6 Nærmere om enkelte viktige politikkområder

6.1 Innledning

Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Reindriften representerer god ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til næringsmessig mangfold, og er en sentral bærer av samisk kultur.

Reindriften har stor betydning for sysselsetting og næringsutvikling i det samiske reinbeiteområdet. Ikke minst gjelder dette for Finnmark, der 70 pst. av reindriften i Norge finner sted, men også i det øvrige samiske reinbeiteområdet er betydningen stor. Reindriften bidrar til utvikling av annen virksomhet, som slakteri og næringsmiddelindustri, ulike typer vare- og utstyrshandel, transport mv.

I dette kapitlet gjennomgås enkelte viktige områder i reindriftspolitikken, herunder også tiltak avtalepartene ble enige om under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2024/2025.

6.2 Ivaretakelse av reindriftens arealer

Reindriften er en arealavhengig næring, og tilgang på nødvendige arealer er en sentral forutsetning for at næringen oppnår målet om økt produksjon og lønnsomhet. Reindriftsloven skal bidra til sikring av reindriftsarealene i det samiske reinbeiteområdet som reindriftens viktigste ressursgrunnlag. Ansvaret for sikring av arealene påhviler både innehavere av reindriftsretten, øvrige rettighetshavere og myndighetene.

Det samiske reinbeiteområdet utgjør om lag 40 pst. av Norges areal. Innenfor det samiske reinbeiteområdet er det imidlertid omfattende områder som ikke kan brukes som reinbeite. Det er byer og tettsteder, landbruksområder, veier, industrianlegg og turistanlegg. Arealene der reinen kan beite er derfor langt mindre enn 40 pst. Reindriften har innenfor dette området rett til beite i fjell og utmark.

Regjeringen la 20. desember 2023 frem en tiltakspakke for reindrift og energi. Målet med tiltakspakken er å legge bedre til rette for ivaretakelse av reindriftens rettigheter ved planlegging og utbygging av energi. Tiltakspakken omfatter en rekke tiltak på ulike departementers område som skal bidra til å nå dette målet.

Et av tiltakene er å se på mulighetene for å sikre reinbeitedistriktenes mulighet til å følge opp arealsaker. Dette tiltaket er fulgt opp gjennom Reindriftsavtalen 2024/2025, ved at distriktstilskuddet er økt og at Norske Reindriftsamers Landsforbund rådgivningstjeneste i arealsaker gjøres til en permanent ordning og styrkes.

De øvrige tiltakene vil bli fulgt opp løpende, og Norske Reindriftsamers Landsforbund og Sametinget vil bli konsultert i henhold til samelovens regler.

Landbruksdirektoratet startet i 2023 et arbeid med å bygge opp kompetanse om reindrift og arealplanlegging. Avdeling reindrift i Alta har etablert en ny seksjon som skal jobbe med dette, og rekruttert nye medarbeidere. Landbruksdirektoratet har en sentral rolle i å samordne arbeidet statsforvalterne gjør mot kommunene, for å heve kommunenes kunnskap om reindrift og hvordan reindrift kan ivaretas i arealplanlegging.

6.3 Høyesteretts dom i Fosen-saken

Høyesterett avviste 11. oktober 2021 saken om utmåling av ekspropriasjonserstatning til reindriften på Fosen, med den begrunnelse at konsesjons- og ekspropriasjonsvedtakene var ugyldige. Høyesterett la til grunn at vindkraftutbyggingen ville ha en vesentlig negativ effekt på reineiernes mulighet for å utøve sin kultur på Fosen. Høyesterett fant videre at de avbøtende tiltakene i konsesjonene ikke var tilstrekkelige for å unngå vesentlige negative konsekvenser for reindriften i området, og at vedtaket derfor var i strid med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Det er statens ansvar å sikre rettighetene etter SP artikkel 27. Staten har også en plikt til å sørge for at en krenkelse av konvensjonen repareres, og en rekke ulike tiltak vil kunne være relevante for å oppnå dette. Det vil ofte kunne være behov for at staten iverksetter eller pålegger tiltak, men krenkelsen kan også repareres ved at det kommer i stand alternative løsninger mellom de berørte private parter eller gjennom en kombinasjon av en avtalebasert løsning og statlige tiltak. Minoritetens deltakelse i beslutningsprosessen og samtykke til nye tiltak eller avtaler, vil være et tungtveiende moment i vurderingen.

En meklingsprosess ble iverksatt i mars 2023, og det er nå inngått minnelige avtaler mellom sijtene i Fosen reinbeitedistrikt og vindkraftselskapene. Sør-Fosen sijte og Fosen vind kom til enighet om en avtale 18. desember 2023, mens Nord-Fosen sijte og Roan Vind kom til enighet om en avtale 6. mars 2024. Avtalene inneholder forpliktelser for partene, men også for staten. Staten skal blant annet skaffe til veie et tilleggsareal utenfor Fosen reinbeitedistrikt, som kan brukes som vinterbeite for begge sijtene. Det er en forutsetning at sijtene samtykker til bruk av tilleggsarealet, og at arealet oppfyller kravene i reindriftsloven § 8 om reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet. Det tas sikte på at et eventuelt tilleggsareal kan tas i bruk av sijtene vinteren 2026/2027.

6.4 Klimatilpasning

I Reindriftsavtalen 2023/2024 ble det etablert en arbeidsgruppe for klimatilpasning. Arbeidsgruppen leverte sin rapport i desember 2023, og rapporten ble presentert for avtalepartene. Arbeidsgruppen har identifisert hovedutfordringer for reindriften:

• Redusert fleksibilitet som følge av annen arealbruk.

• Endringer i beite- og flyttemønster.

• Utilgjengelige beiter.

• Behov for endret infrastruktur.

• Større fare for ulykker og økt arbeidsbelastning.

• Dokumentasjon av forekomst av rovvilt og tap av rein til rovvilt.

• Økt uforutsigbarhet.

Avtalepartene har i Reindriftsavtalen 2024/2025 fulgt opp noen av tiltakene: Rådgivningstjenestene for reindriften er videreført og styrket, og det er prioritert å styrke distriktenes arbeid med arealsaker. Avtalepartene har økt de frie midlene til RUF-styrets disposisjon, og lagt en føring om at infrastrukturtiltak skal prioriteres.

Avtalepartene vil drøfte videre oppfølging av anbefalingene i rapporten i et eget møte.

6.5 Beredskap

Klimaendringene vil kunne medføre høyere frekvens av perioder med låste beiter. Siden 2020 har det hvert år vært beitekrise i større eller mindre deler av reindriftsområdene. I 2024 er det igjen beitekrise i deler av Nordland, Troms og Finnmark.

Avtalepartene har bygget opp et system for beredskap i reindriften som har fungert godt. Beredskapsfondet er betydelig styrket de siste årene, og avtalepartene fortsetter å styrke dette fondet. I Reindriftsavtalen 2023/2024 ble beløpet reinbeitedistriktene skal sette av til eget beredskapsfond økt fra 5000 kroner til 20 000 kroner. Samtidig ble det gjort endringer slik at distriktene kan ta i bruk eget beredskapsfond dersom styret for reinbeitedistriktet mener det er beitekrise i henhold til definisjonen, og har varslet beredskapsutvalget om at det er behov for befaring. Dette vil gjøre at distriktene har bedre muligheter til å iverksette tiltak raskt for å sikre dyrevelferden.

Beredskapsutvalgene i hvert reinbeiteområde er etablert, og gjør en viktig jobb med å vurdere beiteforhold og fastsette beitekrise. Beredskapsutvalgene skal også gi råd for å forebygge beitekriser. I 2023 gjorde avtalepartene noen endringer i mandatet for beredskapsutvalgene. Endringene bestod i hovedsak av saksbehandlingsregler for utvalgene. Det ble presisert at medlemmer av beredskapsutvalget ikke skal delta i vurderinger av beiteforholdene i eget reinbeitedistrikt eller sone. For å sikre at beredskapsutvalget skal være beslutningsdyktig ble det presisert at det skal velges medlemmer fra ulike reinbeitedistrikter som faste medlemmer og varamedlemmer, slik at varamedlemmet kan tre inn ved inhabilitet. Det ble videre presisert at utvalget er beslutningsdyktig når minst et medlem fra forvaltningen og et medlem fra næringen er til stede. Dersom utvalget likevel ikke skulle være beslutningsdyktig på grunn av inhabilitet, vil beredskapsutvalget kunne be om at et medlem fra beredskapsutvalget i et annet reinbeiteområde stilles til disposisjon i det aktuelle møtet. Departementet legger til grunn at disse endringene vil bidra til legitimitet og tillit til beredskapsutvalgets beslutninger.

Avtalepartene vil med bakgrunn i blant annet erfaringene fra beitekrisen i 2024, vurdere behovet for eventuelle endringer både i det etablerte regelverket og i forvaltningen av en beitekrise.

6.6 Grensekryssende reindrift

Siden 1972-konvensjonen opphørte å gjelde i 2005, har det ikke foreligget noen konvensjon om grensekryssende reindrift mellom Norge og Sverige. Det fremforhandlede forslaget fra 2009 har vært gjenstand for høringer i begge land og drøftinger mellom landene, uten at man har fått avklart ulike spørsmål som er reist. På svensk side har det vært foretatt omfattende utredninger av juridiske og økonomiske spørsmål. I 2017 ble det meddelt fra svensk side at konvensjonsforslaget ikke kunne ratifiseres i sin nåværende form, og at forhandlinger burde gjenopptas med siktemål å få nødvendige justeringer i konvensjonen. Dette ble avvist fra norsk side.

Dagens situasjon med manglende konvensjon gir norsk reindrift utfordringer i den daglige driften. Noen reinbeitedistrikt opplever i praksis å bli stengt ute fra tidligere beiteområder i Sverige, samtidig som de opplever ulovlig beiting fra svensk reindrift på norske områder. I de områdene som har etablert samarbeidsavtaler mellom norsk og svensk reindrift, gir fravær av en konvensjon manglende regler for et grensekryssende samarbeid. Ulike forvaltningssystemer mellom de to landene er også lite tilfredsstillende for et slikt samarbeid, og dette går i praksis ut over norske reindriftsutøvere.

Fremover vil norske myndigheter fortsatt ha stor oppmerksomhet på tiltak som bedrer forholdene for norsk reindrift grunnet manglende reinbeitekonvensjon med Sverige. Dette gjelder tiltak som bidrar til at svensk reindrift i Norge utøves i tråd med norsk lov, og som på den måten i større grad sikrer den norske reindriften tilfredsstillende og forutsigbare driftsvilkår.

De ansvarlige statsrådene i Sverige og Norge hadde et møte om den grensekryssende reindriften i forbindelse med Nordisk ministerrådsmøte i Tromsø sommeren 2022. Under dette møtet ble ministrene enige om at en manglende konvensjon skaper utfordringer knyttet til den grensekryssende reindriften. De ble derfor enige om en videre prosess og dialog for å se på mulige løsninger som ivaretar reindriftsinteressene i begge land. Arbeidet skulle ta utgangspunkt i den fremforhandlede konvensjonen fra 2009.

Siden møtet i Tromsø har embetsverket i Norge og Sverige hatt flere møter hvor man har sett på ulike problemstillinger og mulige løsninger i tråd med oppdraget som ble gitt i overnevnte enighet.

6.7 Vedlikehold av grensegjerder

Det er et betydelig etterslep i vedlikeholdet av grensegjerder mellom Norge og Finland, Sverige og Russland. Ansvaret for oppføring og vedlikehold av grensegjerder er fordelt mellom landene. Gjerdestrekningen Norge har ansvar for er på totalt 593 km, herunder 93 km mot Sverige, 350 km mot Finland og 150 km mot Russland. Ansvaret er forankret i overenskomst med Russland, konvensjon med Finland og en enighet med Sverige om å opprettholde fordeling av gjerdeansvaret fram til ny konvensjon om den grensekryssende reindriften er på plass.

I 2023 ble det satt av midler til formålet, med mål om å redusere dette etterslepet. Operative gjerder er avgjørende for reindriften i grenseområdene, for å redusere risikoen for at reinen krysser grensen. Rein som krysser grensen skaper driftsmessige utfordringer for reindriften, gir risiko for spredning av smittsomme sykdommer, og medfører erstatningskrav for norske myndigheter som følge av at reinen har gjort skade. Landbruksdirektoratet overtok 1. januar 2023 ansvaret for oppfølging av grensegjerdene mot Russland og Finland fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark, og dette er en prioritert oppgave for Landbruksdirektoratet.

6.8 Chronic Wasting Disease

Chronic Wasting Disease (CWD) er en av de mest alvorlige sykdommene hos dyr vi noen gang har hatt i Norge. Det finnes ingen behandling for sykdommen, og den er dødelig for hjortedyr. Siden første funn av CWD på reinsdyr i Nordfjella i april 2016 er det gjort en omfattende jobb for å kartlegge og bekjempe forekomsten av sykdommen. Høsten 2020 ble det første tilfellet av klassisk CWD utenfor Nordfjella påvist hos en villreinbukk felt under jakt på Hardangervidda. Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) mener at smitten sannsynligvis er oppdaget tidlig i forløpet, og at det er lite miljøsmitte. Tiltak som gjennomføres raskt, vil ifølge VKM ha størst sannsynlighet for å gi ønsket effekt. For å sikre levedyktige bestander av villrein og hindre smitte til andre hjortedyr og reindriften, er målsettingen å begrense og om mulig utrydde klassisk skrantesyke.

Tap av næringsgrunnlag som følge av CWD-smitte vil ha store økonomiske konsekvenser for reindriftsnæringen og for den samiske reindriftskulturen. Den nomadiske driftsformen i den samiske reindriften medfører høy risiko for at smitten spres til store områder. Videre vil håndteringen og iverksettelsen av tiltak kompliseres der det foregår grensekryssende reindrift.

Det er avgjørende å videreføre tiltak for å hindre spredning av smitte til nye områder, inkludert i forbindelse med reetablering av villrein i Nordfjella. Videre er det avgjørende å ha nødvendig kompetanse og beredskap for håndtering av et mulig smittetilfelle i reindriften. Det er viktig at Mattilsynet sin beredskapsplan for smittetilfeller på tamrein gjøres kjent for aktuelle aktører.

6.9 Rovvilt

Reindriften har alltid måtte forholde seg til ulike forekomster av rovvilt. Frem til 1990-tallet var rovviltbestanden lavere enn i dag, blant annet grunnet høyt uttak gjennom jakt og skadefelling. Etter omlegging av rovviltpolitikken har reindriften gjennom 2000-tallet opplevd økende forekomster av de ulike rovviltartene i sine beiteområder. Økningen har vært noe forskjellig mellom de ulike områdene, både når det gjelder tilstedeværelse og ikke minst antall individer av de ulike artene.

Over flere år har miljøvernmyndighetene i enkelte reinbeitedistrikt erstattet opp mot halvparten av kalveproduksjonen som tap til rovvilt. Selv om tapene erstattes, vil tapene kunne ha negative konsekvenser for den enkelte siidaandel og reindriftsfamilie. Først og fremst fordi endret aldersstruktur i simleflokken vil kunne gi lavere kalvetilgang påfølgende år, som fører til tapte produksjonsinntekter. I tillegg medfører tapene også en betydelig psykisk belastning for de familiene som opplever store tap.

Statens rovviltpolitikk har innvirkning på samisk reindrift. Dette innebærer at tiltak som iverksettes på rovviltområdet også må vurderes opp mot statens forpliktelser overfor samene som urfolk, herunder Grunnloven § 108, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Det er både snakk om materielle forpliktelser til å sikre blant annet naturgrunnlaget for den samiske reindriften, samt prosessuelle forpliktelser som gjelder konsultasjoner og deltakelse i beslutninger som vil kunne påvirke samiske interesser direkte.

Med et reintall tilpasset beitegrunnlaget og med økt uttak av kalv, har reindriften de siste årene gjort viktige endringer i egen drift for å redusere tap til rovvilt. I noen distrikter kan det likevel fortsatt være rom for et høyere slakteuttak om høsten, og noe lavere reintall for å sikre en best mulig kondisjon på dyrene. Det er viktig at reindriften fortsatt arbeider videre med tapsreduserende tiltak. Samtidig er det sentralt at rovviltforvaltningen har stor oppmerksomhet på den todelte målsettingen i rovviltpolitikken, hvor det også skal legges til rette for levedyktig næringsdrift basert på utnyttelse av utmarksbeiteressursene. I den forbindelse er det særlig viktig at rovviltnemdene og miljøvernmyndighetene følger opp rovviltforliket fra 2011, hvor det er presisert at det det ikke skal være rovvilt som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområder for tamrein.

Regjeringen har gjennom Hurdalsplattformen lagt føringer for en mer restriktiv rovviltpolitikk. Regjeringen har blant annet sagt at den skal innrette praktiseringen av rovviltforliket slik at beiteprioriterte områder blir respektert ved at skadegjørere blir felt uten ugrunnet opphold. Som en oppfølging av dette har Miljødirektoratet gjennomført en utredning for å vurdere en mulig reduksjon av bestandsmålene for ulv og bjørn. Saken følges opp av Klima- og miljødepartementet.

I en flertallsmerknad i Innst. 335 S (2015–2016) ba Stortinget regjeringen om å igangsette en forsøksordning for forvaltning av kongeørn, innenfor rammene av rovviltforliket, på Fosen-halvøya og i Troms. I 2018 ble et forskningsprosjekt som studerer tap av lam til kongeørn iverksatt på Fosen. Forskningsprosjektet i Troms, som skal ta for seg tap av tamrein til kongeørn, har tatt lengre tid å få satt i gang enn forutsatt. En forutsetning for gjennomføring av prosjektet er at reindriften er aktiv deltaker i prosjektet. Det har av ulike årsaker vært en utfordring å få reineiere i Troms til å delta i forskningsprosjektet.

I henhold til sluttprotokollen fra forhandlingene om Reindriftsavtalen 2023/2024 skulle Klima- og miljødepartementet be Miljødirektoratet om å iverksette utlysning av forskningsprosjektet om kongeørn som tapsårsak på tamrein. Klima- og miljødepartementet skulle ha dialog med Norske Reindriftsamers Landsforbund, aktuelle fylkeslag og Sametinget om utformingen av forskningsprosjektet. Våren 2023 var det noe kontakt mellom Klima- og miljødepartementet og Norske Reindriftsamers Landsforbund om forskningsprosjektet, men uten at det resulterte i en utlysning. Da Norske Reindriftsamers Landsforbund vedtok på sitt landsmøte våren 2023 at organisasjonen ville trekke seg fra alt samarbeid med statens rovviltforvaltning stanset dialogen mellom Klima- og miljødepartementet og Norske Reindriftsamers Landsforbund om forskningsprosjektet.

Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet etablerte i desember 2022 en prosjektgruppe som skulle vurdere regelverket for erstatning for tap av tamrein til fredet rovvilt. Prosjektgruppen ble ledet av Miljødirektoratet, og besto for øvrig av Landbruksdirektoratet, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Statsforvalteren i Trøndelag, Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund. Representantene fra Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund trakk seg fra prosjektgruppen i etterkant av Norske Reindriftsamers Landsforbunds landsmøtevedtak i juni 2023. Prosjektgruppen leverte sin vurdering i januar 2024. Det er per mars 2024 ikke besluttet hva som blir den videre oppfølgingen av prosjektgruppens forslag.

I desember 2023 la regjeringen frem en tiltakspakke for å legge til rette for bedre ivaretakelse av reindriften ved planleggingen og utbygging av energi. Tiltakspakken inneholdt flere tiltak for å redusere rovvilttapet i reindriftsnæringa. Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet ga i desember 2023 oppdrag til Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet å vurdere og foreslå tiltak som skal redusere rovvilttrykket i reinbeiteområdene før kalvingsperioden 2024. Direktoratene leverte sitt forslag i februar 2024. Departementene har ansvaret for den videre oppfølgingen.

6.10 Digitalisering av reindriftsforvaltningen

Landbruksdirektoratet ferdigstilte i 2021 rapporten Konseptutredning digitalisering reindrift. Landbruksdirektoratets rapport nr. 21/3-31. Gjennom konseptutredningen er utfordringer ved dagens fagsystemer for reindrift kartlagt, og behovene ved framtidige fagsystemer identifisert. Konseptutredningen er gjennomført ved hjelp av intervjuer og møter med reindriftsnæring og reindriftsforvaltning. Det er stort behov for nye fagsystem, for å sikre mer effektive arbeidsprosesser både i Landbruksdirektoratet og hos statsforvalteren. Det er også behov for gode selvbetjeningsløsninger for reindriftsnæringen, som legger til rette for effektiv samhandling mellom næring og forvaltning.

Nytt register for reinmerker (merkeregisteret) ble tatt i bruk høsten 2022. Dette var første milepæl i arbeidet med digitalisering av reindriftsforvaltningen. Merkeregisteret er delfinansiert over reindriftsavtalen.

Landbruksdirektoratet ferdigstiller våren 2024 neste milepæl, som er digitalisering av rapportering, tilskuddsbehandling og melding om reindrift. Nye fagsystemer tas i bruk våren 2024, for søknadsbehandlingen knyttet til Reindriftsavtalen 2023/2024.

Reindriftsnæringen vil ha en betydelig gevinst av at det kommer på plass nye fagsystemer, og det er derfor satt av midler over reindriftsavtalen. Arbeidet finansieres i hovedsak over Landbruksdirektoratet og Landbruks- og matdepartementets budsjett.

I forbindelse med arbeidet med nye digitale fagsystemet for reindrift, ble det fastsatt ny forskrift om melding om reindrift 19. desember 2023.

Etter tidligere forskrift skulle melding om reindrift godkjennes av statsforvalteren, jf. tidligere forskrift § 5. Statsforvalteren undersøkte om meldingen var fullstendig og om det forelå feil. Etter ny forskrift skal ikke statsforvalteren lenger godkjenne siidaandelenes melding om reindrift. Nye fagsystemer vil ha mekanismer som gjør at meldingen ikke kan leveres dersom ikke alle opplysninger er fylt ut. Deler av meldingen vil også være forhåndsutfylt, og reindriftsutøveren må sjekke om opplysningene stemmer. Risikoen for feil i meldingen vil være redusert i det nye systemet. Oppfølging av eventuelle feil eller mangler i melding om reindrift forutsettes nå å skje i forbindelse med behandling av andre saker hvor opplysningene i melding om reindrift ligger til grunn, for eksempel søknader om tilskudd. I tilskuddsordningene finnes det bestemmelser om kontroll og sanksjoner som kan benyttes dersom det foreligger feil i grunnlaget for saksbehandlingen.

Endringen vil frigjøre ressurser for statsforvalteren og det vil bli enklere for næringen å levere melding om reindrift. Dette er derfor et viktig og nødvendig effektiviseringstiltak for både næring og forvaltning.

6.11 Gjennomgang av reindriftsloven

Regjeringen besluttet i februar 2023 at Landbruks- og matdepartementet skulle starte opp en ordinær lovarbeidsprosess med en helhetlig gjennomgang av reindriftsloven. Departementet har lagt opp til en bred involvering av berørte parter i prosessen. Norske Reindriftsamers Landsforbund og Sametinget konsulteres i tråd med samelovens bestemmelser.

Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbunds lovutvalgs arbeid inngår som et bidrag i denne lovarbeidsprosessen.

Prosessen med gjennomgang av reindriftsloven er godt i gang. For å sikre bred involvering i lovarbeidet hadde Landbruks- og matdepartementet høsten 2023 innspillsmøter med 33 organisasjoner og aktører, både aktører innenfor reindriften og andre organisasjoner og aktører. Departementet hadde blant annet møter med Statsforvalteren i Nordland, Trøndelag og Troms og Finnmark, flere kommuner, Norges Bondelag, Finnmarkseiendommen, tingrettene i Finnmark, Sametinget, Samisk høgskole og reinpolitiet. Departementet legger til grunn at det er viktig å få innspill fra ulike berørte parter tidligst mulig i prosessen om hva som etter deres syn fungerer og hva som ikke fungerer i dagens lov. Innspillene til departementet gikk i ulike retninger når det gjelder hvilke endringer aktørene mener må gjøres i reindriftsloven.

Departementet har også gjennomført materielle konsultasjoner med Norske Reindriftsamers Landsforbund og Sametinget om endringer i reindriftsloven.

6.12 Bærekraftsmålene i reindriftspolitikken

Landbruks- og matdepartementet etablerte i 2019 en arbeidsgruppe der Norske Reindriftsamers Landsforbund, Sametinget, Statsforvalteren i Troms og Finnmark og Landbruks- og matdepartementet var med. Arbeidsgruppen leverte i desember 2020 rapporten Kriterier for bærekraftsmålene i reindriftspolitikken. Landbruksdirektoratets rapport nr. 40/2020.

Landbruks- og matdepartementet sendte rapporten på høring i februar 2021 til statsforvalteren, Reindriftsstyret, Norske Reindriftsamers Landsforbund og Sametinget. Totalt har arbeidsgruppen foreslått 14 kriterier, med 39 tilhørende indikatorer. Det ble bedt om konkrete innspill til hvilke kriterier som burde prioriteres og om rapporteringen som er lagt til grunn for indikatorene er gjennomførbar.

En arbeidsgruppe bestående av Norske Reindriftsamers Landsforbund, Landbruks- og matdepartementet, NIBIO og SSB leverte i 2022 rapporten Statistikk for arealbruk i reinbeitedistrikter. Landbruksdirektoratets rapport nr. 39/2022. I Reindriftsavtalen 2023/2024 ble avtalepartene enige om å gjennomføre arbeidsgruppens forslag om å utarbeide en overordnet statistikk som viser endringer i bebygd areal og jordbruksareal innenfor hvert distrikt. Denne statistikken vil vise andel av distriktets areal som er tilgjengelig for reinbeite. Dette er en indikator som kan brukes for å vurdere måloppnåelse for kriteriet Reindriftens arealressurser blir ivaretatt.

I Reindriftsavtalen 2023/2024 etablerte avtalepartene en arbeidsgruppe som i desember 2023 leverte rapporten Klimatilpasning i reindriften. Arbeidsgruppen foreslo at det ble utarbeidet en rapport som viste status for bærekraftig reindrift. Arbeidsgruppen viste til arbeidet med kriterier og indikatorer for bærekraftig reindrift, men påpekte at status og utvikling for arealressursene må tydeliggjøres.

Departementet har vurdert de ulike anbefalingene, og innspillene i høringsuttalelsene, og sett nærmere på hvilken rapportering som kan kreves og hvilket datagrunnlag som finnes. På bakgrunn av det har departementet fastsatt et sett med kriterier og indikatorer. Dette settet med kriterier og indikatorer skal legges til grunn for rapporteringen til Stortinget i Prop. 1 S for Landbruks- og matdepartementet. Denne rapporteringen skal være et verktøy for å vurdere status og utvikling per reinbeiteområde. Rapporteringen vil skje årlig, men det vil variere hvorvidt indikatorene kan oppdateres årlig. Indikatorene vil også kunne videreutvikles løpende dersom det utvikles annet eller bedre datagrunnlag. Datagrunnlaget for indikatorene er SSB arealbruk, Totalregnskapet for reindriften, Ressursregnskapet for reindriften og Miljødirektoratet.

Departementet vil be om at Landbruksdirektoratet, i samarbeid med statsforvalteren, sammenstiller grunnlagsmateriale for den årlige rapporteringen i Prop 1 S.

Bærekraftig reindrift er hovedmålet i reindriftspolitikken. Det følges av tre delmål; økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift.

Kriterier og indikatorer skal gi et bedre grunnlag for å vurdere måloppnåelsen i reindriftspolitikken, og operasjonalisere målene i reindriftspolitikken. Settet med kriterier og indikatorer for reindriftspolitikken skal brukes i rapporteringen til Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjonene, og i styringsdialogen med statlige virksomheter. Kriteriene og indikatorene vil også kunne brukes i evalueringer av tilskuddsordninger og andre reindriftspolitiske virkemidler. Departementet understreker at kriteriene og indikatorene ikke skal angi normtall, og ikke brukes til å vurdere måloppnåelse for den enkelte reineier. Det er reindriftspolitikken som skal måles.

Det skal gjøres en gjennomgang av kriterier og indikatorer i forkant av forhandlingene om reindriftsavtale for 2026/2027.

I det følgende redegjøres det for de kriteriene og indikatorene som skal legges til grunn for rapportering i Prop. 1 S (2024–2025).

6.12.1 Kriterier og indikatorer

Kriteriene beskriver til sammen en bærekraftig reindrift. Noen av kriteriene er relevante for alle delmålene, og noen er mer relevante for et eller to av delmålene. Kriteriene er derfor delt inn i kriterier for bærekraftig reindrift, og kriterier for hvert av delmålene. Det betyr ikke at noen av kriteriene har en annen status, eller er høyere prioritert enn andre, men er gjort for å synliggjøre at de tre delmålene henger nært sammen.

Kriteriene er formulert som mål som beskriver en gitt tilstand. Indikatorene belyser ulike forhold som til sammen kan beskrive tilstanden, og vil vise utvikling over tid.

Felles for alle indikatorene er at de påvirkes av ulike forhold. Klimaendringer, utbygginger, rovvilttrykk, den generelle økonomiske utviklingen og rammebetingelser vil kunne påvirke utviklingen i indikatorene i like stor grad som interne forhold i reindriften.

Bærekraftig reindrift

En bærekraftig reindrift gir dagens reindriftsutøvere mulighet til å utøve reindrift samtidig som den ikke ødelegger framtidige generasjoners muligheter til å utøve reindrift. Kriteriene konkretiserer hvordan en bærekraftig reindrift skal forstås.

Kriteriene i denne gruppen ansees som sentrale for alle elementene i bærekraftig reindrift.

Kriterium 1: Reindriftens driftsform opprettholdes med naturlig flytting og bruk av årstidsbeitene

Den tradisjonelle driftsformen, med flytting mellom årstidsbeiter, er en viktig del av den kulturelle bærekraften. Den økologiske bærekraften avhenger av at reindriften har tilstrekkelige beitearealer, og flytting mellom årstidsbeiter er en forutsetning for det. Den tradisjonelle driftsformen er også viktig for den økonomiske bærekraften, ved bruken av marginale beiteressurser som ikke har alternative utnyttelsesformer.

Det kan være krevende å vurdere status for dette kriteriet. En måte å vurdere det på er om de tradisjonelle flyttleiene opprettholdes. Det vil belyse eventuelle hindringer i den tradisjonelle flyttingen. En annen faktor er hvor mye tilleggsfôr det kjøpes inn i de ulike reinbeiteområdene. Det vil si noe om endringer i utnyttelsen av årstidsbeitene. Endringer i beitetider vil belyse utviklingen i bruken av årstidsbeitene.

Indikatorer:

1. Antall omlegginger av flyttleier som er godkjent av Landbruks- og matdepartementet.

2. Endringer i beitetider.

3. Salg av kraftfôr (mengde).

Kriterium 2: Reindriften opprettholdes som familiebasert næring

Reindriften som en familiebasert næring er et viktig element i den samiske kulturen. Rekruttering er en sentral del av dette. Indikatorene alders- og kjønnsfordeling for siidaandelsleder og utviklingen i antall siidaandeler og antall personer med rein i en siidaandel, vil belyse om det satses på rekruttering. Antall søkte og innvilgede lærlingplasser i reindrift vil belyse utviklingen i opplæring og kompetanseoverføring. Andel ektefeller/samboere med felles siidaandel vil si noe om hvorvidt begge ektefeller/samboere er deltagende i driften, og gi en indikasjon på utviklingen i familiebasert reindrift.

Indikatorer:

1. Antall siidaandeler og antall personer med rein i en siidaandel.

2. Alders- og kjønnsfordeling for siidaandelsledere.

3. Antall søkte og innvilgede lærlingplasser i reindrift.

4. Andel ektefeller/samboere med felles siidaandel.

Kriterium 3: Dyrevelferden er god

God dyrevelferd er avgjørende for en bærekraftig reindrift. Tilgang på beite og vann er avgjørende. I tillegg vil forstyrrelser fra rovvilt, annen bruk av arealene og værforhold kunne påvirke dyrevelferden negativt.

Kalveandel av totalt slakt indikerer hvordan beitesituasjonen har vært gjennom vinteren og våren, og hvordan tapssituasjonen har vært etter kalving. Slaktevekt for kalv er en indikator på utviklingen i tilgang på mat og reinens kondisjon. Kalvetilgang etter tap er en indikator på hvor utsatt næringen er for tap av kalv. Det kan være ulike faktorer som påvirker dette. Forekomst av sykdommer vil også være en viktig faktor for å vurdere dyrevelferden. Per i dag har vi ikke en god indikator for det, men det vil bli vurdert som en del av revisjonen av kriteriene og indikatorene.

Indikatorer:

1. Kalveandel av totalt slakt.

2. Slaktevekt for kalv.

3. Kalvetilgang etter tap.

Kriterium 4: Tap av rein er redusert

Tap av rein påvirker produksjon og lønnsomhet i reindriften negativt, og er i mange reinbeitedistrikter en stor utfordring. Det er derfor et mål at tap av rein skal reduseres.

Antall rein tapt til rovvilt vil vise utviklingen i tap over tid. Erstattede rovvilttap i andel av reintall vil si noe om hvilken andel tapet utgjør av reintallet. Indikatoren tap av rein av andre årsaker enn rovvilt vil vise helheten i tapssituasjonen i reindriften. Overlapp mellom prioriterte rovviltområder og reindriftens kalvingsområder vil indikere risiko for tap av rovvilt i disse områdene.

Indikatorer:

1. Andel omsøkt og erstattet tap av rein til rovvilt.

2. Erstattede rovvilttap i andel av reintall.

3. Tap av tamrein av andre årsaker enn rovvilt.

4. Andel overlapp mellom prioriterte rovviltområder og reindriftens kalvingsområder.

Kriterium 5: Det interne selvstyret fungerer godt

Reindriftsloven legger til rette for selvstyre i reindriften, både internt i distriktene og mellom distriktene. Det er avgjørende for en bærekraftig reindrift at dette selvstyret fungerer godt.

Bruksreglene er et viktig verktøy for det interne selvstyret. Antall distrikter som har oppdaterte og godkjente bruksregler er derfor en sentral indikator for om selvstyret fungerer. I tillegg er det nødvendig å se på antall pålegg for brudd på bruksreglene, for å se på om bruksreglene følges opp. For å motta distriktstilskudd må distriktet oppfylle kravene i reindriftsloven. Antall distrikter som mottar distriktstilskudd er derfor en relevant indikator.

Indikatorer:

1. Antall distrikter som har oppdaterte og godkjente bruksregler.

2. Antall pålegg for brudd på bruksregler.

3. Antall distrikter som mottar distriktstilskudd.

Økologisk bærekraft

For økologisk bærekraft trekkes beiteressurser og tilgjengelige arealer frem som viktig. Forholdet mellom tilgjengelig areal, kvalitet på beiteressursene og antallet rein er sentralt her.

Kriterium 6: Reindriften har tilgang på beiteressurser av god kvalitet

Beiteressurser av god kvalitet er avgjørende for reindriften. Tilveksten av beiteplanter påvirkes av naturgrunnlaget, beitedyr, klima og annen aktivitet i området.

Per i dag har vi oversikt over utviklingen av beiteressursene på Finnmarksvidda, gjennom overvåkingsprogrammet for Finnmarksvidda. Det er også gjort vegetasjonskartlegging i enkeltområder, men ikke over tid. På sikt er det ønskelig med en løpende oversikt over vegetasjonen i flere områder. Foreløpig vil denne indikatoren bare være relevant for Finnmark. Reintallet vil være avgjørende for beitegrunnlaget, og er en relevant indikator. Klimaendringer vil være en viktig faktor i utviklingen i beiteressursene. På sikt vil det være aktuelt å inkludere en indikatorer som kan si noe om denne utviklingen.

Indikatorer:

1. Andel lavrik mark av totalt areal.

2. Reintall per 31. mars.

Kriterium 7: Reindriftens arealressurser blir ivaretatt

Tilgang på nødvendige arealer er avgjørende for reindriftsnæringens produksjon og lønnsomhet. Ansvaret for å sikre arealene ligger til myndigheter og næring.

Andel av reinbeitedistriktets areal som er tilgjengelig for reinbeite vil over tid vise utvikling og synliggjøre hvor stor andel av arealet som ikke lenger kan brukes til reinbeite på grunn av utbygging og annen bruk av arealet.

Statsforvalteren er sentral i arbeidet med å ivareta reindriftens arealressurser gjennom dialogen med kommuner og fylkeskommuner. Ikke alle kommuner har kunnskap om reindrift, og statsforvalteren kan bidra til å opplyse om reindriftens arealbruk. Det er vanskelig å sette en kvantitativ indikator dette, og det er en kvalitativ beskrivelse av dialogen som vil være aktuell her. Statsforvalteren har innsigelsesmyndighet av hensyn til reindrift. En relevant indikator er antall innsigelser i plansaker med begrunnelse reindrift.

Distriktsplan og arealbrukskart er viktige verktøy for å synliggjøre reindriftens arealbruk overfor offentlige myndigheter. Dette forutsetter at distriktsplanene er oppdaterte. Antall distrikter som har oppdatert distriktsplan de siste fire år er derfor en god indikator. Arealbrukskartene bør oppdateres jevnlig, når det skjer endringer i beitebruken. Reinbeitedistriktene oppdaterer selv kartene. En relevant indikator er antall distrikter som har oppdatert kartet det siste året.

Sammen vil disse indikatorene gi et bilde av hvordan myndigheter og næring jobber for å ivareta reindriftens arealressurser, i tillegg til en oversikt over den faktiske utviklingen i tilgjengelige arealer.

Indikatorer:

1. Andel av reinbeitedistriktenes areal som er tilgjengelig for reinbeite.

2. Statsforvalterens dialog med kommuner og fylkeskommuner om reindriftens arealbruk.

3. Innsigelser i plansaker med begrunnelse reindrift.

4. Distrikter som har oppdatert distriktsplan siste fire år.

5. Antall distrikter som har oppdatert arealbrukskartene siste år.

Økonomisk bærekraft

Det er viktig for den økonomiske bærekraften at reindriften gir et tilstrekkelig økonomisk livsgrunnlag for reindriftsutøverne i et langsiktig perspektiv. Den økonomiske bærekraften vil avhenge av flere faktorer, som ressursgrunnlag, markedsmuligheter og sysselsetting i næringen, samtidig som den avhenger av at den enkelte reindriftsutøver utnytter det økonomiske handlingsrommet og organiserer sin drift.

Kriterium 8: Reindriftsnæringen utvikler produkter som markedet etterspør

Et velfungerende marked for reinkjøtt og andre produkter av rein er viktig for produktivitet og lønnsomhet i næringen. Det er flere faktorer som bidrar til et velfungerende marked, som kompetanse, kvalitet og utvikling av produkter. For å belyse hvorvidt det utvikles produkter som markedet etterspør, er det laget indikatorer som belyser utvikling i volum og pris. Lagerstatus for reinkjøtt er relevant for å belyse hvorvidt produktene kommer raskt på markedet.

Indikatorer:

1. Pris per kilo kjøtt.

2. Antall kilo produsert reinkjøtt.

3. Antall kilo reinkjøtt på lager per 1. september.

Kriterium 9: Det utvikles tilleggsnæringer til reindrift

Tilleggsnæringer til reindrift kan være et viktig grunnlag for å styrke økonomien i reindriften. Det kan gi muligheter for flere til å delta mer aktivt i reindriften, og legge til rette for familiebasert reindrift. Indikatoren for dette kriteriet vil være antall bedrifter som får støtte over reindriftsavtalen.

Indikator:

1. Antall bedrifter som får støtte over reindriftsavtalen til utvikling av tilleggsnæringer.

Kriterium 10: Reindriftsnæringen har balanse mellom inntekter og kostnader over tid

Balanse mellom inntekter og kostnader over tid er et grunnleggende kriterium for økonomisk bærekraft. Resultatmålene i Totalregnskapet for reindriftsnæringen er vederlag for arbeid og egenkapital. Dette er en indikator som vil belyse det økonomiske resultatet for næringen. Det er også sentralt å belyse utviklingen i andel siidaandelsledere som har næringsinntekt over 50 000 kroner, det vil si andel siidaandelsledere som har reindrift som hovedvirksomhet. Antall siidaandelsledere som oppnår fullt reindriftsfradrag vil synliggjøre utviklingen i antall siidaandelsledere som har inntekt over det nivået som til enhver tid er fastsatt. Indikatoren andel siidaandelsledere som har lønns- og eller næringsinntekt utenfor reindriften vil belyse hvor mange som har mulighet til å hente ut hovedinntekten fra reindrift.

Indikatorer:

1. Resultatmålene i Totalregnskapet for reindriften.

2. Andel siidaandelsledere som har næringsinntekt over 50 000 kr.

3. Andel siidaandelsledere som oppnår fullt reindriftsfradrag.

4. Andel siidaandelsledere som har lønns- og eller næringsinntekt utenfor reindriften.

Kriterium 11: Reindriften har god produktivitet

Produktivitet beskriver forholdet mellom det som produseres og produksjonsgrunnlaget, og om produksjonsgrunnlaget utnyttes godt. Utviklingen i slakteuttak vil si noe om totalvolumet over tid. Totalproduksjon per livrein måles som slakt per livdyr korrigert for reintallsendringer. Dette viser hvor effektiv en reinflokk er til å produsere reinkjøtt. Antall årsverk vil over tid vise utvikling i arbeidsforbruk.

Indikatorer:

1. Slakteuttak (antall rein).

2. Totalproduksjon per livrein.

3. Antall årsverk i reindriften.

Kulturell bærekraft

Reindrift er en sentral samisk kulturbærer. Kulturell bærekraft defineres som at reindriften opprettholdes som en samisk kulturbærer, og at reindriftskulturen videreføres til kommende generasjoner

Kriterium 12: Erfaringsbasert kunnskap inngår som en del av kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen

Erfaringsbasert, eller tradisjonell, kunnskap er en sentral del av reindriftskulturen. Det følger av naturmangfoldloven § 8 at erfaringsbasert kunnskap skal være en del av kunnskapsgrunnlaget for offentlige beslutninger som berører naturmangfold. Det er vanskelig å lage en kvantitativ indikator for dette kriteriet. Det må i stedet gjøres en kvalitativ vurdering av hvorvidt erfaringsbasert kunnskap innhentes gjennom dialog med reindriftsnæringen og konsultasjoner.

Indikator:

1. Kvalitativ vurdering av gjennomføring av dialog og konsultasjoner med reindriftsnæringen.

Kriterium 13: Det tradisjonelle reinmerket opprettholdes og brukes

Det tradisjonelle reinmerket med øresnitt er en viktig del av samisk reindrift. Opprettholdelse av reinmerket er derfor et sentralt kriterium for kulturell bærekraft. Kriteriet kan måles ved indikatoren antall registrerte og aktive merker.

Indikator:

1. Antall registrerte og aktive merker.

Kriterium 14: Samisk språk er en viktig del av reindriftskulturen

Samisk språk er sentralt i reindriften, og er viktig for formidling og overføring av erfaringsbasert kunnskap. Det finnes per i dag ikke oversikt over hvor mange reindriftsutøvere som bruker samisk språk. Det kan i stedet være relevant å synliggjøre hvorvidt forvaltningen legger til rette for at samisk språk skal brukes. Indikatoren vil da være andel skjema for reindriftsutøvere som er tilgjengelige på samisk.

Indikator:

1. Andel skjema for reindriftsutøvere som er tilgjengelige på samisk.

6.13 Totalregnskapet for reindriftsnæringen

Totalregnskapet for reindriftsnæringen utarbeides som grunnlag for de årlige reindriftsforhandlingene. Dette følger av Hovedavtale for reindriften § 7. Hovedavtale for reindriften ble vedtatt i 1993, jf. St.prp. nr. 66 (1992–93) Om ny hovedavtale for reindriften, reindriftsavtalen 1993–94, om dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt og om endringer i statsbudsjettet for 1993. Totalregnskapet utarbeides av Økonomisk utvalg. Økonomisk utvalg består av fire medlemmer som er oppnevnt av avtalepartene, i tillegg til leder som er oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet i samråd med Norske Reindriftsamers Landsforbund.

Økonomisk utvalg skal legge frem et materiale som viser det samlede økonomiske resultatet for reindriftsnæringen nasjonalt og regionalt, i tillegg til per sone i Finnmark. Økonomisk utvalg innhenter grunnlagsmateriale fra ulike kilder. Det innhentes informasjon fra Landbruksdirektoratet når det gjelder utbetaling av tilskudd og opplysninger fra Melding om reindrift. I tillegg innhentes det data fra statsforvalteren som viser søknader om tilskudd i tillegg til at regnskapene for reinbeitedistriktene legges til grunn. I tillegg til dette innhentes det informasjon fra Sametinget, BaneNor, Miljødirektoratet, slakteriene, Animalia og Innovasjon Norge. Det innhentes også opplysninger fra Skatteetaten, fra skattemeldingen for siidaandelsledere og reinlag. Opplysningene fra skattemeldingene brukes til å beregne siidaandelenes kostnader, og til å beregne inntekt utenfor reindriften. I tillegg brukes opplysningene til å gi oversikt over hvor mange som har fått reindriftsfradrag, og oversikt over kapitalinntekt og gjeld. Opplysningene som innhentes til Totalregnskapet benyttes som grunnlag for utarbeidelse av Totalregnskapet, og skal ikke brukes til andre formål eller deles med andre. Tallene i Totalregnskapet presenteres per reinbeiteområde og sone i Finnmark, og gir ikke mulighet for å identifisere enkeltpersoners økonomi.

Totalregnskapet for reindriften bygger på noen av de samme prinsippene som Totalkalkylen for jordbruket. I NOU 2022: 14 er det foreslått endringer i Totalkalkylen for jordbruket. Det fremgår av sluttprotokoll for Reindriftsavtalen 2024/2025 at Økonomisk utvalg skal vurdere hvilke endringer som bør gjøres på bakgrunn av de endringene som gjøres for jordbruket. I tillegg skal Økonomisk utvalg vurdere andre endringer i Totalregnskapet, og legge frem et forslag for avtalepartene innen 1. september 2024.