5 Utviklingstrekk i norsk dyrehold

I dette kapitlet omtales hovedtrekk i utviklingen i norsk husdyrhold de siste 50 årene. Omtalen berører særlig utviklingstrekk som har hatt konsekvenser for dyrevelferden.

Sammendrag

• Utviklingen har gått fra dyrehold med mange dyreslag og få dyr av hver art til ofte ett dyreslag men med større antall dyr på gårdene.

• Perioden ca. 1960 til 1990 tok særlig hensyn til rasjonalisert og effektiv drift uten særlig hensyn til produksjonsdyrenes velferd.

• Hold av produksjonsdyr er ofte et enmannsyrke.

• Hver tredje husholdning holder familiedyr (produksjonsdyr ikke medregnet).

• Å forebygge dyretragedier er fortsatt en stor utfordring.

• Oppmerksomheten rundt dyrs velferd har tiltatt de siste tiårene.

• Dyrevelferd inngår i det utvidete kvalitetsbegrepet i matproduksjon.

• Økte fysiske inngrep i reinbeiteområdene med store konflikter.

• Fiskeoppdrettsnæringen har vokst fram i løpet av de siste tretti år.

5.1 Hovedtrekk for dyrehold i landbruket

Norske gårdsbruk drev fram til 1950-tallet allsidig. Den enkelte gård hadde ulike husdyrslag, men relativt få dyr av hver art. Langs kysten fantes allsidig jord- og husdyrbruk drevet i kombinasjon med fiske. Den daglige gårdsdriften var arbeids- og tidkrevende. Husdyreieren fulgte dyrene gjennom hele livsfasen, fra fødsel til slakt, og det ga en helhetlig og praktisk biologisk erfaring. Voksne husdyr ble ofte beholdt i mange år og verdien av det enkelte dyr var stor. Det var en nær kontakt mellom folk og dyr og dette bidro til forståelse for dyrs individuelle særtrekk og behov. I sommerhalvåret fikk dyrene være mye ute. I saueholdet ble det på 1900-tallet utviklet en driftsform som i stor grad forutsatte fravær av store rovdyr i utmark i beitesesongen.

Slakting skjedde på slakterier i nærheten, til eget bruk ofte hjemme på gården.

Foto: Jan Erik Kjær.

Etter hvert gjorde mekaniseringen sitt inntog i landbruket. Traktoren erstattet hesten, og melkemaskiner ble tatt i bruk. Ensilering og høytørker gjorde hesjing overflødig. Behovet for arbeidskraft ble redusert, og gårdsdriften krevde større kapitalinvesteringer.

5.1.1 Bruksenheter og besetningsstørrelser

Økt behov for kapital og etterspørsel etter arbeidskraft i andre sektorer førte til at mange tok lønnet arbeid utenfor gården. I løpet av noen tiår ble gården forandret fra å være et sosialt sentrum til å bli en ensom arbeidsplass. Mange gårdsbruk ble lagt ned. Fra 1969 til 1999 ble antallet bruk redusert med 55 %, til 71 000. Det gikk hardest ut over de minste brukene. Jorda ble oftest overtatt av andre bruk, som dermed ble større. Vanskelig tilgjengelige gårdsbruk ble imidlertid ofte lagt helt ned, og jorda ble liggende brakk. Det totale jordbruksarealet økte likevel i denne 30-års perioden.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Selv om antallet gårdsbruk med husdyr ble redusert med 70–80 % fra 1969 til 1999 økte samtidig det totale antallet husdyr i landbruket. Både antallet svin og sau økte, mens antallet verpehøner og storfe holdt seg ganske stabilt. Slaktefjørfe kom inn som en ny og industripreget husdyrproduksjon. Konsesjonsbestemmelsene satte likevel tak for besetningsstørrelsene. Selv om det dukket opp enkelte store slaktegrisbesetninger og hønserier, ble ikke utviklingen av «monokulturer» innen husdyrholdet like tydelig i Norge som i det øvrige Europa.

5.1.2 Driftsformer og teknologisk utvikling

Spesialisering

Driften på gårdsbrukene ble etter hvert spesialisert og besetningene ble større. De som satset på husdyr, konsentrerte seg i de fleste områder om én produksjonstype.

Teknikk framfor biologi

Den teknologiske utviklingen skjøt særlig fart fra 1960- og 1970-tallet. Sammen med den kom en sterk tillit til at teknikken kunne løse de fleste utfordringene. Denne troen på teknologi og tekniske løsninger førte til at den biologiske kunnskapen ble skjøvet mer i bakgrunnen. De nye fjøsene på 1970-tallet ble bygget for et rasjonelt, enkelt og hygienisk sett forbedret dyrehold, men uten spesiell tanke for produksjonsdyrenes atferdsmessige behov. Ofte innebar dette at husdyrenes bevegelsesfrihet ble innskrenket, slik som ved overgang til burdrift for verpehøner, 0-beiting for kyr samt fiksering av purker. Man fikk systemer med åpen forbindelse mellom gjødselkjeller og fjøsrom, gulv av strekkmetall til småfe, betongspalter over hele bingearealet for okser og kviger, og rist som erstatning for skantil i båsfjøs til melkekyr. Fordelen var at dyrene selv kunne tråkke gjødselen ned i kjelleren. Ulempen var et kjøligere og mer trekkfullt miljø på liggeplassen, samt fare for gjødselgassforgiftning. Perforert gulv over hele arealet gjorde dessuten bruk av strø unødvendig sett fra røkterens side. De nye systemene for håndtering av blautgjødsel betinget dessuten minimal bruk av strø, selv for dyr som hadde tett golv på liggeplassen.

Fagfolk med biologisk bakgrunn, som veterinærer og husdyragronomer, interesserte seg i denne perioden i mindre grad for dyrenes atferdsmessige behov. De konsentrerte arbeidet om å bekjempe sjukdommer og bedre hygienen, effektivisere avlen og optimalisere fôring, alt som bidrag til å øke produksjonen. Veterinærloven av 1948 fastslår at veterinærens oppgave ikke bare er å verne dyrene og å arbeide for husdyrbestandens sunnhet, men også å medvirke til en økning av dens avls- og yteevne.

Pendelen svinger tilbake

De senere årene har hensynet til dyrene igjen begynt å bli vektlagt, både av forbrukerne, av næringen selv og av myndighetene. De nyere forskriftene under dyrevernloven har som formål å legge forholdene til rette for god helse og velferd hos dyrene. Det har kommet påbud om at kyr på bås skal ha fri mosjon og bevegelse utendørs om sommeren og at gris skal holdes i løsdrift. At dyr kan bevege seg utendørs i egnede beiteområder under forsvarlig tilsyn anses som et betydelig velferdstiltak. Særlig gjelder dette for sau hvor mordyr og lam får gå sammen i egnede beiteområder hele sommeren.

Bur til verpehøner skal etter en overgangsperiode fram til 2013 utstyres med vagle, verpekasse og sandbad. Husdyrorganisasjonenes dyreombud ble lagt ned etter å ha vært i virksomhet i tre år, men det har ikke fjernet interessen for dyrevelferd. Organisasjonene har utformet handlingsplaner for dyrevelferd for storfe, svin, sau, geit, pelsdyr og fjørfe samt for transport og slakting, der de setter seg mål og beskriver virkemidler for hvordan de ønsker å heve standarden. Enkelte av handlingsplanene setter mål som går langt videre enn myndighetenes minimumskrav.

Dyrevelferd inngår også som en del av det utvidete kvalitetsbegrepet for animalske næringsmidler.

Det er en økende interesse for økologiske produkter der det ikke skal brukes kjemiske sprøytemidler eller kunstgjødsel i produksjonen, og det stilles strengere krav til hold av husdyr når det gjelder mulighet for uteliv og fri bevegelse enn i regelverket for øvrig.

5.1.3 Avl, raser, bioteknologi

Økning i ytelse

Ytelsen per dyr økte sterkt i tiårene etter krigen, både som en følge av en systematisk satsning på produksjonsegenskaper i en godt organisert husdyravl og på grunn av økt kunnskap om næringsbehov, fôr og fôring. Melkeproduksjonen per ku fordoblet seg på 30–40 år, det samme gjorde middelvekten på kyr. Størrelsen på farmrev økte også nesten til det dobbelte. Slaktegriser vokser seg nå til 100 kg levende vekt på 50 dager kortere tid enn i 1960. Fôrutnyttelsen ble vesentlig forbedret, noe som illustreres ved at den moderne grisen bruker 90 kilo mindre fôr for å oppnå denne vekten. Slaktets sammensetning er betydelig endret. Grisen har blitt magrere. Gjennomsnittsslaktet inneholder 13 kg mindre fett enn i 1960. Enda raskere utvikling har skjedd hos høns. Moderne verpehøner legger et egg nesten 9 av 10 dager, det vil si mer enn 300 egg i løpet av det året høna står i produksjon. Kyllinger av slakterase vokser betydelig raskere enn kyllinger av verperase, og ved fem ukers alder veier slaktekyllingen fire ganger så mye.

Avl

Norge tok tidlig i bruk hjelpemidler som kunstig inseminasjon på storfe, som gjorde det mulig å tilby gode avlsokser over hele landet. Norge var også tidlig ute med registrering av fruktbarhet og helseegenskaper hos kyr og til å benytte informasjonen i avlsarbeidet.

I et sentralisert avlsarbeid for storfe gjennom Norsk Rødt Fe, nå Geno, og for svin gjennom Norsk Svineavlslag, nå Norsvin, ble det utviklet en norsk rase for både storfe og svin med gode produksjonsegenskaper og god fôrutnyttelse. I storfeavlen ble det avlet på de beste individene uansett rase, mens det i svineavlen ble benyttet et system med rasekrysninger (hybridavl). Helsekortordningen som ble tatt i bruk for storfe, ga et stort datamateriale som kunne nyttes i avl til å fremme egenskaper som var ønsket og avle bort de som var uønsket.

Kunstig inseminasjon kan nå benyttes på de fleste husdyrarter, men er mest brukt på storfe og gris. Inseminasjon muliggjør spredning av avlsmateriale over hele landet uten transport av dyr. Embryooverføring er mest utviklet på storfe, men tatt i bruk i liten skala. Innen avl på fullblodshester (galopphester) aksepteres fortsatt bare naturlig parring.

Da kunstig inseminasjon startet på 50-tallet var det veterinærer som utføre arbeidet. Etter hvert ble det utdannet egne inseminører som tok over det meste både på storfe og gris i mange regioner. Nå gis husdyreiere som har større besetninger av storfe eller svin (slik at de beholder ferdighetene) opplæring til å inseminere i egen besetning. Etter gjennomgått kurs gis tillatelse til inseminasjon av Statens dyrehelsetilsyn.

Innen forskningen er transgene (genmodifiserte) laboratoriedyr i bruk og er forventet å få et betydelig omfang innen medisinsk produksjon. Det er framstilt transgen laks i utlandet som vokser meget hurtig. Innen tradisjonelt husdyrbruk har transgene teknikker så langt ikke vært særlig vellykket.

Bioinformatikk er et nytt fagområde i grenselandet mellom biologi og genetikk, matematikk, statistikk og informatikk. Fagområdet vil forhåpentligvis gjøre det mulig å studere hva som skjer i komplekse biologiske systemer.

5.1.4 Dyrehelse

Kontroll med alvorlige smittsomme sjukdommer

Mange av de tapsbringende, alvorlige smittsomme dyresjukdommer ble utryddet i tiårene etter krigen gjennom et systematisk arbeid fra det offentlige veterinærvesenet, husdyrorganisasjonene og eierne. Geografisk isolasjon fra Sentral-Europa, et kjølig klima, små og spredt beliggende besetninger og ikke minst et offentlig regelverk som i prinsippet forbød handel med dyr og smitteførende produkter over landegrensene, bidro dessuten til at Norge unngikk å få etablert de nye, smittsomme infeksjonssjukdommene som fikk fotfeste i deler av husdyrholdet i andre land.

Nå er grensene mot EU åpnere, men samtidig er det satt i verk omfattende programmer for sjukdomskontroll som skal ivareta en god helsetilstand innenfor EØS-området.

Produksjonsrelaterte helseproblemer

Den økte effektiviseringen i produksjonen medførte et større press på dyrene. Marginene mellom sunnhet og sjukdom ble mindre, og omfanget av sjukdommer som har sammenheng med høy produksjon, husdyrenes «livsstilsjukdommer», økte. Fra 1980 til toppåret 1994 økte antallet veterinærbehandlinger av jurbetennelse fra 20 til 35 behandlete tilfeller per 100 kyr per år. I enkelte områder av landet ble 30 % av kyrne årlig behandlet for stoffeskiftesjukdommen ketose. Gjennomsnittlig alder ved utrangering sank.

I mange land ble det vanlig med forebyggende behandling i form av antibiotikatilsetting i fôret til kalver, svin og fjørfe for å holde sjukdomsproblemene under kontroll. Slik tilsetting benyttes ikke i Norge i dag.

Atferdsforstyrrelser ble vanlig forekommende blant husdyr i mange produksjoner. I noen tilfeller kunne disse ha økonomisk betydning, og måtte derfor tas hensyn til. Halekupering av gris for å unngå halebiting og nebbtrimming hos høns for å redusere skadelig hakking ble i utlandet tillatte og vanlig brukte prosedyrer for å unngå økonomiske tap som følge av slik atferd.

5.1.5 Politiske mål og virkemidler

Opprettholdelse av bosettingen i hele landet har vært en politisk målsetning, og landbrukspolitikken har vært en viktig del av distriktspolitikken. Da kunstgjødselen ble tatt i bruk, ble det mulig å drive plantedyrking atskilt fra husdyrhold. Landbrukspolitikken kanaliserte kornproduksjon til de flate fruktbare bygdene og husdyrproduksjonen til mer høytliggende daler. På 1980-tallet ble det stimulert til satsning på pelsdyrhold for å styrke næringsgrunnlaget og sysselsettingen i distriktene. På 1990-tallet ble bøndene oppfordret til nytenkning og nisjeproduksjoner, noe som bl.a. førte til at enkelte startet med oppdrett av struts eller lama.

De viktigste politiske verktøy er styringssignaler gjennom endring av økonomiske rammevilkår og regelverkstilpasning.

Fortsatt rasjonalisering

Husdyrbruket gjennomgår for tiden en strukturrasjonalisering. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse øker raskt, selv om den for de fleste dyreslag fortsatt er langt mindre enn i Europa for øvrig. Produksjonen gjøres stadig mer avhengig av avansert teknisk utstyr som krever en annen type kunnskap hos brukeren. Røkteren i store besetninger vil få redusert tid på å følge med hvert individ. Når forholdet mellom dyr og røkter blir mindre nært, er det desto viktigere at det fysiske miljøet er mest mulig optimalt utformet og at teknikken virker, dersom ikke dyrene skal bli skadelidende. Nye bygg og større enheter kan gjøre det fysisk og økonomisk mulig å legge forholdene til rette for at dyrenes behov ivaretas på en langt bedre måte enn i mange eksisterende, tradisjonelle fjøs. En annen fordel er at større besetninger vil kunne resultere i at det igjen blir flere fulltidsbønder. Dette vil kunne styrke kompetansenivået og medføre et større tilstedeværelse med dyrene.

Det antas at strukturrasjonaliseringen i landbrukssektoren vil fortsette, med en reduksjon av antall gårdsbruk og en økning i besetningsstørrelsen for de som blir igjen. Videre vil det være behov for en fornyelse av driftsbygninger og innredninger som påvirker husdyrmiljøet. Dette kan i dyrevelferdsmessig sammenheng være positivt under forutsetning av at det legges til rette for gode løsninger som ivaretar dyrenes atferdsmessige behov, og ikke bare en ensidig vektlegging av mindre arbeidsintensive driftsopplegg.

Større besetninger, også innen melke- og smågrisproduksjonen, vil imidlertid sette andre krav til utforming av regelverk og tilsyn med dette enn tidligere.

5.2 Reindriftsnæringen

Reindriften er en viktig kultur- og tradisjonsbærer for den samiske befolkningen. Næringen som livsform skaper sterk tilhørighet både gjennom etnisitet og identitet.

Samisk reindrift har vært håndtert på ulik måte av det norske storsamfunnet opp gjennom tidene. Næringens utnytting av utmarksbeiter har vært gjenstand for offentlig regulering siden midten av 1700-tallet. Den første lovregulering av reindriftsrettslige forhold fikk vi ved Lappekodisillen som var et tillegg til Grensetraktaten mellom Norge og Sverige i 1751. Noen styring av reindriften var det knapt snakk om før etter den første grensetegningen mellom Finland og Norge i 1852, da man fikk den første reguleringen av reinbeite ved lov av 7. september 1854. Dagens reindriftslov regulerer så vel forholdet mellom reindriften og omverdenen som den interne styringen av reindriften. Som ved tidligere lovgivning var det imidlertid først og fremst forholdet til omverdenen og andre næringsinteresser som fikk størst oppmerksomhet under lovgivningsarbeidet. Det samme var tilfellet ved endringen av reindriftsloven i 1996. Ved denne lovendringen var det særlig beiteretten på privateid utmark som var gjenstand for debatt. Den samiske kultur er nå anerkjent og samene har fått status som urbefolkning. Konfliktnivået mellom reindriften og andre interessenter er enkelte steder fortsatt høyt.

Inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har akselerert de siste tiårene. Dette har ført til varig reduksjon av arealer som reindriften har til rådighet, og til økte forstyrrelser for reinflokkene. Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av det beiteland som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrende aktiviteter er oftest større enn hva summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot reindriften.

Landet er inndelt i seks reinbeiteområder, Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark. Retten til å drive reindrift innenfor disse områdene er eksklusiv for den samiske befolkning. Denne samiske særretten gjelder ikke utenfor disse områdene. Utenfor de nevnte reinbeiteområdene skal reindriften ikke utøves uten særskilt tillatelse. Slik er det i Nord-Gudbrandsdal og Valdres fire ikke-samiske reindrifter – tamreinlag, som utøver virksomheten på egne eller leide areal.

5.2.1 Politiske mål

Målsetningen for norsk reinsdriftspolitikk, som er nedfelt i Stortingsmelding nr. 28 (1991–92), er en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift.

På slutten av 1990-tallet kom flere harde vintre i Nord-Norge med store snømengder og/eller tykke isdannelser som gjorde beitene lite tilgjengelige. Dette resulterte i at mange rein sultet i hjel. Det ble satt søkelys på vinterbeitenes tilstand, idet feltregistreringer og satelittkartlegging hadde konkludert med at lavdekket var skadet over store deler av Finnmarksvidda og at forholdene var blitt sterkt forverret de senere årene. Det ble antatt at dette skyldtes overbeiting gjennom flere tiår, men det blir også anført at siste års klimatiske variasjon kan ha påvirket lavdekket og har ført til oftere nedising av beitene.

Det er derfor et politisk mål å redusere reintallet i deler av Finnmark og med det gjenopprette balanse mellom dyretall og beiteressurser. Prosessen for å tilpasse reintallet til beiteressursene er iverksatt både i Øst- og Vest-Finnmark reinbeiteområder.

5.2.2 Antall enheter og dyr

Den samiske reindriften har gjennomgått betydelige endringer de siste tiår. Mens antallet sysselsatte i de andre primærnæringene har gått jevnt nedover, har det motsatte vært tilfelle i reindriften. I 1950 var ca. 1600 personer tilknyttet samisk reindrift. I 1998 hadde antallet utøvere økt til om lag 2800. Årsakene til den sterke økningen i antall personer tilknyttet samisk reindrift er flere. Noe av forklaringen kan være store barnekull etter krigen, få alternative arbeidsplasser, teknologisk utvikling og reindriftsavtalens tilskuddsordninger.

Reintallet økte i samme periode. I Finnmark lå reintallet på ca. 60 000 i 1950, økte til rundt 100 000 på 1960- og 1970-tallet og økte deretter raskt gjennom 1980-årene til en topp på 200 000 dyr i 1989. Reintallet i 2001 var på ca. 108 000 dyr.

Årsakene til utviklingen er flere, men i deler av Finnmark har reintallet vært større enn en del høst-, vinter- og vårbeiter har kunnet tåle, slik at reintallet av den grunn måtte reduseres.

5.2.3 Utvikling og driftsendring

Reindriftsamene tok del i den alminnelige samfunnsutvikling i etterkrigstiden. Den materielle levestandarden økte, og med den kom forventninger om høyere inntekt og mer fritid. Reindriftsfamiliene ble i større grad bofaste. De tok i bruk moderne hjelpemidler som snøscootere og terrenggående barmarkskjøretøyer, noen steder også helikopter, i arbeidet med driving og tilsyn med flokkene. Den moderne driften var mindre arbeidsintensiv, men krevde på samme måte som i landbruket, langt større kapitalinvesteringer. Det trengtes dermed økt inntjening for å fø familien. Det ble etter hvert vanlig med inntekter også utenfor reindriften. På samme måte som i agrart husdyrbruk var det ofte kvinnene som tok lønnet arbeid utenfor driften. Kvinnene deltar derfor mindre aktivt i driften enn tidligere.

5.3 Akvakulturnæringen

Fiskeoppdrettsnæringen har vokst fram etter at dyrevernloven av 1974 fikk sin utforming. Til tross for at intet annet dyrehold omfatter tilnærmelsesvis så mange individer, har svært få av bestemmelsene i dyrevernloven direkte relevans for fisk i oppdrett.

Rask vekst

Oppdrett av laks og ørret er blitt en økonomisk meget viktig distriktsnæring for Norge. Næringen har hatt en eksponensiell utviklingskurve, og i 2001 ble det produsert mer enn 485 000 tonn laks og ørret, til en eksportverdi på vel 11 mrd. kroner.

I 1973 ble næringen konsesjonspliktig. Produksjonen økte jevnt, men forsiktig gjennom første halvdel av 1980-tallet. Deretter har produksjonen økt kraftig, til tross for noen perioder med stagnasjon, først og fremst grunnet sjukdomsproblemer.

I oppstartfasen av næringen var strukturen preget av familiebedrifter og konsesjonsstørrelsen varierte fra 3000 m³ til 8000 m³ . På 1990-tallet ble det gjennom en lovendring adgang til å eie mer enn ett anlegg (konsesjon), og det førte til betydelige strukturendringer i næringen. I dag er næringsstrukturen variert og består av små og mellomstore bedrifter med unntak av noen få store selskaper som har interesser i hele produksjonskjeden. Utviklingen av ny teknologi og struktur har ført til at antall sysselsatte er blitt lavere.

En av årsakene til den raske veksten i næringen er at Norge har gode naturgitte forutsetninger for å drive sjøoppdrett av fisk. Arter som laks, sjøørret og sjørøye krever mye oksygen og tåler ikke høye sjøtemperaturer. En lang og beskyttet kystlinje gir mange godt egnede lokaliteter.

Det er all grunn til å tro at oppdrettsnæringen vil forbli Norges viktigste animalske produksjon.

Etablering av kunnskap

På 1970-tallet fantes lite etablert kunnskap om oppdrett av laks. Den enkelte utøver vant erfaring gjennom selv å prøve og feile. Næringen vokste raskere enn det utdanningen og etterutdanningen av fagfolk klarte å følge opp. Forskningen var også lenge på etterskudd av utviklingen. Tidlig på 1980-tallet utpekte myndighetene havbruk som ett av flere satsingsområder innen forskning. Næringen bidro også med betydelige midler gjennom egne programmer som «Frisk fisk» og «God fisk». Denne satsingen økte kunnskapsgrunnlaget om oppdrett av laks og ørret betydelig.

Tidvis var sjukdomsproblemene omfattende, og det ble forbrukt meget store mengder antibiotika. På 1980-tallet var sjukdommer som vibriose og furunkulose et stort problem, men de ble tatt under kontroll gjennom vaksinasjon. På slutten av 1980-tallet og frem til midten av 1990-tallet var infeksiøs lakseanemi (ILA) en stor utfordring. I de siste årene har lakselus skapt problemer for fisken, og angrep av denne parasitten har også en velferdsmessig betydning, idet fisken i merdene kan bli plaget.

Det er etablert betydelig forsknings- og erfaringsbasert kunnskap om laksefisk, bl.a. innen behandling av rogn og yngel, fôring, genetikk, immunologi og sjukdom. En rekke forskningsinstitusjoner arbeider aktivt med problemstillinger av betydning for en videre utvikling av oppdrettsnæringen. Dette gjelder også kultivering av nye arter som kveite, piggvar, steinbit, torsk og skjell, samt innfanging og sluttfôring av ville arter.

Produksjonsegenskaper som tilvekst og fôrutnyttelse er vesentlig forbedret gjennom avl. På 1990-tallet fikk man ikke minst kontroll med viktige sjukdommer, i første rekke gjennom utvikling av virksomme vaksiner. Dette har fått medisinforbruket dramatisk ned.

Fisk og velferd

Kunnskapen om forhold som er relevant for å vurdere velferd hos fisk i oppdrett er fortsatt mangelfull. Laksen viser riktignok i løpet av 30 års oppdrettshistorie tegn på å ha blitt «domestisert»; den er mindre fryktsom overfor mennesker og går mer i stim. Forskning knyttet til fisk som et levende dyr, dens sanseapparat, evne til å føle frykt, frustrasjon, smerte og andre faktorer som er viktige i dyrevernsammenheng, har ikke vært prioritert. Det er i denne sammenheng viktig å være klar over at man i vår kulturkrets har hatt, og fortsatt har, en annen grunnholdning til fisk enn til høyerestående virveldyr. Fisk er tilpasset et annet element, mangler mimikk og lyd, har et fremmed kroppsspråk og en atferd som ikke direkte vekker vår medfølelse. Det er i dag likevel økende enighet om at dyrevelferd er viktig og bør vektlegges ikke bare av hensyn til forbrukeren, men for fiskens egen skyld.

I en dyrevelferdsmessig sammenheng er det grunn til å peke på mangelen på regelverk for en så stor animalsk produksjon. I løpet av bare 30 år har oppdrettsfisken blitt vårt klart viktigste husdyr, i en produksjon som er preget av en «industriell karakter» der «besetningsstørrelsen» er mye større enn det man finner innenfor agrart husdyrhold i Norge. Dyrevernloven fra 1974 var som nevnt utformet før oppdrettsnæringen hadde fått noen betydning, og lovteksten var derfor ikke utarbeidet med tanke på fiskeoppdrett.

5.4 Familie- og hobbydyr

En undersøkelse i 2001 fra Opinion viser at 758 000 husstander, det vil si 37 % av husstandene i landet, har familiedyr (produksjonsdyr i landbruket er ikke medregnet). Av de spurte som hadde kjæledyr, var det 50 % som holdt katt, 44 % som holdt hund, 8 % som holdt burfugl og 8 % som holdt akvariefisk. 17 % av husstandene har andre arter.

Sosial betydning

Kjæledyrene, eller familiedyrene som de gjerne omtales som, har etter hvert fått en økende sosial betydning i samfunnet, og blir ofte en integrert del av familien. Dette gjelder også i stor grad brukshunder som jakt-, politi- og gjeterhunder. Mange mennesker kan likevel være redde for hunder eller på annen måte bli sjenert av dyrehold i tettbygd strøk. Tendensen de siste årene er likevel en større aksept for familiedyrenes sosiale betydning. Det er ikke bare barn som blir følelsesmessig involvert i familiens dyr. Svært ofte knytter også voksne personer sterke emosjonelle bånd til sine dyr. En rekke nyere undersøkelser viser dessuten entydig at familiedyr bidrar positivt til eiernes fysiske og psykiske helse. Det er ikke funnet vesentlige forskjeller mellom de ulike artene når det gjelder den gunstige helseeffekten. Undersøkelser synes å vise at barn som vokser opp med dyr senere har lettere for å vise omtanke for andre mennesker.

Dyr kan benyttes i en rekke terapiformer, blant annet overfor psykisk utviklingshemmede, i eldreomsorg og ved rehabilitering av narkomane. Det siste 10–15 årene har imidlertid dyrehold hos ressurssvake sosialkasus og rusmiddelbrukere medført et økende dyrevernproblem. Personer som ikke klarer å ta vare på seg selv, er ofte ikke i stand til alene å ta ansvar for et dyr. Dyrevernnemndene og –myndighetene oppfatter det som et vesentlig problem at sosialetaten ikke tar større ansvar og sier ifra for å sikre dyreholdet i slike sammenhenger.

Nye arter

I nyere tid har antallet arter som holdes som familiedyr økt. Man kjøper ikke lenger bare undulat eller marsvin, men ilder, ørkenrotter, chinchilla og store papegøyer. Etterspørselen etter nye arter og raser viser at det kanskje ikke bare eksisterer et behov for å ha dyr, men at det er ekstra gjevt å eie noe uvanlig. Norges nåværende forbud mot hold av eksotiske krypdyr og pattedyr begrenser veksten i denne sektoren, men man antar at det finnes en rekke ulovlig importerte dyr. Undersøkelsen fra Opinion estimerer antallet krypdyr til 11 000, mens antallet lovlig registrerte dyr i denne gruppen ligger på knapt 1 000. Zoohandlere anslo nylig tallet til nærmere 100 000, ut fra omsetningen av utstyr og artikler beregnet på slike dyr. Når det gjelder «nye» og sjeldne arter, er kunnskapen ofte begrenset både hos forhandlere, eiere og veterinærer. Utilstrekkelig kunnskap om den enkelte arts behov for sosialt og fysisk miljø, næringskrav, sjukdomstegn og sjukdomsbehandling kan utilsiktet sette dyrets velferd i fare.

Utbredelse

Av de 37 % av husstandene i Norge som har familiedyr, er over halvparten barnefamilier. Sannsynligheten for å ha dyr øker også med antall personer i husstanden. I husstander med tre til fire personer har 56 % dyr og i hustander med fem eller flere personer har 63 % dyr. 40 % av norske hustander består kun av en person.

Hund og katt er også de vanligste familiedyrene i resten av Europa. I EU er antallet hunder og katter beregnet til mer enn 100 millioner.

5.5 Hest

Endringer i antall og bruksområder

Hestens hovedoppgave har i løpet av 50 år endret karakter fra å være en nødvendig trekkraft i jord- og skogbruket til å bli en «idrettsatlet i underholdningsbransjen». Med mekaniseringen i landbruket falt antallet hester fra omkring 200 000 etter krigen til et bunnivå på 15 000 på begynnelsen av 1980-tallet. Siden har hestetallet økt jevnt, men da først og fremst innenfor bruksområder knyttet til sport og fritidsbruk. Tiårene med et svært lavt hestetall og deretter framvekst av en ny gruppe hesteeiere førte til et brudd i overføringen av tradisjoner og kunnskap. Det ble også, og er fortsatt, mangel på fagfolk som hovslagere og salmakere.

Foto: Tore Wuttudal/NN/Samfoto.

Norsk hestesenter anslår at det i dag finnes 40–45 000 hester og ponnier. Blant disse er det flest travhester (vel 18 000). Et annet viktig bruksområde er ulike former for fritidsridning og turisme/ferie, et område som antas å ha et betydelig vekstpotensiale. Dessuten benyttes et økende antall hester i helsesammenheng, i forbindelse med rusmiddelomsorg, psykiatri, barnevern, ridning for funksjonshemmede m.m.

I trav- og galoppsport er prestasjonene gjenstand for veddemål i totalisatorspill. Krav til prestasjoner går opp mot det maksimale av hva dyrene kan yte.

Bruken av hest i landbruket er meget beskjeden. 0,5–1 % av den totale tømmermengde kjøres fram med hest, noe som tilsvarer ca. 40 årsverk.

Raser

De nye bruksområdene satte andre krav til hestens egenskaper enn før. I tillegg til de nasjonale hesterasene dølehest og kaldblodstraver, fjordhest og nordlandshest/lyngshest er det derfor importert en rekke utenlandske heste- og ponniraser. Varmblodstraveren er tallmessig den klart viktigste blant disse, mens islandshesten har fått stor utbredelse innen fritidsbruk og turisme.

5.6 Øvrige endringer i samfunnsutviklingen av betydning for dyrehold

5.6.1 Internasjonalisering

Handelspolitikken har stor indirekte betydning på norsk husdyrhold. Landbruket var lenge en sterkt skjermet næring i Norge. Det var i utgangspunktet forbudt å importere dyr og animalske produkter. Begrunnelsen for dette var i første rekke hensynet til smitterisiko for dyr og mennesker. Det fantes dessuten kvotebestemmelser som skulle beskytte norsk produksjon fra utenlandsk konkurranse i deler av året. Internasjonale avtaler som WTO og EØS har gjort det nødvendig å bygge ned grensevernet og åpne for import. Hovedregelen er dermed snudd, import er i utgangspunktet nå tillatt. Det settes likevel betingelser for importen. Import kan nektes fra land og regioner med dårligere helsestatus for gitte sjukdommer. Grensen kan også stenges i krisesituasjoner, for eksempel slik det ble gjort ved utbruddet av munn- og klauvsjuke i England.

Det kan inntil videre pålegges toll på importerte varer. Norges relativt høye tollsatser er en vesentlig årsak til at innenlandske landbruksprodukter fortsatt har en meget god beskyttelse. Alle varer fra såkalte MUL-land har toll- og kvotefri markedsadgang. Import av strutsekjøtt fra MUL-land førte til at lønnsomheten ved oppdrett av struts i Norge ble påvirket.

I de pågående WTO-forhandlingene er importvern og tollsatser et forhandlingstema. Utviklingen går i retning av mer frihandel med landbruksprodukter, men det er uvisst hvor fort denne utviklingen vil gå.

Norge har fortsatt relativt høye statlige overføringer til landbruket sammenliknet med de fleste andre land. De offentlige tilskudd er imidlertid redusert mye de siste årene. Fokus på billigere produkter, kombinert med en reduksjon i de offentlige tilskudd, gjør det til en utfordring å unngå en omlegging og kostnadsjakt som går ut over den svakeste part, husdyrene, slik man har sett det i forbindelse med industrialiseringen av husdyrbruket i mange land i Europa og USA. Her førte økt konkurranse og effektivisering til fallende priser på landbruksprodukter, hvilket i sin tur medførte behov for ytterligere effektiviseringstiltak. Effektiviseringen gikk bl.a. ut på økt dyretetthet, hvilket resulterte i atferds- og sjukdomsproblemer hos dyrene. Problemene ble løst med halekupering på gris, nebbkutting hos høns og antibiotikatilsetting i dyrefôr. Effektiviseringen gikk også ut på å endre dyrematerialet, hvilket førte til kjøttproduksjon på storferaser som belgisk blå, som er avhengig av keisersnitt ved forløsningen, og hurtigvoksende slaktekyllinger der majoriteten av dyrene får beinproblemer. Noen tok også i bruk hormontilskudd for lovlig (USA) eller ulovlig (EU) å øke dyrenes melkeytelse eller kjøttfylde. Kugalskap og spredningen av munn- og klauvsjuke har fått ansvarlige politikere i EU til å etterlyse en kvalitativt ny landbrukspolitikk som tar utgangspunkt i biologi og ikke i økonomi. Det er mulig at industrilandbruket dermed har nådd sin foreløpige topp i Europa, og at miljøhensyn og dyrevelferd vil telle mer enn lave produktpriser i framtida. Dette vil i så fall kunne få ringvirkninger også for norsk husdyrproduksjon.

Med WTO åpnes det nå for frihandel med land som mangler lovgivning på dyrevernområdet. Dyrevern er så langt intet tema i internasjonal handelspolitikk, selv om det nylig har vært forsøk fra EU på å bringe dyrevern inn i WTO-forhandlingene.

Internasjonaliseringen fører dermed til nye problemstillinger når det gjelder regelverket på dyrevelferd. Et strengt nasjonalt lovverk, eller EØS-regelverk, som beskytter husdyr kan bidra til økte produksjonsomkostninger som dermed fører til en konkurranseulempe i forhold til produkter fra land som har en langt lavere standard på sitt husdyrhold. I sin ytterste konsekvens kan den nasjonale produksjonen bli lagt ned og erstattet av importvarer produsert under forhold som er langt verre. Dokumentert god dyrevelferd kan likevel være et konkurransefortrinn, i alle fall i deler av markedet, slik man bl.a. har sett det i England med merkesystemet «Freedom Food». Noe av omleggingen i dansk svineproduksjon skjedde blant annet etter krav fra det viktige engelske eksportmarkedet.

Regelverk for handel med dyr og dyreprodukter

Fram til begynnelsen av 1990-tallet hadde Norge et meget strengt og gjennomarbeidet forbud mot innførsel av levende dyr og smitteførende varer, slik som kjøtt, melkeprodukter, huder og levende fisk til oppdrett. Landenes dyrehelsemessige sjukdomsstatus ble vurdert grundig før tillatelse ble gitt.

Innførsel av levende produksjonsdyr forekom meget sjelden, og fra bare utvalgte eksportland. Bare noen få land ble godkjent for eksport av kjøtt- og melkevarer.

Ved innførsel av hund og katt ble dyr fra land der rabies forekom satt i karantene i fire måneder.

All innførsel av eksotiske dyr, unntatt fugler, er siden 1977 forbudt gjennom en egen forskrift. Kun innførsel av skilpadder til personer med allergi har vært tillatt.

EØS-avtalen

Gjennom EØS-avtalen ble det gitt åpning for friere handel med dyr og dyreprodukter mellom landene som avtalen omfatter. I avtalen som ble gjort gjeldende fra 1994 ble grensekontrollen avviklet og regelverket harmonisert. Avtalen omfattet ikke småfe.

Etter revidert EØS-avtale fra 1999 omfatter avtalen alle aktuelle dyreslag. Norge har fått status som EUs ytre grense mot tredjeland. EUs direktiver er implementert i nasjonalt regelverk, og det er blitt satt i verk omfattende overvåkningsprogrammer for sjukdomskontroll hos dyr i Norge. Det er grunn til å tro at nasjonale overvåknings- og kontrollprogrammer har bidratt til helsemessig sikring av import samt holdt importvolumet av dyr på et lavt nivå

Dyrevelferd og internasjonale avtaler (Europarådet, EU, OIE og WTO)

Arbeid med forvaltning av dyrevelferd foregår i ulike internasjonale fora. I tillegg er det etter hvert et ganske omfattende forskningsarbeid innen etologi (atferdslære) og dyrevelferd som foregår og hvor internasjonalt samarbeid er meget viktig.

Det vises for øvrig til kapitel 8 om internasjonale forpliktelser.

5.6.2 Effektivisering og kostnadsreduksjon

Holdningen hos forbrukerne synes å ha endret seg de siste tiårene. Tidligere var forbrukerne opptatt av varens pris innenfor et minimumskrav av kvalitet. Velferd for dyrene i produksjonen ble tillagt liten vekt. Folk var av den oppfatning at produksjonsdyrene hadde det rimelig bra, og at myndighetene førte et tilstrekkelig tilsyn.

Nå er det grunn til å anta at forbrukerne i stadig større grad vil være opptatt av kvalitet. Dette setter fokus på en effektiv og sikker produksjon, der et faglig og etisk forsvarlig dyrehold inngår.

Internasjonalt er enhetene ofte blitt langt større enn det vi finner i Norge. I tillegg er klimaet slik at en rekke land som konkurrerer med norske varer har vesentlig lavere kostnader til driftsbygninger. I en del produksjonsformer inngår tiltak som er forbudt i Norge, slik som nebbtrimming av verpehøner, kjøttproduksjon på kjøttferasen belgisk blå, tvangsfôring for gåseleverproduksjon osv. Dette er en utfordring for norsk produksjon og forbruk.

Nasjonalt prispress – husdyrbrukerens dilemma

Nye og strengere regelverk på dyrevernområdet skal verne dyrene mot uheldige utslag av effektiviseringen, men kan utvilsomt innebære en økonomisk belastning for brukeren. Kostnadene i forbindelse med ombygging for å tilfredsstille forskriften om hold av storfe og gris ble beregnet til 1,3 mrd. kroner bare for svineprodusentene, som måtte bygge om til løsdrift. I 1991 lå prisen på svinekjøtt til produsent på vel 27 kroner per kg, mens den siden har falt jevnt og i 2000 lå nede på 18 kroner per kg. Selv om kraftfôrprisen i samme periode gikk ned fra 3,80 kroner til 2,60 kroner per kg, ble inntjeningsevnen svekket. I de siste 10 år er antallet svineprodusenter halvert.

Offentlige bestemmelser og produksjonsregulerende forordninger, som kvoteordninger for melk, har satt grenser for husdyrbrukerens inntjeningsmulighet. Endrete forutsetninger for bruk av beiteressurser i utmark har betydning. Først og fremst har de voksende rovdyrbestandene skapt store problemer for beitedrift i mange områder. Et flertall av befolkningen ønsker nærvær av store rovdyr i Norge og forventer at eierne passer bedre på dyrene sine. Utgifter forbundet med tapsforebyggende tiltak blir bare i noen grad dekket av det offentlige.

Husdyrbrukerne har på denne måten havnet i en klemme mellom nye forskriftskrav og forventninger fra samfunnet om et etisk forsvarlig dyrestell på den ene siden, og krav om effektivisering og billigere mat på den annen side. Disse hensyn står tilsynelatende i strid med hverandre, og konflikten kan synes vanskelig å løse tilfredsstillende. Trolig finnes det vilje blant forbrukerne til å betale mer for produkter der god dyrevelferd kan garanteres, men dette krever både informasjon, dokumentasjon og merking. Selv om forbrukernes valg er komplisert og mange hensyn teller med, synes flertallet av befolkningen fortsatt å være mye opptatt av pris i praktisk handling.

Slakteristruktur

Med overgangen til en mer spesialisert husdyrproduksjon og pengeøkonomi forsvant bygdeslakteren. I stedet for at slakteren reiste rundt, ble dyrene sendt til et stasjonært slakteri. På 1970- og 1980-tallet fantes det fortsatt mange små og litt større slakterier, spredt over hele landet. Med økende offentlige krav begrunnet i hygiene, og ikke minst samordning av regelverket over landegrensene (EØS-avtalen), begynte en sterk strukturrasjonalisering. De fleste små slakteriene forsvant, i motsetning til hva som var tilfelle i for eksempel Tyskland. I mange EU-land er det tradisjon for små slaktebutikker som finnes nærmest i enhver landsby. Disse slakter små kvanta fra nærliggende gårdsbruk, og kjøttet blir omsatt ferskt fra butikken. Det er utformet et eget EØS-regelverk tilpasset denne virksomheten, som er mindre strengt enn for ordinære slakterier. De små slakteriene i Norge var for store til å komme inn under regelverket for denne type slaktebutikker. Investeringer som måtte til for å oppgradere et lite slakteri til full EØS-standard ble ikke økonomisk regningssvarende.

Samtidig som en lang rekke små slakterier ble lagt ned, bygget kjøttsamvirket opp noen nye, etter norsk standard store slakterier. Krav om atskilte slaktelinjer for ulike dyreslag førte dessuten til en spesialisering blant de mellomstore slakteriene, og mange slakterier kan nå bare ta i mot en eller et par husdyrarter. Også innen reindriften, der dyrene tradisjonelt ble slaktet i felt, ble det bygget et stort anlegg i Kautokeino, basert på inntransport av rein fra hele Finnmark.

Rasjonaliseringen fortsetter. Innen kjøttsamvirket foreslås det å redusere antall slakteanlegg som tar i mot storfe fra 24 til 18, gris fra 16 til 13 og småfe fra 21 til 15. Offentlige hygienekrav, effektivisering og kostnadsjakt kombinert med ordninger som favoriserer transport av levende dyr framfor kjøtt, har bidratt til denne utviklingen. Enkelte slakteribedrifter har hatt et tilbud til medlemmene at dyr som skal slaktes og som av forskjellige grunner ikke er egnet for transport, blir slaktet og delvis slaktebehandlet på gården. Nødslakteordningen har stort sett omfattet storfe, og har variert en del fra bedrift til bedrift. Enkelte steder har ordningen også omfattet purker og slaktegris. Sett fra et velferdssynspunkt er en fungerende nødslakteordning av vesentlig betydning, men ordningen er kostbar for bedriftene.

Transporttid

Konsekvensen av færre slakterier er at transporttiden har gått vesentlig opp. Selv om Norge fortsatt har et stort antall slakterier sammenliknet med mange andre land, gjør ferger og store avstander med til dels dårlig veistandard at transporttiden likevel blir lang. På begynnelsen av 1990-tallet ble det vurdert slik at innføring av maksimale transporttider for slaktedyr var unødvendig. Nå er det krav om maksimalt åtte timer for slaktedyr, men med mulighet for dispensasjon på inntil 11 timer i enkelte områder i Nord-Norge. For fjørfe som skal sendes til slakt er det en maksimaltid på 12 timer. I områder der transporttiden ligger på grensen av det tillatte, kan krav om maksimaltid føre til oppdrevet tempo ved driving og lasting og dermed økt stress for dyrene. Flere slaktedyr enn før kommer nå fram til slakteriet på kveldstid, og må stalles opp til dagen etter.

For å redusere stressbelastningen for slaktedyr har det vært enkelte forsøk på å etablere gårdsslakterier og mobile slakterier. Disse har imidlertid møtt vanskeligheter i forhold til offentlig bestemmelser. For tiden finnes bare ett godkjent mobilt slakteri, som slakter rein. Det søkes etter løsninger for småskala slakting og lokal foredling.

5.6.3 Samfunnets syn på natur og miljø

I etterkrigstiden var befolkningen ganske ensidig opptatt av økonomisk vekst, og temming av naturkrefter gjennom naturinngrep som for eksempel vannkraftutbygging møtte få motforestillinger. Selv om det tidlig ble opprettet noen nasjonalparker, fikk bevisstheten omkring viktigheten av å bevare naturen først større tilslutning i befolkningen utover 1970-tallet. Det gjaldt vern av arter (fredningsbestemmelser) og områder (sammenhengende større arealer eller små, særlig viktige biotoper) samt beskyttelse mot utslipp fra industri og annen menneskelig aktivitet. Oppmerksomhet omkring natur- og miljøvern fikk først konkret betydning for landbruket gjennom krav til tette gjødselkjellere og begrensninger i spredning av husdyrgjødsel. Det var også en viss konflikt i forbindelse med oppdyrking av myr- og våtmarksområder, som ofte er viktige for fuglelivet. Etter hvert som de store rovdyrene har begynt å reetablere seg i Norge, har konflikten med sauehold og reindriftsnæring økt.

Beitedrift og rovvilt

I Norge har de enorme beiteressursene i utmark alltid vært benyttet av husdyr, og mesteparten av norsk natur er preget av beitekulturen. I tidligere tider ble husdyrene fulgt av gjeter på dagtid og gjerne holdt inne i hus eller kve om natten. Det var ofte barn som ble satt til å gjete buskapen. Gjetingen sikret jevnt tilsyn med dyrene og beskyttet mot angrep fra rovdyr. Det var offentlig skuddpremie på rovvilt, som ble sett på som skadedyr. Etter at de store rovdyrene i stor grad var utryddet, utviklet det seg på 1900-tallet en driftsform med å slippe husdyr på beite i utmark uten kontinuerlig tilsyn.

Ny rovviltpolitikk

De store rovdyrene var allerede fra 1930-tallet blitt meget sjeldne i norsk fauna, med unntak fra et midlertidig oppsving de første årene etter krigen. Etter hvert fikk et mer økologisk natursyn innpass i befolkningen, der også rovdyr skulle ha sin plass. Det ble et mål å bevare naturens artsmangfold. Ulven ble totalfredet i 1972 og bjørnen i 1974. Helt siden moderne miljøvernarbeid begynte å skyte fart på begynnelsen av 1970-tallet, har norske viltmyndigheter lagt vekt på å bevare hele vår fauna, der også rovviltet inngår som en naturlig del. Miljøvernmyndighetenes arbeid med rovvilt bygger på miljøvernlovverket, internasjonale avtaler og de retningslinjer Stortinget har gitt ved ulike anledninger. Stortinget behandlet stortingsmeldinger om rovviltforvaltningen i 1992 og 1997. I norsk rovviltforvaltning er det et mål at vi skal ha levedyktige bestander av alle de fire store rovviltartene som finnes i Norge, det vil si bjørn, jerv, ulv og gaupe. Det er også i tråd med internasjonale avtaler som er opprettet for å bevare det biologiske mangfoldet, og som Norge har sluttet seg til.

Tap av sau

Et visst tap av dyr på utmarksbeite har vært akseptert som uunngåelig, bl.a. på grunn av sjukdom og ulykker. I noen områder av landet var tapene likevel større enn andre steder. Mens tapet for sau og lam i Hedmark lå på 2–3 %, lå gjennomsnittstapet andre steder på det dobbelte. Bratt og ulendt terreng, myrer, giftige beiteplanter og flåttbårne sjukdommer forklarer noe av forskjellen. På hele 1980-tallet ble tapene på utmarksbeite redusert, blant annet fordi man fikk økt fokus på forebyggende tiltak og et samordnet og bedre tilsyn gjennom ordningen «Organisert beitebruk».

Etter at bestandene av store rovdyr økte etter fredning på 1970-tallet, økte også tapstallene. I 1990 ble det ytt erstatning for 5700 sau/lam som drept av rovdyr (dette tallet inkluderer ikke sau drept av gaupe). To år senere var antallet fordoblet, og i år 2000 ble 32 000 dyr erstattet som drept av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn, mens det ble søkt om erstatning for vel 50 000 dyr. Fra 1990 til 2000 økte antallet sau og lam på utmarksbeite med knapt 10 % til 2,2 millioner. I samme periode økte det totale tapet med 60 % til vel 131 000 i 1996 (6 % av antall beitedyr sluppet i utmark), og antallet dyr erstattet som drept av rovvilt ble seksdoblet. Antallet dyr erstattet som drept av rovvilt utgjør noe under 1,5 % av antall beitedyr sluppet i utmark. Andelen av totaltapet som ble erstattet pga. rovdyr var 7 % i 1990, og 27 % i 2000. I de mest rovdyrutsatte områdene viser undersøkelser at rovvilt kan forårsake inntil 60 – 80 % av totaltapet, og enkelte besetninger kan miste en stor andel av dyrene på kort tid. Angrep fra rovvilt er ofte forbundet med stor dramatikk, i det mange dyr kan bli stygt skadd eller drept i løpet av kort tid. Foruten frykt og lidelse hos husdyrene, kan dette ofte være en stor psykisk påkjenning for eieren. Det har vist seg vanskelig å finne enkle forebyggende tiltak som er effektive. Det har i de senere årene blitt foretatt utprøving av systemer i større skala med flytting av beitedyr, gjeting, vokterhunder og gjerding med elektriske gjerder for å forebygge rovviltskader. En del tiltak har vist seg å være lovende med hensyn på å hindre tap. Deltakelse i slike forebyggende tiltak er basert på frivillig tilslutning fra enkeltbrukere.

Oppmerksomheten omkring rovdyrskadene har også ført til økt oppmerksomhet omkring tap av andre årsaker. De langt fleste beitedyrene, i underkant av 100 000 sau/lam, forsvinner på utmarksbeite av presumptivt andre årsaker enn de store rovdyrene. I noen områder på Møre har tapstallene vært oppe i 30 % på grunn av forgiftning med romeplanten (alveld). Det er uvisst om vekstforholdene for rome har blitt bedre eller om giftigheten har økt. Langs kysten av Sør-Norge har sjukdommer som overføres med flått, først og fremst sjodogg, gitt betydelige tap.

Tap av tamrein

Innen reindriften har man sett tilsvarende økning i tapene som tilskrives rovvilt (jerv, gaupe og kongeørn). Erstatningsutbetalingene ble revidert og utbetalingene ble mer enn femdoblet fra 1991 til 1997. Det totale tapet av rein på beite er meget høyt. I årene 1996 til 2000 var det gjennomsnittlige tapet i Nord-Norge ca. 40 % for kalver og 12 % for voksne dyr. Rovvilt regnes av utøverne som klart viktigste tapsårsak både hos kalv og voksne dyr med 40–80 % av totaltapet, avhengig av region. I Vest-Finnmark utgjorde rovdyrtapet i 1997–98 like mange kilo kjøtt som det som ble levert til slakteri. På grunn av dårlig kondisjon hos reinen etter flere vintre med vanskelige beiteforhold og sterkt svekkede reinflokker, har de totale tapene vært store. For øvrig svinger tapene mye fra år til år. Nedbør og temperatursvingninger som gir islag i snødekket, kan år om annet gjøre vinterbeitet periodevis utilgjengelig i store områder. I nyere tid har det vært relativt mange slike vintre med ustabilt vær.

Et annet forhold av stor direkte betydning for reindriften er befolkningens endrede fritidsvaner. Hyttebygging, friluftsliv og jakt har gitt økt ferdsel i reinens beiteområder. Dette uroer dyrene og reduserer dermed kvaliteten av beitet.

Naturverninteresser og fiskeoppdrett

Hensynet til natur- og miljøvern har medført kritisk søkelys på og nye krav til havbruksnæringen. Sjøanlegg i fjordarmer og andre lokaliteter med lav vanngjennomstrømming har gitt lokal forurensning. Bruken av medisinfôr med antibiotika var i en periode på 1980-tallet omfattende på grunn av store sjukdomsproblemer. Dette ga bekymringer for konsekvenser av medisinrester under anleggene, både for smådyr i bunnfaunaen og for beitende villfisk. Bruken av kjemiske midler til impregnering av nøter og til behandling av oppdrettsfisk mot lakselus har vært omfattende.

Lakselus er vanlig i oppdrettsanlegg og smitter til villfisk. Lakselus er antatt å være en medvirkende årsak til nedgangen i bestandene av vill laks. Andre sjukdommer hos oppdrettsfisk kan også smitte villfisk. Dette har blant annet ført til strid om konsesjoner gitt i nærheten av lakseførende elver.

De senere år har det vært stor bekymring for mulige konsekvenser som det store antallet rømt oppdrettsfisk (anslått til 400 000 i 1999) kan få på de ville stammene. Det er vist at rømt oppdrettsfisk ofte har en avvikende gyteatferd og kan ødelegge villfiskens gytegroper. Det er også en viss frykt for krysning mellom oppdrettslaks og villaks, såkalt genetisk interaksjon i ville laksestammer, som anses som unike i det de er genetisk tilpasset sin elv.

5.6.4 Veilednings- og veterinærtjenester

Veterinæroppgavene endres

Veterinærutdanningen på 1960- og 1970-tallet tok sikte på å utdanne veterinærer som primært skulle arbeide med produksjonsdyr i landbruket, i noen grad også hest og hund. I samme periode ble også veterinærdekningen rimelig god over hele landet. Den landsomfattende offentlige distriktsveterinærordningen var en viktig del av dette. Distriktsveterinæren hadde offentlige oppgaver, som blant annet omfattet opplysning og rådgivning om sjukdomsforebyggende tiltak og dyrevern, og i tillegg drev vedkommende klinisk praksis. Tilskuddsordninger til skyssutgifter og generelt brukbar økonomi i landbruket gjorde at veterinær kunne tilkalles til både gris og småfe, selv om gården lå langt unna, og uten at kostnadene ble avskrekkende. Samme dyrlege behandlet alle slags dyr, enten det gjaldt hest, sau, katt eller laks. Etter hvert som kunnskapsmengden øker, er det vanskelig for veterinæren å holde seg tilstrekkelig oppdatert om den siste utviklingen innen alle felt, og mange steder er kundegrunnlaget stort nok til at veterinærene kan foreta en arbeidsdeling seg imellom. Kundene etterspør også mer spesialiserte og avanserte tjenester. Man har derfor fått veterinærer som i hovedsak arbeider innen enten fiskeoppdrett, smådyrmedisin, sportshest eller landbrukets produksjonsdyr. Det er etablert en formell spesialistutdanning for veterinærer.

Distriktsveterinærordningen er under omlegging. Distriktsveterinærene blir nå offentlige forvaltere på heltid med ansvar for tilsyn og veiledning.

Andre yrkesgrupper

En rekke forandringer innenfor veiledningsapparatet har betydning for rammebetingelsene i husdyrbruket. Produsentorganisasjoner som TINE Norske Meierier og Norsk Kjøtt tilbød tidligere gratis veiledning som var kollektivt finansiert over melkeprisen. Først og fremst koster gode råd nå penger, der de tidligere var gratis. Næringen konsentrerer seg ikke i like stor grad om å hjelpe de dårligste produsentene, men tar sikte på mellomskiktet, som i tillegg til å ha et forbedringspotensiale ofte både har motivasjon og evne til å gjennomføre endringer. Mange ansatte i veiledningstjenesten har blitt revisorer i KSL-systemet (system for kvalitetssikring i landbruket). De kommunale landbrukskontorene deltar etter hvert lite i veiledningstjenesten, men har fortsatt oppgaver innen tilskuddsordningene.

Tilbudet av private konsulenter som driver veiledning har økt.

Det er etablert en egen utdanning for fiskehelsebiologer, som arbeider innen oppdrettsnæringen. Utdanningen gir en biologisk universitetsutdanning med et medisinsk/veterinært tilsnitt. Gruppen har så langt ikke fått selvstendig rett til å rekvirere legemidler til fisk.

Innenfor alternativ medisin på dyr har det kommet en del utøvere de siste tiårene. Disse personene kan ha svært ulik bakgrunn, fra veterinærer og personer med medisinsk grunnutdanning til fullt ut selvlærte. Det finnes per i dag ingen krav til eller kontroll av deres faglige kunnskap. De arbeider særlig med sportshest og familiedyr. Homøopatiske midler er etter hvert også brukt til produksjonsdyr, særlig hos produsenter som driver økologisk.

Forsikring

Forsikringsordningene påvirker etterspørselen etter veterinærbehandling. Produksjonsdyr er sjelden individuelt forsikret, og dersom det tegnes forsikring er dette gjerne en ren livsforsikring som ikke dekker veterinærbehandling. For hund og hest er det vanlig å tegne individuell forsikring. Store operasjoner er ofte så kostbare at alternativet for noen eiere vil være avliving om dyret ikke er forsikret eller den aktuelle tilstanden/behandlingen ikke dekkes av forsikringen.

Redusert forsikringspremie ved brannsikringstiltak i husdyrbygninger stimulerer bønder til å installere varslingsanlegg.

I fiskeoppdrett kan forsikringsvilkår føre til at sjuk fisk ikke blir avlivet. Dersom fisken ikke kan slaktes og behandling anses som fåfengt, kan det få konsekvenser for fiskens velferd. Om den avlives av dyrevernmessige årsaker, gjelder ikke forsikringen.

5.6.5 Utviklingen og konsekvenser for de enkelte grupper dyr

Samfunnsutviklingen, med urbanisering av befolkningen og en mer kostnadseffektiv husdyrproduksjon, har bidratt til endringer i synet på og behandlingstilbudene til både produksjonsdyr, familie- og sportsdyr.

Produksjonsdyr

I husdyrproduksjonen har verdien av det enkelte dyr blitt redusert. Det moderne husdyrholdet har ikke råd til å la et dyr være sjukt eller gjennomgå en lengre rekonvalesensperiode der produksjonsevnen er nedsatt. Man tilstreber derfor å utrangere dyrene før den alder da risikoen for sjukdommer erfaringsmessig øker, og man foretrekker å slakte et dyr som har fått en skade i stedet for å sette i gang en langvarig behandling. Det har blitt relativt sjelden at veterinærer i landpraksis opererer produksjonsdyr. Husdyreier må alltid vurdere kostnadene til selve behandlingen og utsiktene til restitusjon i forhold til det som er driftsøkonomisk forsvarlig. Refusjonsordningen, som skulle utjevne og redusere bondens kostnader til veterinærens reise, har de siste årene blitt svekket. Dette har ført til at terskelen for å tilkalle dyrlege er blitt høyere, og at det for enkelte dyreslag ikke anses som regningssvarende. Innsatsen legges i stedet på det forebyggende arbeidet ved å redusere kjente risikofaktorer. En søker å unngå at sjukdom og skade oppstår. Dette kan for eksempel være bedre fôr og fôringsrutiner, bedre ventilasjon, god hygiene, vaksinering, bedre melkingsanlegg, et mer optimalt nærmiljø for dyret og avl for mer robuste dyr. Tilsvarende gjelder i enda større grad for fjørfe- og fiskeoppdrett – her betyr enkeltindividet lite, det er anlegget, «besetningen», som er målet for arbeidet.

Krav om MRL-verdier (MRL – Maximum residue level) for legemidler til matproduserende dyr har ført til at noen viktige preparater ikke lenger kan benyttes. Oftest skyldes dette at legemiddelprodusenten ikke ser det regningssvarende å framskaffe den omfattende dokumentasjon som er nødvendig for alle arter. Lokalbedøvelse og det beroligende middelet xylazin til ku har eksempelvis fått en betydelig forlengelse av tilbakeholdelsestiden, fordi nødvendig dokumentasjon mangler for angjeldende art. Dette kan medføre at veterinæren blir mer tilbakeholden med å bruke slike midler dersom det ikke er absolutt påkrevet.

Familiedyr

Hos familiedyrene har utviklingen gått i motsatt retning. Den generelle velstandsutviklingen har gitt folk flest mer penger å rutte med, og de er i økende grad villige til å bruke penger på kjæledyret sitt. Dette gjelder også dyr med lav innkjøpspris, som for eksempel katt og kanin.

Den rivende medisinske utviklingen har ringvirkninger også i veterinærmedisinen. Langt flere tilstander enn før lar seg både diagnostisere og behandle. Dyreeiere etterspør og veterinærer tilbyr nye behandlingsformer, også livslang medisinering av kronisk sjuke dyr. Problemstillingen for veterinær, og for eier, er snarere å sette etiske grenser for når dyret heller bør avlives framfor å begynne eller fortsette en behandling.

Hest

Hesten står i en mellomstilling mellom familiedyr og produksjonsdyr. Den er på den ene siden et bruksdyr, som har sin verdi knyttet opp mot rollen som løpshest eller fritidshest. På den annen side er eieren gjerne følelsesmessig knyttet til hesten sin som individ. Det kommer derfor inn andre elementer enn de rent økonomiske. Hesteeieren vil, som hundeeieren, være villig til å bruke mer penger på en behandling enn det hesten rent økonomisk er verdt. Likevel er de færreste villige til å ende opp med en hest med nedsatt bruksverdi. Slakting er derfor alltid et alternativ.

Med utviklingen innen moderne hestesport har det kommet utøvere som praktiserer ulike former for alternativ behandling. Det dyrevernmessige aspektet ved ulike behandlingsformer er ikke utredet.

Øvrig utvikling

Man forventer at havbruksnæringen fortsatt vil øke i betydning og omfang ved at blant annet nye arter fisk og andre sjødyr tas i kultur.

Går utviklingen som i Europa for øvrig, vil andelen økologisk dyrkede produkter øke, samt også utbudet av lokalt foredlete matvarer. Fra næringsmiddelsiden ytres bekymringer for konsekvensen av løsdrift (der husdyrene lettere kommer i kontakt med avføring) og utedrift (der husdyrene kommer i kontakt med smittestoffer i den ville fauna) i kombinasjon med større besetninger. Det fremholdes at risikoen vil øke for at infeksjonssjukdommer av stor betydning for folke- og dyrehelsen, og som vi i dag er forskånet for, vil kunne etablere seg i besetningene.

5.7 Holdning til dyrehold, risikodyrehold og dyretragedier

Husdyrproduksjon har for mange produsenters vedkommende blitt et enmannsyrke. Dermed hviler alt daglig ansvar for dyreholdet på en person. Erfaring viser at i enkelte tilfeller, der det oppstår problemer av en eller annen art hos vedkommende røkter eller eier, kan det føre til at oppfølgingen med daglig stell og fôring opphører. Dyrene kan bli stående i dagevis uten nødvendig tilsyn og ofte blir sulting og død enden for mange av dyrene. Særlig utsatt synes de besetninger å være som har lite «besøk» utenfra av for eksempel dyretransportører, veterinærer eller annet veiledningspersonell. Slike besetninger kan derfor i enkelte tilfeller sees på som «risikodyrehold».

Statens dyrehelsetilsyn har forsøkt å fokusere dyrevernnemndenes inspeksjoner mot slikt dyrehold de siste årene og det vises til deres årsmelding for 2001. Det lokale tilsynet er også avhengig av informasjon fra annet personell, slik som transportører, praktiserende veterinærer, helsepersonell og lignende for å komme i tide før manglende stell får dramatiske følger for dyrene. Derfor vil det være av stor viktighet at helsepersonell ikke oppfatter sin taushetsplikt slik at de ikke kan melde fra om dårlig dyrehold.

Obduksjon er en viktig del av den generelle sjukdomsovervåkningen innen husdyrbruk og fiskeoppdrett. Ved obduksjon vil en også få indikasjoner på forhold som har sammenheng med uakseptabelt dyrehold.

Kunnskapsmangel ved hold av familiedyr er ofte årsak til dårlig dyrehold. Hold av familiedyr krever innsikt, det gjelder om dyrene skal holdes alene eller i parforhold (det gjelder for eksempel enkelte burfugler), oppstalling, fôring, stell og mosjon. Enkelte hunderaser krever mye mosjon, noe som daglig tar mye tid.

De siste årene har en også fått en utvikling der enkelte personer holder farlige hunder. Hunder trenes for å utvikle aggressivitet for å delta i hundekamper, der hundene kan påføre hverandre store skader. Slike kamper er forbudt i Norge. Det er kjent at slike hunder kan være en risiko for andre hunder i vanlig miljø.

Hold av hund er heller ikke uvanlig i rusmiljøer. Selv om eierne har en intensjon om å ta vare på dyrene sine, skjer det ofte at de ikke makter det på en tilfredsstillende måte for dyrene.

Det er også stor forskjell i den generelle holdningen til dyr. Mens hund gjennomgående har en høy status, er katt ofte langt mindre estimert. Dette kan nok være en av grunnene til at katt i mange tilfeller ikke blir tatt vare på og tatt hensyn til på samme måte som hund.

I fiskeoppdrett kan krav om intensiv produksjon, tetthet og forhold i merdene utgjøre en risiko for fisken. Videre er fisk i merder særlig utsatt ved oppblomstring av giftige alger og for enkelte giftmaneter. Normalt vil vill fisk trekke vekk fra slike områder ved for eksempel å gå noe dypere i sjøen, men det har ikke fisk i merder anledning til.

5.8 Utviklingen fremover – framtidsutsikter fra NILF

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har i rapport 2. mai 2002 skissert enkelte modeller for hva en kan vente i utvikling de kommende 10 – 15 år fremover.

Rask teknologisk utvikling sammen med sterk produktivitetsøkning kombinert med stagnerende eller avtakende etterspørsel gir prispress i jordbruket. Gjennom en rask avgang av ressurser fra jordbruket vil en redusere svakere lønnsomhet, og prispress er et «middel» for å få til avgang. Teknologisk fremgang bidrar til å holde prispresset ved like. Hittil har en nyttet politiske tiltak for å bremse utviklingen. Nå er vi inne i en periode der det synes som om en ikke prøver å bremse så sterkt som tidligere. Dette har sammenheng med den internasjonale situasjonen. Det er i gang forhandlinger om liberalisering av handel som også omfatter jordbruksvarer. En utfordring i dette arbeidet blir hvordan en skal ta hensyn til «non-trade-conserns» i reglene for handel. Innenlands er det også betydelig press for å få en strukturendring i jordbruket, selv om det møter motstand fra enkelte grupper.

Det er også trekk i utviklingen som drar i en annen retning. I dette inngår økende interesse for økologisk fremstilte varer, for dyrevelferd, sammenheng mellom ernæring og helse og sammenheng mellom dyrehelse og helse hos mennesker. Mange forbrukere synes å bli mer opptatt av velferden for produksjonsdyrene. I andre land er det ofte vesentlig større besetninger med produksjonsdyr enn i Norge. Det er produksjon under slike forhold norske produsenter må konkurrere med dersom grensevernet blir redusert. Utviklingen vil også medføre store utfordringer for å bevare og bedre dyrenes velferd.

Utviklingen utenfor jordbruket vil også ha betydning. Det er for tiden mye som tyder på at det vil bli sterke økonomiske krefter som trekker folk ut av jordbruket.

Ut fra dette vil en peke på tre modeller som mulige hovedtrekk for utviklingen.

5.8.1 Modell 1 – Fortsettelse av dagens utvikling

Hovedtrekkene i landbrukspolitikken blir omtrent slik som i dag.

Tallet på driftsenheter blir redusert med 2 – 4 % per år. Nedenstående tabell indikerer hvor mange driftsenheter det vil bli i 2010 dersom utviklingen går som fra 1990 til 2000. I enkelte områder der det er lite husdyrbruk, blir produsentmiljøet enda mindre.

Produktiviteten øker, men det blir samtidig noe større import. Norsk produksjon dekker det meste av det innlandske markedet. Samdrift blir mer vanlig i melkeproduksjon og i annet hold av produksjonsdyr. Det blir færre dyr og større buskaper. Samtidig blir det relativt flere deltidsbrukere, og arbeidsinnsatsen i jordbruket avtar minst like raskt som tallet på driftsenheter.

Sauehold og reindrift blir sterkt preget av hva som skjer med rovdyrstammene, både ut fra naturlig utvikling og miljømyndighetenes forvaltning av stammene.

Selvforsyningsgraden blir omtrent som i dag.

5.8.2 Modell 2 – Overgang til mer økologisk produksjon

Etterspørselen etter økologiske varer øker i forhold til etterspørselen etter tradisjonelle varer. Det blir fortsatt anledning til å ta noe høyere pris på økologiske varer enn på andre varer, nok til å stimulere produsenter til en økologisk produksjon. «Nisjeprodukter» får et merkbart volum.

Forbrukerne har en sterkere preferanse for norske varer enn i modell 1. Økologisk produksjon tilsier at det blir et sterkere krav om kortere transport, herunder kortere transport av innsatsfaktorer og produkter. Dette fører til en større produksjon nær de største byene.

Overgangen til en økologisk produksjon fører til mindre avgang av arbeidskraft enn i modell 1, men det vil likevel bli en viss nedgang. Økologisk produksjon tilsier at det blir flere heltidsbrukere enn i modell 1, men færre enn i dag.

Gjennomsnittlig buskapsstørrelse blir noe mindre enn i modell 1, blant annet på grunn av krav om en minstemengde hjemmeavlet fôr per dyr i økologisk produksjon. Også i denne modellen vil rovdyrpolitikken ha innvirkning på hold av småfe og reindrift.

Selvforsyningsgraden blir om lag som i dag.

5.8.3 Modell 3 – Svakere grensevern

Kvotene for subsidiert eksport avtar. Tollsatsene blir redusert. Internasjonale forhandlinger om mer liberal omsetning av jordbruksvarer fører til reduksjon av grensevern for norske varer, og dette kan ikke kompenseres med direkte tilskudd. Forbrukerne har heller ikke sterke preferanser for norske varer.

Forbrukerne ønsker mangfold i varespekteret, og tilgang på varer som ikke blir produsert i Norge. Matvarekjedene står relativt sterkt i forhandlinger med produsentene, og er først og fremst opptatt av pris. De er ikke spesielt opptatt av å selge norske varer.

En del produsenter velger en nedslitningsstrategi; de holder på så lenge de slipper større investeringer (og deres egen helse holder). Andre brukere regner med å kunne produsere billig nok, og investerer under disse vilkårene. De kan produsere billig enten ved å utnytte stordriftsfordeler eller effektivt under valgt størrelse. Det vil dermed kunne bli en todeling i jordbruket, hvor en del driver stort og effektivt og produserer det meste av volumet, og en del der jordbruket er hobby og livsstil.

Alder og helse for dagens brukere vil ha innvirkning på hvor fort strukturendringene skjer. Import av jordbruksvarer øker. Selvforsyningsgraden vil gå ned.