Neste kapittel

Til forsiden

1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

Regjeringen legger med dette fram meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 2002. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 3. mai.

Hovedmålene for den økonomiske politikken

Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.

På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Uansett utvikling i oljepriser og oljeproduksjon vil verdiskapingen i Fastlands-Norge være langt større enn oljeinntektene. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat sektor.

Regjeringen vil følge retningslinjene for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2000- 2001). Bruken av oljeinntekter bør særlig rettes inn mot å redusere skatter og avgifter og mot andre tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien. Regjeringen vil forbedre rammevilkårene for næringsvirksomhet, og innrette bruken av oljeinntektene på en slik måte at presset på prisstigning og rente blir minst mulig.

Budsjettpolitikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Siktemålet er å ha en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor. Budsjettpolitikken er avgjørende for størrelsesforholdet mellom offentlig og privat sektor. Regjeringen har som målsetting over tid å holde den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter lavere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.

Regjeringen vil videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate inntektsoppgjør bidrar til å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og lav arbeidsledighet.

Regjeringen vil videreføre pengepolitikken slik den ble trukket opp i St.meld. nr. 29 (2000-2001), og som fikk bred tilslutning i Stortinget. Retningslinjene innebærer at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den måten har pengepolitikken fått en klarere rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.

Den økonomiske utviklingen

Etter den markerte avdempingen gjennom fjoråret ser det ut til at den økonomiske veksten hos våre viktigste handelspartnereer i ferd med å ta seg opp igjen. Konjunkturomslaget er mest markert i USA, hvor veksten har tatt seg raskere opp de siste månedene enn tidligere regnet med. Veksten er drevet av økt privat og offentlig forbruk, samt lagerbevegelser. Oppgangen har vært understøttet av de betydelige lettelsene i penge- og finanspolitikken gjennom 2001. Sterkere vekst i USA bidrar til en generell bedring av utsiktene for internasjonal økonomi. Utviklingen i euroområdet er fortsatt svak, men forholdene synes å ligge til rette for en oppgang fra andre halvår 2002. Økt eksport til USA, økt kjøpekraft for husholdningene som følge av lavere inflasjon og relativt lave renter ventes å bidra til oppgangen. I Japan ventes imidlertid negativ BNP-vekst og deflasjon også i år.

Oljeprisen har tatt seg markert opp hittil i år, noe som særlig må ses i sammenheng med OPECs produksjonsbegrensninger, urolighetene i Midt-Østen og utsiktene til noe sterkere vekst internasjonalt. Gjennomsnittlig oljepris (Brent Blend) har hittil i år ligget på 22,5 USD pr. fat, eller 198 kroner. Siden årsskiftet har oljeprisen steget med om lag 6 USD pr. fat og lå pr. 3. mai 2002 på 26,3 USD eller 219 kroner pr. fat. Det legges nå til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 200 kroner pr. fat i 2002.

Anslagene for veksten i norsk økonomi er justert noe opp siden tilleggsproposisjonen (St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002)) som ble lagt fram 9. november 2001. BNP for Fastlands-Norge anslås nå å øke med 1,8 pst. i år, mot en anslått vekst på 1,6 pst. i tilleggsproposisjonen. Høy lønnsvekst bidrar til at det private forbruket kan vokse sterkere enn tidligere anslått. Også oljeinvesteringene er oppjustert. I motsatt retning trekker lavere anslag på investeringer i industri, elektrisitetsforsyning og enkelte tjenesteytende næringer.

Arbeidsledigheten lå ifølge arbeidskraftundersøkelsen (AKU) på 3,7 pst. i 1. kvartal i år, dvs. om lag uendret fra kvartalet før. Den registrerte ledigheten økte noe i mars og april, men de siste tallene er usikre pga. en omlegging av registreringsrutinene. Sysselsettingen anslås nå å øke med om lag 15 000 personer i år. Sammenliknet med anslagene i tilleggsproposisjonen er sysselsettingsveksten noe oppjustert. Arbeidsledigheten (AKU) anslås fortsatt til 3,6 pst. i år, som er det samme som i 2001.

I budsjettet for 2002 ble det lagt til grunn en årslønnsvekst på 4¼ pst. eksklusive de særskilte tilleggene til lærerne. På bakgrunn av lønnsoppgjørene som er gjennomført i privat sektor, anslås årslønnsveksten nå til om lag 5 pst., når det særskilte læreroppgjøret holdes utenom. Med en anslått konsumprisvekst på 1,4 pst. gir dette en reallønnsvekst på over 3½ pst. Samtidig bidrar den sterke lønnsveksten til en ytterligere svekkelse av bedriftenes kostnadsmessige konkurranseevne. Lønnskostnadsveksten har vært høyere i Norge enn hos våre handelspartnere siden 1997. Ser en 5-årsperioden 1997-2001 under ett, har timelønnskostnadene økt med 10 prosentpoeng mer i norsk industri enn hos våre handelspartnere.

Kronen har styrket seg markert fra våren 2000. Siden årsskiftet har kursen på norske kroner steget med over 5 pst. både i forhold til euro og i forhold til gjennomsnittet av våre handelspartnere. Styrkingen av kronen må bl.a. ses i sammenheng med rentedifferansen overfor utlandet og den høye oljeprisen.

Veksten i konsumprisene har avtatt de siste månedene, og i mars var tolvmånedersveksten 1,0 pst. Den gjennomsnittlige prisveksten fra 2001 til 2002 anslås til 1,4 pst., mot 1,5 pst. i tilleggsproposisjonen. Lavere importert prisstigning som følge av styrkingen av kronen bidrar til lavere prisvekst, mens høy innenlandsk kostnadsvekst trekker i motsatt retning. Justert for avgiftsendringer og utenom energivarer anslås prisstigningen i år til 2,4 pst.

Utfordringer for den økonomiske politikken

I samsvar med den brede enigheten i Stortinget legges budsjettpolitikken opp etter følgende retningslinjer:

Petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen i forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
Det legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.

Handlingsregelen sikter mot en langsiktig forsvarlig innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi. Den er en regel for hvor mye petroleumsinntekter som kan brukes over statsbudsjettet det enkelte år, uavhengig av hvordan pengene anvendes.

Olje- og gass er ikke-fornybare ressurser. Statens inntekter fra petroleumsvirksomheten har dermed sitt motstykke i en reduksjon i statens petroleumsformue, og kan ikke betraktes som inntekter i vanlig forstand. Ved å overføre netto kontantstrømmen til Statens petroleumsfond, og bare bruke realavkastningen av fondet, sikres en jevn og opprettholdbar økning i bruken av oljeinntektene.

Det er få eksempler på land som har klart å håndtere en så stor naturressursrikdom på en måte som gjør at den er blitt til varig glede. Manglende evne til å holde igjen i offentlige budsjetter og for liten oppmerksomhet mot verdiskaping er åpenbare fallgruver. En hovedutfordring for budsjettpolitikken er derfor å etablere troverdighet til en forsvarlig og opprettholdbar bruk av oljeinntektene.

Med den anslåtte utviklingen i Petroleumsfondet innebærer handlingsregelen at bruken av petroleumsinntekter vil øke betydelig de nærmeste årene. Etter hvert vil imidlertid petroleumsinntektene avta, samtidig som utgiftene til pensjoner, helse og omsorg vil vokse kraftig. Det er derfor viktig å holde fast på de retningslinjene som er etablert for bruken av oljeinntektene og for forvaltningen av Petroleumsfondet. Langsiktige beregninger av utviklingen i offentlige finanser illustrerer at det over tid vil bli nødvendig å begrense veksten i utgiftene og bedre ressursutnyttelsen i offentlig sektor, selv om vi holder bruken av petroleumsinntekter innenfor de grensene handlingsregelen trekker opp.

Økt bruk av oljeinntekter vil over tid føre til omstillinger og overføring av ressurser fra konkurranseutsatt sektor til skjermede næringer. Hensynet til en balansert utvikling i økonomien, der konkurranseutsatt sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang, tilsier også at en bør legge stor vekt på å unngå en raskere innfasing av oljeinntektene enn det som følger av handlingsregelen. Samtidig vil presset i retning av omstillinger som følge av økt bruk av petroleumsinntekter kunne dempes i den grad en greier å øke effektiviteten i skjermet sektor. Budsjettpolitikken må derfor innrettes slik at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv og øker effektiviteten i offentlig virksomhet. En reduksjon i skatte- og avgiftsnivået kan bidra til å øke arbeidstilbudet og bedre utnyttelsen av våre samlede ressurser. I tillegg er det viktig å prioritere tiltak for å forbedre infrastrukturen, styrke kunnskapsgrunnlaget og fremme teknologiutvikling. Moderniseringsarbeidet i offentlig forvaltning må ha som siktemål at produktiviteten øker, kvaliteten og brukervennligheten bedres og ressursene kanaliseres til de områdene der behovene er størst.

Den løpende innretningen av budsjettpolitikken må ta hensyn til at pengepolitikken nå har fått en klarere rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen enn før. Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å skape en stabil utvikling i økonomien. Handlingsregelen innebærer at budsjettpolitikken i utgangspunktet vil være ekspansiv i årene framover. Med et fortsatt stramt arbeidsmarked vil for sterke stimulanser av økonomien gjennom budsjettpolitikken gi press på lønningene og høyere rente.

Med relativt høy rente og utsikter til om lag normal vekst i norsk økonomi i 2002 og 2003, bør bruken av oljepenger over statsbudsjettet følge handlingsregelen. En mer ekspansiv budsjettpolitikk vil undergrave troverdigheten til budsjettpolitikken. Det vil også legge et ekstra press på pengepolitikken, noe som kan bidra til høyere rente og sterkere krone. Dette vil forverre arbeidsvilkårene for konkurranseutsatt næringsliv.

Gjennomføringen av budsjettpolitikken for 2002

I tilleggsproposisjonen baserte Regjeringen seg på det samme nivået på bruk av oljeinntekter, målt ved det strukturelle underskuddet i statsbudsjettet, som det ble lagt opp til i Nasjonalbudsjettet 2002. Dette innebar et strukturelt budsjettunderskudd på 26,0 mrd. kroner i 2002.

Nye regnskapstall for Petroleumsfondet viser at kapitalen i fondet ved inngangen til 2002 ble på 619,3 mrd. kroner, mens det ble lagt til grunn 650 mrd. kroner ved budsjettvedtakene i fjor høst. Forventet realavkastning - beregnet som 4 pst. av kapitalen i Petroleumsfondet - anslås dermed til 24,8 mrd. kroner i 2002. Dette er 1,2 mrd. kroner mindre enn lagt til grunn ved salderingen av 2002- budsjettet, noe som isolert sett reduserer rommet for bruk av oljeinntekter i år.

Ny informasjon om skatteinngangen mv. i 2001 og økt anslag på årslønnsveksten for 2002 tilsier på den annen side at skatteanslaget for 2002 justeres opp i forhold til saldert budsjett. Endringer i skatteinngangen som har sitt motstykke i endret aktivitet i økonomien, slår ikke ut i endret handlingsrom i budsjettpolitikken. Anslaget for skatte- og avgiftsinntekter mv. fra Fastlands- Norge har økt med om lag 6,9 mrd. kroner fra saldert budsjett når en korrigerer for virkningen av nye anslag for den økonomiske aktiviteten og regnskapsmessige forhold. Endringene i skatteanslagene mv. og i anslaget for forventet avkastning av Statens petroleumsfond gir samlet sett rom for økte utgifter eller reduserte inntekter på 5,7 mrd. kroner i 2002 sammenliknet med saldert budsjett.

Økningen i skatteinntektene som følge av økt lønnsvekst har en motpost på utgiftssiden i form av økte utbetalinger til lønn og stønader. Det økte handlingsrommet er videre bundet opp av økte utgifter under regelstyrte ordninger. Videre har Regjeringen tidligere i år fremmet forslag om tilleggsbevilgninger bl.a. til Forsvaret og til helse. Samlet sett medfører disse forholdene økte utgifter på om lag 5,6 mrd. kroner. Ut over dette foreslår Regjeringen i forbindelse med denne meldingen økte bevilgninger på til sammen 1,6 mrd. kroner, hvorav vel 0,9 mrd. kroner er økte overføringer til kommunesektoren. Utgifter som ikke påvirker det strukturelle budsjettunderskuddet er da holdt utenom.

Videre foreslås det skatte- og avgiftslettelser på til sammen knapt 110 mill. kroner bokført i 2002. I tillegg fremmer Regjeringen i forbindelse med denne meldingen forslag som innebærer økte inntekter til staten på 1,6 mrd. kroner.

På denne bakgrunn legger Regjeringen opp til følgende hovedlinjer for arbeidet med revisjonen av budsjettet for 2002:

Et strukturelt budsjettunderskudd på 24,8 mrd. kroner. Budsjettforslaget følger handlingsregelen for bruken av oljeinntekter, dvs. at det strukturelle underskuddet er lik 4 pst. av kapitalen i Petroleumsfondet ved inngangen til 2002. Dette er en nedjustering på 1,2 mrd. kroner sammenliknet med saldert budsjett. Målt som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge øker det strukturelle underskuddet fra 1,6 pst. i 2001 til 2,2 pst. i 2002, dvs. om lag samme økning som i Regjeringens forslag til statsbudsjett i tilleggsproposisjonen.
En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifterpå om lag 2½ pst. fra regnskap for 2001. Dette er 1¼ prosentpoeng mer enn lagt til grunn i tilleggsproposisjonen.
Endringer i skatte- og avgiftsreglene som reduserer bokførte skatter og avgifter med knapt 110 mill. kroner sammenliknet med saldert budsjett for 2002. Påløpte skatte- og avgiftsinntekter reduseres med om lag 155 mill. kroner. Sammenliknet med en videreføring av reglene for 2001, innebærer dette en skattelette (ekskl. barnetrygd) på om lag 7,6 mrd. kroner fra 2001 til 2002. Regnet i påløpt verdi er skatteletten på nærmere 13 mrd. kroner.
Økte inntekter utenom skatter og avgifter på 1,6 mrd. kroner, herunder økt utbytte fra Statkraft på 950 mill. kroner og økt utbytte fra Statens Bankinvesteringsfond på 327 mill. kroner.
Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd i 2002 anslås nå til 38,6 mrd. kroner, som er 1,7 mrd. kroner høyere enn i saldert budsjett. Det oljekorrigerte underskuddet dekkes ved en tilsvarende overføring fra Statens petroleumsfond. Den store forskjellen mellom det oljekorrigerte underskuddet og det strukturelle underskuddet i 2002 har sammenheng med utgifter knyttet til nedbetaling av fylkeskommunenes sykehusgjeld i forbindelse med at staten har overtatt ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Det vises til nærmere beskrivelse i boks 3.2.
Statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomhetenanslås til 182,5 mrd. kroner i 2002. Dette er 4,3 mrd. kroner mindre enn anslått i saldert budsjett. Anslaget på gjennomsnittlig oljepris i 2002 er oppjustert fra 185 kroner pr. fat ved salderingen til 200 kroner pr. fat i denne meldingen. Dette motvirkes av lavere petroleumsproduksjon og høyere statlige utgifter til oljeinvesteringer.
Medregnet renter og utbytte mv. i Statens petroleumsfond anslås et samlet overskudd på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond på 164,6 mrd. kroner, som er 8,8 mrd. kroner lavere enn i saldert budsjett.
Ved utgangen av 2002 anslås den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond til om lag 776 mrd. kroner. Tilsvarende anslag i tilleggsproposisjonen var på 838 mrd. kroner. Bakgrunnen for nedjusteringen ligger særlig i den svake utviklingen i aksjemarkedene i andre halvår i fjor og styrkingen av kronen i 1. kvartal i år.

Skatter og avgifter

Det ble vedtatt en rekke endringer i skatte- og avgiftssystemet for 2002 i forbindelse med behandlingen av budsjettet i fjor høst. Blant annet ble skatten på arbeid redusert, en rekke avskrivningssatser ble hevet, og både flypassasjeravgiften og utbytteskatten ble fjernet. I tillegg ble det innført en skattefradragsordning for FoU-kostnader. Videre blir investeringsavgiften fjernet fra 1. oktober i år. Fra 2001 til 2002 fører vedtakene i fjor høst til lettelser på til sammen om lag 7,5 mrd. kroner bokført og om lag 12,8 mrd. kroner påløpt (eksklusive barnetrygden). Skatte- og avgiftsvedtakene som allerede er fattet, innebærer i tillegg en lettelse fra 2002 til 2003 på 9,2 mrd. kroner i bokført verdi og 5,2 mrd. kroner i påløpt verdi.

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2002 foreslås det regelendringer som reduserer bokførte skatter og avgifter med knapt 110 mill. kroner. Det foreslås bl.a. å avvikle tollsatser på industrivarer innenfor et beløp på 100 mill. kroner bokført i 2002. Om lag 630 tollsatser på ulike industrivarer kan da avvikles. Forslaget er et ledd i Regjeringens arbeid med å forenkle og rydde opp i avgifts- og tollsystemet. Tjenester som gjelder opplysninger om rutegående trafikk, foreslås unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten fra 1. juli 2002. Det foreslås videre endringer i regelene for arveavgift for samboere og mindreårige. Påløpt reduseres skatte- og avgiftsinntektene med i alt 155 mill. kroner. De samlede skatte- og avgiftslettelsene fra 2001 til 2002 utgjør dermed nærmere 13 mrd. kroner påløpt og om lag 7,6 mrd. kroner bokført.

Kommunenes inntekter

I denne meldingen foreslås det økte bevilgninger til kommunesektoren på vel 0,9 mrd. kroner. Av dette bevilges 750 mill. kroner til en generell styrking av kommuneøkonomien, samt 100 mill. kroner til fylkeskommunene til å betjene gjeld knyttet til driftsunderskudd i spesialisthelsetjenesten i 2001. Fylkeskommunene skal framover motta en tilsvarende årlig kompensasjon.

I denne meldingen foreslås det også økte bevilgninger til asylsøkere, flyktninger mv. på 67 mill. kroner og en bevilgning på 75 mill. kroner til flyktningeboliger. Disse midlene holdes utenom kommuneopplegget.

Den reelle veksten i kommunenes samlede inntekter fra 2001 til 2002 anslås etter dette til knapt 1 pst., eller om lag 1¾ mrd. kroner, regnet i forhold til regnskap for 2001. Kommunesektorens frie inntekter anslås nå å være om lag reelt uendret fra 2001 til 2002. Dette må ses i sammenheng med at kommunene i fjor fikk en merskattevekst som ikke er videreført i anslagene for 2002.

I tilleggsproposisjonen varslet Regjeringen at den ville komme tilbake med en samlet gjennomgang av oppgjøret overfor fylkeskommunene knyttet til overføringen av spesialisthelsetjenesten til staten. Regjeringen foreslår nå en justering av gjeldsoppgjøret knyttet til sykehusreformen. Basert på data for 2001 oppjusteres gjeldsoppgjøret med 2132 mill. kroner. Det er samtidig foretatt et uttrekk fra inntektsrammen på 100 mill. kroner som følge av reduserte kostnader til å betjene denne gjelden. Videre foreslås det, basert på innsendte refusjonskrav fra fylkeskommunene, en oppjustering av den etterskuddsvise refusjonen til utstyrsinvesteringer i sykehus på 256 mill. kroner.

Pengepolitikken

Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen, jf. St.meld. nr. 29 (2000- 2001). Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. Utøvelsen av pengepolitikken skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke kan sies å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten.

Norges Bank reduserte styringsrenten én gang i 2001, den 12. desember, da renten ble satt ned fra 7 til 6,5 pst. Bakgrunnen for rentenedsettelsen var utsikter til klart svakere utvikling i internasjonal økonomi, lavere oljepris og økt usikkerhet etter terrorhandlingene i USA 11. september. Etter siste årsskifte er faren for et kraftig internasjonalt tilbakeslag redusert. Norges Bank holdt styringsrenten uendret på 6,5 pst. på bankens siste rentemøte den 10. april 2002. Banken uttrykte i den forbindelse at det med uendret rente framover er like sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir høyere enn 2½ pst. som at den blir lavere.

Tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien

Regjeringen legger stor vekt på tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien. Et viktig område er omfanget og organiseringen av det statlige eierskapet. I St.meld. nr. 22 (2001-2002) Et mindre og bedre statlig eierskap har Regjeringen lagt fram en samlet politikk for statens eierskap i næringsvirksomhet. I meldingen pekes det på at private eiere i utgangspunktet vil ha bedre forutsetninger enn staten for bl.a. å møte krav om aktiv eierstyring og evne til å ta beslutninger tilstrekkelig hurtig. Regjeringen mener derfor prinsipielt at staten bare bør eie næringsvirksomhet dersom det er et virkemiddel for å oppnå spesifikke og uttalte mål, eller som del av en fornuftig plassering av statens sparing. I samsvar med dette åpner derfor Regjeringen for å avvikle eller redusere det statlige eierskapet i flere selskaper. For de selskapene der staten beholder eierandeler, understrekes betydningen av å skille mellom statens myndighetsrolle og eierrolle og å utvikle staten til å bli en mer profesjonell eier.

Det er en nær sammenheng mellom handlingsrommet i budsjettpolitikken og effektiviteten i offentlig sektor. En god utnyttelse av ressursene gir rom for større tjenestetilbud og høyere kvalitet innenfor en gitt budsjettramme. Arbeids- og administrasjonsministeren redegjorde for hovedprinsippene i Regjeringens arbeid med modernisering, forenkling og effektivisering av offentlig sektor overfor Stortinget 24. januar i år. Reformarbeidet skal baseres på desentralisering og delegering. Statlige tjenesteytere skal få større selvstendighet, og kommunene skal gis større frihet. Brukerene skal gis større valgfrihet og pengene skal i større grad følge brukerne. Effektiviseringen og bedringen av tjenestetilbudet skal bl.a. komme i stand gjennom økt konkurranse. Private tilbydere skal slippes til der det er hensiktsmessig. Et klarere skille mellom forvaltning og tjenesteytelse vil gjøre det mulig å velge mer fleksible, brukerrettede organisasjonsmodeller for tjenestedelen av offentlig virksomhet.