Meld. St. 35 (2023–2024)

Bærekraftig bruk og bevaring av natur— Norsk handlingsplan for naturmangfold

Klima- og miljødepartementet

Neste kapittel

Forrige kapittel

3 Status for norsk natur

3.1 Generelt om norsk natur

Norge er et langstrakt land med en rik og variert natur. Norge har områder fra åpent hav til fjell, med en variasjon fra varme lavereliggende områder i sør til kalde områder i høyfjellet, nord i landet og på Svalbard. Variert topografi og geologi skaper også variasjon i naturen. Den store variasjonen over korte avstander er sjelden i global sammenheng. Norge har 26 vegetasjonsgeografiske regioner. Til sammenligning har Danmark 2, Finland 10 og Sverige 17 slike regioner. Innenfor de vegetasjonsgeografiske regionene kan store variasjoner i jordsmonn, terreng og lokalklima avgjøre hvor ulike arter etablerer seg. Det kalde klimaet i nord er krevende, og artene som finnes her, er godt tilpasset lave temperaturer og en kort vekstsesong.

Globalt blir det som hovedregel flere arter jo nærmere man kommer ekvator. Likevel er det relativt høyt artsmangfold i de lavereliggende områdene i Norge, og under sesongmessig fugletrekk og fiskevandringer forekommer enkelte arter i svært store antall i norske områder. Mange arter trives i næringsrike, varme områder i lavlandet, og mange sjeldne og truede arter og naturtyper er i stor grad konsentrert til Oslofjordområdet, langs Sør- og til dels Vestlandskysten og områdene rundt Trondheimsfjorden. Disse områdene har klima og jordsmonn som er attraktivt både for naturmangfold og menneskelig bosetning. Det er dermed relativt stort sammenfall mellom områder med stor andel sjeldne og truede arter og naturtyper og befolkningstetthet i Norge, se figur 3.1.

Figur 3.1 Befolkningstetthet i Norge og fordeling av karplanter

Det er antatt at det finnes om lag 72 000 arter i Norge (sett bort fra bakterier og virus). Omtrent 47 000 arter er påvist, mens anslagsvis 25 000 arter er ukjente. De fleste kjente artene lever på land (34 237 arter, eller 73 prosent), etterfulgt av arter i saltvann (8298 arter, eller 19 prosent) og i ferskvann (4356 arter, eller 9 prosent). Den mest artsrike artsgruppen er insekter, som består av både flest kjente og trolig flest uoppdagede arter. Andre artsrike grupper er sopp, karplanter og lav. Det er også stort ukjent artsmangfold i disse artsgruppene. Blant verdens mose- og lavarter lever 6 til 10 prosent i Norge, og hele 55 av 58 europeiske torvmosearter. Norge har også 14 prosent av alle humlearter i verden.

Norge har 976 arter definert som ansvarsarter,1 og disse har Norge et særskilt ansvar for å ta vare på. Noen ansvarsarter er tallrike i Norge, men sjeldne ellers i Europa, for eksempel lemen og dvergbjørk. Artsdatabanken anslår at Norge har 282 truede arter som også er norske ansvarsarter. Av de truede ansvarsartene er det flest blant karplantene, men det er også flere truede ansvarsarter innenfor artsgruppene moser, lav, sopp og tovinger. De truede ansvarsartene finnes først og fremst i fjellet i Sør-Norge og indre strøk av Nordland og Troms (for oversikt over truede ansvarsarter av karplanter, se figur 3.1, c). Det finnes ikke en tilsvarende liste over ansvarsnaturtyper. Gjennom Bernkonvensjonen er det likevel identifisert naturtyper som Norge er særskilt forpliktet til å ivareta, som for eksempel høgmyr, rikmyr, flommarksskoger, delta og grotter.

Norsk rødliste for naturtyper fra 2018 og Norsk rødliste for arter 2021 gir en oversikt over henholdsvis naturtypers og arters risiko for å dø ut i Norge.

I arbeidet med Rødlista for arter 2021 ble 23 405 arter vurdert. Av disse kom 4957, det vil si 21 prosent, på Rødlista. Dette betyr at de faller inn under kategoriene regionalt utdødd (RE), kritisk truet (CR), sterkt truet (EN), sårbar (VU), nær truet (NT) eller datamangel (DD). Av disse artene har 72 prosent (3565) også en pågående bestandsnedgang, de fleste over 30 prosent nedgang, se figur 6.7.2 De resterende 18 448 artene (78,8 prosent) er vurdert som livskraftige (LC) og står ikke på Rødlista. Artene i kategoriene kritisk truet, sterkt truet eller sårbar omtales felles som truede arter. Disse artene har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut fra Norge hvis gjeldende forhold vedvarer. Av artene på Rødlista er 2752 vurdert som truet. Det utgjør 11,8 prosent av alle vurderte arter. For karplanter, ferskvannsfisker, fugler, lav, pattedyr og spretthaler er det gjort egne vurderinger for Svalbard. Totalt 541 arter er vurdert på Svalbard per 2021. Rødlista for arter på Svalbard omfatter 116 arter, som er 21,4 prosent av alle vurderte arter.

Figur 3.2 Negative påvirkninger på truede arter

Figur 3.3 Påvirkningsfaktorer på truede og nær truede naturtyper

Boks 3.1 Kunnskap om tilstand i naturen

Fagsystemet for økologisk tilstand: Fagsystemet for økologisk tilstand ble utarbeidet av et ekspertråd utnevnt av Klima- og miljødepartementet, og ble første gang tatt i bruk i 2020. Deler av fagsystemet er fortsatt under utvikling. Så langt er den økologiske tilstanden til fjell, skog, arktisk tundra og hav blitt vurdert en første gang etter fagsystemet, og erfaringene fra dette arbeidet kan bidra til forbedring av fagsystemet. I fagsystemet regnes økosystemer som intakte når de ikke er vesentlig påvirket av post-industrielle og gjennomgripende menneskelige påvirkninger, uten at det er et mål å nå naturtilstand. I kulturlandskapet er naturen formet i samspill mellom artene og bruken av arealene, og i fagsystemet er det utviklet egne kriterier for å beskrive god tilstand her som forutsetter menneskelig påvirkning. Fagsystemet omfatter ikke vassdrag og kystområder, siden Norge i lengre tid hatt et eget klassifiseringssystem for vannmiljø, som er harmonisert med andre land som gjennomfører EUs vanndirektiv. Klima- og miljødepartementet har satt i gang en evaluering av fagsystemet for økologisk tilstand.

Naturindeksen for Norge: Naturindeksen viser tilstand til og utviklingen av biologisk mangfold, med vekt på bestandsutviklingen til arter. Naturindeksen sammenfatter tilstand og utvikling for det biologiske mangfoldet i syv økosystemer: hav, kyst, ferskvann, våtmark, skog, fjell og åpent lavland. I tillegg bidrar Naturindeksen til å identifisere viktige kunnskapsbehov for forbedret overvåking av norsk natur. Indeksen viser tilstanden for det biologiske mangfoldet i et økosystem med en verdi mellom 0 og 1, basert på ulike indikatorer. Referansetilstanden er den verdien indikatoren har i en tilnærmet naturtilstand, og vises med tallet 1. For kulturlandskap, som er formet av langvarig tradisjonell menneskelig påvirkning, er referansetilstanden definert med bakgrunn i et økosystem i god hevd, og med minimale andre typer av menneskelig påvirkning. Naturindeks 2020 sammenfatter informasjon om 260 indikatorer, tilrettelagt av eksperter fra norske faginstitusjoner, og er beregnet for årene 1990, 2000, 2010, 2014 og 2019. I fagsystemet for økologisk tilstand brukes naturindeksen som indikator for vurdering av biologisk mangfold, en av de syv ulike egenskaper ved økosystemet. Tilstanden til et økosystem er et veid gjennomsnitt av skalerte indikatorer som representerer det biologiske mangfoldet i nettopp det økosystemet. Naturindeks er derfor ikke egnet til å sammenligne tilstand og utvikling mellom de ulike økosystemene.

Vannforskriften: I henhold til klassifiseringssystemet som følger av vannforskriften, skal alt ferskvann og kystvann plasseres i en økologisk og kjemisk tilstandsklasse. Dette gjør det mulig å sammenligne tilstand og utvikling for norsk vannmiljø. Økologisk tilstand baseres på parametere innen biologiske, fysisk-kjemiske og hydromorfologiske kvalitetselementer. Klassegrensene for enkelte av parameterne er resultat av et interkalibreringsarbeid i Europa, der land med like vanntyper er blitt enige om harmoniserte klassegrenser. Kjemisk tilstand bestemmes ut fra konsentrasjoner av stoffer definert som prioriterte i vannforskriften. Klassifiseringen gjøres ved å sammenligne målte verdier i miljøet med grenseverdier, også kalt miljøkvalitetsstandard (EQS).

I tillegg til de ovennevnte, finnes det flere andre kilder til kunnskap om naturen.

I Norsk rødliste for naturtyper 2018 er 258 naturtyper vurdert. Av disse er 123 på Rødlista (tilsvarende 48 prosent), og 74 (tilsvarende om lag 29 prosent) er vurdert som truet. Ingen naturtyper i Fastlands-Norge med havområder og Svalbard er gått tapt de siste 50 årene.

Den norske naturen består av en mosaikk av små og store forekomster av naturtyper og arter som til sammen danner økosystemene. Situasjonen for natur i Norge er på flere områder mer positiv enn i mange andre land, men også her finnes det betydelige utfordringer.

Figur 3.4 Påvirkningsfaktorer på økosystemene etter naturindeksen

Ifølge Norsk rødliste for arter (2021) og naturtyper (2018) er arealendringer den største trusselen både for arter og naturtyper, se figur 3.2 og 3.3.3 Arealendringer påvirker ni av ti truede arter, blant annet gjennom utbygging, skogbruk og opphør av landbruksdrift. Nedbygging av naturarealer er nærmere omtalt under kapittel 5.4. Andre viktige påvirkningsfaktorer er fremmede arter, klimaendringer, forurensning og overhøsting, slik det også er globalt. Klimaendringene påvirker allerede økosystemene våre negativt, og vil få økende negativ betydning fremover. I havet er høsting særlig viktig påvirkningsfaktor i tillegg til klima, se figur 3.4. Tilstand og påvirkningsfaktorer varierer mellom økosystemene, og i dette kapitlet blir det gitt oversikt over status for de ulike hovedøkosystemene.

3.2 Omtale av tilstand og påvirkninger for hovedøkosystemene

3.2.1 Hav og kyst

De norske havområdene omfatter mer enn seks ganger arealet av fastlandet, og Norge har en kystlinje på over 100 000 km, inkludert øyer, skjær og holmer. Dette tilsvarer 2,5 ganger jordens omkrets ved ekvator. Kystområdet innenfor grunnlinjen (det vil si indre farvann) omfatter et areal på nesten 90 000 km². Det kystnære sjøområdet går ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen. Hovedøkosystemet hav og kyst omfatter de marine områdene i kystsonen og de norske delene av Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak, samt overgangen fra sjø til land langs kysten av Fastlands-Norge og Svalbard. De nordlige delene av Barentshavet og Norskehavet regnes med under det polare økosystemet, omtalt i kapittel 3.2.7.

Den norske kysten har store variasjoner i miljøforhold, både når det gjelder dybde og lysforhold, terreng, substrattyper, bølgeeksponering og strøm, saltholdighet og isforhold. Dette gir ulike bunntyper og vannmasser langs kysten. Tangsamfunn, tareskoger, tidevannsenger og -sumper, og sjøgressenger danner «blå skoger», primært i kystnære områder. Disse områdene er viktige for naturmangfold, viktige primærprodusenter og matfat for en rekke viktige arter som torsk, sei og krabber. Videre bidrar de blå skogene til binding og lagring av karbon, rensing av vann, bølgedemping og redusert erosjon. I sjøen danner også fastsittende dyr som blåskjell og flere korallarter egne naturtyper. Også de dyredominerte samfunnene er nøkkelområder for naturmangfold, og sørger for en rekke viktige økosystemtjenester som mat- og råvareproduksjon og karbonbinding og -lagring.

Tilstand

Vannforskriften gjelder for kystvann. Av de naturlige vannforekomstene har 86 prosent av arealet for kystvann god eller svært god tilstand i henhold til vannforskriften. Dersom en regner med sterkt modifiserte vannforekomster (se kapittel 3.2.2), er tallet 84 prosent. Kvalitetselementene etter vannforskriften er primært utviklet for å si noe om påvirkning fra eutrofi og til dels organisk belastning, sedimentering, kjemisk forurensning og fysiske inngrep. Kvalitetselementene er imidlertid i dag ikke spesielt godt egnet til å si noe om økologisk tilstand i kystvann med tanke på biologisk mangfold. Som varslet i Meld. St. 21 (2023–2024) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene vil regjeringen vurdere om flere nivåer av biologisk mangfold bør inkluderes som kvalitetselement for kystvann etter vannforskriften.

Naturindeksen for Norge viser en stabil utvikling for kystvann siden 1990, med en svak negativ utvikling de siste fem årene. Verdien ved siste vurdering i 2019 var på 0,67.

For havområdene viser fagsystemet for økologisk tilstand at Norskehavet og Barentshavet i begrenset grad er påvirket av menneskelig aktivitet. I Nordsjøen og Skagerrak er økosystemet betydelig påvirket av menneskelige aktiviteter.

I Barentshavet er klimaet og det fysiske miljøet betydelig påvirket av menneskeskapte drivere, noe som er tydelig gjennom økt temperatur og minkende havis. Basert på tilgjengelige data er det belegg for å si at det er begrenset menneskelig påvirkning av det arktiske økosystemet i den nordlige delen av Barentshavet. I den sørlige, sub-Arktiske og isfrie delen av Barentshavet er det ikke dokumentert vesentlige endringer i den økologiske tilstanden. Samtidig er det betydelig usikkerhet knyttet til konklusjonene på grunn av de korte tidsseriene på de biologiske indikatorene. Det er ventet at temperaturene fortsetter å øke i området, og at dette vil føre til at substansielle endringer vil observeres også for de biologiske indikatorene i fremtiden.

I Norskehavet er det god tilstand med begrenset menneskeskapt påvirkning på økosystemet, men for dette havområdet er den økologiske tilstanden bare vurdert for en av elleve identifiserte økosystemtyper. For de andre delene av Norskehavet finnes det få eller ingen overvåkningsdata. Det har vært en økning i temperatur og tegn på havforsuring, samt nedgang i bestandene av makrell og norsk vårgytende sild knyttet til uttak over anbefalt kvoteråd, og nedgang i bestander av sjøfugl.

I den norske sektoren av Nordsjøen og Skagerrak er økosystemene vesentlig påvirket av menneskelig aktivitet. Her er tilstanden ikke lenger god, og en samlet vurdering av økologisk tilstand viser betydelig avvik fra referansetilstanden. Nordsjøen og Skagerrak er særlig påvirket av klimaendringer og fiskeri, noe som gjør at det er endringer i sentrale grupper av dyreplankton, fiskebestander, reker og bunnhabitater. Bunntråling har ført til at en stor andel av sjøbunn og bunndyrsamfunn er påvirket. Økt temperatur har ført til at det er blitt mindre av viktige dyreplanktonarter, som igjen har gitt svikt i rekrutteringen hos nøkkelarter som torsk og sild.

Tilstanden i de norske havområdene er nærmere omtalt i Meld. St. 21 (2023–2024) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene.

I 2019 hadde norske havområder samlet sett en naturindeks på 0,70. Verdien var ganske lik for alle havområdene, med unntak av Skagerrak hvor den var 0,6. Naturindeksen for hav har variert noe de siste 30 årene, med en positiv utvikling fra 1990 til 2010, mens det de siste ti årene har vært en svak negativ utvikling. Totalt sett har utviklingen i naturindeks vært positiv over perioden 1990–2019. Denne utviklingen ser nokså lik ut for havområdene, med unntak av Nordsjøen. Store naturlige miljø- og bestandsvariasjoner i sterkt forvaltede bestander, i kombinasjon med et relativt tynt datagrunnlag, gjør det vanskelig å skille ut tydelige trender for det biologiske mangfoldet i sin helhet.

Truede arter og naturtyper

Det har vært en klar negativ utvikling for marine truede arter og naturtyper i rødlistene for arter og naturtyper, med en reell forverring av situasjonen for 21 prosent av artene og naturtypene. Tap av leveområder er en årsak til tilbakegang for mange arter, for eksempel arter som er avhengige av havis. En rekke arter av sjøfugl, sjøpattedyr, bruskfisk og bunndyr er rødlistet, og utviklingen er mest negativ for sjøfuglene. Antall norske sjøfugler er estimert å ha gått tilbake med 80 prosent i perioden 1970–2020. Av de typiske sjøfuglartene er 63 prosent på rødlista. For sjøpattedyr utvikler narhval og grønlandshval seg i positiv retning, mens havert, storkobbe og steinkobbe har negativ utvikling. For fisk er det positiv utvikling for blant annet snabeluer, pigghå og makrellstørje, mens det er negativ utvikling for blant annet polartorsk, vanlig uer og niøye. For marine områder er 11 av 15 vurderte naturtyper rødlistet. Tareskog i Nord-Norge er rødlistet på grunn av nedbeiting fra kråkeboller, mens sukkertareskog i Sør-Norge er på rødlista på grunn av eutrofi og global oppvarming.

Påvirkningsfaktorer

Klima og ulike menneskelige aktiviteter påvirker tilstanden i de norske hav- og kystområdene. Klimaendringer viser påvirkning blant annet gjennom økt temperatur og havforsuring i flere områder, minkende havis i den arktiske delen av Barentshavet, og formørking av vannet spesielt i Nordsjøen og Skagerrak. Langs kysten fører mer og kraftigere nedbør til økt avrenning fra jordsmonn og berggrunn, som igjen øker transporten av næringssalter og partikler ut i sjøen. De viktigste kildene til utslipp av næringssalter til det marine miljøet er akvakultur, jordbruk, kommunale avløp, industri og bakgrunnsavrenning. Akvakultur påvirker kystområdene, blant annet gjennom tilførsler av næringssalter, partikulært organisk materiale, legemidler/avlusningsmidler, kobber og bruk av villfanget leppefisk. Dette kan ha betydning for økosystemet rundt anleggene.

De mest sentrale sektorene i havområdene er fiskeri, olje og gass, og skipsfart. Fremover vil også nye næringer som havbruk til havs, havvind, transport og lagring av CO₂ og mineralutvinning på havbunnen være aktuelle påvirkninger. Også turisme og rekreasjon, samt forsknings- og forsvarssektoren bruker hav- og kystområdene. Påvirkningene tar blant annet form av fiskeri og fangst, forurensning inkludert undervannsstøy, fremmede arter og fysiske forstyrrelser. Det pågår arbeid med å analysere samlet påvirkning på livet i havet.

3.2.2 Elver og innsjøer

Hovedøkosystemet elver og innsjøer omfatter alt ferskvann i Norge. Det vil si elver, innsjøer, bekker, dammer, grunnvann og brakkvann. Det er mer enn 23 000 elver og over 6800 innsjøer i Norge. Totalt utgjør disse om lag 6,2 prosent av Fastlands-Norge. Helhetlig forvaltning av vannforekomstene følger av vannforskriften.

Boks 3.2 Vannforvaltningsplaner

Etter vannforskriften utarbeides vannforvaltningsplaner for ferskvann, kystvann og grunnvann i alle vannregionene. Regionale vannforvaltningsplaner er et av de viktigste verktøyene vi har for å oppfylle vannforskriftens mål om helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vann. De regionale vannforvaltningsplanene med tilhørende tiltaksprogram skal oppdateres hvert sjette år, og rapporteres på linje med EU-landenes gjennomføring av vanndirektivet. Forvaltningsplanene beskriver miljømålene som skal nås i vannforekomstene. Tiltaksprogrammet foreslår hvilke tiltak som skal til for å nå målene.

Vannforvaltningsplanene er regionale planer etter plan- og bygningsloven som utarbeides og vedtas av fylkeskommunene som regional planmyndighet. Planene med miljømål, retningslinjer for arealbruk og tiltaksprogram skal ligge til grunn for regionale organers virksomhet, samt kommunal og statlig virksomhet og planlegging i regionen.

De gjeldende regionale vannforvaltningsplanene ble godkjent av regjeringen i 2022 og gjelder for perioden 2022–2027. Med de gjeldende planene legges det opp til over 12 000 tiltak i norske elver, innsjøer og kystvann. De fleste tiltakene er innen temaene landbruk, avløp, vannkraft og restaurering, sur nedbør og miljøgifter.

Tilstand

Av Norges naturlige vannforekomster i elv og innsjø er 75 prosent av antallet i god eller svært god økologisk tilstand, fordelt på 82 prosent av den totale lengden til landets elver og 76 prosent av arealet med innsjøer per mai 2023.4 Dette er ikke medregnet sterkt modifiserte vannforekomster. Dersom en også regner med sterkt modifiserte vannforekomster, hvor målet er godt økologisk potensial, er miljømålene nådd for 71 prosent av vannforekomstene. Sterkt modifiserte vannforekomster er overflatevann som har gjennomgått fysiske eller hydrologiske endringer som følge av samfunnsnyttig aktivitet, for eksempel vannkraft og samferdselsanlegg.

Naturindeksen for Norge viser at ferskvann i 2019 hadde en verdi på 0,74. Tilstandsverdien i Nord-Norge er litt høyere enn øvrige deler av landet. På Sørlandet og deler av Vestlandet er det lavere tilstandsverdier på grunn av omfattende og langvarig forsuring, mens deler av Østlandet, Vestlandet og Midt-Norge blant annet har for høye tilførsler av næringssalter fra avløp og jordbruk. I alle regioner er mange vassdrag påvirket av vannkraftutbygging, men særlig på Vestlandet og i Nord-Norge.

Siden 1990 er det satt i gang en rekke tiltak for å bedre tilstanden i ferskvann, for eksempel kalking av vassdrag, tiltak for å begrense utslipp fra landbruk og avløpssektoren, og fysiske restaureringstiltak for å bedre fiskevandring og gjenskape habitater. Naturindeksen viser likevel en stabil utvikling i økosystemet ferskvann fra 1990 og frem til i dag. Utviklingen er lik i hele landet, noe som kan tyde på at de positive effektene av iverksatte tiltak blir oppveid av ulike negative påvirkninger. For eksempel er forsuringen av vann og vassdrag redusert, mens det fortsatt er utfordringer med økt overgjødsling fra landbruket flere steder. Klimaendringer vil kunne føre til økt avrenning av næringsstoffer fra landbruket fremover.

Truede arter og naturtyper

I Rødlista for naturtyper er det seks naturtyper i ferskvann og syv landskapsformer som er tett knyttet til ferskvann som er truet eller nær truet, for eksempel humøse dype innsjøer som er sterkt truet. Flere av disse, samt flere andre naturtyper, er identifisert som særlig viktige leveområder for trua og nær trua arter eller som områder med høyt artsmangfold.

Det er flere ferskvannsarter på Norsk rødliste for arter (2021). Totalt er 32 prosent (330 arter) av de vurderte artene med ferskvann som sitt hovedhabitat kategorisert som truet. Blant artene som er truet er havniøye og laks kategorisert som nær truede, arktisk niøye og elvemusling som sårbare, og europeisk ål og glansskivesnegl som sterkt truede. Det har vært mye forskning konsentrert om laks og øvrige laksefisker, og det er derfor best kunnskapsgrunnlag om villaks. En rekke truede arter og naturtyper er vassdragsavhengige, selv om ferskvann ikke er artenes hovedhabitat eller naturtypen er vanndekket mindre enn 50 prosent av tiden. Dette inkluderer blant annet elvebreddarter og habitater, og innebærer at de er avhengige av den økologiske funksjonen fra vassdraget, for eksempel fossesprøyt eller jevnlig oversvømmelse. Etter vannforskriften inngår dette som støtteelementer i klassifisering av vannforekomster.

Flere av naturtypene i ferskvann er viktige områder for reproduksjon for vandrende arter og derfor helt sentrale i artens overlevelse. Dette gjelder for eksempel for en rekke arter fisk og amfibier som trenger sammenhengende områder for å kunne gjennomføre livssyklusen sin. Sårbar ferskvannsnatur er i liten grad kartlagt, og det er fremdeles behov for mer kunnskap. Det pågår en endring av kartlegging for naturtyper i ferskvann i Natur i Norge, og dette er ventet å påvirke neste oppdatering av rødlista for naturtyper.

Påvirkningsfaktorer

Boks 3.3 Villaks

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) er et uavhengig råd, oppnevnt av Miljødirektoratet. VRL utarbeider en årlig rapport som beskriver status og utvikling for de norske bestandene av villaks. Ifølge den siste rapporten fra VRL var antallet laks som kom tilbake fra havet til Norge for å gyte i 2022 blant de laveste som noen gang er registrert. Det er også VRL som gjennomfører klassifiseringer av laks etter kvalitetsnormen. Klassifiseringen skjer hvert 5. år, og det er frem til nå gjennomført to klassifiseringer. Den siste klassifiseringen fra 2021 viste at 18 prosent av laksebestandene var i god eller svært god tilstand, 30 prosent var i moderat tilstand, 11 prosent var i dårlig tilstand, og 41 prosent var i svært dårlig tilstand. Flest bestander er påvirket negativt av rømt oppdrettslaks og lakselus, etterfulgt av vannkraftreguleringer og arealinngrep. To tredjedeler av bestandene nådde ikke tilstrekkelig kvalitet etter delnormen genetisk integritet. Både for laks og sjøørret fremstår påvirkningen fra akvakultur som mest alvorlig. Dette er fordi påvirkningsgraden er stor, vedvarende og i enkelte områder økende, med risiko for ytterligere skade fra lakselus, rømt oppdrettslaks eller infeksjoner på de ville bestandene. Disse påvirkningsfaktorene er eksempler på at skaden skjer i ferskvann, selv om selve påvirkningen oppstår i det marine miljø. Andre påvirkningsfaktorer er sterkt redusert eller har avtagende virkning. Dette gjelder blant annet sur nedbør, lakseparasitten Gyrodactylus salaris og overbeskatning.

Det er mange faktorer som påvirker hovedøkosystemet ferskvann. Figur 3.7 viser de hyppigst forekommende faktorene i forhold til antall vannforekomster som er vurdert til å ha middels til stor påvirkning på vannmiljøet i henholdsvis innsjøer og elver. Effekten på vannmiljøet varierer avhengig av påvirkningen og den økologiske sårbarheten. Langtransportert forurensning i form av sur nedbør vil resultere i forsuring, mens avrenning fra spredt avløp primært vil føre til eutrofiering. Fremmede arter eller sykdommer er også blant hovedpåvirkningene, og inkluderer påvirkninger i form av lakselus og rømt fisk fra lakseoppdrett. Fysiske inngrep, som for eksempel vannkraftreguleringer, medfører habitatendringer som kan gi mindre gunstige forhold for vannlevende organismer. Flere av de store utbyggingene fra før 1980 har ikke moderne miljøvilkår som miljøbasert vannføring eller velfungerende fiskepassasjer. Vannkraftreguleringer påvirker vassdrag over hele landet, og en betydelig andel av regulerte elver og innsjøer oppnår ikke god tilstand og er utpekt som sterkt modifiserte vannforekomster med tilpassede miljømål.

3.2.3 Våtmark

Våtmark omfatter myr, kilder, flommark, elvedeltaer og annen oversvømt mark. Norge har stor variasjon i naturtyper og plante- og dyreliv i våtmark. Våtmark finnes over hele landet, unntatt i høyalpin sone, og det er stor regional og lokal variasjon. Det aller meste av arealet med våtmark er ulike typer myr, og Norge er blant landene i Europa med mest myr. NIBIO estimerer at samlet areal for intakt myr og sumpskog i Norge er på 41 655 km² (om lag 13 prosent av landarealet).5 Av dette er 28 777 km² myr (om lag 9 prosent av landarealet) og 12 878 km² sumpskog (omtrent 4 prosent av landarealet). Kart laget av NINA med fjernmåling og kunstig intelligens gir høyere estimater.6

Tilstand

Kartleggingssystemet Natur i Norge definerer myr og flommark som våtmark, og plasserer de andre naturtypene (kilder, elvedelta, undervannsenger og så videre), i økosystemene elver og innsjøer og hav og kyst. Med denne avgrensningen vil den økologiske tilstanden for våtmark bli vurdert etter fagsystemet for økologisk tilstand i løpet av 2026. I 2019 var naturindeksen for våtmark 0,68. Ifølge naturindeksen har det over perioden fra 1990 til 2019 samlet sett vært en svak negativ utvikling for de overvåkede artene og naturtypene i våtmarkene, med tilnærmet uendret tilstand for hele landet til sammen fra 2010 til 2019. Det var en positiv utvikling i Nord-Norge i samme periode, mens det på Vestlandet var en negativ utvikling. Naturindeksen gir informasjon om tilstanden i de våtmarkene som fortsatt finnes. Våtmarksarealet er betydelig redusert de siste årene, og naturindeksen gir derfor ikke det fulle bildet for våtmark i Norge. Gjennomgangen av økosystemtjenester fra våtmark viste i 2018 at det har vært en omfattende reduksjon av arealet av våtmark langs kysten, særlig i pressområder.

Boks 3.4 Naturstrategi for våtmark

«Naturstrategi for våtmark» fra 2021 følger opp stortingsmeldingen «Natur for livet» som la til grunn at en skulle fastsette mål for hvilken tilstand som skal opprettholdes eller oppnås i norske økosystemer, innrette virkemiddelbruken mot å nå disse målene, og ta sikte på at en forvaltning basert på definerte mål for økologisk tilstand skulle være på plass innen 2020.

Strategien viser den forventede utviklingen av tilstanden i våtmark dersom det ikke blir innført nye virkemidler eller tiltak for å bedre situasjonen (nullalternativ), og hvor stor påvirkningen kan bli fra ulike sektorer. I nullalternativet vil utviklingen fremdeles være negativ for både areal og økologisk tilstand i økosystemet våtmark. Det var første gang påvirkninger og tiltak fra ulike sektorer ble sett i sammenheng i en slik bredde; fra kommunenes arealforvaltning, samferdsel, forsvar, energiforsyning og landbruk, til områdevern og klimatiltak.

Mange ulike næringer og aktiviteter fører til den negative utviklingen for våtmarkene, samtidig har disse næringene og samfunnet som helhet nytte av godene fra våtmarkene. Naturstrategien vurderte hvor viktige våtmarkene er for å nå de politiske målene til de ulike sektorene, veide de ulike hensynene, sektormålene og klima- og miljømålene mot hverandre, og fastsatte et mål for tilstanden i økosystemet våtmark:

(1) bremse dagens nedbyggingstakt for våtmark, og (2) forbedre den økologiske tilstanden i våtmark.

Strategien presenterer 27 tiltak og virkemidler som er aktuelle for å nå målet. De ulike ansvarlige myndighetene følger opp strategien. Klima- og miljødepartementet holder i samråd med aktuelle departement oversikt over status og oppfølging. En tar sikte på å evaluere strategien etter seks år og revidere den etter tolv år. Det vil da bli tatt stilling til om det er behov for å endre målnivået.

Truede arter og naturtyper

Hovedøkosystemet våtmark har 32 naturtyper definert i Rødlista for naturtyper 2018. Av disse er 14 truet og 4 er nær truet. Palsmyrer er sterkt truet, og overvåking viser en negativ utvikling som var lik over hele landet fra 1990 og frem til 2010. Etter 2010 har den negative utviklingen for palsmyrer i Sør-Norge avtatt, men den fortsetter i Nord-Norge. Det er forventet at klimaendringene vil forverre tilstanden for palsmyrene ytterligere i tiden fremover.

Av de truede artene lever 289 hovedsakelig i våtmark, det vil si 10,5 prosent av de truede artene. Videre er 167 arter i våtmark klassifisert som nær truet. Mange av disse er karplanter, biller, tovinger og moser.

Påvirkningsfaktorer

Arealinngrep er den største påvirkningsfaktoren på våtmarker. Fragmentering, elveutretting, oppdemming, torvhøsting, oppdyrking og nedbygging til industriområder og annen tettbebyggelse er alle eksempler på arealendringer som virker negativt på våtmark. Spesielt våtmark langs kysten har vært utsatt for en omfattende reduksjon, og i lavlandet i Sør-Norge er våtmark under sterkt press. I tillegg påvirkes våtmarker av klimaendringer. Dette er den største negative påvirkningen på naturtypen palsmyr, en myrtype som består av torvhauger med en kjerne av is.

3.2.4 Skog

Skog omfatter alt tresatt areal, inkludert fjellbjørkeskog, og er definert som arealer som har kronedekning på mer enn 10 prosent og hvor trær kan bli minst fem meter høye. Skog og annet tresatt areal dekker 44,5 prosent av fastlandsarealene. Alene utgjør skog 38 prosent av landarealet, eller om lag 121 600 km². Av dette er 71 prosent produktiv skog7 og 29 prosent uproduktiv skog8.

Under omtalen av meny av tiltak for skog i kapittel 5.3.1 er det gitt en mer detaljert redegjørelse for kunnskap om status og påvirkninger som har vært viktig i regjeringens arbeid med å peke ut mål og tiltak for hovedøkosystem skog.

Tilstand

Som for de andre naturlige økosystemene på land er referansetilstand for skog definert som et økosystem som er lite påvirket av menneskelig aktivitet. Samtidig er det en målsetting om å drive et effektivt norsk skogbruk. Det er derfor ikke en ambisjon at referansetilstanden skal være målet for tilstand i norske skoger.

Den økologiske tilstanden for skog ble vurdert med metodikken i fagsystemet for økologisk tilstand for første gang i 2020. Tilstanden ble vurdert til en verdi på 0,42.

Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet ga i oppdrag til Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet å utarbeide et felles kunnskapsgrunnlag om den økologiske tilstanden i norsk skog og redegjøre for tiltak som bidrar til å opprettholde eller forbedre den økologiske tilstanden i skog. Direktoratene pekte på at fagsystemet er en svært forenklet fremstilling av økologisk tilstand på nasjonalt og regionalt nivå, basert på få indikatorer som er vektet likt. Det inneholder ingen differensiering for ulike typer skog og arealanvendelser av disse, og er dermed ikke innrettet med tanke på målrettet forvaltning av skog. Systemet er heller ikke innrettet for å måle endringer i arealutbredelsen av et økosystem.

Dette er momenter som er relevant å vektlegge ved videreutvikling av fagsystemets innhold når det gjelder skog.

For å kunne vurdere målsettinger, avveie mellom ulike interesser og innrette konkrete tiltak på arealer som forvaltes opp mot ulike politiske mål, er det behov for mer detaljert og arealdifferensiert kunnskap. Det er derfor i meny av tiltak for skog lagt vekt på 13 utvalgte indikatorer som kan påvirkes av skogbrukstiltak, restaureringstiltak eller fravær av tiltak, med fokus på den produktive skogen. Regjeringens meny av tiltak for skog er presentert i kapittel 5.3.1.

Truede arter og naturtyper

Skog utgjør som nevnt 38 prosent av fastlandsarealet og er hovedøkosystemet i Norge med flest arter. En regner med at ca. 60 prosent av de kjente artene i Fastlands-Norge er knyttet til skog. Det er derfor ikke overraskende at mange rødlistearter finnes i skogen. Av alle truede arter på Rødlista 2021 finnes 48 prosent i skog. Dette er samme andel som i forrige rødliste. Det er flest truede skogsarter innen gruppene sopper, biller, lav og tovinger. Dette er artsgrupper med et høyt antall skogsarter generelt.

Mange av artene er spesialister som er knyttet til bestemte livsmiljø som for eksempel liggende eller stående død ved. Noen av livsmiljøene i skogen er sterkt konsentrert til bestemte skogtyper, spesielt gammel skog med liten grad av inngrep og edellauvskog.

Ifølge Rødlista for naturtyper 2018 er ni naturtyper i skog truet, av disse er to, olivinskog og kalkedellauvskog, sterkt truet.

Flere gamle trær og mer død ved, mer skogvern og økte miljøhensyn i skogbruket gjennom skognæringens egne miljøsertifiseringssystemer kan gi bedre betingelser for truede arter og naturtyper.

Påvirkningsfaktorer

De viktigste påvirkningsfaktorene er arealbruksendringer og skogbruk. 1132 av de 1330 truede artene i skog (85 prosent) er vurdert å være negativt påvirket av tidligere eller pågående arealendringer knyttet til skogbruk.

Størsteparten av nedbyggingen i Norge skjer i skog. Fra 1990 til 2020 ble det omdisponert om lag 1800 km² skog, som tilsvarer en årlig avskogingsrate på omtrent 0,05 prosent av skogarealet. Hovedårsaken til avskogingen er utbygging (65 prosent), etterfulgt av omlegging til beite (19 prosent) og nydyrking (14 prosent). Nedgangen i skogareal blir delvis kompensert for ved etablering av skog på åpne arealer, hovedsakelig som følge av gjengroing. Klimaendringer er en stadig økende påvirkningsfaktor på skog. Økt gjennomsnittstemperatur og nedbør kan ha enkelte positive effekter, men ekstremvær og klimarelaterte forstyrrelser kan ha store og tiltagende negative effekter på skogøkosystemet.

3.2.5 Kulturlandskap og åpent lavland

Kulturlandskap og åpent lavland består av dyrkede områder (åker), semi-naturlig mark og andre naturtyper i naturlig åpne områder under skoggrensen. Hovedøkosystemet omfatter dermed både naturtyper som er formet av langvarig bruk og er kulturbetingede, og naturtyper som ikke er det.

Kulturlandskap er alt landskap som er påvirket av menneskelig aktivitet. Bruken av begrepet kan variere, men i denne sammenhengen menes jordbrukets kulturlandskap. Semi-naturlige naturtyper som boreal hei, kystlynghei, slåttemark og naturbeitemark er formet gjennom menneskelig ekstensiv bruk over lang tid. Beiting, slått og regelmessig sviing av vegetasjonen, uten at en tilfører mineralgjødsel og plantevernmidler, har skapt et særpreget og rikt artsmangfold. I Norden regnes de seminaturlige slåttemarkene å være blant de mest artsrike naturtypene. Norge er et viktig seterland, også internasjonalt. Naturtyper i kulturlandskap og åpent lavland inkluderer blant annet areal som er viktige beiteressurser for husdyr.

Naturtypene i de naturlig åpne områdene under skoggrensen har stor variasjon. Flere av naturtypene utgjør kun små areal, og opptrer ofte i mosaikk med annen natur. De er levested for et rikt biologisk mangfold og har viktige økologiske funksjoner.

Omfanget av semi-naturlig eng (slåttemark og naturbeitemark) basert på overvåkingsdata tilsier et areal på mellom 0,4 og 1,1 prosent av Norges landareal. Jordbruksareal (fulldyrket jord, overflatedyrket jord og innmarksbeite) utgjør om lag 3 prosent av landarealet.

Tilstand

Naturindeksen for semi-naturlig mark var i 2019 på 0,44. Det har vært en generell negativ utvikling siden 1990, og indeksen viser en fortsatt negativ utvikling for indikatorene for naturtypene kystlynghei, semi-naturlig eng og strandeng. Hovedårsaken til den negative utviklingen er driftsendringer i jordbruket, som mindre beiting, slått og lyngsviing, med påfølgende gjengroing, eller intensivert drift av arealene, for eksempel med økt gjødsling, sprøyting eller jordbearbeiding. Det er ikke tilstrekkelig datagrunnlag til å kunne vurdere den økologiske tilstanden til semi-naturlig mark eller naturlig åpne områder under skoggrensen etter fagsystemet for økologisk tilstand.

Truede arter og naturtyper

Det er 15 truede naturtyper og 1546 truede arter som i hovedsak er tilknyttet semi-naturlig mark og åpent lavland (56 prosent av de truede artene i Norge). Eksempler på dette er naturtypene slåttemark, kystlynghei og strandeng, og artene dvergmarikåpe, kileblåvinge, åkerrikse og vipe.

Det har over lengre tid vært en nedgang for fuglearter som er knyttet til jordbrukslandskapet. Hekkefuglovervåkingen viser at fugler i jordbrukslandskapet har en klar bestandsnedgang for perioden 1996–2021. Overvåkingen indikerer at bestanden nå er redusert til halvparten av det som ble målt på slutten av 1990-tallet.

Naturtypene i kulturlandskap og åpent lavland er spesielt viktige leveområder for pollinatorer. Overvåkingsprogrammet 3Q viser gjengroing i jordbrukslandskapet med økt innslag av skogsarter eller sene suksesjonsarter, og at de opprinnelige engartene, som er viktige for pollinerende insekter, forsvinner.9

Figur 3.11 Økosystem kulturlandskap og åpent lavland

Påvirkningsfaktorer

For de fleste naturtypene i åpent lavland, utenom jordbrukets kulturlandskap, er det ulike former for arealendringer som utgjør den største trusselen. Mange av naturtypene ligger i områder der det er press på arealene, på grunn av blant annet næringsutbygging, fritidsboliger og infrastruktur. Andre arealinngrep påvirker også naturtypene. For en rekke truede arter og naturtyper i lavlandet ser en også at forurensning og menneskelig ferdsel er en vesentlig påvirkningsfaktor. Klimaendringer vil kunne påvirke forstyrrelsesdynamikken i skredutsatte områder og vassdragsnære naturtyper på ulike måter. Økt nedbør vil for eksempel kunne medføre ytterligere sikringstiltak for å forhindre skred, men vil også kunne føre til forekomster av naturtypene på nye steder, og nye frekvenser av skred der naturtypene allerede forekommer.

De semi-naturlige naturtypenes artsmangfold og økologiske funksjon opprettholdes av å fortsette jordbruksdrift, med skånsomme driftsformer på linje med tidligere tider, slik som slått, beiting og lyngsviing. Den dominerende negative påvirkningsfaktoren er gjengroing, som følge av endringer i jordbruket og opphør av tradisjonell skjøtsel og bruk. En annen trussel er intensivering av jordbruket med oppdyrking, tilsåing, bruk av plantevernmidler eller gjødsling med mineralgjødsel eller for mye husdyrgjødsel i henhold til behovet. Forurensing, endret klima og fremmede arter utgjør også viktige trusler. Dette påvirker i stor grad gjennom endring av artssammensetning og dertil økt gjengroing, for eksempel ved spredning av hageplanter, utplanting og spredning av fremmede treslag i kystlynghei eller nitrogenforurensning via langtransport. For semi-naturlig strandeng utgjør også utbygging til andre formål enn landbruk en vesentlig trussel, mens for kystlynghei er utbygging til vindkraft og tilhørende infrastruktur en utfordring.

3.2.6 Fjell

Fjell omfatter alt areal over faktisk skoggrense og arealene som ligger nord for denne (i Finnmark). Faktisk skoggrense er der skogen opp mot fjellet slutter, uavhengig av om dette skyldes klimatiske forhold eller ulike typer menneskelig bruk. Med denne avgrensingen utgjør fjellet 124 537 km², som tilsvarer om lag 38,5 prosent av det totale fastlandsarealet.10 Hovedøkosystemet har vid geografisk utbredelse i Norge, fra Setesdalsheiene i sør til kystområdene lengst nord i Finnmark. Mange av fjellområdene er naturlig fragmentert i større og mindre områder av fjorder og skogkledde daler, men vi har også store sammenhengende fjellområder som Hardangervidda og Finnmarksvidda.

Tilstand

Ifølge fagsystemet for økologisk tilstand har fjellet i Norge en tilstandsverdi på 0,68. Fjellet på Sørlandet har noe lavere verdi enn Norge som helhet (0,64), men det er generelt kun små forskjeller mellom de ulike regionene i Norge. Selv om fjellet har god økologisk tilstand, er det noe usikkerhet på grunn av mangelfull dekning av indikatorer. Det står dårligst til med fjellrev, smågnagere og jerv. Bestandssituasjonen og endringer i forekomsten til disse artene bidrar til endring av balansen i næringskjeden. Klimaendringene bidrar videre til reduserte isbreer og endret vegetasjon.

Naturindeks for Norge for fjellet er på 0,56, og har hatt en negativ utvikling fra 1990 og frem til 2020 i alle deler av landet. Det har blant annet vært en negativ utvikling for smågnagere, positiv for tamrein og stabil utvikling for alpine spurvefugler. Indeksverdien for jerv har økt noe i siste periode, men arten ligger langt unna naturlige tettheter. Tilstanden for kongeørn er nær referansetilstanden for arten.

Truede arter og naturtyper

I Rødlista for naturtyper fra 2018 regner man 15 naturtyper til fjellet. Av disse er ti på rødlista, og av disse igjen er tre regnet som truet (en sterkt truet og to sårbare). Noen av naturtypene er naturlig sjeldne, mens andre er truet av arealreduksjon, stort sett som følge av klimaendringer. Det er begrenset med informasjon om totalareal, utbredelsesareal og antall forekomster av de ulike naturtypene i fjellet med unntak av isbreer som overvåkes nøye. Mange norske isbreer har minket betydelig siden 2000 på grunn av klimaendringer. Fra forrige kartlegging i perioden 1999–2006 til siste kartlegging i 2018–2019, har isbreene minket med 15 prosent, og 20 isbreer har smeltet helt bort.11

Av artene på Rødlista for arter 2021 er 656 av de vurderte artene definert som fjellarter. Omtrent halvparten av disse, 330, er rødlistet, og 174 arter er regnet som truet. Det tilsvarer 27 prosent av fjellartene. Det er 17 kritisk truede og 52 sterkt truede fjellarter. Flertallet er karplanter og moser, men det er også insekter, edderkoppdyr, fugler og pattedyr.

Fire av Norges prioriterte arter lever i fjellet – fjellrev, dverggås, skredmjelt og svartkurle. Villreinen havnet på rødlista for første gang i 2021 som følge av at tallet på norsk villrein ble redusert som følge av tiltak mot skrantesjuke. Den har nå status som nær truet (NT).

Villrein er en norsk ansvarsart ettersom omtrent halvparten av den europeiske villreinbestanden, og nesten hele den europeiske bestanden av fjellrein lever på fastlandet i Norge. Villreinen er en arealkrevende art, i den forstand at den beveger seg langt mellom egnede områder for beite og kalving. I april 2024 la regjeringen frem en egen stortingsmelding om å forbedre tilstanden for villrein.

Hekkefuglovervåkingen for fjellet viser tendens til nedgang for perioden 2007–2021. Det er registrert klar nedgang i indeksen fra 2007 til 2013, etterfulgt av en liten økning/stabilisering de siste syv årene.

Påvirkningsfaktorer

De største påvirkningsfaktorene på hovedøkosystemet fjell er arealbruksendringer og klimaendringer. Selv om det meste av utbyggingen i Norge skjer under tregrensen, foregår det en bit-for-bit-nedbygging av fjellet gjennom hyttebygging og infrastruktur som jernbane, veier og vind- og vannkraftverk. Med disse utbyggingene kommer også forstyrrelser og slitasje fra mennesker som påvirker flora og fauna i fjellet.

Det er ikke påvist store endringer i plantesamfunnet på fjellet ennå, men det er forventet at klimaendringene vil påvirke mange fjellarter i fremtiden. Økt temperatur gir tidligere løvsprett og lengre vekstsesong i fjellet, og det er allerede registrert at skoggrensen trekker seg lenger opp.

3.2.7 Polare økosystemer

Polare økosystemer omfatter Svalbard og Jan Mayen, samt de arktiske havområdene i Barentshavet og Norskehavet. Det er gitt en samlet omtale av norske havområder under 3.2.1.

Svalbard og Jan Mayen har et arktisk-maritimt klima, med relativt milde vintre og korte somre. Øyene ligger isolert, med unike og særegne økosystemer som har tilpasset seg arktiske forhold over lang tid. Det er en nær kobling mellom økosystemer i havet og på land.

Svalbard med alle øyer, holmer og skjær utgjør om lag 61 000 km² landareal. Av dette er omtrent 60 prosent dekket av is, og mindre enn 10 prosent av landarealet har biologisk produksjon av betydning, ofte konsentrert i små områder. Om vinteren er Svalbard vanligvis omsluttet av sjøis, bortsett fra vestkysten hvor varmt vann fra Atlanterhavet kommer inn med Vestspitsbergenstrømmen. I sommermånedene trekker isen seg nordover og Svalbard kan ofte være helt omgitt av åpent hav.

Jan Mayen har et landareal på 376 km². Omkringliggende havområder var tidligere ofte islagt fra februar til april, men dette er nå svært sjeldent. Øyas vulkanske opprinnelse preger landskap, vegetasjon og naturtyper.

Økosystemene på Svalbard og Jan Mayen kjennetegnes av få arter og enkle næringsnett, men med et stort antall individer. Dyrelivet på Svalbard er unikt i europeisk sammenheng, og plantelivet eksisterer under marginale forhold. Fjellrev, svalbardrein og svalbardrype er nøkkelarter på den høyarktiske tundraen på Svalbard. Sjøpattedyr i Svalbardområdet omfatter hval, sel og isbjørn. Svalbard har videre et rikt og variert fugleliv.

Jan Mayen fremstår som relativt uberørt og har en spesiell og sårbar vegetasjon dominert av moser, med flere endemiske arter som bare finnes på Jan Mayen. Klappmyss og grønlandssel har viktige yngleplasser nordvest for Jan Mayen. Med sin isolerte beliggenhet i et stort, produktivt havområde er Jan Mayen et viktig område for sjøfugl.

Tilstand

Det er gjort vurderinger av den økologiske tilstanden for arktisk tundra etter fagsystemet for økologisk tilstand. Den økologiske tilstanden for arktisk tundra på Svalbard er totalt sett god, men økosystemet er noe påvirket av klimaendringer. På Svalbard har årstemperaturen økt med 3–4 grader fra 1971 til 2017, med størst økning om vinteren og minst om sommeren.12 Dyr og planter på Svalbard har opplevd betydelige endringer på grunn av økende temperaturer, mildere vintre, mindre sjøis, mer regn om vinteren, varmere og lengre vekstsesong, kortere snøsesong og tining av permafrost. Konsekvensene av klimaendringene for økosystemet som helhet er per i dag likevel begrenset, og de viktigste funksjoner og strukturer er foreløpig ivaretatt. Man kan allerede i dag se en tendens til endringer i økosystemene og arters utbredelse. Klimaendringer og redusert utbredelse av sjøis forventes å føre til betydelige endringer i det biologiske mangfoldet på lengre sikt, inkludert redusert utbredelse av høyarktiske arter som er avhengige av kaldt klima og sjøis.

Truede arter og naturtyper

Både andelen arter på Rødlista (21,4 prosent) og andelen truede arter (12,4 prosent) for Svalbard er noe høyere enn tallene for Fastlands-Norge med norske havområder (henholdsvis 21,2 prosent og 11,8 prosent). Det er 67 arter som er truet (9 er kritisk truet, 21 sterkt truet og 37 sårbare). Påvirkning fra stedegne arter og klimaendringer er de påvirkningsfaktorene som er angitt for flest arter på Svalbard, henholdsvis 30 og 27 av de totalt 67 truede artene. Påvirkning fra stedegne arter er aktuelt for flest karplanter og laver. For de truede karplantene er konkurransen fra stedegne arter antatt å bli forverret med klimaendringer. Arealendringer påvirker kun ti truede arter på Svalbard.

Norsk rødliste for naturtyper 2018 viser at det på Svalbard er tre terrestriske naturtyper vurdert som kritisk truet, og at fire naturtyper er vurdert som nær trua. De øvrige naturtypene på land er vurdert som livskraftige. Generelt er klimaendringer den viktigste påvirkningsfaktoren. Fem marine naturtyper på Svalbard er truet, alle på grunn av klimaendringer. Polar havis har fått den høyeste kategorien og er vurdert som kritisk truet på grunn av stor tilbakegang.

Påvirkningsfaktorer

I Arktis er graden av påvirkning på naturmiljøet fra lokal aktivitet og arealbruk på land og til havs til dels betydelig lavere enn på det norske fastlandet. Dette har sammenheng med lav befolkningstetthet og over store områder fravær av fast bosetting og landbruk, lite industriell virksomhet, og til dels betydelig lavere aktivitet i havområdene og langs kysten i form av fiske, skipsfart og petroleumsvirksomhet. Industriell aktivitet på Svalbard i form av kulldrift er nå i nedgang, og norsk kulldrift skal etter planen avvikles fullstendig i 2025. Svalbard er utsatt for langtransportert forurensning av miljøgifter og plast gjennom luft- og havstrømmer. I tillegg finnes det både aktive og gamle kilder til forurensning fra bosettingene, gruvedrift, forskning og turisme. Miljøet og mange av dyreartene på Svalbard inneholder til dels svært høye nivåer av miljøgifter.

Historisk har økosystemene i Arktis vært til dels sterkt påvirket av overhøsting, som følge av jakt og fangst av hval, andre pattedyr og fugl både i havet og på land på Svalbard og Jan Mayen. Stadig mer omfattende fredning av disse artene og vern av deres leveområder gjennom de siste hundre årene, har ført til at de fleste av disse bestandene i dag er livskraftige og langt på vei gjenoppbygd.

Klimaendringene har allerede endret livsvilkårene og utbredelsesområdene for flere arter i Arktis, og vil på lengre sikt trolig føre til at mange isavhengige arter, som for eksempel ringsel og isbjørn, helt eller delvis forsvinner fra disse områdene. Svalbard er et av de stedene i Arktis der havisen minker raskest, både om sommeren og vinteren. Videre vil klimaendringene påvirke tilgang på vinterbeite og sommerbeite for plantespisere. Med global oppvarming vil fremmede arter som allerede er på Svalbard gradvis kunne spre seg, etablere seg og utgjøre en høyere økologisk risiko.

Turisme og ferdsel på Svalbard har økt igjennom mange år, og fører til slitasje på vegetasjon og forstyrrelse av dyrelivet. Mindre is som følge av klimaendringer, gjør mange områder mer tilgjengelige for aktivitet, noe vi allerede ser når det gjelder fiskerier og cruisetrafikk. Det er også en utfordring at turisme og skipstrafikk kan bringe med seg stadig flere fremmede arter, samtidig som de klimatiske barrierene det kalde klimaet har gitt blir svekket som følge av klimaendringer.

3.2.8 Natur i byer og tettsteder

Naturen i byer og tettsteder, også omtalt som urban natur eller urbane økosystemer, inkluderer alle elementene av natur i byområder, som vann og vassdrag, grønne parker og hundremetersskoger, men også private hager og grønne tak, og består ofte av en mosaikk av grå bebygde areal og grønne naturpregede arealer.

Tilstand

Selv om urbane områder i stor grad er menneskepåvirket, kan disse områdene inneholde viktige naturområder og restbiotoper med et rikt naturmangfold som i mindre grad er påvirket av menneskelig aktivitet. Urban natur kjennetegnes ved et lavere antall stedegne arter enn det man finner i tilgrensende økosystemer, samtidig som det er et stort innslag av antall fremmede arter. Det er ofte lav grad av sammenheng mellom de naturpregede områdene, og stor påvirkning fra menneskelig aktivitet, både direkte i form av bruk av arealene og indirekte i form av lyd- og lysforurensing.13

Påvirkningsfaktorer

Naturen i byer og tettsteder er blant våre mest menneskepåvirkede landskap. Fortsatt urbanisering vil føre til ytterligere press på og potensiell fragmentering av den urbane naturen. Likevel har den stor betydning som den «hverdagsnaturen» flest innbyggere opplever i det daglige liv. Den urbane naturen er derfor viktig for menneskers helse og livskvalitet, og den leverer økosystemtjenester med stor samfunnsøkonomisk verdi. Verdien av god tilgang til natur i byer og tettsteder ble aktualisert under nedstengningen av Norge som følge av koronapandemien (2020–2022), da folk i økt grad søkte til grønne områder i nærmiljøet for rekreasjon og mosjon.

Halvparten av verdens befolkning bor nå i byer, og FN anslår at andelen vil øke til to tredeler i 2050. De urbane utbygde områdene rundt verdens byer er doblet siden 1992.14 I Norge bor over 82 prosent av befolkningen i byer og tettsteder.15 De fleste norske byer har utviklet seg på steder med gode forutsetninger for bosetning og ferdsel. Dette omfatter produktive områder i lavlandet som i utgangspunktet har vært svært rike på naturmangfold.

Urban natur representerer ofte naturbaserte løsninger på samfunnsproblemer, som blant annet lokal forurensing og klimatilpasning. Trær og annen vegetasjon renser luft og vann, og bidrar til redusert forurensing og bedre helse. Grønne tak, parkområder og vassdrag håndterer overvann fra nedbør effektivt, og trær som gir skygge bidrar til temperaturregulering. Stadig flere kommuner kartlegger og får økt kunnskap om naturen i byer og tettsteder, og ser verdien av å ivareta disse.

Fotnoter

En ansvarsart er en art der norsk andel av europeisk bestand er 25 prosent eller mer. Andelen oppdateres ved hver rødlisteoppdatering.

Arter som er vurdert etter kriteriene A, B og C.

Artsdatabanken (2018) og Artsdatabanken (2021).

Vannstatistikk er tilgjengelig på www.vann-nett.no.

Bryn mfl. (2018).

Bakkestuen mfl. (2023).

Produktiv skog er skog som i gjennomsnitt kan produsere minst 1m³ trevirke med bark per hektar per år under gunstige bestandsforhold. For trebevokste arealer er det aktuelle treslagets produksjonsevne på arealet avgjørende. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet (2023).

Uproduktiv skog er skog som ikke kan produsere 1 m³ trevirke med bark per hektar i årlig gjennomsnitt under gunstige forhold. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet (2023).

Pedersen, Kapfer og Sickel (2020).

10.

Framstad mfl. (2022).

11.

Andreassen (2022).

12.

Hanssen-Bauer mfl. (2019).

13.

Immerzeel og Bredin (2022).

14.

IPBES (2019).

15.