1 Læring for et arbeidsliv i rask endring

Verden har blitt stadig mer sammenvevet gjennom raskere og friere flyt av varer, tjenester, informasjon, mennesker, dyr og mikrober. I 2020 ble det tydelig for alle at et nys på et marked i Wuhan kan vokse til en storm med kraft til å rasere børser, stenge nasjonale grenser og sende studenter, forskere og undervisere over på digitale plattformer i et omfang ingen kunne forestilt seg i 2019.

Da arbeidet med denne stortingsmeldingen ble påbegynt våren 2019 var utgangspunktet at utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet måtte samarbeide tettere for å ruste samfunnet for en omstilling som vi visste måtte komme. Globale megatrender, slik som demografiske endringer, digitalisering og klima- og miljøtruslene gjør at vi – som alle andre land – står overfor utfordringer som krever omstilling av samfunnet. Utbruddet av covid-19 medførte de mest inngripende tiltak Norge har opplevd i fredstid og behovet for omstilling ble akutt.

Denne meldingen er en oppfordring til universitets- og høyskolesektoren og arbeidslivet om å samarbeide mer og bedre enn de gjør i dag, for å øke relevansen i utdanningene og sette studentene bedre i stand til å møte et samfunn og arbeidsliv i omstilling og endring.

Universiteter og høyskoler har et viktig samfunnsoppdrag i å utdanne kandidater som møter arbeidslivets kompetansebehov. Arbeidslivet endrer seg imidlertid fortløpende. I en tid preget av større og enda raskere omstillinger enn tidligere, må utdanningene utformes for å møte både dagens kompetansebehov og nye behov som samfunnsmessige og teknologiske endringer, endringer i næringsstrukturer eller akutte inngripende hendelser fører med seg.

Regjeringen har som mål å finne en god balanse mellom utdanningsløp som møter arbeidslivets behov her og nå, og utdanningsløp som forbereder kandidatene på fremtidige jobber – inkludert jobber som ennå ikke finnes, og som dermed foreløpig har ukjente kompetansebehov. Dagens studenter er morgendagens kolleger, arbeidsgivere og skapere av arbeidsplasser, og skal gjøres i stand til å delta i, og bidra til å utvikle, fremtidens arbeidsliv.

Et bredere og mer systematisk samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidsliv er en forutsetning for å styrke utdanningenes arbeidslivsrelevans. Samtalen og samhandlingen mellom universitetene, høyskolene og arbeidslivet må videreutvikles. Den akademiske friheten, institusjonenes autonomi og dannelsesperspektivet ligger fast. Dette er grunnprinsipper som garanterer kvaliteten i den forskningsbaserte utdanningen.

Denne meldingen dreier seg om arbeidslivsrelevans, som er ett av universitetene og høyskolenes samfunnsoppdrag. De har også viktige samfunnsansvar som ikke primært er knyttet til utdanningens betydning for arbeidslivet. Dette omfatter goder både for samfunnet og individet, så som en opplyst offentlighet og et godt og interessant liv for den enkelte basert på erkjennelse, kunnskapsglede og evne til kritisk tenkning.

1.1 Behovet for omstilling stiller nye krav til samarbeid

Vi kan ikke unnslippe megatrender eller pandemier, men vi kan påvirke hvordan vi håndterer dem. De store samfunnsutfordringene kan ikke løses av én sektor alene. Skal vi lykkes med omstillingene som vi står overfor, må arbeidslivet og høyere utdanning spille sammen. Vår evne til omstilling, innovasjon og samhandling vil avgjøre hvordan vi evner å videreutvikle samfunnet. Et tett samspill mellom høyere utdanning og arbeidsliv er del av den beredskapen samfunnet må ha på plass både for å møte utfordringer vi står overfor her og nå, og for å skape den fremtiden vi ønsker.

Digitaliseringen er én av de viktigste driverne bak strukturelle endringer i arbeidsliv og samfunn. Det stilles i økende grad krav om digital kompetanse og digitale ferdigheter i de fleste yrker. Mer kontakt og samhandling på tvers av ulike sektorer er også en forutsetning for å møte store samfunnsutfordringer knyttet til det grønne skiftet og demografisk utvikling, og for å nå FNs bærekraftsmål innen 2030. Bærekraftsmålene bidrar blant annet til at de fleste næringer og virksomheter vil trenge mer kompetanse om klima og miljø. I tillegg blir tverrfaglige perspektiver viktigere for å forstå komplekse utfordringer og finne gode tiltak og løsninger.

Et konkurransedyktig og verdiskapende arbeidsliv er avhengig av å ha tilgang på kompetent arbeidskraft og av å kontinuerlig kunne vedlikeholde og utvikle de ansattes kompetanse. Raskere endringshastighet, kontinuerlig behov for forbedringer, digitalisering, ny teknologi og krav til mer klima- og miljøvennlige løsninger skaper økte behov for oppdatert kunnskap på alle nivåer på arbeidsplassene. Et tettere samarbeid mellom universiteter, høyskoler og virksomheter i offentlig, privat og frivillig sektor er den nye normalen.

Forstørr bilde

Kilde: www.regjeringen.no

Universiteter og høyskoler innhenter, utvikler og tilgjengeliggjør kunnskap og kompetanse og tilbyr i så måte et kollektivt gode til både arbeids- og samfunnsliv. Det er imidlertid ingen selvfølge at studentenes ønsker vil være helt samstemte med de opplevde behovene i enkeltbransjer og -sektorer. Utdanningsinstitusjonene skal balansere flere hensyn.

Et bredt anlagt samarbeid som inkluderer flere nivå og virksomhetsområder, øker rommet for samskaping, innovasjon og entreprenørskap (se figur 2.1).

Regjeringen ønsker derfor å tilrettelegge for et bredere og mer systematisk samarbeid mellom høyskoler og universiteter og virksomheter i ulike sektorer for å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Studentene må forberedes bedre på et arbeidsliv i endring, og arbeidslivet må få tilgang til relevant kompetanse som bidrar til utvikling og omstilling. Dette handler både om hva studentene skal lære, og hvordan de skal lære det. Det handler også om hva arbeidsgivere kan forvente av nyutdannede kandidater, og hva arbeidslivet selv kan eller bør bidra med både under studiene og etterpå.

En tettere kobling mellom universiteter og høyskoler og arbeidslivet kan gi institusjonene informasjon om og forståelse for hva arbeidslivet etterspør, og virksomhetene kan få tilgang til kompetanse de i utgangspunktet ikke vet at de kan ha nytte av. Et arbeidsliv som kun får dekket de behovene de kjenner til her og nå, vil være konserverende og gå glipp av muligheter til utvikling og omstilling. Utdanningsinstitusjoner kan i tillegg bidra til å skape nye næringer ved å legge et grunnlag for innovasjon og entreprenørskap.

Det er viktig at utdanningene gir fremtidens arbeidstakere fagspesifikke kunnskaper knyttet til teoriforståelse, fakta, begreper, prinsipper og prosedyrer innenfor ulike fag, yrker og profesjoner. I tillegg må alle studieprogrammer gi kandidatene generiske ferdigheter som setter dem i stand til å utvikle seg gjennom hele yrkeslivet.1 Dette er nøkkelferdigheter som går på tvers av ulike fag og utdanninger, som skriftlig og muntlig formuleringsevne, grunnleggende digital kompetanse, evne til samarbeid, problemløsning, selvstendighet og ansvar. Inn under de generiske ferdighetene faller i tillegg evne til selvstendig refleksjon og kritisk tenkning, evne til omstilling, innovasjon og entreprenørskap, men også evne til å forstå og tilpasse seg usikkerhet og risiko. Denne typen ferdigheter gjør kandidatene i stand til å takle endringer i arbeidslivet og blir i økende grad etterspurt av arbeidsgivere.2

Kilde: World Economic Forum (2020)

I en omskiftelig verden er evnen til å være med på å utvikle nye løsninger og ta disse i bruk på en fornuftig måte en viktig kjernekompetanse for studenter på vei ut i arbeidslivet. Blant annet krever bruk og utvikling av ny teknologi og tilpasninger til det grønne skiftet nye tilnærminger til kunnskap og læring. Regjeringen har derfor satt som mål å øke og integrere innovasjons- og entreprenørskapskompetanse i hele utdanningsløpet. Å legge til rette for mer innovasjon og entreprenørskap i høyere utdanning står her sentralt.3

Økt innovasjons- og entreprenørkompetanse er en forutsetning for å finne gode løsninger på både gamle og nye problemer, og kan bidra til økt samlet verdiskaping. Disse ferdighetene er også avgjørende for tilgang på og bruk av effektive løsninger som bidrar å utvikle et mer bærekraftig samfunn.

Kompetansebehovsutvalget (KBU) viser til at analytiske ferdigheter, evne til samarbeid, tilpasning og problemløsning samt fagspesifikke og mellommenneskelige ferdigheter vektlegges som omtrent like viktige av arbeidslivets parter og høyere utdanningsinstitusjoner, men peker også på variasjoner mellom de to gruppene. Arbeidslivets parter legger større vekt på entreprenørskapsferdigheter, initiativ, digitale ferdigheter, kreativitet og stå-på-vilje, mens utdanningsinstitusjonene legger betydelig mer vekt på kritisk tenkning.4

I løpet av de neste ti årene vil en halv million nye kandidater ha fullført sin grunnutdanning ved norske universiteter og høyskoler. I tillegg vil endringer i arbeidslivet og krav til omstilling føre til at flere som har tatt en utdanning i ung alder, vender tilbake til et lærested på nytt – enten for å fornye kompetansen eller for å ta en helt ny utdanning. Utdanningene de får, skal gjøre samtlige i stand til å delta i og utvikle fremtidens arbeidsliv og skape verdier for samfunnet som helhet.

Forstørr bilde

Kilde: Meld. St. 30 (2019–2020)

At studentene skal utvikle innovasjons- og entreprenørskapskompetanse, betyr ikke at alle skal starte egen bedrift. Det er imidlertid et mål at alle som uteksamineres, skal ha kunnskaper og holdninger som gjør dem i stand til å være med på å utvikle seg selv, sitt arbeidssted og/eller starte egne virksomheter.

Regjeringen forventer at høyere utdanning bidrar til å utvikle disse ferdighetene hos studentene. For å få til dette, må kandidatene gis mulighet til å samhandle med relevante miljøer også utenfor utdanningssektoren. Her kan arbeidslivet være en ressurs som universiteter og høyskoler kan utnytte enda bedre gjennom ulike former for samarbeidsaktiviteter. Studentene må møte reelle utfordringer og være en del av innovative økosystemer som er dominert av gode fagmiljøer og ulike typer virksomheter i offentlig, privat og frivillig sektor.

Samarbeid om høyere utdanning gir gevinst for alle parter. Både utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv må derfor være innstilt på å bidra. Regjeringen forventer at institusjonene med utgangspunkt i egne planer og strategier vurderer hvem som kan være relevante partnere i arbeidslivet, hvilke samarbeidsaktiviteter som kan være aktuelle, og hvordan det er mest formålstjenlig å etablere og følge opp relasjoner som kan bidra til å styrke utdanningenes arbeidslivsrelevans. Samtidig er det viktig at arbeidslivets aktører ser hvilken rolle de selv kan spille for å bidra til å utvikle den kompetansen de trenger og vil etterspørre, både nå og i fremtiden.

1.2 Hva er problemet?

For Norges del har normaltilstanden de siste årene vært lav arbeidsledighet. De aller fleste med høyere utdanning får relevant jobb, og arbeidsgiverne er i det store og hele tilfredse med kandidatenes kompetanse.5 Dette bekreftes av OECD, som i 2018 gjennomførte en undersøkelse av norsk høyere utdanning som så på arbeidslivsrelevans og hvordan kandidatene klarer seg på arbeidsmarkedet.6 I rapporten får norsk høyere utdanning jevnt over gode skussmål. Også Kompetansebehovsutvalget (KBU) slår fast at kandidater fra høyere utdanning som regel får gode og relevante jobber, og at kandidatene i stor grad svarer til virksomhetenes forventninger.7

OECD påpeker imidlertid i samme rapport at norsk høyere utdanning har for svak tilknytning til arbeidsmarkedet, og at studentene i for liten grad tilbys praksis. I rapporten vises det blant annet til at samarbeidet mellom de høyere utdanningsinstitusjonene og partene i arbeidslivet er mindre utviklet i Norge enn i for eksempel Finland, Sverige og Danmark, blant annet når det gjelder utforming av studieprogrammer. Dette kan slå uheldig ut på arbeidet for økt kvalitet og relevans i utdanningene. Det er også en sammenheng mellom studiegjennomføring og studentenes opplevelse av at utdanningen er relevant. OECD anbefaler mer samarbeid på tvers av sektorene og at det tydeliggjøres hvordan studieprogrammene forbereder studentene på arbeidslivet. Rapporten peker også på at det bør tilbys mer praksis i humanistiske fag, og at det offentlige i større grad enn i dag bør tilby praksismuligheter. For at studentene skal gjøre rasjonelle valg og være offensive når de søker jobb, må de også få bedre informasjon om arbeidsmarkedet.

Kandidatundersøkelsene til Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) bekrefter inntrykket av at nyutdannede raskt kommer i arbeid. Det fremgår imidlertid at kandidater fra disiplinfagene, og særlig realistene og humanistene, har relativt høy ledighet et halvt år etter eksamen. Humanister arbeider også mer ufrivillig deltid eller i stillinger der de ikke får brukt kompetansen sin enn andre kandidater.8

Også KBU understreker at selv om de fleste i dag får relevant jobb etter studiene, finnes det en del trekk ved norsk høyere utdanning som vekker bekymring.9 Blant annet viser utvalget til at kvaliteten på praksisen som studentene tilbys, i mange tilfeller er varierende og tilfeldig. Videre påpekes det at et mer sammensatt arbeidsmarked og økende behov for tverrfaglighet gir behov for større fleksibilitet i høyere utdanning. KBU legger i tillegg vekt på at endringer i arbeids- og samfunnslivet forsterker behovet for etter- og videreutdanning.

Denne stortingsmeldingen handler om alle former for samarbeid mellom akademia og arbeidsliv som kan bidra til å styrke studentenes tilknytning til arbeidslivet i løpet av studiene. Regjeringen har blant annet som mål at flere studenter får relevant praksis i løpet studiene.10 Dette innebærer at studentene for en periode er utplassert i en virksomhet som et ledd i utdanningen. Samtidig kan økt arbeidslivsrelevans sikres på mange andre måter. Universiteter og høyskoler kan for eksempel samarbeide med arbeidslivet om å utvikle studieprogrammer og undervisningsopplegg.

Det er viktig at institusjonene vurderer alle mulige samarbeidsaktiviteter som kan bidra til å øke studentenes tilknytning til arbeidslivet i løpet av studiene. Hvilke aktiviteter og læringsformer som kan bidra til økt arbeidslivsrelevans i den enkelte utdanning, må vurderes ut fra fagets eller studieprogrammets egenart.

Potensialet for økt samarbeid på tvers av sektorene blir tydelig når Norge sammenlignes med land vi ellers liker å måle oss mot, inkludert våre nordiske naboland. En undersøkelse fra 2018 tar for seg samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidsliv i en rekke europeiske land, inkludert grad av tilrettelegging, motivasjon, drivkrefter, insentiver og barrierer for denne type samarbeid.11 Undersøkelsen viser at Norge jevnt over kommer svakere ut enn mange sammenlignbare land. Det fremgår at praksisopphold for studenter jevnt over er den klart vanligste formen for samarbeidsaktivitet mellom utdanning og arbeidsliv, men at det også foregår mye samarbeid knyttet til andre aktiviteter, for eksempel studentoppgaver, utvikling av felles studietilbud, undervisningssamarbeid eller ulike former for gjensidig hospitering. Samtidig er det betydelig variasjon mellom landene i hvor utviklet samarbeidet er og hvordan det legges opp. Blant annet er praksis som læringsarena mindre utviklet i Norge. Når det gjelder deltakelse i Erasmus+, EUs program for utdanning, opplæring, ungdom og idrett, er norske institusjoners deltakelse i de delene av programmet som stiller krav om samarbeid med andre sektorer, lavere enn i andre deler av programmet.

Regjeringen mener det er avgjørende at også norske aktører bruker hele viften av mulige samarbeidsaktiviteter mer systematisk i årene som kommer. Hvis vi skal lykkes med ambisjonen om gi studentene en tydeligere tiknytning til arbeidslivet i løpet av studiene, må både utdanningsinstitusjoner og virksomheter i ulike sektorer være innstilt på å utvikle samarbeid langs flere spor.

Strukturelle forhold kan være en forklaring på at Norge skårer lavt når det gjelder denne type samarbeid. I land med store kunnskapsintensive teknologiske bedrifter, som for eksempel Tyskland og Nederland, er disse viktige drivere for samarbeidet mellom arbeidslivet og utdannings- og forskningsinstitusjoner. For land som Norge, som har mange små og mellomstore bedrifter, der innovasjonskulturen er mer inkrementell enn forskningsbasert, kan det være mer krevende å få til et tilsvarende systematisk og langsiktig samarbeid. Rapporten indikerer imidlertid at også manglende tradisjoner og kultur for samarbeid på tvers av sektorene kan spille inn.

Da arbeidet med denne stortingsmeldingen ble satt i gang, var utgangspunktet følgende utfordringer:

• Arbeidsmarkedet er i omstilling, og kompetansebehovene endrer seg. Gapet mellom hva studentene lærer og hvordan de lærer og behovene i fremtidens arbeidsliv må ikke bli for stort.

• Overgangen fra høyere utdanning til arbeidslivet er vanskelig for noen grupper. For kandidater fra noen av disiplinutdanningene er det vanskelig å få innpass på arbeidsmarkedet, og den vanskelige situasjonen kan vare i flere år.

• Det benyttes i for liten grad studentaktive lærings- og vurderingsformer som gir kandidatene ferdigheter som er viktige i arbeidslivet.

• Tilgangen til praksisplasser er for lav i mange utdanninger, og kvaliteten på praksisen varierer.

• Innovasjon og entreprenørskap vektlegges for lite i høyere utdanning.

• Det er et vedvarende problem at mange studenter ikke fullfører studiene.

• Mange studenter synes de ikke får god nok informasjon om hvordan de kan bruke kompetansen sin i arbeidslivet. Karriereveiledningen og informasjonen til studentene bør styrkes.

• Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) fungerer i varierende grad, og RSA har hatt beskjeden effekt i utviklingen av studietilbudene.

De som ga innspill til meldingen, støttet i det store og hele utfordringsbildet ovenfor, og de var positive til at det legges frem en stortingsmelding om dette. I tillegg kom det frem en del supplerende momenter og konkrete forslag, blant annet disse:

• Det er behov for bindende avtaler mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene som forplikter partene til samarbeid.

• Det må tilrettelegges for flere delte stillinger og mer mobilitet mellom høyskoler og universiteter og samarbeidspartnere i arbeidslivet.

• Det må være større rom for å utvikle tverrfaglige studietilbud.

• Det er behov for å avklare sentrale begreper som «arbeidslivsrelevans» og «praksis».

• Særlige utfordringer knyttet til kvalitet i praksis må løses, ikke minst i helse- og sosialfagutdanningene.

• Også statlig sektor må i større grad tilby praksis for studenter.

1.3 Regjeringen satser langs flere spor

Denne stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans i høyere utdanning er en del av regjeringens langsiktige satsing på kvalitet i høyere utdanning og samspillet mellom arbeidsliv og høyere utdanning. Dette er et omfattende tema som berører mange sektorer og må pågå kontinuerlig fordi kompetansebehovene stadig endrer seg. Meldingen har derfor grenseflater mot mange ulike politikkområder og berører mange prosesser som har pågått over tid, og som følges opp langs flere spor. Et viktig formål er å synliggjøre ulike aspekter ved arbeidslivsrelevans i høyere utdanning og bidra til å etablere en felles forståelse av behovet for styrket gjensidig samarbeid om utdanninger av god kvalitet som møter samfunnets behov for kompetanse.

Meldingen bygger videre på Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Kvalitetsmeldingen). Kvalitetsmeldingen løftet frem arbeidslivsrelevans som én av tre dimensjoner av kvalitet i utdanningen, og la vekt på at studentene skal få en utdanning som er relevant for arbeidslivet, og at studieprogrammene må utvikles i samarbeid med arbeidslivet.

Forstørr bilde

Kilde: Meld. St. 16 (2016–2017)

Meldingen bygger også videre på Meld. St. 14 (2019–2020) Kompetansereformen – Lære hele livet og målene om at ingen skal gå ut på dato på grunn av manglende kompetanse, og at kompetansegapet skal tettes. For universiteter og høyskoler innebærer kompetansereformen at institusjonene i tillegg til grunnutdanning må åpne mer opp for livslang læring. Dette må også ses i sammenheng med Utdanningsløftet, den omfattende tiltakspakken regjeringen iverksatte for å møte den økonomiske krisen forårsaket av covid-19 (se boks 3.2).

Regjeringen legger våren 2021 frem en stortingsmelding om styringspolitikk for statlige universiteter og høyskoler. Styringen av universiteter og høyskoler skal bidra til å sikre samfunnets behov for kompetanse nasjonalt og regionalt, utdanning og forskning av høy kvalitet og relevans samt et nasjonalt system for utdanning. Forhold knyttet til videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget og dimensjonering av høyere utdanning er sentrale i den sammenheng.

Arbeidet med endring i universitets- og høyskoleloven løper parallelt med arbeidslivsrelevansmeldingen og styringsmeldingen. Lovearbeidet har også berøringspunkter med temaer som tas opp i denne meldingen.

I tillegg til disse er det en rekke andre stortingsmeldinger, NOU-er og pågående prosesser som har viktige tangeringspunkter med arbeidslivsrelevansmeldingen (se boks 1.4 og boks 1.5).

1.4 Om arbeidslivsrelevans og arbeidslivsrelevant utdanning

Arbeidslivsrelevans er et sentralt aspekt ved kvalitetsbegrepet i høyere utdanning. I Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning (kvalitetsmeldingen) vises det til at det finnes en rekke forståelser og definisjoner av kvalitet i høyere utdanning, og det er formulert ambisjoner på tre områder som er gjensidig avhengig av hverandre: læringsutbytte, gjennomføring og relevans. Relevans refererer til at studentene forberedes på hvordan de kan bruke kompetansen sin i arbeids- og samfunnslivet, både slik disse arenaene er i dag og slik de kan bli i fremtiden. Dette er et tema som også diskuteres i andre land, og som står høyt på agendaen i EU.12

Regjeringen oppfatter at det i utgangspunktet er stor enighet om betydningen av å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning, både blant myndigheter, utdanningsinstitusjoner, studenter og arbeidsgivere i ulike sektorer. Samtidig viser tilgjengelig kunnskapsgrunnlag – inkludert innspill til arbeidet med denne meldingen – at «arbeidslivsrelevans» er et sammensatt begrep som kan forstås på mange måter. Når arbeidslivsrelevans i høyere utdanning diskuteres, er dette de hyppigst tilbakevendende temaene:

• behovet for flere og/eller bedre samhandlingsarenaer på tvers av sektorene

• dimensjonering av høyere utdanning, inkludert spørsmål knyttet til utdanningsvalg og gjennomføring

• distriktenes behov for kvalifisert arbeidskraft

• livslang læring / kompetanseutvikling

• hva studentene skal lære

• hvordan studentene skal lære

Hvert av disse temaene reiser problemstillinger som illustrerer hvorfor det er behov for et bredere og mer systematisk samarbeid mellom universiteter og høyskoler og arbeidslivet:

• Hvordan tilrettelegge for mer systematisk dialog mellom studenter, institusjoner og arbeidsliv om samfunnets kunnskapsbehov, utviklingen av høyere utdanningstilbud og studentenes læring?

  Mer kontakt og samhandling mellom universiteter, høyskoler og arbeidsliv – eller mellom enkeltstudenter og fremtidige arbeidsgivere – er viktig for å bygge gjensidig tillit, forstå ulike parters roller, ønsker og behov og finne frem til gode løsninger i fellesskap.

• Hvordan dimensjonere studiekapasiteten i høyere utdanning?

  Spørsmål om finansiering og dimensjonering av studiekapasitet vil bli behandlet i styringsmeldingen, som legges frem våren 2021. Denne meldingen om samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidsliv berører imidlertid også spørsmål knyttet til dimensjonering, ved å se på hvor og hvordan utdanningsinstitusjonene og aktører i arbeidslivet kan møtes for å etablere en felles forståelse av hva som er samfunnets kompetansebehov.

• Hvordan utvikle studietilbud som er tilrettelagt for livslang læring?

  Omstillingstakten i arbeids- og samfunnslivet fører til at arbeidstakere må videreutvikle eller fornye kompetansen sin gjennom karrieren for ikke å falle ut av arbeidslivet. Alle utdanninger må ta høyde for at flere vil vende tilbake til universiteter og høyskoler for kompetansepåfyll etter noen år i yrkeslivet. Dette betyr blant annet at det må finnes utdanningstilbud som er tilpasset mennesker i arbeid og med andre forpliktelser enn førstegangsstudenter.

• Hvordan utvikle studietilbud som ivaretar lokale kompetansebehov?

  Kompetanseutfordringene varierer betydelig mellom regioner. Mange distriktssamfunn vil i større grad enn bynære områder oppleve utfordringer med tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Dette er en følge av store demografiske endringer, med blant annet færre yrkesaktive, flere eldre og lavere tilflytting. Tilgjengelige og relevante utdanningstilbud, også i områder med store avstander til en høyere utdanningsinstitusjon, er sentralt for å rekruttere og utvikle relevant kompetanse til lokalt arbeidsliv. Dette er også temaer som diskuteres av distriktsnæringsutvalget og demografiutvalget.13

• Hvilke ferdigheter må studentene utvikle i løpet av studiene for å møte arbeidslivets kompetansebehov – både i dag og i fremtiden?

  Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) beskriver hvilke kunnskaper, kompetanser og ferdigheter studenter skal ha ved endt utdanning (se boks 1.7). Kvalifikasjoner beskrives gjennom læringsutbytter, det vil si hva kandidaten vet, kan og er i stand til ved endt utdanning, og omfatter både fagspesifikke og generiske ferdigheter. Læringsutbyttebeskrivelsene gir blant annet et grunnlag for bedre kommunikasjon med arbeidslivet og muligheter for verdsetting av kompetanse.

• Hvordan tilrettelegge for en kultur for innovasjon og entreprenørskap i utdanningene?

  Meldingen tar utgangspunkt i tre hovedtilnærminger til innovasjon som bidrar til å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning: Innovasjon og nytenkning som en del av ordinære studieløp (både som metode og innhold i utdanningene); Egne studieprogrammer for innovasjon og entreprenørskap og Organisering og tilrettelegging som bidrar til å bygge kultur for innovasjon og nytenkning ved institusjonen.

• Hvilke læringsformer er særlig egnet til å fremme arbeidslivsrelevans i høyere utdanning?

  Kompetansebehovsutvalget (KBU) legger vekt på at faglig kontakt mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv kan foregå på mange måter, og at arbeidslivsrelevant læring også kan og må foregå ved utdanningsinstitusjonene.14 Utvalget viser til blant annet professor II-stillinger, forelesere fra arbeidslivet og arbeidslivspaneler som gir innspill og råd om studier sett fra et arbeidslivsperspektiv. Videre er det mulig å bruke mer arbeidsrelevante oppgaver i undervisningen og formidle det akademiske med flere referanser til problemer hentet fra virkeligheten. I kvalitetsmeldingen oppfordres det til mer bruk av studentaktive læringsformer.

• Hvordan få til mer praksis av god kvalitet?

  Flere undersøkelser viser at både utdanningsinstitusjoner, arbeidsgivere og studenter anser økt bruk av praksis som viktig for å styrke utdanningenes relevans.15 Praksis er imidlertid en krevende læringsform. Det er ulike utfordringer knyttet til ulike utdanninger. Felles for alle er like fullt at det kreves tett dialog mellom lærestedene og virksomhetene for å sikre at studentene får et godt læringsutbytte, og at kvaliteten på praksistilbudene faktisk bidrar til økt arbeidslivsrelevans.

Innspillene til denne meldingen viser at ulike aktører har ulike vurderinger av hvilke aktiviteter og tiltak som kan bidra mest effektivt til å øke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Studenter, utdanningsinstitusjoner og virksomheter har ikke nødvendigvis samme oppfatning av dette. Samtidig foregår det allerede mye samarbeid mellom universiteter og høyskoler og arbeidsgivere i både offentlig, privat og frivillig sektor. At de ulike aktørene vektlegger ulike aspekter og aktiviteter, gjenspeiler at samarbeidet foregår på mange nivåer og på tvers av ulike bransjer og sektorer, og at partene deltar i samarbeidet med ulik intensitet.

I denne stortingsmeldingen legger regjeringen en bred forståelse av begrepet arbeidslivsrelevans til grunn. Når vi snakker om utdanningens arbeidslivsrelevans, dreier det seg ikke bare om at kandidatene skal gjøres i stand til å delta i dagens og fremtidens arbeidsliv, men også at de skal være med på å utvikle det.

1.5 Samarbeid som gir gevinst for alle parter

Hvordan våre høyere utdanningsinstitusjoner evner å møte arbeidslivets kompetansebehov vil være avgjørende for samfunnets omstillingsevne fremover. Regjeringen mener at et bredere og mer systematisk samarbeid mellom akademia og arbeidslivet er avgjørende for å utløse potensialet for økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Det er et felles ansvar at utdanningene som tilbys, gjør studentene våre i stand til å møte arbeidslivet behov.

Studentene skal få kompetanse, ferdigheter og holdninger som gjør at de kan bidra til å utvikle og skape fremtidens arbeidsplasser. For å lykkes med dette må universitetene, høyskolene og arbeidslivet sammen dyrke frem en kultur for samskaping, innovasjon og entreprenørskap.

Både universiteter, høyskoler og virksomheter i ulike sektorer har det siste året gjennomgått en rask og omfattende omstilling på grunn av covid-19. Nye og innovative måter å undervise, lære og jobbe på er blitt introdusert og videreutvikles stadig. Regjeringen ønsker med denne stortingsmeldingen å tilrettelegge for at samarbeidet mellom arbeidslivet og høyere utdanningsinstitusjoner kommer styrket ut av krisen.

Det finnes allerede flere ordninger og programmer som bygger opp under målet om mer samarbeid på tvers av sektorene (se boks 1.9). Denne meldingen ser nærmere på strukturelle forhold som kan fremme eller hemme slikt samarbeid, og foreslår konkrete tiltak på innsatsområder hvor det er behov for ekstra mobilisering.

Strukturer betyr imidlertid ikke alt. For å lykkes med ambisjonene er det nødvendig at aktørene selv – høyskoler, universiteter og arbeidsgivere i offentlig, privat og frivillig sektor – ser verdien av mer samhandling på tvers av sektorene. Uten en reell kultur for samarbeid, bygget på en gjensidig interesse og forståelse for ulike roller og behov, blir det vanskelig å finne gode løsninger på de utfordringene som ligger til grunn for meldingen. Skal vi lykkes i å omstille samfunnet må vi arbeide og lære for en verden i endring.

1.6 Regjeringens fire innsatsområder

Regjeringen har identifisert fire innsatsområder hvor det er behov for mobilisering for å nå målet om å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning:

• Aktørene styrker samarbeidet

• En åpen og tilgjengelig høyere utdanning

• Studentaktive lærings- og undervisningsformer

• Mer og bedre praksis

I tillegg er styrket kultur for innovasjon og entreprenørskap en tverrgående prioritering som alle de fire innsatsområdene bygger opp under. Det er dagens og fremtidens studenter som i stor grad må bidra til omstilling. Derfor er det viktig at de får kompetanse, ferdigheter og holdninger som gjør at de kan bidra til å utvikle og skape nye arbeidsplasser.

De fire innsatsområdene presenteres i hvert sitt kapittel i meldingen. Nedenfor følger et sammendrag og en oppsummering av hovedtiltak samt overordnede forventninger.

Regjeringen forventer at høyskoler og universiteter bruker det handlingsrommet som allerede finnes, til å etablere, styrke og videreutvikle dialog og ulike former for samarbeidsaktiviteter med relevante aktører i privat, offentlig og frivillig sektor. Institusjonene oppfordres også til å benytte seg av eksisterende virkemidler for å fremme samarbeid på tvers av sektorene som styrker utdanningenes arbeidslivsrelevans.

Forstørr bilde

Kilde: Kunnskapsdepartementet

1.6.1 Aktørene styrker samarbeidet

De store samfunnsutfordringene kan ikke løses av én sektor alene. Skal vi lykkes med omstillingene som vi står overfor, må arbeidslivet og høyere utdanning spille sammen. Det er derfor behov for å styrke og systematisere samarbeidet mellom høyere utdanning og arbeidslivet og videreutvikle strukturer som bygger opp under en kultur preget av gjensidig respekt og forståelse for hverandres roller og forpliktelser.

Universiteter og høyskoler og arbeidslivet må ha gode møteplasser, også på tvers av bransjer og fagretninger, for dialog om samfunnets kunnskapsbehov, utviklingen av høyere utdanning og studentenes læring. Ansatte kan også delta i arbeid hos hverandre, for eksempel gjennom delte stillinger eller hospiteringsordninger.

Regjeringen vil:

• inngå en intensjonsavtale med Universitets- og høgskolerådet, partene i arbeidslivet og frivillig sektor som skal mobilisere avtalepartene til et bredere og enda mer systematisk samarbeid for å øke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning

• åpne for at institusjonene selv kan få vurdere om Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) skal inngå i regionale kompetansefora eller andre former for partnerskap, uten å søke Kunnskapsdepartementet om dette på forhånd

• videreføre tiltak for å stimulere gjensidig hospitering eller delte stillinger mellom universiteter og høyskoler og øvrig arbeidsliv

• gjennomgå kapittelet om ansettelser i dagens universitets- og høyskolelov som oppfølging av NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler med sikte på å forenkle reglene og harmonisere dem med øvrig regelverk

1.6.2 En mer åpen og tilgjengelig høyere utdanning

Samarbeidet om samfunnets kunnskapsbehov må ta høyde for at enkeltmennesker har ulike behov gjennom livet, og at offentlige tjenester og næringsliv i forskjellige deler av landet har ulike utfordringer med å skaffe relevant kompetanse. Universiteter og høyskoler må i enda større grad enn tidligere åpne opp og gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig for en stadig mer mangfoldig studentpopulasjon. Det dreier seg både om gi mennesker mulighet til å supplere og oppgradere kompetansen gjennom (yrkes)livet, og om å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for mennesker som på grunn av bosted, livs- og arbeidssituasjon ikke har mulighet til å studere fulltid ved en campus. Når høyere utdanning blir mer tilgjengelig, må også utdanningsfinansieringen tilpasses utviklingen.

Regjeringen vil:

• fortsette satsingen på fleksibel utdanning og utvikle en strategi for fleksibel og desentralisert utdanning

• gjøre ordningene i Lånekassen mer fleksible slik at de er bedre tilpasset livslang læring

• gi Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) i oppgave å samordne overlappende deler av kvalitetsprogrammene og kompetanseprogrammet slik at det blir en enkel tilskuddsordning for fleksibel utdanning som svarer til arbeidslivets behov

• utrede og sende på høring forslag til endringer i egenbetalingsforskriften. Hensikten er å gjøre regelverket tydeligere og åpne for at statlige institusjoner kan tilby flere utdanninger til personer med arbeidserfaring mot betaling

1.6.3 Studentaktive lærings- og undervisningsformer

For at studentene skal være godt forberedt på overgangen til et arbeidsliv i stadig omstilling, vil regjeringen stimulere til mer bruk av studentaktive læringsformer, spesielt læringsformer som ligner på dem som utføres i arbeidslivet.

Studentene skal få utviklet kompetanse og ferdigheter som samfunnet har behov for, og kunnskap om hvordan denne kompetansen kan brukes. Studiene skal være forskningsbaserte og gi studentene flere muligheter for å styrke arbeidsrelevante ferdigheter. Gjennom samarbeid skal også virksomhetene bli mer bevisst på og kjent med kandidatenes kompetanse.

Regjeringen vil:

• fortsette å stimulere til mer bruk av studentaktive læringsformer og tettere samarbeid mellom arbeidsliv og utdanninger gjennom Dikus programmer

• oppfordre utdanningsinstitusjonene til å følge opp tiltakene i Digitaliseringsstrategien

• videreføre den helhetlige satsingen som er igangsatt for å styrke arbeidslivsrelevansen i grunnskolelærerutdanningen

• legge bedre til rette for tverrfaglighet i mastergradsutdanningen gjennom:

  • å klargjøre institusjonenes handlingsrom for fleksibilitet i sammensetning av grader (til å la emner fra bachelorgrad inngå i en mastergrad)

  • å utrede muligheten for å endre kravene for å kunne tas opp til mastergrad. Dagens krav kan være et hinder for at kandidater med variert og flerfaglig bakgrunn tas opp til en mastergrad.

• opprette en forskerskolepilot for doktorgradens arbeidslivsrelevans og legge til rette for nytenkning rundt «pliktåret» i doktorgradsutdanningen. Kunnskapsdepartementet legger også frem en strategi for forskerrekruttering og karriereveier i forskning og høyere utdanning våren 2021 og følger denne opp i samarbeid med institusjonene.

1.6.4 Mer og bedre praksis

Regjeringen har satt som mål at flere studenter skal få relevant praksis i form av tidsavgrensede opphold i relevante virksomheter i løpet av studiene. Dette gjelder både for studenter på profesjonsutdanninger med mye obligatorisk praksis og for studenter på utdanninger uten lang tradisjon for praksis og hvor frivillig praksis er mest utbredt.

For å få til mer og bedre praksis kreves god dialog mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet om partenes ansvar, roller og behov, og en gjensidig forståelse av hva som er formålet med praksisen, hva studentene skal lære, og hvordan de skal lære dette. Regjeringen forventer at alle som tilbyr praksis, tar ansvar for å etablere gode dialogarenaer og prosesser for samarbeid med virksomheter som tar imot praksisstudentene. Utdanningsinstitusjonene og virksomhetene må samarbeide tett om studentenes læring, med sikte på å utvikle flere praksistilbud av høy kvalitet og tilpasset de respektive studienes egenart.

Regjeringen vil:

• gjennomgå regelverket for kvalitet i praksis

• utrede en forsterkning av kommunenes ansvar for utdanning av helse- og sosialfagstudenter

• revidere instruks om samarbeid om forskning, innovasjon og utdanning mellom regionale helseforetak og universiteter og høyskoler

• gjennom dialog med andre EØS-land se på mulighetene for endringer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet slik at simulering i større grad kan erstatte deler av praksis

• utrede hvordan private aktører som leverer tjenester til det offentlige, skal få et ansvar for å bidra til utdanning av helse- og sosialfagstudenter

• videreføre Dikus praksispilot for å utvikle kvalitet og kapasitet på praksis i helse- og sosialfagutdanningene

• utrede en praksiskoordinatorfunksjon for å bedre samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og kommuner

• øke bruken av praksis i staten ved:

  • at departementene går foran ved å tilby praksisopphold til studenter og gi muligheter for mastergradsoppgaver på relevante områder. Andre statlige virksomheter skal oppfordres til å gjøre det samme.

  • å sørge for at det utvikles en digital veileder som gjør det enklere for statlige arbeidsgivere å ta imot studenter i praksis

  • å velge ut noen statlige virksomheter og studieprogrammer/institusjoner som vil følges i en avgrenset periode