Meld. St. 35 (2023–2024)

Bærekraftig bruk og bevaring av natur— Norsk handlingsplan for naturmangfold

Til innholdsfortegnelse

4 Norges internasjonale naturarbeid

Norsk samfunn, politikk og økonomi påvirker natur i andre land. Dette kan for eksempel være gjennom høsting, utvinning og videreforedling av råvarer og materialer til endelig konsum eller videre bearbeiding i Norge, gjennom norske investeringer i andre land, gjennom eksport av varer produsert i Norge og gjennom norsk bistand. Norge gjør samtidig en omfattende innsats for naturen i verden, og arbeider for å stanse tapet av naturmangfold og ivareta natur og økosystemer globalt på flere måter.

4.1 Internasjonalt samarbeid og normutvikling

Norge bidrar inn i gjennomføringen av flere internasjonale konvensjoner og avtaler. Tabell 2.2 i kapittel 2.4 gir en oversikt over noen av de mest relevante for naturmangfold. Nedenfor følger en oversikt over norsk innsats på enkelte andre områder internasjonalt, som også har betydning for bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold.

4.1.1 Internasjonalt arbeid med havforvaltning og miljø

Bærekraftig havforvaltning er viktig for Norge, og er en prioritering i norsk internasjonalt arbeid og utenrikspolitikken. Norges statsminister, sammen med Palaus president, leder Det internasjonale høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet). Havpanelet består av statsledere fra 18 kyststater. Havpanellandene representerer 50 prosent av verdens kystlinjer og 45 prosent av de eksklusive økonomiske sonene. Landene har forpliktet seg til bærekraftig forvaltning av 100 prosent av sine hav- og kystområder innen 2025. Havområdene til panellandene skal da være omfattet av helhetlige Planer for bærekraftige hav.

I 2023 ble det under FNs havrettskonvensjon (UNCLOS) oppnådd enighet om en ny avtale om bevaring og bærekraftig bruk av havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ). Avtalen styrker havretten og internasjonal miljøforvaltning, og den blir et viktig verktøy for å opprette marine verneområder og andre effektive områdebaserte bevaringstiltak i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon utgjør to tredjedeler av verdenshavene, og BBNJ-avtalen vil kunne bidra betydelig til å nå naturavtalens globale mål om å bevare minst 30 prosent av havet. BBNJ-avtalen blir den tredje etterlevelsesavtalen under Havrettskonvensjonen, og skal blant annet samvirke med de eksisterende avtalene for fiske og utnyttelse av havbunnsmineraler.

Norge deltar, sammen med de 15 andre kontraktspartene, inkludert EU, og observatører, aktivt under Konvensjon om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR-konvensjonen). OSPAR er et viktig regionalt samarbeid for å sikre en helhetlig havforvaltning med effektiv beskyttelse og bærekraftig bruk av våre felles havområder.

4.1.2 Innsats for mer bærekraftige matsystemer globalt

Global matproduksjon har økt i takt med en raskt voksende befolkning globalt. Samtidig har den globale utviklingen i matsikkerhet gått i negativ retning med et økende antall rammet av sult og underernæring. Ifølge FN lider 800 millioner mennesker av sult og underernæring. Klimaendringer, krig og konflikt, økonomiske og sosiale forhold, forringelse av økosystemer og pandemi kan bidra til sult. Økt press på naturressurser og forringelse av økosystemer truer mulighetene for fremtidig matproduksjon. Disse komplekse sammenhengene krever en mer helhetlig og koordinert innsats, der flere faktorer sees i sammenheng. Både klima og miljø, helse, utdanning, likestilling og andre sektorer og verdikjeder, som energisektoren, inngår i en helhetlig tilnærming til matsikkerhet og bærekraftig utvikling.

De globale produksjons- og forbruksmønstrene er sentrale drivere for de fem hovedårsakene til tap av naturmangfold: arealendringer, overhøsting, klimaendringer, forurensning og fremmede arter. De globale matsystemene er en del av dette. Med «matsystemer» forstås all aktivitet knyttet til mat, både produksjon, forbruk, videreforedling av mat og distribusjon. Hele 80 prosent av tropisk avskoging skyldes råvareproduksjon, hvor særlig beite, soya og palmeolje er viktige drivere for tropisk avskoging, men ikke alle råvarer inngår i matsystemet. Omtrent 10 prosent av råvarene havner på det europeiske markedet. Etterspørselen etter råvarer som storfekjøtt, soya, palmeolje og kakao øker.

Økt innsats for å endre matsystemene i en mer bærekraftig retning er blitt løftet på dagsorden globalt. Eksempler på dette er FNs toppmøte for matsystemer i 2021 og det etterfølgende statusmøtet i 2023. Norge deltok aktivt under toppmøtet og har i etterkant holdt nasjonale dialogmøter om bærekraftige matsystemer. Rapporten Bærekraft i det norske matsystemet sammenfatter noen hovedlinjer i regjeringens arbeid på området og oppsummerer innspill fra nasjonal dialog høsten 2023, der aktører fra 73 ulike organisasjoner i det norske matsystemet deltok.1

Det er mulig å møte den globale etterspørselen etter mat og andre råvarer uten avskoging av tropisk skog, gjennom mer effektiv arealbruk. Samtidig er det utfordrende for produsentland å endre arealpolitikken når råvare- og finansmarkedet ikke krever denne omleggingen i tilstrekkelig grad. Noe av utfordringen er at store arealer egner seg for ensidig og storskala volumproduksjon. Skalafordeler ved å konvertere skogarealer til jordbruk og produsere enda større volum gir produksjon som er konkurransedyktig på verdensmarkedet. Slik storskalaproduksjon medfører dermed et stort og økende press på arealer og ressursgrunnlag i områdene der det skjer, og har ringvirkninger for produksjon andre steder.

Gjennom klima- og skoginitiativet jobber Norge for å redusere presset på tropiske skoger fra global råvareproduksjon og -handel. Dette inkluderer å øke kunnskapen og bevisstheten om koblingene mellom råvareproduksjon, handel og tropisk avskoging og å støtte selskaper i å forplikte seg til – og gjennomføre – tiltak for å bli avskogingsfri. Press fra sivilt samfunn har vært avgjørende for å få selskaper til å forplikte seg til nullavskoging, og for å følge opp selskapenes forpliktelser.

Globale og regionale finansmarkeder er viktige indirekte tilretteleggere for råvaredrevet avskoging i tropiske skogland. Klima- og skoginitiativet arbeider derfor for å dreie finansiering av jordbruksproduksjon i tropiske skogland vekk fra avskogingsdrivende produksjon og over til mer bærekraftige produksjonsformer. Dette er av stor betydning både i globale, regionale og lokale finansmarkeder.

Norge jobber også internasjonalt for å fremme bærekraftig matproduksjon i havet, for eksempel gjennom arbeidet mot fiskerikriminalitet og Nansenprogrammet. Nansenprogrammet bistår utviklingsland med å utvikle en bærekraftig fiskeriforvaltning, og på den måten redusere fattigdom og oppnå bedre matsikkerhet.

Matsikkerhet har høy prioritet i regjeringens utviklingspolitikk. Arbeid med klimatilpasninger, styrking av jord og jordhelse og mer mangfoldige driftsformer er blant tema som er løftet i strategiene for henholdsvis matsikkerhet2 og klimatilpasninger3 i utviklingspolitikken.

4.1.3 Internasjonalt samarbeid om genetisk mangfold

Norge etablerte i 2008 Svalbard globale frøhvelv og Landbruks- og matdepartementet drifter det sammen med nordisk genressurssenter (NordGen) og den internasjonale organisasjonen Global Crop Diversity Trust (Crop Trust). Hvelvet er i dag det største sikkerhetslageret i verden for planter som brukes til matproduksjon og landbruk. Over 1,2 millioner såfrøeksemplar er nå sikkerhetslagret fra over 100 genbanker verden over. Norge er også blant de største donorene til Crop Trusts arbeid og til plantetraktatens fond for fordelsdeling. Bevaring og bærekraftig bruk av det genetiske forrådet gir beredskap og muligheter for fremtidens matproduksjon. Norge jobber også aktivt for anerkjennelse av bønders rettigheter til såfrø, som er en forutsetning for fortsatt lokal forvaltning av det genetiske mangfoldet. Samarbeidet skjer i hovedsak gjennom plantetraktaten og FAOs kommisjon for genetiske ressurser for mat og landbruk.

Figur 4.1 Svalbard globale frøhvelv, med svalbardrein

Figur 4.1 Svalbard globale frøhvelv, med svalbardrein

Svalbardreinen er en underart av rein (Rangifer tarandus). Den har korte bein og hals, lite hode, korte ører og en kompakt kropp. Dette er tilpasninger til en lang arktisk vinter med ekstremt lave temperaturer.

Foto: Svalbard Global Seed Vault/Riccardo Gangale

Naturhistorisk museum i Oslo har etablert en nasjonal frøbank for oppbevaring av levedyktige frø fra ville planter, i samarbeid med de andre fem botaniske hagene i Norge. Nasjonal frøbank skal omfatte minst 75 prosent av landets truede arter. Artene skal være innsamlet fra ulike deler av landet der de har sin naturlige utbredelse, og minimum 20 prosent av planteartene skal være tilgjengelig for reetableringer og restaureringsprogram. Nasjonal frøbank samarbeider med Millenium Seed Bank som representerer et av de mest mangfoldige genressursene i verden for ville plantearter. Regjeringens arbeid med genetisk mangfold er nærmere omtalt under mål 4 og mål 13 i kapittel 6.

4.1.4 Innsats mot grenseoverskridende organisert miljøkriminalitet

Miljøkriminalitet er en viktig drivkraft bak tap av naturmangfold, blant annet i form av direkte flora- og faunakriminalitet, forurensnings- og avfallskriminalitet og ulovlige arealbruksendringer. Meld. St. 19 (2019–2020) Miljøkriminalitet ligger til grunn for den norske innsatsen mot grenseoverskridende organisert miljøkriminalitet.

Skogkriminalitet omfatter hogst og handel med tømmer og treprodukter, inkludert papirmasse, der kriminelle handlinger har foregått i hele eller deler av produksjonskjeden. Ulovlig hogst og handel med ulovlig tømmer er regnet for å være en av de mest inntektsgivende formene for miljøkriminalitet, og er en av de største svarte økonomiene i verden. I stor skala undergraver organisert skogkriminalitet landenes innsats for å nå nasjonale og globale klima-, natur- og utviklingsmål.

Klima- og skoginitiativets innsats for å bekjempe skogkriminalitet går gjennom bilaterale samarbeid med land som Brasil, Peru, Colombia og Indonesia, gjennom multilaterale initiativer hvor vi støtter store aktører som FN og Interpol i deres arbeid med å styrke nasjonale lovhåndhevelsesmyndigheter i å avdekke og rettsforfølge aktører som profitterer på skogkriminalitet, og gjennom støtte til sivilt samfunn. Viktige resultater er blant annet beslag av tømmer og etterforskning og rettsforfølgelse av organiserte kriminelle nettverk ansvarlig for store naturødeleggelser i tropiske skogland.

I august 2023 ble Naturkrimalliansen («Nature Crime Alliance») lansert under GEF-toppmøtet i Vancouver. Norge var initiativtaker til dette globale initiativet og finansierer sekretariatet til alliansen. Alliansen består av representanter fra myndigheter, organisasjoner i sivilsamfunnet med spesialkompetanse på naturkriminalitet og urfolks rettigheter, privat sektor, multilaterale institusjoner med mandat til å jobbe med håndhevelse av relevant lovgivning, som Interpol og FNs kontor for Narkotika og Kriminalitet (UNODC), og finansielle bidragsytere som land og filantropiske fond. Naturkrimalliansen er tverrsektoriell og omfatter arbeid mot ulovlig avskoging, ulovlig gruvedrift, ulovlig fiske, ulovlig handel med truede dyr og planter, ulovlig konvertering av landområder, samt tilknyttet kriminalitet som økonomisk kriminalitet, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. Med dette understreker alliansens arbeidsområde hvordan denne formen for organisert naturkriminalitet har konsekvenser for staters utvikling og regional sikkerhet.

4.1.5 Klima, natur og naturbaserte løsninger i internasjonalt samarbeid

De siste årene har både Klimapanelet og Naturpanelet presentert rapporter som viser at klimaendringer og tap av natur skjer i en skala som vil gjøre det umulig å oppnå bærekraftsmålene og temperaturmålene under Parisavtalen, om det ikke skjer endringer i samfunnsutviklingen slik at klimagassutslippene og naturtapet blir stoppet. Rapportene viser også at det er helt nødvendig å se klima og natur i sammenheng for å løse disse utfordringene. Se nærmere omtale av sammenhengen mellom klima og natur i delkapittel 2.2.

Norge er en aktiv pådriver for å se natur og klima i sammenheng i det internasjonale miljøsamarbeidet, blant annet gjennom det multilaterale klima- og miljøsamarbeidet i FN og regjeringens klima- og skoginitiativ. Vedtaket om naturbaserte løsninger i FNs 5. miljøforsamling under norsk presidentskap er en viktig milepæl i den sammenheng. Det ble for første gang enighet om en definisjon av naturbaserte løsninger i et multilateralt forum med universelt medlemskap. Naturavtalen har flere konkrete referanser til naturbaserte løsninger, se nærmere omtale under mål 8 om klima og mål 11 om naturens bidrag til mennesker i kapittel 6. Gjenåpning av bekker, restaurering av myr og våtmarksområder og bevaring av tropisk skog og andre karbonrike økosystemer er eksempler på naturbaserte løsninger.

Det er behov for økt finansiering for bevaring av regnskog i tropiske land, som for andre klima- og naturtiltak. Dersom avskogingen skal snus må flere forstå regnskogens betydning, hvorfor den ødelegges, hva som kan gjøres med det og hvordan styrket innsats for regnskogen vil komme alle til gode. Klima- og skoginitiativet har siden oppstarten i 2008 arbeidet systematisk både for å styrke kunnskap og kommunikasjon om den tropiske regnskogens betydning, og for økt global oppslutning og finansiering for bevaring av tropisk regnskog. Dette gjøres i nært samarbeid med tropiske skogland, andre giverland, multilaterale organisasjoner, sivilsamfunn og næringsliv. For nærmere omtale av klima- og skoginitiativet, se kapittel 4.2.

Norge jobber aktivt med naturbaserte løsninger i samarbeid med andre land, særlig i nordisk sammenheng hvor det har vært et eget nordisk samarbeidsprosjekt om naturbaserte løsninger. EU og Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) har et felles nettverk der naturbaserte løsninger fra hele verden presenteres, Network Nature. Der har de nordiske landene en egen nordisk gruppe («hub») for å stimulere til samarbeid og erfaringsdeling.4 Norge har gjennom Nordisk ministerråd sluttet seg til to erklæringer om naturavtalen og naturbaserte løsninger.5

Figur 4.2 Naturbaserte løsninger – stabilisering av bekkekant mot erosjon

Figur 4.2 Naturbaserte løsninger – stabilisering av bekkekant mot erosjon

I det nordiske samarbeidsprosjektet om naturbaserte løsninger prøver Norge ut hvordan man kan stabilisere bekkekanter ved hjelp av tømmerstokker med røtter.

Foto: Anja C. Winger/Dominika Krzeminska, NIBIO

4.1.6 Arbeid med å redusere forurensning globalt

Norge har ambisiøse mål om å redusere forurensning. Selv om forurensning også er lokal, vil forurensning ha et regionalt eller globalt potensial for spredning, enten via luft og vann, eller ved at produkter med helse- og miljøfarlige kjemikalier omsettes i et globalt marked. Reduksjon av forurensning krever derfor felles handling og arbeid gjennom de regionale og de globale miljøavtalene. De viktigste internasjonale avtalene med betydning for forurensning er konvensjonen om langtransportert forurensning (LRTAP) og kjemikaliekonvensjonene Stockholm-konvensjonen om persistente organiske forurensninger (POP), Minamata-konvensjonen om kvikksølv og Rotterdam-konvensjonen om samtykke ved import og eksport av enkelte farlige kjemikalier og pesticider.

Regjeringens arbeid for en global og juridisk bindende avtale mot plastforurensning er motivert av hensynet til natur, artsmangfold, og helse. Det var ikke minst dokumentasjon av plastavfallets innvirkning på marine arter som vekket verden til de langsiktige trusler som er forbundet med stadig økende mengder plastavfall på land, i jord, vann og luft, og i havet. En avtale mot plastforurensning som sikrer tiltak langs hele verdikjeden for plastprodukter vil bidra positivt til bevaring og restaurering av naturen. Regjeringens arbeid med plastforurensning og annen forurensning er nærmere omtalt under mål 7 i kapittel 6.

4.1.7 Miljøvernsamarbeid i Arktis

Arktisk råd er det viktigste internasjonale forumet for å håndtere spørsmål som er felles for de arktiske statene, med særlig vekt på miljø, klima og bærekraftig økonomisk utvikling.

Rådet består av de åtte arktiske statene Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA, samt seks permanente urfolksorganisasjoner.

Det faglige arbeidet i Arktisk råd har blitt betydelig styrket gjennom årene. Ikke minst har rådets vurderinger av klimaendringer og miljøgifter i Arktis fått stor anerkjennelse og betydning for arbeidet med internasjonale miljøkonvensjoner. Bevaring av arktisk biologisk mangfold, helhetlig havforvaltning, beredskap og pilotprosjekter for å redusere forurensning i Arktis, inkludert marin forsøpling, står sentralt i rådets arbeid. Det konkrete arbeidet foregår i seks ulike arbeidsgrupper, som blant annet omfatter bevaring av arktisk naturmangfold (CAFF), overvåking og vurdering av forurensning og klimaendringer (AMAP) og beskyttelse av det arktiske marine miljøet (PAME). Norge er en aktiv deltaker i alle arbeidsgruppene under Arktisk råd og har en lederrolle i en rekke prosjekter, blant annet innen klimaendringer, økosystembasert havforvaltning og marin forsøpling.

Norge har lederskapet i Arktisk råd i perioden 2023–2025. Et hovedmål for Norge er at rådet består som det viktigste internasjonale forumet for arktiske spørsmål i en situasjon der Russlands invasjon av Ukraina har gjort samarbeidet langt mer krevende. Hav, klima og miljø er hovedprioriteringer for det norske lederskapet.

Figur 4.3 Miljøvernsamarbeid i Arktis

Figur 4.3 Miljøvernsamarbeid i Arktis

Styrking av det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen av miljø og aktiviteter i Arktis er en grunnplanke i Arktisk råds arbeid. Bildet viser fugleforskere som skal fange inn polarmåke på reir.

Foto: Ann Kristin Balto/Norsk Polarinstitutt

4.1.8 Grønn allianse med EU

Den grønne alliansen mellom Norge og EU er en politisk viljeserklæring om styrket samarbeid for grønn omstilling utover EØS-samarbeidet, som følges opp med ulike initiativer og kontakter innenfor områder som industri, energi, transport, klima og miljø.

Natur har også en plass i oppfølgingen av den grønne alliansen. Norge og EU har gjensidig interesse av styrket samarbeid om den globale naturavtalen og oppfølgingen av denne. EU har i de senere år vedtatt ny ambisiøs politikk for å sikre og restaurere sin natur. Dette er interessant for Norge å følge med på, selv om naturvern er utenfor EØS-avtalen.

På naturområdet omfatter den grønne alliansen i første omgang kunnskapsdeling og kontakt om naturrisiko som et verktøy for offentlige og private aktører i Norge og EU. Norge og EU har også styrket kontakten om tropisk skog og avskogingsfrie verdikjeder, mens det styrkede samarbeidet om grønn skipsfart har et særskilt fokus på begroing av skipsskrog som fører til spredning av invaderende marine arter.

Figur 4.4 EØS-samarbeid – Moravaprosjektet i Slovakia

Figur 4.4 EØS-samarbeid – Moravaprosjektet i Slovakia

Skoleelever har flyttet klasserommet ut i et våtmarksområde i Slovakia. De sjekker vannkvalitet i Moravaelven ved å se hvor klar sikt det er på en vannprøve i en sylinder.

Foto: Marianne Gjørv

4.1.9 Én helse

Med Én helse (One Health) menes det komplekse samspillet mellom mennesker, dyr og miljø og betydningen av et balansert samspill for god helse og velferd for alle parter. Menneskers aktiviteter har innvirkning på helsen til dyr og miljø, og sykdom hos dyr eller i miljøet påvirker menneskers helse. Mennesker og dyr deler og utveksler smittestoffer, og endringer i miljøet påvirker denne dynamikken. De fire FN-organisasjonene i den såkalte «Quadripartite group»6 har blitt enige om en felles definisjon av hva «én helse»-tilnærmingen er: «Det eksisterer en gjensidig avhengighet mellom helse for mennesker, dyr og i miljøet, hvor helsen til den ene parten påvirker helsen til de andre». Én-helse-tilnærming er nødvendig både nasjonalt og internasjonalt i forbindelse med forebygging og bekjempelse av infeksjonssykdommer som overføres mellom dyr og mennesker (zoonoser) og særlig i kampen mot antimikrobiell resistens (AMR). Tilnærmingen har som mål å motivere til tverrfaglig samarbeid om helseutfordringer i det komplekse samspillet mellom mennesker, dyr, planter og økosystemer.

Én helse-tilnærmingen er grunnleggende i Norges nasjonale strategi mot antibiotikaresistens og vårt internasjonale arbeid innen AMR-området inn mot EU, Verdens helseorganisasjon, FNs organisasjon for mat og landbruk, Verdens dyrehelseorganisasjon og FNs miljøprogram. Økosystemer i balanse er også nødvendig for bærekraftig matproduksjon, og for at jorden skal kunne fø en stadig voksende befolkning. Men, ikke alle land er enige om prioritering av Én helse i berørte FN-særorganisasjoner, og derfor må Norge og andre likesinnede land forsvare tilnærmingen i relevante saker.

4.2 Klima- og skoginitiativets arbeid for tropisk skog

Norges største innsats for å ta vare på natur i andre land er klima- og skoginitiativet. Initiativet ledes av Klima- og miljødepartementet, og utgjorde i 2022 om lag 75 prosent av norsk naturbistand. I 2024 utgjorde klima- og skogsatsingen på 4,1 milliarder kroner om lag 8 prosent av det totale bistandsbudsjettet. Dette er et viktig bidrag til den globale oppnåelsen av målene i naturavtalen. Gjennom Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles framtid har Stortinget besluttet å «videreføre satsingen på et høyt nivå fram til 2030».

Å redusere og reversere tap av tropisk skog er avgjørende for å ta vare på naturens økosystemer og karbonlagre. Dette er sentralt for å nå målene i naturavtalen og Parisavtalen. Tropisk skog har både et stort karbonlager og et rikt naturmangfold. Klima- og skoginitiativet arbeider for en god arealforvaltning i tropiske land slik at skogen bevares.

Skogen i tropiske land utgjør livsgrunnlaget for millioner av mennesker som bor i og omkring skogen. I tillegg har den stor betydning for globale fellesgoder og økosystemtjenester som mat, medisin, ren luft og vann, samt opprettholdelse av nedbørsmønstre, et stabilt klima og flomsikring. Dette er blant annet avgjørende for landbruk og sosial stabilitet i tropiske skogland og nærliggende områder.

Å bidra til å bevare naturmangfold er et overordnet mål for klima- og skoginitiativet, sammen med å bidra til et stabilt klima og en mer bærekraftig utvikling. Hovedmålet til satsingen er å medvirke til redusert og reversert tap av tropisk skog, se figur 4.5. Å redusere og reversere tropisk avskoging krever sterkt forbedret arealforvaltning i skogland og en rask omlegging av verdens mat- og råvaresystemer for å redusere presset på skogen fra globale markeder. Hovedmålet er derfor delt inn i to delmål: (i) å medvirke til bærekraftig skog- og arealforvaltning i utviklingsland, og (ii) å medvirke til redusert press på tropiske skogareal fra globale markeder. Gjennom å medvirke til å redusere og reversere tropisk avskoging bidrar klima- og skoginitiativet som helhet til oppfølgingen av mange av naturavtalens mål.

Figur 4.5 Klima- og skoginitiativets strategiske rammeverk

Figur 4.5 Klima- og skoginitiativets strategiske rammeverk

Kilde: Klima- og miljødepartementet

Klima- og skoginitiativets arbeid er delt inn i åtte strategiske, tverrgående temaer. Under alle disse områdene jobbes det langs flere spor, herunder bilaterale samarbeid med skogland, multilateral innsats, støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner og samarbeid med privat næringsliv. De åtte tverrgående områdene er:

  • bærekraftig skog- og arealforvaltning i tropiske skogland og delstater

  • styrkede rettigheter og bedre levekår for urfolk og lokalsamfunn

  • internasjonale insentivstukturer for redusert avskoging

  • miljøintegritet og transparens i arealforvaltning og arealbruk

  • avskogingsfrie råvaremarkeder

  • redusert skogkriminalitet

  • avskogingsfrie finansmarkeder

  • global oppslutning

Figur 4.6 Amazonas-regnskogen nær Manaus i Brasil

Figur 4.6 Amazonas-regnskogen nær Manaus i Brasil

Oversiktsbilde av Amazonas-regnskogen, nær Manaus, hovedstaden i den brasilianske delstaten Amazonas. Norge har støttet Brasils arbeid med å bevare Amazonas i over 15 år.

Foto: Neil Palmer/CIAT/cifor.org

Klima- og skoginitiativets hovedstrategi for å bidra til redusert avskoging i skoglandene er å skape politiske og økonomiske insentiver for en bærekraftig arealpolitikk. Dette oppnås gjennom samarbeidsavtaler med skoglandene. Grepene som må til for å påvirke de underliggende årsakene til avskoging og for å bedre skog- og arealforvaltningen må i stor grad tas av landets egne myndigheter, ofte på tvers av sektorer og myndighetsnivåer. Dette krever politisk vilje. Nasjonalt eierskap er derfor kjernen i partnerskapene Norge inngår. Samarbeidet baserer seg på skoglandenes egne planer og ambisjoner. Gjennom resultatbaserte utbetalinger, politisk dialog og finansiering av konkrete reformer og tiltak støtter Norge opp under gjennomføringen av disse planene. Dette skaper insentiver for langsiktig innsats for bærekraftig skog- og arealforvaltning i landene.

Det er nå et stort politisk momentum for å ta vare på tropisk skog, og flere av Norges samarbeidsland har redusert avskogingen betydelig. Brasil halverte avskogingen i Amazonas i 2023 under president Lulas første år. Indonesia og Colombia rapporterer de laveste avskogingsnivåene på 20 år. Fremover blir det viktig å støtte opp om at denne trenden vedvarer.

Urfolk og lokalsamfunn forvalter en stor del av gjenværende tropisk skog og naturmangfold. Norge arbeider for å styrke urfolk og lokalsamfunns landrettigheter og rolle i skogforvaltning, beskytte miljøforsvarere og øke andelen finansiering som går direkte til urfolks- og lokalsamfunnsorganisasjoner.

Også multilaterale institusjoner er viktige for å redusere avskogingen. Klima- og skoginitiativet gir bidrag til multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken. Disse støtter tropiske skogland med kapasitetsbygging og betaling for reduserte utslipp. Klima- og skoginitiativet arbeider også for å fremme det frivillige markedet for karbonkreditter fra redusert avskoging. Hensikten er å mobilisere kapital til skogland for å finansiere omstilling av arealpolitikken. I dette arbeidet har det vært viktig å sikre at karbonkredittene representerer faktiske utslippsreduksjoner.

4.3 Internasjonal innsats for kunnskapsutvikling om naturmangfold

Norge jobber aktivt for at avgjørelser både nasjonalt og internasjonalt tas på et tilstrekkelig godt kunnskapsgrunnlag, også på naturområdet, og bidrar til kunnskapsutvikling internasjonalt.

4.3.1 Felles europeiske satsninger på grønn omstilling

Norge deltar i felleseuropeiske satsinger på grønn omstilling, herunder naturmangfold, gjennom forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont Europa (se nærmere omtale under mål 20 i kapittel 6), jordobservasjonsprogrammet Copernicus/Space, DIGITAL, Det europeiske forskningsområdet (ERA) og EØS-midlene. Koordinering av virkemidlene i det norske forskningssystemet med det europeiske gjør at vi får mer ut av ressursene som investeres. Norsk deltakelse i EU-programmene og det europeiske miljøbyrået (EEA) bidrar til felles dugnad for kartlegging og overvåking som fremskaffer data og kunnskap om natur og klima for både forskning og forvaltning.

4.3.2 Internasjonale kunnskapspaneler

Det internasjonale naturpanelet

Det internasjonale naturpanelet (IPBES) er et globalt vitenskapspanel som utreder og sammenfatter kunnskap, fremmer utvikling av forvaltningsverktøy, identifiserer fagområder der det er behov for ny kunnskap og bygger kapasitet i utviklingsland. Miljødirektoratet koordinerer Norges innsats til Naturpanelets arbeid, blant annet gjennom å informere og nominere eksperter fra norske fagmiljøer til Naturpanelets ekspertgrupper og utredningsarbeid, koordinere skriftlige innspill fra Norge til rapporter under utarbeiding og gjennom påvirkning på de årlige plenumsmøtene til Naturpanelet. En rekke norske forskere har de siste årene deltatt inn i arbeidet med Naturpanelets rapporter. Se også kapittel 6.20.2.

FNs klimapanel

FNs klimapanel (IPCC) bidrar med kunnskap om klimaendringenes virkninger på natur, som utgjør andre del av deres hovedrapport. Miljødirektoratet koordinerer Norges innsats til Klimapanelets arbeid. Norge har i flere omganger spilt inn at klima og natur må sees i sammenheng i rapportene, og at arbeidsgruppene med ansvar for ulike deler av hovedrapporten må jobbe tettere sammen. I 2021 finansierte Norge og Storbritannia et felles arbeidsmøte mellom Klimapanelet og Naturpanelet. Dette var deres første formelle samarbeid som førte til en rapport hvor klima og natur ble sett i sammenheng.

Det internasjonale ressurspanelet

Det internasjonale ressurspanelet (IRP) er et globalt kunnskapspanel som sammenstiller eksisterende kunnskap fra internasjonale forskningsmiljøer på lik linje med Klimapanelet og Naturpanelet. Ressurspanelet skal bidra til å styrke samspillet mellom forskning og myndigheter for å fremme god ressursforvaltning, ressurseffektivitet og sirkulær økonomi. Rapportene panelet produserer belyser miljømessige virkninger av ressursbruk gjennom hele livssyklusen og bidrar til å bygge et felles kunnskapsgrunnlag om hvordan naturressurser kan forvaltes på en måte som gjør det mulig å forebygge naturinngrep, redusere arealbruk og restaurere ødelagt natur.

Miljødirektoratet representerer Norge i den internasjonale styringskomiteen for Ressurspanelet, og har ansvar for å koordinere arbeidet i Norge og formidle resultater fra panelets rapporter.

Opprettelse av globalt vitenskapspanel for kjemikalier og avfall

FN etablerer nå et nytt globalt panel for å få bedre kunnskap om forsvarlig håndtering av kjemikalier og avfall, og for å forebygge forurensning. Panelets arbeid skal danne grunnlag for ny politikk og regelverk, og vil i tillegg til Klimapanelet og Naturpanelet gi viktige bidrag til arbeidet med de tre globale miljøkrisene. I forhandlingene jobber Norge for at det nye panelet blir vitenskapelig uavhengig og bygges etter modell av Klimapanelet og Naturpanelet.

4.3.3 FNs miljøprogram

FNs miljøprogram (UNEP) spiller en viktig rolle for kunnskapsutvikling og -deling i den videre oppfølgingen av naturavtalen, blant annet ved å bidra til at indikatorene og gjennomføringssystemet i naturavtalen blir godt koblet til UNEPs arbeid med miljøovervåkning. UNEP er FNs ledende organ for miljøspørsmål og skal som en del av sitt mandat bidra til internasjonal kunnskapsutvikling på miljø- og klimaområdet. UNEP bidrar til å fremme samarbeid og effektiv informasjonsutveksling mellom de ulike multilaterale avtalene for naturmangfold. Norge er blant UNEPs største givere, og støtter aktivt opp om dette kunnskapsarbeidet.

4.3.4 FNs organisasjon for mat og landbruk

FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) bidrar til gjennomføring av naturavtalen gjennom sin strategi for innarbeiding av hensyn til naturmangfold innenfor jordbruk, skogbruk, fiskeri og akvakultur og medfølgende handlingsplaner. FAOs globale statistikk og statusrapporter bidrar til god oversikt over status for naturmangfold i disse sektorene. I 2019 publiserte FAO for første gang en global statusrapport om biomangfold for mat og landbruk.7

4.3.5 Skogovervåkingssystemer

En vellykket nasjonal politikk for å stanse tap av naturmangfold er avhengig av god og konsistent informasjon om skogen og arealbruken. Klima- og skoginitiativet har gjennom mange år støttet oppbyggingen av nasjonale skogovervåkningssystemer av høy kvalitet i partnerland, blant annet gjennom UNREDD og FAO. Slike systemer er også viktige for å gi informasjon om andre landarealer. Private selskaper, sivilsamfunn, finansinstitusjoner, media og andre må ha tilgang til troverdig og konsistent informasjon om skogen og hva som påvirker den for å følge opp forpliktelser og mål. Satellittdataprogrammet til klima- og skoginitiativet har vært et vesentlig bidrag til dette ved å gjøre detaljerte satellittbilder, hvor det tas nye bilder ofte, fritt og enkelt tilgjengelig for offentligheten. Programmet skal videreutvikles i en ny fase. I tillegg har klima- og skoginitiativet støttet utvikling av offentlig tilgjengelig informasjon om skog i alle land, blant annet gjennom Global Forest Watch og FAOs Forest Resources Assessment.

Figur 4.7 Skogovervåkning i Den demokratiske republikken Kongo

Figur 4.7 Skogovervåkning i Den demokratiske republikken Kongo

Foto: Marte Lid/Norad

4.3.6 Jordobservasjonssamarbeid

Norge deltar i jordobservasjonssamarbeidet Group on Earth Observations (GEO). Jordobservasjonsdata, inkludert satellittdata, brukes for å måle status og utvikling for flere natur- og miljømål, og er et viktig bidrag til kunnskapsutvikling om natur, klima og sammenhengene mellom disse. GEO jobber med å koordinere innsatsen for jordobservasjon globalt, og å gjøre data og kunnskap åpne og tilgjengelig for alle. Data fra EUs jordobservasjonsprogram Copernicus, omtalt i kapittel 4.3.1, inngår også i GEO.

4.4 Finansiering og ressursmobilisering

4.4.1 Behov for økte finansielle ressurser for å stanse og reversere tapet av naturmangfold

Forskere har gjort beregninger av hvor mye som må til globalt for å stanse og reversere naturtapet i verden. Rapporten Financing Nature: Closing the Global Biodiversity Financing Gap fra 20208 konkluderer med at det er behov for ca. 700 milliarder amerikanske dollar per år i økte finansielle ressurser for å stanse nedgangen i naturmangfold innen 2030 og restaurere naturen innen 2050. Mye av dette, ca. 500 milliarder amerikanske dollar, kan imidlertid dekkes inn ved å eliminere naturskadelige subsidier og andre negative insentiver, se figur 4.8. Hvis dette gjøres, vil verden trenge ca. 200 milliarder amerikanske dollar i økte finansielle ressurser hvert år på global basis.

Regnestykket fra rapporten danner grunnlaget for forpliktelsene i naturavtalens mål 18 (reduksjon av skadelige insentiver og subsidier med 500 milliarder amerikanske dollar per år) og mål 19 (mobilisere minst 200 milliarder amerikanske dollar per år innen 2030). Subsidiene har sin begrunnelse i ulike andre samfunnsmål som å øke matsikkerheten, bedre levekår, stimulere næringslivet og skape arbeidsplasser.

Figur 4.8 Mulig fremgangsmåte for å dekke finansieringsgapet

Figur 4.8 Mulig fremgangsmåte for å dekke finansieringsgapet

Økte finansielle ressurser for å stanse nedgangen i naturmangfold innen 2030 kan dekkes inn ved å eliminere naturskadelige subsidier og andre negative insentiver.

Kilde: Deutz mfl. (2020), forenklet av Biomangfoldkonvensjonen

Målet om 200 milliarder amerikanske dollar i økte finansielle ressurser er ikke et bistandsmål. Alle land har en forpliktelse til å bidra til at dette målet blir nådd, blant annet gjennom nasjonale strategier og handlingsplaner for naturmangfold. Finansieringen skal komme fra «alle kilder», herunder ressursmobilisering i det enkelte land, privat sektor, filantropi, innovative finansmekanismer, naturbaserte løsninger, med mer. Norge bidrar til å nå det globale målet på 200 milliarder amerikanske dollar gjennom arbeidet som gjøres for naturmangfold, både i Norge og i utlandet.

Samtidig inneholder naturavtalen en forventning om at industrilandene samlet skal øke sine bidrag til utviklingslandene til minst 20 milliarder amerikanske dollar per år innen 2025 og minst 30 milliarder amerikanske dollar per år innen 2030.

4.4.2 Norsk bistand til naturmangfold

Mange land har begrensede ressurser eller kapasitet til å gjennomføre nødvendige tiltak for å bevare sitt naturmangfold og for å bruke det på en bærekraftig måte. Norge bidrar derfor med ressurser til slike land på forskjellige måter og gjennom ulike kanaler.

Norsk bilateral bistand til naturmangfold var på 3,5 milliarder kroner i 2022.9 Klima- og skoginitiativet er Norges største innsats for å ta vare på natur i andre land og lå på 2,9 milliarder kroner i 2023, hvorav 2,6 milliarder regnes som bilateral naturbistand. Norge bidrar også med en rekke andre bilaterale naturtiltak, tilsvarende 850 millioner kroner i 2022. Til sammen gjør dette Norge til verdens femte største bilaterale giver innenfor naturbistand. I tillegg går norsk støtte for naturmangfold gjennom multilaterale kanaler og EØS-samarbeidet. Norges bistand til naturmangfold er nærmere beskrevet i omtalen av naturavtalen mål 19 i kapittel 6.

Fotnoter

1.

Landbruks- og matdepartementet (2023).

2.

Utenriksdepartementet (2022).

3.

Utenriksdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Klima- og miljødepartmentet, Landbruks- og matdepartementet (2023).

4.

For mer informasjon om den nordiske gruppen se: https://networknature.eu/networknature-nordic-hub.

5.

Nordisk ministerråd (2022a) og Nordisk ministerråd (2022b).

6.

Verdens helseorganisasjon (WHO), Verdens dyrehelseorgansisasjon (WOAH), FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) og FNs miljøprogram (UNEP).

7.

FAO (2019).

8.

Deutz mfl. (2020).

9.

Bilateral bistand til naturmangfold inkluderer øremerkede midler gjennom bilaterale og multilaterale kanaler som er registrert med OECDs policymarkør Biodiversity som et hovedmål eller delmål. Frem til og med 2020 ble 100 prosent av bistand til avtaler hvor naturmangfold var et hovedmål eller delmål inkludert. Fra og med 2021 er det en metodeendring, hvor kun 40 prosent av bistand til avtaler hvor naturmangfold er et delmål regnes som bistand til naturmangfold. Kjernestøtte til multilaterale organisasjoner som helt eller delvis arbeider med naturmangfold er ikke inkludert.

Til forsiden