8 Internasjonale forpliktelser og trender

I dette kapitlet omtales de internasjonale fora hvor Norge deltar og hvor dyrevelferd drøftes. Videre omtales de internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert som har direkte eller indirekte dyrevelferdsmessig betydning.

Sammendrag

• Norge har ratifisert og implementert de fem av Europarådets konvensjoner som vedrører dyrevelferd.

• Dyrevelferd er en del av EØS-avtalen og Norge oppfyller avtalen på dette området gjennom det regelverk vi har i dag.

• Dyrevelferd er nå blitt en del av Verdens dyrehelseorganisasjons – OIEs engasjement og ansvarsområde.

• Washingtonkonvensjonen (CITES), Bernkonvensjonen og ILO-konvensjonen nr 169 omtales kort.

8.1 Europarådet

Norge har vært medlem av Europarådet siden opprettelsen i 1949. Europarådet har i dag 44 medlemsland. Europarådet har utarbeidet i alt fem konvensjoner om beskyttelse av dyr, og Norge har ratifisert alle. De enkelte konvensjoner er listet opp nedenfor.

Konvensjoner om beskyttelse av dyr:

• Konvensjon om beskyttelse av dyr som holdes for landbruksformål; Produksjonsdyrkonvensjonen med tilleggsprotokoll.

• Konvensjon om beskyttelse av kjæledyr; Kjæledyrkonvensjonen.

• Konvensjon om beskyttelse av dyr under internasjonal transport; Transportkonvensjonen.

• Konvensjon om beskyttelse av slaktedyr; Slaktedyrkonvensjonen.

• Konvensjon om beskyttelse av virveldyr som brukes til eksperimenter eller andre vitenskapelige formål; Forsøksdyrkonvensjonen med tilleggsprotokoll.

Under Produksjonsdyrkonvensjonen er det nedsatt en permanent komité (Standing Committee) som har i oppdrag å utarbeide anbefalinger om hold av produksjonsdyr. Det er til nå utarbeidet følgende anbefalinger: Hold av svin, storfe, pelsdyr, sau, geit, høns, struts, tamand, moskusand og hybrider av moskusand og tamand, gås og kalkun. Norge mangler oppfølging av anbefalingene om hold av sau og geit, and og gås.

Det er for tiden under arbeid anbefaling om hold av oppdrettsfisk og hold av kanin.

Transportkonvensjonen, Slaktedyrkonvensjonen og Forsøksdyrkonvensjonen er implementert i Forskrift om transport av dyr, Forskrift om dyrevern i slakterier og Forskrift om forsøk med dyr.

De generelle bestemmelsene i Produksjonsdyrkonvensjonen og Kjæledyrkonvensjonen dekkes for det vesentlige opp av de generelle bestemmelser i dyrevernloven.

Etter hvert som EU er blitt partsland til de respektive konvensjonene, opptrer EU-landene oftere og oftere som en blokk og EU- kommisjonen taler og stemmer på vegne av de 15 medlemslandene. Dette har medført at mange forhold, også rent faglige, blir diskutert og får sin avgjørelse på politisk hold i Brussel. Faglig enighet i for eksempel Stående komité, gjøres om og vedtas sentralt i EU, og videre drøfting utelukkes. Denne tendensen har utviklet seg så markant over den siste tiden at det trolig er et tidsspørsmål før arbeid med dyrevelferdsspørsmål i Europarådssammenheng blir avviklet.

8.2 EØS-avtalen

Dyrevern er en del av EØS-avtalen. Gjennom denne avtalen har Norge forpliktet seg til å gjennomføre EØS-regelverket på dyrevernområdet. Det forutsettes at rettsaktene gjennomføres i norsk regelverk, fortrinnsvis i forskrifter.

EU har vedtatt rettsakter på de nedenfor nevnte områder, som alle har blitt en del av EØS-avtalen:

• Direktiv med senere endringer om beskyttelse av dyr under transport.

• Direktiv om beskyttelse av slaktedyr.

• Direktiv om beskyttelse av verpehøner i bur.

• Direktiv med senere endringer om beskyttelse av kalver.

• Direktiv med senere endringer om beskyttelse av svin.

• Direktiv om beskyttelse av produksjonsdyr (transformering av Europarådets produksjonsdyrkonvensjon til EU direktiv).

• Direktiv om beskyttelse av eggleggende høner (erstatter direktiv om beskyttelse av verpehøner i bur).

• Direktiv om beskyttelse av forsøksdyr.

Norge oppfyller EØS-avtalen på dyrevernområdet gjennom det regelverket vi har i dag (dyrevernloven med forskrifter).

EØS-regelverket er hovedsakelig minimumsbestemmelser. Det vil si at det enkelte medlemsland kan innføre strengere regler nasjonalt.

EU som sådan har til nå ikke hatt noen dyrevernlov. I forbindelse med at «Amsterdamtraktaten» trådte i kraft i EU i mai 1999, ble det imidlertid utarbeidet en protokoll om beskyttelse og velferd for dyr. I denne protokollen slås det fast at det foreligger et ønske i EU om å sikre bedre beskyttelse og respekt for dyrevelferd ved utarbeidelse av fellesskapsregelverk, under forståelse av at dyr er «sansende vesener» (sentient beings). Traktaten er ikke en del av EØS-avtalen. Protokollen kan derimot sies å være det første steget på vei mot en slags dyrevernlov som legger visse føringer på den videre utvikling av regelverket i EU. Formuleringen slår bare fast at man ved utarbeidelse av regelverk, skal ta hensyn til at dyrene kan sanse.

Det er grunn til å merke seg at det bare er på områdene landbruk, transport, det indre marked og forskning, man i EU blir pålagt å ta hensyn til dyr som «sansende vesener» ved utarbeidelse av regelverk. Regelverket skal i tillegg ta hensyn til og ikke være i strid med det enkelte lands sedvane, kultur og religiøse tradisjoner.

Formålet i den norske og de andre nordiske dyrevernlovene går etter Regjeringens mening lengre enn den erkjennelse EU har kommet frem til, om at dyr er «sansende vesener». De nordiske lands dyrevernregelverk, omfatter dessuten alle dyr. Sedvane, kultur og religiøse tradisjoner bør i Norge ikke være et argument for at dyrevelferden settes til side.

Dyrevern settes stadig oftere på agendaen i EU. Tendensen fra tidligere, hvor EU kun tok opp i egen lovgivning de konvensjoner og anbefalinger som ble vedtatt i Europarådet, er i ferd med å endres. På stadig flere felter av dyrevernområdet etablerer EU seg med egne rettsakter som i sin tur må implementeres gjennom EØS-avtalen. Siden mye av dette regelverket utarbeides i Rådet, har vi derfor når det gjelder dyrevelferd begrenset påvirkningsmulighet under prosessen.

8.3 Verdens handelsorganisasjon – WTO

Verdens handelsorganisasjon (World Trade Organisation – WTO) er en verdensomfattende organisasjon som dekker både varehandel og tjenestehandel. WTO-avtalen som avløste den tidligere GATT-avtalen (General Agreement on Traffic and Trade) trådte i kraft 1. januar 1995.

Dyrevern er ikke en del av WTO-forhandlingene, og WTO-avtalen stiller derfor ingen forpliktelser overfor Norge på dette området. EU har nå brakt dyrevern inn i de pågående WTO-forhandlingene.

8.4 Verdens dyrehelseorganisasjon – OIE

Verdens dyrehelseorganisasjon (Office International des Epizootie – OIE) er en verdensomspennende organisasjon for registrering av dyresjukdommer – særlig smittsomme sjukdommer.

I de senere årene har OIE fattet interesse for dyrevelferdspørsmål. En gruppe av dyrevelferds eksperter møttes for første gang i Paris 2. – 4. april 2002 for å drøfte OIEs engasjement i og ansvar for dyrevern. En rekke forslag utarbeidet av ekspertgruppen, ble drøftet på OIEs årlige møte i slutten av mai 2002.

8.5 Andre konvensjoner

Norge har også ratifisert andre internasjonale konvensjoner som direkte og indirekte påvirker arbeidet med å bedre velferden for dyr.

8.5.1 Washingtonkonvensjonen/CITES

Konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (Washingtonkonvensjonen eller CITES – Convention on International Trade in Endangered Species) ble undertegnet 3. mars 1973 og ratifisert av Norge 27. juli 1976. Konvensjonen trådte i kraft for Norges vedkommende 25. oktober 1976.

Hensikten med konvensjonen er å bringe internasjonal handel med truede dyre- og plantearter under kontroll, og derved bidra til å hindre overbeskatning av de forskjellige artene. De arter som omfattes av konvensjonen er listet opp på tre forskjellige lister (appendiks); I, II og III. Disse listene er gjenstand for fortløpende vurderinger og justeringer. Endringer i vedleggene kan normalt vedtas i forbindelse med partskonferansene annet hvert år. En norsk forskrift om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter samsvarer i hovedsak med de bestemmelsene som er fastlagt i selve konvensjonsteksten.

Vedlegg I omfatter dyre- og plantearter som for tiden trues av total utryddelse. For disse arter tillates normalt ikke internasjonal handel.

Vedlegg II omfatter arter hvor det er nødvendig å føre kontroll med omsetningen for å unngå overbeskatning, og derav følgende utryddelse på lenger sikt. Handel med disse artene er ikke forbudt, men er underlagt lisensplikt.

Vedlegg III omfatter arter som er fredet eller regulert på annen måte i et eller flere partsland, og hvor disse landene har ført artene opp på vedlegg III. For disse artene skal det ved internasjonal handel følge opprinnelsesbevis, som dokumenterer at de ikke stammer fra et av de landene som har listet dem opp på vedlegg III.

8.5.2 Bernkonvensjonen

Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen), ble ratifisert av Norge i 1986. Konvensjonen framgår av St.meld. nr. 35 (1996–97) Om rovviltforvaltning, vedlegg 7 s. 129–31. Konvensjonen har tre vedlegg, hvorav vedlegg II og III gjelder bevaring av fauna. I den innledende delen av konvensjonen heter det blant annet at partslandene «erkjenner at vill flora og fauna utgjør en naturarv som har en estetisk, vitenskapelig, kulturell, rekreasjonsmessig, økonomiske og egen verdi som trenger å sikres og overføres til framtidige generasjoner». Formålet med konvensjonen er å verne vill flora og fauna og deres naturlige leveområder, særlig de arter og områder som krever samarbeid mellom flere stater. Det blir lagt særlig vekt på truete og sårbare arter.

8.5.3 ILO-konvensjonen om urfolk og stammefolk i selvstendige stater

Norske myndigheter har siden behandlingen av Samerettsutvalgets første innstilling, NOU 1984:18 «Om samenes rettsstilling», lagt til grunn at det eksisterer en plikt til å ta vare på og legge tilrette de materielle forholdene for den samiske kulturen. Reindrift er den eneste form for nomadisk dyrehold i landet og er av stor betydning for samene og den samiske kulturen, selv om antallet personer direkte knyttet til reindriften er relativt lite. Norge har senere ratifisert ILO-konvensjonen. Konvensjonen pålegger staten både forvaltningsrettslige og materielle plikter i forhold til samene og den samiske kulturen.