4 Utforming av strukturordningene

4.1 Innledning

I Norge er det to strukturvirkemidler som har vært tatt i bruk; kondemnering og ulike ordninger for sammenslåing av kvoter. Perioden frem til 1980-tallet var preget av kondemneringsordninger. Etter dette har sammenslåingsordninger i økende grad blitt tatt i bruk, og er nå det viktigste virkemidlet.

Hovedformålet med ordningene er uansett det samme. For det første skal de bidra til at næringen er i stand til å henge med i den kontinuerlige produktivitetsutviklingen på samme måte som alle andre næringer, jf foran i kapittel 3. Ved å redusere antall deltakende fartøy, legges det til rette for forbedret lønnsomhet for de gjenværende. Næringsaktørene skal altså gis mulighet til effektivisering innenfor et regulert rammeverk. For det andre skal ordningene bidra til å tilpasse kapasiteten i flåten bedre til ressursgrunnlaget. Gjennom dette oppnår vi også en rekke andre effekter, for eksempel blir det lettere å finansiere fartøyfornying, det blir enklere å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft, kontrollbehovet reduseres osv. I dette kapittelet diskuterer vi ulike strukturordninger, og hvilke tiltak som skal benyttes fremover i de ulike fartøygruppene.

4.1.1 Finansieringen av ordningene

Finansieringsformen har tradisjonelt vært en hovedforskjell mellom de ulike ordningene. Det offentlige har finansiert kondemneringsordningene, mens sammenslåing i realiteten er en privatfinansiert effektiviseringsordning, hvor det i stadig større grad har blitt stilt krav om kondemnering av uttatte fartøy. Kjennetegnet ved sammenslåing er at den som påtar seg kostnaden ved å ta et fartøy ut av fiske, til gjengjeld får en forhøyet kvote. I mange tilfeller har sammenslåingsordningen elementer av kvoteavkorting. Det innebærer at også de andre deltakerne i gruppen får en umiddelbar gevinst av det reduserte antall deltakere. Når tilleggskvoten som tildeles på grunnlag av sammenslåingen har en forhåndsfastsatt tidsbegrensning, som i de tidligere enhetskvoteordningene, vil hele gevinsten på sikt bli fordelt på samtlige gjenværende deltakere i den aktuelle reguleringsgruppen.

De gjeldende ordningene er nærmere beskrevet i kapittel 4.2.

Kondemneringsordningen som nå gjelder for kystfiskefartøy med hjemmelslengde for kvotetildeling under 15 meter, skiller seg fra dette hovedmønsteret. Det gis kondemneringstilskudd fra et fond der 50 prosent er statlige midler og 50 prosent er midler fra en avgift på brutto fangstverdi for all fangst som er omfattet av salgslagenes enerett til førstehåndsomsetning etter råfiskloven, jf forskrift av 30. juni 2003 nr. 876 om strukturavgift og strukturfond for kapasitetstilpasning av fiskeflåten. Strukturfondet, og dermed kondemneringstilskuddet, er med dette delvis finansiert av næringen.

Fra 1960 administrerte Statens Fiskarbank flere programmer for kondemnering av fiskefartøy, både i hav- og kystfiskeflåten. For havfiskeflåten har midlene hovedsakelig vært benyttet til reduksjon av ringnot- og torsketrålerflåten. Fra 1960 til 1993 ble det som vist i tabell 4.1, kondemnert 393 fartøy og benyttet 592 millioner kroner (nominelt).

Det første kondemneringsprogrammet for kystflåten ble også iverksatt i 1960. Frem til 2002 ble det her tatt ut 2843 fartøy, med en samlet kostnad på 514 millioner kroner (nominelt), jf tabell 4.2. For kystflåten var kondemneringsmidlene tidligere i praksis tilskudd til flåtefornying. Ved at staten kjøpte ut eldre fartøy, fikk fartøyeier tilført kapital som kunne gå inn i finansiering av et nytt fartøy. Kondemneringsmidlene har følgelig tidligere indirekte bidratt til kapasitetsøkning.

Etter 2002 har kondemneringstilskudd til kystfiskefartøy blitt administrert av Innovasjon Norge gjennom Strukturfondet. Effekten av dette er omtalt for seg nedenfor i kapittel 4.2.2.1.

De siste tiårene har ulike former for sammenslåingsordninger tatt over som hovedvirkemiddel. Disse ordningene har hele tiden vært finansiert av de involverte næringsaktørene. De første ordningene var basert på sammenslåing av såkalt konsesjonskapasitet for fartøy i ringnotgruppen og reketrålgruppen, uten noen form for forhåndsfastsatt tidsbegrensning av den økte konsesjonskapasiteten. I ringnotgruppen gav dette direkte uttelling i form av høyere kvote, men kvotesystemets utforming begrenset denne uttellingen. Sammenslåingen innebar med andre ord en avkorting.

Med de såkalte enhetskvoteordningene for ulike grupper i havfiskeflåten ble det innført en forhåndsfastsatt tidsbegrensning i tilleggskvoten. Tidsbegrensningen var for eksempel 5 år i torsketrålgruppens enhetskvoteordning fra 1990, men ble gradvis forlenget i nye ordninger, via 10 og 13 år til maksimalt 18 år i de nye ordningene etter år 2000. I år 2000 kom det også en egen sammenslåingsordning for småtrålere i torsketrålgruppen. Selv om denne ordningen hadde et eget og annerledes formål enn enhetskvoteordningen, fungerte den også som en strukturordning, men uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning.

Strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten i 2003 var den første ordningen for kvotesammenslåing i kystflåten, og denne ble innført uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning for tildeling av strukturkvoten. Deretter erstattet strukturkvoteordningen for havfiskeflåten de tidligere enhetskvoteordningene, i mars 2005.

Denne utviklingen er fremstilt i figur 4.1.

4.2 Nærmere om dagens strukturordninger

4.2.1 Forholdet til regulerings- og adgangsgruppene

For de langt fleste fiskeriene er det nå etablert grupper av fartøy som har adgang til å delta, enten gjennom konsesjonsforskriften eller årlige adgangsbegrensninger i medhold av deltakerloven § 21. Den årlige kvotefordelingen skjer deretter gjennom forskrifter i medhold av saltvannsfiskeloven.

Et eksempel på kvotefordeling er vist i figur 4.2. Figuren fremstiller fordelingen mellom ulike fartøygrupper av den norske kvoten av torsk nord for 62 grader nord i 2007.

Det er syv reguleringsgrupper som har kvote for direktefiske av torsk nord for 62 grader nord – torsketrålgruppen, konvensjonelle fartøy på eller over 28 meter, de fire lengdegruppene i kystflåten under 28 meter og en åpen gruppe for konvensjonelle fartøy under 28 meter. Strukturordningene, uansett om det er kondemneringsordning eller strukturkvoteordning, virker innad i den enkelte gruppe. Dette er nærmere omtalt i kapittel 4.2.2.1 kondemneringsordningen for kystfiskeflåten, kapittel 4.2.2.2 strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten og kapittel 4.2.3 strukturkvoteordningen for havfiskeflåten.

For å delta i den åpne gruppen for konvensjonelle fartøy under 28 meter er vilkårene at fartøyet er registrert i merkeregisteret, at eier av fartøyet og høvedsmannen er ført i fiskermanntallet og at fartøyet er egnet, bemannet og utstyrt for fiske etter torsk, hyse og sei. I denne gruppen er det ingen strukturordninger, idet ethvert uttatt fartøy ville kunne erstattes av et annet fartøy.

4.2.2 Kystfiskeflåten

4.2.2.1 Kondemneringsordningen for kystfiskeflåten

Dagens kondemneringsordning er finansiert dels ved en avgift som betales av førstehåndsverdien av fangst, og dels av statlige tilskudd. Ordningen ble innført i juli 2003, på grunnlag av behandlingen av Ot. prp. nr. 76 (2001-2002) og St. meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten. Det vises særlig til stortingsmeldingens kapittel 8.4 og 10.4 for en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for ordningen. Reglene for ordningen er gitt i forskrift av 30. juni 2003 nr. 876 om strukturavgift og strukturfond for kapasitetstilpasning av fiskeflåten.

Kondemneringstilskudd fra Strukturfondet kan bare tildeles fartøy med adgang til å delta i adgangsbegrensede fiskerier og som har hjemmelslengde for kvotetildeling under 15 meter. Vilkårene for tildeling av kondemneringstilskudd er at alle tillatelser knyttet til fartøyet blir oppgitt, og fartøyet blir kondemnert. I visse tilfeller kan det gjøres unntak fra kravet om å kondemnere fartøyet. Den kvoten som fartøyet etterlater seg blir værende i vedkommende reguleringsgruppe og bidrar til å styrke kvotegrunnlaget for de gjenværende fartøyene. Dette er illustrert i figur 4.3.

Det ble bestemt da Strukturfondet ble opprettet at kondemneringsordningen skulle virke i fem år, jf saltvannsfiskeloven § 9b siste ledd. Ordningen løper ut 1. juli 2008.

I NOU 2006:16 kapittel 5.2.1, jf også kapittel 6, er det gjort rede for resultatene av ordningen, og her skal det bare kort nevnes at det totalt er tatt ut 330 fartøy gjennom ordningen hittil, jf tabell 4.3, og det er brukt 170,8 millioner kroner (nominelt).

Mens tabell 4.3 viser hvor mange fartøy som er tatt ut av fiske, viser tabell 4.4 hvor mange deltakeradganger som er tatt ut gjennom kondemneringsordningen i hvert enkelt fylke. Dette avviker fra antall fartøy, idet et fartøy kan ha adgang til å delta i flere fiskerier.

4.2.2.2 Strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten

Strukturkvoteordningen for kystflåten ble innført ved forskrift av 7. november 2003 om spesielle kvoteordninger for kystfiskeflåten, med kvotemessig virkning fra og med 2004. I likhet med kondemneringsordningen, ble også denne ordningen behandlet i St. meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten.

Strukturkvoteordningen virker innad i de ulike regulerings- og adgangsgruppene i kystfiskeflåten, i fartøygruppene med hjemmelslengde for kvotetildeling over 15 meter.

Hovedvilkårene for å få tildelt strukturkvote er at et fartøy blir kondemnert og alle tillatelser knyttet til dette blir oppgitt. Når vilkåret er oppfylt, kan eierens gjenværende fartøy i samme lengdegruppe få tildelt strukturkvote i de aktuelle fiskeriene. Strukturkvoten tilsvarer det uttatte fartøyets kvote, avkortet med 20 prosent. Strukturkvoten tildeles uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning, i motsetning til de tidligere enhetskvoteordningene for havfiskeflåten. Under forutsetning av at fartøyeieren fortsetter å oppfylle de vilkår som gjelder for å eie et fiskefartøy, og tillatelsen ikke trekkes tilbake av andre grunner med hjemmel i ulike bestemmelser i deltakerloven, vil strukturkvoten bli tildelt i fremtiden på samme måte som fartøyets grunnkvote, jf nærmere nedenfor om forholdet mellom grunnkvote og strukturkvote i kapittel 5.4.4.

Foto: Eksportutvalget for fisk, Jean Gaumy

Avkortingen på 20 prosent innebærer at samtlige fartøy i gruppen får nyte godt av en umiddelbar strukturgevinst. I tabell 11.4 i St. meld. nr. 20 (2002-2003) ble denne kvotegevinsten beregnet for ulike struktureringsgrader. Det fremgår her at ved en reduksjon på 10 prosent av fartøygruppen med hjemmelslengde mellom 21 og 28 meter i lukket gruppe i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, ville gevinsten for hvert enkelt fartøy bli på 2,7 prosent. Ved en struktureffekt på 30 prosent vil gevinsten som følge av avkortingen bli på 10,4 prosent. Tilsvarende tall for gruppen med hjemmelslengde mellom 15 og 21 meter ble beregnet til 1,9 prosent og 7,5 prosent.

En skjematisk fremstilling av hvordan ordningen virker er vist i figur 4.5. I figuren er det ett fartøy som mottar strukturkvote, men regelverket er ikke til hinder for at strukturkvoten deles på flere fartøy.

Ordningen inneholder et kvotetak, som innebærer at et fartøy ikke kan tildeles mer enn tre ganger fartøyets egen kvote av det enkelte fiskeslag, inkludert denne grunnkvoten.

En gjennomgang av resultatene av strukturkvoteordningen er gitt i NOU 2006:16 kapittel 5.2.2, jf også kapittel 6. Her skal bare kort nevnes at det er tatt ut 211 fartøy totalt gjennom ordningen. En detaljert oversikt over hvor mange fartøy det dreier seg om innenfor hver gruppe i hvert enkelt fylke fremgår av tabell 4.5.

Som det fremgår av tabellen, avviker antall fartøy fra antallet deltakeradganger totalt i hvert enkelte fiskeri. Dette skyldes at et fartøy kan ha adgang til å delta i flere adgangsbegrensede fiskerier. Tabell 4.6 viser en oversikt over hvor mange deltakeradganger det var i hvert enkelt fiskeri før strukturkvoteordningen ble iverksatt, hvor mange som er tatt ut, hvor mange deltakeradganger som er igjen og struktureffekten i gruppen. (Tabellen tar ikke hensyn til at antall fartøy kan ha blitt påvirket av andre årsaker enn strukturering. Dette er særlig tilfelle i nvg-gruppen, hvor reglene for deltakeradgang har blitt endret underveis. Bruk av strukturkvoteordningen er imidlertid den langt viktigste årsaken til endringer totalt sett.)

Tabell 4.7 viser den fylkesvise struktureffekten i gruppe I i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, jf gruppen Konv. fartøy <28 m Nord i tabell 4.6.

4.2.2.3 Geografiske endringer i kvotefordelingen

På mange måter er det torskefisket som er grunnstammen i kystfisket i Nordland, Troms og Finnmark. I adgangsbegrensningen for torskefisket er det lagt inn en såkalt fylkesbinding, som innebærer at et fartøy ikke kan selges for fortsatt drift fra ett fylke til et annet. Kravet er at kjøper og selger av fartøyet skal ha vært ført i fiskermanntallet i samme fylke de siste 12 måneder før kjøpet finner sted. Unntak fra dette kan bare gjøres når fartøy kjøpes fra et annet fylke til Nord-Troms og Finnmark, og ved salg mellom nabofylker når det er naturlig å se kjøpers og selgers distrikt som ett område.

Formålet med disse reglene er å opprettholde den relative fordelingen av torskefartøyene mellom fylkene, og tallene viser stor stabilitet. Fylkesbindingen gjelder også i strukturkvoteordningen. Ordningen skal dermed ikke medføre endringer i den relative kvotefordeling ut over ett forhold: kvoten fra fartøy som tas ut gjennom kondemneringsordningen og avkortingen på 20 prosent i strukturkvoteordningen blir fordelt på samtlige gjenværende i gruppen på landsbasis.

Fylkesbindingen er imidlertid ikke til hinder for endringer i den relative fordelingen av kvote og fartøy innad i et fylke. Det er derfor ikke overraskende eller uventet at den kommunevise fordelingen endrer seg over tid.

Når den enkelte kommunes kvoteandel endres kan dette skyldes flere forhold:

• fartøy er tatt ut av fiske gjennom kondemneringsordningen

• fartøy er tatt ut av fiske i forbindelse med tildeling av strukturkvote til fartøy hjemmehørende i annen kommune i fylket

• fartøy er tatt ut av fiske og det er tildelt strukturkvote til annet fartøy i samme kommune, på grunn av avkortingen

• en fartøyeier har flyttet til annen kommune i fylket

• fartøy er solgt for fortsatt drift til ny eier i annen kommune i fylket

Det kan likevel være grunn til å tro at det meste av de endringene som har funnet sted i Nordland, Troms og Finnmark de siste tre årene, skyldes fartøy som er tatt ut gjennom kondemneringsordningen, og fartøy som er tatt ut i forbindelse med strukturkvoteordningen. Det vises til figur 8.2, 8.3 og 8.4 i kapittel 8.4.3.

4.2.3 Strukturkvoteordningen for havfiskeflåten

Havfiskeflåtens strukturkvoteordning ble innført ved forskrift av 4. mars 2005 nr. 193 om strukturkvoteordning mv. for havfiskeflåten. Strukturkvoteordningen erstattet da tidligere enhetskvoteordninger for torsketrålflåten, ringnotflåten, grønlandsrekeflåten, seitrålflåten, gruppen av konvensjonelle fartøy på eller over 28 meter og industritrålflåten.

For hver enkelt fartøygruppe gjelder strukturkvoteordningen for kvoten av bestemte fiskeslag. Dette er regulert i forskriftens § 3. Hovedvilkårene for tildeling av strukturkvote i havfiskeflåten er de samme som i kystfiskeflåten, altså at fartøyeier oppgir alle tillatelser for fartøyet og at dette blir kondemnert.

Ved overgangen fra enhetskvoteordningene til strukturkvoteordningen ble de geografiske begrensninger som gjaldt for enkelte fartøygrupper videreført. Det gjelder for eksempel forbudet mot å tildele enhetskvote i torsketrålgruppen til fartøy registrert i Sør-Norge på grunnlag av uttak av fartøy som per 1. januar 1996 var registrert i Finnmark, Troms eller Nordland.

Strukturkvoteordningen for havfiskeflåten inneholder ingen generell regel om avkorting av strukturkvoten, men for enkelte fartøygrupper nyttes avkorting enten alltid eller i visse tilfeller. For ringnotflåten foretas det alltid en avkorting, men denne varierer fra 5 til 40 prosent etter hvor i landet det uttatte og det gjenværende fartøyet er registrert. Størst avkorting er det når det uttatte fartøyet er registrert i Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag eller Sør-Trøndelag og det gjenværende er registrert i ett av de øvrige fylkene.

Forskjellen mellom strukturkvoteordningen og de tidligere enhetskvoteordningene, er at enhetskvotene kunne tildeles i inntil 13 år, eller 18 år hvis det uttatte fartøyet ble kondemnert, mens det ikke er en slik forhåndsfastsatt tidsbegrensning for strukturkvotene, jf figur 4.5.

I likhet med strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten, kan kvoten fra et uttatt fartøy fordeles som strukturkvote mellom flere mottakende fartøy. Et fartøy kan også motta strukturkvote fra flere uttatte fartøy. Slik vil tallet på tildelte strukturkvoter avvike fra antall fartøy som er tatt ut.

Mens kvotetaket i kystfiskeflåtens strukturkvoteordning er en funksjon av det mottakende fartøyets egen kvote i det aktuelle fisket, er kvotetaket i havfiskeflåtens ordning en lik faktor for alle fartøy i den enkelte fartøygruppe. Innad i fartøygruppen er det i noen tilfeller ulike kvotetak for ulike fiskeslag. Kvotetaket varierer fra gruppe til gruppe, og er satt ut fra en vurdering av situasjonen i den enkelte gruppe.

Effekten av strukturkvoteordningen fremgår av tabell 4.8.

De rederiene som ble tildelt enhetskvote før iverksettelsen av strukturkvoteordningen, fikk anledning til å konvertere disse til strukturkvoter uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning. Strukturkvoten ble i slike tilfeller avkortet med 7 prosent av den enhetskvoten som tildeles, for hvert år det var tildelt enhetskvote til og med 2003, eller 5 prosent pr år for de som fylte vilkårene for å bli tildelt enhetskvote i inntil 18 år. Så godt som alle enhetskvoter ble konvertert, og disse utgjør over halvparten av strukturkvotene i dag. I den enkelte gruppe er andelene som følger:

• i gruppen konvensjonelle fartøy på eller over 28 meter ble 39 enhetskvoter konvertert til strukturkvote, tilsvarende ca 90 prosent av antall strukturkvoter i gruppen

• i torsketrålgruppen ble 28 enhetskvoter konvertert, tilsvarende ca 45 prosent av antall strukturkvoter i gruppen

• i ringnotgruppen ble 56 enhetskvoter konvertert, tilsvarende ca 88 prosent av antall strukturkvoter

• i industritrålgruppen ble 23 enhetskvoter konvertert, tilsvarende ca 59 prosent av antall strukturkvoter

• i seitrålgruppen ble 4 enhetskvoter konvertert, tilsvarende 80 prosent av antallet strukturkvoter

• i grønlandsrekeflåten ble 2 enhetskvoter konvertert, tilsvarende 50 prosent av antall strukturkvoter

4.2.4 Kvoteandeler som strukturkvote

Av det samlede kvotegrunnlag i de ulike gruppene, tildeles nå en del som ordinære kvoter og en del som strukturkvoter. Tabell 4.9 gir en oversikt over denne fordelingen i enkelte reguleringsgrupper per 14. november 2006.

4.3 Strukturutvalgets forslag

Utvalget er delt i ulike flertall og mindretall, og de ulike fraksjonene har fremmet en rekke forslag. Det vises til utredningen for en fullstendig fremstilling av disse. NOU 2006:16 kapittel 8.4 inneholder en oppsummering av samtlige forslag, mens hver enkelt fraksjons forslag er fremstilt i kapittel 8.5, 8.6 og 8.7.

Når det gjelder spørsmålet om videreføring av strukturvirkemidler, foreslår et flertall på elleve av utvalgets 15 medlemmer at strukturkvoteordningen blir videreført for havfiskeflåten som den er i dag, med unntak for spørsmålet om forhåndsfastsatt tidsbegrensning eller ikke. Disse medlemmene er delt i synet på dette spørsmålet, som behandles for seg nedenfor i kapittel 5 Spørsmålet om forhåndsfastsatt tidsbegrensning i strukturkvoteordningen.

Når det gjelder kystfiskeflåten, foreslår det samme flertallet at strukturkvoteordningen videreføres med en justering når det gjelder kvotetaket. Flertallet er delt også her når det gjelder spørsmålet om forhåndsfastsatt tidsbegrensning eller ikke.

Det samme flertallet foreslår imidlertid at strukturkvoteordningen gjøres gjeldende også for fartøy med hjemmelslengde for kvotetildeling mellom 11 og 15 meter (13 meter i kystmakrellgruppen).

Disse medlemmene foreslår videre at kondemneringsordningen gjennom Strukturfondet som følge av dette avvikles for denne fartøygruppen, og at kondemneringsmidlene rettes inn utelukkende mot gruppen av fartøy med hjemmelslengde mellom 10 og 11 meter (opp til 13 meter i kystmakrellgruppen). Flertallet foreslår altså at det ikke lenger gis kondemneringstilskudd til fartøy med hjemmelslengde under 10 meter, idet man anser at det her ikke lenger er behov for å benytte statlige og private midler til ytterligere kapasitetsreduksjon.

Et mindretall på fire medlemmer går mot å videreføre strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten. Dette mindretallet går også primært mot å videreføre kondemneringsordningen for kystfiskeflåten med hjemmelslengde under 15 meter, men er åpent for en viss kondemnering i disse gruppene dersom kondemneringsordningen sees i sammenheng med behovet for fornyelse av flåten. Dette mindretallet argumenterer i stedet for at kystfiskeflåten må tilføres større kvoteandeler ved omfordeling fra havfiskeflåten, og at det iverksettes en målrettet kondemneringsordning for grupper i havfiskeflåten.

Mindretallet fremhever også at adferdsreguleringer «i form av områdebegrensninger, redskaps- og tekniske begrensninger, minstemål, tidsbegrensninger, kontraheringsstopp … er eksempler på kapasitetsbegrensende tiltak som har effekt både på kort og lang sikt», og dermed kan erstatte behovet for dagens strukturvirkemidler, jf NOU 2006:16 kapittel 8.5.3, «uten å redusere sysselsettingen i næringen, eller bidra til ytterligere svekking av kystsamfunnene».

4.4 Høringsuttalelser

Blant de næringsorganisasjonene som har uttalt seg om spørsmålet om videreføring av strukturordningene, støtter Norges Fiskarlag forslaget om å videreføre strukturkvoteordningen. Det vises til behovet for «lønnsomhet, stabilitet, forutsigbarhet og utvikling av en moderne, fremtidsrettet flåte som tiltrekker seg ungdom». Fiskarlaget mener imidlertid at strukturkvoteordningen for kystflåten bør gjøres gjeldende for fartøy med hjemmelslengde ned til 10 meter (13 meter i kystmakrellgruppen), og at kondemneringsordningen derfor bare bør gjelde for kystmakrellgruppen under 13 meter.

Landsorganisasjonen (LO) støtter flertallsforslaget, og viser i hovedsak til at et for lavt kvotegrunnlag for det enkelte fartøy, svekker fiskeflåtens evne til fornying. LO mener at dette har negative konsekvenser for muligheten til å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, og at «lav grad av modernisering medfører … dårligere helse, miljø og sikkerhet for de ansatte om bord, inneffektivt fiske, manglende evne til å ta vare på biprodukter og generelt dårligere fangsthåndtering». Det vises også til at en tilpasset flåte vil «legge forholdene bedre til rette for stabile leveranser av kvalitetsråstoff til industrien», hvilket har betydning for «svært viktige kvinnearbeidsplasser langs kysten» innenfor fiskeforedling.

Flertallsforslaget støttes også av Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL), industri og eksport. Sør-Norges Trålerlag støtter videreføring av strukturkvoteordningen for industritrålgruppen, som er den fartøygruppen laget organiserer. Norske Sjømatbedrifters Landsforening er opptatt av å bidra til å sikre stabile og langsiktige rammevilkår for næringen og støtter flertallsforslaget. De aksepterer «en kondemneringsordning for fartøy mellom 10 og 11 meter, men åpner for en geografisk vurdering av hvor tiltaket bør opprettholdes».

Norges Kystfiskarlag går mot å videreføre strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten, og mener også at kystflåten under 15 meter må skjermes mot videre nedbygging. Kystfiskarlaget fremholder at «eventuelle strukturordninger i flåtegruppen under 15 meter må begrenses til en kondemneringsordning som sees i sammenheng med behovet for rekruttering og fornyelse i flåten».

Som begrunnelse for sitt standpunkt fremholder Kystfiskarlaget blant annet at strukturordningene vil medføre at sysselsettingen i fiskeflåten faller kraftigere enn det en kunne forvente ut fra den historiske trenden, det uheldige i at små ensidige fiskerisamfunn blir mest sårbare for bortfall av fiskeriarbeidsplasser, at strukturkvoteordningen gir en lavere kapasitetsreduksjon enn det antall uttatte fartøy skulle tilsi og at ordningene fører til et kvantumsfokus i stedet for et kvalitetsfokus.

Sametinget går mot å innføre strukturkvoteordning for fartøy under 15 meter, idet denne gruppen «må skjermes mot reduksjoner i antall og eventuelle begrensninger i ressursgrunnlaget og heller tilføres ressurser blant annet til rekruttering i fiskeriene».

Finnmark fylkeskommune går mot kondemnering i kystflåten, og fremholder at spesielt fartøy under 15 meter må skjermes mot reduksjoner i antall fartøy. Fylkeskommunen går også inn for «målrettet kondemnering av fryse- og fabrikktrålere og at kvotene fordeles på regionale ressursselskap».

Troms fylkeskommune støtter flertallsforslaget om strukturkvoteordning for havfiskeflåten og for kystfiskeflåten med hjemmelslengde over 11 meter. Fylkeskommunen uttrykker imidlertid en viss skepsis til kondemneringsordningen, og stiller spørsmål om dette «er en fornuftig bruk av offentlige midler». Nordland fylkeskommune støtter flertallsforslaget, men ber om at det «blir gjennomført analyse av strukturtiltakenes eventuelle innvirkning på: fangstatferd, ressursutnyttelse og realisering av fiskerinæringens verdiskapingspotensial».

Fylkesrådet i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommune støtter flertallsforslaget, men krever «en gjennomgang av den regionale fordelingen av fiskerettighetene i løpet av de siste 10 årene, og videre at mulighetene for å rette opp regionale forskyvninger av fiskerettigheter med utgåtte strukturkvoter utredes».

Møre og Romsdal fylkeskommune støtter flertallsforslaget om å videreføre strukturkvoteordningen, men mener at ordningen i kystfiskeflåten bør omfatte fartøy med hjemmelslengde over 10 meter. Hordaland fylkeskommune mener også at strukturkvoteordninger må videreføres og utvides til båter ned til 10 meter slik at disse fartøyeierne kan få tilbud om å tilpasse seg med større kvoter.

Lofotrådet går inn for å videreføre strukturkvoteordningen for havfiskeflåten og for fartøy med hjemmelslengde over 15 meter, men går mot strukturering av flåten under 15 meter. De mener at kystflåten i stedet generelt bør styrkes og skjermes mot reduksjon i antall fartøy. En slik styrking kan etter rådets syn blant annet oppnås «ved å redusere kvotegrunnlaget til fartøy som leverer sjøfrosset råstoff». Landsdelsutvalget gir sin tilslutning til flertallsforslaget, men mener at «etter at man har foretatt en helhetlig evaluering av fiskeripolitikken og strukturkvoteordningen må se nærmere på en omfordeling av fiskekvoter mellom hav- og kystflåten». Det anbefales videre «en videreføring av kondemneringsordning for fartøy under 15 meter, og at det kvantumet som frigjøres benyttes innenfor ett fornyelses- og rekrutteringsprogram for kystflåten under 15 meter».

Vest-Finnmark regionråd støtter flertallsforslaget om å videreføre strukturkvoteordningen og å gjøre denne gjeldende for fartøy ned til 11 meter. Rådet påpeker at de «ser behov for en type strukturering for å styrke lønnsomheta innenfor denne flåtegruppa».

Berg kommune og Lenvik kommune støtter forslaget om å videreføre strukturkvoteordningen, men fremholder at det bør vurderes «om kondemneringsordningen for fartøy under 15 meter skal videreføres». Austevoll kommune støtter også videreføring av strukturkvoteordningen.

Av de andre høringsinstansene støttes flertallsforslaget vedrørende strukturkvoteordningen av Fiskeridirektoratet og Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag. Innovasjon Norge støtter en videreføring av strukturkvoteordningen, men mener at den bør gjøres gjeldende for alle fartøy med hjemmelslengde for kvotetildeling over 10 meter og at kondemneringsordningen da bør avvikles.

WWF går inn for «nødvendige tiltak for å sikre at flåten tilpasses ressursgrunnlaget» og påpeker at strukturvirkemidlene må brukes «til å sikre en bærekraftig fiskeriforvaltning som ivaretar og bygger opp fiskebestandene». WWF fremholder at overkapasitet er et sentralt problem i verdens fiskerier, er en stor trussel «mot bærekraft i fiskeriene» og gir «redusert lønnsomhet for fiskeflåten noe som igjen kan føre til ulovligheter».

Norges Naturvernforbund/Barentshavkontoret støtter mindretallsforslaget.

Bivdi – sjøsamisk fangst- og fiskeriorganisasjon – går mot «strukturering i fiskeflåten». Som begrunnelse vises til at de er mot at «fiskerettigheter samles på færre og færre hender», idet dette «er en politikk som ikke tjener sjøsamiske interesser og små fiskeriavhengige samfunn, som bygger sin eksistens på å kunne høste av havets ressurser».

4.5 Regjeringens oppsummering og konklusjon

4.5.1 Kondemneringsordningen for kystfiskeflåten

Kondemneringsordninger har lenge vært benyttet som kapasitetsreduserende virkemiddel i en rekke land. Målet har gjerne vært å øke lønnsomheten og modernisere flåten, eller å trygge fiskebestander og å gi kompensasjon til aktører i en krisesituasjon. Kondemneringsordninger har med ujevne mellomrom blitt benyttet i den norske fiskeflåten siden 1960-tallet.

De samlede nasjonale og internasjonale erfaringene med slike ordninger er ikke entydige, og det er ikke umiddelbart gitt at denne type ordninger fungerer dersom målet er å redusere den tekniske fangstkapasiteten. Norske erfaringer viser at gjennomsnittskapasiteten har økt, og at kondemneringsordninger som har virket i en begrenset periode ikke alene har klart å holde tritt med kapasitetsøkningene innad i den gjenværende flåten. Dette fordi kondemnering reduserer tallet på fartøy, mens faktisk kapasitet ikke bare er bestemt av antall fartøy.

Samtidig er det ingen tvil om at kondemnering har fungert etter hensikten i enkelte grupper, og gitt gjenværende fartøy større kvoter og dermed forbedret lønnsomheten for disse fartøyene. I en situasjon hvor kvotegrunnlaget for det enkelte fartøy jevnt over er for lavt til å gi en akseptabel avkastning, vil det altså være hensiktsmessig å redusere antall deltakere.

Tidligere kondemneringsordninger i Norge har vært offentlig finansiert, og til dels betydelige beløp har gått med til å kjøpe ut fartøy. I noen tilfeller har kondemneringsordningen også vært kombinert med tilskudd til fartøyfornying.

Den eksisterende ordningen bryter delvis med tidligere praksis med hensyn til finansieringsformen. Hele fiskeflåten er pålagt en strukturavgift, og dermed er hele flåten med på å betale for kapasitetsreduksjon i de minste flåtegruppene. Det er altså en samlet fiskeflåte som tar halvparten av kostnaden knyttet til effektiviseringen av de minste fartøygruppene. Det at gruppene som ordningen gjelder bare betaler for en liten del av lønnsomhetsforbedringen, gjør ordningen mer effektiv enn om aktørene selv betalte for hele kapasitetsreduksjonen.

Særlig fartøy i lukket gruppe i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord med hjemmelslengde under 10 meter, har fått det bedre siden 2003. Riktig nok kan andre forhold, som tilgjengelighet av fisk gjennom året og i forskjellige områder, også ha medvirket til de frie reguleringene det har vært mulig å gi disse fartøyene mot slutten av året. Vi må likevel anta at kondemneringen har betydd mye for de forbedringene som er oppnådd for denne gruppen.

Lovhjemmelen for innkreving av strukturavgift løper ut 1. juli 2008. Det må tas standpunkt til om det er behov for en fortsatt kondemneringsordning. Regjeringen vil komme tilbake til dette når det foreligger en samlet evaluering av hele den femårs-perioden som ordningen har virket. I tiden frem til 1. juli 2008, vil regjeringen videreføre kondemneringsordningen for de minste kystfiskefartøyene på samme måte som ordningen har virket hittil.

Spørsmålet om en strukturkvoteordning for fartøyene med hjemmelslengde mellom 11 og 15 meter (13 og 15 meter i kystfisket etter makrell) behandles videre i kapittel 4.5.2. Når strukturkvoteordningen er innført i disse gruppene, vil regjeringen justere regelverket for kondemneringsordningen slik at den ikke lenger vil omfatte de fartøygruppene som får tilgang til strukturkvoter.

Foto: Fiskeri- og kystdepartementet

4.5.2 Strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten og havfiskeflåten

På bakgrunn av konklusjonen i kapittel 3.9 om at strukturordninger skal videreføres, vil regjeringen videreføre strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten og havfiskeflåten. Spørsmålet om strukturkvoteordningen skal inneholde en forhåndsfastsatt tidsbegrensning diskuteres for seg i kapittel 5.

Strukturkvoteordningen er på samme tid et effektiviseringsinstrument og et kapasitetsreduserende tiltak. Hovedfokuset i ordningen er imidlertid effektivisering. Den ventede effekten er høyere samfunnsøkonomisk lønnsomhet i bruken av arbeidskraft og kapital. Det er en følge av at kvotene blir samlet på færre fartøy, og at disse fartøyene i utgangspunktet hadde ledig kapasitet. Økt lønnsomhet i næringen styrker konkurransekraften og setter næringen bedre i stand til å fornye fartøy, fiskeredskap og teknisk utstyr. En slik kontinuerlig fornying er avgjørende for at næringen skal oppnå nødvendig produktivitetsforbedring.

Alternativet til strukturkvoteordningen måtte være ordninger med økt omsettelighet for kvoter, løsrevet fra fartøyene og den tradisjonelle forankringen som kvotefordeling har i dag i ulike fartøygrupper. Det er ikke aktuelt.

Regjeringen foreslår at strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten utvides til å omfatte gruppen av fartøy med hjemmelslengde for kvotetildeling mellom 11 og 15 meter. I kystgruppen for makrellfiske bør den nedre lengdegrensen være en hjemmelslenge på 13 meter, på bakgrunn av de gruppeinndelingene som allerede er etablert for kvotefordeling i makrellfisket.

Begrunnelsen er at strukturvirkemidlene for kystfiskeflåten så langt har gitt minst effekt i denne fartøygruppen, som samtidig er den gruppen som teller flest fartøy med adgang til å delta i lukket gruppe i torskefisket nord for 62 grader nord. Det store antall fartøy i denne gruppen, og det lave antallet som er tatt ut gjennom kondemneringsordningen, innebærer at gjenværende fartøy ikke har fått noen vesentlig positiv effekt på sitt kvotegrunnlag. En rekke fartøyeiere i gruppen har også benyttet seg av driftsordningen til å utveksle kvoter. Dette viser behovet for å kunne øke kvotegrunnlaget også i denne gruppen.

Det foreslås imidlertid at nedre grense blir en hjemmelslengde på 11 meter, og ikke 10 meter som er grensen for dagens gruppeinndeling. Dette er i samsvar med forslaget fra Strukturutvalgets flertall.

På grunn av den mindre kystflåtens særlige betydning, vil regjeringen innen utløpet av 2009 foreta en evaluering av hvordan dette tiltaket har virket, med særlig vekt på konsekvenser for distriktene.

De reguleringsmessige tillempinger som er nødvendige fordi grensen her ikke følger dagens etablerte gruppeinndeling i fisket etter torsk, hyse og sei med konvensjonelle redskap nord for 62 grader nord, vil bli utredet og forberedt i løpet av 2007. Visse justeringer rundt reguleringsopplegget i forhold til denne 10 meters-grensen, ble for øvrig gjort i torskereguleringene både for 2006 og 2007. Ordningen vil deretter kunne iverksettes i løpet av året, med kvotemessig virkning fra og med 2008.

Siden strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten tidligere har fulgt de etablerte lengdegrensene i Finnmarksmodellen, kan det være enkeltrederier som allerede eier flere fartøy i lengdegruppen med hjemmelslengde mellom 10 og 15 meter og som har tenkt å nytte strukturkvoteordningen dersom den ble innført i denne fartøygruppen. Selv om gruppen nå blir 11 til 15 meter, vil det derfor bli anledning til å nytte strukturkvoteordningen også om det ene fartøyet har hjemmelslengde på 10 meter. Det er en forutsetning at de involverte fartøyene eies med 50 % eller mer av samme person eller samme foretak og at samme person har hatt slik eierandel i fartøyene eller i foretak(ene) registrert i merkeregisteret siden før 16. mars 2007. Det vil imidlertid også bli gjort samme unntak for de tilfellene der to (eller flere) eier fartøyene sammen, men med ulike eierandeler. Det ene fartøyet kan for eksempel være eid av A med 60 prosent og B med 40 prosent, mens det andre har motsatt eierfordeling. I noen slike tilfeller vil det i praksis også kunne være andre personer som har andeler i det ene eller begge fartøyene. Dette skal ikke være til hinder for at det blir gjort unntak, så lenge det er en overveiende grad av sammenfall i eierskapet. Siktemålet er å sikre at ingen kommer uheldig ut på grunn av at grensen settes til 11 meter i stedet for 10 meter. Tilsvarende vil ikke gjelde i kystmakrellgruppen, i det reguleringsgruppen her er delt på 13 meter.

Det ligger i strukturkvoteordningens virkemåte at den kan medføre økt konsentrasjon. Graden av konsentrasjon styres særlig av kvotetaket og geografiske begrensninger, og det vil være mulig både å senke kvotetaket og innføre geografiske begrensninger dersom det er ønskelig.

Et flertall i strukturutvalget foreslo å sette kvotetaket til to ganger fartøyets egen kvote i kystfartøygruppen 11(13) til 15 meter. Det ble videre foreslått å senke kvotetaket for gruppene med hjemmelslengde mellom 15 og 28 meter fra tre til to ganger fartøyets egen kvote, men likevel tre ganger fartøyets egen kvote for fartøy «med ensidig fangstgrunnlag, eksempelvis bare innen torskefiskeriet». Det ble også foreslått å sette «en maksimalgrense for hvor mange strukturkvoter ett fartøy totalt kan ha innen alle fiskerier etter en totalvurdering».

Regjeringen anser at reglene for kvotetaket i strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten bør endres. Kvotetaket i dag innebærer at det kan tildeles en samlet grunnkvote og strukturkvote av hvert enkelt fiskeslag, som til sammen utgjør tre ganger fartøyets grunnkvote. Dette er illustrert i figur 4.8, som viser et fartøy som har maksimal strukturkvote i to fiskerier i torskesektoren og to fiskerier i pelagisk sektor.

Når det gjelder gruppene i kystfiskeflåten med hjemmelslengde for kvotetildeling over 15 meter, som allerede er omfattet av strukturkvoteordningen, foreslår regjeringen at det for fremtiden ikke skal kunne tildeles strukturkvote ut over et kvotetak på to ganger fartøyets egen kvote i hvert enkelt fiskeri, dersom det tildeles strukturkvote både i torskesektoren og i pelagisk sektor. Til torskesektoren regnes her fisket etter torsk, hyse og sei, seinotfisket og reketrålfisket. Til pelagisk sektor regnes fisket etter norsk vårgytende sild, makrell og nordsjøsild. Det innebærer følgende:

• dersom det tildeles strukturkvote for eksempel i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord og i fisket etter makrell, gjelder kvotetaket på to i hver enkelt sektor, og

• dersom det tildeles strukturkvote for eksempel i seinotfisket og i fisket etter norsk vårgytende sild, gjelder kvotetaket på to i hver enkelt sektor.

Det foreslås altså i disse tilfellene et samlet kvotetak som kan beskrives som 2 + 2, jf figur 4.9. Figuren viser et fartøy med hjemmelslengde 21 meter som har valgt å nytte strukturkvoteordningen innenfor både torskesektoren og pelagisk sektor, og som dermed blir begrenset av kvotetaket på to i hver enkelt sektor.

Dagens kvotetak på tre ganger fartøyets egen kvote, inkludert denne, bør videreføres bare for fartøy som tildeles strukturkvote enten kun i torskesektoren eller kun i pelagisk sektor. Det innebærer følgende:

• for å kunne få tildelt strukturkvote ut over kvotetaket på to i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, vil det være et vilkår at det ikke tildeles strukturkvote for eksempel i fisket etter norsk vårgytende sild,

• hvis det allerede tildeles strukturkvote ut over kvotetaket på to for eksempel i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, vil det ikke kunne tildeles strukturkvote for dette fartøyet i fisket etter norsk vårgytende sild,

• det vil imidlertid kunne tildeles strukturkvoter innenfor taket på tre i ulike fiskerier i torskesektoren som fisket etter torsk, hyse og sei og seinotfisket, eller

• i ulike fiskerier i pelagisk sektor som fisket etter makrell og norsk vårgytende sild.

Kvotetaket i disse tilfellene vil altså være 3 + 1, jf figur 4.10. Figuren viser et fartøy med hjemmelslengde på 23 meter, som har valgt å nytte strukturkvoteordningen opp til kvotetaket på tre i pelagisk sektor, og som dermed ikke kan tildeles strukturkvote i torskesektoren.

Denne endringen vil ikke medføre noen konsekvenser i forhold til allerede tildelte strukturkvoter. Det innebærer følgende:

• et fartøy som allerede tildeles kvoter ut over taket på 2 + 2, for eksempel 2,5 både i makrellfisket og i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, vil fortsatt kunne tildeles disse kvotene, og

• et fartøy som allerede tildeles kvoter ut over taket på 3 + 1, for eksempel 3 i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord og 1,5 i fisket etter norsk vårgytende sild, vil fortsatt kunne tildeles disse kvotene.

De nye kvotetakene vil likevel komme til anvendelse på fartøy som allerede tildeles strukturkvote, dersom det søkes om ytterligere tildeling. Det innebærer følgende:

• et fartøy som tildeles en kvote på 2,5 i fisket etter norsk vårgytende sild og en kvote på 1,5 i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, vil således ikke kunne tildeles ytterligere strukturkvote verken i fisket etter norsk vårgytende sild eller i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, men

• vil kunne tildeles strukturkvote innenfor taket på 2 i andre fiskerier i pelagisk sektor, som makrellfisket, og

• et fartøy som tildeles en samlet kvote på 2,5 i makrellfisket og som ikke tildeles strukturkvote i torskesektoren, vil kunne tildeles ytterligere strukturkvote i makrellfisket (og i andre fiskerier innenfor pelagisk sektor) innenfor rammen av kvotetaket på 3 + 1.

I den nye gruppen i kystflåten som nå får tilbud om strukturkvoteordning, med hjemmelslengde mellom 11 (13) og 15 meter, bør det settes et kvotetak til to ganger fartøyets egen kvote. Det innebærer en adgang til å doble kvoten gjennom bruken av strukturkvoteordningen. Den tilsiktede konsekvensen av dette er redusert grad av strukturering. Som flertallet i strukturutvalget peker på, er denne gruppen viktig for aktivitet langs hele kysten. Det bør derfor vises varsomhet, slik at struktureringen ikke i for stor grad svekker bosetting og arbeidsplasser på kysten. Regjeringen mener at det vil innebære en god balanse mellom de ulike hensyn, dersom man tilbyr strukturkvoteordningen til denne gruppen med et kvotetak på to.

Videre anser regjeringen, av samme grunn, at disse fartøyene ikke bør kunne tildeles strukturkvote både i torskesektoren og i pelagisk sektor.

Dette innebærer følgende:

• dersom det tildeles strukturkvote i for eksempel fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, så vil det ikke kunne tildeles strukturkvote i fisket etter norsk vårgytende sild, makrell, nordsjøsild mv.,

• dersom det tildeles strukturkvote i for eksempel fisket etter norsk vårgytende sild, så vil det ikke kunne tildeles strukturkvote i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, i fisket etter torsk sør for 62 grader, i seinotfisket mv.,

• det vil imidlertid kunne tildeles strukturkvote for eksempel i fisket etter makrell, selv om det tildeles strukturkvote i fisket etter norsk vårgytende sild og

• det vil også kunne tildeles strukturkvote i seinotfisket, selv om det tildeles strukturkvote i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord.

Det foreslås altså for denne gruppen et samlet kvotetak som kan beskrives som 2 + 1, jf figur 4.11. Figuren viser et fartøy med hjemmelslengde 13 meter som har valgt å nytte strukturkvoteordningen innenfor torskesektoren, innenfor rammen av kvotetaket på to, og som dermed ikke kan tildeles strukturkvoter i pelagisk sektor.

Når det gjelder havfiskeflåten, har det ikke kommet frem innvendinger mot de begrensninger som gjeldende ordning inneholder for å ivareta distrikts- og fordelingspolitiske hensyn, herunder kvotetakene. Disse ble også grundig vurdert og diskutert i forbindelse med at strukturkvoteordningen erstattet de tidligere enhetskvoteordningene. Særlig gjaldt dette kvotetakene. Regjeringen ser derfor ingen grunn til å gjøre endringer i her.

Når det gjelder spørsmålet om strukturkvoteordning for nye grupper i havfiskeflåten, vil regjeringen se nærmere på muligheten for å finne en løsning for gruppen av fartøy med nordsjøtråltillatelse, opp mot strukturordningen for industritrålgruppen.

Spørsmålet om hvilke fartøygrupper som til enhver tid skal tilbys strukturkvoteordning, og hvordan strukturkvoteordningen til enhver tid skal utformes i detalj med hensyn til eventuelle begrensninger, kvotetak mv., er for øvrig spørsmål regjeringen vil måtte vurdere og avgjøre som del av en vedvarende prosess, slik det også har blitt gjort tidligere for havfiskeflåtens enhetskvoteordninger.

4.5.3 Eierkonsentrasjon

Som det ble nevnt foran, inneholder strukturkvoteordningen både for kystfiskeflåten og for havfiskeflåten såkalte kvotetak. Dette er regler som begrenser hvor mye det enkelte fartøys kvote kan økes, gjennom bruk av strukturkvoteordningen.

Kvotetaket begrenser dermed kvotekonsentrasjonen på fartøynivå. Kvotetaket i strukturkvoteordningen begrenser derimot ikke like effektivt kvotekonsentrasjonen på eiernivå, ettersom en eier kan ha flere fartøy.

For havfiskeflåten er det imidlertid gitt regler om eierkonsentrasjon i forskrift av 13. oktober 2006 nr 1157 om spesielle tillatelser til å drive enkelte former for fiske og fangst (konsesjonsforskriften). I korte trekk er disse reglene som følger:

For torsketrålgruppen er den generelle regelen at en eier ikke kan inneha torsketrålkonsesjon for flere fartøy enn det antall fartøy som til sammen vil bli tildelt inntil ni kvotefaktorer, jf konsesjonsforskriften § 2-4. Dette tilsvarer i overkant av 10% av det samlede antall kvotefaktorer i gruppen.

Denne generelle regelen er supplert av en spesialregel for fiskeindustribedrifter som også eier fiskefartøy. Når flere slike fiskeindustribedrifter har samme bakenforliggende eier, kan eieren inneha torsketråltillatelse for fartøy som til sammen vil bli tildelt inntil sju kvotefaktorer for hver fiskeindustribedrift han eier, når han har plikt til å levere fangsten etter forskrift av 12. september 2003 nr 1131 om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse til fiskeindustribedriften. Regler om dette er gitt i konsesjonsforskriften § 2-5.

For industritrålgruppen er regelen om eierkonsentrasjon at en eier ikke kan inneha slik konsesjon for flere fartøy enn det antall som til sammen vil bli tildelt inntil 10% av summen av basiskvotene for fartøyene i gruppen i det enkelte fiskeri, eller 10% av gruppekvoten for fiskeslag som ikke er regulert med basiskvotemodellen, jf konsesjonsforskriften § 2-9.

For seitrålgruppen er grensen satt til 20% av gruppekvoten, jf konsesjonsforskriften § 2-16, mens grensen i ringnotgruppen er satt til 5% av summen av basiskvotene for fartøyene i det enkelte fiskeri, jf § 4-5.

Reglene om eierbegrensning gjelder ikke bare der det er samme person eller foretak som er direkte eier av fartøyet, men gjelder den reelle bakenforliggende eier uansett hvordan man har valgt å organisere eierskapet. Det følger av reglene i konsesjonsforskriften § 1-6 at den enkelte eier skal tilordnes fartøyets kvote fullt ut dersom man har en eierandel i et fartøy på mer enn 50%, at man skal tilordnes en forholdsmessig andel dersom man har en eierandel mellom 20% og 50%, mens man ikke tilordnes noe av kvoten dersom eierandelen er mindre enn 20%.

Når det gjelder kystflåten, er det altså ikke fastsatt slike regler om begrensninger i eierkonsentrasjon.

Strukturutvalget uttalte følgende om eierkonsentrasjon i NOU 2006:16 kapittel 8.4.2:

«Utvalgets medlemmer ønsker at det utarbeides klare regler som setter grenser for hvor store fangstrettigheter enkeltaktører kan ha for å unngå at konsentrasjonen av rettigheter blir for stor. Utvalget foreslår en maksimal grense på 10 % av gruppekvoten i de reguleringsgrupper det ikke allerede er fastsatt strengere krav. For små fiskeri bør det gjøres unntak fra begrensningen.»

Regjeringen vil arbeide videre med dette spørsmålet. Dersom en nærmere vurdering, blant annet av eierskapsstrukturen slik den faktisk er og hvilke trender man kan se i denne, tilsier at det er behov for slike regler som Strukturutvalget her foreslår, vil forslag om dette bli sendt på høring og eventuelt fastsatt som forskriftsbestemmelser. Det vil i den forbindelse også bli sett nærmere på hvorvidt det er behov for regler som begrenser muligheten for at samme eier har fartøy både i havfiskeflåten og i kystflåten.

Foto: Fiskeri.no