2 Korrigerte inntekter i kommuner og fylkeskommuner 2009

2.1 Frie inntekter

I dette vedlegget vises kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter for 2009 (rammeoverføringer og skatt på inntekt og formue fra personer), korrigert for variasjoner i utgiftsbehov. Det vises korrigerte frie inntekter i 2009 for kommuner gruppert etter landsdel (tabell 2.1), etter fylke (tabell 2.2) og etter ulike kommunegrupper (tabell 2.3). Tabell 2.4 inneholder tall for korrigerte frie inntekter for fylkeskommunene, mens i tabell 2.5 presenteres tall for den enkelte kommune.

2.2 Frie inntekter korrigert for variasjoner i utgiftsbehov

Det er til dels store forskjeller mellom kommunene i befolkningssammensetning, geografi og kommunestørrelse. Dette gir variasjoner i hvilke tjenester innbyggerne har behov for og hvilke utgifter kommunene har ved å gi disse tjenestene.

Når man skal sammenlikne inntektsnivået mellom kommunene, er det derfor relevant å ta hensyn til at kommunene har ulikt utgiftsbehov. En ser dermed på utgifts- og inntektssiden samlet. I tabellene som blir presentert i dette vedlegget er nivået på de frie inntektene korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet.

Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet utjevnes forutsetningene kommunene har til å tilby et likeverdig tjenestetilbud. Det er imidlertid andre elementer i inntektssystemet og finansieringen av kommunesektoren som fører til ulikt inntektsnivå mellom kommunene også etter utgiftskorrigeringen. De politisk begrunnede tilskuddene i inntektssystemet og skjønnstilskuddet er ulikt fordelt mellom kommunene og fører til forskjeller i inntektsnivå. Samtidig kommer en betydelig andel av kommunesektorens inntekter gjennom skatteinntekter, og forskjeller i skattenivå mellom kommuner er kun delvis utjevnet i inntektssystemet. Størrelsen på og utformingen av de politisk begrunnede tilskuddene er politisk begrunnet på samme måte som skattens andel av samlede inntekter og graden av utjevning mellom kommunene. Så lenge det innenfor de frie inntektene er politisk begrunnede tilskudd, skjønn og kun delvis skatteutjevning vil vi ha ulikt nivå på utgiftskorrigerte frie inntekter kommuner og fylkeskommuner imellom.

I tillegg til alminnelig skatt på inntekt, formue og naturresursskatt som delvis utjevnes mellom kommunene, har en del kommuner betydelige inntekter fra eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter som ikke utjevnes. Disse inntektene fører til at variasjonen i utgiftskorrigerte frie inntekter inkludert disse inntektene er større enn variasjonen i utgiftskorrigerte frie inntekter uten disse inntektene.

I beregningen tas det utgangspunkt i summen av rammetilskudd og skatteinntekter som sammen utgjør frie inntekter. Den delen av de frie inntektene som inngår i utgiftsbehovet blir korrigert ved hjelp av kostnadsnøkkelen i inntektssystemet. De resterende inntektene blir deretter lagt til i beregningen. Driftsutgifter til skole, pleie og omsorg, helse og sosialtjenesten og administrasjon inngår i kommunenes utgiftsbehov, og det er beregnet variasjon i kostnadene til drift av disse tilbudene det korrigeres for.

Kommuner med et lavt beregnet utgiftsbehov («billige» å drive) vil få justert opp sine inntekter. Kommuner med et høyt beregnet utgiftsbehov («dyre» å drive) vil få justert ned sine inntekter.

Det er viktig å huske på at det er begrensninger ved å bruke utgiftskorrigerte frie inntekter når man sammenlikner inntektsnivået mellom kommuner. Grunnen er at viktige inntektskomponenter som øremerkede tilskudd og gebyrer ikke er med i beregningene. Det er heller ikke tatt hensyn til at noen kommuner har fordeler ved ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.

Vi har brukt innbyggertall per 1.7.2008 i beregningen av kommunenes beregnede utgiftsbehov for 2009, siden det benyttes tilsvarende innbyggertall ved beregningen av utgiftsbehovet og fordelingen av rammetilskudd året før budsjettåret. Vi har brukt innbyggertall per 1.1.2009, når vi beregner korrigerte frie inntekter per innbygger for 2009.

I 2009 utgjorde de frie inntektene i underkant av 70 pst. av samlede inntekter i kommunesektoren. Skatt utgjorde i 2009 om lag to tredjedeler av de frie inntektene.

2.3 Variasjon i inntekt for kommunene

For å få et mest mulig fullstendig bilde av kommunenes frie inntekter, er kommunenes korrigerte frie inntekter beregnet med og uten eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter. Eiendomsskatten er en frivillig skatt som den enkelte kommune kan velge å innføre i sin kommune. Om lag 300 kommuner har innført eiendomsskatt. I tabell 2.1 vises de frie inntektene korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet, hvor kommunene er gruppert etter landsdeler. Tabellen viser at i 2009 hadde kommunene i Nord-Norge, samt Oslo kommune, høyest nivå på de utgiftskorrigerte frie inntektene, både når man regner med og uten eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter. Innad i landsdelene kan det være store variasjoner i inntektsnivå mellom kommunene.

Tabell 2.2 viser tilsvarende tall for kommuner gruppert fylkesvis. De utgiftskorrigerte frie inntektene, inklusive eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter, varierer fra 91 pst. av landsgjennomsnittet for kommunene i Vestfold til 129 pst. for kommunene i Finnmark. Variasjoner i inntektsnivå kommunene imellom har hovedsakelig sammenheng med variasjoner i skatteinntekter, politisk begrunnede tilskudd og skjønnstilskudd.

I tabell 2.3 vises frie inntekter korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet for kommuner, gruppert etter innbyggertall. I tabellen er kommunene med mindre enn 20 000 innbyggere (utenom kraftkommuner) fordelt i fire grupper etter innbyggertall med like mange kommuner i hver. De mest folkerike kommunene er videre skilt ut i egne grupper: kommuner med mer enn 20 000 innbyggere, eksklusive de fire største kommunene; Bergen, Stavanger og Trondheim, og Oslo. I tillegg er 21 kraftkommuner, det vil si kommuner hvor inntekter fra eiendomsskatt og konsesjonskraft er høyere enn 70 pst. av landsgjennomsnittet for ordinær skatt, skilt ut som egen gruppe.

2.4 Variasjon i inntekt for fylkes­kommunene

Tabell 2.4 viser nivået på fylkeskommunenes frie inntekter i 2009 (skatt på inntekt, formue og rammetilskudd), korrigert for variasjoner i utgiftsbehov.

Av tabell 2.4 framgår det at det er store inntektsforskjeller mellom fylkeskommunene, og korrigerte frie inntekter varierer fra 95 pst. i Østfold og Hedmark til 119 pst. i Finnmark. Det er fire fylkeskommuner som ligger over landsgjennomsnittet: Fylkeskommunene i Nord-Norge og Oslo som fylkeskommune. Oslos inntektsnivå skyldes høye skatteinntekter, mens de nordlige fylkenes inntektsnivå skyldes politisk begrunnede tilskudd.

2.5 Tabell for enkeltkommuner

Dette avsnittet inneholder tall for enkeltkommuner. Tabell 2.5 viser den enkelte kommunes frie inntekter korrigert for variasjoner i utgiftsbehov for 2009, både med og uten eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter.