8 Ro og orden, antall hunder og merking av hunder
8.1 Antall hunder i en husholdning eller på en eiendom
8.1.1 Gjeldende rett
Hundeloven § 12 gir kommunen adgang til å gi forskrifter for å regulere mer omfattende hundehold. Slike forskrifter skal tjene til å ivareta folks og dyrs sikkerhet og ro og orden.
Hundeloven § 12 gir hjemmel for forskrifter som setter vilkår for et mer omfattende hundehold. Det er ifølge Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 207 antallet voksne hunder som er avgjørende i forhold til slike forskrifter. Ved vurderingen av hva som regnes som en eiendom, må man særlig se på om hundene holdes under ett. Det er uten betydning om det er tale om flere særskilt matrikulerte eiendommer når de har samme eier.
Blir en slik forskrift overtrådt, kan politiet i første omgang gi en skriftlig advarsel eller bot, jf. § 28 første ledd. Fortsetter hundeholderen å overtre forskriften, kan politiet etter § 24 første ledd bokstav b jf. annet ledd ta hånd om hunden(e) med sikte på salg, omplassering eller avliving. Avgjørelse om salg, omplassering eller avliving vil være et enkeltvedtak som bare kan treffes på grunnlag av en saksforberedelse som oppfyller kravene i forvaltningsloven, jf. § 25 første ledd.
Bestemmelsen lyder i dag:
§ 12 Antall hunder i en husholdning eller på en eiendom
For å vareta folks og dyrs sikkerhet og ro og orden kan kommunen i forskrift sette vilkår for å holde mer enn et bestemt antall voksne hunder i en husholdning eller på en eiendom
8.1.2 Behovet for lovendring
Hundeloven § 12 gir kommunen hjemmel til å kunne forskriftsfeste vilkår for å holde mer enn et bestemt antall voksne hunder i en husholdning eller på en eiendom. Begrunnelsen for denne forskriftshjemmelen var å kunne ivareta ro og orden, samt sikkerhetshensyn overfor mennesker og dyr.
Store hundehold har et større potensiale for at uønskede hendelse og situasjoner kan oppstå. Slike hundehold krever vesentlig mer av hundeholderen. Som flere innspill under lovgjennomgangen peker på er det likevel ikke nødvendigvis antallet hunder som forårsaker at et hundehold er ute av kontroll, men heller hundeholderens kapasitet og kompetanse. Mange innspill gir uttrykk for at denne muligheten til å lokalt begrense antallet hunder er unødvendig. Det blir heller sett på som en begrensning i den enkeltes råderett, som ikke er særlig godt begrunnet. Når denne begrensingen kan variere fra kommune til kommune virker slike regler som vilkårlige og urettferdige.
8.1.3 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet skrev departementet at det kan være forhold som gjør det hensiktsmessig at kommuner kan fastsette regler i forskrift om hundehold som ivaretar hensynet til sikkerhet for mennesker og dyr. Det kan være lokale forhold som tilsier at man bør kunne sette vilkår for å holde et større antall hunder eller bestemte typer hunder. Selv om kommunen ikke nødvendigvis har spesialkompetanse om hunder, må det likevel kunne antas at kommunen er den instans som kjenner lokale forhold best.
Det ble foreslått å legge til en setning om at «vilkår ikke skal være mer inngripende enn nødvendig» i hundeloven § 12 første ledd. Dette ble foreslått for å presisere at det skal foretas en konkret helhetsvurdering av forholdsmessigheten når det ilegges vilkår for å holde mer enn et bestemt antall hunder. Det ble vist til at begrunnelsen for at kommunen skal kunne stille vilkår til et hundehold er hensynet til menneskers og dyrs sikkerhet, samt ro og orden. Ettersom slike vilkår innebærer inngrep i den enkeltes råderett må vilkårene ikke være mer inngripende enn nødvendig. Det ble også poengtert at for at vilkår for hvor mange hunder man kan holde på en eiendom skal fungere, både for samfunnet og hundeholderne, må vilkårene være forholdsmessige. I høringsnotatet skrev departementet at antallet hunder ikke i seg selv ville være årsaken til at hundehold blir problematiske. Hvorvidt et hundehold fungerer, vil i stor grad avhenge av hundeholderes kapasitet og kompetanse. Når det stilles krav om tilretteleggelse av hundeholdet, skal hundenes artstypiske behov tillegges vekt.
Det ble foreslått at hunder i denne sammenheng vil regnes som voksne når de er 12 måneder gamle. Denne definisjonen ble foreslått for at en hundeholder som har ett eller to valpekull ikke skal rammes av en antallsbegrensning.
Høringsnotatet tok sikte på å utforme bestemmelsen slik at det fremgår tydelig hva kommunene kan vektlegge når de lager forskrifter. Det omtalte også hvilke forhold som skal vektlegges ved fastsettelsen av en slik forskrift, og at det skal fremgår av forskriften hvordan de ulike forholdene er vektet.
Departementet skrev at ved fastsettelse av vilkår skulle lokale forhold kunne tas i betraktning. I endringsforslagets andre ledd bokstav a ble det derfor foreslått at det skulle kunne legges vekt på «hvorvidt den enkelte eiendom er egnet til å ivareta et forsvarlig hundehold ut fra størrelse, utforming og beliggenhet sett i sammenheng med antall og type hunder». For eksempel burde kommunen kunne stille strengere krav til at tilstrekkelige sikkerhetstiltak er tatt for et hundehold som befinner seg i nærheten av en skole eller lekeplass, enn for et hundehold som ligger mer avsides.
Videre ble det foreslått at endringsforslaget § 12 annet ledd bokstav b skulle slå fast at det skulle legges vekt på «[h]vorvidt det er mulig å utforme sikringstiltak på den enkelte eiendom som er tilpasset hundeholdet». Det ble vist til at et moment her kunne være hundenes størrelse.
Departementet skrev også at de var av den oppfatning at grannelova § 2 setter grense for hvor mye støy og ulempe som man som nabo må tåle, også ved hundehold. Høringsforslaget var ikke ment å senke terskelen for hvor mye naboer må tåle av støy og ulempe, men heller åpne for at kommunen kan konkretisere eller spesifisere tiltak som forventes av hundeholderen.
Det ble poengtert at før kommunen fastsetter en ny forskrift, må saken være forsvarlig utredet, jf. forvaltningsloven § 37 første ledd. Det ble også vist til forarbeidene til hundeloven Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 90 som presiserer at forskrifter etter hundeloven § 12 må sendes på høring, og at det lokale politiet og organisasjoner som representerer det lokale hundemiljøet skal være høringsinstanser.
Følgende ordlyd ble foreslått i høringsnotatet:
§ 12. Antall hunder i en husholdning eller på en eiendom
For å ivareta folks og dyrs sikkerhet og ro og orden kan kommunen i forskrift sette vilkår for å holde mer enn et bestemt antall voksne hunder i en husholdning eller på en eiendom. Med voksen hund menes hund over 12 måneder. Vilkår skal ikke være mer inngripende enn nødvendig.
Ved fastsettelse av vilkår må det åpnes for en konkret vurdering av den enkelte eiendom. I vurderingen skal det legges vekt på:
Hvorvidt den enkelte eiendom er egnet til å ivareta et forsvarlig hundehold ut fra størrelse, utforming og beliggenhet sett i sammenheng med antall og type hunder.
Hvorvidt det er mulig å utforme sikringstiltak på den enkelte eiendom som er tilpasset hundeholdet.
8.1.4 Høringsinstansens innspill
Veterinærinstituttet skriver at det mangler krav til hundeholderen i paragrafen. Hundeholderens kompetanse og evner er av stor betydning for om hundene får det stell og den oppfølging som kreves for å ivareta hundenes helse og velferd, sikkerhetsaspekter samt hensynet til nabolaget.
Ringerike kommune støtter forslaget og mener det er fornuftig at det i hundeloven § 12 nærmere beskrives hvilke forhold som skal vektlegges ved fastsettelsen av en slik forskrift. Etter forslaget til ny § 12 andre ledd skal det ved fastsettelse av vilkår åpnes for en konkret vurdering av den enkelte eiendom. Dette ber kommunen departementet om å redegjøre nærmere for, ettersom det er uklart hva som ligger i dette og hvordan kommunen ved fastsettelsen av vilkår i forskriften skal sikre dette.
Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr foreslår at følgende setning skal legges til i § 12 andre ledd bokstav b: «og eventuelt Forskrift om Hold av hund utendørs der det er relevant».
Norsk Kennel Klub ser ikke behovet for å gi mulighet til lokal begrensing i antall hunder. Det vil i all hovedsak ikke være antallet hunder som i seg selv er problemet, men den aktuelle hundeeiers mangel på kunnskap og kapasitet. Kunnskapen kommunene har om hund og hundehold vil variere stort. Dette vil i mange tilfeller føre til at erfarne hundeeiere med full kontroll på hundeholdet rammes vilkårlig og høyst unødvendig av en slik bestemmelse. Skulle det være enkelte situasjoner hvor antall hunder går utover dyrevelferden til hundene som befinner seg på eiendommen, vil dette være godt ivaretatt via dyrevelferdsloven. Skulle det være enkelte situasjoner hvor naboer blir rammet i for stor grad av hundeholdet, vil dette være godt ivaretatt via grannelova. Norsk Kennel klub mener derfor at hundeloven § 12 bør fjernes i sin helhet.
NOAH – for dyrs rettigheter bemerker som i tidligere innsendte innspill at en kommunal regulering av antall hunder vil kunne ramme vilkårlig og oppleves urimelig. Hvis reglene oppleves urimelig, kan dette bidra til svekket respekt for loven. NOAH er positive til en nødvendighetsvurdering som kan bidra til å avhjelpe denne problematikken. Selv om kommuner har kunnskap om lokale forhold er det viktig at dette ses i sammenheng med hundefaglig kunnskap, og slik kunnskap burde derfor spille en sentral rolle i vurderingen. Som endringsforslaget selv anerkjenner spiller hundens velferd en sentral rolle i å forebygge uheldige hendelser og skader, og NOAH mener derfor formålet om å ivareta hundens velferd må ha en sentral plass i vurderingen av hvilke vilkår som er nødvendig.
NOAH mener videre at typen hundehold burde være relevant, for eksempel om det er kommersielle hundehold. Slike hundehold vil ofte være styrt av andre verdier enn hundens individuelle verdi for eier, noe som øker risikoen for at hunden ikke blir tilstrekkelig ivaretatt eller får utøvd sine naturlige behov, som igjen kan medføre høyere risiko ved hundeholdet. NOAH mener derfor det burde innføres krav om tillatelse for kommersielt hold og avlsvirksomhet. Et slikt krav vil gjøre det lettere å føre kontroll med hundehold, som både kan øke velferden til hundene og minske risikoen for fremtidige uheldige hendelser og skade. I tråd med EUs dyrehelseforordning er det etter svensk lov krav om registrering dersom hund skal brukes i kommersiell virksomhet. NOAH understreker at ID-merking vil forenkle kontrollen med hundehold. NOAH mener det er viktig at omplasseringsvirksomhet ikke hindres av slike regler. Siden reglene kun handler om vilkår for å ha et større antall dyr, vil det trolig være mulig å imøtekomme vilkår for slike organisasjoner.
Norges Hundekjørerforbund skriver at endringsforslaget ikke henviser til trekkhund kenneler, samtidig som hundeloven § 12 er mest relevant for akkurat dette. De påpeker spesielt at støy ikke er tydelig nevnt.
8.1.5 Departementets vurderinger
Hundeloven § 12 gir kommunen adgang til å sette vilkår for at en hundeholder skal kunne holde mer enn et bestemt antall voksne hunder i en husholdning eller på en eiendom. Slik nåværende bestemmelse er utformet står det ellers lite om hvilken type vilkår som kan stilles. Dette åpner for at bestemmelsen kan brukes meget forskjellig i ulike kommuner.
Departementet foreslår å videreføre § 12 ettersom lokale forhold kan tilsi at det bør settes vilkår for å holde et større antall hunder eller bestemte typer hunder. Det kan da være hensiktsmessig at kommunen kan fastsette regler i forskrift om hundehold som ivaretar hensynet til sikkerhet for mennesker og dyr. Selv om kommunen ikke nødvendigvis har spesialkompetanse om hunder, vil kommunen mest sannsynlig være den instans som kjenner lokale forhold best. For at slike vilkår skal fungere både for samfunnet og hundeholdere må vilkårene være forholdsmessige.
Departementets hensikt med endringsforslaget er å utforme § 12 slik at det fremgår tydelig hva kommunene kan ta i betraktning når de utarbeider forskrifter. Ringerike kommune ber om en nærmere redegjørelse for hva «Ved fastsettelse av vilkår må det åpnes for en konkret vurdering av den enkelte eiendom» betyr. Det departementet sikter til er at kommunens forskrift skal gi tydelige vilkår som den enkelte eiendom må oppfylle. Departementet foreslår å endre første setning i andre ledd slik at dette blir tydeligere. Derfor foreslås følgende ordlyd:
«En slik forskrift må legge til rette for en konkret vurdering av om hundeholdet på eiendommen oppfyller kriteriene.»
Eksempler på hva slags kriterier dette kan være vil bli innarbeidet i merknader til bestemmelsen.
Begrunnelsen for at kommunen skal kunne stille vilkår til et hundehold over gitt antall hunder er hensynet til menneskers og dyrs sikkerhet, samt ro og orden. Antallet hunder vil ikke i seg selv være årsaken til at hundehold blir problematiske. Hvorvidt et hundehold fungerer, vil i stor grad avhenge av hundeholderes kapasitet og kompetanse. Når det stilles krav om tilretteleggelse av hundeholdet, skal hundenes arts- og rasetypiske behov tillegges vekt.
Ved fastsettelse av vilkår kan lokale forhold skal tas i betraktning. Kommunen bør for eksempel kunne stille strengere krav til at tilstrekkelige sikkerhetstiltak er tatt for et hundehold som befinner seg i nærheten av en skole eller lekeplass, enn et hundehold som ligger mer avsides.
Vilkårene kan for eksempel være at eiendommen skal inngjerdes, at støy skal begrenses etter et gitt tidspunkt, eller stille krav om størrelse på eiendommen eller boligen dersom man ønsker å holde et større antall store hunder. Selv om, som Norges Hundekjørerforbund påpeker, støy ikke er spesifikt nevnt i endringsforslaget, mener departementet at støy fra hundeholdet vil være en del av vurderingen når det kommer til eiendommens beliggenhet. Fra en eiendom som ligger mer avsides kan det tåles mer støy enn for eksempel i et nabolag hvor flere eiendommer ligger tett.
Departementet er av en oppfatning at grannelova § 2 setter grense for hvor mye støy og ulempe som man som nabo må tåle, også ved hundehold. Endringsforslaget er ikke ment å senke terskelen for hvor mye naboer må tåle av støy og ulempe, men heller åpne for at kommunen kan konkretisere eller spesifisere tiltak som forventes av hundeholderen.
Når det skal settes vilkår for å kunne holde mer enn et bestemt antall hunder kan også størrelsen eller typen hund være et relevant moment. Noen hunder, blant annet på grunn av sin størrelse, kraft og hurtighet, har et større skadepotensiale enn andre. Vilkårene som stilles skal i all hovedsak være av forebyggende karakter for å forhindre at problematiske situasjoner oppstår.
Departementet mener at hunder i denne sammenheng vil regnes som voksne når de er 12 måneder gamle. En hundeholder som har ett eller to valpekull bør derfor ikke rammes av en lav antallsbegrensning.
Ettersom slike vilkår innebærer inngrep i den enkeltes råderett må vilkårene ikke være mer inngripende enn nødvendig. Både Norsk Kennel Klub og NOAH – for dyrs rettigheter poengterer at slike vilkår kan oppleves som urimelige. Departementet viser til at ordlyden at «vilkår ikke skal være mer inngripende enn nødvendig» er foreslått i § 12 første ledd. Departementet presiserer at det skal foretas en konkret helhetsvurdering av forholdsmessigheten når det ilegges vilkår for å holde mer enn et bestemt antall hunder. Dette vil avhjelpe mot urimelige utfall.
Norsk Kennel Klub mener at denne bestemmelsen i mange tilfeller vil føre til at erfarne hundeeiere med full kontroll på hundeholdet vil rammes vilkårlig og unødvendig. Departementet poengterer at bestemmelsen ikke gir kommunen adgang til å sette et tak for hvor mange hunder man kan ha, men heller veilede om hva som forventes av de hundehold som overstiger et gitt antall. Dersom en hundeholder har slik kontroll på sitt hundehold at de ikke forårsaker urimelige ulemper for samfunnet, vil de uten problemer kunne ha så mange hunder de har kapasitet til.
Før kommunen fastsetter en ny forskrift, må saken være forsvarlig utredet, jf. forvaltningsloven § 37 første ledd. Dette er også omtalt i forarbeidene til bestemmelsen i § 12. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) presiserer på side 90 at forskrifter etter hundeloven § 12 må sendes på høring, og at det lokale politiet og organisasjoner som representerer det lokale hundemiljøet skal være høringsinstanser. Gjennom en slik høring vil lokale aktører ha mulighet til å gi innspill og påvirke hvilke regler som skal gjelde.
Regulering av kommersielle hundehold vil være begrunnet i flere andre hensyn, blant annet hensyn til dyrevelferd og dyrehelse, samt hensyn som er regulert under plan- og bygningsloven. Departementet mener derfor at regulering av en slik type virksomhet ikke bør skje i hundeloven.
8.2 Merking av hunder
8.2.1 Gjeldende rett
Hundeloven § 13 gir forskriftshjemmel til at private organisasjoner kan etablere og drive en ordning for registrering og merking av alle hunder.
Paragrafen lyder:
§ 13 Merking av hunder
Private organisasjoner kan etablere og drive en ordning for registrering og merking av alle hunder.
Kongen kan gi forskrift om
at alle hunder skal være merket, og at de skal være registrert i et register som føres av en eller flere private organisasjoner eller av et offentlig organ,
at en hundeholder plikter å gi genetiske og andre opplysninger til registeret om hunden og hundeholdet,
at hundeholderne skal betale gebyr som dekker de nødvendige kostnadene ved ordningen, og
at politiet skal ha innsyn i registeret
Det fremgår av Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 207 at:
«Første ledd fastslår at private organisasjoner kan etablere og drive en ordning for registrering og merking av hunder. Ordningen kan få en offentlig autorisasjon og gjøres obligatorisk for alle hunder ved forskrift etter annet ledd, som også kan bestemme at hundeholderne skal finansiere ordningen ved et gebyr for registrering og merking.
Annet ledd gir hjemmel for forskrift om en merke- og registreringsordning. Etter bokstav a kan det bestemmes at alle hunder skal være merket og innført i et register. Dette registeret kan føres av en eller flere private organisasjoner, hver for seg eller i fellesskap, jf. første ledd, eller det kan eventuelt føres av et offentlig organ. Det kan også fastsettes hvilke opplysninger som skal være registrert, f.eks. genetiske opplysninger om hunden. Etter bokstav b kan hundeholderen – fortrinnsvis eieren – pålegges å gi nærmere bestemte opplysninger ved registreringen og oppdatere dem etter hvert som forholdene endrer seg. Bokstav c gir adgang til å kreve at hundeholderne betaler gebyr for registrering og merking. Gebyrets størrelse begrenses av at de samlede innbetalinger ikke skal gå lenger enn til å dekke de nødvendige kostnader til ordningen. Etter bokstav d kan det bestemmes at politiet skal ha rett til innsyn i registeret til enhver tid.
Overtrer hundeholderen merke- og registreringsplikten, kan det iverksettes sanksjoner etter § 24 første ledd bokstav d, jf. annet ledd, når dette er fastsatt i forskriften, og overtredelsen kan straffes etter utk. § 28.»
8.2.2 Behovet for lovendring
Flere innspill til lovgjennomgangen i 2019 viser til at obligatorisk ID-merking vil gagne dyrevelferd, dyrehelse og folkehelse. De utrykker at et slikt påbud bør hjemles direkte i loven og ikke bare i forskrift. Flere innspill viser til at sikker identifikasjon av hund vil gjøre det mulig å overvåke og oppdage sykdomstrender og uheldige forhold rundt avl. Det er også gitt innspill på at obligatorisk ID-merking i større grad vil gjøre det mulig å ansvarliggjøre hundeiere og redusere hjemløshet og vanskjøtsel.
8.2.3 Forslaget i høringsnotatet
Departementet viste til at hundeloven § 13 har et hjemmelsgrunnlag for å fastsette krav om obligatorisk ID-merking i forskrift. Denne hjemmelen er foreløpig ikke benyttet, men departementet mente det var mest hensiktsmessig at et slikt krav fastsettes i forskrift. Høringsinstansene nevner mange hensyn som ikke er regulert i hundeloven. Det ble også vist til at departementet har bedt Mattilsynet om å utrede et slikt obligatorisk merkekrav, både ut fra hensynet til dyrehelse, dyrevelferd og sikkerhetsaspektet i hundeloven. Departementet mente at det er hensiktsmessig å regulere registrering og merking av alle hunder i forskrift, og beholde hundeloven § 13 slik den er i dag.
8.2.4 Høringsinstansens innspill
Veterinærinstituttet mener at ID-merking av hunder bør være obligatorisk.
Politidirektoratet mener at det bør innføres et krav til merking av hund i hundeloven, og at det opprettes et sentralt register som politiet kan få innsyn i ved behov. Hovedparten av politiets hundesaker gjelder bortkomne hunder. Politiets arbeid med disse sakene vanskeliggjøres ofte ved at hunden ikke har chip, slik at det må brukes tid og ressurser på å spore opp eier. I flere av sakene må politiet konkludere med at vi ikke finner eier, noe som betyr at ansvaret for hunden, herunder kostnad for forvaring, faller på politiet. Obligatorisk merking av hund vil gjøre arbeidet i disse sakene svært mye enklere. Vi mener derfor at det bør etableres en ID-merkeordning.
Politidirektoratet viser til at det i mange tilfeller blir uklarhet rundt eierforhold ofte brukt som et argument for å unnslippe tiltak etter hundeloven. Krav til merking og opprettelse av sentralt register vil i stor grad fjerne slik uklarhet. Videre vil et krav om merking lette politiets arbeid med å identifisere hundens eier. Dette gjelder særlig i saker med løse hunder, men også hvor ukjent hund er involvert i en uønsket hendelse når eier ikke er til stede. I de tilfeller løse hunder blir opptatt av politiet og de ikke er merket, bør politiet kunne pålegge merking på eiers kostnad før hund utleveres.
Videre viser Politidirektoratet til at enhver ansvarlig hundeeier bør ha egeninteresse i å merke hunden for å unngå at hunden kommer på avveie og unngå at hunden potensielt blir solgt, omplassert eller avlivet. Det bør også fremgå av lovbestemmelsen hvem som er ansvarlig for at de registrerte opplysningene oppdateres ved eventuelt eierskifte. Det vil være naturlig at dette ansvaret tilfaller den som avhender hunden.
Bergen kommune viser til at i kommunens Dyrevelferdsplan (vedtatt i 2018) blir det slått fast at det er grunn til å sette fokus på viktigheten av ID-merking av dyr slik at ansvarlig dyreeier kan identifiseres. Bergen kommune mener at obligatorisk ID-merking av dyr er et viktig virkemiddel som vil øke terskelen for impulskjøp av dyr og sørge for at dyreeiere tar bedre vare på dyrene sine.
Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag ber om at departementets hjemmel til å påby ID-merking av hunder gjennomføres.
Den norske veterinærforening mener at det er på høy tid at et lovfestet påbud om elektronisk ID-merking av hund må tas inn i et revidert lovverk. Den norske veterinærforening er kjent med flere saker hvor sikker identifikasjon av hund og ansvarlig eier har vært utfordrende for både politi og Mattilsyn. I tillegg er nå Norge et av kun fire land i Europa som ikke har bestemmelser om ID-merking av hund. Den siste tids oppmerksomhet rundt alvorlig sykdom i hundepopulasjonen og mulighet til å overvåke og oppdage sykdomstrender og uheldige forhold rundt avl er også en svært god begrunnelse for å innføre et krav om sikker identifikasjon av alle hunder.
Norsk Kennel Klub (NKK) mener obligatorisk ID-merking av hund vil gagne både dyrevelferd, dyrehelse og folkehelse. En sikker individ-identifikasjon er avgjørende i forbindelse med avl, sykdomsbekjempelse, legal handel, utstillinger, konkurranser, forsikring, grensepasseringer, forskning og avklaring av eierforhold. Det øker sannsynligheten for at hunden kommer tilbake til eier hvis den blir borte eller stjålet, og det vil redusere økonomiske og personellmessige ressurser i Mattilsynet når det gjelder refusjon til behandling av eierløse dyr. Når et eierløst dyr må behandles av veterinær, er det staten som ender opp med regningen om eier ikke kan spores opp.
NKK mener også at et påbud om ID-merking bør hjemles direkte i hundeloven og ikke via forskrift slik departementet foreslår.
8.2.5 Departementets vurderinger
Mange av høringsinstansene viser til at ID-merking av hund vil ivareta mange andre hensyn enn de som skal ivaretas i hundeloven. Under konsultasjoner ba Norske Reindriftsamers Landsforbund om at departementets hjemmel om å påby ID-merking av hunder gjennomføres.
Departementet ser at både hensyn til sikkerhet, dyrevelferd og dyrehelse kan ivaretas ved et merkekrav. Imidlertid må det alltid foreligge en vurdering av kostnader opp mot den nytteeffekt man oppnår. Det er allerede etablert et privat register i Norge, der en svært stor andel av hundene er registrert. Juridiske og økonomiske forhold knyttet til drift av et slikt register må utredes dersom det skal innføres obligatorisk registrering. Mattilsynet fikk i 2019 derfor oppdrag å utrede obligatorisk merkekrav for hund med hjemmel i både matlov, dyrevelferdslov og hundelov. Departementet ser at det er mest hensiktsmessig å forskriftsfeste kravet siden det skal ivareta hensyn i tre ulike lover. Departementet viderefører derfor hjemmel for slik forskrift. Departementet har også foreslått å oppdatere § 23 slik at den vil regulere behandling av personopplysninger som er i tråd med personopplysningsforordningen.