3 Velfungerende finansmarkeder

3.1 Innledning

Velfungerende finansmarkeder er avgjørende for økonomiens vekst- og omstillingsevne og for menneskers hverdag. Kapitalmarkedene skal bidra til at lønnsomme prosjekter har tilgang til kapital hvor prisene gjenspeiler risikoen, at risiko fordeles på en hensiktsmessig måte, og at husholdninger får tilgang til lån og investeringsmuligheter. Hensynet til finansiell stabilitet går hånd i hånd med et godt og stabilt tilbud av tjenester til kundene, enten de er personkunder eller bedrifter. Krav som gjør finanssektoren tryggere og mer stabil, kan både øke foretakenes verdier, gjøre dem mer konkurransedyktige og gi tillit til at finansforetakene vil oppfylle sine forpliktelser også i perioder med uro i finansmarkedene.

Dette kapittelet gir en oversikt over tilgangen til lån og annen finansiering, rammer for forbrukslån, konkurransen i finansmarkedene, finansiell inkludering og aktuelle pensjonsspørsmål.

3.2 Kapitaltilgang

3.2.1 Bredt finansieringstilbud

I Norge har vi et bredt finansieringstilbud for husholdninger og næringsliv. Kredittverdige kunder, bedrifter og lønnsomme prosjekter i hele landet har generelt god tilgang på finansiering. Bedrifter av alle størrelser låner hos bankene, og større bedrifter benytter seg i tillegg av obligasjonsmarkedet. I NHOs medlemsundersøkelse for fjerde kvartal 2022 var det under 1 av 10 bedrifter som svarte at manglende tilgang på kreditt og finansiering var en stor utfordring for ekspansjon og nye investeringer. Sterke og solide sparebanker med unik kompetanse og tilstedeværelse i sine lokale markeder er viktige for kapitaltilgangen i distriktene, spesielt for nye og mindre bedrifter. Lånemarkedet for personkunder er i stor grad et nasjonalt marked. Regjeringen arbeider for at husholdninger og bedrifter over hele landet skal ha god tilgang på finansiering.

EU-kommisjonen har utarbeidet et sett med indikatorer som måler utviklingen i europeiske kapitalmarkeder, bl.a. for å kunne identifisere behov for regelendringer eller andre tiltak for å sikre tilstrekkelig kapitaltilgang for næringslivet. Det norske og europeiske kapitalmarkedet er nært integrert, slik at sammenlikninger er nyttige også for å vurdere tilstanden i Norge. Kapitaltilgangen i Norge synes jevnt over å være god. Samlet sett fungerer det norske finansmarkedet godt, og de fleste selskaper og personer får dekket sine kapitalbehov i markedet gjennom et diversifisert finansieringstilbud. Offentlige virkemidler bidrar til å utfylle det private finansieringstilbudet.

Boks 3.1 Norges Banks indeks for finansielle forhold

Norges Bank har konstruert en indeks for finansielle forhold i Norge, se Pengepolitisk rapport 4/2022. Finansielle forhold sier noe om hvor lett det er for banker, bedrifter og husholdninger å få finansiering og til hvilke vilkår. Indeksen er nyttig for å skille ut signaler fra de finansielle markedene om finansielle forhold og kan bidra i forklaringen av utviklingen i norsk økonomi. Eksempelvis kan premier for kreditt-, likviditets- og valutarisiko i ulike markeder svinge mye over tid og bidra til at rentene er mer volatile enn det som følger av endringer i styringsrenten. Det samme gjelder endringer i risikovilje og forventinger til fremtidig inntjening.

Indeksen er konstruert slik at den varierer rundt null, der positive verdier indikerer at de finansielle markedene er strammere sammenliknet med et historisk snitt, og negative verdier indikerer lempeligere forhold. Kredittmarkedene er særlig viktige for å forklare endringer i indeksen over tid, noe som reflekterer bankenes rolle i det finansielle systemet. Indeksen viser at finansmarkedene, i stor grad drevet av kredittmarkedet, bidro til lempeligere finansielle forhold frem til finanskrisen i 2007–2008, se figur 3.1. Under finanskrisen bidro spesielt kredittmarkedet og aksjemarkedet til tilstramming. Den andre store tilstrammingen de siste 20 årene var i mars 2020, men dette var en kortvarig respons på uroen som følge av pandemiutbruddet. Indeksen for finansielle forhold i Norge har historisk stort sett fulgt utviklingen i tilsvarende indekser for USA, euroområdet og andre industrialiserte land.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF og Norges Bank.

3.2.2 Markedet for banklån

Bankene er en dominerende kilde til kreditt for norsk næringsliv, og selskaper henter hovedsakelig fremmedkapital fra banker og andre finansforetak. Større bedrifter kombinerer ofte banklån og utstedelse av obligasjoner. Som et alternativ mellom banklån og obligasjoner benytter store kapitalintensive bedrifter i industrier som shipping, eiendom, offshore og energi, seg også av syndikerte lån. Ved syndikerte lån er det flere enn én långiver som deltar som kreditor. Utstedelse av gjeld i verdipapirmarkedet er i hovedsak forbeholdt større selskaper, da mindre bedrifter sjelden kan utstede obligasjoner på gunstige nok vilkår.

Gjeldsveksten for ikke-finansielle foretak til norske långivere er det høyeste registrert siden 2009 med en tolvmånedersvekst på 8 pst. ved utgangen av 2022, jf. figur 3.2. Veksten kommer hovedsakelig til syne ved økt gjeld tatt opp i banker og andre finansforetak, som nå utgjør omtrent 85 pst. av innenlandsgjelden. Solide og motstandsdyktige banker er særlig viktig som den viktigste finansieringskilden for næringslivet i Norge. Finansdepartementet vektlegger at regelverket skal bidra til robuste banker som har evne å tilby kapital også i dårligere tider, se kapittel 2 for mer om motstandskraft i bankene og regulering.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

For husholdningene er et velfungerende bankmarked avgjørende for å kunne finansiere bolig, bil og andre investeringer. For kredittverdige kunder med god gjeldsbetjeningsevne er det i hele landet et bredt tilbud av låneprodukter, fra boliglån sikret med pant i eiendom til kortere forbrukslån uten sikkerhet. Forbrukslån er omtalt i kapittel 3.3.

Lån sikret i boligeiendom utgjør om lag 83 pst. av bankenes utlån til norske husholdninger. Utlånsforskriften begrenser størrelsen på lån i forhold til bl.a. kundens inntekt og boligens verdi, men bankene har betydelige fleksibilitetskvoter til å innvilge lån som ikke oppfyller alle krav i forskriften, se kapittel 2.3.4.

Førstegangskjøpere har som oftest lavere inntekt og mindre egenkapital enn andre boligkjøpere, og bankene bruker i stor grad sine fleksibilitetskvoter på denne kundegruppen. Etter en periode med sammenhengende økning i antall førstegangskjøpere siden 2017, har det vært en nedgang i 2022, se figur 3.3. Nedgangen må sees i sammenheng med høye boligpriser og økende renter. Gjennomsnittsalderen blant førstegangskjøpere har holdt seg nokså stabil i en lengre periode.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Norges Eiendomsmeglerforbund, Ambita og Samfunnsøkonomisk Analyse.

3.2.3 Verdipapirmarkedet

Oslo Børs og Euronext Securities Oslo (ESO) har en viktig rolle i det norske finansielle systemet ved å bidra til god og effektiv kapitaltilgang for næringslivet. Det var lavere aktivitet i det norske verdipapirmarkedet i 2022 enn i 2021, som var et rekordår. I 2022 ble det gjennom de regulerte markedene Oslo Børs og Euronext Expand, som er to handelsplasser drevet av Oslo Børs ASA, investert 48 mrd. kroner i aksjekapital i foretakene. Den multilaterale handelsfasiliteten Euronext Growth bidro med 20 mrd. kroner i aksjekapital, sammenlignet med 53 mrd. kroner i 2021. Mesteparten av aksjekapitalen ble hentet gjennom rettede emisjoner, se boks 3.2.

Figur 3.4 viser hvem som ved utgangen av 2022 eide egenkapital i form av noterte aksjer i ikke-finansielle foretak registrert hos ESO. Offentlig forvaltning og utenlandske eiere er de to største eiergruppene og står til sammen for over 70 pst. av eierskapet, mens finansforetak som banker, verdipapirfond, livsforsikringsforetak og pensjonskasser til sammen eier 8 pst. Investeringsselskaper og aktive eierfond (eksempelvis private-equity og venturekapital) spiller også en betydelig rolle for finansieringen av spesielt oppstartsbedrifter og omstilling i næringslivet, men er små eiere av unoterte og noterte aksjer. Det norske verdipapirmarkedet har tradisjonelt hatt begrenset direkte deltakelse fra privatpersoner, noe som kan skyldes at norske husholdninger har mye av sin sparing i boligmarkedet. Bare om lag 4 pst. av markedsverdien av børsnoterte aksjer er direkte eid av husholdningene. Siden 2018 har det imidlertid vært en økende trend av privatpersoner som eier noterte aksjer og egenkapitalbevis i eget navn på Oslo Børs. Antall privatpersoner med VPS-konto har økt jevnt fra 363 133 personer i 2018 til 571 808 i 2022. I tillegg til det direkte eierskapet eier husholdningene andeler i verdipapirfond som igjen investerer i de norske verdipapirmarkedene. Norske husholdninger reduserte sine investeringer i aksjefond i 2022, og det var fall i formuesverdien av sparingen i aksjefond både gjennom innskuddspensjon og annen sparing.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Norske obligasjoner er i hovedsak notert på Oslo Børs eller registrert på den alternative obligasjonsmarkedsplassen Nordic ABM. Utenom statsobligasjoner ble det i 2022 utstedt obligasjoner for 533 mrd. kroner, der bank og finansielle foretak stod for 76 pst. av utstedte obligasjoner. Foretaksobligasjoner utgjorde 16 pst. Figur 3.5 viser hvem som ved utgangen av 2022 eide obligasjoner og sertifikater utstedt av de ikke-finansielle foretakene. Den største eiergruppen er finansielle foretak slik som livforsikringsforetak og private pensjonskasser. Utenlandske eiere utgjør også en betydelig eiergruppe i det norske obligasjonsmarkedet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Tall fra Stamdata og Finanstilsynet viser at nesten halvparten av foretaksobligasjonene i Norge er høyrenteutstedelser, og denne andelen er høyere enn hva den er i de store europeiske og nordamerikanske markedene. Ifølge Finanstilsynet kan noe av dette tilskrives næringsstrukturen, ettersom foretak i antatt mer stabile sektorer ofte vil ha høyere kredittrating enn foretak i mer volatile eller sykliske sektorer slik som oljeservice og shipping. Figur 3.6 viser at foretak i eiendom, shipping, oljeservice og oljeproduksjon utgjør en stor del av høyrenteutstedelsene i Norge. Den høye andelen høyrenteobligasjoner tilsier at obligasjonsmarkedet ikke bare er forbeholdt de største foretakene eller de mest stabile sektorene.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Stamdata og Finanstilsynet.

I desember 2022 la EU-kommisjonen frem en pakke med forslag som har til formål å lette på administrative byrder for foretak og bidra til lettere tilgang til finansiering gjennom notering på handelsplasser («Listing Act»). Forslagene, som er en del av videreutviklingen av EUs kapitalmarkedsunion, er særlig rettet mot små og mellomstore foretak (SMB-er), men en rekke av forslagene er ikke begrenset til slike foretak. Forslaget inneholder blant annet endringer i prospektforordningen, markedsmisbruksforordningen («MAR»), forordningen om markeder for finansielle tjenester («MiFIR») og forordningen om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre («EMIR»).

For at det norske verdipapirmarkedet skal fortsette å være en effektiv finansieringskilde for næringslivet og attraktivt for investorer, er det viktig at aktørene har tiltro til at markedet er velregulert og gjennomsiktig, at relevant informasjon er allment tilgjengelig, og at overtredelser av regelverket blir forebygget, avdekket og fulgt opp. Et godt og oppdatert regelverk er det viktigste bidraget til dette, samtidig som Finanstilsynet har en viktig rolle gjennom tilsyn med verdipapirforetak, handelsplasser og oppfølging av mistanker om markedsmisbruk.

3.2.4 Folkefinansiering

Det finnes flere former for folkefinansiering («crowdfunding»). Låne- og investeringsbasert folkefinansiering omtales som finansiell folkefinansiering, og innebærer at investorer via nettplattformer gir lån til, eller kjøper eierandeler i bedrifter. Folkefinansiering kan for en del bedrifter kan være et alternativ til banklån og finansiering i verdipapirmarkedet.

Det norske markedet for finansiell folkefinansiering utgjorde i 2022 om lag 2 mrd. kroner, se figur 3.7. Andelen egenkapitalbasert folkefinansiering gikk ned fra 2021 til 2022, mens lånebasert folkefinansiering økte med ca. 500 mill. kroner. Markedet er lite sammenlignet med andre land, men har vokst betydelig de siste fem årene. At det norske markedet for folkefinansiering er relativt lite, må ses i sammenheng med at det norske kapitalmarkedet og banksystemet ellers fungerer godt.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Crowdfunding Forskningssenteret ved Universitet i Agder.

Det finnes ikke et eget regelverk for folkefinansiering i Norge, og de ulike modellene for folkefinansiering faller inn under forskjellige regler. Egenkapitalbasert folkefinansiering omfattes av verdipapirhandelloven og loven om alternative investeringsfond (AIF-loven), mens lånebasert folkefinansiering er en type virksomhet som er underlagt regler i finansforetaksloven og finansavtaleloven. All finansiell folkefinansiering er underlagt hvitvaskingsregelverket. Andre typer folkefinansiering, som donasjons- og belønningsbasert folkefinansiering, anses ikke som lovregulert virksomhet.

En forordning om folkefinansiering (folkefinansieringsforordningen) har vært gjeldende i EU siden 10. november 2021. Forordningens formål er å legge til rette for et indre marked for folkefinansiering, der folkefinansiering også kan ytes over landegrensene. Forordningen omfatter lånebasert og egenkapitalbasert folkefinansiering til næringsprosjekter på inntil 5 mill. euro. Forordningen har bl.a. regler om tillatelse, virksomhetskrav (herunder regler for investorbeskyttelse), grensekryssende virksomhet og tilsyn. Forordningen er ansett som EØS-relevant, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen.

I NOU 2021: 10 Ny lov om folkefinansiering av næringsvirksomhet la Verdipapirlovutvalget frem forslag til regler som gjennomfører folkefinansieringsforordningen i norsk rett. Utredningen har vært på høring, og er til behandling i Finansdepartementet. Verdipapirlovutvalget skal også utrede regler for formidling av lån til forbrukere gjennom folkefinansieringsplattformer når det kommer EU-regler om dette. Det er usikkert om, og når, det vil komme harmoniserte EU-regler om folkefinansiering til forbrukere.

Stortinget vedtok i desember 2022 en ny lov om låneformidling, som trer i kraft 1. juli 2023. Loven stiller nye og strengere krav til låneformidlere, og gjelder i utgangspunktet for formidling av alle typer lån til forbrukere. Det følger av den vedtatte loven at det kun kan formidles lån til forbrukere fra profesjonelle aktører som har konsesjon til å yte lån. Formidling av lån hvor både långiver og låntaker er forbrukere vil etter den foreslåtte endringen ikke lenger være tillatt. Finanstilsynets forslag til forskriftsendringer ble sendt på høring 21. mars 2023. Høringsfristen er satt til 2. mai 2023.

3.3 Rammer for forbrukslån

Forbrukslån er usikret gjeld til personkunder, inkludert kredittkortgjeld. Tilgang til usikret gjeld gir økonomisk fleksibilitet, men kan også skape problemer for de som tar opp lån de ikke klarer å betjene. Som vist i kapittel 2.2.2 har utlånsvolumet av forbrukslån gått ned de siste årene, men nedgangen har flatet ut i 2022.

Den usikrede gjelden er ujevnt fordelt. Ved inngangen til 2022 holdt rundt 10 pst. av låntakerne rundt halvparten av den utestående forbruksgjelden, og 6 000 låntakere stod alene for 10 pst. av den usikrede gjelden.1 Nivået på forbrukslån har holdt seg stabilt gjennom 2022. I en analyse fra Norges Bank peker forfatterne imidlertid på at det synes å skje en vridning i retning av at de med lav inntekt og de som ikke eier bolig, holder en større andel av gjelden.2

Forbrukslån misligholdes i større grad enn annen gjeld. Ved utgangen av 2022 var det i underkant av 636 000 inkassosaker knyttet til forbruksgjeld. Dette er rundt 35 000 færre inkassosaker sammenlignet med utgangen av 2021. Misligholdt hovedstol (opprinnelig gjeld) knyttet til forbruksgjeld ble redusert med rundt 1,2 mrd. kroner, og utgjorde ved utgangen av 2022 rundt 33,4 mrd. kroner. Selv om sammensetningen av gjeldsproblemer kan variere mye, er ofte forbruksgjeld en del av det samlede bildet. Det er fra 2017 blitt gjennomført en rekke ulike tiltak som skal bidra til at markedet fungerer bedre, se boks 3.4. Tiltakene vurderes å ha hatt god effekt.

Tilbudet av usikrede låneprodukter er stadig i utvikling, og dette krever fortsatt årvåkenhet og videreutvikling av regelverket. Regjeringen følger derfor nøye med på markedet for forbrukslån, bl.a. for å kunne vurdere behovet for ytterligere tiltak.

Barne- og familiedepartementet vurderer endringer i gjeldsordningsloven, som skal gi privatpersoner med alvorlige gjeldsproblemer mulighet til å få kontroll over økonomien sin. Formålet med endringene som vurderes, er å effektivisere saksbehandlingen slik at det skal gå raskere å komme frem til en gjeldsordning for de som oppfyller vilkårene for det, og styrke ansvaret for veiledning og oppfølging av skyldnere under gjeldsordning. Barne- og familiedepartementet arbeider med en lovproposisjon som det tas sikte på å ferdigstille i løpet av 2023.

Registreringen og utleveringen av gjeldsopplysninger etter gjeldsinformasjonsloven omfatter all usikret forbruksgjeld. Barne- og familiedepartementet har imidlertid hjemmel til å fastsette i forskrift at også pantesikret gjeld skal omfattes, og har hatt på høring et forslag til utvidelse med høringsfrist 14. oktober 2022. Utvidelsen gjelder pantelån, i praksis boliglån og billån. Barne- og familiedepartementet arbeider nå med å følge opp høringen.

En arbeidsgruppe avga en rapport med forslag til ny inkassolov og ny inkassoforskrift i januar 2020. Forslagene vil kunne bidra til økt kvalitet i inndrivingen av forfalte pengekrav. Justis- og beredskapsdepartementet vil følge opp rapporten med en proposisjon om ny inkassolov, og arbeider parallelt med gjennomføring av inkassoregler i et EU-direktiv om kjøp og forvaltning av misligholdte lån.

Justis- og beredskapsdepartementet har hatt på høring et forslag fra Finanstilsynet om regulering av tilleggsfordeler knyttet til kreditt. Høringsfristen var 1. november 2022, og Justis- og beredskapsdepartementet vurderer nå eventuell videre oppfølging av forslaget.

Forbrukerkredittdirektivet gir harmoniserte regler om forbrukerkreditt, og er i Norge gjennomført i finansavtaleloven, som ligger til Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde. I EU forhandles det nå om et revidert forbrukerkredittdirektiv. Direktivet kan komme til å omfatte folkefinansierte lån til forbrukere og betalingsutsettelser, uttrykkelig krav om at kredittopplysninger skal tilpasses digitale plattformer, og regler om tak på renter eller totale kostnader for forbrukslån (såkalt rente- eller kostnadstak).

Rente- og kostnadstak finnes fra før i en del EU-land, og kan ha en viktig funksjon i markeder der tilbud om lån med kort løpetid og høye kostnader er utbredt. Det synes ikke å være et særlig omfang av denne typen lån i Norge. Samtidig som rentetak kan begrense urimelig høye renter, kan de potensielt også virke normdannende og slik bidra til høyere rentenivåer, samt fjerne lånetilbud som en del kan ha bruk for i perioder på tross av kostnaden. Jo lavere et rentetak settes, desto større sannsynlighet er det for uforutsette negative konsekvenser. Som også varslet i Finansmarkedsmeldingen 2022, vil regjeringen vurdere behovet for rentetak i Norge når det reviderte forbrukerkredittdirektivet er vedtatt i EU.

3.4 Konkurranse

3.4.1 Generelt

God konkurranse mellom tilbyderne av finansielle tjenester bidrar til mer kostnadseffektiv drift, lavere priser, bedre løsninger og bedre bruk av arbeidskraft og kapital. Det norske finansmarkedet er en del av det indre markedet i Europa, og aktører fra hele EØS kan fritt tilby tjenester i det norske markedet. Utenlandske tjenestetilbydere konkurrer med norske aktører i de fleste deler av det norske finansmarkedet, spesielt innen bank og forsikring. Samtidig som det har blitt flere utenlandske aktører i Norge, har det blitt enklere for forbrukere å få oversikt over hvilke tilbydere som finnes, og å bytte bank eller forsikringsselskap. Det har bidratt til økt mangfold og mer effektiv konkurranse.

3.4.2 Bankmarkedet

Norske banker opererer i hovedsak i det norske markedet, mens banker i mange andre land har en betydelig internasjonal virksomhet. DNB er den største norske banken, og den eneste med vesentlig virksomhet i utlandet. Den norske banksektoren består for øvrig av en håndfull mellomstore sparebanker og en rekke mindre spare- og forretningsbanker. Målt som andel av samlede utlån i personmarkedet i Norge, har utenlandske filialer totalt en andel på ca. 20 pst., hvorav Nordea står for ca. 11 pst., se figur 3.8. I markedet for utlån til næringsmarkedet har utenlandske filialer en enda større markedsandel på ca. 32 pst, se figur 3.9.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Norges Bank.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Norges Bank.

Norske bankkunder er tjent med en mangfoldig tilbudsside bestående av banker med ulike produkter, forretningsmodeller og strategier. Lokale og regionale sparebanker, norske forretningsbanker og utenlandske banker fyller ulike roller, i tillegg til å konkurrere med hverandre i de fleste segmenter. Mens dybdekunnskap om mulighetene i det lokale næringslivet er en styrke hos mange sparebanker, har de større bankene mulighet til å bidra til finansieringen av større prosjekter. I tillegg til å bidra til konkurranse i bankmarkedet kan et visst innslag av utenlandske banker virke stabiliserende på kredittilbudet i Norge i en situasjon med et tilbakeslag i norsk økonomi. Flere og større utenlandske banker i Norge kan bidra til at tilbyderne av kreditt i det norske markedet blir mindre ensartede, og at ikke alle er like sårbare for svingninger som særlig rammer norsk økonomi. For at konkurranseforholdene mellom norske og utenlandske aktører i det norske markedet skal være best mulig, er det viktig at de opererer under likest mulig vilkår, bl.a. når det kommer til krav til kapital, se også kapittel 2.4.

En vanlig indikator for å måle konkurranse er den såkalte Herfindahl-Hirschmann-indeksen (HHI). Indeksen er summen av kvadrerte markedsandeler for bankene i et land, og sier noe om markedskonsentrasjonen. Selv om HHI ikke direkte indikerer konkurranse, viser økonomisk forskning at det er en klar sammenheng mellom variablene.3 Dersom indeksen er 10 000 tilsvarer det monopol, altså bare én aktør i markedet, men dersom indeksen er tilnærmet null tilsvarer det svært mange små aktører. Norge hadde i 2021 en indeks på omtrent 1550, se figur 3.10. Med en indeks mellom 1500 og 2500 indikerer dette at bankmarkedet i Norge er moderat konsentrert, mens en HHI høyere enn 2500 indikerer høy grad av markedskonsentrasjon.4 Norge har høyere markedskonsentrasjon enn bl.a. Sverige og Danmark, som begge har en indikator som antyder ukonsentrerte markeder, men lavere enn land som Finland og Nederland.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Norges Bank.

Ved bruk av et mål som HHI er det viktig å være bevisst på hvilke markeder en ser på. Norske banker konkurrerer i ulike undermarkeder, som skiller seg fra hverandre når det gjelder bl.a. produkter og geografi. Konsentrasjonsmål som HHI gir mest mening når en analyserer homogene produkter innenfor et avgrenset område. Figur 3.11 viser HHI over tid for to undermarkeder i det norske personkundesegmentet. Grafene viser at markedskonsentrasjonen i de to markedene nådde en topp rundt 2004, og så har gått ned.5 Indeksen er under 1500 i begge markedene, som kan tilsi at det ikke er stor grad av konsentrasjon i disse markedene.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finanstilsynet.

Et annet mål på markedskonsentrasjon er summen av de fem største aktørenes markedsandeler. I markedet for utlån med pant i bolig hadde de fem største bankene i Norge en markedsandel på om lag 55 pst. i 2022, mens tilsvarende størrelse i bedriftsmarkedet er om lag 65 pst. Begge andelene har holdt seg relativt stabile de siste årene. Tallene kan tyde på at bedriftsmarkedet er noe mer konsentrert enn personmarkedet, som kan skyldes at det er de største bankene som har mulighet til å finansiere de største prosjektene.

Konkurransetilsynet publiserte i 2015 en rapport om konkurransen i markedet for boliglån i perioden 2007 til 2014.6 Gjennom å se på de samme indikatorene som nevnt over, fant Konkurransetilsynet at markedet var forholdsvis konsentrert, og at denne konsentrasjonen hadde holdt seg stabil gjennom perioden. De fant at det kun var fire store banker som hadde et nasjonalt nedslagsfelt, hvorav tre var utenlandske filialer. De resterende bankene var enten regionale eller lokale. Konkurransetilsynet viste også til at det er en del etablerings- og ekspansjonshindringer i banksektoren som kan gjøre det vanskelig for nye aktører å etablere seg, bl.a. krav til kapital, at det er relativt lav kundemobilitet og at det finnes sterke merkenavn innenfor bankmarkedet. Totalt har imidlertid fem nye banker fått konsesjon av Finanstilsynet i perioden fra 2017 frem til i dag.

3.4.3 Bankbytte

En forutsetning for konkurranse i bankmarkedet er at kundene kan bytte mellom ulike tjenestetilbydere. Ved å gjøre bankbytte enklere kan også konkurransen bli bedre. Regjeringen er opptatt av at det skal være enkelt å bytte bank, som krever at bankene har gode løsninger og at regulering og andre rammebetingelser tilpasses utviklingen i markedene. Det har blitt enklere å bytte bank i Norge de seneste årene. Regelendringer har også bidratt til at det har blitt enklere å ha kundeforhold til flere banker, se omtale av betalingstjenestedirektivet i kapittel 3.4.4.

Undersøkelser viser at forbrukere bytter bank og andre leverandører av finansielle tjenester sjeldnere enn leverandører av andre typer tjenester. Ifølge undersøkelser fra Kantar har andelen som bytter boliglånsbank i Norge, ligget rundt 8–10 pst. i flere år, mens andelen som reforhandler boliglånet, har ligget på ca. 25 pst. Konkurransetilsynet fant i sin analyse fra 2015 at 5–10 pst. bytter bank hvert år, og at 17 pst. forhandlet seg til lavere lånerente i 2014.

Norske banker har samlet seg rundt Finans Norges regler om samarbeid ved bankbytte. Disse reglene har langt på vei blitt lovfestet i ny finansavtalelov, som trådte i kraft 1. januar 2023. Bankene skal etter reglene gi sine kunder informasjon om hvordan kundeforholdet kan overføres fra en bank til en annen, og i praksis trenger kunden ofte ikke gjøre mer enn å be den nye banken sette i gang prosessen, f.eks. i enkle «bli kunde»-løsninger på nettet. Hovedregelen er at overføring av innskudd, fullmakter og betalingsoppdrag skal skje innen tre virkedager etter at den gamle banken har mottatt nødvendige opplysninger fra den nye banken.

Finansnæringen jobber med et prosjekt for å forenkle prosessen med å flytte faste betalingsoppdrag, som AvtaleGiro, fra en bank til en annen. Løsningen skal bidra til at flyttingen av AvtaleGiro blir automatisert, og kan bli tatt i bruk i løpet av første halvår 2023. Avtaler om eFaktura følger kundens personnummer, og er derfor umiddelbart tilgjengelig i ny bank uten at kunden må foreta seg noe.

Selv om bankbytteløsningene i Norge har blitt forbedret de siste årene, og utviklingen av nye tjenester kan føre til at flere velger å ha flere banker, er det rom for forbedringer. Eksempelvis er det i land som Storbritannia og Nederland mer omfattende bankbyttetjenester enn i Norge, ved at bankene automatisk gjennomfører overføringer fra gammel til ny konto i en lengre periode.

3.4.4 Betalingstjenester

Betalingslandskapet er i endring og preges av internasjonalisering, nye aktører og nye betalingsmåter. Betalingsinfrastrukturen i Norge er i stor grad felles mellom bankene, samtidig som banker og andre aktører konkurrerer og tilbyr egne grensesnitt, tjenester og priser overfor kundene. En felles infrastruktur bidrar også til stordriftsfordeler og kan være et fortrinn i møte med økt konkurranse på betalingstjenester fra aktører som baserer seg på andre plattformer.

Med betalingstjenestedirektivet (PSD2), som er gjennomført i Norge og EU, er det et mål å stimulere til økt konkurranse og innovasjon i markedet for betalingstjenester. Reglene innebærer bl.a. at kunder kan samle og bruke tjenester fra flere banker i én løsning, uten at de enkelte bankene må gi samtykke til det. Regelverket legger til rette for at tredjepartstilbydere, herunder også andre banker, kan tilby kontobaserte betalingstjenester og informasjonstjenester basert på eksisterende kontoer i enhver bank. I det norske markedet er det så langt begrenset med nye aktører som har tatt i bruk mulighetene etter PSD2, men de fleste banker tilbyr oversikt over kontoopplysninger på tvers av ulike banker og mulighet til å betale fra kontoer i andre banker. Så langt har markedsstrukturen i liten grad endret seg, og endringene har i hovedsak skjedd gjennom samarbeid mellom etablerte banker og nye aktører, ofte med tjenester som bygger på bankenes eksisterende infrastruktur. EU-kommisjonen arbeider med en gjennomgang av regelverket for betalingstjenester. I evalueringen inngår også spørsmålet om reglene er hensiktsmessige, sett i lys av nye betalingstjenester og risiko.

Debetkortsystemet BankAxept eies og driftes av norske banker og er den betalingsmåten som i dag har lavest samfunnsøkonomiske enhetskostnader. I Norge er den mest vanlige korttypen kort som kombinerer BankAxept med et internasjonalt debetkort, som regel Visa eller Mastercard. I 2022 ble åtte av ti kortbetalinger i fysisk butikk gjennomført med et BankAxept-kort. Antall betalinger med internasjonale kort slik som Visa og Mastercard har økt betydelig de siste ti årene, noe som i stor grad skyldes sterk vekst i netthandel. BankAxept-systemet kan i dag bare benyttes ved handel på fysiske utsalgssteder. Betalinger gjennom mobiltelefon, med løsninger som Vipps, Apple Pay og Google Pay, har også økt betydelig de siste årene og stod i 2022 for 77 pst. av betalinger mellom privatpersoner og for 13 pst. av betalinger på utsalgssteder. Et utviklingstrekk er at store teknologiaktører investerer i utvikling av egne betalingsløsninger, hvilket kan by på nye utfordringer. EU-kommisjonen åpnet i 2020 sak mot Apple for å undersøke hvorvidt selskapets håndtering av betalingstjenesten Apple Pay utgjør brudd på EUs konkurranselovgivning. Eksempelvis kan ikke aktører som PayPal og Vipps benytte kontaktløs betaling i sine apper for Apple-produkter, ettersom Apple kun deler bruk av sin nettverksteknologi med banker.

3.4.5 Forsikring

I forsikringsmarkedet er det forskjeller mellom strukturen og graden av konkurranse i livsforsikrings- og skadeforsikringsmarkedet. Det norske livsforsikringsmarkedet er blant de mer konsentrerte i Europa, og betjenes i hovedsak av et mindre antall livsforsikringsforetak, se figur 3.12. Skadeforsikringsmarkedet ligner mer på bankmarkedet når det gjelder struktur, med to store norske aktører, to store filialer av utenlandske foretak, og flere mindre norske og utenlandske aktører. De siste årene har det foregått en viss konsolidering i skadeforsikringsmarkedet, og de fire største skadeforsikringsforetakene har om lag 60 pst. av de opptjente bruttopremiene i markedet, se figur 3.13.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finanstilsynet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Finanstilsynet og Statistisk sentralbyrå.

Tidligere undersøkelser tyder på at det er flere kunder som bytter skadeforsikringsforetak, og at de opplever det som enklere å bytte skadeforsikringsforetak enn bank. Konkurransetilsynet sammenlignet i 2015 også kundemobiliteten i bankmarkedet og forsikringsmarkedet, og fant at i gjennomsnitt 17 pst. hadde byttet skadeforsikringsforetak i perioden 2009 til 2014, mot 5–10 pst. i bankmarkedet. Skadeforsikringsprodukter er vanligvis ettårige risikodekninger som er relativt oversiktlige å sette seg inn i for forbrukere. Livsforsikringsprodukter kan være mer komplekse og vanskeligere å forstå. Konsekvensene ved produktegenskapene til livsforsikringsprodukter materialiserer seg også først flere år inn i fremtiden, som kan gjøre det vanskeligere å orientere seg i markedet og ta gode valg mellom ulike produkter.

For å enklere kunne orientere seg i markedene for både bank og forsikring har forbrukere mulighet til å benytte seg av Finansportalen, se boks 3.5.

3.5 Finansiell inkludering

3.5.1 Digitalisering og utenforskap

Norge er blant de mest digitaliserte landene i Europa, og den norske finansnæringen har vært tidlig ute med å bruke digitale løsninger. Digitalisering av finansielle tjenester og infrastruktur bidrar til effektivisering og et bredere tjenestetilbud, som kommer både næringen og kundene til gode. Samtidig er det noen kunder som av ulike årsaker faller utenfor og ikke kan eller vil benytte seg av digitale løsninger. Det kan skyldes mangel på teknologisk kompetanse eller at de av ulike grunner ikke kan identifisere seg elektronisk med f.eks. BankID.7 Forbrukerrådet publiserte i januar 2023 en undersøkelse av utenforskap i forbrukermarkeder, der de fant at omtrent 200 000 personer ikke har BankID.8

Kompetanse Norge gjennomførte i 2021 en undersøkelse av befolkningens digitale kompetanse og deltakelse.9 Ifølge rapporten er de med svakest digital kompetanse i størst grad eldre, personer med lav utdanning, de som bor i mindre sentrale kommuner, og personer utenfor arbeidsstyrken. Faktorene som i størst grad påvirker digital kompetanse er alder, utdanning og husholdningens inntekter.

Tilgang til finansielle produkter og tjenester er en forutsetning for å kunne delta økonomisk og sosialt i samfunnet. De fleste betalingene i Norge i dag skjer med elektroniske betalingskort, mobilbetaling og nettbank. De som mangler teknologisk kompetanse, kan derfor stå i fare for å falle utenfor, ved at de ikke lenger selv klarer å utføre grunnleggende oppgaver som å betale regninger mv. I Forbrukerrådets undersøkelse om utenforskap svarte 43 pst. at de regelmessig må hjelpe familie eller bekjente med å bestille varer og tjenester eller foreta elektronisk oppgjør.

Internasjonalt er det flere initiativer for finansiell inkludering, og bl.a. OECD har utviklet verktøy for å måle finansiell kompetanse og inkludering. G20-landene har gjennom plattformen Global Partnership for Financial Inclusion (GPFI) utviklet 69 indikatorer for å vurdere graden av finansiell inkludering, der Norge scorer høyt på indikatorer som tilgang på bankkonto, internett og gjennomføring av digitale betalinger. Verdensbankens initiativ Financial Inclusion Support Framework (FISF) fokuserer på å spre kunnskap og støtte for å gi lavinntektsbefolkning tilgang til betalings-, spare-, forsikrings- og kredittjenester, og en av hovedkomponentene er å gi land teknologisk støtte. Internasjonalt handler finansiell inkludering altså i stor grad om at grupper av befolkningen som i dag ikke har tilgang til bank- og andre finansielle tjenester, skal få tilgang til dette, primært ved hjelp av digitale løsninger. I Norge handler finansiell inkludering mye om at de som ikke klarer å benytte seg av de digitale tjenestene, faller utenfor, og hvordan det kan legges til rette for at disse skal delta i finansmarkedene.

3.5.2 Næringens ansvar

Finansforetak har et ansvar for å legge til rette for finansiell inkludering, både for de som kan og ønsker å bruke digitale tjenester, og de som har utfordringer med det. Blant annet kan ikke bankene uten saklig grunn avslå å yte betalingstjenester på vanlige vilkår. Bestemmelsen om dette i finansavtaleloven gjennomfører reglene i EUs betalingskontodirektiv, om forbrukeres rett til betalingskonto med grunnleggende funksjoner, det vil si bl.a. betalingskonto, betalingskort, nettbank og innskudd og uttak av kontanter.

Finans Norge har utviklet en bransjenorm for finansiell inkludering, se boks 3.6. Normen har retningslinjer for hvordan bankene skal møte ikke-digitale kunder, og skal bidra til at alle har tilgang til banktjenester, også de som ikke klarer å benytte f.eks. nettbank. Ifølge Finans Norge jobbes det dessuten med å utrede hvordan de som i dag ikke kan få BankID, kan få det i fremtiden.

Det er viktig at næringen er bevisst sitt ansvar når det kommer til finansiell inkludering. Dersom bankene hver for seg eller i fellesskap får på plass gode løsninger for tilgang på finansielle tjenester, er det mindre aktuelt å vurdere behovet for ny regulering. Tilrettelegging for ikke-digitale kunder innebærer samtidig en avveining mellom kostnader og nytte av analoge tjenester. Enhetskostnadene ved analoge tjenester kan være betydelige, spesielt når antallet brukere er lavt.

3.5.3 Pågående arbeid

Regjeringen jobber med flere tiltak som skal bidra til inkludering og teknologisk kompetanse i befolkningen. Blant annet arbeider Kommunal- og distriktsdepartementet med en ny handlingsplan, kalt «Digital hele livet». Hovedmålet med planen er å motvirke digitalt utenforskap, spesielt blant grupper med ingen eller mangelfulle digitale ferdigheter. Kommunal- og distriktsdepartementet arbeider også med en nasjonal strategi for e-ID (elektronisk identifikasjon), hvor målet er at alle skal ha tilgang til en eID som kan brukes for de tjenestene de har behov for, og at de som ikke selv kan delta digitalt, kan bli representert av andre. Arbeids- og inkluderingsdepartementet jobber med en handlingsplan mot diskriminering og rasisme, hvor et mulig tiltak er å undersøke om det forekommer usaklig forskjellsbehandling i utlånsmarkedet.

Bankene har over flere år gradvis nedskalert sitt kontanttilbud, mens noen grupper av befolkningen har et særlig behov eller ønske om å kunne gjøre opp med kontanter, blant dem ikke-digitale bankkunder. Finansdepartementet fastsatte i 2022 en forskrift om at den enkelte bank må sørge for at kundene har mulighet til å sette inn og ta ut kontanter, enten i bankens egen regi eller gjennom avtale med andre tilbydere av kontanttjenester. Mange banker deltar i fellesløsningen «Kontanttjenester i butikk» som driftes av Vipps. Tjenesten gir kunder i mer enn 90 banker mulighet til å sette inn og ta ut kontanter i Norgesgruppens dagligvarebutikker over hele landet, og Vipps venter at flere vil tilby tjenesten etter hvert.

Justis- og beredskapsdepartementet hadde høsten 2022 et forslag på høring om endringer i finansavtaleloven som skal styrke forbrukernes rett til å betale med kontanter, med frist 19. desember 2022. Forslaget går i hovedsak ut på at næringsdrivende skal tilby forbrukere å betale med kontanter for varer og tjenester som selges i faste, betjente forretningslokaler, og er nå til behandling i departementet. Regjeringen vil dessuten oppnevne et utvalg som skal utrede trygge og enkle betalinger for alle, herunder kontantenes rolle i samfunnet fremover, se avsnitt 4.3.

3.6 Det private pensjonsmarkedet

Arbeidsgivere i privat sektor må ha en pensjonsordning for sine ansatte. Ordningen kan være en ytelsesordning der arbeidsgiver betaler inn premier for å finansiere en gitt pensjonsutbetaling, en innskuddsordning der arbeidsgiver betaler inn faste innskudd og pensjonsutbetalingene bestemmes av summen av innskudd og oppnådd avkastning på forvaltningen, eller en «hybridordning» som kombinerer egenskaper fra ytelses- og innskuddsordninger. Etter år 2000 har ytelsesordninger blitt faset ut, og ny opptjening skjer nå i hovedsak i innskuddsordninger. Det ligger imidlertid fortsatt betydelig kapital i ytelsesbaserte produkter, spesielt i fripoliser, som er bevis på opptjente rettigheter til arbeidstakere som har fratrådt ytelsesordninger før uttak av pensjon har startet. Opptjeningen i hybridordningene er fortsatt relativt lav, men økende. Figur 3.14 og 3.15 viser utviklingen i hhv. innskudd og premier til, og forvaltningskapital i, private tjenestepensjonsordninger siden 2010.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finans Norge.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finans Norge.

I innskuddsordninger bærer den enkelte arbeidstaker avkastnings- og levealdersrisiko som tradisjonelt har ligget hos pensjonsleverandører eller arbeidsgivere. Dette stiller krav til god informasjon, slik at den enkelte kan gjøre gode og rasjonelle valg i pensjons- og kapitalmarkedene. For å ivareta de som ikke har ønske om eller mulighet til å ta aktive valg for egen pensjon, bør ordningene ha gode og rimelige standardløsninger, f.eks. for investeringsprofil.

De overordnede målene for regelverksarbeidet på pensjonsområdet er trygghet for opptjente pensjoner, en effektiv og rasjonell forvaltning av pensjonskapital, god oversikt og mulighet til innflytelse over egen pensjon, og velfungerende konkurranse i pensjonsmarkedet.

For å bidra til enklere og bedre oversikt over pensjonssparingen, samt lavere kostnader og dermed mer pensjon for hver sparte krone, ble egen pensjonskonto innført for privat innskuddspensjon fra 1. januar 2021. Siden det ofte betales et administrasjonsgebyr per avtale, innebærer samling av kontrakter en besparelse for kundene. Samling av pensjonskapital på én konto kan også gi grunnlag for å utnytte ev. stordriftsfordeler i kapitalforvaltningen.

Ved innføringen av egen pensjonskonto ble ca. 950 000 pensjonskapitalbevis, som er bevis på opptjent pensjonskapital fra innskuddsordninger, overført til pensjonskontoer. Antallet pensjonskapitalbevis har gått fra over 1,9 millioner i 2020 til om lag 1,3 millioner pensjonskapitalbevis i 2022, mens det er over 1,9 millioner aktive pensjonskontoer.

Et mål med regelverksendringene har vært mer effektiv forvaltning av pensjonskapital. Da bl.a. egen pensjonskonto ble utredet i 2016 var prisen for administrasjon av et pensjonskapitalbevis på 50 000 kroner i området 400 til 450 kroner.10 Ifølge utredningen om pensjon fra første krone og dag varierte prisene i desember 2019 fra 0 til 499 kroner, der de større aktørene målt i markedsandel typisk tok noe høyere pris enn de mindre.11 Gjennomsnittlig pris for administrasjon per medlem i innskuddsordninger var på samme tid 340 kroner. Ifølge finansportalen.no er prisene for pensjonskapitalbevis i området 0 til 560 kroner i mars 2023, der de største aktørene ligger rundt 400 kroner. For egen pensjonskonto er prisen i området 0 til 100 kroner.12 Prisene for administrasjon av både pensjonskapitalbevis og medlemskap i innskuddsordninger ser dermed ut til å ha sunket reelt sett i den perioden de seneste endringene i innskuddspensjonsordninger har blitt utredet og innført.

Avkastningen på innskuddspensjonsporteføljer kan variere mye mellom ordninger og medlemmer, siden de fleste selv har investeringsvalg for sine midler. Dette er ikke nytt med innføringen av egen pensjonskonto, og det er ikke grunn til å anta at egen pensjonskonto i seg selv har påvirket hvordan pensjonskapitalen i slike ordninger investeres i særlig grad. Figur 3.16 viser avkastningen på investeringsvalgporteføljer tilbake til 2011.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finanstilsynet

Det har over tid vært mange medlemmer som ikke har benyttet muligheten til å slå sammen pensjonskapitalbevis, eller til å endre investeringsprofilene på sine porteføljer. Et mål med egen pensjonskonto var å gi større mulighet til å påvirke egen pensjonssparing. Bare om lag 4 pst. av medlemmene har benyttet anledningen til å velge en annen leverandør av pensjonskonto enn arbeidsgivers valgte leverandør, men tallet reflekterer ikke at flere kan ha tatt et bevisst valg om å forbli hos arbeidsgivers leverandør. Gjennomsnittlig saldo på pensjonskontoene er gjennomgående høyere hos de som har selvvalgt leverandør.

Innføringen av pensjon fra første krone og dag ble gjort for å sikre at alt arbeid gir pensjonsopptjening, og at yngre arbeidstakere og deltidsansatte også skulle sikres medlemskap i obligatoriske tjenestepensjonsordninger. Etter innføringen i 2022 har antallet medlemmer i de private pensjonsordningene økt fra om lag 1,6 millioner til over 1,9 millioner. De klart fleste av disse er medlem i en innskuddspensjonsordning, men antallet medlemmer i hybridordningene har også økt noe.

Endringene innebærer at lønnsgrunnlaget for beregning av pensjonsinnskudd i innskuddspensjonsordninger øker, men arbeidsgivere som ønsker det, kan kompensere for dette ved å redusere sparesatsene dersom de ikke allerede har minimumsordninger. Innskuddene til slike ordninger økte med over 5 mrd. kroner fra 2021 til 2022, jf. figur 3.14 over.

I garanterte pensjonsprodukter er medlemmene lovet en gitt nominell årlig pensjonsytelse. For at pensjonsleverandørene skal kunne betale ut den ytelsen som er garantert, må avkastningen på forvaltningen av pensjonsmidlene minst tilsvare en gitt avkastningsgaranti. Som nevnt er det lite ny opptjening i de private ytelsesordningene, mens kapitalbeholdningen bak fripoliser fortsatt er stor. For at realverdien av ytelsene fra fripoliser skal opprettholdes, kreves det avkastning ut over avkastningsgarantien.

Avkastningen på pensjonsmidlene bak slike produkter varierer over tid, jf. figur 3.17, og det har vært oppmerksomhet om at avkastningen på fripoliser (opptjente rettigheter fra private ytelsesordninger) ikke har vært tilstrekkelig til å opprettholde kjøpekraften til pensjonsytelsene, selv om avkastningen jevnt over har vært høyere enn garantiene i snitt.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finanstilsynet.

Leverandørene har videre over tid ikke ønsket å ta over kontrakter med garantert avkastning fordi kontraktene ikke har vært lønnsomme. Det har derfor i praksis ikke vært konkurranse i dette markedet. Etter forslag fra finanskomiteen vedtok Stortinget i 2021 derfor regler om et nytt bufferfond for forvaltningen av kommunale tjenestepensjonsordninger. Finansdepartementet la 31. mars 2023 frem Prop. 83 L (2022–2023) Endringer i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og forsikringsvirksomhetsloven mv. (bufferfond for private garanterte pensjonsprodukter) med forslag om at tilsvarende endringer også blir gjennomført for private tjenestepensjonsordninger. Målet med forslaget er å legge bedre til rette for konkurransen i dette delmarkedet og for økt forventet avkastning på forvaltning av bl.a. fripoliser. Dersom Stortinget vedtar forslaget, vil departementet evaluere endringene etter noe tid, med sikte på å vurdere om ytterligere endringer kan bidra til å oppnå målene med regelverksarbeidet på denne delen av pensjonsområdet.