15 Merknader til de enkelte bestemmelsene til lov om hundehold

Til § 1

Bestemmelsen skal ivareta hensynet til samfunnets sikkerhet samtidig som positive effekter av hundehold tillegges vekt. Det vises til punkt 5.1, særlig 5.1.5.

Ordlyden «Loven har til formål å bidra til å fremme et hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden» er flyttet til første ledd for å understreke lovens sikkerhetsformål.

Andre ledd er tidligere første ledd. Ordlyden av «enhver» omfatter privatpersoner, juridiske personer, organisasjoner og offentlige organer er omfattet.

Tredje ledd slår fast at hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overensstemmer med og tar hensyn til deres natur. Dette er nødvendig ut fra hensyn til dyrevelferd, men også for å forebygge uønskede hendelser. Dette fremkommer også i leddets siste punkter, om at det skal ta hensyn til de omstendigheter som er nødvendige for å forebygge at hunder kan forårsake skader eller ulemper i samfunnet. Departementet presiserer at «hundens natur» inkluderer både fysiske og mentale behov.

I fjerde ledd er henvisninger til dyrevelferdsloven og matloven tatt inn for å synliggjøre at andre elementer ved hundeholdet som dyrevelferd og dyrehelse er regulert i andre lover. Henvisning til reindriftsloven er tatt inn fordi den også regulerer sikkerhetsaspektet og hensynet til beitende rein i tillegg til hundeloven.

Til § 1 a

Paragrafen angir lovens geografiske virkeområde. Det vises til 5.2, særlig 5.2.4.

Lovens geografiske virkeområde omfatter norsk landterritorium, territorialfarvann, norsk økonomisk sone, norske fartøy og luftfartøy. Med norske fartøy forstås alle norske skip uansett hvor de befinner seg. Skipsbegrepet er vidt og omfatter et bredt spekter av båter og ulike sjøfartøy. Det omfatter skip registrert i norske skipsregistre (NIS og NOR) og alle former for fiskefartøy, men også mindre båter og fritidsfartøy som ikke er registreringspliktige.

Loven omfatter norske luftfartøy. Dette må tolkes i lys av Chicagokonvensjonen om sivil luftfart av 1944 art 17 m.v. og luftfartsloven av 11. juni 1993 nr. 101.

Loven skal gjelde i Norges økonomiske sone (NØS). Kyststatens begrensede rettigheter i sonen vil her sette begrensninger for håndhevelse av hundeloven.

På grunn av den særegne forvaltningsstruktur som gjelder på Svalbard, er Svalbard ikke tatt inn i det geografiske virkeområde. Det er imidlertid gitt adgang til å regulere lovens anvendelse på Svalbard ved at forskriftshjemmelen i tidligere § 29 er videreført i § 1 a andre ledd. Denne slår fast at Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold, herunder at forskrifter og enkeltvedtak etter loven skal kunne vedtas av andre instanser enn ellers.

Til § 2

Bestemmelsen inneholder nye definisjoner. Det vises til punkt 5.3, særlig 5.3.5.

I bokstav c er ordlyden «og andre produksjonsdyr» lagt til. Dette er gjort fordi jordbruket er under utvikling og vi har sett at nye typer husdyr, som for eksempel lama, har kommet til. Det er derfor føyd til en generell formulering som tar høyde for at også andre dyr kan komme inn i jordbruket i fremtiden. Det vises til Innst. O. nr. 91 (2002–2003) side 12 som gjorde en avgrensning mot kjæledyr. Denne avgrensningen videreføres.

Bokstav d definerer «tamrein». Begrepet er brukt for å skille rein som eies fra villrein. Det presiserer likevel at tamrein ikke er å anse som tamme dyr. Dette har betydning fordi de i store trekk vil ha en adferd som er likt vilt og derved også hensyntas ut fra disse forutsetningene.

Bokstav e definerer skade på menneske. Siden skadebegrepet er en forutsetning for bruken av en rekke ulike virkemidler har departementet sett behov for å definere «skade» som kanskje avviker noe fra alminnelig språklig forståelse. Dette gjøres for å synliggjøre skade som er et resultat av at hunden har egenskaper som medfører at den utgjøre en større fremtidig risiko enn en hvilken som helst annen hund. Dette innebærer for eksempel at skade fra en klo ikke er omfattet siden slik skade ikke nødvendigvis er knyttet til uønsket adferd. Psykisk skade er heller ikke omfattet siden slik skade ikke er direkte relatert til hundens adferd, det vil si at en slik skade ikke vil si noe om hvilken risiko hunden vil utgjøre i fremtiden. Det samme gjelder materielle skader.

Bokstav f definerer «betydelig skade» på menneske. Denne definisjonen er også utformet for å bidra til vurderingen av om en hund vil utgjøre en større risiko i fremtiden enn en hvilken som helst annen hund. Definisjonen inkluderer patologiske, objektive beskrivelser av bittlesjonen der det settes opp fire alternative kriterier som alle innebærer at hunden har vist en adferd som tilsier at den kan utgjøre en økt risiko i fremtiden. Disse alternative kriteriene er ikke egnet for allmennhetens forståelse av bittets omfang, men gir føringer for hvordan skaden må beskrives og dokumenteres fra medisinsk sakkyndig. Dokumentasjon vil kunne være bilder av skaden med innlagte mål. Dette vil bidra til politiets opplysning av saken. Disse alternative kriteriene er utformet etter modell fra forvaltning av den Danske lov om hunde. De danske forarbeidene legger en slik definisjon til grunn ved behandling av saker etter lov om hunde § 6 stk.5.

Punkt 1 omtaler flere dype punktformede sår som viser at det er snakk om flere bitt, altså ikke et tilfeldig streif av en hjørnetann. Punktet sier også at bittets utforming vil gi en indikasjon på at skaden er utført med en viss voldsomhet. Bittets utseende vil være et resultat av hvilket kjevetrykk som hunden har brukt, samt om den har dratt, revet eller ristet i den skadede. Slike elementer vil føre til et bitt som tilsier at skaden er påført med en viss voldsomhet.

Punkt 2 omtaler utrivning, det vil si dyp flenge, i underhud eller muskulatur. Dette betyr at skaden ikke bare punkterer hud.

Punkt 3 omtaler bittlesjoner, som medfører tap av vev. Det betyr at det ikke bare er punkt formede sår eller flenger, men at det mangler vev der bittet er påført. Omfanget av vevstapet vil være avhengig av hvor dypt bittet går, og hvor mye hunden har revet i den skadelidte.

Punkt 4 omtaler bitt som medfører døden, uten at bittet i seg selv har forårsaket skader som nevnt i nr. 1 til 3. Dette vil typisk kunne oppstå der en stor hund har ristet et lite barn slik at bevegelsene i seg selv er tilstrekkelig e til at barnet dør.

Uavhengig av hvilket alternativ, er aktuelt vil departementet bemerke at bittets plassering ikke nødvendigvis sier noe om hundens adferd og den risiko den vil utgjøre i fremtiden. Bittets plassering vil være mere avhengig av de ytre forholdene rundt hendelsen. Barn som er små vil ofte få skade i ansiktet siden barnets ansikt er i samme høyde som hundens hode. Hos voksne ser man at bittet ofte er lokalisert på armer og bein. Når personen tar kontakt med hunden vil det ofte være skade på hode overkropp og armer. For hunder som kommer mot mennesker skjer bittskaden vanligvis i benene.

Bokstav g definerer «betydelig skade» på husdyr, tamrein, hunder og hjortevilt. Denne definisjonen er også utformet for å bidra til vurderingen av om en hund vil utgjøre en større risiko i fremtiden enn en hvilken som helst annen hund. Definisjonen inkluderer patologiske, objektive beskrivelser av bittlesjonen der det settes opp fire alternative kriterier som alle innebærer at hunden har vist en adferd som tilsier at den kan utgjøre en økt risiko i fremtiden. Disse alternative kriteriene er ikke egnet for allmennhetens forståelse av bittets omfang, men gir føringer for hvordan skaden må beskrives og dokumenteres fra veterinærmedisinsk sakkyndig eller annen sakkyndig som kan dokumentere skaden. Dokumentasjon vil kunne være bilder av skaden med innlagte mål. Dette vil bidra til politiets opplysning av saken. Disse alternative kriteriene er utformet etter modell fra forvaltning av den danske Lov om hunde. De danske forarbeidene legger en slik definisjon til grunn ved behandling av saker etter lov om hunde § 6 stk.5. I tillegg gis det et eget alternativ som omhandler følgeskader av jaging.

Punkt 1 omtaler flere dype punktformede sår som viser at det er snakk om flere bitt, altså ikke et tilfeldig streif av en hjørnetann. Punktet sier også at bittets utforming vil gi en indikasjon på at skaden er utført med en viss voldsomhet. Bittets utseende vil være et resultat av hvilket kjevetrykk som hunden har brukt, samt om den har dratt, revet eller ristet i den skadede. Slike elementer vil føre til et bitt som tilsier at skaden er påført med en viss voldsomhet.

Punkt 2 omtaler utrivning, det vil si dyp flenge, i underhud eller muskulatur. Dette betyr at skaden ikke bare punkterer hud.

Punkt 3 omtaler bittlesjoner, som medfører tap av vev. Det betyr at det ikke bare er punkt formede sår eller flenger, men at det mangler vev der bittet er påført. Omfanget av vevstapet vil være avhengig av hvor dypt bittet går, og hvor mye hunden har revet i det andre dyret. Hakk i andre hunders ører eller lepper, omfattes likevel ikke siden dette kan forekomme også i situasjoner der hunden som biter ikke har en adferd som innebærer en større risiko enn en hvilken som helst annen hund. Dette er fordi ører og lepper fort kommer i nærkontakt når hund leker voldsomt eller gir hverandre et advarende glefs. Slik adferd er en del av hundens naturlige språk.

Punkt 4 omtaler bitt som medfører døden, uten at bittet i seg selv har forårsaket skader som nevnt i nr. 1 til 3. Dette vil typisk kunne oppstå der en stor hund har ristet en liten hund slik at bevegelsene i seg selv er tilstrekkelig til at den lille hunden dør.

Punkt 5 omtaler død, utmattelse, skader eller hjelpeløshet som følge av jaging, blant annet kasting av foster og at avkom og mordyr skilles som følge av jaging. Alternativene som nevnes vil være en følge av at hunden har jaget dyrene med en viss intensitet eller varighet. Det behøver ikke å foreligge bittskade for å oppfylle kriteriet «betydelig skade» på beitedyrene.

Bokstav h definerer «angrep» som at en hund som ikke er sikret gjør en målrettet bevegelse mot et annet dyr eller et menneske med den hensikt å skade. Det har ved tolkning av loven væt vanskelig å finne en omforent definisjon på begrepet «angrep». Det skal ikke trekkes paralleller til straffelovens bestemmelser, siden dyr ikke anses å ha forsett. Det er likevel interessant å vurdere dyrets motiv for handlingen. Ved å lese hundens kroppsspråk vil man kunne se om hunden leker eller om den har en hensikt om å skremme eller skade. Det er helt nødvendig å vurdere hundens motivasjon hvis angrep skal legges til grunn for å vurdere hvilken risiko hunden utgjør i fremtiden. Samtidig er det gjort en beskrivelse av den faktiske handlingen som innebærer en målrettet bevegelse mot et annet dyr eller et menneske. Det er gjort en avgrensing mot brå bevegelser der hunden er i bånd eller bak et gjerde for å synliggjøre at det forutsettes en reell fare.

Bokstav i definerer «ensidig angrep» som et angrep som ikke kan ses som en direkte følge av en handling utført av et menneske eller et annet dyr. Dette begrepet har erstattet «uprovosert angrep» i flere av hundelovens bestemmelser. Erfaring har vist at begrepet «uprovosert angrep» kan inneholde både tolkning av hundens adferd, og hva som menes med «uprovosert» i juridisk forstand. Det som kan forklares gjennom iboende egenskaper i hunden og påførte traumer, kan likevel være juridisk uakseptabelt. Et «ensidig angrep» innebærer det at angrepet ikke kan ses i lys av den andre hundens handlinger rett før angrepet finner sted.

Bokstav j definerer «jage» som at hunden springer målrettet etter ett eller flere mennesker eller dyr. Definisjonen er ment å synliggjøre at det dreier seg om en konkret handling rettet mot en bestemt krets av mennesker eller dyr. Jaktadferd er en naturlig adferd hos hunder som blant annet trigges av bevegelse. Det kan derfor være grunn til å vurdere varighet og intensitet siden dette kan si noe om hvilken risiko hunden vil utgjøre i fremtiden. En godt tilpasset hund vil derimot ikke utvise jaktadferd overfor mennesker. Det skal derfor mindre til for å anse at hunden har «jaget» et menneske.

Bokstav k definerer «klar fare» som at hunden enten fortsatt gjør utfall, eller at hendelsesforløpet tilsier at den vil angripe igjen dersom ikke situasjonen løses opp. I «klar fare» ligger det da også at et mulig angrep ikke lar seg avverge ved å fange hunden inn, eller at situasjonen kan roes på annen måte, slik at for eksempel hundeholderen eller andre kan komme til stedet og ta hånd om hunden.

Til § 3

Bestemmelsen gir uttrykk for det generelle aktsomhetskrav som stilles til enhver hundeholder. Det vises til punkt 5.4.5

Bokstav a slår fast at hundeholderen skal unngå at hunden blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Bestemmelsen er formulert slik siden det er hundeholderen gjennom aktsomhet står nærmest til å forutse hvilke situasjoner som kan utløse uønsket adferd hos hunden. Dette er tett knyttet opp mot bestemmelsene i § 3 a om hundeholders kompetanse.

Bokstav b slår fast at hundeholder skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, dyr, miljø eller andre interesser. Dette viser at aktsomheten ikke bare skal forebygge skade, men også urimelig ulempe. Hva som er en urimelig ulempe, vil avhenge av den konkrete situasjonen. «urimelig» synliggjør at det må være en viss tålegrense.

Bokstav c slår fast at hundeholder skal sikre trygghet for hunden, folk og andre dyr ved å holde hunden under forsvarlig tilsyn, og håndtere hunden på en slik måte at den får utøvd individuelle behov. Det vesentlige her er at det å sikre trygghet for hunden også vil bidra til å sikre folk og andre dyr. Bestemmelsen presiserer også plikten å holde hunden under forsvarlig tilsyn. Endelig sier bestemmelsen at hundeholderen skal håndtere hunden på en slik måte at den får utøvd individuelle behov. Det forutsettes at dette gjennomføres innenfor lovens rammer. Hundens individuelle behov kan ikke legges til grunn for å bryte sikringsregler.

Andre ledd slår fast at en hundeholder som midlertidig ønsker å overlate ansvaret for hunden til andre må forsikre seg om at vedkommende har de nødvendige forutsetninger for å utvise tilsvarende aktsomhet. Denne bestemmelsen er rettet mot den som overlater hunden til andre, over kortere eller lengre tid. Den som overtar ansvaret, vil uansett være å anse som hundeholder jf. § 2 bokstav a. For eksempel må hundeholderen som lar noen andre gå tur med hunden forsikre seg om at de har de nødvendige forutsetninger for å gjøre dette på en sikker måte.

Til § 3 a

Bestemmelsen er ny og angir det kompetansekrav som kreves av hundeholder. Det vises til punkt 5.5, særlig punkt 5.5.4.

Første ledd slår fast at hundeholderen skal ha den nødvendige kompetanse til å forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår.

Nødvendig kompetanse innebærer både kompetanse til å ivareta hundens behov, samt kjennes dens naturlige adferd. Hundeholderen skal bruke denne kunnskapen for å forebygge risiko knyttet til hundeholdet. Kompetansen må også omfatte kunnskap om trening og hundens bruksområde. Hos hunder som er avlet for spesielle formål er ofte enkelte egenskaper forsterket og det er viktig å kjenne til disse. Videre omfatter det kompetanse om hvordan eget hundehold påvirker øvrige deler av samfunnet, både effekter overfor andre mennesker, beitedyr og vilt. Det vises særlig til punkt 5.5.4.

Naturlig adferd er adferden arten utfører i sine naturlige omgivelser og som majoriteten av hunder ville utvise om de verken mentalt eller fysisk ble kontrollert av mennesker. Hunder har et bredt spekter av adferder tilpasset mange ulike situasjoner. Det kan være adferd som gjør at de unngår fare, adferd som øker sjansen for å parre seg, adferd som øker sjansen for å skaffe seg mat eller adferd som skaper trivsel. Naturlig adferd har i utgangspunktet en funksjon, men noen typer adferd har dyr også behov for å utføre selv når adferden ikke lenger er funksjonell. Hunder vil for eksempel gjerne grave i underlaget, selv om underlaget ikke er egnet for dette. Mange hunder vil også kunne jage selv om de får tilstrekkelig fôr. Andre behov er fortsatt funksjonelle og hensiktsmessige, som trangen til å utføre pelspleie eller drikke.

Andre ledd er en forskriftshjemmel som gjør det mulig å stille mer detaljerte regler om kompetanse.

Til § 4

Bestemmelsen inneholder regler om sikring av hund, og vilkår for at en hund kan være løs. Det vises til punkt 6.1, særlig til punkt 6.1.5.

Første ledd slår fast at hundeholderen skal opptre hensynsfullt. Dette er en ny bestemmelse som fremhever hundeholderens ansvar for ikke bare å forebygge fare, men også ta hensyn til andre i samfunnet. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra vegtrafikkloven § 3. Hva som anses som hensynsfullt vil avhenge av den konkrete situasjonen. Blant annet vil det innebære at man påser at hunden ikke farer mot, hopper på eller forfølger personer som ikke godtar dette. Har en hund dette for vane, skal den bli holdt i bånd på steder som er åpne for allmenn ferdsel.

Videre angis det kriterier for når hunder kan være løse utenom båndtvangstider og bestemmelsen må leses i lys av aktsomhetsplikten etter § 3. Mange har oppfattet av bestemmelsen inneholdt kriterier for å ha hunden løs også når det var båndtvang. Det er ikke tilfelle. Bestemmelsen understreker at hunder bare kan være løse under tilsyn og kontroll som i størst mulig grad forebygger og forhindrer skader eller ulemper for mennesker, husdyr, tamrein, vilt eller eiendom.

Første ledd tredje punktum slår fast at det skal vises særlig aktsomhet i møter med barn. Dette betyr at kontakt mellom hund og barn bør unngås, med mindre dette blir invitert til. Hundeholderen bør også være særlig oppmerksom på hundens signaler og kroppsspråk i møter med barn, ettersom barn ikke nødvendigvis har den nødvendige forståelsen av dette.

Videre sier tredje punktum at det skal vises særlig hensyn overfor andre hunder som utfører en tjeneste. Bestemmelsen innebærer en utvidelse av det særlige aktsomhetskravet til å beskytte hunder som utfører en tjeneste. Dette betyr at hundeholderen skal forhindre at sin hund springer bort til eller på annen måte forstyrrer hunder som utfører en tjeneste. Det tenkes her særlig på førerhunder og servicehunder. Dette forslaget vil forhåpentligvis gi hunder som utfører en tjeneste en større rettslig beskyttelse, samt en større bevissthet om å ta et slikt hensyn hos alle hundeholdere. Det vil også bidra til at førerhundene ikke forstyrres i arbeidet de er satt til å utføre, og bidrar til å forhindre at det kan oppstå situasjoner som setter holder av førerhunden i fare.

Andre ledd presiserer at hunder som er forsvarlig inngjerdet på et sted som ikke er åpent for allmenn ferdsel anses å være under kontroll. Med inngjerding regnes også annen innelukking som gjør at hunden ikke kan komme ut i områder som er åpne for alminnelig ferdsel.

Tredje ledd presiserer at den som holder hund i bånd, skal være i stand til å ha kontroll med hunden, hvis de ikke blir ledsaget av noen som har slik kontroll. I denne bestemmelsen ligger det krav til både den personen som holder hunden i bånd. Videre er det et krav om at når hunden holdes i bånd skal hundeholderen være i stand til å ha kontroll på den. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å detaljere krav om utforming av bånd, men ser at det er hensiktsmessig med en slik formålsbestemmelse.

Femte ledd presiserer at i områder der tamrein beiter gjelder også reindriftsloven § 65. Dette er for å klargjøre overfor hundeholderen at også annet lovverk regulerer ferdsel med hund i disse områdene. Det vises også til hundeloven § 7 som gjelder i tillegg til sikringsreglene i hundeloven § 4.

Sjette ledd gir forskriftshjemmel til å gi nærmere bestemmelser om sikring av hund.

Til § 5

Lovens § 5 slår fast at hundeholderen ikke skal gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser. Bestemmelsen presiserer at hundeholderen skal sørge for at det er tilstrekkelig avstand til å unngå utilsiktet kontakt med mennesker og dyr når disse passerer hunden. Det er ikke hensiktsmessig å angi noen konkret avstand da hva som er tilstrekkelig avstand vil avhenge av den konkrete situasjonen. Det vises til punkt 6.2, særlig punkt 6.2.5.

Til § 6

Første ledd er justert for å være i tråd med naturmangfoldloven § 15 første ledd.

I andre ledd bokstav e erstatter ordet «husdyr» en opplisting av de ulike husdyrartene og det vises til definisjonen i § 2 bokstav c.

Til § 8

I andre ledd er det gjort en henvisning til naturmangfoldloven § 34 samt forskrifter gitt med hjemmel i denne.

Til § 9

I første ledd bokstav b er å «gjete» lagt til for å presisere at bestemmelsen også gir unntak for hunder som gjeter.

Bokstav d er lagt til for å gi unntak for hunder i aktiv offentlig oppsynstjeneste etablert med hjemmel i lov, også trening eller prøving for slik tjeneste. Dette vil blant annet gjelde for statens bruk av hund i forbindelse med forvaltning av rovvilt. Bestemmelsen inkluderer også trening og prøving til slik bruk, men krever da at grunneiers og beiteberettigedes tillatelse er innhentet i forkant.

Tredje ledd slår fast at hund som nyttes som jakthund, eller er under trening eller prøve for dette, kan slippes på en aktsom måte slik det er naturlig ut fra bruksformålet uten hinder av § 4 fjerde ledd når dette ikke er i strid med viltloven, naturmangfoldloven, reindriftsloven eller regler om båndtvang. Dette er en selvstendig bestemmelse som kommer i tillegg til unntaket i første ledd bokstav g. Tilføyelsen av «uten hinder av § 4 fjerde ledd» er gjort siden bruk av hund i ulike jaktformer vil bevege seg over en viss avstand fra hundeholderen. Det er også lagt inn en henvisning til reindriftsloven.

Fjerde ledd gir forskriftshjemmel til å gi unntak fra sikringsregler fastsatt i § 4, § 6 første ledd og forskrifter fastsatt med hjemmel i § 6 andre ledd og § 7.

Til § 10

Første ledd andre punktum presiserer at dersom hunden blir forsøkt fanget inn, skal den beskyttes mot fare for unødig belastninger, jf. lov om dyrevelferd § 3. Det stilles ikke krav om særskilt kompetanse for å oppta hunden.

Tredje ledd angir at dersom hundeholderen unnlater å hente hunden innen rimelig tid, likevel ikke mindre enn en uke, etter at vedkommende er varslet personlig eller ved egnet kunngjøring, kan politiet selge, omplassere eller avlive hunden. Her er det presisert at hundeholderen må få en rimelig frist. Videre er det angitt at politiet skal anvende en «egnet kunngjøring» for å gjøre bestemmelsen mer dynamisk og ta høyde for digitale kommunikasjonsformer.

Til § 12

Første ledd er det presisert at det med voksen hund menes en hund som er over 12 måneder for å ekskludere hundeholdere som får valpekull. Videre presiseres det at vilkårene som fastsettes ikke skal være mer inngripende enn nødvendig.

Andre ledd presiserer at forskriften må fastsette objektive kriterier som gjør det mulig å vurdere om hundeholdet på eiendommen oppfyller disse. Slike kriterier kan være eiendommens størrelse, utforming og beliggenhet sett opp mot antall og type hunder. Videre kan det være om det er mulig å utforme nødvendige sikringstiltak på den enkelte eiendom slik at disse er tilpasset hundeholdet. Det vises til punkt 8.1, særlig 8.1.5.

Ved overtredelse av forskrift gitt med hjemmel i § 12 gjelder lovens § 24 a første ledd om overtredelsesgebyr og § 28 første ledd om bøter.

Til § 14

Tredje ledd bokstav a første punktum presiserer at enhver kan gjøre de nødvendig inngrep mot hunden som også inkluderer «avliving». Andre punktum presiserer at det samme gjelder en hund som påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person betydelig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare. Om betydelig skade på menneske se § 2 bokstav f. Om definisjonen av «klar fare», se § 2 bokstav k. I tredje punktum klargjøres det at den som helt eller delvis har fremprovosert et angrep ikke er fritatt fra straffeansvar eller erstatningsansvar. Ordet «fremprovosert» taler for at det må foreligge en viss subjektiv skyld fra den som har provosert hunden. Det er mange handlinger som mennesker utfører som vil kunne provosere en hund, men ikke alle handlinger bør medføre at vedkommende får straff- og erstatningsansvar.

Tredje ledd bokstav b første punktum presiserer at i områder der tamrein eller husdyr lovlig beiter, kan det utsatte dyrets eier, innehaver eller den som passer dyret gjøre det nødvendig inngrep mot hunden som også inkluderer «avliving». Andre punktum presiserer at det samme gjelder en hund som påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført tamrein, husdyr eller hunder betydelig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare. Om betydelig skade på husdyr, tamrein, hunder og hjortevilt se § 2 bokstav g. Om definisjonen av «klar fare», se § 2 bokstav k.

Tredje ledd bokstav c første punktum slår fast at når en hund angriper hjortevilt og båndtvang gjelder kan grunneier, noen som opptrer på dennes vegne, eller jakt- og fangstberettigde gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig, inkludert avliving, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige. Bestemmelsen gjelder i båndtvangstiden. Andre punktum fastslår at dette ikke gjelder hund som er i aktiv bruk som ettersøkshund etter sykt eller såret vilt.

Det vises til punkt 9.1, særlig 9.1.5.

Til § 15

Første ledd slår fast at en hund som uten ledsager går løs i utmark eller landbruksområder i strid med båndtvangsbestemmelsene og utgjør en fare for husdyr og tamrein, kan opptas av grunneieren, festeren, forpakteren, beiteberettigede, en berørt reineier eller noen som opptrer på vegne av disse. Med båndtvangsbestemmelsene menes både båndtvang fastsatt i § 6 første ledd og lokal båndtvang fastsatt med hjemmel i § 6 andre ledd og § 7. Også her er det en begrenset krets av personer som har rett til å gjøre inngrep mot hunden.

Andre ledd fastslår at dersom det ikke lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet til stedet så raskt som situasjonen krever og hunden utgjør en klar fare, kan vedkommende gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, inkludert avliving, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige. Forutsetningen er at hunden utgjør en «klar fare», jf. § 2 bokstav k. Dette må særlig vurderes ut fra hvilken hundetype det gjelder. Det forutsettes at man har prøvd å oppta hunden. Bare dersom dette ikke lykkes, og det heller ikke er mulig å få politiet raskt nok til stedet, kan man gjøre nødvendig inngrep. Det vises til punkt 9.2, særlig punkt 9.2.5.

Til § 17

Første og andre ledd presiserer den generalfullmakt politiet har etter politiloven og angir en rekke konkrete tiltak som kan tenkes å være aktuelle ut fra politiets skjønnsmessige vurdering av de konkrete omstendigheter. For politiets inngripen gjelder forholdsmessighetsprinsippet i politiloven § 6 annet ledd. Dette har særlig betydning når det gjelder spesielt inngripende tiltak.

Andre ledd lister opp tiltak politiet kan benytte for å ivareta sikkerheten der hundeholderen ikke selv har sørget for de nødvendige tiltak. Listen er ikke uttømmende.

Når det gjelder andre ledd bokstav b kan politiet ta hunder i «kortvarig forvaring» der dette er nødvendig, blant annet for å utrede hvilke øvrige tiltak som må iverksettes. Her er det brukt begrepet «kortvarig forvaring» for å skille det fra forvaring som kan strekke seg over noe lengre tid. Dette vil særlig være aktuelt der politiet bruker særlig inngripende virkemidler og der det dermed følger en lengre saksbehandlingstid ved klage på vedtak.

Femte ledd omtaler bruk av tvangsmulkt. Politiet har selv kompetanse til å ta stilling til om tvangsmulkt skal benyttes eller ikke. Tvangsmulkt er ikke straff i juridisk forstand, men en administrativ forføyning.

Formålet med tvangsmulkten er å tvinge den som har plikter etter lovgivningen til å etterleve gitte pålegg eller vilkår som eksempelvis gis som en del av et vedtak. Tvangsmulkt skal fungere som et pressmiddel, og utgangspunktet er at mulkten skal være så stor at den er effektiv uten å være urimelig. Det skal ikke bare være ulønnsomt å neglisjere pålegget – den ansvarlige må også finne det uholdbart å forholde seg passiv. Normalt bør beløpene være så store at de vil overskride den gevinst den ansvarlige kan påregne dersom vedkommende ikke retter seg etter pålegget.

Tvangsmulkten kan fastsettes allerede i forbindelse med at pålegget gis når det er nødvendig at fristen overholdes. Vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Politiet kan frafalle pålagt tvangsmulkt. Dette er ment som en sikkerhetsventil der det på grunn av oppståtte omstendigheter vil være svært urimelig å kreve inn forfalt tvangsmulkt. Det vises til punkt 10.2.5.

Sjette ledd inneholder en hjemmel til å fastsette nærmere forskrift om bruk av tvangsmulkt.

Syvende ledd angir opptrappende virkemiddelbruk der hundeholderen gjentatte ganger unnlatt å etterkomme vedtak gitt av politiet, og virkemiddelbruk på ved brudd på bestemmelser om sikring av hund som kan medføre høy risiko. Politiet kan i slike tilfeller pålegge hundeholderen å redusere antall hunder eller å avvikle hundeholdet innen en gitt frist. Dersom hundeholderen ikke overholder politiets vedtak kan politiet gjennomføre tiltaket for hundeholderens regning.

Syvende ledd tredje punktum angir at så langt det anses praktisk mulig og forsvarlig, bør politiet søke å omplassere eller selge en hund fremfor å avlive den. Dersom hunden blir solgt, skal salgssummen utbetales til eieren med fradrag for kostnadene til forvaring av dyret og gjennomføring av salget.

Til § 17 a

Første ledd angir at dersom en hund har drept eller påført et menneske betydelig skade eller har angrepet et barn, og fortsatt utgjør en klar fare, kan hunden avlives av politiet der den finnes, dersom hensynet til noens sikkerhet eller allmennhetens trygghet klart tilsier en umiddelbar avliving. Denne bestemmelsen omhandler en akutt situasjon der hendelsesforløpet tilsier at hunden har påført eller kan påføre betydelig skade, og at faren fortsatt er til stede. Da kan politiet avlive hunden på stedet. Selv om bestemmelsen angir «betydelig skade», jf. § 2 bokstav f, eller «angrep», jf. § 2 bokstav h, på barn som inngangskriterium, presiseres det at politiet i slike situasjoner ofte vil ha begrenset tid til rådighet, og at kravene til avveiningen i henhold til politilovens § 6 derfor ikke kan være for strenge.

Andre ledd fastslår at vedtak om avliving skal stadfestes skriftlig i etterkant. Og vedtaket kan påklages jf. forvaltningsloven.

Til § 18

Paragraf 18 omhandler avliving eller omplassering av en hund etter angrep, jf. § 2 bokstav h eller skade på menneske, jf. § 2 bokstav e og f når det er nødvendig for å avverge fremtidig risiko. Det er verdt å merke seg at avliving hovedsakelig er mest målrettet der den fremtidige risikoen er knyttet til hunden selv. Der risikoen er knyttet til hundeholderen eller hundeholdet kan andre virkemidler herunder omplassering være mer forholdsmessig.

Første ledd lister opp momenter politiet skal legge vekt på ved valg av virkemidler. Disse momentene er viktige for å sikre at bruk av virkemidler blir forholdsmessige.

Første ledd bokstav a omtaler at det skal legges særlig vekt på hvilken fare som har vært til stede. Blant annet om det er et barn som har vært angrepet. Det at et barn er angrepet sier ikke i seg selv noe om fremtidig risiko, med mindre hunden har en aggressiv adferd eller er utrygg overfor barn. Ved vurderingen av hvilken fare som har vært til stede skal hundens farepotensiale tillegges vekt. Relevante momenter er hundens størrelse, kraft og kjevetrykk.

Første ledd bokstav b sier at det skal legges særlig vekt på omfang og type av påført skade. Det vises her til definisjon i § 2 bokstav e og f og merknadene til disse. Det presiseres at psykisk og økonomisk skade ikke skal tillegges vekt, jf. merknad til § 2 bokstav e og f. Det vises til punkt 3.3.6, og særlig punkt 3.3.6.7, samt til omtale under punkt 10.4.5.

Første ledd bokstav c angir at det skal legges særlig vekt på hvorvidt den som er blitt angrepet eller skadet helt eller delvis har provosert et angrep. Det må legges vekt på om reaksjonen er en normal reaksjon fra hundens side i den gitte situasjon. En person som truer hunden eller hundens familie, eller en person som urettmessig kommer inn på hundeholderens eiendom på en måte som virker truende, vil kunne vekke reaksjoner hos mange hunder.

Første ledd bokstav d angir at det skal legges særlig vekt på den risikoen hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden. det blir her spørsmål om hunden har en høyere risiko for angrep på mennesker enn en gjennomsnittshund. Relevante momenter er om hunden har opptrådt irregulært i et helt spesielt tilfelle, om hunden har utvist aggressiv adferd tidligere, om det har vært flere angreps- eller bitesituasjoner tidligere, eller om hunden for øvrig innebærer en sikkerhetsrisiko for allmenheten. Bestemmelsen i bokstav d er knyttet til kjernen i spørsmålet om forholdsmessighet og om tiltaket avliving er egnet til å avverge fremtidig risiko knyttet til denne hunden spesielt.

Første ledd bokstav e angir at det skal legges særlig vekt på hundens nytteverdi. I dette ligger at ren økonomisk verdi ikke i seg selv er avgjørende, men hvorvidt en hund har en større opparbeidet nytteverdi. For eksempel vil en førerhund som har gjennomgått flere års trening og som er helt essensiell for den synshemmedes hverdag kunne ha en slik nytteverdi. Dette tilsier at dersom en slik hund forårsaker skade vil det være rimelig å vurdere andre virkemidler for å forebygge fremtidig skade. Det vises til punkt 3.3.5, og om andre nye bruksområder for hund under punktene 3.3.5.2 og 3.3.5.3.

Første ledd bokstav f angir at det skal legges særlig vekt på om særskilte forhold ved hundens helse har medvirket til at hunden utøvet uønsket adferd. Hunder som går med ubehandlede smertefulle tilstander, vil kunne utvise uønsket adferd gjennom avvergehandlinger. Det vil si at hunden signaliserer at berøring fra mennesker er smertefullt gjennom et glefs eller ett bitt. Hvis tilstanden kan behandles vil fremtidig risiko kunne reduseres tilsvarende.

Første ledd bokstav g angir at det skal legges særlig vekt på om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko. Det vises særlig til tiltak etter § 17 første og andre ledd.

Andre ledd angir at vurderinger etter første ledd bokstav f skal utføres av autorisert veterinær. Vurderingen av hundens helsetilstand skal utføres for hundeholderens regning.

Tredje ledd angir at dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den. En omplassering kan bare skje dersom det reduserer eller fjerner risikoen. Det kan være aktuelt der det er forhold ved hundeholdet som har vært utløsende for angrepet eller skaden.

Fjerde ledd anfører at en hund som har påført et menneske betydelig skade bør normalt avlives. Departementet vil her presisere at ordene «bør» og «normalt» tilsier at det også her skal gjøres en forholdsmessighetsvurdering. Når politiet skal vurdere om det skal gjøres unntak fra normalregelen må de vurdere de samme momenter som nevnt i første ledd, men terskelen for å unnlate avliving ligger høyere.

Til § 18 a

Paragraf 18 omhandler avliving eller omplassering av en hund etter angrep, jf. § 2 bokstav h eller skade på tamrein, husdyr hjortevilt eller andre hunder, jf. § 2 bokstav g, når det er nødvendig for å avverge fremtidig risiko. Det er verdt å merke seg at avliving hovedsakelig er mest målrettet der den fremtidige risikoen er knyttet til hunden selv. Der risikoen er knyttet til hundeholderen eller hundeholdet kan andre virkemidler herunder omplassering være mer forholdsmessig.

Første ledd sier at politiet kan vedta å avlive en hund som har jaget og skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, dersom det ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak.

Første ledd bokstav a angir at det ved vurderingen skal legges særlig vekt på hvilken fare som har vært tilstede. Ved vurderingen av hvilken fare som har vært til stede skal hundens farepotensiale tillegges vekt. Relevante momenter er hundens jaktlyst, størrelse, kraft og kjevetrykk.

Første ledd bokstav b angir at det ved vurderingen skal legges særlig vekt på omfang og type av påført skade, jf. § 2 bokstav g. Se også merknader til § 2 bokstav g. Det er verdt å merke seg at også skader som ikke er forårsaket av bitt er omfattet begrepet «betydelig skade». De skadene som er nevnt, er skader som vanligvis vil være et resultat av en jaging av en viss intensitet eller varighet.

Første ledd bokstav c angir at det ved vurderingen skal legges særlig vekt på den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden. Det vises til punkt 3.3.6, særlig punkt 3.3.6.5 om jaktadferd hos hund. Spørsmålet er om hunden har en høyere risiko for å skade eller jage dyr enn en hvilken som helst annen hund. Relevante momenter her er om hunden har jaget dyr tidligere og om den har gjennomgått saueaversjonsdressur. Dersom det ikke er forhold knyttet til hunden som tilsier at den utgjør en større risiko enn en hvilken som helst annen hund vil det være mer forholdsmessig å pålegge sikringstiltak og eventuelt overtredelsesgebyr eller straff for hundeholderen. Straffesanksjoner må nødvendigvis vurderes ut fra aktsomhetskravet og hundeholderens brudd på dette.

Første ledd bokstav d angir at det ved vurderingen skal legges særlig vekt på hundens nytteverdi. Hundens nytteverdi må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Eksempler på hunder med særskilt nytteverdi vil kunne være førerhunder, servicehunder, lavinehunder m.m.

Første ledd bokstav e angir at det ved vurderingen skal legges særlig vekt på om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko. Det vises til § 17 første og andre ledd. Det kan være aktuelt å pålegge en hundeholder som har en hund som har jaget sauer at den skal gjennomgå saueaversjonsdressur og få dokumentasjon på at slik trening er bestått. Det vises til omtale av aversjonsdressur under punkt 6.6.5.

Andre ledd angir at politiet også kan vedta å avlive en hund som ved ensidig angrep har betydelig skadet andre hunder eller kjæledyr, dersom ikke det skadete dyret urettmessig var kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer. Om definisjonen av «ensidig angrep» vises det til § 2 bokstav i. Begrepet «ensidig angrep» innebærer det at angrepet ikke kan ses i lys av den andre hundens handlinger rett før angrepet finner sted.

Andre ledd bokstav a angir at det ved vurderingen også skal legges vekt på om hunden ikke antas å utgjøre større risiko i fremtiden enn hunder vanligvis gjør. For å vurdere hvorvidt hunden utgjør en større fare enn en hvilken som helst annen hund vil omfang og type skade kunne ha betydning. Igjen vil bittets utforming kunne si noe om hundens adferd, som beskrevet under omtalen av § 18 a første ledd bokstav b.

Andre ledd bokstav b angir at det ved vurderingen skal det også legges vekt på om hunden kan fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt. Dette momentet er mer direkte rettet mot det konkrete forholdet mellom hundeholdet og det skadelidte dyreholdet. Det er nevnt i Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 157 at konflikt mellom hundehold og annet dyrehold av denne type er utbredt i norsk hverdagsliv, og at det derfor bør sikres rom for mere nyanserte avveininger. Dette kan blant annet gjøres ved å vurdere i hvilken grad hundeholderen vil sikre seg mot at samme situasjon vil gjenta seg overfor det skadelidte dyreholdet.

Det vises for øvrig også til at det sjelden eller aldri vil være adgang til å avlive en hund som har jaget en katt, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 210.

Tredje ledd angir at dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den. En omplassering kan bare skje dersom det reduserer eller fjerner risikoen. Det kan være aktuelt der det er forhold ved hundeholdet som har vært utløsende for angrepet eller skaden.

Til § 19

Første ledd angir at det er forbudt å holde eller innføre hunder som beskrevet i bokstavene a til c.

Første ledd bokstav a gjelder hunder som er gitt trening i eller for å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker. Et tilsvarende forbud er gitt i dyrevelferdsloven § 26 første ledd bokstav d.

Første ledd bokstav b gjelder hunder som er gitt trening i eller for å angripe andre hunder.

Unntak fra disse bestemmelsene omtalt i bokstav a og b er regulert i § 20. Se nærmere i punkt 10.7.5.

Første ledd bokstav c gjelder enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.

Andre ledd beskriver at om det er tvil om en hund går inn under tredje ledd bokstav c, kan politiet ta hunden i forvaring og kreve at hundeholderen bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av hundens adferd for å avklare om den er vel avbalansert eller har en lav terskel for aggresjon eller andre farlige egenskaper mv. Dersom hundeholderen ikke følger opp kravet om å bidra til en kyndig undersøkelse regnes hunden for å gå inn under første ledd bokstav c.

Tredje ledd angir at hunder som blir avlet, innført eller holdt i strid med regler i eller i medhold av denne paragraf, kan avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak av politiet. Dette er en «kan»-bestemmelse som medfører at politiet må gjøre en forholdsmessighetsvurdering.

Fjerde ledd gir en forskriftshjemmel til å forby å holde, avle eller innføre farlige hunder. Forskriften kan sette krav til dokumentasjon av hundens rase eller type. Med farlige hunder menes her hunder eller hundetyper som på grunn av en kombinasjon av mentale og fysiske egenskaper og evne til å påføre stor skade, utgjør en fare for mennesker eller dyr.

Til § 20

Paragrafen angir unntak fra forbudene i § 19 første ledd bokstav a og b. Det vises til punkt 10.7, særlig punkt 10.7.5.

Første ledd omtaler unntaket for hunder som er trent av politiet eller med politiets tillatelse. Her gjelder det unntak fra § 19 første ledd både bokstav a og b. Politiet kan også gi unntak for innførsel av slike hunder.

Andre ledd angir at en hund ikke omfattes av forbudet § 19 første ledd bokstav a dersom den er lovlig trent av en hundeorganisasjon med tillatelse fra politiet. Bestemmelsen sier også at en slik hund ikke kan selges eller omplasseres uten politiets tillatelse. Tanken bak denne bestemmelsen er at de som trener brukshunder innenfor grenene IPO/ IGP, Mondioring og Nordic style i regi av en hundeklubb kan søke politiet om tillatelse.

Tredje ledd beskriver at hunder som er lovlig trent i henhold til vilkår fastsatt ved særlig forskrift er unntatt fra forbudet i § 19 første ledd bokstav a. begrunnelsen er den samme som for hunder nevnt i § 20 andre ledd. Det åpnes imidlertid her for at generelle kriterier for å utøve denne aktiviteten kan fastsettes i forskrift og derved ikke være avhengig av enkelttillatelse fra politiet.

Fjerde ledd første punktum angir at dersom en hund trenes uten tillatelse som nevnt i andre eller tredje ledd kan politiet avlive hunden etter vedtak. Dette er en «kan»-bestemmelse som innebærer at politiet må gjøre en vurdering av om det er et forholdsmessig vedtak.

Fjerde ledd andre punktum presiserer at dersom hunden som er omfattet av unntaket angriper eller skader et menneske gjelder § 18. Her er hunden lovlig trent, men det har likevel oppstått en uønsket hendelse. Inngangskriteriet er «angrepet». Ved vurdering etter § 18 skal alle relevante momenter vurderes, men terskelen for å unnlate avliving blir høyere.

Femte ledd gir forskriftshjemmel for å fastsette unntak fra forbudet i § 19 tredje ledd bokstav a og vilkår for slike unntak. Hensikten er beskrevet under merknaden til § 20 tredje ledd.

Til § 22

Paragrafen gir hjemmel til å forby en person å ha med hund å gjøre når bestemmelser i loven er overtrådt. Det vises til punkt 10.8, særlig 10.8.5.

Sjette ledd gir politiet adgang til å ta hånd om, omplassere, selge eller om nødvendig avlive en hund dersom noen har med hunden å gjøre i strid med et endelig forbud etter § 22.

Syvende ledd gir regler om varigheten av forbudet. Forbudet skal gjelde for to år, men ved grove brudd på lovens bestemmelser kan forbudet fastsettes for en lengre periode.

Dersom forbudet ikke overholdes og ved gjentatte brudd etter at første forbud er utløpt ilegges et varig forbud jf. åttende ledd.

Et slikt forbud regnes ikke som rettighetstap etter straffeloven. For å ikke bryte forbudet om dobbelstraff er det likevel vesentlig at et slikt rettighetstap ilegges samtidig med straff der det er aktuelt å bruke straff for det samme forholdet.

Til § 23

Det følger av § 23 at politiet kan behandle personopplysninger, også personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når dette er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven her. Personvernforordningen artikkel 9 og 10 gjelder behandling av særlige kategorier av personopplysninger og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Behandlingsadgangen begrenses gjennom et krav om at behandlingen må være nødvendig. Behandlingen må knytte seg til myndighetsutøvelse eller andre oppgaver som følger av lov om forsvarlig hundehold.

Også myndighetsutøvelsen må være forankret i loven. Begrepet «tilsynsmyndigheten» omfatter her alle myndigheter som utfører oppgaver etter hundeloven. Dette er per dags dato politiet, og Landbruks- og matdepartementet.

Bestemmelsen gir ikke grunnlag for viderebehandling for uforenelige formål.

Det følger av andre ledd at Kongen kan gi forskrift om behandlingen, blant annet om formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, hvem det kan behandles personopplysninger om, bruk av automatiserte avgjørelser, adgangen til viderebehandling, utlevering, registerføring og tilgang til registre.

Bestemmelsen åpner for å gi forskrifter også om viderebehandling for uforenelige formål

Til § 24

Paragrafen angir regler om når politiet kan ta hånd om en hund. Det vises til punkt 11.1, særlig 11.1.5.

Første ledd angir at politiet «om nødvendig» kan ta hunden i forvaring. Ved vurderingen av om forvaring av hunden er nødvendig skal det legges vekt på hvilken fare hunden utgjør, og om det foreligger en risiko for at hunden kan unndras iverksetting av vedtak.

Første ledd bokstav b angir at politiet kan om nødvendig ta hånd om en hund dersom vilkårene i §§ 18, § 18 a, 19 eller 20 er til stede.

Andre ledd angir at dersom politiet har tatt hånd om hunden kan den holdes i forvaring inntil saken om salg, omplassering, utførsel eller avliving er endelig avgjort. Det er de samme hensynene som ligger bak. Vedtak som gjelder avliving av en hund, vil ikke kunne reverseres dersom avliving er gjennomført. For den jevne hundeholderen vil ikke økonomisk erstatning gjenopprette situasjonen dersom vedtaket blir kjent ugyldig. Dette tilsier at hunden bør kunne forvares inntil saken er endelig avgjort. Det forutsettes

Til § 24 a

Paragrafen er ny og gir politiet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelser av loven. Det vises til punkt. 11.2, særlig punkt 11.2.4.

Første ledd angir at Kongen kan gi nærmere forskrifter om overtredelsesgebyr ved forsettlig eller uaktsomt brudd på lovens båndtvangsbestemmelser i § 6 første ledd, ved forsettlig eller uaktsomt brudd på forskrifter om båndtvang gitt med hjemmel i §§ 6 andre ledd, og § 7, forsettlig eller uaktsomt brudd på bestemmelser gitt med hjemmel i §§ 11,12 og 13. Dette hjemler at politiets forvaltningsenheter kan få adgang til å pålegge et overtredelsesgebyr for brudd på regler om båndtvang, kommunenes forskrifter om ro og orden og antall hunder, samt bestemmelser gitt med hjemmel i § 13 om merking av hund. Det er en forutsetning at det fastsettes en forskrift for at overtredelsesgebyr skal kunne tas i bruk. Bestemmelsen gir konkret avgrensning på hvilke overtredelser som kan medføre overtredelsesgebyr.

Andre ledd angir at en forskrift med hjemmel i § 24a første ledd skal fastsette nærmere bestemmelser om beregning av overtredelsesgebyr.

For å følge anvisningene fra Justis- og beredskapsdepartementet må forskriften også legge føringer for øvre grense for slike gebyr. Departementet vurderer at det kan være hensiktsmessig at forskriften fastsetter konkrete summer for de ulike overtredelsene.

Tredje ledd angir at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om at andre offentlige myndigheter enn politi kan føre tilsyn med og utstede gebyr for overtredelse av bestemmelsene nevnt i første ledd. Slike myndigheter kan være kommunale myndigheter. Dette er en avgrenset adgang til å gi myndighet til andre enn politiet til å benytte overtredelsesgebyr som sanksjon for eksempel ved brudd på båndtvangsbestemmelser. Den kan ikke benyttes til å pålegge kommunene tilsynsforpliktelser. Det at kommunene blir gitt slik myndighet medfører ingen overføring av oppgaver fra politiet til kommunene.

Det fremgår av fjerde ledd at vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 25

Første ledd angir at vedtak etter hundeloven kan påklages til politidirektoratet jf. forvaltningsloven kapittel V. Dette omfatter også politiets vedtak om avliving på stedet etter § 17 a.

Til § 26

Paragrafen gir regler om ansvar for kostnader som privatpersoner eller det offentlige har i forbindelse med gjennomføring av lovlige tiltak etter loven. Det vises til punkt 11.4, særlig punkt 11.4.5.

Første ledd angir at tiltak etter hundeloven kan gjennomføres for hundeholderens regning. Hovedregelen er at hundeholderen er ansvarlig for de kostnader som oppstår i forbindelse med gjennomføringen av nødvendige tiltak etter loven. Dette er en «kan»-bestemmelse, som innebærer at det må gjøres en forholdsmessighetsvurdering. Politiet må fatte vedtak om hvor stor andel av kostnadene hundeholderen skal betale. Det vil være klageadgang for et slikt vedtak.

Det kan oppstå forhold som gjør at kostnadene øker uten at det er rimelig at dette legges til hundeholderen. Dette kan for eksempel være urimelig lang saksbehandlingstid fra politiets side.

Andre ledd angir at der vedtak om avliving kjennes ugyldig i retten skal staten stå for 70 prosent av oppstallingskostnader knyttet til forvaring. Begrunnelsen for at det er satt en fast sats på 70 prosent er at departementet anser deler av forvaringen av hunden kan være rettmessig selv om vedtaket om avliving blir kjent ugyldig i retten. Den første delen av forvaringen vil uansett være knyttet til politiets opplysning av saken før vedtak fattes. Videre vil hundeholderen også hatt utgifter til hold av hunden dersom den ikke var tatt i forvaring. For å forenkle avgjørelsen om hvor store merkostnadene skal være er det derfor satt en fast sats på 70 prosent.

Fjerde ledd angir at Kongen kan gi forskrift om ansvar for kostnader.

Til § 28

Paragrafen angir reglene for straff etter overtredelser av hundelovens bestemmelser. Det vises til punkt 11.5, særlig punkt 11.5.5.

Første ledd angir at med bøter straffes en hundeholder som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 4-7 jf. § 9 eller forskrifter eller enkeltvedtak etter §§ 6, 7, 11, 12.

Andre ledd gir Kongen adgang til å gi nærmere bestemmelser om botens størrelse.

Tredje ledd angir at med bøter eller fengsel inntil seks måneder og bot straffes en hundeholder som forsettlig eller uaktsomt har unnlatt å forebygge eller avverge at hunden rettsstridig angriper eller skader person eller jager, angriper eller skader dyr. Ved angrep på hjortevilt regnes grunneier, jakt- eller fangstberettiget i området og viltorganene som fornærmet. Bestemmelsen oppgir samme strafferamme for angrep på mennesker og angrep på dyr. Det legges likevel til grunn at angrep på mennesker vil anses som mer alvorlig enn angrep på dyr. Tredje ledd siste punktum angir at forsøk straffes på samme måte. Vedrørende straff for medvirkning vises det til straffeloven § 15.

Til ikrafttredelsesbestemmelsen

Det foreslås at endringsloven settes i kraft fra den tiden Kongen bestemmer.