene er tap av beite og stress- og atferdsendringer hos reinen. Indirekte vil aktiviteten både i drifts- og anleggsfasen kunne endre dyrenes bevegelsesmønster. Det er per i dag uvisst hvordan vindkraftverk påvirker reindriftsnæringens inntjening, men fra reindriftsutøvere får Sametinget tilbakemeldinger om at de opplever at vindkraftanlegg, med tilhørende infrastruktur, påvirker reindriftsnæringens inntjening negativt.

Reindrift som urfolksnæring har rett til medvirkning og konsultasjoner ved planer og tiltak som kan berøre deres interesser. Medvirkning og konsultasjoner gir ofte dialog og avbøtende tiltak. Det er nødvendig at avtaler om avbøtende tiltak følges opp, slik at man i størst mulig grad reduserer de negative virkningene planer og tiltak har.

Dagens reindriftspolitikk er basert på delmålene økonomisk, økologisk og kulturell bærekraftig reindrift. Sametinget har oppnevnt, sammen med Norske Reindriftssamers Landsforbund, et lovutvalg som skal gjøre en helhetlig vurdering av dagens reindriftslov. Utredningen til lovutvalget skal være ferdig sommeren 2021. Utvalget skal blant annet vurdere endringer i reindriftsloven, som vil styrke reindriftens arealvern. Under forutsetning av at arbeidet med utredningen av reindriftsloven er ferdig sommeren 2021, har regjeringen signalisert at man venter med eventuelle endringer av reindriftsloven til lovutvalget har kommet med sin utredning.

Tradisjonell kunnskap danner grunnlaget for arbeidet i reindriften. Dette kan blant annet omfatte kunnskap om kvalitetene til de ulike beiteområdene, reinens og flokkens bevegelsesmønster og kunnskap om reinens biologi. Reindriftens fagspråk kan knyttes tett opp mot driftsformen og tradisjonell kunnskap. Sametinget tildeler tilskudd som skal bidra til å fremme reindrift som en familiebasert næring og løfte tradisjonskunnskapen i næringen. Årlig fremmes det en rapport som viser den økonomiske utviklingen i reindriftsnæringen. Det er behov for å gjøre lignende rapporter som måler de kulturelle aspektene ved reindrifta.

Tradisjonelt er reindriften en familiebasert næring, og det er viktig å styrke kvinnenes rolle i næringen. I dagens samfunn har kvinnene ofte arbeid utenfor reindriften og det er få kvinner som har siidaandel i reindriften. Ved at mange kvinner jobber utenfor reindriften, blir kontinuiteten i kvinners tradisjonelle arbeidsoppgaver svekket. For å fremme likestilling og styrke kvinnenes stilling i reindriften blir det årlig satt av øremerkede midler over reindriftsavtalen til kvinnerettede tiltak i reindriften.4

Sametinget mener det er viktig å arbeide for å finne løsninger for norsk-svensk reinbeitekonvensjon. I 2013 fikk en samisk arbeidsgruppe, bestående av sametingene i Norge og Sverige og reindriftens organisasjoner i begge land, i oppdrag å arbeide videre for å komme til enighet om en ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon. Resultatet av dette arbeidet forelå i mars 2014.5

Sametinget har en forventning om at arbeidet med svensk-norsk reinbeitekonvensjon tas opp igjen og forventer at dette skjer i nært samarbeid med det norske og svenske Sametinget.

Rovvilt som gaupe, jerv, bjørn, ulv, kongeørn og havørn, er en stor utfordring i mange reinbeiteområder. I enkelte områder tar rovvilt opp mot halvparten av kalvene (Ressursregnskap for reindriftsnæringen, Landbruksdirektoratet 2019). Dette vil true den enkeltes reineiers inntektsgrunnlag og levebrød, og det er viktig å sikre at rovviltbestanden ikke hemmer reineiernes inntekt så kraftig at de ikke kan leve av reindrift.

Etter Sametingets syn er det et stort behov for å evaluere dagens rovdyrforvaltning.

De samiske primærnæringene har i dag utfordringer med rovviltbestanden og de lider store tap. Dette er en situasjon som er kritisk og påvirker lønnsomheten i næringene. Sametinget mener det er viktig at man har en forsvarlig bestand av rovvilt og at man kan livnære seg av tradisjonelle primærnæringer i dag.

Sametinget ser behovet for følgende tiltak innenfor reindriftsnæringen:

• Jevnlige rapporter om kulturell bærekraftig utvikling, tilsvarende Totalregnskap for reindriftsnæringen.

• Årlig status om arealinngrep.

• Oppfølging av reindriftsutvalget som er oppnevnt av Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund.

• Etablere et reindriftsfaglig samarbeid over grensene.

• Utarbeide kurspakker om håndteringen av blant annet arealprosesser for distriktene.

• Organisert tilrettelegging av turløyper og turmål skal inngå i sti- og løypeplan og sendes på høring til reinbeitedistriktene.

• Prosjekt hvor målet er å implementere reindriftens erfaringsbaserte kunnskap i rovviltforvaltningen.

4.2 Jordbruk

Jordbruk er en viktig del av næringsgrunnlaget i samiske områder, hvor det spiller en betydelig rolle som grunnlag for sysselsetting, verdiskaping, produksjon av matvarer og som grunnlag for bosetting. Jordbruket er også viktig for videreføringen av samiske språk og kulturtradisjoner. Samisk språk brukes aktivt i næringen og er dermed også en naturlig arena for videreføringen og utviklingen av samisk språk.

Jordbruksproduksjonen i Nord-Norge er unik, som følge av at lang, lys dag og lav temperatur gir spesielle vekstbetingelser. For mange planteprodukter gir forholdene en særlig arktisk kvalitet både for smak og konsistens på råvarene.6 Mat med lokal identitet etterspørres stadig mer, og det er et betydelig potensial for vekst innen nordnorsk landbruk.

Et av hovedmålene for regjeringens landbrukspolitikk er å legge til rette for landbruk over hele landet. Landbrukspolitikken i de samiske områdene omfattes av regjeringens tiltak for et aktivt landbruk i distriktene. Jordbrukets andel av den totale sysselsettingen i Nord-Norge er på nivå med landssnittet. I landsdelen ble det i 2019 utført om lag 4300 årsverk i jordbruket, i tillegg kommer om lag 1200 årsverk i den delen av næringsmiddelindustrien som foredler jordbruksråvarer og i leverandørnæringene til jordbruket.

Innenfor landsdelen er det stor variasjon i driftsomfang. I 2019 var for eksempel gjennomsnittlig totalareal per jordbruksforetak 290 dekar i Nordland mot 330 dekar i Finnmark. Gjennomsnittlig melkekvote for foretak med produksjon av kumelk varierte i 2020 mellom 196 700 liter i Troms og 248 700 liter i Finnmark.

For å bidra til landbruk i hele landet er det fastsatt en geografisk differensiering av de økonomiske virkemidlene i jordbruket, noe som bidrar til stabilitet i den regionale produksjonsfordelingen og dermed til et landbruk i også samiske områder. Dette skjer blant annet gjennom høyere tilskuddssatser enn for landet ellers. Nivå og fordeling av budsjettstøtten på de ulike tilskuddsordningene over jordbruksavtalen er en viktig del av de årlige jordbruksforhandlingene mellom regjeringen og jordbrukets organisasjoner.

Jordbruk i samiske områder er spredt over store områder med til dels stor avstand mellom gårdene. De klimatiske forholdene gjør at produksjon av melk og kjøtt fra storfe, sau/lam og svin er de viktigste produksjonene. Av hensyn til dyrevelferd er det i forskrift fastsatt maksimal transporttid for slaktedyr. Bestemmelsene bidrar til en geografisk fordeling av slaktevirksomhet i Norge.

Tine og Nortura har mottaksplikt for leveranser fra jordbruksforetakene av henholdsvis melk og dyr til slakt. Jordbruket i de samiske områdene er slik sikret avsetning for produksjonen sin uavhengig av de enkelte foretakenes lokalisering og driftsomfang.

Landbruket spiller en viktig rolle i utviklingen av samiske områder gjennom sitt bidrag til spredt bosetting, sysselsetting, verdiskaping med bærekraftig bruk av naturressursene og vedlikehold av kulturlandskap. Dette gir levende bygder og godt vedlikeholdte kulturlandskap, og i økende grad også et landbruksbasert reiseliv som tilbyr opplevelser innen natur, kultur og lokalmat.

En av utfordringene i de samiske områdene er at antallet bruk har hatt en jevn nedgang over mange år. Når enkelte kommuner nå kun har noen få bruk igjen, så utfordrer det jordbruksmiljøene og muligheter for samarbeid mellom gårdene. Det er viktig at slakteri- og meieriforetakene i regionen har tilstrekkelig råvaretilgang for å bidra til å sikre driftsgrunnlaget. Å opprettholde slike anlegg bidrar også til sysselsetting i distriktene.

Matnasjonen Norge

Regjeringens strategi Matnasjonen Norge synliggjør mat- og måltidsnæringenes betydning for vekst og verdiskaping i hele landet, og vektlegger samordning av næringspolitikken på matområder med andre næringsområder og med helse- og folkehelsepolitikken. Visjonen for Matnasjonen Norge er at i 2030 skal mat være en kilde til glede, stolthet, god helse og fellesskap i hele befolkningen og et synlig element i turistlandet Norge. Norge skal være internasjonalt kjent for en spennende matkultur, stor sjømateksport og mat- og drikkeopplevelser i verdensklasse. Strategien vektlegger særskilt fire utvalgte innsatsområder. Disse omfatter 1) produksjon av og tilbud om bærekraftig, trygg og sunn mat av høy kvalitet, 2) skape grunnlag for vekst og verdiskaping i hele landet, 3) innovasjon og mangfold og 4) kompetanse, kunnskap og omdømmebygging.

Reindriftsnæringen har betydning for vekst og verdiskapning i flere deler av landet, og er et viktig element i utviklingen av Norge som en matnasjon.

Et bærekraftig matsystem er et grunnleggende premiss for en sterk matnasjon

Bygging av sterke mat- og reiselivsregioner er en viktig del av Matnasjonen Norge. Mat- og reiselivsregionene som dekker de samiske områdene – region Nord og region Trøndelag – jobber målrettet med utgangspunkt i regionenes særskilte ressurser og fortrinn. Målet er å i større grad løfte fram og synliggjøre jordbruks- og reindriftsbaserte bedrifter som tilbyr særpregede mat- og drikkeprodukter i sitt område, og bidra til økt samarbeid mellom matprodusenter og reiselivs- og turistnæringene. Her er mulighetene store for ytterligere utvikling.

Regjeringen vil samarbeide med regionene for å ta ut mulighetene i enda større grad. Strategi for reiseliv basert på landbruket og reindriftens ressurser, Opplevingar for ein kvar smak (2017), omtaler nærmere hva som ligger i en sterkere utnytting av samisk kultur og de landbruks- og reindriftsbaserte ressursene, for å kunne bygge en tydelig mat- og reiselivsregion. Reinkjøttet er «smaken av naturen», og markedssituasjonen har over flere år vært i en positiv utvikling. Det er et potensial for i sterkere grad å kunne utvikle helhetlige reiselivsprodukter basert på natur, samisk kultur, reindrift og samisk mat. Utviklingen må skje gjennom å ivareta en grunnleggende etisk dimensjon. Det er derfor viktig at reindriften selv er pådriver og premissleverandør i utviklingen.

Med prosjektet Máistu, som er det nordsamisk ordet for smak, ønsker Sametinget å se nye muligheter i bruken og videreforedlingen av reinkjøtt, samt øke kunnskapen om reinkjøtt i restaurantbransjen. Målet med prosjektet er å stimulere restaurantene til å bruke reinkjøtt i utviklingen av unike og autentiske menyer.

Internasjonalt reindriftssenter har som mål å fremme urfolks matkulturer, tradisjoner og kunnskap som utgangspunkt for innovasjon og entreprenørskap. En satsing på urfolks matkultur, tradisjoner og kunnskap bidrar til lokal verdiskaping, destinasjonsutvikling for turisme og regional utvikling. Med støtte fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil senteret etablere et arktisk matlaboratorium – Boaššu. Matlaboratoriet vil være mobilt, slik at det kan flyttes og stasjoneres i kortere eller lengre perioder der det skal brukes. Laboratoriet skal bidra til etableringen av et lokalt innovasjonsnettverk i skjæringsfeltet mellom næringsliv og akademia, mellom vitenskap og tradisjonell kunnskap, og mellom tradisjon og nåtid. Målet er blant annet å skape økonomisk utvikling for reindriften, nye næringsmuligheter og økt kunnskap om urfolk. Det er også et mål å skape større bevissthet blant urfolksungdom om deres tradisjonelle matkultur og vekke deres interesse for kokkeyrket. Arbeidet med matlaboratoriet vil ha tett kobling til nasjonal og internasjonal fagkompetanse på mat, blant annet nettverket i Bocuse D’Or i Frankrike.

4.2.1 Sametingets merknad

Jordbruk i samiske områder må ha muligheter til å utvikle seg ved blant annet å kunne øke sysselsettingen og produksjonen i næringen. En slik utvikling vil samtidig sikre levende bygder og bosettingen i disse områdene.

Sametinget vil være aktivt med i å utvikle jordbruk og styrke rammebetingelsene for jordbruk i samiske områder. Det dreier seg om å bli involvert i utformingen av jordbrukspolitikken som berører samiske områder. For å bremse bruksnedleggelsene i samiske områder er det nødvendig å ha en særskilt satsning for å sikre de bestående brukene og oppgradere disse til dagens standarder.

Sametinget viser til at det er klimatiske begrensninger for hvilke produkter det er mulig å produsere i samiske områder. Hovedsakelig baserer bøndene seg på grovfôrbasert produksjon som grunnlag for melkeproduksjon basert på ku og kjøttproduksjon basert på kje og lam. I tillegg utgjør storfeproduksjonen en viktig del av verdiskapningen i jordbruket. Sametinget mener at den grovfôrbaserte produksjonen må prioriteres i samiske områder også i den framtidige landbrukspolitikken. En videreføring av virkemidler og en landbrukspolitikk som sikrer driftsgrunnlaget for bønder som baserer sin produksjon på grovfôrproduksjon, må etter Sametingets syn prioriteres.

Overgangen fra båsfjøs til løsdrift er kommet i gang i samiske områder, men det er fortsatt langt igjen før alle har fått lagt om driften. Utfordringen er å sikre økonomiske virkemidler til de resterende gårdsbrukene som ikke har gjort det. Omleggingen fordrer vanligvis store investeringer som bøndene i liten grad kan finansiere med egenkapital. Når denne omleggingen ikke automatisk fører til økt produksjon, vegrer mange seg til å foreta disse investeringene. For å sikre rekruttering til næringen og en smidig overgang til løsdriftsfjøs innen 2034 må det finnes gunstige finansieringsordninger for unge bønder.

Etter Sametingets syn preges utviklingen i saueholdet av skader påført av rovdyr. Rovdyrskader har vært oppgitt som avgjørende årsak til at enkelte beitebrukere slutter med sau.

4.3 Marine næringer

Telemarksforskings analyser viser at det er fiske og havbruk som har høyeste verdiskaping i de samiske områdene, og siden mesteparten av verdiskapingen er driftsresultat, er dette en lønnsom bransje. Fiske og havbruk har i perioden 2010–2019 hatt en økning i antall arbeidsplasser på 30 prosent i disse områdene, fra 745 i 2010 til 971 i 2019. En forvaltning som sikrer lønnsomhet til den minste flåten (krabbefiske og kystfiskekvote) kan ha hatt en god effekt. Tilsvarende kan tilgjengelige tilskuddsordninger ha hatt effekt for den minste flåten for unge. Sametingets virkemidler, sammen med gunstige priser og kvoter, kan også ha bidratt positivt til utviklingen i antall arbeidsplasser innen fiskeri.

I samarbeidsavtalen mellom Sametinget og Innovasjon Norge, som ble inngått i 2020, har de to partene et felles mål om å jobbe for sysselsetting og lønnsomhet i marine næringer.7 Ifølge avtalen skal samarbeidet bidra til rekrutteringstiltak, nybygging og fornyelse av fiskeriflåten samt økt verdiskaping av marine produkter.

Sametinget følger opp avtalen og prioriterer i sin tildeling av tilskuddsmidler prosjekter som kan øke verdiskaping og videreforedling av marine råvarer, spesielt med sikte på å opprettholde og styrke fiskemottak. Tilskudd til førstegangsinvesteringer i fiskefartøy, redskaper og utstyr er også prioritert. Sametinget prioriterer også prosjekter innen marine næringer initiert av ungdom.

Fylkeskommunal og kommunal planlegging er viktig for å sikre fiske- og havbruksnæringens langsiktige arealbehov, samtidig som andre samfunns- og miljøbehov blir ivaretatt. Sjøsamiske interesser skal ivaretas i planleggingen i sjøsamiske områder, jamfør omtale under kapittel 3.

4.3.1 Kystfiske

Tradisjonelt har fiskerne i de samiske områdene ofte drevet med næringskombinasjoner, hvor en del av livsgrunnlaget har vært hentet fra andre steder enn havet, slik som jordbruk, skogbruk, tilvirkning av båter, reindrift og ulike former for lønnsarbeid. Dette mangesysleriet kan ha fungert som en sikkerhet dersom fisket skulle slå feil. Torskefiskeriene var tidligere en viktig del av det materielle grunnlaget for mange samiske samfunn.

Som oppfølging av NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark ble Sametinget og Fiskeridepartementet i 2013 enige om å opprette en rådgivende nemd for forvaltningen av fjordfiskeriene de samiske områdene. Fjordfiskenemda ble etablert i 2014 og skal bidra til å styrke forvaltningen av fjordfiskeriene i Nord-Norge, med særlig vekt på samisk bruk og denne brukens betydning for samiske lokalsamfunn.

I samiske områder består mesteparten av fiskeflåten i dag av mindre fartøy, med lokale eiere som leverer mye av fangsten sin i området der de bor. En oversikt viser at det i 2019 var registrert 1537 fiskefartøy i STN-området. 1332 av fartøyene er under 11 meter, mens 148 av fartøyene er mellom 11 og 15 meter. Landindustrien har en varierende grad av lokalt eierskap. Selv om utviklingen generelt sett har gått i retning av færre mottaksanlegg langs kysten, har en i noen områder opplevd en reetablering, særlig knyttet til mottak av kongekrabbe.

Norske fiskerimyndigheter og Sametinget har etablert et sett med retningslinjer for konsultasjoner om fiskeri. Størrelsen på kystfiskekvoten diskuteres årlig med Sametinget.

Kystfiskekvoten er et målrettet tiltak for å bidra til å styrke næringsgrunnlaget for de minste fartøyene i samiske kyst- og fjordområder og i andre utsatte kystsamfunn. Det er ikke nødvendig å søke om å få kystfiskekvote, men det er et krav at Fiskeridirektoratet mottar påmelding før fisket tar til. Påmelding skal gjøres via det elektroniske påmeldingsskjemaet.

Regjeringen har satt av en kystfiskekvote spesifisert for fiskerne/fartøyene i den «åpne gruppen» i kystsamfunnene i fylket Troms og Finnmark, og i samiske områder i Nordland. Denne kvoten ble satt av for første gang i 2011, som en del av en avtale med Sametinget. Kvoten er garantert for fartøyer som er registrert i samiske områder, og er for tiden satt til 7 tonn torsk. Denne garanterte kvoten kommer i tillegg til den maksimale kvoten for fartøy i den åpne gruppen. Kystfartøyer i fiskerier med åpen tilgang er berettiget til en maksimal kvote, som består av to elementer: en garantert kvote og en ikke-garantert tilleggskvote. Kystfiskekvoten er innarbeidet i det årlige regelverket for torskefiske i Nord-Norge.

For samiske kystkommuner er konsekvensene av klimaendringer for havbaserte næringer spesielt viktig. De havbaserte næringene er spesielt utsatt for klimarisiko. Hittil har økningen i havtemperatur i hovedsak vært gunstig for viktige kommersielle bestander som torsken i Barentshavet, og temperaturøkningen har forskjøvet områdene som er best egnet for lakseoppdrett mot nord. Samtidig kan klimaendringer i kombinasjon med økt tilførsel av næringssalter ifølge FNs klimapanel være årsak til en økning i giftige algeoppblomstringer. Den globale oppvarmingen svekker også havstrømmene i Nord-Atlanteren, som på sikt kan medføre redusert biologisk produksjon i norske farvann. I Meld. St. 20 (2019–2020) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene varsler regjeringen at kunnskapsgrunnlaget for klimatilpasning av marine næringer og samfunnssektorer som er avhengige av havet, skal videreutvikles.

Klimaendringer vil også kunne gi forbedrede muligheter for matproduksjon, både i havet og på land. I klimatilpasningen bør det også legges til rette for at økt bærekraftig sjømatproduksjon realiseres. Samtidig kan fiskerinæringen i samiske områder ha et potensial for videreutvikling, ved å knytte næringen til en bærekraftig og sirkulær tankegang. For eksempel er det et stort potensial i å tenke nytt om bedre utvikling av restråstoffer fra fiskerinæringen.

Regjeringen vil legge til rette for å flere kvinner i fiskerinæringen gjennom handlingsplan for økt likestilling i fiskeriene. Dette vil omfatte også kvinner i samiske områder.

4.3.2 Havbruksnæringen

Havbruk er en relativt ny næring i de samiske områdene og har vokst frem i løpet av de siste tiårene. Næringen har ikke en spesifikk samisk dimensjon, men bruker arealer i samiske kyst- og fjordområder. Havbruksnæringen bidrar også i stor grad til verdiskaping og sysselsetting i de samiske områdene.

Konflikt mellom akvakultur og sjøsamiske interesser er blitt aktualisert i det siste som følge av økt konkurranse om arealbruken i kystnære farvann. Det er særlig der det avsettes nye områder for akvakultur at konflikt om arealbruken oppstår. Det er anerkjent at samiske interesser står i en særstilling, jamfør blant annet SP artikkel 27, havressursloven § 7g, plan- og bygningsloven § 3-1 og deltakerloven § 21 fjerde ledd. Uenighet går ofte i disse sakene på at det er usikkert hvilken påvirkning et tiltak, som nye arealer for akvakultur, har for de samiske interessene. Det er derfor viktig at det i forbindelse med planprosessen også utredes hvilke konkrete samiske interesser som ligger i det aktuelle planområdet, slik at disse kan ivaretas på best mulig måte og sameksistere med eventuell ny bruk. Vertskommunene for de samiske interessene kan ha behov for å styrke inntektsgrunnlaget med ny næringsvirksomhet også for å skjøtte det samiske livsgrunnlaget, og det er derfor avgjørende å finne frem til løsninger som balanserer beskyttelsen av konkrete sjøsamiske interesser mot kommunenes inntektsbehov. Gode planprosesser som sikrer kartlegging og tidlig involvering av alle berørte kan bidra til størst mulig samlet verdiskaping parallelt med beskyttelsen av sjøsamiske interesser.

Avbøtende tiltak kan være aktuelt på lokaliteter der det oppstår en konkret arealkonflikt mellom historisk sjøsamisk aktivitet og nye havbruksanlegg. Det kan for eksempel dreie seg om å styrke tilretteleggingen for den samiske aktiviteten i områder utenom lokaliteten.

I innsigelsessaker som handler om havbruksarealer og samiske interesser er det viktig at interessekonfliktene er beskrevet og dokumentert så konkret som mulig, slik at staten blir i stand til å finne fram til løsninger som ivaretar samiske interesser, samtidig som det kan tilrettelegges for ny havbruksaktivitet. Bedre kartlegging av den tradisjonelle samiske aktiviteten i området er nødvendig for at staten skal kunne gjøre gode og veloverveide vurderinger av dette.

4.3.3 Sametingets merknad

Kystflåtens fiske etter torsk ble i 1989 stoppet, midt i den viktigste sesongen, i hele det samiske fiskeriområdet. Fartøykvoteordningen, som ble innført året etter, baserte seg på oppfisket kvantum i årene i forveien. Dette gikk hardt ut over samiske fiskere, som gjerne var blant de som hadde fisket lite, og søkt sitt utkomme andre steder i de dårlige årene. Disse ble dermed utestengt fra videre deltakelse i torskefiskeriene.8

Etter dette har den offisielle fiskeripolitikken i Norge konsentrert seg om å redusere antall båter og fiskere, for å øke lønnsomheten i næringen. På flåtesiden har dette gitt økt kamp om kvoterettighetene, samtidig som mottakene og foredlingsindustrien på land har måttet omstille seg, eller legge ned, på grunn av manglende råstoff. Fiskemottak på små steder har vært særlig rammet av dette.

Riksrevisjonens Dokument 3:6 (2019–2020) Undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket omfattet perioden 2004–2018, og konkluderte med at summen av endringer i kvotesystemet i perioden har fått «negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn», herunder flere samiske. Det bekymrer Sametinget at disse konklusjonene ikke ble tatt i betraktning under Stortingets behandling av Prop. 137 L (2019–2020) Lov om endringer i deltakerloven og havressursloven.

Sametinget har, gjennom sin politikk og tilskuddsordning, systematisk arbeidet for å sikre samisk næring og befolkningens rettigheter i de sjøsamiske områdene. De siste årene har det vært tegn til en positiv utvikling enkelte steder i den nordlige delen av det tradisjonelle sjøsamiske bosettingsområdet. Sametingets inntrykk er at både kvinner og menn ønsker seg inn i fiskeryrket, flere kjøper seg fiskebåter og nedlagte fiskemottak rustes opp og gjenåpnes.

I tillegg utvikles det nye fiskemetoder der fisken fanges, transporteres og selges levende, slik at kvaliteten og dermed prisen blir god. Andre steder har en slik utvikling latt vente på seg. Det lille som er igjen av samisk kystkultur, etter flere generasjoner med hard fornorskning og betydelige endringer i ressurstilgangen, vil etter Sametingets syn lett kunne forsvinne dersom det materielle grunnlaget ikke bevares.

Sametingets årlige fiskerisak – 2020, som ble vedtatt under Sametingets plenum i oktober 2020, mangler omtale av og tiltak for å øke andelen kvinner i fiskerinæringen i samiske områder.9 Sametinget tar sikte på å lansere en egen handlingsplan om likestilling i samiske samfunn høsten 2021/våren 2022. Handlingsplanen, som vil være en oppfølging av sametingsmeldingen om likestilling, vil inneholde konkrete tiltak for å øke likestillingen i fiskerinæringen.10

4.4 Samisk språk og kultur som grunnlag for næringsutvikling

Språk og kultur er viktig for utvikling av samiske næringer, spesielt kreative næringer og samisk reiseliv. Disse næringene omfatter et bredt spekter av virksomheter der samiske språk og kulturelementer utgjør kjernen i virksomheten.

Samiske kreative næringer og samisk reiseliv kan på sin side utgjøre viktige bidrag i vitaliseringen av samisk språk og kultur. Ved å styrke samiske kreative næringer og samisk reiseliv og øke verdiskapingen i disse næringene vil man samtidig styrke samisk kultur, lokal identitet og bosetning. Sametingets hovedmål for næringspolitikken; «Samiske områder skal ha sterke næringer som utvikler og opprettholder livskraftige samiske samfunn», fordrer derfor at kultur, språk og næring sees i sammenheng.11

Høyere etterspørsel etter kunst- og kulturopplevelser er en reiselivstrend, og kan kobles med en økende interesse for autentiske og unike reiseopplevelser.12 Sametinget mener at nettopp kreative næringer og samisk reiseliv har betydelig potensial til å bli blant de viktigste næringsveiene i de samiske områdene i fremtiden.

Samisk reiseliv og samiske kreative næringer har i dag flere felles utfordringer. Bedriftene er ofte små, gjerne enkeltmannsforetak som drives på deltid. Nettverkene er svake. Liten kapitaltilgang og et begrenset marked fører som regel til svak økonomi. Flere av utøverne har liten forretningskompetanse, og mangler gjerne kunnskap om regnskap, økonomi, salg og markedsføring.13 Sametinget har signalisert at de i sitt arbeid framover vil prioritere tiltak som kan bidra til å skape flere lønnsomme og robuste bedrifter innen kreativ næring og reiseliv, og til etablering av flere bedrifter som drives på helårsbasis.

4.4.1 Kreative næringer

I Sametingets definisjon omfatter kreative næringer bedrifter som arbeider med distribusjon, formidling, kommersialisering, markedsføring og/eller salg av kulturelle uttrykk.14

Sametinget var tidlig ute med en satsing på kreativ næring, og forvalter i dag ulike tilskuddsordninger på området, blant annet søknadsbaserte tilskuddsordninger som skal bidra til utvikling av kreative næringer generelt.15 Samiske aktører innen kreativ næring kan også benytte seg av landsdekkende tiltak og søknadsbaserte prosjekttilskudd rettet mot kreativ næring, så vel som regionale ordninger.16

Under kreative næringer inngår duodji (nordsamisk)/duodje (lulesamisk)/duedtie (sørsamisk), som er en del av samisk kulturarv og samenes tradisjonelle håndverksferdigheter. Duodji-produkter omfatter egenprodusert håndverk, brukskunst og klær. Sametinget behandlet i 2018 en egen melding om duodji.17 Meldingen er Sametingets styringsdokument og signaliserer målsetningen for Sametingets politiske arbeid innenfor næringen.

Duodji har tradisjonelt vært og er fremdeles en utpreget kombinasjonsnæring, innen reindrift, i de sjøsamiske primærnæringene og blant fastboende i innlandsområder. Innenfor reindriften er det vanlig at duodjisalg til turister og andre besøkende skjer gjennom familiens reindriftsvirksomhet/-selskap.

Sametinget bruker betydelige midler spesielt rettet mot utviklingen av duodji som næring, både gjennom ulike søknadsbaserte ordninger og direkte tildelinger til Duodjeinstituhtta – et fag- og kompetansesenter for duodji med ansatte over hele det samiske området, og til Opplæringskontoret for reindrift og duodji – en sammenslutning av doudji- og reindriftsutøvere som tilbyr lærlingeplasser.

Næringsavtalen for duodji, som årlig fremforhandles mellom duodjiorganisasjonene Sámiid duodji og Duojáriid Ealáhussearvi og Sametinget, er Sametingets viktigste redskap for utvikling av duodji. Målet er å utvikle en næringsrettet duodji med økt lønnsomhet og omsetning av egenproduserte varer. Næringsavtalen inneholder blant annet søknadsbaserte ordninger for driftstilskudd til duodjiutøvere, investerings- og utviklingstilskudd, etablerertilskudd, velferdsordninger, salgsfremmende tiltak og tilskudd til organisasjoner. I tillegg inneholder den tiltak som avtales under forhandlingene, så som kompetansehevende tiltak, merkevarebygging, tiltak innen salg og markedsføring, etc.

Innen duodjinæringen har både duodjiorganisasjonene og Samerådet tatt initiativ for å utvikle nye merkevarer og reetablere kjente duodjimerker. Sametinget har finansiert arbeidet med merkevarebygging og vil følge opp slike initiativ, og mener det vil være spesielt interessant å se nærmere på merkevarebygging som kan dekke hele Sápmi.18

I samisk sammenheng er det tett kobling mellom kunst, håndverk og kulturarv. Blant bedriftene som faller innenfor Sametingets definisjon av kreativ næring er det derfor flere skapende kunstnere og formgivere, som i likhet med kunstnere ellers i landet virker som frilansere og selvstendig næringsdrivende. Mange knytter sin virksomhet til personlige kunstneriske mål og gjerne et ønske om å styrke samisk kultur og identitet gjennom kunsten, heller enn økonomisk fortjeneste.19 I Dáiddadállu har imidlertid kunstnerne knyttet seg til kulturnæringshagen Hermetikken, jamfør boks 5.5 i kapittel 5.2.3 Næringshagenes funksjon.

Boks 4.5 Dáiddadállu

Dáiddadállu er et samisk kunstnerkollektiv som ble etablert i Kautokeino i 2014. Målet med kollektivet er å skape et sterkt, samisk kunstmiljø med høy kvalitet. Gjennom kollektivet får kunstnerne hjelp til å lykkes, både kunstfaglig og økonomisk.

På få år har Dáiddadállu blitt et knutepunkt mellom samisk samtidskunst og nasjonale og internasjonale fagmiljøer og publikum. Kollektivet opplever en stor interesse for samisk kunst, både nasjonalt og internasjonalt, og samarbeider med ulike nasjonale og internasjonale kunst- og kulturaktører. Flere av kunstnerne tilknyttet kollektivet turnerer verden rundt og stiller ut på de største kunstscenene i verden. Som eksempel skal samisk kunst for første gang presenteres på Venezia-biennalen i 2022.

For tiden er 21 ulike kunstnere fra hele Sápmi tilknyttet kollektivet, og representerer et bredt felt av kunstretninger – som visuell kunst, musikk, joik, film, forfatterskap, dans og teater. Hver kunstner utvikler og driver sine egne foretak, og gjennom kollektivet får kunstnerne anledning til å jobbe i et kunstnerisk miljø som stimulerer og inspirerer til kunstnerisk utvikling. Dáiddadállu drives i hovedsak av prosjekt- og driftsmidler fra Sametinget, Kulturrådet, kommunen og Hermetikken kulturnæringshage.

Forstørr bilde

Foto: Dáiddadállu

Kunstnerkollektivet Dáiddadállu er et eksempel på at man ved siden av å fokusere på kunsten, også har et mål om å tilrettelegge for nettverksbygging, profesjonalisering og lønnsomhet.

Sametinget har egne sett med virkemidler rettet mot kunstnere i form av søkerbasert prosjektstøtte til kulturtiltak, og mot kulturinstitusjoner som er viktige arbeidsgivere og oppdragsgivere for skapende og utøvende kunstnere. Samiske kunstnere og kulturinstitusjoner har også anledning til å søke øvrige aktørers virkemidler og støtteordninger, også regionalt og nasjonalt innrettede ordninger, blant annet Norsk kulturfond.20

De senere år har interessen for samisk kunst og kultur vært stor både i Norge og internasjonalt. Dette har hatt stor betydning for sysselsetting av samiske kunstnere/aktører innen kreativ næring. Det må forventes at interessen også har bidratt til positive ringvirkninger for samisk reiseliv. Internasjonalisering av samisk kunst og kultur er et satsingsområde for Sametinget.21 Kulturdepartementet utarbeider en internasjonal strategi for kulturpolitikken i samarbeid med Utenriksdepartementet. Formålet er å sørge for at statlige virkemidler støtter opp omkring den internasjonale utviklingen i kunst- og kulturfeltene og -bransjene, og sikre en fleksibel, langsiktig og samordnet internasjonal innsats. I samarbeid med Sametinget vil man som en del av arbeidet se på hvordan strategien kan bidra til å styrke den internasjonale utviklingen også for samisk kunst og kultur.22

De samiske bedriftene innen kreativ næring er preget av lav lønnsomhet, mangel på kunnskap om forretningsutvikling, et lite marked og mangel på nettverk. Sametinget er opptatt av disse utfordringene i alle sine tiltak og har omtalt dem i bedriftsutviklingsprogrammer og andre tiltak.

4.4.2 Samisk kultur som grunnlag for reiseliv

Kulturturisme kan bidra til lokal og regional utvikling. Reisende som besøker steder for å oppleve kunst og kultur, stimulerer det lokale næringslivet gjennom behov for overnatting, servering og transport. De kan dermed bidra til å opprettholde eller utvide det lokale tjeneste- og kulturtilbudet, særlig på mindre reisemål. Samtidig kan inntektene fra reiselivsvirksomhet basert på kulturarv bidra til å ta vare på disse verdiene.

For å bidra til utviklingen av kulturturisme har regjeringen utarbeidet Strategi for kultur og reiseliv – Noreg som attraktiv kulturdestinasjon. Ambisjonen er å styrke Norges posisjon som attraktiv kulturdestinasjon for å bidra til større verdiskaping i kultur- og næringsliv innenfor bærekraftige rammer.23 Stadig flere turister i Norge fra inn- og utland ønsker å oppleve kultur når de er på reise. En undersøkelse Norstat utførte for Riksantikvaren om sommerferien 2020 viser at kulturminner er vel så viktig som naturopplevelser i Norgesferien. Et av funnene er at de som besøkte kulturminner også melder om høyest tilfredshet med ferien sin.24 Begrepet kulturturisme defineres slik av FNs reiselivsorganisasjon (UNWTO):25

Kulturturisme er en form for reiselivsaktivitet der hovedmotivasjonen til den besøkende er å lære, oppdage, erfare og oppleve materielle eller immaterielle kulturattraksjoner/-produkter på et reisemål.

Disse kulturattraksjonene/-produktene kan knyttes til en rekke ulike materielle, intellektuelle, spirituelle/åndelige og følelsesmessige trekk ved et samfunn, og omfatter kunst, arkitektur, kulturarv, mattradisjoner, litteratur, musikk og kreative bransjer, i tillegg til den lokale kulturen med sin livsstil og sine verdier, trosretninger og tradisjoner.

Kulturturisme og opplevelsesbasert reiseliv er stadig mer populært og av økende betydning som næringsvei også i de samiske områdene. Samisk reiselivsbransje opplevde vekst i likhet med reiselivet ellers i Norge, før koronapandemien inntraff.26

Samisk reiseliv kan vise til særegne produkter og unike opplevelser, der den samiske kulturen i seg selv kan være et konkurransefortrinn. Reindriften er etterspurt i reiselivssammenheng, men også andre sider ved samisk kultur slik som duodji, mattradisjoner, kulturmiljøer, kunst og joik er sentrale i samiske reiselivsprodukter. Sametinget legger vekt på at det samiske reiselivet skal tilby produkter som viser det samiske mangfoldet.

Et av de nye nasjonale målene i kulturmiljøpolitikken er å ta vare på et mangfold av kulturmiljø som grunnlag for opplevelse, kunnskap og bruk.27 Vern gjennom bruk er en god strategi for både å ta vare på kulturmiljø og å legge til rette for økt kulturturisme. I mange tilfeller er den opprinnelige bruken av kulturminner og kulturmiljøer borte. Utfordringen blir da å finne ny bruk, slik at kulturmiljøer, bygninger og anlegg ikke forfaller og uten at de kulturhistoriske verdiene ødelegges. Slik bruk kan bidra til både næringsutvikling og den grønne omstillingen.

En særlig utfordring og en vesentlig forutsetning for reiselivet i de samiske områdene er god infrastruktur og tilrettelagt kommunikasjon. Reiselivsbedriftene i de samiske områdene er på mange måter isolert, og de ligger langt fra markedene sine. Manglende offentlig kommunikasjon gir utfordringer for reiselivsaktører i de samiske områdene.

Primærnæringene og reiseliv

I Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift – Lang tradisjon – unike muligheter, er reindriftsbasert reiseliv et tema. Reindriften blir i økende grad brukt i markedsføringen av Norge som turistland og bidrar til økt etterspørsel etter reindriftsrettet turisme. Aktører som er lokalisert i områder med godt tilfang av turister, opplever stor pågang og god økonomisk vekst. Veksten tilfaller aktører som er profesjonelle og som klarer skalering og logistikk på en god måte. Dette gir rom for nye investeringer og økt kapasitet.

Det reindriftsbaserte reiselivet gir en stor mulighet som en tilleggsnæring i reindriften. I den fremforhandlede reindriftsavtalen for 2020/2021 er avtalepartene også enige om at Utviklingsprogram for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping skal ha økt oppmerksomhet på reindriftsbasert reiseliv framover.28 Koronapandemien har imidlertid ført til at 2020 ble et svært vanskelig år for disse reiselivsbedriftene. Reiselivsmarkedet har i stor grad vært basert på internasjonale turister, og dette markedet ble helt borte som følge av pandemien.

Samisk reiseliv favner også om jordbruk, fiske og sanking i utmark mv. Sametinget har støttet flere etableringer der jordbruk og utmarksnæring inngår i reiselivssatsingen. I dag blir utmarken ofte brukt som en ressurs i reiselivssammenheng der formidling av samisk kultur er en sentral del av forretningsideen.29

I Sametingsmelding om næringsutvikling 2019 viser Sametinget til at primærnæringene har potensial for økt verdiskaping og sysselsetting. Regjeringen legger også vekt på at ressursene i både landbruket og reindriften i større grad skal kunne benyttes i reiselivssammenheng og har i Opplevingar for ein kvar smak satt som hovedmål å øke verdiskapingen for mat- og reiselivsaktører i landbruket og i reindriften, jamfør omtale i kapittel 4.2.

Bærekraftig kulturturisme

Regjeringens reiselivspolitikk legger det sosiale, det økonomiske og det miljømessige aspektet ved bærekraft til grunn, med utgangspunkt FNs reiselivsorganisasjons (UNWTO) prinsipper for et bærekraftig reiseliv.30 Det innebærer at utviklingen av det kulturbaserte reiselivet må bygge opp under FNs bærekraftsmål ved å aktivt medvirke til å ta vare på natur- og kulturverdiene våre, samtidig som det legges til rette for levende lokalsamfunn med gode og stabile arbeidsplasser, innen et økonomisk levedyktig reiseliv.31 Kulturturisme kan bidra til å ta vare på kulturarv gjennom bærekraftig bruk. Det er mange eksempler på at kulturminner og kulturmiljøer som er i bruk og fyller en funksjon beskyttes mot forfall. Når kulturarv blir tatt i bruk for å skape verdier i reiselivssammenheng, øker sjansen for at kulturmiljø blir tatt vare på.

Sametinget er opptatt av at samisk kultur ikke skal misbrukes i reiselivssammenheng. Et bærekraftig samisk reiseliv innebærer derfor at kulturarv, herunder immateriell kulturarv knyttet til både natur- og kulturarv, brukes på en respektfull og troverdig måte.32 Når det gjelder reiselivsbedrifter med utgangspunkt i reindriften, peker regjeringen på viktigheten av at næringen selv er en aktiv pådriver og premissleverandør.33

Sametinget peker på behovet for en merkeordning som samiske reiselivsbedrifter kan ta i bruk. Turister og reisende i dag søker autentiske og ekte opplevelser. Merkeordninger vil sikre kvalitet og vil være en garanti for at kundene får autentiske samiske opplevelser og produkter.

Det er regjeringens mål at flere virksomheter med vekstambisjoner innenfor kultur og reiseliv skal inngå i strategiske og profesjonelle samarbeid, som kan bidra til å styrke de involverte partenes innovasjonsevne, konkurransekraft og grunnlag for videre vekst. Gjennom deltakelse i bedriftsnettverksprogrammet til Innovasjon Norge får virksomhetene finansiell og faglig støtte til å realisere sitt vekstpotensial. Aktører innen samisk kultur og reiseliv skal oppmuntres særlig til å etablere bedriftsnettverk, som følge av økende etterspørsel etter samiske reiselivsprodukter og det mulige verdiskapingspotensialet, ved å styrke kompetansen og innovasjonsgraden blant virksomhetene på området. Tiltaket skal gjennomføres innenfor rammen av Innovasjon Norges bedriftsnettverkprogram.34

En rekke private og offentlige aktører arbeider målrettet med å utvikle samisk reiseliv. Sametinget, de to nordligste fylkeskommunene og reiselivsorganisasjonen NordNorsk Reiseliv bidrar i arbeidet, og akademia er en viktig medspiller. Det er blant annet etablert et samisk reiselivsprosjekt, Johtit, som på norsk kan oversettes til å bevege seg, flytte eller reise. Prosjektet er et nettverk av samiske opplevelsesbedrifter. Det skal bidra til nettverksbygging og kompetanseheving blant deltakerne, og har som mål å styrke markedstilgangen og tilgjengeligheten av samisk reiseliv. Johtit ledes av NordNorsk Reiseliv og har en egen styringsgruppe. Sametinget, Innovasjon Norge, Nordland fylkeskommune og Troms og Finnmark fylkeskommune finansierer prosjektet.35

Samarbeid mellom kulturbaserte virksomheter som de seks samiske museumssiidane og samiske reiselivsaktører gir nye muligheter for verdiskaping for reiselivsnæring og for kulturinstitusjonene selv. Museumssiidane har til sammen mange formidlingsarenaer og et virkeområde fra Innlandet fylke i sør til den russiske grensen i nordøst. I mange tilfeller er museene lokalisert sammen med ulike institusjoner som jobber med samiske spørsmål, blant annet språksenter, forskningsenheter mv. En slik samlokalisering gjør kultursentrene og museene til unike kunnskapsinstitusjoner og kompetansesentre for samisk kultur og språk.

Presentasjon av immateriell kulturarv kan være utgangspunkt for attraktive reiselivsopplevelser. I museene er kunnskap om den immaterielle kulturarven tett sammenvevd med kunnskap om gjenstandssamlingene.

Som oppfølging av regjeringens strategi for kultur og reiseliv (2019), vil det gjennomføres en utredning som vurderer de næringspolitiske sidene ved den immaterielle kulturarven. Potensialet i reiselivssammenheng skal også belyses. Det kan bidra til mer kunnskap om koblingene mellom kulturarv og reiseliv og legge grunnlag for å utvikle reiselivsprodukter basert på immateriell kulturarv.

Etter oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet har Innovasjon Norge utarbeidet en nasjonal reiselivsstrategi. Nærings- og fiskeridepartementet mottok strategien i mai 2021.36 I strategien foreslår Innovasjon Norge i alt 23 tiltak som peker ut kursen for norsk reiseliv fram mot 2030. Nærings- og fiskeridepartementet vil i dialog med relevante fagdepartementer vurdere hvordan og i hvilken grad de vil følge opp de ulike tiltakene i strategien. Strategien oppfordrer også andre aktører, inkludert Sametinget, til å bidra til å oppfylle tiltakene og målene i strategien.

Ifølge strategien vil «en bærekraftig urfolksturisme bidra til revitalisering, lokal stolthet, bevamaring og gjenopptaking av gamle tradisjoner, økt kunnskap, større verdiskaping i samiske bosettingsområder med mer.» Samisk reiseliv har ifølge Innovasjon Norge et vekstpotensial, men minner samtidig om at det må få utvikle seg og modnes på egne premisser. Etter Innovasjon Norges syn er det naturlig at en samisk reiselivsstrategi vurderer mulighetene og potensialet for tettere kobling til kreative næringer, reindrift og utmarksnæringer. En samisk reiselivsstrategi bør ifølge Innovasjon Norge også gi retning for virkemiddelapparatet i oppbygging av bærekraftige bedrifter innen samisk reiseliv.

4.4.3 Sametingets merknad

Sametinget ser behovet for følgende tiltak innenfor kreativ næring og reiseliv:

• Videreføre Sametingets kunnskapsinnhentingsprosjektet Hutkás Gielda, bedriftsutviklingsprogrammet Dáhtu og designmessen Šoop – Sámi design days.

• Gjennomføre Sametingets bedriftsutviklingsprogrammer Faamoe (lokalmat) og Máistu (reinkjøtt).

• Igangsette et FoU-prosjekt om samisk kreativ næring.

• Igangsette et forprosjekt for å vurdere behovet for å etablere en klynge av samiske designbedrifter.

• Utvikle en merkevareordning for samisk design, eventuelt med utgangspunkt i en klynge av samiske designbedrifter.

• Etablere et Faamoe-program (bedriftsutviklingsprogram) for aktører med fast jobb.

• Etablere et internasjonaliseringsprogram som skal legge til rette for at etablerte samiske designbedrifter kan dra på en utenlandsk messe.

• Igangsette et forprosjekt med en kommune med tanke på etablering av et destinasjonsselskap.

• Etablere et kompetanseprogram, der deltakerne ved programavslutning deltar på Norwegian Travel Award (NTW).

• Utvikle en merkevareordning basert på felles verdier for samisk reiselivsbransje, eventuelt med utgangspunkt i en klynge av samiske reiselivsbedrifter.

4.5 Digitalisering og teknologi – nye muligheter for vekst og verdiskapning

Næringslivet er i endring, og stadig kommer det nye og spennende næringer som bidrar til næringsutvikling. De siste 30 årene har digitalisering og ny teknologi skapt store endringer og gitt nye muligheter til utvikling. Samisk næringsliv består av en rekke små og mellomstore bedrifter, som hele tiden må utvikle seg og å ta i bruk nye muligheter.

Derfor blir de nye teknologiske næringene stadig viktigere også i de samiske områdene. Digitalisering og ny teknologi åpner opp for nye ideer og muligheter, eksempelvis vil man kunne programmere for store internasjonale selskaper selv om man er lokalisert i Kautokeino. Teksting, dubbing og tilrettelegging av digitale tjenester for samisk språk er også eksempler som det vil kunne være mulig å bygge nye bedrifter på.

Boks 4.9 Tundra Drone

Tundra Drone i Kautokeino utvikler unike produkter til droner, med ny teknologi som skiller seg ut i markedet. Deres siste produktlansering er et dronelys som er verdens kraftigste og det første bevegelige lys til drone. I tillegg har de utviklet sirene til drone som har særlig reindriftsnæringen, men også beitenæringen generelt, som målgruppe. Tundra Drone ønsker å nå ut til verdensmarkedet, og har kontakt med internasjonale kunder som ønsker å teste ut produktene.

Tundra Drones produkter kan monteres på de mest kjøpte dronene i markedet. Den bevegelige lyskasteren gjør det mulig å filme også i mørket, og målgruppen er blant annet nødetater, kraftbransjen, filmbransjen og media, både nasjonalt og internasjonalt. Andre dronelys på markedet lyser i en fastlåst retning, i tillegg til at lyset er svakere. Alternativene til Tundra Drones produkter er å oppgradere til en dyr og profesjonell drone, eller leie helikopter.

Bak Tundra Drone står gründerne Tim Valio og Tor Erik Somby. Utviklingen av prosjektet er støttet med tilskudd og rådgivning fra Innovasjon Norge. I tillegg har prosjektet fått verdifull støtte fra flere andre aktører som Sametinget, Kautokeino kommune, omstillingsselskapet Ovddos, Troms og Finnmark fylkeskommune, Samfunnsløftet, Arctic Accelerator og private investorer.

Foto: Tor Erik Somby

4.5.1 Digital infrastruktur

Samiske brukere, i likhet med befolkningen i Norge ellers, forventer i dag bedre og flere digitale tjenester tilpasset deres språk. Et raskt og stabilt mobil- og bredbåndsnett er en grunnleggende infrastruktur for innbyggere og næringsliv, og en viktig forutsetning for å redusere ulemper, slik som avstander og spredt bebyggelse. Norge har en god og solid digital grunnmur i internasjonal målestokk. I EUs DESI-indeks for 2020 rangeres Norge sammen med Danmark som best på mobil- og bredbåndstilgang. Nesten alle husstander og bedrifter har tilbud om grunnleggende bredbånd, og om lag 90 prosent av husstandene har tilbud om raskt bredbånd med minst 100 megabit per sekund nedlastningshastighet.

En godt utbygd digital infrastruktur er viktig for små samiske lokalsamfunn. Utbygging av digital infrastruktur åpner opp for nye samarbeidsformer, nettverk og forretningsmodeller der avstand er mindre viktig enn før.

Korona-pandemien har skapt endringer i jobbhverdagen for de aller fleste i Norge. Med fjernarbeidsplasser for ansatte i både offentlig og privat sektor har man måtte ta i bruk ulike digitale løsninger for å holde virksomheten i gang. Det er grunn til å anta at fjernarbeidsplasser, med lokale arbeidsmiljø der flere sitter sammen, og digitale møteplasser, også etter pandemien vil kunne bli en viktig del av jobbhverdagen for mange.

Med digitalisering blir arbeidsplasser mindre stedbundet. Kommunikasjon via digitale plattformer blir en stadig viktigere kommunikasjonskanal. Det er viktig at slike digitale plattformer også utvikles på minoritetsspråk, som samisk. Digitalisering gir en unik mulighet til å styrke de samiske språkene og forsterke språkarenaer ved at flere tjenester kan tilbys og tilrettelegges på samisk.

Digitalisering er med på å knytte folk sammen på tvers av avstander og skaper helt nye møteplasser. Å bygge opp det digitale tilbudet vil sikre at bostedsattraktiviteten ikke bare er påvirket av samfunnet rundt, men også av hvilket tilbud man har på nett. En viktig og grunnleggende forutsetning for dette er at man har godt utbygd mobil- og bredbåndsdekning. God dekning vil gi bedre muligheter for å utvikle næringsgrunnlaget i området og gjøre det mulig å satse på nye spennende digitale næringer i distriktene og i det samiske området.

Avhengigheten av nett og tjenester øker i alle samfunnssektorer. Det har skjedd en betydelig utvikling av den digitale grunnmuren de siste årene. Ikke minst har det siste året vist hvor viktig dette er for å opprettholde næringsliv, offentlige tjenester og samfunnsfunksjoner.

Selv om den digitale infrastrukturen var god før, og viste seg å være robust til å takle nye utfordringer, stilles det stadig nye krav. Regjeringen vil gjennom å tilrettelegge for investeringer og konkurranse styrke mobil- og bredbåndstilbudet, slik at innbyggere, virksomheter og bedrifter i hele landet – også i samiske områder – har en god og stabil dekning for fast og mobilt bredbånd.

Femte generasjons mobilteknologi, som følger etter dagens 4G-teknologi, finnes hos mobiltilbydere over hele verden. De første installasjonene av 5G-teknologi er allerede gjennomført i Norge. 5G er kanskje den største oppgraderingen av telenettet i moderne tid. Det forventes å bidra til at vi kan løse oppgaver på nye måter og øke produktiviteten i alle samfunnssektorer. Ferdig utbygd vil det gi store ringvirkninger for samfunnet og de som ser mulighetene. Det pågår allerede pilotprosjekter for bruk av 5G til innovativ utvikling av mange viktige distriktsnæringer, for eksempel havbruk, kraftsektoren, maritim sektor og landbruk.

Regjeringen ønsker å styrke bredbåndstilbudet i samiske områder og Distrikts-Norge. I Meld. St. 28 (2020–2021) Vår felles digitale grunnmur – Mobil-, bredbånds- og internettjenester, setter regjeringen som mål at 100 prosent av husstandene og virksomhetene i Norge skal ha tilbud om minst 100 Mbit/s nedlastingshastighet og minst 10 Mbit/s opplastingshastighet innen utgangen av 2025. Videre skal det være mobildekning der folk bor, jobber og ferdes, og der privat, frivillig og offentlig sektor driver virksomheter.

Regjeringen vil bidra til dette gjennom en videreføring av gjeldende politikk, som er en markedsbasert og teknologinøytral bredbåndspolitikk. Regjeringen vil fortsette å prioritere tiltak som bidrar til størst mulig grad av markedsbasert utbygging av bredbånd med god kapasitet. Markedet investerte over 12 mrd. kroner i nett og tjenester i 2020. I områder uten kommersielt grunnlag for utbygging bidrar regjeringen med tilskudd, og fylkeskommuner har også bidratt med betydelige beløp. Regjeringen vil videreføre statlige bidrag til bredbåndsutbygging i distriktene.

4.5.2 Data som ressurs

Regjeringen la fram frem Meld. St. 22 (2020–2021) Data som ressurs. Datadrevet økonomi og innovasjon våren 2021. Fremveksten av data representerer en viktig ressurs og driver for næringsutvikling og økonomisk vekst fremover. Regjeringen har som mål at Norge skal utnytte mulighetene som ligger i data som ressurs til økt verdiskaping, flere nye arbeidsplasser i hele landet og en effektiv offentlig sektor. Det anslås at norsk dataøkonomi representerer en årlig verdiskaping tilsvarende 150 mrd. kroner og en sysselsetting på hundre tusen arbeidsplasser i 2020. Fram mot 2030 kan disse tallene dobles, gitt at forutsetningene er til stede.

Regjeringens ambisjon er å øke delingen av data mellom offentlig og privat sektor. En slik ambisjon kan nås ved at det utvikles effektive og sikrere infrastruktur for deling og bruk av offentlige data. Data utgjør også en stadig større andel av verdiskapingen i de fleste norske næringer og sektorer, men næringslivet må bli enda bedre til å utnytte egne data, og til å dele data med hverandre. En målrettet innsats både i det offentlige og i næringslivet vil stimulere til økt deling av data, øke kvaliteten på dataene og gjøre det enklere å ta i bruk dataene i nye sammenhenger. Regjeringen støtter Datafabrikken, som skal være en pådriver for å tilpasse og skalere opp felles tjenester og løsninger som sikrer at flere aktører får raskere og enklere tilgang til relevante data.

Regjeringen legger følgende prinsipper til grunn for datapolitikken: 1) Data skal åpnes når de kan, og skjermes når de må, 2) Data bør være tilgjengelige, gjenfinnbare, mulig å bruke, og kunne sammenstilles med andre data, 3) Data skal deles og brukes på en måte som gir verdi for næringslivet, offentlig sektor og samfunnet, 4) Data skal deles og brukes slik at grunnleggende rettigheter og friheter respekteres, og norske samfunnsverdier bevares.

Datadeling skjer vanligvis i etablerte verdikjeder innenfor samme næring eller bransje. Ordningen er basert på tillit, samarbeid og gjensidig avhengighet. En viktig driver for datadelingen er den enkelte bedrifts vekstmuligheter og muligheter for økt konkurransekraft.

Deling av data i næringslivet vil kunne stimulere til vekst og utvikling i også de samiske områdene. Det er grunn til å tro at blant annet samiske reiselivsaktører, større reiselivsaktører i regionen, aktører innenfor de kreative næringene, overnattingssteder og restauranter vil kunne dra nytte av gjensidig deling av for eksempel reiselivstrender og kundedata. Videre er det innenfor reindrift både behov for utvikling og deling av data om klimaeffekter og tilgjengelige arealressurser, jamfør omtale kapittel 4.1.

Små IT-bedrifter i samiske områder har begrensede ressurser til selv å utvikle ny kompetanse eller kjøpe tjenester for å dekke sine kompetanseutfordringer. De har gjerne også behov for alt fra standardiserte veiledninger og kortvarige kurs til etter- og videreutdanning på høyskole og universitetsnivå – gjerne utviklet i et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet. Tilgang på IKT-kompetanse kan også være en mangelvare i samiske områder. For en god utvikling av digitale ferdigheter og verktøy, vil det være nødvendig å ikke bare utvikle tilbudene på kurs og videreutdanning, men også mobilisere og tilrettelegge for god utnyttelse av tilbudene.

Regjeringen har støttet opp under etableringen av toppindustrisenteret DigitalNorway. Senteret er en viktig aktør for å heve den digitale kompetansen i næringslivet, og arbeider aktivt for at spesielt små og mellomstore bedrifter skal kunne ta del i den datadrevne økonomien. De tilbyr gratis kompetansetiltak som kurs, veiledningsressurser og videreutdanning. Det arrangeres webinarer, workshops og digitale møteplasser for erfaringsutveksling. I tillegg er de en sentral samarbeidspartner for det offentlige i ulike prosjekter innen digitalisering og i utdanningssektoren.

DigitalNorway engasjert i flere EU-prosjekt, og driver informasjonsvirksomhet omkring forskning, teknologi og innovasjon særlig rettet mot små og mellomstore bedrifter.

4.6 Bergverk og mineralutvinning

Nord-Norge har betydelige mineralressurser som gjennom utvinning kan gi grunnlag for økt verdiskaping og flere arbeidsplasser. God tilgang på visse mineraler er også avgjørende for å bidra til å løse de globale klimautfordringene og muliggjøre en grønn omstilling av norsk næringsliv. Regjeringen er opptatt av at mineraler må utvinnes mest mulig bærekraftig og i best mulig sameksistens med næringer og andre som berøres av utvinning.37

Bergverk og mineralutvinning som skjer på en miljømessig forsvarlig og bærekraftig måte, har potensial for å styrke næringsgrunnlaget også i de samiske samfunnene. Dette er virksomhet som gir positivt bidrag til utviklingen av lokalsamfunnet, med nye arbeidsplasser og kompetanse. Samtidig kan det gi konsekvenser for reindriftsinteressene og hensynet til samisk kultur.

Saken om etableringen av Nussir ASAs gruvevirksomhet i Kvalsund illustrerer dilemmaene og konfliktene som denne typen etableringer kan gi. I denne saken var det heller ikke mulig å få til enighet mellom regjeringen og Sametinget gjennom konsultasjonene. Selskapet anslår at driften ved Nussir vil gi 150–200 arbeidsplasser lokalt. Dette vil være et substansielt bidrag til det regionale arbeidsmarkedet og dermed også til bosetting i området.

Regjeringen er opptatt av at bærekraftig utnyttelse av naturressurser skal gi positive ringvirkninger for lokalsamfunnene, samtidig som samenes rettigheter som urfolk skal etterleves. En forutsetning for god sameksistens er at selskaper som driver mineralvirksomhet i områder med samiske interesser, tar samfunnsansvar, har en åpen dialog og opptrer ansvarlig. En videre utvikling av mineralvirksomheten krever en konstruktiv og faktabasert dialog og gjensidig vilje til å foreta tilpasninger. Det er også avgjørende at partene på et tidlig tidspunkt i utviklingen av et mulig mineralprosjekt har god kontakt med sikte på å identifisere både muligheter og utfordringer knyttet til slik virksomhet.

Et offentlig utvalg ble oppnevnt 23. juni 2020 for å vurdere endringer i mineralloven. Utvalget skal etter planen legge frem sin rapport i slutten av 2021. Utvalget skal foreslå forenklinger, moderniseringer og forbedringer i loven. Mineraluttak som berører samisk reindrift utløser en separat konsultasjonsplikt for alle tillatelser og myndighetsprosesser, noe som krever tids- og ressursbruk fra både tiltakshaver, berørte samiske konsultasjonsparter (ofte reinbeitedistrikt og Sametinget) og offentlige myndigheter. Utvalget skal vurdere om dagens system kan effektiviseres uten at det går på bekostning av formålene med konsultasjonene. Utvalget skal også vurdere hvordan loven bør ivareta norske folkerettslige forpliktelser overfor samene, og eventuelle endringer i mineralloven skal ta utgangspunkt i hva norske folkerettslige forpliktelser krever.

4.6.1 Sametingets merknad

Sametinget mener at det ikke kan tillates virksomhet som fratar den samiske befolkningen deres livsgrunnlag. Sametinget ser med bekymring at kulturelt viktige, tradisjonelle samiske næringer som har sitt utgangspunkt i bærekraftig naturbruk, ofres til fordel for risikabel og forurensende gruvedrift. Antallet reindriftsutøvere i Fiettar reinbeitedistrikt vil potensielt kunne halveres som følge av innskrenking av beiteområder i forbindelse med etableringen av Nussir ASAs gruvedrift i Kvalsund.38 Sametinget er også sterkt bekymret for at dumpingen av gruveavfall i fjordene kan ha negativ innvirkning på fiske og fiskerinæringen.