6 Retting av et tinglyst hjemmelsdokument

6.1 Gjeldende rett

Tinglysingsloven § 18 regulerer retting av feil som er gjort i forbindelse med tinglysing av et dokument i grunnboken. Tinglysingsloven § 18 første ledd første punktum lyder:

«Dersom registerføreren blir opmerksom på at en innføring i grunnboken er uriktig eller at det på annen måte er gjort feil, skal han rette feilen.»

I forarbeidene til tinglysingsloven vises det til at et dokument kan være innført i grunnboken på uriktig måte ved at det er ført på en annen eiendom enn den det gjelder, eller det er ført inn med uriktig angivelse av innholdet av dokumentet, jf. Ot.prp. nr. 9 (1935) side 34. Det vises videre til at det også kan tenkes «at dokumentet ikke skulde ha vært tinglyst, f.eks. fordi det er ugyldig eller fordi utstederen mangler hjemmel», jf. Ot.prp. nr. 9 (1935) side 34.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn at det for retting etter tinglysingsloven § 18 må kreves «en høy grad av sannsynlighet for at grunnbokens innhold er uriktig», jf. Rt. 1997 side 1154. Dette sannsynlighetskravet knytter seg til situasjonen da tinglysingsfeilen ble begått, jf. Rt. 2008 side 287.

Ved retting etter tinglysingsloven § 18 treffer registerføreren et formelt vedtak om retting og retter feilen i grunnboken. Av grunnboksutskriften vil det fremgå at innføringen er rettet i henhold til tinglysingsloven § 18. Når registerføreren har rettet grunnboken, må han i rekommandert brev underrette dem som har fått uriktig opplysning på grunn av feilen, jf. tinglysingsloven § 18 første ledd andre punktum.

Det skal betales dokumentavgift til statskassen ved tinglysing av et dokument som overfører hjemmelen til fast eiendom. Etter gjeldende dokumentavgiftslov § 6 inntrer plikten til å betale dokumentavgift «ved tinglysingen av dokumentet». Dersom en feil i forbindelse med tinglysingen av et skjøte skal rettes etter tinglysingsloven § 18, beregnes det ikke dokumentavgift for rettingen, jf. forskrift 16. desember 1975 nr. 1 om dokumentavgift § 2-1 annet ledd. Tinglysingsgebyr påløper heller ikke ved retting etter tinglysingsloven § 18, jf. Tinglysingsavgjørelser 1988, A87-5.

I juridisk teori er det lagt til grunn at registerførerens rettingsplikt etter § 18 ikke omfatter feil som foreligger i selve dokumentet, uansett om feilen skyldes det offentlige eller partene selv, jf. Borgar Høgetveit Berg og Stein Bråthen-Otterbech Tinglysing 2009 side 219. Dette er også lagt til grunn i lagmannsrettspraksis, jf. Frostating lagmannsretts kjennelse 27. februar 1997 (LF-1997-57):

«Det dreier seg i dette tilfellet om en feil i innholdet av et tinglyst dokument. Skjøtet er blitt tinglyst med feil oppført hjemmelshaver, idet en endring som skulle vært foretatt før skjøte ble sendt for tinglysing ble oversett av megler. Det er på det rene at den overdratte eiendom skulle ha en annen hjemmelshaver enn hva det tinglyste hjemmelsdokument viser.

Innføringen i grunnboken er her i henhold til det dokumentbeskrevne. I slike tilfeller kan det ikke foretas retting etter tinglysingsloven § 18.»

Imidlertid har det utviklet seg en praksis om retting igjennom såkalte inkuriepåtegninger på skjøter for å rette opp påståtte feil i et opprinnelig tinglyst hjemmelsdokument uten at det beregnes dokumentavgift. I Frostating lagmannsretts kjennelse 27. februar 1997 (LF-1997-57) uttales følgende om praksisen med inkuriepåtegninger:

«Lagmannsretten er enig med tinglysingsdommeren i at man må følge en restriktiv linje ved spørsmål om å foreta såkalt inkuriepåtegning. Det begrunnes særlig med det store antall tinglysinger, og behovet for klarhet og effektivitet i arbeidet med disse. Inkuriepåtegning har vært og må fortsatt være forbeholdt de helt sjeldne situasjoner, hvor inkurien er lett å konstatere og bevise, og det vil lede til åpenbart støtende resultater om man ikke imøtekommer anmodningen om påtegning.

En inkuriepåtegning som anmodet må i utgangspunktet forbeholdes de tilfeller hvor feilen i hjemmelsdokumentet beviselig er forårsaket av andre enn partene, f.eks. en eiendomsmegler, og det ikke har gått særlig tid fra feilen ble begått til den blir rettet opp.»

Synspunktet om at adgangen til retting ved inkuriepåtegning må forbeholdes de tilfeller hvor feilen i hjemmelsdokumentet er forårsaket av andre enn partene, er blitt moderert i senere lagmannsrettspraksis, jf. Borgarting lagmannsretts kjennelse 4. september 2008 (LB-2008-96117):

«Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at det ikke kan være noe poeng som taler for retting at feilen er begått av tredjemenn – f.eks. en mekler – og ikke en av partene i salgs- og tinglysingsprosessen. Partene må identifiseres med tredjemenn som de velger å benytte som hjelpere.»

Utgangspunktet om at rettingsadgangen er forbeholdt tilfeller hvor feilen er begått av andre enn partene, er imidlertid gjentatt i Borgarting lagmannsretts kjennelse 27. juni 2013 (LB-2013-42076).

Retting ved inkuriepåtegning er forbeholdt de tilfeller der det har skjedd en feil. I lagmannsrettspraksis er det uttalt at retting etter praksisen om inkuriepåtegning bare er aktuell «ved de helt klare og uomstridte feil», jf. Borgarting lagmannsretts kjennelse 20. februar 2012 (LB-2011-172897).

Retting ved inkuriepåtegning skjer ved at det sendes inn et nytt skjøte som tinglyses, eller ved at det opprinnelige skjøtet sendes inn med de nødvendige rettelser. Det vil som oftest ikke fremgå av grunnboksutskriften at en innføring er en inkurieretting.

Praksisen med inkuriepåtegninger innebærer at retting av et tinglyst skjøte kan skje uten at det utløses et nytt krav om dokumentavgift. Etter praksis hos Statens kartverk påløper det imidlertid tinglysingsgebyr for retting ved inkuriepåtegning.

Uttrykket inkuriepåtegning blir i tinglysingen dermed brukt om fremgangsmåten for å rette feil som foreligger i et tinglyst dokument. I nyere lagmannsrettspraksis har det imidlertid blitt stilt spørsmål ved om det bare er tinglysingsmyndighetens egne feil som kan kreves rettet etter tinglysingsloven § 18 første ledd, jf. Borgarting lagmannsretts kjennelse 26. august 2008 (LB-2008-101624):

«Som påpekt foran, angir ikke lovteksten nærmere kjennetegn for hvilke feil som kan rettes. Det er således ikke holdepunkter i lovteksten for at bare tinglysingsmyndighetens egne feil kan kreves rettet etter § 18 første ledd. Selv om det ikke har avgjørende betydning for foreliggende sak, bemerker lagmannsretten at den heller ikke ved gjennomgang av lovforarbeider, tilgjengelig rettspraksis og juridisk teori har funnet noe entydig grunnlag for å trekke en slik konklusjon.

Lagmannsretten legger til grunn at det i foreliggende sak ikke synes omstridt at tinglysingen i 1994 skjedde i henhold til det som var beskrevet i skjøtet. Statens kartverk har således ikke gjort noen feil ved tinglysingen. (…)

Hva enten det skal skje retting etter tinglysingsloven § 18 første ledd første punktum eller etter en praksis om tinglysing av inkuriepåtegninger, som angivelig ikke kan forankres rettslig i denne bestemmelsen, må det under enhver omstendighet kreves høy grad av sannsynlighet for at grunnbokens innhold er uriktig, og rettingsadgang må være forbeholdt de klare tilfellene.»

Det samme synes å være lagt til grunn i Borgarting lagmannsretts kjennelse 14. mai 2012 (LB-2012-50705). Det vises også til Borgarting lagmannsretts kjennelse 18. juli 2013 (LB-2013-91963) som gjaldt krav om gjeninnføring av en panterett som ved en feil fra rekvirentens side var slettet fra grunnboken. Etter dette kan det synes uavklart om praksisen med inkuriepåtegninger kan utledes av tinglysingsloven § 18 eller om den mangler uttrykkelig lovhjemmel.

Hvis den tinglyste hjemmelen ikke kan endres i medhold av § 18 eller praksisen om inkuriepåtegning, må hjemmelen overføres på ordinær måte, noe som utløser et nytt krav om dokumentavgift.

6.2 Arbeidsgruppens rapport

For å kompensere for at tempoet og faren for feil øker ved elektronisk innsendelse av tinglysingsmeldinger, har arbeidsgruppen drøftet muligheten for en kort angrefrist for tinglysingsmeldinger, jf. rapporten punkt 10.2 side 40. Arbeidsgruppen konkluderer imidlertid med at «dette vil være et for radikalt skritt», og anbefaler at det heller bygges videre på praksisen om inkuriepåtegning. Arbeidsgruppen foreslår derfor at praksisen om inkuriepåtegning gis en uttrykkelig hjemmel i tinglysingsloven § 18, jf. rapporten punkt 10.2. Det foreslås at der det er gjort feil i meldingen om tinglysing, skal registerføreren rette grunnregisteret «når det begjæres av den som fremstår som berettiget etter grunnregisteret», jf. forslaget til nytt annet ledd i tinglysingsloven § 18. Arbeidsgruppen uttaler at praksisen om inkuriepåtegning først og fremst er aktuell dersom det har skjedd feil i forbindelse med en hjemmelsovergang, hvor tinglysing utløser dokumentavgift. Det legges til grunn at en retting etter forslaget til tinglysingsloven § 18 annet ledd skal skje uten at det påløper ekstra dokumentavgift. Arbeidsgruppen uttaler følgende om retting og justering av innbetalt dokumentavgift, jf. rapporten punkt 10.2 side 42:

«Det følger av det som har vært sagt ovenfor at retting også må kunne skje om det medfører at innbetalt dokumentavgift må justeres ved tilbakebetaling eller tilleggsbetaling. Selv om slike etteroppgjør bør unngås, er ikke ulempene ved dem så store at partene skal måtte betale dokumentavgift for en feilaktig registrering – og for sletting av den – bare av den grunn. En annen sak er at dersom avgiftsgrunnlaget er et helt annet for den disposisjonen som ønskes tinglyst enn for den som ønskes slettet, kan dette være en indikasjon på at det ikke foreligger noen feil, men at partene ønsker en annen disposisjon.»

Imidlertid synes arbeidsgruppens forslag å forutsette at det skal påløpe tinglysingsgebyr for en retting etter forslaget til tinglysingsloven § 18 annet ledd.

Arbeidsgruppen synes å ha lagt vekt på at faren for feil i en elektronisk tinglysingsmelding er større enn faren for feil i et papirbasert dokument etter dagens system. Arbeidsgruppen viser til at tempoet øker ved elektronisk tinglysing. Det vises også til at forslaget om elektronisk tinglysing medfører at den registreringen som nå utføres av tinglysingen, vil måtte utføres av partene selv. Videre vises det til at forslaget vil medføre at kontrollen av forholdet mellom tinglysingsmeldingen og underliggende dokumenter bortfaller. På denne bakgrunn legger arbeidsgruppen til grunn at det ved elektronisk tinglysing i enkelte tilfeller vil være urimelig å belaste dokumentavgift for retting av grunnregisteret selv om tinglysingen har skjedd i henhold til meldingen. Forslaget om en kodifisering og presisering av praksisen med inkuriepåtegning er ment å avhjelpe slike urimelige tilfeller.

I arbeidsgruppens rapport punkt 10.2 redegjør arbeidsgruppen for vilkårene for retting etter forslaget til nytt annet ledd i tinglysingsloven § 18. Arbeidsgruppen uttaler at et minstevilkår for retting er at den som fremstår som berettiget etter grunnregisteret, ber om en rettelse. Videre må den feilen som ønskes rettet, knytte seg til meldingen om tinglysing. Dersom meldingen stemmer med det som skal gjelde mellom partene på tinglysingstidspunktet, kan feilen ikke rettes. Det vises til at det etter praksis kreves en høy grad av sannsynlighet for at det har skjedd en feil. Arbeidsgruppen legger videre til grunn at også partenes egne feil ved tinglysingsmeldingen må kunne rettes ved inkuriepåtegning, og at retting i prinsippet kan skje også om tredjepersoners interesser berøres.

Arbeidsgruppen uttaler at rettingen av grunnregisteret i enkelte tilfeller vil bestå i en slettelse fra registeret – for eksempel dersom feilen er at en rettighet som ikke skulle tinglyses, er blitt sendt til tinglysing. Arbeidsgruppen synes å legge til grunn at en slik sletting av en oppføring også må falle innenfor registerførerens rettingsplikt etter § 18 første ledd og forslaget til nytt annet ledd. Dette gjelder selv om begrepet «rettelse» brukes i bestemmelsen.

Arbeidsgruppen uttaler at dersom vilkårene for retting ved inkuriepåtegning er oppfylt, følger det av ordlyden i den foreslåtte § 18 at retting skal skje slik at grunnregisteret blir riktig.

Arbeidsgruppen foreslår videre at registerførerens varsel etter gjeldende tinglysingslov § 18 første ledd andre punktum skal gis i rekommandert brev eller på «annen betryggende måte». Etter arbeidsgruppens forslag skal dermed varsling i rekommandert brev ikke lenger være et absolutt krav.

6.3 Høringsinstansenes syn

Miljøverndepartementet uttaler at behovet for betenkningstid øker ved elektronisk tinglysing. Det vises til at det særlig vil være behov for at kunden skal kunne kontrollere sine egne ordrer før disse effektueres. På denne bakgrunn uttaler Miljøverndepartementet at det bør tilbys en «ventefunksjon» slik som muligheten for å legge inn forhåndsordre som finnes i ulike nettbankløsninger.

Norges Bondelag uttaler at det kan være betenkelig å gjøre det lett for privatpersoner å disponere store aktiva på kort tid, og viser til at personer i pressede situasjoner lettere vil kunne foreta handlinger som ved nærmere overveielse ikke ville blitt utført. Norges Bondelag uttaler videre at en metode for å begrense omfanget av slike disposisjoner kan være å legge inn en viss forsinkelse ved registrering av enkelte typer rettigheter.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om arbeidsgruppens forslag om å lovfeste praksisen med inkuriepåtegning. Imidlertid har Toll- og avgiftsdirektoratet uttalt følgende om feil i det oppgitte dokumentavgiftsgrunnlaget:

«Arbeidsgruppen drøfter i pkt 10.2 på s. 40 utfordringene knyttet til for rask melding om tinglysing. Det vises i denne sammenheng til muligheten for retting etter tinglysingsloven § 18 og etter regelen om inkuriepåtegning. Når det gjelder det oppgitte dokumentavgiftsgrunnlaget påpeker direktoratet at adgangen til å rette i dag er snever. Som hovedregel legges det dokumentbeskrevne avgiftsgrunnlaget til grunn, også om det er høyere enn reell markedsverdi på tidspunktet for tinglysing. I utgangspunktet er det bare dersom dokumentavgiftsgrunnlaget er satt åpenbart for lavt at registerfører skal fastsette verdien, jf. dokumentavgiftsloven § 7 tredje ledd.

Etter gjeldende forståelse av dokumentavgiftsforskriften § 2-5, kan det ikke tilbakebetales avgift dersom feilskrift på skjøtet fører til at det er beregnet for mye dokumentavgift. Bakgrunnen for denne forståelsen er at avgiften skal være enkel å administrere.»

Finansdepartementet slutter seg til Toll- og avgiftsdirektoratets merknader knyttet til dokumentavgiften.

6.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke er hensiktsmessig å innføre en kort angrefrist ved elektronisk tinglysing. En angrerett kan skape uforutsigbarhet og usikkerhet knyttet til grunnbokens troverdighet. Det er derfor viktig at disposisjonene som tinglyses er definitive.

Departementet har merket seg uttalelsen fra Miljøverndepartementet om at det bør tilbys en «ventefunksjon» slik at kunden kan kontrollere egen ordre før denne effektueres. En slik «ventefunksjon» har ikke vært utredet av arbeidsgruppen. Departementet ser ikke behov for i proposisjonen å ta stilling til om det bør tilbys en «ventefunksjon» eller om det kan være aktuelt med andre betryggende ordninger for å ivareta de aktuelle interessene. Selv om departementet ikke fremmer lovforslag om at det skal tilbys en «ventefunksjon» eller liknende, er det ikke noe i veien for at aktørene i markedet eller Statens kartverk utvikler et slikt system.

Ved overgangen til elektronisk kommunikasjon av tinglysingsdata kan man oppleve at faren for feil i et dokument øker. Årsaken til dette er at innsendelsen av dokumentet kan skje veldig raskt, og at partene må fylle ut et standardisert nettskjema selv, uten å kunne sende inn den opprinnelige avtalen til tinglysing. En retting av slike feil vil kunne utløse dokumentavgift. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ved elektronisk tinglysing i enkelte tilfeller vil være urimelig å belaste dokumentavgift for rettingen selv om tinglysingen har skjedd i henhold til det dokumentbeskrevne. Denne urimeligheten kan et stykke på vei avhjelpes ved såkalt inkuriepåtegning. Arbeidsgruppen har foreslått å lovfeste en adgang til inkuriepåtegning. Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til arbeidsgruppens forslag, men følger likevel ikke opp forslaget. Grunnen til dette er at praksisen om inkuriepåtegning har mange nyanser som ikke er fullt ut utredet. Praksisen om inkuriepåtegning kommer således heller ikke fullt ut til uttrykk i arbeidsgruppens forslag til lovtekst. Arbeidsgruppens forslag synes å forutsette at vilkårene i den ulovfestede praksisen om inkuriepåtegning skal gjelde også for retting etter arbeidsgruppens forslag til nytt annet ledd i tinglysingsloven § 18, uten at disse vilkårene fremkommer av lovteksten. Etter departementets syn bør alle vilkårene for en inkuriepåtegning fremgå uttrykkelig av lovteksten dersom praksisen om inkuriepåtegning skal kodifiseres. Etter departementets syn er det imidlertid vanskelig å kodifisere etablert praksis om inkuriepåtegning i en tilstrekkelig klar og entydig lovtekst. Før det gis regler om retting i form av inkuriepåtegning bør spørsmålet derfor utredes grundigere, og det bør vurderes om det skal etableres en rettingsadgang som ikke nødvendigvis er sammenfallende med etablert praksis om inkuriepåtegning.

En slik uttrykkelig regulering vil etter departementets syn mest hensiktsmessig kunne gjøres i en forskrift. Departementet foreslår derfor at departementet «kan fastsette forskrift om retting av et dokument som overfører hjemmelen til fast eiendom», jf. forslaget til nytt annet ledd i tinglysingsloven § 18. Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig at adgangen til retting av et hjemmelsdokument synliggjøres i lovteksten samtidig som at innholdet i regelen fremgår i forskrift. Ved utarbeidelsen av forskriftsbestemmelser om retting ved inkuriepåtegning bør det uttømmende tas stilling til hvilke vilkår som må være oppfylt for at en part skal ha krav på retting. Forskriften bør også oppstille klare og forutsigbare regler om når det er adgang til retting, slik at like tilfeller behandles likt, og slik at det ikke oppstår et behov for rettsavklaring i en ressurskrevende domstolsbehandling.

Forskriftshjemmelen er ikke avgrenset til en kodifisering av gjeldende praksis om inkuriepåtegning. Grensene for inkuriepåtegning må fastlegges etter en grundig utredning av spørsmålet. Innholdet i den etablerte læren vil være en naturlig kjerne i denne grensegangen, men adgangen til retting kan være mer vidtgående enn det som følger av etablert praksis. Rettingsadgangen bør imidlertid ikke være snevrere enn etter dagens praksis.

Forskriftshjemmelen, jf. forslaget til nytt annet ledd i tinglysingsloven § 18, gjelder for retting av «et dokument som overfører hjemmelen til fast eiendom». Dokumentavgift påløper ved tinglysing av et hjemmelsdokument, og det er derfor bare behov for dispensasjon fra dokumentavgiftsreglene for retting av slike dokumenter. Etter forskrift om dokumentavgift § 2-1 annet ledd svares det ikke dokumentavgift av «dokument som anmerkes i grunnboken i medhold av tinglysingslovens § 18». Departementet legger til grunn at dokumentavgiftsfritaket også vil omfatte en retting etter en forskriftsbestemmelse hjemlet i forslaget til nytt annet ledd i tinglysingsloven § 18. Etter departementets syn er det derfor ikke nødvendig å foreta endringer i forskrift om dokumentavgift § 2-1 annet ledd.

Departementet mener imidlertid det er rimelig at det betales tinglysingsgebyr for retting når det foreligger feil i det tinglyste dokumentet. Feil i et dokument vil ofte skyldes partene selv, eller eventuelt en representant for partene.

Departementet foreslår at det også kan gis forskrift om «betaling av tinglysingsgebyr» for retting av et hjemmelsdokument, jf. forslaget til tinglysingsloven § 18 nytt annet ledd. Departementet viser til at det kan være en betydelig økonomisk belastning å betale dobbelt opp med dokumentavgift, mens tinglysingsgebyret er langt lavere og utgjør ingen urimelig økonomisk belastning ved feil en selv har gjort eller som er gjort av en representant for parten. Det påløper i dag ikke tinglysingsgebyr ved retting etter tinglysingsloven § 18 første ledd, jf. Tinglysingsavgjørelser 1988, A87-5. Departementet ser at det vil kunne være en fordel om dette fritaket for tinglysingsgebyr fremgår av lovteksten, men mener at slike endringer bør utstå til en eventuell senere totalrevisjon av tinglysingsloven.

Arbeidsgruppen viser i sin rapport til at rettingen i enkelte tilfeller vil bestå i en slettelse fra registeret, for eksempel dersom feilen er at en rettighet som ikke skulle tinglyses, er blitt sendt til tinglysing. Når man har å gjøre med et dokument som overfører hjemmelen til fast eiendom, er det ikke egentlig tale om «slettelse» av et dokument. Dersom et hjemmelsdokument som ikke skulle tinglyses, er blitt sendt til tinglysing ved en feil, vil man si at hjemmelen eventuelt må tilbakeføres til den opprinnelige hjemmelshaveren slik at man ikke får noen egentlig «slettelse» av det dokumentet som ikke skulle vært tinglyst. I Borgarting lagmannsretts kjennelse 14. mai 2012 (LB-2012-50705) uttaler lagmannsretten følgende om et tilfelle der det var krevd tilbakeføring til den opprinnelige hjemmelshaveren og tilbakebetaling av innbetalt dokumentavgift:

«Lagmannsretten bemerker for øvrig at en inkuriepåtegning synes mindre egnet når det som gjøres gjeldende, er at den disposisjonen som er tinglyst, ikke i det hele tatt er gjennomført. En retting måtte i dette tilfellet innebære at tinglysingen av skjøtet ble slettet i sin helhet.»

Departementet mener at rene tilbakeføringer av hjemmel til fast eiendom bør falle utenfor den foreslåtte forskriftshjemmelen i tinglysingsloven § 18 nytt annet ledd. Grunnen til dette er at departementet ikke finner det hensiktsmessig å oppstille en angrerett eller reservasjonsrett, men kun en avgrenset adgang til å rette opp uriktige opplysninger i et tinglyst dokument. Den foreslåtte forskriftshjemmelen retter seg dermed mot retting av feil i et innsendt dokument og ikke andre forhold, slik som rene tilbakeføringer hvor det ikke har vært et ønske om å disponere. Dette følger også av ordlyden i den foreslåtte forskriftshjemmelen, jf. formuleringen «retting av et dokument» i forslaget til § 18 annet ledd. Departementet understreker at det med dette ikke er ment å ta stilling til hvorvidt rene tilbakeføringer faller utenfor den ulovfestede praksisen om inkuriepåtegning, eller hvilke feil som omfattes av det registerføreren skal rette etter tinglysingsloven § 18 første ledd.

Departementet foreslår videre å følge opp arbeidsgruppens forslag om at registerførerens varsel ved retting av grunnboken skal gis i rekommandert brev eller på «annen betryggende måte», jf. forslaget til endringer i tinglysingsloven § 18 første ledd annet punktum. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslaget, og etter departementets syn er det forsvarlig at varsling i rekommandert brev ikke lenger skal være et absolutt krav. Departementet foreslår også å gi regelen om varsling tilsvarende anvendelse for retting etter en forskriftsbestemmelse hjemlet i tinglysingsloven § 18 annet ledd, jf. forslaget til § 18 annet ledd annet punktum. Dette er nytt sammenlignet med arbeidsgruppens forslag.

Etter arbeidsgruppens forslag til endringer i tinglysingsloven § 18 kan det se ut som at arbeidsgruppen foreslår å oppheve gjeldende annet ledd. Departementet forstår imidlertid rapporten slik at arbeidsgruppen har ment å beholde dagens annet ledd, jf. rapporten punkt 10.2 side 40 og 41. Etter departementets forslag blir derfor gjeldende tinglysingslov § 18 annet ledd nytt tredje ledd.