7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Stortingsmeldingen inneholder Norges nye handlingsplan for naturmangfold med nasjonale bidrag til de globale målene i naturavtalen ut fra Norges behov og forutsetninger, og beskriver tiltak og virkemidler som skal bidra til at målsettingene nås. Samlet vil dette bidra til effektiv oppnåelse av nasjonale og internasjonale mål og forpliktelser. Det vil også bidra til bedre ivaretakelse av natur og legge til rette for bærekraftig bruk av naturmangfold, både i Norge og globalt, til nytte for hele samfunnet.

Naturpolitikken påvirker alle samfunnsområder og sektorer, både direkte og indirekte. Mange av tiltakene som omtales i denne stortingsmeldingen er allerede besluttet og noen er allerede satt i gang. Regjeringen varsler også med denne handlingsplanen noen nye tiltak. Flere av punktene i handlingsplanen er ikke bare et statlig ansvar, men vil også kreve samarbeid med, og innsats fra, kommunale og regionale myndigheter og næringsliv.

Kommunene forvalter om lag 83 prosent av arealene i Fastlands-Norge, og en vellykket politikk avhenger av at lokalsamfunnet, gitt rammene vi i fellesskap setter, finner gode løsninger.

Naturarealene er en stor verdi for mange distriktskommuner. En bærekraftig forvaltning av naturen gir grunnlag for arbeidsplasser og utvikling. Naturen i seg selv er for mange en viktig grunn for hvor man vil bo, og samtidig danner naturen grunnlag for arbeidsplasser i blant annet jord- og skogbruk, næringer knyttet til hytter, turisme og reiseliv. Nærhet til natur, opplevelser og tette lokalsamfunn gjør distriktsområdene attraktive og unike. I Meld. St. 27 (2022–2023) Eit god liv i heile Noreg – distriktspolitikk for framtida legger regjeringen vekt på at mindre steder bør utvikles med særpreg som bygger opp under lokal identitet og kulturarv. Attraktive omgivelser og tilgang til natur er også kvaliteter som påvirker identitet, folkehelse og miljø. Forvaltningen av naturarealene er altså sentral for mange distriktskommuner. Samtidig er naturarealer viktig i regional og nasjonal sammenheng, for å bevare verdifull natur eller å bruke arealene til produksjon av fornybar kraft.

Tiltakene som regjeringen legger frem i meldingen er utarbeidet med særlig tanke på å sikre det lokale selvstyret over arealene og å gi distriktskommuner støtte for å sikre utvikling og levedyktige lokalsamfunn. Dette kommer til uttrykk i tiltak som bidrar til en natur i god tilstand og som danner grunnlag for arbeidsplasser og lokal verdi. Det kommer også til uttrykk i tiltak som støtter opp under lokal forvaltning av naturarealene.

Regjeringens utgangspunkt er at handlingsplanen skal gjennomføres innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammer. Regjeringen vil komme tilbake til de økonomiske konsekvensene av eventuelle nye tiltak i budsjettet for hvert enkelt år. Den årlige budsjettmessige oppfølgingen vil blant annet være avhengig av den økonomiske utviklingen og budsjettsituasjonen.

For tiltak i meldingen som skal bli utredet og vurdert, vil det først i forbindelse med den konkrete utredningen være aktuelt å beskrive økonomiske og administrative konsekvenser av tiltakene.

I det følgende gis en nærmere vurdering av tiltak og virkemidler innenfor utvalgte saksområder.

Det nasjonale bidraget knyttet til mål 14 i naturavtalen om å sikre at verdien av naturmangfold bedre integreres i beslutningsprosesser, og gjennom blant annet å bygge på de etablerte prosessene knyttet til meny av tiltak og naturregnskap, regelmessig, hvert fjerde år, legge frem en oversikt til Stortinget over status, måloppnåelse og tiltakene som gjennomføres ved norsk handlingsplan for naturmangfold vil medføre administrative kostnader i forbindelse med utarbeidelse av denne oversikten, men dette er antatt å være av begrenset omfang.

Nasjonalt bidrag til mål 1, med målsetting om å redusere nedbygging av særlig viktige naturarealer kan innebære at det i større grad må planlegges for transformasjon, ombruk og fortetting av eksisterende byggeområder. I tillegg vil målet om å redusere nedbygging av særlig viktige naturarealer trolig innebære at noen utbygginger ikke kan finne sted. Samfunnskostnaden ved å redusere nedbyggingen avhenger av hvilke nedbyggingsformål som prioriteres og hvilken natur som bygges ned. Samtidig vil naturtapet begrenses og kostnader som følge av naturtap kan dermed reduseres. Bedre ivaretakelse av natur og opprettholdelse av naturens evne til å levere økosystemtjenester kan føre til at samfunnsnytten samlet sett blir positiv.

Prinsippene for bærekraftig arealforvaltning på land kan gi konsekvenser for kommuner, staten og private, men konsekvensene vil avhenge av hvilke tiltak man setter i verk for å følge opp prinsippene. Prinsippene tar utgangspunkt i en rekke allerede etablerte prinsipper, med unntak av prinsippet om prioriterte utbyggingsformål (fornybar kraftproduksjon, kraftledninger, forsvarsformål og samfunnskritisk digital infrastruktur). Bruk av dette prinsippet vil kunne innebære at utbygging til disse formålene vil vektes tyngre ved konflikter mellom utbyggingsformål som for eksempel utbygging av samferdselsanlegg, hytter, boliger med videre. På den annen side vil et sett prinsipper gi økt forutsigbarhet og grunnlag for å dekke helt sentrale samfunnsbehov nasjonalt og lokalt, samtidig som det unngås at begrensede arealressurser brukes opp på formål med lavere samfunnsnytte og med lite effektiv arealbruk. Prinsippene vil også bidra til å bevare natur og landbruksarealer som gir store verdier til samfunnet.

Tiltakene for å styrke kompetanse og kapasitet i kommunene, utrede regionale oppgaveavlastende team, tilrettelegge for kommunenettverk, gi samordnet veiledning, og utrede endringer i plan- og bygningsloven, vil kunne gi noen administrative konsekvenser. På den annen side vil tiltakene kunne gi økt effektivitet og kvalitet i arealplanleggingen, som igjen vil kunne gi samfunnsmessig nytte. Økonomiske og administrative kostnader av oppgaveavlastende team i fylkeskommunene og av eventuelle forslag til endringer i plan- og bygningsloven vil bli klargjort i utredningsarbeidene.

En klargjøring av omfanget av arealer som er forringet eller ødelagt på land og i kyst- og havområdene vil medføre økt ressursbruk i statlige etater selv om dette skal gjøres med utgangspunkt i eksisterende kunnskap om tilstanden i norsk natur. Kostnadene til selve restaureringstiltakene vil avhenge av hvilke restaureringstiltak som prioriteres. Økt innsats på naturrestaurering vil medføre noe økt ressursbruk, særlig kostnader til å gjennomføre flere konkrete restaureringstiltak og miljøforvaltningens arbeid med veiledning, koordinering og å holde oversikt over forringet og restaurert natur. Samtidig vil økt innsats gi samfunnsmessige gevinster gjennom opprettholdelse og styrking av økosystemtjenester. Naturrestaurering i utbyggingsprosjekter vil som i dag i hovedsak være utbyggers ansvar. Veiledning, faglige utredninger og vurderinger av lov- og regelverksendringer vil skje innenfor gjeldende budsjettrammer. Det vil også være noe administrative kostnader dersom det skal gjøres endringer i lov- og regelverk.

Regjeringens meny av tiltak for skog setter mål for økologisk tilstand i skog, som reflekterer avveininger mellom bærekraftig bruk og ivaretaking for henholdsvis vernet skog og øvrig skog i Norge. Målene skal bidra til å forenkle og systematisere samarbeidet mellom berørte sektorer, og vil kunne føre til en mer tydelig og forutsigbar skogforvaltning. Tiltakene i menyen baserer seg i all hovedsak på gjeldende politikk, og vil som et utgangspunkt få små konsekvenser for de berørte. På kort sikt vil kunnskapsinnhenting og ulike utredninger føre til noen administrative oppgaver for de aktuelle statlige virksomhetene. Kompetansehevingstiltak vil berøre private aktører som skogeierorganisasjoner.

Tiltak for å fremme overgang til torvfrie produkter vil kreve noen utgifter til å drive en arbeidsgruppe. Disse vil bli dekket innenfor Klima- og miljødepartementets gjeldende budsjettrammer. Eventuelle negative konsekvenser for dagens produsenter av torv vil bli søkt minimert gjennom stimulering til omstilling, og tiltaket vil ha positive konsekvenser for avfallsbransjen og biogassprodusentene som kan få et større marked.