1 Partnerland

Kategori 1 – Partnere for langsiktig utvikling

Etiopia

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Norges samarbeid startet med norsk misjon i 1950-årene. Etter militærregimets fall i 1991 økte norsk bistand, og i 2014 ble Etiopia fokusland. Dette er et av de fattigste landene i Afrika, hvor en tredjedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og hvor befolkningsveksten er høy. Etiopia er i en prosess med politiske og økonomiske reformer. Myndighetene har store ambisjoner om å bekjempe fattigdom og kan vise til høy økonomisk vekst og gode utviklingsresultater. Det er samtidig store utviklingsbehov, særlig i rurale områder.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Klima, utdanning, menneskerettigheter, styresett, næringsutvikling og humanitær innsats utgjør hovedsatsningene i samarbeidet. Norge inngikk et strategisk klimapartnerskap med Etiopia i 2011 som inkluderer skogsatsing og støtte til klimasmart landbruk. Etiopia er også satsingsland for utdanning, med formål om å øke andelen jenter i skolen og øke kvaliteten på utdanningen. Det vurderes også partnerskap om likestillingsprogrammet LIKE. I tillegg er det et tett samarbeid om migrasjon, inkludert støtte til Etiopias åpen-dør-politikk for flyktningstrømmer fra naboland.

Hovedandelen av norsk bistand kanaliseres gjennom ikke-statlige aktører, som FN og norske og etiopiske organisasjoner. Det gis også bistand direkte til myndighetene.

Næringsliv utgjør en stadig viktigere del av samarbeidet. Etiopia er pilotland for NHO om næringsutvikling, Norad gir støtte til næringsutviklingsprogrammer, og Norfund har investert siden 2005. Dette er i hovedsak investeringer gjennom ulike fond, samt i landbruks – og foredlingssektoren.

Regionalt samarbeider Norge og Etiopia om fred og sikkerhet på Afrikas Horn. Globalt har landene et tett samarbeid innen klima og bærekraftig utvikling.

Norfunds engasjement pr. 1.1. 2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Norges bistand er forankret i Etiopias nasjonale strategi for utvikling som er tett knyttet opp til bærekraftsmålene. I 2011 lanserte Etiopia en nasjonal utviklingsstrategi om bærekraftig økonomisk vekst, Climate Resilient Green Economy. Målet med strategien er at landet skal nå mellominntektsstatus innen 2025, samtidig som de nasjonale utslippene av klimagasser ikke øker utover 2010-nivå. Norge er den største giver til dette arbeidet.

Norge arbeider sammen med andre givere og etiopiske myndigheter for å effektivisere bistanden. De viktigste samarbeidsfora er EU+ og Development Assistance Group (DAG) som består av bilaterale og multilaterale givere. Innen rammen av EU+ har det i flere år vært arbeidet med felles planlegging av støtte. Målet er å sikre bedre tilpasning til myndighetenes utviklingsplaner, harmonisering og bedre arbeidsdeling mellom givere samt sterkere fokus på resultater.

Fremtidige satsingsområder

Etiopia har de siste årene opplevd lengre perioder med tørke som vil ha store konsekvenser for matsikkerheten i flere år fremover. Det vil fortsatt være behov for humanitær assistanse og støtte til prosjekter som styrker motstandsdyktighet, herunder planting av skog og klimatilpasset landbruk. Over 30 pst. av den etiopiske befolkningen er barn og unge, hvilket medfører et stort behov for satsing på utdanning og tiltak som skaper nye arbeidsplasser og bidrar til bedre rammebetingelser for næringsliv. Satsing gjennom næringsutviklingstiltak og eventuelle nye investeringer fra Norfund kan være aktuelt. Støtte til demokratiske reformer og menneskerettigheter vil være en viktig del av partnerskapet i tiden fremover.

Colombia

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Norge har vært en partner for fred i Colombia i mange år, særlig gjennom fredsforhandlingene som resulterte i en avtale i 2016. På denne bakgrunn er det etablert tette politiske bånd mellom våre to land. Det bilaterale forholdet er preget av fredsprosessen, oppfølgingen av fredsavtalen med FARC, og i forhandlingene med geriljabevegelsen ELN.

Samtidig utvikler samarbeidet seg stadig på det multilaterale området, innen klima- og skogsamarbeidet og samarbeid innen olje (OfU), fisk (FfU) og helse.

Norsk Folkehjelp (NPA) er en sentral aktør innen minerydding. Flyktninghjelpen (NRC) var, med sin brede og operative tilstedeværelse over lang tid, også en av svært få aktører som raskt kunne sette i gang aktivitet i alle de 26 områdene for reintegrering av tidligere stridende fra FARC.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Norsk bistand til Colombia økte til 424 millioner kr. i 2017, hvorav 167 mill. er knyttet til klima/skog, 135 mill. til oppfølging av fredsavtalen med FARC og 77 mill. til nødhjelp og humanitær bistand, inkludert til rydding av miner.

Tematisk er det konfliktforebygging og –løsning, fred og sikkerhet samt beskyttelse av miljøet som utgjør de største tematiske områdene. Disse er utvilsomt de viktigste sektorene. I tillegg støttes enkeltprosjekter innen f.eks. utdanning eller helse, i konfliktområder, knyttet til reintegrering av tidligere stridende fra FARC.

FNs flergiverfond er en sentral kanal for norsk bistand til oppfølging av fredsprosessen i Colombia, mens det IDB-administrerte fondet «Colombia Sostenible» er en hovedkanal for klima/skogmidler. Det norsk-svenske fondet til sivilt samfunn er sentralt for kanalisering av midler, mens UN Women er en viktig partner for å nå ut til kvinneorganisasjoner. Andre viktige kanaler er Flyktninghjelpen, UNDP, Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors.

Norfunds engasjement pr. 1.1. 2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Colombia ga FN en sentral rolle i fredsforhandlingene med FARC og i gjennomføringen av avtalen. Norsk bistand til Colombia ytes følgelig i nært samarbeid med andre givere og er innrettet for å støtte opp under nasjonale planer. FNs flergiverfond er en sentral kanal for norsk bistand til oppfølging av fredsprosessen i Colombia. Utover støtten til IDB-fondet Colombia Sostenible har Norge, sammen med Tyskland og UK, siden 2016 betalt til sammen ca. 350 millioner kroner for utslippsreduksjoner oppnådd i colombiansk Amazonas. Midlene går til Colombias strategi for bærekraftig utvikling i Amazonasregionen, den såkalte Amazonasvisjonen.

Fremtidige satsingsområder

Både fredsarbeidet i Colombia og klima- og skogsamarbeidet krever en langsiktig og omfattende innsats med vekt på bærekraft og lokalt eierskap. I tilknytning til COP21 i 2015 ble det inngått en intensjonsavtale mellom Colombia, Norge, Storbritannia og Tyskland om et omfattende klima- og skogsamarbeid. Totalt er det fra norsk side gitt tilsagn om inntil 1,8 mrd. kr. til Colombia over frem år. I 2016 lanserte USA og Norge et globalt mineryddingsinitiativ for å få Colombia minefritt innen 2021. Fra norsk side ble det gitt tilsagn om et bidrag på 180 mill. kr. over tre år.

Colombianske myndigheter etterspør også norsk kompetanse innen olje og fiskeri i tråd med post-konflikt visjonen om å ta landet videre, inkludert innen OECD.

Bistanden til Colombia dreies de neste årene over fra å skape fred til å implementere fredsavtalen. Dette vil også påvirke finansieringskilde – mer forventes finansiert over regionbevilgningen og tematiske poster.

Ghana

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Samarbeidet med Ghana har dreid seg mer om næringslivssamarbeid enn bistand. Norcem investerte i sementindustrien i Ghana allerede på 1960-tallet. Ghana mottok på 1970-tallet lån gjennom Skipseksportskampanjen (eksportkreditter) for kjøp av norskbyggede skip. Yara og enkelte andre selskaper innenfor landbrukssektoren har vært tilstede i mange år. NORADs støtte til Ghanas Regional Maritime University var viktig for utviklingen av landets maritime- og fiskerisektor, men ble avsluttet på 80-tallet. Gjennom «Olje for Utvikling» støttes nå lovutvikling og forvaltningskapasitet. Det kommende «Fisk for Utvikling»-programmet vil ha en forvaltnings- og en privatsektor-komponent.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Fra 2008, da Ghana fant olje offshore, vokste antallet norske selskaper sterkt. Nå er over 50 selskaper aktive i landet, i flere sektorer. Det er også etablert et godt politisk samarbeid mellom landenes myndigheter, særlig i tilknytning til Olje for utvikling- og Fisk for utvikling-programmene. Norfunds kontor i Ghana ble offisielt åpnet i mars 2018 av utviklingsminister Astrup og Ghanas visepresident Bawumia. Norfund har med etableringen i landet utpekt jordbruks- og foredlingssektoren som satsingsområder. Det er også samarbeid på høyt politisk nivå (mellom statsminister og president) om FNs bærekraftsmål, bl.a. gjennom det norsk-initierte Høynivåpanelet for utvikling av bærekraftig havøkonomi.

Norfunds engasjement pr. 1.1.2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Ghanas overordnete agenda er «Ghana Beyond Aid», hvor privat jobbskaping, forankret i nasjonale utviklingsplaner og –program, skal legge grunnlaget for utvikling. Bistanden til landet er følgelig svært begrenset, bortsett fra Ofu og Ffu. Ghana er pilot-land for samarbeidet under «Compact with Africa» med det formål å bedre rammebetingelsene for næringslivet og utvide kontakten med private investorer. Samarbeidet gjennom Ofu og Ffu bidrar til Ghanas egen utviklingsagenda.

Fremtidige satsingsområder

Norges næringslivsnærvær, klynge-erfaring og virkemiddelapparat gir grunnlag for styrket samarbeid med Ghana om næringsutvikling i maritim, marin og andre sektorer. Norfunds etablering i landet vil kunne skape synergier, særlig innen jordbruks- og foredlingssektoren. En norsk næringsutviklingsstrategi for Ghana er under utarbeidelse, i henhold til Meld. St. 35 (2014–2015) «Sammen om jobben».

Indonesia

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Indonesia har vært en betydelig mottaker av norsk bistand over mange tiår, men i takt med landets utvikling til å bli et mellominntektsland har bistanden blitt vesentlig redusert. Bistand utgjør nå en stadig mindre del av samarbeidet – med unntak av klima- og skogpartnerskapet, hvor Norge fortsatt bidrar med omfattende midler. Det bilaterale forholdet med Indonesia har utviklet seg til å bli et langt mer likeverdig partnerskap til gjensidig nytte. Norge har i dag et utstrakt samarbeid med Indonesia om klima/skog, hav/marin/maritim sektor, energi, MR-dialog og sør-sør-samarbeid som særlige innsatsområder.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Klima- og skogpartnerskapet, som Norge inngikk med Indonesia i 2010, er den største norske satsingen i Indonesia. Norge har forpliktet seg til å bidra med seks milliarder kroner, hvor mesteparten vil være resultatbasert betaling for verifiserte utslippsreduksjoner fra redusert avskoging og ødeleggelse av torvmyr.

Bærekraftige hav har kommet inn som en ny satsing fra 2017. Indonesias president vil delta i Høynivåpanelet for utvikling av bærekraftig havøkonomi, og landene vil samarbeide om Our Ocean-konferansene, som skal avholdes i Indonesia i 2018 og i Norge i 2019. Norge bidrar med finansiering til Verdensbankens flergiverfond for bekjempelse av marin forsøpling, og samarbeider tett med Indonesia om fiskerikriminalitet både bilateralt og multilateralt. Innenfor Fisk for utvikling-programmet gir Norge støtte til et bilateralt akvakulturprosjekt.

Næringslivssamarbeid blir for øvrig stadig viktigere innen marin og maritim sektor. Indonesia viser stor interesse for norsk kompetanse innen oppdrettsnæring, og det er sterkt norsk næringslivsengasjement på området. Bistand innen energi er faset ut, men energidialogen som Olje- og energidepartementet har hatt med Indonesia siden 1995 videreføres. I tilknytning til MR-dialogen gis støtte til enkelte MR-prosjekter. Norge støtter videre et toårig sør-sør-samarbeid gjennom UNDP.

Indonesia blir en stadig viktigere alliansepartner i globale spørsmål og er en viktig multilateral partner for Norge. Norge og Indonesia har fått til flere fellesinitiativer i multilaterale fora, bl.a. om bekjempelse av marin forsøpling, bekjempelse av fiskerikriminalitet, fremme kvinners deltakelse i fredsprosesser, samt om finansiering av FNs fredsbygging. Indonesia deltok videre i FN70-arbeidet, og var tidligere aktiv i Kommisjonen for finansiering av utdanning.

Norfunds engasjement pr. 1.1.2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Norge og Indonesia har etablert formaliserte møteplasser, som bilaterale politiske konsultasjoner, MR-dialogen, Energidialogen og en samarbeidsgruppe i forbindelse med klima- og skogavtalen.

Bistand generelt utgjør kun en liten del av Indonesias BNP. I takt med utviklingen til mellominntektsland ble formelle koordineringsstrukturer mellom giversamfunnet og indonesiske myndigheter lagt ned på 1990-tallet. Disse ble delvis gjenopptatt i 2017, og det foregår i tillegg noe uformell koordinering mellom givere. For Norges del er koordineringsfora innen klima og skog, hav og marin forsøpling, energi særlig relevante.

Indonesia har hatt god fremgang på mange av tusenårsmålene og myndighetene jobber systematisk for å innlemme bærekraftsmålene i utviklingsplanleggingen. Landets maritime strategi vil for eksempel bidra positivt for bærekraftmålene om fattigdom, ernæring, hav og klima, samt bidra til å skape nye næringsveier og arbeidsplasser. Indonesias utviklingserfaring er etterspurt, og landet viser interesse for sør-sør- og triangulært samarbeid, noe som også ser ut til å være et uttrykk for Indonesias nye selvforståelse som et G20-land med innflytelse. Det indonesiske utenriksdepartementet er i ferd med å bygge opp et utviklingsbyrå for sør-sør/triangulært samarbeid.

Fremtidige satsingsområder

Både klima- og skogsatsingen og samarbeidet om bærekraftige hav krever langsiktig innsats og vil fortsatt være viktige pilarer i det bilaterale forholdet mellom Norge og Indonesia. Indonesia er et aktuelt land å inngå havdialog med. Energidialogen og MR-dialogen vil videreføres. Støtten til MR-prosjekter vil sannsynligvis opprettholdes på dagens nivå. Videreføring av sør-sør-samarbeid, samt bistandssamarbeid innen fiskeri vil vurderes når nåværende avtaler utløper i 2019.

På sikt vil Indonesia først og fremst være viktig som alliansepartner for å løse globale fellesutfordringer. Indonesia har en sentral rolle i regionen, ikke minst i ASEAN hvor de ønsker å bli sett som en brobygger og stabiliserende faktor. Som sørøst-Asias største økonomi, verdens fjerde mest folkerike stat og det landet med størst antall muslimer, er Indonesia også i ferd med å innta en viktigere rolle globalt. Selv om nivået på bistanden har gått ned, vil det utviklingspolitiske samarbeidet bli bredere innenfor områder der Norge kan gjøre en forskjell. Det gjelder innsats innenfor enkelttemaer (som menneskerettigheter), pilotprogrammer og kapasitetsbygging (innen marin forsøpling og akvakultur). Målet er at myndighetene kan bruke utviklingssamarbeidet med Norge som grunnlag til å skalere opp egen innsats.

Malawi

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Malawi har hatt et stabilt og demokratisk styresett etter at ettpartistyret til Hastings Kamuzu Banda falt i 1994. Regulært stat-til-stat-samarbeid startet i 1998. Landet var fattig og lite utviklet, men giverland så et potensiale for vekst og utvikling i landsbygdutvikling, landbrukssektoren og det nyetablerte demokratiet. Basert på erfaringene fra naboland i regionen etablerte Norge samarbeid innen helse, utdanning og landbruk. Styresett, menneskerettigheter, demokratisering og likestilling har også vært del av porteføljen, både gjennom direkte støtte og som tverrgående tema.

Den bilaterale bistanden forvaltes i hovedsak av ambassaden i Lilongwe, men også gjennom norske aktører i form av ekspertise- og institusjonsbygging. Dette gjelder f.eks. forskningssamarbeid innen landbruk (eks. NMBU), helse (universiteter, høgskoler, Folkehelseinstituttet), statistikk (SSB), finansforvaltning/budsjettstøtte (Norad og Norges Bank) og støtte til sivilt samfunn (Kirkens Nødhjelp og andre aktører).

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Norge har i dag samarbeid innen utdanning, helse, landbruk og klima, samt styresett, menneskerettigheter og likestilling. Norge er tredje største bilaterale giver til Malawi, med et nært samarbeidsforhold til myndigheter og andre samarbeidspartnere. Malawi er største mottaker av norsk bistand om man unntar noen land i konflikt eller land med særskilte skogprogrammer. Samarbeidet innen næringsutvikling og handel er begrenset, men økende. Det politiske samarbeidet er omfattende.

I 2017 var bistanden på 478,2 mill. kr. Den bilaterale bistanden gjennom ambassaden utgjorde 420,2 mill. kr. (ca. 89 %). Ca. 30 % av bistanden ble kanalisert gjennom myndighetene, 25 % gjennom Verdensbanken og FN, og ca. 43 % gjennom sivilt samfunn hvorav om lag halvparten via norske organisasjoner. I tillegg til bistandssamarbeidet er Norge en tydelig stemme for rettigheter og likestilling, godt styresett og demokratisering.

Norfunds engasjement pr. 1.1.2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Det er en aktiv og godt samordnet giverdialog i Malawi, med Norge som en av de sentrale aktørene. Myndighetsdialog om landets politikkutvikling gir innsikt og stemme for Norge, og er et viktig grunnlag for innretning av bistanden mot prioriterte mål. Malawi vedtok i 2018 en femårig vekst- og utviklingsplan, som sammen med bærekraftmålene er rammeverket for utvikling av landet. De norskstøttede sektorene er i overensstemmelse med dette rammeverket. På sektor- og teknisk nivå fastsettes så planverket som bistandstiltakene innrettes etter.

Fremtidige satsingsområder

Sektorene for den norske støtten er godt forankret i landets nye utviklingsplan og bærekraftsmålene. For å løse landets hovedutfordringer – befolkningsvekst, matsikkerhet, økonomisk vekst – er det behov for å utvikle menneskelig kapital, og øke produksjon, jobbskaping og eksport. Næringsfremme og tilrettelegging for investeringer som del av det bredere samarbeidet vektlegges derfor fremover.

Dialogen og søket etter stadig mer effektfulle investeringer av bistandsmidlene vil fortsette, sammen med vurderinger av hvordan arbeidet kan konsentreres innenfor og mellom sektorer. Malawi og Norge diskuterer inngåelse av en ny samarbeidsavtale som vil gi grunnlag for bredere samarbeid innen utviklingssamarbeidet, politikk og økonomi og om felles internasjonale interesser.

Mosambik

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Norge var tidlig ute med å etablere et omfattende bistandssamarbeid med Mosambik etter frigjøringen fra Portugal i 1975. Mosambik har store vannkraftressurser og i 2010 ble det funnet store gassforekomster offshore. Derfor er det først og fremst innen energisektoren Norge har mye å bidra med, i tillegg til potensiale innen fiskeri og hav. Norske offentlige institusjoner og kunnskapsmiljøer har bidratt med verdifull kapasitetsbygging innen naturressursforvaltning, statistikk, fiskeri og finans/skatt. Norsk sivilt samfunn har vært aktive i Mosambik siden starten av bistandssamarbeidet og enkelte norske forskningsmiljøer har samarbeid med institusjoner i landet.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Norges bilaterale bistand er i dag spisset mot styresett, gjennom Olje for utvikling, samarbeid mellom Norges Bank og Sentralbanken samt støtte til elektrifisering. Disse innsatsene utgjør om lag halvparten av bistandsporteføljen. I tillegg er jobbskaping, spesielt på landsbygda, og strategiske partnerskap med næringslivet en prioritet. Opplæring er en sentral del av de næringsrettede prosjektene. Kompetanse innen fred og forsoning har også gitt Norge en rolle i fredsprosessen i landet. Norge støtter videre Mosambiks handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet og sivilt samfunn.

Norfunds engasjement pr. 1.1.2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Myndighetenes viktigste prioriteringer er fred og flere investeringer i privat sektor. De viktigste sektorene er landbruk, gass, infrastruktur og turisme. Norges bistand støtter opp om disse prioriteringene og knyttes opp mot Mosambiks femårsplan samt nasjonale sektorstrategier. Budsjettstøtten fra 14 givere har vært grunnlaget for giversamfunnets dialog med myndigheter frem til denne ble frosset i 2016. Etter utfasingen av budsjettstøtten er giverne i ferd med å reorganisere giversamarbeidet, og Norge er sentral i dette arbeidet sammen med Storbritannia. Norge arbeider for å effektivisere bistanden og måten giverne samarbeider med myndighetene på. Det er opprettet arbeidsgrupper for de viktigste sektorene. Den norske ambassaden i Maputo leder arbeidsgruppen for privat sektor.

Fremtidige satsingsområder

Mosambik trenger betydelig kompetanseheving for å lykkes med å omdanne naturressursene til velferd på en god måte. Potensialet er likevel stort: fremtidige inntekter av gassen kan utgjøre åtte ganger dagens statsbudsjett.

Mosambik har langsiktige behov for bistand innen utdanning, helse, jobbskaping og ikke minst styresett, herunder demokratiutvikling i etterkant av en fredsavtale. Mosambik ser også til Norge når det gjelder forvaltning av naturressurser. Norge tar sikte på å gi bistand som kan sikre freden, bidra til en best mulig naturressursforvaltning og som kan bidra til å styrke privat sektor og jobbskaping. Til det siste er yrkesutdanning på landsbygda særlig viktig.

Støtte til landbruksutvikling gjennom partnerskapsavtalen med Yara skal bidra til økt matproduksjon, og mindre avhengighet av import. Det nye samarbeidet mellom Norges Bank, IMF og Mosambiks sentralbank vil være viktig for reform av finansforvaltningen. Støtte til likestilling, utdanning og forskningssamarbeid vil få økt prioritet. Norge ønsker et bilateralt samarbeid med Mosambik som går ut over bistanden på områder som hav, energi, forskning, handel og investeringer. Norfund har et regionalt kontor for sørlige Afrika i Maputo.

Myanmar

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Norge ble tidlig engasjert i Myanmar da landet begynte å åpne seg i 2010–11, og var en pådriver for å oppmuntre til og støtte den demokratiske overgangen i en tidlig fase. Dette bidro til at Norge også ble spurt av myndighetene om å ta et initiativ for å bygge internasjonal støtte til fredsprosessen, som tar sikte på å få slutt på den 70 år lange borgerkrigen med landets mange etniske væpnede grupper.

Samarbeidet med reformvillige krefter i det daværende kvasi-militære regimet har gitt Norge gode forutsetninger for fortsatt engasjement for fred, med gode kontakter på myndighetssiden, med etniske grupper, og med sivilt samfunn. Det er de senere årene dessuten etablert et bredt utviklingssamarbeid med fokus på demokratisering. Gjennom mangeårig støtte til reform- og fredsprosessen og store bilaterale utviklingsavtaler innen energi/ressursforvaltning og miljø er Norge en viktig partner for Myanmar.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Hovedområdene for samarbeid er godt styresett inkludert menneskerettigheter, naturressursforvaltning, energi, miljø/klima og utdanning. I tillegg til fortsatt sterkt fokus på fred og forsoning og den politiske og økonomiske reformprosessen, er Myanmar satsingsland for kvinner, fred og sikkerhet. Norsk støtte går blant annet til media, kapasitetsbygging og tillitsskapende tiltak mellom sentralmyndighetene, de væpnede etniske gruppene og lokalbefolkningen. Støtten bidrar også til kapasitetsbygging av myndighetsapparatet og sivilsamfunnet knyttet til ansvarlig naturressursforvaltning.

Arbeidet med Olje for utvikling, institusjonssamarbeid knyttet til bærekraftig vannkraftutvikling samt bilateralt miljøsamarbeid mellom Norge og Myanmar er godt i gang. Et Fisk for utviklingsprogram er under opprettelse.

Situasjonen i Rakhine og for rohingyaene har videre nødvendiggjort omfattende humanitær innsats i Myanmar i tillegg til i Bangladesh.

Norfunds engasjement pr. 1.1.2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

I løpet av få år har et stort antall internasjonale givere etablert seg i Myanmar. Myanmar er det eneste landet i ASEAN hvor den finansielle støtten øker. Myanmarske myndigheter har nedlagt betydelig arbeid for å sørge for at giverne koordinerer bistandsinnsatsen og har tatt et lederansvar i koordineringen. I februar 2018 presenterte myndighetene en Development Assistance Policy (DAP) basert på bærekraftsmålene. Dette rammeverket er blitt godt mottatt av giverne.

Fremtidige satsingsområder

Den videre utviklingen av et partnerskap med Myanmar er betinget av klare vilkår om positiv utvikling i situasjonen for rohingyaflyktningene og menneskerettighetssituasjonen generelt i landet. Dette har stor betydning – ikke bare for Myanmar, men også for regionen. De viktigste sektorene i utviklingssamarbeidet vil fortsette å være godt styresett og sivilt samfunn, fred og forsoning og naturressursforvaltning. Det er ønskelig å videreføre det mangeårige engasjementet innen reform- og fredsprosessen og store bilaterale samarbeid innen energi/ressursforvaltning og miljø. Samarbeid innen disse områdene vil fortsette å ta sikte på å styrke Myanmars forvaltningskapasitet og evne til å gjennomføre internasjonale konvensjoner. Dette er programmer som bidrar til å støtte opp om fortsatt demokratisering i tillegg til fattigdomsbekjempelse.

Rohingyakrisen nødvendiggjør et endret internasjonalt engasjement i Myanmar, og en del av bistandsinnsatsen vil gå til å bedre situasjonen for befolkningen i Rakhine. Det vil videre være relevant å øke innsatsen innen demokrati- og menneskerettighetsarbeid.

Nepal

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Norsk bistandsengasjement gjennom norske frivillige organisasjoner går tilbake til midten av femti-tallet. Nepal har et enormt potensiale innen vannkraft, og Norge har bistått med ekspertise innen utbygging av energisektoren frem til i dag. Den bilaterale bistanden innen energi startet for alvor opp på slutten av 80-tallet. Innen godt styresett og utdanning har Norge hatt omfattende bistandssamarbeid fra rundt årtusenskiftet.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Norge har tre hovedprioriteringer for bistandssamarbeidet med Nepal: utdanning, ren energi og godt styresett. Støtten kanaliseres forholdsvis likt gjennom myndighetene, multilaterale organisasjoner og sivilt samfunnsorganisasjoner.

I tillegg til den bilaterale bistanden, viser beregninger at av den norske kjernestøtten til multilaterale organisasjoner og global fond i 2016, gikk om lag 120 millioner til Nepal.

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Den norske bistanden er i tråd med Nepals egen utviklingsplan. Utviklingspartnerne har et eget forum, International Development Partner Group (IDPG), som møtes regelmessig for informasjonsutveksling og koordinering. Videre er det flere tematiske givergrupper som rapporterer til IDPG. I de store sektorprogrammene, som Norge er med og finansierer, er lederroller på giversiden formelt definert.

Fremtidige satsingsområder

Fremdeles lever 22,6 pst. av befolkningen i Nepal under fattigdomsgrensen. De fleste barn i Nepal begynner nå på skolen, men kvaliteten på utdanningen er dårlig og mange faller ut før grunnutdanningen er fullført. Dette er utgangspunktet for Norges støtte til sektorprogrammet for grunnutdanning.

Norge har et stort program for utbygging av høyspentledninger for å bidra til å bygge ryggraden i landets energiinfrastruktur. Tilgangen til energi er viktig ikke minst for å legge grunnlaget for næringsutvikling og økonomisk vekst. Om lag 25 pst. av befolkningen mangler fortsatt tilgang til strøm, og Nepal må på tross av det store potensialet innen vannkraft importere strøm fra India for å dekke landets behov.

Overgangen til et føderalt system er en prosess som vil kreve omfattende kapasitetsbygging og betydelige ressurser. Støtte til kompetanseheving i utviklingen av de nye kommunene er derfor en prioritet.

Tanzania

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Bistandssamarbeidet med Tanzania begynte i 1962 med et felles nordisk utdanningsprosjekt. Over tid er Tanzania det landet i verden som har mottatt mest norsk bistand, ca. 18 mrd. kr.1 frem til og med 2017. Siden 2010 er den bilaterale bistanden omtrent halvert. Tanzania har i samme periode mottatt betydelige mengder norsk bistand via multilaterale kanaler.

Tanzania ble i 1966 valgt som et hovedsamarbeidsland for Norge på grunn av den utbredte fattigdommen og de store behovene landet hadde etter frigjøringen. Det er omfattende kunnskap og kompetanse om Tanzania i en rekke offentlige institusjoner ut over Utenriksdepartementet og Norad, i norske universitets- og forskningsmiljøer, blant frivillige organisasjoner og norsk næringsliv. De norske kompetansemiljøene er spesielt sterke innen energi (petroleum og fornybar), helse, landbruk, miljø/klima, og skatt/finansadministrasjon. Et stort antall tanzanianere har høyere utdanning fra Norge.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Den norske støtten er strategisk innrettet mot å bedre rammebetingelsene for næringslivet og fremme bærekraftig økonomisk vekst. Fornybar energi er den største bilaterale satsingen, ved siden av bedret finans- og skatteadministrasjon, Olje for utvikling, og miljø/klima (herunder også REDD+). Flere av tiltakene bidrar til næringsutvikling, styrking av kvinners rettigheter og yrkesutdanning/høyere utdanning. Gjennom sivilt samfunn støttes vern av menneskerettighetene. Ca. 55–65 % av bistanden ambassaden i Dar es Salaam administrerer kanaliseres via offentlig sektor. FN via One UN Fund Tanzania er også en betydelig mottaker.

De multilaterale satsningene innen helse og utdanning har en betydelig innsats i Tanzania, blant annet gjennom GAVI, Global Fund, Global Partnership for Education, UNICEF og Verdensbanken. De 360 000 flyktningene i Tanzania mottar noe bistand via kjernestøtte og øremerkede bidrag gjennom UNHCR, WFP og frivillige organisasjoner. En rekke ikke-statlige organisasjoner mottar også støtte. De største er Kirkens Nødhjelp, Flyktninghjelpen, Plan Norge, Norges Vel og Care. Det er og har vært et omfattende privatfinansiert engasjement fra norske organisasjoner og miljøer, blant annet gjennom norske universitetssykehus.

Norfunds engasjement pr. 1.1.2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Den norske bistanden skal bidra til realiseringen av Tanzanias 5-årige nasjonale utviklingsplan og FNs bærekraftsmål. Det er omfattende dialog med myndighetene om støtten via offentlig sektor. Giverne er organisert i den rekke sektorvise og tematiske samarbeidsgrupper. Norge koordinerer tett med andre givere, f.eks. i fellesfondene for skatt og offentlig finansadministrasjon, og i elektrifiseringsprogrammer.

Fremtidige satsingsområder

Tanzania har opplevd fremgang på flere områder2 og bistandens betydning er vesentlig redusert3. Samtidig har Tanzania store utfordringer med blant annet høy fattigdom, omfattende underernæring, høy mødredødelighet, meget høy befolkningsvekst med en voksende andel under 15 år, manglende helsetjenester, lav kvalitet på utdanningen, manglende tilgang på strøm for det store flertallet av befolkingen, svak skatte- og offentlig finansadministrasjon, lav produktivitet i landbruket, og press på naturmangfoldet og rask avskogingsrate. I tillegg er rammebetingelsene for næringslivet utfordrende og det er press på sivile og politiske rettigheter.

Det nåværende engasjementet via bilaterale og multilaterale kanaler planlegges videreført. I tillegg vil støtte til kontantoverføringsprogrammer for den fattigste delen av befolkningen bli vurdert i 2018.

Uganda

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Uganda var med fra starten da Fredskorpset begynte å sende nordmenn ut i verden i 1963. Siden den gang har Norges forhold til Uganda vært godt og mangfoldig. Unntaket var årene under Idi Amins regime (1971–79).

Mange norske frivillige organisasjoner og enkeltpersoner har jobbet i Uganda i flere tiår. Norske eksperter, kunnskap, bistand og kapital har bidratt til utvikling innen energi, skogbruk, jordbruk, helse, utdanning, menneskerettigheter og demokratisk styresett. En rekke sentralt plasserte personer i Ugandas energisektor har fått opplæring av norske eksperter. 2015 markerte 25 år med energisamarbeid, som blant annet har bidratt til næringsutvikling og bedre helse- og utdanningstjenester.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Både politisk og økonomisk spiller Uganda en viktig rolle regionalt. Politisk dialog om regionale og globale spørsmål er derfor en viktig del engasjementet. Næringsfremme og næringsutvikling er også en viktig del av samarbeidet.

Hovedsektorer for bilateral bistand er fornybar energi, forvaltning av petroleumsressurser (Olje for utvikling), demokratisk og godt styresett, menneskerettigheter og likestilling, høyere utdanning, støtte til sivilt samfunn og støtte til flyktninger og vertssamfunn. Uganda er et prioritert land for globale satsinger som støttes av Norge, spesielt innen helse, utdanning og en fremtidsrettet flyktningpolitikk. Kanaler for bistanden er FN, globale fond, internasjonale finansinstitusjoner, universiteter og sivilt samfunn (norskbaserte, internasjonale og ugandiske organisasjoner).

Norfunds engasjement pr. 1.1.2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Ugandas andre nasjonale utviklingsplan (2015–2020) er bygget rundt bærekraftsmålene, og inkluderer også flyktningerespons. Det er årlige dialogmøter mellom Uganda og internasjonale partnere, ledet av statsministeren. Sektorgrupper møtes fortløpende. Norge deltar i dette arbeidet, og har i flere år ledet sektorgruppen for energi. Det er også egne fora der internasjonale partnere møtes seg imellom.

Fremtidige satsingsområder

Uganda fortsetter å være et viktig land i en ustabil region. Norge bør derfor ha en god politisk dialog om regionale og globale spørsmål. Uganda er fortsatt et fattig land med stor ulikhet og eksplosiv befolkningsvekst. Kvinners og jenters rettigheter er ikke godt nok beskyttet. Det er også store behov for økt næringsutvikling, sysselsetting og infrastruktur.

Det er fortsatt viktig å satse på helse og utdanning. Fra norsk side vil støtten til sosiale sektorer gis gjennom globale mekanismer. Bilateralt vil man bygge på eksisterende kompetanse og videreføre satsingen innen energi, næringsfremme og næringsutvikling, flyktningerespons, menneskerettigheter, likestilling, demokrati og godt styresett, høyere utdanning og støtte til sivilt samfunn.

Kategori 2 – Partnere for stabilisering og konfliktforebygging

Afghanistan

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Norge har hatt et betydelig militært og sivilt engasjement i Afghanistan som del av den internasjonale innsatsen etter Al Qaedas angrep på USA 11. september 2001. Formålet har vært å forhindre at Afghanistan brukes som arnested for internasjonal terrorisme. Det har vært bred internasjonal enighet om nødvendigheten av å utvikle et stabilt og demokratisk Afghanistan for at dette skal bli bærekraftig.

Giverkonferansen i Brussel og NATOs toppmøte i Warszawa i 2016 trakk opp linjene for internasjonal og afghansk innsats frem til og med 2020. Norge lovet sivil bistand til utvikling og humanitær støtte på til sammen 700 millioner kroner årlig ut 2020. Afghanske myndigheter på sin side har forpliktet seg overfor giverne til å styrke arbeidet med viktige reformer, inkludert innsatsen mot korrupsjon og for likestilling. Norge har også foreløpig lovet militær støtte til trening og opplæring av afghanske styrker gjennom NATOs Resolute Support ut 2018 samt økonomisk støtte til afghanske sikkerhetsstyrker på om lag 150 millioner kroner i året ut 2020.

Norge har i mange år understreket at en politisk prosess som bringer Taliban inn i et demokratisk styre er nødvendig for bærekraftig stabilitet og utvikling. Det er i dag bred enighet om behovet for en forhandlet løsning. Norge bidrar med diplomatisk støtte i arbeidet med å bringe partene til forhandlingsbordet og støtter regionalt samarbeid om fred og sikkerhet i Afghanistan. Gjennom Norges militære, sivile og diplomatiske innsats er det bygget kunnskapsmiljøer omkring Afghanistan i Norge, både i diplomatiet, forsvaret og akademia og blant frivillige organisasjoner.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Afghanistan er ett av verdens fattigste land og har vært i væpnet konflikt i flere tiår. Landet står overfor store politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige utfordringer. Den humanitære situasjonen er forverret de siste årene som følge av det økte konfliktnivået. Det norske bistandsengasjementet har prioritert utdanning, integrert landsbygdutvikling (inkludert næringsutvikling og jobbskaping) og godt styresett. Kvinners likestilling og antikorrupsjon er tverrgående prioriteringer. Norge bidrar med betydelig humanitær bistand. Norsk støtte til disse viktige sektorene vil også kunne forebygge migrasjon. Støtten kanaliseres gjennom Verdensbanken, FN og norske og internasjonale organisasjoner. Støtten er de senere år konsentrert om færre kanaler. Det er lagt vekt på samarbeid med partnere som leverer resultater og som har adekvate rutiner for forvaltning og overvåking. Det er likevel risiko knyttet til all bistand til Afghanistan, som følge av svake lokale institusjoner, korrupsjon og begrensede muligheter for oppfølging i felt gitt sikkerhetssituasjonen.

Norfunds engasjement pr. 1.1.2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Den strategiske partnerskapsavtalen mellom Norge og Afghanistan ble fornyet i september 2017 for perioden ut 2020. Avtalen definerer flere av Norges innsatsområder. Videre drøftes giversamarbeidet bilateralt i årlige møter med finansdepartementet og i de internasjonale giverkonferansene annet hvert år. Norge deltar i omfattende giversamarbeid ledet av FN i Kabul og i en «nordisk pluss»-gruppe. Norge er en langsiktig utviklingspartner for Afghanistan. Norge har forpliktet seg politisk til å gi 50 prosent av den langsiktige bistanden som indirekte budsjettstøtte og 80 prosent i tråd med afghanske myndigheters prioriteringer. Evalueringer har funnet at norsk bistand er godt innrettet i forhold til afghanske prioriteringer og landets behov.

Fremtidige satsingsområder

Det er utfordrende å bevare de resultater som er oppnådd over tid, slik som for jenters skolegang, i en forverret sikkerhetssituasjon. Korrupsjon truer også resultatene. Afghanistan vil være avhengig av et fortsatt høyt nivå på internasjonal bistand i lang tid, både fordi det tar tiår å utvikle institusjoner og fordi utviklingen ikke kan bli bærekraftig før konflikten med Taliban er bilagt. Etter en eventuell fredelig løsning vil det også være behov for bistand til gjennomføringen. Fortsatt norsk støtte på et høyt nivå vil være et viktig bidrag. Samtidig er det risiko for at arbeidet med å utvikle statlige institusjoner, inkludert sikkerhetsstyrkene, ikke vil bli bærekraftig. Det er viktig at Norge støtter regionalt samarbeid og bestrebelser for en inkluderende fredsløsning som vil bevare de fremskritt som er oppnådd.

Mali

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Tørkekatastrofen i Sahel på 1980-tallet var utgangspunktet for et omfattende norsk Sahelprogram med mål om å redusere og forebygge sult, fattigdom og konflikt gjennom økt matproduksjon og bedret matsikkerhet. Norske frivillige organisasjoner og forskningsmiljøer engasjerte seg sterkt, og det finnes i dag omfattende kompetanse på bl.a. malisk landbrukssektor i Norge. Norge, gjennom norske frivillige organisasjoner, var også engasjert i fred og forsoning på grasrotnivå i forbindelse med de tidligere konfliktene i Nord-Mali. Norsk militært engasjement gjennom MINUSMA er i dag vårt største bidrag til sikkerhetssektoren.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Det bilaterale forholdet mellom Norge og Mali er styrket de siste årene. Norge åpnet ambassade i Bamako januar 2018. Norges engasjement i Mali er fokusert på fire hovedsektorer: 1) klimatilpasset landbruk og matsikkerhet, 2) utdanning, 3) stabilisering, demokratisering og støtte til implementering av fredsavtalen og 4) klima og miljø.

Norsk utviklingsbistand kanaliseres blant annet gjennom multilaterale organisasjoner, norske og internasjonale frivillige organisasjoner, offentlige maliske institusjoner og forskningsinstitusjoner.

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Innretning på norsk bistand til Mali er i tråd med maliske prioriteringer som beskrevet i landets utviklingsstrategi (CREDD 2016–2018). Giverne har etablert et omfattende system for koordinering og dialog. Ledertroikaen for givergruppa (basert på rotasjon mellom giverne) ivaretar dialogen med myndighetene. Norge deltar i de månedlige møtene på bistandsrådsnivå, samt i relevante undergrupper, herunder på klima/miljø, landbruk og styresett/valg.

Fremtidige satsingsområder

Mali er en sårbar stat, som befinner seg i en vedvarende konfliktsituasjon. Landet er svært utsatt for tørke, uforutsigbart nedbørsmønster, flom og sandstormer. Klimaendringene forventes å øke sårbarheten gjennom stigende temperatur og uforutsigbar tørke- og regntid, og dette vil få store konsekvenser for økonomisk vekst og menneskers dagligliv. Norge vil fortsette å støtte Malis regjerings innsats innen grønn økonomi og klimarobusthet.

Norge vil også fortsette å støtte tiltak for å styrke myndighetenes bestrebelser på å få på plass demokratiske institusjoner, motvirke konflikt og bidra til stabilitet i hele landet, inkludert implementering av fredsavtalen fra 2015. På lang sikt vil fred og stabilisering avhenge av hvorvidt en klarer å skape vekst og økonomiske muligheter for den stadig voksende unge befolkningen. Seks av ti voksne maliere kan i dag ikke lese eller skrive, og utdanning fremstår derfor som en nøkkelsektor for å skape utvikling og stabilitet i landet. Norge vil fortsette sin satsing på utdanning gjennom globale aktører som Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) og UNICEF, samt gjennom sivilt samfunnsaktører.

Niger

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Norge har hatt et bilateralt engasjement i Niger siden 2014, som en utvidelse av innsatsen i Sahel. Niger er blant de fattigste landene i verden og befinner seg på nest-nederste plass på FNs Human Development Index (2016). Den økonomiske utviklingen holder ikke tritt med befolkningsveksten på nær fire prosent. Halvparten av befolkning på 20 millioner er under 15 år og årlig skal 500.000 barn innrulleres i skolesystemet.

Samarbeidet med Niger ble forsterket i 2017 gjennom norsk innsats for den humanitære katastrofen i Tsjadsjøregionen. Niger har fått en viktig rolle for regional sikkerhet og deltar i fellesstyrken G5 Sahel og den multinasjonale fellesstyrken i kampen mot Boko Haram.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Den norske innsatsen er fokusert på tre satsingsområder: utdanning, reproduktiv helse og økt matsikkerhet. Nivået på støtten har gradvis økt siden oppstarten. Niger mottar også midler gjennom multilaterale kanaler og fond som Norge finansierer. Støtte innen utdanningssektoren kanaliseres gjennom UNICEF, Det globale fond for utdanning (GPE), norske og internasjonale frivillige organisasjoner (Strømmestiftelsen, Redd Barna) samt gjennom samarbeid med Sveits. UNFPA er en viktig samarbeidspartner når det gjelder reproduktiv helse. Økt matsikkerhet og klimarobust landbruk støttes gjennom forskingssamarbeid og sivilt samfunn, i tillegg til støtte via FN-systemet. Niger har også mottatt midler fra den humanitære bevilgningen, særlig til Diffa-regionen. Niger mottar også støtte gjennom EUs flergiverfond for å håndtere de grunnleggende årsakene til migrasjon og bedre migrasjonsforvaltning nasjonalt (EUTF).

Norfunds engasjement pr. 1.1.2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

De norske satsingsområdene utdanning, reproduktiv helse og økt matsikkerhet er i tråd med myndighetenes prioriteringer. Alle tre er avgjørende faktorer for landets mulighet til bærekraftig utvikling og beskrives i den nasjonale utviklingsplanen (Plan for Economic and Social Development). Bistanden innen utdanningssektoren skjer i tett samarbeid med sentrale myndigheter og andre givere (Sveits, Luxembourg, Frankrike, EU og UNICEF). Til grunn for bistand innen utdanning ligger Nigers egen femårige læreplan for 2017–2021. Norge har ikke deltatt fast i koordineringen på grunn av manglende tilstedeværelse. Niger dekkes fra ambassaden i Bamako (Mali).

Fremtidige satsingsområder

Gitt Nigers sosiokulturelle og demografiske utfordringer bør norsk innsats fortsatt konsentreres om det som fremstår som landets største mulighet, så vel som utfordring, den oppvoksende generasjon. Utdanning og tilgrensende sektorer som reproduktiv helse, familieplanlegging, barneekteskap, tidlige graviditeter, jenters skolegang og økt matsikkerhet vil være helt avgjørende for Nigers mulighet til å nå SDG-målene frem mot 2030.

Palestina

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Det overordnede målet for den norske støtten til Palestina er å bidra til en fremforhandlet to-statsløsning der israelere og palestinere lever side om side innenfor gjensidig anerkjente grenser. Norge har siden 1993 ledet Giverlandsgruppen for Palestina (Ad-Hoc Liaison Committee, AHLC), som skal bidra til oppbygging og styrking av institusjoner og sikre et bærekraftig økonomisk grunnlag for en fremtidig selvstendig palestinsk stat. Norge har bidratt til etableringen av en rekke statlige institusjoner og til utviklingen av en effektiv økonomisk forvaltning.

Som leder av AHLC har Norge en særlig forpliktelse til å bidra til å styrke den palestinske økonomien, sikre nødvendige giverbidrag, og koordinere den internasjonale giverstøtten til Palestina.

Det langvarige norske engasjementet i Palestina har ført til en betydelig institusjonell kompetanse og erfaring i embetsverket på dette området. Flere av de norske frivillige organisasjonene har også lang erfaring med å arbeide i Palestina og også bygd opp en betydelig kompetanse.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Budsjettstøtte, utdanning, helse og energi er de prioriterte innsatsområdene. Budsjettstøtten kanaliseres gjennom Verdensbankens flergiverfond til PAs regulære budsjett, og har vært et viktig redskap for å styrke de palestinske institusjonene.

Utdanningsstøtten kanaliseres i hovedsak gjennom palestinske selvstyremyndigheter (PA) og FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger UNRWA, mens støtten til helsesektoren kanaliseres både gjennom PA, norske NGOer og norske helseinstitusjoner. Energistøtten kanaliseres gjennom Verdensbankens flergiverfond for infrastruktur.

UNRWA utgjør en viktig norsk kanal og Norge bidrar årlig med et større kjernebidrag, tillegg til øremerket humanitær støtte til palestinske flyktninger fra Syria.

Norge delfinansierer gjennomføringen av de halvårlige AHLC-møtene samt LACS (Local Aid Coordination Secretariat), som er et formalisert samarbeid mellom Verdensbanken, FNs spesialutsending, Norge og palestinske selvstyremyndigheter. Norge støtter også den internasjonale observatørstyrken i Hebron (TIPH).

I tillegg legger Norge stor vekt på å bidra til demokratisk utvikling og godt styresett, freds- og forsoningsprosesser samt menneskerettigheter og likestilling. Denne støtten er komplementær til statsbyggingsarbeidet. Over andre budsjettposter støttes også kulturtiltak, sivilt samfunn og kvinners rettigheter og likestilling. Palestina er prioritert innsatsområde for 1325-agendaen. Ambassaden i Tel Aviv støtter et fåtall israelske sivilsamfunnsorganisasjoner som overvåker situasjonen på de okkuperte områdene.

Den humanitære innsatsen i Palestina består i å levere grunnleggende tjenester som helse, vann, sanitær, utdanning og beskyttelser i områder hvor palestinske selvstyremyndigheter selv ikke har mulighet til å ivareta disse behovene.

Et felles utgangspunkt for innsatsen fra norske organisasjoner og FN i Palestina er å redusere sårbarhet for befolkningsgrupper og sikre grunnleggende tjenester i en situasjon av vedvarende høyt voldsnivå og fare for ny konflikt.

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Både lokal forankring og internasjonal giverkoordinering er godt sikret i Palestina. Giverstøtten baseres på Palestinas fem-årlige utviklingsplaner (National Policy Agenda). Gjennom giversamarbeidet i AHLC og LACS bidrar Norge til å koordinere den internasjonale støtten i nært samarbeid med statsministerens kontor, finansdepartementet og relevante fagdepartementer i PA. Budsjettstøtten fordrer et tett samarbeid og dialog mellom givere og PA, da utbetalingene til PA fra Verdensbankens flergiverfond betinges av fremgang og reformer i offentlig finansforvaltning og økonomi. Endelig utgjør de regulære rapportene om PAs økonomiske status av både Verdensbanken, IMF og FN til hvert giverlandsmøte en robust overvåknings- og kontrollmekanisme av både den økonomiske situasjonen til PA men også for å analysere effekten og resultatene av den internasjonale bistanden.

Fremtidige satsingsområder

Den norske støtten til Palestina har som mål å bygge et institusjonelt fundament og sikre et bærekraftig økonomisk grunnlag for en fremtidig selvstendig palestinsk stat.

Som leder av giverlandsgruppen Ad-Hoc Liaison Committee (AHLC) har Norge en særlig forpliktelse til å bidra til å styrke den palestinske økonomien, og det er derfor også viktig at Norge fortsatt opprettholder et høyt nivå på bistanden til Palestina.

Den samlede norske bistanden til Palestina har vært på minst 700 mill. kr. de siste årene. I tillegg til den bilaterale bistanden kommer også det faste kjernebidraget til UNRWA (FNs organisasjon for palestinske flyktninger) som har ligget på 125 mill. kr. de siste årene. Som del av den helhetlige tilnærmingen til statsbyggingsagendaen vil fortsatt støtte til palestinske og israelske sivilsamfunnsorganisasjoner være viktig.

Det legges opp til å videreføre prioriteringen av budsjettstøtte, utdanning, energi, helse samt kvinner fred og sikkerhet. Behovene i Gaza vil være store i tiden fremover, herunder tiltak som kan bidra å lette det strenge stengningsregimet for varer og personer. I tillegg legges det opp til et økt fokus på tiltak i Øst-Jerusalem.

Somalia

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Norge har hatt bilaterale relasjoner til Somalia siden frigjøringen i 1960. På begynnelsen av 1990- tallet var norsk innsats i stor grad humanitær respons pga. borgerkrig, statskollaps og naturkatastrofer. En varig bedring av den humanitære situasjon (og MR-situasjonen) er bare mulig ved å skape et grunnlag for fred og stabilitet i landet. Etter etablering av ny somalisk regjeringen i 2012 engasjerte Norge seg i økende grad i fred og forsoning, stabilisering og demokratisering.

Norge har tatt initiativ til viktige bistandsinnsatser som Somalia Special Financing Facility (SFF) som har vært avgjørende for at regjeringen ble i stand til å betale lønninger til statsansatte og finansiere infrastrukturprosjekter. Dette programmet har vist gode resultater for tillitsbygging til somaliske myndigheter, og programmet er nå videreutviklet og overtatt av Verdensbanken.

Norge har hatt en egen spesialrepresentant til Somalia siden 2013, og norske frivillige organisasjoner har hatt et langvarig engasjement. Norge er godt posisjonert i Somalia og innstasen er internasjonalt lagt merke til og anerkjent.

Norsk-somalisk diaspora spiller en betydelig rolle i gjenoppbygging av landet både gjennom private pengeoverføring og med kunnskap som bidrar til kompetanseheving av viktige institusjoner.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Politisk stabilisering, fred og økonomiske og bærekraftig utvikling er, i tillegg til humanitær støtte, hovedmålsettingene for norsk bistand. Dialogen med de føderale myndighetene er styrket og norsk støtte skal styrke myndighetens posisjon. Virkemidlene er en kombinasjon av politisk dialog og faglig og økonomisk bistand.

Norsk økonomisk bistand blir primært kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner og norske frivillige organisasjoner.

Godt styresett er det desidert største satsingsområdet. Dette omfatter innsatser innen fred og forsoning, stabilisering og menneskerettigheter, inklusive arbeid mot kjønnsbasert vold. Styrking av føderale og lokale institusjoner er sentralt.

I tillegg er økonomiske utvikling og utdanning sentrale sektorer. Gjennom Verdensbanken støttes styrking av makroøkonomisk styresett. Norfund etablerer et investeringsfond i 2018. Olje for Utvikling er i kartleggingsfase for et mulig norsk engasjement.

Nasjonal forankring og giversamarbeid

Det internasjonale samfunnet og somaliske myndigheter er blitt enige om en felles bistandsarkitektur for informasjon, koordinering og godkjenning av bistandsprogrammer, The National Devlopment Plan 2017–2019, (NDP) som erstattet Somali Compact 2014–2016. Norsk bistand til Somalia er forankret i NDP. Norge har en aktiv rolle i flere sentrale fora.

Fremdeles ser man at det er en økt bilateralisering av bistanden fra andre sentrale givere og det er kun en liten del av bistanden som godkjennes i den eksisterende arkitekturen. Norge arbeider for felles giverkoordinering og tilslutning til NDP.

Fremtidige satsingsområder

Utviklingen i Somalia vil sannsynligvis være preget av både frem- og tilbakeskritt i mange år fremover. Sikkerhetsutfordringene er store. Sentrale utfordringer som ressurs- og maktfordeling er ikke løst. Stabilisering og gjenoppbygging vil ta tid, og det er avgjørende at det internasjonale samfunnet planlegger for langvarig og stødig engasjement for å styrke og bygge opp føderale og lokale myndigheter. Norge har langsiktighet som et bærende prinsipp i innsatsen.

På lengre sikt er det et sterkt behov for å skape flere arbeidsplasser i Somalia og norsk innsats vil også være rettet mot jobbskaping. Norfund har etablert et nytt fond for å investere i næringsutvikling i Somalia, «Nordic Horn of Africa Opportunities Fund» Fondet prioriterer investeringer innen mat og landbruk, jobbskaping og kvinner.

Sør-Sudan

Historisk bakgrunn for norsk bistand, ressurser og kunnskap

Norge har vært engasjert for befolkningen i Sør-Sudan siden konflikten mellom myndighetene i Khartoum og opprørsbevegelsen i sør på 1970-tallet. Norske frivillige organisasjoner har siden den gang hatt betydelig tilstedeværelse i Sør-Sudan. De har vært engasjert i humanitær- og utviklingsinnsats, i tillegg til freds- og forsoningsarbeid på grasrota. Norges rolle i prosessen frem mot og etter fredsavtalen i 2005 er en viktig årsak til det omfattende bistandsengasjementet som har fulgt opprettelsen av Sør- Sudan som egen stat i 2011. Norge støttet et flergiverfond administrert av Verdensbanken som spilte en sentral rolle i statsbyggingsprosjektet i årene frem til Sør-Sudan fikk sin selvstendighet. Det langsiktige utviklingssamarbeidet har blitt vanskeliggjort av den etterfølgende borgerkrigen, og ressurser er blitt rettet mer mot innsats for å avhjelpe den akutte nøden.

Bredden i nåværende engasjement, inkludert kanaler

Det norske engasjementet omfatter tre hovedområder: støtte til fredsprosessen og den pågående revitaliseringsprosessen, innsats for økt stabilitet (herunder utdanning, og styrking av matvaresituasjonen og landbruksmessig bærekraft i en krisesituasjon) og humanitær assistanse. Finansieringen skjer i hovedsak gjennom det multilaterale systemet (i hovedsak FN-organisasjoner) og frivillige organisasjoner.

Norsk utdannings – og landbruksinnsats kanaliseres primært gjennom UNICEF og FAO og norske frivillige organisasjoner. I arbeidet med fred og stabilisering jobber Norge gjennom den sub-regionale organisasjonen IGAD, lokale og internasjonale frivillige organisasjoner og institusjoner. På det politiske området er Norge en aktiv partner i Troikaen (sammen med Storbritannia og USA), Joint Monitoring and Evaluation Commission og overvåkningsorganet for våpenhvile (CTSAMM). Norge leder an på arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet.

Norfunds engasjement pr. 1.1.2018

Nasjonal forankring og giversamarbeid

På grunn av den politiske situasjonen har Norge ikke et stat-til-stat utviklingssamarbeid med Sør-Sudan. Det norske engasjementet er likevel tydelig forankret i nasjonale planer og strategier, som regel utarbeidet med bistand fra det multilaterale systemet og basert på felles analyser av behov. Både på utdanning og landbruk går den norske bistanden til flergiverprogrammer hvor FN-organisasjonene koordinerer bistanden på vegne av, og i konsultasjoner med, myndighetene. Det er opprettet en rekke konsultasjons- og koordineringsorganer for de ulike sektorene hvor Norge deltar.

Fremtidige satsingsområder

Med utgangspunkt i den eksisterende situasjonen i landet har Norge konsolidert porteføljen rundt sentrale humanitære behov på utdanning og landbruk. Det er vanskelig å planlegge langsiktig innsats i dagens politiske og sikkerhetsmessige situasjon. På mellomlang sikt vil utfordringen være å bygge mer langsiktighet og bærekraft inn i satsningen. Det gjøres bl.a. ved å inngå flerårige avtaler med FN-organisasjoner, som søker å ivareta både kortsiktige og mer langsiktige behov.