4 Gjeldende rett
4.1 Inngåelse og oppløsning av ekteskap
Det følger av lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) § 3 at ekteskap ikke kan inngås mellom slektninger i rett opp- eller nedstigende linje eller mellom søsken. Dette vil si at det ikke er lov til å gifte seg med sine foreldre, besteforeldre, barn eller barnebarn. Forbudet som gjelder søsken, omfatter også halvsøsken. For adoptivbarn gjelder forbudet både for den opprinnelige slekt og adoptivforeldrene og deres slekt.
Det følger av ekteskapsloven § 14 at før vigsel finner sted, skal vigsleren motta en attest fra folkeregistermyndigheten eller norsk utenrikstjenesteansatt på at ekteskapsvilkårene er prøvet og at reglene i ekteskapsloven §§ 6 til 10 er fulgt. En vigsler som kjenner til at et vilkår for å inngå ekteskap ikke er oppfylt, skal ikke foreta vigsel.
Dersom et ekteskap er inngått i strid med ekteskapsloven § 3, kan hver av ektefellene kreve ekteskapet oppløst. Hvis ingen av ektefellene reiser sak, skal statsforvalteren reise sak for å oppløse ekteskapet. Statsforvalteren kan likevel beslutte at sak om oppløsning ikke skal reises, eller at det skal utsettes å reise slik sak, dersom sterke grunner taler for det. Sterke grunner kan foreligge hvor ektefellene ikke har visst at de har vært biologiske søsken, at de har levd lenge sammen eller at de har felles barn.
I tidligere straffelov var det en straffebestemmelse om brudd på ekteskapsloven § 3 om forbud mot ekteskap mellom nære slektninger (strl. 1902 § 220 andre ledd). Ved innføringen av lov 20. mai 2005 om straff (straffeloven) ble denne bestemmelsen opphevet fordi offentlige interesser ble ansett som ivaretatt av straffebudene om uriktig forklaring og dokumentfalsk. Arvebiologiske hensyn ble regnet som ivaretatt i straffelovens kapittel om seksuallovbrudd, se særlig §§ 312-314.
Lov 14. juni 2019 nr. 12 om arv og dødsboskifte (arveloven) har bestemmelser om arv for samboere under visse forutsetninger. Det følger av arveloven § 2 tredje ledd at to personer som ikke kan inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 3, ikke regnes som samboere.
4.2 Anerkjennelse av ekteskap inngått etter utenlandsk rett
Ekteskap inngått etter utenlandsk rett, må anerkjennes for å få rettsvirkninger her i landet. Hovedregelen i norsk rett er at et ekteskap som er inngått etter utenlandsk rett anerkjennes her dersom det er gyldig inngått i vigselslandet, jf. ekteskapsloven § 18 a første ledd. Et ekteskap anerkjennes likevel ikke dersom dette «åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden (ordre public)».
Når parter ikke får sitt ekteskap anerkjent her, har dette som konsekvens at en rekke rettsvirkninger som følger med å være gift, ikke kan gjøres gjeldende etter norsk rett. Partene kan fremdeles regnes som gift i andre land, og ha rettigheter som følger av ekteskapet der.
Stortinget vedtok endringer i ekteskapsloven §§ 18 a og 18 b i lov 11. juni 2021 nr. 63 om endringer i ekteskapsloven på bakgrunn av Prop. 135 L (2020–2021) Endringer i ekteskapsloven (ekteskap inngått med mindreårig etter utenlandsk rett mv). Endringene innebærer en innstramning i regelverket for anerkjennelse av ekteskap. Bestemmelsene om anerkjennelse er omstrukturert, slik at bestemmelser om anerkjennelse i tilfeller der partene har tilknytning til Norge, er regulert i § 18 b, mens tilfeller uten tilknytning er regulert i § 18 c.
Lovendringene er foreløpig ikke trådt i kraft, idet det må vedtas forskrifter som skal tre i kraft samtidig. Utkast til forskrift har vært på høring, og departementet arbeider med å ferdigstille forskriften. Lovforslaget i denne proposisjonen bygger på bestemmelsene slik de er vedtatt av Stortinget.
Når et stedfortrederekteskap, mindreårigekteskap eller bigamiekteskap er inngått i utlandet, og minst en av partene hadde tilknytning til Norge (norsk statsborger eller fast bosatt) på vigselstidspunktet, er utgangspunktet at ekteskapet ikke anerkjennes, jf. ekteskapsloven § 18 b. Det fremgår av andre ledd at ekteskapet likevel kan anerkjennes dersom sterke grunner taler for det, forutsatt at en av partene har fremsatt begjæring om anerkjennelse. Kompetansen til å avgjøre spørsmålet om anerkjennelse er lagt til statsforvalteren. Statsforvalterens behandling av en begjæring etter ekteskapslov ny §§ 18 b og 18 c vil lede til et enkeltvedtak enten i form av at ekteskapet anerkjennes eller ikke, tilsvarende ordningen i dagens § 18 a. Enkeltvedtak kan påklages til nærmeste overordnede forvaltningsorgan.
Et ekteskap som er gyldig inngått etter utenlandsk rett mellom parter som verken var norske statsborgere eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet, anerkjennes ikke dersom en eller begge av partene på dette tidspunktet var under 18 år, jf. ekteskapsloven § 18 c. Etter § 18 c andre ledd kan statsforvalteren likevel anerkjenne ekteskapet dersom partene er over 18 år, var over 16 år på vigselstidspunktet og den som var mindreårig på vigselstidspunktet, ønsker ekteskapet anerkjent. Statsforvalteren kan også anerkjenne ekteskapet dersom sterke grunner taler for det.
4.3 Regler for å motvirke sosial kontroll og tvangsekteskap
Det følger av ekteskapsloven § 1b at kvinner og menn har samme rett til fritt å velge ektefelle, og at ekteskap skal inngås av egen fri vilje og med eget samtykke. Det følger videre av barneloven § 30 a at en avtale foreldre eller andre inngår på vegne av barnet, ikke er bindende.
Før et ekteskap kan inngås, skal hver av brudefolkene ifølge ekteskapsloven § 7 bokstav l, erklære på ære og samvittighet at ekteskapet blir inngått av egen fri vilje, og at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse. Dersom en eller begge ektefeller er blitt tvunget til å inngå ekteskap ved rettsstridig atferd, følger det av ekteskapsloven § 16 tredje og fjerde ledd at hver av ektefellene kan reise søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig. Fristen for å reise søksmål om ugyldighet var opprinnelig seks måneder, men ble i 2021 endret til ett år.
Også straffeloven har en rekke bestemmelser om tvangsekteskap. Etter § 262 andre ledd er det straffbart å gifte seg med noen under 16 år. Det er videre straffbart å medvirke til at barneekteskap blir inngått. Dette gjelder også hvis ekteskapet er inngått i utlandet og gjerningspersonen har tilknytning til Norge.
Ifølge straffeloven § 253 første ledd kan den som ved vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press tvinger noen til å inngå ekteskap, straffes med fengsel i inntil 6 år. Straffeloven § 196 gjelder plikt til å avverge et straffbart forhold. Både straffeloven § 353 om tvangsekteskap og § 262 om ekteskap er omfattet av avvergeplikten. Barneekteskap eller tvangsekteskap som inngås i utlandet omfattes også av forbudet i norsk straffelov, jf. straffeloven § 5.
I 2021 ble straffeloven endret slik at forbudet mot tvangsekteskap i § 253, også omfatter utenomrettslige tvangsekteskap. Det er etter dette ikke nødvendig at ekteskapet er et gyldig ekteskap etter norsk rett, for at det skal kunne anses som tvangsekteskap i strafferettslig forstand.
Lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) fikk fra 2017 ny § 41 a, hvor det er et vilkår for at ektefeller eller samboere skal få oppholdstillatelse, at de har fylt 24 år. Det kan blant annet gjøres unntak fra vilkåret dersom det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig. Videre følger det av utlendingsloven §120 sjette ledd at et oppholdskort til tredjelandsborgere som er familiemedlemmer av EØS-borgere kan nektes utstedt dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje.
4.4 Forbud mot diskriminering
Det følger av lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) § 6 at diskriminering blant annet på grunn av etnisitet, er forbudt. Likestillings- og diskrimineringsloven § 8 definerer indirekte forskjellsbehandling som «enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd.»
Eventuell forskjellbehandling kan likevel være lovlig dersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 9.
Kravet til saklig formål innebærer at bestemmelsen må bygge på et korrekt faktum, og at formålet etter en konkret vurdering må fremstå som legitimt. Hvis det finnes andre handlingsalternativer som er egnet til å oppnå formålet, og som ikke er uforholdsmessig ressurskrevende, vil dette være et sterkt argument for at forskjellsbehandlingen ikke er nødvendig. Kravet om forholdsmessighet innebærer at det må være «et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere». Jo mer inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som forskjellsbehandles, jo viktigere må det aktuelle formålet være. Kravet til forholdsmessighet innebærer at løsningen samlet sett må fremstå som rimelig.
Retten til å ikke bli diskriminert er en menneskerettighet. Se omtale av menneskerettighetene i punkt 5. Etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 14 skal utøvelsen av konvensjonens rettigheter bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag.
Barne- og familiedepartementet ba i april 2021 Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) om å utrede det menneskerettslige handlingsrommet i spørsmålet om forbud mot søskenbarnekteskap (heretter omtalt som NIMs utredning). Bakgrunnen var Stortingets anmodningsvedtak hvor regjeringen ble bedt om å legge frem et lovforslag om å forby søskenbarnekteskap.
NIM har i sin utredning sett hen til praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD):
«Ut fra EMDs tilnærming, kan det legges til grunn at der en materiell begrensning på adgangen til å inngå ekteskap går klar av artikkel 12 isolert sett, vil neppe artikkel 8 kombinert med artikkel 14 gi ytterliggere rett til å inngå ekteskap. Det gjelder antagelig som hovedregel også EMK artikkel 12 kombinert med artikkel 14. Stikkordsmessig kan man si at artikkel 12 er lex specialis når det gjelder retten til å inngå ekteskap. Samtidig kan utformingen eller praktiseringen av en begrensning medføre forskjellsbehandling i strid med EMK artikkel 12 sammenholdt med artikkel 14. Det illustreres av O’Donoghue med flere mot Storbritannia fra 2010.»
I en avgjørelse fra EMD som gjaldt ekteskap mellom likekjønnede, Schalk og Koph mot Østerrike fra 24. juni 2010 (30141/04) avsnitt 101, trekker domstolen frem hensynet til harmoni ved fortolkningen:
«It reiterates that the Convention is to be read as a whole and its Articles should therefore be construed in harmony with one another (see Johnston and Others, cited above, § 57). Having regard to the conclusion reached above, namely that Article 12 does not impose an obligation on Contracting States to grant same-sex couples access to marriage, Article 14 taken in conjunction with Article 8, a provision of more general purpose and scope, cannot be interpreted as imposing such an obligation either.»